Etter at mora mi døde, høsten 1999, så ble det bestemt, (av Jan Graarud og meg), at jeg ikke skulle være med på hele det årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell.
(Siden dette var så kort tid, etter at mora mi døde, da.
Så det passa kanskje ikke for meg, å være med på for mye fyll og spetakkel, liksom da).
Så det holdt hvis jeg var der på fredagen da, sa Jan Graarud.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg kjørte opp til Storefjell da, tidlig på fredagen, da.
Jeg hadde ikke kjørt opp til Geilo før.
Men jeg hadde sjekket veien på nettet, (eller noe sånt), da.
Og det var bare å kjøre av E18, ved Sandvika, vel.
Og så kjøre videre til Hønefoss.
Og så bare kjøre oppover Hallingdalen, da.
(Noe sånt).
Det vil si forbi Vassfaret osv., hvor vi egentlig skulle ha dratt på klassetur, i niende klasse, vel.
Men som klasseforstander Aakvåg avlyste, vel.
(Av en eller annen grunn).
Det var litt morsomt å kjøre bil oppover Hallingdalen.
Jeg kjørte et stykke bak en bil, som nesten var en veteranbil, vel.
Før den bilen stoppet langs veien, da.
Det var første gang jeg kjørte oppi ‘Dalom’, så jeg likte ikke å kjøre forbi og sånn, da.
Så derfor kjørte jeg et stykke bak den bilen.
Og jeg husker også at jeg så forlatte hus, som jeg tenkte at det kanskje hadde vært artig å eie.
Det får en til å tenkte liksom da, å se sånne forlatte hus, langs veiene.
(Syntes nå jeg, ihverfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte innom Rimi, da jeg kom til Geilo.
Og jeg veit ikke om butikksjefen der, var med på seminaret, eller ikke.
Seminaret var ihvertfall for et par hundre butikksjefer vel, fra Østlandet, da.
Og da jeg kom opp til Storefjell høyfjellshotell.
Så syntes jeg det var så dumt.
For omtrent det eneste som foregikk der.
Det var at Blomster-Finn var der.
Og så måtte vi gjøre masse meningsløse greier, som Blomster-Finn fant på, i grupper, da.
(Av en eller annen grunn).
Før det ble utdelt øl og sånn.
Og Jan Graarud prøvde vel å få meg til å drikke en øl eller to, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Men jeg skulle jo kjøre hele veien tilbake til Oslo.
Så det måtte han da ha skjønt, at ikke var aktuelt.
Så hva han tenkte på, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake til Oslo.
Så kjørte jeg innom en beninstasjon, husker jeg.
Som lå ved Geilo der, da.
(Hvis det ikke var Gol, da).
Og en som skulle kjøre nordover, spurte om det var is på veien, husker jeg.
Så jeg tenkte at det var vel det som var normen, på den her bensinstasjonen, å spørre om sånt, da.
Så jeg spurte hu bensinstasjon-dama hvordan det var sørover, da.
Men jeg fikk vel ikke noe klart svar, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake til Hønefoss, så tror jeg at jeg muligens sovna litt ved rattet.
For jeg var så trøtt.
Jeg husker ihvertfall at jeg lurte på om en bil kjørte forbi meg kjempefort, og så ble borte.
Men det er mulig at dette var noe jeg drømte.
(Hvem vet).
Jeg sleit ihvertfall skikkelig med å holde meg våken, husker jeg.
Og fjernlysa på bilen, de var vel også i ustand, (eller noe), tror jeg.
For jeg var mest vant til å kjøre, inne i Oslo, da.
Så jeg fikk aldri helt dreisen på de fjernlysa, på den bilen, noen gang, (må jeg innrømme).
Eller jeg glemte muligens hvordan de virka, mellom hver gang jeg brukte dem, da.
(Noe sånt).
Men det er mulig at de var i ustand, og.
Men jeg husker at jeg ihvertfall fikk dem til å virke en gang, på den bilen.
Men den bilen, den var mye på verksted, for topplokket på motoren måtte byttes, (eller noe sånt), og det var bare begynnelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake til Oslo.
Så skulle jeg jobbe på lørdagen, fra klokka 13, vel.
For jeg pleide å sitte i kassa selv, på lørdagene.
Etter at butikken hadde blitt rana, to-tre ganger, da.
På noen måneder, i 1999.
Så jeg tenkte det, at hvis jeg selv satt i kassa, på lørdagsettermiddagene.
Så ville kanskje ranerne tenke seg om to ganger, før de rana butikken, da.
Eller, det her var vel egentlig mest for å roe ned betjeningen.
For det første ranet, i 1999, det var på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).
Og da ringte butikksjef Thomas Kvehaugen meg derfra.
Og han var nedfor, for han bekymret seg over hvordan de ansatte ville reagere, på det her ranet, da.
Og det var jo oppgangstider, på den her tiden.
Så det siste vi butikksjefene trengte, var jo ran, liksom.
For vi hadde problemer, med å få tak i nok medarbeidere, fra før, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg skulle kjøre til jobben, på lørdagen.
Så tuta noen på meg, på veien opp mot Sinsenkrysset, (husker jeg).
Den veien som Sinsentrikken kjører i vel.
Og da skjønte jeg det, at det ene dekket mitt var flatt, da.
Så da svingte jeg av den veien, rett før Sinsen-krysset, og dro innom et dekkverksted, for å bytte til reservedekk, da.
Et sted hvor jeg hadde bytta dekk før muligens.
Det var et sted på Sinsen som noen innvandrere drev, vel.
Og da jeg ringte assistent Stian Eriksen, og fortalte det, at jeg ble litt forsinka, siden det ene dekket, på bilen min, hadde punga.
Så hørtes han rimelig sur og skuffet ut, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll, han gikk bort til meg, og sa ‘kondolerer’, på et butikksjef-møte, i auditoriet, ved siden av kantina, på hovedkontoret til Hakon, (husker jeg).
(Ikke så lenge etter at mora mi hadde dødd, da).
Og det var også på den her tida sånn, at ei butikksjefdame hadde dødd, mens hu kjørte, fra Sverige til Norge.
Og dette fortalte Jon Bekkevoll om, i det auditoriet, på Hakons hovedkontor da, (husker jeg).
Og da gikk det en slags støy, gjennom forsamlingen, husker jeg.
Som om at folk fikk sjokk, eller noe.
Og liksom sa noen lyder, sånn halvveis i sjokk, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og distriktsjef Jan Graarud.
Han fortalte meg også på jobben, at mora hans hadde fått brystkreft.
Og så lurte han på om det var det mora mi også hadde hatt.
Og jeg var forklarte at det var det, da.
Også lurte Jan Graarud på om det brystkreft-greiene var fælt, da.
Og da nikka jeg vel bare, (eller noe sånt).
For jeg huska jo hvordan mora mi hadde sett ut, som død.
For hu så jo ut som om hu var femti år eldre enn hu egentlig var, (eller noe).
Siden trynet hennes var helt sånn forvrengt nesten, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall.
(Fra da søstera mi og jeg, dro til Moss sykehus, for å se den døde, da.
Dagen etter at mora mi hadde dødd).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at den lørdagen, som Rimi Nylænde ble rana, for den andre eller tredje gangen, i 1999.
Så var jeg så lei, av å tenke på butikken, da.
For jeg tenkte vel en del på det Thomas Kvehaugen hadde sagt da, om at betjeningen ble urolig, av disse ranene, osv.
Og derfor så hadde jeg ikke lyst til å sitte hjemme, da.
Jeg ville komme meg ut litt, liksom.
Så da tre 16-år gamle damer, i Lørenskog.
Ville at jeg skulle leke råner, og møte dem, ved Statiol-stasjonen, ved siden av Robsrudjordet Grill, (der hvor hu tremenningen min Anita, pleide å jobbe, på 80-tallet, og hvor Øystein Andersen og jeg noen ganger fikk gratis burgere).
Så slo jeg til på det.
For jeg måtte liksom komme meg ut døra da, syntes jeg.
For jeg trengte litt avveksling, da.
For jeg trengte å få noe annet å tenke på, enn ran, liksom.
Så jeg møtte tre sånne seksten år gamle damer, som heller ikke hadde noe å gjøre vel.
Utafor Statoil-stasjonen på Lørenskog, da.
Og jeg bare såvidt hilste på de her damene.
De spurte om jeg forventa å få gruppesex, husker jeg.
Men jeg fortalte vel det, at det hadde vært ran på jobben, og at jeg bare trengte en unnskyldning, for å komme meg litt ut døra, liksom.
Og det er mulig at jeg fikk en klem, eller noe.
Noe sånt.
Og en uke eller to seinere, så ville de her jentene, at jeg skulle hente dem.
Ikke så langt unna Triaden-senteret der, hvor jeg pleide å jobbe, på begynnelsen av 90-tallet, (på OBS Triaden).
Og så ville de bli med hjem til meg da, for å se på leiligheten min.
(Selv om hu ene seksten år gamle dama da vel var byttet ut, med en femten år gammel HV-ungdom dame, vel.
Fant jeg ut seinere.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ene av disse tenåringsjentene.
Ei som het Sara, vel.
Hu kritiserte hvilken vei jeg kjørte, mellom Lørenskog og St. Hanshaugen, da.
Jeg kjørte om en sidevei til Karl Johan, liksom.
For jeg syntes at den veien var grei å kjøre, da.
(For jeg pleide å kjøpe burger, etter jobben, på Burger King i Karl Johan, osv).
Men det er mulig at en annen vei ville ha vært raskere, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vel hjemme hos meg, så dro jeg på videobutikken, ved siden av apoteket der.
Og leide en Jim Carrey-film som het ‘The Truman Show’, vel.
Som jeg lot de her jentene få se på, da.
Og hu som var i undommens HV, hu lot jeg øve på adskillelse og sammensettelse, av AG-en min da, (husker jeg).
Hu Sara, hu ville låne en joggebukse av meg, (husker jeg), av en eller annen grunn.
Og selv om hu Sara bare var seksten år gammel, så hadde hu ei sånn fleskete hengerumpe, (husker jeg).
Hu tredje, det var ei fin brunette, husker jeg.
Og hu gikk med noen sko på seg inne, vel.
Og hu liksom gjorde seg til litt da, (som at hu visste at hu var deilig), når hu skulle låne doen min osv., da.
Og jeg sa fra til hu Zera, (Linda Woll, fra Halden), på irc, at hu brunetta med det lange håret og den slanke og smekre kroppen, hadde noen sko, som vel var ganske kule, da.
Og hu Zera lurte vel på hvordan sko det her var, da.
Og jeg fikk vel da telefonnummeret, til hu brunetta, av Sara, som jeg sendte en tekstmelding til, vel.
Og så ga jeg vel det telefonnummeret videre, til hu Zera, da.
(Noe sånt).
Og jeg har seinere lurt på, om hu pene brunetta, kan ha vært Marion Ravn.
Ihvertfall så ligna hu litt, vil jeg si.
Men det her tørr jeg ikke å si sikkert, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og noen uker etter det her, så fikk jeg plutselig mellom 110.000 og 115.000 inn på kontoen min, (husker jeg).
Og det var en slags livsforsikring, etter mora mi, husker jeg.
Som søstera mi hadde prata om, da.
Og da, så kjørte jeg bare litt rundt, siden jeg lurte på hva jeg kunne bruke penger på, seint på kvelden.
Og hu Sara, (som noen ganger sendte tekstmeldinger til meg), hu ville at jeg skulle kjøpe ‘Californication’-albumet, til Red Hot Chili Peppers, til henne.
Siden jeg fikk så mange penger, da.
Og jeg kjørte til en bensinstasjon, ved Furuset, og kjøpte det albumet, (var det vel).
Og da mener jeg at Kamal, fra Rimi Klemetsrud og Rimi Bjørndal, jobba på den bensinstasjonen, da.
Men jeg sa ikke ‘hei’, (eller noe).
For navnet hennes var skrevet litt annerledes vel, på navnskiltet hennes.
Enn sånn som hu skrev det, da hu jobba på Rimi Bjørndal, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg kjøpte også et par kontantkort, til hu Zera, husker jeg.
Siden jeg chatta så mye med henne da, på den her tida.
Så jeg måtte nesten kjøpe noe til henne, syntes jeg.
Selv om jeg aldri møtte henne i RL, (Real Life), som det ble kalt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg kjøpte meg også ting som ny mobil, og jeg oppgraderte PC-en min, og jeg kjøpte merkeklær, og sånn, for de her pengene, etter mora mi, da.
Som varte i et år eller to, vel.
Som jeg skal skrive mer om seinere.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.