De har Nybrott på mikrofilm da, men da må jeg dra til Norge.
Og det har ikke jeg råd til, som er arbeidsledig i England.
Så da sliter jeg litt gitt.
Jeg er vant til å tenke kreativt og sånn, fra jeg var butikksjef i Rimi osv., men å finne noe ‘løsnings’ på det her, det tviler jeg på.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om Nybrott:
PS.
Det var bare en amalgam-fylling, som hadde løsna, i den tanna.
Men nå er vel hele den tanna ødelagt da, siden han Rock & Roll-tannlegen har drivi og ‘kødda’ med tanna da, antagelig.
Tannleger i England altså, og illuminister spesielt.
Fy faen!
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Den fyllingen var satt i litt skjevt da, så når jeg spiste sånn Magnum-is, så sa det bare ‘knekk’, i tanna, så brakk den bakerste veggen da.
Så jeg lurer på om det var derfor at fyllingen ikke var satt ordentlig i, for hvis det kom nok trykk, på fyllingen, så ville den fyllingen gå ned i tanna da, og knekke veggen i tanna.
Noe sånt?
Hvem vet.
Jeg mangler en tann på den andre siden av kjefen, så jeg har ikke lyst til å mangle en tann, på venstre sida av kjeften også.
Så jeg lurer på hva de kan gjøre med den tanna nå.
Vi får se.
Jeg må vel gå til han Rock & Roll-tannlegen igjen da.
Vi får se hva han sier nå da.
Sånn er det når man ikke får rettighetene sine i Norge, da blir man tulla med av all verdens drittsekker og kvakksalvere i utlandet.
Så sånn er det.
PS.
Det er vel tredje gangen jeg får det her skjemaet nå.
Og det er for å stemme i noe slags valg dem har her da.
Og dem stemmer visst hvert år, kan det virke som(?)
Ihvertfall så sender dem ut det skjemaet her, en gang i året, for det er tredje gangen jeg har fått det i posten, og det stemmer nok siden jeg har bodd her i tre år og noen uker nå.
Så den første gangen jeg fikk det her skjemaet, så hadde jeg bare bodd her i noen uker.
Og da var jeg litt stressa, for jeg dreiv og kjøpte inn ting til leiligheten osv.
Så da sendte jeg inn det skjemaet, for jeg litt stressa, som sagt.
For da, siden jeg var stressa, så tenkte jeg, at Norge, er jo i Europa, derfor er jeg en europeisk statsborger, dvs. en ‘European citizen’.
Siden jeg er en statsborger fra et europeisk land.
Men så ikke.
En måned eller to seinere, så fikk jeg et litt ‘surt’ brev i posten, om at norske statsborgere ikke skulle stå i valgregisteret, ‘the electoral register’, siden vi ikke fikk lov å stemme, i de her valga dem har her borte da.
Hva nå de valga går ut på.
Så sånn er det.
Og nordmenn, de får da heller ikke lån, i England, såvidt jeg har forstått.
For alle långivere, de krever at du må være registrert, i the electoral register da, for å få lån.
Så det er jo bare surr, for norske statsborgere i England.
Og hva gjør ambassaden?
Ingenting.
De skulle jo ha fått britene til å rydde opp i dette kaoset, men det gjør de ikke.
Norge er vel det eneste EFTA-landet, ved siden av Island, som er naboland, til Storbritannia.
Så Norge burde ha ryddet opp i dette tullet.
For britene pisser jo på EFTA-landene Norge, Island, Sveits og Lichtenstein, når de skriver det på den måten der.
At de skriver ‘European citizen’, europeisk statsborger, istedet for EU-citizen, som er det som menes, med det som jeg har streket under, på skjemaet, på bildet, det menes EU-statsborger, men de skriver ‘European citizen’, istedet, dvs. europeisk statsborger.
Det er jo som å spytte i trynet på nordmenn, islendinger, sveitsere og folk fra Lichtenstein, og si at vi ikke er fra Europa.
Det er jo helt på trynet.
Men ambassadefolka, de får jo det samme skjemaet som meg, i posten, hvert år.
Men hva gjør de?
Ikke en dritt tydligevis.
De er visst så opptatt av å drikke champagne og spise kanapeer, på fine motagelser, i London, så dette skjemaet, og denne fornærmelsen mot nordmenn, den legger de ikke merke til engang, men bare fortsetter med champagnedrikkingen osv.
Så sånn er det.
Så det blir nok johncons-blogg, som må prøve å ordne opp i dette, har jeg nesten litt på følelsen av.
Vi får se hva som skjer.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Man kan se at i England, så får folk lov å velge oppskriften.
Mens i Norge så er det masse hokus-pokus og laboratorie-virksomhet og forretningshemmeligheter involvert, når det gjelder Grandiosa-oppskrifter osv.
Enda jeg vil tro at Walkers Crisps er et minst like stort produkt som Grandiosa.
Men men.
Sånn er det vel sikkert, pizza er mye mer komplisert å lage enn potetgull, tror jeg vi kan fastslå, på bakgrunn av dette.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Sånn ser de sikringene ut, som sitter inni støpslene, i England:
Og sånn her ser sikringsskapet ut i leiligheten, med automatsikringer:
PS 2.
I Norge, så har man vel bare sikringsskap.
Så hvorfor man har to systemer med sikringer i England, ved at man også har sikringer inni støpslene, det veit jeg ikke.
Men det er det kanskje noen andre som vet.
Det får man regne med.
PS 3.
Det var den sommeren jeg var på språkreise, i Weymouth, sammen med Kenneth Sevland, og noen andre folk fra parallell-klassen i Svelvik, som var på samme gruppe i bordtennis og sjakk valgfag.
Sommeren 1986.
Det var da jeg lærte om det her.
Jeg hadde jo vært på språkreise i Brighton, aleine, året før.
Og Brighton er en mye større by enn Weymouth.
Så jeg syntes at det alkoholfrie EF-diskoteket i Weymouth var så kjedelig.
For jeg bodde hos samme vertsfamilie, som en svenske, som hadde vært i Brighton en god del dager, før vi norske dukka opp der.
Og da var jeg med dem ut på byen i Brighton, de første ukene, og vi drakk mange steder i byen.
Så det EF-diskoteket i Weymouth ble litt kjedelig, syntes jeg.
Så jeg satt mye hjemme hos vertsfamilien, i Weymouth, og så på engelsk TV, om kveldene.
De hadde en sånn jobb, at de skulle feste sammen noen kuler, med en strikk, for en fabrikk, til noe sånne snorer til å dra i, for å dra ned i do, eller noe.
Så det stod en sekk, midt på gulvet i stua da.
Og da måtte jeg også hjelpe til med de kulene da, mens jeg så på TV.
Så det var sånn ekstrainntekt de hadde.
Så sånn var det.
Og jeg hadde en kamerat på Bergeråsen, Kjetil Holshagen, som var så flink med elektronikk og sånn.
Og begge var interessert i data og da.
Og festing og sånn og da, og mer vanlige ting.
Men han spilte ikke fotball, og likte seg ikke i skogen, og kunne ikke sykle.
Så han tror jeg var den første nerden jeg så.
Men han ble med å skyte med luftgevær noen ganger tror jeg.
Nei, det var kanskje Ulf det.
Men, han lærte meg noe elektronikk-greier da.
Så jeg var vant til å skru og mekke på sånn elektronikk-greier, som sånne støpsler og sånn da.
Jeg hadde et sånn støpsel, som var ‘tjuvkobla’, eller kortslutta, med en ledning, som gikk fra den ene pinnen, til den andre, på støpselet.
Det støpselet, det lå i ranselen, det skoleåret 85/86, så hvis lærerne begynte med overhead f.eks, eller film.
Da bare stappa jeg det støpselet i veggen.
(Jeg satt like ved vinduet).
Og da gikk sikringen hele tida.
Så fikk vi se fortvilte lærere da, som en slags underholdning.
(Jeg vet ikke om de andre i klassen skjønte at det var meg som gjorde det. Men men).
Så da spurte jeg om de støpslene da, i Weymouth, til han faren i huset da.
Og han forklarte at de hadde sikringer inni støpslene i England da.
Og jeg forklarte, at i Norge, så hadde vi sikringer i sikringskapet da.
Og da forklarte han, at det hadde dem i England og.
Dem hadde sikringsskap også.
Da visste jeg ikke hva jeg skulle si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 4.
Han Kenneth Sevland, han var ikke noe nerd, sånn som han Kjetil Holshagen.
Han ‘Sevvi’, som han ble kalt i Svelvik, han var god til å spille fotball osv.
Jeg tror han hadde med fotball, eller om vi kjøpte en fotball.
Så like ved der vi tok bussen til skolen fra.
Der var det en stor slette da.
Så dro vi dit, en av de første dagene da, og spilte fotball da.
Vi spilte med en lokal kar vi traff der, som var litt yngre enn oss, men som var god til å spille fotball da.
Og som så ut som om han var halvt innvandrer, eller noe.
Og det var ikke så mange utlendinger i Berger og Svelvik, så jeg begynte å mobbe han litt, og spurte om han var ‘pakkis’, ‘are you ‘pakkis’?’.
Så jeg var ikke så snill, på den tida der.
Men men.
Men han var god til å spille fotball da, og lærte meg et triks jeg skulle bruke hvis Sevland skjærma ballen med rompa, som han pleide å gjøre.
Da skulle man bare stikke fram beinet, og drite i fintene hans, så ville du da få han til å miste ballen da.
Men men.
Men det var sommeren jeg fylte 16 år det her vel.
Jeg husker at det var også et supermarked like ved der.
Og da pleide jeg å kjøpe cola-bokser, til 16 pence, tror jeg, og barbeque Hola-Hoops, eller om det heter Hoola-Hops, det var favoritt-snacksen min, muligens fra Brighton året før, eller om det var der jeg begynte å spise de.
Så kjøpte jeg også Judge Dreed, i bladkiosken der.
Og det var muligens der jeg begynte å drikke Cherry Cola og, og Dr. Pepper, hvis ikke det var i Brighton da, enten sommeren 1985 eller 88.
Aero, husker jeg også at jeg spiste, i 85 da.
Men men.
Og sånne peanøtter, som var tørr-ristede.
Men men.
Jo, mens vi spilte fotball i parken der.
Så møtte jeg og Kenneth to norske jenter, på vår alder vel.
De var ute med den single faren i vertsfamilien.
Det var faren og en unge, som lå i barnevogn, mener jeg å huske.
Og de to norske språkreise-jentene.
(Som var på et annet kurs enn oss, for vi hadde nettopp dukket opp på stedet).
De norske jentene måtte gjøre alt husarbeidet, og var omtrent som slaver, for han enslige vertsfamilie-faren, skjønte vi.
Så måtte de gå da.
Så vi visste ikke hva vi skulle gjøre med det.
Vi syntes det var veldig rart, men jeg tror ikke vi fikk navna dems.
Vi hørte bare at de var norske, på pratinga, eller noe.
De var fortvilte, husker jeg.
Og klagde da, på at de måtte gjøre husarbeidet og sånn.
Jeg kunne ikke de reglene så bra, for hva man kunne bli satt til å gjøre, som språkskole-elev.
Og var ikke helt meg selv, etter å ha blitt mobba, hele 9. klasse, husker jeg.
Men men.
Så vi gjorde ikke noe med det her.
Men vi var nettopp med siste året på ungdomsskolen da.
Så vi var ikke så vant til å ta opp sånne ting da, med språkskolen og sånn.
De måtte gå de jentene, og jeg tror det var første dagen vi var der, eller noe.
Så det ble ikke sånn, at vi så bra kjent med dem, at vi kunne forslå noe.
Vi prata bare med dem, i et minutt, eller noe, så måtte de gå til han single vertsfamilie-briten da.
Så han hadde kanskje noe kontroll på dem da.
Så det var bare noe jeg kom på nå, når jeg skrev om den språkreisen.
Så selv om de var to jenter, kanskje i 16-års alderen, så hadde ikke de noe å stille opp med, mot han briten, de måtte gjøre alt han sa, sa de.
Så sånn var det.
