Stikkord: Christell Humblen

  • Min Bok 3 – Kapittel 10: Enda mer fra Terningmoen

    Etter at jeg hadde mistet den datakurs-jobben, som jeg kun fikk ha, i en dag.

    (En jobb jeg gjerne ville ha, for jeg regnet med at en sånn jobb øket mine sjanser, til å få en jobb, innen data, etter militæret).

    Så skulle vi på lag 2, gjennom en av de fæleste tingene, (må man vel si), dette året, i Geværkompaniet.

    Nemlig noe som het stridsløype.

    Stridsløypa starta med at vi hoppa opp i en ganske dyp grop med sølevann, med uniform og alt av utstyr på oss.

    Så måtte vi krype, i noen bekker/grøfter, som det var lagt noen plater over.

    (Må det vel ha vært).

    Alt mens vi på laget dytta på en ammunisjonspakke, som veide en del kilo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det, oppåfor den her grøfta da.

    Så fløy troppsbefalet rundt, og sprengte knallskudd, osv., for å få det til å ligne på en krig da.

    Og sersjant Dybvig, han visste nok det, at jeg nettopp hadde mista den nevnte jobben, for han ropte til meg, (husker jeg), mens vi krøyp i gjørma der, at ‘kom igjen Ribsskog, dette er mye bedre enn EDB’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Paulsen skulle dytte den ammunisjonsboksen, så somla han litt, (må man vel si).

    Så jeg ble hengende foran de andre, på laget.

    (For jeg hadde vært den første som dytta da).

    Og jeg lurte litt på hva Dybvig mente, med den her ropinga si.

    Så jeg klatra faktisk opp av den grøfta, (og opp til Dybvig og dem da), og så litt ned på de andre på laget, mens jeg venta på at de skulle ta meg igjen da.

    For jeg var så langt foran dem plutselig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom tilbake til HV-leieren, så måtte vi nok bytte alt av tøy da.

    Og vi hadde jo bare lagstelt der, men det tørka vel.

    Men det kjedeligste, (syntes jeg), det var å pusse AG3-en, i HV-leieren der.

    For da måtte vi sitte inne på noen do/bad-brakker, husker jeg, og pusse.

    Og da pussa jeg ikke så utrolig bra da, for jeg syntes kanskje at det var nesten som at vi var på øvelse, når vi var i HV-leieren der.

    Men Paulsen, som satt ved siden av meg, og pussa våpen, på do/bade-brakka, i HV-leieren der.

    Han pussa AG3-en bedre vel.

    Men jeg sa det vel sånn, at jeg tok det litt slappere.

    Jeg var kanskje sliten og lei, etter å ha mista den jobben og etter stridsløypa da, og siden vi måtte bo i telt, i HV-leieren, istedet for på brakkene våre.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sersjant Dybvig, han klagde på våpenpussen min, husker jeg.

    Men jeg husker at jeg var sliten da, av en eller annen grunn.

    Jeg var nok sliten allerede før jeg begynte i Geværkompaniet, etter to års ganske slitsom jobbing, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av rekrutten, (var vel det her), så skulle vi liksom søke på stillinger.

    De fleste søkte vel på sin egen stilling.

    Ihvertfall gjorde jeg det.

    Jeg søkte på Geværmann 2, i lag 2.

    Men det viste seg det, at Paulsen, (fra Kløfta), han hadde søkt på _min_ stilling.

    Han var vel Geværmann 1, (tror jeg), men han ville heller være Geværmann 2 da, (tror jeg).

    Og min søknad var vel kanskje ikke så overbevisende, for jeg ville jo egentlig helst ha datajobb.

    Og min våpenpuss etter stridsløypa, den hadde ikke vært så bra da.

    (Noe sånt).

    Så Paulsen fikk faktisk min stilling, som Geværmann 2, i lag 2 da.

    Og jeg selv, jeg måtte over på reservelaget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Reservelaget, de holdt til på det første rommet, som jeg hadde vært på, cirka vel.

    Og de på reservelaget, de var helt gærne.

    Det var Årnes, (tror jeg), Frisell, Andresen, Pålhaugen, Skjærbekk, Staff, Torp og meg selv vel.

    (Noe sånt).

    Stoler ble kasta rundt omkring der.

    Folk røyka og drakk, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så lå jeg og sov, i senga mi, mens de gærningene der, dreiv og tulla da.

    De tok bort sengebunnen, i senga til Torp.

    (Som lå over meg).

    Så det var nesten at Torp falt oppå meg.

    Men han klarte å holde seg fast, i overkøya, sånn at han ikke falt ‘gjennom’ senga da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på med Årnes, (var det vel), og noen andre på reservelaget, inn til Hamar, (må det vel ha vært), og at Årnes satt på Red Hot Chili Peppers-kassetten vel, (nemlig ‘Blood Sugar Sex Magik’), som var så populær, på den her tiden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så skulle vi ha en patrulje-øvelse, (eller hva man skal kalle det), like ved en kraftgate, (heter det vel), inne på leirområdet.

    Jeg husker at Odd Sundheim og meg, var med.

    Og patruljen var ledet av sersjant Johansen.

    Dette var folk fra forskjellige lag, mener jeg, og jeg var så forfjamset, når jeg ble henta, for å være med på den her nattpatruljen.

    Jeg skulle ta en drill, som het ‘tøm våpen kontroller’.

    Men folka venta ikke på meg, så jeg ble stressa, og klarte å fyre av en rødfis, (i lufta da).

    (Dette var vel den eneste gangen jeg klarte det, for å si det sånn).

    Jeg var den bakerste personen, i denne nattpatruljen da.

    Odd Sundheim, (fra Valdres), han var nest bakerst.

    Han var litt tjukk, så han ble fort andpusten da, (husker jeg).

    Når vi skulle ha en chat, i skogen der, om natta, om patruljen da, så kunne vi nesten ikke høre sersjant Johansen, (husker jeg), for Sundheim pusta og pesa så fælt da.

    (Siden han var andpusten da, av den her raske gåinga, i skogen, midt på natta).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Sundheim var så andpusten, så var jeg ekstra våken, som bakerste mann da.

    Og en gang, som Sundheim mista de andre i patruljen, av syne.

    Så pekte jeg, og sa at ‘dem er der’, (eller noe).

    Og Sundheim sa en gang til meg seinere, (etter jul, når vi var på samme lag, nemlig lag 2), at han under denne patruljen, tenkte sånn, at han som gikk bak han, måtte ha vært en god/dyktig soldat da.

    (Siden jeg klarte det, å se hvor patruljen var, når Sundheim mista kontakten da, antagelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne patruljen gikk dårligere og dårligere.

    Sersjant Johansen mista all kontroll, og visste ikke hvor vi var hen.

    (Vi gikk oss bort da).

    Jeg husker at vi satt i kraftgata der, på leirområdet, midt på natta, etter å ha susa rundt, i en time eller to, i skogen, i øvelsesområdet, (i høyt tempo), da.

    Jeg husker at jeg var våt på beina, og at jeg tok av meg feltstøvlene, og vridde opp sokkene mine.

    For de var gjennomvåte da.

    Jeg husker at det var stjerneklart, og at jeg så stjerneskudd.

    Og vi var utslitte, siden sersjant Johansen ikke fant fram da.

    Og da jeg så stjerneskudd, så husker jeg den gangen, på 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), som Christell og jeg, gikk opp, fra deres hus, til min leilighet, på Bergeråsen.

    For da så jeg nemlig et stjerneskudd.

    Og spurte Christell om hu så det, (men det gjorde hu ikke da).

    Og da virka dette, som en mye bedre verden, enn det helvete vi var i, på denne patrulja, hvor vi hadde gått oss bort da, og satt og frøys, i kraftgata der.

    (Husker jeg).

    For hodet mitt, på den her tida, det var nesten bare fylt av militær-ting.

    For det var såpass tøft, innimellom, i Geværkompaniet.

    Så man kutta nesten bort alt det sivile, og tenkte bare på hvordan man skulle komme seg gjennom dagen der da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at patruljen vår hadde gått rundt i blinde, i et par timer kanskje vel.

    Så slo troppsjef Frøshaug alarm.

    (Var det vel).

    Biler stod og tuta fælt, ikke så langt unna der vi var.

    Og vi så vel nødbluss og muligens, (uten at jeg husker dette helt sikkert).

    Men sersjant Johansen, han gikk ikke bort, til den bilen, som stod og tuta.

    Nei, han drøyde det da.

    Så den bilen stod vel og tuta der, i en halvtime, eller noe.

    Før Johansen dro oss med bort dit da.

    Jeg var jo bakerste mann, og kjente ikke de andre, i den her patrulja, så jeg måtte bare henge på liksom.

    Og jeg prøvde å passa på at ingen mistet kontakten med patruljen da.

    (For tempoet var ganske raskt og, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da patruljen endelig kom tilbake, til leieren.

    Så var jeg jo våt og utslitt.

    Men jeg fikk ikke lov til å varme meg i teltet.

    For da måtte jeg ha vakt da, sa nestlagfører Henriksveen, på lag 3 da, (som jeg var avgitt til, som reserve).

    Og da jeg var ferdig med vakta, så skulle jeg prøve å få meg litt søvn, i teltet.

    Men de på lag 3, de var så storvokste, så det var ingen steder, hvor det var plass til meg.

    Så jeg måtte legge meg på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.

    For jeg var så sliten og trøtt, etter den her tøffe patrulja da.

    Så jeg måtte liksom legge meg ned da.

    Og jeg husker at jeg frøys veldig.

    Og så slutta jeg plutselig å fryse, (husker jeg).

    Også husker jeg at jeg våkna, og at da var det lyst igjen.

    For Andresen, (fra Vinstra), han hadde sparka i feltstøvelen min da.

    For å sjekke om jeg hadde fryst ihjel, antagelig.

    Og da våkna jeg da.

    Men jeg kunne nok like gjerne ha fryst ihjel, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg var glad, og nesten ikke kunne tro, at jeg fortsatt levde da.

    Da jeg våkna av at Andresen hadde sparka meg i feltstøvelen da.

    For jeg hadde bekymra meg for, om jeg kom til å fryse ihjel, der jeg lå, husker jeg.

    Men jeg var så sliten, og det var ikke noen andre steder jeg kunne gjøre av meg liksom.

    Folk, (spesielt nestlagfører Henriksveen, som ‘alltid’ satt meg på vakt først), var så uvennlige der.

    Og Frøshaug var sur, på grunn av problemene med patrulja da.

    Og Johansen var jo helt sinnsyk nesten, (må man vel si), siden han tulla så fælt, under den her patrulja da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mine klassekamerater Erland Borgen og Ole Skjelsbekk har vunnet slalom, i Fossekleiva. Christell og Pia stod også slalom, men de vant vel aldri noe

    tidligere klassekamerater

    http://svelviksposten.no/nyheter/svelvik-vokser-i-hvertfall-slik-planene-er-lagt-1.7212704

    PS.

    Erland Borgen har jo ikke forandret seg i det hele tatt siden han var 17-18:

    mulig å se forrandring borgen hm

    http://www.facebook.com/photo.php?fbid=5159151846&set=a.433201091846.218410.605686846&type=3&theater

    PS 2.

    Ole Skjelsbekk har visst giftet seg med ei Johanna:

    ole gift med johanna

    http://www.facebook.com/profile.php?id=526276789

    PS 3.

    Men i PS-et ovenfor, så har Ole Skjelsbekk skrevet, at han har gått på videregående, i Sande, i Møre og Romsdal.

    Men det er nok ikke riktig, dessverre.

    Sånn som jeg husker det, (og dette her burde jeg kunne, siden jeg jo har gått i klasse med Skjelsbekk, blant annet), så gikk Ole Skjelsbekk på videregående, i Sande i _Vestfold_.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er mer om tannklinikken til onkel Runar, fra siste kapittel, av Min Bok 2

    tannklinikken til onkel runar

    http://www.tannlegeolsen.no/

    PS.

    Man kan se at onkel Runar nesten er som en analfabet.

    For han klarer ikke å skrive ‘bestilling’ riktig, det skal jo være to l-er, selvfølgelig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Man kan se at onkel Runar også har en kollega, som heter Jens.

    Og Jens, det er jo en versjon av Johannes.

    Og jeg har jo Johanitterordenen, i min fars nye slekt.

    (Nemlig min fars stedatter Christell Humblen sin halvbror Bjørn Humblen, på Vestlandet.

    Som er nyutmeldt, at Johanitterordenen, som jeg har skrevet om på bloggen en del ganger før).

    Så om onkel Runar også er med i denne Johanitterordenen?

    Hm.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg har jo jobba litt ute i Follo selv også, som butikksjef, (blant annet), på Rimi Langhus, fra 2001 til 2002.

    Så det med ‘ting oss’, istedet for ‘ring oss’, det tror jeg nok at er ganske vanlig å si, ute i Follo der.

    Hvis noen fra Langhus, for eksempel begynner å snakke om en ‘ski-tur’.

    Så mener de ikke det, at de skal gå på langrenn-ski.

    Nei, da mener de det, at de skal med toget, (for eksempel), inn til Ski, da.

    (Husker jeg fra en prat med medarbeidere, (det vil si verneombud Morten), på Rimi Langhus, da jeg jobbet som butikksjef der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

    Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

    (For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

    Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

    Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

    Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

    Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

    (Brunetter vel, mener jeg å huske).

    De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

    Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

    Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

    Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

    De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

    Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

    Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

    Men jeg var for laid-back.

    For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

    I fylla da.

    (Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

    Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

    Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

    Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

    Fremdeles med halvliteren i hånda da.

    Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

    Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

    Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

    Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

    De var alle tre pent kledd, i dress osv.

    Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

    Siden den nesten ble bråk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

    Og det var et homsested.

    Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

    Og jeg havna også der, en annen gang.

    Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

    Noe jeg ikke kunne fra før.

    (Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

    Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

    Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

    Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

    Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

    Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

    Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

    Da bare holdt jeg kjeft.

    (For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

    Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

    Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen.

    Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

    Han dro meg med gjennom horestrøket.

    Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

    Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

    Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

    På Stortinget T-banestasjon der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

    Og en annen kar vel.

    Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

    Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

    Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

    Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

    Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

    Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

    Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

    Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

    Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

    At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

    Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

    Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

    For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

    Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

    Det var jo jappetid, osv.

    Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

    For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

    Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

    Som jeg syntes at var litt dum da.

    Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

    Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

    Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

    Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

    (Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

    Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

    Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

    Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

    Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

    På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

    Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

    Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

    Klagde Christell på til meg.

    (For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

    Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

    Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

    Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

    Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

    Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

    Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

    Hva vet jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

    (For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

    Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

    Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

    (Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

    (Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

    Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

    (Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

    Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

    Og jeg hadde liksom badetiss da.

    (Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

    Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

    For å komme seg inn på dametoalettet da.

    Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

    Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

    Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

    (Noe sånt).

    Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

    Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

    Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

    Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

    (Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 97: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo III

    En kveld, (sikkert en fredag eller lørdagskveld da), som jeg satt sammen med Glenn og Øystein, hjemme i stua, til Øystein og dem, i Lørenskog.

    (Når foreldra til Øystein ikke var hjemme, av en eller annen grunn).

    Så sa Glenn Hesler til meg, plutselig, utenfor sammenhengen, at ‘hvorfor drar du ikke til California da?’.

    Eller om det var Hollywood.

    Glenn Hesler mente at jeg så så pen/kjekk ut, at jeg burde prøve å bli skuespiller, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg var ikke så vant til å få komplimenter, for utseendet mitt.

    Da jeg gikk på skolen, så ble jeg liksom sett på som han smarte.

    Så jeg syntes det var litt nedverdigende egentlig, å bli sett på som han pene, (hvis jeg skjønte det riktig), av Glenn Hesler.

    Kanskje det var derfor jeg bestemte meg for å lage kryssordprogram, det siste året på NHI, og at jeg dro det med hjem til han, på Skjetten, i påskeferien, og jobba med det der.

    Sånn at jeg slapp å få flere lignende kommentarer.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein Andersen kom også med et lignende utbrudd, noen år før det her igjen, da jeg var på besøk hos han, før jeg flytta til Oslo, (mener jeg at det vel må ha vært).

    Øystein mente at jeg burde bli jagerflyver.

    For jeg hadde bra hørsel og syn og ingen skavanker liksom da.

    Øystein sa at han hadde gjerne blitt jagerflyver selv, men han var for lav, mente han.

    Men jeg mente også da, at dette her var som noe tull da.

    Jeg kjørte heller mitt eget løp.

    Og var ikke interessert, i å ha en risikofylt jobb, (for å si det sånn).

    Jeg var for glad i livet, (må man vel si), til det.

    Jeg ønsket å være som en japp, mer eller mindre, vil jeg vel si.

    Og få meg en bra betalt jobb, og et fint hus, og ei fin kone, og en fin bil og kanskje en fin hytte ved sjøen og.

    Og dra på masse kule ferier og sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg ville bli en suksessfull forretningsmann, og ikke en villmann, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han gikk jo på spesialskole.

    Så jeg husker at jeg sleit, når jeg skulle prøve å lære han klokka, mm.

    Det at en og en halv, var det samme som halvannen, det var vanskelig.

    Axel var jo født i november 1978, (mener jeg å huske), så i 1990, så da jeg flytta inn hos Arne og Mette og dem, det var like før han fylte tolv år da.

    Og Axel klarte da det kunststykket å si, at en og en halv, var det samme, som ‘en og halvannen’, husker jeg.

    Så selv om Axel fikk bra oppfølging vel, på spesialskolen, på Majorstua, så rota han litt og, må man vel si.

    Axel skjønte heller ikke det med klokka 20 osv.

    Hvor mye var klokka, når den var 20?

    Enda det mente jeg å huske, at jeg selv skjønte, allerede som førsteklassing vel, da jeg bodde på Østre Halsen.

    At klokka 18 var klokka seks om ettermiddagen.

    For jeg pleide jo ofte å se på Barne-TV, på NRK, som barn.

    For vi hadde ikke satelitt-TV, i Larvik, på 70-tallet.

    Og da pleide søstera mi Pia og meg, og sitte å si sånn ‘nnnnnnnnnå’, mener jeg, når sekundviseren gikk de siste sekundene, før klokka ble 18 da, og Barne-TV begynte.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg lærte ihvertfall tidlig det, mener jeg, at for eksempel klokka 18 var klokka seks da.

    Men Axel skjønte vel ikke dette, før etter at jeg hadde mast på han, om hvordan dette var, et par ganger vel.

    Jeg mener ihvertfall at Axel nevnte det, noen måneder seinere vel, (eller noe), at nå så forstod han det her, med klokka 20 og sånn da.

    Så det er mulig at Axel skjønte dette hvis han ville, det vet jeg.

    Men kanskje han bare var ukonsentrert, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mest sannsynlig, så hadde vel Axel en del utfordringer, som for eksempel søstera mi og meg, ikke hadde.

    Når det gjaldt å lære ting, og sånn da.

    Han ligna vel sånn sett mer på Christell kanskje.

    Som jeg husker, at ved en anledning, spurte mange ganger, som nesten tenåring vel, om hva det stod, på underteksten, på TV-en, når det var program, om han Erik Disen, i USA da.

    Et program, på NRK, om sånne fornøyelsesparker, som Disney World, og sånn da, i USA.

    Og Christell klarte heller ikke å si for eksempel ‘kjøtt’, husker jeg.

    Hun sa ‘schøtt’ da.

    Noe sånt.

    Men jeg maste litt på henne, om det med kj-lyden, husker jeg.

    Mens Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Før Pia flytta til Bergeråsen vel).

    Og jeg hang utafor garasjen til Haldis og dem vel, i Havnehagen der da.

    Så til slutt, så klarte vel Christell å si dette riktig, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Og Axel klarte også det med halvannen og klokka 20, etterhvert, det året jeg bodde hos dem, på Furuset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det var jo sånn, at jeg prøvde jo også å lære søstera mi Pia å prate, da vi var små, og bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Da sa jeg en gang, noe sånt som at, ‘si *et eller annet*’, (husker jeg).

    Og da sa Pia, ‘si *et eller annet*’.

    Så Pia rota også, for det var jo ikke meninga, at hu skulle gjenta ‘si’ også, da.

    Men Pia var vel bare drøye to år gammel, når det her skjedde, så hu skjønte det vel ikke helt da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er nesten like mye sånn, at Pia, Christell og Axel, er nesten som barna mine, som at de er søsknene mine, kan man kanskje si.

    Eller, jeg er ihvertfall storebroren da, for å si det sånn.

    Jeg har hjulpet dem litt, med å lære dem å prate og sånn da, alle tre, må man vel si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel pleide, før jeg leide et rom hos dem, å sitte mye aleine hjemme, og se på TV, tror jeg.

    Ihvertfall så var det sånn, at den første gangen, som jeg besøkte Axel og dem, på Furuset, etter at jeg flytta til Oslo, (for å studere på NHI, som jeg nå har sett, på nettet, at var eid av det store, franske firmaet Vivendi, som skiftet navn til Næringsakademiet, og som også hadde NII, (Norsk Informatikk Institutt), som var grunnlagt av Norsk Data.

    Han dyktige finnen, som jeg har skrevet om, at jeg gikk på samme årstrinn som, i 1989/90, og som pleide å dra meg med, fra datasalen, noen ganger, for å spise noe varm mat, (som jeg riktignok vel kanskje syntes at var litt kjedelig, siden jeg vel var mer glad i burgere, fra Burger King og McDonalds, osv., enn kantinemat, for å si det sånn), han gikk på den tekniske linjen, på NHI, husker jeg, og den linjen ble vel også da kalt for NII da, mener jeg, og han sa også en gang, (husker jeg), at jeg burde ha gått på NII istedet for NHI, siden jeg var så god i programmering, (selv om han vel kalte det teknisk linje og ikke NII, hvis jeg hsuker det riktig)), så var Axel aleine hjemme.

    Så Axel så en god del på TV, under oppveksten, hvis jeg skjønte det riktig.

    Og Arne og Mette, de hadde satelitt-TV.

    Så Axel så mye på DJ Kat Show og sånn, tror jeg.

    Og He Man og Masters of the Universe da.

    Istedet for å se på Barne-TV, på NRK, som søstera mi og jeg pleide å gjøre da.

    Så Axel er liksom en annen generasjon, enn Pia og meg, på ihvertfall en måte, vil jeg si.

    Siden han liksom er en attpåklatt, og vokste opp mye på 80-tallet da.

    Mens Pia og jeg vokste opp på 70-tallet da.

    (Selv om jeg vokste opp mer på Berger, enn Pia, som vokste opp mer i Larvik da.

    Selv om vi begge var på ferier, der hvor den andre bodde.

    Så man kan kanskje si at både Pia og meg, vokste opp på Berger og i Larvik.

    Men vi bodde ikke i samme hus, for det meste da.

    Kun i ferier og noen helger da, etterhvert, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    At Axel så mye på TV, det husker jeg fra ting han kunne nevne, sånn utenfor sammenhengen vel.

    Han så mye på et program, med Johnny Depp, om noen politifolk, som infiltrerte en ungdomsskole.

    Og det programmet het 21 Jump Street da.

    Og Axel oversatte dette til norsk, og pleide å si ‘tjueen hopp gate’, da.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sa også en gang, ‘pretty please with sugar on top’, husker jeg.

    (Som han kanskje hadde hørt blitt sagt, i en film, på Canal +, eller noe da.

    Det er mulig).

    Men jeg forstod ikke helt, hvorfor Axel sa den engelske setningen, husker jeg.

    Men det kanskje ha vært fordi at Axel var en yngre generasjon enn meg da.

    Så det var ikke sånn at jeg skjønte alt Axel sa og gjorde, for å være ærlig.

    Selv om jeg vel må si at jeg nok prøvde.

    Siden Axel jo var (halv)-broren min, som jeg ikke kjente så bra fra før da.

    (Siden vi var en slags ‘Tore på sporet’-familie da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

    Så var Kjetil Holshagen, (fra Drammen, Bergeråsen og Sande), også en gang på besøk, hos Øystein Andersen, i Lørenskog.

    (Det var jo Ketil Holshagen som introduserte meg for Øystein Andersen.

    Det var ikke sånn at jeg kjente Øystein først av oss, selv om han var tremenningen min, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ville Kjetil Holshagen så gjerne se rommet mitt, på Ungbo, (husker jeg).

    For han husket det, sa han, at jeg hadde så kult rom, på Bergeråsen.

    Men det rommet mitt på Ungbo, var ikke noe kult.

    Rommet var ikke pusset opp, på flere år, og flekker av tapet, var revet av, husker jeg.

    (Eller, det var vel kanskje malt, på veggene der.

    Uansett så var det flekker på veggen der da, husker jeg.

    For jeg husker at jeg prøvde å feste masse postkort, på veggen der, med Blue Tack vel.

    Noen postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, på Galleri Oslo.

    Men da sa Øystein Andersen, at jeg var nesten gæern, (eller noe sånt), husker jeg.

    Når han så alle de postkortene, som jeg hadde festa, på veggen der, i Skansen Terrasse 23 da.

    For det så nesten psykedelisk ut da, må man vel si.

    Så jeg tok vel ned de postkortene igjen, etterhvert, mener jeg å huske).

    Og de kule plakatene mine, de ble jo kasta, da faren min og Erik Thorhallsson, tømte Leirfaret 4B.

    Når faren min solgte den leiligheten, like etter russetida mi vel.

    Men før eksamenene mine, ved Gjerdes Videregående da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Kjetil Holshagen, han kom vel bare med noen slags bjeffeaktige lyder, eller noe.

    (Når han så seg rundt i rommet mitt da).

    Siden han ikke syntes at rommet mitt så noe kult ut da.

    Og jeg selv, jeg syntes vel det var litt rart, at Kjetil Holshagen, absolutt skulle se på rommet mitt.

    Det var ikke det jeg tenkte mest på, på den her tida, om rommet mitt var kult, for å si det sånn.

    Jeg tenkte vel mer på studier og jobbing, vil jeg si.

    Jeg var jo fortsatt student, og hadde ikke egentlig begynt på karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, de første par årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så fant jeg også en eske, med postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, inne på Galleri Oslo.

    (Like ved den utgangen, som var ved Cafe Fiasko der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var nemlig en pub og en hamburgerbar, som lå ganske langt inne i Galleri Oslo der, som Magne Winnem pleide å dra meg med på, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje vært og kjøpt en halvliter eller en burger da, før jeg skulle ta toget til Drammen, for å besøke bestemor Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel mens jeg leide av Arne og Mette, på Furuset.

    På bussen mellom Drammen og Svelvik, så møtte jeg hu Camilla Skriung, fra kvinneradioen på Blitz, og som også har vært leder, i Natur og Ungdom.

    Hu og dama hennes, (tror jeg at man vel må kalle henne), Anette vel, (ei jente som var stille/sjenert, og med lyst hår vel).

    De satt på bussen da.

    Og de hadde jo vært på fest hos meg, når søstera mi Pia hadde flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, et par år før det her.

    Så vi kjente hverandre litt da, må man vel si.

    Jeg visste dem den esken med hundrevis av postkort, som jeg hadde funnet da.

    Men Camilla Skriung likte ikke James Dean da.

    (Enda et tegn på at hu var lesbisk vel).

    Hu likte heller ikke den nye musikken, som jeg hadde sett på MTV, hos Arne og Mette og dem.

    (Dette var vel fra tiden før jeg hadde oppdaget MTV-programmet Post Modern vel, som spilte mye bra, alternativ, indie-musikk).

    Og det var Psychedelic Furs, (med en sang jeg ikke husker helt hva heter nå), og Siouxie and the Banshees vel, med ‘Kiss them for me’.

    Men Skriung likte ikke disse sangene, husker jeg.

    Det var jo ikke sånn, at jeg ‘eide’ fjernkontrollen, hele tida, da jeg leide hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Arne Thomassen likte en sang, med Rod Stewart, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Og jeg likte også REM med ‘Loosing My Religion’, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    Og Axel, han likte ‘Ring, ring, ring’, med De la Soul.

    ‘Harry’, med CC Cowboys.

    ‘Last Train to Transcentral’, med KLF.

    (Mens jeg selv syntes den første sangen, med KLF, var kul, nemlig ‘3AM Eternal’ vel).

    Og ‘Luka’, med Suzanne Vega, husker jeg, (i en remix-versjon vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Camilla Skriung likte heller ikke Roger fra Fjell, husker jeg.

    Fra en tidligere gang, som jeg møtte henne, på den samme bussruta, før jeg flytta til Oslo vel.

    (Mener jeg at det må ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært fan, av Terminator-filmen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg hadde vel til og med rappa coveret, til den filmen, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    I den videobutikken, på Bragernes, i Drammen, hvor jeg leide ‘Wall Street’, og leverte den for seint, og fikk råd av ei som jobba der, som var på samme diskotek som meg, på Fremad, i Selvik, om å bare legge en hundrelapp, inni coveret, siden det var vanlig da, (sa hu ihvertfall).

    Så da Terminator 2 kom på kino, på Colosseum.

    Så dro jeg aleine, og så den, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke dro sammen med Glenn og Øystein.

    Men de to kara var jo ganske kortvokste, så jeg var kanskje litt flau, for å vise meg for mye, nede i Oslo Sentrum, osv., sammen med dem.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den filmen, den var ihvertfall veldig ‘hypet’.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo spilt en av sangene, fra soundtracket, til den filmen, (Guns and Roses, med ‘You Could Be Mine’), mange ganger, mens jeg var på besøk hos han da, i månedene før den filmen hadde premiere.

    Uansett hvordan det hadde seg, så ville jeg se den filmen på kino da.

    (Med eller uten selskap da).

    Og helst på Colosseum, siden den kinoen hadde så stort lerret og bra lyd da.

    (Siden jeg liksom var Terminator-fan da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kinoen, så gikk jeg fra Colosseum kino, og i retning av Majorstua T-banestasjon, husker jeg.

    Og det var vel i Bogstadveien, som jeg gikk, tror jeg, da jeg møtte Camilla Skriung, og noen venninner av henne vel, (som jeg ikke tror at jeg visste hvem var).

    Så da hadde altså Camilla Skriung flytta inn til Oslo da.

    Et år eller to etter meg da.

    Og vi hilste, når vi møttes, i Bogstadveien der da.

    (På fortauet som gikk ved siden av gjerdet mot T-banestasjonen der vel).

    Jeg var vel litt sånn ‘rar’, etter å ha sett den action-filmen, med høy lyd, osv.

    Skriung spurte meg, hva jeg hadde gjort.

    ‘Jeg har sett Terminator 2’, sa jeg, (ganske glad vel).

    Skriung svarte vel ikke så mye.

    Hu sa vel bare ‘åja’, eller noe.

    Dette var nok ikke en film, som var sær nok for henne, tror jeg.

    Men jeg selv, jeg hadde ikke noe imot, å se en ‘mainstream’-film, på kino da.

    Så selv om jeg hadde kjent mange folk, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, (gjennom søstera mi da).

    Så var jeg liksom ikke så sær som mange av dem da, (vil jeg si).

    Jeg kunne liksom gå å se en Hollywood-film uten å føle meg så veldig flau over det, (for å si det sånn).

    Selv om jeg skjønte det, at dette nok ikke egentlig var ‘kosher’ da, i det liksom kule miljøet som min søsters venninner Cecilie Hyde og Camilla Skriung, fra Svelvik, (med flere), var i da.

    Men jeg var altså ikke så mye i det miljøet, at jeg ikke kunne gjøre ‘vanlige’ ting liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg vel aldri Camilla Skriung igjen, (tror jeg).

    Unntatt en gang, på TV, da jeg bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 da).

    Dette var vel da Pia også bodde på Ungbo, (tror jeg).

    Så dette var vel kanskje i 1994 eller 1995, eller noe.

    Camilla Skriung var da leder i Natur og Ungdom.

    Og hu stod nede i Oslo Sentrum, under noe som ble kalt for ‘bilfri dag’, eller noe vel.

    Og hu fikk noe slags anfall, husker jeg, og sa noe sånt som at ‘hvorfor kjører de likevel’, eller noe.

    Når noen biler, (som sikkert skulle et eller annet), bare kjørte forbi Natur og Ungdom-sperringene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 93: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Da jeg var yngre, så var det liksom Kevin Keegan-look-en, med mørkt, krøllete hår, som var moderne.

    Og Ole Tonny Bergum, i klassen min, han hadde mørkt hår, og tok permanent, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    Før han seinere døde i en bilulykke, mens jeg gikk russeåret på Gjerdes Videregående, husker jeg, at Christell fortalte meg, i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen.

    Og i Oslo, så pleide jeg å klippe meg, hos en frisør som faktisk var ganske kjent.

    Fant jeg ut i avisene, osv.

    For han hadde vunnet en million, (var det vel), i TV-programmet Casino.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg jobba på OBS Triaden, husker jeg.

    Så ville jeg også ha en sånn Ole Tonny/Kevin Keegan-frisyre da.

    Men jeg ble frarådet, av frisøren, å både farge håret mørkt og ta permanent, (husker jeg).

    For det ville bli ganske drastisk da, mente han.

    Så jeg bare farga håret mørkt da.

    Og damene på jobben, på OBS Triaden de lurte da, husker jeg.

    Om det var glansvask, osv.

    Noe det ikke var da.

    Og jeg husker at Fanney og Liss vel babla om at jeg var kjekk nå også, men på en annen måte, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det å farge håret mørkere.

    Det var noe jeg bare gjorde en gang.

    Fordi jeg prøvde å finne på noe kult da.

    Men det var kanskje ikke så vellykka.

    Det er mulig.

    Jeg fikk ikke snøret i bånn, hos noen damer, mens jeg bodde på Ungbo, ihvertfall.

    Skansen Terrasse 23, det var jo langt ute i skogen.

    Og helt i utkanten av Oslo.

    Så det var umulig, (må man vel si), å få med damer hjem dit, fra byen da.

    Jeg klarte ihvertfall ikke det.

    Det hadde nok vært enklere, hvis jeg hadde fått plass i en Ungbo-leilighet, på Vålerenga, som jeg egentlig ville da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI, dette andre året, så hadde vi noe gruppearbeid, i et eller annet fag.

    En på gruppa, det var en kar, med mørkt hår, som alltid gikk med en hvit genser, som det stod ‘Where’s the beach’ på, husker jeg.

    En annen på gruppa, han het Ulv, husker jeg.

    (Altså ikke Ulf, men Ulv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    NHI hadde bytta tekstbehandlingsprogram, fra da de var på Frysja.

    Så jeg måtte lære meg et tekstbehandlingsprogram som het Ami, (eller noe), husker jeg.

    Og i et annet fag, så ble jeg bare plassert på gruppe, sammen med en eller to andre.

    Og jeg fikk ikke vært med på gruppearbeidet.

    For jeg hadde dårlig døgnrytme og var deprimert og lei da.

    Så jeg kom meg ikke alltid på skolen da.

    Og hadde også mye annet å gjøre.

    Men disse folka var greie da, og skreiv på navnet mitt, på oppgaven, selv om jeg ikke hadde fått gjort noe arbeid da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Så satt jeg og så på Headbangers Ball, på MTV, (var det vel).

    Av en eller annen grunn.

    Jeg var ikke så inne i heavy, men hadde begynt å høre litt på noen litt rolige Guns & Roses-sanger, som Estranged og November Rain.

    Etter å ha blitt litt påvirka av tremenningen min Øystein vel.

    Men jeg venta kanskje på at Post Modern skulle begynne, eller noe.

    Men plutselig så dukka det opp den rå sangen, på MTV.

    Og det var Nirvana, med ‘Smells like teen spirit’.

    Og jeg ble hekta etter å ha sett den første visningen vel, av den sangen, på MTV.

    Og dro ned til Oslo Sentrum, og fant den CD-en i en plateforretning, i den gata som går mellom Storgata og Oslo City.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så prata jeg med Glenn og Øystein da, om Nirvana.

    Og de hadde hørt om Nirvana fra tidligere faktisk.

    (Siden de var musikk- og heavyfriker da, må det vel ha vært).

    Men de digga ikke det bandet så mye da.

    Og noen måneder seinere, så kom det fra Glenn og Øystein, at Bengt Rune og dem hadde begynt å digge Nirvana da.

    Så jeg var tidlig ute med å digge Nirvana, må man vel si.

    Og det ble litt rart, for jeg digga dem jo i noen år vel.

    Så da trodde vel folk, at jeg digga dem, fordi at de var populære kanskje, etterhvert.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI så gikk det også en kar, fra Nord-Vestlandet vel, som var god på programmering.

    Han jobba også på en prosjektoppgave, og lagde et program, som hadde sånne menyer, som kom ned på skjermen, osv., når man trykka på den øverste menyen da.

    Dette var en kar med mørkt, krøllete hår og tre-dagers skjegg vel.

    Og han jobba faktisk også på Skårer, (sånn som meg).

    Han jobba på den Rema-en, som lå ved siden av Biljardhallen der, ovenfor Triaden-senteret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at han som jobba på Rema, han sa til meg det, en gang, at jeg ikke kom til å klare det, å få trinn to, av kryssordprogrammet, til å fungere.

    Nemlig den delen, som fant synonymene, osv., (i kryssord-matrisen), etter at programmet hadde kompilert kryssordløsningen da.

    Men det klarte jeg etterhvert.

    Det var egentlig nesten plankekjøring, iforhold til å finne kryssordløsningene, mener jeg.

    Men det var litt kronglete likevel.

    Men det var bare nokså komplisert tabell-programmering, mener jeg.

    For dette var ikke noe med algoritmer.

    Det å finne ferdige kryssordløsninger, det involverte jo også en algoritme, som jeg liksom måtte ‘trimme’ da, for å få den til å fungere effektivt.

    En algoritme som også brukte random, sånn at den ikke skulle oppføre seg helt likt, hele tiden, for da ville den omtrent alltid gå inn i en ‘blindvei’, i kryssordet da.

    Og alle kryssordene ville vel eventuelt også blitt like.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg fikk noen av de som bodde på Ungbo.

    (Om det var Wenche?).

    Til å prøve å løse, de ferdige kryssordene, som kryssordprogrammet mitt lagde da.

    For jeg var litt usikker på, om de kryssordene, kom til å være veldig kjedelige.

    Siden et dataprogram, (og ikke et menneske), hadde lagd dem.

    Men de var visst helt greie, de kryssordene.

    Selv om de ikke var så store da.

    Mener jeg å huske, at tilbakemeldingene, fra de Ungbo-folka, gikk på da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    OBS Triaden, ble liksom mer og mer tatt over, av Forbrukersamvirket i Lillestrøm.

    De nye uniformene, som vi fikk, da OBS Triaden åpnet, like før jul, i 1990.

    (Nemlig den uniformen som hadde blå bukser, hvite skjorter, slips og blå blazere).

    Den uniformen, den ble byttet ut med røde kjeledresser, husker jeg, et drøyt år senere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så begynte det også etterhvert å jobbe, ei dame, som bodde på Lindeberg, (eller noe), vel.

    Lindeberg, det var T-banestasjonen etter Furuset, når man tok T-banen ned til sentrum.

    Så hu bodde altså ikke så langt unna der jeg bodde da, nemlig på Ellingsrudåsen, (som også grensa til Furuset).

    Dette var ei som ikke var den vakreste dama, som jobba på OBS Triaden der kanskje.

    Hu hadde kommunefarget hår og litt kviser vel.

    Men hu var hyggelig da.

    Hu var venninne med hu veldig naturlige, som jeg har skrevet om før, i Min Bok 2, som hadde sex med han ‘Nille-sønnen’, på det julebordet, som var på det forsamlingshuset, i Rasta, i desember 1991 vel.

    Og en gang, så satt hu med kommunefarget hår og hu veldige naturlige, de satt på den samme bussen, som meg, hjem fra jobben.

    Og de skulle ha ost og vin-party, (eller noe), hjemme hos hu med kommunefarget hår da.

    Og de spurte om jeg også ville komme.

    Men det orka/gadd jeg ikke, for å være ærlig.

    To sånne naturlige/grå-e damer.

    Som var unge og ganske veldreide vel.

    Men det var noe som gjorde at jeg ikke orka det.

    Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det.

    Det var vel kanskje det at jeg ikke likte hu veldig naturlige så bra.

    Jeg syntes vel at hu ble litt for naturlig kanskje, (dette var jo like etter 80-tallet), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inger Lise, som bodde på Ungbo, hu hadde ei søster, eller noe, som var lesbisk, husker jeg.

    Og en gang, så møtte jeg henne, på veien, bort til T-bane-stasjonen, på Ellingsrudåsen.

    En lørdagskveld vel.

    Og da så hu nesten ut som en gutt/mann husker jeg.

    Hu hadde frisert seg for å se ut som en gutt/mann da, synes jeg at det virka som.

    Og hu gikk der også sammen med dama si da.

    Utafor Skansen Terrasse 23-blokka der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde Inger Lise, (var det vel), overnattingsgjester der.

    De skulle sove over i stua der.

    Og Inger Lise sa fra på forhånd da.

    Og de var der vel hele dagen, mener jeg.

    Så etter at de hadde stått opp, så prata jeg litt med dem da.

    Hu unge dama, hu var døv, visste det seg.

    Og jeg hadde jo ei kusine, (nemlig Lene), som også var døv, (og jeg hadde jo gått på døvekurs, på Bergeråsen, på 80-tallet), så jeg tenkte at jeg kunne prøve å prate litt med hu døve da.

    Og hu var veldig flink til å prate, sammenlignet med Lene, vil jeg nesten si, (for å være litt slem mot Lene da).

    Jeg spurte hu døve hva hu ønsket å jobbe med, i fremtiden, osv.

    Hu ville ‘jobbe med hendene’, sa hu, (der hu satt, i den tidligere nevnte svarte skinnsofaen, på Ungbo da, mens typen hennes, som var hørende, også satt der, selv om han vel ikke sa så mye, sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, de tre første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, så traff jeg forresten hu med det kommune-fargede håret, som jobba på OBS Triaden, på T-banen, på vei hjem, en dag, som jeg hadde vært nede og besøkt søstera mi, i bofelleskapet hennes, i Arups gate.

    Det kan ha vært den gangen, som jeg ringte på der.

    Og som søstera mi kom ut.

    Og så sa hu vel bare ‘hei’, eller noe, også gikk hu inn igjen.

    Og så måtte jeg stå, utafor inngangsdøra deres, og vente, i 10-15 minutter, før Pia kom tilbake, og slapp meg inn.

    Så hva Pia gjorde da, det veit jeg ikke.

    Men jeg har lurt på det mange ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det blei visst røyka en del hasj, i Arups gate der.

    Mener jeg at Pia fortalte.

    Og hu sa også det, at folka blei så godtesjuke, når de røyka hasj.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Før det hadde gått et år vel.

    Så gikk det bofelleskapet til søstera mi og dem, nedenom og hjem.

    Han Glenn fra Røyken, han hadde visst solgt platene sine, osv., mener jeg at ble sagt.

    Og søstera mi, hu flytta inn, på barnehagen hvor hu jobba.

    Nemlig Tussebo Barnehage, som lå like ved Smestad vel.

    Og var eiet av han i Fremskrittspartiet, som har lapp over øye.

    Axel og jeg, var og besøkte Pia en gang, husker jeg, mens hu bodde på Tussebo Barnehage der.

    En søndag da, (eller noe).

    Vi tok trikken opp dit, sammen med Pia, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Jula 1991, så skulle Pia og jeg, være hos bestemor Ågot, på Sand.

    Pia ringte meg, på jobb, på OBS Triaden, og det var mulig, at det ble noe rabalder, på grunn av det.

    At kassalederne ikke likte at jeg fikk telefon der, (eller noe).

    Men det var jo bare for å avtale om hvor jeg skulle være julaften.

    (Noe som var forskjellig fra år til år, for meg, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    NSB-toget, som gikk til Sande stasjon, ble forsinka, på julaften.

    Så bussen til Sand, hadde kjørt.

    Men en ungdom, skulle ta taxi, til Berger.

    Så jeg gjorde som skikken var, i Oslo, og spurte om det var greit at jeg slang meg med drosjen, og spleisa på regninga.

    (Hvis ikke så hadde jeg måttet gå nærmere to mil til Sand da.

    Noe som var litt i meste laget vel).

    Det viste seg at han som hadde bestilt drosjen, det var en Jebsen-sønn vel.

    Muligens lillebroren til Thomas Jebsen, som jeg spilte fotball sammen med, på Berger IL, på 80-tallet.

    Farmora mi hadde jo jobbet for Jebsen, som tjenestepike, før, under og etter krigen da.

    Og taxien kjørte innom det huset, som liksom ligger ned mot fjorden, på Berger gård sin eiendom der da.

    Der Thomas Jebsen pleide å bo vel.

    Jebsen-sønnen, han hadde stått ute, i Oslo, og solgt juletrær, kunne han fortelle.

    Og han gikk jo av drosjen ved Berger gård sin eiendom, nede ved fjorden der da.

    Og jeg tok drosjen videre bort til bestemor Ågot, på Sand, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Vi fikk ikke noen julegave, fra OBS Triaden, jula 1991.

    Det var vel fordi at økonomien var dårlig, tror jeg.

    Men da var det sånn, at kassaleder Helene og assisterende butikksjef Claus.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    De spleisa på noen sånne kunstige juletre-figurer, til oss medarbeiderne da.

    Som de betalte fra sin egen lomme da.

    Og som jeg lurte litt på, siden det var litt som noe juggel da, må man vel si.

    Men det var jo snilt at de kjøpte julegaver, fra sin egen lomme, det må man jo si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • johncons-blogg har fått noen råd, fra folk fra Min Bok osv., om hvordan reklamene for Godtebutikken.net burde se ut. Først ut er Linn Ullmann

    kjøp godt

    PS.

    Her er Christell sin reklame:

    christell sin reklame

    PS 2.

    Her er Pia sin reklame:

    pia sin reklame

    PS 3.

    Her er min tremenning Øystein Andersen sin reklame:

    øystein sin reklame

    PS 4.

    Det her er Øystein sin kamerat Glenn Hesler sin reklame:

    glenn helser sin reklamer

    PS 5.

    Her er Axel sin reklame:

    axel sin reklame

    PS 6.

    Her er Magne Winnem sin reklame:

    magne winnem sin reklame

    PS 7.

    David Hjort fra Rimi får bli med og, (selv om han ikke har dukket opp i Min Bok-bøkene ennå):

    selges ikke i norge

    PS 8.

    Faren min, (Arne Mogan Olsen), har også lagd en reklame:

    som i usa

    PS 9.

    Mora mi, (Karen Ribsskog), har lagd reklame fra graven:

    som i london

    PS 10.

    Bestemor Ågot har også laget en reklame fra graven:

    karameller

    PS 11.

    Nå har jeg kontaktet Engleskolen, og de sier at prinsesse Märtha sier, at dette er bestemor Ingeborg sin reklame, fra graven:

    engleskolen

    PS 12.

    johncons-blogg har fått inn en melding om at også Jenny Skavlan har lagd en reklame:

    jenny skavlan lagd reklame