Stikkord: 80-tallet

  • Det her er hun Marianne Høksaas, som var sjefen min, og lærte meg opp, på Arvato Microsoft. Hu så litt mer fjong ut da men, syntes jeg. Men men. Hm

    marianne høksaas arvato

    http://www.bi.no/Forskning/Faglige-hjemmesider/?ansattid=a0710091

    PS.

    Hu har et sånt rødt og hvitt tørkle.

    Kanskje det er som de røde og hvite Ball-genserne, på 80-tallet, og at det symboliserer Johanitterordenen, eller noe lignende?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg sendte en ny e-post om hun kan være referanse fra Arvato:







    Gmail – Referanse?







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Referanse?





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Nov 26, 2010 at 5:44 AM





    To:

    marianne.hoksaas@bi.no



    Hei,

    jeg bare lurte på igjen om du kan være referanse fra Arvato?
    Mvh.
    Erik Ribsskog






  • Man kan se at Johanitterordenen har røde og hvite striper. Dette bringer tilbake minner, fra 80-tallet

    johanitterordenen røde og hvite striper

    http://www.johanniterorden.se/

    PS.

    Og på midten av 80-tallet, så var det en periode, i Norge, (ihvertfall i Drammens-regionen), som alle skulle gå med stripete Ball-gensere.

    Og de som jeg husker gikk med rød og hvit-stripet (Ball) genser, det var Line Nilsen i klassen min på ungdomsskolen, og 2. klasse på Sande videregående, (som Karl i klassen sa at familien til var rike, og som jeg lurer på om faren min kjente faren til, og som en gang satt på Scotch, med ‘hoste-sangen’, i formingstimen, i 7. eller 8. klasse vel, etter at jeg hadde spurt henne om det Karl sa, at de var rike, var sant. Line Nilsen svarte ikke. Linda Moen sa at dem burde gi han ‘hosteren’ i sangen et glass vann).

    Men men.

    Magne Winnem hadde også en rød og hvit-stripet genser, som jeg lånte av han en gang, husker jeg, mens som da var alt for lang på arma.

    For jeg var fattig student og hadde ikke så mye klær, da jeg flyttet til Oslo, i 1989. Jeg kjøpte dress, og fikk låne et Carlsberg-slips, av Magne Winnem, som han kanskje hadde fått gjennom Rimi, (et slips jeg fikk etterhvert, tror jeg, som jeg brukte hver helg på byen i Oslo). Så jeg fikk låne klær av Winnem noen ganger, siden jeg hadde så få klær selv. Men men. Og det var vel en Ball-genser, fra midten av 80-tallet, tror jeg, som jeg maste meg til å låne vel, rundt 1990 kanskje, da Winnem bodde i Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, med rød og hvite striper.

    Jeg lurer på om stesøstera mi, Christell Humblen, (eller min fars stedatter, og min søster, Pia Ribsskog, sin stesøster, blir vel riktigere).

    Jeg lurer på om ikke hu også pleide å gå med rødt og hvitt.

    Og da jeg dro til England, på språkreise, til Brighton, sammen med min tremenning Øystein Andersen, sommeren 1988.

    Så var jeg noen dager på besøk, hos mora mi, på Borgheim, i Tønsberg.

    (Dette var muligens mens hun bodde på institusjon der, for jeg og søstera mi var noen ganger og besøkte henne, på en institusjon for sinnslidende/folk med nerveproblemer, på Borgheim, før mora vår fikk sin egen leilighet, også på Borgheim, noen få hundre meter fra den institusjonen vel. Noe sånt).

    Og da, så dro søstera mi, Pia Ribsskog, og mora mi, Karen Ribsskog, meg med på Cubus eller Hennes og Mauritz, i Tønsberg, med bussen fra Borgheim, en dag.

    For jeg ‘trengte nye klær å ha på meg, i England’.

    (Selv om de aldri pleide å bry seg noe særlig om hvordan klær jeg gikk med, hverken før eller siden vel).

    Og da, så valgte Pia og mora mi ut en hvit jakke og en hvit bukse, for meg.

    Kritt hvite klær.

    Og hvitt betyr vel kristen vel?

    Hm.

    Så jeg tror det kan være noe med disse fargene på klær noen ganger.

    Magne Winnem likte ikke svarte gensere, husker jeg, fra 1989 eller 1990.

    Så spurte jeg hvorfor, så svarte han ikke.

    Så det litt hemmelighold, om dette med disse fargekodene, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er den ‘hoste-sangen’, til Line Nilsen, fra formingstimene, på Svelvik ungdomsskole, på 80-tallet, igjen:

    PS 3.

    Noe annet som jeg husker at ble sagt, om Line Nilsen, på Svelvik Ungdomsskole, det var at hu ble kalt ‘Nils’.

    Fra 2. klasse på Sande Videregående, så husker jeg at det ble sagt, i et av friminuttene, av en eller annen jente i klassen vel, at Line Nilsen, brukte et så skikkelig tjukt lag av nivea-krem, på leppene, før hu satt utfor i slalom-bakken.

    Sånn at leppene ble helt hvite visstnok.

    Noe sånt, mener jeg å huske at ble sagt, på Sande Videregående, i den Handel og kontor-‘brakka’ vår.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tilfeldigvis kom på nå.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Søstera mi, Pia Ribsskog, skjønte nok mer av disse her farge-kodene på klær.

    For søstera mi, hu gjorde et poeng av, at Iver Karlsen, fra Sande/Berger, som var sammen med stesøstera hennes, Christell Humblen, det året jeg gikk på skole i Drammen, det vil si skoleåret 1988/89.

    At han Iver Karlsen, visstnok var med i en gjeng, på Sande videregående, (hvor søstera mi, Pia Ribsskog, gikk det året, selv om hu vanka i Drammen, nesten mer eller mindre hver dag), som ble kalt for ‘stripe-gjengen’.

    Så det her, med ‘stripe-gjengen’, kan kanskje ha vært noe med noen eventuelle farge-koder på klær, tenker jeg nå.

    Hvem vet.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    mer om ball genser

    http://www.google.no/imgres?imgurl=http://www.ostlendingen.no/polopoly_fs/back-to-the-80-ies-jo-da-du-ser-riktig-andre-l-nnum-og-gitte-schjerven-hanssen-har-trukket-i-ball-1.4475448!/image/526423624.jpg_gen/derivatives/derivative_article_468/526423624.jpg&imgrefurl=http://www.ostlendingen.no/arkiv/ball-genseren-er-tilbake-1.4475449&usg=__OVTxR1sQC1qK6ueD_dF_esJH4dY=&h=718&w=468&sz=162&hl=no&start=0&zoom=1&tbnid=VzAQ7PZpWJvoLM:&tbnh=141&tbnw=92&prev=/images%3Fq%3Dball%2Bgenser%26hl%3Dno%26prmdo%3D1%26biw%3D1280%26bih%3D709%26tbs%3Disch:10,300&itbs=1&iact=rc&dur=435&ei=EZblTNTNLoGHhQfIx7i7DA&oei=EZblTNTNLoGHhQfIx7i7DA&esq=1&page=1&ndsp=29&ved=1t:429,r:17,s:0&tx=53&ty=84&biw=1280&bih=709

  • Aass Fatøl på flaske

    fatøl på flaske

    http://www.klikk.no/mat/drikke/article626620.ece

    PS.

    Jeg husker rundt den tida, som jeg var russ i Drammen, på slutten av 80-tallet.

    (Jeg kom på dette, da jeg leste artikkelen ovenfor).

    Så hadde de i Drammen, et flaskeøl som var veldig populært, (og vel også godt, vil jeg vel si, sånn som jeg husker det), som het Aass Fatøl.

    Men når jeg tenker på det ølet nå.

    Så synes jeg det høres litt dumt ut.

    For fatøl, det betyr jo at ølet tappes fra fat, eller tønner da.

    Noen sånne slags dunker.

    ‘Cask’ heter det vel på engelsk?

    Jeg bor like ved en restaurant, som har en utendørs øl-hage osv., her i England.

    Og må kaste søpla mi der.

    Så jeg vet det, at det ølet de selger der, det tappes fra noen slags tønne-formede jernbeholdere.

    Men så ikke i Drammen.

    Der selges fatøl på flaske.

    Og vel nå også sikkert på boks.

    Jeg skal se om jeg kan finne mer om dette på nettet.

    Altså, ‘Fat’-øl, det peker jo på emballasjen fat/tønne.

    Så å selge det fra emballasjen flaske.

    Det blir jo nesten helt ‘tulleruskt’, vil jeg si.

    Hva sier dette om Drammen?

    Jeg vet ikke, men det burde vel kanskje være på sin plass, med en advarsel, mot Drammen.

    Ikke bare har de fatøl på flaske, de har jo også et ordtak, som heter ‘bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen’.

    Så en liten advarsel mot at noe nok ikke er som det burde, i Drammen, er nok kanskje på sin plass.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om aass fatøl

    http://www.kbsinstitute.org/images/pullo/IMGP7433.jpg

    PS 3.

    Så det året, som jeg gikk på skole, året som russ, og jobba i Drammen.

    Og søstera mi, Pia Ribsskog, bodde hos meg, i leiligheten min.

    Og blant annet dro med Lyche/Depeche-gjengen, fra Drammen, på fest, i leiligheten der jeg bodde.

    Det året, så var det ikke sånn, at jeg kjøpte Aass Pilsner.

    Nei, det ølet ble liksom litt for mye Drammen.

    Men Aass Fatøl, det var noe som var nesten helt nytt da, i 1988/89, så det syntes jeg at jeg kunne kjøpe.

    Så jeg var ikke en sånn ‘hard-core’ Drammens-kar.

    Jeg kan ikke si at jeg var drammenser, det var jeg ikke.

    Men det var nesten som at jeg var fra Drammen.

    Jeg var fra Berger, som var i Drammensregionen, og gikk på skole og jobba i Drammen.

    Så Aass Fatøl, det syntes jeg at det var greit for meg å drikke.

    Det var ikke sånn at jeg drakk Ringnes eller Frydenlund, i russetida.

    Når søstera mi hadde fest hjemme hos meg, på Bergeråsen, eller når jeg skulle prøve å ‘ta kassa’, og få ølkork, i russelua, da var det Aass Fatøl, som det gikk i.

    Så sånn var det.

    Men det ølet, det solgte de nesten ingen steder, i Oslo.

    (Selv om jeg syntes at det ølet var godt.

    Det første året i Oslo, da jeg var med Magne Winnem og hans fetter Colin, fra Swindon, som studerte på universitetet, i Oslo, på Lorrys, i Oslo.

    Da hendte det faktisk, ihvertfall en gang, at jeg bestilte Aass Fatøl.

    (Men Magne Winnem og Colin, de kjøpte Ringnes, eller et eller annet, mener jeg å huske).

    For Lorry var et av de få stedene, i Oslo, hvor de solgte det ølet.

    Kanskje rart nok, med tanke på at Aass vel er Norges eldste bryggeri?

    Men men).

    Så i Oslo, så kjøpte jeg mest Ringnes-øl, siden det var et billig og standard øl, liksom.

    Det var sjelden at jeg jålet meg til, og kjøpte Lysholmer øl, for eksempel.

    Men hvis de hadde solgt Aass Fatøl, på Rimi og i andre butikker, i Oslo.

    Så hadde jeg nok kjøpt det ølet.

    Hvis det hadde kostet et par kroner mer enn Ringnes, for eksempel.

    For Aass Fatøl, er liksom ølet mitt da, for det husker jeg at jeg syntes var veldig godt.

    Selv om det har et rart og vel kanskje selvmotsigende navn da.

    Men jeg mener jeg har hørt, at man kunne gå på Oluf Lorentzen, eller Jens Evensen, eller noe, å kjøpe Aass Fatøl.

    Men de butikkene, de var liksom veldig Oslo-butikker, for meg.

    Så det ble litt selvmotsigende, det også, syntes jeg.

    Å gå på en Oslo-butikk, for å leite fram noen Drammens-øl, fra en av de nederste hyllene.

    Med støv på kanskje.

    Og til blodpris.

    (Som var slik jeg forestilte meg det, at det ville vært som, å kjøpe Aass Fatøl, fra en av de butikkene).

    Nei, det virka ikke noe fristende det heller.

    Men hvis de hadde solgt det ølet, på Rimi og/eller Kiwi, eller noe sånn.

    Da hadde jeg nok kjøpt det ølet, hvis jeg skulle kose meg med noen øl og en pizza, for eksempel, en gang i mellom.

    Selv om David Hjort og de, fra Rimi og Oslo, kanskje ikke hadde syntes det var så populært, hvis jeg hadde dratt med meg Drammen-øl, på ‘Oslo-fest’.

    (Men jeg vet ikke om de visste at jeg var fra Berger og Larvik, osv?

    Hvem vet.

    Jeg hadde ikke han David Hjort så nærme, selv om han kanskje trodde det selv.

    Hvem vet.

    Det var mest noe Rimi-greier for meg, den festinga med han.

    Siden jeg husker at han sa, at han kjente masse kriminelle osv., en gang, rett etter at han begynte på Rimi Bjørndal.

    Så jeg prøvde å være litt forsiktig, når jeg hadde med han å gjøre da.

    Selv om han var en kollega i Rimi, som liksom eglet seg inn på meg.

    Så det var ikke så lett for meg heller.

    Men men).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Fikk problemer når jeg ikke sov i vannsenga, to ganger, i 1988

    Dagbladet.no hadde en vitse-video, om noen menn, som gikk inn i damegarderoben, så jeg idag.

    Og da kom jeg på noe som skjedde, i 1988.

    To ganger, så kunne jeg ikke sove i vannsenga ‘mi’, (en King Size udempet vannseng), som jeg hadde sovet i, i mange år, fordi faren min lagde/solgte vannsenger.

    Jeg hadde tatt over min fars soverom, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, for han sov nede hos sin samboer, Haldis Humblen, i Havnehagen.

    Men to netter, høsten 1988, så sov jeg ikke i vannsenga.

    Det var da Magne Winnem inviterte meg med på Danmarkstur med Petter Wessel, ganske tidlig i skoleåret 1988/89.

    Og de gadd ikke å hente meg, på Berger, så jeg måtte ligge over hos Kjetil Holshagen, i Sande.

    Og da måtte jeg sove på en tynn madrass, på gulvet, i et rom som vel ikke var soverom der.

    Men men.

    Og da mener jeg å huske det, at jeg klarte å gå inn på damedoen, på Petter Wessel, siden jeg var så trøtt og ganske i ørska.

    Fordi jeg så ikke forskjell på de skiltene, på dørene til herre og dametoalettet der.

    (De skiltene var liksom designet på en moderne måte, så jeg syntes det var vanskelig å se forskjell på de.

    Ihvertfall den dagen som jeg var rimelig trøtt og i ørska da).

    Og jeg klarte også å begynne å rote med ei som var 2-3 år yngre enn meg, som het Hege, fra Stavern.

    (Som farmora mi, Ågot Mogan Olsen, ‘gura’ over, da hu Hege ringte til huset hennes, på Sand, (for jeg hadde ikke telefon, i Leirfaret, på den tida, for faren min hadde sperra telefonen der), for å spørre etter meg).

    Så jeg ble helt sånn rar, og det ble som noe ‘gruff’, fra å ikke ligge i vannsenga, husker jeg.

    Sånn var det også, da jeg måtte låne bort vannsenga mi, til et par, som lagde hull i den.

    Noen venner av faren min vel.

    Eller venner av Haldis.

    I forbindelse med at Christells onkel og tante fra Bergen, skulle på middagsselskap, der Christells bror Jan Snoghøj bodde, på Gulskogen i Drammen, i et nedlagt bedehus der, (som faren min og Haldis hadde kjøpt).

    Da ble jeg så sliten, av å ikke sove i den varme vannsenga mi, (som jeg var vant til), så da orka jeg ikke å dra på jobb, på CC Storkjøp, en lørdag.

    (For da måtte jeg sove på det gamle soverommet mitt der, som var veldig kaldt.

    Haldis Humblen hadde en stor fryser stående der.

    Der hvor skrivebord-plata stod, før jeg flytta den inn på ‘rommet til faren min’, som egentlig var mitt.

    Så jeg lurer på om den fryseren stod foran en panelovn der, eventuelt, for det gamle soverommet mitt, det var veldig kaldt, etter at fryseren til Haldis havna der.

    Men men).

    Så jeg var kanskje egentlig rimelig sliten, på den tida.

    For hvis jeg ikke sov i vannsenga, så ble jeg helt sånn gruggen og rar og trøtt/sliten da.

    Så det var ihvertfall et eller annet med den vannsenga.

    At jeg fikk noen slags abstinenser, hvis jeg ikke sov i den, i 1988, husker jeg.

    (Siden jeg blir tulla med av noe ‘mafian’ osv., mener jeg, så tar jeg med om alt).

    Ihvertfall hvis det var kaldt i rommet jeg sov i.

    Så ble jeg litt ‘satt ut’, av å ikke sove i vannsenga, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Den første studietiden min i Oslo

    Jeg var jo skolelei, etter 12 års skolegang, og hadde nettopp gått et år informasjonsbehandling, på Gjerdes VGS., i Drammen, før jeg skulle studere nettopp informasjonsbehandling, på NHI, i Oslo.

    Så jeg lå litt foran de fleste av mine studiekamerater, på det første året på NHI, skoleåret 1989/90.

    Så jeg dro ofte på Deichmanske bibliotek, i Oslo, (ved regjeringsbygget).

    For dette var på slutten av 80-tallet, når man fortsatt snakket om evighetsstudenter.

    (På den tiden, så kunne man studere så lenge man ville).

    Og det var før de dystre første årene på 90-tallet, hvor det var nedgangstider og bankreklamene oppfordret folk til å ‘don’t worry’, men de hadde streket over ‘don’t’.

    Så på 90-tallet, så skulle man bekymre seg.

    Mens på 80-tallet, så skulle man ikke bekymre seg.

    Det var det som var ‘main-stream’-en, på de to tiårene, vil jeg si.

    Da mener jeg egentlig siste halvdel av 80-tallet, med Dynastiet osv.

    Og første halvdel av 90-tallet, før det ble oppgangstider igjen.

    Så det var nesten som på 30-tallet, kan man kanskje si.

    At det kom et stort børs-crack da, med nedgangstider og det hele.

    En leilighet i en av høyblokkene, på Lambertseter, gikk for like under 100.000, mener jeg å huske, fra rundt 1994.

    (Da jeg jobbet som aspirant osv., på Rimi Nylænde).

    Men jeg fikk ikke banklån da, (av en eller annen grunn), hos Sparebanken NOR, på Bryn.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så min første studietid i Oslo, var fremdeles under jappetida og de glade 80-årene.

    Det var på slutten av disse.

    Det var fortsatt litt futt i 80-tallet, vil jeg si, da jeg flytta til Oslo.

    Ihvertfall det første året.

    Selv om det kanskje var enda artigere, tidligere på 80-tallet.

    Det er nok mulig.

    Så jeg var nesten som en japp, kan man kanskje si, de første månedene mine i Oslo.

    Jeg kjøpte meg mørk enkeltspent(?) dress, (på Cubus på Oslo City vel), og var ute på byen, på diskoteker og puber, sammen med Magne Winnem ofte, fra Gjerdes VGS.

    Dette var i jappetidens ånd, kan man kanskje si, som fortsatt levde da.

    Samtidig, så følte jeg en kjedsomhet.

    Det var vel på hverdagene da.

    Så jeg gikk og lånte science fiction-klassikere, på Deichmanske bibliotek.

    Bøker som jeg hadde hørt om vel, men ikke lest da.

    Det var George Orwell – 1984.

    Det var Aldeous Huxley – Vidunderlige nye verden.

    Og det var en bok som hadde en tittel, som var noe med temperaturen for når papir brenner, i Fahrenheit.

    Jeg skjønner kanskje det, at folk som studerte på det triste og bekymrede 90-tallet, kanskje ikke leste disse bøkene.

    Da skulle man nok kanskje helst jobbe i butikk, og sånn, som jeg også gjorde.

    Og kanskje lese Hamsun, eller Kafka, eller Mykle.

    Det var det jeg leste på 90-tallet, ihvertfall.

    Men på slutten av 80-tallet, i Oslo, så leste jeg mye science fiction da.

    Som jeg syntes var artig.

    Nye generasjoner, som vokste opp med Sky Channel og He-Man osv.

    De kjenner kanskje ikke disse bøkene.

    Dette er snakk om bøker, hvor folk blir advart, for ‘Storebror’, osv., som er staten, som ser alt da.

    Så disse bøkene, (som alle er klassikere), kan kanskje hjelpe folk å forstå litt om hva som foregår da, når det gjelder maktmisbruk osv., fra myndighetene, i våre dager.

    Hvis noen har lyst til å prøve seg på de bøkene jeg leste som ung student, for mer enn 20 år siden.

    Jeg skal se om jeg klarer å finne disse bøkene.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om George Orwell – 1984:

    mer om george orwell 1984

    http://no.wikipedia.org/wiki/1984_(roman)

    PS 2.

    Her er mer om Aldeous Huxley – Vidunderlige nye verden:

    vidunderlige nye verden

    http://no.wikipedia.org/wiki/Vidunderlige_nye_verden

    PS 3.

    Her er mer om Ray Bradbury – Fahrenheit 451:

    fahrenheit 451

    PS 4.

    Jeg leste også en del science fiction, av Axel Jensen og han ene fra Bing og Bringsvær.

    Og en del forskjellig da.

    Jeg hørte mye på musikk, på den tiden, og lånte også noen ganger kassetter, fra Deichmanske bibliotek da.

    Hvis det ikke var LP-plater.

    Men jeg var ganske rastløs, det første året i Oslo.

    Jeg trodde det skulle møte masse interessante mennesker, osv., i Oslo.

    (Spesielt damer).

    Men jeg vet ikke om jeg ble litt skuffa, når det gjaldt det?

    Men jeg var rundt i plateforretningene og i hamburgerbarene osv., på hverdagene.

    Og på utestedene, (ofte sammen med Magne Winnem), i helgene.

    Jeg levde vel den livsstilen, som jeg var vant til, fra språkreiser og ferier, til Brighton, i Sør-England, som tenåring, om somrene på 80-tallet.

    Så sånn var nok det.

    Så ble det litt kjedeligere i Oslo etterhvert, når jeg skjønte hvor lite det studielånet, som var på den tida, egentlig rakk.

    Og så måtte jeg i militæret, etter et par-tre år i Oslo.

    Til Geværkompaniet/Oppland Regiment, i Elverum.

    Noe som var som et sjokk for meg.

    For det var veldig tøft, og jeg hadde nok med å henge med der.

    Og man ble jo nesten hjernevaska, og det som var.

    Så etter det året i Geværkompaniet, så mista jeg helt tidsånden, tror jeg.

    Eller jeg passa vel inn også, for jeg ble nesten helsefrik.

    Og slutta å røyke og drikke cola.

    Og trente mye, i helger osv.

    I stedet for å gå på byen, en lørdag, på 90-tallet, etter militæret.

    Så ville jeg heller ofte dra å trene, sammen med Glenn Hesler, Magne Winnem og/eller halvbroren min, Axel Thomassen.

    Så jeg hadde flere livsstiler i Oslo.

    Først var jeg liksom japp og nesten bohem samtidig, det året jeg bodde på Abildsø.

    Så ble jeg mer strebete, et par år, når jeg skjønte at studielånet ikke varte så lenge.

    Så ble jeg nesten helsefrik, etter militæret da.

    Og slutta å røyke og drikke cola osv.

    Samtidig som jeg jobba i en lavt betalt jobb, i Rimi.

    Men det var pga. nedgangstidene.

    Jeg kunne ha tatt ferdig datautdannelsen min, fra NHI.

    Men som sagt, så var det nedgangstider, og bankene reklamerte med ‘Worry’, rundt den tiden.

    Så det fristet ikke å ta opp mer studielån.

    Jeg var ikke vant til å ha gjeld, så jeg tenkte jeg fikk bare jobbe meg oppover, uten å ta opp så mye gjeld.

    Og min søster Pia Ribsskog, var hjemløs, og flyttet inn hos meg, på Ellingrudåsen, på rommet mitt, på Ungbo der.

    Så videre studier ble i praksis uaktuelt.

    For jeg måtte tjene penger.

    For jeg hadde også søsteren min å tenke på.

    At jeg måtte spille det ‘safe’, siden jeg hadde en hjemløs søster boende hos meg og.

    Så da var ikke videre studier, på ganske lavt studielån, noe reellt alternativ egentlig.

    Så søstera mi Pia, Hu ødela egentlig for studiene mine, vil jeg si.

    (Selv om hu sikkert ville begynt å skrike fælt, hvis man fortalte henne det.

    Og jeg ville kanskje ikke begynt å studere heller.

    Men hun var med på å ødelegge for studiene mine, vil jeg si.

    Hvis ikke søstera mi hadde flytta inn hos meg, sommeren 1993.

    Så ville jeg nok tatt minst en tur innom NHI på Helsfyr, og hørt om mulighetene for å ta eksamen i det og det faget.

    Det tror jeg nok.

    Sånn at jeg kunne fått meg en grad.

    Men det papiret jeg hadde fra NHI, var også ganske bra.

    (Selv om jeg manglet et par eksamener).

    Men det var nedgangstider, og få datajobber å få.

    Så kun et papir fra NHI, holdt nok kanskje ikke så lenge, sommeren 1993.

    Man måtte nok hatt erfaring, for å få jobb innen data da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Det her er slekta til Tore Tang (Wa) i Stavanger. Det var artig

    slekta til tore tang

    http://www.gulesider.no/tk/search.c?x=0&y=0&q=tang%20wa

    PS.

    Her er mer om dette:

    PS 2.

    Her er mer om Svein Tang Wa:

    mer om svein tang wa

    http://www.facebook.com/group.php?gid=2429161942

    PS 3.

    Da måtte jeg nesten skrive litt der, siden jeg har en slags stesøster, (ved navn Christell Humblen), som er så Tang (Wa)-fan.

    Her er mer om dette:

    tang wa mods mm

    PS 4.

    Enda mer om dette:

    PS 5.

    Her er mer av Svein Tang Wa:

  • Nå ringte jeg tante Lete i Stavanger

    Hun var jo hyggelig, må man vel si.

    Jeg spurte om slektsforskning osv.

    De var fra en gård som het Brekke, på Tysnes, utafor Bergen.

    Og de var også fra Onarheim-slekta.

    Og det var også en lokal slekt.

    Gården hadde vært i familien, siden 1600-tallet.

    Margrethe, (som Christell kalte ‘Lete’, for Anne Margrethe var så vanskelig å uttale).

    Hu sa det at det var en gammel tradisjonsrik gård.

    Men de måtte flytte til Bergen osv., hun og Haldis da.

    For det var ikke så mye å gjøre på Tysnes, annet enn i jordbruket.

    Det var en del norsk-amerikanere, som var i Amerika om vinteren, visstnok.

    Og noen fiskere.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte det, at jeg husket jo at hun pratet om Mosseveiens skrekk, da jeg var der, i 1984, eller noe.

    Og det var ei fra Politiet i Follo, sa hu nå, som jakta på råkjørere på Mosseveien.

    Og det var naboen deres, som nå er pensjonert fra Politiet i Stavanger.

    Faren deres het Hans Martin Brekke, var det.

    Mannen hennes Per, var ikke i Politiet.

    Han var tidligere arkitekt.

    Jeg lurte, for han påpekte mangel på skilt, på bilen min, på Geilo i år 2000.

    Jeg forklarte det, at jeg skulle med bilen på EU-kontroll, så jeg tok det med skiltet i samme slengen.

    Hun Margrethe husket ikke talen til brudens bror, (som jeg trodde var noe dritt om Christell).

    Men men.

    Det med Mosseveiens skrekk, var noe med Wesenlund.

    Jeg fortalte at jeg hadde faktisk vært butikksjef, på Rimi Langhus, i Follo, (hvor Mosseveiens skrekk var fra), i 2002.

    Men men.

    Tore Tang-sangen, (som Christell sang på en gang, etter å ha vært hos dem vel).

    Det er en som ikke heter Tang, men Tangva.

    Det er et kinesisk navn.

    For bestefaren til ‘Tore Tang’, han var visst fra Kina.

    Så han Tore Tang, (eller Tangva), han flyr visst fortsatt rundt i Stavanger, mener jeg det var.

    Men men.

    Tante Margrethe, hun hadde ikke hørt om at Christells halvbror, Bjørn Humblen, fra Vestlandet, hadde vært med i Johanitterordenen.

    Det var visst nytt for henne og.

    Og hun og ‘onkel’ Per, var ikke med der, forklare hun også.

    Jeg forklarte det, at det var jo faren til Christell sin side det, som han Bjørn Humblen vel var i.

    Mens hun Margrethe, som jeg prata med, hun var vel på moren sin side.

    (Søster av Christells mor Haldis Hublen, med andre ord).

    De var visst ikke fra Sogn likevel, skjønte jeg.

    Alle var visst fra Tysnes, fra to ganske lokale slekter der, (Brekke og Onarheim).

    (Tysnes var vel en ganske liten halvøy, tror jeg).

    Så det er kanskje derfor at Christell har en sånn ‘innavla’ tommel.

    At de slektene har holdt på vært litt innavla der.

    Hvem vet.

    Men Haldis, (samboeren til faren min), hu har jo blondt hår.

    Men søstera, (hu Margrethe jeg prata med på telefonen nå, altså), hu hadde mørkt hår, i 1982, mener jeg det var ca., og grått hår, i 1984, mener jeg det var.

    Noe sånt.

    Så de er vel ikke så innavla der, tror jeg.

    (Siden dem har forskjellig hårfarge og sånn, mener jeg, søstrene).

    Men jeg turte ikke å spørre, ‘tante Lete’, om hvorfor Christell har en litt sånn ‘inavla’ tommel.

    (Eller om de er i slekt etter Neanderthalerne).

    Det turte jeg ikke gitt.

    Jeg husker jeg var der, da jeg var 14 år gammel vel.

    Den sommeren jeg fylte 14 år, var vel sist jeg var der.

    Og da var det ei jente der, som jeg lurte på om var Sissel Kyrkjebø.

    Det visste ikke ‘tante Lete’, men det kunne godt hende, sa hu.

    Så sånn var det.

    Så nå får jeg spise pizza, som jeg driver og lager her.

    Så vi får se om jeg får gjort det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    ‘Tante Lete’, sa faktisk også det, at jeg var velkommen igjen til Stavanger.

    Og det var jo hyggelig.

    Jeg sa at kanskje, hvis jeg fikk rettighetene mine, fra politiet, og kom meg tilbake til Norge, en gang.

    Jeg sa det, at jeg huska det, at det var så kult, på Sola strand.

    Hvor jeg bada i 1982, eller noe sånt vel.

    Hvis det ikke var i 1984, eller noe.

    Og at det var så høye bølger der.

    Sammenlignet med på Berger, hvor jeg vokste opp, langs Drammensfjorden.

    At det var så høye bølger, siden det var så nærme Nordsjøen vel, osv.

    Så det var et fint sted, husker jeg.

    Selv om det bare var jeg som bada der vel, den dagen, husker jeg.

    Faren min bare dro meg med dit.

    Han bada ikke selv.

    (Og det gjorde vel heller ingen andre, såvidt jeg husker).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Her er mer om Mosseveiens skrekk:

    mosseveiens skrekk

    http://www.aftenbladet.no/lokalt/article445342.ece

    PS 3.

    Kanskje jeg burde hjelpe Mosseveiens skrekk å komme ut av skapet?

    Når jeg har bodd så mange år i England, som jeg har, (her hvor damene oppfører seg så kvinnelig osv.), så mener jeg at jeg kan se det, at hu der, på bildet ovenfor, hu er nok lesbisk men.

    Bare for å hjelpe henne litt ut av skapet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kanskje det er hu som driver og tuller med meg, tenkte jeg.

    Kanskje hu er ‘mannevond’, siden hu er lesbisk antagelig, og ikke tålte å se meg på besøk hos naboen sin, på 80-tallet, da jeg var sånn 12-14 år?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Så man kan se det, at hu i Stavanger, Anne Margrethe, hu er nesten som en slags tante nesten, for meg og.

