Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Jeg fikk en ny e-post fra Riksarkivet







    Google Mail – Spørsmål – Rasjoneringskort under krigen







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Spørsmål – Rasjoneringskort under krigen





    riksarkivet@arkivverket.no

    <riksarkivet@arkivverket.no>





    Wed, Apr 14, 2010 at 2:32 PM





    To:

    "eribsskog@gmail.com" <eribsskog@gmail.com>



    Rasjoneringskort under krigen

    Vi viser til din e-post av 09.04.2010.

    Vi har dessverre ikke funnet noe informasjon om dette i våre arkiver. Vi beklager å ikke kunne hjelpe deg i denne saken.

    Med hilsen

    Seksjon for brukertjenester og formidling
    Riksarkivet






  • Det værste tremenningen min, Øystein Andersen, har gjort, ifølge johncons-bloggs lesere, det er at han ikke hilste på meg, en gang jeg var på Sand

    værste øystein gjort

    PS.

    Jeg har laget en tegneserie faktisk, om denne hendelsen.

    Som skjedde sommeren 1991, husker jeg.

    Jeg skal jeg se om jeg finner den tegneserien.

    PS 2.

    Her var den tegneserien ja:

    3514322959_468cc3e0ba

    PS 3.

    Og den sommeren, da Axel var hos farmora til meg og søstra mi på Sand.

    Da fikk Axel noen mynter, (som jeg hadde fått av farmora mi, mange år før), for han maste seg til de.

    Men da ble Axel liksom som barnebarnet til Ågot, syntes jeg, så derfor syntes jeg det var greit, selv om det var mange mynter, som Ågot hadde samla i mange år.

    Og, da syntes jeg også at Axel måtte ha noe fra mora si sin familie.

    Og da hadde jeg liggende, på Sand, hos Ågot, bilder av meg og Axel sin tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, fra Danmark, som var general.

    Og jeg hadde mange bilder av han generalen og danskekongen, osv.

    Så jeg ga Axel halvparten av bildene.

    (For jeg hadde fått tingene etter den kjente øverstkommanderende generalen, og også etter storebroren hans, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som jeg fant ut igår at ble nominert til Nobels Fredspris, i 1931, og som hadde vært viktig dommer i Haag og Epypt, og i Egypt var han til og med president for en domstol).

    Så jeg hadde igjen mange ting.

    Jeg hadde frimerkene mine der, (jeg samla egentlig frimerker og ikke mynter).

    Jeg hadde dokumentene etter Didrik Nyholm, noen sirlig håndskrevne dokumenter, fra tiden i Egypt og sånn, mener jeg det var.

    (Det var kronglete for meg å lese skriften hans, da måtte jeg satt meg ned i fred og ro.

    Og jeg ville ikke lese det hos Ågot, for hun hadde nok blitt sur, siden dette var hu andre bestemora mi sin slekt.

    Og jeg ville ikke ta det inn til Oslo, når jeg bodde hos Axel, for jeg leide bare et rom hos Axel og dem, så jeg trodde det lå tryggere på Sand.

    Og jeg hadde et brev, (på kartong), fra danskekongen til en general i slekta til min mormor, om at danskekongen ikke kunne komme i bursdagen til generalen.

    Det brevet lå sammen med noen frimerkebrev jeg samlet på, i det samme albumet.

    Så derfor forsvant ikke det brevet, tilbake til bestemor Ingeborg.

    Så det ligger nå hos City Self Storage i Oslo.

    Og Axel fikk 4-5 av fotoene vel.

    Men kanskje ca. 100 sider, sirlig håndskrevne, etter Didrik Nyholm, ble liggende igjen på Sand.

    Og over halvparten av fotoene, vil jeg si.

    Og kanskje noen andre artige ting.

    Og frimerkene mine da.

    Og en safe.

    Men bestemor Ingeborg skulle plutselig ha tilbake de tingene etter sin morfar og grandonkel, hørte jeg, av min far, var det vel.

    Så jeg tror hun fikk de tingene tilbake.

    De forsvant ihverfall fra Sand.

    Etter militæret, var det vel, så henta jeg frimerkene inn til Oslo, (for da bodde jeg på Ungbo, hvor jeg kunne låse rommet, hvis jeg dro på jobb/studier).

    Men jeg ble jo nesten sjokka og såret, over at jeg mista de artige skriveriene fra han slektingen til bestemor Ingeborg, som var i Egypt, osv.

    Det var liksom sånn at det stakk inni meg, syntes jeg.

    For jeg skjønte ikke hvorfor hun ville ha det tilbake heller.

    For jeg syntes egentlig at det var litt gjevt, å ha dokumenter etter sånne viktige slektinger.

    Men jeg syntes også at jeg hadde et ansvar, ovenfor lillebroren min, Axel, at han skulle kanskje få et bånd til sin mors familie da, og også til farmora mi på sand, og min fars familie.

    For da fikk han liksom litt ballast i livet, tenkte jeg.

    Eller noe å være stolt over da.

    Jeg tenkte at han hadde jo nesten bare bodd inni Oslo.

    Han skamma seg kanskje over mora si, som gikk for å være sinnsyk.

    Så jeg trodde kanskje det var bra for han, å få de tingene etter riktignok min fars familie, og også vår mors familie.

    For da fikk han liksom et bånd til de familiene da, på en måte, tenkte jeg.

    Og det kunne vel kanskje være greit, å ha litt bånd til forskjellige slekter, tenkte jeg.

    Og ikke bare til faren og stemora si, tenkte jeg, som Axel hadde da.

    For Axel oppførte seg jo bra, når han var på Sand.

    (Bortsett fra at han plutselig var litt ufordragelig, og sa ‘kan ikke jeg få de myntene da’.

    Og det sa han på slutten av ferien, og ikke på begynnelsen.

    Og han visste vel at det som lå i de skuffene var mitt.

    Men men).

    Men når vi kom til Oslo, så var Axel så frekk og ekkel.

    Han lo meg stygt og provoserende og kvalmt og klystete, vil jeg si, opp i tryne.

    Mens noen utlendinger, stod på Jernbanetorget stasjon, og ergret seg over oss, merka jeg.

    For Axel skjønte kanskje ikke, at han var tilbake i Oslo.

    Han var ihverfall skikkelig ekkel og jeg var i affekt, for han ville ikke slutte å glise stygt og le ekkelt opp i trynet på meg.

    Mens de utlendingene, som kanskje hadde kniv, ble mer og mer provosert de og.

    Så etter å ha prøvd å få Axel til å våkne opp og skjerpe seg og slutte å være så ekkel, mange ganger.

    Uten at han ville stoppe.

    Så bare ble jeg rasende, og sinna, og spente til han.

    Og traff der det gjør mest vondt.

    For jeg oppfattet det her, som at han hadde lurt meg for de fine tingene, de myntene og de fotoene.

    Og når vi kom til Oslo, så bare lo han meg opp i trynet, og var ikke noe takknemmelig, men bare ekkel, og var ikke som noen bror, men som en klysete og bortskjemt og ekkel drittunge, som holdt på å få noen utlendinger til å angripe oss, for han oppførte seg så breialt også.

    Så jeg bare ble så provosert, at jeg bare spente til han.

    Så traff jeg ulykkelig da, der det gjorde mest vondt.

    Så da måtte søstra mi trøste Axel, mens jeg ikke sa et ord, på veien tilbake til Furuset og Ellingsrudåsen.

    Så det var veldig et veldig rart skifte i oppførsel, fra Axel, med en gang vi kom til Oslo.

    Og det takla jeg ikke så bra, for vi ble nesten angrepet av to kriminelt utseende utlendinger, som jeg så på som litt farlige, for jeg så de fulgte med på oss, og jeg var mye tynnere på den tida, før jeg var i militæret og før jeg begynte å trene, osv.

    Og man kan se det, at på Sand, så sa ikke Axel noenting, han oppførte seg som en snill gutt, (hvis man ser på den tegneserien).

    Men i Oslo så ble han til den djevelungen da, som nekta å høre, når jeg prøvde å få han til å holde kjeft, da noen utlendinger holdt på å angripe Pia og Axel og meg, på Jernbanetorget t-banestasjon.

    Ihvertfall så irriterte og provoserte Axel hele Jernbanetoget t-banestasjon.

    Og han ville ikke holde kjeft, enda jeg prøvde så godt jeg kunne, å skremme han.

    Så bare ‘hehhehehe’, den råe og stygge latteren, rett i tryne, gjentatte ganger, selv om jeg prøvde å signalisere og få han til å holde kjeft.

    For han kunne fått oss knivdrept, eller noe, av de utlendingene som stod der.

    Bare spørr min fetter Ove, hva som skjer, hvis man oppfører seg som en provoserende idiot i Oslo.

    Da blir du angrepet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så jeg følte meg sviktet av kameratene mine Øystein Andersen og Glenn Hesler, og broren min, Axel Thomassen, etter den ferien, på Sand, sommeren 1991.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og da var det ikke så mange igjen.

    Da var det søsteren min igjen, men hun hadde tulla med meg, i årene før, så hun var ikke akkurat noen god søster, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Jeg lurer nå på om det er søstra mi som kontrollerer Axel.

    For jeg husker vagt, at en gang, så sa søstra mi, ‘husker du da vi bodde i Larvik, og leika med playmo og dukkehuset osv.’, til Axel.

    (Noe sånt.

    Mens jeg var i det samme rommet da, i Larvik eller på Berger, eller hvor det var).

    For jeg flytta jo tidligere til faren min, enn søstra mi.

    Så søstra mi bodde sammen med Axel, til han ble ca. fem år vel.

    Mens jeg flytta til faren min, da Axel var bare et år vel, i 1979.

    Mens søstra mi flytta til faren min, i 1983 vel, altså da Axel var fire og et halvt år, våren 1983.

    Så jeg tror at søstra mi må ha kontrollert Axel, da de bodde på Tagtvedt, i Larvik.

    Det var tanken som dukka opp i huet mitt nå.

    At søstra mi, må ha tulla med mora mi, og vist med playmo-figurer, i dukkehuset, på rommet sitt, og forklart for Axel, hva han skulle si osv.

    Sånn tror jeg det kanskje kan ha vært, da Pia og Axel og mora vår, bodde på Tagtvedt, i Larvik.

    Før søstra mi ville flytte til faren min.

    For jeg var ganske sjelden på Tagtvedt egentlig.

    Ihvertfall etterhvert.

    Jeg jeg likte meg best i Larvik sentrum, for jeg kjente jo folk der, for vi bodde jo i Jegersborggate, i Larvik, da jeg bodde der.

    Og mora mi lurte meg på en 500-lapp, på Albert Bøe, en gang.

    Nei, Domus, var det vel, en påskeferie.

    Så jeg hadde noen penger den påsken, og jeg var litt bortskjemt.

    Så jeg likte ikke å dra ned dit, etter det, siden mora mi hadde rappa den 500-lappen fra meg, i matbutikken, når vi handla på onsdagen før påske, eller noe.

    Og jeg fikk ikke noen penger.

    Så mora mi stjal de pengene.

    Jeg betalte for påskematen, i kassa.

    Og da skulle kassadama ha gitt meg penga, for jeg ga penga i hånda.

    Men da strakte mora mi ut hånda, og forlangte å få penga, fra kassadama.

    Og da ble jeg veldig sinna, men jeg lagde ikke noe scene ut av det.

    Det hadde blitt for flaut.

    Men etter det så var ikke jeg så glad i å dra til mora mi.

    Så hva som foregikk i det huset der, på Tagtvedt, det veit jeg ikke.

    Jeg var der kanskje 8-10 ganger da, på to år, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Her kan man se at det fantes noe lignende av ‘juledramarkivet’, som jeg har skrevet om på bloggen

    juledramarkivet

    http://www.dagbladet.no/2010/04/09/nyheter/riksarkivet/andre_verdenskrig/grini/quisling/11205571/

    PS.

    Men jeg har ikke klart å spore opp flaska som farmora mi, Ågot Mogan Olsen, prata om.

    Fabrikkeier Jebsen, ved Berger-fabrikkene, hadde brukt av rasjoneringsklippet til farmora mi, og bestilt ei flaske dram, fra Vinmonopolet i Drammen, i hennes navn.

    Og farmora mi hadde blitt egla, av postmann, var det vel, og hadde blitt så snurt, at hu hadde tatt med den flaska, ned til ‘n Ola, og drukket opp flaska der.

    Men jeg er ikke sikker på om det er mulig å spore opp den flaska nå, snart 70 år seinere.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg sendte en e-post til Riksarkivet om dette:







    Google Mail – Juledramarkiv fra krigen/Fwd: Arkiv over juledram fra krigen?/Fwd: Rasjonering av juledram under krigen







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Juledramarkiv fra krigen/Fwd: Arkiv over juledram fra krigen?/Fwd: Rasjonering av juledram under krigen





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Apr 9, 2010 at 7:57 PM





    To:

    riksarkivet@arkivverket.no



    Hei,

    jeg ser at dere har mye greier fra krigen, på Dagbladet.no sine nettsider, i dag.
    Jeg har prøvd å kontakte Posten og Vinmonopolet, for å prøve å spore opp ei flaske dram, eller juledram, som fabrikkeier Jebsen, ved Berger-fabrikkene, bestilte i navnet til farmora mi, Ågot Mogan Olsen, under krigen.

    (Han brukte av rasjoneringsklippa til farmora mi).
    Så hadde farmora mi blitt så rabiat, da hu hørte det, av postmann, så hu hadde tatt med den flaska ned til 'n Ola, og drukket opp flaska der.

    Har dere oversikt over et slikt juledramarkiv, for eksempel, fra krigen, sånn at det var mulig å spore opp flaska der?
    Dette skjedde på Berger i Vestfold, (Berger Gård vel), og polet var Vinmonopolet i Drammen.

    På forhånd takk for hjelp med å klare å spore opp flaska!
    Mvh.
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2009/10/22
    Subject: Arkiv over juledram fra krigen?/Fwd: Rasjonering av juledram under krigen

    To: jorn.michalsen@posten.no

    Hei,

    jeg driver å skriver på en blogg som heter johncons-blogg:

    Det som er, er at jeg husker en historie, som farmora mi, Ågot Mogan Olsen, fortalte under krigen.

    Om fabrikkeier Jebsen, fra Berger, som farmora mi tjenestegjorde hos, som tjenestepike.
    Så hadde han sjølveste Jebsen, bestilt ei juledram-flaske, i navnet til farmora mi, som het Ågot Mogan, på den her tida, tror jeg ganske sikkert.

