Stikkord: 90-tallet

Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

(Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.

For det var et hull i veggen der.

Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

(For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.

Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.

For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).

Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

At: ‘Er det slavejobb?’.

(Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

Så sa han hei, til hu Fiza, da.

Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

(Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

(Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

(I tilfelle det var noe der, kanskje).

Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.

Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

Det var vel kanskje litt rart.

Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

(For hva skulle de der, liksom).

Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

Det er mulig.

Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

(For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

(For dette var ikke klart for meg, da).

Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

(Noe sånt).

Så jeg var stressa, da det her skjedde.

Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

Det veit jeg ikke.

Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Av en eller annen grunn).

Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

(Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

(Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.

For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.

Og det syntes jeg at var greit.

For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

Så slo jeg til på det, da.

For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

Så fra våren 2003.

Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

Noe som var litt slitsomt.

For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

(Noe jeg ikke likte da.

Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Altså, må man like noe, for å selge det?

Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var også forresten, høsten 2003.

At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

(Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

Høsten 2003, da.

Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.

(Husker jeg).

Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

(Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

Men det er jo bare tull og tøys.

For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

(For å si det sånn).

Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

(Nemlig skoleåret 1988/89).

Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

18. november 2012
Min Bok 5 – Kapittel 129: Møtte igjen Christian Grønli

En tid før jeg begynte å studere, på HiO IU, så visste Magne Winnem meg et ny søkemotor, som het Google, (en gang, som han var på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min), da.

(På den tida han jobba på IT-akademiet, må det vel ha vært).

Og rundt den tida jeg var sykmeldt, fra Rimi, i år 2002, (må det vel ha vært).

Så begynte jeg å Google navnene til folk jeg kjente, som bodde i utlandet, da.

Nemlig Christian Grønli, da.

Som jo flytta til faren sin i Mexico, mens han gikk i fjerde klasse vel, i 1981.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Og jeg Googlet også navnet til kusina mi, fra Sveits, nemlig Rahel Savoldelli, da.

Og jeg fant begge disse sine e-post-adresser, på nettet, da.

(Ved å søke på Google, da).

Og Rahel, hu sendte meg noen rare nærbilder, av seg selv.

Så da syntes jeg at ble litt rart, å sende flere e-poster til henne, da.

Men Christian Grønli, han skulle til Norge, sommeren 2002 da, (eller noe sånt).

Så vi avtalte å møtes en lørdagskveld da, (var det vel).

For å gå ut på byen, i Oslo, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke prata noe med Christian Grønli, siden 80-tallet.

Så det var nytt for meg, at han faktisk hadde bodd noen år, i Oslo, på 90-tallet, (må det vel ha vært).

(Han hadde visst bodd på Grunerløkka, mener jeg å huske at det var).

Og på den her tida, så studerte Christian Grønli grafisk design, (var det vel), på et akademi, i Barcelona, vel.

Og han bodde vel også i Barcelona, og var sammen med ei spansk dame der.

Og han var også veldig Barcelona-fan, (når det gjaldt fotball), og pleide å gå på Nou Camp, (heter vel hjemmebanen til Barcelona), og se på fotball-kamper mot Real Madrid og sånn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Christian Grønli ville gå ut på de stedene, som jeg pleide å gå ut på, da.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Og jeg fortalte at det var Studenten og So What, som jeg oftest pleide å gå på, da.

Og vi dro først på Studenten, da.

Men Christian Grønli, han likte ikke å sitte rolig og prate, i den øverste etasjen der.

Så vi dro istedet på So What da, (hvor det var mer uformelt).

Og på So What, så var det ei dame, som prata politikk, med Christian Grønli, i en time, (eller noe sånt), husker jeg.

Mens jeg selv var litt overarbeida, og litt lei av alt liksom skulle handle om meg, i Rimi, liksom da.

Så jeg syntes at det var greit, å bare sitte der, og drikke øl, mens Christian Grønli, (som gikk på byen i en kul joggedress-jakke), og hu dama, prata da.

Men Christian Grønli han klagde, (på hu dama), da vi dro fra So What, da.

For han sa at når han var på byen, så likte han ikke å bare prate om politikk, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var litt overarbeida, på den her tida.

Så jeg ble ganske fort full, da.

Og Christian Grønli, han skulle absolutt spandere en pølse i brød på meg, på 7-eleven da, (husker jeg).

Og vanligvis så ville jeg vel heller ha spist en svær burger eller kebab.

For jeg må spise ganske mye, for å bli mett, da.

Så en pølse i brød, det liksom bare tirrer magen min da, (må jeg vel si).

Og etter at vi var på 7-eleven, så forsvant Christian Grønli et eller annet sted, i Oslo-natten, da.

Og jeg har aldri møtt han igjen, etter det her.

Selv om han pleide å kontakte meg en del, på MSN, (var det vel), i tiden etter det her igjen, da.

(Fra sitt bosted i Barcelona, da.

Hvor han blant annet jobbet på en nettside, for BMW, var det vel.

Som en oppgave, på det akademiet, som han studerte på, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

14. november 2012
Det her er NHI-rektor Ole Øren, som ga meg dårlig karakter, på kryssordprogram, i 1992. NHI heter visst Norwegian College of Information Technology, på engelsk

http://www.linkedin.com/pub/ole-andreas-%C3%B8ren/53/222/140

18. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 68: Julebordet 1999

Julebordet 1999, det var på et sted som het Månefisken, ved Akerselva, på Øvre Grunerløkka, i Oslo sentrum.

Det var det samme denne gangen, som de fleste av årene før.

(Med unntak av julebordet 1997, med Rimi Bjørndal, som jeg jo arrangerte.

Etter at butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, hadde bedt meg om dette).

Nemlig at en ‘haug’ av Rimi-butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.

Og vår butikk hadde vel da fått en faks om dette, (eller noe sånt).

Og sendte vel tilbake om at vi heiv oss med på det her julebordet, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det skjedde en del rare ting på det her julebordet, husker jeg.

Jan Henrik var med, husker jeg.

Selv om han vel var i militæret da.

Og min nabo i Rimi-bygget.

Nemlig negerdama Sophia, (butikksjef på Rimi Skullerud), var også der, husker jeg.

(Det var jo henne som min fetter Ove hadde vært inne på besøk hos, ved å hoppe over til hennes terrasse, fra min terrasse, en tid før det her, da).

Jeg husker at jeg stod og prata med negerdama Sophia mens noe veldig rart hendte.

For Jan Henrik begynte plutselig å løfte opp ei blond kassadame, (må hu vel ha vært), fra Rimi Skullerud, (husker jeg).

Mens Sophia sa til meg at min medarbeider løftet på en av hennes medarbeidere.

Og jeg prøvde etter den her episoden å prate til Jan Henrik og spørre han om hvorfor han gjorde det her.

Men jeg klarte ikke å få noe ordentlig svar fra han, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at David Hjort.

(Som var omtrent den eneste medarbeideren fra sin butikk der.

Som enten var Rimi Ljabru eller Rimi Karlsrud, vel).

Han ba dama si, (og min kollega), Linn Korneliussen, om å sitte ved siden av meg, ved middagsbordet, der.

(Av en eller annen grunn).

Og da var det sånn, at hu Linn satt på min høyre side, da.

Mens på min venstre side, (litt unna, men likevel), så satt hu Sema, fra Rimi Bjørndal, (eller hvor hu jobba på den her tida), husker jeg.

Og hu hadde visst blitt gift, hørte jeg at praten gikk i, ved nabobordet, da.

(Hvis jeg hørte riktig, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det hadde også vært en episode, sommeren 1999, husker jeg.

Da jeg kjørte fra Rimi Nylænde til Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, av noe slag.

For da sa hu Merete fra Follo til meg det, (husker jeg).

At Sema var i Tyrkia for å bli gift, (eller noe).

Så hu Merete fra Follo mente at jeg burde kontakte hu Sema da, (skjønte jeg).

‘Nå burde du slå til’, eller noe, sa hu Merete fra Follo, da.

Og jeg skjønte ikke helt hva hu Merete mente.

Men jeg hadde mobilnummeret til Sema på mobilen, da.

For da jeg jobba på Rimi Bjørndal så var det en gang snakk om at Sema og han pakistaneren med hakk i panna, skulle bli med meg, å spille fotball, sammen med ‘Tom-gjengen’, en søndag.

Noe som ikke ble noe av likevel, (av en eller annen grunn), da.

Men jeg tenkte at jeg fikk vel sende en tekstmelding ihvertfall, til hu Sema, da.

Siden hu Merete fra Follo mente at jeg burde gjøre det, da.

Men jeg skrev bare en veldig kort tekstmelding da, (nemlig ‘går bra?’).

For jeg ville liksom ikke blande meg for mye heller, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Irene Ottesen, (som jobba mye som leder, på Rimi Mortensrud, på den her tida vel), var på det her julebordet, da.

Og Irene Ottesen, hu ba meg, (som var litt brisen etter å ha drukket noen øl).

Om å få tak i drosje, til noen muslimske dame-kolleger, av henne, fra Rimi Mortensrud, da.

Så jeg måtte jo begynne å ringe, fra min mobil, for å få tak i drosje, til de her muslimske damene, som måtte tidlig hjem, da.

(Av en eller annen grunn.

For dette her var jo ikke mitt ansvar egentlig.

Jeg har jo ikke jobbet så mye som en eneste vakt, på Rimi Mortensrud.

Selv om jeg har vært på et butikksjef-møte der seinere.

Mens jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, (fra 2001).

Som min daværende distriktsjef, (nemlig Anne-Katrine Skodvin), arrangerte).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn at Benny sin lillesøster Henriette, oppførte seg litt rart, på det her julebordet, (husker jeg).

For hu trykte plutselig på magen min, med en finger.

(Foran hele Rimi Nylænde-gjengen, omtrent).

Og sa det, at jeg var sur på henne.

Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

For hu Henriette var fortsatt bare 17 år, vel.

Og det hadde skjedd en rar episode, rundt henne, på jobben, noen uker før det her, da.

Det som skjedde var at Henriette ble stoppet i en vekter-kontroll, når kveldskiftet gikk ut personalutgangen, etter å ha telt kassene, (etter stengetid).

For en vekter ville se i sekken til Henriette, da.

Og der lå det en six-pack med 0.5 liter Ringnes-pils, som hu ikke hadde kvittering for, da.

Og da foreldrene til Henriette kom kjørende, midt i denne kontrollen, for å hente Henriette.

Så bare kjørte de med en gang videre, når de så det, at dattera deres ble stoppet, av de vekterne, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og denne six-packen til Henriette, den diskuterte Lars Boye i sikkerhetsavdelingen og jeg angående, da.

For Henriette hadde fortalt Lars Boye at hu hadde hatt med den six-packen på jobben, da.

For hu hadde kjøpt den et annet sted da, (sa hu).

(Noe sånt).

Men det stod en halvpall med sånne Ringnes six-packer, nede på lageret, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

Så jeg spurte Lars Boye, om han kunne kontakte Ringnes, og spørre dem, om det var mulig å se på noe produksjonsnummer, (eller noe sånt), om den six-packen til Henriette, var fra Rimi Nylænde sin halvpall, da.

Men Ringnes hadde visst sagt det, at dette ikke var mulig å finne ut da, sa Lars Boye.

(Noe som jeg lurte på om egentlig var jug fra Lars Boye, (for å være ærlig)).

Så Henriette fikk lov å fortsette å jobbe på Rimi Nylænde, da.

Av Lars Boye.

Siden han var sikkerhetsansvarlig, så ble det sånn, at han liksom bestemte det, da.

Så det var vel antagelig på grunn av den six pack-episoden at Henriette trodde at jeg var sint på henne.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

For jeg trodde nok innerst inne at den six-packen til Henriette var fra den halvpallen som stod nede på lageret, på Rimi Nylænde.

For hu Henriette pleide alltid å sitte på spiserommet, og ta seg en røyk, før hu begynte på vakta si, da.

Det huska jeg godt.

For jeg tok opp det på et personalmøte, (eller om det var en varetelling), at de som jobba bare fire timer, ikke trengte å bruke det pauserommet, da.

(Noe sånt).

Så derfor spurte jeg Henriette om hva hu gjorde på pauserommet, en gang, etter at vi hadde blitt enige om å ikke bruke det rommet, annet enn hvis man hadde en halvtime spisepause, da.

Og da sa hu Henriette at hu likte å sitte der, og ha ta seg en røyk, før hu begynte på jobb, da.

Men det hadde hu ikke sagt, da jeg sa det, at det pauserommet bare var for de som hadde en halvtime spisepause.

Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, når Henriette sa at hu likte å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb.

Så jeg bare lot henne gjøre det, da.

For dette var jo ikke mens hu jobba, dette var jo før hu begynte på jobb.

Men jeg likte liksom å ha kontroll på butikken, da.

Siden jeg tenkte sånn, at hvis det var orden overalt, i butikken, så var det lettere å avsløre tyveri, osv.

Så derfor la jeg merke til det, at hu Henriette, satt inne på pauserommet og røyka da, før hu begynte på jobb.

Men jeg kunne ikke nekte henne å sitte der på sin egen fritid, tenkte jeg vel.

Så derfor nektet jeg ikke henne å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb, da.

Selv om det vel kanskje var 18 års-grense på røyk, på den her tida.

Men det ble vel en annen sak, igjen.

Tenkte jeg nok.

For jeg var jo ikke mora til Henriette heller, liksom.

Men jeg visste jo da at Henriette pleide å være en del nede på lageret der.

Så derfor mistenkte jeg at den six-packen hennes var fra Rimi Nylænde, da.

Men jeg prøvde å behandle Henriette ordentlig, selv om jeg mistenkte at hu hadde stjålet den six-packen og løyet om at hu hadde hatt den med på jobb, da.

Men det var ikke sånn at jeg kjefta fælt på henne, på jobben, (eller noe sånt), etter det her.

Jeg lot henne for det meste være i fred vel, etter det her, da.

Og hu Henriette slutta vel ikke så lenge etter det her julebordet og, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men David Hjort, han var sur på grunn av noe med Henriette, på det her julebordet, (husker jeg).

Enda David Hjort ikke jobba i samme butikk som Henriette engang.

(Unntatt noen få ganger, når han jobba ekstra på Rimi Nylænde, som vikar da).

David Hjort dreiv nemlig å prata om, på begynnelsen av det her julebordet, (husker jeg).

At Henriette hadde type.

(En jeg ikke visste hvem var).

Og likevel så hadde hu dratt på det her julebordet, liksom som i par, med lillebroren, til Nordstrand-Hilde, da.

(En som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida).

Så David Hjort mente at Henriette var utro mot typen sin da, (eller noe).

Men hvordan David Hjort kunne vite detaljene om det her.

Og hvorfor David Hjort brydde seg så mye om Rimi Nylænde-ting.

Det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på det her julebordet.

At butikksjef Thomas Kvehaugen, (fra Rimi Munkelia).

Han satt som en slags playboy, med tre flotte julebord-damer, oppå og ved siden av seg, i en sofa, som stod mellom spisesalen, (som senere ble dansegulv vel), og noen mindre rom der, da.

Så Thomas Kvehaugen, han hadde det artig på det her julebordet, virka det som for meg, ihvertfall.

Så jeg ble vel nesten litt sjalu, vel.

For man drikker jo gjerne en del øl til maten, og for å ikke være kjedelig, på de her julebordene.

Så julebord kan være litt vanskelige, for butikksjefer.

For man må liksom prøve å holde fingra fra fatet, når det gjelder å for eksempel tafse på butikkdamene, da.

Selv om man nesten blir litt karusell liksom, av all øl-en, da.

Men selv om jeg muligens ble litt sjalu på Thomas Kvehaugen, så var det ikke sånn at jeg for eksempel begynte å løfte på noen butikkdamer der, da.

Sånn som Jan Henrik hadde gjort, tidligere på kvelden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at under middagen, så ga jeg et kompliment, til hu Miriam, (husker jeg).

For hu hadde på seg en mørk kjole, med edderkopp-spinn-broderier på, (husker jeg).

Så da husker jeg at jeg syntes at det edderkopp-spinn-greiene var artig, da.

(Jeg var kanskje litt overarbeida, på den her tida.

Og ble kanskje litt raskt full, av julebord-øl-en, osv).

Og sa at den julebordkjolen til Miriam var ‘stilig’ da, (eller noe sånt).

For hu Miriam var ganske spesiell, da.

Vi på Rimi Nylænde, vi var på et vorspiel, hjemme hos Miriam, (over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde), en gang.

(Det var muligens vorspielet til dette julebordet.

Det husker jeg ikke helt sikkert).

Og da, så husker jeg det, at hu Miriam, hu hadde noen plakater av aliens, (eller marsboere), på veggen, da.

Og da jeg spurte Miriam om de plakatene, så sa hu det, at det var samboeren hennes, som var så glad i sånne plakater, da.

Så Miriam og samboeren, de var ikke så konforme, da.

(Må man vel si).

De var liksom morsomme da, (må man vel si).

Miriam med edderkopp-spinn-broderier, på julebordkjolen sin.

(Som om hu var med i Adams Family, omtrent).

Og samboeren hennes hadde hengt opp aliens-plakater, på veggene i stua eller gangen deres, (eller hvor det var igjen), da.

Så Miriam var ei litt snål dame da, (må man vel si).

Så derfor så jeg vel kanskje litt ekstra på kjolen hennes, da.

Og Miriam, hu var også ei ung dame som så sunn og frisk ut, (må man vel si).

Så derfor var det vel kanskje sånn at blikket mitt kanskje hadde lett for å feste seg på henne.

Hvis jeg så på Rimi Nylænde-gjengen, for å se om det var noen jeg kunne veksle noen ord med, kanskje.

Under den her middagen, da.

For jeg satt kanskje litt dumt til, (helt på sida av bordet liksom), under den her middagen, da.

Men hvor butikksjefen burde sitte, på julebordet, det hadde jeg ikke noen uttenkte teorier om, for å være ærlig.

Så det bare ble sånn at jeg satt helt på kanten der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Wenche Berntsen, (som da jobba på Rimi Manglerud), var på det her julebordet.

Og etter at dansinga begynte, (var det vel), så visste jeg ikke hvem jeg skulle stå sammen med, på det her julebordet, da.

Så jeg gikk en del rundt der da, (husker jeg).

Og da jeg prøvde å veksle noen ord, med Wenche Berntsen.

Så overhørte jeg det, at Sema, (fra Rimi Bjørndal), sa til en ung, mørkhudet mann, (muligens broren hennes Muhammed).

At det også var noe rart mellom Wenche Berntsen og meg, da.

(Noe sånt).

Så Sema mente vel at det var noe rart mellom henne og meg og, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg var vel litt nysgjerrig, på hvorfor David Hjort var så sur, på hu Henriette.

Og hu Henriette hadde jo flørta med meg, (må man vel si), ved å ta på meg osv., (av en eller annen grunn).

(Selv om det bare var med fingertuppen sin.

Men likevel, liksom).

Så jeg husker at jeg stod og rocka litt, på dansegulvet, like ved der Henriette og lilleboren til Nordstrand-Hilde stod og dansa, da.

(Litt i fylla, da).

Men jeg tenkte vel etterhvert, at jeg ikke måtte være for påtrengende, ovenfor de tenåringene, da.

Så jeg fant meg et annet sted å gjøre av meg, etterhvert, da.

Eller jeg ble vandrende mye rundt der, husker jeg.

Men jeg holdt meg etterhvert ihvertfall litt borte fra dansegulvet da, (husker jeg).

Sånn at Henriette og lillebroren til Nordstrand-Hilde skulle få fred for meg der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var enten på det her julebordet, eller på rafting-turen til Rimi Nylændes år 2000-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF.

At jeg tok opp en ting, med hu butikksjef-negerdama Sophia, fra Rimi Skullerud.

Og det var det, at hennes svære, norske type.

En kraftig, voksen kar, i 20-30-åra, vel.

Han hadde en søndag kveld, (var det vel), plutselig bare hoppa over, på min terrasse, fra Sophia sin terrasse, da.

Og jeg fortalte hu negerdama Sophia det.

At: ‘Da var det nesten at jeg henta AG-en’.

(Altså tjenestevåpenet mitt som Heimeverns-soldat, da).

Og da svarte hu negerdama Sophia det, at det måtte jeg ikke gjøre.

For typen hennes ble helt gæern hvis han så våpen, da.

Så jeg lurte på om typen til Sophia var kriminell, husker jeg.

For han typen til Sophia, han hoppa jo over på min terrasse, og bare stod der, en dag i 1999, (må det vel antagelig ha vært).

Som om han var en leiemorder omtrent, da.

Men jeg hørte at han landa, da.

For jeg var akkurat da på vei bort til kjøkkenkroken, (eller noe sånt).

Så jeg kunne også da nesten med en gang skimte han ‘leiemorderen’, i øyekroken, da.

(Fra like ved der jeg stod, da han hoppa over).

Så jeg skjønte omtrent med en gang hva som skjedde, da.

Og da liksom frøys jeg, og lurte på hva jeg skulle gjøre, da.

Og jeg vurderte først å hente AG-en.

Men den AG-en, den var jo ikke ladd, da.

Og jeg hadde egentlig ikke tid til å fjerne kammerlåsen, (som Heimevernet sa at vi skulle montere på AG-en, i tilfelle noen stjal våpenet), og lade AG-en.

For terrassedøra stod halvveis åpen, da.

Og han leiemorderen, han hadde bare et par meter bort til terrassedøra, da.

Så han kunne jo ha rukket å kaste seg over meg, mens jeg stressa med å lade AG-en, da.

Så det droppa jeg.

Og jeg gikk istedet bare bort til terrassedøra.

Og tok en alvorsprat, med han leiemorder-aktige karen, da.

Som så da bare hoppa over på terrassen til Sophia igjen.

Og jeg kunne nesten ikke klage for mye på det her heller, (syntes jeg).

(Annet enn litt i fylla, da.

Når jeg liksom prøvde å le det her bort litt, og sa til Sophia, at: ‘Det var nesten at jeg henta AG-en’).

For min fetter Ove hadde jo hoppa den motsatte veien.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Nemlig fra min terrasse, og over på Sophia sin terrasse, da.

I fylla, da.

Et år, (eller noe sånt), før han leiemorder-aktige typen til Sophia hoppa over på min terrasse, da.

Så om Sophia og leiemorderen liksom skulle ta hevn for den ‘galning-hoppingen’, til fetteren min Ove, (eller noe sånt).

(Siden at Ove hadde vært inne hos dem, i en halvtime, eller noe sånt, året før.

Etter å ha hoppa over på deres terrasse, (fra min terrasse), da).

Det veit jeg ikke.

For det er vanskelig for meg å skjønne hva som egentlig foregikk inne i huet, på han leiemorderen liksom, da.

Men det her var ihvertfall som noe veldig rart da, (må man vel i det minste si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

2. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 60: Nyttårsaften 1998

Nyttårsaften 1998, (altså den siste dagen i 1998), så ble jeg vel først invitert til å møte Pia og Siv fra Røyken, hjemme hos Pia, i Tromsøgata vel.

Pia og Siv var begge unge mødre, på den her tida.

Og begge hadde fått barn med fargede fedre, da.

