Stikkord: 80-tallet

  • Var lillebroren min Axel som en muslim, da han ‘markerte revir’ i Oslo?

    vårt område

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3456633.ece

    PS.

    Jeg leste i Aftenposten.no, her om dagen, at muslimer på Grønland, de markerer revir, og sier at ‘dette er vårt område’.

    Og da kom jeg på en ting, og det var at lillebroren min Axel, han pleide å markere revir, på samme måte, når vi var ute på byen.

    Jeg husker at en gang vi var ute på et sted i Torggata, som het Valentinos, rundt 1996 vel, og jeg såvidt snakka med en ung frøken der, så sa broren min, at ‘dette er mitt område’, og begynte å avbryte meg og dytte borti meg med beina og true meg på den måten, mens vi satt ved et bord der da.

    Jeg flytta jo fra Berger, i 1989, til Oslo, for å komme bort fra familie som behandla meg dårlig, og mobbing fra klassekamerater der osv.

    Og jeg var jo en god del ute på byen i Oslo, skoleåret 1989/90, mens Axel fortsatt var en guttunge.

    Men jeg tok jo opp kontakten med halvbroren min, (som jeg nesten ikke kjente), da jeg flytta til Oslo.

    Jeg var litt i opposisjon, til faren min, så jeg ville ikke gå på BI, som faren min sa, så jeg gikk heller på NHI, en datahøgskole.

    Men det var en privat høgskole, så jeg måtte ta et hvileår, for å jobbe, for å få råd til å studere der.

    Og en gang jeg var på besøk hos Axel og dem, (Axel bodde hos min tidligere stefar, fra Larvik, Arne Thomassen og hans nye samboer Mette Holter, fra Oslo vel), så fortalte jeg at jeg måtte spare penger et år.

    Og da tilbydde Arne og Mette meg, å leie et rom hos dem, for tusen kroner måneden, hvis jeg passa litt på Axel.

    Det sa jeg var greit, for det var lav husleie, så da kunne jeg eventuelt spare mer.

    Axel er jo født i 1978, så han var da, i 1989, bare 11 år vel.

    Og da hadde jeg såvidt hatt noe med Axel å gjøre, for han var bare et år, da jeg flytta til faren min på Berger, i 1979.

    Men jeg syntes jeg burde kontakte broren min, når jeg hadde en bror i Oslo da, hvor jeg studerte.

    Noe annet ville vært litt rart, syntes jeg.

    Axel hadde jo vært på besøk hos meg på Bergeråsen, noen år før det her, så det var ikke sånn at jeg ikke hadde hatt noe kontakt med Axel, men jeg kjente han knapt da.

    Axel fortalte meg det, da han var sånn 11-12 år, at han var så imponert av utlendingene, i Oslo, som han syntes var mye tøffere enn de norske da.

    Og seinere, etter at jeg hadde vært i militæret osv., og jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 eller 1997 vel.

    Da var altså Axel 18-19 år.

    (Jeg mista litt kontakt med Axel, da jeg var i militæret, og det at jeg skulle passe på Axel, da jeg bodde hos Arne og Mette, på Furuset, det gikk litt dårlig.

    For Axel var en villstyring, vil jeg si, som hadde gått på spesialskole, i mange år.

    Og jeg var ikke så vant til barnepass.

    Så Axel dreiv hele tida og heiv appelsiner i huet, og sånn.

    Så det var vanskelig for meg å holde kontrollen på han.

    For Axel var også hyperaktiv eller hadde MBD, eller noe sånt.

    Han var full av energi, ihvertfall.

    Så tilslutt så måtte jeg bare hive han ut, når han ble visstyrlig, for å beholde kontrollen.

    For sofaen til Arne og Mette ble ødelagt, av leikeslåssing, som jeg ikke kom meg unna.

    Og en ramme til et dyrt maleri i stua dems, ble ødelagt av noe kasting, som jeg ikke kom meg unna.

    For Axel var veldig sånn engasjert og fant alltid på nye sprell.

    Litt som en hyperaktig versjon av Emil i Lønneberga.

    Bare i drabantbyen Furuset i Oslo.

    Noe sånt.

    Og jeg var redd for at Arne og Mette, skulle begynne å kreve penger av meg, for sofaen og bildet og alt som ble ødelagt.

    Så jeg måtte bare si en dag, at jeg ikke klarte å kontrollerte Axel, for jeg hadde ikke noe penger, til å betalte for ødelagte sofaer, osv.

    Så sånn var det).

    Men, etter militæret, så pleide jeg å dra med Axel på trening.

    Da han var i tenårene.

    Fotball og tennis, med Glenn Hesler, og svømming i Tøyenbadet osv., for Arne Thomassen, faren til Axel, mente av svømming var så bra da.

    Men jeg skada kneet mitt, da jeg spilte fotball, sommeren 1995.

    Så etter det, så mista jeg litt mer kontakt med Axel da.

    Vi gikk på kino noen ganger, men det var ikke så ofte.

    Men så begynte Axel å få seg damer, Heidi fra Nesodden og Heidi fra Son, osv.

    Og da ville Axel møte meg på byen.

    Så en gang så dro jeg fra jobb, på Rimi Bjørndal, til utestedet Snorre, i Rosenkrantsgate vel, eller parallellgata.

    Så møtte jeg han og Heidi fra Son der.

    Og begge så så fine ut, så de ble kalt ‘Barbie og Ken’ av omgangskretsen sin, fortalte Axel meg.

    Så sånn var det.

    Så da tenkte jeg det sånn, at Axel hadde blitt så kul, så han ville bare møtes på byen.

    Og da hadde jo jeg flytta til St. Hanshaugen, som var et mer ‘kult’ sted vel, midt i byen, i forhold til der jeg bodde på Ungbo, nemlig Ellingsrudåsen.

    Så da pleide jeg og Axel å gå på pub til pub-runder på Majorstua og sånn.

    Siden jeg hadde leilighet i byen da, så festa vi til utestedene stengte, og så dro vi hjem til meg, siden jeg bodde midt i byen da.

    For jeg hadde jo ødelagt kne osv., så det var ikke så mye annet jeg klarte å finne på.

    Vi spilte biljard en gang, tror jeg.

    Og vi pleide å dra å besøke onkel Martin, i Larvik, eller bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, etter at mora vår døde i 1999, og vi fikk mer kontakt med de.

    Så det ble nesten som de eneste faste anledningene, som vi søsknene traff hverandre, etterhvert, det var hvis vi skulle på familiebesøk, nede i Vestfold.

    Så sånn var det.

    Fordi Axel dro et år til Spania, i år 2000, uten å si fra at han dro, og uten å kontakte meg eller søstra mi, vel, det året han var der nede.

    Så Axel var nok ikke så hypp på å ha så mye med meg og søstra mi å gjøre.

    Ihvertfall ikke meg.

    Og Axel var også sånn, at hvis man ringte han på mobilen, så svarte han ikke, og ringte ikke tilbake.

    Så Axel var litt som en superstjerne, i Oslo, og syntes kanskje ikke det var så kult, å ha en bror som var litt fra landet.

    Hva vet jeg.

    Men jeg, jeg var jo vant til å gå ut på byen, i Oslo, fra da Axel var 11 år kanskje.

    Så jeg fikk meg jo litt ‘karasjokk’, da Axel, da han ble 18 år osv., begynte å markere revir i Oslo, når vi var ute på byen.

    Han trua meg, og sa at ‘det her er mitt område’, osv., enda jeg hadde jo sjekka mange damer i Oslo jeg, på slutten av 80, og begynnelsen av 90-tallet.

    Men plutselig var visst Oslo Axels revir, og han tulla hver gang vi var ute, og jeg prøvde å sjekke opp en dame, da saboterte Axel, og prata dritt om meg, til damene jeg prata til først da.

    Så jeg fikk meg aldri noe dame, de gangene jeg var på byen.

    (Og jeg hadde jobba som leder, i forskjellige Rimi-butikker, i Oslo, så jeg turte nesten ikke å gå aleine på byen, for det var så flaut, hvis jeg traff kollegaer eller ‘undersåtter’, da.

    Og jeg tjente ikke så mye som butikkleder i Rimi at jeg kunne dra til byer i utlandet og sjekke damer, støtt og stadig heller.

    Samtidig som jeg ikke var fra Oslo, og ikke hadde så mange kamerater fra Oslo.

    Og jeg hadde ikke noe ønske om å være i noe sånn gjeng, eller noe, heller, så jeg ville ikke være for nærme David Hjort, for eksempel, og kameratene hans, så jeg ville ikke være som hans ‘undersått’ i noe gjeng f.eks., som jeg syntes det virka som at han var i.

    Jeg hadde jo bodd aleine siden jeg var ni år, så jeg likte å være uavhengig og selvstendig da).

    Så det begynte å tære litt på meg egentlig og, for jeg var vant til det, fra de første årene, da jeg var student i Oslo.

    I 1989 og 1990 spesielt.

    At jeg ganske ofte klarte å sjekke opp damer, eller at jeg ‘pulled’, altså at jeg sjarmerte de da.

    Så jeg var ganske vant til å en gang iblant, havne enten hjemme hos en dame, eller å få med en dame hjem.

    Men Oslo var kanskje norskere da, i 1989, det er mulig.

    Da var det sånn, at man kunne be opp damene på Radio 1 Club, (seinere Hit House mm.), i Storgata, til å danse den siste dansen osv.

    Og da ville de ofte si ja.

    Så dansa man sånn ‘cheek to cheek’ da.

    Men jeg ble jo fattig student etterhvert og gikk sjeldnere ut, etter at jeg flytta til Furuset og Ellingsrudåsen.

    Og jeg var i militæret, og jeg var arbeidsledig etter militæret.

    Og hadde bare utslitte klær da, i 1993, fra studietiden, og ingen penger.

    Så da, så var det jo sånn, at jeg følte meg litt dum, siden jeg ikke hadde råd til å kjøpe noen kule klær, så jeg gikk ikke så ofte på byen.

    Jeg hadde ikke noe ordentlig dress f.eks., som jeg kjøpte i 1989, for den dressen var utslitt, etter nesten utallige byturer, i skoleåret 1989/90 og 1990/91.

    Men jeg fikk jo da skikkelig sjokk, da Axel begynte å oppføre seg som han gjorde, i 1996, var det kanskje, da vi var på Valentinos, for å ta en øl vel.