    Og da ble det stor oppstuss, på Berger, for dette kom ut fra Posten, tror jeg det må ha vært, og videre til fabrikkfolket da, at det lå ei juledramflaske, på Berger postkontor, adressert til farmora mi da, som var fra Rollag i Numedal, og var religiøs og aldri drakk.

    Så da ble det jo stor hurrabalik da.
    Så jeg prøver nå å finne ut, hvilken krigsjul dette var, om det var jula 1943, som jeg mistenker.
    (For jeg lurer på om fabrikkeier Jebsen, da fikk kloa i farmora mi.

    For farmora mi fortalte meg det, at hu gikk ned, til 'n Ola, (på Sand, tror jeg, eller Sandbu, som postkonteret het, i gamle dager, i butikken til 'n Oddmund Larsen, het han vel).

    Så jeg lurte på om dere har 'juledram'-arkiv, over dette, for Vinmonopolet kunne ikke finne den juledramflaska, i arkivene sine, fra krigen.
    Men jeg mener at dette må ha blitt registrert, i arkivet, til postkontoret på Berger, som hadde postnummer 3075 Berger, ihvertfall på 70 og 80-tallet.

    Nå er det post i butikk, på Spar i Svelvik, som har tatt over, så jeg på hjemmesidene til Posten.
    Så jeg lurte på om dette er hos Nasjonalarkivet, eller i Postens arkiver, eller hvordan jeg kan finne ut av dette.

    For jeg lurer som sagt på om fabrikkeier Jebsen, fikk kloa i Ågot, siden hu drakk opp krigs-juledramflaska, sammen med 'n Ola, og da ble nok ikke fabrikkeier Jensen særlig blid, så han har nok da antagelig innført noen mer eller mindre straffereaksjoner, ovenfor farmora mi Ågot, som var fra landet, oppi Numedalen da, så hu var vel ikke vant med sånne utspekulerte fabrikkeiere som er fra slekt som hadde utvandret fra Nord-Tyskland, under faren eller farfaren hans vel.

    Så da lurer jeg på om faren min er sønnen til Jebsen.
    (Jürg Jebsen tror jeg han het, hvis ikke det var faren hans, og det var han sønnen hans som tulla med Ågot, da het han i såfall Jørg Jebsen, hvis jeg husker det riktig).

    Og det passer hvis den flaska ble sendt i 1943, nemlig, så jeg lurer på hvem som har oversikt over rasjoneringsklippa, fra krigen, når det gjaldt 'juledram', eller sprit/alkhol da, og dette ble jo sendt med posten, så jeg tenkte at jeg kunne prøve å høre med dere.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Kundesenter, Vinmonopolet <kundesenter@vinmonopolet.no>

    Date: 2009/10/19
    Subject: RE: Rasjonering av juledram under krigen
    To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Hei igjen,

    Vi har dessverre ikke arkivet du spør etter.

    Med hilsen

    kundesenteret

    AS VINMONOPOLET

    Akersgata 51

    Postboks 6953 St. Olavsplass, N-0130 Oslo

    Tlf: 04560 Faks: 22 01 51 90

    Web: www.vinmonopolet.no

    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 16. oktober 2009 13:03

    Til: Kundesenter, Vinmonopolet

    Emne: Re: Rasjonering av juledram under krigen

    Ok,

    husk at hu het Ågot Mogan da.

    For hu het vel ikke Mogan Olsen da, for dette her med fabrikkeier Jebsen, det

    var vel før hu traff farfaren min tror jeg, siden hu gikk til 'n Ola med

    flaska, og ikke til farfaren min.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2009/10/16 Kundesenter, Vinmonopolet <kundesenter@vinmonopolet.no>

    Hei!

    Morsom historie :o)

    Har videresendt henvendelsen til

    arkivaren vår som skulle se på saken. Du får svar hvis han klarer å finne ut av

    det.

    Ha en god helg!

    Med hilsen

    Elsbeth

    Vinmonopolets kundesenter

    Besøksadresse: Akersgata 51, 0180 Oslo

    Postadresse: Postboks 6953, St. Olavs plass,

    0130 Oslo

    Telefon: 04560

    www.vinmonopolet.no

    Fra: Erik

    Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 16. oktober 2009 10:07

    Til: Kundesenter, Vinmonopolet

    Emne: Rasjonering av juledram under krigen

    Hei,

    farmora

    mi, Ågot Mogan Olsen, hu fortalte meg på 80-tallet, en historie fra krigen.

    Hu jobba som tjenestepike, på Berger gård, for fabrikkeier Jebsen, som hadde de

    berømte Berger-fabrikkene, hvor det ble produsert tepper og tekstil da.

    Farmora

    mi fortalte, at like før jul, var det vel, et krigsår, så hadde fabrikkeier

    Jebsen, bestilt en flaske juledram, i farmora mi sitt navn, og brukt hennes

    rasjoneringskort, da.

    Og

    farmora mi, hu var fra Rollag i Numedal, og hu stemte KRF, så hu drakk aldri.

    Men hu ble så sinna, når de andre folka på postkontoret på Berger osv.,

    fortalte hu det her da, at fabrikkeieren hadde brukt hennes rasjoneringskort,

    for å bestille juledram, uten å spørre henne.

    Så farmora mi fortalte at hu tok med juledramflaska, til en som het Ola, som

    jeg tror var i familien hennes, siden de var mange søsken, fra gården Mogan da,

    i Rollag, og flere av de flytta til Berger, hvor de sikkert jobba på fabrikken

    først da, før søstrene hennes Margit og Anne for eksempel, begynte med egen

    systue da, på Sand, nabobygda, eller en annen del av bygda.

    Så sånn var det.

    Men jeg lurte på hva som skjedde med 'juledram'-arkivet, hadde jeg nær sagt,

    etter krigen.

    Var det amerikanerne som fikk tak i det arkivet, hvor det stod hvem som

    bestilte juledram og annen dram, under krigen?

    For

    jeg lurte litt på hvilket år det var, som farmora mi bestilte juledram.

    For

    jeg vet jo at NRK-arkivet, blant annet, har blitt digitalisert og gjort

    søkbart, på EDB.

    Så jeg lurte på om 'juledram'-arkivet også har blitt gjort søkbart, eller må

    jeg ringe Vinmonopolet i Drammen da?

    Mvh.

    Erik Ribsskog






  • Plantene bevegde seg

    Og alt var ikke så bra hos faren min sin familie heller.

    For en gang, da jeg var guttunge, og bodde i Larvik, hos mora mi.

    Så var jeg på ferie hos faren min, og skulle sove hos farmora mi.

    Fordi faren min bodde der, de første årene etter at foreldra mine ble separert.

    Eller fordi faren min skulle til Oslo, eller noe.

    Og da måtte jeg sove på sofaen, husker jeg.

    Og da fikk jeg nesten mareritt.

    For da syntes jeg at plantene til Ågot, bevegde seg i vinduet, som jeg kunne se fra sofaen jeg lå på da.

    Så sa jeg det til Ågot da.

    Men det var nok jeg som var i halvsøvne.

    Men hvorfor jeg måtte sove på sofaen, det veit jeg ikke.

    Men det var vel en grunn da.

    Og jeg var nok ikke helt trygg da.

    Så det er mulig at det var noe galt på Sand der og.

    En gang, da jeg og søstra mi var sånn 4-5 år, og ikke hadde vært på Sand, på et år kanskje, (for mora vår nekta faren vår, å se oss, noen ganger, og noen ganger drøyde faren min det, mellom hver gang han henta oss, som oftest var i påskeferien og sommerferien osv. da).

    Så skremte faren vår oss, og løp etter oss, og sa at ‘her kommer ulven’.

    Også gikk han ned på verkstedet.

    Så skremte farmora vår, Ågot, oss, og løp liksom etter oss da, og sa ‘her kommer gribben’.

    Så jeg har lurt på seinere, om det var noe innøvde greier.

    Som for å fortelle meg og søstra mi, at det var noe galt på Sand der.

    Hm.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Så skremte

  • Nå har jeg fått dåpsattest fra Svelvik kirke

    img324

    PS.

    Det var jo moren min som var født Ribsskog, og ikke faren min.

    Men men.

    Av fadderne, så var Ågot Mogan Olsen, det var farmora mi, som nesten var som en mor for meg, etter at jeg flytta til faren min.

    Og hun ordna også med konfirmasjonen min, uten noe særlig hjelp fra foreldra mine, sånn som jeg kan huske det.

    (Faren min kom ikke engang i konfirmasjonsmiddagen, sånn som jeg kan huske det.

    Men men).

    Johan Martin Ribsskog, det er onkelen min Martin, som dreiv den gården, Løvås, som jeg jobba på, noen måneder, i 2005, (hvor jeg ble forsøkt drept, og derfor rømte til England, sommeren 2005).

    Anna Holmsen, det tror jeg må være søstra til morfaren min, Johannes Ribsskog, (fra Skedsmo antagelig), men det er jeg ikke helt sikker på.

    Jeg kan aldri huske å ha møtt henne.

    Så sånn er det.

    Jeg får vel sende en e-post til Svelvik kirke, og si fra om at det er mora mi som var født Ribsskog, og ikke faren min.

    Det ser litt rart ut.

    Men men, de sendte ihvertfall en dåpsattest.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Onkelen min og familien hans fra Son, var ofte på besøk hos Ågot. En gang lærte fetteren min Ove meg, å skrive noe sånn her. Da lurte folka i klassen

    grafitti 2

    PS.

    Spesielt Ronald Lund, i klassen, var det som lurte da, når jeg tok med det grafitti-greiene, som Ove hadde lært meg, (fra Son), på Svelvik Ungdomsskole.

    Det var vel i 7. eller 8. klasse vel.

    (altså i 1983 eller 84, eller noe da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg husker at Ove og jeg, vi var i Drammen, på den tida, eller litt seinere.

    Og da skulle Ove gå rundt og se etter grafitti, i hele Drammen, husker jeg.

    Bare noe jeg kom på.

    Og vi var i Sverige, i en ferie, jeg og Ove og faren til Ove, og faren min.

    Og da kjøpte vi spraybokser.

    Også fikk vi lov å spraye ned et hus, i Son, av faren til Ove.

    Men syntes ikke det var noe lett å spraye med sprayboks.

    Så det ble helt jævlig.

    Jeg spraya vel bare noe hakekors, eller noe, bare på faenskap.

    Jeg husker ikke.

    Noe sånt.

    Men jeg var ikke nazist altså, jeg var bare sånn 13-14, eller noe, og det var bare på kødd.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Det der med grafittien, det var Ove sin greie det.

    Men jeg var nedslått fra å ha bodd aleine, siden jeg var ni år.

    Så derfor hang jeg meg på det, for jeg var så lei av å være aleine, så jeg var liksom litt sånn ‘needy’, ovenfor sosial kontakt.

    For jeg ble mye mobba på skolen og.

    Så derfor klengte jeg meg en del, til han fetteren min Ove da, når han var på besøk, og til søstra mi og stesøstra mi Christell, også på den her tida.

    For jeg var litt for ung til å bo aleine, da jeg var sånn 9-10 år.

    Så jeg led litt under det da.

    Det tæra på selvtilliten min da, for å si det sånn, å bli forlatt, for å bo alene, da jeg var så ung.

    Uten at noen forklarte meg hvorfor faren min flytta fra meg, og søstra mi også heller ville bo nede hos Haldis.

    Så sånn var det.

    Men fetteren min, var jo et par år yngre enn meg.

    Så derfor ville jeg gjerne være flinkest og tøffest da.

    Så derfor var det vel jeg tagga noen stygge greier i det fraflytta huset i Son, som han onkelen min, Runar Mogan Olsen, sa at vi fikk tagge i, sånn som jeg husker det.

    For jeg mener det var sånn, at jeg og Ove, ble egga opp, av Runar, til å tegne mye dritt i det huset.

    Så derfor var det jeg gikk berserk der, for jeg ble liksom litt sånn egga til å gå berserk, av Runar og Ove da, sånn som jeg husker det.

    Så derfor tegna jeg så mye stygge tagger, i det huset.

    Og jeg hadde også mye innestengt aggresjon, på den tida, husker jeg.

    Fra å bli mobba, av folka i klassen, og fra å bli forskjellsbehandla, av faren min, og Haldis, i forhold til Christell, for eksempel.

    Så jeg gjorde sånne ting, som å tagge ned det huset i Son, stjæle i butikker i Larvik og Drammen og Oslo, (pluss mat fra garasjen til Haldis, når jeg selv gikk tom for mat, i Leirfaret), og å skyte fugler, (og et par ekorn), med luftgevær.

    Men en gang, da jeg var sånn 17 år vel, så ble farmora mi så lei seg vel.

    Fra da jeg hadde skutt tre fugler, på hyttefeltet, Krok, het det vel.

    Det som var like ved der farmora mi bodde.

    Og de fugla ble skutt på samme stedet, så de lå i en haug.

    Så det så kanskje litt makabert ut.

    Og da skjønte jeg at farmora mi, hadde fått greie på det, at noen hadde skutt tre fugler, og lagt dem i en haug.

    Og at farmora mi skjønte det, at det var meg.

    Så da, så tenkte jeg at det var på tide å bli litt voksen.

    Så etter det, så slutta jeg med sånt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

  • Det jeg ikke visste om Rollag, det var at de også har Rollag i USA. Like ved Fargo. Var det her oldemora mi vokste opp som fosterbarn?

    rollag usa

    http://www.rollag.com/contact.php

    PS.

    Så for å vite hva som foregår i Norge, så tror jeg at man burde se filmen ‘Fargo’, for å finne ut hvordan familien min i Drammen osv., er.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det finnes også en bok om dette:

    Home » Family Histories » Rollag: From Norway to Minnesota
    Rollag: From Norway to Minnesota
    The Numedal Valley Immigrants and their Families

    Dennis K. Herbranson and Maxine Lee Shulstad

    Format: Hardcover

    Pages: 337 pp.

    Published: 2009

    Price: $50.00

    Item #: GWFH561

    Send orders to: Dennis K. Herbranson and Maxine Lee Shulstad, 4103 Carnation Drive, Arlington, TX 76016; e-mail: rollagtorollag@sbcglobal.net

    The authors have compiled a thorough genealogy of a small upper Midwest community whose ancestors emigrated from Rollag, Norway, and settled in Rollag, Minnesota. Encompassing 40 families, this book traces the first and second generation descendants and the ancestors of these immigrants. It contains almost 3,500 names and 300 pictures, as well as data and stories about the family members. The early ancestors are dated in the 1500s, with one family ancestry dating to the 13th century. The sources for the information are noted in the book.

    This book will provide valuable information for the genealogist or descendant who is searching for information on ancestors from the Numedal Valley in Norway and the families who came to this community in northwestern Minnesota.

    http://www.genealogical.com/products/Rollag%20From%20Norway%20to%20Minnesota/FH561.html

    PS 3.

    Min familie, (dvs. min far og min farmor), de fortalte meg ikke noe om at jeg hadde slekt som hadde vært i Rollag i USA.

    De nevnte aldri Rollag i USA engang, enda jeg bodde på Berger, i ti år.

    De snakka bare om Rollag i Numedal.

    Det her var vel litt mystisk, vil jeg si.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Det her er fra Rollag, hvor farmora mi var fra. Det virker veldig norsk, men når de dyrker drager, så mener jeg de er djeveldyrkere

    PS.

    Så kan vi tenke på.

    Hva hadde Ågot på veggen?

    Hu hadde et egyptisk bilde, av noe solgud, eller noe, vel.

    Og ei negerdame, som var vanlig å ha på veggen, på 50-tallet vel.

    (Kanskje derfor søstra mi sa de var rasister).

    Og et bilde av noen kuer osv.

    Som så nesten likt ut, med hvis man så ut av vinduet, for der gikk det ofte noen kuer og gressa, eller beita, eller hva det heter, på andre sida av riksvegen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Ågot prata også noe om å være snille mot kua, når jeg og søstra mi var små.

    Ågot pleide visst å la kua sleike på hånda, for det likte kua, for det smakte salt, sa Ågot.

    Så sånn var det.

    Og mora hennes pleide å rope, ‘kom kyra’, osv.

    Sa Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Rollag er bare 5-6 mil, fra Kongsberg, som vel kanskje er 4-5 mil fra Drammen.

    Noe sånt.

    Og Drammen, det er like ved Berger, og faren min og Haldis hadde vannsengbutikk i Drammen, og jeg var der ofte, også før jeg gikk på skole og jobba der.

    Men likevel, så tok aldri hverken faren min eller farmora vår, oss med til Rollag.

    Enda det bare var kanskje 10 mil unna Drammen.

    Og enda vi alltid dro på ferie til utlandet.

    Så det var litt snodig, synes jeg.

    Da jeg og søstra mi bodde hos mora vår, så pleide mora vår, (og stefaren vår, Arne Thomassen), ofte å ta oss med, på vinterferie, påskerferie osv., på forskjellige steder, på fjellet osv., i Telemark og sånn.

    Men faren min pleide alltid bare å dra til utlandet.

    Hvis det ikke var bryllup, eller noe, da.

    Men mora mi og Arne Thomassen, de kunne dra til landsbygda, enten på fjellet, eller Sørlandet, på ferie da.

    Så vi var ihvertfall på 2-3 ferier, hvor vi leide et sånt hus, på gårdstun da, og bodde der.

    En påske, husker jeg at vi leide et sånt kar-hus, eller hva det heter, som stod ledig, på et gårdstun, et sted, hvor utleierne holdt til i hovedhuset da.

    Og vi ungene, som var 4-5 år kanskje, ble spurt om vi var fra Oslo, av han gutten på gården da.

    Noe jeg forklarte at vi ikke var, vi var fra Larvik, sa jeg.

    Så sånn var det.

    Og en annen ferie, på landet, husker jeg og.

    Fra da vi var enda mindre vel.

    Med grinder og kukaker osv.

    Selv om jeg ikke husker hvor vi var.

    Og mora vår kunne ta oss med ut i skogen, rundt Larvik, for å plukke sopp.

    Og vi gikk stadig tur i skog og mark, spesielt rundt Nevlunghavn, hvor foreldra til mora vår bodde.

    Så mora vår lærte oss hva alle de forskjellige typene med bær osv. het, som vokste fritt da.

    Så sånn var det.

    Og som sagt hvilke sopptyper som var giftige, og hvilke som kunne spises.

    Og hva de forskjellige blomstene het osv. da, som vokste villt.

    Så det var ikke sånn at vi bare satt hjemme, da vi bodde hos mora vår.

    Spesielt før broren vår Axel ble født, så var vi ofte på søndagstur i skog og mark, enten med mora vår, i marka rundt Larvik, eller i Nevlunghavn da, hos foreldra til mora vår, som alltid gikk søndagstur.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 4.

    Så når det gjelder besteforeldres oppvekststeder.

    Så har jeg bare vært på farfaren min sitt oppvekststed, Bergstø/Arnestø, i Holmsbu, på Hurumlandet.

    Men jeg har ikke vært på morfaren min sitt oppvekststed, i Leirsund eller deromkring vel, i Skedsmo.

    Og jeg har ikke vært på farmora mi sitt oppvekststed, oppe i Rollag, i Numedalen.

    Og jeg har ikke vært på mormora mi sitt oppvekststed, i Frederiksværk, i Danmark, (det største huset der vel), hvor faren eide en av de største fabrikker i Danmark, Dansk Jernstøperi, eller noe.

    (Men det siste er vel kanskje ikke så rart, siden Fredriksværk ligger i Danmark, og farmora mi skammer seg kanskje litt, siden faren gikk konkurs.

    Hvem vet.

    Selv om hu ble sur hvis man spurte om faren, og da sa hun på sitt myndigste som jeg har hørt, ‘min far?’.

    Så det var liksom nesten ikke lov å spørre om faren.

    Så sånn var det.

    De var nok ganske nærme, siden moren døde tidlig vel.

    Så sånn var nok det.

    De tro på ferie sammen til Sveits/Østerrike vel og Norge osv., var det vel, og Afrika(?)

    Noe sånt)

    Men min mormor rådet meg til å dra å se på slottet Højriis, på Mors, på Jylland, som hadde blitt forrandret mye, siden det postkortet jeg hadde av det slottet, ble tatt, som lå i et krus jeg fikk av mormora mi, som var en gave til en Lauritz Gjedde Nyholm vel, fra danskekongen.

    Så sånn var det).

    Og jeg har heller ikke vært på mora mi sitt oppvekststed, Stokmarknes.

    Men mora mi har prata om Stokmarknes og Vesterålen, mange ganger, og fortalt om hvor fint det var der, og de lengta nok tilbake dit, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men Stokmarknes, er jo langt å dra, fra Larviksområdet.

    Så det skjønner jeg jo egentlig, at mora mi og Arne Thomassen, ikke tok oss med til Stokmarknes, og Nord-Norge, for det var nok for dyrt.

    Det var ofte sånn, at Arne Thomassen ikke hadde mer enn såvidt råd til å dra til Danmark osv.

    Søstra mi fortalte om en gang, at Arne Thomassen, bare hadde med seg en tusenlapp, til Danmark.

    Det var nok sommeren 1980, når de skulle døpe Axel i Danmark vel.

    Så fikk de ikke kjøpt bensin.

    Så var de på en bensinstasjon, kjempelenge.

    Til slutt så fikk de lov å veksle tusenlappen.

    Da var ikke jeg med, for jeg var i Jugoslavia, med faren min.

    Men men.

    (Hvor fetteren min Ove, nok ville ha dytta med ned fra Colusseumet i Pula(!), hvis jeg ikke hadde fulgt med på han).

    Men sommeren 1978, så var vi i Danmark.

    Men det var helt forskjellig å kjøre nedover til Danmark osv., med Arne-Thormod.

    For da fikk vi aldri lov å kjøpe noe omtrent, på bensinstasjonene.

    Mens, når jeg dro med faren min, til Jugoslavia, sommeren 1980, da fikk jeg masse penger, (eller ihvertfall tilsvarende 10-20 norske kroner, som var ganske mye på den tida her, for en ti-åring), som jeg kunne bruke på alle bensinstasjonene, som vi stoppa på.

    Så det var artig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men når vi kom til Tyskland, så ble Haldis og ihvertfall faren min sur på meg.

    Så de to og Christell, lå i en seng.

    Mens jeg lå i en seng for meg selv.

    Og da sa faren min det.

    (Siden vi bodde i et gammelt middelalderslott-hotell, var det vel).

    At jeg lå der hvor de kasta knoklene, etter å ha spist dyra, i gamle dager, da slottet var nytt.

    Så da tror jeg ikke faren min var noe glad i meg lengre.

    Og det tror jeg var på pga. han tyskeren på fergelejet, som ville at jeg skulle sprute vann på armen hans, for han hadde brannsår.

    Og sa ‘Waser’, ‘Waser’.

    Så tror jeg at Christell sa noe dritt om meg, som at jeg gjorde noe galt, til Haldis og faren min.

    For hun forsvant plutselig bort til bilen.

    Kanskje de ikke likte at jeg var snill mot han tyske mannen med brannsår over hele armen.

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall, for jeg syntes det var litt ufortjent tyn, jeg da.

    Men det var nok en ferie for å bli kvitt meg, den Jugoslavia-turen, vil jeg si.

    Pga. det dyttingsforsøket til Ove, og faren min ville at jeg skulle gå rundt med Moskva OL t-skjorte, overalt.

    Noe som nok ikke var så populært i Jugoslavia.

    Men men, det er mye rart.

    Jeg husker forsatt at faren min og onkel Runar satt og planla, i huset til Ågot, den her Jugoslavia-turen/drapsforsøket på meg da, vinteren 1979/80.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.