Stikkord: Borgheim

  • Jeg sendte en e-post til Helsetilsynet

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Klage/Fwd: Oppdatering/Fwd: Forespørsel slektskapsforhold
    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> 28. desember 2023 kl. 09:16
    Til: Postmottak HTIL <postmottak@helsetilsynet.no>
    Kopi: post@siv.no, Sfovpost <sfovpost@statsforvalteren.no>, amnestyis <amnestyis@amnesty.org>, HRW UK <hrwuk@hrw.org>, Lisa Eian <eian@eianadvokat.no>, Phso Enquiries <phso.enquiries@ombudsman.org.uk>, postmottak@sivilombudet.no, firmapost@siv.no, Politikk Høyre <politikk@hoyre.no>, Akademikerforbundet <post@akademikerforbundet.no>
    Hei,
    jeg har bestilt min mors journal (hennes ‘sinnsykehus-historie’) fra Sykehuset i Vestfold.
    (Se vedlegg).
    Men det står ingenting, om min mors opphold på Grani sinnsykehus (i Sem) hvor hu var tvangsinnlagt, i et par år vel, fra vinteren/våren 1986 (kan det vel ha vært).
    Og hu var også tvangsinnlagt, et par ganger, på 70-tallet (i en uke eller to av gangen) sånn som jeg husker det.
    Samt at det var sånn, at min mor var på en institusjon på Borgheim (et steinkast unna der hu bodde i 1995) rett etter det med Granli sinnsykehus.
    Dette (på Borgheim) er visst et krise-senter, virker det som, på nettet.
    Men min lillesøster Pia (hu som var grunnen til at min mor prøvde å ta selvmord, siden at hu absolutt ville ha en negerunge) hu sa, på 80-tallet, at den institusjonen på Borgheim, var et nytt sinnsykehus (husker jeg).
    Så jeg skulle gjerne hatt alt av journal-greier, etter min mor, og ikke bare noe rask.
    (For å si det sånn).
    Dette må jeg klage på.
    Skjerpings!
    Erik Ribsskog
    PS.
    Det står heller ikke noen underskrift/navn, på det brevet som jeg fikk, fra Sykehuset i Vestfold.
    Så det tyder vel på at det er noen ugler i mosen.
    (Må man vel si).
    Her er det snakk om noen som skammer seg så mye (over det de gjør) at de ikke tørr å skrive navnet sitt.
    (Kan det virke som).
    Så dette må jeg klage på.
    Skjerpings!
    ———- Forwarded message ———
    Fra: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: tor. 5. okt. 2023 kl. 16:06
    Subject: Oppdatering/Fwd: Forespørsel slektskapsforhold
    To: <post@siv.no>
    Cc: Sfovpost <sfovpost@statsforvalteren.no>, amnestyis <amnestyis@amnesty.org>, HRW UK <hrwuk@hrw.org>, Lisa Eian <eian@eianadvokat.no>, Phso Enquiries <phso.enquiries@ombudsman.org.uk>, <postmottak@sivilombudet.no>, <firmapost@siv.no>, Politikk Høyre <politikk@hoyre.no>, Akademikerforbundet <post@akademikerforbundet.no>, Postmottak HTIL <postmottak@helsetilsynet.no>
    Hei,
    for noen dager siden, så fikk jeg noen anonyme mailer, som ga inntrykk av at min mor (Karen Ribsskog) fikk LSD-behandling, av sin lege-slektning Ole Herman Robak.
    (Min mors kusine (Liv-Karin) på Vestlandet, er gift med Robak sin fetter.
    Noe sånt).
    Så jeg lurer igjen på dette, om jeg kan få kikke på min mors journal.
    Med hilsen
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———
    Fra: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: ons. 13. jan. 2010 kl. 08:17
    Subject: Re: Forespørsel slektskapsforhold
    To: <firmapost@siv.no>
    Hei,
    takk for svar!
    Min mor het Karen Ribsskog og fødselsnummeret er 140648 38807.
    Jeg sender med kopi av fødselsattest, som viser at jeg er hennes sønn, og kopi av testament fra min mormor Ingeborg Ribsskog, som viser at jeg er min mors eldste barn.
    Mvh.
    Erik Ribsskog
    PS.
    Hvis dere fortsatt har en sjef som heter Ek, fra Drammen, så hils han Kenneth Ek, som flytta til Tønsberg, fra Drammen, som jeg såvidt kjente, gjennom søstra mi, og fra en gang jeg besøkte mora mi på Nøtterøy, og møtte han i Tønsberg sentrum da, på slutten av 80-tallet.
    Søstra hans hadde visst tatt selvmord sa søstra mi.
    Men det har jeg ikke tenkt å spørre mer om, det var bare noe jeg kom på, selv om jeg syntes det hørtes litt rart ut.
    Men men.
    2010/1/13 <firmapost@siv.no>
    Vedrørende innsyn i pasientjournal
    Vi har mottatt e-post fra deg hvor du ber om innsyn i opplysninger i din mors pasientjournal.
    En pasient kan be om innsyn i egen journal. Det følger av pasientrettighetsloven
    § 5-1. Det samme gjelder den som representerer pasienten gjennom en skriftlig fullmakt. Det er ikke dokumentert at du representerer din mor i saken og du kan derfor ikke få innsyn i hennes journal.
    Dersom pasienten er død har nærmeste pårørende rett til innsyn i journal, om ikke særlige grunner taler mot dette. Det vises til pasientrettighetsloven § 5-1 femte ledd.
    Dersom det er tilfelle i din sak, ber vi deg ta ny kontakt hit hvor du også oppgir din mors navn og fødselsnummmer og godtgjør at du er nærmeste pårørende
    Vår avgjørelse kan påklages hit innen fire uker jf pasientrettighetsloven § 7-4 jf § 7-1.
    Vennlig hilsen
    Halfdan Aass
    fagdirektør
    4 vedlegg
    IMG_20231228_0001.jpg
    373K
    IMG_20231228_0002.jpg
    431K
    IMG_20231228_0003.jpg
    442K
    IMG_20231228_0004.jpg
    566K
    PS.

    Her er vedleggene:







  • Og enda mer fra Facebook




    PS.

    Her er mer om dette:




    PS 2.

    Enda mer om dette:




    PS 3.

    Og enda mer om dette:

  • Mer fra Facebook

    evenrud facebook 1

    PS.

    Her er mer om dette:

    facebook evenrud 2

  • Mer om min firemenning Kari Johansson f. Ribsskog, (som jeg aldri møtte). Fra Tønsbergs Blad 12. mai 1962

    firemenning kari

    https://www.nb.no/items/b8c2d1fa38edb8ed99822855bd269652?page=3&searchText=ribsskog~1

    PS.

    Disse, (etter min morfars fetter Bjarne Ribsskog), bodde i Vestfold, som oss.

    (Selv om min hjemkommune Svelvik nå har blitt overført fra Vestfold til Viken.

    For å si det sånn).

    Men disse Ribsskog-folka, (etter Bjarne Ribsskog), ble aldri nevnt, av min mor, (eller far).

    (Sånn som jeg husker det).

    Og jeg har en døv kusine, (Lene Therese Løff Olsen), på farssiden.

    Men for å forklare, at vi bodde, i en annen del, av Vestfold/Østlandet.

    Så gikk min kusine på døveskolen i Holmestrand.

    (Og da jeg var på døvespråk-kurs, (hjemme hos Lene og de), arrangert av døveskolen i Holmestrand.

    Så nevnte de aldri noe om det i Andebu.

    Sånn som jeg husker det.

    Og det gjorde heller aldri Lene sine foreldre, (Tone og Håkon).

    For å si det sånn).

    Og jeg hørte vel aldri noe, om de etter Bjarne Ribsskog, (på den tida).

    Eller, det var forresten en gang.

    Borte hos min fars foreldre, på Sand.

    (Hvor jeg pleide å spise middag, etter skolen.

    På 80-tallet).

    At det stod om min firemenning Kari Ribsskog Johansson, i TV-programmet.

    Hu skulle være med på Frokost TV, (eller noe), med sine hjemmelagde dukker.

    (Noe sånt).

    Og det syntes jeg, at var litt pinlig, (sånn som jeg husker det).

    (At Ribsskog-navnet liksom ble forbundet med dukker.

    Og det var også rart, på en annen måte.

    For jeg visste ikke hvem disse folka var, (som tydeligvis var i min slekt).

    Selv om de kun bodde, noen få mil unna oss.

    For Vestfold var det minste fylket, når det gjalt areal.

    Men når det gjaldt antall byer, (Holmestrand, Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik).

    Så var Vestfold det største fylket.

    For å si det sånn.

    Så når jeg bodde hos min mor i Larvik, så lå Sandefjord, (som er en særegen by vel, ifølge Larvik-folk), imellom meg og Tønsberg/Melsomvik, (hvor de etter Bjarne Ribsskog bodde).

    Og når jeg bodde hos min far på Berger, så lå Holmestrand og Horten, mellom meg og disse etter Bjarne Ribsskog).

    For jeg var vel i 15-16 års-alderen, kanskje.

    Men jeg kalte meg Erik Olsen, på skolen.

    (Etter min farfars ønske).

    Så det var bare på Sand/Roksvoll, (for det meste), at dette ble pinlig.

    (Må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Som jeg har blogget om tidligere.

    Så gikk onkel Martin, (min mors yngre bror), på skogbruk-skole i Melsomvik.

    (Har jeg funnet ut på nettet).

    Og det var vel på den samme plassen, (Vestfold Landbruksskole), hvor min firemenning Kari Ribsskog Johansson bodde, i en periode, (sammen med sin ektemann Gøran).

    Så det er nok sannsynlig, at onkel Martin, kjenner disse folka.

    Men han har aldri nevnt disse, for meg.

    Men nå flytta jeg, til min far, som ni-åring, (høsten 1979).

    Så det er mulig, at Martin, (eller min mor), kan ha nevnt disse ‘Bjarne Ribsskog-folka’, for min lillesøster Pia, (som bodde hos min mor, helt fram til våren 1982).

    (Var det vel).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Mer om Kari sin far Tore, (fra Tønsbergs Blad 2. juni 1962):

    kari sin far

    https://www.nb.no/items/92c8ddb88fb4b18d87d7e72c8380a999?page=15&searchText=ribsskog~1

    PS 4.

    Min mors vokste jo opp, der hvor hennes kontorsjef/rådmann-far Johannes jobba.

    Og det var i Nittedal, Vesterålen og Hurum.

    (For å si det sånn).

    Så de var egentlig ikke fra Vestfold.

    Men da min mor rømte fra min far, (med min lillesøster Pia og meg), i 1973, (da jeg var tre år gammel).

    Så rømte hu, til sine foreldre, på Sætre, (i Hurum), husker jeg.

    Og så endte det med, at vi flytta, ned til Vestmarka, (utafor Larvik), av en eller annen grunn, (noen uker/måneder seinere).

    (Min far mente en gang, (jeg snakka med han på telefonen, da jeg bodde i Liverpool sentrum, hvor jeg bodde fra 2006 til 2011), at det var han, som hadde skaffa min mor, denne boligen, i Vestmarka/Larvik.

    Mens det mest naturlige, ville vel være å tro, at det var min morfar, som hjalp min mor med dette.

    Siden at min mor jo rømte, fra min far, til sin far, (og mor).

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Så det var sånn, at min firemenning Kari Ribsskog Johansson og de.

    De bodde i midt-fylket, (i Melsomvik).

    Mens min far bodde i nord-fylket, (på Berger).

    Og min mor bodde i sør-fylket, (i Larvik).

    (På 80-tallet).

    Men for å gjøre det mer komplisert.

    Så havna min mor på sinnsykehus, (i midt-fylket), våren/sommeren 1986, (kan det vel kanskje ha vært).

    Og der snakka jeg ikke mye med henne.

    (Vi var innom der, en gang, sommeren 1987, (på vei til bestemor Ingeborg sitt 70 års-lag, i Stavern).

    Men da var det sånn, at vi bare var der, noen få minutter.

    Og min mor sa ikke noe, om noen slektninger i Melsomvik.

    For å si det sånn).

    Og etter dette, så flytta min mor, til nettopp Tønsberg/Borgheim/Nøtterøy.

    Men da bodde hu også på institusjon.

    (Dette var muligens et krise-senter.

    Selv om min lillesøster Pia, (som bodde hos sin stemor Haldis på denne tida, og derfor hadde mest kontakt med min mors slekt, siden at min far også bodde der, og de hadde telefon).

    Hu ville vel ha det til, at institusjonen på Borgheim, også var et sinnsykehus, (som det min mor hadde bodd på, (litt lenger inn i fylket), sommeren 1987)).

    Og min lillesøster Pia, dro meg med, for å besøke min mor der, pinsen/påsken og sommeren 1988.

    (Kan det vel kanskje ha vært).

    Men da var det mest snakk om, å dra med bussen, inn til Tønsberg, for å shoppe.

    (Sånn som jeg husker det).

    Min mor snakket aldri noe, om Kari Ribsskog, (eller noen andre i Ribsskog-slekten), mens hu bodde der, (sånn som jeg husker det).

    Hu syntes kanskje at det var pinlig, å bo, på denne institusjonen.

    Og det var vel sånn, at pratinga mest var om dagligdagse ting, (og knapt nok det), da jeg, (og Pia), besøkte henne der

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Jeg lurer på om det var her, (i Lysakerveien på Borgheim), at min mor bodde i 1988, (og så fikk hu seg en leilighet et steinkast unna, (også i Lysakerveien), i 1989):

    lysakerveien

    PS 7.

    Grunnen til at min lillesøster Pia og jeg, kunne besøke min mor, på institusjonen, på bildet overfor, i 1988.

    Det var fordi, at min mor, i perioder, var den eneste, som bodde, på dette krise-senteret.

    (Eller hva det var).

    Så det var sånn, at det kun var min mor, Pia og meg, som var der, hele påsken/pinsen, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Det var også sånn, (i 1989-1990 deromkring).

    At jeg lurte på.

    Om den leiligheten, som min mor bodde i, i Lysakerveien, var noe i tilknytning, til insititusjonen, på bildet, i PS 6.

    (Husker jeg).

    Siden at min mors leilighet.

    (Hvor hu vel bodde, fra cirka 1989 til cirka 1996).

    Lå rett over veien, (mer eller mindre), for den nevnte institusjonen, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 9.

    Her er mer om dette, (fra Tønsbergs Blad 5. juli 1990):

    mer om mors adresse

  • ‘1½ villa’, det må vel være feil. Mora mi sleit også, med å stave etternavnet sitt, over telefonen, kan det virke som. (Fra Tønsbergs Blad 31. mai 1990)

    https://www.nb.no/items/3ffd24035b5ec374060bb32b2cf29d69?page=35&searchText=»ripsskog»

    PS.

    Bestemor Ingeborg, var visst heller ikke så flink, til å stave etternavnet sitt riktig, (fra Telemark Arbeiderblad 19. juni 1993):

    https://www.nb.no/items/e1004bc4908e0b97048fb48e37219dc0?page=49&searchText=»ripsskog»

  • Jeg sendte enda en e-post til Krisesenteret i Vestfold

    Erik Ribsskog
    Mor Karen Ribsskog
    Erik Ribsskog  10. desember 2018 kl. 19:14
    Til: Stiftelsen Krisesenteret i Vestfold
    Hei,

    ok, jeg tenkte at dere kanskje hadde noen ildsjeler der, som kanskje
    husket min mor.

    Men det er mulig at de har blitt pensjonister.

    Min mor var tvangsinnlagt på to-tre sinnsykehus i Vestfold, (blant
    annet et ved Borgheim).

    Men det kan likevel ha vært sånn, at hu jobba for krisesenteret, (når
    jeg tenker meg om).

    For hu skaffa seg jobb som vaskehjelp, i Frogn/Drøbak, på slutten av
    90-tallet, (før hu døde i 1999).

    Jeg vet ikke hvorfor hu absolutt ville flytte til Drøbak.

    Hu var oppvokst i Nord-Norge, men hadde tre barn i Oslo.

    Men noe link til Drøbak hadde hu vel ikke, (såvidt meg bekjent ihvertfall).

    Men det er muilg at hu forbandt Tønsberg/Borgheim med sinnsykehus
    osv., og at hu derfor ville flytte, til et annet fylke, osv.

    Mange takk for svar ihvertfall!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Min mor skilte seg fra min far, i 1973.

    Men hu klarte ofte å rote seg borti andre menn, vil jeg si, (i tillegg
    til at hu ble samboer med Arne Thomassen, som også var vokst opp i
    Nord-Norge).

    Blant annet hadde hu en leieboer, som muligens het Steinar, da hu
    bodde på Tagtvedt, på første halvdel av 80-tallet.

    Og hu hadde også mange andre forhold.

    Hu var muligens litt hippie.

    Igjen takk for svar!

    10.12.2018 skrev Stiftelsen Krisesenteret i Vestfold <post@skiv.no>:
    > Takk for mail fra deg, med spørsmål vedr. din mor.
    > Du beskriver bruk av den tidens Krisesenters telefon, 33 31 10 19,  – og det
    > blir nok dessverre ingen gode svar fra meg.
    >
    > På den tiden, –  lenge før jeg startet her som leder, ble Krisesenteret
    > drevet som en frivillig organisasjon, hvor frivillige kvinner betjente en
    > telefon og et lite senter.
    > Om din mor på noen måte var utsatt for vold, kan man imidlertid ikke vite.
    > Det kan også hende at hun var frivillig medhjelper på senteret, og at hennes
    > ønske om å flytte skyltes andre årsaker.
    >
    > Vi har dessverre ingen arkiver tilbake så langt i tid, verken over alle som
    > deltok i frivillige hjelpeoppgaver ved senteret eller som på andre måter
    > søkte hjelp ved senteret.
    >
    > Jeg beklager derfor at vi ikke kan gi deg noen svar som gir deg klarhet i
    > hva som var hennes situasjon.
    >
    >
    > Med vennlig hilsen
    >
    > Stiftelsen Krisesenteret i Vestfold
    > Tlf 33 35 91 91
    >
    > —–Opprinnelig melding—–
    > Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    > Sendt: 10. desember 2018 15:30
    > Til: post@skiv.no
    > Emne: Mor Karen Ribsskog
    >
    > Hei,
    >
    > jeg har sett på Nasjonalbiblioteket sitt nettsted, at min mor brukte
    > telefonnummeret til Krisesenteret for kvinner i Vestfold, (33 31 10
    > 19), når hu averterte etter leiligheter, (i Akershus Amtstidende),
    > rundt 1996.
    >
    > Min mor døde i 1999.
    >
    > Men var det noen spesiell grunn, til at min mor, ønsket å flytte, fra
    > Borgheim/Vestfold, (til Drøbak), lurte jeg.
    >
    > (Ble hu utsatt for vold, eller noe lignende).
    >
    > På forhånd takk for eventuelt svar!
    >
    > Mvh.
    >
    > Erik Ribsskog
    >
    >

    PS.

    Min mor var også kjæreste med en Åge, (som forresten minna litt om min ungdomsskole-klasseforstander Jan Aakvåg), fra Verningen/Bommestad vel.

    (Åge hadde to døtre.

    Og min mor, min lillesøster Pia og jeg, dro med Åge og døtrene, (som var på samme alder som Pia og meg), til Danmark, med Larvik Line, på første halvdel av 80-tallet.

    Var det vel).

    Mora mi var også sammen en italiener, (min mor dro/tvang med min søster Pia og meg på ferietur med italieneren, til Tønsberg/Sandefjord og Skien, i en trang folkevognbuss, på første halvdel av 80-tallet).

    Og min mor hadde også unge kjærester, (i tenårene osv.), da hu var samboer med Arne Thomassen, på 70-tallet.

    (Mens vi bodde i Mellomhagen på Østre Halsen).

    Og min mor var kjæreste med en ‘pakkis’, rundt midten av 80-tallet, (hu fikk meg til å møte henne på en kafeteria i Globusgården i Drammen, og der var også resten av pakistanerne i Drammen, (i lag med min mor og den nevnte pakistaneren), kunne det virke som).

    Og mens min mor bodde på Tagtvedt, (hvor hu bodde på første halvdel av 80-tallet).

    Så var hu også sammen med en nordmann, som omtalte Pia og meg, som: ‘Jentene’.

    (Dette må nok ha vært etter at jeg begynte å tenke på utseende mitt.

    Og det var i forbindelse med at jeg skulle ta passbilde, før jeg dro på språkreise til Brighton, sommeren 1985).

    Og min mor lot også min far få ligge sammen med henne, i dobbeltsenga, (til henne og Arne Thomassen), da min far besøkte oss, (mens Arne Thomassen jobba i Oslo vel), våren/sommeren 1978, (i Jegersborggate i Larvik), cirka fem år etter at min mor rømte fra min far, (og de ble vel formelt skilt, rundt 1975).

    (Noe sånt).

    Og min mor kjente også en tenåringsgutt, (som blant annet hadde fest hos oss, mens han var barnevakt for Pia og meg), som bodde i parallellgata, (Josefinegata/Øvre Steinstredet), til Jegersborggate.

    Dette må vel ha vært i 1978, (mens Arne Thomassen jobba i Oslo).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og det at mora mi har jobba, på et krisesenter for kvinner.

    Den tanken falt meg ikke inn, med en gang.

    (Da jeg så at min mor hadde brukt telefonnummeret til et krisesenter, i noen avis-annonser.

    Min mor fortalte meg jo om, at hu fikk seg vaskejobb.

    Så at hu ikke skulle fortelle meg om, at hu fikk jobb, på krisesenter.

    Det høres litt rart ut, vil jeg si.

    Hm).

    For mora mi var vel muligens, litt for umoden, til å jobbe, med sånt.

    (Hvis jeg skulle tippe).

    Hu ville vel muligens begynt å fnise/få sjokk, litt for ofte, hvis hu jobba, i en sånn jobb.

    (Noe sånt).

    Hvis hu ikke ble mye mer moden etterhvert, (etter alle årene på sinnsykehus osv. da).

    (Hu lånte meg 10.000 til et datakurs, i 1997.

    Men det var etter å ha prata med min lillesøster Pia, (i Drøbak).

    Og det var visst også Pia, (som da var 13-14 år gammel), som fikk min mor tvangsinnlagt, (da hu måtte bo så mange år på sinnsykehus), på midten av 80-tallet).

    (Noe sånt).

    Så sånn var visst det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg sendte en e-post til Krisesenteret i Vestfold

    Erik Ribsskog
    Mor Karen Ribsskog
    Erik Ribsskog  10. desember 2018 kl. 15:29
    Til: post@skiv.no
    Hei,

    jeg har sett på Nasjonalbiblioteket sitt nettsted, at min mor brukte
    telefonnummeret til Krisesenteret for kvinner i Vestfold, (33 31 10
    19), når hu averterte etter leiligheter, (i Akershus Amtstidende),
    rundt 1996.

    Min mor døde i 1999.

    Men var det noen spesiell grunn, til at min mor, ønsket å flytte, fra
    Borgheim/Vestfold, (til Drøbak), lurte jeg.

    (Ble hu utsatt for vold, eller noe lignende).

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 18: Sommerferien 1996

    Etter å ha jobba sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i to-tre måneder.

    Så var jeg rimelig lei av dem da, i august 1996, (husker jeg).

    (For jeg hadde sommerferie sist da, av oss lederne, på Rimi Bjørndal der).

    Så jeg hadde lyst til å dra bort litt, i sommerferien, da.

    Samtidig, så hadde jeg ikke så mye penger.

    Så jeg bestemte meg for å dra på bilferie, til Danmark, da.

    Og Irene Ottesen hadde nevnt på jobben, at Løkken var et fint feriested, på Jylland, da.

    Så jeg siktet meg inn mot den byen, da.

    (Selv om jeg aldri hadde hørt om den byen, før Irene Ottesen nevnte den, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok, så var jo mora mi sammen med en italiener, da hu bodde i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og han hadde jo en folkevognbuss, som han brukte, som campingbil, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg kom på den ideen, å bruke HiAce-en min, som campingbil, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, et stykke ut i august-måned, i 1996.

    Så heiv jeg madrass-delen, av den sofesofaen, som jeg hadde funnet, i den boden, på Ungbo, inn i HiAce-en min.

    Og jeg tok ned de to rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg flytta inn på Ungbo, cirka fem år tidligere.

    Og så hang jeg de gardinene foran vinduene, bak i HiAce-en, da.

    Før jeg kjørte nedover mot Larvik, da.

    (Som jeg syntes at var det naturlige stedet for meg, å ta ferje over til Danmark fra.

    Siden jeg hadde vokst opp i Larvik, på 70-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en eller annen måte, så hadde søstera mi Pia, fått snusen i det, at jeg skulle dra til Danmark, da.

    Og hu fortalte meg det, at mora mi, (som på denne tiden fortsatt bodde i Borgheim, på Nøtterøy), ville at jeg skulle dra innom henne, på veien nedover mot Larvik, da.

    Så jeg kjørte innom mora mi, da.

    Og på veien, så kjørte jeg forbi en mørkhudet guttunge, (må man vel kalle han), som solgte jordbær, langs veien, da.

    (Like ved en kirke, i Tønsberg-området, hvor jeg mener at søstera mi og meg, var med mora mi og hennes foreldre, på julegudstjeneste, en jul, på midten av 70-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da tenkte jeg vel noe sånt, som at sommeren var tiden for jordbær, da.

    Og så kjøpte jeg med en kurv jordbær, som jeg hadde med til mora mi, da.

    Og dette stusset mora mi fælt på, husker jeg.

    Hu lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt jordbær, da.

    Men det var vel ikke noen spesiell grunn til det, akkurat.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde gått på fruktkurs, da.

    (Hvem vet).

    Jeg kjørte jo vanligvis mest inne i Oslo.

    (Til og fra jobb, osv).

    Så jeg hadde ikke sett så mye til det, at det ble solgt jordbær, langs veien, tidligere, (mens jeg hadde hatt bil og lappen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi fortalte meg at hu var blakk.

    Så hu lurte på om jeg kunne spandere en pose kaffe på henne, da.

    Det sa jeg at var greit.

    For da syntes jeg litt synd på henne, må jeg innrømme.

    Siden hu ikke hadde råd til å kjøpe seg en pose kaffe, engang.

    Så jeg kjørte henne til nærbutikken der da, hvor jeg betalte for en pose kaffe, (blant annet), som mora mi ikke hadde råd til å betale for selv da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg, hadde flytta tilbake igjen til Nevlunghavn, og fått seg en eldrebolig der.

    (Noe som var nytt for meg, da).

    Og hu fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg hadde fem hundre kroner til meg, (eller noe), i bursdaggave, da.

    Og at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle kjøre innom henne, i Nevlunghavn, da.

    Mora mi fortalte meg vel at bestemor Ingeborg bodde like ved det gamle biblioteket der, (som jeg husket fra 70-tallet, siden jeg var med bestemor Ingeborg dit en gang da, (da min mors foreldre bodde i det store skipperhuset deres, i Blombakken).

    Biblioteket, det var vel stengt på 90-tallet, og før det ble bibliotek, så var det vel skole der, så veien som bestemor Ingeborg bodde i, den het Skoleveien, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom bensinstasjonen i Helgeroa, på veien ut mot Nevlunghavn, (husker jeg).

    For jeg hadde litt lite bensin på bilen da, (fant jeg ut).

    Men på den bensinstasjonen, så var bensinpumpene så gammeldagse, at jeg ikke skjønte noe av dem, da.

    Så jeg måtte be en gutt i 18-års alderen, (eller noe), om å forklare for meg, hvordan den bensinpumpa fungerte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg syntes at bilen min var morsom, (husker jeg).

    Og jeg ble invitert, til å være hos henne, i flere dager, da.

    (For bestemor Ingeborg hadde vel et gjesterom der, mener jeg å huske).

    Noe jeg sa at var greit, for jeg hadde ikke noen bestemte ferieplaner, da.

    Jeg tok det litt på sparket, liksom.

    Og jeg var ikke helt sikker på, om jeg hadde råd til å dra, med ferje, til Danmark.

    Eller om jeg istedet skulle kjøre ned til Sørlandet, en tur.

    Men siden Pia hadde spredd det så mye, at jeg skulle til Danmark, så ble jeg nesten litt fanget, av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hu hadde ikke fått klippet plenen sin der, husker jeg.

    Men hun hadde en gressklipper stående der, da.

    Så jeg klipte plenen der en dag, som det var fint vær da, (noe det vel forresten var alle de dagene jeg var der, tror jeg).

    Og jeg fikk også jobben, av bestemor Ingeborg, å kjøre ut til en ganske kjent matbutikk, (som jeg ikke klarte å se noe til, da jeg bodde i Kvelde, i 2005, og satt på med onkel Martin, noen ganger, for å besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn), i Helgeroa, (som lå på venstre hånd, langs veien, når man kjørte fra Nevlunghavn mot Larvik, (og velger den veien som ikke går om Stavern)).

    Og i den matbutikken, så måtte jeg veie opp en kilo eller to med frosne reker da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og også kjøpe en del andre ting, (for bestemor Ingeborg), da.

    Og da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg sin eldrebolig.

    Og ga henne kvitteringen, fra matbutikken, da.

    Og da fortalte bestemor Ingeborg det.

    At søstera mi Pia, hadde vært på besøk hos henne, tidligere den sommeren.

    Men at Pia ikke pleide å ta med kvitteringa, når hu var i butikken, og handla for henne.

    (Det må vel ha vært butikken i Nevlunghavn, isåfall, hvis jeg skulle tippe.

    Siden Pia ikke har hverken lappen eller bil, da.

    (Ihvertfall så hadde hu ikke det da jeg flykta til England, i 2005)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også på stranda, i Nevlunghavn, (husker jeg).

    (Den stranda ved siden av Gurvika der.

    Like ved der hvor bestefar Johannes, hadde funnet en hule, på 70-tallet, en gang.

    Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok vel).

    Og da la jeg meg ned, i nærheten av noen lokale ungdommer der, (husker jeg).

    Og det lurer jeg på om var han som hadde hjulpet meg med den bensinpumpa, på bensinstasjonen i Helgeroa, en dag eller to tidligere.

    For jeg mente at jeg kjente igjen han, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og han lå der sammen med blant annen en veldig strøken lyshåret dame, i 17-18-års alderen, (husker jeg).

    Som lå der toppløs da, (mener jeg å huske).

    Og plutselig, så stakk alle de kara, (som hu lå der sammen med), opp på et fjell der da, og lot hu dama ligge aleine der, (husker jeg).

    Noe hu klagde på, til han ‘bensinstasjon-karen’, da han dukka opp der igjen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste dagen, (eller noe), så møtte jeg plutselig onkel Håkon(!), (husker jeg), utafor butikken, på campingplassen der, (som lå rett bak den sandstranda, som jeg hadde ligget og solt meg på, en av de forrige dagene, da).

    (Den stranda, det var forresten den samme stranda, hvor jeg en gang hadde kasta en glassmanet, på søstera mi, på 70-tallet.

    Og som jeg hadde gått rundt på, med en metalldetektor, (som jeg hadde kjøpt billig på postordre), en gang, på 80-tallet.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Onkel Håkon, han fortalte meg det, at han og tante Tone, hadde pleid å ligge i telt, på campingplassen der, de siste somrene.

    Noe som var nytt for meg.

    For på den tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (altså på 80-tallet).

    Så pleide de å dra på ferie til Danmark, (og til Bulgaria osv.), om somrene, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, han dro meg med, til teltet, som han og tante Tone, bodde i der, da.

    Og der var sannelig (fille)-tante Tone og.

    De bydde på en øl, (mener jeg å huske).

    For de hadde et fortelt, (eller om det var platting(?)), der og, da.

    Hvor jeg ble invitert til å sitte litt, da.

    Og jeg forklarte vel det, at jeg nettopp hadde operert kneet, og at jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn), og at jeg hadde tenkt meg videre til Danmark, da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 3: Grønland

    Noen uker etter at jeg var ferdig med militæret, så var Pia og jeg på et besøk, hos vår mor, Karen, som da bodde i en leilighet, på Borgheim, på Nøtterøy.

    Bestemor Ingeborg var også der, sammen med en dansk venninne, som jeg seinere har lurt på om var Bente Ravn, (og som jeg seinere har lest om, i Holger baron Adelers arveoppgjør-papirer, som jeg fikk tilsendt fra Rigsarkivet i Danmark, siden jeg drev med slektsforskning), at arvet Holger baron Adeler, (den siste slektning etter Cort Adeler), sammen med sin bror, Palle Ravn.

    Under middagen, så ble jeg spurt om det var tøft, i militæret, (eller noe sånt).

    Og jeg begynte å skulle fortelle om vinterøvelsen og alt det andre, som jeg har skrevet om i Min Bok 3.

    Men da utbrøt Bente Ravn, (eller hvem hu danske venninna av bestemor Ingeborg, egentlig var), at jeg måtte ikke snakke om militærtjenesten min, for den og den hadde vært i militæret på Grønland, sa hun, mens hun så på bestemor Ingeborg, for å forsikre seg om at hun hadde rett, da.

    Og da ble jeg litt paff, (må jeg innrømme), for jeg hadde jo ikke fått snakket noe særlig med hverken min mor eller mormor, om alt det som hendte i militæret.

    Og det var vanskelig for meg, som nordmann, å si noe om, hva som var tøffest, av Geværkompaniet, (som var en tøff og krevende tjeneste), og noe greier på Grønland, som jeg ikke skjønte helt hva var.

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg har vel tenkt det seinere, at det kanskje var litt uhøflig av Bente Ravn, (eller hvem hun danske damen egentlig var), å begynne å ‘bable’ om noe danske greier, når hu var på besøk i Norge.

    For det er jo ikke sånn, at Danmark og Norge, er det samme landet lenger, liksom.

    Selv om det kanskje kunne virke sånn, i det her middagsselskapet, til min mor da, sommeren 1993.

    (Når hu Bente Ravn begynte å sammenligne Geværkompaniet med noe danske militærgreier, (må det vel ha vært), på Grønland, da).

    Og Grønland har jo vært norsk og, så det var vel kanskje et litt betent tema, å ta opp.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før middagsselskapet, til mora mi, så hadde jeg sitti i sofaen hennes, og lest på en bok, som hu hadde i bokhylla si.

    Og det var ‘Victoria’, av Hamsun.

    Men jeg hadde hørt den boka, på radioen, helt på begynnelsen av 80-tallet, på NRK vel.

    Så jeg bare skumleste, i den boka, (må jeg vel si).

    For jeg prøvde å bli ferdig med den, før toget mitt tilbake til Oslo, skulle gå da.

    For jeg orka ikke å låne den, for jeg ville vel ikke at det skulle bli noe mas da, om å levere tilbake den boka.

    Bestemor Ingeborg satt også i stua der, mens jeg leste den boka, husker jeg.

    Og jeg mener at hu klagde, til Bente Ravn, (var det vel), på at jeg leste for fort.

    Og at hu ikke likte den moderne måten, som jeg leste bøker på, da.

    Men det var ikke sånn, at jeg pleide å lese bøker så fort.

    Men det var fordi jeg ikke hadde lyst til å låne med meg den boka, og fordi at jeg hadde jo hørt den boka, på radioen før, så jeg kjente jo til mye av handlingen, da.

    Og samtidig så var jeg kanskje litt anspent, siden bestemor Ingeborg jo ikke hadde villet låne meg penger, det siste året, som jeg gikk, på NHI, når jeg hadde spurt henne, i et brev, om jeg kunne få låne noen penger, siden jeg hadde så mye å gjøre, på NHI da, (et par år før det her).

    Og kanskje fordi, at bestemor Ingeborg, hadde med seg en dansk venninne, som jeg ikke visste hvem var.

    Men som både søstera mi og mora mi tydelig visste hvem var da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så gikk vi alle fem, ned til sjøen, som ikke var så langt unna der mora mi bodde, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hun venninnen til bestemor Ingeborg, skulle dra hjem.

    Så var jeg fortsatt rimelig satt ut, etter den her ‘Grønlands-avbrytinga’ hennes, ved middagsbordet, da.

    Så jeg bare så på hva Pia gjorde.

    Og Pia kysset henne på kinnet, for å si hadet, da.

    Så da gjorde jeg det samme, husker jeg.

    Og da sa hu venninna til bestemor Ingeborg, at jeg var ‘europeisk’ da, husker jeg.

    Så det var tydeligvis feil, å kysse henne på kinnet, da, (fant jeg ut).

    Men jeg ble rimelig satt ut av den her Grønlands-pratinga hennes da.

    For det er jo ikke sånn i Norge, at det er vanlig, å prate om at den og den i slekta, har vært i militæret, på Grønland.

    Så hu Bente Ravn kunne nesten like gjerne ha snakka om at den og den hadde vært i militæret i Afrika, for min del.

    Så jeg ble litt satt ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Ungbo igjen.

    Så husker jeg det, at jeg nevnte det her med Grønland, for Glenn Hesler, som vel satt i stua der, når Pia og jeg kom tilbake, (mener jeg å huske).

    Glenn Hesler flytta seinere inn på Ungbo der, etter at han fikk meg, til å mase på Ungbo-dama, om han kunne få rom der, da.

    Men det var etter at først ei Stovner-dame, (mener jeg det var), som het Hildegunn, flytta inn, på Inger Lise sitt gamle rom, (det nærmest stua).

    Og Pia fikk så sitt eget rom der, (nemlig Wenche sitt gamle rom).

    Og så fikk Glenn det rommet som var mellom Pia og mitt rom, (nemlig Anita og Ali sitt gamle rom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 72: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Det her er ikke så lett å skrive om, men jeg får vel prøve å komme meg igjennom det.

    Jeg hadde jo mitt eget rom, hos Arne og Mette og dem.

    Og jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.

    Så jeg var vant til å ha litt privatliv, for å si det sånn.

    Så det hendte at jeg runka da, på det rommet.

    Og noen ganger på dagen, uten å skru av lyset vel.

    Og det lyset, det var jo det fra Forsvarets Overkommando der.

    Som var for bruk i kontorbygninger egentlig.

    Og det var en lysrør-lampe da, og ikke en lyspære-lampe.

    Så den lyste skikkelig opp da.

    Og det tenkte jeg på, fordi jeg en gang overhørte det, at noen unge damer, i den blokka, som var ovenfor vinduet mitt vel, de sa noe sånt som at, ‘har vi ikke fått bra underholdning da?’.

    (Noe som jeg kunne høre inne på rommet mitt da).

    Og da lurte jeg på det, (husker jeg), om de her unge dame-stemmene, som jeg overhørte, utafor vinduet mitt, prata om meg da.

    (Og om de kunne se meg gjennom gardinene, på rommet mitt da, siden den taklampa på rommet mitt, lyste så sterkt da).

    Så etter det her, så pleide jeg vel å runke under dyna, og med lyset slått av, vil jeg vel tippe på.

    For den lampa som jeg fant hos Forsvarets Overkommando der da, (og som Arne Thomassen sa at det var greit at jeg tok med, for det var ikke taklampe på rommet mitt da, og Forsvarets Overkommando hadde så mange sånne taklamper på lager), den var nok ikke ment for hjemmebruk, (vil jeg si), for lyset var så sterkt da.

    Samtidig, så var jeg bare nettopp fylt 20 år, da jeg flytta inn der.

    Så jeg var ikke vant til å gjøre innkjøp av taklamper osv., for å si det sånn.

    Så hvordan jeg skulle få tak i en taklampe der, det var nesten som et mysterium for meg.

    Og den lampa fra Forsvarets Overkommando, den datt ned igjen.

    Så store deler av tida, som jeg bodde der, så var jeg vel uten lys i taket, på rommet mitt da.

    Så hvis jeg skulle lese, (eller noe sånt), så måtte jeg gjøre det i stua da.

    (Hvor det ofte kunne være masse andre folk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg bodde på Abildsø, forresten.

    Noen måneder etter at jeg hadde besøkt mora mi i Tønsberg, rett etter nyttår, i 1990 vel.

    Så ville mora mi møte meg i Oslo, husker jeg.

    Hu ville møte meg på Theatercafeen, av alle steder.

    Jeg hadde vel kanskje vært såvidt innom der, en gang, sammen med Magne Winnem, siden vi pleide å fly rundt, på alle stedene i byen, og nok var litt nysgjerrige på Hotell Continental og Theatercafeen da, (som lå i samme bygning der, i Stortingsgata vel).

    Jeg var så vant til å ha boblejakker, fra da jeg gikk på skole, på 80-tallet, at jeg må innrømme det, at jeg kjøpte meg en blå og lilla, (eller noe), boblejakke, på Dressmann, det første året jeg bodde i Oslo.

    For jeg regna med at jeg burde ha en boblejakke, om vinteren da.

    For jeg var vant til litt kaldere forhold, på Berger da.

    (Seinere, så fant jeg ut, at det sjelden blir så utrolig kaldt i Oslo Sentrum.

    Ihvertfall så ligger sjelden snøen lenge av gangen der.

    Det er kanskje alle bilene og menneskene som gjør at snøen smelter så raskt.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg var litt flau, over å møte mora mi, på Theatercafeen der.

    For jeg var jo en vanlig ung mann, fra Bergeråsen.

    Og på Theatercafeen, så var det veldig snobbete.

    Det var en kelner ved bordet, som oppførte seg veldig høflig og formelt, vil jeg si.

    Mora mi ville ikke sette seg innerst, i Theatercafeen der.

    Men satt ved et bord, ved vinduet, like etter inngangen der, (mener jeg at det var).

    Jeg tror vel bare at jeg drakk et glass cola, eller noe sånt der, kanskje.

    Jeg husker ikke helt.

    Men mora mi drakk vel kanskje te eller kaffe da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Mora mi klagde på boblejakka mi, husker jeg.

    Hu mente vel noe sånt, som at det ikke passet seg, for en ung mann, som meg, å gå med en såpass feminin boblejakke, som hadde lilla felter på skuldrene og sånn da.

    Men det hadde ikke falt meg inn da, for på 80-tallet, så var det moderne, for gutter/menn, å se litt femi ut da.

    Så det var liksom en typisk 80-talls boblejakke kanskje, som jeg hadde kjøpt, (trodde ihvertfall jeg da).

    Jeg ville bare ha en jakke, for å holde varmen, og som ikke så stygg ut liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk vel fra Theatercafeen, etter en halvtime eller time, eller noe sånt vel.

    Og mora mi, hu dro vel tilbake til Tønsberg/Borgheim da, (hvis hu ikke skulle noe annet i Oslo, mens hu først var der, det husker jeg ikke helt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde vært på jobb, på OBS Triaden, og jobba tidligvakt vel, (det var ihvertfall ganske lyst, den her dagen, sånn som jeg husker det, men dette kan jo ha vært en lys sommerkveld og).

    Og kanskje sitti på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen, hjem fra jobben da.

    Så gikk jeg gjennom Høybråtenveien der da, husker jeg.

    Og kanskje hundre meter før oppgangen, som Arne og Mette bodde i, (nemlig i Høybråtenveien 25D da).

    Så måtte jeg gå forbi Axel, og noen andre unger, som dreiv og leika i veien som gikk utafor blokkene der da.

    Axel sa ikke hei til meg, så jeg regner med, at han ikke kjente igjen meg da.

    Men jeg kjente jo igjen Axel, og la merke til hva han dreiv med, mens jeg gikk forbi de her ungene da.

    Og det Axel dreiv med, det var at han sa til ei rødhåra jente der, på sin alder, (det vil si i 11-12 års alderen vel), at ‘har du drukket for mye gulerot-saft eller?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg litt sjokka, husker jeg, over at Axel kunne være såpass frekk, og mobbe jenter, osv.

    For sånn pleide ikke jeg selv å oppføre meg, da jeg vokste opp på Bergeråsen, husker jeg.

    Selv da jeg var 9-10 år, så oppførte jeg meg vel mer snilt/voksent enn det, tror jeg.

    (For det meste ihvertfall vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, og leide en hybel, på Abilsø.

    Så hendte det jo, at jeg besøkte Axel og dem, da og.

    Og en gang, så var Axel og jeg, i nærmeste butikken der, som bare lå et par hundre meter unna blokka til Axel og dem vel, opp en gangvei da, i retning av den ‘egentlige’ Høybråtenveien liksom da.

    Ihvertfall så husker jeg det, at Axel og jeg, vi gikk sammen, ned den gangveien igjen, tilbake, i retning av oppgangen som Arne og Mette bodde i da.

    (Det var kanskje da Axel ville at jeg skulle prøve å stå på skateboard.

    Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, for å si det sånn.

    For jeg var høy og tynn og var redd for å skade meg da).

    Og mens vi gikk ved siden av hverandre, bort mot oppgangen, til Arne og Mette der da.

    Så gikk vi forbi ei nabojente, av Axel, som var noen år yngre enn han vel.

    Og muligens var mørkhudet, tror jeg.

    (Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Og hu spurte Axel, om ‘er det faren din eller?’.

    Så på den tida, som Axel og jeg, ble kjent.

    (For vi hadde vel bare møtt hverandre, en 4-5 ganger kanskje, etter at Axel flytta til faren sin, som tre-åring vel).

    Så var jeg mye eldre enn Axel.

    Jeg var 19 år.

    (Og jeg var 1.85 høy, selv om jeg var tynn da).

    Og det her, det var høsten 1989, som jeg flytta til Oslo, og tok kontakt med Axel og dem da.

    Og Axel, han er jo født høsten 1978.

    Så Axel, han fylte vel elleve år, (må det vel ha vært), på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere da.

    Så når jeg, (som var 19 år), gikk ved siden av Axel, (som vel var 11 år da), i Høybråtenveien der.

    Høsten 1989 da.

    Så var det sånn, at noen av de unga, som var enda yngre enn Axel igjen da, og som var naboer av Axel, i Høybråtenveien-blokkene der.

    De lurte på om jeg var faren til Axel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde også en tøff kamerat, som muligens hadde rødt hår vel.

    Og muligens het Ronny, eller noe sånt vel.

    Men det her husker jeg veldig vagt da.

    Det var også noen unger på Furuset der, som brant en del gressbranner og sånn, på den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem der da.

    Men om Axel var med på det, det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Selv om jeg lurer på om han kanskje babla litt om noe sånt.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.