Stikkord: St. Hanshaugen

  • Mer om mat i England. (In Norwegian).

    Mer om mat i England. (In Norwegian).




    Siden de fleste av dem som leser på bloggen er norske, så tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om maten i England.

    Bare i tilfelle det var noen som var interessert i hvordan mat dem har i utlandet osv.

    Dem har sånn ost, som heter ‘laughing cow’, som er ganske praktisk for sånne som bor aleine, sånn som meg.

    Man får 16 pakker ost, i en boks, til et pund kanskje, hvis det er tilbud.

    Ellers så har de lignende merker, til et pund, på matbutikker som Iceland osv., hvis jeg husker riktig.

    Og en sånn pakke, den varer til fire brødskiver egentlig.

    Så da får man pålegg til 16 ganger 4 brødskiver.

    Det vil si til 64 brødskiver, for et pund ca., som er ti kroner omtrent da.

    Det blir 10 kroner delt på 64.

    Det blir 1000 øre delt på 64.

    Kanskje Google fikser det.

    1000 / 64 = 15,62500

    http://www.google.no/search?hl=no&q=1000/64&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

    15 øre pr brødskive.

    Det er ikke så dyrt.

    Men det er litt kjedelig pålegg da.

    Men det er greit en gang iblant.

    Hvis man har sure oppstøt i magen f.eks., som jeg ikke synes er digg.

    Hvis man har drukket for mye cola eller juice f.eks.

    Da fikser den osten der magen litt, virker det som.

    Og den varer i et halvt år.

    Hvis jeg kjøper vanlig ost, så spiser jeg kanskje en brøkdel av pakka, så går osten ut på dato.

    Men den laughing cow-osten, den holder til i juni.

    Så hvis jeg kjøper en sånn boks, så går jeg ikke tom for pålegg på et halvt år liksom.

    Så kan man ha brød i fryseren da.

    Og hvis man da har en brødrister, så går man aldri tom for brød eller pålegg omtrent.

    Det var ganske smart.

    Men men.

    Selv om jeg knuste den brødristeren jeg hadde her, med øks, i et raserianfall, som jeg hadde ifjor sommer vel.

    Men men.

    (Før jeg ble kødda med av myndighetene, så hadde jeg aldri raserianfall, men nå hender det at jeg får det noen ganger.

    Så sånn er det).

    Hva skulle jeg si.

    Jo, da jeg bodde i Oslo, så var jeg ofte nedfor og sånn, og bodde i en knøtt liten hybelleilighet, på St. Hanshaugen, i W. Thr. gt.

    Det var kjøkken og stue og soverom i ett.

    Så jeg var omtrent som en hamster der, kan man kanskje si.

    Så jeg gikk ofte og kjøpte mat og sånn da, for jeg ble rastløs av å sitte i den lille leiligheten.

    Så da gikk det mye penger til mat og godteri og snacks osv., da jeg bodde i Oslo.

    Men da var jeg også ofte sliten og stressa fra Rimi-jobbinga, så det kan være derfor at jeg fikk sånne godte-kick og spise-kick ganske ofte.

    Det er mulig.

    Her i Liverpool, så vil jeg tippe at jeg har ihvertfall et tre ganger så stort bur, med eget soverom, egen stue og eget kjøkken.

    Så jeg flyr ikke så ofte på veggene her.

    Så sånn er det.

    Det eneste som mangler er om jeg kanskje skulle hatt en hunn-hamster her og, så hadde det nesten blitt som å leve i frihet.

    Men det spørrs om jeg får lov til det av myndighetene.

    Vi får se.

    Men her, så bruker jeg altså ikke så mye penger på mat.

    Her kan jeg kanskje leve på et pund om dagen, mens i Oslo brukte jeg kanskje 100 kroner dagen.

    Så sånn er det.

    Men så er jo også prisene på mat mye lavere i England.

    Men jeg får se om jeg får orden på noe budsjett osv. igjen, for jeg skeier ut noen ganger her og.

    Men vi får se om jeg klarer å skjerpe meg.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Dem har forresten sånn ost i Norge og, kom jeg på nå.

    Men det er sånn med mange forskjellige smaker.

    Hva heter den osten igjen da.

    Mora mi pleide å kjøpe den, på 70-tallet.

    Hm.

    Hun var jo i England, som au-pair, på slutten av 60-tallet.

    Og det merka man.

    For hun spiste veldig mye engelske greier, egentlig.

    Alt var engelsk nesten.

    Appelsinmarmelade, te, engelsk konfekt-godteri, tja.

    Det var mer og, men jeg kommer ikke på alt men.

    Hva var det for noe mer hun pleide å spise da.

    Kaffe hadde hun visst fått dilla på etter farmora mi, på Sand.

    Så hun må ha bodd der en stund og.

    Hm.

    Det hadde vært artig å visst hvor i England det var, som muttern var au-pair, nå som jeg bor i Storbritannia selv.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 1999. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1999, var det vel, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    David Hjort, som jeg ble kjent med, da begge jobbet på Rimi Bjørndal, i 1997, var det vel.

    Han hadde da fått seg ny dame, Linn Korneliussen, fra Florø.

    Han pleide å dra på ferie til Florø, for der hadde han en kamerat, fra techno-miljøet, som jeg ikke husker navnet på.

    Han ville bare ha damer med smale romper, husker jeg David sa.

    Men men.

    Han hadde flytta til Florø, på noe tiltak, for å komme unna dop-miljøet, eller noe sånt.

    Men dem hadde visst festing og sånn der oppe og.

    Og en gang David kom tilbake fra Florø, så hadde han med seg ny dame, Linn.

    Jeg trengte noen til å jobbe i kassa på Rimi.

    På Rimi Nylænde.

    Fordi hun vi hadde der, en lyshåret jente, fra Lambertseter, som låseansvarlig Hilde, fra Nordstrand, som var sammen med en italiener vel, kjente.

    Hun slutta ganske med en gang.

    Så da stod vi uten kassa-medarbeider, på dagtid.

    Så da passa det bra, at dama til David, trengte jobb.

    Hun var litt treg, pga. noe lærevansker, eller noe sånt.

    Men det var stille på dagtid, og jeg og Stian, som var assistent, vi var bare glad at vi hadde noen som kunne sitte i kassa.

    Så hun fikk bare lov å sitte i tre kvarter, å telle kassa, det funka helt fint.

    Det er mulig hun bare fikk betalt for en halvtime, siden det var standard, ettersom jeg skjønte da, det er mulig.

    Men det funka i hvertfall.

    Untatt en gang, da hadde Linn på seg skaut, og en annen gang kåpe.

    På jobb, men hun tok av det ganske raskt vel.

    Men det var rimelig rart, husker jeg.

    Jeg chatta en del på nettet, på den tida her.

    På sol20ognoe, på web eller irc, eller hvor det var da.

    Jeg chatta en påske, da jobba på Rimi Bjørndal vel.

    Kanskje påsken 97.

    Noe sånt.

    Da chattet jeg med en dame som het Lella, eller noe, som nick, og det var også en kar som het Falbe, eller noe, som hang der.

    Jeg likte hun Lella, eller hva hun het, men jeg tror hun hadde type, og jeg var ikke så selvsikker, på den tida der, så det var vel sånn, at det å be ut damene, ikke var det første jeg spurte om.

    Men seinere, etter at jeg hadde litt mer hell med damer osv., og ble butikksjef osv., da fikk jeg litt bedre selvtillit igjen.

    Men jeg chatta også med søstra til hun Lella.

    Ei som het Urd.

    Og hun virka også veldig fin og ordentlig osv.

    Men hun var liksom så ordentlig, syntes jeg, at hun nesten for bra, for meg, å prøve å sjekke opp, for selvtilliten min, var ikke helt på høyden, etter 80 og 90-tallet, osv.

    Så jeg prøvde aldri å sjekke opp henne.

    Men hun var hyggelig å prate med.

    Hun jobba på Aftenpostens Kundeservice.

    Da jeg ble butikksjef, i 1998, så fikk jeg noe kredittkort, og billån osv., hos DNB.

    Og jeg fikk også høyere lønn.

    Og da moren min døde, i 1999, så fikk jeg også en del penger, i noe livsforsikring, som muttern visstnok hadde.

    Selv om jeg nok syntes da, at det hørtes litt rart ut, jeg hadde ikke forventet det, hun hadde jo problemer, og hadde ikke god råd, såvidt jeg visste.

    Og hvordan kan en som hadde kreft, som muttern, få livsforsikring?

    Det kan man nok lure på.

    Men jeg fikk dekket avis av Rimi, sånn var det nok.

    Så jeg ringte Aftenposten da, og bestillte abonnement av Aftenposten igjen, som jeg også hadde på Skansen Terrasse, som jeg og Glenn og søstra mi, og også Hildegunn og Rune, spleisa på.

    Men jeg avbestilte Aftenposten igjen, et par år senere.

    Fordi jeg fikk ikke tid å lese avisa så mye da, jeg hadde litt for mye å gjøre.

    Og jeg hadde da pc-en stående på stuebordet.

    For jeg fikk etterhvert bredbånd, og jeg satt foran pc-en så mye, så jeg flytta den like godt til stuebordet.

    Og for de som har lest Aftenposten, før det ble tabloidformat, ettersom jeg mener å ha fått med meg fra Norge.

    De vet at den avisa, den tar mye plass, å lese.

    Så jeg fikk nesten ikke plass til avisa, på stuebordet, ved siden av pc-en.

    Så jeg droppa den avisa, jeg leste jo alle nettavisene uansett.

    Men da var det en ung dame som ringte fra Aftenposten, og spurte hvorfor jeg slutta å abonnere.

    Jeg sa det her da, med at avisa tok for stor plass, jeg hadde nesten ikke plass til avisa på stuebordet.

    Men om dem fikk for mange sånne klager, eller hva det var.

    For nå er vel den avisa tabloid, eller ihvertfall noen av utgavene.

    Men egentlig så var det heller ikke så mye å lese i den avisa, skal jeg være ærlig.

    Hvis det ikke var annonser og sånn, som man var på utkikk etter da.

    Da var det sikkert greit å ha den avisa.

    Men hun dama som ringte, hun var så vennlig.

    Og det var nesten aldri damene i Oslo, som jeg kan huske, av en eller annen anledning.

    Untatt de utenlandske, som jeg jobba med på Rimi osv., de pleide å ikke å være så kalde, ofte, som mange av Oslo-damene, fikk jeg inntrykk av.

    Men det er mulig at jeg bodde i feil bydel.

    På St. Hanshaugen, ble jeg jo aldri kjent med noen.

    Men da jeg bodde på Abildsø, ti år før, da ble jeg jo kjent med folk.

    Men på byen ble jeg sjelden kjent med folk, må jeg vel si.

    Men kanskje hun som ringte hadde prata med hun Urd, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Det var noe med stemmen hennes, at hun var ganske interessert osv., i hvorfor jeg ikke ville abonnere på avisa lengre.

    Men hva det egentlig var, det vet jeg ikke.

    Men noe var det kanskje.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog