PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
PS 4.
Ida var visst et ‘pianist-vidunderbarn’ som liten (fra Dagbladet 24. januar 1992):
https://www.e-pages.dk/dagbladet/21631/0/ (bak betalingsmur)
PS 5.
Ida er visst fra Helvete, kan det virke som (fra Oppland Arbeiderblad 17. juni 1999):
PS 6.
Jeg er ikke hundre prosent sikker på, at dette er riktig Ida, forresten.
Selv om det vel var sånn, at jeg kjørte henne hjem fra jobb, minst en gang.
Og hu bodde vel i Prinsdal/Hauketo-området.
(Jeg lurer på om jeg kjørte Mosseveien tilbake til sentrum.
Noe sånt).
Og det er der hu er konfirmert.
(Fant jeg ut, på ‘Bokhylla’).
Så det er vel henne.
Selv om hu smiler på alle bildene.
Og i butikken, så var hu mer som Wednesday Addams (må man vel nesten si).
(At hu holdt maska mer.
For å si det sånn).
Det at hu har vært vidunderbarn-pianistinne.
Det kan stemme med, noe som skjedde, etter at jeg begynte som butikksjef (på Rimi Nylænde).
(Høsten 1998).
For det var sånn, i en del butikker (som Rimi Langhus og Rimi Kalbakken) at butikksjefen jobbet tidlig, på mandagene.
(For å drive med labler (pris-endringer) og denslags.
Og få bort den dårlige frukta.
Etter helga.
Sånne ting).
Og sånn var det også på Rimi Nylænde, når jeg begynte som butikksjef der (høsten 1998).
(Sånn som jeg husker det).
Og jeg var fortsatt i ganske bra form, etter en tøff førstegangstjenste, i infanteriet (på Terningmoen).
(Hvor jeg var i juli 1992-kontingenten.
For å si det sånn).
Så jeg ble som regel ferdig, med det jeg skulle gjøre, kanskje klokka halv fire.
(Noe sånt).
Og så tok min assistent Wenche Berntsen (fra Manglerud) over styringen, av butikken.
(For å si det sånn).
Og etter noen uker, så fikk jeg da kjeft, av distriktsjef Anne Kathrine Skodvin.
For Ida og Benedikte.
De hadde okka seg over, at jeg ikke hadde hilst ordentlig på dem.
(Noe sånt).
Selv om jeg hadde blitt presentert, på et personalmøte der, noen dager/uker før jeg begynte som butikksjef.
(Husker jeg).
Så dette undret jeg meg over.
(For å si det sånn).
Hva var det nå disse butikkdamene mente.
De ville bli dulla med.
(Kunne det kanskje virke som).
Hm.
Og det kan ha vært sånn (tenker jeg nå) at de var vant med å få oppmerksomhet.
(For å si det sånn).
Hvis Ida var et vindunderbarn (på piano) så var hu kanskje vant til, å få mye oppmersomhet.
(Må man vel si).
For det var vel sånn, at disse kassadamene (Ida og Benedikte) også jobba, på lørdagene.
Og det var jo ikke sånn, at jeg (som butikksjef) tok meg fri, på lørdagene.
(Som butikksjefen (ei dame) til Rimi-leder Hege Grymyr (da hu var assistent) visst hadde for vane (på Rimi Oppsalstubben, var det vel) på midten av 90-tallet.
Mener jeg å huske).
Neida, jeg jobba hver tredje lørdag.
(Og så jobba assistent Wenche Berntsen hver tredje lørdag.
Og låseansvarlig Hilde Eian hver tredje lørdag.
Hvis ikke det var sånn, at Hilde bare jobba seinvaktene, på fredagene.
Og at jeg jobba annenhver lørdag.
Noe jeg ihvertfall pleide å gjøre, i perioder, som assistent.
Både på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal.
For å si det sånn).
Men det var sånn, at distriktsjef Anne Kathrine Skodvin (og den forrige butikksjefen der, ei Monica).
De hadde dratt meg med, på Rimi sitt butikksjef-seminar, på Storfjell.
Den første (eller andre) helgen min, som butikksjef.
(Høsten 1998).
Og derfor, så tok det kanskje noen uker/måneder.
Før jeg jobba samme vakt, som Benedikte og Ida (på lørdagene) da.
(For disse jobba vel også sammen, på lørdagene.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og så klikka disse da (Benedikte og Ida) på grunn av dette (og begynte å klage, til distriktsjefen, eller hvem det kan ha vært).
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 7.
Da jeg gikk på NHI.
(Hvor jeg gikk studieåret 1989/90.
Og studieåret 1991/92).
Og da jeg jobba på OBS Triaden.
(Fra høsten 1990 til høsten 1992).
Og da jeg var i militæret.
(Fra sommeren 1992 til sommeren 1993).
Og den første tida jeg jobba i Rimi.
(Hvor jeg begynte, i desember 1992).
Så pleide jeg noen ganger, å preike butikk, med min tidligere klassekamerat (fra Gjerdes videregående, i Drammen) Magne Winnem (og hans kolleger/bekjente).
Og han kalte sånne ansatte, som han hadde ‘arva’, fra den forrige butikksjefen (på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud) for ‘gammelt inventar’.
(Husker jeg).
Så Benedikte og Ida, de var noe gammelt inventar liksom, som jeg hadde arva, fra min forgjenger-butikksjef (på Rimi Nylænde) ‘Audi-Monica’, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Det var vel forresten også sånn.
At min forgjenger-butikksjef ‘Audi-Monica’.
(På Rimi Nylænde).
Hu hadde laget nye skift-planer, før hu slutta.
(Mener jeg å huske).
Så det var ikke sånn, at jeg hadde diktet opp noen rare vakter, eller noe.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.
Mer om Ida (fra Norstrand-Østre Aker Blad 7. september 1994):
PS 10.
Ida (hvis det er henne) driver visst nå en ‘sommer-kafe’ i Nord-Norge, ved siden av en jobb som lærer (fra iTromsø 29. juli 2024):
https://www.nb.no/items/a4543b32339057f023438923928dd4c8?searchText=%22ida%20myhre-nielsen%22~1
PS 11.
Min tidligere klassekamerat Magne Winnem.
Han begynte som butikksjef (visstnok landets yngste Rimi-butikksjef, ifølge hans fars tale, i Magne sitt bryllup, hvor jeg var forlover) på Rimi Munkelia, i 1991 deromkring.
Og så var det sånn, at han da ‘arvet’ ei pakistansk kassadame.
Som het Sintu (eller noe).
(Det var ihvertfall noe på ‘S’.
Og på 5-6 bokstaver, vel.
Noe sånt).
Og så var det sånn, at alle Rimi-butikkene fikk cirka 500 kroner, per ansatt (hvert år) til sosiale formål.
Og brorparten av disse pengene, pleide å gå til julebordet.
Og jeg lurer på om det kan ha vært sånn, at hu pakistanske ikke blei med på julebordet.
(Siden at hu var muslim.
For de liker ikke svinekjøtt og alkohol, osv.
For å si det sånn).
Og samtidig så var det sånn, som Rimi-butikksjef.
At distriktssjefene noen ganger foreslo, at man skulle ha medarbeidersamtaler.
(Det husker jeg at distriktsjef Anne Neteland forslo for meg.
Da jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Noe jeg gjorde fra høsten 2000 til våren 2001).
Og så hadde da Magne Winnem sagt til hun Sintu.
(Eller hva hu het).
At de skulle ha medarbeidersamtale.
Og så var det sånn, at Magne Winnem ville ha denne medarbeider-samtalen på en restaurant.
(Sånn som jeg husker det).
Muligens for å bruke opp Sintu sin del (på cirka 500 kroner) av personal-budsjettet.
(Noe sånt).
Og da klikka hu Sintu (eller hva hu het).
For hu mente da, at Magne Winnem prøvde å sjekke henne opp.
(Hu var muligens gift, osv.
Noe sånt).
Så det skar seg helt, da.
(For å si det sånn).
Og det er visst regelen, snarere enn unntaket.
At det skjærer seg, med sånt ‘gammelt inventar’, da.
(Som noen sier).
Så sånn er visst det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 12.
Her er mer om dette:
