Stikkord: 70-tallet

  • Flashback til 2003 ca. (In Norwegian).

    Jeg husker en gang jeg var innom søstra mi i Tromsøgata før jeg flytta til Sunderland i 2004.

    Da skulle søstra mi absolutt ha meg til å sprenge noen kinaputter, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Fordi jeg var så glad i fyrverkeri da jeg var barn eller ungdom da.

    Men det var jo 20 år siden da.

    Så jeg husket omtrent ikke hvordan jeg pleide å gjøre det da jeg sprengte kinaputter.

    Jeg fikk bare noen kinaputter jeg måtte sprenge.

    Hva var det med søstra mi, hun fortalte ikke hvor hun hadde fått de kinaputtene fra.

    Og hvorfor måtte jeg gjøre det her.

    Hun var jo samboende med Negib, i tilfelle hun ikke klarte å sprenge kinaputter selv.

    Så det her husker jeg var merkelig oppførsel fra søstra mi.

    En gang sommeren 2004, før jeg dro til Sunderland, så skulle hun ha meg til å fiske krabber, i Nevlunghavn, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Hvorfor skulle hun ha meg til å fiske krabber da?

    Hun skulle til og med ha meg til å fiske krabber to steder, først ved havna i Nevlunghavn og senere borte på en strand bortover mot Helgeroa.

    Uten at jeg husker hva den stranda heter, for bestemor Ingeborg er ikke så flink til å forklare på en normal måte, uten å virke litt skrullete kanskje.

    Eller hvordan man skal forklare det.

    Men men.

    Så søstra mi oppfører seg i beste fall merkelig.

    Jeg husker i 2005, da jeg bodde på gården til eksdama til onkelen min Martin, i Kvelde.

    Da husker jeg hun eksdama til onkelen min, Grethe, hun sa til Martin, mens jeg overhørte det, at hun ikke tålte søstra mi.

    Så det er mulig at søstra mi, etterhvert har blitt mer og mer noe mafiagreier.

    Men at jeg har vært blind for det, siden det er snakk om lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik på 70-tallet osv.

    Så har jeg hatt litt dårlig samvittighet, ovenfor søstra mi, siden 70-tallet, siden jeg flytta til Berger, i 1979, og lot søstra mi fortsatt bo sammen med mora mi, i Larvik og Solbergelva, fram til ca. 1982.

    Så det har jeg hatt litt dårlig samvittighet for, for det var ikke bare bare å bo sammen med mora vår.

    Hun var veldig slitsom og intensiv og hysterisk.

    Hun sa til søstra mi, sånne ting som at, ‘I det huset der, så bor tante Ellen (som egentlig bodde i Sveits og ikke i Larvik), og da måtte vi være forsiktig, for hun maner dere’.

    (Sa søstra mi, i 1980 eller 1981, eller noe, at mora vår hadde sagt da, en gang jeg var på helgebesøk i Larvik).

    Så det var noe sånne sinnsyke greier.

    Men det er mulig at moren min var spesiellt slitsom ovenfor meg, for søstra mi sa at det ble roligere å bo der, i Larvik, etter at jeg flytta.

    Enda jeg så vel på meg selv som ganske rolig, i forhold til de andre som bodde der.

    Og jeg husker da de bodde på Stenseth Terrasse, da var det i hvertfall alt annet enn rolig, hos dem, med mye skriking og spetakkel, og katta var skikkelig stressa husker jeg, så jeg syntes ikke det var noe sted for dyr å bo, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så at jeg har hatt litt dårlig samvittighet ovenfor søstra mi, og vært litt blind for hvordan hun egentlig har vært.

    Da tenker jeg på at da jeg hørte at hun Grethe ikke tålte søstra mi, da skjønte jeg ikke hvorfor hun ikke gjorde det.

    Men da er det mulig at jeg har vært litt blind for hvordan søstra mi egentlig har vært, siden jeg har hatt litt dårlig samvittighet siden jeg flytter fra Larvik og moren vår, noe år før søstra mi.

    Men da var jeg ganske nedslitt, i 1979, så det hadde nok tæra ganske mye på meg, å blitt boende i Larvik med mora mi og dem.

    Og søstra mi, var også sånn i Larvik faktisk, i 1978 og 1979, at hun begynte å angripe meg hun og.

    Og sa ting som at ‘du er stygg’.

    Og sånne ting.

    Ting som jeg ikke brydde meg så mye om, annet enn at jeg var vant til å ha søstra mi som venn, nesten som kamerat, at hun ble med og leika og sånn.

    Så da såra det litt, å høre sånne ting fra søstra si, at hun ikke likte meg mer.

    Da jeg var sånn åtte-ni år og sånn.

    Og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    For da vi flytta til Jegersborggate, et års tid før det her.

    Da var det sånn at søstra mi var med meg og sykla overalt i Larvik.

    For det var midt i sentrum da, så mora vår var litt bekymra for søstra mi, for det her var vel omtrent da jeg fyllte åtte år, og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    Så da måtte søstra mi sykle sammen med meg i Larvik, de første ukene og sånn da.

    På grunn av trafikken og sånn da.

    Så da ble hun kjent med kameratene mine, Frode og sånn.

    Hun pleide å være med opp til Frode og dem, og faren til Frode kallte søstra mi for Pipa og ikke Pia.

    Han sa sånn, der er Pipa jo, når hu var med dit da.

    Og søstra mi var med å leke cowboy og indianer og politi og røver og alt sånn, som vi leika, inne i kjellern i noen blokker osv., like ved sykehuset i Larvik.

    Og vi spillte fotball og sånn da.

    Og i Larvik så hadde dem fylliker, og da trodde dem at jeg og søstra mi var to gutter, da sa dem ‘guttær’ til vårs, at dem trodde vi var to kamerater, eller noe.

    For det må ha vært om vinteren, og folk var gammeldags kledd på den her tida, på 70-tallet osv., så det var kanskje ikke så lett å se om Pia var gutt eller jente.

    Men men.

    Og søstra mi ble venninne etterhvert med Sølvi, som gikk i klassen min, og som hadde en bror som het Jarle, som var litt villstyrlig, som fløy i gatene og slo på bilene som kjørte forbi huset dems osv.

    For der pleide vi å leike i gata, noen ganger, utafor der Jarle og Sølvi og dem bodde.

    Så da var det litt rart å flytte fra søstra mi, og la henne bo med mora mi, og Axel og stefaren vår i Larvik da.

    Selv om stefaren vår også bodde i Oslo en del da vel.

    Og jeg fikk noen gule ski av han, langrennski, som var veldig tråe å gå på, da jeg flytta til faren min.

    Så de skia, som var smørefrie, mistenkte jeg at det noe galt med, at de rillene under skia, som skulle gi feste, var støpt på feil, eller noe, for de skia var skikkelig tråe å gå med.

    Så om han Arne Thormod var noe mafia, det tror jeg nok.

    Og mora vi var kanskje noe illuminati, eller noe.

    Så søstra mi ble vel programmert av noen av dem antagelig.

    Det er nok mulig.

    Men men, det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Søstra mi skulle egentlig begynt i første klasse på Torstrand skole, det året jeg begynte i andre klasse på samme skolen.

    (Jeg gikk første klasse på Østre Halsen skole, men vi flytta til Larvik på slutten av det skoleåret, så jeg tok bussen til Østre Halsen, fra Larvik, i en måned eller to, på slutten av første klasse).

    Og stod ofte og venta lenge etter skolen på at mora mi og Arne Thormod skulle hente meg da.

    Men men.

    Men søstra mi, hu måtte vente et år til, før hu begynte i første klasse.

    Så hu gikk vel bare hjemme hos mora mi tror jeg, det året som jeg gikk i andre klasse.

    Jeg tror ikke Pia gikk i noe barnehage da.

    Så kanskje de programerte søstra mi med noe mafia-greier det året da, når hu ikke gikk på skole eller barnehage f.eks.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på nå.

    PS 2.

    Og de siste ukene jeg gikk på Østre Halsen i skoleåret 77/78 da.

    Det var rimelig stress.

    For noen ganger så satt dem meg på bussen til Tjølling, tror jeg det var, og da måtte jeg gå av på et sted.

    En grønn og gul buss, tror jeg.

    Og andre ganger så satt jeg på bussen til Østre Halsen.

    Og da måtte jeg gå av ved skolen der da.

    Og jeg skjønte jo ikke helt hvordan det var med at man skulle dra i snora osv.

    Når man skulle av bussen.

    Og at det skiltet lyste rødt og sånn.

    For de første månedene, så hadde jeg jo gått til skolen.

    Og det var ingen andre på skolen som tok bussen dit fra Larvik, for det var egne skoler i Larvik.

    Men men.

    Så det var litt stressende.

    Og noen ganger så sa mora mi at jeg måtte ta drosje.

    Hvis vi kom for seint til bussen da.

    Som gikk fra busstasjonen i Larvik sentrum da.

    Så det var stressende greier husker jeg.

    Og etter skolen så måtte jeg vente i en time kanskje noen ganger, på at dem skulle dukke opp med bilen og hente meg da.

    For det var ikke meninga at jeg skulle ta bussen tilbake til Larvik, av en eller annen grunn.

    Så det var litt merkelig opplegg.

    Men jeg pleide å få noen penger, når jeg var på besøk hos faren min og farmora mi osv, på Berger.

    Og da hadde sikkert vært der i påsken.

    For da hadde jeg en del mynter.

    Så da gikk jeg i butikkene på Østre Halsen.

    Det var vel en kiosk der da tror jeg, eller en dyrebutikk, eller noe, og samvirkelaget og en eller to butikker til da.

    Så da ble det ikke så kjedelig å vente da.

    Som kunne være lenge å vente noen ganger etter skolen.

    Så det var litt sånn halvveis opplegg det, med at vi flytta til Jegersborggate i begynnelsen av mai, tror jeg det var.

    For vi gikk i 17. mai toget til Larvik, fra Østre Halsen, og da gikk vi forbi huset vårt i Jegersborggate.

    Og da bytta mora mi flagget jeg gikk med.

    For jeg hadde et sånt flagg man kunne bruke til å blåse i, og da kom det en sånn trompetaktig lyd ut av flagget da.

    Tro det eller ei.

    Selv om det kanskje høres litt rart ut.

    Men sånn var det.

    Og da bytta mora mi flagget mitt, til et vanlig flagg da, da 17-mai toget gikk forbi huset vårt i Jegersborggate da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Og bussen den kom til Østre Halsen omtrent akkurat da det ringte inn da.

    Så jeg måtte stresse fra bussen og til skolen og inn i klasserommet da.

    For frøken, som egentlig var hyggelig, hun begynte da å kjefte på meg, husker jeg, hvis jeg kom et eller to minutter for seint, pga. bussen.

    Så da ble det enda mer stress med bussen.

    Så det husker jeg enda.

    Enda det er over 30 år siden, at det var mye stress med bussen det året.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

    Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

    Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

    Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

    Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

    Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

    Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

    Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

    Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

    Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

    Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

    Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

    Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

    For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

    Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

    Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

    Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

    Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

    Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

    Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

    Så de var ikke bitt av den her ‘hippie-basillen’, som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

    Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

    Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

    Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

    Og det rare er at politiet også kødder med meg.

    Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

    Noe sånt kan det virke for meg.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så var vinterne, på Østlandet, så kalde.

    Da bodde jeg forresten i Larvik, og Brunlandnes, sammen med mutter, stefaren min, og søstra mi, osv.

    Og da pleide muttern å ha noen folkvognbobler, og mini-morriser.

    Ettersom de gikk i stykker osv.

    Flest bobler vel.

    Som hun fikk av Arne Thormod da.

    Så pleide vi å kjøre om søndagene, ut til Nevlunghavn, til bestmor Ingeborg, og bestefar Johannes, som bodde i en villa nesten overfor bedehuset i Nevlunghavn.

    Et hus lengre opp i bakken der.

    Hva nå den veien heter igjen.

    Men men.

    Og da, når vi bodde på hytta i Brunlandnes.

    Jeg fyllte fem år, da vi bodde er, og da jeg fyllte seks år, så bodde vi nok i Mellomhagen, på Østre Halsen, vil jeg nok si ganske sikkert ja.

    Så dette her, var nok i 1974 eller 75, eller noe.

    Stefaren vår, hadde også en Jaguar, på den tida her.

    Eller litt seinere.

    Og en gang muttern kjørte den.

    En vinter det og, ved de blokkene mellom Nevlunghavn, og Helgeroa.

    Så mista hun kontrollen på bilen.

    Bilen gikk 360 grader rundt, horisontalt.

    Så bilen holdt seg på veien.

    Den snurra, så den tok plass i begge kjøreretningene.

    Men ingen bil kom motsatt vei, heldigvis.

    Det er ikke så mange folk som kjører ut til Nevlunghavn, om kveldene, om vinteren.

    Så det var litt merkelig, husker jeg.

    Stefaren vår, Arne Thormod.

    Han kjørte av veien en gang, husker jeg, når jeg og søstra mi satt på.

    I en varebil han hadde leid vel.

    Han sovna vel ved rattet, som han gjorde noen ganger.

    Men men.

    Og en gang, så klarte han å kjøre mot rødt, i Oslo husker jeg, enda det var et stort kryss, med masse røde lys.

    Men men.

    8-10 røde lys, omtrent, og alikevel klarte han å ikke se dem.

    Så da begynte jeg å nevne det, husker jeg.

    Det var i hvertfall fire røde lys da.

    Det her var sikkert i 1976 eller 77, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da muttern kjørte til hytta i Brunlandnes, fra Nevlunghavn.

    Og andre veien.

    For vi hadde ikke dusj eller bad, på hytta i Brunlandnes.

    Så uansett om bobla til muttern var snødd ned, så måtte vi kjøre ut til Nevlunghavn, en gang i uka, eller hver fjortende dag, for å vaske vårs og sånn.

    Så sånn var det.

    Og da så muttern noen sånne underjordiske greier, i skogen.

    Det var selvfølgelig bare tull.

    Men hun sa at det var noe underjordiske da.

    Kanskje det var alver.

    Det er sånn frostrøyk, som er i skogen, i Brunlandnes der, om vinteren.

    jeg vet ikke om det er kaldt nok, til at dem ser det ennå.

    Men vi så ofte rådyr osv., på de veiene.

    Men men.

    Men hva var det muttern kallte den frostrøyken da.

    Samme det.

    Muttern var så nervøs på den tida der.

    Og jeg og søstra mi, spesiellt jeg, som var et og halvt år eldre.

    Vi var jo vant til å gå i butikkene, på Østre Halsen.

    For vi bodde i Storgata, i sentrum, på Østre Halsen.

    Og det var ikke så mye trafikk der, selv om det jo gikk buss der osv.

    Men, jeg fikk lov, å gå i butikken, og kjøpe karameller osv., fra jeg var fire år, var det vel.

    Eller kanskje tre og et halvt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg ganske mye, på den øde hytta i Brunlandnes.

    Det var opp en skogsvei da, på 500 meter, eller noe.

    Og der var det ikke noen butikker, og bare noen hyttenaboer, men nesten ingen på min alder.

    Så sånn var det.

    Og vår hytte lå innerst på den veien.

    Så vi var nærmest skogen da.

    Så sånn var det.

    Så tok muttern vårs med, til Torfinns, i Larvik.

    Det torget hvor svaneapoteket er osv.

    Ved siden av en kafeteria.

    Det er vel Rimi nå, eller noe.

    I Jegersborggate, i samme bygg som postkontoret.

    Så ble jeg litt vill da.

    Jeg var vel fire år fortsatt, tror jeg.

    Fire og et halvt kanskje.

    Så jeg løp inn og ut av butikken litt.

    For jeg synes det var stas, å være i butikken, for jeg likte butikker, og kjøpe godteri og sånn.

    Og de hadde noe kronespill, og sånn automat som barn kunne kjøre på osv.

    Så det var nesten som tivoli, for oss, som bodde ute i skogen.

    Noe sånt.

    Men da ble muttern så sur.

    Bare fordi jeg hadde hatt det litt artig, og løpt ut og inn av butikken der.

    Uten å gå i veien for noen folk, eller noe, vel.

    Jeg bare hadde det gøy.

    Men da fikk muttern, han stefaren min, Arne Thormod, til å gi meg juling på rompa da.

    Og da måtte jeg bli inne på rommet mitt, hele dagen.

    Så etter det, så var jeg ikke så munter alltid, husker jeg.

    Det var ganske redselsfullt, når man var sånn fire år, og sånn.

    Så etter det, så var jeg ganske sur på både mutter og stefattern, i mange år.

    Jeg stolte vel aldri på dem igjen, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men hun så noen underjordiske, når vi kjørte i en av boblene hennes, eller mini-morrisene, eller hva det var.

    Og det sa hun flere ganger, når vi kjørte ut til Nevlunghavn, om vinteren.

    At det var alver eller feer, som danset, visstnok.

    Eller noe sånt.

    Og da ba Arne Thormod henne å slutte å tulle tror jeg.

    Så det var litt merkelig, når muttern begynte å prate om de her underjordiske, som danset osv.

    Når det var sånn frostrøyk, eller dis, eller hva det heter.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Rover var det forresten, som stefaren vår, Arne Thormod hadde, på 70-tallet.

    Men det var en ganske stilig Rover da.

    Men Jaguar var det nok ikke, dessverre.

    Det var bare jeg som huska feil.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er mer om huldre osv:

    Men huldrefolket kunne også være greie med menneskene. På gården Songstad skal det en gang ha vært gitt bonden en flott huldreku en tidlig morgen han skulle i fjøset. Denne kuen var en ”stor, fin blåsidut kyr med blanke knappar på horni og eit framifra dyr til å mjølka.”

    http://www.bygdanytt.no/lokalhistoriar/article584894.ece

    Ei huldreku på ein stein

    Ei kone frå Veka fekk ein gong sjå noko rart. Ho gjekk uppe i marki eit godt stykkje ovanum heimatunet. Det var sumar og solaglad. Best kona gjekk der å spøta og leitte etter nokre kalvar som hadde tumla seg vekk, vart ho var ei ku som stod uppå ein overhendig stor stein. Steinen var flat ovantil, so der sagta kunde vera plass for ei ku. Men han var so støyte bratt, og det var ein umogeleg ting for eit kretur og vinna seg upp på han, allvist då ikkje for noko ku. Dette visste kona. Og ho vart meir enn forundra over det synet.
    Men kona kom snart til vismun um kva slag ku det måtte vera. Sjølvsagt var det ei huldraku. Kona var nokso langt burte og vilde gjerne koma noko nærare denne rare kua. Ho tok seg fram mellom buskar og bar og kalte på kua: Koss, koss, hu kyra!
    Kona totte kua svinsa med halen og liksom svingde på seg. Men då ho skulde sjå betre etter var kua vekk. Ingen såg huldrakyr der meir.

    http://stud.hsh.no/lu/Norsk/Vidsteen/SIN/Sul/58k14.htm

    Ei blå huldreku

    Huldrekyrne har jamt knapp på hornet. Han Jehans Kløbrakk og ein til såg ei blå huldreku bortmed Rauatjødno. Dei lét kua vera, og dagen etter fann dei eit lerstykke der.

    http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/3-ETNE/2K3.htm

    Huldrekua på Grystøl

    Ein dag kom budeiene på Grystøl i Jondal heim til husbonden sin og fortalde at bjølekua hans hadde gått utfor berghammar og slått seg i hel.
    Tidleg neste morgon fekk bydeien sjå ei ku som etter alt å dømma måtte vera ei huldreku. Ho kom rett mot sætra. Kua kom heilt bort til budeia, men ho visste ikkje kva ho skulle gjera med henne. Etter ei stund stakk det eit hovud fram av ein haug like ved og ei stemme ropte: «Kom no, Fløyma! Du veit, kristne ha»kje vet te å gøyma.» Straks forsvann kua utan at nokon kune sjå kor ho blei av.

    http://utgard.hsh.no/segner/Detalj.php?ID=1175

  • Mer Grand Prix. (In Norwegian).

    Jeg husker da de her var i Grand Prix, så bodde vi hos noen som het Morten og dem, i Byåsen, eller noe, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Muttern synes den her sangen var så bra osv.

    Hun var fan av Grand Prix.

    Hun likte også Bucks Fizz, men hun syntes ikke at dem skulle synge ‘Halleluja’, i Grand Prix, noen år før.

    Men men.

    Det var vel fordi at vi ventet på at huset i Jegersborggate, eller Mellomhagen, skulle bli klart til å flytte inn i, at vi var hos Morten og dem.

    Vi bodde der i et par uker, eller noe, tror jeg.

    Eller kanskje det bare var en uke, jeg og Pia og muttern.

    Jeg husker mora til Morten.

    Da vi var der.

    Det var vel om sommeren det her kanskje.

    Det var i hvertfall norske tippekamper, på tippekuppongen.

    Så skulle jeg hjelpe mutter og mora til Morten, å tippe.

    Men norske lag er ikke så lette å tippe.

    Og dette her var 2. og 3. divisjon osv.

    Så det var kanskje mitt på sommeren.

    Men vi dro på Louisenlund da, den lørdagen, som de her tippekampene var, jeg og Morten.

    Og da vant Larvik Turn, 4-1, eller noe, var det vel.

    Men mora til Morten fikk bare to rette, på tippinga, så hu ble litt sur på meg tror jeg.

    Faren til Morten, pleide å gå på travbanen.

    Og jeg var med ste-faren min, Arne Thormod, og Morten og faren hans, på travbanen, en gang.

    Og da lærte han Morten meg å pante flasker osv.

    Jeg hadde vært på travbanen før, men jeg pleide ikke å pante flasker.

    Men det fortsatte jeg med, etter det her.

    Men jeg så ikke så mye til han Morten på travbanen, etter det her.

    Men jeg ble bedt i bursdagen hans en gang.

    Rundt 1978 eller 1979, vil jeg tippe.

    Og da jobba Arne Thormod i Oslo, tror jeg.

    Og da hadde vi så dårlig råd.

    Så da ga jeg Morten en brukt Hardy-bok.

    Det var mitt forslag da, for vi hadde ikke noe penger.

    Og vi pleide å krangle litt.

    Dem hadde en sånn lek der, husker jeg, som het å kappe land.

    Det var noe å merke land, på asfalten, med kritt osv.

    Også pleide vi å sykle der.

    Og en gang, var det noen som hadde en kiosk, som fikk vårs til å bære noen varer, og da fikk vi en sjokolade osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, han Morten begynte å klage skikkelig, for han klarte å se, at boka var brukt.

    Så det var litt flaut.

    Foran alle i bursdagen.

    Men men.

    Men muttern hadde ikke noe penger, og det skjønte jeg, så jeg maste ikke om penger til bursdaggave til Morten.

    Jeg bare sa at jeg gir han den gamle Hardy-boka.

    Så spurte muttern, om jeg trodde det gikk greit.

    Og da sa jeg noe sånt som, at det fikk bare gå greit, for vi hadde nesten ikke noen penger.

    Så sånn var det.

    Så da var ikke jeg og muttern så uvenner.

    Men etter at broren min ble født.

    Så pleide jeg å gå ærend, rundt i hele Larvik, for muttern, å kjøpe det hun skreiv på lapper, og forklarte osv.

    Men, så dukka det opp en kommunal hjemmehjelp.

    Så da ble det nesten som å bo på en institusjon.

    Og da hadde ikke jeg noen plikter lenger.

    Som å gå å handle osv.

    Og jeg synes det var gøy å få ansvar da, at muttern stolte på meg, og at jeg nesten var voksen da, siden jeg gikk rundt i alle butikkene, og måtte holde oversikten over at jeg fikk med alt på lappen osv.

    Men så dukka plutselig hun hjemmehjelpen opp.

    Og hun var ikke noe hyggelig.

    Og jeg var vant til å disponere noen penger, selv om jeg ikke sløste.

    Jeg kjøpte det muttern sa.

    Men jeg brukte kanskje en krone, på kronespill, når jeg gikk i butikkene.

    Men hvis jeg vant, så fikk muttern pengene.

    Men, da begynte jeg å kjede meg da, og mistrives, når hun strenge, og lite hyggelige hjemmehjelpen dukket opp.

    For da hadde jeg ikke noen plikter lenger, men var bare en vanlig gutt igjen.

    Og jeg likte ikke å være hjemme lenger heller.

    For der var hun fæle hjemmehjelpen, i 40-50 årene, og veldig morskt og streng, og lite hyggelig.

    Så ble jeg irritert på alt det her da.

    Så hadde hjemmehjelpen, en skål, på kjøkkenet, hvor hun la masse småpenger oppi, etter å ha handlet for muttern.

    Og da hendte det at jeg rappa en femer, for å spille på kronespill.

    Og da sladra hun hjemmehjelpen, til muttern, mens jeg var der.

    At det hadde forsvunnet mynter.

    Jeg kunne jo ikke begynne å forklare om alt det med hjemmehjelpen, og at jeg ikke synes det var noe artig, at de tok fra meg alt ansvaret jeg hadde, uten å si fra på forhånd, eller noe.

    Og at jeg ikke likte å være der lenger, etter at hjemmehjelpen dukket opp.

    Så da bare stakk jeg ut, og svarte ikke på hva dem spurte om.

    Da gadd jeg ikke å være der lengre.

    Og jeg begynte å mistrives på skolen og.

    I første og andre klasse, på Østre Halsen og Torstrand, så hadde jeg alltid prøvd å gjøre mitt beste, og var en av de flinkeste i klassen, og gikk greit overens med frøken osv.

    Men hun vi fikk i tredje klasse, hun dreiv og kjefta på meg, og klagde, enda jeg bare gjorde som vanlig.

    Jeg satt litt lengre bak i klasserommet, det året, så jeg fulgte ikke like bra med.

    Men jeg hadde vel lært nesten alt, fra de første årene, så jeg kjeda meg kanskje litt, av at pensum var for enkelt osv.

    Så jeg satt noen ganger bare, og tenkte på noe annet.

    For det her skole-greiene var rimelig kjedelig.

    Så begynte frøken og liksom klage på meg, for alt mulig, enda jeg gjorde vel egentlig ikke noe galt.

    Eller jeg merka at hun ikke likte meg da.

    Enda jeg bare var helt vanlig, og ikke gjorde noe spesiellt galt.

    Jeg var ikke rampete, eller bråkete, eller noe.

    Bare helt vanlig.

    Så det skulle ikke mye til, for at hun ikke skulle like en.

    Men men.

    Men etter et par måneder, i tredjeklasse, på Torstrand skole i Larvik, så flytta jeg til fattern, og begynte på Berger skole.

    Så da var ikke det så farlig, at vi fikk ny frøken, som var litt utrivelig.

    Men dette med flyttinga, skjedde ganske raskt.

    Så jeg fikk ikke med bøkene min engang.

    De ble bare liggende i en hylle jeg hadde der.

    Jeg fikk ikke levert dem inn, eller tatt dem med meg, eller hva man skulle.

    Noen av bøkene, de som lå i den hylla på skolen.

    Så det skjedde litt brått, det her med den flyttinga.

    Så jeg fikk dessverre ikke sagt hadet til hun frøkna.

    Så det var jo litt leit.

    Men så flytta jeg til fattern, og det var som en annen verden fra det med hun hjemmehjelpen, og muttern som lagde mer eller mindre uspiselig mat osv.

    Så sånn var det.

    Men jeg regner med noen har rydda i de bøkene nå, for det er jo tredve år siden, neste år.

    Det får man vel regne med at de har gjort.

    Men hvem som måtte rydde i de bøkene, det vet jeg ikke.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

  • Fjolls til fjells. (In Norwegian).

    Her er en veldig norsk film, som heter Fjolls til fjells, osv, med Leif Juster osv:

    På begynnelsen av 80-tallet, så var det en i Larvik, en kamerat av Frode, tror jeg, som sa at jeg ligna på han pølsemakeren.

    Og det er også Leif Juster, skal jeg se om jeg finner han.

    Det var antagelig fordi jeg var så tynn, da jeg var snørris, muttern var så dårlig til å lage mat, at jeg og Pia kasta maten.

    Og hos fattern, så kjøpte jeg bare cola og potetgull osv.

    Så sånn var det.

    Jeg likte ikke mat egentlig, etter å ha bodd hos muttern, annet enn potetgull og cola, og pizza.

    Og stekte knakkpølser, og stekte poteter, med ketchup, som jeg husker bestemor Ågot pleide å lage, når jeg spiste middag der.

    Det var godt.

    Men jeg gikk aldri til kjøleskapet osv., i Leirfaret, da jeg var sånn 11-12 år osv., og smørte meg brødskiver, med gulost f.eks.

    Jeg likte ikke de brødskivene.

    Antagelig fordi jeg hadde spist for mange svette matpakker.

    Og fattern klinte på smøret, sånn at det var smør på utsida av brødskiva osv.

    Maten i Norge, var kanskje ikke så god på 70 og 80-tallet.

    Jeg var litt deprimert, over at fattern hadde flytta til Haldis.

    Og jeg synes både brød, og melk og alt pålegget smakte kjedelig.

    Nesten uten untak.

    Og bestemor Ågot, brukte vel smør, å steke med tror jeg, for jeg husker jeg fikk fett på ganen, av de stekte pølsene osv.

    Så dem brukte nok mye mer usunne ting i maten da, pga. av helmelka, og smøret osv., og sirup og sånn.

    Så bestefaren min, Øivind, han fikk diabetes osv., og hjerneslag, osv., av den her etterkrigsmaten, i Norge, antagelig.

    Men nå de siste åra, så har jo folk begynt å skjønne mer om sånne ting.

    Men folk hadde kanskje ikke noe valg, på 70-tallet osv., for man måtte kjøpe den vanlige maten, for man fikk ikke tak i så mye sunt kanskje, og folk visste vel kanskje ikke hva som var mest sunt.

    Og folk jobba vanligvis så mye, så man forbrente fettet fra all h-melka og smøret uansett kanskje.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Skal jeg se om jeg finner den pølsemaker filmen da.

    Vi får se.

    Den her er også litt artig: