Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Min Bok 5 – Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø

    Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.

    Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.

    Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.

    For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.

    For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.

    (Noe sånt).

    Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.

    Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.

    Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.

    Som min fetter Ove, (som kjente disse ‘gubbene’ bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da

    (Noe sånt),

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.

    Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.

    Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.

    Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.

    Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.

    Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).

    For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.

    (Noe sånt).

    Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.

    Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.

    For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.

    Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.

    Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.

    Til jeg kom fram til Holmsbu, da.

    Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.

    Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.

    At det betydde at det liksom ‘ringte inn’, da.

    (Som da timene begynte, på skolen).

    Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.

    Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).

    Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.

    Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.

    Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.

    Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.

    Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.

    (Når vi skulle gå til graven, da).

    Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.

    Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.

    Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.

    Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.

    For ting funker ikke der, kan man se.

    Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.

    Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.

    For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.

    Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).

    Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.

    Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.

    (Foran en nesten helt full kirke, da).

    For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.

    Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.

    Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.

    Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.

    Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).

    (Eller noe sånt).

    Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For Daniel er jo født i 1995.

    Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).

    Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.

    Med andre ord høsten 2001, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.

    For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.

    For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.

    For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.

    Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.

    Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.

    Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.

    (Og ikke stapp full.

    Som man vel nesten må si, at den var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.

    Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.

    Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.

    (Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.

    Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.

    Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.

    (Noe sånt).

    Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).

    Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    At hans sønn Tommy.

    Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.

    Og at han hadde fått seg Audi, da.

    (Muligens som firmabil, vel).

    Og da kom vel onkel Runars kone.

    Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).

    Med et slags utbrudd, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Nemlig at hu sa: ‘Har du hørt?’, (eller noe sånt).

    (Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).

    Mens hu nesten lo samtidig, vel.

    Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.

    Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.

    (Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor ‘ungkars-huset’ deres stod, da.

    Og som het Bergstø, da.

    Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.

    (Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.

    Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.

    Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).

    (Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).

    Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.

    Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.

    Noe som vel var litt merkelig.

    Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.

    Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.

    (Som man vel sier).

    Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.

    (Må jeg vel si).

    ‘Gubbe-mysteriet’, kan man vel kanskje kalle det.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.

    Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.

    Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.

    (Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).

    Så sånn en det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.

    I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.

    Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).

    De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.

    (Noe sånt).

    Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.

    De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.

    (Noe sånt).

    Så hvis det er riktig.

    Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.

    For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.

    Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.

    Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.

    Altså at han er en ‘player’ da, som folk vel kaller det.

    Noe sånt.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Otto kokte kaffe, for gjestene.

    Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.

    ‘Otto, da’, var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.

    Og da snakka jeg til onkel Håkon.

    Og jeg sa vel noe sånt, som at: ‘Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom’.

    (Noe sånt).

    For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.

    (De radioene som stod i kjelleren, i ‘Ågot-huset’ der, da).

    Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).

    Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.

    Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.

    (Som ble kjempesint, på meg, vel.

    Av en eller annen grunn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.

    Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).

    Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I et hjørne, i ‘grammofon-stua’, så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.

    Og mens alle stod flokka rundt han, vel.

    Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.

    Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.

    For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.

    Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.

    Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.

    (Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),

    For det var vel en ganske skyfri dag, vel).

    Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.

    Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.

    Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.

    Og da sa søstera mi noe sånt som at: ‘Åja, for jeg’.

    (Noe sånt).

    Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.

    Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Idar Sandersen, han begynte forresten å ‘bable’ om.

    At de hadde pleid å spille fotball, ‘borti der’ et sted, i gamle dager.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.

    Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.

    Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.

    (Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).

    Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.

    (En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).

    Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.

    Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.

    (På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.

    Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.

    De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.

    Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.

    Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.

    (Må det vel ha vært).

    Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.

    Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for ‘sommer-kunstnere’, (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.

    (Har jeg lest på nettet).

    Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.

    Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).

    Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.

    (Mener jeg å huske, fra oppveksten).

    Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.

    Så at han var Holmsbu-maler.

    Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot

    13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.

    Bilen min var på verksted, (husker jeg).

    Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.

    Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.

    Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.

    Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.

    Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.

    Men jeg så ikke noen kjente, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.

    At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde ‘prøve-bryllup’, noen måneder seinere).

    Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).

    Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.

    I kirken, som var ganske full, da.

    Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.

    For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.

    Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.

    ‘Fordi vi er i kirken’, svarte jeg.

    (For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).

    Skulle bæres til graven.

    Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.

    Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.

    At jeg skulle være med å bære båren, da.

    Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

    Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.

    Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.

    Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde satt fra oss kisten.

    (Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).

    Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.

    Så sa Christell til meg det.

    At: ‘Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik’.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.

    Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.

    Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.

    Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.

    Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.

    Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.

    Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.

    Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi satt der.

    Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.

    Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Jeg ble jo helt satt ut av det her.

    Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.

    Noe år før det her.

    Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.

    At: ‘Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.

    (Noe sånt).

    Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.

    Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.

    For noe sånt har aldri jeg gjort.

    Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

    Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.

    Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.

    For det var liksom som at tiden frøys, da.

    Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.

    (Med hver vår halvliter, vel).

    I Karl Johans gate, Oslo.

    En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.

    For dette var vel på ettermiddagen, vel.

    Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.

    For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.

    Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.

    Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.

    Og så gikk vi opp til en annen pub, da.

    Som Christell ville gå til, vel.

    Ved den tegneserie-butikken der, muligens.

    (Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).

    Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.

    Så jeg kunne liksom prate til Pia.

    Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.

    For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.

    Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.

    Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.

    Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.

    På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.

    Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.

    At: ‘Han snakker jo ikke med damene engang’.

    (Noe sånt).

    Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.

    Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.

    Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.

    Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.

    Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.

    (Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).

    Og det var nytt for meg da, husker jeg.

    Jeg hadde en gang gått inn i den banken.

    Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.

    Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.

    Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.

    For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.

    Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.

    Og Pia og jeg gikk også ut.

    For å ta en røyk, vel.

    Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.

    Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).

    Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.

    Men jeg fikk sagt noe om det.

    Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.

    Det var lettere det, liksom.

    Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.

    Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.

    (I en bar der, vel).

    En der jeg hadde sitti, da.

    Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.

    Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.

    Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.

    Og en plombe falt ut, av tanna, da.

    Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.

    (Noe sånt).

    Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.

    Men da den dagen kom.

    Så var jeg litt forsinket, husker jeg.

    Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.

    (Med Sierra-en min, da.

    Som var tilbake fra verkstedet, da).

    Og sa at jeg var på vei til Ås, da.

    Men da sa onkel Runar det.

    At når jeg var så mye forsinka.

    Så kunne jeg bare glemme den timen.

    Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.

    Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).

    Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.

    Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.

    På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.

    For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.

    Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.

    For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.

    Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.

    Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).

    Som sa at faren min og brødrene hans.

    Hadde sitti oppe lenge, natta før.

    Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.

    Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.

    Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.

    Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.

    På vei ut av det lokalet, vel.

    Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.

    (Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.

    Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg spurte vel også onkel Runar der.

    Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.

    For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).

    Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.

    Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).

    For bilen min var vel på verksted, (eller noe).

    (Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).

    Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.

    Og Pia ville bli med, da.

    Og da jeg ringte Ove tilbake.

    Og sa det, at Pia og jeg ble med.

    Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.

    Så det besøket ble aldri noe av, da.

    Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.

    Og forklare det, at Ove var ‘mongo’, da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.

    Da han ringte og ‘babla’ om det her.

    For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 76: Kvelde

    Sommeren år 2000, (må det vel ha vært), så fortalte Pia meg det, at onkel Martin og Grete Ingebrigtsen, hadde solgt gården sin i Askim og istedet flyttet til en ny gård, i Kvelde, like ved Larvik, hvor vi jo selv hadde bodd, på 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde tidligere prøvd å få meg til å ble med, for å besøke onkel Martin, da han drev den fiskedammen, ute i Spydeberg, på 90-tallet.

    Men jeg hadde ikke lyst, da.

    For jeg husket at onkel Martin hadde vært uhøflig, da jeg besøkte han på sykehuset, (Sophies Minde vel), i Oslo, høsten 1990 vel, (etter at bestemor Ingeborg hadde bedt meg om å besøke han).

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Pia hadde en gang sagt det, at hu hadde sett det, at onkel Martin hadde vært slem, mot noen damer, på Schoushallen, (eller noe sånt), en gang, som hu hadde vært på byen, da.

    Også på 90-tallet, da.

    Så jeg var litt skeptisk til onkel Martin, da.

    Men Pia og jeg hadde jo besøkt Martin og Grete, i Askim, i forbindelse med at mora vår døde.

    (Noen måneder før det her).

    Og da hadde vel onkel Martin nevnt det, at han ville at vi skulle ha mer med hverandre å gjøre, da.

    (Og at det var synd at det måtte et dødsfall til for at vi skulle bli bedre kjent.

    Noe sånt).

    Og når Martin og Grete så flytta til like ved Larvik, (hvor jeg jo vokste opp).

    Så syntes jeg at det virka mer artig, å besøke onkel Martin og dem, da.

    Så da lot jeg meg overtale til det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel en helg, i sommerferien min, (eller noe), at Pia, Daniel og jeg, skulle dra ned, for å besøke onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

    Og jeg var nok litt overarbeidet muligens, på den her tida.

    Så jeg var ikke hos Pia og dem, i Tromsøgata, før ut på ettermiddagen, på fredagen, da.

    Og da ringte jeg Martin og Grete, fra mobilen min da, (husker jeg).

    For å si fra om at vi kom fram dit litt seint, da.

    Og så sa jeg det, at vi kan sikkert dra i morgen istedet, hvis det passer bedre.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da).

    Og da svarte Grete Ingebrigtsen det, at det passet bedre.

    Og så måtte vi dra ned på lørdagen istedet da, (husker jeg).

    Og seinere, så har Pia fortalt meg det, at Grete Ingebrigtsen har en diagnose, som sier at hun er sinnsyk, (eller noe sånt), da.

    Og da skjønte jeg kanskje mer av den her rare oppføreselen, til hu Grete Ingebrigtsen, da.

    For hu var vel uhøflig, (må man vel si), da hu sa det, at det passet bedre, hvis vi dro ned dagen etter, da.

    (Akkurat når vi skulle starte på kjøreturen ned dit, da.

    En kjøretur på drøye to timer, vel).

    På lørdagen, så kjørte vi ned, mens det enda var lys, husker jeg.

    (Selv om det vel er lys lenge, om sommeren, i Norge).

    Og jeg kjørte ned mot Larvik.

    Og tok av mot Kongsberg, like etter Verningen der, langs E18, (noen få kilometer nord for Larvik sentrum), da.

    Jeg hadde vel så og si aldri kjørt på den veien, opp mot Kongsberg der før.

    (Altså den veien som følger Lågendalen oppover, da.

    Lågen blir forresten også kalt Numedalslågen.

    Så hvis man følger den elva langt nok nordover, så kommer man til Numedal, da.

    Hvor bestemor Ågot jo var fra).

    Så jeg kjørte innom en gårdsbutikk, da.

    Mellom Larvik og Kvelde.

    Og spurte dem om veien, da.

    Hvis det ikke var sånn at jeg ringte Grete og Martin derfra, da.

    (Hvis ikke Pia husket veien, da).

    Og det var skiltet til Lysebo, (mener jeg å huske).

    Og avkjøringa dit var rett før Kvelde sentrum, da.

    (Men på den her tida, så var jeg ikke kjent i Lågendalen, i det hele tatt.

    Så jeg måtte liksom streve litt med å finne fram, da).

    Og etter avkjøringa til Lysebo, så måtte man kjøre på noen gårdsveier, i et par kilometer cirka, da.

    Før man kom fram til gården Løvås, da.

    Som lå cirka en kilometer før Farris-vannet, når man kjørte fra Lågendalen, da.

    Og den gårdsveien som går forbi den gården, den blir vel kalt for Farrisveien, (hvis jeg husker det riktig).

    Og gården Løvås ligger vel i Farrisdalen, tror jeg.

    (Og Farrisdalen må vel da kanskje være en sidedal av Lågendalen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gården Løvås, den så helt jævlig ut da, (må man vel si).

    De som hadde bodd der før dem, hadde hatt rykte på seg å være kriminelle, (eller noe sånt), sa onkel Martin, da.

    Og det var rot overalt på gården, og bygningene var i dårlig stand, da.

    Så Grete hadde visst fått kjøpt denne gården for nesten ingenting, da.

    (For bare et par hundre tusen, eller noe sånt, vel.

    Hvis ikke det var enda mindre, da.

    Og hu hadde også fått den gården i Askim, (den som hu hadde før Løvås), veldig billig da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Perlen på denne gården, (må man vel si), det var en eng, som kanskje hadde blitt brukt som et jorde, i gamle dager.

    Det gikk en egen vei, bort til den her enga, da.

    Og det var også en stor låve hvor de hadde hatt griser i kjelleren, vel.

    Og det var også noen små hus, ikke langt fra den enga, for griser, eller lignende.

    Pluss en gammel fjøsbygning, (eller et stabbur, eller hva det kan ha vært), like ved gårdshuset, (heter det vel).

    Fra enga, (som onkel Martin også brukte som skytterbane, fortalte han meg), så rant det en bekk.

    Bekken rant under Farrisveien, vel.

    Og ned i en dam, som lå like ved en hytte, som også hørte til gården, da.

    Etter dammen, (som ble brukt som badedam og som muligens var kunstig demmet opp, og hvor det visstnok fantes bever, ifølge onkel Martin), så rant det vel en bekk videre ned til Farrisvannet, tror jeg.

    Og det vannet som var i den bekken, før dammen, det var så reint, at man kunne man drikke det, husker jeg at onkel Martin sa, en gang seinere.

    Og det tilhørte også noen få hundre kvadratmeter skog, til den her gården, da.

    ‘Naturskog’, som onkel Martin lærte meg at det het, i 2005, da jeg bodde på den her gården, i noen få måneder, etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Naturskog var liksom det motsatte av kulturskog, forklarte onkel Martin, (som hadde gått på skogbrukskole i Melsomvik, eller noe sånt), da.

    Kulturskog det var skog, som mennesker hadde plantet.

    For eksempel for å selge juletrær da, (eller noe lignende).

    Så på Løvås, så hadde de visst urskog da, kan man vel kanskje kalle det.

    Altså skog som hadde vokst opp ganske naturlig vel, og som ikke hadde blitt utnyttet på en industriell måte, da.

    Det var vel skogen for liten til, for at det skulle være lønnsomt, tror jeg.

    Men denne skogen grenset vel også til en skog eiet av en Løvenskiold, eller en Treschow, eller en Fritzøe, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og det lærte vi også i andre klasse, på handel og kontor, i samfunns og næringslære-timene, husker jeg.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    At Treschow-Fritzøe, (et navn jeg husket såvidt, fra da jeg vokste opp i Larvik, på 70-tallet), eide det meste av skogen, nedi der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreiv mye med data, (som hobby), på den her tida.

    Og jeg hadde oppgradert PC-en min, hjemme i Oslo, da.

    Det vil si at jeg hadde kjøpt et nytt hovedkort, og så brukte det gamle skjermkortet, RAM-brikkene, prosessoren og lydkortet osv., da.

    Og når man bytter hovedkort, (og muligens også kabinett, var det vel), så blir det nesten som å bygge en ny PC, fra grunnen av, da.

    Så jeg lærte liksom å bygge PC-er, da.

    Og på et av de første besøkene mine, på Løvås.

    Så skulle jeg liksom prøve å bytte skjermkort, (eller noe sånt), på en PC der, da.

    Men jeg visste jo ikke hvordan hovedkort, som denne PC-en hadde.

    (Før jeg dro ned dit).

    Så det skjermkortet jeg hadde med, det funka ikke, da.

    (Noe sånt).

    Så det var litt vanskelig for meg dette.

    For hvis man skal fikse en PC, så må man jo først få tilgang til den PC-en.

    Og så finne ut hvilke deler, som man trenger.

    Men sånn ble det ikke på Løvås, da.

    For jeg var ikke der så ofte.

    Så jeg bare tok med meg noen deler, som jeg tilfeldigvis hadde liggende, i Oslo, da.

    Og disse delene, de passet tilfeldigvis ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at jeg pleide å laste ned en del mp3-er, fra nettet, på den her tida.

    Og jeg spurte Martin og Grete om det var noen sanger, som de så etter, da.

    Og Martin ville ha den Sopranos-sangen da, husker jeg.

    Så jeg lastet ned den for dem, da.

    Da jeg kom tilbake til Oslo.

    Og brente den på en CD, og sendte den i posten til Kvelde, da.

    Selv om jeg var rimelig opptatt, som butikksjef, på den her tida.

    Så dette tok nok en del måneder, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal

    En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).

    Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.

    Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).

    (I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).

    For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.

    (Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.

    Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.

    I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.

    Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.

    Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.

    (Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).

    Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).

    Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.

    Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).

    (Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).

    Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).

    At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.

    For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.

    Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.

    For jeg var jo sjefen hans, på jobben.

    Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).

    Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.

    Men hva skulle man gjøre liksom, da.

    Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.

    Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.

    Men jeg satt nå på den bussen, da.

    Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).

    (Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).

    Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).

    For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.

    Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.

    Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.

    For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.

    Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.

    (Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.

    Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.

    Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.

    Kan man vel si).

    Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.

    Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.

    (En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).

    For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.

    Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.

    Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).

    (Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.

    For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).

    For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Til han med hakket i panna, da.

    Men at den skjorta ikke var noe fin, da.

    (Så Rahat virka frustrert, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.

    Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.

    At jeg liksom var så kul, da.

    Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.

    Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.

    Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.

    Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.

    Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.

    Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).

    Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).

    Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).

    (Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).

    Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.

    Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.

    Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.

    På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.

    (Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).

    Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.

    Til Rahat, da.

    Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.

    Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.

    Og i starten faren også.

    Og en lørdag, midt på vinteren.

    Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.

    Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).

    Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.

    Det vil si klokka 7.30, da.

    For Irene Ottesen og jeg.

    Vi tok begge den bussen, (på den her tida).

    Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.

    På lørdager.

    (Istedet for klokka 7.00, da).

    Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.

    Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.

    For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.

    Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.

    Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.

    (Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).

    Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.

    At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.

    For jeg syntes at det her ble for dumt, da.

    For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.

    Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.

    At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.

    Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.

    Med en som jobba der da, (var det vel).

    Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.

    Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.

    Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    (Og mot meg, som stod ved kontoret der).

    I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).

    Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.

    Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.

    (Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).

    Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.

    (Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).

    Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).

    (For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.

    Mens Mortensrud Senter, ble bygget.

    Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).

    Så dette var nok i 1998 en gang.

    På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.

    Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).

    For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.

    Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.

    (Av en eller annen grunn).

    At, ‘hva synes du om henne, da?’.

    (Noe sånt).

    Fire-fem ganger, da.

    Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.

    Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.

    Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.

    Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.

    Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud

    Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.

    På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.

    (Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.

    Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.

    Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.

    Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).

    Og det visste jeg fra før.

    For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.

    (Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).

    Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).

    Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.

    Så jeg bestilte entrecote, da.

    Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.

    For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).

    Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.

    Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.

    Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.

    Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.

    Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.

    (Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.

    For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.

    Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.

    Det er derfor de er dyrest, vel).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg måtte bestille entrecote.

    (Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).

    Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).

    (Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.

    Som jeg ikke engang visste hvem var).

    For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.

    Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.

    (Siden det ofte er fett på entrecote, da).

    Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.

    For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.

    Og de Rimi Karlsrud-damene.

    De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

    Og lært der, at man burde drikke mye væske.

    Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).

    Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.

    Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.

    For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ene Rimi Karlsrud-dama.

    (Ei ung og ganske pen blondinne).

    Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).

    Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).

    Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).

    Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.

    Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.

    At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).

    (Som tidligere het Smuget, vel).

    Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.

    Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).

    Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.

    Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.

    (Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).

    For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.

    (Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.

    Innbilte jeg meg, ihvertfall).

    Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).

    At det gikk bra med Geir.

    Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.

    Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.

    Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.

    (Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).

    For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.

    (Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.

    Noe sånt).

    Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).

    Som var av en øde gård, da.

    Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.

    Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).

    Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).

    (Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).

    Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).

    Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.

    For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.

    (Ifølge Thomas Kvehaugen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.

    (Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).

    Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).

    Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    (Litt i fylla, da).

    At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.

    (For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.

    Siden jeg turte å si det her, da).

    Og da ble vi enige om det, da.

    At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.

    Hjemme hos meg.

    (Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.

    Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).

    Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).

    Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).

    Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her ‘vodka’-drikkinga.

    Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.

    For Irene Ottesen.

    Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.

    Sikkert med en av de siste T-banene, da.

    (Noe sånt).

    Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.

    Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro aleine til Strauss, da.

    (Full som en alke, må jeg vel si).

    Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.

    Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.

    (Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).

    Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).

    Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.

    Mens jeg summet meg litt, da.

    Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.

    Men det var det ikke, da.

    (Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).

    Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.

    Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).

    Så jeg gikk bare rett inn der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.

    Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.

    Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.

    Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.

    Og hu var aleine der, da.

    Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.

    Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.

    Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).

    Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).

    Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.

    (Husker jeg).

    Så jeg fulgte henne dit, da.

    Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.

    (Sånn som hu fra So What gjorde.

    Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).

    Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.

    Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.

    Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.

    (I Karl Johan, vel).

    Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.

    Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.

    Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.

    Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.

    Og så gikk jeg hjem, da.

    Men hu fortalte meg det, husker jeg.

    At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.

    (I samme nabolag, som jeg bodde, da).

    Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.

    Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.

    (En gang jeg gikk til 37-bussen.

    Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).

    Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.

    Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.

    Men det var bare tull, da.

    Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.

    Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.

    Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.

    Men det husker jeg ikke helt, da.

    Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.

    (Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).

    Det veit jeg ikke helt.

    Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Sånn her så rasjoneringskortet, til bestemor Ågot ut, da direktør Jebsen, bestilte en flaske dram, på det. Jeg tror at han må ha forfalsket signaturen

    rasjoneringskortet ågot

    http://dt.no/nyheter/stormet-vinmonopolet-1.7524334

    PS.

    Nå skjønner jeg litt mer, av hva som har skjedd, (tror jeg).

    For bestemor Ågot, hu må jo ha fått kjøpekortet i retur, fra Vinmonopolet, i Drammen.

    For jeg mener å huske, at Ågot sa det, at postmannen hadde erta henne.

    (Ihvertfall så var det noen, som liksom hadde vært på Ågot da, på grunn av den flaska, husker jeg at hu fortalte).

    For da trodde dem nok det, at bestemor Ågot, hadde gjemt unna en flaske dram, et sted, da.

    Men bestemor Ågot, hu drakk jo aldri, og hu var jo kristen.

    Så Ågot ble nok sinna, og så leita hu nok rundt, i skapene, til Jebsen-familien, da.

    Også fant hu nok den dram-flaska, da.

    Og så tok hu med seg den, ned til ‘n Ola, da.

    (Som vel var broren hennes, og som bodde nede på Sand, tror jeg).

    Og så drakk dem opp flaska der, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 7: Chinatown Expressen

    Den første tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen der.

    Så var det noe problem, med at en glassplate, som satt foran, på den steikeovnen, som jeg hadde funnet, nede i kjelleren, i Rimi-leilighetene, satt løst.

    Så jeg pleide noen ganger å kjøpe middag, i restaurantene, i Bjerregaardsgate, (som var parallellgaten, til Waldemar Thranes gate, og som parkeringsplassen, som hørte til Rimi-leilighetene, munnet ut i).

    Og en gang, som jeg stod og venta, på en pizza, hos en italiensk pizzarestaurant, i Bjerregaards gate, (på skrått ovenfor DNB, hvor kusina mi Heidi, fra Son, (ikke hu som var sammen med Axel, men en annen Heidi fra Son), begynte å jobbe, på slutten av 90-tallet, uten at jeg fikk med meg det, før etter at hu hadde jobba der, i et år eller to vel, (og vi begge var i begravelsen til bestemor Ågot)).

    Så la jeg merke til en annonse, (i Aftenposten), hvor de trengte sjåfører, for Chinatown Expressen, (som nå heter Pizza & Kina Expressen vel).

    Og jeg hadde litt dårlig råd, etter at jeg fikk meg bil.

    (Og siden jeg ikke hadde steikovn, som virka, osv).

    Sånn at det var så vidt at budsjettet mitt holdt, fra en lønning til den neste, da.

    Så jeg reiv ut den jobbannonsen, fra den Aftenposten-avisa, som lå i pizzarestauranten der, da.

    Og ringte så til Chinatown Expressen, i Frognerveien vel, fra Alcatel-mobilen min, dagen etter da.

    (En gang i månedsskiftet januar/februar, i 1996, (kan jeg tenke meg)).

    Jeg ble bedt om å møte opp, på Chinatown Expressen i Frognerveien, og parkerte HiAce-en min ikke så langt unna da, (for jeg fant det ikke, mens jeg kjørte, da).

    Og så måtte jeg gå litt rundt der, for å finne Chinatown Expressen, som lå i en slags bakgård der da, (cirka ovenfor McDonalds), må man vel si.

    Og jeg dro fram mobilen min, og ringte til han jeg hadde prata med, (da jeg ringte hjemmenfra), igjen da, (en kar som viste seg å være en pakistaner i 30-åra vel).

    (For det stod noen folk og hang utafor inngangen der, som jeg ikke var sikker på, om jobba der, eller ikke, da.

    Så derfor ringte jeg bare på mobilen, også kom han sjefen ut, da.

    Istedet for at jeg begynte å gå bort til de utlendingene, (var det vel), som hang der, da).

    Og han sjefen der, han sa til meg det, (etter at han hørte at jeg nettopp hadde fått lappen vel), at de også trengte folk, på Chinatown Expressen, i Eiksmarka, (som er cirka på grensen mellom Oslo og Bærum, ikke så langt unna Nordmarka, (som vel antagelig heter nettopp Eiksmarka, så langt vest, hvis jeg skulle tippe), vel).

    Og han rådet meg til å heller høre med de, om de trengte hjelp, siden det var lettere for meg, å kjøre rundt der, siden jeg nettopp hadde fått lappen, da.

    Også kjørte jeg enten Hoffsveien, (hvor jeg ikke var sikker på om Christell bodde lenger, for da jeg ringte henne, for å høre om hun ville bli med på kino, så hadde hu vært hos storebroren sin Jan Snoghøj, (hvor Erik Thorhallsson hadde svart telefonen), på Gulskogen).

    Eller om jeg tok av ved Lysaker et sted der, (og kjørte Vollsveien, eller hva den veien het vel), og så fant jeg fram til Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    (Etter at jeg vel må ha kjøpt meg et kart, på en bensinstasjon).

    Og der, så var det en distriktsjef, (eller noe), innom.

    Og han sa det, at de hadde så mange ordrer, som var forsinket.

    (Det her var en lørdag ettermiddag/kveld, mener jeg å huske).

    Så han lurte på om jeg bare kunne begynne, med en gang, og kjøre ut mat, til 4-5 kunder.

    For det var helt kaos der, da.

    Så jeg begynte med en gang å kjøre rundt, i Oslo Vest og Bærum der, da.

    Og jeg måtte spørre meg litt fram, i Stabekk der vel, (og sånn), da.

    Og surra litt da, med å finne fram, (noen ganger).

    Men dette var ordrer som allerede var over en time gamle, da.

    Så alle pengene jeg fikk, det var liksom en bonus, da.

    For kundene, de kunne da kreve det, å få maten gratis, da.

    Så han distriktsjefen, han var fornøyd da, når jeg dukka opp der igjen, med litt penger ihvertfall, da.

    Også avtalte vi at jeg skulle jobbe der, hver søndag da, (siden jeg jo jobba heltid, på Rimi Nylænde, og mange av de som jobba fast, på Chinatown Expressen Eiksmarka der, de likte ikke å begynne så tidlig, som klokka 13, på søndagene, så de ble mer fornøyde, når de fikk fler folk, som jobba søndagene der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det stod en kassettradio, (eller om det bare var en bilradio), i den HiAce-en, da.

    Så jeg pleide å høre på en nærradio, når jeg dreiv og kjørte rundt, med kinamat, i Oslo Vest og Bærum der da, på søndagene.

    Og to sangen, som jeg fortsatt husker, at det var liksom ‘digg’, å høre på, mens man kjørte, (og som var nye, på den her tida).

    Det var Savoy, med sangen ‘Velvet’.

    Og en sang som het ‘Lucy’s Eyes’, med et band som het Papermoon, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den DNB-filialen, i Bjerregaardsgate.

    (Der hvor kusina mi Heidi jobba, på slutten av 90-tallet).

    Det var den samme bank-filialen, (hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall), hvor hu Margrethe, (elskerinna til faren min), fra Bislett, (og ‘Dalom’/’Gokk’/Vestlandet), tok ut penger, i minibanken, (da søstera hennes kjørte), den gangen jeg var med faren min og Margrethe, til Fredrikshavn, med Stena Saga, (var det vel), på begynnelsen av 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 91: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXX

    En gang, i løpet av den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så var jeg på besøk hos bestemor Ågot, (en sommer).

    (Dette var vel antagelig sommeren 1994, hvis jeg skulle gjette.

    Muligens den gangen som Tommy, Ove, Pia og meg, avtalte at vi skulle ha en ‘søskenbarn-fest’, i Ungbo-leiligheten, hvor Pia og jeg bodde, i Skansen Terrasse 23.

    Den gangen Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde, på dette ‘Ågot-hus-besøket’, det var det, at onkel Runar og faren min, de presenterte et tilbud for meg, som kom helt uventet på meg, og som jeg fikk bakoversveis av, (må jeg si).

    Jeg hadde jo bestemt meg, for å satse på en karriere i Rimi, og prøve å bli assisterende butikksjef og butikksjef der, (som jeg hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud om, blant annet).

    Og det var bestemt, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, (altså at jeg fikk lederopplæring og erfaring i å jobbe som leder), på Rimi Nylænde, denne sommeren.

    For jeg husker det, at jeg hadde karrieren min godt i gang, i Rimi, da jeg fikk det tilbudet.

    Så dette må nok ha vært sommeren 1994, (vil jeg tippe på).

    Og det forslaget, (som jeg syntes at ble som noe helt surrealistisk, da), det gikk ut på at jeg skulle bo hjemme hos onkel Runar, i Son, og jobbe gratis på et dataprogram, for tannleger, (som han hadde tenkt ut).

    Og jeg syntes for det første ikke at det hørtes noe fristende ut, å bo hjemme hos onkel Runar, som en slag unge, (jeg fylte jo 24 år, denne sommeren), siden han var en sjefete og streng person da, (må jeg nok si).

    Så å bo i hans villa i Son, som hans sønn, (eller noe), det var ikke noe fristende, syntes jeg.

    Jeg hadde jo jobb, (hvor jeg skulle få lederopplæring), bosted, og fritidsaktiviteter, i Oslo.

    Så å foreslå for meg, at jeg skulle flytte til Son, det var som noe tullball for meg, da.

    Jeg lurte på hva faren min og onkel Runar tenkte med egentlig.

    Hvis de trodde at jeg ville synes det, at dette var et fristende forslag.

    Jeg hadde jo jobbet siden 1988, (altså seks år før det her), med unntak av et år riktignok, (1989/90), men da fikk jeg jo studielån.

    Så å jobbe gratis, og ikke ha penger til ting som røyk, cola, burgere, pizza, klær, diskoteker, ferier, hobbyer og fritidsaktiviteter osv., det hørtes veldig lite fristende ut, for meg, må jeg innrømme.

    Og jeg var jo også bortskjemt, etter å ha bodd aleine, i min fars leiligheter, på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg var nitten.

    Så jeg ville nok ikke trivdes, med å spise Runar Olsen-familien sin kjedelige mat.

    Jeg husker at Runar spiste kjedelige brødskiver med hvitost.

    Og det ville vel ikke hverken faren min eller jeg ha spist, når vi var hjemme.

    Vi spiste for det meste luksus-aktig mat, vil jeg si.

    Han nede hos Haldis og jeg oppe i Hellinga og Leirfaret, da.

    Og jeg var jo på ferie, hos Runar og dem, sommeren 1990, (var det vel).

    Og Heidi har seinere sagt at jeg på den ferien, maste om cola, da vi var i matbutikken.

    Om Runar, og dem, kunne kjøpe det da, siden jeg ikke likte melk.

    Men det gadd de ikke, da.

    Så det ville blitt som noe kjedelig tortur for meg, å ha bodd hos onkel Runar og dem, i Son, uten penger, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så hver eneste celle, i kroppen min, (eller hvordan man skal forklare det), fikk bakoversveis, da jeg hørte om denne planen, (til faren min og onkel Runar), da.

    (For jeg er også en veldig selvstendig person, som liker å være uavhengig, da.

    Og det her hørtes rimelig ‘svett’ ut, for meg, da).

    Så det her var veldig lite aktuelt da, for å si det sånn.

    Her var det sånn, at faren min og onkel Runar ikke kjente meg, (vil jeg si).

    Hvis de trodde at jeg ville synes at dette hørtes ut som et fristende forslag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste gangen, som jeg var på besøk hos bestemor Ågot, (om sommeren, ihvertfall).

    Det var vel sommeren 1995, (mener jeg å huske).

    Pia, (må det vel ha vært), fortalte meg det, at jeg var invitert, på en grillfest, hos bestemor Ågot, da.

    Det var vel ikke sånn at jeg gledet meg så utrolig mye, til å dra, på denne festen.

    For jeg mener å huske det, at onkel Håkon, pleide å gi meg ‘tyn’, fordi jeg ikke hadde lappen, og istedet tok bussen, når jeg skulle på besøk, til bestemor Ågot, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor, at jeg kom fram litt seint, med en buss, utpå ettermiddagen, (eller om det var tidlig på kvelden), en gang, til bestemor Ågot, da.

    Da hadde hele gjengen trukket inn i ‘Ågot-huset’, istedet for å sitte utendørs, på denne fine sommerkvelden, da.

    (Så det var ikke som grillfestene, til onkel Håkon, på 70- og 80-tallet, hvor folk var ute i hagen og drakk, hele kvelden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk bare servert en bakt potet, da jeg kom fram dit.

    Dem hadde ikke spart noe grillkjøtt til meg, da.

    Så jeg spiste den her bakte poteten, i omtrent ensom majestet, ute på den ‘sement-kloss’-terrassen der da, (som de endelig hadde fått satt et tregjerde rundt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg gikk vel knapt inn verandadøra der, etter å ha spist den her bakte poteten, vel.

    For jeg var vel litt skuffa, over at jeg ikke fikk noe ordentlig mat der, liksom.

    (For jeg regna vel ikke en bakt potet for å være en ordentlig middag, liksom.

    Jeg pleide jo å lage biff og kjøttdeigretter selv.

    Så jeg visste at et ordentlig måltid vanligvis inneholdt en proteinrik del, (som kjøtt av noe slag), da.

    Og ikke bare en karbohydratrik del, som jeg regna poteter for å være, da).

    Så jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en ordentlig middag der, da.

    Og det var ikke noe hyggelig der heller, syntes jeg.

    Så jeg bestemte meg bare for å dra tilbake til Oslo igjen, den samme dagen.

    Så jeg tok en buss, tilbake til Drammen igjen da, den samme kvelden.

    En buss som var i Drammen, før det siste toget til Oslo, hadde gått, da.

    Og jeg rakk vel også å komme meg hjem, med en av de siste T-banene, tilbake til Ellingsrudåsen igjen, den samme dagen.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han pleide noen ganger, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), å dra med meg, til bowlinga, på Strømmen Storsenter, for å spille bordtennis, (husker jeg).

    Og en gang, så var også Axel med, husker jeg, til bowlinga, (på Strømmen Storsenter), der, da.

    Og på bowlinga der, så var det også en del spilleautomater, husker jeg.

    Og det var også en sånn punchingball-spilleautomat der, (husker jeg).

    Hvor man kunne måle, hvor hardt man slo, da.

    Og da begynte Axel å mobbe meg, (husker jeg).

    Fordi at jeg ikke klarte å slå like hardt som han, da.

    (Enda jeg var cirka 23-24 år vel, og Axel var åtte år yngre enn meg, altså 15-16 år).

    Men Axel hadde trent mye karate, vekter og kung-fu, da.

    Så han klarte å slå hardere enn meg, da.

    Og han begynte å mobbe meg, og si noe sånt som at ‘hvordan skal du klare å forsvare deg selv’, (eller noe).

    Noe som var rimelig flaut, for meg da, husker jeg.

    Men nå hadde jo jeg vært gjennom Geværkompaniet, og lært selvforsvar, og sånn, der, da

    Men det sa jeg ikke noe om, da.

    For jeg var ganske moden, da.

    Og jeg syntes ikke at det her var en så viktig diskusjon, da.

    (For jeg mente vel at vi bodde i et sivilisert land da, hvor det var andre ting enn størrelsen på biceps, som var viktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor jeg er så svak i arma, det veit jeg ikke.

    (Det var jo sånn i Geværkompaniet og, at jeg klarte alt på sirkeltreninga, til sersjant Dybvig, unntatt ting som gikk på armstyrke, sånn som armhevingen, osv.

    Selv om jeg vel må ha klart minstekravet til armhevinger, da jeg var i militæret.

    Så klarte jeg vel ikke så mye mer enn det, kanskje.

    (Ihvertfall ikke hvis jeg skulle ta armhevingene ordentlig).

    Men jeg har nok mer utholdende styrke, (enn eksplosiv styrke), i armene da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og Frisell, Grønvold og Pålhaugen, (var det vel), de erta meg vel litt for det samme, på Terningmoen, under sirkeltreningen til sersjant Dybvig, og de måtte ut på straffe-joggetur, om kvelden, for å ha tulla, under den sirkeltreninga da, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

    Men faren min, han fikk meg til å være hjelpegutt, da han leverte køye- og vannsenger, fra jeg var ni år gammel.

    Og faren min, han fortalte meg også om noen han så i militæret, som fikk lange armer, siden de bare var fire soldater, om å bære en type båt, som hans avdeling var seks soldater om å bære da, (var det vel).

    Så det kan være at jeg fikk lange armer da, av å jobbe som hjelpegutt, for faren min, når han leverte senger.

    For da var det mye bæring, (av bunnplater og senge-elementer), som var tungt for meg, som bare var en ni år gammel gutt, husker jeg.

    Så kanskje jeg fikk lange armer, da.

    Og at dette er grunnen til at jeg er så dårlig til å ta armhevinger, osv.

    Siden armene mine er så lange, (og overarmsmusklene mine ikke er så tjukke, at det gjør noe, (av en eller annen grunn)), da.

    (Hvem vet).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Rimi hadde blitt delvis kjøpt opp av ICA, og ICA hadde blitt delvis kjøpt opp av Ahold, (var det vel).

    (Selv om dette muligens var et par år seinere, enn da jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så var det ei litt eldre dame, som var kunde, på Rimi Nylænde.

    (Ei med mørkt hår, vel).

    Som begynte å prate til meg, på T-banen, på vei til jobb, (husker jeg).

    (Omtrent som at hu jobba i en avis, eller noe).

    Også spurte hu meg hva jeg syntes om det, at Ahold hadde kjøpt opp deler av ICA og Rimi, da.

    (Eller hvordan det her var, igjen).

    Og da måtte jeg svare noe, (og liksom prøve å si noe positivt da), syntes jeg.

    (Selv om det her kom rimelig bardus på meg.

    For jeg var ikke akkurat vant til det, at kundene prata om sånt her til meg, på fritida, da).

    Så jeg sa det, at jeg syntes at det her var bra, da.

    For jeg hadde lest det, at Ahold eide masse butikker, i USA, osv.

    Så jeg svarte hu kunde-dama det, at kanskje dette salget, av ICA og Hakon-aksjer, til Ahold, kunne bety det, at det var mulig for Rimi-ledere, (sånne som meg), å få jobbe en tid i USA, for eksempel.

    (Selv om jeg aldri hørte noe, om noen sånne jobb-muligheter, innen Ahold, etter det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det cirka ti stikkord-setninger igjen, på det A4-arket mitt, med notater, for denne boken.

    Så det blir vel to-tre kapitler til, av denne boken, vil jeg tippe på.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

    Vi får se.

    PS.

    Onkel Runar sa forresten, at jeg skulle få provisjon da, av inntektene, av det tannlege-programmet, hvis det kom ut i salg, da.

    Men hva med tidsperioden i mellomtiden, liksom?

    Jeg ville jo mistet uavhengigheten min og selvstendigheten min.

    Og alle godene, som jeg var vant med og som jeg kjøpte med lønnen min, fra Rimi.

    Så dette ville blitt som et mareritt, for meg, vil jeg si.

    Og jeg hadde jo i tiden før klart å gjøre meg uavhengig, av faren min.

    (Jeg fikk ikke penger av faren min lenger, som jeg gjorde, de første månedene, som jeg bodde, i Oslo, (til husleie, osv)).

    Og jeg traff vanligvis ikke faren min annet enn i jula, (når jeg ikke hadde noe annet sted å oppholde meg, for jeg syntes ikke at jeg kunne være alene i jula, da).

    Så at jeg skulle gi opp den uavhengigheten, som jeg hadde klart å oppnå, ved å bli avhengig av onkel Runar.

    Nei, det var jo som noe mareritt-aktig, for meg.

    For jeg likte jo ikke onkel Runar så bra, engang.

    Jeg synes han var rimelig brå og streng og aggressiv da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg selv, jeg hadde jo også laget både kryssordprogram og tippeprogram, i årene, før det her.

    Men sånn som jeg så det.

    Så var det en ting å lage et program.

    Det var en annen ting å få det ut i butikker, osv.

    Så for meg, så virka det ikke som sikkert, at jeg ville noen penger, i det hele tatt, for den programmerings-jobben.

    Så det her ble som noe useriøst, for meg da, vil jeg si.

    Og jeg så jo på meg selv om et voksent menneske.

    Som var vant til å disponere noen penger, til både nødvendige ting, og ting som var morsomme, da.

    Og ikke som en unge, som bare fikk noen ukepenger, en gang i uka, liksom.

    Så det her ble som noe nedverdigende, for meg, å bli tilbudt en sånn ‘slave-jobb’, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den brødskiva, som onkel Runar lagde den gangen, i Son, (på midten av 80-tallet vel), med hvitost på.

    Den var det også en skive tomat på da, forresten.

    Men da var liksom både brødet, osten og muligens også tomaten skåret av, fra før, da.

    Og det var ikke noe jeg pleide å gjøre, på Bergeråsen, liksom.

    At jeg fant fram et gammelt brød.

    For det kunne ofte være både hardt og muggent da, for eksempel.

    Og det samme med osten, kanskje.

    Og ihvertfall tomaten, (selv om jeg aldri pleide å kjøpe det).

    Så hvis jeg skulle spise noe mat, på Bergeråsen.

    Så spiste jeg helst nyinnkjøpt mat, da.

    For jeg var ikke så flink til å vaske opp og til å holde orden i kjøleskapet osv., da.

    Siden jeg var en unge, som bodde aleine, da.

    Og da var jeg ofte litt for nedfor, til å ta oppvasken osv., som var noe jeg hatet fra da jeg bodde hos mora mi, for hu tvang meg, (og også Pia, forresten), til å ta oppvasken, som 5-6 åringer, (i Mellomhagen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Noen søker om den vikingskatten, som tippoldefaren min, Gullek Gullekson Toeiet Gulleksrud, fant

    skatt tippoldefar

    PS.

    Her er mer om dette:

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/01/den-som-fant-traen-skatten-det-var.html

    PS 2.

    Gulleksrud, (som var adoptiv-tippoldefaren min), han var jo mye i Amerika.

    Kan dette ha vært vikingting som egentlig ble funnet i Amerika?

    Også har dem latt som at det var gravd ned i Norge?

    Hm.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 4 – Kapittel 58: Jula 1995

    Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.

    (Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.

    Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).

    Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).

    Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.

    Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.

    Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).

    (Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).

    Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.

    Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.

    (For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).

    Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).

    (Noe sånt).

    Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).

    Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.

    For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).

    (Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.

    For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.

    Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.

    Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.

    Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.

    Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.

    Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).

    Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.

    Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.

    For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).

    Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.

    Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    (Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.

    Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.

    Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).

    At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.

    Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.

    Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.

    (Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.

    Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.

    Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.

    Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.

    Og begynte så å ta han på skuldrene, da.

    Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.

    Hadde Christell og faren min et forhold?

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.

    (Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).

    Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.

    Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.

    (Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).

    Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.

    Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).

    Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.

    Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.

    At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.

    (Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.

    Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.