    Det var vel Axel som ville det kanskje, jeg pleide ikke å gå på Valentinos, den tida jeg var student, for Valentinos gikk da for å være et rimelig ‘harry’ sted, som jeg husker at jeg og Magne Winnem skydde, når vi skulle ut på byen, i Oslo.

    Men men.

    Men så begynte Axel altså å markere revir, sånn som det står i den Aftenposten-artikkelen ovenfor, og sa, at ‘dette er mitt område’.

    Enda jeg hadde jo sjekka damer, på Radio 1 Club, nyttårsaften 1989/90, et sted som lå bare hundre eller to hundre meter unna kanskje.

    Og det var vel da altså seks år tidligere, da Axel var 11-12 år.

    Og jeg hadde jo vært på Cats og Circus og Rockefeller og masse sånne steder i Oslo, som Drammensruss, våren 1989.

    Og jeg var jo ute med Magne Winnem, i Møllergata, i Oslo, på La Vita, allerede i 1988, husker jeg.

    Da Winnem fikk innbrudd i bilen på Youngstorget osv.

    (Men jeg hadde hatt så mye plikter, med tunge datastudier, slitsom jobbing i kassa, på det store hypermarkedet OBS Triaden, i Lørenskog, og militæret, dvs. infanteriet, slet mye på meg, for jeg var en gutt som var vant til å bo alene, fra jeg var ni år, og måtte virkelig strebe, for å passe inn i militæret, og komme meg gjennom det ganske tøffe slitet der, som infanteriet var, på begynnelsen av 90-tallet i Norge).

    Så sånn var det.

    Så jeg ble veldig paff, og trodde nesten ikke hva jeg hørte, da Axel sa det her, at Oslo eller Valentinos, var ‘hans område’.

    Jeg syntes jo at jeg hadde like mye rett til å prate til damer i Oslo, eller på Valentinos, som han.

    (Jeg hadde jo vært i infanteriet, under førstegangstjenesten, som en Oslo-kar, og var jo til og med i Heimevernet, som Oslo-kar, fra 1996 vel, så det var vel egentlig heller sånn, at Oslo var/er _mitt_ område, og ikke Axels).

    Vi dro jo på Valentinos, sånn at Axel skulle komme inn.

    Men, jeg var jo ikke der for å kjede meg og bare prate med Axel hele kvelden, når jeg først hadde kommet inn.

    Vi var jo der som to brødre, tenkte jeg på det som, ihvertfall, og ikke som en far og en sønn.

    Så det her var litt merkelig, husker jeg.

    Jeg sa ikke noe, for ei jente der roa oss ned, husker jeg.

    Men når jeg tenker tilbake, så husker jeg det, at fra alle de gangene jeg og Axel var ute på byen, på slutten av 90-tallet, så pleide han å prate med alle damene jeg prata til, og fikk de til å unngå meg.

    Noe som tilslutt gikk inn på selvtilliten min, husker jeg.

    Men jeg skjønte ikke alltid hva som foregikk.

    Men nå har jeg hatt et par rolige år som selvstending næringsdrivende og arbeidsledig i England, så nå har jeg fått litt tid, til å tenke tilbake på sånne her ting.

    Axel hadde en elektrikker-kamerat fra Helsfyr og senere Grunerløkka, og han husker jeg, at sa at han ville at jeg skulle være med ut på byen, for jeg var så flink til å ta kontakt med damer.

    Noe de ikke var da, tydeligvis.

    Så da brukte de meg, på den måten, at jeg tok kontakt med ei fin svensk dame, i baren på Studenten, (som hadde noen og 20-grense, så det var ikke noe sånn 18 års sted det, det var liksom damer i 20-åra der og, som jeg syntes jeg kunne prøve meg på, som fortsatt var i 20-åra da selv).

    Så sånn var det.

    Så vet jeg ikke om Axel og elektrikker-kameraten hans, trua hu svenske dama, som jeg chatta opp i baren der?

    Eller hva som foregikk.

    (Når jeg tenker tilbake på det her).

    Men så ble plutselig hu svenske dama, som jeg hadde chatta opp på Stuendten, sammen med han kameraten til Axel da, og ble samboer med han, i flere år vel, på Grunerløkka da.

    Så de visste at jeg hadde en ferdighet, å ta kontakt med damer, også brukte de den ferdigheten, i et planlagt scenario, vil jeg nesten tippe på.

    Mens jeg, fikk aldri tak i damer.

    Muligens fordi at damer, de er nå sånn, at de kun vil ha gutter og menn, som er noe ‘mafian’, eller som muslimer, eller lignende.

    At de må være ‘mob’ da.

    Så jeg lurer på om Axel er som en muslim, eller om han er i noe slags ‘mob’/’mafian’.

    Noe er det nok ihvertfall, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Christell hadde dobbeltmoral, vil jeg si

    Nå husker jeg at Christell bare likte en the Cure-sang, eller om det var en Nirvana-sang.

    Det var visst ikke bra å like sånn musikk.

    Det var vel da vi var på ferie på Geilo, jula 1989, vel, at jeg husker at hu sa det til søstra mi.

    Men, sommeren 1988, så var jeg og tremenningen min Øystein Andersen, på språkreise i Brighton.

    Og Christell og Pia, de var på språkreise i Bournemouth, samme sommeren.

    Og da syntes jeg at house-musikk var artig, så jeg kjøpte en kassett(!), som var et samlealbum med house-musikk.

    Og da sa søstra mi, (da vi alle fire var tilbake i Norge), at jeg måtte ikke si til Christell at jeg hørte på house-musikk, for Christell hadde blitt så forelska i en norsk gutt i Bournemouth, som hørte på house-musikk.

    Så Christell var ikke sånn at hun bare syntes at mainstream-musikk var fint.

    Neida, house-musikk var også fint.

    Men ikke annen alternativ musikk, som the Cure, eller Nirvana.

    Neida, bare house-musikk og mainstream-musikk og en Nirvana eller the Cure-sang, var fint.

    Så jeg skjønner ikke helt det her, med at house-musikk var ok, men the Cure eller Nirvana, det var styggdom.

    Men Christell har vel aldri vært kjent for å være så veldig smart heller.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så av musikk jeg har hørt på, så hørte jeg på 70-tallet mye på faren min sin musikk, som var Beatles og Elvis og også noe 70-talls Bee Gees og Grease og alt sånt.

    Og også Beach Boys.

    Beatles og Beach Boys og The Kids og sånn, hørte jeg mye på rundt begynnelsen av 80-tallet.

    Og da LP-plater mest.

    Og så hørte jeg på Ti i skuddet-musikk og Radio 1-musikk, og Radio Luxembourg-musikk, (det siste noen ganger om natta).

    Da pleide jeg å ta opp artige, eller ‘artige’ kasetter, som jeg hørte på, på walkman eller noen ganger i bilen til faren min, f.eks. da vi dro til Fredrikshavn og Skagen, jeg og Christell og Pia, og faren min, rundt 1984 kanskje, i faren min sin ganske nye, blå Mercedes, kjøpt ny i Tyskland, av faren min sjøl.

    Så sånn var det.

    Så hørte jeg på Hip-hop, dvs. Rock Steady Crew.

    For Viggo Snoghøj/Snowhill, hadde tatt opp en hel 3 timers VHS-kassett, med musikkvideoer, fra MTV, i Køge i Danmark.

    Og Christell og dem hadde ikke video.

    Så Christell og Pia kom opp til meg, så så vi på tre timer med kule MTV-musikk videoer da.

    I 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Og da var det en sang jeg syntes var kul, som het ‘Hey you the Rock Steady Crew’, som var hip-hop da, som var nytt da.

    Skal jeg se om jeg finner den:

    Og sommeren etter dette, som vel var sommeren 1984 da.

    Så måtte jeg og søstra mi dra ned til Larvik, og bli med mora vår på camping-tur, sa faren vår.

    For mora vår hadde truffet en italiener(!), som hadde en ‘campingbil’, dvs. en folkevognbuss.

    Det var rundt bursdagen min, 25. juli 1984, kan jeg tenkte meg, og da fikk jeg Rock Steady Crew-kassetten, i gave av mora mi.

    Den første natta, så lå vi alle fire, i folkevognbussen til han italieneren, i 40-åra vel.

    (Han kjørte til et sted rundt Tønsberg vel, hvor man ikke kunne gjøre særlig annet enn å beskue danskebåten som kjørte til eller fra Oslo.

    En fotograf tok bilder, mener jeg å huske).

    Og mora mi ville ikke ligge ved siden av han italieneren, i folkevognbussen, om natta.

    Så jeg måtte ligge ved siden av han.

    (Dette er hovedgrunnen til at jeg ikke likte mora mi).

    Så det endte med at han italieneren, begynte å ta meg på rompa der jeg lå i underbuksa, mellom han og søstra mi, (for å beskytte søstra mi. Mora mi lå lengst unna).

    (Jeg gjorde ikke noe, for jeg tenkte at da beskytta jeg ihvertfall søstra mi, som bare var 12 år da.

    Men mora mi var som ‘Quisling’.

    Hu hadde bedt oss med på campingtur med en italiener, og så lot hu han italieneren misbruke ungene sine, og lot ungene sine ligge i mellom henne selv, en 35 år gammel dame, og en ganske feit og nok sikkert kåt italiener, som var godt oppi 40-åra vel.

    Fy faen for en mor).

    Også spurte han italieneren, om jeg spilte fotball, (for jeg var anspent og irritert på mora mi, så jeg spente muskla mine).

    (Eller han sa at han kunne merke at jeg spilte fotball).

    (Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde aldri opplevd noe sånn her beføling før.

    Og mora mi hadde jo svikta oss.

    Så jeg prøvde å tenke på hva jeg skulle gjøre.

    Men han slutta etter noen sekunder, så det var ikke så alvorlig.

    Men det var kvalmende, og jeg likte ikke mora mi eller han italieneren, eller den her ferien.

    Men jeg tenkte mest på å ikke la søstra mi ligge ved siden av han, for hu var ikke i puberteten enda engang da, sånn som jeg kan huske det.

    Hun var fortsatt en liten jente da, sånn som jeg kan huske det.

    Hun var mindre enn meg da liksom, eller hvordan jeg skal forklare det.

    Lavere og litt tynnere og spedere vel.

    Enda jeg var ganske tynn og spe selv, etter å ha bodd for meg selv, siden jeg var ni år.

    Og han italieneren var en kraftig og fullvoksen mann da.

    Og jeg veide kanskje 35-40 kilo, eller noe.

    Så det var ikke så mye jeg kunne gjøre av motstand akkurat.

    Jeg var litt redd for han her italieneren og, siden han var så svær og sikkert sterk da.

    Så sånn var det).

    Dette var nok avtalt med faren min, for han insisterte på at jeg skulle dra på den her turen.

    Så sa jeg ikke noe, så slutta han italieneren å beføle rompa og låra mine.

    Dagen etter, så kjørte vi til Lekeland, tror jeg det heter, i Skien vel.

    Og vi kjørte altså innom en platebutikk, øverst til venstre, ved Torget i Larvik, hvor jeg spurte om de hadde Rock Steady Crew-kassetten, og det hadde de.

    Så skulle vi absolutt til Lekeland.

    Og jeg var 14 år, og søstra mi 12 og et halvt år.

    Og vi var da vant til å være i Liseberg og Jugoslavia, og Tivoli i København og Legoland, og alt mulig sånt, mange år før.

    Så det var jo helt idiotisk.

    Jeg hadde jo bodd for meg selv, siden jeg var ni år.

    Men jeg fikk ikke lov å gå for meg selv, i Lekeland.

    Neida.

    Jeg ville se på datamaskinene, alene.

    Men da kom han italieneren, og dro meg med seg.

    Så jeg og søstra og mora vår, måtte gå i en flokk da, pent ved siden av han italieneren.

    Enda det var noe jeg og Christell osv., vel aldri gjorde, når det gjaldt foreldra våre.

    Så det her var helt merkelig.

    Så man kan lure på om foreldra mine var i noe italiensk mafia(?)

    Jeg og søstra mi, vi så også han italieneren, en gang seinere, etter at mora vår ikke var sammen med han.

    (Vi hata han italieneren).

    Da så vi han, på en kafeteria, i Larvik, ved Torget, ovenfor en Narvesen kiosk der.

    Vi bare spilte kronespillet vel.

    Så spurte han om noe, men vi svarte vel knapt.

    Vi fikk nesten litt hevn da, for vi var ikke noe hyggelige vel.

    Det er mulig at jeg og søstra mi satt og spiste eller drakk brus der, også så vi han italieneren, at han satt ved et annet bord, en god del meter unna.

    Så bare gikk vi ut da, og da han snakka til oss, da vi gikk ut, så spurte han om mora vår.

    Men vi svarte vel ikke noe, vi bare gikk ut.

    Vi bare dreit i han, må man vel si.

    Så da fikk jeg vel kanskje litt hevn for den her rompe-befølinga hans, for jeg tror muligens at de andre voksne i kafeterian der, merka det.

    Det er mulig.

    Vi kryp ihvertfall ikke for han italieneren da, for da var han ikke sammen med mora vår lengre.

    Så da var vi ikke noe høflig mot han, for vi likte han ikke da han var sammen med mora vår engang.

    Så vi svarte vel ikke noe om hvordan det gikk med mora vår, vi bare gikk ut vel, uten å snakke med han italieneren som reiste seg fra bordet sitt og hasta bort til oss da, for å prate.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Når vi var i Larvik, hvor vi hadde bodd i mange år, så følte vi oss mer hjemme da, enn i en trang folkevognbuss, om natta, imellom Tønsberg og Sandefjord et sted vel.

    Så det var nok ikke sånn at han turte å beordre oss, som var fra Berger, og på besøk i vår gamle hjemby Larvik.

    Han satt ved et kafeteria-bord, og skravla med en annen mann vel.

    Den gangen vi møtte han italieneren igjen, kanskje et år etter at vi så han den første gangen da.

    Vi så han bare to ganger.

    Ihvertfall så jeg han bare to ganger.

    Og før vi dro på Lekeland, (den gangen vi var på campingtur, eller ‘campingtur’), så skulle han på do, eller på ‘do’, og ble borte ihvertfall en halv time, vil jeg si, som jeg og mora mi og søstra mi, måtte stå å vente, før vi skulle inn på Lekeland.

    Så han italieneren var nok på en eller annen do for å ta ‘en stille Anders’, vil jeg tippe på.

    Så sånn var nok det.

    Så etter det så har jeg aldri egentlig likt Italia eller italienere så mye.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Så derfor holdt jeg heller med Tyskland, da det var VM-finale mellom Tyskland og Italia, en gang, husker jeg.

    Enda den finalen var kjedelig, så jeg og Christian Grønli, som var på besøk vel, vi spilte heller fotball ute i hagen, i Leirfaret 4B.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det er mye rart.

    PS 2.

    ‘Italiensk campingbil’ med soveplass til to voksne og to barn i bredden, (barna har soveplass i midten, mellom de voksne som ligger på hver sin side):

    DSC_0011-red (1)

    PS 3.

    Den Rock Steady Crew-kassetten var ikke så lang, tror jeg.

    Så vi hørte på den mange ganger, i bilen, fra Larvik til Lekeland i Skien, og tilbake vel.

    Jeg hadde sagt til søstra mi, at jeg likte ikke den her sangen, for jeg syntes den var døv, siden de sang om ‘baby brother’, osv., altså som i baby.

    Og søstra mi virka enig.

    Men da den sangen ble spilt i folkevognbussen, (eller ‘campingbilen’), for tredje gang vel, så proklamerte han italieneren, at han likte den her sangen best vel.

    Og da vi kom hjem til Bergeråsen, så hørte jeg og søstra mi på kassetten igjen, hjemme hos meg, i Leirfaret, og så kom Christell opp, akkurat når den her sangen var på, som jeg ikke likte og som italieneren likte, og hun likte også den her sangen, sa hu da.

    Så da så jeg vel bare litt rart på søstra mi, tror jeg.

    Her er mer om dette, for den her sangen hadde jeg og søstra mi blitt enig at var den dårligste/treigeste sangen på Rock Steady Crew-kassetten:

  • Noen skriver på kommentar, at Finnskogen ikke har noe med Finland eller skogfinner å gjøre, siden det bare er to mil fra Oslo, men det er ikke riktig

    Finnskogene eller Finnskogen er navnet på et stort, spredt befolket skogområde som strekker seg langs begge sider av riksgrensen mellom Norge og Sverige. Finnskogene er et sammenhengende område. Vinger Finnskog, Brandval Finnskog, Grue Finnskog, Hof Finnskog, Åsnes Finnskog, og Våler Finnskog finnes brukt på deler av området, i henhold til tidligere kommunegrenser.

    Området ligger i kommunene Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler i Norge og Värmland i Sverige. Det kan grovt sett avgrenses av Glomma i vest og Klarälven i øst. Til Eidskog eller Eidskogen i sør og Trysilvegen (Rv 25) i nord. Kjerneområdet for den norske finnekulturen ligger i Grue og Åsnes kommuner.

    Det finnes også tilsvarende finnskoger eller finnemarker andre steder på Østlandet, både i Akershus og ved Drammen.

    Områdene har navn etter de finske innvandrerne, såkalte skogfinner, som bosatte seg der på 1500-tallet og 1600-tallet. Disse kom i overveiende grad fra området Savolaks i Finland.

    Skogfinner er i dag anerkjent som en nasjonal minoritet. Den årlige festivalen Finnskogdagene feirer proklameringen av Republikken Finnskogen.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Finnskogene

    PS.

    Det hører med til historien, at da faren min, på begynnelsen av 80-tallet, dro meg med på en ferietur, til Karlstad, i Sverige, av alle steder, med en overnatting på Stadshotellet der.

    Så gjorde faren min et poeng av at her ligger Grue, og her er Klara-elv, og jeg lurer på om han gjorde poeng av at sola alltid skinte i Karlstad og, det husker jeg ikke.

    Han kjøpte ihvertfall brun skinnjakke til meg, og et flagg.

    I en ‘amerikansk’ butikk.

    Først ville han kjøpe sørstatsflagget til meg, og spurte om jeg ville ha det.

    Men jeg hadde lest om det, at det var noe med rasisme, eller noe, i Vi Menn, eller noe.

    Så jeg sa jeg ville ha ‘Stars and Stripes’, istedet, og da fikk jeg det.

    Men da faren min solgte Leirfaret 4B, så flytta han, uten å si fra ordentlig til meg, (enda jeg hadde bodd der i åtte år, så jeg hadde mye ting der, og faren min hadde bodd nede hos Haldis, i alle de åtte årene, så han hadde ikke så mange ting i leiligheten, selv om han eide den), så hvor det amerikanske flagget mitt ble av, det vet jeg ikke.

    Men det vet sikkert faren min.

    Så det er mye rart.

    Vi gikk i butikken på søndagen, sånn som jeg husker det, så det var kanskje litt rart at den var åpen.

    Jeg fikk noen penger av faren min og vant på noe lodd der.

    Men det var ikke så mye å gjøre på søndagen, men faren min bare ba meg å gå rundt i Karlstad noen timer.

    Mens han skulle et eller annet.

    Så sånn var det.

    Så det her var nok noe skogfinne-greier, fra faren min, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Ferieturen til Karlstad, det var ihvertfall ikke seinere enn høsten 1982, husker jeg.

    For da mista jeg den brune skinnjakka.

    Jeg spilte fotball på Berger skole.

    På grusbanen der.

    Og da tror jeg Roger Edvartsen muligens rappa den jakka.

    Og våren etter, (vi satt i klasserommet som var musikkrommet, for 6. klasse hadde det klasserommet av vane, av en eller annen grunn. Kanskje for at rektor Borgen skulle få ha seg med dem. Det siste skal jeg ikke si sikkert men. Spørr Annika Horten.

    Men men).

    Så kom Espen Melheim, med en voksen dame vel, og spurte om noen hadde mista en jakke.

    Så tok jeg den med til faren min, så ble han sur, eller skuffa, tror jeg.

    For da var den gravd opp og med hull i.

    Så det kan ha vært en annen jakke.

    Hvem vet.

    Hm.

    PS 3.

    Hvis noen tror at jeg finne på det her, mens jeg skriver, så kan de se det, at jeg skreiv om den her Karlstad-turen, allerede i 2008, her på johncons-blogg:

    https://johncons-blogg.a2hosted.com/2008/11/dagens-statcounter-ii-noen-i-basel-sker.html

  • Her kan man se hvor mye faren min brydde seg om meg

    berger 17 mai 1983

    PS.

    Bestemor Ågot pleide vel ikke å være ved Berger skole, i bunad, på 17. mai, selv om hun hadde masse barnebarn som gikk i toget.

    Av en eller annen grunn.

    (Jeg tror ikke hun hadde bunad, som jeg kan huske, ihvertfall.

    Selv om jeg vel ville tro at det fantes noe som heter Numedalsbunad eller Rollagsbunad, eller noe sånt).

    Kanskje hun ikke var så norsk, eller kanskje hun ikke brydde seg så mye?

    Onkel Håkon og tante Tone var vel heller ikke der, tror jeg.

    Ihvertfall ikke som jeg kan huske.

    Jeg kan ikke huske at en eneste person nevnte det, at jeg gikk først i 17. mai-toget, når toget kom tilbake til skolen der, når omtrent alle på Berger så på toget da.

    Så vår familie var nok ikke så norske, vil jeg si.

    Det pleide ikke å være så hyggelig nede hos Haldis på 17. mai-feiringer heller.

    Det var ikke sånn at det tok av akkurat, som jeg kan huske.

    Det var vel som en vanlig lørdag eller søndag omtrent.

    Så det var laber feiring av 17. mai, i min familie, vil jeg si.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det her er visst en numedalsbunad:

    nume

    Men jeg kan ikke huske å ha sett farmora mi i en sånn bunad, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Og vel ikke i noe annen bunad heller.

    Souvernier fra ferier i Norge ble plassert i gangen i huset på Sand.

    Souvernier fra ferier på Rhodos mm. ble plassert i stua.

    Men men.

    Så jeg tror ikke at min familie var så spesielt norske egentlig.

    Vel hverken på mors eller farssida.

    Selv om mora mi vel var ganske norsk, men hun har vel heller aldri eiet en bunad, tror jeg, så hun var nok ikke så veldig norsk hun heller.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det var nok jeg i slekta, som syntes at 17. mai var gjevest.

    Det vil jeg nok tro.

    Så sånn var nok det.

    Vi får se.

    PS 2.

    Men farmora mi var grei da, og arrangerte konfirmasjon for meg.

    Siden jeg ville ha det, siden alle andre i klassen, (mer eller mindre vel), hadde det.

    Selv om faren min ikke kom i konfirmasjonen min da, (enda han var min hovedforsørger, og fikk dobbelt barnetrygd for meg, osv., og bodde like ved huset til Ågot, og var hjemme den søndagen, såvidt jeg kan huske, siden jeg husker at han kjørte meg til kirka, men ikke helt fram).

    Så det var kanskje litt spesielt.

  • Jeg tenkte mer på han ‘Nils i Dalen’, fra Numedal, som var faren til farmora mi. De hadde visst blonde som slaver de. I Norge! Tenk på det!

    nils i dalen slaver

    https://johncons-blogg.a2hosted.com/2009/11/jeg-sendte-en-e-post-til-stine-mogan.html

    PS.

    Jeg har nemlig mørk blondt hår, husker jeg, fra da jeg fikk mitt første pass, rundt 1980.

    Da spurte jeg min far, Arne Mogan Olsen, hvilken hårfarge jeg hadde, og han sa at jeg hadde mørk blondt hår.

    På en kanskje litt ‘misbilligende’ måte.

    Så måtte jeg fylle ut det i passøknaden selv.

    At jeg hadde blå øyne, det visste jeg vel fra før.

    Men familien min, (ihvertfall faren mins familie), de liker nok ikke blonde, og tuller med de, og snakker om de bak ryggen på de, og bruker de som slaver, og behandler de dårlig da.

    Noe sånt.

    Så jeg får ingen hjelp av de, nå som jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.

    Faren min har latt meg bo alene, fra jeg var ni år, så jeg kan ikke stole på min fars familie, rett og slett.

    Jeg vet ikke hvor jeg har de, eller noenting.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Dette er Norges Grunnlov, av 1814:

    DetailImage2

    Denne har norske myndigheter ingen som helst respekt for.

    De bare hersjer rundt med både meg og rettighetene mine, og nekter f.eks. å gi meg adokat, og de nekter også å fortelle meg hvem den her ‘mafian’ er, som jeg har overhørt at jeg er forfulgt av.

    Så her er det bare sånn at Norge er et søple-land, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Vi får se hva som skjer.

  • Sommeren 89, mens jeg og Pia bodde hos bestemor Ågot, så lånte Cecilie Hyde meg Martin Gores EP ‘Counterfeit’. Hun kjefta, for det kom støv på EP’n

  • Jeg oppdaterte om søstra mi, i den bloggposten hvor jeg skriver om at jeg ikke alltid har fått stilt slekt og venner til veggs for urett de har begått

    Pia (søster): Er ‘saksedyr’. Dvs. kommer med ‘tantetrusler’.

    Pia hadde også en veldig rar sommerferie, sommeren 1989, da hun dro til Spania, sammen med Cecilie Hyde.

    Ettersom jeg forstod det på dem, før de dro og etter at de kom tilbake, (de bodde mer eller mindre hos meg i Leirfaret før de dro, og sammen med meg hos bestemor Ågot, på Sand, etter at de kom tilbake og faren min hadde solgt Leirfaret 4B).

    Ettersom jeg skjønte det, så tok de istedet bussen til Amsterdam, (før de tok buss videre til Spania), og jobba som horer eller noe, i Amsterdam, (for Cecilie Hyde kjente noen som kunne skaffe de jobb der, som søstra mi var litt skeptisk til, husker jeg, men jeg tror hun må ha gitt etter).

    For de skulle feste på et diskotek som het ‘Pacha’, i Spania, som var åpent til kl. 6, eller noe, hvor ihvertfall Cecilie hadde vært før.

    De traff to kjekke, unge kavalerer, i Spania, som de prata mye om, da de kom tilbake.

    Men de hadde visst også møtt to andre kavalerer, som ikke var så fine visstnok, og som kjente de to yngre kavalerene da.

    (Jeg bodde jo på Sand, hos bestemor Ågot, sommeren 1989, så jeg fikk høre om de her spanske kavalerene dems, hele tida, når dem kom hjem.

    De var så opptatt av dem, at jeg ikke fikk sneket inn i samtalen, at jeg hadde møtt ei pen finsk jente i Brighton, den samme sommeren.

    Vi dro på ferie samme dag, men jeg var bare borte en uke, mens Cecilie og Pia var borte tre uker, eller noe).

    Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så hadde søstra mi ringt faren min, i Drammen.

    Og jeg jobba på CC Storkjøp, mer eller mindre heltid, den sommeren, etter at jeg kom hjem fra Brighton.

    Så dro jeg innom vannsengbutikken til faren min og Haldis, en dag etter jobb, på CC.

    Og da sa faren min, at søstra mi hadde ringt, og bedt han om å sende penger.

    Men jeg måtte gå på posthuset, på Strømsø og sende pengene, for han måtte passe butikken, (og var vel litt snobbete kanskje, og likte ikke gå på posthuset kanskje, det var kanskje ikke fint nok. Noe sånt).

    Men faren min ønska ikke å sende søstra mi mer enn 300 kroner, av en eller annen grunn.

    Så gikk jeg på posthuset, så var det lang kø, siden det var sommerferie.

    Så jeg måtte stå der i tre kvarter, eller en time, eller noe, tilsammen, først kanskje 20-30 minutter i kø, og siden tok det også langt tid å få sendt søstra mi pengene, så de i køen bak meg var nok ikke så blide.

    Det var noe fellesferie-greier, som gjorde at det var så mange folk på postkontoret.

    Noe sånt.

    Så viste det seg, at det kosta rundt 150 kroner, å sende 300 kroner til Spania.

    Så da la jeg ut de cirka 150 kronene, som det kosta å sende de 300 kronene.

    Men de 150 fikk jeg ikke tilbake hverken av faren min eller søstra mi.

    Men det var ikke så farlig, for jeg jobba ganske mye på CC, så jeg tjente penger der.

    Så sånn var det.

    Da søstra mi kom tilbake fra Spania, så var hu drit sur på meg, fordi jeg ikke hadde sendt mer penger, enn 300.

    Men det var jo faren min som sendte pengene.

    Jeg var jo bare bud for faren min.

    Og jeg betalte også gebyret, 150 kroner, for å sende pengene til Spania.

    Men søstra mi kjefta på meg, og ikke på faren min.

    Enda søstra mi og Christell, de hadde splitta opp meg og faren min, noen måneder tidligere, i Kristiansand.

    Da fortalte Pia og Christell, (og Jan var også der), meg, på en restaurant i Kristiansand, hvor vi var på bryllup i slekta til Haldis, våren 1989, den helga Hillsborough-ulykken var.

    Så sa Pia og Christell at faren min hadde misbrukt søstra mi som lita jente.

    Og da sa jeg at jeg ikke ville ha noe mer med faren min å gjøre, bortsett fra kanskje økonomisk, (i en overgangsperiode, tenkte jeg, for det her kom veldig brått på, for meg).

    Men da svarte ikke Pia og Christell og Jan, da jeg foreslo å kutte ut faren min.

    Så det her virka på meg, som at de sa A, men ikke ville snakke om B.

    Så det virker rimelig idiotisk for meg, det greiene de holdt på med da, i Kristiansand, Pia og Christell og Jan Snoghøy.

    Men men.

    Men så kom Pia hjem fra Spania, og kjefta på meg, et par måneder senere, for at faren min bare ville sende henne 300 kroner.

    Det var som at hun trodde at jeg og faren min var den samme personen.

    Som at hun ikke skjønte at jeg og faren min var to forskjellige personer.

    Så søstra mi var vel 17 og et halvt år da, og var vel kanskje ikke moden nok til å dra til Syden, sammen med Cecilie Hyde, når hu ikke engang skjønte at jeg og faren min var to forskjellige personer.

    Enten det, ellers så er søstra mi litt forrvirra.

    Så faren min skulle kanskje ikke latt søstra mi dratt med Cecilie Hyde, til Spania, sommeren 1989.

    Det var nok ikke helt bra, alt det som foregikk i forbindelse med den turen, vil jeg tippe.

    Så søstra mi var altså enten umoden, sommeren 1989, da hu var 17 og et halvt år.

    Ellers så er hun litt forrvirra, vil jeg si.

    Så en av de.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    https://johncons-blogg.a2hosted.com/2010/01/jeg-har-jo-hatt-et-hektisk-liv-sa-jeg.html

  • ‘Pattene’ til Cecilie Hyde og puppene til Christell Humblen

    Nå tenkte jeg på det igjen, som jeg skreiv om på bloggen tidligere idag.

    Om at ei Svelvik-jente, (Lill Beate Gustavsen vel), sa at Cecilie Hyde, hadde mer ‘patter’ enn pupper, og at jeg prøvde å beskrive det, og brukte puppa til Christell Humblen, som var som en slags stesøster for meg, til å sammenligne.

    Og grunnen til at jeg husker så godt hvordan puppa til Christell så ut.

    Det var fordi, at det året som hu fylte 16 år vel.

    Altså, det må vel ha vært sommeren før jeg begynte på skole i Drammen da.

    Hvis det ikke var sommeren før det igjen.

    Uansett.

    Da hadde søstra mi Pia, dratt meg ned til dem, tror jeg, i Havnehagen.

    Så lå Christell på verandaen, og solte seg vel, med en stor genser på seg!

    (Det høres vel litt rart ut, at Christell hadde på seg genseren, da hu solte seg?)

    Uansett, jeg og søstra mi, vi solte oss ikke, vi satt bare å prata, på enden av verandaen, et stykke unna der Christell lå og solte seg.

    Så kommer det plutselig et fælt hylskrik, fra Christell.

    Så må jeg gå bort, for å se hva det er da, (for Christell skriker i panikk og er helt hysterisk og skriker og bærer seg).

    Pia blir bare sittende.

    Så går det en stor edderkopp på armen til Christell.

    Og Christell tar den ikke bort selv, men ber meg ta den bort, (eller hu sier ikke noe, hu bare viser meg edderkoppen og armen).

    Men Christell var så delikat og pen, så jeg fikk meg ikke til å ta på armen hennes, for å ta bort edderkoppen.

    For jeg trodde at Christell så på meg som en stygg og ekkel kar, som hun ikke likte, for jeg var så upopulær, og ble så mye mobba.

    Så jeg hadde så dårlig selvtillit, så jeg så litt på meg selv som sånn og, på den tida.

    Så jeg var ikke sikker på om Christell egentlig ville at jeg skulle begynne å ta på henne, for å få bort den svære, svarte, stygge edderkoppen, var det vel.

    Jeg skal se om jeg finner det Facebook-bilde, hvor man kan se hvordan Christell ser ut.

    Her er sånn hu ser ut nå.

    Nå er jeg 39 år, så da veit jeg Christell nok er 37 år, så hu holder seg veldig bra, synes jeg, (hu er jo mor til en hel bøling med unger og, ettersom jeg har forstått. Men men):

    christell facebook

    Også var hu sånn 15-16 år vel, og hadde de perfekte C-cup puppene, vil jeg si.

    (Puppene hennes virka ikke så store, på det bildet der, så kanskje de har blitt litt mindre av å brystføde så mange unger.

    Eller kanskje den kjolen får puppene hennes til å se mindre ut.

    Hva vet jeg.

    Jeg husker jo at hu dattera der jeg var på språkreise, hadde en rar kjole på seg, på Facebook-bildet så.

    Kelly Hudson, het hu.

    Men men).

    For jeg tok ikke bort edderkoppen.

    Og Pia gjorde ikke noe.

    Og Christell tok ikke bort edderkoppen.

    Så begynte edderkoppen å krabbe oppover armen hennes.

    Så vrengte Christell av seg genseren, og stod der toppløs, med to helt perfekt formede c-skål pupper vel, vil jeg si.

    Som var veldig store for alderen, og at de var større enn Pia, søstra mi, sine pupper, det visste jeg jo fra da vi var i Gøteborg, da jeg gikk i 9. klasse, og Pia og Christell oppførte seg horete i bassenget, da noen hadde sneket til meg en hvit shorts, å ha i bassenget.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor Christell lå å solte seg i en stor genser, det veit jeg.

    Men jeg husker enda at hu reiv av genseren rett foran trynet på meg, som ikke var vant til å dra til syden og sånn, og se pupper på så nærme hold.

    Så de må jeg nesten gi skryt til, de puppene til Christell, for de var veldig pent formet, og så store og delikate, husker jeg enda. De var veldig fine og pene og faste og store og delikate og vakre og bugnende, er vel det rette ordet, så mye frukt, tror jeg, ville skammet seg over å bli sammenlignet med de fine puppene.

    For de var veldig store og fine, da.

    (Ihvertfall for alderen).

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Jeg prøver bare å forklare det her riktig, det her med at Cecilie Hyde hadde ‘patter’ og ikke pupper).

    Men men.

    Da jeg så puppa hennes, så må vel det ha vært vinteren 1988/89 da, for det var da søstra mi bodde hos meg i Leirfaret.

    Og da stod Cecilie og ‘flasha’ puppene sine, på egentlig mitt rom, (som jeg lot søstra mi bruke, siden jeg egentlig hadde to rom, de første årene i Leirfaret, så brukte jeg det rommet som Hege og Gry Stenberg hadde bodd på, siden det var et skrivebord der osv. Men da jeg var sånn 12-13 kanskje, så satt faren min en vannseng, inn på ‘sitt’ soverom, (som han aldri brukte. Og da mener jeg aldri, han sov alltid nede hos Haldis), og da begynte jeg å bruke faren min sitt soverom, som mitt soverom, og monterte skrivebord-plata der, mellom klesskapene, for den passa akkurat der og, som på det første rommet mitt der, for jeg syntes det var så gjevt å sove i vannseng, for den var varm osv., så jeg var ikke meg selv, hvis jeg ikke fikk sove i vannsenga, husker jeg, på 80-tallet, så det rommet tok jeg over og ommøblerte osv., husker jeg, og regna som mitt, egentlig nesten fra første dag, i Leirfaret. Jeg regna egentlig hele leiligheten som ‘min’, bortsett fra plassen der faren min pleide å stå å barbere seg, om morgenen. Det var ei trehylle vel, til min fars elektriske barbermaskin, som var satt opp, i stua, like ved inngangen til kjøkkenet, ved det stuevinduet som var nærmest kjøkkenet. Så sånn var det), sånn at jeg så dem, når jeg gikk for å legge meg.

    Men de var jo som hu Lill Beate Gustavsen sa, litt mer som ‘patter’ enn pupper.

    Og det la jo jeg også merke til, skal jeg være ærlig, at puppene hennes var store, men de var ikke så pene å se på, som f.eks. puppene til Christell da, som hu viste meg den gangen hun reiv av seg genseren, og løp inn i huset deres, da hu fikk den edderkoppen på seg.

    Antagelig sommeren 1987 eller sommeren 1988.

    Så da hadde jeg jo sett Christell sine, man må vel si, perfekte pupper.

    Før jeg så Cecilie Hydes ‘patter’ da, på mitt gamle rom, i Leirfaret, som jeg lot søstra mi bo på.

    Siden hu ikke ville bo hos Haldis og Christell og faren min og dem, pluselig mer, vinteren 1988/89.

    Så sånn var det.

    Men jeg var jo ikke uhøflig heller, det var jo ikke sånn, at jeg sa til Cecilie at ‘æsj så stygge pupper du har, f.eks. Christell eller Line Nilsen i klassen ifjor, (vi var på klassetur på Sandvika strand på Berger), har mye penere).

    Nei, det sa jeg ikke.

    Og hu Cecilie stod og smilte, og søstra mi må vel ha vært i den gamle senga mi, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg så litt sånn blidt på Cecilie, og tenkte sånn, åja, det var artig, å få se pupper og greier, i leiligheten sin, på en egentlig helt vanlig kveld.

    Det lønner seg å ha søstra si boende hos seg gitt.

    Noe sånt tenkte jeg.

    Men jeg var jo ikke så kjempe-imponert av de puppa til Cecilie Hyde da, for jeg hadde jo sett penere pupper både før og etter at hu stod og flasha puppene sine på det gamle rommet mitt, med to dører åpne, døra fra stua vel, og døra til rommet mitt.

    Hvis jeg husker riktig, fra hvordan den leiligheten så ut, så må hu og søstra mi ha hatt to dører stående oppe, da hu stod og flasha puppene sine der, vinteren 1988/89 da.

    Og jeg hadde jo hatt et sånt ONS, (‘one night stand’), med hu Nina Monsen, inne på det rommet, bare noen uker eller måneder før.

    Og da fikk jeg jo sett puppa hennes så mye jeg ville.

    Så det var jo ikke sånn at jeg ble så utrolig kjempeimponert, eller kåt av, å få se et glimt av de brøda til hu Cecilie Hyde, akkurat.

    Men jeg ville ikke være uhøflig og slem da, så jeg må innrømme at jeg nok tok og så et sånt lite glimt på de puppa til hu Cecilie Hyde da, (mens jeg gikk inn på rommet mitt, for å legge meg i vannsenga mi, på rommet som egentlig var mitt fars soverom, men som han aldri brukte), må jeg innrømme, bare for å være litt høflig da, og for ikke å vise for tydelig, (f.eks. gjennom kroppspråket mitt), at jeg nok hadde sett mye finere pupper før, og at jeg nok regnet med å få se mye finere pupper igjen.

    Så sånn var det.

    Bare for å prøve å forklare det her litt tydeligere.

    Så det var ikke sånn at jeg gjorde noe galt, mener jeg, da jeg kikka litt på de puppene, eller ‘pattene’, til hu Cecilie Hyde, da hu stod og flasha de, i leiligheten jeg hadde bodd i, i syv-åtte år da, i Leirfaret 4B.

    Så sånn var det, mener jeg.

    Bare noe jeg kom på, for å prøve å forklare det her litt bedre.

    Så sånn var det, i tilfelle denne ‘puppe-sjåinga’ eller ‘patte-sjåinga’ blir brukt mot meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Var kanskje teknisk sett ikke innflytter til Oslo

    Fordi, de første 10-12 dagene jeg bodde i Oslo, så bodde jeg i leiligheten til Haldis og faren min, i Uelands gate, i Oslo.

    (Rett ovenfor Statoil Kiellands Plass).

    For leiekontrakten min på Abildsø, hos Berit og Gunnar Jorås, den starta 1. september.

    (For jeg ville ikke sløse penger, og flytte til Oslo, allerede 1. august, for jeg pleide å være mye på ferie, rundt omkring til slekt osv., hos bestemor Ingeborg i Stavern, og onkelen min i Son, og i Brighton osv, om sommeren).

    Og en gang, så ringte faktisk faren min meg, (overraskende nok), på jobben, da jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal, i 1996 eller 1997, da jeg hadde en rød Toyota HiAce.

    For da ringte faren min, like før jeg skulle kjøre hjem fra jobb.

    Og jeg bodde på St. Hanshaugen, i Rimi-leilighetene.

    Og det er like ved Kiellands Plass.

    Så hjalp jeg faren min med å bære noe greier ned fra leiligheten dems i Uelands gate, og inn i bilen dems.

    Noe deler av en seng, eller noe, tror jeg.

    For faren min hadde problem med ryggen.

    Men men.

    Jeg kunne nesten ikke nekte på å gjøre det, siden jeg fikk lov å bo i den leiligheten, i 10-12 dager, i august 1989.

    Selv om jeg ikke hadde noe med Haldis og faren min å gjøre, på den tida her, (rundt 1996).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Rett skal jo være rett vel, så da var jeg kanskje ikke innflytter til Oslo likevel, men Oslo-kar?

    Rent teknisk sett.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Da jeg bodde i Uelands gate, så kom Magne Winnem på besøk, en eller to helger vel.

    Og Cecilie Hyde kom på besøk fra Svelvik.

    (Men da kom også Magne Winnem på besøk, den samme helga, så det skjedde ikke noe mellom meg og hu Cecilie Hyde).

    Så sånn var det.

    Jeg ringte også Christell, fra telefonkiosken på Kiellands Plass.

    Ved kiosken der vel.

    Og spurte om telefonnummeret til Nina Monsen, som bodde i Oslo.

    Men jeg fikk ikke telefonnummeret, Christell bare sa at hu hadde flytta til Lillehammer, på noe hjem, eller noe.

    Kanskje Christell var sur, for Christell og jeg hadde også en avtalte om at hu skulle besøke meg i Oslo, sånn som jeg vel hadde avtalt med Cecilie Hyde og.

    Jeg spurte kanskje damer litt for mye om at skulle komme å besøke meg i Oslo.

    Det er mulig.

    Men det ble litt spesielt med Christell, for hu var også som en slags stesøster for meg, siden faren min og mora hennes var samboere.

    Så derfor spurte jeg heller etter telefonnummeret til Nina Monsen, som jeg vel hadde rota bort.

    For jeg husker jeg ringte hu, i desember 1988, fra Berger vel.

    Altså året før.

    For da dro vi på kino i Oslo og så ‘Roger Rabit’, på Eldorado.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det er mye rart, det er sikkert.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    PS 3.

    Da jeg flytta til Uelands gate.

    Så hadde jeg hengt så mye sammen med søstra mi og Cecilie Hyde, det halve året før jeg flytta til Oslo.

    For, søstra mi flytta opp til meg, i Leirfaret, i desember 1988 vel.

    Noe sånt.

    Og Cecilie Hyde, hu hang med søstra mi hele tida, så hu var nesten som ei søster for meg, hu også.

    Hu var ikke som dama mi, ihvertfall, så jeg får si hu var som en slags søster, siden hu bodde hos meg.

    Eller venninne til søstra mi da.

    Men noen ganger så sov hu Cecilie Hyde, imellom meg og søstra mi, i vannsenga mi, i leiligheten på Leirfaret.

    Og noen ganger i søvne, så klenga hu skikkelig mot meg, og støtte underlivet sitt i nesten samleie-bevegelser i søvne.

    (Husker jeg fra sånn i halvsøvne).

    Så jeg kan ikke si at hu var som søstra mi.

    Men vi var ikke sammen, eller noe, så hu var kanskje bare veldig ‘laus’, eller noe, selv om det ikke var sånn at jeg hadde ordentlig sex med henne.

    (Selv om hu stod og poserte inne på det gamle rommet mitt en gang.

    Som også var det gamle rommet til Gry og Hege Stenberg, før jeg flytta inn i Leirfaret 4B.

    Og viste fram puppene sine til meg, og smilte samtidig, da jeg gikk for å legge meg, alene, på det største soverommet mitt, (som egentlig var faren min sitt soverom, men som han vel ikke sov i, en eneste natt, de åtte årene han eide Leirfaret 4B).

    Eller ‘pattene’ som hu Lill, fra Svelvik, som bodde i gamlebyen i Oslo, refererte til de som, husker jeg.

    Hu sa at Cecilie hadde ikke pupper, hu hadde mer ‘patter’, husker jeg at jeg hørte at hu Lill sa til en eller annen jente fra Svelvik, på en fest der, på Grønland vel.

    For de puppene til Cecilie Hyde, de var ikke så faste da, sånn som jeg husker de.

    Men de var store og litt avlange kanskje.

    Og hang ganske mye vel.

    Men f.eks. Christell hadde mye finere pupper, husker jeg.

    For de var det så fin form på, mens Cecilies pupper, sånn som jeg husker de da hu og søstra mi stod inne på det gamle rommet mitt, når de visste jeg skulle legge meg.

    Cecilies pupper, de var også ganske store, men de hadde ikke på langt nær like fin form, vil jeg si, som puppene til Christell hadde, på den samme tida, sånn som jeg husker det.

    For begge de lot meg se på puppene deres, ved forskjellig antall anledninger.

    Så det er jeg ganske sikker på, at jeg ikke tar feil der.

    Så det var nok derfor at venninne til Cecilie, som bodde på Grønland, Lill var det vel, omtalte puppene hennes som ‘patter’, fordi at det ikke var så fin og sexy form på de da, må man vel si, og det klarte vel de jentene å se og, at de puppene til Cecilie de hang mer liksom.

    Sånn tror jeg at jenter ser på hverandre og legger merke til.

    For det jeg husker jeg at jeg hørte en gang på Sande Videregående, at noen Svelvik-folk sa, at hu Heidi Uglum, hadde hengepupper.

    Men men.

    Men jeg hadde ikke noe imot henne, men om det var Snorre Skaug som sa det, eller om det var noen Svelvik-damer, det husker jeg ikke.

    De så på hu Heidi Uglum, og sa, mens jeg hørte det, at hu hadde hengepupper, enda hu gikk i 1. eller 2. klasse på videregående, og bare var 16-17 år.

    Og sånn var det nok med Cecilie Hyde og, at hu fikk hengepupper tidlig, og nok kanskje hadde enda mindre sexy pupper enn hu Heidi Uglum gikk for å ha.

    (Bare for å ta et eksempel).

    Det veit jeg egentlig ikke, for jeg har vel aldri sett de puppene til hu Heidi Uglum fra Svelvik, som jeg kan huske, ihvertfall.

    Men men).

    Og dreiv med et eller annet.

    (De pleide å rappe Boss deoderant av meg, uten å spørre.

    Som jeg kjøpte, fordi Magne Winnem kjøpte det, på den dansketuren vel, som jeg møtte hu Hege fra Stavern på, som var 2-3 år yngre enn meg.

    Men siden jeg skriver om pupper, så hadde hu også store pupper og sånn, for alderen.

    Hu var vel 15-16 vel, og jeg hadde nettopp fylt 18, men jeg var ‘upult’ og nesten ukyssa, for den dansketuren var vel før desember 1988, da jeg hadde et ONS med Nina Monsen, (som var da jeg debuterte seksuelt).

    Så ringte jeg til hu Hege i Stavern, høsten 1988, fortsatt mens jeg var jomfru og ikke hadde hatt det ONS-et med Nina Monsen.

    Og så prata jeg med faren til hu Hege i Stavern.

    Og bare spurte om hu Hege kunne ringe tilbake.

    Og det gjorde hu.

    Og da hadde hu prata med farmora mi.

    Og da ble farmora mi så sur på meg, for hu syntes at hu Hege fra Stavern var så ung og barnslig.

    Men det må ha vært fordi at hu prata Stavern/Larvik-dialekt.

    For hu var moden for alderen, vil jeg si, hu Hege fra Stavern.

    Og jeg var jo nesten ukyssa og seint i puberteten og jomfru.

    Så jeg syntes at jeg kunne kysse litt med henne, selv om jeg var 2-3 år eldre, for jeg hadde såvidt vært et år i puberten.

    Og hu Hege i Stavern hadde nok vært flere år enn det, i puberteten, selv om hu var yngre, hvis jeg skulle dømme av puppa hennes.

    Hu virka for meg, som de to jentene jeg hadde kyssa med, i Brighton, sommeren 1988, altså et par-tre måneder før.

    De var sånn 15-16, og jeg var noen uker fra å ha fylt 18.

    Og da hadde ikke jeg fått oppmerksomhet fra damer, på alle åra i tenårene, på Berger.

    Så jeg var ikke vant til å tenke på meg selv som attraktiv.

    Så denne sjangsen jeg plutselig fikk på jenter/damer, i 1988, den kom helt bardus på meg, for jeg hadde ganske dårlig selvtillit etter å ha blitt mye mobba i Berger/Svelvik.

    Så jeg tenkte bare på hu Hege på danskebåten, som ei pen jente, 2-3 år yngre enn meg.

    Jeg tenkte ikke at jeg gjorde noe galt, for jeg så så ung ut selv, og var så uerfaren.

    Så jeg og hu Hege var nok på samme nivå, utviklingsmessig og når det gjaldt erfaring.

    Begge var nok veldig uerfarne med sex og sånn, tror jeg.

    Så vi bare kyssa.

    Og vi gikk på kino og sånn.

    Så vi passa vel egentlig ganske bra sammen, synes jeg, selv om jeg var 2-3 år eldre, for jeg hadde et ungt utseende, og hadde bodd aleine, så jeg kom seinest i klassen i puberteten, (jeg og Ditlev vel), antagelig fordi jeg bodde aleine, at det blir sånn da, at man kommer seint i puberteten.

    Hvem vet.

    Og det kom også helt bardus på meg, at bestemor Ågot, ville klage, fordi at jeg hadde funnet meg en kjempepen Stavern-jente, som var 2-3 år yngre enn meg.

    Jeg hadde jo aldri hatt noe dame, enda jeg var nettopp fylt 18 år, og det visste vel Ågot.

    Så jeg trodde at Ågot ville bli glad på mine vegne, over at jeg fant en veldig pen og hyggelig og ålright jente, (virka det som for meg ihvertfall).

    Men neida.

    Ågot ’tilta’ skikkelig, og klagde for at hu jenta hadde hørtes så ung ut.

    Som en unge, sa hu.

    Men hu var ikke barnslig som en unge hu.

    Hu var ei ungdomsjente, vil jeg si.

    Og helt fin og ordentlig på alle måter, vil jeg si.

    Hu kunne sikkert blitt en fin kone hun, (eller ihvertfall muligens).

    Men Ågot tilta skikkelig, og klagde fælt da, enda jeg trodde hu heller ville blitt stolt av meg, og glad på mine vegne, siden jeg endelig hadde funnet meg ei fin jente, og ihvertfall ringte til hu osv.

    Selv om hu bodde i en annen by.

    Men Ågot skjønte vel ikke at hu her bodde i Stavern.

    Ågot trodde kanskje det var ei lokal jente, og tok ikke dialekta riktig.

    For man kan si mye pent om Ågot, men så veldig smart var hu vel aldri.

    Men men.

    Så jeg har tenkt litt på om Ågot egentlig var pedofil og ble sjalu.

    At det var det som var problemet.

    For jeg husker da Øivind døde, så klagde Ågot, og sa at Øivind ikke var noe snill mot henne.

    Og da jeg besøkte Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, sommeren 1996, da jeg hadde den røde Toyota HiAce-n, så ble Ågot redd for meg, virka det som for meg, når hu så meg.

    Så da bare måtte jeg gå, for hu stivna helt, og ble redd, virka det som for meg.

    At hu ble helt fra seg av redsel, og ikke ville prate, eller noe.

    Så jeg bare måtte gå ut fra rommet til Ågot, på sykehjemmet, hvor jeg hadde begynt å kikke på maleriene fra huset på Sand, som hang på veggene på sykehjemmet da.

    For Ågot, hu sa alltid sånn lurt til meg, at ‘jeg går ned for å legge ved i ovnen jeg’.

    Også tok hun en sånn ‘lur’ pause, eller så sånn ‘lurt’ på meg, mens hu sa det.

    Også pleide hu også sitte i en halvtime, på do.

    Og da ville hu være i fred, sa hu til meg, da jeg var ung.

    Og hu kjøpte Smørbukk-karameller til meg.

    Og skulle alltid ha meg til å se på rytmisk sportsgymnastikk-damer og jul i skomakergata, og ga meg klementiner osv.

    Så jeg lurer litt på om Ågot egentlig var pedofil, og ble sjalu, da jeg fant ei jente fra Stavern, og begynte å tulle med meg da.

    Men dette er nok veldig tabu i Olsen og Mogan-slekten.

    Så det her har jeg ikke tatt opp med noen tidligere, (og heller ikke mistenkt, før nå de siste 2-3 åra, når jeg har skrevet på blogg om familien min og oppveksten osv).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Ågot oppførte seg ikke på en moden måte, ihvertfall, etter å ha prata på telefonen med hu Stavern-jenta.

    Hu kjefta på meg, med høy røst, på en ‘snurt’ måte, og ville ikke la meg forklare, men bare klagde.

    Så jeg fikk ikke forklart hvordan det her hang sammen heller.

    Jeg tror Ågot ikke ville høre, for hu tålte ikke at jeg hadde andre damer/jenter i livet mitt, enn henne.

    Kanskje noe sånt.

    Hvem vet.

    Nå skriver jeg om alt på bloggen, så da tar jeg med om det her og.

    Som jeg har hatt litt i bakhue og lurt litt på sånn innimellom, siden jeg begynte å skrive om familien min og oppveksten min osv.

    Men det temaet her, om Ågot var pedofil, har ikke vært så lett for meg å skrive om egentlig da.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Så livet skal ikke være lett alltid, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer).

    Selv om vi vel bare kyssa, på danskebåten, og det var vel ikke sånn at jeg klådde henne på puppa, eller noe, såvidt jeg kan huske.

    Jeg prøvde å oppføre meg bra.

    Men men).

    Så jeg kikka inn på det minste soverommet mitt, for å se om jeg kunne se hva de dreiv med der, og kanskje for å si god natt da.

    Så så jeg at Cecilie stod der i trusa, foran søstra mi, og viste fram puppene eller ‘pattene’ sine da.

    Mens hu smilte.

    Så jeg sa ikke noe, men jeg bare gikk og la meg, alene, i vannsenga da.

    (Og det har jeg ikke tenkt på, før akkurat nå, men kanskje søstra mi og Cecilie var ‘lesber’ da, siden Cecilie stod sånn nesten helt naken foran søstra mi, og viste seg fram, inne på det lille rommet, som var det gamle rommet mitt, og før det, det gamle rommet til Gry og Hege Stenberg.

    Søstra mi sa også det, en gang på 90-tallet, til meg og mora mi, da søstra mi bodde det første stedet hun bodde i Tromsøgata, tror jeg det var, at hu plutselig hadde funnet ut at Cecilie var lesbisk, og kutta ut henne.

    Men nå lurer jeg på om de hadde noe lesbisk eventyr, på det gamle rommet mitt, i Leirfaret, og at søstra mi nok må ha visst om det her med Cecilies lesbiske tendenser tidligere.

    For jeg husker det, at Cecilie, hu ‘flagga’ litt det.

    For en gang søstra mi spurte Cecilie, om hu og henne skulle ligge i vannsenga, sammen med meg.

    Så svarte Cecilie, husker jeg, (en gang første halvår 1989, må det her ha vært), at hu ikke ville sove i midten i vannsenga, for det pleide å ende med at hu våkna opp svett, enten ved siden av meg, eller ved siden av søstra mi, av å ha klenga/’jokka’ i søvne.

    Og hu Cecilie hadde ikke lyst til å være sånn svett, når hu skulle på skolen.

    For vi dusja ikke før vi gikk på skolen, vi bare gikk rett til bussen vel.

    Og Cecilie hadde ikke så mye klær der heller vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Selv om Cecilie og søstra mi noen ganger pleide å ligge i vannsenga de og.

    Men det ble for mye som skjedde i søvne.

    Cecilie sa en gang, at enten så pleide hu å våkne svett, etter å ha ‘jukka’/klenga på søstra mi, i søvne i vannsenga, ellers så pleide hu å våkne svett, etter å ha ‘jukka’/klenga på meg i søvne.

    Men vi sov med klær på, så det skjedde ikke noe alvorlig som det kunne bli barn av, ihvertfall.

    Vi bare pleide å sitte å prate og røyke og noen ganger drikke litt vel, om kveldene, i Leirfaret, og høre på musikk osv., etter at søstra mi og delvis Cecilie, flytta inn der, i desember 1988.

    Noe som var litt artig for meg, for jeg var vant til å bo der aleine, og jeg var ikke så glad i være ensom, for jeg var litt sosial, så jeg hadde ofte ønska det, at jeg ikke bodde aleine der, i Helinga 7B og Leirfaret 4B, fra ca. mars 1980 til ca. desember 1988, altså i over åtte år.

    Så jeg bodde altså ca. et halv år sammen med faren min, i 1979 og 1980, på Bergeråsen, i Hellinga 7B.

    Og ca. et halvt år sammen med søstra mi, (og Cecilie Hyde), i Leirfaret 4B, i 1988 og 1989.

    Mens fra 1980 til 1988, så bodde jeg helt alene, først i Hellinga 7B og så i Leirfaret 4B.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Lill hadde visst også oppgitt navnet til Cecilie Hyde, når hu ble stoppa i T-bane kontroller i Oslo.

    Så Cecilie Hyde hadde visst fått masse regninger fra Oslo Sporveier, sendt til Svelvik.

    Og en gang søstra mi og Cecilie Hyde, skulle ligge over hos Lill, og Pia som var adoptert fra Korea, på Grønland, i Oslo.

    Da endte det med at søstra mi og Cecilie og hun redaktøren fra UIO-avisa, Camilla Skriung.

    De ble uvenner med Lill og Pia fra Korea.

    Så det endte med at Cecilie og søstra mi og Camilla Skriung, og ‘dama’ hennes, tror jeg, de sov på fortauet utafor blokka der Lill og Pia fra Korea bodde.

    I soveposer, vinteren 1989/90.

    Mens jeg sov i leiligheten til Lill og Pia fra Korea, og Lise fra Sande, som jeg vel rota med en gang, tror jeg.

    Ei som gikk på handelsgym i Oslo, (Wang?), tror jeg.

    (Jeg tror jeg sov i samme seng som henne, (Lise fra Sande), den natta, (At jeg nesten ble plassert der, av hu Lill, eller noen, for vi hadde rota sammen en gang før), men det skjedde vel ikke noe da. (Og jeg ba hu Lise med ut på kino, dagen etter, men hu ville ikke være med, så vi ble aldri sammen, eller noe.

    Selv om en gammel kamerat av meg, fra Drammen/Bergeråsen/Sande, Kjetil Holshagen, han klarte å snappe opp, at jeg hadde rota litt med hu Lise fra Sande da, på en fest hos hu Lill og Pia fra Korea, i Gamlebyen i Oslo da, i 1989, må vel det ha vært da.

    På en fest før den episoden, når søstra mi og Cecilie Hyde og Camilla Skriung, sov utafor blokka på Grønland der, i soveposer.

    Jeg skriver ‘blokka’, men det var en stor og gammel og falleferdig bygård, med masse, stoe reklameplakater på, og som nok er revet for lenge sida.

    (I Vogts gate, lurer jeg på om det var.

    Noe sånt.)

    Det sovepose-greiene, det kan ha vært et triks.

    For noen av de Svelvik-jentene, de husker jeg at sa, at de hadde fått gratis røyk osv., av noen innvandrere, i innvandrerbutikken, som var like ved der Lill og Pia fra Korea bodde.

    Så om de jentene var så utspekulerte, at de lå på fortauet der, for å vente på at de gutta skulle gå forbi på vei hjem fra butikken, eller noe.

    Hvem vet.

    Det var bare noe jeg tenkte på nå, at det kan ha vært sånn det hang sammen.

    Og at alle de jentene lurte meg, med hu Lise da, for å få konsentrasjonen min vekk fra Cecilie og Pia og Camilla Skriung og dama hennes da, ei ung blond jente vel.

    Som jeg mener å huske at også lå utafor den falleferdige bygården, i sovepose, med Pia og Cecilie og Camilla.

    Så sånn var det.

    For jeg kan ikke huske å ha sett noe mer til søstra mi og Cecilie og dem, den helga, (etter at jeg så dem liggende på fortauet der, i soveposer, etter at de kom hjem igjen, etter å ha sagt at de skulle på Blitz for å kjøpe hasj).

    Så det var kanskje sånn at de forsvant med noen pakistanere, eller noe, fra den innvandrerbutikken de hadde fått gratis røyk i, osv., på Grønland, den helga de var på besøk der.

    For jeg husker at noen av de Svelvik-jentene fortalte at de i innvandrerbutikken ikke ville ha penger, men sa at de Svelvik-jentene, bare kunne få de røykpakkene osv.

    Så det kan kanskje ha vært sånn det her hang sammen og.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det var veldig kaldt å ligge ute, hele natta, men alle jentene, (kanskje 10 Svelvik og Sande-jenter tilsammen), de var enige om at de skulle gjøre det sånn.

    Så jeg regna med at de visste hva de dreiv med.

    De ville ikke forklare alle detaljene om de hadde hatt konflikt osv., til meg.

    Jeg regna med at det var noe jente-krangling, (eller Svelvik-jente-krangling), så jeg begynte ikke å grave for mye i det her.

    Men måtte bare slå meg til ro med alle jentene sa at alt var greit da, i forbindelse med at de fire jentene ville sove på fortauet.

    Jeg kom ikke noe vei ved å prøve å bruke fornuften ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men

    Bare noe jeg kom på).

    Noe sånt.

    For de jentene som ble i leiligheten de ba meg sove inne og det gjorde søstra mi og Cecilie og, mener jeg å huske at jeg kunne tolke av dem ihvertfall.

    Ingen forklarte meg hva det her gikk ut på.

    Men det kan ha vært at søstra mi og Cecilie var sure på meg.

    For de gikk til Blitz for å kjøpe hasj.

    Og det var det værste man kunne gjøre, i 1989/90.

    Så jeg prøvde å finne dem, for at de ikke skulle få ødelagt ryktet sitt.

    Tenk hva bestemor Ågot hadde sagt hvis hu visste at Pia Charlotte gikk på Blitz for å kjøpe narkotika?

    Hu hadde vel dødd av skam.

    Så kanskje Pia Charlotte og Cecilie Hyde, ble så sure på meg, at de sverga hevn, og planla å gjøre noe stygt mot meg.

    Også kasta Lill og Pia fra Korea dem ut.

    Så måtte de sove ute i soveposer.

    Kan det ha vært noe sånt som har foregått?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på).

    Men men.

    Hu Cecilie Hyde, hu bodde hos bestemoren sin, som hun kalte ‘mor’, i Svelvik.

    Men hun må ha fått lov til, av ‘mor’, til å bo hos meg.

    Så jeg må nok ha hatt ganske godt rykte, på meg, i Svelvik og på Berger, vil jeg tro.

    Eller familien min da.

    Farmora mi Ågot, hadde vel godt rykte, vil jeg tro.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Men hva var det jeg begynte å skrive om nå.

    Jo, jeg bodde jo sammen med Pia og Cecilie, i Leirfaret, i et halvt år, og så sammen med Pia og bestemor Ågot, i huset til Ågot, på Sand, i to-tre måneder, sommeren 1989.

    Så da jeg flytta til Oslo, så ble jeg helt rar.

    For da var jeg ikke vant til å bo aleine.

    Så jeg fikk ikke ro på meg, i leiligheten i Uelands gate der.

    Så jeg var ute av leiligheten, mange ganger om dagen, og gikk å handla på bensinstasjonen ved Kiellands Plass, (som het Norol da, og var døgnåpen), og på de forskjellige små, (og dyre), matbutikkene i nærheten.

    (Jeg tror ikke det fantes en eneste Rema, Rimi, Kiwi eller Bunnpris, på Ila/St. Hanshaugen-området, i 1989.

    Så det savna jeg, en sånn kjedebutikk.

    Mens nå kryr det av dem.

    Jeg savna kjedebutikkene, fordi at de butikkene som var rundt Kiellans Plass, i 1989, de hadde så dårlig utvalg, og var veldig dyre.

    Så man kunne nesten like gjerne handle på bensinstasjonen, enn å gå på butikken.

    Og det var ingen sentre i nærheten heller, som jeg kunne handle billig mat på.

    Så det her irriterte meg, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Ingen ‘ordentlige’ butikker, det var nesten som Paris, sånn som jeg husker det, fra 2005.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det var også derfor jeg ringte Christell, for å spørre om telefonnummeret til Nina Monsen.

    For jeg så vel på han tremenningen min Øystein Andersen, som litt barnslig.

    Så jeg hadde ikke lyst til å henge så mye med han, i Oslo, i 1989.

    Så jeg prøvde å bli kjent med andre da, og hu Nina Monsen, hadde jeg jo hatt et ONS med, på Bergeråsen, i november eller desember 1988.

    Da hu var på besøk hos onkelen sin.

    (Dette var antagelig noe Christell hadde planlagt, for hu dro med meg opp til hu Nina).

    Så sånn var det.

    Og jeg tok med hu Nina Monsen, på kino i Oslo og så på ‘Roger Rabit’.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo kontakte henne da, i august 1989, siden jeg hadde flytta til Oslo da.

    Jeg holdt ikke kontakten med henne, da jeg bodde på Bergeråsen, i 1989, for jeg syntes det var litt langt å dra til Oslo, bare for å treffe henne.

    For å være ærlig.

    Hu kjente også andre gutter i Oslo, merka jeg, for vi var vel på Clock, og spiste burger.

    (Som ble til Burger King, nederst i Karl Johan).

    Jeg og Nina Monsen stod ihvertfall utafor Clock og prata.

    Og da traff hu Nina Monsen, en annen ‘kavaler’.

    Så jeg trodde ikke at hu hadde mangel på det i Oslo akkurat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men Christell ville ikke gi meg telefonnummeret til Nina Monsen.

    Hu sa bare noe om Lillehammer.

    Så da ble det ganske ensomt for meg, i begynnelsen i Oslo.

    Men jeg flytta til Abildsø, og da ble jeg kjent med en hel gjeng der.

    Så da ble det litt mer ‘levandes’ å bo i Oslo, selv om jeg ikke hang med den gjengen hele tida.

    Bare en gang i blant, hvis jeg kjeda meg osv.

    Så sånn var det.

    For jeg syntes de som gikk på NHI, var litt kjedelig.

    Sånn data-folk da.

    For Pia og Cecilie Hyde og Christell, som jeg hadde hengt mye med, året før, de var litt morsommere enn data-folk fra NHI da.

    Det ville kanskje datafolk fra NHI til og med hvert enig med meg i.

    Men men.

    Men jeg gikk ikke så bra overens med den gjengen på Abildsø heller, hele tida.

    (Noen syntes jeg gikk for mye i svarte klær, enda jeg ikke bare gikk i svarte klær akkurat, jeg hadde grønne og hvite gensere og, og hvite t-skjorter osv.

    Eller kanskje det var fordi jeg så deppa ut, siden jeg var litt ensom, og hadde litt dårlig råd, siden studielånet ble fort brukt opp, siden det var en dyr skole å gå på, NHI, og siden jeg ikke fikk lov av Berit Jorås, til å lage mat hjemme, for hu hybelvertinnen tålte ikke matlukt, så jeg måtte bruke mye penger på mat, på hamburgerbarer osv).

    Så det ble en ganske ensom tid for meg i Oslo, de første året.

    Men Magne Winnem fra skolen i Drammen, festa jeg en del med, i helger, når han var i militæret og før de.

    Og Siri Rognli Olsen, fra Ranheim i Trøndelag, kom også med en venninne, og besøkte meg, på Abildsø.

    Så jeg sa kanskje det til for mange damer, at de skulle komme å besøke meg i Oslo ja.

    Men men.

    Det var hu Siri Rognli Olsen som jeg har anmeldt for voldtekt nå, for det var ikke helt pent det trikset hu tok, den siste kvelden hu var hos meg, på Abildsø.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men men.

  • Noen i Jevnaker, var det vel, søker på, (det mistenkelige), dødsfallet til Ole Tonny Bergum, i 1988 vel. Håper ikke familien min var involvert

    ole tonny bergum

    PS.

    Altså, jeg har jo mistenkt at faren min kan være noe ‘mafian’.

    Siden ingen på Bergeråsen reagerte på at jeg bodde aleine i Hellinga og Leirfaret, fra jeg var ni år.

    En gang, så gikk Ole Tonny og broren hans, Kai Runar, inn i leiligheten min, i Leirfaret.

    For faren min sa at vi ikke behøvde å låse døra, på Bergeråsen.

    Så gikk jeg opp til dem, i Olleveien, og kjefta på dem da.

    Og de skjønte poenget, at de ikke skulle gå inn på rommet mitt, og låne VHS-filmer.

    (Men jeg hadde egentlig tulla med dem.

    For jeg syntes jeg var så kul, siden jeg fikk VHS-filmer tidlig, fra tremenningen min, Øystein Andersen, i Lørenskog.

    Så lånte vi videoen til Ole Tonny og dem, var det vel.

    Så skulle jeg ta opp en film til dem, som en tjeneste tilbake.

    Men jeg var litt barnslig, og skulle tøffe meg for Øystein, så jeg tulla med trackinga.

    Så kvaliteten ble ikke noe bra, på den filmen.

    Så jeg syntes vi var skulls, når de hadde gått inn hos meg, og lånt eller ikke lånt filmer.

    For jeg lånte bort filmer til folk i Svelvik og, (en som het Christer som hadde bodd på Bergeråsen vel).

    Så jeg hadde ikke helt oversikten over hvem som hadde filmene i videosamlinga mi, for jeg lånte bort ganske mange.

    Så jeg kunne ikke si sikkert at de hadde lånt noen filmer, Ole Tonny og Kai Runar.

    Men Store Oddis, så at de hadde vært i leiligheten da.

    Kanskje faren min er noe ‘mafian’ og hevna seg på Ole Tonny, og tulla med bilen hans, sånn at han døde, på vei hjem fra skolen?

    Christell sa det til meg, at Ole Tonny var død, i vannsengbutikken til mora hennes, og faren min, i Drammen, skoleåret 1988/89, da jeg gikk på skole i Drammen.

    Men Ole-Tonny rappa også en stor båt en gang, som het Sun-Seaker, sammen med Geir Arne Jørgensen, og kjørte helt til Sverige.

    Men om det var noe mistenkelig med det dødsfallet, det syntes jeg hørtes litt rart ut ihvertfall.

    Men jeg håper ikke at familien min har tulla noe, og at det er i noe ‘mafian’, i tillegg til at slekta til Haldis og Christell er i noe Johanitterorden.

    Men ting kan tyde på at faren min er i noe ‘mafian’, synes jeg, ettersom han lagde et sånt tegn, såvidt jeg kan huske, under Jugoslaviaferien, 1980, da vi skulle leie leilighet i Jugoslavia, på turistkontoret, i en by, på Istra-halvøya da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det behøver jo ikke å ha vært hverken sånn eller sånn da.

    Men når folk ute i Jevnaker søker på Ole Tonny i klassen min sin død, som var i 1988 vel, så kan vel begynne å lure hva som foregår.

    Men men.

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog