Stikkord: Bergeråsen

  • Mer fra 80-tallet. (In Norwegian).

    På begynnelsen av 80-tallet, så pleide jeg å være en del nede hos Haldis, selv om jeg var mye mer i Hellinga og Leirfaret, og i huset til bestemuttern på Sand osv.

    Og på slutten av 80-tallet, så var jeg bare nede ved huset til Haldis og dem, hvis jeg hadde lite mat i huset i Leirfaret, og robba noe mat i garasjen dems.

    En gang på begynnelsen av 80-tallet, da Christell hadde vært hos noe familie på Vestlandet, da kom hun tilbake og sang på den sangen her:

    PS.

    Christell har eller hadde vel familie i Bergen, Stavanger og Ålesund.

    Og også en venninne på Stovner, mener jeg å huske.

    Jeg pleide å gjøre innbrudd i huset dems og snoke i tinga dems, og da fant jeg et brev hu hadde fått fra en venninne på Stovner, som likte Duran Duran, husker jeg, sånn på begynnelsen av 80-tallet en gang.

    Noe sånt.

    Men men.

    Christell har en onkel og tante i Bergen, og muligens også en halvbror som heter Bjørn, eller noe(?)

    Jeg tror tanta heter Lete, eller noe.

    Hvis ikke det er hun i Stavanger.

    Jeg tror Christell pleide å dra til familien sin i Bergen om sommerne, for jeg husker hun pleide å komme tilbake fra ferie.

    Og da sa hun ikke godteri, da sa hun at hun hadde lyst på noe snop.

    Så sånn var det.

  • Mer fra Facebook-samtale med Christian Grønli. (In Norwegian).

    hallo

    Between You and Christian Grønli

    Christian Grønli

    Add as Friend

    September 3 at 5:03pm

    Report Message

    Hei Erik!

    Long time no see… hvordan går det med deg? er du fremdeles i England eller er du tilbake til kalde Norge?

    Jeg er fremdeles i Barcelona og ble pappa for 3 mnd siden… helt utrolig!!! det er helt sinnsykt… Jeg pappa!!! hhahaha…

    Hva med deg? har du klart å fikse sakene dine? går det bedre nå? nå er det jo en stund siden….

    Fortell meg… vi snakkes Erik!

    Take care

    Hilsen

    Christian

    Erik Ribsskog

    September 3 at 5:25pm

    Hei,

    hvorfor har du sånn ugle-tegn?

    Det er vel et Illuminati, eller Bohemian Groove-tegn.

    Vil jeg si.

    Hva er det du har rota deg borti nå da?

    Snart 40 år og driver å viser djeveldyrker-tegn, eller hva det er, på Facebook?

    Mvh.

    Hva var de bildene du skulle ha av Munch-museet igjen da, de som jeg tok for deg til studiene, et års tid før Munch-museet ble rana?

    Erik

    Christian Grønli

    Add as Friend

    Today at 8:02am

    Report Message

    Hei Erik!

    Hvilket tegn? det med fingrene…? det har jo ikke noe betydning i det hele tatt. Kanskje det hadde det når jeg var 16 eller 17 år, da var jeg jo litt Heavy, men ikke nå… det var egentlig bare pga t sjorta til sønnen min, det var jo en Motorhead t sjorte Petter ga han, synes du ikke den var tøff da?
    Og du har kanskje rett, jeg er nok enda litt barnslig, men men…

    Og det med Munch-Museet, det var bare en skole oppgave jeg hadde. Vi skulle lage all skilting inne og ute av et museum, og jeg valgte Munch Museet og var så heldig at du kunne ta noen bilder for meg, noe jeg er veldig takknemelig for.
    Du tror vel ikke at jeg hadde noe med det ranet å gjøre? hehehe
    du spøker hele tiden ser jeg, det er godt at du er morsom og har god humor.

    Men… ellers da? hvis vi dropper ugletegn og munch ranet… hvordan går det med deg? Har du noe nytt å fortelle? Jeg håper at alt går fint med deg i allefall…. hvis du har tid og lyst så kan du jo fortelle litt hva du driver med fortiden…?

    Vi snakkes Erik!

    Take Care

    En varm klem fra Barcelona (selv om FC Barcelona tapte sin første kamp, hehehe)

    Erik Ribsskog

    Today at 10:44am

    Hei Christian,

    jeg synes det var litt rart likevel.

    Jeg tror det kan være noen uglemoser her noe sted, som de sier.

    Altså, hvorfor jobber du i eiendom, hvis du studerte grafisk design?

    Men men.

    Og jeg kom også på en ting du sa, sånn rundt 1980, da vi bodde på Bergeråsen.

    Du sa at du og Petter, eller en annen, hadde vært nede hos Haldis og dem, og da hadde Christell, dattra til Haldis, og Nina, var det kanskje, hoppa fra en kasse eller noe, i nattkjolen, også hadde kjolen flagra opp, også hadde de ikke hatt noe undertøy under.

    Det er mye rart som dukker opp i flashback.

    Men det var i hvertfall noe jeg huska nå.

    Jeg husker du kjente hun Tina, på Bergeråsen.

    Hun ble også heavy-fan, og fikk dårlig rykte.

    Søstra mi pleide å henge med henne, og de kallte henne for Tina Turbo.

    Men jeg husker at du og broren din, var Kiss-fan.

    Dere likte den, I was made for loving you baby, osv.

    Men men.

    Nå får det får det være nok mimring.

    Jeg synes det forresten var litt rart, da mora di døde, at Willy, skulle gå til vårt hus.

    For fattern bodde jo nede hos Haldis.

    Synes du ikke det her virka litt rart selv.

    Kanskje han hadde vært nede hos Haldis først.

    Kripos kom jo, og da sa dem at det var hjerneblødning.

    Hva het han sønnen til Ruth, som døde i snøhula, i hagen deres, da du og Petter var inne og spiste middag?

    Og husker du, at vi tre lagde snøhule, utafor huset til Ågot, på Sand, så skulle dere ha meg til å krabbe inn med hue først, i en sånn trang snøhule.

    Men det gadd jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Hva jeg driver med for tiden.

    Jeg driver med en arbeidssak mot Arvato/Microsoft hvor jeg jobba før, og en sak mot politiet og andre i Norge, som ikke gir meg noe informasjon, iom. at jeg har blitt forsøkt drept i Norge, og hørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg skriver blogg, som du kanskje har sett, siden jeg prøver å få ut hva det er som foregår, at myndighetene ikke har noen respekt for folks rettigheter.

    Så jeg sliter med å få tid til jobb, egentlig.

    Men sånn er det, man kan ikke ha tid til alt.

    Med vennlig hilsen Erik

    PS.

    Petter og Christian, hadde også noen marssvin, eller hamstere, som het Vodka og Whiskey, eller noe.

    Og de døde nede hos Haldis en gang, da Petter og Christian, var på ferie, tror jeg.

    Det var mulig det var søstra mi, som passa på Whiskey, eller Vodka, en gang, da hu var på besøk.

    Men det ble noe krangling i hvertfall, angående hvordan Whiskey og Vodka hadde dødd, da de var hos Haldis og Christell og dem.

    Eller hvordan det var.

    Hvis Christian skriver igjen, så skal jeg spørre om det her med Christell og Haldis og Vodka og Whiskey osv.

    Vi får se.

    PS 2.

    Nå kom jeg på, fra 1980 eller 81, før Tina, på Bergeråsen, ble Tina ‘Turbo’.

    Da var jeg og Christian, nederst i Havnehagen der.

    Kanskje vi skulle seile på isflak, som vi pleide å gjøre, på Drammensfjorden osv.

    Noe sånt.

    Og da kom Tina, sammen med Teskjekjærringa, tror jeg det var.

    Og da hilste Christian på Tina da, og sa ‘Hei Tina’.

    Jeg sa ikke noe, for jeg hadde bare bodd der siden 1979, så jeg visste ikke hvem hu var.

    Men Christian sa ikke noe dritt om hu da, så jeg tror ikke hu hadde dårlig rykte da.

    Dem gikk vel i samme klasse tenker jeg.

    Men hvorfor Tina gikk der med Teskjekjærringa, eller hvem det var, det synes jeg var litt rart.

    Men kanskje hun ikke hadde noe mor da, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Hu var litt sjenert da, så hun sa vel ikke hei engang.

    En gang, da Christell, eller noen andre, hadde dratt meg med, på Fremad, samfunnshuset i Selvik.

    Så spurte Tina, om jeg skulle bli med henne, ned i skogkanten der, for å ha det litt artig antagelig.

    Men jeg visste ikke om det her var noe tull, eller ikke.

    Det kunne ha vært noe tull, for hun så egentlig etter ‘Stekke’, kameraten til Kjetil Holshagen, etter at han flytta til Dunihagan, eller hva det het, ved Sande VGS. der.

    Så det kan ha vært noe set-up, for det virka som at jeg ble utsatt for noen set-up der osv.

    At Christell var innvolvert muligens.

    Det er mulig, jeg skal ikke si det sikkert.

    Jeg pleide å være kamerat med han Kjetil Holshagen.

    Men han ble så tøffing, når han flytta til Sande.

    Men jeg var hos han Stekke, et par ganger, på Selvik der, så jeg kjente han litt og da.

    Dem spillte heavy-musikk.

    Hva spillte dem da.

    Metallica kanskje.

    Noe sånt.

    Stekke hadde stereanlegg på rommet sitt osv.

    Eller Megadeath kanskje.

    Noe i den duren der.

    Noe sånt.

    PS 3.

    Petter og Christian, dem var så kule, og vi fant alltid på noe artig, vi dro til Svelvik for å kopiere opp Vitseposten osv., hos en dem visste om, på Adax, som hadde tilgang til Kopimaskin.

    Så vi plagde dem litt.

    Og dem tok med Vitseposten, som jeg lagde på kontoret til fattern, som var i huset til Ågot.

    Dem solgte Vitseposten, da dem var på ferie hos noe familie av dem, i Oslo.

    Og vi spilte TV-spill og lagde mat hos dem, i Havnehagen osv.

    Men problemet var, at Petter og Christian var så kule.

    Så da mora dems døde, og de flytta til Mexico.

    Så ble det kjedelig å bo på Bergeråsen, for de andre folka der var ikke like kule alltid da.

    Så da var jeg mest aleine, selv om det som skjedde, var at da kom Christell og Nina og Gry.

    De begynte å komme opp til meg, i Leirfaret.

    Dem skjønte vel at jeg var deppa, for jeg hadde en katt som døde og.

    Så fikk jeg en ny katt, så døde den og.

    Så jeg satt mest hjemme, og var trist og deppa da.

    Men da kom Christell og Nina og Gry opp, og begynte å sette på stereoanlegget, og danse i stua mi osv.

    Så da våkna jeg litt.

    Men Christian, var så sur på Christell.

    Så jeg var ikke helt trygg på Christell.

    Så jeg hadde holdt litt distanse til hu, etter Jugoslavia-turen osv., sommeren 1980.

    Ettersom det her med Whiskey og Vodka, og at Christian advarte meg litt mot Christell da.

    Men sånn i 1981 og 1982, etter at jeg flytta til Leirfaret, så hadde jeg ikke så mange venner.

    Untatt Tom-Ivar og dem, men dem var fra Nord-Norge, og var ikke så kule da.

    Det var mer sånn, at jeg var nesten uvenn med dem.

    Dem var litt villstyrlige, særlig de brødrene hans.

    Men men.

    Så da ble det sånn, at jeg og Tom-Ivar, og Christell og Nina og Gry.

    Vi var vel nesten en gjeng, en stund.

    Vi tok bussen til Svelvik osv., og bare gikk rundt der osv., eller om vi kanskje dro på kino.

    Men Tom-Ivar, han fikk aldri noe penger.

    Og jeg hadde ikke så mye penger, eller kanskje det var sånn, at vi andre spleisa på billett, til Tom-Ivar.

    Og da var det en gammel kone på bussen, eller noe, som hadde sett det her.

    Og da fikk jeg høre det, noen uker seinere, av bestemor Ågot.

    At det var guttene som skulle spandere på jentene, og ikke omvendt.

    Så da fikk jeg kjeft for det her da, av bestemor Ågot, selv om det ikke var jeg som ikke hadde penger.

    Men sånn var det.

    Så det var ikke sånn at ting ikke ble kjent der.

    Vi planla å dra en tur til Sande og, men det ble ikke noe av.

    Så sånn var det.

  • Christian Grønli, fra Bergeråsen og Acapulco og Malaga og Oslo og Barcelona, er i farta. (In Norwegian).

    hallo

    Between You and Christian Grønli

    Christian Grønli

    Today at 5:03pm

    Report Message

    Hei Erik!

    Long time no see… hvordan går det med deg? er du fremdeles i England eller er du tilbake til kalde Norge?

    Jeg er fremdeles i Barcelona og ble pappa for 3 mnd siden… helt utrolig!!! det er helt sinnsykt… Jeg pappa!!! hhahaha…

    Hva med deg? har du klart å fikse sakene dine? går det bedre nå? nå er det jo en stund siden….

    Fortell meg… vi snakkes Erik!

    Take care

    Hilsen

    Christian

    Erik Ribsskog

    Today at 5:25pm

    Hei,

    hvorfor har du sånn ugle-tegn?

    Det er vel et Illuminati, eller Bohemian Groove-tegn.

    Vil jeg si.

    Hva er det du har rota deg borti nå da?

    Snart 40 år og driver å viser djeveldyrker-tegn, eller hva det er, på Facebook?

    Mvh.

    Hva var de bildene du skulle ha av Munch-museet igjen da, de som jeg tok for deg til studiene, et års tid før Munch-museet ble rana?

    Erik

    PS.

    Christian spillte også på Berger IL, det første året, eller noe, som jeg spillte der.

    Christian var kjent for å ta saksespark, ute på vingen, for å lure motstanderne osv.

    Så det var artig å se på for tilskuerne, i hvertfall.

    Men men.

    Broren hans Petter, var også med.

    Moren dems, Tove Grønli, var en venn av fattern og Haldis.

    Så jeg ble med fattern opp til dem, det første året jeg bodde på Bergeråsen.

    Og hun Tove, mora dems, var mye hyggeligere enn f.eks. Haldis, dama til fattern, og mora til Christell.

    Like før jeg flytta dit, så hadde Petter og Christian, lagd snøhule, sammen med den yngste sønnen, til Ruth Furuheim.

    Og mens Petter og Christian, var inne for å spise, eller noe, så fallt snøhula sammen, og han ble kvælt, han sønnen til Ruth, og broren til Per tror jeg han het, og han eldste husker jeg ikke hva heter nå, men han jobba på verkstedet til fattern, og flytta seinere til Lambertseter.

    Men men.

    Og året etter, så døde Tove.

    Av hjerneslag, sa fattern, etter en stund.

    Kripos kom til Bergeråsen, og skulle undersøke hvorfor Tove døde, for hun var vel ikke mer enn ca. 30 år, eller noe sånt, tror jeg.

    Hun hadde en samboer, fra rundt Glassverket, ved Drammen.

    Jeg tror han het Willy.

    Noe sånt.

    Og han hadde vært sammen med en håndball-keeper, som spillte for Norge, som vi så da vi så håndball-kamp der.

    En gang så vi Lillestrøm-Vålerenga, det var kanskje cupfinale.

    Og vi så nyttårshopprenn.

    Jeg var ganske mye der oppe, for jeg bodde jo aleine, i Hellinga.

    Men så en søndag, når jeg og fattern så skøyter.

    Og Norge vant gull, sølv og bronsje, i EM, var det vel.

    Fattern pleide ikke å være i Hellinga, på søndagsformiddagene, han pleide å være hos Haldis.

    Men den her søndagen, så skulle han se skøyter da, og det synes jeg var artig, for fattern pleide ikke å se så mye sport.

    Så kom han Willy, het han vel, på døra.

    Så åpna jeg døra da, så kjente jeg han ikke igjen omtrent.

    Han var så bleik osv.

    Så henta jeg fattern, så sa’n at Tove hadde daua da.

    Det må vel ha vært vinteren 1982, tror jeg, sånn i februar, eller noe sånt kanskje.

    Jeg tror jeg gikk i femte klasse.

    Så det var vel et par år etter at han sønnen til Ruth Furuheim, døde i hagan dems.

    Det var vel vinteren 79/80 vil jeg tro.

    Og fra ca. 1980, så pleide jeg å henge mye med Petter og Christian.

    Jeg hadde jo videospiller og tv-spill osv., som jeg hadde fått av fattern.

    Så dem pleide å henge hos meg, i Hellinga.

    Og også noen ganger, borte på Sand, hos besteforeldrene mine.

    Og dem var til og med med til muttern og Pia, i Larvik, en helg, en gang.

    Da så vi pønkere i Larvik, med lilla hår, fattern kjørte.

    Det var kanskje i 1981 da.

    Noe sånt.

    Og jeg pleide å henge en del oppe hos dem og.

    Så flytta dem til Acapulco, til faren sin der, i 1982 da, etter at mora dems døde.

    Carl-Otto, heter faren dems, tror jeg.

    Så flytta dem til Malaga.

    Dem var på besøk en gang, på Bergeråsen, etter at dem flytta til Mexico, og da bodde Christian hos meg i Leirfaret, tror jeg, og Petter hos Jørn og dem, tror jeg.

    Christian sjekka opp nabojenta der, Aina, som bodde på andre sida av Leirfaret.

    Aina skreiv kjærestebrev, til Christian, som Christian glemte igjen.

    Så tre-fire år etterpå, så prata jeg med hu Aina neste gang.

    Og da forklarte jeg, at jeg hadde det brevet enda, så da måtte jeg nesten gi det brevet tilbake til hu.

    Så sånn var det.

    Hun var veldig stille og rolig jente.

    Men dem hadde skillpadde, og en gang fikk jeg være med inn i huset dems, og se på skillpadda.

    Skillpadda, hadde fått en kommode, eller noe, over seg, så den hadde sprekk i skallet.

    En annen gang, da jeg gikk opp fra Haldis, etter å robba frysern dems, eller noe, så dukka Aina opp i vindu.

    Så sa hu, at jeg måtte ikke bråke så mye, med den sirena, som jeg hadde festa på den fjernstyrte bilen, som fattern kjøpte til meg, da han var i USA, en gang, om kvelden.

    For hu skulle sove da, sa hu.

    Jeg hadde glemt det, for det pleide å skje ting hele tida, og det her var noen uker siden, da.

    Men jeg pleide ikke å kjøre den radio-styrte bilen da, for det var litt barnslig da.

    Men jeg skulle tulle litt med teskjekjærringa.

    For jeg hadde en ting med henne, etter at hu kjefta på meg oss en gang, siden vi gikk på veien, forbi huset hennes.

    Så jeg satt sirena, som jeg hadde lånt eller kjøpt av Kjetil Holshagen, på den fjernstyrte bilen da.

    Så gikk jeg nederst i Havnehagen da.

    Så var det en del snørriser, som så på, for jeg hadde vel kringkasta det, at jeg skulle tulle med teskjekjærringa.

    Så kjørte jeg den fjernstyrte bilen, bort til huset til teskjekjærringa da.

    Med full sirene.

    Det var en sånn gul sirene, som man kunne ha på russebiler osv.

    Men men.

    Så snudde jeg bilen, like ved gårdsplassen hennes, og styrte bilen tilbake.

    Men jeg gikk ikke inn på eiendommen hennes.

    Så jeg tror ikke jeg gjorde noe galt.

    Og klokka var ikke fullt elleve om kvelden.

    Den var nok halv ti, eller noe sånt, kanskje.

    Så det var litt artig, da fikk jeg tatt hevn på teskjekjærringa, for all kjeftinga hennes.

    Hu sladra sikkert til Haldis, dama til fattern, og mora til Christell.

    For Haldis kjente teskjekjærringa.

    Jeg var til og med på besøk hos teskjekjærringa, en gang eller to, med Haldis, av en eller annen grunn.

    Vi skulle vel kjøre et sted, så måtte jeg være med da.

    Noe sånt.

    Og da sa jeg ikke noe.

    Men jeg ikke så begeistra for Haldis, siden hun ikke lot meg bo der osv., og Haldis og Christell og dem liksom rappa fattern.

    Så jeg synes det var greit å tulle litt, med teskjekjærringa, selv om hu var venninna, til Haldis.

    Men men.

    Men jeg lurer på om kanskje broren til Aina, kan ha fortalt henne, om det her med bilen og sirena og teskjekjærringa da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så flytta dem til Malaga, etterhvert.

    Og så hadde visst Christian, flytta til Oslo, og studert osv., på 90-tallet.

    Og bodd på Grunerløkka, eller noe.

    Men det visste ikke jeg, på den tida.

    Men, i 2002, eller noe.

    Så hadde jeg nettopp slutta som butikksjef i Rimi.

    Og var litt deprimert, pga. at det var så mye problemer i jobben, de siste åra, og jeg lurte litt på hva venner og familie syntes, siden jeg slutta.

    Men jeg ville ikke jobbe i Rimi lenger, siden det var så mye snusk der, vil jeg si.

    Så jeg ville heller ha en ‘ordentlig’ jobb, i et ordentlig firma, hvor jeg ikke ble tulla så fælt med, men behandla rettferdig da, av overordnede osv.

    Som jeg ikke syntes jeg ble, i Rimi.

    Jeg hadde høyere ambisjoner, enn å jobbe som butikksjef resten av livet.

    Og selv om jeg hadde jobbet i 10 år i Rimi, så ble man tullet med, av overordnede, for den minste ting.

    Og også butikksjef-assistenter, som var ‘verdensmestere’, i butikkdrift, kunne også være ganske slitsomme.

    Og det telte visst ikke noe, at man hadde jobbet og stått på hardt, i årevis, det eneste som telte, var hvor flink man var til å adlyde detaljstyringen til distriktsjefen, virket det som.

    Så jeg fant ut, at jeg nok ville kunne gjøre det bedre, på nye jaktmarker.

    Istedet for å bli tulla med, i Rimi, resten av livet, uten å få så mye igjen for det.

    Men jeg hadde ikke så mye kontakt, med familie og venner, og var ikke så på bølgelengde, med de.

    Så det var ikke sånn, at jeg fikk forklart fortløpende, til venner og familie, hva som foregikk.

    For vi var ikke så ‘close’, jeg og de andre i min familie.

    Så jeg vet ikke hva de trodde, om at jeg sluttet som butikksjef.

    Men det kan jo tenkes de trodde jeg var en taper, eller noe da, for alt hva jeg vet.

    Hva vet jeg.

    Men familien min, har jo latt meg bo for meg selv, siden 1980, til jeg ble 18, mener jeg.

    Og familiehjemmet, som jeg bodde i, både leiligheten, på Bergeråsen, og huset til farmora mi, på Sand.

    Begge de ble jo solgt, huset på Bergeråsen, i 1989, og huset på Sand, ble vel solgt, eller leid ut, på midten av 90-tallet, eller noe.

    Så det var ikke sånn, at jeg hadde noe familiehjem, etter 1989 osv.

    Så jeg har jo ikke egentlig vært så close med familien min, siden jeg bodde hos mutter, på 70-tallet.

    Og det er jo snart 30 år siden.

    Så hva familien min kan ha funnet på å tro, det vet jeg ikke, men det kan sikkert ha vært mye rart.

    Det er mulig.

    Men jeg var litt nede da.

    Og overarbeidet.

    Og jeg hadde ikke så mange venner.

    Broren min Axel, han dro et år til Spania, uten å si fra ordentlig, i år 2000, eller noe.

    Og ble borte i over et år vel.

    Og da hadde vi pleid å vanke mye sammen, omtrent som kamerater, årene før.

    Og ellers hadde jeg mest venner, i forbindelse med jobb, så det var litt kjedelig, årene etter at jeg sluttet som butikksjef osv.

    Jeg var litt deppa osv.

    Så jeg kontaktet Christian, på e-post osv., for jeg fant e-postadressen osv., på Google.

    Selv om jeg ikke hadde hatt noe med Christian å gjøre, siden begynnelsen av 80-tallet, da.

    Så det var nesten 20 år, siden jeg hadde hørt noe særlig fra han og Petter.

    Så ble vi enige om å gå på byen i Oslo en gang da, når han var på besøk i Norge, fra Barcelona.

    Så dro vi på Studenten og So What.

    Vi traff noen damer, på So What, som bare skulle diskutere politikk, på en lørdags kveld.

    Så engasjementet, var på topp, i hvertfall.

    Christian, har vel alltid være en sjarmør osv., så han endte opp å prate mest med hu jenta.

    Men han sjekka henne ikke opp, av en eller annen grunn.

    Vi hadde det litt morsomt med, at hun syntes politikk var så interessant osv.

    Men men.

    Jeg var veldig overarbeidet da, så jeg satt mest, og slappa av og drakk øl osv., og lot de prate.

    Jeg synes det var greit.

    Men men.

    Så et år eller to etter det her, var det kanskje, så kontakter Christian meg, på e-post, eller MSN, var det kanskje, fra Barcelona, hvor han studerte grafisk design.

    Da hadde de en oppgave, å designe et museum.

    Så ville han designe Munch-museet, siden han var fra Norge.

    Så måtte jeg låne kamera, av Frederick, fra Rimi Bjørndal.

    Han pleide å brife med, at han hadde digital-kamaera.

    Vi skulle ut med jobben, på Peppes og SAS-hotellet, for å se noe show, for Rimi Bjørndal, hadde vunnet noe konkurranse, året før jeg begynte der som låseansvarlig, ved siden av studiene, i 2002, var det vel.

    Så vi dro på Peppes først, i Stortingsgata, og så på SAS-hotellet, for å se på Ole Paus, osv, var det vel.

    Noe sånt.

    To trøtte karer, eller hva de het.

    To sånne 68-ere, som sang med rustne stemmer.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og da brifa han Frederick, med det her digital-kameraet sitt da.

    Han var litt nerd, må man vel si, han dreiv med noe slags programmering, noe kunstig intelligens programmering, eller noe.

    Ikke noe som jeg hadde vært borti.

    Jeg drev jo å programerte nytt-programmer, for firma osv., gjennom utdannelsen jeg tok da, på ingeniørhøyskolen osv.

    Men vi pleide å bytte filmer, som vi lasta ned fra netter, med e-mule osv., som han Frederick anbefalte meg, å bruke, for å laste ned filmer osv.

    Frederick, bodde først på Bjørndal, hos mora si.

    Og seinere i Rimi-leiligheter, på Carl Berner, eller deromkring.

    Jeg pleide å kjøre dem dit, noen ganger, etter jobben, mens bilen fortsatt funka.

    Men det var kanskje Toro jeg kjørte dit, og en kar fra Nord-Norge, som jobba på Bjørndal, sommeren 2002, da jeg var fungerende butikksjef, mens Irene var på ferie.

    Jeg kjørte han Frederick hjem et par ganger og, mens han bodde på Bjørndal.

    Det var bare en vane jeg hadde, fra da jeg jobba som butikksjef osv.

    For jeg husker han Magne Winnem, han pleide å kjøre folk hjem, da han var sjef, på Rimi Munkelia, osv.

    Og også folka på OBS Triaden, pleide noen ganger å kjøre meg hjem, da jeg jobba der.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Frederick, sa en gang, at mora hans hadde sagt, at hu ønska at han var død.

    Så det var nok ikke så sunne forhold der.

    Men men.

    Men jeg lånte kamera da, og dro til Munch-museet, en februar eller mars-dag, kanskje, i 2003, kanskje.

    Noe sånt.

    Og tok bilder av Munch-museet da, som Christian ville ha.

    Spesiellt av restuanten der osv., sa han.

    Jeg var ganske langt nede, på den tida, og jeg syntes kanskje det hørtes litt rart ut.

    Men jeg syntes ikke jeg kunne nekte en kamerat, fra Bergeråsen, og som familien var venn av vår familie osv., en tjeneste, når det var i forbindelse med skolen osv.

    Christian sa, at en annen hadde sagt han skulle ta bilder, men drøyde så lenge.

    Men jeg var ikke helt meg selv, så jeg så ikke noe galt med det.

    Så jeg lånte kamera av Frederick da, og tok bilder, og sendte på e-post til Christian da.

    Så sånn var det.

    Men så rana de jo Munch-museet, et års tid seinere.

    Så jeg har nok lurt på, om det var noe link av noe slag der.

    Det skal jeg ikke si.

    Men men.

    Linn, ex-dama til David Hjort, og ex-medarbeider, på Rimi Nylænde, da jeg var butikksjef der, sa, at de hadde vært på fest engang, så var David Toska der, mener jeg hun skrev.

    Så om det er en link mellom David Hjort, fra Rimi Bjørndal osv., og det miljøet rundt Toska osv.

    Det er mye rart.

    Det var på samme tida, at jeg også søkte opp e-post adressen til kusina mi, som er skuespillerinne i Berlin, Rahel Savoldelli.

    For hun var skikkelig ålreight, i begravelsen til muttern osv.

    Og klappa meg på ryggen, for å trøste meg osv., og forklarte meg, at jeg måtte gå først inn i krematoriet osv., eller noe, kanskje fordi jeg var eldste sønnen til muttern, noe sånt.

    Jeg tror hun mente at jeg skulle gå først inn der, i hvertfall.

    Noe sånt.

    Så jeg kontaktet både Rahel og Christian da.

    Siden jeg hadde litt mangelvare på venner, på den tida.

    Og Google, var jo effektiv, til å finne e-post adressen til folk osv.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Det er nok ikke umulig.

  • Example that shows that Customer-support, wasn’t that highly valued, at Arvato’s Microsoft-activation.

    Read this document on Scribd: scan0120

    This file, is from right after I started on Arvato MSPA, in August 2005.

    This was when we still had the automated system there, for reading the activation-code up, for the customers, over the phone.

    So calls where hardly any work at all, back then.

    But around Christmas 2005, they moved some of the MSPA-jobs, to Arvato Germany, and removed the automated systems, so that we had to manually type the installation-id, and also manually read the activation-code.

    The installation-id, is nine groups of six numbers, I think it was.

    And the activation-id, is seven goups of six numbers, I think.

    Something like this.

    We also had to start typing the product-key, on _all_ activations.

    This was around July 2006.

    Later, around Oktober/November 2006, then the team-leaders recieved counter-information regarding this, it was only on a few of the calls were this was necessary, even if I can’t remeber exactly which now, the rules changed a bit to often.

    At the same time, after the automated systems were gone.

    And that we had to type the product-key, also on Danish calls. (Which are tricky due to that it’s difficult to understand the Danish pronounciation).

    And the time we had to log, between calls, was reduced from 30-40 seconds, to only five seconds.

    And then the call-time, was to be reduced.

    A program to reduce call-time, was interduced.

    So after the calls, became two or three times more time-consuming, due to loss of automated systems, and new, strict rules, for typing product-keys on each activation.

    Then call-times were to be reduced!

    After making calls two or three times as time-consuming.

    And I was the only Norwegian workin full-time taking calls then.

    And there weren’t enough Danish speakers, one many of my shift, there weren’t any Danish speakers at all.

    So I sat all day, answering Danish calls, which I had to understand the product-key on, and with no automated systems.

    And with only five seconds between the calls, to log.

    And with only three minutes, to type the installation id, that the customer read.

    To type the product-key.

    And Danes often don’t understand Norwegian.

    So, this wasn’t allways easy.

    And then to ask the probing-questions etc.

    And to get the Danes to understand what I was asking about.

    And then to read up the activation-code.

    And Danes also has a differnt system, on how to read numbers.

    They don’t say sixty-four.

    Like we say in Norway, ‘seksti-fire’.

    The Danes, have number units, that goes in twenties, like the French, I think.

    So they have a system, thats called ‘snes’.

    The numbers goes like this, ‘fire og tress’.

    Which means, ‘four and three snes’.

    Which means, ‘four and three twenties’.

    That’s not that bad, for sixty and eighty, couse they are possible to divide, by twenty.

    Three times twenty, is sixty, or tress, in Danish.

    And four times twenty, is eighty, or fiers, in Danish.

    But eg. seventy-four.

    In Danish thats four and to the half of the fourth twenty.

    If you go to the half of the fourth twenty, then thats three and a half twenties.

    Three twenties is sixty, and a halftwenty, is ten.

    So ‘fire og halvfiers’, in Danish, is four and to the half og the fourth twenty.

    Four and ten and sixty.

    Seventyfour.

    So it wasn’t easy for Norwegian speakers, to take Danish calls.

    During training at Arvato, I was told, by team-leader Marianne, from Norway, I think it was.

    Possibly before she became team-leader.

    She said, that sometimes it was impossible to understand what the Danes said.

    And then one should only act like you understood, and just say something.

    And she, team-leader Marianne, she’s half Danish.

    She has a Danish mother, I think she said, but they live in Norway.

    And Marianne, didn’t understand the Danish calls, even if she has a Danish mother.

    So I think it’s bad customer support, for the Danish Microsoft-customers, to get their calls answer by a Norwegian-speaker.

    And I think I have to say, that it was more or less insane, by Arvato MSPA, to start a program, to get eg. me, a Norwegian speaker, to sit all day, answering tricky, Danish calls, without the automated systems, and with having to enter the product-key, on all activations, in three minutes.

    I think I have to say, that this was insane.

    I can’t find another word, that describes this better.

    It was like the program was invented, to make me, the person, who had to answer calls in three languages, over-worked.

    That’s how it seems to me now.

    Some kind of Illuminati-plot?

    To do with the Swedish girl that disapeared from work?

    I can’t say for sure, but I think this was insane, so it’s clear that something was very wrong there.

    Back to the file from 2005.

    It says we should log the calls, and ask the customer to wait.

    I think this is problematic, since then you can’t focus on the call.

    I think, if you tell the customer to wait.

    Then, you have to say why.

    And you can’t say, ‘Could you please wait, while I log the previous call’?

    I think this is just something they made up at Arvato, to get more money from Micosoft, or something.

    And I don’t think this is right from a customer-service perspective.

    Since the customer, can feel poorly threated, and not welcomed, if you tell him to wait, without telling why.

    I think that’s a bit inpolite.

    And also, many customers, are going to speak anyway.

    So it’s tirering for the employee, who has to log the call, and speak at the same time.

    I was told, in the automn of 2006, by team-leader Steinsland, that I should log the call, at the end of the call, to reduce the wrap-up time, inbetween the calls.

    But I explained, that I liked to focus on ending the call.

    I did’t think it was easy to end the call right, and log at the same time.

    The loggin took away the focus from the call.

    But, the wrap-up time, was reduced from 30-40 seconds, to five seconds.

    And there was a program going on, surrounding this, with the wrap-up time, being calculated, for each representative, for each day, and put on a big board.

    With smileys etc.

    So we were under presure, from managers, to reduce call-time, and to reduce wrap-up time.

    So these months, in the late summer of 2006, and in the automn of 2006, were very tirering, especially for me, since I recieved calls in three languages, and had to work a lot of overtime, since the rent, in my new flat, was much higher, than when I lived in the shared house, in Walton.

    So, it took a long time, before I recovered, after I was constructivly dismissed, from Arvato, in December 2006.

    And even now, I can notice, while taking business-calls, in my new job, that I’ve still not really recovered fully.

    I get very fast tired, from taking business-calls.

    But back to the logging.

    Most agents, like the representatives at Arvato MSPA, were called, had a wrap-up time, on between 0 and 1 seconds.

    So all the agents must have logged the call, during the call.

    Because the call is supposed to be logged, twice, electronically.

    And also on a form, if the call took more than three or four minutes.

    So I think the quality of the customer-support, was affected by this, since I don’t understand how one can focus on the call, and ending the call, while loging the call electronically in two different systems, at the same time.

    I think this and other things that went on there, meant that we weren’t really threated like people, but more like machines or animals.

    Something like this.

    PS.

    The reason I started to write about the Illuminati-stuff, or what it is.

    Is because, the only time in my life, that I’ve experienced anything similar, with what I experienced, the last months at Arvato, was when I went in the ninth grade, at school, in Norway.

    At Svelvik Ungdomsskole, or Svelvik High-School, in English.

    Then I had a step-sister, or the daugter of the woman my father lived with.

    (I lived alone in a flat by myself, not far from where they lived).

    And my steph-sister, was about the prettiest girl in town.

    She went in the seventh grade, on the same school.

    So she was thirteen, and I was fifteen.

    We lived in a town called Berger, about 5 miles from the town Svelvik, where the High-scool was.

    My steph-sister, got a boyfriend that year.

    It was a guy called, Simen Grossvold, who was maybe one year older than her.

    Something like that.

    His sister, Anne Grossvold, was in my class.

    I was bullied all the time, that year.

    Anne and Simen Grossvold, was from Svelvik.

    So Anne, should have sat, with the group from Svelvik, in the ninth grade, like she had done in the two previous years, the two first years of high-school.

    We were a split class.

    It was our class from primary-school, at Berger.

    And when our class started at High-school, then six girls from Svelvik, joined our class, so that we were around 30 pupils.

    But in the ninth grade, I was so much bullied, and I wasn’t really part of the class, and never spoke to anyone.

    But that year, I sat at the front of the room, by the windows.

    That year, if I turned around, I could see, that Anne Grossvold, from Svelvik, for some reason, sat in the middle of the bullies from Berger, so that if I turned my head, to lock at people who sat behind me, then I looked right at Anne Grossvold, who really should have been sitting with the Svelvik-girls.

    But sat with the Berger-guys, for some reason.

    This was the year her brother and my steph-sister, started a relationship.

    Later, I heard that my steph-sisters reputation in Svelvik, was distroyed.

    By Simen Grossvold, or someone he knew, so that the girls in class, talked shit about my steph-sister, due to something that happened in the mentioned relationship.

    And I also seem to remember that my steph-sister, didn’t like this guy, after they split up.

    But I don’t know what really happened.

    I wasn’t that close with my steph-sister then.

    I didn’t deer to speak with her at school, in case the bullying, was ‘contagiuos’, and that they would have started to bully her then.

    My sister also went in the same grade, as my steph-sister.

    And, I didn’t want my sister and steph-sister, to know, how unpopular I was, in class, so I tried to aviod them, because I thought it was a bit embarrasing, to be so much bullied.

    At Berger, or Bergeråsen, the lower field of houses there, I was seldom bullied.

    So I don’t think they were used to me being bullied, I had my own house and all, so the years before these years, I think I had been quite popular, at Bergeråsen, at least not so that I was bullied all the time.

    But anyway.

    I suspect a bit now, that the bullying could have been organised.

    That there is a war against blond people.

    And that they wanted to make my steph-sister to a whore, or something.

    And that this was why Anne Grossvold sat behind me there, to try to find out when they should attack, to wear me down, or something.

    So that I couldn’t give my steph-sister support, if she needed it.

    Something like this.

    That’s just a thought that has come to mind, now recently.

    It seems to me, that something similar happened, at Arvato.

    There there was a pretty, blond, Swedish girl, who I got to know a bit, since I was a bit shocked really, that they deared to send such a pretty girl, abroad, alone.

    So I thought that this had to go wrong, because I knew from living in the shared house, in Walton, that it can be a bit tricky, for a Nordic person, to deal with Brits, if there is eg. a conflict etc., because I think that Brits can be quite sophisticated, and clever, so one have to watch up, so that you don’t get tricked, in any way, if you are unlucky with the people you live with or work with, etc.

    Since of course, that you have a weakness, as a Nordic person, in Britain.

    Or at least two weaknesses.

    You don’t know the language that well.

    And you don’t know the country that well.

    And you haven’t got a network etc.

    So there are really many weaknesses one have, as a Nordic person, moving alone to Britain, if you are unlucky, and meet the wrong people.

    And then, at Arvato, like I wrote earlier in this post, somethink almost similar, with what happened, at Svelvik Ungdomsskole, in 1985/86, happened.

    Noone spoke with me in a polite way, of the people working there.

    And I was attacked, in bullying-attacks.

    It seemed that on both occations, it was to wear me down.

    Something like this.

    And I’ve never experiensed this, before or after, these two mentioned periods.

    So, if this was connected in anyway, with, that I was an indipendant person, that could have given a beautiful girl, my stephsister, and the Swedish girl, at Arvato, help, since I was in their network.

    So they tried to passify me, or something like this.

    Maybe to get the girl, to ditch me, so that they didn’t want to know me any longer.

    Since they would thing I was a puff, since I had been worn down.

    Something like this.

    And when they control all the people, in the pretty blond girls network, then they attack, and try to make her to a whore.

    Since, blond people are the ham-people, the slave people, from the bible, and the Jews control the world.

    Or the Illuminati, or what they are.

    Something like this.

    That blond people, are living in a Matrix-world, and that there is a war against them, to make them into whores and slaves.

    And that the UN-report, a couple of years ago, that stated that the last blond person would be born, in the next century, in Finland, actually is true, it’s just that it has been covered up, by the Illuminati, or New World Order, who control the world, more or less, and are experts on cover-ups etc.

    This is how it seems to me at least, since I saw a guy, with a ‘New World Order’-avatar, on a Norwegian message-board, last year.

    (The Avatar, in the heading, on this blog).

    After that I started reading a bit up, on the New World Order, and the Illuminati.

    And what I’ve written now, is the conclusion I’ve reached now.

    But I’m continuing, to thing about, how this really is.

    So it’s not like a conclusion, it’s just about how I think this is, at the moment.

    A ‘hypotese’, like it’s called in Norwegian, which I learned, when I read some philosophy etc., after I got imatriculated, at the University in Oslo, in 1991, since I wanted to study a bit, besides working, in a gap-year, that I had, between my years of Infomation-technology-studies.

    I didn’t take the course, at the University in Oslo, that serious.

    It was just, that I felt a bit ashamed, of working in a food-store, OBS Triaden, at the time, so I thought I had to find something else to do as well, since I hadn’t really planed, at the moment, to work in a food-shop all my life.

    I thought I had to try to do something usefull as well.

    So then I started to read, at the philosophy etc., that people need to read, to be allowed, to study at the University of Oslo.

    Even if you want to study computers there, or media, or whatever, you first have to pass the philospy etc. module, called ex-phil.

    And now later, another module, called ex-fac.

    I mention this, since I think Oslo University, is one of very few universities, that demand that people have to pass philosphy-test etc., to be allowed to study there.

    A lot of it, was difficult to understand.

    Like Platons cave-theory, and things like that.

    So, one really have to concentrate, on stuff, that one really haven’t planned to study, to be allowed to study there.

    So I’m not sure what to think of this.

    But I think it sounds a bit strange maybe.

    But it could be, that there actually is a good reason behind demanding all students to pass these modules.

    That’s possible.

    It’s just me, who haven’t understood why yet.

    But one can’t understand everything.

    But maybe I’ll understand it later sometime.

    We’ll see.

  • Om de hadde multer i Numedal, i gamle dager. (In Norwegian).

    Nå prøvde jeg å sove, jeg har litt dårlig døgnrytme osv.

    Men jeg fikk ikke sove, så jeg tenkte litt på oppveksten og sånn.

    At da jeg flytta fra muttern, til fattern, i 1979, så var det farmora mi, Ågot, som lagde middag osv., for meg.

    Ågot, bodde sammen med farfaren min, Øivind, i et hus, på Sand, nesten vegg i vegg, med snekkerverkstedet hvor faren og farfaren og onkelen min jobba.

    Og det her var ca. en kilometer, fra der fattern bodde da, på Bergeråsen.

    Så jeg gikk vel en drøy kilometer, eller noe, dit fra skolen hver dag.

    Og om vinteren, i februar osv., så kunne det blåse rimelig surt, på Sand der, når vinden kom nordfra, fra Svelvik, og Grunnane, hvor vinden fikk skikkelig fart, og når det da var snø i vinden, så piska det skikkelig i trynet.

    Så det var gjerne kaldt, og med snø som piska i trynet, husker jeg.

    Det var gjerne ordentlige vintre, på 70 og 80-tallet.

    Med snø osv.

    Men men.

    Jeg husker på tirsdager, så pleide farmora mi, å lage stekt torsk, og stekte poteter.

    Og på tirsdager fikk jeg også Cola.

    Jeg tror bestemor handla på tirsdager og fredager, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Og Donald fikk jeg også på tirsdager, de første åra.

    Men etterhvert, så ville jeg ikke ha cola, på tirsdager.

    For jeg fikk avsmak på cola, pga. fiskesmaken, som jeg ble litt kvalm av.

    Så da syntes jeg nesten cola smakte fisk.

    Men men.

    Så det ble det slutt på.

    Annen mat, som bestemora mi pleide å lage, det var kjøttkaker, eller stekte knakkpølser, og stekte potetet.

    Mens hvis det var kjøttkaker, så var det kokte poteter.

    Mer da.

    Ertesuppe.

    Det var nesten favorittretten min.

    Da pleide bestemuttern å kjøpe parisloff, i butikken til Oddmund Larsen, het vel han butikkeieren, på Sand, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og det måtte hun bestille, tror jeg.

    Så jeg var litt bortskjemt egentlig.

    For jeg fikk også penger til mat av fattern.

    Og da fikk jeg gjerne minst et par hundrelapper i uka.

    Og fattern sa aldri nei, han bare ga meg penger.

    Jeg var nok litt tøff, siden jeg bodde aleine, på Bergeråsen.

    Også var det sånn, i de årene, som jeg bodde hos muttern, så savna jeg å bo på Berger da.

    Så jeg tenkte sånn, at hvis jeg og Pia fikk flytte til fattern, så ville alt bli bra.

    Og vi fikk alltid masse godteri, og penger til å kjøpe leker og sånn, når vi var hos fattern, da vi bodde hos muttern.

    Så det var liksom sånn at da som jeg hadde flytta til fattern, da kunne jeg få alt jeg ville.

    Det ble nesten sånn.

    For dem prata om videospiller, jula 1979, fattern og onkelen min, Runar.

    Og da spurte jeg, om ikke vi kunne få video.

    Det kan ha vært jula 1980, det er mulig.

    Jeg sa det vel mest fordi det var julaften osv., og det hørtes kult ut med videospiller.

    Men da kjøpte søren meg fattern en Akai videospiller, i 1980, tror jeg det må ha vært.

    Så da kunne jeg ta opp Disney tegnefilmer, og andre tegnefilmer.

    Så det var en helt annen verden, å flytte fra muttern til fattern, husker jeg, når det gjaldt ting og penger osv.

    Så i begynnelsen, så synes jeg det var skikkelig kult, å bo hos fattern.

    Så alt var ikke så ille der, i det hele tatt, det var bare de konfliktene med stemora mi, Haldis, og at jeg måtte bo aleine fra jeg var ni osv.

    Men det hadde kanskje ikke funka så bra, hvis jeg skulle ha bodd nede hos Haldis og dem.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så Ågot pleide å lage ertesuppe med loff, og det var skikkelig digg.

    Mer da.

    Ågot pleide å lage kransekake, og lefser, hver jul, og det var også veldig godt.

    Og hun lagde noen ganger multekrem.

    Multekrem, det var enten multer, eller multesyltetøy, som ble miksa med kremfløte, og det ble veldig digg.

    Det tenkte jeg på i stad, da jeg ikke fikk sove, det her med multekrem.

    At det lagde dem kanskje før i tida, på det stedet hvor farmora mi vokste opp for eksempel.

    Hvis dem hadde multer i Numedal da.

    For det var jo ting som dem hadde på gården det, kremfløte og kanskje de multer oppe ved setra, eller noe.

    Hvem vet.

    Og det var ganske digg, omtrent like digg som godteri, vil jeg si.

    Så det var ikke bare kjedelig mat, som de hadde i gamle dager.

    Man tenker kanskje at det måtte vært kjedelig å bodd på gård, med ensformig mat, men jeg tror nok ikke det var så ille, som man kanskje kan forestille seg.

    Ikke nødvendigvis i allefall.

    Og det pleide noen ganger, om høsten da antagelig, å dukke opp en kar, som solgte makrell, som han hadde fiska i Drammensfjorden, som var kanskje et par hundre meter, fra huset til besteforeldra mine, og verkstedet, på Sand.

    Da jeg tenkte på det med multekrem, og om bestemuttern, kan ha spist det, da hun bodde i Numedal, på gården Mogan, i Rollag, tror jeg det het.

    De tok visst navnet etter gården, Mogan da, ettersom jeg har skjønt.

    Da kom jeg på en episode, som skjedde en gang, da jeg satt ved plassen min, lengst
    fra kjøleskapet, på kjøkkenet til Ågot.

    Og det var at bestemuttern, begynte å fortelle, på en klagende måte, at hun var den peneste jenta, i hele Numedal osv., da hun bodde der.

    På en klagende måte.

    Også gikk hun og henta et bilde, som jeg aldri hadde sett før, men som jeg tror var i ramme, hvis jeg husker riktig.

    Og da skulle hun vise meg det da, hvordan hun så ut på bildet osv.

    Men, jeg synes hun oppførte seg litt rart, så jeg så ikke så nøye på bildet.

    Men jeg så en grovbygget kvinne, på bildet, som ikke ligna på Ågot, og som vel heller så mer vanlig ut, enn pen, må man vel si.

    Så jeg skjønner ikke at det kan ha vært Ågot, på bildet.

    Så jeg lurer på om noe var galt.

    PS.

    Nå kom jeg også på noen andre ting her.

    Like etter at jeg flytta fra muttern i Larvik, til Bergeråsen, i 1979, så sa farmora mi til meg, at ‘jeg ga deg melk da du var liten’, osv.

    Jeg syntes det her hørtes litt rart ut, så jeg sa ikke noe.

    Men jeg fortale det til fattern, da vi var i butikken, eller noe, på ettermiddagen.

    ‘Sa hu det’, sa fattern da.

    Og han forklarte ikke.

    Susanne, var det vel, kusina mi.

    Hun sa, under begravelsen, til Ågot, i 2000, var det vel, at fattern og brødrene hans, altså faren min, Arne Mogan Olsen, og brødrene Håkon Mogan Olsen, og Runar Olsen, eller om han heter Runar Mogan Olsen.

    De hadde sitti oppe, hele kvelden, før begravelsen, og diskutert hvor jeg skulle gå.

    Håkon og Runar, sa Susanne, hadde sagt at jeg skulle gå bak, og bære båra.

    Mens fattern sa jeg skulle gå foran.

    Og fattern fikk vilja si.

    Jeg viste ikke at jeg skulle bære båra engang.

    Men jeg fikk vite det, i kirka, like før vi skulle bære båra til graven.

    Fattern sa det.

    Men men.

    Like etter at kista var lagt ned i graven.

    Så sa Christell, dattra til Haldis, til meg, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå’, eller noe.

    Jeg synes det var rart, for hun sa ikke ‘dere har ikke så mye familie igjen’, altså jeg og søstra mi, Pia.

    Nei, hun sa ‘du, har ikke så mye familie’.

    Men Pia har jo mann og barn, så det kan kanskje være derfor.

    Fettern min, Ove, han kom ikke i begravelsen, enda han var veldig glad i Ågot, mener jeg å huske i hvertfall.

    Og det var Ågot, som muttern dytta ned trappa, så hu brakk armen, var det vel, i 1974 eller 1975, da jeg og søstra mi ikke fikk lov å besøke fattern, på et år eller to.

    Så jeg lurer litt på det her, om dem har tulla litt.

    Muttern hadde jo mørkebrunt hår, vil jeg si, eller svart hår nesten.

    Mens fattern har også brunt hår.

    Men jeg har mørkeblondt hår, i hvertfall hadde jeg det.

    Nå er det vel veldig mørkeblondt, så det ser nesten brunt ut.

    Men men.

    Men jeg husker fattern sa, da jeg fikk det første passet mitt, at jeg hadde mørkeblondt hår.

    For det skulle man skrive i passene tidligere.

    Så sånn var det.

    Og også, i 1979, da jeg nettopp hadde flytta til Bergeråsen.

    Da diskuterte vi hva jeg skulle hete.

    Og jeg lurte på om jeg ikke skulle hete Erik Mogan Olsen.

    Jeg var på kjøkkenet, og prata om det her.

    De andre i familien, var i stua.

    Men, nei, ‘Mogan’, var det ‘vi’ som het, sa onkelen min, Håkon.

    Det var litt forvirring, om navnet, da jeg begynte på Berger skole, i 1979.

    Jeg ville hete Olsen, fordi det het fattern.

    Så da lærerne spurte hva jeg het, så sa jeg Erik Olsen.

    Mens i papirene, som skolen hadde fra myndighetene, så stod det Erik Ribsskog.

    Så jeg måtte blant annet til tannlegen, i Svelvik, to ganger, første uka, var det vel, på Berger skole.

    For de trodde jeg var to forskjellige folk, eller noe.

    Noe sånt.

    For fattern og de, de sa at jeg skulle hete Erik Olsen, den dagen vi diskuterte det, på Sand, i 1979, var det vel.

    Men de forrandra ikke navnet hos folkeregisteret.

    Så jeg ble hetende Erik Olsen, på skolen osv.

    Mens i folkeregisteret, så har jeg het Erik Ribsskog, helt siden muttern forrandra navnet mitt, fra Erik Olsen, til Erik Ribsskog, i Larvik, i 1975, eller noe.

    Jeg husker hun fortalte meg det, en gang vi gikk i Byåsen der, eller hva det heter, i Larvik, av en eller annen anledning.

    Og det likte jeg ikke så bra, for jeg var vant til å hete Erik Olsen.

    Men muttern ville ikke diskutere, jeg skulle hete Ribsskog, sa hu.

    Så sånn var det.

  • Onkelen min, Håkon, på Bergeråsen. (In Norwegian).

    Da jeg bodde på Berger, fra 1979 til 1989, fra jeg var ni til jeg var 19 år, så var de som regna som familie, det var for det meste faren min, og farmora mi, Ågot.

    Men fattern, flytta ned til Haldis, som jeg skrev om i går.

    Så da var det nesten bare farmora mi, Ågot, som var som familie for meg.

    Men Ågot var veldig nervøs, og engstelig, så det var ikke sånn, at hun var som en forelder, alltid, for meg.

    For det var ofte jeg, som måtte forklare, og sånn da.

    Hvis glidlåsen i jakke mi, ble ødelagt av Odd Einar Pettersen, for eksempel, da jeg gikk første året, på videregående, i Sande.

    Da diskuterte jeg og bestemora mi da, hva som hadde skjedd, og hva som burde gjøres da.

    Så da sa farmora mi, at hu kunne sy i ny glidlås, i jakka.

    Og jeg sa da, at jeg kunne ringte foreldra til Odd Einar, og si fra at farmora mi kunne reparere jakka, men de måtte betale, synes jeg, siden det var sønnen dems, som hadde ødelagt jakka.

    For det tror jeg ikke farmora mi, hadde turt, å ringe foreldra til Odd Einar, og si at de måtte betale for ny glidlås til jakka.

    Og samme, i sommerferiene, da jeg gikk i 4. og 5. klasse osv.

    Da hadde vi vært på klassefest, hos en i klassen, som het Espen, som bodde i Havnehagen.

    Og da husker jeg, at jeg syntes, at foreldra hans, virka som dem var ordenlige, og var ansvarlige foreldre osv. da.

    Men samtidig, så synes jeg ikke at dem var sånn strenge og autritære.

    Så når det begynte å nærme seg første skoledag.

    Så visste hverken fattern, eller Ågot, når skolen begynte.

    Så da ringte jeg foreldra til Espen i klassen, for da visste mora hans det.

    Men hvis jeg hadde hatt bra forhold til Haldis, så kunne jeg jo ha spurt hu, for Christell gikk jo på samme skolen.

    Og hvis jeg hadde hatt bra forholt til onkel Håkon, så kunne jeg jo ha spurt han, for fettern min Tommy, gikk jo på samme skolen.

    Men det var litt anstrengt forhold, mellom meg og Haldis.

    Og onkel Håken, han var litt komplisert å ha med å gjøre han og.

    Han skulle liksom være så tøff, mot meg.

    Enda jeg var bare ni-ti år osv.

    Så skulle onkel Håkon være så tøffing.

    Så han var liksom ikke som en eldre, støtteperson/familiemedlem, for meg.

    Han var mer en som skulle tøyse og tulle og jekke meg ned.

    Eller hva man skal si.

    Jeg stolte ikke på han da, han var litt sånn at man måtte holde et øye på han liksom.

    Eller så sa han noe lureri f.eks.

    Jeg visste ikke helt hvor jeg hadde han da.

    Han hadde også noe problemer med nerver, tror jeg.

    For da sønnen hans Tommy, gifta seg, i Fredrikstad, sommeren 2002.

    Da sa kona til Håkon, Tone, at Håkon var litt nervøs, sånn som bestemor Ågot var.

    Så derfor holdt Håkon seg hjemme, fra bryllupet til Tommy.

    Men den offesielle versjonen, var at han hadde problemer med hjertet.

    Men kona hans, Tone, sa at det var nerver.

    Så sånn var det.

    Håkon, han lærte meg å kjøre bil, av en eller annen anledning.

    Han hadde en gammel svart eller mørkegrønn Peugot.

    Den var vel fra 50 eller 60-tallet.

    Og det her var på slutten av 80-tallet.

    Bilen hadde gir på styret.

    Så jeg trengte ganske mange kjøretimer, i Drammen, for å bli vant med det her, at når jeg kjørte med onkelen min, et par tre ganger, ut mot Svelvik, så hadde den bilen gir på styret, mens bilene på kjøreskolen i Drammen, hadde vanlig gir.

    Og etter at jeg begynte på videregående i Drammen, og å jobbe på CC Storkjøp, så brukte jeg lang tid på lappen, for det var russetid, og så mye annet, så til slutt så flytta jeg til Oslo, for å studere, uten at jeg rakk å ta ferdig lappen i Drammen, før jeg flytta.

    Og jeg var egentlig ikke så hypp på å få bil.

    Fordi jeg skulle jo flytte til Oslo uansett, og studere osv., der.

    Fordi jeg hadde jo egentlig ikke så mye familie og sånn på Berger, untatt farmora mi, Ågot, på Sand.

    Men hun hadde jo fattern og onkel Håkon, og Pia og Tommy, og onkel Runar, og alle ungene hans.

    Trodde jeg i hvertfall.

    Så jeg tenkte ikke så mye på henne egentlig.

    Men hun klagde på det her, at fattern og Håkon, ikke brydde seg noe om henne, et par år etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    Men da dreiv jeg jo med jobb og studier i Oslo, og hadde ikke så god råd.

    Og det var litt rart, og jeg ble litt deprimert, av å være hos Ågot, siden hun klagde sånn over at hun bodde på Sand alene.

    Hun ville at jeg skulle flytte dit.

    Men jeg jobba jo på OBS Triaden, og bodde på Ungbo på Ellingsrudåsen, var det vel, og studerte på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på Helsfyr, i Oslo.

    Dette var vel skoleåret 91/92.

    Så jeg hadde jo ikke noe jobb, eller noe, på Berger.

    Og jeg flytta jo egentlig vekk fra Berger, pga. problemene med Haldis og fattern og det.

    Og jeg ble jo mye mobba, årene på ungdomsskolen, i Svelvik.

    Så det var mye trist for meg, forbundet med Berger.

    Så jeg syntes det var mye bedre å bo et stykke vekk fra Berger, for jeg ble så mye mobba, og dårlig behandla av familien, da jeg bodde på Berger, på 80-tallet, så jeg måtte nesten komme meg litt bort, for å få tilbake selvtilliten og selvbildet osv.

    Så jeg syntes ikke jeg kunne droppe studier, og jobb, for å flytte tilbake, og holde bestemor Ågot, med selskap, for jeg tror ville fått en knekk selv, av å bo der.

    Jeg var deprimert i Oslo også, fordi jeg hadde jo ikke noe støtte fra familie, eller noe.

    Og hadde noen venner, tremenningen min Øystein, som bodde på Hanaborg, som ikke var så langt fra OBS Triaden, på Skårer, hvor jeg jobbet.

    Og jeg hang mye sammen med han, og en kamerat av han, som het Glenn, det første året jeg jobba på OBS der, 1990/91.

    Men etter at jeg flytta til Ellingsrudåsen, i 1991, så begynte de å boikotte meg, og ville ikke være kamerater med meg, på et par år vel, i hvertfall ville de ikke ha meg som like bra kamerat som tidligere.

    Siden jeg bodde på Ungbo.

    Så skulle vi se et TV-program, som Glenn og Øystein, ville se.

    Så sa jeg, at vi kunne se på det, hos meg da, på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Men så kom en dame, som bodde på Ungbo der, Wenche.

    Hun kom hjem, og ville se på et annet TV-program.

    Så sa jeg, at det var greit.

    Og da ble Glenn og Øystein, så sure på meg, så de ville nesten ikke ha noe mer med meg å gjøre.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde en annen kamerat, Magne Winnem, fra skolen i Drammen.

    Men han hadde funnet en dame, Elin, fra et sted ved Kongsvinger, og forlovet seg med henne.

    Så han ville nesten bare sitte hjemme med henne.

    Så det ble ikke det samme, som da vi var kamerater, før han traff hun Elin da, fra et sted på S., tror jeg, som jeg ikke husker helt hva heter, ved Kongsvinger.

    Så jeg var litt deprimert det året, før jeg dro i militæret.

    Det vil si skoleåret 1991/92.

    Jeg var veldig deprimert, den vinteren faktisk.

    Jeg hadde ingen nær familie og ingen nære venner.

    Og jeg skrev noe brev til mormora mi, i Stavern eller Nevlunghavn, om hun kunne hjelpe meg litt.

    Fordi det var privat høyskole jeg gikk på.

    Og jeg måtte jobbe ganske mye på OBS, for å få råd til mat osv.

    Også var jeg deprimert og.

    Og jeg ble enda mer deprimert, av at bestemor Ingeborg, ikke gadd å hjelpe meg, men refererte meg, til faren min.

    Og han, hadde jo Pia og Christell sagt, i 1989, at hadde drivi å misbrukt Pia osv.

    Så jeg hadde ikke noe med fattern å gjøre, etter 1989, og nesten ikke noe med han å gjøre etter at han hjalp meg å flytte fra Abildsø til Furuset, i 1990.

    Og han hadde jo latt meg bo aleine, som barn, på Bergeråsen, på 80-tallet, så forholdet mitt til fattern, var ikke så bra da.

    Så jeg var så deprimert det året, og jeg synes både skole og jobb var kjedelig, husker jeg.

    Jeg hadde noen bekjente på jobb og skole, men ingen venner egentlig.

    Og de folka som bodde på Ungbo, de var litt sånn harry osv., syntes jeg.

    Dem var sånn, at dem klarte ikke å regne ut hvor mye maling dem trengte for å male gangen på Ungbo da.

    Dem var sånne litt harry heavy-fans.

    Men det var jo Øystein og Glenn og.

    Bare Øystein og Glenn, dem var smarte, selv om dem var litt sånn harry heavy-fans.

    Mens dem som bodde på Ungbo, Anne Lise, Per, Wenche, og typen hennes Arild, og også en som var sammen med en dame fra Vestlandet der, som gikk bra sammen med Arild og Wenche og de.

    Hele den gjengen der, bortsett fra hun pene vestlandsdama.

    (Men hun ble jeg aldri kjent med, hun hadde type, og satt for det meste på rommet sitt).

    Men hele gjengen der, var så harry, og sånne rølpete heavy-fans.

    Men dem var ikke så smarte og kule, som Øystein og Glenn var.

    Så det var ganske tøft for meg, å måtte hanskes med en hel ungbo-leilighet, full av sånne rølpete, tøffe og eldre og harry folk da.

    For jeg var veldig pinglete, før jeg dro i militæret.

    Jeg var fattig student og festa mye.

    Men fikk ikke lov å lage mat hjemme, på Abildsø, for hybelvertinna, tålte ikke matlukt.

    Så jeg gikk ned til ca. 60 kg, i 1990, og da var jeg 1.85 høy.

    Så jeg var veldig tynn.

    Da jeg bodde på Ungbo, i 1991/92, så sa jeg, at jeg veide 68 kh., for jeg var litt flau, men jeg veide kanskje 63-64 kg da.

    Noe sånt.

    Så jeg ble mobba av broren til Wenche osv.

    Fordi han hadde vært operert på sykehuset.

    Så spurte de hvor mye han veide etter å ha vært på sykehuset.

    Så sa han, som var ca. like høy som meg, at han veide 68 kg.

    Så sa de andre, å fy faen, hvordan så du ut da.

    Som han, sa broren til Wenche da, og pekte på meg.

    Så da lo alle da, og sa fy faen.

    Så det var litt tøfft for meg, å bo der, for jeg måtte liksom holde min grunn, mot alle de harry og rølpete folka da.

    Selv om dem var egentlig ikke så værst, selv om dem var harry og rølpete.

    Men jeg måtte prøve å være tøff da, sånn at dem fikk litt respekt for meg i hvertfall, siden jeg var så pinglete.

    Sånn at dem ikke skulle overkjøre meg helt.

    Jeg var litt redd for det, siden de andre gutta der, veide sånn 90-100 kg og sånn vel.

    Så kom jeg der, med mine pinglete 63 kg.

    Så da måtte jeg prøve å oppføre meg litt barskt, i hvertfall.

    Men jeg var jo i infanteriet, i militæret.

    Og etter militæret, så trente jeg og kamerater, mye fotball, tennis, badminton osv.

    Og etter at jeg måtte slutte med tennis og fotball og badminton, siden jeg skada kneet, i 1995 vel.

    Så begynte jeg å trene litt på treningsstudio, i stedet, siden kneet tålte å løpe på tredemølle.

    Så nå veier jeg vel noe sånn som 90 kg, kanskje.

    Så selv om jeg, de årene jeg bodde i Oslo, ikke kom så langt karriære-messig.

    Pga. at jeg satt fast, må man si, i en slags hengemyr, karriæremessig, på Rimi.

    Så gjorde jeg jo ting, som å ta ferdig lappen, på en kjøreskole, på Frogner, rundt 1995.

    Jeg trente mye.

    Og lærte meg data og internett osv., på slutten av 90-tallet.

    Og jeg ble jo butikksjef etterhvert og, i 1998.

    Så jeg prøvde å gjøre andre fornuftige ting da, siden karriæren på Rimi gikk litt treigt.

    Andre fornuftige ting, enn jobberfaring etc., som jeg kunne kanskje få nytte av seinere i livet.

    For det var ikke sånn, at jeg hadde forestillt meg, at jeg skulle gå å subbe på et butikkgulv, hele livet.

    Jeg har liksom alltid vært en av de flinkeste, på skolen osv.

    Så jeg trodde nok, at det var andre ting jeg kunne drive med, enn å jobbe i butikk, for å få utnyttet evnene mine bedre da, for å si det sånn.

    Men jeg var tålmodig, med den hengemyra, som jeg syntes Rimi var.

    Og brukte heller tid på å trene, og prøve å løse andre personlige problemer jeg hadde, etter å ha blitt uansvarlig behandlet, av foreldrene mine, under oppveksten.

    Så stilte jeg med et økonomisk handicap, vil jeg si.

    Og også et handicap, ved at jeg veide bare 60 kg, ca., da jeg flytta til Oslo for å studere, i 1989.

    Og også et handicap, ved at jeg hadde dårlig selvbilde, etter å ha blitt dårlig behandlet av familie og skolekamerater, på Berger, på 80-tallet.

    Så jeg hadde en del, som jeg kunne jobbe med, utenom jobben.

    Så det var ikke sånn, at jeg ikke var ambisiøs, selv om jeg var tålmodig med at karriæren i Rimi, gikk litt tregt.

    Da prøvde jeg å bruke til på trening, og prøve å styrke selvbildet mitt litt osv., som var dårlig etter mye mobbing, og plaging fra familie.

    Jeg prøvde også å styrke båndene mine, til broren min Axel, og søstren min Pia.

    Jeg tenkte vi kunne prøve å ha et slags samhold, siden foreldrene våres, var rimelige uansvarlige.

    I allefall meg og Pias foreldre.

    Og jeg husker Axel klagde på, at faren hans, Arne Thormod, og samboeren hans, Mette Holter, ikke var så skarpe/smarte da.

    Så han hadde ikke så mye tillit til de, sånn som jeg skjønte det.

    Men vi fikk egentlig ikke noe særlig bra samhold, selv om jeg prøvde å gjøre min del.

    Jeg var kanskje som en slags forelder, for Axel og Pia, på 90-tallet.

    Men nå er jo de i 30-årene, så nå behøver ikke jeg, å tenke så mye på at jeg må gi de støtte.

    For dette med støtte, oss søsknene i mellom, gikk for det meste bare en vei, synes jeg.

    Fra meg, til Pia og Axel.

    Men nå, i det siste, så synes jeg, at det har vært så mye tull, med forholdet mellom meg og Pia, og meg og Axel.

    Så nå tror jeg, at det er smartest for meg, å tenke på å leve mitt eget liv.

    Og ikke være noe slags slave eller forelder, for Pia og Axel.

    De er jo i 30-årene, så de burde klare å klare seg selv, mener nå jeg, så nå tenker jeg ikke sånn lengre, at vi søskene burde ha et slags samhold, siden vi ikke har så ansvarlige foreldre.

    Nå tenker jeg mer sånn, at nå er det på tide at jeg heller tenker på å leve mitt eget liv, uavhengig av Axel og Pia.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Den jakka, forresten, som han Odd Einar Pettersen ødela, utenfor inngangen til Sande VGS, i 1986, må det vel antagelig ha vært.

    Det er en historie ved den jakka.

    Det var en mørkeblå bomullsjakke, med for, av ull, som var hekla, eller noe.

    Den var ganske fin den jakka.

    Den var tøff, og av bra kvalitet da.

    Men problemet var, at da jeg vokste opp, osv., da var det sånn, i hvertfall etter at jeg flytta til Berger, at jeg orka ikke å gå med sånne stil-longser osv.

    For jeg klødde meg ihjæl.

    Så en lege i Svelvik, sa at jeg hadde alergisk hud, eller noe.

    Så den jakka, den ullen, i foret, det stakk såpass, at det stakk gjennom genseren osv.

    Så det var ikke så artig å gå med den jakka.

    Men det var omtrent den eneste jakka jeg hadde.

    Untatt noe boblejakker og noen gamle jakker og sånn da.

    Så jeg klipte bort foret, i den jakka.

    Det var mulig å komme til det foret, fra innsida av jakka.

    Det var ikke bomull, på innsida av jakka, det var bare for.

    Og det foret var tvinna, i noe mønster, så jakka så ganske fin og dyr ut egentlig.

    Men jeg klødde meg ihjæl da, og det orka jeg ikke.

    Så jeg klipte bort foret.

    Og da ble jakka litt for stor, så da så vel ikke jakka så fin ut lengre.

    I hvertfall ikke hvis man så på jakka, fra innsida, for da kunne man se at foret var klipt bort.

    Så det er mulig, at denne bortklippingen av for, medvirket, til at jakka revna, da Odd Einar Pettersen, greip tak i jakka, og skulle heise meg opp, utenfor inngangen til Sande VGS der, hovedinngangen, ikke så langt fra rektors kontor osv.

    Så det var mulig at jakka ikke hadde blitt ødelagt, hvis ikke jeg hadde klipt bort foret, for det var en ganske bra jakke.

    Men, da sa Odd Einar, ‘oj’, og slapp meg ned da, men han gliste fortsatt, idiot som han var/er.

    (Selv om Odd Einar skjerpa seg litt seinere på 80-tallet, jeg tror ikke vi var uvenner, sånn på slutten av 80-tallet.

    I hvertfall oppførte han seg bedre.

    Dem begynte på elektro, mener jeg, mange av plageåndene, fra ungdsomsskolen, så dem fant et nytt plageoffer, som bodde rundt ‘dødssvingen’, eller en annen sving, mellom Sande og Berger der.

    Så da slapp jeg litt unna, siden jeg begynte på Handel og Kontor, og der var det mest bare pene damer, og noen sossegutter, så det var ingen som rørte meg, som jeg kan huske, på tre år, på handel og kontor.

    Samtidig med at handel og kontor, ikke var så vanskelig (som f.eks. almenn), og det var mase pene damer der.

    Så jeg fikk masse fritid, og hadde mye dødtid, på Bergeråsen, de årene 86-88, som jeg gikk på Sande VGS.

    For jeg kjente nesten ingen på Berger, som ikke var pøbler.

    Men det var ganske morsomt på skolen, på handel og kontor, på Sande VGS.

    Jeg hadde noen venner i Svelvik, Trond og Kenneth Sevland, og Jan Rune kjente jeg jo såvidt og, selv om han var litt lavmælt osv.

    Og jeg kjente såvidt han sønnen til fabrikkeieren, på papirfabrikken, eller hva det er, på Selvik.

    Så vi var hjemme hos dem, og spilte bordtennis og sånn, et par ganger.

    Og jentene i klassen, fra Sande og Svelvik, og Lene Andersen, fra Berger, de var jo kjempefine og hyggelige jenter.

    Så det var stor overgang fra ungdomsskolen, må jeg si.

    Selv om det var noen harry jenter, som Linda Moen og Irene Lippert osv., i klassen, som jeg ikke gikk så bra overens med.

    Jeg var vel ikke tøff nok, men altfor veloppdragen, eller hva man skal kalle det, for at de skulle like meg.

    Jeg hadde ikke så veldig tøff stil akkurat, og så ung ut for alderen, så de tøffe jentene, likte meg ikke.

    Men de vanlige jentene, de synes jeg, at jeg gikk bra overens med, jeg prøvde bare å oppføre meg høflig osv. da, for jeg hadde forsatt litt dårlig selvbilde, og selvtillit ovenfor jenter, etter all mobbingen på ungdomsskolen.

    Men men.

    Men da fiksa bestemor Ågot jakka da.

    Og da hadde jeg ringt foreldra til Odd Einar.

    For når jeg var i huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Der var det liksom vi som bestemte, så da manna jeg meg opp litt da.

    Der hadde vi jo kontor, og alle avisene og alt mulig.

    Og man kunne spørre bestemor Ågot om råd, fattern om råd, eller bestefar Øivind om råd, før han døde da.

    Onkel Håkon, han pleide jeg ikke å spørre om råd, fordi jeg stolte ikke så mye på han, som de andre som holdt til, jobba eller bodde, på Sand der.

    Verkstedet, som familien min hadde, var jo like ved huset til Ågot.

    Et snekkerverksted, eller fabrikk, som het Strømm Trevare A/S, men som det ikke var skillt oppå.

    Dette verkstedet, hadde bestefaren min, og fattern og onklene mine, byggd, på 50 eller 60-tallet, altså kanskje 10-15 år før jeg ble født.

    Noe sånt.

    Og i huset på Sand, og på verkstedet, der var det liksom familien min som bestemte.

    Det var jo et kontor, i huset til Ågot.

    Og jeg vokste jo opp der, omtrent, for jeg var der etter skolen, i flere timer hver dag, på 80-tallet.

    Men jeg hadde ikke et eget rom der.

    Men det var et kontor der, som nesten aldri ble brukt.

    Med skrivemaskin, og regnemaskin og etterhvert kopimaskin.

    Og frysern til Ågot osv.

    Så det rommet, der fikk jeg lov å være, så det var nesten som mitt rom der det.

    Selv om jeg var mye i stua og på kjøkkenet og.

    Og nede på verkstedet, så var det også kontor.

    Så jeg behøvde nesten ikke å spørre, hvis jeg ville ta en telefon, eller bestille noe greier på postordre.

    Fordi det her var ganske på landet omtrent.

    Da kunne jeg bare ta noen frimerker på kontoret, og sende brev, hvis jeg ville.

    Og jeg kunne bare ta en telefon, jeg bare sa fra, men det var ikke sånn, at noen sa nei.

    Bestemuttern, Ågot, hun var sånn, at hun sa fra, hvis hun syntes jeg gjorde noe galt osv.

    Men jeg flytta dit, som niåring, og jeg hadde jo hatt muttern, og besteforeldrene i Nevlunghavn, og kamerater, og stefaren min Arne Thormod, og onkler osv., rundt meg i flere år allerede da.

    Og hvis Ågot sa at noe var galt.

    Så kunne man argumentere da, og gi sitt syn, og da ga ofte Ågot seg da, hvis jeg forklarte at det var sånn og sånn da.

    Så hun var ikke sånn autoritær og streng, som muttern osv.

    For sånn gikk det ikke ann å prate med muttern og Arne Thormod, dem var autoritære, mens bestemor Ågot, hun gikk fint ann å prate med, og diskutere sivilisert med osv.

    Så det var veldig fint for meg, husker jeg, at det var noen som det gikk ann å prate sivlisert med, liksom, det syntes jeg var bra.

    Fattern svarte også på nesten alt jeg spurte om, da jeg var sånn 9-10 år.

    Jeg pleide å sitte på med fattern, inn til Oslo, når fattern skulle levere køyesenger osv.

    Så da pleide jeg å spørre om alt mulig.

    Og da pleide fattern og stoppe, og kjøpe is og brus og sånn da.

    Så det var artig.

    Og så kjørte vi til masse folk, kanskje fire-fem stykker, hver gang, som hadde kjøpt køyeseng, eller vannseng, og noen ganger, så monterte vi sengene osv.

    Og da hjalp jeg til å bære da.

    Og noen ganger, så fikk vi brus og kake kanskje, eller noe, av familien som vi var hos med køyesengene da.

    Så da fikk man hilse på mange folk, i Oslo og også Holmestrand og Tønsberg osv.

    Jeg tror fattern aveterte køyesenger, i Aftenposten, og Tønsbergs Blad, eller hva den avisa i Tønsberg heter.

    Og noen ganger i Oslo, så dro vi på kinaresturant, for eksempel da.

    Eller med onkel Runar, på Peppes en gang.

    Men fattern var mer kinamat-fan, enn pizza-fan, det var vel onkel Runar, som ville at vi skulle dra på Peppes, på Solli Plass der, rundt 1980, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Men da sa bestemor Ågot da, at hun hadde fiksa jakka, og at glidlåsen hadde kosta 12 kroner, eller noe.

    Og da ble jeg litt flau, over at jeg hadde ringt og mast på foreldra til Odd Einar, om at de måtte betale åtte kroner, eller 12 kroner, eller noe.

    Jeg synes ikke familien vår, kunne lage noe spetakkel, ut av åtte kroner, eller hva det var.

    Så da bare ringte jeg foreldra til Odd Einar, på nytt, og fortalte det, at de skulle bare blåse i det, eller drite i det, sa jeg sikkert, siden det var snakk om så lite penger.

    Jeg likte ikke så godt å ha med Odd Einar å gjøre egentlig, så det var nesten verdt 12 kroner, å slippe å ha med han å gjøre.

    Odd Einar, var jo som en fullvoksen mann, da han dukka opp i klassen våres, på ungdomsskolen.

    Han må vel ha veid bortimot 100 kg.

    Mens jeg var en pingle, på kanskje 50 kg da, da jeg gikk på ungdomsskolen, og kanskje 55 kg., da jeg gikk på videregående, i Sande.

    Men, jeg var veldig sinna da, på grunn av det greiene med Haldis og fattern osv.

    Og jeg drakk alltid masse cola osv.

    Så jeg hadde vel ganske mye energi da.

    Så det var ikke sånn at alle turte å tulle med meg, hele tiden, selv om jeg var pinglete.

    Selv om dem prøvde hele tida, på ungdomsskolen.

    Det var sånn, at jeg prøvde å holde min grunn, fordet.

    Det var bare å bli sinna nok, å stå på sin rett.

    Så jeg prøvde å gjøre det, under hele oppveksten, på Berger, å gi tilbake med samme mynt osv., og ikke gi meg mot plageåndene og overmakten.

    Men det var ganske mange sånne plageånder, i klassen, på ungdomsskolen, i Svelvik.

    Men jeg kom da meg igjen det, på en måte, uten å kapitulere.

    Og det var mye bedre, på videregående, i Sande.

    Så når jeg klager så mye over mobbing, på Bergeråsen.

    Så var det mest på ungdomsskolen, fra 83 til 86.

    Mens jeg gikk på videregående, fra 86 til 88, i Sande, og fra 88 til 89, i Drammen, mens jeg fortsatt bodde på Bergeråsen, så var det ikke så galt.

    Men det hang igjen, denne mobbingen fra ungdomsskolen, slik at jeg hadde ganske dårlig selvbilde og selvtillit, også på videregående.

    Selv om dette ble mye bedre fra første til andre klasse på videregående, og igjen fra andre til tredje klasse på videregående.

    Sånn at da jeg flytta til Oslo, i 1989, for å studere, så hadde jeg ikke dårlig selvtillit, i det hele tatt, man var mye på studentarrangementer, og utesteder på byen, og prøvde å sjekke opp damer osv., hele det første året på høyskole i Oslo, i 89/90.

    Så sånn var det.

    Så da bare sa jeg til foreldrene til Odd Einar, at de skulle drite i de pengene, for glidlåsen da.

    For jeg synes ikke vi, i familien vår, skulle bry oss om noen få kronestykker osv.

    Og da tror jeg også Ågot skjønte hva jeg mente da.

    Selv om hun først syntes at vi skulle kreve inn de åtte kronene.

    Men jeg trodde at det var mye dyrere, å fikse jakka.

    Men å begynne å arrangere ting, for å få tilbake åtte kroner, det synes jeg var litt tåpelig.

    For fattern var sånn, at han hele tida, ga meg hundrelapper, til mat osv.

    Så jeg hadde så mye penger, at jeg kunne kjøpe cola, på brusautomaten på skolen, i hvert friminutt, hvis jeg ville.

    Ikke at jeg gjorde det, men jeg kjøpte kanskje to-tre om dagen, for jeg synes det var så kjedelig der.

    Så har jeg kanskje klaga veldig mye på fattern.

    Men han ga meg veldig mye penger, og jeg hadde det veldig fritt.

    Men fattern er nok ikke så ansvarlig og moden, når det gjelder sånne ting.

    Så jeg må si at jeg ble plaga veldig mye av familien, særlig familien til Haldis.

    Men samtidig, så fikk jeg masse penger av fattern.

    Så det var veldig rart opplegg.

    Haldis og onkel Håkon, de likte ikke hverandre forresten.

    Man kan vel nesten si at de skydde hverandre.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Men man kan nesten si, at Haldis skydde meg og.

    Så hverken meg, eller onkel Håkon, eller bestemor Ågot, likte Haldis.

    Men jeg onkel Håkon, vi gikk vel greit sammen.

    Men onkel Håkon, han var litt sånn barnslig, nesten, vil jeg si.

    Så det var ikke sånn, at jeg og onkel Håkon, klarte å samarbeide om noe for eksempel.

    Det gikk mer ovenfra og ned, fra onkel Håkon.

    Han så vel litt ned på meg, vil jeg tro, siden jeg var nevøen hans.

    Så jeg vet ikke om han akspterte meg helt.

    Eller, vi aksepterte vel hverandre, såvidt, for vi var såpass vant til å se hverandre, i huset Ågot osv.

    Men vi var ikke sånn, at vi hadde giddi å vært kjent, hvis vi ikke hadde vært i familie.

    Noe sånt.

    Skal jeg se om jeg klarer å finne på noe annet å gjøre her også, av jobb osv.

    Vi får se.

  • Bergeråsen 1980 til 88. (In Norwegian).

    Bergeråsen 1980 til 88. (In Norwegian).

    Vår familie, var veldig spesiell, så jeg tenkte jeg kunne prøve å lage en bloggpost, for å prøve å forklare mer om hvordan forholdene var i vår familie osv.

    Jeg flytta jo fra muttern, i Larvik, til fattern, på Bergeråsen, høsten 1979.

    Fattern, fant seg en dame, Haldis, og flytta ned til henne, i Havnehagen, i 1980.

    De bodde som sagt i Havnehagen, mens jeg ble boende i Hellinga 7B, og seinere i Leirfaret 4B, fra sommeren 1981.

    Men jeg bodde aldri i Havnehagen, med Haldis og dem, så hvilket nummer i Havnehagen, som det huset er, det vet jeg ikke, men det ligger ganske langt nede i Havnehagen, kanskje 200 meter ovenfor huset til teskjekjærringa, til de som husker hvor hun bor/bodde.

    Så sånn er det.

    I det huset, så bodde fattern, Haldis, Jan, Viggo og Christell.

    De tre siste, er barna til Haldis, fra to tidligere ekteskap/forhold.

    Viggo, flytta til Danmark, til Køge, på Sjælland, rundt 81-82 kanskje, og giftet seg med en dansk flyvertinne der, Greta.

    Pia, søsteren min, som hadde bodd sammen med meg og fattern, og muttern, på Toppen 4, fram til 73.

    Og sammen med meg og muttern og stefaren vår Arne-Thormod, og halvbroren vår Axel (født 78), i Larvik, fra 73 til 79.

    Og sammen med muttern og Arne Thormod og Axel, i Drammen og Larvik, fra ca. 79 til 82.

    Pia flytta, fra muttern, til fattern, rundt 82.

    På samme måte som jeg gjorde, ca. tre år tidligere, i 79.

    Jeg trodde, at Pia, skulle flytte opp i Leirfaret, der jeg bodde.

    Siden jeg og Pia, bodde sammen, fra 1971 til 79, da jeg flytta til Bergeråsen.

    Men nei, Pia, endte opp, å bli boende, sammen med Haldis og fattern, og Jan og Christell, i Havnehagen.

    Så Pia, var egentlig mer søsteren til Jan og Christell, vil jeg si.

    Enn søsteren min.

    Mens jeg, holdt ikke til i Havnehagen, i det hele tatt.

    Haldis, godtok ikke meg.

    Men fattern flytta til Haldis.

    Så jeg vil si, at jeg mista faren min, og også søsteren min.

    At faren min, var faren til Christell og Jan, mer enn han var faren min, egentlig.

    Og at søstra mi, Pia, var mer søsteren til Christell og Jan, enn hun var søsteren min, egentlig.

    Fra 1980 med fattern, og 1982 med søstra mi.

    Så flytta søstra mi, opp til meg, i Leirfaret, i 1988, så da ble hun vel omtrent søsteren min igjen.

    Men da var hun 17 år vel, og inne i noe slags ungdomsopprør, tror jeg man må si, at det var derfor hun flytta opp til meg, antagelig, for hun hadde kanskje gjort opprør, eller noe, mot Haldis og fattern.

    Christell sa at Pia hadde en abort, og nesten blødde ihjel, i 1987, eller noe.

    Så det var kanskje derfor hun måtte flytte.

    Og jeg vet ikke hvem som kan ha vært faren, det aner jeg ikke.

    Men men.

    Jeg spurte fattern hvorfor Pia måtte flytte, men han sa det tok for lang tid å forklare.

    Så jeg er egentlig ikke broren til Pia og Christell.

    Ettersom jeg flytta fra Larvik, i 1979.

    Så jeg var broren til Pia, frem til 1979.

    Men etter at Pia flytta til Haldis og dem, i 1982, så har vel egentlig Pia mer vært søsteren til Christell, vil jeg nesten si.

    I hvertfall, så var vi ikke som søsken på 80-tallet.

    Så vi var som søsken på 70-tallet, vil jeg si.

    Men jeg synes ikke jeg kan si at vi var som søsken på 80-tallet.

    Untatt det halve året, som Pia bodde i Leirfaret.

    Og på 90-tallet, så lot jeg Pia flytte inn på rommet mitt, på Ungbo-leiligheten min, på Ellingsrudåsen, i Oslo.

    Og i noen måneder, så gikk vi greit overens.

    Men Pia, bodde også et par år, hos bestemor Ågot, på Sand, fra 1989 til 1991 ca., mens hun fullførte videregående, i Sande og Drammen.

    Og da klagde Ågot, til meg, på at Pia alltid var fæl med den flyinga si, så Ågot orka ikke at Pia skulle bo der særlig lengre.

    Og den flyinga, til Pia, den merka også jeg, da jeg lot Pia, flytte inn hos meg, på Ellingsrudåsen, i Oslo, i 1993, da jeg var ferdig med militæret.

    Da hadde ikke Pia noe sted å bo, og i 1991 eller 92, like etter at Pia hadde flytta til Oslo, i et kollektiv i Gamlebyen, med noen venner fra Røyken.

    Da så jeg, da jeg var på bursdagfest med Magne Winnem, i Januar 1992, kan det vel ha vært, at vi i bursdagselskapet, traff en jente, som ‘slavedrivde’ en lyshåret gutt fra Røyken, rundt i Karl Johansgate i Oslo, for å tigge mynter, fra oss, og andre forbipasserende.

    Og den jenta, var Pia, søstra mi.

    Hele selskapet, bare stakk.

    Mens jeg prata noen ord med de her, som tigde, i Karl Johan da, en lørdagskveld, eller hva det var.

    Så jeg var litt bekymret for hva søstra mi egentlig drev med.

    Og søstra mi, fikk ikke lov å bo med fattern og Haldis, i Havnehagen, etter det her abort-greiene osv., ettersom jeg skjønte.

    Og bestemor Ågot, på Sand, orka heller ikke mer av Pia, ettersom jeg skjønte.

    Så jeg lot Pia, flytte inn, på det lille rommet jeg hadde, på Ellingsrudåsen, fra høsten 1993, nesten fram til jul, eller noe, da Pia fikk sitt eget rom der.

    Men Pia drev også med flyinga si da, da hu bodde på Ellingsrudåsen.

    Hun kjente mange i det afrikanske miljøet, som vanket på Jollys, i Storgata.

    Og en gang, så var Pia borte, i kanskje fire-fem dager, eller noe, uten å si fra hvor hun var.

    Det var den vinteren, 1993/94, like etter Pia flytta til Ellingsrudåsen.

    Og da måtte jeg ta t-banen ned til Oslo sentrum, en kald januardag, eller noe, og lete etter Pia, på Jollys, og hos ei venninne som het Siv eller Catrine, eller noe.

    Men jeg fant henne ikke.

    Men hun dukka opp, et par dager seinere.

    Men hun forklarte ikke hvor hun hadde vært, og hva som hadde skjedd.

    Men jeg vil si, at jeg var nesten mer i familie, med bestemor Ågot, enn med fattern og Haldis og Pia og Christell og Jan og Viggo.

    For de siste der, de bodde jo i huset i Havnehagen.

    Men det huset var aldri hjemmet mitt.

    Jeg ble aldri godtatt av Haldis.

    Og det var en slags psykisk krigføring, må man vel si, hver gang jeg var der.

    For jeg likte ikke, som 9-10-åring, å bo aleine, i Hellinga, så jeg var sur på det greiene her.

    Spesiellt etter at fattern ikke kom hjem, en dag vinteren 1980, og han hadde ikke sagt fra, at han ikke kom hjem.

    Da var jeg ni år, og var ikke vant til å sove aleine i huset.

    Så det var litt rart husker jeg, at klokka ble ni, klokka ble ti, klokka ble elleve osv. og tolv kanskje.

    Før jeg skjønte at fattern ikke kom hjem da.

    Og det var litt rart.

    Så da fikk jeg nesten litt sjokk.

    Men hvis han hadde forklart det på forhånd da.

    F.eks. hvis vi hadde hatt telefon, i Hellinga, så kunne jo fattern bare ha ringt å sagt fra da.

    Så hadde jeg skjønt hva som foregikk.

    Så hadde jeg ikke fått noe sånt her sjokk.

    Men jeg fikk nå sånn her sjokk da.

    Og da fattern, et par-tre dager seinere, dro meg med ned til Haldis og Christell og dem, i Havnehagen.

    Da var jeg fremdeles prega av det her sjokket da, kan man si.

    Og jeg var ikke noe særlig blid, jeg likte ikke det her greine med Haldis osv.

    Selv om hun hadde en datter, Christell, som var et par år yngre enn meg, og hun hadde også en venninne, Nina, som gikk i samme klasse vel.

    Så det var jo litt morsomt, for de jentene var jo bare et par år yngre enn meg, så de kunne jeg bli kjent med, tenkte jeg.

    Så da begynte jeg og Christell og løpe og herje, inne i huset dems, i Havnehagen, etterhvert.

    Og vi spiste sånne smørbukk-karameller osv., som Haldis kjøpte på CC Storkjøp, sånn svære poser, på den tiden.

    Og jeg var veldig glad i godteri, så jeg spiste vel min del, og vel så det.

    Hun pleide også å kjøpe poser med spesiall-sjokolade, fra Nidar, der, på CC Storkjøp.

    Så da gikk det nok en del godteri.

    Men Haldis klagde på meg, for jeg var litt sjenert da.

    Og da var det sånn, at jeg sa takk.

    Men jeg sa det ikke så høyt, at Haldis hørte det.

    Så hun hadde vel sagt til fattern, at jeg var uhøflig, eller noe da.

    Men fattern fortalte meg det, seinere, at han hadde hørt det, at jeg sa faktisk takk osv.

    Men Haldis hadde kanskje dårlig hørsel da.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Hvordan fattern traff Haldis?

    Fattern begynte å trene sykling.

    Han kjøpte en proff Peugot-sykkel, var det vel, uten felger osv.

    Og traff Jan Snoghøj, sønnen til Haldis, som kanskje var 16-17 år da, i 1980 deromkring.

    Det må vel ha vært ut på våren 1980, da kanskje.

    Noe sånt.

    Siden de sykla.

    Og da hadde Jan, invitert fattern ned til dem da, i Havnehagen, siden moren hans var singel.

    Jan, var også med, i Kristiansand, i 1989, da vi var på et bryllup der.

    Da Jan og Pia og Chirstell, dro meg med på resturant, for å spise middag, kvelden, fredagen vi dro ned dit.

    Det var den helgen enten Heysel eller Hillsborogh-tragedien var, i 1989.

    Vi var i noe bryllup der.

    Etter at vi hadde spist, så forklarte Christell og Pia, at fattern hadde misbrukt, og fingra Pia osv.

    Noen år tilbake i tid fra 1989 da, uten at de sa nøyaktig når.

    Men de spurte meg, hva jeg ville gjøre.

    Jeg måtte nesten svare, at jeg ville kutte ut fattern, pga. at jeg syntes at jeg måtte ta avstand fra det her misbruket selvfølgelig.

    Jan spurte meg vel, hva jeg ville gjøre.

    Men ingen av de tre sa noe da.

    Jeg foreslo, at vi skulle kutte ut fattern, pga. det her misbruket.

    Eller i det minste bli enige om hva vi skulle gjøre.

    Men det var stille som i graven nesten.

    Hverken Pia, Christell eller Jan, sa noe tilbake.

    Og det ble ikke snakket noe mer om dette, den helgen, eller seinere.

    Så jeg mistenker at det her kan ha vært noe plot, for å få meg og fattern, enda mer fra hverandre, sånn at vi ikke skulle ha kontakt, eller noe.

    Noe sånt.

    PS 2.

    Hvis noen leser det her, så lurer dem kanskje på, hvorfor jeg begynte å jage Christell rundt i leiligheten til Haldis, første gangen fattern dro meg med ned til Haldis, våren 1980, var det vel.

    Det var fordi, at jeg var litt nedfor på den her tida, jeg var ikke vant til å være aleine i leiligheten i Hellinga, om kveldene og om natta.

    Så da fattern begynte å prate om, at jeg skulle være med ned til Haldis, så skjønte jeg vel, at jeg måtte vel det.

    Men jeg var nedfor da, så jeg begynte å klage da, for jeg ville egentlig ikke gå ned dit, jeg visste ikke hvem hun Haldis var.

    Så begynte fattern å lokke med da, at det var to jenter som nesten var på min alder der, og som seinere fant ut het Christell og Nina da.

    Og jeg skjønte jo det, at når fattern sa at jeg måtte bli med, så måtte jeg vel det.

    Og jeg ble kanskje litt hyperaktiv, av alle smørbukk-karamellene og spesial sjokoladen som Haldis nok hadde kjøpt på CC Storkjøp, vil jeg tippe.

    Og etterhvert, så gikk vel hun Nina hjem da.

    Og Haldis og fattern, forsvant inn på rommet sitt, eller noe.

    Jeg hadde bare sitti i sofaen der, sånn halveis i sjokk, eller nedfor da, for jeg var litt nedfor, for jeg var ikke vant til å være aleine i Hellinga, og jeg visste ikke hvem Haldis var, så jeg snakka ikke noe, jeg bare satt der i sofaen og så på TV da antagelig, og hørte på hva de andre sa osv.

    Men så dro vel Nina hjem da, og Haldis og fattern forsvant inn på rommet dems, eller noe.

    Og jeg ble vel litt hyperaktiv av alt godteriet til Haldis.

    Og fattern hadde jo lokka meg, med at det var to jenter der osv., så da tenkte jeg, at jeg kunne kanskje jage hun ene litt da, jeg synes kanskje det var litt dumt å bare sitte der i sofaen, når det bare var hun jenta der.

    Noe sånt.

  • Pia er fan av Hip-hop. (In Norwegian).

    Date

    Time

    Name

    Query

    Landing Page

    21 Aug

    21:59:45

    www.google.no

    philip andreas gabrielsen

    /2008/07/e-post-med-trusler-fra-ansgar.html

    21 Aug

    21:55:18

    www.google.com

    pia ribsskog

    /2008/08/i-sent-lufthansa-complaint-to-another-e.html

    21 Aug

    21:48:03

    www.google.no

    pia ribsskog

    /2008/08/merseyside-police-called-me-miss-erik.html

    21 Aug

    21:30:51

    www.google.no

    johncons

    /

    21 Aug

    21:05:08

    www.google.com

    /2008/07/noe-m-vre-galt-i-martine-saken-in.html

    21 Aug

    20:53:45

    www.google.no

    erik ribsskog

    /

    21 Aug

    20:52:10

    www.google.co.uk

    arvato blog liverpool

    /2007/10/enclosure-ii.html

    21 Aug

    20:37:10

    www.google.no

    muttern hva betyr det

    /2007_10_17_archive.html

    21 Aug

    19:56:33

    www.google.com

    /2008/07/noe-m-vre-galt-i-martine-saken-in.html

    21 Aug

    19:36:08

    www.google.no

    øksedrap larvik 200

    /2007/11/anbefalt-av-1parteringsdrapet-i-larvik.html

    21 Aug

    19:31:58

    www.google.no

    erik ribsskog

    /

    21 Aug

    19:24:07

    www.google.no

    hvorfor kaller ribsskog seg johncons?

    /

    Nå sjekka jeg StatCounter-loggen, og det kom opp, at noen har drivi å søkt på søstra mi, Pia Ribsskog, på Google.

    Så tenkte jeg, at jeg kunne jo kikke litt, i en av linkene ovenfor, og se hva dem fikk se, da dem søkte på søstra mi sitt navn.

    Og da kom det fram, at søstra mi, har blant annet kommentert på Dagbladets websider, siden hun er fan av en hip-hop-artist:

    Hello!
    I saw the program about you guysand I really liked what I saw. Are you going to have a consert in Oslo?

    Pia
    Innsendt av: Pia Ribsskog

    Yes, we are performing today at parkteateret togheter with X-Plastaz from Tanzania.

    Come see for yourself, you will not be disappointed…

    Wagëblë

    http://www.dagbladet.no/kultur/2005/11/02/448193.html

    Skal vi se om Pia har rett i at han er flink, skal vi se om det er noe musikk av han på YouTube:

    Ja, det var blant annet fra en av konsertene dems i Oslo, skal vi se om vi finner linken:

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Pia har forresten en ting for afrikanere tror jeg.

    Hun har jo vært sammen med Keyton og Negib da, og også en norsk kar fra Drammen, som jeg ikke husker navnet på.

    Men, jeg husker det året, som søstra mi var sammen med han drammenseren.

    Det var det året, som jeg gikk i 3. klasse på videregående, i Drammen.

    Og som jeg jobba på CC i Drammen, på kveldene.

    Og som søstra mi, og venninna hennes, Cecilie Hyde, flytta opp til meg, i leiligheten jeg bodde aleine i, i Leifaret, og som var fatterns leilighet egentlig.

    Da pleide søstra mi, å dra inn til Drammen, sammen med Cecilie Hyde, og blant annet hun som er redaktør for universitetsavisa i Oslo, Camilla Skriung, og andre såkalte ‘frikere’ da, fra Svelvik.

    De hang også sammen med Eva Olsen, og Tina ‘Turbo’, to blonde jenter fra Svelvik og Berger, som hadde dårlig rykte, og som var heavyrockere.

    Og de hang også sammen med gothere og syntere, og til og med nynazister.

    I Drammen, så var det liksom sånn, at alle som ikke var mainstream sosser, sånn som f.eks. stesøstra vår Christell, dem var i en gjeng som var freakere og gothere osv., som pleide å henge på Cafe Lyche.

    Jeg var der noen ganger etter skolen, for jeg kjente jo søstra mi, og Cecilie, dem hadde jo flytta inn i leiligheten min.

    Og jeg har alltid vært ganske jentegæern, må man vel si, så jeg synes det var artig, å bli kjent med alle venninnene til søstra mi og.

    Men det sa jeg aldri til henne da.

    Men jeg var nesten som en forelder, til søsteren min og, på den tiden.

    For fattern var så uansvarlig, og muttern var jo sinnsyk osv., og bodde i Larvik og Tønsberg osv.

    Og jeg hadde jo jobb og leilighet, så jeg kjøpte mat, og lot søstra mi bo i leiligheten, som jeg disponerte, som var fatterns da.

    Men men.

    En dag, etter skolen, i 1988 eller 1989, så hang jeg med søstra mi, i gågata i Drammen.

    Sikkert før jeg skulle på jobb, på CC Storkjøp, kl. 16.

    Og da stod jeg der, i gågata, og prata, eller hang, med søstra mi, og ei friker-jente fra Drammen, som het Heidi, med mørkt hår, som var på fest som søstra mi hadde for frikene og nynasistene osv., i Drammen, i leiligheten min, eller fatterns da.

    Så sånn var det.

    Da lå de over nede hos Haldis, for de var vel borte den helga, så da disponerte søstra mi den leiligheten.

    Mens jeg ikke hørte hjemme der, så jeg ble ikke med de ned dit for eksempel, der følte ikke jeg meg hjemme.

    Det hendte jeg rappa noe mat i frysern i garasjen dems osv., men det var mer sånne raid, det var ikke sånn at jeg følte meg hjemme i huset til Haldis, i Havnehagen, mens søstra mi, bodde der fra 1982 til slutten av 1988, eller noe sånt.

    Så gikk det forbi noen afrikanere da, i gågata i Drammen.

    Og søstra mi var helt henrykt, og priste fysikken, til afrikanere generellt, og forklarte til hun Heidi da, at hun var så begeistra for de her afrikanerne, og tente på de da.

    Så sånn var det.

    Så jeg lurer på om ikke søstra mi, Pia, har en ting med afrikanere.

    Det er mulig.

  • Lure-Haldis på YouTube. (In Norwegian).

    Lure-Haldis på YouTube. (In Norwegian).

    Fattern sa, på telefonen i dag, at hun Haldis Brekke, ikke er Haldis Humblen, moren til Viggo.

    Fattern, har vært sammen med Haldis, siden 1980, altså i snart 30 år, så han burde vite dette ganske bra.

    Haldis, het Brekke, som pikenavn, men nå heter hun som sagt, Haldis Humblen.

    Og hun snakker ikke så bra engelsk, som personen ‘HaldisBrekke’, som skriver på YouTube.

    Så her er det noe lureri.

    Jeg tror ikke Viggo skriver så bra engelsk heller, selv om jeg ikke kjenner han så bra.

    Han bodde vel på Bergeråsen, til jeg var sånn 11 år kanskje.

    Og fattern ble sammen med Haldis, da jeg var sånn 9 år.

    Så jeg bodde bare på samme sted, som Viggo, i ca. 1-2 år.

    Og jeg bodde ikke i samme hus.

    Og Viggo var nesten aldri hjemme der, han var mest på treningsstudioet, oppe ved Berger-kafen, og trente osv.

    Så jeg veit egentlig ikke hvor smart Viggo er, eller hvor flink han er i engelsk.

    Så sånn er det.

    Men jeg tror det kan være noe galt, pga. det før nevnte gigolo-greiene som søstra mi prata om, at Viggo bodde som en slags gigolo hos en dame i USA.

    Selv om fattern sa at det var overdrevet.

    Og at Viggo nå bor hos en annen dame.

    Men jeg synes det er litt mye tull, så jeg tror at noe kan være galt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Ulven og gribben. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på, hvordan det var å besøke fattern, etter at fattern og mutter skilte seg, i 1973, da muttern flytta til Larvik.

    Da flytta fattern til foreldrene sine, Ågot og Øivind, i huset dems på Sand, der dem hadde bodd, siden slutten av 50-tallet vel.

    Så da vi besøkte fattern, så bodde vi det huset, siden fattern solgte huset på Toppen, etter at muttern flytta.

    Etter et år, eller to, kanskje, så kjøpte fattern nytt hus, i Hellinga, på Bergeråsen.

    Like ved der onkel Håkon og tante Tone bodde.

    Men de første en eller to gangene, som jeg og Pia besøkte fattern, etter at vi flytta til Larvik, så bodde vi i huset til Ågot da.

    I det rommet, som er rett fram, når man går inn inngangsdøra.

    Og muttern, og også stefaren vår da, Arne Thormod.

    De var sånne sterke personer, og litt strenge, og muttern var underfundig, og ironisk, og de var ganske sterke da, og brydde seg ikke alltid så mye, om hva jeg og Pia mente eller syntes.

    Vi ble ganske overkjørt da, omtrent hele tida.

    Det var ganske strengt, hva vi fikk lov til osv.

    Så man lærte seg, at man burde prøve å spille kortene sine fornuftig, hvis man ville ha litt frihet osv.

    For det var ikke så mange kort man hadde å spille.

    Men om morgenene, før muttern og Arne Thormod stod opp.

    I helgene osv.

    Da gikk det ann å gjøre hva man ville.

    For vi våkna vel tidlig om morgenen, på søndagene, for vi måtte legge oss tidlig.

    Så da kunne vi gjøre hva vi ville stort sett.

    Raide skapene og se om det var noe som kunne spises osv.

    Sånne ting.

    Det var ikke så ofte det var godteri der men.

    Men det var en sjelden gang noe som gikk ann å spise.

    Så sånn var det.

    Og da gikk det ann, f.eks. da vi bodde i Brunlandnes, å gå ut i skogen og kikke.

    En gang hadde bikkja vår, en engelsk setter, Rex, lyst til å gå tur, en søndags morgen, da jeg var fem år, eller noe.

    Og vi bodde like ved skogen.

    Så bikkja fløy ut i skogen, og jeg etter da, for jeg ville ikke at bikkja skulle stikke av.

    Jeg hadde ikke lært det med bånd.

    Og bikkja var ikke dressert.

    Så jeg løp i ti minutter kanskje, innover i skogen, etter bikkja.

    Men jeg klarte ikke å ta igjen bikkja, som synes det her var veldig gøy da.

    Så dro jeg tilbake, og da hadde vel Pia vekt opp muttern og Arne Thormod, så jeg så en bil som kjørte forbi, på veien, det var vel Arne Thormod.

    Jeg gikk tilbake til hytta, og bikkja kom tilbake av seg selv, seinere.

    Men da oppførte jeg meg veldig ‘out of line’ da, at jeg gjorde noe som ikke var lov.

    Det var ikke ofte, at jeg turte å gjøre ting som ikke var lov, for de var ganske strenge osv., Arne Thormod og muttern.

    Men det var ganske kjedelig å bo ute i skogen der, så kanskje de syntes det var morsomt, det er mulig.

    Men men.

    Men bestemor Ågot da, hun var veldig mild da.

    Da jeg og søstra mi, var på besøk, mens jeg fortsatt var tre år, tror jeg.

    Eller kanskje fire.

    Det var en påskeferie.

    Jeg lurer på om det kan ha vært påsken 1973, eller 74.

    Da fikk vi svære påskeegg, når vi kom fram til Sand.

    Og dem hadde kjøpt Reodor Felgen bil.

    Hvis det ikke var neste gang, eller noe, da, det er mulig.

    Men en sommer vi var der.

    Kanskje sommeren 1973 da, eller 74.

    Da gikk vi på jordet bort mot der Jensen Møbler, bygde seinere, og der var det masse bilvrak.

    Cortinaer, osv.

    Som fattern ville vi skulle se på.

    Jeg skjønte ikke helt poenget.

    Og det var skog der, før Jensen Møbler, og Sandbu Tepper bygde, så det gikk ann å traske rundt der.

    Jeg tror fattern viste meg den skogen.

    Og det er hyttefelt, like ved huset til Ågot og Øivind.

    Og det var også en kiosk.

    Kiosken, var bygget i tre, og var med inngang, så man kunne gå inn.

    Og en dame som het Liv, jobba der.

    Med mørkt hår, jeg tror hun bodde på Berger.

    Den kiosken, lå der, hvor Sandbu Tepper, ble bygd.

    Det her var på begynnelsen av 70-tallet, som sagt.

    Og da var det masse ungdommer og sånn, som dro på hyttetur til Krok.

    Isteden for å dra til Syden, så dro de til Krok da.

    Så sånn var det.

    Og i stedet for å dra på diskotek og barer, i syden, om kvelden, så dro til kiosken til Liv da.

    Og jeg og Pia, vi fikk hver vår pose, med ti-øringer, og femti-øringer, og noen kronestykker.

    Så tok bestemor Ågot oss med, i kiosken, og forklarte oss, hvordan vi kjøpte godteri da, smågodt, i kiosken.

    Vi måtte peke, vi ville ha noen sånne og noen sånne.

    Og det var sol husker jeg, og da var vi veldig glade, i hvertfall jeg, for noe så morsomt, tror jeg ikke vi hadde gjort før.

    Jeg tror det her må ha vært sommeren 1973.

    Så jeg var vel tre år da.

    Eller muligens sommeren 1974.

    Noe sånt.

    Og da satt det masse ungdommer og sånn, utenfor kiosken til Liv.

    Så jeg var litt skeptisk, til å gå inn der, husker jeg.

    Så det var bra at bestemor var der.

    Men det var nok sommeren 1973, for i 74, så pleide jeg å gå i butikkene på Østre Halsen.

    Men men.

    Men det som skjedde, når jeg Pia var på besøk, en gang vi var sånn tre-fire år da.

    Så løp fattern etter vårs, i huset til Ågot.

    Det var første dagen, i ferien, som vi var der, så det her tror jeg de må ha øvd på.

    Først sa jagde fattern meg og Pia, rundt i huset, og sa, ‘Nå kommer ulven’, og skremte vårs da.

    Og vi var bare tre-fire år osv., så vi løp og lo, og synes det her var morsomt, for fattern smilte også.

    Og så sa bestemor Ågot, når fattern var ferdig, at ‘her kommer gribben’.

    Og så løp hun etter oss, liksom med henda som klør da, og smilte, mens jeg og Pia lo da.

    Og da vi skulle sove, i det rommet, ytterst mot inngangen, i huset til Ågot.

    Et rom som hadde racerbil-klistremerker, på veggen osv., så det var kanskje fatterns rom før, hvem vet.

    Og da leste fattern om masse Troll, Norske Folkeeventyr, om troll, så det var veldig morsomt.

    Så fattern måtte lese halve boka, om trolla før vi var fornøyd.

    Men men, sånn var det i hvertfall.

    Men det her med ulven og gribben, var litt rart synes jeg.

    Jeg lurer på om fattern og bestemuttern, kan ha vært noe mafia, eller noe.

    Fordi de holdt rede på bestefar Øivind, da han gikk bort på jordet til Lersbryggen.

    Og stod i vinduet på kjøkkenet, og sa, er han bortpå der nå.

    Hva skal han der osv.

    At de holdt oversikten over han.

    Han satt nesten alltid i stolen sin, så det var vel ikke så vanskelig.

    Men han var ikke noe snill, sa Ågot, etter at han døde.

    Men men.

    Jeg prøvde å si det til onkel Håkon, det Ågot sa, at Øivind ikke hadde vært noe snill mot hu.

    For å få han til å trøste mora si.

    Men da fikk han bare et hardt blikk i øya, og ble sint, men behersket seg, og sa ikke noe, og trøsta ikke mora si.

    Så hva som foregikk, det er vanskelig å si.

    Men jeg synes det var litt rart, at en av de første gangene, som jeg og Pia, var på besøk, hos fattern og bestemor Ågot osv., etter at foreldra våre hadde skillt seg.

    Så skulle fattern og bestemuttern løpe etter vårs, i huset der på Sand, da tre-fire år, og skremme vårs, og fortelle oss, at dem var ulven og gribben.

    Så det synes jeg var litt rart.

    Men bestemor Ågot, var jo ofte snill da, og veldig mild, som person.

    Det var liksom ikke noe vondt i henne.

    Hun var ikke så streng, som f.eks. de i familien på morsiden.

    Hun var ikke så slitsom, som de.

    Og fattern er også veldig sånn rund, oftest.

    Man kan ikke si at han er slitsom heller.

    Så det var veldig fint, på Bergeråsen og Sand osv., at man slapp unna alt det maset og slitsomme greiene, fra familien på morssida.

    Så det husker jeg, at jeg satt veldig pris på, fra bestemor Ågot osv.

    Så noen ganger vi var der på ferie, så fikk jeg mareritt, og ville ikke dra tilbake til muttern osv.

    Og låste meg inn på dassen der, og nekta å gå ut, i en halvtime, da muttern og Arne Thormod dukka opp.

    Det var nesten hver gang jeg var der, så skjedde det noe sånt.

    Untatt hvis fattern kjørte vårs tilbake da, da var det vel litt roligere.

    Så sånn var det.

    Men det ulven og gribben-greiene, var litt rart.

    Men alt kan vel ikke være forståelig.

    Det er vel ikke å forvente antagelig.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog