https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/MR2GJK/spesialenhetens-leder-jan-egil-presthus-59-er-doed
PS.
Her er mer om dette:
https://johncons-blogg.a2hosted.com/2017/01/jeg-fikk-et-brev-fra-spesialenheten.html
Stikkord: Hamar
-
Da jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, (noe jeg jobba som fra høsten 1998 til høsten 2000), så var det sånn, at vår kassadame Linn Korneliussen, (fra Vestlandet), en gang satt med skaut/hijab på seg, i kassa, (da jeg kom på jobben, og skulle jobbe seinvakt), husker jeg. Men jeg vet ikke om det var fordi at hu var snikislamifisert, liksom. Hm
PS.
Det at hu Linn satt med skaut/hijab på seg, i kassa.
Det var bare et engangstilfelle.
(Sånn som jeg husker det).
Så det var ikke sånn, at jeg fikk tatt det opp.
Men hu Linn var sånn, at hu frøys mye.
Så jeg måtte kjøpe en varmovn, til å ha i kassa, (hvis jeg husker riktig).
Og det hadde jeg ikke hørt om før.
(Jeg hadde jobba et år deltid på CC Storkjøp i Drammen.
Og to år heltid/deltid på Matland/OBS Triaden i Lørenskog.
Og jeg hadde jobbet i 7-8 år i Rimi, (i Oslo).
Så jeg hadde jobba mer enn ti år i dagligvarebransjen, på den tida.
For å si det sånn).
Men det var slitsomt når de ansatte ble sykemeldt.
Så derfor gikk jeg med på at hu Linn kunne ha varmovn i kassa, da.
(Etter å ha rådført meg, med min assistent Stian Eriksen, blant annet.
Var det vel.
Og det ble vel til at jeg kjøpte, en liten oljefylt radiator-ovn, (muligens på Coop, ved Lambertseter Senter).
For den trodde vi, at ikke var så brannfarlig, da.
Men jeg er fortsatt ikke helt overbevist om, at det er så smart, å ha en varmovn, inne i en sånn trang kasse.
For å si det sånn.
Men det var vel sånn, at distriktsjefen, var Jan Graarud.
Og han var rimelig ‘nazi’, (han spionerte på meg, fra bak potetgullet osv., da jeg satt i kassa, den første gangen han var innom butikken, som distriktsjef).
Så det var kanskje ikke så fristende, å ta opp sånne saker, med distriktsjefen.
For å si det sånn.
Og det var også en ransbølge på den tida.
Og min mor døde også, på rundt den samme tida.
Så jeg var nok ikke helt på topp, da.
Så jeg er ikke helt fornøyd med, hvordan beslutningsprosessen ble, rundt det med den varmovnen.
Jeg skulle gjerne ha tatt det opp, høyere opp i Rimi.
Må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Min farmor Ågot.
Hu pleide også å gå med skaut.
(Når hu klipte hekken, (rundt hagen hennes), for eksempel).
Men jeg tror ikke at hu var snikislamifisert, liksom.
(Ihvertfall så sa hu til meg at hu stemte KRF.
Sånn som jeg husker det).
Men det er vel sånn, at norske bondekoner, har pleid å gå, med skaut, i alle år.
(Av en eller annen grunn).
Og skaut og hijab er vel mer eller mindre det samme.
(Må man vel si).
Så sånn er vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Som nevnt ovenfor.
Så hadde jeg jobba i dagligvarebransjen, i cirka ti år, da jeg hadde Linn som kassadame, (Linn var samboeren til min tidligere kollega David Hjort), i 1999, (var det vel).
Og jeg hadde aldri tidligere sett, at noen av mine kolleger, hadde hatt skaut på seg, på jobb.
Så norske damer, pleier ikke å ha skaut på seg, i kassa.
(For å si det sånn).
Men seinere.
Da jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.
(Noe jeg jobba som fra høsten 2000 til våren 2001).
Så trengte vi nye ansatte.
Og det lå bare en eller to søknader/CV-er, på kontoret.
(Sånn som jeg husker det).
Og den ene var fra ei muslimsk dame, som jeg prata med på telefonen, (husker jeg).
Og hu sa at hu ønsket å ha hijab på seg, i kassa, (da jeg spurte).
Og jeg ansatte en annen søker, (som hadde mer butikk-erfaring), husker jeg.
Men man kunne ha forestilt seg, at Rimi/ICA sitt hovedkontor, lagde en policy, for dette med hodeplagg, (i kassa).
For det er nok ikke så lett, for butikkledere, å ta avgjørelser om dette, (ofte i en vanskelig situasjon, med mye sykmeldinger).
Og hva synes kundene om dette.
Jeg husker at jeg satt på en trikk, i Oslo sentrum, en gang, (rundt midten av 90-tallet).
Og ei med piercing i nesa, klagde til ei venninne, på at vestkant-fruene mobba henne, (hu jobba som kassadame, eller noe lignende), fordi at hu hadde piercing.
‘Er det en kvise du har der’, hadde visst vestkant-fruene sagt.
Så norske kunder liker ikke piercing, (på de butikkansatte), sånn som jeg har forstått det.
Og de liker nok ikke tatoveringer.
Og da liker de nok ikke hijab/skaut heller, (hvis jeg skulle tippe).
Så hovedkontorene/eierne, (til Rimi og Prix osv.), ønsker nok ikke, å ha folk med hijab/skaut i kassa.
(Hvis jeg skulle tippe).
Men de ønsker kanskje ikke negativ publisitet/bråk med muslimer heller.
Så de trekker seg kanskje.
Og så lar de den enkelte butikksjef bestemme dette.
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Da jeg jobba i en kontorjobb i England, (for Bertelsmann Arvato sin Microsoft Scandinavian Product Activation), i Liverpool, i 2005 og 2006.
Så hadde de der noe de kalte: ‘Dress-code’.
Det vil si: ‘Kles-kode’.
Og den var rimelig klar.
(Selv om de hadde begynt med noe de kalte: ‘Dress down Friday’.
Noe som betydde at man skulle kle seg mer ‘casual’, på fredager.
Og på lørdager og søndager så var kles-koden enda mer casual.
For å si det sånn).
Og den kles-koden ble ofte terpet på, (når det gjaldt at kvinnfolka ikke skulle ha korte skjørt osv.), av sjefene, (husker jeg).
Men i butikker, så har man jo uniform.
Men det var sånn, at jeg pleide å si fra, til de ansatte, hvis de hadde glemt navnskilt.
(Da måtte jeg ofte lage et nytt.
Og i England måtte nok da de ansatte, ha betalt, for nytt navnskilt selv.
Noe sånt.
For det måtte jeg, en gang, (i England), da mitt ‘mikrofon-munnstykke’ ble stjålet.
For å si det sånn).
Det er mulig, at hvis man leste Rimi sin personalhåndbok nøye, så stod det kanskje, at det ikke var lov, med hodeplagg, (i kassa).
Men dette var et problem som var nytt, rundt årtusenskiftet, vil jeg si.
For de første ti årene jeg jobbet i butikk, så var aldri dette, (med hodeplagg på jobb), noe tema, vil jeg si.
Så hovedkontorene kunne godt sendt et skriv, til butikkene, angående hvordan man skulle håndtere hodeplagg i kassa.
(Vil jeg si).
Siden at dette var et nytt problem, som dukka opp, i forbindelse med den økte innvandringen, osv.
(For å si det sånn).
Og det var også sånn, (på Rimi Kalbakken), at det en gang, satt en sikh, i kassa, med turban.
(En som jobba der fast, før jeg begynte der, (og som hadde perm fra militæret, kan det vel muligens ha vært).
Og som vel var i slekt med ferskvare-medarbeider Gurvinder.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Det var vel forresten også sånn, at hu Linn.
En gang satt med en stor pelskåpe på seg, (muligens av ulv, uten at jeg tørr å si det sikkert), i kassa, (på Rimi Nylænde).
Så hu syntes nok, at det var, rimelig kaldt der.
Men det var det vel ingen andre som syntes.
(Sånn som jeg husker det).
Rimi hadde noen jakker, til å ha på seg, inne på kjølerommet, osv.
Men de var litt ‘harry’ å ha på seg, i kassa, (må man vel si).
Og det var vel bare på Rimi Munkelia, at de brukte disse, av de Rimi-butikkene jeg jobba i.
(Noe sånt).
På OBS Triaden så hadde vi, (den første tida etter omprofileringa fra Matland, høsten 1990), en uniform, som bestod av bukse, skjorte og blazer.
Og da kunne man velge, om man ville ha blazeren på seg, (husker jeg), i kassa.
(Jeg syntes at det ble litt varmt med blazer.
Så jeg satt som oftest i hvit skjorte, (med rødt slips vel)).
Men Rimi hadde vel ikke noen sånne blazere, (sånn som jeg husker det).
(Ihvertfall fikk jeg aldri noe annet enn skjorter i Rimi.
For å si det sånn).
Hvis ikke kunne vi ha bestilt en til Linn.
Linn hadde lærevansker, (på skolen osv.), fortalte hu meg, (under opplæringa, som jeg tok selv, etter litt problemer, med kontakten/kommunikasjonen med medarbeiderne, i forbindelse med noen tidligere ansettelser).
Så Linn tok nok ting veldig rolig, på jobb.
Men det var ikke så mange kunder, på formiddagen, på Rimi Nylænde.
Så Linn hadde muligens et veldig rolig tempo.
(Noe sånt).
Så hu hefta muligens assistent Stian Eriksen, (som pleide å ha tidligvaktene), en del.
Og Linn sin samboer David Hjort, han klikka, av å jobbe sammen med Linn, (husker jeg).
(Han prøvde en gang, å liksom stappe en calling, oppi fitta på Linn, (gjennom arbeidsbuksa), inne på tellerommet.
Etter at de hadde jobba sammen en dag, (siden at David Hjort enkelte ganger jobba ekstra på Rimi Nylænde).
Men Linn bare lo av dette, sånn som jeg husker det.
Og det var ikke sånn, at jeg selv, liksom prøvde, å stappe noe opp i fitta, på Linn, etter dette.
For å si det sånn.
Linn Korneliussen og David Hjort var jo samboere.
Så de kunne kanskje tulle litt, på en ‘sex-aktig’ måte, på jobben.
Uten at det var noe, som de selv, ble satt ut av, for å si det sånn.
Og jeg hadde vel sett fitter/kvinnfolk før, jeg og.
Så jeg tålte vel også såvidt, dette ‘pervo-greiene’, (selv om jeg var ungkar).
For å si det sånn.
Og det var ingen andre til stede, i tellerommet, når dette ‘pervo-greiene’ skjedde.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Og da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Noe jeg jobba som, fra våren 1996 til høsten 1998).
Så var det sånn, at ‘Gokk-Hilde’, (var det vel), mente at det var tradisjon der, på Rimi Bjørndal.
At kassadamene skulle ha nisseluer på seg, på lille julaften.
Og da var det ei marokansk ei, som hele tida tok av seg nisselua si, (husker jeg).
Men det var fordi at ble varmt, (med nisselue), sa hu vel.
(Noe sånt).
Så det var muligens ikke, av religiøse årsaker, at hu ikke ville ha nisselue på seg, i kassa.
(For å si det sånn).
Men et forbud mot religiøse hodeplagg vil muligens også ramme nisseluer, da.
Selv om det kanskje ikke er så vanlig, at kassafolka, har nisseluer på seg, på jobb, (i jula).
Dette er muligens bare noe Rimi Bjørndal hadde som tradisjon, (fra tida før masse-innvandringen).
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Det da David Hjort liksom prøvde å voldta sin samboer Linn, med en calling, (utapå arbeidsbuksa hennes), inne på tellerommet, på Rimi Nylænde.
(Rundt årtusenskiftet).
Det minna meg, om en episode, i England.
Min tremenning Øystein ‘Adoptert fra Korea’ Andersen og meg.
Vi var to somre, (jeg var der tre somre), hos Hudson-familien, i Shoreham, utafor Brighton.
(Dette var sommeren 1988.
Og sommeren 1990).
Og under et av disse besøkene, så fortale kona i familien, (Tina Hudson), oss.
(Mens hennes ektemann Rick Hudson stod ved siden av henne).
At hu noen ganger, pleide å bli voldtatt, av sin ektemann Rick, (som forresten hadde en eks fra Hamar, fortalte han en gang).
Og det måtte hu bare finne seg i, (mente Tina).
(Siden at de var gift).
Så jeg hadde kanskje denne episoden, i bakhue.
Da David Hjort liksom prøvde, å voldta sin samboer Linn, (som bare lo), med en calling, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde, en ettermiddag, rundt årtusenskiftet.
Så jeg er kanskje litt påvirket, av engelsk arbeiderklasse, osv.
Etter flere språkreiser, (med etterfølgende feriebesøk), til Brighton, (og Weymouth).
Og å gå imellom et samboer-par, (som David Hjort og Linn Korneliussen), når det gjelder seksuelle ting.
Det er kanskje ikke noe, som er noe særlig enkelt/populært, (for å si det sånn).
Man kan si at det er feil, at samboere, skal jobbe sammen, i samme butikk.
Men dette var under en oppgangstid-periode, (før årtusenskiftet osv.), når ingen ville jobbe i butikk liksom, (alle skulle jobbe med y2k-data-problemer osv.).
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Jeg sendte en e-post til Spesialenheten
Erik Ribsskog
Oppdatering/Fwd: Ny klage/Fwd: Klage
Erik Ribsskog 11. februar 2019 kl. 11:03 Til: postKopi: Akademikerforbundet, Politikk Høyre , «sande.vgs» , amnestyis , postmottak IMG_20190211_0001.jpg
389K -
Min Bok 10 – Kapittel 20
Det var også sånn, på Arvato MSPA.
At min kollega Karianne Kynbråten.
(Som jeg seinere så, på TV, mens jeg bodde, i Leather Lane, (hvor jeg bodde, fra 2006 til 2011), i Liverpool.
Da hu ble intervjuet, av BBC, på TV-programmet: ‘Match of the Day’.
I forbindelse med at Liverpool FC. muligens skulle få arabiske eiere.
Og britene da lurte på, om ikke noen norske ‘olje-rikinger’, også var interesserte i, å kjøpe fotball-klubben.
Noe sånt).
Hu ville en gang, (av en eller annen grunn), ha meg med ut, på byen, sammen med masse norske Liverpool-supportere, (husker jeg).
(Karianne Kybråten var lidenskapelig Liverpool-supporter.
Og hu hadde vært, på mange bortekamper, med Liverpool, over hele England/Europa/Verden, (mener jeg å huske, at hu en gang fortalte, på jobben).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Karianne Kynbråten visste vel, at jeg holdt, med Everton.
Så hvorfor hu dro meg med ut, på denne ‘Liverpool-kvelden’.
Det veit jeg ikke.
Men jeg ble likevel med, (av en eller annen grunn da), husker jeg.
Og jeg tok en taxi, (fra Mandeville Street/Walton), til en pub, i Liverpool sentrum, (muligens Penny Farthing), husker jeg.
Hvor jeg møtte Karianne Kynbråten og broren hennes, (blant annet), var det vel.
(Og det var også, ei ung brunette der, fra Hamar, og hennes britiske far, (mener jeg å huske).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde tatt, en halvliter eller to, på den nevnte puben.
Så dro vi, til en kina-restaurant, som lå, i en sidegate, til Matthew Street, (var det vel).
(Noe sånt).
Og der drakk vi mer, og spiste middag, da.
Og jeg fikk som for-rett, (eller om det var etter-rett), en kjempe-porsjon, med kyllingvinger, (som jeg vel ikke hadde bestilt), husker jeg.
Og det var også en middelaldrende norsk Liverpool-supporter der, (husker jeg), som klagde på, at det var så slitsomt, å gå, på Liverpool-kamper.
For man måtte reise seg, hele tida, (for å ‘heie’ da), sa han.
(Noe sånt).
Og sånn huska jeg, at det også hadde vært, på den Champions League-kvalifiserings-kampen, mellom Everton og Villa Real, som jeg hadde sett, på Goodison, noen uker/måneder, før det her.
(Men det nevnte jeg vel ikke, tror jeg).
Og hu unge Hamar-brunetta, (hu var vel i atten års-alderen, eller noe sånt), sin far, ville at han og jeg, skulle ‘klinke’, med glassene våre, (husker jeg).
(Han sa: ‘You have to clinck’.
Noe sånt).
Men jeg syntes vel, at det holdt, å si: ‘Skål’, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så dro Karianne Kynbråten meg med, på en pub, (også i nærheten av Matthew Street vel), hvor hu møtte, en hel gjeng, med norske Liverpool-supportere.
(Dette var noen svære døler eller bygde-karer, (i 30-åra), eller noe i den duren
Noe sånt).
Og en av disse, (som muligens hadde hatt, et forhold, til Karianne Kynbråten, kunne det kanskje virke som), kalte meg, for: ‘Skjeggape’, (i fylla), mener jeg å huske.
(Siden at jeg hadde helskjegg, fra våren 2005, (da jeg bodde, på Løvås).
Og fram til på begynnelsen av 2006, (var det vel)).
Men jeg roa det ned liksom, siden at dette var, en stor og sammensveiset gjeng, med norske Liverpool-supportere, da.
(Og de likte vel heller ikke det, at jeg holdt, med Everton, (tror jeg).
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Karianne Kynbråten dreiv ‘hele tida’, (denne ‘party-kvelden’), med å kjøpe billetter, (for sine norske med-Liverpool-supportere), på svartebørsen, (ved å ringe osv. da), husker jeg.
(Noe sånt).
Så Karianne Kynbråten hadde, et stort nettverk, i Hedmark, (hvor hu var fra), og også i England, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde gått forbi, den kina-restauranten, sammen med Karianne Kynbråten.
En gang, som vi gikk sammen, gjennom Liverpool sentrum, etter jobb, (husker jeg).
Så det var vel derfor, at det ble til, at jeg var med, på denne ‘middags-kvelden’.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så dro hele gjengen, til en kjent irsk pub, som het: ‘Flanagan’s Apple’, i Matthew Street.
Og der, så drakk jeg enda mer da, (husker jeg).
Men jeg syntes nok, at det ble, litt kjedelig der.
(Selv om jeg ble, rimelig full, husker jeg).
Og da de stengte, så gikk jeg vel, en tur, gjennom det andre ‘party-distriktet’, i Liverpool.
(Et området som heter Concert Square.
Som ligger oppover mot ‘universitets-området’, da.
Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt, mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Mandeville Street.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 10.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Den norske Liverpool-supporter-gjengen, som Karianne Kynbråten dro meg med, for å møte, (av en eller annen grunn).
(Som jeg skrev om ovenfor).De var litt, som en eldre versjon, av Stompa & Co., (må man vel si).
Så de virka rimelig norske da, (må man vel si).
Så de var kanskje, fra Lillehammer, (eller noe sånt), tenker jeg nå.
(Hvor min morfar Johannes Ribsskog, jo jobba, som kontorsjef, (i tidligere Faaberg kommune), i sin tid.
Før han ble rådmann, i Hadsel kommune, (i Vesterålen, i Nord-Norge), rundt midten, av 50-tallet.
Noe sånt).
Og denne fotball-gjengen, (som Karianne Kynbråten muligens ‘dealet’ billetter med, eller noe i den duren).
De virka ganske tøffe da, (må man vel si).
Så det er mulig, at de var, noen slags hooligans.
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.PS 2.
Han britiske musiker-kjæresten, til Vivian Steinsland.(Som jeg nevnte, i det forrige kapittelet).
Han ligna vel forresten litt, på lillebroren, til ‘Dverge-Lene’, fra Matland/OBS Triaden.
(Hun som var samboer med Knut A. G. Hauge, (som også jobba, på Matland/OBS Triaden).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
For han britiske musikeren og lillebroren til ‘Dverge-Lene’.
De hadde begge, blond ‘hårspray-frisyre’, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det kan også være, at han blonde musiker-vennen, til Vivian Steinsland, (som jobbet, som Arvato MSPA Team Leader).
Bare var, en musiker-kollega, av henne.
(Fra LIPA, for eksempel).
Og at disse jobbet sammen, med musikk-prosjekter, på fritida.
Og at det var grunnen til, at han britiske musikeren, dukka opp, på Arvato, ‘hele tida’, da.(Hva vet jeg).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Jeg visste ikke, at Matias Faldbakken, hadde jobbet, for Thomas Seltzer sitt band Turboneger
http://www.vg.no/rampelys/bevegelser/norsk-soeppelsekk-solgt-for-101-000-kroner/a/23563486/
PS.
Thomas Seltzer, prata jo ‘dritt’ om meg, på NRK sitt program, Tweet4Tweet, i 2012.
Og mens jeg bodde, i Leather Lane, (hvor jeg bodde, fra 2006 til 2011), i Liverpool.
Så kontaktet Matias Faldbakken meg, på Facebook, (husker jeg).
(Han sendte ‘Friend-request’, ihvertfall).
Men jeg la ikke til Faldbakken, som Facebook-venn.
(Faldbakken kalte seg ‘Falskbakken’, (var det vel), på Facebook.
Og jeg har som ‘policy’ liksom, å bare legger til Facebook-venner, som jeg kjenner, fra ‘real life’).
Og da jeg gikk på HiO ‘ingeniørhøyskolen’ IU, fra 2002 til 2004.
Så hadde jeg en studiekamerat, som het Dag Anders ‘Dagga’ Rougseth, (kjent som vokalist, i Hamar-bandet Autopulver, blant annet).
Og da var det sånn, at vi noen ganger, jobbet med obligatoriske oppgaver osv., hjemme hos meg, (i min ‘Rimi-leilighet’), i Waldemar Thranes gate 5.
Og jeg hadde der, en del bøker, stående i noen reol-møbler, som stod i leiligheten, da jeg flytta inn der, (i 1996).
Og jeg dreiv og leste, på en bok, av Matias Faldbakken, på den tida.
(Det var en bok som het ‘Macht und Rebel’, eller noe sånt.
En bok Faldbakken hadde gitt ut, under sitt pseudonym, Abo Rasul).
Og av en eller annen grunn, så begynte Dagga og jeg, å prate, om den boka.
Og jeg sa da, at jeg ikke likte den.
Jeg forstod meg liksom ikke, på den boka da, (forklarte jeg).
(Faldbakken skrev om ‘the Cocka Hola Company’ og masse viss-vass da, (synes jeg at det var).
Det ble for mye tull, liksom).
Så jeg leste ikke den boken ferdig da, (må jeg innrømme).
(Noe sånt).
Og da fortalte Dagga meg det, at han kjente ‘Matias’, (husker jeg).
(For begge var fra Hamar, da.
Noe sånt).
Og jeg avtjente også førstegangstjenesten min, (på Terningmoen), i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993.
Og Hamar og Elverum, er nabo-byer, da.
Men folka, i de byene, kan visst ikke fordra hverandre, (eller noe i den duren), da.
(Hvis jeg forstod det riktig, fra den tida, som jeg var i militæret, i Elverum).
En på samme lag som meg, (i Geværkompaniet, på Terningmoen), nemlig Stig Ragnhildsløkken, (fra Elverum).
Han sa en gang det, (husker jeg), at i Elverum, så snakka dem ‘bredt’, (altså at de snakka dialekt, da).
Mens i Hamar, så snakka de ‘Oslo-mål’ da, (ifølge Ragnhildsløkken).
Så om dette, at jeg blir tulla med, i ‘øst og vest’, er noe Hamar/Hedmark-greier?
Hva vet jeg.
Hm.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette, (jeg regna vel med, at dette var Matias Faldbakken sin Facebook-konto, (selv om han kalte seg ‘Falskbakken’), siden at han hadde, blant annet Harald Eia, (var det vel), på vennelista si, (hvis jeg forstod det riktig)):
http://johncons-mirror.blogspot.no/2008/12/matias-falskbakken.html
PS 3.
Jeg sendte en klage, til Facebook, på dette:
-
Mer fra England
I dag, (tirsdag), så skulle jeg egentlig fått arbeidsledighetstrygd.
Men det fikk jeg ikke.
(Grunnet surr fra the Jobcentre.
Etter at noen har sendt dem e-poster i mitt navn, (virker det som).
Og sagt at jeg har fått meg en ny og bra betalt jobb, osv.
Terror/sabotasje, med andre ord).
Men jeg fikk litt mer trygd, forrige gang.
Siden det var surr da og.
Og jeg fikk to utbetalinger, betalt ut, rett etter hverandre.
(Etter at jeg holdt på å sulte ihjel, tidligere i år.
Noe ingen i Norge reagerte på, må man vel si).
Så jeg har noen få pund igjen enda, til mat og strøm.
Men jeg gikk ikke til Bootle, for å handle strøm og andre ting der, i dag.
(Som jeg pleier å gjøe, på ‘lønningsdagene’ mine).
Siden jeg ikke fikk trygd.
Så ble det litt ‘forrandrings’, i rutinene mine.
Så det ble til, at jeg dro innom en innvandrer-sjappe, like ved der jeg bor.
En butikk som heter noe med Everton.
(Enda det her heter Walton og ikke Everton).
Som er åpnet lengre enn postkontoret, (hvor jeg vanligvis kjøper strøm).
Og når jeg gikk inn i den butikken, så stod det ingen, ved kassa.
Men en svær, mørkhudet mann, ropte til meg, (det var to mørkhudede på jobb), fra ‘borti der’, liksom.
Og han kalte meg ‘mate’.
(Altså ‘kamerat’).
Men jeg var jo der som kunde.
(En kunde, som skulle kjøpe strøm, for ti pund).
Hvorfor kaller de kunder for kamerater, lurer jeg.
Sånn var det, da jeg var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988 også.
(Den sommeren som jeg dro, sammen med min fars sin kusine sin adoptivsønn Øystein Andersen.
Som er adoptert, fra Korea, vel).
Da måtte vi etterhvert bytte vertsfamilie, (fra en familie, som hadde en pasient, i stua).
Og vertsfaren i den nye vertsfamilien.
(Nemlig Rick Hudson, som har bodd en del hos ei norsk dame, i Hamar.
Hvis jeg har forstått det riktig).
Han kalte også folk, (som buss-sjåfører), for ‘mate’, (mener jeg å huske).
Så om det å si ‘mate’ hele tida, (til alle en møter, liksom).
Om det er noe engelske greier.
Eller om det er noe ‘pakkis’ greier.
Det veit jeg ikke.
Men det kan man vel kanskje lure på.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 127: HiO
Jeg husker den første studiedagen min, ved Høyskolen i Oslo.
Vi skulle møte opp ved HiO i Pilestredet.
For rektor, for hele HiO, (må det vel ha vært), skulle holde tale, da.
Og så gikk vi vel, i ganske samlet flokk, (oss HiO IU-folka), bort til den tidligere Ingeniørhøyskolen, (som på den her tiden het HiO ingeniørutdanningen), i Cort Adelers gate, (i Vika), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg nesten syntes at det var som å være ute av fengsel, (eller noe lignende), å begynne å studere igjen, da.
Etter mange år, i Rimi, hvor liksom hver eneste ting man gjorde, (ihvertfall som leder), ofte ble fulgt med på, da.
Sånn at man aldri kunne stå stille, nærmest.
Til forskjell fra studentlivet, da.
Som var mer tilbakelent, (vil jeg si), for å si det sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at litt etter at vi andre dukka opp, på HiO IU der.
(Og satt i den ene datasalen der, i andre etasje, da).
Så var det en kar som luska litt rundt i gangene der, vel.
Og det var Dag Anders Rougseth aka. Dagga.
(Vokalisten fra det da nedlagte Hamar-bandet Autopulver).
Og Rougseth, (som jeg ikke hadde hørt om før, for det bandet var ukjent for meg, da).
Han så litt trøtt og alvorlig ut, vel.
Og det var nesten som at han så etter noen der, syntes jeg litt.
(Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra den første uka.
(Hvis det ikke var fra den andre uka, da).
Så husker jeg også det.
At ei ‘drit-fin’ og slank blondinne, (fra Vestlandet vel), plutselig satt ved siden av meg, i en av datasalene, (i andre etasje der), da.
I en time hvor vi lærte om web-design, da.
Og jeg hadde laget en link, til Aftenposten.no, på mitt web-område, da.
Og da jeg blingsa litt bort på skjermen, til hu Vestlands-dama.
Så så jeg at hu også hadde laget en link til Aftenposten.no, da.
Så jeg lurer på om hu, (som jeg ikke husker navnet på lenger), herma etter meg, da.
(Noe sånt).
Etterhvert så ble det ihvertfall sånn.
At hu pene dama, og han litt avdankede popstjerna, (Rougseth), og jeg, vi havna på samme gruppe, i programmering, da.
Og der var det jeg som liksom måtte ta på meg mye av hjernearbeidet, da.
For jeg hadde jo drevet mye med programmering i Basic og Pascal, tidligere.
Men Java-programmering, det ble nesten som noe helt annet, (vil jeg si).
Så jeg sleit rimelig mye da, (husker jeg).
Så hele gruppa sleit da, (må man vel si).
For jeg var ikke så flink til å gå på forelesningene, heller.
Jeg satt mer hjemme, og ‘kopa’ liksom, da.
(Hvis jeg ikke jobba på Rimi Bjørndal, da).
For jeg var fortsatt litt utafor, etter alle problemene, i Rimi, da.
Og det ble ikke ført frammøte, ved HiO IU, da.
Så på den måten, så var dette studiet likt, med det studiet jeg hadde gått, ved NHI, cirka ti år tidligere, da.
For der ble det heller ikke ført frammøte, da.
Så på den tida, så gikk jeg omtrent like mye rundt på Oslo City og i platebutikker, i Oslo sentrum.
Som jeg var på NHI, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og det ble noe lignende nesten, (må jeg innrømme), den tida jeg studerte ved HiO IU, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten også sånn, i datasalene, (i andre etasje), på HiO IU der.
At tastaturene, til PC-ene, de var fulle av inngrodd møkk da, (husker jeg).
Noe jeg også klagde på, til Rougseth vel, (husker jeg).
For jeg hadde jo jobbet som butikksjef, og var vant til å ha rutiner, for renhold, her og der, i butikken, da.
Så jeg reagerte på det her, da.
For jeg pleide jo også å vaske tastaturet, til PC-en min hjemme, innimellom, da.
Så de møkkete tastaturene, på PC-ene, på HiO IU.
De reagerte jeg på da, (husker jeg).
Og jeg tenkte vel det, at nok ikke fantes noen rutiner, for vasking, av tastatur osv., på den her høyskolen, da.
Noe som var litt ekkelt og rimelig ‘bånn i bøtta’, vi jeg si, da.
(Selv om vel ikke Rougseth ga noe særlig klart svar, da jeg poengterte denne manglende, på renhold, av tastaturene, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 21: Mer fra Terningmoen
Den siste tida, før jul, så var det bare Skjærbekk og meg, som fortsatt var igjen, på reservelaget, (husker jeg).
Og en dag, så fikk vi i jobb, å av-ise trappene, til brakkene våre.
For Elverum, det stedet, det blir noen ganger kaldt et ‘kuldehøl’, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Det er mange grader kaldere, vanligvis, i Elverum enn i nabobyen Hamar.
(Det kunne vi se, på et termometer, som man kunne se fra veien, ikke langt fra Hamar der vel, når vi kjørte forbi, i en buss, som gikk fra Galleri Oslo, når vi skulle tilbake igjen til Terningmoen, etter å ha hatt helgeperm).
Noe vi i Geværkompaniet fikk merke, hver dag, fra vi stilte opp på kompanioppstilling, om morgenen, og når vi var på skytebaner og dreiv med alt mulig annet forskjellig rart, utendørs da.
Så det var fullt av is på trappene, allerede i desember der da.
Og Skjærbekk og jeg, vi helte på varmtvann og hakka med spader, var det vel, for å få bort isen da.
(Men jeg kan ikke huske at vi hadde noe salt der, til å strø på isen.
For det lærte jeg seinere, når jeg jobba på Rimi Nylænde, at salt, det fikk isen til å smelte da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Skjærbekk og jeg, vi hadde visst dumma oss ut da.
For vi hadde visst også av-iset en trapp, som egentlig tilhørte en annen tropp.
For kanonlaget, på troppen vår, de delte visst brakke, med en annen tropp da.
(Noe sånt).
Så da hadde vel jeg misforstått da.
For vi av-iset begge trappene, til den brakka da.
Men det var visst bare meninga, at vi skulle ha av-iset en av dem.
Så da fikk vi vel litt tyn, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Skjærbekk og jeg, stod der, og av-iset de trappene da.
Så dukka det opp en kar, fra en annen tropp der vel.
Han forklarte det, at dronning Sonja, hu var visst ikke noe kul, mot soldatene, som var i Garden.
En soldat hadde visst bare sagt ‘hei’ til henne, en gang, (på Skaugum vel), og hu hadde visst da blitt skikkelig sint og gæern.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Brun på kanonlaget, han dukka vel også opp der, (mener jeg å huske).
Ihvertfall så husker jeg at han prata om damer, med Skjærbekk, (de to hedmarkingene da, var det vel), en gang, som jeg stod like ved siden av, siden Skjærbekk og jeg vel jobba med noe da.
Og da gikk praten dems i, at lillesøstera, til Tine Tollan, (eller om det var en annen stuperske), fra Hamar, visstnok var så fin da.
Og praten gikk også i det, (eller om det var en annen gang), at de to var enige om det, at norske damer, ikke var så fine.
Det var noe med midjen på dem, eller noe, som dem ikke likte da.
(Disse to som begge hadde mørkt hår da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så gadd jeg ikke vente, på et tog, som gikk via Hamar.
For et annet tog, gikk via Lillehammer.
Og da kom jeg litt tidligere til Oslo da.
Men ingen av de andre soldatene, ville ta det Lillehammer-toget, sammen med meg da.
Så jeg havna på det aleine da.
Og på det toget, så satt det en hel ‘bøling’ på 20-30-40 soldater kanskje, som var fra en annen militærleir da.
(Uten at jeg vet hvilken militærleir det kan ha vært).
Og de lurte fælt på hvem jeg var da.
(Overhørte jeg, gjennom togvogna).
Men så så dem birkebeiner-merket, på skulderen, på permuniform-skjorta mi da.
Og da ble dem litt stillere, (mener jeg å huske).
(Pluss at jeg hadde masse skyttermerker og sånn da, som man også skulle ha på permuniform-skjorta da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Lillehammer, så gikk jeg rundt i gågata der, (var det vel), i en time, eller noe, kanskje.
(Mens jeg venta på at toget til Oslo skulle gå da).
Og så i en plateforretning, og sånn der da, (var det vel).
Jeg møtte også Beckstrøm, (eller hva han het igjen), fra kanonlaget.
(Han gikk i sivil, så det er mulig at jeg hadde hatt vakt da).
Han var i Lillehammer, sammen med ei sprek, ung brunette, (husker jeg).
Og de sa hei til meg da, som gikk rundt i hovedgata, i Lillehammer der, i perm-uniform da.
(Og sikkert med den rosa bagen, som jeg hadde fått låne, av Magne Winnem da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere, så sa Bakke, (som var nestlagfører vel, på kanonlaget), til meg, at Beckstrøm og hu hotte, unge brunetta, de hadde hatt sex sammen, søtten ganger, (eller noe), på en helg, på en hyttetur da.
(Utenom ‘sammenhengen’, sa Bakke det her til meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også mange fler merker etterhvert forresten, ettersom tida gikk, i Geværkompaniet.
Marsjmerkene, de ble litt for tøffe for meg, som var så tynn, siden vi da måtte gå med mange kilo tung pakning.
Men de fleste andre merkene, de klarte jeg å få med meg.
Det var to skyttermerker til, (som jeg klarte), nemlig dugleiksmerket i bronse, og NAIS-merket.
(Selv om det NAIS-merket forsvant, så det lurer jeg på om noen på lag 2, kan ha rappa.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert da).
Jeg klarte også feltidrettsmerke, (selv om jeg var sliten på slutten, og hang meg på Bø, (fra Skotbu vel, og lag 1), på en del av orienteringa der, (husker jeg)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men noe av det mest overraskende, det var vel det, at jeg faktisk også klarte å ta skiskyttermerket.
Jeg som pleide å gjøre alt for å slippe unna skidagene, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
For jeg hadde noe gule glassfiberski, som var så tråe da.
Men skiskyttermerket, det klarte jeg i et slags oppsamlingsheat da.
Siden jeg hadde hatt vakt kanskje, da den første konkurransen gikk av stabelen.
Og jeg gikk vel ikke så utrolig fort på de tre-skiene til Forsvaret vel, (som ble kalt for ‘NATO-planker’, og som ikke skulle smøres, (mener jeg å huske), forresten).
Men jeg skøyt vel ned halvparten av blinkene ihvertfall, (noe som var over snittet, for man ble vel litt kald, når man gikk rundt på ski der kanskje, ihvertfall så ble vel kanskje geværet litt kaldt.
Også var man kanskje andpusten og da, etter skigåinga.
Noe som gjorde det vanskeligere å treffe blinkene da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg klarte såvidt skiskyttermerket og da.
Og det hadde jeg egentlig ikke håpet på, engang.
Så da ble jeg litt overraska, husker jeg.
(Da trodde jeg nesten at jeg drømte, da jeg så den resultatlista, hvor det stod at jeg hadde klart det skiskyttermerket, da).
Og da hadde jeg tilsammen klart syv merker da.
Noe som jeg lurer på om var mest i troppen.
(Men det tørr jeg ikke å si sikkert da).
Jeg husker ihvertfall at Davidsen, som var lagfører, på kanonlaget, han kom med noen syrlige kommentarer vel.
Den gangen, da jeg fikk det skiskyttermerket utdelt, på troppens oppstillingsplass, da.
Han sa at det var urettferdig, at den konkurransen som den utdelingen var for da, hadde hatt lavere standard, på deltagerne da, enn den første konkurransen, (som han sikkert hadde vært med på selv da, og han hadde kanskje ikke klart å ta det merket da, siden han kom med noe sånn ‘oppgulp’, (eller hva man skal kalle det), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 4: Secondløitnanten
En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.
Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.
Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.
(Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.
Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.
En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).
Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.
For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).
Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.
Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.
Selv om man da kom litt for seint tilbake.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.
På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.
Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.
‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.
Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.
Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.
Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.
(Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).
Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.
Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.
(Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).
Nemlig Didrik Beichmann.
Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.
Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.
Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).
Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.
Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.
Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.
Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.
Nemlig ei med veldig brune tenner.
Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.
(Ei dame i 30-årene kanskje).
Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.
Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.
Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.
Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.
(Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).
Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.
(For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.
Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.
Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.
Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).
Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.
(Var det vel).
Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.
Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).
Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.
(Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).
For de folka kjente jeg ikke.
Og jeg likte best å klare meg selv da.
Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.
Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.
Det første året jeg bodde der.
Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.
Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.
For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.
Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.
På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.
(Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.
Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).
Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.
(Vi hadde vel drukket og spist godt vel.
Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.
Noe sånt kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.
En ide, som noen hadde tenkt ut da.
Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.
Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.
Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.
Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.
Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.
Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.
Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.
(Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.
Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).
Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.
Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.
Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.
Og forklarte dem om situasjonen.
(Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.
For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 1: Elverum
Jeg husker at jeg tok toget, fra Oslo S., til Elverum, en sommerdag, i juli, i 1992.
Jeg hadde jobbet på OBS Triaden, hele sommeren, og hadde ikke hatt mye ferie.
Jeg husker at jeg var spent på, hvor tøft, som dette kom til å bli.
Jeg var en tynn, ung mann, som veide 62-63 kilo, og var 1.85 høy.
En pingle, hendte det at jeg ble kalt, i Oslo, før, (og vel også etter), militæret.
Jeg studerte de andre kara, som var sammen med meg, på start-dagen der.
Var ikke alle de andre mye kraftigere bygget enn meg, tenkte jeg, (nærmest i sjokk vel, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også utrent, etter tre år, med studier og jobbing, i Oslo, hvor jeg kun hadde trent, et par ganger vel, i løpet av disse tre årene.
Jeg hadde ikke trent regelmessig, siden jeg hadde gym, på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Geværkompaniet, (som jeg skulle være i), på Terningmoen, det var en stående Nato-styrke.
Alle soldatene var der, i 11-12 måneder, og nesten alle startet der samtidig, hvert år.
Det var ikke som i Nord-Norge, hvor det kom nye soldater hver tredje måned.
I Geværkompaniet, så dukket nesten alle soldatene opp samtidig, i midten av juli-måned, (var det vel), hvert år da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde ikke helt skjønt det, om jeg måtte til Nord-Norge, etter tre måneder.
Så jeg husker det, at jeg spurte en kar fra Hedmark, (var han vel fra), som stod ved siden av meg, på en slags oppstilling, langs jernbaneskinnene, som går gjennom Terningmoen-leieren, om det var sånn, at vi slapp å dra til Nord-Norge, (som var vanlig, i andre militærleire, på Østlandet, at man dro til Nord-Norge, etter tre måneders rekrutt-tjeneste).
Han hedmarkingen, (var han vel), kunne bekrefte det, av vi slapp å dra til Nord-Norge da.
Og jeg bare jubla, (må man vel kalle det), siden jeg skjønte at jeg kunne dra tilbake til Oslo igjen, (og for eksempel jobbe), hver helg da.
Sånn at han medsoldaten, fra Hedmark, nesten fikk sjokk vel, over jublinga mi.
Og det er mulig at noen av befalet, også la merke til den her jublinga mi da.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjente forresten ikke et eneste menneske, av hverken sivile eller militære, i Elverum.
Geværkompaniet, det bestod av tre geværtropper, som i begynnelsen hver bestod av opp mot hundre soldater vel.
Pluss en jegertropp, og en stab, (eller hva de ble kalt igjen).
Så det var vel over 500 soldater i leieren, (ihvertfall de første ukene), vil jeg nok tippe på.
Staben, de kom ikke inn i juli, alle sammen, sånn som oss geværsoldatene.
Så de som lagde maten vår, og tømte søpla der, og sånn, de hadde vært i militæret i flere måneder allerede, mange av de, og de tulla litt med oss ‘ferske’ infanterisoldatene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På de første brevene, som jeg fikk fra Forsvaret, angående førstegangstjenesten min, så stod det at jeg skulle tjenestegjøre, i Gamle Fredrikstad infanteriregiment vel.
Men etter at jeg flytta til Abildsø, for å studere, i 1989, så sendte jeg jo et brev, til Folkeregisteret, hvor jeg forklarte det, at familien min, var liksom en sånn ‘Tore på sporet’-familie da, og at jeg hadde et heller kjølig forhold, til min far og hans nye samboerske, Haldis Humblen, (som lot meg bo alene, fra jeg var ni år).
Sånn at brev og lignende, som ble sendt, til dere adresse, det var jeg ikke helt sikker på, om jeg ville motta.
(Etter noen problemer med noen svarkort, for inntak på handel og kontor, et par somre, siste halvdel av 80-tallet, som fortsatt husket da.
Når Haldis og faren min var et sted, som jeg ikke visste hvor var, og postkassa deres var overfylt, og postmannen hadde lagt svarkortet mitt, for at jeg kom inn på markedsføringslinja, (var det vel), liksom gjemt bort, oppi postkassa til Haldis der da, sammen med masse utgaver av Aftenposten, var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en av de første månedene, i 1990, så fikk jeg meg mitt eget familienummer, av Folkeregisteret, på grunn av de problemene, i slekta mi da, som jeg forklarte om, i et brev til dem.
Og etter dette, så ble jeg overført, fra sesjonsmyndighetene, i Buskerud/Vestfold, og til sesjonsautoritetene i Oslo da.
Og etter det, så ble det gjort om, sånn at jeg istedet skulle til Terningmoen, i Elverum, i tolv måneder.
Istedet for at jeg først skulle til Fredrikstad, i tre måneder rekruttskole, og så til Nord-Norge, i ni måneder.
Noe som passet meg fint.
For jeg var jo en selvstendig person, som hadde bodd alene, fra jeg var ni år, og var vant til å ha en god del frihet da.
Så å være oppe i Nord-Norge, på ei militærbrakke der, i flere måneder av gangen, i strekk, det virka ikke som noe fristende akkurat, for meg da.
Men når jeg fant ut det, at jeg kunne dra hjem igjen, til Oslo, (og Ungbo da, siden militæret betalte husleia mi hos Ungbo, mens jeg avtjente førstegangstjenesten da, siden reglene deres var sånn, at de gjorde det, for vernepliktige som hadde hatt sin egen leilighet, så og så lenge da, før de skulle inn, til førstegangstjenesten), det gjorde at jeg ble i litt bedre humør da, siden tiden i militæret da liksom ble stykket opp, og jeg fikk et par-tre dagers avbrekk, fra militærlivet, stort sett hver helg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg hadde vært en sånn ‘raring’, som hadde blitt satt til å bo alene, fra jeg var ni år.
Og siden jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, og var en tynn pingle da, (for å si det sånn).
Så hadde jeg nesten vært i angst, for å dra i militæret.
Og jeg var jo en av de eldste vernepliktige der da, dette året, med mine 21-22 år.
For jeg hadde jo da, siden jeg gikk på videregående vel, en gang i året, fått et brev fra militæret, om at jeg skulle inn til førstegangstjeneste, førstkommende sommer da.
Men dette med førstegangstjenesten, det var jo noe som jeg gruet meg fælt til da.
Og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å takle det her, engang.
Siden jeg var så vant til å bo alene da.
Og siden jeg var vant til å ha et dårlig forhold, til mine foreldre, (og lærere).
Så var jeg veldig vant til å være i opposisjon da, mot autoriteter.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde jo ikke, (som 18-19-åring), fått så mye distanse, til den vonde oppveksten min, med mye mobbing og ensomhet da, osv.
Og jeg var jo veldig tynn da, og veide vel helt ned i 59 kilo, etter det første året mitt, som student, i Oslo.
(Etter det året, hvor jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, da hu Fru Jorås ikke tålte matlukt da, sånn at jeg måtte kjøpe dyre burgere og sånn, for å prøve å få meg en slags metthetsfølelse da, dette studieåret).
Så jeg fikk nesten sjokk, hver gang det dukket opp, et sånt brev, fra militæret.
Faren min solgte jo også leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, under russetida mi.
Og jeg måtte jo bo noen måneder hos bestemor Ågot, på Sand.
Noe som var litt slitsomt, for jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år.
Og Ågot var en gammeldags husmor da, (og tidligere tjenestepike, for familien Jebsen), og hu kunne si fra om alle mulige slags småting, hele tida da.
For hu var nøye på, at alt liksom skulle være ‘perfekt’, i ‘heimen’ da.
Så det var vanskelig for meg, å få noe særlig ro, de sommer-månedene, som jeg bodde hos bestemor Ågot.
Og der bodde jeg jo også på rom, med min søster Pia der, som i perioder kunne være ganske hatsk mot meg, må jeg vel si.
Og jeg var fysisk svak da, mye siden jeg at var seint ute, når det gjaldt puberteten vel.
Og jeg tenkte derfor, at det ville være smart av meg, å utsette verneplikten, til jeg ble noen år eldre, og fikk ihvertfall noen få kilo fler muskler på kroppen og til jeg hadde fått litt mer kontroll, når det gjaldt min boligsituasjon, og sånn da.
Så derfor utsatte jeg militæret, i to-tre år da.
Til jeg var ferdig på NHI, og jeg dro derfor ikke inn til førstegangstjenesten, før sommeren jeg fylte 22 år da.
Mens de fleste av de andre folka, i Geværkompaniet, de dro vel dit, året etter videregående, altså året de fylte 19 år vel.
Men flere hadde også vært på folkehøgskole, (eller lignende), et år eller to, så det var ikke sånn at hele gjengen var tenåringer heller.
Det var en del folk som var et år eller to eldre, enn 19-åringene der da.
Og jeg var vel heller ikke eldst i troppen, tror jeg.
Det lurer jeg på om det var en fra Hedmark, ved navn Skjærbekk, som var.
For han var vel født i 1969 vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Mens jeg var født i 1970 da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Geværkompaniet, det var en spesiell militæravdeling.
Ikke bare var det en stående Nato-styrke.
Vi var også ‘forsøkskaniner’, for Hærens ski og vinterskole, som holdt til, på Terningmoen da.
Og soldater fra Royal Marines, kom til Terningmoen, hvert år, for å blant annet gå tre-mila på ski, i samme konkurranse, som vi i Geværkompaniet også var med i da, (mens vi prøvde å klare tidskravet, til marsjmerket på ski, da).
Så masse ‘stjernegriser’, (som noen i troppen kalte dem), det vil si høyere offiser, fra Norge, holdt til, på Terningmoen da.
Faktisk så mange, at det var tradisjon, på Terningmoen, for at soldatene, ikke hilste, på offiserer og befal, hvis de gikk forbi noen av dem, på vei til messa, for eksempel, da.
Og i perioder så var det også mange stjernegriser/høyere offiserer, fra de andre Nato-landene, på Terningmoen da.
Det var høyere og lavere offiserer fra blant annet USA, Tyskland og sikkert Danmark, Holland og England, osv., da.
(Fra de landene som var med i Nato, på begynnelsen av 90-tallet da.
Som sikkert var på forskjellige kurs, i vinterkrig, for eksempel, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi i Geværkompaniet, vårt merke, det var en hvit birkebeiner, på rød bunn.
Siden Geværkompaniet, det het også infanteriregiment 5, og vel også Oppland-regiment, da.
Og Oppland-regiment, det hadde slåss mot svenskene, under noen nordiske kriger, og også mot tyskerne, under 2. verdenskrig.
Noen få kilometer vel, fra Terningmoen, i retning av Hamar, så stod det et monument, (som vi aldri var og studerte akkurat men), i forbindelse med at kongen og regjeringen, hadde vært i Elverum, når de flyktet til England, under den tyske invasjonen, av Norge, 9. april 1940, da.
Og utafor den brakka på Terningmoen, hvor kompanisjefen, (Isefjær), holdt til, (var det vel).
Så stod det et skilt, (må det vel ha vært), hvor det ble opplyst, at her falt den første tyske bomben, under tyskernes bombing av Elverum, under den andre verdenskrig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, under det året, (må man vel kalle det, selv om vi hadde et par ukers ferie, til gode, sånn at vi vel bare var der, i drøye elleve måneder), som jeg var på Terningmoen.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.