Jeg husker best at Siv fra Røyken var sammen med en kjempesvær neger, da hu, Pia og Monica Lyngstad bodde i Christies gate.

På den samme tiden som jeg var i Geværkompaniet.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 3).

Men jeg lurer på om det er en annen farget kar, som er faren, til hennes sønn Dennis.

For Dennis er vel halvt asiatisk, tror jeg muligens.

(Og ikke halvt afrikansk, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siv fra Røyken var forresten veldig nærtagende, når det gjaldt Dennis, som var litt kalvbeint, (eller noe sånt), vel.

For jeg husker det, at i mora mi sin 50-års dag.

Ute i Holterveien, i Drøbak.

(Som var sommeren 1998, da.

Altså cirka et halvt år før det her.

Noe sånt).

Så ble det dramatikk.

For Siv fra Røyken, hu ble plutselig vonbråten, da.

Fordi at noen hadde sagt noe stygt om sønnen hennes Dennis, som var kalvbeint, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så Siv fra Røyken hu lagde nesten skandale, i mora mi sin 50-års dag, da.

For hu rømte bare plutselig med den første bussen, tilbake igjen til Oslo, da.

Uten å vente på Pia og meg, som hu vel hadde dratt dit sammen med, (hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er mulig at den nyttårsaftenen, hos Pia i Tromsøgata, var nyttårsaftenen, i 1997.

Det var ihvertfall en nyttårsaften, som jeg først var innom Pia, i Tromsøgata.

(Det andre stedet hu bodde, i den gata).

Og så dro jeg videre derfra, og til David Hjort, som bodde noen få kvartaler unna søstera mi, litt nærmere Sofienbergparken og litt nærmere Akerselva, enn der søstera mi bodde, da.

Bare et steinkast unna cirka, da.

(Like ved Freia sjokoladefabrikk der, var det vel at David Hjort bodde).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, David Hjort, han bodde jo på Bjørndal også.

Så det er kanskje riktigere å si, at det var mora til David Hjort, som bodde ved Freia sjokoladefabrikk der.

På Sofienberg.

Eller Grunerløkka, som David Hjort vel kalte det.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første gangen, som jeg var på fest, i leiligheten til mora til David Hjort der.

(Må det vel ha vært).

Det var mens jeg fortsatt jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

David Hjort ba blant annet Hava, (fra Rimi Bjørndal), og meg, på en fest, husker jeg.

(Rundt årskiftet 1997/98 en gang, må vel det her ha vært).

Og jeg var litt sliten, etter mye jobbing.

Så jeg kom meg ikke på den her festen, før et stykke ut på kvelden, da.

Og da hadde hu Hava gått hjem allerede, husker jeg.

Men hu Hava, hu fortalte meg en gang på jobben, (eller på bussen hjem fra jobben, eller noe sånt).

At hjemme hos mora til David Hjort, så hadde det vært ‘veldig rotete’, da.

Da hu selv hadde dukka opp der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og David Hjort, han hadde en kamerat, som het Roger, som jobba i et firma, som dreiv med utleie, av diskotek-utstyr.

Så jeg fikk prøve meg litt som DJ og, (husker jeg), på en fest, hjemme hos David Hjort, en gang, (på den her tida), da.

Og Roger, (må det vel ha vært), han mente at jeg så ganske kul ut, som DJ da, (eller noe sånt).

(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den nyttårsaftenen, hjemme hos mora til David Hjort.

Så husker jeg det, at det ikke var utrolig mange folk der.

Men noen hadde tatt med ei femti år gammel dame dit, husker jeg.

Som oppførte seg ganske ungdommelig, da.

Og jeg husker at jeg begynte å dra hjem, mens vi gikk oppe i Sannergata der, (eller noe).

For jeg ble litt fornærmet, over noe, tror jeg.

Men at noen folk, (et par vel), som var på festen, fikk overtalt meg, til å bli med å feire mer, (eller noe sånt).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det må vel ha vært en annen gang, som jeg husker det, at David Hjort dro meg med, hjem til Roger, (han som jobba i det diskotek-utstyr-firmaet), på Sagene, på nyttårsaften.

Det må nok ha vært nyttårsaften 1998, mener jeg å huske.

Jeg husker at Heidi, (fra Nord-Norge), også var hjemme hos Roger fra Sagene.

Og at hu vel sa til David Hjort at jeg hadde kule bukser, (eller noe sånt).

(For jeg brukte det kredittkortet jeg fikk av DNB, (da jeg ble butikksjef), da.

For å prøve å liksom få meg en garderobe, da.

Men det ble til at jeg kjøpte mye ‘kule’ klær, liksom.

(Ihvertfall en god del).

For jeg syntes at det var vanskelig å finne klassiske klær, i Oslo, da.

For det gikk mest i moteklær, i klesbutikkene i Oslo, husker jeg, at jeg syntes).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror at foreldrene til Roger, også var på den her festen.

Som var rimelig sivilisert, vel.

Og jeg husker at Roger hadde noen dyre after-shave-flasker eller deo-spray-flasker, på badet sitt.

For på slutten av 90-tallet, så var det liksom moderne, å ha dyre merkeklær og sånn, da.

Omtrent som det var midt på 80-tallet.

Da Ball og Poco Loco var to av de store merkene, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at når klokka begynte å nærme seg 24.

Så var vi, i en park, på Sagene der.

(For å sende opp og se på raketter og sånn, da.

Som ihvertfall David Hjort hadde, sikkert).

Og da sa David Hjort det, (husker jeg), at årets sitat, det måtte være Bill Clinton, som hadde sagt: ‘I did not have sex with that woman’.

Og en bil, som stod parkert, like ved den her parken.

(Med noen unge pakistanske menn i, var det vel).

Den spilte Prince, med sangen ‘1999’, ganske høyt, på bilstereoen da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

29. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde

Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.

Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.

Så de bare løp rundt i butikken, da.

Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.

Men de klarte seg selv da, sa hu.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si ‘hadet’, (var det vel), husker jeg.

Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.

(De ‘Vi gjør Norge billigere’-reklamene).

Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.

Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.

Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.

Og jeg sa at det var greit, da.

For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.

Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

Og hu satt i en kasse der.

Så satt jeg i kassa ved siden av.

Av en eller annen grunn.

(Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).

Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.

Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.

Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.

Og sa at, ‘hei jente, jeg er gutt’, (eller noe sånt).

Ved døra til kontoret der, da.

Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.

Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.

De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.

Da jeg låste butikken, en kveld.

Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.

(Noe sånt).

Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.

Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var ‘søtt’, husker jeg.

(Noe sånt).

Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.

For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.

For å si det sånn.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.

Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.

Hu sa ‘lykke til’, (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.

For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: ‘Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er’.

(Noe sånt).

Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.

For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.

Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.

Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.

Alle de hadde slutta der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.

Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.

Så jeg dro dit.

Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.

Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.

(Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.

For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.

Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).

For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.

(Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).

Og opp til 230.000 i året, da.

Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.

(Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).

Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.

Uansett om de hadde bil, eller ikke.

Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.

Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.

Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.

(For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).

Og en dag eller to seinere.

Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.

Og jeg dro og så på den.

Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.

Siden den var svart metallic, osv.

Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.

Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).

Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.

Hvor de også hadde bilen stående, da.

Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.

Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.

Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.

Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.

Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).

Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.

For å få den butikken som jeg ville, da.

Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.

Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.

(Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).

Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.

Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.

For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.

Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.

(Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

Men jeg fikk ikke tak i noen.

Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.

Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.

(Noe sånt).

Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).

(Eller om det var røyksafe-nøkkelen).

Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).

(Noe sånt).

Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.

(Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).

Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.

Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.

For jeg syntes det var like greit.

Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.

Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.

Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.

Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.

For hu virka så utafor, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Rimi Ryen-dama.

Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.

Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.

På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.

Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.

Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.

Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.

Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.

Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.

(Hvis jeg skal være ærlig).

Og da vi skulle få ny distriktsjef.

Nemlig Jan Grårud.

Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.

Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.

For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 51: To spøkefugler på Rimi Bjørndal

På starten av 1998, (må det vel ha vært).

Så ble det leven på Rimi Bjørndal.

Da var det nemlig to spøkefugler, som jobbet der.

Nemlig David Hjort og Merete fra Follo.

Og det var sånn, at brusflasker ikke var trygge der.

For de to spøkefuglene, de helte nemlig salt i brusen og sånn, da.

(Og det var vel hu Merete fra Follo, som var verst, må jeg vel si.

For hu Merete fra Follo tulla med meg, da.

Og da fant David Hjort på noe lignende tull, (husker jeg), som han fikk meg med på å gjøre, for å liksom ta hevn, mot hu Merete fra Follo, da.

Mens jeg syntes at hele det greiene der bare var noe ‘åndsvake’ greier, egentlig.

Og var mest opptatt av å styre butikken, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker en gang, som Merete fra Follo satt på ei bruskassa, inne på lageret, på Rimi Bjørndal, og røyka, (må det vel ha vært).

Og butikksjef Kristian Kvehaugen gikk hjem.

Og da, så måtte jeg prate med Kristian Kvehaugen, om et eller annet, i butikken, da.

For jeg hadde jo fortsatt ansvaret for alle seinvaktene, selv om hu Merete fra Follo, hadde begynt der, da.

(Selv om hu avlasta meg litt, for hu tok over tørrvarebestillingene, som jeg hadde hatt fast, etter at Irene Ottesen slutta.

Men det var jo egentlig ikke meninga at det bare skulle være en assistent, på Rimi Bjørndal, som var en ganske stor Rimi-butikk, da).

Og da, så begynte hu Merete fra Follo, med skøyerstrekene sine igjen, da.

For hu strekte fram beinet sitt, og sperret veien for meg, når jeg liksom skulle gå forbi ‘røykeplassen’ dems, (like ved døra til melkekjøla der), da.

(Mens jeg prøvde å få noen korte instrukser, ut av butikksjef Kristian Kvehaugen, mens han var på vei ut døra, da).

Og da, så tok jeg, (som pleide å bruke Dr. Martens sko, på jobben), og spente til den bruskassa, som hu Merete fra Follo satt på, (med alle kiloene sine), da.

For jeg var så lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

Og jeg ble så irritert, for jeg prøvde jo liksom å få prata litt, med butikksjef Kristian Kvehaugen, før han skulle hjem til ‘alkis-bombene’ sine, (som Thomas Sæther kalte de store Ringnes-ølflaskene, som Kristian Kvehaugen pleide å kjøpe tre av, hver dag), da.

Og da, så spratt hu Merete fra Follo, opp fra bruskassa si, da.

Sinna som en ilder, (eller hva man skal kalle det).

Og så prøvde hu å kvæle meg, ved å dra hardt i Rimi-slipset mitt, da.

Mens butikksjef Kristian Kvehaugen stod og så på, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men jeg var sterkere enn hu ‘mega-dundra’, da.

Så jeg klarte å rive vekk armen hennes, fra slipset mitt, da.

Og da bare stod hu der liksom.

Sinna som søren, da.

Og så ga hu seg etterhvert, da.

For hu skjønte vel at jeg var sterkere enn henne, da.

(Noe sånt).

Så hu Merete fra Follo.

Hu er en spøkefugl.

Men hu tåler ikke at man tar igjen da, (vil jeg si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi skulle på assisterende butikksjef-tur, de to spøkefuglene og meg, (for David Hjort hadde da i mellomtiden gjort lynkarriere i Rimi, (må man vel kalle det), og blitt assistent på Rimi Ljabru), sommeren 1998.

(Det her var like etter at fotball-VM hadde begynt.

Og like før ferien min begynte).

Så skjærte det seg igjen, mellom Merete fra Follo og meg, da.

For mens vi stod på brygga der, mellom Aker Brygge og Rådhusplassen.

Så begynte hu Merete fra Follo å kødde med meg igjen, da.

For da la hu merke til, i sola der, at jeg hadde blondt hår, da.

Og mobba meg og kalte meg ‘blondie’, (eller noe sånt), da.

Og spurte meg om jeg viste det, at det var mørkt hår, som var ‘idealet’.

Og da ble jeg irritert, over å bli mobba sånn, over hårfargen min da, (husker jeg).

Så da tuppa jeg til henne, i fleskerumpa hennes da, (husker jeg).

Mens David Hjort stod ved siden av oss vel.

Og mens regionsjef Jon Bekkevoll også stod og så på, litt lenger unna da, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her, så gikk vi etterhvert ombord på sightseeing-båten da, (som var forskjellig hvert år, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og David Hjort, som jeg jo chatta med på irc hver kveld omtrent, og som jeg pleide å feste mye sammen med, i helgene, på den her tida.

Han spratt da rett bort til noen andre Rimi-assistenter, som han kjente, men som ikke jeg kjente, da.

Og det var Alex fra Rimi Sinsen, osv., (mener jeg å huske).

Men jeg kjente ikke han Alex fra Rimi Sinsen noe bra, da.

(Selv om jeg kanskje hadde møtt han, en gang, mens jeg hadde vært ute på byen, sammen med David Hjort og Toro, for eksempel.

Eller noe sånt).

Og jeg kjente ikke de andre Rimi-assistentene, som satt i den gjengen der, heller.

Så jeg ble litt sur da, for da måtte jeg jo liksom være aleine om å underholde Merete fra Follo og ei lyshåret venninne av henne, (som sikkert også jobba som assistent i Rimi da), husker jeg.

Og da syntes jeg at det var, som at David Hjort liksom svikta meg, da.

Og ikke ville være kameraten min likevel, liksom.

Så da ble jeg litt skuffa over David Hjort da, (må jeg innrømme).

Samtidig som at jeg var rimelig lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

Men jeg huska jo da det, at Terje Sjøli vel hadde sluppet unna denne assisterende butikksjef-båtturen, sommeren før.

Fordi at han heller ville se på treningskampen, mellom Norge og Brasil, da.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Så da sa jeg bare det.

For jeg kunne jo ikke både sitte sammen med David Hjort, (som ignorerte meg), og dem.

Og samtidig stå sammen med Merete fra Follo og hu blondinna.

For det var liksom sånne klikker der, da.

Og jeg kjente jo en ‘spøkefugl’ i hver leir liksom, da.

Så da ble det rimelig dumt, på den her båtturen da, syntes jeg.

Og dette var også den tredje sånne båtturen, som jeg måtte være med på, da.

Så det var kanskje på tide at jeg ble butikksjef snart og, for å si det sånn.

(Så jeg ble kanskje litt forbigått, i Rimi, da.

Tenkte jeg vel antagelig da).

Så da gjorde jeg bare som Terje Sjøli hadde gjort, sommeren før, da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og sa at jeg gikk hjem, for å se på fotball-VM, da.

(Mens båten ennå lå ved brygga der, da).

For jeg var så skuffa over David Hjort og jeg var så lei av hu Merete fra Follo, da.

Og jeg begynte også å bli rimelig lei av de her assisterende butikksjef-båtturene etterhvert, da.

(For det var det samme år etter år, liksom.

Selv om de fleste assistentene var nye, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Merete fra Follo, (som kunne minne litt om ei trollkjærring kanskje, i kroppsformen, osv.), hu sa også det til meg, en gang, at jeg hadde så dårlig ordforråd.

Men da tenkte nok ikke hu over at jeg jobba på Rimi Bjørndal.

Sammen med folk som Hava, (som betyr ‘himmel’ på tyrkisk eller kurdisk forresten, fortalte hu meg en gang), osv.

Hava fortalte en gang at hu hadde bodd i Nord-Norge sammen med foreldrene og søsknene sine.

Men Hava var ikke sikker på om det het Ny-Norge eller Nord-Norge da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Sikkert fordi at noen hadde fortalt henne om nynorsk da, tippet jeg, ihvertfall).

Så man måtte liksom prate enkelt, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

Så derfor sa jeg ‘papp-maskinen’, istedet for papp-pressa.

Og ‘melke-rommet’, istedet for melkekjøla, da.

Men det tenkte nok kanskje ikke hu Merete fra Follo så mye over, da.

Mens så jobba jo hu nesten bare tidligvakter, sammen med folk som Toro og Gry, osv.

Men jeg liksom hadde alle seinvaktene, da.

(Noe som stammet fra tiden, da Irene Ottesen jobbet der, da).

Så vi jobbet på forskjellig skift da, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang.

At hvis hu gikk inn i hvilken som helst matbutikk, i Ski-distriktet.

Så spurte kundene henne om hvor ditt og datt lå hen, da.

Selv om hu bare var der for å handle selv, da.

For kundene var så vant til å se henne som butikkansatt, da.

Så de trodde at hu jobba i alle butikkene som hu viste seg i, da.

(Noe sånt).

Men så var jo hu Merete fra Follo lett å kjenne igjen og da.

Med sin trollkjærring-aktige kroppsfasong, mener jeg.

Så det var vel kanskje derfor at alle kundene kjente henne igjen, tenkte vel jeg da.

Enten det, eller så er vel folk ute i Follo kanskje litt korttenkte, da.

Det er mulig.

Så sånn er kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang, at ‘du visste hva du gjorde da du ga meg Hakon-bestillinga’.

(Noe sånt).

Så hu klagde på det, da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Enda det vel var omtrent den eneste faste arbeidsoppgaven, som hu hadde.

(Selv om jeg ikke hadde noe nøyaktig oversikt over hva som skjedde på de tidligvaktene, da).

Og jeg hadde jo kjølevarebestillinga, (som også var fra Hakon), salatbestillinga, alle seinvaktene, alle kassaoppgjørene, administreringa av vaktskiftet, organisering av pauser for seinvakta, telling av tippekassa hver kveld, ukesoppgjøret for tippinga, jeg spredde alle bura to ganger i uka, jeg la opp alle kjølevarene to ganger i uka, jeg ringte å fikk tak i folk hvis noen var syke, osv., osv.

Og nabobutikken Rimi Klemetsrud, den butikken, den hadde jo blitt lagt ned, på den her tida.

Så da ble det mer kunder og mer å gjøre, på Rimi Bjørndal, da.

Så det var kanskje derfor at jeg ville fordele bestillingene litt, da.

Det er mulig.

Men jeg syntes vel egentlig ikke at tørrvarene var så vanskelig å bestille, da.

For de hadde jeg jo bestilt i mange år, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

Så dette var bare for å fordele ansvaret litt liksom, mellom oss assistentene, da.

Siden det plutselig dukka opp en ny assistent der, da.

Og jeg hadde jo hatt mye ansvar, etter at Irene Ottesen slutta.

Også skulle liksom hu Merete bare gå rundt der å stable tørrvarer, da.

Nei, da passa det vel bedre at hu bestilte tørrvarene, når hu skulle jobbe med å stable dem, tenkte vel jeg kanskje, da.

Noe sånt.

Men hu Merete, hu klagde da, husker jeg.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Enda jeg var veldig sliten, husker jeg, før sommerferien min, sommeren 1998.

For da hadde jeg jobba hardt, det siste året, etter at Irene Ottesen hadde slutta der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg lot hu Merete fra Follo, få ansvaret for tørrvarebestillingene.

Så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen da, (husker jeg).

For Merete fra Follo hadde litt lite, av et eller annet, da.

Men da svarte jeg det, husker jeg.

At jeg mente at hu Merete måtte få litt mer tid på seg, da.

For hvis hu skulle være Rimi-assistent, så måtte hu vel klare å bestille tørrvarer og, mente vel jeg da.

Altså, det var vel naturlig for ledere i Rimi å kunne ta Hakon-bestillinga.

(Sånn som jeg hadde skjønt det, ihvertfall).

Og Kristian Kvehaugen og jeg, vi hadde jo kontrollen, på de andre bestillingene.

Så selv om hu Merete fra Follo surra litt i begynnelsen, så syntes jeg ikke det, at hu burde miste ansvaret for tørrvare-bestillinga, med en gang, da.

Sånn som Kristian Kvehaugen tydeligvis mente, da.

For folk har jo en lærekurve.

Så de må liksom få lov å prøve og feile litt da, i begynnelsen da, mente jeg.

For hu Merete fra Follo, hu var jo en kjent butikkleder og, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så at hu ikke skulle klare å bestille tørrvarer, det ville vel nesten være en skandale, tenkte vel jeg da.

(Noe sånt).

Men etterhvert, så gikk det vel greit, at hu Merete fra Follo, tok de tørrvarebestillingene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For selv om det ikke var stappfullt av nudler i hylla.

Eller hva det var, som butikksjef Kristian Kvehaugen, satt fingeren på igjen, når det gjaldt tørrvarebestilinga, til hu Merete fra Follo.

Så var ikke akkurat det noen krise, liksom.

(Sånn som jeg så det, ihvertfall.

Husker jeg).

For hu Merete fra Follo, hu skjønte vel hva det var, som hu måtte bestille, (virka det som, for meg, ihvertfall).

Men hu trengte kanskje litt tid, til å bli vant med, hvor mye hver enkelt vare solgte, på Rimi Bjørndal, da.

Det er mulig.

Så jeg syntes at butikksjef Kristian Kvehaugen dreiv med flisespikking og overdramatisering egentlig.

Når han klagde på at det bare var halvfullt, for en enkelt vare.

Det var vel ikke noe krise det egentlig.

At butikkdama bestilte varer, det var vel ikke så rart det.

Men hu måtte få litt tid på seg, til å bli vant med hvor mye varene solgte, i den nye butikken hu jobba i, da.

Det var vel ikke noe rart ved det, liksom.

Det ville vel vært rarere hvis en Rimi-assistent bare skulle gått rundt der, uten å ha noen særlig ansvar.

Mente vel jeg, da.

Og jeg kan ikke huske det, at kundene der, klagde noe særlig på bestillingene hennes.

Eller på butikken generelt.

For det meste der gikk jo på skinner, mer eller mindre, på den her tida.

Så hvis hu Merete fra Follo surra litt, og bestilte sånn at det ikke var helt fullt av et slag nudler liksom.

Så var ikke det verdens undergang, liksom.

Syntes jeg da.

For jeg regna med at det gikk seg til, da liksom.

Men dette var jo egentlig ikke mitt ansvar, som assistent, å si hva hu Merete fra Follo skulle gjøre.

Men butikksjef Kristian Kvehaugen burde vel kanskje ha tatt den opplæringa, av Merete fra Follo selv, da.

Men jeg veit ikke hvorfor han klagde på meg, når det gjaldt bestillinga hennes.

Det burde han vel kanskje ha tatt med henne.

For jeg syntes at jeg hadde mye å gjøre liksom.

Så jeg syntes ikke at det ble riktig.

Hvis en assistent, (nemlig meg), skulle ha ørten bestillinger og ansvar, liksom.

Også skulle ikke den andre assistenten ha noe ansvar.

For jeg stressa omtrent livet av meg, noen dager, husker jeg.

For å bli ferdig med den tørrvarebestillinga, før stengetid, da.

Og når nabobutikken ble stengt.

Så ble det vanskeligere og vanskeligere for meg, å ha like mange ansvarsoppgaver.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For det tok jo lenger tid å legge opp fire bur med kjølevarer, enn det tok å legge opp tre bur med kjølevarer, da.

(Bare for å ta et eksempel, da).

Så da fikk jeg jo mindre tid, til å ta for eksempel tørrvarebestillinga, da.

Men det gikk seg til, det med at hu Merete fra Follo tok tørrvarebestillinga.

Ihvertfall sånn som det virka som for meg, da.

Og hvis det ikke hadde funka, så tror jeg at jeg hadde fått hørt det av kundene.

Og av de andre ansatte.

Og at jeg ville ha sett det selv, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg kom hjem, fra sommerferien min, sommeren 1998.

Så hadde hu Hava Özgyr fått sparken, husker jeg.

Og da fortalte hu Merete fra Follo meg det.

At hu Hava hadde rappa noen røykpakker, som hadde liggi på gulvet, inne på tellerommet.

(Hvor noen hadde lagt noen røykkartonger, av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da syntes jo jeg litt synd på lillesøstera til Hava, nemlig Sema.

(Må jeg innrømme).

Som måtte jobbe i en butikk, hvor storesøstera hennes nettopp hadde fått sparken, da.

Og Sema troppa opp på jobben, etter ferien sin, (i Istanbul, eller noe), i en tigermønstret topp, og fortalte det, at ‘vi har kjøpt gull’, (eller noe).

(Så hu så ut som om hu kunne ha vært med i Baccara, eller noe sånt, da).

Og det syntes jeg at var litt rart, da.

Men jeg måtte jo synes synd på hu Sema, siden søstera hennes hadde fått sparken der, da.

Så jeg flørta liksom litt med henne og sånn, da.

Siden hu og søstera liksom hadde flørta med meg, på bussen, før ferien, da.

Og det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, i en annen Rimi-butikk.

Så derfor syntes jeg at jeg kunne flørte litt mer med damene, på Rimi Bjørndal der, da.

Og sa vel til hu Sema at jeg at jeg likte henne, eller noe sånt, da.

(At jeg flørta litt, da.

Noe hu vel fortalte til Rahat, mener jeg at jeg overhørte).

Men da, så dukka plutselig mora til Sema opp, på Rimi Bjørndal der, da.

Men da syntes jeg at det her ble litt for tyrkisk, (eller hva man skal si).

Så da gadd jeg ikke å prøve meg på hu Sema noe mer, da.

(Selv om jeg syntes synd på henne, siden Hava hadde fått sparken, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 50: Ayia Napa

Sommeren 1998, så hadde jeg ferie, allerede fra slutten av juni, vel.

Og jeg ringte Ving igjen, (som sommeren før).

Og prata med ei dame der, som sa noe sånt som at, ‘vi sender deg til Ayia Napa vi’.

(Noe sånt).

Også fikk jeg en en-ukes restplass-pakketur, til Ayia Napa, da.

Men jeg var litt stressa, på den her tida.

For bussen, mellom Mortensrud og Bjørndal, den streika, på den her tida.

Så jeg måtte gå en time nesten, hver vei, når jeg skulle til og fra jobb, da.

I tida før jeg fikk sommerferie.

Og jeg husker at jeg gikk den veien, sammen med Hava og Sema, noen ganger.

Og en gang, så fulgte jeg også Sobia, til Holmlia da, husker jeg.

Og da sa hu det, at ‘hvis det blir krig, så drar vi tilbake’, (eller noe sånt).

(Hva nå hu mente med det).

Mens hu Sema sykla rundt oss, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sobia sa også det, mens vi gikk mot Holmlia der, at ‘dere skal alltid gå overalt’, (eller noe sånt), om nordmenn da, (tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg ikke fikk feriepenger, før etter at flyet til Ayia Napa hadde gått, da.

(For jeg var litt stressa, da jeg bestilte den her billetten, da).

Og dette gikk jeg og tenkte på, og fortalte vel om det her, til søstera mi, da.

I de første dagene, av ferien min.

Og søstera mi, hu sa det, at Christell hadde sagt det, at hu kunne låne meg penger, til den her ferien, da.

(For jeg hadde råd til å betale billetten, husker jeg.

Men jeg hadde ikke noen lommepenger, da).

Så jeg tok et tog, til Drammen, da.

Og møtte Christell, på Drammen jernbanestasjon.

Og fikk låne 2500 kroner av henne da, husker jeg.

Og så dro jeg tilbake til Oslo igjen.

Og da gikk jeg forbi Tronsmo Bokhandel, (mener jeg å huske).

Og der hadde Neil Gaiman, (som tegnet min favoritt-tegneserie Sandman), nettopp vært da, leste jeg på en plakat, (på døra der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ærlig talt ikke hørt om Ayia Napa før, så jeg spurte vel ei Ving-dame, på flyplassen eller noe, om det var bra uteliv der.

Og det var det da, fant jeg ut.

Det var jo det party-stedet.

Og jeg husker at jeg så ei pen dame, adoptert fra Korea vel, i bikini, ved svømmebassenget, ved hotellet, når jeg dukka opp der.

Og jeg ble tulla litt med, tror jeg.

For jeg måtte følge etter en guide, forbi et hotell, hvor det bodde unge britiske turister.

Også skulle jeg liksom bo, på et rom, ‘oppi der’, da.

Men det ble forandret, og så måtte jeg ta med kofferten min, til et nytt hotellrom.

Også måtte jeg dele et dobbeltrom, med en kar, som het Nicklas, (fra Vestlandet), og som jobba i Bakers, i Oslo, (husker jeg).

(Så jeg fikk ikke mitt eget rom, sånn som jeg fikk, på Thassos, sommeren før, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Nicklas og jeg, vi hang, ved svømmebassenget, utafor hotellet, som rommet vår tilhørte.

Den første kvelden der, da.

Og i baren der, så var det noen unge Stockholm-damer, som flørta med oss, da.

Jeg husker at hu ene, unge Stockholm-dama, pressa puppen sin inntil meg, mens vi stod og prata, i baren der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagen etter, så dro jeg vel på stranda, tror jeg.

Nissi beach, var en veldig fin strand.

Og det fløyt med unge, toppløse, nordiske skjønnheter, overalt, på den stranda, da.

Samt at det var noen kypriotiske juice-selgere der, som hest skrek ut: ‘Girls, want some juice?’, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var nok også ute på byen, den første kvelden der.

Jeg husker at jeg prata med masse britiske damer der.

Og at jeg sa at jeg var fra Norge.

Men da så stoppa oftest samtalen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg hadde vært på stranda.

Så pleide jeg vel å spise noen burgere, et sted, eller noe.

(Eller jeg kjøpte også mat, i noen butikker, som var like ved huset, som rommet vårt lå i der.

Hvor jeg også kjøpte noe potetgull, (var det vel), som hadde gått ut på dato, en gang, og som jeg klagde på, da).

Og så pleide jeg å henge ved svømmebassenget, på hotellet, og se på fotball-VM.

Og drikke øl eller hooch, (som er en sitron-rusbrus), da.

Og jeg husker at en ny, engelsk spiller, slo igjennom i dette VM.

Mens jeg satt og så på en England-kamp der, så løp plutselig en ung Michael Owen over halve banen og scorte, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde jo vært mye i England.

Så jeg gikk en del på ‘engelske’ utesteder der, da.

Som Starsky and Hutch, osv.

Og jeg kom ganske lett i prat med de engelske folka der.

(Jeg husker jeg møtte ei britisk dame der, som jeg prata med.

Og jeg irriterte meg over at jeg ikke hva ‘drum & bass’-musikk var, da.

Så jeg spurte hu om noe høy musikk vi hørte, fra et diskotek, var drum & bass-musikk, da.

Men det var det ikke da, (svarte hu dama).

Og da ble hu dama litt sur, tror jeg, siden jeg ikke var så flink til å finne på ting å prate om, da.

Men jeg hadde ikke pratet så mye engelsk, siden jeg var i Brighton, sommeren 1990, da).

Men jeg ble ikke noe særlig kjent med noen, da.

Det var nok en del år siden jeg hadde vært i England, fant jeg ut.

(Jeg hadde jo ikke vært i England, siden sommeren 1990, var det vel).

Men jeg syntes det var litt artig likevel, å møte noen briter igjen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg hadde vært ute, på forskjellige diskoteker, hele kvelden, da.

Så pleide jeg å dra innom de unge Stockholm-damene da.

Som jeg hadde møtt, i hotell-baren, den første kvelden der, da.

Og prate med de.

For de pleide å henge litt på en terrasse der, da.

Og hu ene svenske dama, hu ble med meg opp i oppgangen, til leiligheten min, en gang, da.

Men ikke inn i leiligheten, da.

(Av en eller annen grunn).

Og da jeg prata med henne igjen, en av de neste kveldene.

Så fortalte hu det, at hu hadde stjålet en fotball, fra noen kypriotiske unger, som holdt til, på veien, mellom der hu og jeg bodde, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu Stockholm-dama, hu ble også med å drikke noe Vikingfjord-vodka, (som jeg hadde kjøpt på Gardermoen), den siste kvelden der, da.

Men da ble hu visst dårlig da, mener jeg å huske.

Mens en brite i en Duncan Ferguson t-skjorte, satt ved bassenget, ikke så langt unna oss, da.

Og jeg husker at hu svenske sa noe sånt som, at:

‘Om du hadde visst hva jeg gjorde nå’, (eller noe).

Og jeg skjønte ikke helt hva hu hadde gjort, da.

Men hu hadde kanskje spydd av vodkaen, da.

(Hva vet jeg).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nicklas og jeg, vi dro også på Nissi Beach, en par ganger, da.

Og jeg husker to brasilianske skjønnheter som var på ferie der, og som Nicklas mente at måtte være horer, da.

Etter at jeg hadde spurt om de ville ha litt vannmelon, vel.

For jeg fant etterhvert på mine egne sjekktriks da, på Nissi Beach der.

Man kunne enten spørre damene, om de ville ha vannmelon.

Eller om de kunne passe på tøyet ditt, mens du bada, da.

Så det var lett å bli kjent med damer der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Norge spilte mot Brasil, i fotball-VM, mens jeg var der nede, da.

Og Nicklas og jeg, vi så på den kampen, på Norway Pub da, (var det vel).

Og da Norge scorte 2-1 målet.

Så slo jeg så hardt i noen speilfliser, (var det vel), på en søyle der, at et sånt speil, (eller noe), knuste da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i en dag eller to, etter den fotballkampen.

Så var jeg så hes.

For vi hadde heia så mye, på Norge, da.

Så da jeg møtte to unge, svenske damer, på Nissi Beach.

Så hadde jeg nesten ikke stemme igjen, da jeg spurte dem, om de kunne passe på tøyet mitt, mens jeg bada, da.

Og de svenske damene, de så jeg igjen, på et nordisk diskotek der nede.

(Som var like ved en kirke der, vel).

Men jeg fikk ikke prata noe med de, da.

For jeg var så full, og de ble borte før jeg huska at jeg hadde sett dem før, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at han Nicklas han sa det, at han hadde blitt sugd, (var det vel), av ei norsk dame, der nede.

Og han sa fra til meg, når hu stod aleine, ved et bord, på hotellet der da, (en kveld).

For han mente at hu var løs på tråden, da.

Og at jeg burde prøve meg på henne.

Men da jeg gikk bort, for å prate med henne, da.

(Ei som var nesten litt lubben, må man vel si).

Så dukka det opp en ung, dansk skjønnhet der, (ei brunette vel), husker jeg.

(Ei som hadde type, da).

Og som liksom begynte å sabotere for meg da, (må man vel si).

Så det var veldig rart da, må jeg si.

Og jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle forklare det her, for han Nicklas, da.

Som etterhvert syntes at jeg var veldig døv, (tror jeg).

Siden jeg ikke klarte å få noen damer i bingen der nede, da.

Men jeg ble altså utsatt for dansk sabotasje da, (må jeg nok si), av en eller annen grunn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

At jeg en eller to ganger.

Lå ved svømmebassenget, på hotellet der, og bestilte Long Island Ice Tea, (husker jeg).

En drink som jeg sikkert hadde lest om i Natt og Dag at var kul, da.

Og da, så gjorde ei litt lubben svenske bartender-dame, som jobba i baren utafor hotellet der, et poeng av det, at jeg hadde et operasjonssår, på kneet mitt, da.

Og hu viste meg vel også det, at hu selv hadde et lignende operasjonssår, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også ei svensk dame, (var det vel), som mista vannflaska si, da jeg satt utafor det nordiske diskoteket, der nede.

Og som jeg tok opp vannflaska for, da.

Men hu ble likevel med en svenske på moped, da.

Så det var ikke så lett å sjekke de unge skjønnhetene der nede, syntes jeg.

Og jeg møtte også mange fler damer der nede, på stranda og på byen der, da.

Så jeg rekker vel ikke å nevne alle.

Men han Nicklas, han ble sammen med ei svensk dame der nede, som var eldre enn han vel.

Og i leiligheten hennes, så hadde det liggi ei strøken svensk blondinne, i 17-18 års alderen vel.

Og sovet toppløs, med noen store, faste pupper, rett opp i været, på en seng da, sa han Nicklas.

Så han Nicklas, han skulle på enda en sydentur den sommeren da, husker jeg, at han bestemte seg for, der nede.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Og han ble senere sammen med ei Langhus-dame, som jeg såvidt hilste på en gang, tror jeg, på Rimi Langhus, eller noe, når jeg begynte der.

(Hvis jeg husker det riktig).

For jeg møtte han Nicklas mens jeg gikk inn på et utested, som het Catwalk, en gang, i Oslo.

Etter den her sydenturen, da.

Men da gadd jeg ikke å henge der da, husker jeg.

Men jeg chatta vel med han Nicklas på nettet noen ganger og.

(Og nicket hans var vel ‘Nick’, tror jeg).

Og en gang så ble han med på Bislett, for å se Vålerenga spille.

Siden jeg hadde et sånt kommisjonærkort da, sånn at jeg fikk gratisbilletter.

(En gang jeg mener at jeg så Kjersti Grini, like foran oss, vel.

Hvis ikke det var på en annen kamp, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han Nicklas han møtte også ei dame, som han hadde hatt cybersex med, der nede, husker jeg.

Og de hadde chatta i Norge, om at i den og den etasjen, på Oslo Plaza, så skulle de gjøre det og det, i heisen, da.

Og hu dama møtte hu igjen der nede da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også innom en internett-kafe, en dag, da jeg var i Ayia Napa der, husker jeg.

Og jeg chatta med ei norsk dame, på sol-chat, som kalte seg Babymouse, (eller noe sånt), husker jeg.

Og lovte at jeg skulle hilse fra henne, og til en kypriotisk kelner, på et utested der nede da, husker jeg.

Noe jeg også gjorde, da.

Selv om han kelneren ikke ble så utrolig blid, vel.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og det var også litt artig, å se de ‘rare’ greske PC-ene der, husker jeg.

For man måtte enten skrive fra en ‘gresk’ PC eller en ‘vanlig’ PC, da.

Og de greske PC-ene, de var rimelig spesielle da, husker jeg.

For det greske alfabetet, det så litt rart ut, på PC-skjermene da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveld, så dro Nicklas og jeg på byen.

(Vanligvis så dro jeg aleine på byen da, men ikke den kvelden).

Også møtte vi to britiske damer, da.

Og ble med dem til Starsky and Hutch da, (var det vel).

(Eller om det var et annet utested).

Og hu ene britiske, (ei veldig fin ei), hu sa til Nicklas, (husker jeg), at ‘if you knew how British girls are in bed’, (eller noe sånt).

For hu mente at britiske damer var så råe i senga, da.

(Sånn som jeg skjønte det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg, jeg ble stående sammen med hu andre britiske dama, (som også var ganske pen), da.

I køen til det ‘britiske’ diskoteket der, da.

Og hu var fra London da, (husker jeg, at hu sa).

Og hu sa også fra hvilken bydel i London, som hu var fra, (husker jeg).

Men da, så var det noen britiske karer, bak oss i køen, som begynte å slenge kommentarer, til henne, da.

Og jeg var rimelig full, da.

Og jeg ble litt irritert, for det var vanskelig for meg, å henge med i svingene liksom, når britene begynte å diskutere, da.

Så jeg begynte etterhvert å synge en fotball-sang, i køen der, da.

(Smart som jeg er).

En som ganske populær, på den her tiden.

Og som jeg hadde hørt der nede, vel.

Og den gikk sånn her: ‘Ole, ole, ole, ole, Norge, Norge’.

Og da ble de engelske damene ganske sure, tror jeg.

Og de stakk vel fra oss.

Og da vi skulle gå inn der, så gadd ikke Nicklas å betale så mye, som billettene kosta da, husker jeg.

(For han skulle legge ut, eller noe sånt, tror jeg).

Og en bil, holdt på å kjøre ned meg, da vi gikk ut av diskoteket der igjen, da.

Men han Nicklas dytta meg unna, da.

Så det gikk greit, da.

(Men han redda vel muligens livet mitt.

Eller ihvertfall fra å bli skada, da.

Må man vel si).

Og etter det her, så møtte vi to hollandske damer da, (var det vel).

Og de lurte på om vi var soldater, da.

(For det var mange FN-soldater, på en britisk base, der nede).

Og jeg sa ‘yes’, i fylla, da.

Muligens fordi at jeg var i Heimevernet, eller noe.

Så jeg var jo soldat, da.

Selv om jeg ikke akkurat var FN-soldat, da.

(Noe sånt).

Og etter at de hollandske damene ikke ville snakke med oss lenger.

Så stakk han Nicklas, da.

For han ville ikke gå rundt på byen med meg lenger, husker jeg.

For han ville heller gå rundt for seg selv, da.

(Så han var kanskje litt usosial, da).

Og da stakk jeg til det nordiske diskoteket, etterhvert, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg kom hjem, til Norge igjen, den sommerferien.

Så ga jeg Pia 2500 kroner, da.

Som jeg ba henne, om å gi tilbake, til Christell, da.

Samt en sånn halvliters plastflaske, med ‘blå’ Vikingfjord-vodka, som jeg hadde kjøpt på Gardermoen, men ikke rukket å drikke opp, på hotellrommet, da.

Som liksom skulle være renter, for pengene, som jeg hadde lånt, av Christell, da.

(For jeg kjøpte vel to sånne flasker, med meg, fra tax-free-en, på Gardermoen, før jeg dro med flyet til Kypros, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 49: Global Knowledge Network

På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

Så begynte Magne Winnem, (som etterhvert begynte å jobbe som foreleser, for IT Akademiet), å mase på meg om at jeg burde ta meg et datakurs, og prøve å få meg en datajobb.

Siden databransjen hadde mange ledige jobber, på den her tida.

Magne Winnem anbefalte meg å ta et kurs i Windows NT Server, (som var et nytt operativsystem, på den her tida), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at mora mi, som bodde i Drøbak, hu inviterte søstera mi og meg, ut til henne, på den her tida.

Vi tok en buss, som gikk fra ved Plata der cirka, vel.

(Noe sånt).

Og mora mi, hu sa det, at hu hadde noen penger.

Så hu ville låne meg 10.000, sånn at jeg kunne ta et sånt datakurs, som Magne Winnem hadde prata om, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og like etter det her, så fikk jeg et skriv, som Magne Winnem hadde sendt til meg vel.

(Noe sånt).

Om at Global Knowledge Network, de hadde et kurs, i Windows NT Server Core Tech, som ble arrangert, i deres lokaler, på Skullerud.

(Ikke så langt unna Rimi Skullerud der.

I en stor bygning, (hvor Global Knowledge Network leide noen få rom), som muligens hadde huset Norsk Data, i sin tid, vel.

Noe sånt).

I februar 1998, (eller noe sånt), vel.

Og dette var et en-ukes kurs, da.

Og jeg hadde en uke ferie, tilgode, hos Rimi.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg kunne dra på det kurset, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var et kurs som egentlig var for folk, i databransjen.

(Og vanligvis fikk disse kursene betalt, av jobben sin, da).

Og jeg var jo en litt stressa butikkleder.

Og jeg dreiv jo mye med internett og data, på fritida.

Så jeg spurte kanskje han foreleseren litt mange spørsmål om Windows og sånn da, (husker jeg).

Så han foreleseren, han ble kanskje litt irritert på meg, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det jeg likte best, ved det her kurset.

Det var at det var en gratis lunsj, inkludert i prisen, hver dag.

Så jeg fylte jo opp lunsjbrettet mitt, hver dag, i kantina der da, (husker jeg).

Og det var gode ciabattaer, aviser og sjokolade osv. da, husker jeg.

Så det var ikke sånn at jeg sulta der, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten sånn, på Rimi Bjørndal, at jeg husker at jeg overhørte det, at Diana, sa til Toro, at jeg hadde fått ‘den store kvisa’, (eller noe), en gang, som jeg dreiv og la opp kjølevarene, (noe jeg gjorde fast, to ganger i uka), da.

Så det var sånn, at jeg fikk litt komplekser, fordi at jeg hadde noen kviser, da.

Så da, så dro jeg til en hudlege-dame, (som hadde et russisk navn forresten), i Hegdehaugsveien eller Bogstadveien der, da.

Og fikk en resept på noe kvisekrem, da.

Og jeg chatta med Glenn Hesler, på #blablabla.

Og jeg fortalte at jeg hadde fått en resept, på 3-4 tuber, med sånn kvisekrem, da.

Og da ville Glenn Hesler også prøve den her kvisekremen da, husker jeg.

For han sa at han også hadde noe problemer med kviser, da.

Så derfor ringte jeg hu russiske lege-dama, da.

Fra en telefonkiosk, utafor den databygningen, på Skullerud der da, husker jeg.

En ettermiddag, etter at det kurset var ferdig, for dagen, da.

Og da sendte hu meg en resept, på en sånn tube med kvisekrem til, da.

Men hu advarte meg også, (over telefonen), om at jeg ikke måtte bruke for mye kvisekrem, da.

For den kvisekremen var sterk da, fortalte hu.

Men jeg gadd ikke å si noe til henne om at Glenn Hesler også ville ha en sånn tube, da.

For jeg tenkte det, at han kanskje var for flau, til å gå til lege selv, for å få sånn kvisekrem, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er mulig at Magne Winnem jobba i et annet firma, enn IT Akademiet, på den her tida.

For det var sånn at Magne Winnem prata om en datajobb, (husker jeg).

Etter at jeg hadde vært på det datakurset, da.

Og da måtte jeg bare maile en CV, til en kollega av han, (sa Magne Winnem), da.

Men jeg, jeg var jo vant til at ting, på nettet, var rimelig uformelt, da.

Og jeg hadde jo da, (dette var vel i 1998), jobba i Rimi, siden 1992.

Altså i seks år, da.

Og jeg hadde blitt forfremmet en rekke ganger.

Jeg ble deltidsansatt, på Rimi Nylænde.

Jeg ble låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

Jeg ble aspirant, på Rimi Nylænde.

Jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

Og jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

Men jeg behøvde ikke å skrive søknad, på en eneste av disse jobbene.

Det var butikksjefene, (og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), som spurte meg, om jeg kunne ta disse jobbene, da.

Og de spurte meg bare muntlig, da.

Så jeg har ikke behøvd å skrive noe jobbsøknad, for en eneste av de mange Rimi-jobbene, som jeg har hatt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da jeg plutselig ble bedt av Magne Winnem, om å sende en søknad og en CV, til hans kollega, for en datajobb.

Så hadde jo ikke jeg drevet med noe sånt, siden jeg var arbeidsledig, etter militæret, sommeren 1993.

Og jeg var jo da også på et jobbsøkerkurs, på Terningmoen, i juni 1993, (må det vel ha vært).

Men dette var jo fem år før det her, da.

Og dette var jo mens jeg bodde på Ungbo.

Så jeg hadde jo ikke noe CV liggende, (eller noe sånt).

Så jeg bare skrev noe greier kort i notepad, da.

(For jeg regna med at det var noe sånt, som Magne Winnem mente, da).

Men det var visst ikke bra nok da, fikk jeg høre, av Magne Winnem, seinere.

Men det var også sånn, at jeg etter at jeg hadde vært på det her kurset.

Så fortalte jeg det, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (da hu var innom, på Rimi Bjørndal en gang, våren 1998 vel).

At jeg hadde tenkt å søke på en datajobb, da.

Men at jeg også lurte på, om jeg hadde noe mulighet, til å bli butikksjef, i Rimi, da.

For på den her tiden, så hadde jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, i cirka to år.

Og før det, så hadde jeg hadde jobba, som assistent, på Rimi Nylænde, også i cirka to år.

Så jeg hadde jobba som assistent, i Rimi, i cirka fire år tilsammen, da.

På den her tida.

Og avtalen min, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som hu pleide å prate om, på tellerommet, på Rimi Nylænde, osv).

Det var jo at jeg først skulle jobbe som assistent, i en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

Og så som assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal jo var).

Og så skulle hun se om jeg kunne bli butikksjef, da.

Så jeg spurte Anne-Katrine Skodvin om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef, da.

(For jeg syntes at jeg hadde gjort det, som vi hadde prata om, i avtalen vår.

For på den her tida, så hadde jeg jo jobba, både som assistent i en liten butikk og som assistent i en stor butikk, da).

Samtidig med at jeg informerte henne om, at jeg også hadde søkt på den datajobben, da.

Og da sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, at hu regna med at sjansene mine var bra, for å bli butikksjef, da.

For butikksjefen på Rimi Munkelia, skulle slutte, (eller noe sånt), da.

Så jeg trodde jo først at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

Så jeg slo til på det, da.

Selv om det lå noen måneder fram i tid, (nemlig etter sommerferien, var det vel), da.

Men etterhvert, så skjønte jeg jo det, at det her butikksjef-greiene, det var som en slags kabal, da.

For jeg fikk høre, av Anne-Katrine Skodvin, at jeg ikke skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, (som jeg først hadde trodd).

For det var det butikksjefen på Rimi Nylænde, (nemlig Monika), som skulle bli.

Også skulle jeg bli ny butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

Noe jeg begynte som, i oktober 1998, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Eller det tidspunktet, for når jeg spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef.

Det må vel ha vært rett etter sommerferien, i 1998, mener jeg å huske.

Når jeg tenker meg litt om her.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

16. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 43: Juleølsmaking 1997

Noen måneder før jul, i 1997, (må det vel ha vært).

Så fikk jeg to billetter, til Mack sin juleølsmaking, av butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

Denne juleølsmakinga, den var på en pub, på et hjørne, i Stortingsgata, (husker jeg).

Og jeg hadde jo alle seinvaktene, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

(Og jeg var vel den eneste assistenten der, (på Rimi Bjørndal), det andre halvåret, i 1997.

Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen uker før det her, så hadde Rimi Bjørndal fått en ny medarbeider, (husker jeg).

Og det var en kar, ved navn David Hjort, som hadde jobbet, på en is og kake-cafe, (eller noe sånt), i første etasje, på Oslo City, før det her, da.

(Noe sånt).

Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg om hva jeg syntes, om søknaden, til David Hjort, som hu viste meg da, (og som vel hadde ligget, inne på kontoret der, en stund).

Men jeg var ikke butikksjef der, men likevel så spurte Skodvin meg om råd, da.

Og jeg var jo ikke vant til å ansette folk heller.

Men David Hjort, han hadde vel skrevet, i søknaden sin, at han hadde hatt problemer, med sjefen sin da, (eller noe), på Oslo City der, da.

Så jeg gjorde et poeng av det, og sa at det kanskje ikke var så positivt, da.

Men likevel, så ble David Hjort ansatt, på Rimi Bjørndal, like etter det her da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg syntes jo at jeg hadde fått det til å fungere rimelig greit, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

Alle kassadamene jobba bra, liksom.

Men det var litt skjørt også, syntes jeg.

For det her var mye russedamer, (som Therese Gulliksen, osv.), som jeg var litt redd for at, kunne være lette å påvirke, til å sette seg på bakbeina osv., da.

(For selv om Therese Gulliksen var russ.

Så var hun også en nøkkelmedarbeider da, på vaktene mine.

Siden hu var omtrent den eneste kassadama, (ved siden av Shomaila Butt), som klarte å ta melka, da).

Og når man da fikk en sosial pratmaker, (kan man vel kanskje kalle han), som David Hjort, (som jeg så på som en potensiell urostifter, for han ble så fort kjent, med de her kassadamene, da), inn i butikken.

Da ble jeg litt redd, (må jeg innrømme), for at det velfungerende maskineriet, (må man vel kalle det), som jeg hadde fått bygget opp, på Rimi Bjørndal, skulle begynne å streike, da.

Så jeg hadde egentlig ikke noe annet valg, (sånn som jeg så for meg dette), annet enn å liksom begynne å dulle litt, med David Hjort, da.

For jeg ville jo ikke at det samarbeidet, som jeg hadde fått bygget opp, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

Og karrieren min, i Rimi.

Skulle gå i vasken da, liksom.

Så jeg måtte nesten være litt sånn kameratslig og jovial ovenfor han David Hjort da, husker jeg, at jeg syntes.

Sånn at han ikke skulle begynne å prate for mye ‘piss’ liksom, til for eksempel Therese Gulliksen da, siden de begge bodde på Bjørndal, osv.

For David Hjort, han hadde jo hatt problemer, med sjefen sin, på den forrige jobben sin, osv.

(På Oslo City der).

Så jeg var litt skeptisk til han, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort, han jobba vel både seinvakter og tidligvakter, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og Kristian Kvehaugen, hva han tenkte på, da han ga meg de billettene til den juleølsmakinga, det veit jeg ikke.

Han kunne vel like gjerne ha spytta på meg, omtrent.

For den juleølsmakinga, den begynte klokka 20, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og Rimi Bjørndal stengte jo også klokka 20, da.

(På den her tida, ihvertfall).

Men så skulle jo fire kasser, samt tippekassa, telles, da.

Så det var ofte at jeg ikke var ut døra der, før rundt klokka 21, da.

(Avhenging av om det var diff i kassene, eller ikke, da).

Og så skulle jeg jo ta bussen, ned til sentrum, da.

En buss som tok cirka en halvtime, vel.

Og så måtte jeg gå, fra Jernbanetorget og til Stortingsgata, da.

Så jeg ville nok ikke være framme, på den her juleølsmakinga, før nærmere klokka 22, da.

Altså et par timer etter at den hadde begynt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg var vant med litt av hvert, fra butikksjef Kristian Kvehaugen, da.

Som for eksempel da han kom hjem fra den Rimi-turen, og var så sur på Rimi-Hagen, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

Og sønnen hans, Thomas Kvehaugen, han sa jo at Kristian Kvehaugen hadde brukt utgått ketsjup, istedet for gjær, da han lagde hjemmebrent, da.

Så jeg så nok på Kristian Kvehaugen, som en litt rar døl, da.

Som jeg liksom måtte leve med, da.

Til jeg ble forfremmet til butikksjef, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, med de her juleølsmaking-billettene, da.

For jeg var jo vant med, fra Rimi Nylænde, å gi bort sånne reklame-ting, til medarbeiderne, da.

Selv om jeg bare var assistent der.

Thomas Sanne fikk vel for eksempel en kassett, med en Madonna-sang på da, (‘Rain’, vel).

Og de fleste andre der fikk vel også noe vel.

Unntatt Henning Sanne vel, som vel da vel begynte å klage litt vel.

Men dette var ikke noe personlig, fra meg, mot Henning Sanne.

Men dette var bare sånne reklame-ting, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, rundt omkring, på Rimi Nylænde der, da.

Og som jeg da bare ga til den medarbeideren, som stod nærmest liksom, da.

Og som ikke hadde fått noe før, da.

(Noe sånt).

For jeg rydda vel litt her og der, på Rimi Nylænde, når jeg hadde tid, innimellom mine faste arbeidsoppgaver.

(Som assistent der, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg ga de her juleølsmaking-billettene, til David Hjort, da.

For han jobba tidligvakt, den dagen, som juleølsmakinga var, da.

Og David Hjort, han var den eneste, som jeg jobba sammen med, på seinvaktene.

Som var heltidsansatt, da.

Så derfor ga jeg de billettene til han, da.

Og da tenkte jeg vel også det, at David Hjort, kanskje ville roe seg ned litt, og ikke stifte noe uro liksom, på jobben, hvis jeg prøvde å være litt kul mot han, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det som skjedde da.

(Dagen etter, eller noe).

Det var at David Hjort så inviterte meg også, ned på den juleølsmakinga, da.

Etter jobben.

For da skulle David Hjort holde av noe øl til meg da, sa han.

For det var mulig at de billettene bare gjaldt for gratis øl, da.

Og så var puben åpent som vanlig, fra klokka 21, eller noe sånt, da.

(Noe sånt).

Så jeg gikk innom Stortingsgata da, (husker jeg), på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, en torsdag eller fredag, (eller hva det var), da.

Og utafor den puben der, (som jeg ikke husker hva heter nå).

(Men den lå vel på et hjørne vel, (mener jeg å huske), litt lenger fra Stortinget enn Peppes Pizza der, vel).

Så møtte jeg David Hjort, og ei rødhåra dame, (var hu vel), som han var sammen med, da.

Og som het Heidi vel, (og som var fra Nord-Norge vel), og som jobba på den samme kafeen, i første etasje, på Oslo City der, (like ovenfor JC der vel), hvor David Hjort også hadde jobba, da.

Og det var også ei ung dame, fra en Rimi, i Bærum eller Oslo Vest, (eller noe), sammen med David Hjort og Heidi der da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg stakk så vidt innom den puben, som lå på det hjørnet der, da.

Mens David Hjort og den stod utafor puben der, (litt nærmere Stortinget), da.

Men den gratis juleølsmakinga, den var vel over, vel.

Og da så jeg hu Monika, som hadde jobba, på Rimi Munkelia, da jeg begynte der.

Og som på den her tida, vel var butikksjef, på Rimi Nylænde.

Og jeg så også en Mack-konsulent, (en ganske kraftig kar med høyt hårfeste vel), som jeg ikke likte, husker jeg.

(For han pleide noen ganger å si ‘vi sneiks’, til meg.

Da han var ferdig, med jobben sin, på Rimi Nylænde der, da.

På den tida, som jeg jobba, som assistent der da, (husker jeg)).

Men jeg så ikke noen andre kjente der, da.

Så jeg bare gikk ut igjen, da.

For jeg skjønte det sånn, som at den utdelinga, av gratis juleøl, var ferdig, da.

Men jeg var ihvertfall såvidt innom den puben, da.

Som på det tidspunktet vel hadde åpnet dørene sine for vanlige folk og, (og ikke bare for juleølsmakere, vel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort han hadde holdt av en flaske juleøl til meg, da.

Og den måtte jeg drikke i Stortingsgata der da, (husker jeg).

For David Hjort og dem, de hadde tatt med den flaska, ut fra den puben der da, (husker jeg).

Men hvorfor David Hjort og dem ikke venta på meg, inne på den puben.

Det veit jeg ikke.

Det klarte jeg vel ikke å finne ut av, (tror jeg).

(For jeg var vel kanskje litt stressa etter jobben, da.

Og jeg hadde aldri vært på noe sånn juleølsmaking før, da.

For jeg var ikke så opptatt av reklame og sånn, liksom da.

Og det var vel mest butikksjefer, som dro på sånn juleølsmaking, muligens.

Og jeg så vel kanskje på Rimi-butikksjefer, som litt harry, da.

Som Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, pleide å gjøre et poeng av, at han syntes at Rimi-butikksjefer generelt var, noen ganger, (husker jeg)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort han dro så med oss andre, til Valentinos, i Torggata der, (husker jeg).

Og jeg drakk opp de pengene jeg hadde i lommeboka mi, (mener jeg å huske).

Og så stakk David Hjort og hu Heidi hjem, da.

Og før David Hjort dro hjem, så stakk han til meg en femtilapp, til taxi hjem, (mener jeg å huske).

Og jeg var litt full da, så jeg tok imot det her lånet, da.

Og etter at David Hjort og Heidi, hadde dratt hjem.

Så spurte jeg hu fra Bærum, da.

Om hu hadde lyst til å prøve internett.

(Som jeg jo hadde hjemme, i Rimi-leiligheten min).

Og det hadde hu lyst til, da.

Så vi gikk gjennom den tunnelen, der hvor det er Piccasso-malerier, i regjeringskvartalet der, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og så tok vi vel muligens en drosje, (eller om vi gikk), opp til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen der, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og vel hjemme hos meg.

Så lot jeg hu Bærumsdama chatte på sol-chat, da.

Med en kar, som jeg såvidt hadde chatta med før der.

(For den chatten pleide å være litt treig, da.

På den her tida, ihvertfall).

Og det var en som kalte seg DeFord, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Og som jeg lot chatte litt med hu Bærumsdama, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Bærumsdama og jeg.

Vi satt jo i den Ungbo-sofaen, og chatta, da.

Og etterhvert så begynte vi å kose litt der, da.

Jeg husker ikke om vi klinte.

Men etterhvert, så havna vi i senga mi, ihvertfall da.

(Den rammemadrassen, som jeg hadde fått kjøpt billig, av Magne Winnem, (mens jeg bodde på Ungbo der).

Der hvor jeg hadde pult hu So What-dama, hele natta, halvannet år, (eller noe), før det her, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da husker jeg det, at jeg satt på et musikk-program, med Winamp, som jeg hadde på PC-en.

Som var kobla til stereoanlegget, da.

Og at spesielt en sang som het ‘1979 (Moby Remix)’, med Smashing Pumpkins, hørtes bra ut, mens jeg lå og pulte med hu Bærumsdama da, (husker jeg).

(Og hu Bærumsdama, hu gikk vel også inn i ekstase, mens vi hørte på den sangen, hvis jeg skjønte det riktig.

Hu stønna eller sukka ihvertfall, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at det gikk for meg.

Så var jeg så varm, (husker jeg).

At jeg gikk for å kjøle meg ned litt, ved terrassedøra der, da.

Som stod halvåpen vel.

(Noe sånt).

Og da så jeg det, at det brant, inne i den falleferdige bygården, i Waldemar Thranes gate 3 der, da.

En bygård som lå kanskje 10-20 meter, fra terrassen min, da.

(Noe sånt).

Og da, så ringte jeg brannvesenet og rapporterte om den her brannen da, (husker jeg).

Og jeg kikka også i den nederste skuffen, under stereoanlegget mitt der.

For jeg lette etter en hammer, (eller noe), som jeg hadde der.

For jeg lurte på om jeg burde starte brannalarmen, i Rimi-bygget der, da.

Og da husker jeg at hu Bærumsdama fulgte med.

For i den skuffen, så hadde jeg også noe sånn rensevann, fra Clerasil, (husker jeg).

Som jeg hadde pleid å bruke, da jeg bodde på Ungbo, da.

For jeg pleide å ha noen kviser nå og da, (selv om jeg var langt oppe i 20-åra), som jeg var rimelig flau over, da.

Og da husker jeg at hu Bærumsdama, la merke til den Clerasil-flaska, vel.

Så da følte jeg meg litt dum, da.

Eller, hu Bærumsdama.

Hu var kanskje litt umoden, da.

Hvis hu så ned på meg, (som jeg syntes at det virka som, på ansiktsuttrykket hennes, ihvertfall), siden jeg måtte kjøpe Clerasil-produkter, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg så an den brannen litt.

Og brannvesenet dukka opp, i Waldemar Thranes gate der, ganske raskt.

Så jeg bestemte meg for det, at den brannen ikke var alvorlig, at jeg behøvde å starte brannalarmen, da.

For den brannen, (som jeg regna med at noen uteliggere, hadde starta, antagelig).

Den ble ikke sterkere og sterkere, da.

Men det var vel heller motsatt.

At den ble svakere og svakere, (eller holdt seg på samme nivå), da.

Og jeg ringte også en drosje, husker jeg.

For hu Bærumsdama, da.

Og ga henne noen hundrelapper, for å ta den drosja, hjem til Bærum, da.

Så jeg måtte ha hatt en god del penger, i lommeboka, på Valentinos, likevel.

Så hvorfor jeg tok imot den femtilappen, fra David Hjort.

Det veit jeg ikke.

Men jeg var vel kanskje rimelig full, da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Bærumsdama, hu gikk ut, for å vente på drosjen, da.

Og drosjesjåføren, (som hørtes litt tøff ut vel), ringte meg, og sa at han ikke fikk kjørt fram til der jeg bodde, da.

For det stod en brannbil og sperra der, da.

Jeg svarte da, at han kunne stå å vente, ved apoteket der.

(Enda litt lenger fra der jeg bodde, enn der brannbilen stod, da).

Og jeg hadde vel også fått mobilnummeret, til hu Bærumsdama, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg ringte henne, og ba henne, om å gå bort til ved apoteket der, for å møte drosjen der, da.

Noe hu vel gjorde vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dagen etter, så dro jeg på jobb, som vanlig, på Rimi Bjørndal, da.

Men jeg nevnte vel ikke, for David Hjort, (eller noen andre), at jeg hadde fått hu Bærumsdama, i bingen, vel.

(Det tror jeg ikke, ihvertfall).

For jeg ville liksom ha litt avstand til David Hjort, da.

Og etter det her, så ble jeg bedt mye ut på byen, da.

På house-party-er, osv.

For Toro, (Thor Arild Ødegård), på jobben, (på Rimi Bjørndal), han var jo DJ, da.

Så David Hjort og meg, vi ble bedt med overalt, på techno-party-er osv., av Toro, da.

For Toro, han fikk oss ført opp, på masse gjestelister, på kule fester, på Rockefeller og Chateau Neuf, osv. da, husker jeg.

(Så det var mye som skjedde, i månedene etter det her da, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg møtte hu Bærumsdama en annen gang og, husker jeg.

Jeg ringte henne fra jobben, på Rimi Bjørndal.

(Og da lurer jeg på om Vanja Bergersen overhørte at jeg ringte.

Mener jeg at jeg overhørte, at hu prata om, til noen der, ihvertfall).

Og da møtte jeg hu Bærumsdama, utafor Saga kino der, husker jeg.

Også gikk vi oppover Hegdehaugsveien der.

Og bort Josefines gate.

Og videre fra Bislett stadion der.

Og til St. Hanshaugen.

Også satt vi på Underwater Pub der, (i første etasje der), og drakk en halvliter, eller to, husker jeg.

Også dro vi hjem til meg igjen, i Waldemar Thranes gate 5, som var et kvartal cirka unna Underwater Pub der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så hadde vi sex på Ungbo-sofaen da, husker jeg.

Men da lå hu bare hu Bærumsdama helt stille, på ryggen, husker jeg.

Uten å bevege seg, da.

Og da kjeda jeg meg litt, da.

Så jeg begynte å fingre henne litt, (og sånn), da.

Og jeg kjeda meg fortsatt da, siden hu bare lå der, da.

Så jeg stakk en finger til, inn i anus på henne da, (husker jeg).

Også husker jeg det, at jeg liksom bevegde fingertuppene mine mot hverandre, da.

På hver sin side av veggen, som var mellom skjeden og anusen hennes, da.

Og den veggen, den var ganske tynn da, (husker jeg).

Så jeg kunne fint føle fingertuppene mine, når jeg liksom gnidde de mot hverandre, på hver sin side av den veggen, da.

Noe jeg gjorde siden hu bare lå der naken da, (uten å bevege seg), på Ungbo-sofaen min, da.

(Uten at jeg tenkte meg så mye om, må jeg vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her, så lå jeg og knulla litt oppå hu Bærumsdama, da.

I en time ihvertfall vel.

(Noe sånt).

Men så begynte hu å klage, da.

For hu begynte å få dårlig tid, da.

Og da, så sa jeg det, at jeg skulle prøve å kjappe meg litt, (med å komme fram til orgasme, da).

Og da, så gjorde liksom hu Bærumsdama noe med fitta si, da.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

Sånn at hu stramma fitta si litt da, (eller noe sånt).

Sånn at jeg da kom ganske raskt, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og før hu stakk, så gikk også hu Bærumsdama litt rundt, i leiligheten min, mens hu var naken, da.

Og da husker jeg at jeg syntes det, at fitta hennes var så stygg, da.

For de indre kjønnsleppene hennes.

De hang liksom ned, nedfor de ytre kjønnsleppene, da.

Mens hu stod naken foran meg, mens jeg satt i sofaen der da, (må det vel ha vært).

Så det husker jeg at jeg reagerte litt på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og noe annet som også var rart, med hu Bærumsdama.

Det var at hu brukte så kjedelig undertøy, da.

Hu brukte sånne lang underbukser og sånn, da.

Nesten som vi hadde i militæret, da.

Så det var nesten som noe undertøy, som en bestemor kunne ha brukt da, husker jeg.

Så det var vel ikke en sånn dame, som man trodde, at skulle bli med på sånne her ‘stevnemøter med nogo attåt’, kanskje da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter det her, så ringte jeg hu Bærumsdama en gang til, da.

(Når jeg begynte å få lyst på et nummer igjen, da).

Men da ville hu ikke møte meg da, (av en eller annen grunn).

Men hu ringte meg et par ganger, da.

Og den ene gangen, så ville hu at jeg skulle bli med henne på en eller annen slags skoleavslutning, av noe slag, ute i Bærum da, (må det vel ha vært).

Men det gadd jeg ikke, for jeg syntes ikke at jeg kjente henne så godt, da.

Og da begynte jeg vel også å lure litt på hvor gammel hu her dama egentlig var, da.

For jeg regna vel med at hu var over atten, siden hu hadde vært på juleølsmaking og Valentinos, liksom.

Men jeg var ganske stressa, på den her tida, og datet også en finsk dame, (som jeg hadde møtt på nettet), da.

I tillegg til at jeg var litt på sjekker’n, med hu Vanja Bergersen, da.

Og Hava og Sema, de flørte jo også ganske mye, på bussen til og fra jobben, da.

Og jeg hadde alle de festene, til Toro og David Hjort, da.

Og jeg hadde irc og jobbing osv. og, da.

Og jeg trente vel også, tror jeg, på Sentrum Treningsstudio der da, på søndagene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hu Bærumsdama, hu ringte også og sa, at hu skulle ha noe prosjektarbeid, på skolen, en gang, (husker jeg).

Noe om Edvard Munch, (eller noe sånt), vel.

Og da ville hu at jeg skulle låne noen bøker, om han, for henne, på biblioteket, da.

Og det gjorde jeg også da, jeg gikk og lånte noen bøker, (på en fridag vel), om han Edvard Munch, på Hoved-Deichmann der, da.

Men hu kom aldri for å hente de bøkene, da.

Så jeg leverte de vel tilbake, et år eller noe seinere, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

15. september 2012