Stikkord: Christell Humblen

  • Min Bok 5 – Kapittel 194: Colors

    Det var også sånn, rundt årtusenskiftet.

    At David Hjort, sa til meg det.

    (Muligens etter at han ble sammen med Melina Jørgensen, i 2002).

    At: ‘Ser du at jeg har opereret bort den føflekken jeg hadde ved siden av nesa’.

    Noe sånt.

    Men det syntes jeg at ble litt for personlig, (husker jeg).

    Så da svarte jeg ikke noe.

    (Eller jeg svarte vel muligens bare ‘nei’.

    Siden jeg vel ikke husket alle detaljene, i trynet, til David Hjort, i hue, liksom.

    For jeg kjente han ikke så godt, liksom.

    Dette var egentlig bare en Rimi Bjørndal-kollega, (som ofte dro meg med ut på byen og så videre), for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært).

    Så dro Pia med Axel og meg, ned til Aker Brygge, for å spise pizza, på Peppes Pizza, (husker jeg).

    Men jeg husker dette som en ikke så veldig hyggelig kveld, (må jeg vel si).

    Pia er liksom ikke noe hyggelig og vennlig, synes jeg.

    Så dette ble ikke en hyggelig kveld.

    Og Axel er også ganske upersonlig.

    Så det er nesten som at Axel og Pia mangler personlighet, (må man vel si).

    Når jeg tenker på denne pizza-kvelden nå.

    Så tenker jeg også på den gangen, som Pia ville at henne, Glenn Hesler og meg, skulle dra, på ‘Ungbo-festlighet’, til Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

    Det ble nesten som noe mekanisk over det, vil jeg si.

    Det var ikke som at Pia egentlig hadde lyst, til å gjøre dette, (må man vel si).

    Det var ikke det, at disse tingene, som Pia dro meg med på.

    Som å spise pizza på Aker Brygge og spille biljard på Strømmen Storsenter.

    Som jo er ganske Vanlige ting, som kunne være litt artig og morsomt.

    Hvis man hadde gjort det, sammen med litt karismatiske og hyggelige folk, da.

    Men det var det ikke, synes jeg.

    Så man kan kanskje si, at Axel og Pia, de mangler litt karisma, da.

    Det er liksom sånn, at det er hyggeligere å sitte aleine hjemme, foran PC-en, enn å tilbringe tid, sammen med Pia og Axel.

    (Må man vel nesten si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg kjøpte meg en bruktbil, å ha, mens jeg jobba som butikksjef.

    (Noe jeg jo ikke hadde planlagt å jobbe med, resten av livet.

    Så jeg tenkte vel at en bruktbil var greit nok.

    For man fikk mellom tusen og femtenhundre kroner, (skattefritt), i kjøregodtgjørelse, i måneden, som Rimi-butikksjef.

    Så da tenkte jeg det, at jeg burde ha bil.

    Selv om Liv fra Rimi Karlsrud, (var det vel), sa til meg det, (like etter at jeg ble butikksjef), at det var mange Rimi-butikksjefer som ikke hadde bil, men som likevel fylte ut kjøregodtgjørelse-skjemaene til Rimi, og fikk utbetalt disse pengene.

    Så dette med kjøregodtgjørelsen, til Rimi.

    Det var noe som noe snusk da, (må man vel si).

    Det var et system, som gikk ut på, at Rimis butikksjefer, måtte lyve, da.

    Og finne opp reiser, i øst og vest.

    For å få noen skattefrie frynsegode-kroner, da.

    Så dette systemet var litt uverdige, (må man vel si), for ‘ordentlige’ folk.

    Så ordentlig folk og Rimi-jobber, de gikk kanskje ikke så bra sammen, da.

    Det er mulig).

    Så sa Pia noe sånt, som at jeg burde ha kjøpt en ny pickup, (til cirka hundre tusen kroner),  hvis jeg husker det riktig.

    Men hvor fikk Pia dette fra?

    Skjønte hun at Rimi bare var en ‘nødjobb-karriære’ for meg?

    Hvordan ble Pia, som ikke hadde lappen og bil selv, ekspert på bilkjøp?

    Dette undret meg litt, husker jeg.

    Jeg hadde jo allerede tenkt ut hvordan jeg skulle gjøre dette.

    Jeg luftet det litt med Magne Winnem.

    Men jeg tenkte ikke på å drøfte bilkjøpene mine, med Pia.

    For at Pia hadde så god greie på å kjøpe bil, det var ukjent for meg, da.

    Så jeg kjenner egentlig ikke Pia så bra, (må man vel si).

    Siden det virker som at hu har mange sider, som er ukjente for meg, da.

    Men Pia og meg, vi har bodd på ulike steder, under oppveksten.

    Selv om vi er helsøsken.

    Man må vel nesten si at Pia bodde på fosterhjem, da hu bodde hos Haldis.

    Eller, Haldis, hu var jo min fars nye samboer, liksom.

    Og Pia bodde hos mora mi og min fars nye samboer.

    Mens jeg bodde alene, (på Bergeråsen), da.

    Så Pia og jeg, vi er egentlig i to forskjellige familier.

    Jeg er i min fars gamle familie.

    (Som han har flytta fra, må man vel si).

    Og Pia er i min fars nye familie.

    Eller, hu var ihvertfall i min fars nye familie.

    Men man kan vel ikke si det, at jeg selv, noen gang har vært i min fars nye familie.

    Jeg har ihvertfall aldri bodd i ‘Haldis-huset’, da.

    For å si det sånn.

    Med unntak av en eneste natt, vel.

    Men da sov jeg i senga til Christell, (av en eller annen grunn).

    Og der klinte jeg jo med Christell en gang, og.

    Så jeg er kanskje mer som Christell sin ekskjæreste.

    Enn som hennes bror.

    Og Pia er som Christell sin søster, da.

    Så Pia blir kanskje mer som en slektning, av min ekskjæreste, da.

    Enn som min søster.

    Det er ihvertfall veldig komplisert, må jeg si.

    Så det er kanskje derfor at Christell sa til meg, i begravelsen til bestemor Ågot.

    At jeg ikke har så mye familie igjen.

    Siden bestemor Ågot og mora mi, (og muligens bestemor Ingeborg), var de eneste jeg hadde, av ordentlige slektninger, da.

    Noe sånt.

    Det er ihvertfall veldig komplisert da, må man vel si.

    Er Pia søsteren min ekskjæreste.

    Eller er hun min søster.

    Hun er ihvertfall ikke som en søster, som man har vokst opp sammen med, under hele oppveksten.

    Så det er nok kanskje derfor, at jeg ikke kjenner, alle sidene, til Pia, da.

    Så selv om Pia er søsteren min, så kjenner jeg ikke henne så godt, liksom.

    Så derfor har jeg kanskje vært litt stille, når jeg har hengt sammen med Pia, det året jeg gikk på skole, i Drammen, (skoleåret 1988/89), osv.

    Fordi jeg kjente ikke Pia så bra.

    Selv om hu var søstera mi.

    Og jeg syntes vel kanskje det, at jeg burde kjenne søstera mi, da.

    Så derfor, så var det vel, at jeg hang en del sammen med henne, (og vennene hennes), uten å gjøre så mye ut av meg, (på Cafe Lyche osv.), det året jeg gikk på skole i Drammen.

    Fordi at jeg prøvde å bli kjent med søstera mi.

    Siden søsteren min og meg, ble skilt fra hverandre, og vokste opp på forskjellige steder, under den siste delen, av oppveksten vår, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han sa en gang til meg det, (rundt årtusenskiftet en gang vel).

    At nå begynte jeg å komme såpass opp i åra.

    Uten å funnet meg noen dame.

    Så jeg måtte vel muligens begynne å se på ‘bruktmarkedet’, sa han.

    Men hva Magne Winnem mente med bruktmarkedet.

    Det er jeg ikke helt sikker på.

    Men han mente vel kanskje det, at jeg måtte finne meg ei dame, som hadde unger, fra et tidligere forhold, da.

    Noe sånt.

    Men denne ‘bruktmarked-pratinga’, fra Magne Winnem, den syntes jeg at ble litt ekkel, (husker jeg).

    Jeg var jo på date, flere ganger i året, med damer i 20-årene, som jeg først ble kjent med, på forskjellige chat-er, på internett.

    Så jeg hadde ikke gitt opp håpet, når det gjaldt å finne meg en pen og grei dame, i 20-årene, liksom.

    Jeg var jo på date med damer, som Cathiz fra #sol.20ognoe, litteratur-studinna og Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne).

    Og dette var alle tre pene blondinner, (som var min favoritt-dametype, må jeg vel si), som var i cirka gifteferdig alder da, (må man vel si).

    (Hvis ikke litteratur-studentina var brunette, da.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Så jeg var ikke så langt unna å finne ei pen dame, liksom.

    (Syntes jeg selv, ihvertfall).

    Og det å ha noen andres snørr-unger flyende rundt meg, hele tida.

    Det var ikke min drøm, akkurat.

    Så å finne meg ei dame med unger.

    Det var ikke noe jeg var så interessert i, (for å si det sånn).

    Og hvor dette ‘bruktmarkedet’, til Magne Winnem, var hen.

    Det veit jeg ikke, heller.

    (Og det var jeg heller ikke så interessert i å finne ut.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, rundt årtusenskiftet, en gang.

    At Pia en gang sa til meg det.

    (En gang, som jeg var på besøk hos henne.

    Det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata).

    At hvis jeg fikk telefonnummeret, av ei dame, på byen.

    Så burde jeg vente en del dager, før jeg ringte henne.

    Og det var alt Pia sa.

    Så hu sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.

    Hvorfor sa Pia dette, lurte jeg.

    Var Pia i noen slags undergrunn, som tullet med damene, som jeg sjekket opp, på byen, (lurte jeg).

    Noe sånt.

    Så jeg svarte ikke noe, da Pia snakka om det her ‘vente med å ringe’-greiene, da.

    For å si det sånn.

    For da ble jeg litt paff, husker jeg.

    For Pia smilte vel nesten litt, da hu sa det her.

    Så hu var litt lur og hemmelighetsfull da, (må man vel si).

    Så jeg begynte vel å lure på om noe var galt, antagelig.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og for å prøve å forklare mer.

    Så var det vel nesten noe japansk, over disse folk, som jeg hang sammen med, inne i Oslo.

    Magne Winnem, han lånte meg jo bøker, skrevet av japanske forretningsmenn, (husker jeg), på den tida, som han bodde, over Rimi Nylænde, (hvor jeg senere ble butikksjef), på begynnelsen av 90-tallet.

    Og Glenn Hesler, han kalte seg jo ‘Kazuya’, på irc.

    Og det er vel et japansk nick.

    Det sammen med tremenningen min, (som var adoptert fra Sør Korea), nemlig Øystein Andersen.

    Han kalte seg jo ‘Heihachi’, på irc.

    Og Axel, han trente jo karate, som gutt.

    Det sammen med hu tøffe venninna, til Laila Johansen, (fra Skøyen), hu trente også karate, (mener jeg å huske).

    Og Pia har vel kanskje en slags japansk personlighet.

    Hu er vel kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp, osv.

    Og det samme med Axel og Magne Winnem.

    Og dette kan vel sies om Glenn Hesler og Øystein Andersen og.

    At de alle har disse egenskapene, som jeg nevnte ovenfor.

    At de alle har en kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp personlighet, da.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så det kan være at alle disse er i Yakuza-en, (eller noe sånt), har jeg tenkt nå.

    Det var ihvertfall på grunn av at disse folka, som jeg kjente, i Oslo, var så kjedelige, tørre, alvorlige, kyniske, morske og ordknappe.

    At jeg syntes at det ble som en befrielse, når jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på internett.

    (Da Magne Winnem dro meg med til datasalen, på BI, våren 1996, var det vel).

    Da ble jeg internett-frelst, må jeg si.

    For da tenkte jeg nok det, at kanskje det fantes noen mer norske, (eller vestlige), folk, på nettet.

    Sånn at jeg fikk litt ferie, fra alle disse japsene, liksom.

    Noe jeg trengte.

    For jeg ble trist og deprimert, av å bare kjenne japser, da.

    Så derfor var det at jeg hadde så lyst til å få meg internett.

    Etter at jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på nettet.

    For da ble det som med kontakttelefonen, på 80-tallet, (tenkte jeg).

    For der kunne jeg også chatte med norske folk, da.

    Og slippe litt bort fra japsene liksom, under oppveksten min, (da jeg bodde aleine), på Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte ikke på disse folka, som jeg nevnte ovenfor, som japser liksom, på den tida, som jeg bodde, i Norge.

    Det var bare noe jeg tenkte på nå i dag, (her i England), egentlig.

    (Når jeg slappa av litt her nå, siden jeg ikke har internett, osv).

    Men Haldis, hu ga jo Pia, Christell og meg, noen japanske joggedresser, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    (Noen svarte og hvite joggedresser, med noen japanske tegn på vel).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.

    Og jeg syntes det ble litt vel mye, å gå med en sånn fargesterk joggedress, på ungdomsskolen.

    Så jeg brukte bare jakka litt, noen ganger, (det første året), på videregående.

    (For jeg så at ei i klassen min, gikk med en sånn jakke.

    Ei fra Sande, vel).

    Men de var veldig japanske, (må jeg si), de joggedressene.

    Som Pia, Christell og jeg, fikk av Haldis, en gang, som hu hadde vært i Syden, (eller noe sånt), vel.

    Og en annen gang, som Haldis hadde vært i Syden, (eller noe), så fikk jo Pia, Christell og meg, en lyseblå dunjakke, (av samme merke og modell), alle tre.

    Mens faren min, fikk en oransje dunjakke, (av samme merke og modell).

    Så dette kan kanskje ha vært noe med underverden, (tenker jeg nå).

    Sean Penn spiller jo i en film, som heter ‘Colors’.

    Som min stefar Arne Thomassen, satt og så, sammen med meg, på Canal +, en kveld, det året, som jeg leide et rom av han og Metter Holter, inne i Oslo, (husker jeg).

    Så farger, det er noe gjeng- eller underverden-koder da, (tror jeg).

    Så kanskje disse plaggene, som Haldis ga til faren min, søstera mi, Christell og meg.

    Var noe slags underverden eller gjeng-koder, som i filmen Colors da, (tenker jeg nå).

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Christell var forresten også litt japansk, den gangen, som Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen dukka opp, på Bergeråsen.

    (Mens vi fortsatt gikk på barneskolen, vel).

    Og jeg sparka Christell i magan, (i panikk omtrent, må man vel si), for å prøve å få Christell og Pia, til å forstå, at disse to kara, var uvennene mine, fra Sand, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Og da falt Christell liksom sammen, og holdt seg på magen, i smerte.

    Men hu sa ikke en lyd, da.

    Så hu var nesten litt som en samurai eller ninja, eller noe sånt, da.

    (Litt ihvertfall).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Christell sin halvbror, (Bjørn Humblen), har visst fått seg en kone, fra Etiopia. Min søster Pia har jo en samboer fra Etiopia, (nemlig Negib), siden Christell likte Negib bedre, enn Keyton fra Somalia, (var det vel). Hva er det med Christell og Etiopia, kan man kanskje spørre seg. Hm

    etiopia halvbror christell

    http://www.facebook.com/bjorn.humblen

    PS.

    Det var nemlig noen som søkte på ‘datter til bjørn humblen’, (på Google), så jeg.

    Men da mener de vel kanskje Christell, (tror jeg).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om er dette:

    datter bjørn humblen christell

  • Min stekusine Andrea er visst i Bournemouth. Jeg mener at jeg kjenner igjen den fine kysten der, fra jeg var på en dagstur, til Bournemouth, sommeren 1986, (mens jeg var på språkreise til Weymouth), for da gikk jeg for meg selv og så på utsikten, istedet for å traske inne i Bournemouth sentrum

    fin kyst

    http://www.facebook.com/photo.php?fbid=311838285604048&set=pb.286625354792008.-2207520000.1358748753&type=3&theater

    PS.

    Pia og Christell var forresten på språkreise, til Bournemouth, to år etter at jeg var der, (nemlig sommeren 1988).

    (Den sommeren min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg var på språkreise til Brighton).

    Niesa til Sylvia, fra Bergeråsen, var også i Bournemouth, sammen med Christell og Pia, (tror jeg).

    Og Sylvia hilste meg fra niesa si, i den tidligere butikken til Oddmund Larsen, på Sand.

    Og da jeg nevnte det, for Pia, så sa hu at hu niesa til Sylvia, var sånn, at hu ‘lå med alle’.

    Og jeg fikk heller ikke lov av Pia, til å prate med Christell, den høsten.

    For jeg hadde kjøpt en house musikk-kassett, i Brighton.

    Og Christell hadde visst vært forelsket, (i Bournemouth), i en som likte house-musikk.

    Så min lillesøster Pia er litt sjefete/herskete da, (må man vel si).

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot

    13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.

    Bilen min var på verksted, (husker jeg).

    Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.

    Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.

    Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.

    Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.

    Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.

    Men jeg så ikke noen kjente, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.

    At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde ‘prøve-bryllup’, noen måneder seinere).

    Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).

    Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.

    I kirken, som var ganske full, da.

    Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.

    For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.

    Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.

    ‘Fordi vi er i kirken’, svarte jeg.

    (For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).

    Skulle bæres til graven.

    Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.

    Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.

    At jeg skulle være med å bære båren, da.

    Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

    Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.

    Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.

    Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde satt fra oss kisten.

    (Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).

    Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.

    Så sa Christell til meg det.

    At: ‘Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik’.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.

    Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.

    Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.

    Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.

    Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.

    Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.

    Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.

    Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi satt der.

    Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.

    Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Jeg ble jo helt satt ut av det her.

    Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.

    Noe år før det her.

    Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.

    At: ‘Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.

    (Noe sånt).

    Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.

    Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.

    For noe sånt har aldri jeg gjort.

    Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

    Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.

    Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.

    For det var liksom som at tiden frøys, da.

    Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.

    (Med hver vår halvliter, vel).

    I Karl Johans gate, Oslo.

    En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.

    For dette var vel på ettermiddagen, vel.

    Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.

    For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.

    Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.

    Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.

    Og så gikk vi opp til en annen pub, da.

    Som Christell ville gå til, vel.

    Ved den tegneserie-butikken der, muligens.

    (Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).

    Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.

    Så jeg kunne liksom prate til Pia.

    Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.

    For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.

    Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.

    Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.

    Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.

    På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.

    Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.

    At: ‘Han snakker jo ikke med damene engang’.

    (Noe sånt).

    Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.

    Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.

    Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.

    Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.

    Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.

    (Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).

    Og det var nytt for meg da, husker jeg.

    Jeg hadde en gang gått inn i den banken.

    Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.

    Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.

    Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.

    For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.

    Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.

    Og Pia og jeg gikk også ut.

    For å ta en røyk, vel.

    Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.

    Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).

    Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.

    Men jeg fikk sagt noe om det.

    Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.

    Det var lettere det, liksom.

    Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.

    Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.

    (I en bar der, vel).

    En der jeg hadde sitti, da.

    Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.

    Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.

    Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.

    Og en plombe falt ut, av tanna, da.

    Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.

    (Noe sånt).

    Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.

    Men da den dagen kom.

    Så var jeg litt forsinket, husker jeg.

    Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.

    (Med Sierra-en min, da.

    Som var tilbake fra verkstedet, da).

    Og sa at jeg var på vei til Ås, da.

    Men da sa onkel Runar det.

    At når jeg var så mye forsinka.

    Så kunne jeg bare glemme den timen.

    Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.

    Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).

    Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.

    Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.

    På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.

    For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.

    Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.

    For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.

    Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.

    Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).

    Som sa at faren min og brødrene hans.

    Hadde sitti oppe lenge, natta før.

    Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.

    Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.

    Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.

    Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.

    På vei ut av det lokalet, vel.

    Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.

    (Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.

    Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg spurte vel også onkel Runar der.

    Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.

    For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).

    Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.

    Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).

    For bilen min var vel på verksted, (eller noe).

    (Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).

    Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.

    Og Pia ville bli med, da.

    Og da jeg ringte Ove tilbake.

    Og sa det, at Pia og jeg ble med.

    Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.

    Så det besøket ble aldri noe av, da.

    Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.

    Og forklare det, at Ove var ‘mongo’, da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.

    Da han ringte og ‘babla’ om det her.

    For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.