    Siden jeg har vært med på besøk til hu og ‘onkel’ Per, et gar ganger på 80-tallet.

    Og de hilste også, og var hyggelige, i bryllupet, til nevøen deres Jan Snoghøj, (bror av Viggo Snowhill), på Geilo, i år 2000.

    Noe som hu syntes var for lenge siden vel.

    Så tanta til Christell er kanskje litt som tanta mi.

    Det var greit at jeg ringte og spurte om masse dumt liksom.

    Mens mora til Christell, Haldis, hu var nok ikke som mora mi.

    Hu var mer fiendtlig, Haldis da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og faren min, (kan man nok si), at var nok heller ikke som faren min.

    Men jeg er kanskje litt i slekt med Christell da.

    Siden jeg kjenner en del av tantene og onklene og fetterne og kusinene hennes da.

    Så selv om jeg og Christell ikke bodde i samme hus, på Bergeråsen.

    Så pleide vi å bo i samme hus, eller på samme hotellrom, noen ganger, under oppveksten.

    Under feriene.

    Så vi er som stesøsken som har vokst opp på forskjellige steder da.

    Som kjenner hverandre mest fra ferier og sånt, kanskje.

    Men nå bodde jo Christell på Bergeråsen og da.

    Så jeg kjenner jo henne derfra og.

    Så fra ferier så er Christell en slags stesøster.

    Og fra Bergeråsen, så er Christell ei slags nabojente nesten.

    Så Christell for meg, hu er liksom både en slags stesøster og en slags nabojente da.

    Så det er ikke alltid enkelt.

    Noen gang blir ting litt komplisert, hvis man er etterkommer etter 68-er generasjonen.

    Etter av hippie-generasjonen.

    For de var litt glad i surr, synes jeg.

    Så de surra med familiene kanskje, og gjorde ting komplisert.

    Så det lider nok vår etterkommer-generasjon av.

    Som blir kalt Generasjon X vel.

    Generasjon X lider nok av det, av at har blitt tulla med, av 68-er generasjonen.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men hu tante Anne Margrethe, i Stavanger, hu virka ikke som en hippie, eller en 68-er, for meg.

    Hu var ikke så sleip som dem er, mistenker jeg.

    Kanskje de ikke hadde så bra fotfeste på Tysnes utafor Bergen, osv.

    Hvem vet.

    Samme det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Mer om Depeche/Lyche-gjengen i Drammen

    Sommeren 1989, så var jeg først en uke i Brighton, på sommerferie.

    Jeg jobba heltid, på CC Storkjøp, men jeg var også en uke, i Stavern, på sommerferie, mener jeg.

    Kanskje seinere den samme sommeren.

    Og da, så kontakta jeg ikke hu Hege, som jeg møtte på danskebåten, Petter Wessel, hvor Magne Winnem dro meg med, helt på førsten da jeg ble kjent med han, høsten før, (høsten 1988).

    For hu gikk vel siste året på ungdomsskolen, og jeg gikk siste året på videregående.

    Så jeg var tre år eldre enn henne da.

    Men under oppveksten, så så jeg alltid yngre ut enn jeg var.

    F.eks. da jeg var i Brighton, sommeren 1985, den sommeren jeg fylte 15 år, så sa hu ene engelske lærerinna, i Hove der, at jeg så ut som at jeg var 12 år, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    Men farmora mi ‘gura’ så fælt, når hu Hege fra Stavern, som var med mora si som var lærerinne vel, og klassen sin, med danskebåten.

    Når hu ringte for å spørre etter meg, på Sand.

    Etter at jeg hadde ringt og prata med faren hennes.

    For dette var før jeg rota meg bort i hu Nina Monsen, (som var den første jeg hadde sex med. Jeg bare klinte med hu fra Stavern. Det var også bare en dagstur, så vi hadde ikke noe lugar, eller noe sånn. Så det var ikke noe usømmelig som skjedde. Bare for å ta med om det).

    Så jeg hadde ikke hatt noen dame før det her egentlig.

    Bortsett fra to jenter på ca. 16 år, som jeg rota med i Brighton, (sommeren, noen måneder tidligere), begge på den samme kvelden.

    Ei fra Oslo og ei fra Hammerfest.

    Jeg rota med hu fra Oslo, også kom hu fra Hammerfest, og heiv bort hu fra Oslo, og så rota jeg visst med hu fra Hammerfest istedet.

    For jeg var litt sjenert, når det gjaldt roting med jenter, så jeg klagde ikke noe, selv om kanskje hu fra Oslo var finest.

    Men men.

    Men da hadde farmora mi Ågot, blitt så sur, så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, som var ei lærerinne-datter og bondedatter, tror jeg, i Stavern, ut forbi Herman Wildenweys gate der.

    Ut mot der det er noe sprangridningsgreier for hester, tror jeg.

    En vei der, som er ganske trafikkert ihvertfall, men som jeg ikke husker helt hvor går.

    Kanskje til Brunlanes.

    Hm.

    Samme det.

    Men hu kontakta jeg ikke, sommeren 1989, for hu ble farmora mi Ågot Mogan Olsen, hysterisk av, når hu ringte til Sand, og hadde spurt, ‘er ‘n Erik der’, eller noe sånt.

    Hu likte ikke måten hu prata på visstnok.

    Men Ågot skjønte kanskje ikke at hu jenta var fra Stavern, og prata Staverns/Larvik-dialekt da.

    Men men.

    Men jeg var jo så vant til jenter på den tida der.

    Siden søstera mi og Cecilie hadde flytta inn oss meg, på Bergeråsen, noen måneder tidligere.

    Så jeg snakka med noen andre lokale jenter.

    Jeg var vel den eneste som var på besøk, hos bestemor Ingeborg, de dagene der.

    Søstera mi var kanskje i Spania enda.

    Eller om hu ikke ville til Stavern.

    Hm.

    Jeg dro på stranda, og da sa bestemor Ingeborg, at nabodattera/døtrene, var litt sånn billige, at de lå på stranda, nedenfor militærleieren, i Stavern, og briska seg, eller brifa eller viste puppa, eller hva det var, som bestemor Ingeborg sa.

    Bestemor Ingeborg baksnakket ihvertfall ei eller to nabojenter, med lyst hår, som bodde ovenfor rekkehuset hennes, og litt til venstre vel.

    Ei jeg bare såvidt skimta en gang.

    Og sikkert så litt rart på, siden bestemor Ingeborg prata dritt om henne, for å si det sånn.

    Ei på min alder eller et år eldre kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bestemor Ingeborg bodde i rekkehuset ved siden av herr og fru Holsæther, i Herman Wildenveys gate, i Stavern da.

    Så sånn var det.

    Så jeg la meg ikke ned på stranda der.

    I tilfelle hu ‘fæle’ blondinna, som bestemor Ingeborg hadde advart om, (hu nabojenta), lå der, og oppførte seg ‘fælt’ da.

    Men jeg la meg, for å sole meg, oppå noen knauser der.

    Eller fjell, eller hva man skal kalle det.

    Jeg hadde visst glemt å tatt med meg badeshorts.

    Men, man blir helt surrete i hue, av å være for lenge i samme hus, som bestemor Ingeborg.

    Så jeg ville bare ut av det huset, og endte opp med å ligge og sole meg i underbuksa, på de fjella der da.

    (Sånn som noen damer ligger i parker osv., at de soler seg i underbuksa.

    Men men.

    For jeg hadde ikke tatt med meg badeshorts tror jeg, av en eller annen grunn).

    Og bestemor Ingeborg lånte meg en damesykkel hun hadde, som jeg skulle bruke for å komme meg ned til byen, sa bestemor Ingeborg.

    En damesykkel med kurv foran.

    Så jeg tullesykla nede i Stavern sentrum og sånn da, med den sykkelen, og lata som at jeg sykla i fylla og liksom brukte hele veien da, og kjørte i store svinger, når jeg sykla.

    Sånn at bilene ikke kom forbi.

    Forbi hotell Wasiloff der, osv.

    Men men.

    For jeg måtte tulle litt, syntes jeg, siden jeg kjørte på sykkelen til bestemor Ingeborg.

    Men jeg var så vant til jenter, så jeg begynte å prate med to sånne lokale ungjenter, fra Stavern, som også lå der.

    Og de kjente hu Hege da.

    Og sa hu var så flau for hu hadde så store pupper.

    Men de lokale jentene, de var kanskje enda yngre enn hu Hege.

    Og jeg sa jeg var fra Larvik, så da turte de kanskje prate med meg.

    Men de lå der toppløse og jeg lå der i en slags blå silketruse, eller fløyelstruse, eller noe, som faren min egentlig hadde.

    (For jeg var ikke så flink til å kjøpe klær, som sokker og undertøy osv., på den tida.

    For jeg var fra Berger, og der var det ingen klesforretninger, for å si det sånn.

    Men men).

    Men de hadde ikke så store pupper, de var litt mer sånn som jenter var i gamle dager, at det tok litt tid før de fikk pupper vel.

    Men men.

    Men hu ene av de ‘sylfidene’, (eller hva man skal kalle dem), forklarte at hu Hege var flau fordi hu hadde så store pupper da.

    Hu Hege som jeg traff på danskebåten, noen måneder tidligere da.

    Men som jeg ikke turte å kontakte, den sommeren.

    Fordi bestemor Ågot hadde klikka fullstendig, når hu Hege fra Stavern hadde ringt henne.

    Så jeg turte ikke å ringe hu Hege, (selv om jeg var i Stavern i en uke kanskje), siden hu var kanskje bare 15 eller 16 da, siden hu var vel da nettopp ferdig med 9. klasse.

    Og jeg var nettopp ferdig med videregående, så jeg var 18-19 år.

    Det var den sommeren jeg fylte 19 år.

    Og jeg hadde også møtt ei jente som het Sari Arokivi, fra Finland, i Brighton, den sommeren.

    Ei som var sånn 17-18 år vel, og med pene, grønne øyne.

    Og som drev med ballett osv., og som skulle studere det.

    Noe sånt.

    Så jeg var vel nesten sammen med henne enda da.

    For jeg ringte ihvertfall hu finske, (som da vel fortsatt var i Brighton), fra telefonen hjemme hos bestemor Ågot.

    Så jeg hadde vel kanskje fått klint fra meg, kan man vel si, den sommeren, med hu finske i Brighton da.

    Det tror jeg nok.

    For vi klinte ganske mye, på diskotekene i Brighton, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke så lett, å være en gutt som var seint i puberteten.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, så fikk jeg ikke hår på tissen, før jeg ble 17 år.

    Den sommeren jeg var på ferie, sammen med søstera mi, Pia Ribsskog, i Sveits, hos tante Ellen.

    Men men.

    Samme det).

    Så sånn var det.

    Så hu Hege fra Stavern, hu ringte jeg _ikke_ sommeren 1989.

    Men jeg var i Stavern hver sommer, for å besøke bestemor Ingeborg da, fra sommeren 1986 kanskje til sommeren 1990.

    Noe sånt.

    Det hadde liksom blitt en tradisjon da.

    Et par sommere, før det, så var jeg også i Nevlunghavn, og besøkte bestemor Ingeborg der.

    Og den første sommeren av de, så levde også bestefar Johannes.

    Så sånn var det.

    Så det at jeg dro til Stavern, om sommerene.

    Det starta med det, at jeg tok opp igjen kontakten, med bestefar Johannes, (min morfar), da bestefar Øivind, (min farfar), døde.

    Da ringte jeg bestefar Johannes, og sa fra.

    Og da ble jeg og søstera mi, invitert til Nevlunghavn, sommeren etter, som var sommeren 1983 kanskje.

    Hvis ikke det var sommeren 1984.

    Og da hadde jeg nesten ikke hatt kontakt, med bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, siden jeg flyttet til faren min, på Berger, i 1979.

    For min farfar, Øivind, han kunne ikke gå god for bestefar Johannes da, husker jeg at han sa.

    For bestefar Johannes, han hadde visst vært sånn, i kommunestyret i Hurum.

    (Hvor han jobba som kontorsjef, og var i kommunestyret for Arbeiderpartiet).

    At han kunne legge fram et forslag, i en sak, (som skulle til behandling, i kommunestyret i Hurum).

    Og så kunne bestefar Johannes, gjøre det, (ifølge bestefar Øivind), at han plutselig skifta mening, og stemte mot sitt eget forslag(!)

    Og da sa Øivind, (rundt 1979 eller 1980 vel), etter at jeg hadde spurt, at han _ikke_ kunne gå god for bestefar Johannes (Ribsskog).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og bestefar Øivind var jo fra Hurum, (fra Støa ved Holmsbu).

    Og hadde mange brødre, som fortsatt bodde der.

    Blant annet enn ganske kjent kunstmaler, som het Gunnar Bergstø.

    Og også Idar Sandersen, som jeg ringte for et eller to år siden, og prata om slektsforskning med, (som jeg har skrevet om på bloggen).

    Og også en bror som het Otto Bergstø, som det vel var, som jeg arvet, i 2006, (siden faren min ikke ville ha arv), sånn at jeg kunne flytte inn i den leiligheten jeg fortsatt bor i, her i Liverpool, (og ut av et heller litt ‘lugubert’ kanskje, bofelleskap, hvor jeg ikke følte meg helt hjemme. Men men).

    Så bestefar Øivind, han visste kanskje litt om hva som foregikk i Hurum da.

    For det var også samme dagsavis, i Hurum og på Berger/Sand, hvor vi bodde, nemlig Drammens Tidende.

    Så det stod kanskje noen ganger om morfaren min, Johannes Ribsskog, i Drammens Tidende da, siden han var tidligere rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen, og siden han var i kommunestyret i Hurum.

    Kanskje jeg burde kontakte Drammens Tidende, og høre om de har noen artikler om det.

    Vi får se.

    Mer da.

    Jo, men sommeren etter, så ringte jeg hu Hege da.

    Da hu nettopp var ferdig med første året på videregående da, (må det vel antagelig ha vært).

    Og da møtte jeg hu og ei venninne, nede i Stavern sentrum.

    For liksom å bare sjekke om hu var sur på meg, eller noe.

    Eller bare være litt sosial, eller høflig, eller hva man skal kalle det.

    Siden jeg slutta å ringe plutselig, ca. et og et halvt år tidligere.

    Etter at hu farmora mi Ågot, hadde gått helt berserk, og fikk raserianfall mot meg, når hu Hege, (som var tre år yngre enn meg, som så ung ut for alderen), ringte.

    (Enda hu hadde jo pupper og sånn, som de andre Stavern-jentene sa.

    Men det kunne jo ikke bestemor Ågot se gjennom telefonen da.

    Det er jo sant.

    Men men.

    Hu var egentlig også veldig ordentlig og hyggelig og høflig og, hu Hege, må jeg vel si.

    Selv om jeg bare traff hu et par ganger.

    Så var det ihvertfall sånn hu virka for meg.

    Så det var synd at bestemor Ågot, skulle begynne å ‘gure’, når det gjaldt henne.

    For det ble liksom ikke det samme, når jeg kontaktet henne igjen, etter et og et halvt år da.

    For jeg fikk liksom ikke forklart det da, hvorfor jeg ikke hadde kontaktet henne.

    Men kanskje hu skjønte det, fra da hu prata med bestemor Ågot, at bestemor Ågot, begynte å klikke, på grunn at hu ringte da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Men men.)

    Så da møtte hu Hege meg, sommeren 1990, var det vel.

    I Stavern sentrum da, utafor en kiosk kanskje, eller noe.

    Og da hadde hu ei venninne der og.

    Og begge hadde syklene sine med seg, av en eller annen grunn.

    Så skulle dem hjemover.

    Så gikk vi tre sammen da, (mens dem rulla sykla sine).

    Og vi gikk blant annet forbi en lokal gjeng, tror jeg.

    Men men.

    Også kom vi til dit hvor bestemor Ingeborg bodde.

    (For hu jenta bodde i samme retningen, ut fra Stavern sentrum, som bestemor Ingeborg gjorde).

    Men hu bodde litt lenger nede ‘i lia’ der da.

    Noe sånt.

    På en gård, mener jeg det var.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, så var det en litt artig historie.

    For den sommeren, (sommeren 1990), så var også tante Ellen, på besøk, hos bestemor Ingeborg.

    Fra Sveits.

    Sammen med min kusine Rahel, (som er like gammel som Axel, halvbroren min, som er født i 1978).

    Så det var sommeren Rahel fylte 12 år.

    Og Rahel hadde også med ei venninne, som heter Sofia vel, fra Danmark.

    Disse jentene bodde i et telt, i hagen til bestemor Ingeborg.

    Rett utafor det rommet som jeg pleide å ha, når jeg var på besøk der.

    Selv om jeg mista det rommet, når tante Ellen kom dit, eller noe, og måtte sove på sofaen i stua da.

    Ihvertfall sov jeg enten på det rommet lengst inn, i nederste etasje.

    Ellers så sov jeg på sofaen i stua, hvis tante Ellen eller onkel Martin, ble gitt det rommet, av bestemor Ingeborg.

    Men men.

    Samme det.

    Mer da.

    Jo, så hadde jeg sagt at jeg ikke ville ha hvitløk, til middag, den dagen.

    (Noe sånt).

    Også sa tante Ellen, at ‘men ingen av oss skal vel kysse noen’.

    Men da sa jeg ikke noe.

    For tante Ellen visste nok ikke det, at jeg hadde en date med hun Hege, seinere den dagen.

    Så jeg sa ikke noe.

    Men jeg venta litt lenge, med å si hadet, til hu Hege da.

    Sånn at hu ga meg et kyss, (ikke tungekyss da, bare vanlig kyss).

    Før de jentene gikk videre eller sykla videre da.

    (Mest for å tulle litt med tante Ellen.

    For det ble ikke det samme, å møte hu Hege, i Stavern.

    Når hu hadde ei venninne der jeg ikke kjente.

    Og de trilla på de her syklene sine.

    Og mens vi nesten gikk rett på en guttegjeng, eller ihvertfall gjeng, osv.

    Noe sånt).

    Så jeg var kanskje litt preget av alvoret rundt det her.

    Det var liksom litt mer ‘laid-back’ på danskebåten.

    Uten sykler osv.

    Så det var sånn at jeg måtte nesten tigge meg til et kyss.

    Men men.

    Men jeg gjorde meg litt til da.

    Siden tante Ellen hadde prata om å kysse.

    Så syntes jeg det nesten ble som en nederlag, hvis jeg ikke hadde fått kyssa.

    Så derfor måtte jeg nesten gjøre meg litt til, og vente med å si ordentlig hadet.

    Og da skjønte hu Stavern-jenta, at jeg hinta om å få et kyss.

    Og da sa hu det, ‘å vil du ha kyss’.

    Og så ga hu meg et kyss på munnen da, som takk for daten, eller gåturen, var det egentlig.

    Så hu skjønte det av seg selv, at jeg syntes det hadde vært greit.

    Men jeg var ikke sikker på om hu ville ha gitt meg det.

    For det var liksom det med den guttegjengen.

    Den gjengen som vi møtte på veien.

    At det var noe spesielt med den.

    Men men.

    Samma det.

    Men så gikk jeg hjem til bestemor Ingeborg da.

    Hvor tante Ellen også var.

    Og da ropte nesten tante Ellen, (når jeg kom inn i stua).

    At, ‘å, har du fått et kyss’.

    Så da tok jeg litt innersvingen på tante Ellen syntes jeg.

    For jeg likte ikke det, at hu sa sånn, at det ikke var noe sjangs, for at jeg skulle få noe kyss.

    Så jeg kunne like gjerne spise masse hvitløk hver dag.

    Men, jeg var jo oppvokst i Larvik.

    Så jeg syntes det var litt sånn, at jeg kunne tenkes å møte noen damer der.

    Som jeg kanskje kunne kysse med f.eks. da.

    Siden jeg jo ikke bare satt hjemme sammen med bestemor Ingeborg og tante Ellen, osv.

    Jeg hadde jo også et privatliv, for dem da.

    Jeg var ikke sånn, at jeg likte å prate om kjærester osv., med bestemødre og tanter osv.

    Jeg var jo i den ungdomsstida, hvor litt av det morsomme, var å liksom bli sammen med damer og sånn da.

    Og liksom prøve seg fram litt med dem.

    Og da blir det liksom litt flaut, eller hva det er, å dele hver detalj, om sånt, med tante Ellen og bestemor Ingeborg.

    Men, det som var.

    Var at tante Ellen var jo fra Sveits, og bestemor Ingeborg var jo fra Danmark.

    Så jeg fant det ikke naturlig, å prate med dem, om ei Stavern-jente, som jeg møtte på Petter Wessel heller.

    Altså, det var jeg som var mest hjemme der, tenkte jeg kanskje.

    I Stavern, siden jeg var oppvokst, i Brunlanes, like ved, og hadde bodd på ei hytte der, kanskje fem minutter å kjøre fra Stavern.

    Og hadde vært på Knutsen og Ludvigsen-konsert, i Stavern, i 1974 eller 75 kanskje, med mora mi og Cathrine Gran og dem da.

    F.eks.

    Og hadde også prøvd å rappe masse tyggegummi-kuler, i en butikk/kiosk, like ved Stavern kirke der.

    Sammen med Cathrine Gran, som herma etter meg.

    Og vi angrep den boksen med tyggegummi-kuler.

    For jeg fikk så sjelden godteri.

    Også hadde vi blitt lovet godteri.

    Og jeg savna butikkene på Østre Halsen.

    For det var ingen butikker nærme den hytta i Brunlanes.

    Så jeg gikk helt berserk, med en sånn boks med tyggegummikuler.

    I en butikk i Stavern, i 1974 eller 75 da.

    Da jeg var 4-5 år.

    Jeg og Cathrine Gran, (niesa av en som eide/eier Grans Bryggeri vel).

    Så kassadama ble helt paff der hu satt.

    Og mora mi kjefta.

    Så vi fikk visst ikke ta så mange tyggegummi-kuler vi ville.

    Vi fikk bare lov å få en.

    Men det var så sjelden vi fikk godteri.

    Så jeg hadde kanskje glemt hvordan det var.

    Så jeg hadde tulla mye i Stavern.

    Lenge før bestemor Ingeborg flytta dit.

    Så jeg følte meg litt hjemme der da.

    Så jeg prata ikke med bestemor Ingeborg så mye, hvis jeg skulle møte den tidligere kameraten min, Frode Kølner, fra Larvik.

    Eller hu jenta fra Stavern da.

    Det var ikke sånn at jeg nødvendigvis gadd å rapportere det.

    Det var mer tilfeldig.

    Jeg lot meg ikke styre av bestemor Ingeborg eller tante Ellen liksom.

    Selv om jeg var på ferie sammen med dem.

    Så sånn var det.

    Men det er vel heller ikke vanlig, at man lar seg bli styrt av bestemora og tanta si.

    Selv om man er på ferie sammen med de.

    Det tror jeg vel kanskje ikke.

    Hvem vet.

    Ihvertfall ikke når man er 18-19 år osv.

    Så jeg syntes at tante Ellen gikk litt nærme.

    For hu spurte om jeg skulle kysse noen, og sånn.

    Og hva hadde hu med det liksom?

    Altså, jeg var jo seint i puberteten.

    Og det med damer, det var et litt sånt skjørt emne, for meg.

    For jeg sleit litt med selvtilliten da, når de andre gutta i klassen plutselig ble skikkelig kraftige og fikk hår på tissen og større tiss.

    (Som man jo la merke til, i garderoben etter gymmen.

    For alle dusja i en sånn fellesdusj, osv.

    Og Geir Arne Jørgensen, i klassen min, han kringkasta, sånne ting.

    At, ‘nå har du fått tømmerstokk Ulf’, om pikken til Ulf Havmo, i klassen min, når vi gikk på ungdommskolen.

    Så man trengte ikke å følge med noe særlig selv.

    Det var nok å høre på hva Geir Arne i klassen kringkasta i garderoben nesten, etter gymmen, på ungdomsskolen.

    Så det var litt kjipt, å ha Ulf Havmo, som en slags kamerat, når han hadde den tømmerstokken.

    Og jeg ikke hadde fått hår på tissen enda, og kommet skikkelig puberteten enda.

    (Som jeg først gjorde på videregående).

    Så da fikk jeg også litt større tiss.

    (En helt vanlig en, vil jeg vel si).

    Selv om jeg ikke fikk en sånn ‘tømmerstokk’ kanskje, som Geir Arne i klassen, prata høyt om i garderoben, at Ulf hadde fått.

    Og like etter, så begynte Ulf å prate om, at Geir Arne også begynte å få tømmerstokk.

    Og Ulf Havmo, ville si til Geir Arne, (etter gymmen, fortalte Ulf meg, en dag, noen dager før da).

    At han ville si til Geir Arne, at han måtte gå bort på snekkerverkstedet til familien min, for å kappe at seg litt av pikken sin.

    For han hadde jo begynt å få tømmerstokk han og.

    Men da sa jeg det til Ulf, at han _ikke_ fikk lov å av meg, til å si det.

    For Geir Arne og jeg var uvenner, og han fikk ikke lov å gå bort der.

    For han hadde visst bl.a. driti, (ifølge faren min), i et lager faren min hadde, like ved, (på Saga der), det var mens vi gikk på barneskolen, husker jeg, for jeg husker at jeg kjefta på Geir Arne, og sa at faren min skulle arrestere han, (men jeg mente egentlig ‘anmelde’, men jeg sa feil).

    Og da hadde Geir Arne kanskje sagt, at det var det kanskje det jeg hadde gjort.

    Siden jeg hadde liten tiss, på ungdomsskolen da, siden jeg ikke kom i puberteten, før jeg gikk på videregående.

    Men men.

    Men etter at jeg kom i puberteten, så har ihvertfall noen damer sagt at jeg har stor tiss.

    Så jeg har egentlig ikke brydd meg så mye om det ‘stor tiss’-greiene.

    Etter at jeg hadde sex med hu Nina Monsen, da jeg var 18 år, det året jeg var russ i Drammen.

    Jeg var liksom forbi det ungdomsskole-greiene der, (det med ‘tømmerstokken’ til Ulf Havmo osv.), da jeg selv kom i puberteten, og gikk på videregående, på Handel og Kontor.

    For der var det vel ingen som snakka om f.eks. pikk-størrelse, i garderoben, etter gymmen.

    Det var noe ungdomsskole-greier kanskje det.

    Ihvertfall tenkte vel jeg på det som det.

    Og brydde meg mer om hva damene syntes om pikken min, enn om hva f.eks. gutter i klassen min syntes.

    Ihvertfall etter at jeg begynte å studere, i Oslo, i 1989.

    For på NHI og HiO IU, så hadde man jo ikke gym da.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå skreiv jeg meg bort litt.

    For det her skulle egentlig være om Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.

    Og hvorfor jeg begynte å skrive om Stavern.

    Det var fordi at sommeren 1989.

    Sommeren etter at jeg var russ i Drammen.

    Og hang en del med søstera mi, etter skolen og før jobben, i Drammen sentrum.

    For jeg måtte jo vente et sted, og få kjøpt meg en baguett kanskje.

    Før jobben begynte.

    Og få litt roen da.

    Før en travel arbeidsøkt, på CC Storkjøp, som begynte klokka 16 da.

    Så da hendte det at jeg møtte søstera mi, på en eller annen kafeteria, i Drammen sentrum.

    (Som Cafe Lyche da).

    Og spiste en baguette, med ost og skinke oftest vel.

    Før jeg dro på jobben, på CC Storkjøp.

    For jeg jobba 3-4 vakter hver uke vel.

    Ved siden av tredje året på Informasjonsbehandlings-linja, (datalinja), på handel og kontor, økonomilinja, på Gjerdes VGS.

    Så da ble jeg kjent med den her Lyche-gjengen da.

    På en sånn måte, at jeg visste hva folka het osv.

    Gjennom søstera mi, (og delvis Cecilie Hyde), som fortalte dette.

    Hvis man spurte søstera mi, om hvorfor hu var i sånn rar gjeng, full av ‘raringer’.

    Så ville søstera mi svare, at ‘det er vennene mine’.

    Så søstera mi hadde alternative venner da.

    Jeg vet ikke hvorfor søstera mi ikke følte seg hjemme, med ‘mainstream’-venninner.

    (Hun hadde vel en mainstream-kjæreste.

    Han som het noe med ‘Per Øivind’, eller noe vel.

    En gutt med utstående ører, fra Åssiden.

    Hvis ikke han var nazist da.

    Som kanskje kunne tenkes.

    Hm.

    Hva vet jeg).

    Mer da.

    Men søstera mi hadde visst blitt dytta.

    Da hu gikk på skole i Stenseth, eller Solbergelva.

    For Pia bodde hos mora mi der, rundt 1980.

    For mora mi flytta litt rundt omkring, mellom Larvik og Drammensområdet, osv.

    Og da hadde Pia ødelagt en tann.

    På samme måte som Kjetil Holshagen, stanga i cola-flaska jeg drakk av en gang.

    (Mens jeg gikk ned Leirfaret da.

    Så jeg var kanskje ikke så smart.

    Men Kjetil fant noe på bakken, og dukka, og sa ‘se her’.

    Også plutselig, så reiste han seg jævla fort opp, uten å se flaska som jeg drakk av.

    (Litt som en villstyring).

    Og begge fortenna mine skallet av.

    Den ene fortanna, mistet jeg nesten halve tanna av da.

    Mens den andre skallet av mest på baksida.

    Så sånn var det.

    Men onkel Runar, som var tannlege, skulle senere ha det til vel, at bare den ene tanna hadde knekt.

    Men det er ikke sånn jeg husker det.

    Men onkel Runar, han lagde ikke fortenna like store igjen, som de var før de knakk.

    For jeg hadde ganske store og fine fortenner.

    Men nå, etter dette skjedde, da jeg var 12-13 år vel.

    Eller noe.

    Så har ikke de fortenna sett like store og fine ut, husker jeg.

    Men men.

    Så jeg kan nesten ikke anbefale onkel Runar som tannlege.

    Han la også amalgam-fyllinger, i alle tenna mine med hull i.

    (En del jeksler etter russetida osv).

    På samme tida, som det stod om i VG og Dagbladet, at amalgam kunne være skadelig.

    (På begynnelsen av 90-tallet).

    Enda jeg leste avisa hver dag, og nevnte for onkel Runar, at avisene advarte mot amalgam.

    Likevel, så la onkel Runar amalgam i tenna mine.

    Da er kanskje gull bedre?

    Men det er jo dyrere da.

    Så jeg var ikke så fornøyd egentlig, med onkel Runar, som tannlege.

    Hvis jeg skal være helt ærlig.

    Men faren min betalte regninga da.

    Men jeg var ikke helt sikker, på om jeg ikke egentlig burde betalt selv.

    Så sånn sett er det bra å bo i England.

    For det ville kanskje ha vært uhøflig av meg, å fått meg en tannlege i Oslo.

    Mens onkel Runar jobba som tannlege i Ås, mener jeg.

    Men dette var litt som et problem for meg, i livet mitt.

    For jeg prøvde jo å kutte ut faren min.

    Men tann-problemer, trakk meg mot faren min sin bror, tannlege Runar Mogan Olsen, i Ås.

    Så det at onkel Runar er tannlege, (ganske nærme Oslo), gjorde det vanskelig for meg, å kutte ut min fars familie da.

    Som jeg egentlig hadde tenkt til, etter at søstera mi Pia Ribsskog, sa da vi var i bryllup, i Kristiansand, våren 1989, at hu hadde blitt misbrukt seksuelt, av faren min, da hu var lita jente, i Hellinga 7B der, en leilighet, som faren min solge i 1981, da søstera mi var 9-10 år vel.

    Og hvor jeg flytta til i 1979.

    Så det her skjedde før 1979.

    (Det husker jeg, at søstra mi fortalte at det skjedde, mens jeg og søstera mi, egentlig bodde hos mora vår i Larvik, men var på ferie, på Bergeråsen, hos faren vår.

    For da måtte søstera mi dele dobbeltsenga, med faren vår.

    For han hadde bare et soverom.

    Og der var det bare plass til en dobbeltseng, og en enkeltseng.

    Og jeg ble plassert i enkeltsenga, etter ordre av faren min.

    Og søstera mi måtte sove i dobbeltsenga, sammen med faren min.

    Og da husker jeg det, at det var sånn, at søstera mi egentlig ikke ville det.

    Men jeg var så liten da, selv, at jeg skjønte ikke at det var pga. noe seksuelt.

    Som søstera mi fortalte meg at det var, i 1989.

    Men, faren min jobba jo med å produsere køyesenger.

    Men han hadde bare en enkeltseng, for barn, stående på soverommet sitt.

    Hvorfor kunne han ikke satt inn en køyeseng der.

    Når han lagde køyesenger, på verkstedet, på Sand, like ved, hver dag?

    Det var nok litt rart ja, når jeg tenker tilbake.

    Hvorfor ville faren min at søstera mi skulle sove i senga hans?

    Hvorfor satt han ikke inn en køyeseng, på det eneste soverommet, når han hadde to barn, som han hadde samværsrett med?

    Ikke vet jeg.

    Men det var veldig rart, at køyeseng-makern, ikke ville at dattera si skulle sove i en køyeseng, men heller ville at hu skulle sove ved siden av køyeseng-makern sjøl, i dobbeltsenga hans.

    Men men.

    Hva vet jeg.

    Jeg stoler ikke på noen av dem egentlig.

    Hverken søstera mi eller faren min.

    Så hva som egentlig skjedde mellom søstera mi og faren min, da de sov i samme dobbeltseng, på 70-tallet, da søstera mi var jentunge, det veit jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.

    Men søstera mi, Pia Ribsskog, sier at faren min fingra henne, eller var klåfingra, eller noe sånt.

    Det varierer hva hu sier.

    Men han lå nok kanskje å klådde på søstera mi da, når hu var sånn 4-5 år kanskje, og de lå i samme dobbeltseng da.

    For jeg husker at søstera mi sa det, at hu ikke ville ligge i samme seng som faren min, til faren min, da hu var på rundt den alderen.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Grunnen til at jeg egentlig begynte å skrive om Stavern nå.

    Det var fordi, at sommeren 1989.

    Sommeren etter at jeg hadde gått et år på skole i Drammen, og blitt kjent med Depeche/Lyche-gjengen osv., gjennom søstera mi, Pia Ribsskog, (som ikke hadde normale venner, men bare ‘rare’ venner).

    Men men.

    Jeg leste også veldig mye tegneserier, opp gjennom oppveksten.

    For jeg fikk mye penger av faren min til mat, siden jeg bodde aleine.

    Så jeg kjøpte nesten alltid en avis hver dag, og også et tegneserieblad da.

    Som jeg satt og leste, når jeg kom hjem, til leigheten ‘min’, i Leirfaret, etter en endt skoledag, (hvor jeg også var innom farmora mi på Sand, for å se om jeg hadde fått noe post dit, for postmann leverte i noen år vel, posten min bort på Sand. Før jeg fant ut, at den postkassa, på Bergeråsen, den er sikkert min. Og satt på navnet mitt på den vel. Men faren min, han hadde ikke postkasse i Leirfaret/Hellinga. Han fikk vel posten sin bort på Sand, eller ned til Haldis. Så sånn var det. Og den postkassa fikk være i fred, sånn som jeg husker det. Mens sykkelen min ble stjælt. Men men).

    Så sånn var det.

    Så jeg syntes den Lyche-gjengen var litt artig jeg og da.

    Antagelig siden jeg leste mye tegneserier, eller noe.

    Hvem vet.

    Men jeg ble aldri noe mer enn overfladisk kjent, med noen av de folka.

    Annet enn Cecilie Hyde, som søstera mi ofte dro med hjem til oss.

    Men hu var også dattera til ei venninne av mora mi, visstnok.

    Så hum må kanskje regnes som en venn av familien.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Selv om jeg altså ikke stoler noe på henne, etter at hu sa hu skulle få bestemora si til å vekke meg, en gang jeg sov over hos dem, under Svelvikdagene, 1989, men det som skjedde, var at jeg ikke ble vekka.

    Men men.

    Så jeg forsov meg til jobben på CC Storkjøp.

    Men men.

    Og fikk kjeft av sjefen der, Karin, som syntes at jeg var veldig sein.

    Men hu tenkte kanskje ikke på det, at bussene den gangen, gikk annenhver time, fra Svelvik til Drammen.

    Og at bussen tok opp mot en time, fra Berger, (og litt mindre tid fra Svelvik da, kanskje ca. 40-45 minutter).

    Så hvis jeg våkna klokka 9-10.

    (For farmora mi Ågot ringte, for CC hadde visst ringt henne).

    Så måtte jeg kanskje vente opp mot 2 timer, på bussen, (siden det var en lørdag, i sommerferien, det her).

    Og så ta bussen til Drammen, som tok kanskje tre kvarter.

    Og så gå i nesten en halvtime, bort til Brakerøya, (eller 15 minutter), hvor CC-senteret lå.

    Så da var jeg kanskje ikke på jobben, før kl. 12, selv om CC kanskje ringte klokka 9.

    Siden bussene ikke gikk så ofte langs Drammensfjorden der, og siden det var ca. 3 mil, fra Svelvik til Drammen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men den sommeren, når jeg var alene på besøk hos bestemor Ingeborg vel, i Stavern.

    Og jeg traff de to ‘sylfide’-jentene, på et fjell, ved stranda, ved militærleieren der.

    (Som kjente hu Hege fra Stavern, som jeg traff da jeg var på dagstur til Fredrikshavn, med Magne Winnem og noen Røyken-folk, (blant annet en som het Stein vel, som seinere jobba på Dressmann i Oslo), med Petter Wessel fra Larvik).

    Men men.

    Den samme ferien, så hadde jeg ikke så mye å gjøre.

    Og jeg hadde vel ikke så mye penger kanskje, etter ferie i Brighton osv.

    Men jeg traff noen frike-jenter også i Stavern.

    Som jeg også syntes ligna litt på tegneseriefigurer kanskje.

    Kanskje de var anarkister?

    Jeg tror de likte the Clash.

    Hm.

    De så ca. ut som the Cure-fans kanskje.

    Med svart farga hår og svarte klær vel.

    De ligna på de ‘rare’ vennene til søstera mi.

    Noen sånne alternative jenter da.

    For å si det sånn.

    Og de jentene, (ihvertfall hu ene av de), de preika jeg litt med, om Lyche-gjengen i Drammen.

    Jeg lurte på om de hadde vært på Cafe Lyche, i Drammen, og prata med Cecilie Hyde og de der.

    Men det hadde de ikke.

    Jeg forklarte at Cecilie Hyde like Depeche Mode osv., og at hele den gjengen på Lyche, også likte Depeche Mode og sånn da.

    Og da sa hu alternative jenta fra Stavern da.

    At hu likte ikke synthere.

    For de var sånn, at hvert eneste hår måtte ligge riktig, osv.

    Så i Stavern så kjente de ikke til den her Lyche-gjengen da.

    De alternative jentene.

    Jeg tror hu kanskje var anarkist(?)

    Så den Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.

    Den var kanskje ikke alternativ.

    Dem var kanskje ikke anarkister.

    Den Depeche/Lyche-gjengen, dem var kanskje mer New Age/hekser.

    Dem ligna på de alternative jentene i Stavern, syntes jeg.

    Det var kanskje derfor jeg tok kontakt med hu alternative jenta i Stavern da, for en preik.

    Siden jeg kjente de ‘raringene’ i Drammen, gjennom søstera mi, Pia Ribsskog, da.

    Men hu alternative i Stavern, hu hadde ikke noe lyst til å dra til Cafe Lyche i Drammen, skjønte jeg.

    For hu likte ikke synthere.

    Så de var kanskje litt spesielt rare, de alternative i Drammen da.

    Hm.

    Hva vet jeg.

    Men jeg vet ikke om søstera mi, Pia Ribsskog, helt skjønte det her.

    Jeg vil ihvertfall si da, at det var gnisninger da, mellom de alternative i Drammen og de alternative i Stavern.

    Sånn som jeg skjønte det, fra preik jeg hadde foretatt selv, rundt sommeren 1989 da.

    Så da var det vel kanskje noe galt et sted.

    Hvis det er splid mellom de rare og sorthårede og sortkledde liksom.

    Hvis det er splid mellom frikerne.

    Hvis det er splid mellom ‘tegneseriefigurene’.

    Da er det kanskje noe galt et sted.

    Enten i Drammen eller i Stavern.

    Hvem vet.

    Men kanskje et varsko om at noe kanskje var galt, med den her Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, kanskje hadde vært på sin plass.

    Dem er litt vanskelige å skjønne hva er.

    Er det en lokal fanclub for Depeche Mode?

    Eller var det noe mer.

    For under Svelvikdagene, sommeren 1989.

    Når jeg gikk sammen med Cecilie Hyde, og søstera mi der.

    Rundt Svelvik samfunnshus der.

    Så var det noen ungdommer fra Drammen vel.

    Som plutselig skreik ‘Depeche’, hver gang dem så oss.

    Og nesten angrep oss.

    Så den her Depeche/Lyche-gjengen.

    De hadde minst en annen gjeng, som fiender, skjønte jeg.

    (Selv om jeg ikke var med i den gjengen.

    Jeg var gjest hos Cecilie Hyde, siden hun var en venn av familien vår, (datter av min mors venninne, og venninne av søstera mi, og nesten som min adoptivdatter/søster, siden hun hadde bodd så mye hos meg, som erteris-venninne, av søstera mi, Pia Ribsskog).

    Så den Depeche-gjengen var nok ikke bare som en lokal Drammen-fanclub av Depeche Mode.

    Hva hadde Depeche/Lyche-gjengen gjort, siden de hadde fiende-gjenger, i Drammensområdet?

    Hvem vet.

    Det var det her jeg egentlig kom på, at jeg hadde kontakt med noen alternative jenter, i Stavern faktisk, (siden jeg ikke hang med Frode Kølner hele tida, når jeg var i Larvik/Stavern, på den tida. For han ble litt sånn ‘glatt’, synes jeg. Eller litt sånn snobbete kanskje, og sånn litt vel underfundig leende bak ryggen min noen ganger kanskje. Noe sånt).

    Han har jo flytta til Tønsberg nå, har jeg sett på internett.

    Så han Frode Kølner, han var vel mer som en sånn sossete Tønsberg-gutt, som f.eks. Steinar Nielsen og Pål Eier, som gikk i klassen min, på Sande Videregående.

    Mens jeg var en mer vanlig gutt fra Berger, som var ‘mainstream’ vel, eller egentlig så var jeg jo et offer for omsorgssvikt, fra familien min.

    Så jeg var en som satt oppe for lenge og så på TV hver kveld, og alltid var trøtt, og måtte gå med min fars klær, osv.

    Siden jeg ikke hadde så mye klær selv.

    Så jeg var ikke helt mainstream.

    Men jeg hadde jo hadde jo bodd i Larvik, på 70-tallet.

    Så jeg var kanskje som en 70-talls gutt, fra Larvik/Østre Halsen, som ble boende for meg selv, lenger nord i Vestfold, fra jeg var ni år.

    Så jeg var ikke helt nerd heller.

    Jeg var nesten voksen, da jeg flytta til faren min, som niåring.

    (Sånn mentalt sett, mener jeg vel.

    At jeg kanskje var ganske moden for alderen, mentalt sett, da jeg flyttet til Berger fra Larvik, som ni-åring, i 1979, for å bo hos faren min, istedet for hos moren min, i Larvik).

    Jeg hadde ihvertfall bodd i Larvik sentrum, i et og et halvt år da, ca.

    Og også mange andre steder, i Larvik-området.

    Så jeg var liksom ganske oppegående for alderen, da jeg var ni år, vil jeg vel si.

    Men jeg hadde jo ikke noen mor, som ga meg fine klær ofte, og sånn.

    Så jeg var litt sånn, at jeg kanskje var litt trøtt og litt deprimert, og kanskje så litt bleik ut, og var kanskje ikke den i klassen som hadde kulest klær.

    Jeg var den som var glad hvis jeg i det hele tatt klarte å komme meg på skolen liksom.

    For jeg mye deppa, fra å bo alene, og hadde mye fravær og forsov meg mye også da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Det er vel kanskje dårlig gjort ovenfor Kenneth Sevland, å la han være det eneste ‘offeret’, for Svelvik-tegneserien. Så episode 2 blir sånn her

    mer svelvik tegneserie

    PS.

    Og året etter at søstera mi ble venninne med Cecilie Hyde og Camilla Skriung og dem, var det kanskje.

    Det var ihvertfall en stund seinere.

    Så var på fest på ‘lokalet’, ved Svelvik Samfunnshus igjen.

    (Noe jeg var kanskje 2-3-4 ganger i året, eller noe, fra jeg var 14-15 år kanskje).

    Det var ganske vanlig, ihvertfall et par ganger i året, for tenåringene, fra Berger, å dra inn til Svelvik, for å feste.

    Ihvertfall hvis det var 16. mai.

    Da spurte ‘alle’ gutta i klassen, om jeg skulle feste, siden alle skulle feste, siden det var 16. mai, osv.

    Så på 16. mai, så festa jeg, fra jeg var 14-15 år kanskje, til jeg var 18-19.

    Og da var det Svelvik som gjaldt.

    Der er det kjempemasse folk, som fester, på 16. mai.

    (Av en eller annen grunn).

    Og også på Svelvikdagene, som vel er i august, tror jeg.

    I skoleferien, i begynnelsen av august vel.

    Og det var også sånn, at i tillegg til det her.

    Så kunne søstera mi, Pia Ribsskog, finne på å dra meg med, til Svelvik Samfunnshus.

    Og det var på fredager tror jeg.

    Hm.

    Og da gikk vi ofte i kiosken, (for søstera mi Pia, ville det), og kjøpte en 10 pakning Prince, eller Prince mild.

    For søstera mi, hu fikk jo meg til å begynne å smugrøyke vel, må man vel kalle det.

    Da vi var på ferie i Sveits, hos tante Ellen, sommeren 1987, (den sommeren jeg fylte 17 år).

    Så det her må ha vært da jeg var sånn 17-18 år da, at søstera mi noen ganger dro meg med til Svelvik.

    Og det var da bare 16 års grense på å kjøpe røyk.

    Og jeg hadde ofte penger, (nesten alltid, for jeg fikk mye penger av faren min til å kjøpe mat, siden jeg bodde aleine, og hadde egen husholdning da).

    Og de pengene hendte det at jeg la til side noe av da.

    Så jeg hadde et treskrin, som faren min hadde snekra på snekkerverkstedet, som var i familien vår.

    (Som egentlig var hans da, men han bodde jo nede hos Haldis så).

    Og der hadde jeg i nesten alle år, fra jeg var 11-12 år, til jeg flytta til Oslo, i 1989.

    Der hadde jeg en bunke med hundrelapper.

    I en reol-hylle, som stod på rommet ‘mitt’, dvs. rommet som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte.

    Og hvor det stod en King Size vannseng, som jeg syntes det var som en skam, mer eller mindre, å la stå ubrukt.

    Og hvor jeg flytta inn en skrivebord-plate, fra det gamle rommet mitt.

    Og boret hull i veggen, for å ha antenneledning, fra stua, for jeg hadde kjøpt en TV, til datamaskinen min, på Spaceworld i Drammen.

    Og da ville jeg ha muligheten til å også se Super Channel og VHS-videoen, (som stod i stua ofte), osv., på den TV-en, som stod på soverommet mitt da.

    Før faren min flytta ned Grundig TV-en sin, til Haldis, da Haldis sin TV, tok kvelden vel.

    Da måtte jeg sette inn Spaceworld TV-en min, (en Mitsubishi, av alle ting. Som Christell trodde var et annet merke, men at jeg hadde rappa Mitsubishi-logoen til, fra en bil. Hm.), i stua.

    Det var vel rundt den tida, som søstera mi flytta opp dit.

    Kjetil Holshagen, og storebroren, dro også med meg inn til Svelvik Samfunnshus en gang.

    En gang noen hadde solgt meg noe hjemmebrent, osv.

    Men men.

    Som jeg ikke var så glad i.

    Jeg drakk vanligvis bare på nyttårsaften og på 16. mai.

    Men men.

    Christell (Humblen), hu pleide å dra meg med til Selvik, på et annet ‘lokale’, som het Fremad, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    Og Pia og Christell, de kunne også noen ganger dra meg med på diskoteket Madonna, i Holmestrand.

    Da jeg begynte på skole i Drammen, så fikk jeg en kamerat som het Magne Winnem, som pleide å dra meg med på masse russekroer og Danmarksturer, og også til et diskotek i Møllergata, i Oslo, som het La Vita.

    Men men.

    Det var skoleåret 1988/89.

    Men det her var kanskje skoleåret 1987/88.

    For jeg gikk i klassen til han Trond Johansen, som det var Facebook-samtale med, på bloggen, i forrige uke, var det vel.

    Og han Trond Johansen.

    I skoleåret 1987/88 vel.

    (Kanskje det var på Svelvikdagene sommeren 1988).

    Så stod han ovenfor der ca. hvor de jentene, i tegneserien ovenfor, kikker.

    Der var det en slags ølservering kanskje.

    Eller brusservering?

    Vi var liksom kamerater da, det første året på videregående.

    Men så begynte han på noe andre greier, enn Handel og Kontor, tror jeg.

    Jeg husker ikke helt.

    Så da var vi ikke så særlig kamerater lengre vel.

    Sånn det var da.

    Så var det sånn, at jeg gikk rundt i og ved Svelvik Samfunnshus, for å finne noen joviale folk, å feste og preike med.

    Men jeg fant bare sure Kenneth Sevland vel.

    Litt sånn bitter og sur vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og søstera mi, som vel heller ikke er noen muntert vesen, å feste sammen med vel.

    Så jeg spurte etter han Trond Johansen da, for han var liksom en sånn jovial og fleipete kar.

    Litt som en original nesten.

    (Han ble jo kalt ‘Tjoms’, for eksempel.

    Det var vel fordi at han var kanskje litt artig da).

    Og det likte visst ikke han Sevland, at jeg spurte etter han Trond Johansen.

    For da dreiv visst han og sleika på fitta til ei lokal jente, eller noe.

    Men jeg preika med han seinere da.

    I den baren ovenfor der Camilla Skriung og Cecilie Hyde og dem, satt og stirra, hele kvelden.

    (På tegningen ovenfor).

    Og da spytta, eller harka, plutselig han Trond Johansen, litt, (var det vel), mens han prata da, og sa, ‘jeg må bare ta ut et fittehår, som jeg har fått i kjeften’.

    Mens vi prata.

    Så det var derfor jeg spurte han om det, i den Facebook-samtalen, (fra forrige uke vel, som er på bloggen), om hvordan det gikk med fitte-sleikinga.

    Men men.

    Så jeg emigrerte ganske raskt ut fra samfunnshuset igjen, pga. dårlig oppførsel fra han Trond Johansen da.

    Og jeg fant til slutt hu Rose Marie Baltersen, fra Sande, (hvis det her var under de samme Svelvikdagene da), som jeg fikk en klem av vel.

    Ikke dårlig.

    Men hu stod i en gjeng, sammen med noen andre folk, så jeg måtte nesten emigrere fra dem og.

    Hele Svelvikdagene, var liksom en haug med klikker da.

    Og jeg var liksom bare en uavhengig person da.

    Så jeg endte opp med å gå fra klikk til klikk, noen ganger, for å se om det var noen jeg kunne prate litt med.

    Men det var det som oftest ikke.

    Men under 16. mai, året etter, da jeg gikk på skole i Drammen.

    Da tok jeg med meg en sånn nødrakett-pistol.

    Som jeg hadde kjøpt, på Tybring Gjedde, vest for Drammen et sted.

    En gang da onkelen min, Håkon Mogan Olsen, hadde spurt meg, om jeg ville være med dit, av en eller annen grunn.

    (Vi gikk vanligvis ikke så bra sammen.

    Så hvorfor han spurte meg om det, det veit jeg ikke.

    Men men).

    Så da, på 16. mai 1989, må det vel ha vært.

    Nei, da var jeg jo russ i Drammen.

    Det må ha vært kanskje Svelvikdagene 1988 da, eller 16. mai 1988.

    Eller Svelvikdagene 1989.

    Nei, da jobba jeg jo på CC, og tråla rundt på Svelvikdagene sammen med Cecilie Hyde og søstera mi, og en del andre folk, som var på besøk hos Cecilie Hyde da, husker jeg.

    Hyde sa at mora hennes skulle vekke meg, sånn at jeg rakk jobben på CC Storkjøp.

    Men det skjedde ikke, så jeg kom for seint på jobben.

    Siste gang jeg stolte på Cecilie Hyde, med andre ord.

    En advarsel for frøken Hyde, (og bestemora hennes), hun/de er ikke pålitelig(e).

    Så sånn er nok det, dessverre.

    Men men.

    Men en gang jeg kjeda meg, på samfunnshuset i Svelvik der.

    Så skøyt jeg noen sånne nødraketter, som smalt noe jævlig, utafor samfunnshuset i Svelvik der da.

    Men hvem Svelvikdagene, eller 16. mai, som det var.

    Det husker jeg ikke dessverre.

    Men, det var ihverrfall hundrevis av folk der.

    Og noen av dem skreik, husker jeg.

    Alle ble ihvertfall stille, i noen sekunder ihvertfall.

    Når jeg dreiv og smalt nødrakett da.

    Så da holdt dem kjeft gitt.

    Ihvertfall i noen sekunder.

    Så det var jo ikke så værst.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog