Det står i PS-et overfor, at kona het Turid, men det må ha vært snakk om ei ny kone, for han gifta seg visst med ei Sigrid, i sin tid (fra Bergens Arbeiderblad 28. august 1962):
Siden at jeg har blitt ranet for arv, etter min mormor Ingeborg (som var fra dansk adel/overklasse).
(Dette var egentlig min morsarv.
Siden at min mor døde i 1999.
Og min mormor døde ti år seinere, i 2009).
Så mener jeg, at den hytta, til Rahel (som Ellen kjøpte) oppe i Finnmark, egentlig er min.
(Siden at min mors slektninger, har stjålet mine ting (etter Ingeborg).
For å si det sånn).
Men prøv å forklar noe sånt, til ei sveitsisk kusine, som snakker mest tysk.
Det er lettere sagt enn gjort.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Min mormor Ingeborg sa en gang (muligens rundt årtusenskiftet) at vi var en kunstner-slekt.
(Det vil si min mors slekt.
For å si det sånn).
Men egentlig så var ikke min mors slekt en kunstner-slekt (vil jeg si).
Jeg fikk ihvertfall nesten hakeslepp (og bakoversveis) da min mormor sa dette.
(For jeg så på meg selv som karrieremenneske/dataøkonom/butikksjef, i næringslivet.
For å si det sånn).
Og min morfar Johannes var rådmann (i Hadsel kommune i Vesterålen) osv.
Så det med kunstner-slekt, er mer eller mindre noe tull.
(Må jeg si).
De er muligens litt påvirket av Dørumsgaard-slekten.
Min morfars mor (Helga) sitt pikenavn var Dørumsgaard.
Og hu var søster av Romerike-dikteren Asbjørn Dørumsgaard.
Og min morfars fetter var Arne Dørumsgaard.
(Som var en kjent komponist, sanger, oversetter og musikk-samler.
For å si det sånn).
Men Asbjørn Dørumsgaard var ikke bare dikter.
Han var også politiker og redaktør.
Og Arne Dørumsgaard var ikke bare komponist/sanger.
Han var også samler (av musikk og bøker) og oversetter.
Og han var også en slags ‘protest-kar’, som levde i selvpålagt eksil i Italia.
For å protestere mot norske myndigheter sin behandling av opera-sangerinnen Kirsten Fløgstad.
(Var det vel).
Så min mormor tullet nok litt, når hu mente at vi var en kunstner-slekt.
Det var kanskje for å unnskylde, at tante Ellen (og mine yngre søsken Pia og Axel) var litt vel glade i tjall.
(Noe sånt).
Eller om det var sånn, at min mormor tenkte på Rahel, som har gått på teaterskole i Berlin.
(For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Finnmarkingene får det også til å se ut som, at tante Ellen, var en kunstner/skuespiller-type.
Men det var noe hu dreiv med på fritiden.
(Vil jeg si).
Ellen jobba for det meste i restaurant-bransjen (vil jeg si).
Da Pia og jeg besøkte henne, i Sveits, sommeren 1987 (på ordre fra vår far).
Så var Ellen serveringsdame, på en lokal tennisklubb (i/ved Aesch).
Men da gjorde Ellen et poeng av, at det var hu som hadde laget isteen, som hu serverte Pia og meg.
(Husker jeg).
Og rundt årtusenskiftet.
Så var det sånn en gang.
At Ellen og Axel (som da jobba som kokk/kjøkken-sjef) satt og prata om matlaging, i mange timer (på gården til min mors yngre bror Martin) husker jeg.
Så Ellen har nok jobba, på en del restauranter, her og der.
(Hvis jeg skulle tippe).
Og så har hu også jobba en del (på fritiden osv.) med ‘mongoer’ (siden at hennes sønn Joakim var mongolid, som man sa før).
Og så har hu lært de, å lage mer eller mindre flotte kunstverk, da.
(For å si det sånn).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Her er mer om dette:
PS 5.
Det er mulig at min mormor ikke mente, at vi _bare_ var en kunstner-slekt.
Det er mulig at hu mente, at vi var en slekt, som det fantes enkelte kunstnere/hobby-kunstnere i.
(Noe sånt).
Det er mulig.
Min morfar drev visst med treskjærer-kunst.
(Jeg fikk et av hans kunstverk (av min mor) etter hans død.
For å si det sånn).
Men hvor han dreiv med denne treskæringen sin.
Det veit jeg ikke, må jeg innrømme.
(Selv om jeg var på kanskje noe sånt som 50-100 besøk (for det meste på søndager) hos min mormor og morfar (i Nevlunghavn) på 70-tallet (dratt med av min mor, som bodde ikke så langt unna)).
Selv om det antagelig nok må ha vært, i et av uthusene, at min morfar dreiv med på dette (som en slags forvokst Emil i Lønneberga-figur).
(Hvis jeg skulle tippe).
Så det var ikke sånn, at min morfar dro meg med i snikkerbua, og prøvde å få meg til å bli interessert i treskjæring-kunst.
(For å si det sånn).
Min morfar lærte meg sjakk (og kinasjakk) i TV-stua/salongen dems (i Nevlunghavn).
Men noe snikkerbu, viste han meg ikke.
(Muligens fordi at min farfar hadde snekkerverksted/møbelfabrikk.
På Sand (i Svelvik).
8-10 mil nord for Nevlunghavn.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Det kan også ha vært sånn.
At min morfar begynte med treskjærer-kunst, etter at jeg flytta til min far på Berger (høsten 1979).
Og at det derfor aldri passet seg sånn, at han fikk visst meg, at han dreiv, med denne hobbyen.
(Noe sånt).
På cirka den samme tida, som min morfar døde (i 1985).
Så kjøpte jeg meg en metall-detektor, på postordre.
(En nokså billig en.
Som postordre-varer som regel var (det var ikke så mange butikker på Berger, så det var sånn, at postordre-katalogene lå framme (hos min farmor) nesten som om det var et ukeblad eller en avis, eller noe lignende).
Og så ble min lillesøster Pia og jeg bedt til Nevlunghavn (av min mormor) noen måneder etter et min morfar døde.
Og da fant jeg (blant annet) en hengelås-nøkkel, utafor et av uthusene (i Blombakken).
Og da begynte min mormor å grine.
(Husker jeg).
For den nøkkelen hadde visst min morfar, leita så lenge etter.
Så det er mulig at det var nøkkelen, til hengelåsen, til snikkerbua.
Og så hadde ikke min morfar krefter, til å ødelegge hengelåsen (etter at han rota bort nøkkelen).
Og derfor, så fikk han ikke drevet noe særlig, med treskjæring, de siste årene han levde, da.
(Noe sånt).
Isåfall så var dette med treskjæring, noe min morfar dreiv med, fra 1980/1981 til 1983/1984, kanskje.
(Noe sånt).
Selv om han antagelig må ha drevet med det, på sine yngre dager også.
Kirsten Flagstad ble visst trakassert av utenriksdepartementet (Wilhelm von Munthe av Morgenstjerne) og kongefamilien, siden at hu valgte å flytte tilbake, fra USA til Norge, under krigen:
Grunnen til at jeg kontaktet Bjørn Humblen, var at jeg ble litt friket ut, av en Aftenposten-artikkel (som jeg fant når jeg drev med slektsforskning) hvor det stod, at han og hans daværende kone (Nadine Humblen) var med i Johannitter-ordenen:
Man kan kanskje lure på om Bjørn Humblen har spilt litt for det andre laget selv, med sitt lange ‘jente/skuespiller-hår’, eller hva man skal kalle det (fra Aftenposten 12. mars 1994):
At min morfars onkel selv skrev ‘strandard-boken’ om regning.
(For å si det sånn).
Det var kanskje på grunn av dette, at mine foreldre, ville at jeg skulle være så flink på skolen (og spesielt i matte, noe min far var opptatt av (han (og hans Oslo-politi-kamerat fra førstegangstjenesten) fikk meg til å pugge seks-gangen, blant annet) før jeg begynte i første klasse, husker jeg).
At jeg fikk en gave (muligens fordi at jeg hadde kommet inn på NHI) av min danskfødte mormor Ingeborg (en gave som min lillesøster Pia drassa med seg (til Sand/Roksvold (hvor jeg en periode, våren/sommeren 1989, måtte bo hos min farmor)) etter et besøk, hos vår mormor, som på den tida bodde i Stavern).
Og dette var en del fotografier/postkort etter min tippoldefar Anders Gjedde Nyholm.
Men ‘hoved-tingen’ var vel noen memoarer, som var skrevet, med sirlig penn-skrift (om som handlet om Egypt osv., husker jeg).
Og det var Didrik Nyholm (min tippoldefar sin storebror, som døde barnløs) sine memoarer da (sånn som jeg husker det).
Og disse lot jeg ligge, i noen reol-skuffer, som jeg disponerte, i min farmors hus (fra høsten 1979, da jeg flytta fra min mor i Larvik, til min far på Berger, og jeg pleide å gå til min farmor (og de) etter skolen, hver dag, for å spise middag og være ‘stand-by’, i tilfelle de trengte noe hjelp, nede på min farfars trevare-fabrikk).
Men noen år seinere, så sa min far, at min mormor Ingeborg hadde bedt om, å få disse dokumentene tilbake.
Og dette hørte jeg ikke noe om, fra min mormor direkte.
Så om det var sant.
Det veit jeg ikke.
Men papirene ble borte ihvertfall (fra den nevnte reol-skuffen).
(For å si det sånn).
Så det må man vel kalle, et slags ran.
(Og mange ting ble også borte, da min far solgte ‘min’ leilighet (hvor jeg måtte bo aleine under oppveksten) våren 1989.
Så det var sånn, at det var ran etter ran (må man vel si) på 80/90-tallet.
Og dette var før resten av tingene mine forsvant, fra City Self-Storage, noen år seinere.
Og det samme skjedde i England (i Leather Lane, i Liverpool sentrum) høsten 2011.
Og på Slependen, våren 2015.
Og i Tuebrook (i Liverpool) i 2017.
(I forbindelse med urettmessige utkastelser, osv.).
Og dette er på toppen, av masse arve-saker (blant annet etter min mormor, og noen grandonkler (og en ‘halv-tante’) på farssiden) hvor jeg også har blitt ranet).
For å si det sånn.
Og jeg måtte også rømme fra en del ting, på Løvås gård i Kvelde (hvor min mors yngre bror Martin og Grethe Ingebrigtsen bodde) sommeren 2005).
Og også da jeg flytta fra min mor i Larvik (til min far på Berger) høsten 1979.
Så var det en del ting, som jeg ikke fikk med meg.
For eksempel så fikk jeg visst en sølvskje, i dåpsgave, fra min grandtante Unse Heegaard f. Trock-Jansen, i Danmark.
Og den sølvskjeen viste min mor meg en gang (i Jegersborggate i Larvik) mener jeg å huske (den lå i en kjøkken-skuff (over eller under den ‘vanlige’ bestikk-skuffen vel)).
Men jeg har aldri liksom eid den dåpsgave-sølvskjeen selv.
