Stikkord: 70-tallet

  • Mer om katten Pusi

    Nå tenkte jeg på katten Pusi, som ble født i Mellomhagen, i kjelleren til naboen vår der, (som jeg var uvenn med sønnene til), i 1976, må det vel ha vært.

    På våren/sommeren da.

    Det som skjedde, var at katta ble borte.

    Og vi fikk den katten tidlig, vel sikkert for tidlig da.

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, var at den katten ble borte.

    Det var ikke så mye min katt, i starten, det var mest mora mi sin katt og søstra mi sin katt.

    Men, så sendte mora mi meg ut for å leite etter katta, som hadde vært borte i flere timer.

    Det her var vel sommeren jeg fylte seks år.

    Noe sånt.

    Og det var om kvelden, og katta hadde vært borte i flere timer, som sagt.

    Arne Thormod (Thomassen), var ikke hjemme, men hadde gått ut tidlig på kvelden, for han skulle et eller annet sted da, husker jeg.

    Og da stod katta, oppå en fjellhylle, bak hagen vår.

    For det var fjell da, opp fra Mellomhagen og mot den gata som gikk parallelt da.

    Så så jeg plutselig at den lille kattungen, stod på en fjellhylle der da, uten å komme hverken opp eller ned.

    Den bare mjaua, og var redd da.

    Jeg tror kanskje nå, at noen må ha satt den der, antagelig Arne Thomassen, stefaren vår da.

    For jeg var ganske tøff, som 6-åring, siden vi hadde bodd i nesten to år vel, ute i skogen, i Brunlandnes, hvor det ikke var noen andre barn.

    Så jeg var mye for meg selv, og gikk rundt i skogen og på en hyttevei, og sånn, der da.

    Så sånn var det.

    Så de prøvde kanskje å gjøre meg litt mykere.

    Hva vet jeg.

    Men da ble den katten knyttet til meg da, siden jeg hjalp den ned fra fjellhylla.

    Så skulle katta være på rommet vårt, om natta.

    Og da pleide katta, noen ganger, å sutte på pyjamas-genseren min, mens den malte og trykte kløra, på potene inn i pysjamasgenseren osv. da.

    Mens katten malte.

    Så den trodde nok at den var ungen min.

    Men det som da som nok skjedde, når Pusi var fire år.

    Eller fire og et halvt år, blir det vel.

    For den katten, den ble ofte borte, men vi fant den alltid igjen.

    Så det var som om den hadde uendelig med liv.

    Men, da katten så at vi skulle ha Susi hos oss, i jula.

    (Eller hos meg da, siden jeg bodde der alene, og faren min var nede hos Haldis, selv om ikke hu var hjemme, mener jeg å huske så godt som helt sikkert ja).

    Katten til Christell.

    Jula før, så hadde jeg og faren min handla i butikken på Sand.

    Og da spurte jeg om katta kunne få fiskepudding, siden det var jul, for jeg visste at katta var så glad i fiskepudding.

    Og den jula her, jula 1980, så hadde jeg kjøpt en liten fiskepudding, til Susi, (som var aleine igjen på Berger), og en stor fiskepudding, til Pusi, (siden Pusi var min katt da, og var større en Susi også, selv om Susi var mer aggresiv).

    Så, så tenkte jeg det, at jeg måtte få den Susi-katten, til å føle seg hjemme.

    Så ga jeg den den lille fiskepuddingen først.

    (Men jeg hadde en stor fiskepudding til Pusi og da).

    Pusi så på, at jeg ga fiskepudding, til Susi.

    Men da tror jeg, at Pusi skjønte det, at den egentlig var en katt.

    Og ikke min unge.

    Og at det var derfor at Pusi ville ut.

    For da ville den plutselig være katt, når den skjønte det, at det var det den var.

    For den oppførte seg egentlig ikke som en katt, den satt på trappa osv., istedet for å ha med andre kattene på Bergeråsen å gjøre da.

    Så det var kanskje bra for den katten, Pusi, at den ikke var så knytta til meg, og fikk være litt katt og, før den døde.

    For fetteren min Tommy, han fant visst den katta, død, nedafor busskuret, ved gamlehjemmet.

    Men jeg vet ikke om det var Pusi, men det var antagelig det.

    Men den døde katten hadde hvit nese, så jeg ble litt lurt, for Pusi hadde rosa nese.

    Men det kan jo antagelig ha vært, at blodet gjorde nesa rosa da, når katten levde.

    Også ble nesa hvit da, når den var død.

    Uten at jeg skjønner hva Tommy skulle gjøre nede i skogen der.

    Og jeg mener at jeg hadde vært der og sett etter katta og.

    Så det er mulig at de i familien min på Bergeråsen drepte katta mi da, av en eller annen grunn.

    Så tenker vel kanskje folk, at nei, ingen dreper vel katter, sånn på den måten.

    Men så må man også tenke på da, at det her var de samme folka, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Altså ikke noe særlig ansvarlige og fine mennesker.

    Så sånn var nok det, dessverre.

    Så sånn var det.

  • Brukte bestemor Ingeborg nettverket sitt mot meg, siden jeg flyttet til faren min?

    I det siste har jeg lurt litt på, om det kan ha vært sånn, at bestemor Ingeborg, har brukt sitt nettverk, for å plage meg, siden hun ikke likte at jeg flyttet fra moren min, til faren min, i 1979.

    Bestemor Ingeborg, har jo kjente danske besteforeldre som Anders Gjedde Nyholm og en annen bestefar var industriherre, sønn av den kjente industrigrunderen Anker Heegaard, og disse hadde jernstøperiet i Frederiksværk, som kanskje er like kjent i Danmark, som sølvgruvene i Kongsberg, i Norge?

    Hvem vet.

    Ihvertfall så kunne man se dette nettverket til bestemor Ingeborg da, på hennes runde fødselsdagsselskaper.

    Da dukket det opp folk fra Norge, Danmark og England, i hennes selskaper.

    Folk jeg ikke ante hvem var, og vel opp mot 20-30 stykker.

    Som holdt taler osv., mens oss som var i familie med bestemor, vi holdt sjelden tale, hvis ikke tante Ellen dristet seg frempå da.

    Og sønnen til min fars nye dame, (min far lot jo meg bo alene på Bergeråsen, siden han fant en ny dame, et halvt år etter at jeg flyttet dit), hun hadde to stesønner, Jan og Viggo, som var halvt danske.

    Og Jan (Snoghøj), var det nettopp, som agerte ‘Kirsten Giftekniv’ da, og fikk faren min til å besøke moren hans, Haldis, siden Jan og faren min, begge var i sykkelklubben, hvor faren min begynte noen måneder etter et jeg flytta dit.

    Dette må ha vært våren 1980, at faren min begynte i sykkelklubben, ble kjent med Jan Snoghøj, som da var 16 år, og Jan inviterte så faren min, til å besøke sin mor, Haldis, som bodde i et hus, på Bergeråsen, med tre barn, Viggo, Jan og Christell.

    Så flyttet faren min ned dit da, og ble som en far for Viggo, Jan og Christell da.

    Og så ble vel mer Ågot og Øivind, på Sand, min fars foreldre, de ble mer som mine foreldre da, selv om jeg ikke syntes at det ble det samme med, jeg ville jo helst ha en ordentlig far og mor da, jeg bodde jo ikke på Sand, jeg bare spiste middag der.

    Men men.

    Men det var nok bedre enn å bare bo alene på Bergeråsen.

    Det hadde nok vært fælt, hvis jeg ikke hadde hatt muligheten til å gå bort på Sand, for det huset til Ågot og Øivind der, det var nesten som mitt barndomshjem og, for etter at faren min skilte seg, med mora mi, så bodde faren min hos foreldrene sine, så da vi var på besøk hos faren vår, så bodde vi i huset til Ågot og Øivind da.

    Så i det huset, så var jeg minst en gang i året, vil jeg si, fra jeg ble født, til jeg var i begynnelsen av 20-åra, for de flytta ikke så mye rundt og sånn, som resten familien, min fars foreldre, Ågot og Øivind da, (selv om Øivind døde rundt 1983 vel).

    Men men.

    Men kan bestemor Ingeborgs nettverk ha vært så mektig, at hun kunne trekke i noen tråder, også fikk Jan Snoghøjs danske familie han til å invitere min far hjem til Haldis.

    Kan det ha vært noe slikt som har foregått, er det som jeg driver å lurer litt på nå for tiden da.

    For min mormor kunne være ganske morsk og streng og myndig, er vel det rette ordet.

    Hun var så og si alltid patroniserende, og sa ting som ‘så så lille Erik’, til jeg var langt oppe i 30-åra.

    Hun sluttet vel aldri helt å være sånn.

    For bestemor Ingeborg, kunne være slem noen ganger, og gå inn for å såre folk, virker det som for meg.

    Så spørsmålet er hvor ‘forstyrra’ var bestemor Ingeborg, og hvor besatt var hun av slike dagligdagse ting?

    Var hun ‘forstyrra’ nok til å prøve å ødelegge sine slektningers liv, pga. at hun hadde en slags forkvaklet oppfatning av ting da?

    Jeg husker jo at bestemor Ingeborg, bebreidet meg, for at søstra mi hadde en mørkhudet unge.

    (Ikke at jeg sier at det er noe galt med det).

    Men søstra mi, hun hadde ikke jeg noe kontroll over, da hun flytta til Oslo.

    Så jeg bestemte ikke hvilke venner hun skulle ha.

    Søstra mi, bodde i bofelleskap, men noen venner av henne fra skolen, og jeg kunne ikke dukke opp der, og si at søstra mi måtte gjøre sånn og sånn.

    Nei, søstra mi var under min fars og Haldis’ omsorg, hun bodde der under tenårene, etter å ha bodd hos sin mor i Larvik først.

    Og så bodde søstra mi et par år, hos Ågot, på Sand, mens jeg studerte og jobbet, i Oslo.

    (Noe Ågot klagde på, hu ble sliten av å ha Pia boende der, husker jeg at Ågot sa).

    Så flytter søstra mi med noen venner til Oslo, og jeg er opptatt med jobb og studier og militæret, og har ikke noe myndighet over søstra mi.

    Søstra mi har ikke noe sted å bo, når jeg er ferdig med militæret, og spørr om hu kan bo hos meg.

    Jeg regna begge foreldra mine, som veldig uansvarlige, så jeg sa det var greit.

    Men jeg kunne jo ikke begynne å si til henne, hvem hun skulle ha som venner og sånn.

    Søstra mi var jo da, sommeren 1993, 21 og et halvt år gammel vel.

    Også skulle jeg si til henne hvem hun kunne ha som venner.

    Nei, det ville ikke ha fungert, fordi søstra mi var, når hun var 21 år gammel, en viljesterk person.

    Så det ville aldri ha fungert.

    Og i 1995, da Pia fikk Daniell, da hadde hun hatt eget rom, siden 1993, hos Ungbo.

    Så det var ikke sånn at hun bodde på rommet mitt, hele tiden, det var bare noen få måneder, til hun fikk seg eget rom.

    Så Pia bodde ikke hos meg, når hun fikk Daniell.

    Men mormoren min bebreider meg, at søstra mi fikk en farget unge.

    Så hun er tydelig vært veldig forstyrret, og hun tenkte veldig svart og hvitt da.

    At søstra mi er englebarnet, og jeg er liksom, hva heter det, en som får skylden da, for alt som går galt.

    Hva heter det da.

    Skyldebukk?

    Nei, jeg husker ikke hva det heter.

    Jeg merker at det er lenge siden jeg har bodd i Norge.

    Men jeg fikk skylda for alt som gikk galt da, enda jeg kanskje ikke hadde noe skyld i det.

    Så bestemor Ingeborg, var forstyrra, vil jeg si.

    Så spørrs det hvor forstyrra hun var.

    Var hun forstyrra nok til at hun prøvde å ødelegge livet mitt, pga. noe som vel egentlig var mellom meg og foreldrene mine, dvs. hos hvilken av foreldrene mine jeg skulle bo.

    Hvem vet, men det er vel lov å lure ihvertfall.

    Det får man håpe.

  • Her var det Pia så Kvælær’n i 76, var det vel. (In Norwegian)

    Kvælærn

    http://paaneset.no/index.php?side=1&sak=2276

    PS.

    Her er mer om dette:

    mellomhagen

    kvælærn 2

    kvælærn 3

  • Enda mer fra Mellomhagen. (In Norwegian)

    1977

    77 2

    77 3

  • Mer fra Mellomhagen. (In Norwegian)

    mer fra mellomhagen

  • Kvælær’n. (In Norwegian)

    mellomhagen

    kvælærn 2

    kvælærn 3

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå kom jeg på noe som skjedde, da jeg var sånn 6-7 år.

    Da var jeg på besøk hos faren min, i sommerferien.

    Også var vi ute med båten.

    Faren min hadde en ganske rask båt, som han hadde bygget selv.

    En ganske stor båt og, så naboen i Hellinga, som hadde to sønner, som var tvillinger, de var også med.

    De tvillingene var kanskje 3-4 år eldre enn meg, så de var sånn 9-10 år, eller noe, da.

    Også ble faren min lei av å kjøre båt, så satt han plutselig meg til å kjøre den raske speedbåten.

    Innover i Drammensfjorden, tror jeg det var, i retning Holmsbu cirka.

    Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle styre, for den båten gikk ganske raskt.

    Og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, hvis det dukka opp noen andre båter.

    Men faren min var veldig uansvarlig, og vel også litt dum, må man si, når han trodde at jeg visste hvordan man skulle kjøre båten.

    Men jeg var redd for å kjøre for nærme land.

    Så jeg sikta på noen små øyer, eller skjær, som lå langt framme, nesten i horisonten da.

    Og da klarte jeg å styre båten rett da.

    Så da var det ikke så farlig, for andre båter kunne se at jeg holdt en rett kurs, og de øyene lå et godt stykke fra land, så hvis jeg sikta på de øyene, så kunne jeg ikke kjøre båten på land.

    Den båten gikk ganske så raskt, så da kunne de nok ha skjedd en alvorlig ulykke.

    De tvillingene stod og så på, at jeg kjørte, og dem var misunnelige da, for jeg var jo en del år yngre enn dem.

    Pluss at jeg var fra Larvik og ikke fra Bergeråsen da.

    Men jeg hadde ikke bedt om å kjøre, det var faren min som bare sa at jeg skulle kjøre.

    Så gikk han bakerst i båten, sammen med han naboen, i Hellinga, og prata om et eller annet da.

    Mens de tvillingene så på at jeg kjørte.

    Men da kunne de begynne å klage på meg da, på at jeg kjørte rett mot de skjæra.

    Men de skjæra var jo veldig langt bort, så det var kjempelang tid å si fra på da.

    Men hvis jeg ikke hadde sikta på de øyene, så kunne det nok ha skjedd at jeg hadde kjørt båten på land, for jeg skjønte ikke helt hvor faren min mente at jeg skulle kjøre mot.

    For det var ikke så lett å kjøre den båten, for en 5-6 åring, for den kjørte ganske raskt.

    Men det viser litt hvor idiot faren min er, når det gjelder å oppdra unger osv.

    Han skjønner ikke det, at unger ikke er som voksne, og skjønner alt mulig.

    Jeg gikk jo litt inn i sjokk, når jeg plutselig måtte stå der og kjøre båten.

    Jeg ville jo ikke skuffe faren min heller, ikke sant.

    Men det gikk greit da, jeg bare styrte mot de øyene jeg, langt borte i horisonten nesten, så kjørte jeg ihvertfall ikke båten på land.

    Men da ble faren min brysk da, når tvillinene sladra om det her.

    Så sånn var det, men da gikk det ihvertfall greit, da kjørte jeg ihverfall ikke båten på land, men holdt en stø kurs, så andre båter også kunne holde seg unna, så vi ikke kjørte på land eller kræsja.

    Så sånn var det.

    Med hva faren min tenkte på, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som skjønner.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Seinere så husker jeg at faren min prata dritt om han naboen der, til farmora mi.

    At dem røyka så fælt, i stua, men at dem aldri vaska gardinene.

    Det husker jeg at faren min sa til farmora mi, på kjøkkenet, i en pause fra jobben, i huset til farmora og farfaren min på Sand.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Så husker jeg en gang, før det her igjen.

    I Larvik, ved Østre Halsen der vel.

    Ved restaurant Hvalen der kanskje.

    Da dro stefaren min, Arne Thormod Thomassen med meg og søstra mi, ut med båten.

    En vanlig robåt nesten, med påhengmotor da.

    Og da, like etter at vi kjørte fra land, omtrent.

    Da skulle søstra mi, som var kanskje 3-4 år da.

    Hu skulle absolutt lene seg ut over kanten, fra båten, og se oppi vannet.

    Så hu tippa over da, hu mista balansen, og begynte å tippe over kanten av båten.

    Men jeg så det med en gang, hva som skjedde, så jeg rakk å holde fast i henne, før hu tippa over kanten av båten.

    Så fikk hu balansen igjen, eller så kom stefaren vår, og fikk dratt hu ned i båten.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på.

    Men han Arne Thormod Thomassen, han kunne ikke svømme.

    Og jeg og søstra mi, vi var bare sånn 3-4-5 år vel.

    Og vi hadde ikke redningsvester, husker jeg.

    Så det er mulig de foreldra våre prøvde å bli kvitt oss.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Jeg har også redda livet til broren min, Axel, en gang.

    Det var sommeren 1979, må det ha vært.

    Da kjørte stefaren vår, Arne Thormod, sammen med mora vår, og meg og søstra mi og halvbroren min Axel da.

    Og da var det bursdagen min, 25. juli 1979.

    På veien så kjørte vi innom Arendal, Grimstad og Lillesand.

    Mange fine sørlandsbyer da.

    Og på veien tilbake, så dro vi innom gården hvor Knut Hamsun hadde bodd, for mora vår var fan av han da.

    På omvisning der.

    Jeg husker at vi ble vist skrivestuen til Hamsun.

    (Men det han Hamsun skreiv, det var helt umulig å tyde, husker jeg, så det som står i bøkene hans, det bør man nok ta litt med en klype salt, må man nok nesten si).

    Men men.

    Vi leide en hytte, i Kristiansand.

    Som var like ved en gård, hvor de hadde jordbær til selvplukk.

    Og like ved en bekk, hvor vi henta vann.

    Så sånn var det.

    Dagen vi kom dit, så lå det en død fugleunge på trappa til hytta.

    Men men.

    Jeg hadde fått en fotball av Arne Thormod, i bursdaggave.

    En tung lærball.

    Den var tyngre enn fotballer er nå for tida.

    Man skulle nesten tro det var gjort noe med den ballen for å få den tung.

    Så skulle søstra mi absolutt kaste ball.

    At vi skulle være keeper.

    Også kasta søstra mi ballen, så høyt, at det var over mål, så jeg gadd ikke å ta etter ballen.

    Så snudde jeg meg rundt, og så så jeg at den tunge lærballen hadde kurs rett mot hue til Axel, som da ikke engang var et år gammel.

    Så da måtte jeg dytte armen ut i lufta, og bokse ballen, så den gikk bort mot der muttern var.

    Som begynte å skrike og klage da.

    Så sånn var det.

    Jeg har også redda livet til han gamle stefaren min en gang.

    Det var i 90/91, da jeg egentlig jobba på OBS Triaden.

    Men jeg måtte være med han Arne Thormod, og rydde lageret hos Forsvarets Overkommando.

    Enda jeg hadde frihelg.

    For de var underbemanna, og de krevde omtrent at jeg måtte jobbe der.

    Så tjente jeg 4000-5000 kroner i løpet av en helg der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men da, så stod jeg og Arne Thormod, og holdt noe greier, oppå en truck, som en ungdom fra Tønsberg vel, kjørte.

    Arne Thormod var sjefen for ungdommene fra Tønsberg.

    Og så, så var det en sånn bjelke, som Arne Thormod ikke så.

    Og han som kjørte trucken, han var nesten blind da.

    Eller overarbeida, for vi jobba så mye overtid.

    Så, jeg og Arne Thormod, vi stod oppå jekken, som var jekka opp, så vi var høyere enn førerhuset da.

    Så førerhuset gikk klar av bjelken.

    Men huene til meg og Arne Thormod, de gikk rett mot bjelken da, for han sjåføren, stoppa ikke.

    Så da måtte jeg begynne å prøve å få Arne Thormod til å skjønne faren.

    Så da måtte jeg klappe han oppå hue, oppå de grå krøllene hans.

    Og han er en ganske myndig mann, så det hadde i og for seg vært enklere og ikke gjort det.

    Men da skjønte han poenget da.

    Det var nok den eneste måten å få han til å høre fort nok, for han hørte nok ikke vanligvis så mye på meg, siden jeg var leieboer hos dem, og også var ny i den sjaue-jobben da.

    Men da skjønte han poenget.

    Så jeg så at han kom seg under, også kom jeg meg akkurat under bjelken selv.

    Men det var nesten at begge fikk hue i bjelken.

    Jeg kunne ha redda meg selv, og driti i Arne Thormod, men det hadde vel ikke vært så artig å levd med etterpå.

    Men det tok jo litt tid, å forklare det her da.

    Så det ble til, at jeg dukka sist da, for jeg skulle liksom se at han Arne Thormod skjønte det da.

    Så det var bare såvidt, på det hengende håret, eller hva man sier, at jeg ikke fikk bjelken i hue selv da.

    Og han som kjørte trucken han bare smilte, og var helt hemma eller idiot, eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang faren min og Eirik Thorhaldsson jobba på huset til onkelen min, i Son.

    Så måtte jeg være med dit, av en eller annen grunn.

    Så holdt dem på å sovne på veien tilbake.

    Så da holdt jeg meg våken og sa fra da, at faren min ikke måtte sovne ved rattet.

    Men det var ikke noe spesielt i og for seg da.

    Så man kan vel ikke si at jeg akkurat redda livet dems.

    Magne Winnem hadde en kamerat som het Stein.

    Og vi skulle på russefest, i Kongsberg, 1. mai 1989.

    Og da, så så ikke han Stein svingen.

    Så satt jeg foran.

    Så klarte jeg ikke å si et ord, enda jeg jo så at vi kjørte rett mot starten av autovernet.

    Men da sa han Magne Winnem i baksetet, han så at vi kjørte ut, så han fikk sagt fra.

    Men jeg kjente ikke han Stein, så jeg bare satt der og fikk ikke sagt noe.

    Så det var litt spesielt, da må man vel si at han Magne Winnem redda vårs der, siden han Stein ikke så autovernet og venstresvingen.

    Hvis det ikke var noe plott da, men det tenkte jeg ihvertfall ikke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang jeg var på fylla, i Ayia Napa, på Kypros, sommeren 1998.

    (Jeg kjøpte en sånn uspesifisert sydentur).

    Da skulle jeg og en kar som jeg havna i samme leilighet med, siden begge kjøpte uspesifiserte reiser.

    En som jobba for Bakers, og var fra Vestlandet vel.

    Hva het han da, Nicklas.

    Noe sånt.

    Og da holdt jeg på å bli kjørt ned av en bil som råkjørte, da vi gikk ut fra diskoteket.

    Så det kan godt ha vært noe plott, for den bilen kjørte skikkelig fort.

    Det kan ha vært noe plott fordi jeg sang norske fotball-landslaget sanger, i fylla, i køen utafor et mer eller mindre engelsk diskotek der.

    Men da fikk han Nicklas, dytta meg ut av veien for den bilen da.

    Så jeg hadde nok antagelig kunne ha blitt truffet av den bilen, for den bilen prøvde nok ikke å bremse, eller noe.

    Det var en som kjørte drit-fort, i noen sånne gater, som var bygater da, som man kanskje ville ha kjørt i 30 km i timen i, i Norge.

    Men det her var også på kvelden, med masse fulle folk i gatene, så det kunne nesten ha vært noe mordforsøk omtrent.

    Å råkjøre sånn, i gater, hvor det var så mye fulle folk.

    Men men.

    Så jeg skylder egentlig han der Nichlas, han skylder jeg nok en tjeneste, eller nesten livet, må man vel nesten si.

    Jeg hadde kanskje ikke dødd, av å bli påkjørt sånn, men jeg hadde nok flydd noen meter gjennom lufta, og kunne nok ha dødd, eller ihvertfall blitt alvorlig skada.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • I skyggen av dommedagsklokka. (In Norwegian)

    Noen synes kanskje at det er litt rart, at jeg har tatt med om dommedagsklokka på bloggen.

    Men det er fordi, at jeg vokste opp, på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, da var det sånn hver dag, at nå er dommedagsklokka stilt 12 minutter nærmere midnatt osv.

    Så man kan kanskje si at jeg har vokst opp i skyggen av dommedagsklokka.

    Det var nesten sånn på begynnelsen av 80-tallet, at det var direktesending, hver morgen, på NRK radio, før skolen, fra dommedagsklokke-stillinga, på universitetet i Chicago.

    Ja, idag så blir det spennende å se hvor mye dem skal flytte dommedagsklokka.

    Tre minutter idag, ja.

    Sånn var det hver dag omtrent, på radio-nyhetene, på 70- og 80-tallet, såvidt jeg husker.

    Noe sånt.

    Jeg har jo egentlig kontaktet universitetet i Chicago, og prøve å høre hvor de har den gadgeten, for å se en live dommedagsklokke, på bloggen, (samt om hvilken atomfysiker som har stilt dommedagsklokka lengst antall minutter, på en stilling, så og si).

    Sånn at når atomfysikerne ved universtitetet i Chicago stiller dommedagsklokka, så stilles også dommedagsklokke-gadgeten på bloggen, i samme sekund da.

    Men i mangel av at Univesity of Chicago ikke har svart meg enda, så får jeg bare bruke et vanlig bilde av dommedagsklokka i mellomtida da.

    Så beklager så mye problemet med det.

    Men jeg skal prøve å få sendt en ny e-post til de atomfysikerne osv., ved universitetet i Chicago, om hvordan det går, med adressen til den gadgeten osv.

    Så i mellomtida, så får vi bare ha en sånt ‘prøvde-bilde’, der hvor den live dommedagsklokka egentlig skulle stått da.

    Så sånn er det dessverre.

    Så da får man beklage det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Drapsforsøk på meg da jeg var snørris. (In Norwegian)

    Drapsforsøk på meg da jeg var snørris. (In Norwegian)

    Da jeg var tre år, så flytta mora mi til Larvik, med meg og søstra mi.

    Og faren min ble boende på Bergeråsen.

    Så de ble separert og skilte seg, i månedene og årene etter.

    Mora mi traff ganske raskt en annen mann, i Larvik, faren til halvbroren min Axel, Arne Thormod Thomassen.

    Og nå fikk jeg plutselig noe flashback her.

    Til noe drapsforsøk fra han, må man vel nesten kalle det.

    Det var om vinteren, da jeg var sånn fire-fem år.

    Vi var på Bergsjø Høyfjellshotell.

    Mora mi pleide å gi meg en krone, sånn at jeg kunne spille ‘du og jeg og vi to, seilte i en tresko’, på jukebox-en der, om kvelden.

    Skal jeg se om jeg finner når den ble gitt ut.

    Ja, det fant jeg ikke, men ‘Barne-koordinatoren’ til Harry Wad, dukka opp:

    barnekoordinatoren harry wad

    barnekoordinatoren 2

    http://www.koordinatoren.com/barne/regler-og-dikt-barnesanger/du-og-jeg-og-vi-to-barnesanger/95-elle-regler.html

    Jeg har en liten mistanke, (som jeg har skrevet om tidligere på bloggen), om at Harry Wad nok er pedofil.

    Skal jeg se om jeg finner mer om denne mannen, som jeg mistenker at nok må være rimelig pervers.

    Så jeg håper at noen følger med litt på han.

    Her er en klage jeg sendte på Harry Wad, om trakassering på Wikipedia osv:

    https://johncons-blogg.a2hosted.com/2008/04/oppsumering-av-trakasseringen-fra-harry.html

    Jeg husker også, i forbindelse med at jeg søkte om Harry Wad, for jeg ville ringe han, når han dreiv og trakasserte meg.

    Da husker jeg at han hadde et sykt Facebook-bilde.

    Og han pleide å ta bilder av barneskoler, i distriktet han bodde, og poste på Wikipedia.

    Pluss at han var så glad, ‘Circle de solei’, eller noe, en sånn ballett-gruppe fra Canada, eller noe, som består av barn eller ungdommer i trikoter, som er noe akrobater, eller noe.

    Virker rimelig perverst å ha som offentlig interesse, å dra til London, for å se på halvnakne ungdommene, som jeg husker at Harry Wad oppga på Wikipedia, eller noe, at han likte å gjøre, da prøvde å finne ut mer om han, siden han trakasserte meg overalt på nettet, på Facebook, irc og Wikipedia osv., når jeg skreiv om problemer med Grandiosa.

    Skal jeg se om jeg finner det Facebook profilbildet:

    Her er Facebook profilbildet til Harry Wad:










    https://johncons-blogg.a2hosted.com/2008/04/hva-driver-wad-med-p-facebook-bilde-hva.html

    Ja, dette ble en avsporing.

    Jeg skal kontakte politiet om han Harry Wad nå.

    Men men.

    Men det som skjedde på Bergsjø Høyfjellshotell.

    Da jeg var fire år vel.

    Det var at stefaren min, Arne Thormod Thomassen, han meldte meg på ake-konkurranse, som var i en bratt bakke.

    Og da vant jeg ake-konkurransen.

    Men da skjønte ikke jeg noe av det.

    For det var veldig bratt, og jeg tror ikke så små unger som meg, skulle være med på det.

    Så det var nok farlig, for så små unger, husker jeg.

    For jeg vant hele akekonkurransen.

    Jeg bare holdt meg fast i akebrettet, som seila ned hele bakken.

    Men det tror jeg kan ha vært noe forsøk, fra Arne Thormod Thomassen, på å skade meg.

    Noe slags drapsforsøk, eller lignende.

    Så det skal jeg også anmelde nå.

    For det var nok ikke ment for fire-åringer, den konkurransen.

    Og jeg skjønte ikke hva som skjedde, han bare dytta meg ned bakken på akebrettet.

    Og jeg holdt fast til akebrettet, som gikk veldig raskt nedover en bratt bakke.

    Og så fikk jeg høre at jeg hadde vunnet akekonkurransen.

    Og jeg skjønte ikke reglene, eller noe.

    Jeg bare var der liksom.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mora mi hadde kontrollen, iforhold til faren min. (In Norwegian)

    Sånn som jeg skrev om, i den forrige bloggposten, så hadde mora mi kontrollen, iforhold til faren min.

    På den måten, at faren min gjorde som mora mi sa.

    Mora mi sa, at jeg måtte begynne å spille fotball, et halvt år etter, at jeg hadde flytta til faren min.

    Og mora mi dukka også opp seinere, og skulle kommandere mer da.

    Så mora mi ville visst ikke at jeg fikk roen på meg, må man vel si.

    Noe sånt.

    Mora mi dro ofte på ferie, aleine, til London osv., i en uke av gangen osv., på 70-tallet.

    Da var jeg og søstra mi, hos Gran-familien, i Stavern.

    Som det nok var noe med.

    Vi var hos søstra til han i Sandefjord, som startet Grans bryggeri.

    (Og dem må vel ha vært kommunister, de Grans-folka, hvis man ser på Grans butikkene, som jeg husker fra Drammen blant annet, for faren min og Haldis, de hadde vannsengbutikk, i samme gata som Grans der.

    Og jeg husker også Grans-butikken fra Elverum forresten, hvor vi pleide å gå forbi, når vi gikk 1-2 mils marsjer, med tung pakning, osv., i infanteriet, under førstegangstjenesten.

    Jeg pleide å høre på Metallica osv., på walkman.

    Så sånn var det.

    For jeg var også med faren min på ferie, til Jugoslavia, sommeren 1980, før jernteppe falt, så jeg husker hvordan de ‘ekte’ kommunistbutikkene, i Jugoslavia, så ut, og det var vel ikke så helt ulikt de Grans-butikkene, vil jeg si.

    Selv om de nok kanskje hadde bedre utvalg i kommunistbutikkene i Jugoslavia, i 1980.

    Det vil jeg nok si.

    Og bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, de kjøpte også mye Grans-brus.

    Grans Champagnebrus, det var en stor slager hos dem, husker jeg, til søndagsmiddagene da.

    Og faren min, han har vel i alle år, vært en veldig stor fan av grans øl, ihvertfall av det jeg kan huske.

    Dem pleide å ha et par kasser Grans-øl, stående, i garasjen til Haldis.

    For faren min likte ikke at ølet var for kalt, det skulle stå i boden eller garasjen da.

    Og de Grans-kassene, de ble nok bytta ut ganske ofte.

    Og det gikk også mye i sånne 0.7 liter øl, Aass fatøl osv., fra ‘vanlige’ matbutikker.

    Så hvordan faren min og Haldis fikk råd til å kjøpe så mange eiendommer i Drammen, når faren min drakk så mye, det vet jeg ikke.

    Men man kan vel ikke forstå alt.

    Så sånn var det.)

    Og så dukka mora mi opp, etter en uke i London, eller noe, med gaver da, som varierte fra en sor-bits tyggegummipakke til leker da.

    Så sånn var det.

    En gang, etter at jeg flytta til faren min, så fikk jeg også leker fra London, så denne aleine-ferieringa, til mora mi, den må nok ha fortsatt på 80-tallet også.

    Så sånn var det.

    Så det må nok ha vært noe med mora mi.

    Nick Ewans, han påståtte amerikanske private etterforskeren.

    Han sendte meg også en e-post med en artikkel fra Aftenposten, på 80-tallet, da morfaren min, husker jeg, Johannes, hadde etterlyst mora mi, for hun forsvant, etter at søstra mi også hadde flytta til Berger, og mora mi bodde aleine i Larvik.

    Søstra mi hadde rømt til en dame, som var ukjent for meg, og klagd på mora mi, og så måtte hu flytte til Bergeråsen hu og.

    Men nå ser jeg korrekturene, av et Illuminati-nettverk i familien min.

    Bestemor Ingeborg, mora mi, og søstra mi.

    At bestemor Ingeborg, som var i Tyskland, under oppveksten sin, etter at faren hennes tok med familien til Tyrol, på 30-tallet, i et eller to år.

    Bestemor Ingeborg, hun må nok ha blitt smitta av Illuminati der.

    Og så har hun videreført dette til mora mi, som nok må ha videreført dette til søstra mi da.

    Noe sånt.

    Selv om jeg ikke er helt sikker på om mora mi og bestemora mi og søstra mi, var i det samme greiene.

    Hm.

    Men Ingeborg og søstra mi, er nok i det samme Illuminati-greiene.

    Og det er noe med tanta mi, Ellen og, at hun nok er med på det og.

    Noe sånt.

    Og at mora mi kanskje kontrollerte faren min nesten da.

    Jeg husker en gang, på 70-tallet, da jeg og søstra mi, hadde vært hos faren vår, på ferie.

    Om sommeren vel.

    Og da, når vi skulle til faren vår, eller hjem igjen.

    Da, så spurte mora mi, faren min, (kanskje fem år etter at dem ble skilt).

    Om faren min kunne bli der en natt.

    Og da lå faren min over hos mora mi, i huset i Jegersborggate, kanskje fem år etter at dem ble skilt.

    Og da var vel egentlig mora mi sammen med Arne-Thormod Thomassen.

    Men han dreiv med bygging og sånn, så han bodde i mange måneder, og nesten år, i Oslo, i 1978 da.

    Så sånn var det.

    Så her var det mye rart, som man må prøve å skjønne mer av vel.

    Vi får se.

    Kanskje han mannen til Ellen, Reto Savoldelli, fra Sveits, som hadde flere damer, tror jeg, nede i en landsby der, hvor jeg og søstra mi, (og kusina vår, Rahel), var på besøk, uten å få middag, en dag, da vi var på besøk hos tanta vår i Sveits da.

    Her ligger det nok noen ugler begravet, eller hva det heter.

    Så sånn er det.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Sommeren 1978, da var jeg og søstra mi og mora vår og stefaren vår, Arne Thormod, vi dro på ferie, til København.

    Men, da må Arne Thormod, ha flytta til Oslo, for å jobbe, høsten 1978 da.

    Og jeg mener det var sommeren, den gangen, da faren min lå over hos mora mi, i Jegersborggate.

    Og jeg bodde bare i Jegersborggate, fra 1978 til 1979, for vi bodde på Østre Halsen, før det.

    Så sånn var det.

    Og da jeg dro til mora mi på ferie, etter 1979, da tok jeg nesten alltid toget.

    Så sånn var det.

    Men broren min, Axel, han ble jo født, i november 1978.

    Jeg har jo skrevet, på blogger før, at jeg lurer på om han var en ‘bytting’.

    Ei venninne av mora mi, husker jeg, kommenterte også det, i Jegersborggate, at mora mi ikke så gravid ut, på bildene fra København.

    Men men.

    Det var ganske ofte, at mora mi hadde venninner der, det var ihvertfall ikke helt sjeldent.

    Og jeg pleide å sitte å høre på, at dem prata, i stua.

    En gang, så krafsa det i veggene, og da sa mora mi, at dem som bodde der før oss, hadde mista et marsvin.

    Men jeg sa at det var rotter, for det var det dem vanligvis sa, når det ikke var gjester der.

    Og mora mi pleide alltid å være useriøs og tulle med noe da.

    Så jeg passa på henne, og forklarte at nå jugde hu, og sa strengt da, ‘nei, det er rotter’.

    Og hva gjorde mora mi da?

    Da begynte hu å le da, for det syntes hu var morsomt og komiskt da.

    Så hu var litt sånn sofistikert og underfundig, hu mora mi, så det var ikke så lett å skjønne seg på henne.

    Men da lo hu bare da.

    Så sånn var det.

    Men Axel må da ha blitt unnfanget, November minus ni måneder.

    Hm.

    I februar 1978 da.

    Men hvis faren min var der, i august(?), eller noe, å lå over, hos mora mi, når Arne Thormod var i Oslo.

    Da burde jo mora mi ha vært mars, april, mai, juni, juli, august.

    Kanskje fem måneder på vei med Axel da.

    Hvis det her var i august da, som jeg kanskje ville tippe at det var vel.

    Noe sånt.

    Det kunne kanskje ha vært på våren og.

    Hvem vet.

    Men da kanskje faren min veit det, om Axel er ‘bytting’ da.

    Hvis det her skjedde i august, så burde vel faren min ha merka, om mora mi var gravid da.

    Hvis det her skjedde så tidlig, som i februar 1978, så var kanskje faren min faren til Axel og.

    Men det kan det ikke ha vært, for vi flytta til Jegersborgate, i mai 1978, mener jeg.

    For jeg gikk hele første klasse, skoleåret 1977/78, på Østre Halsen, for vi flytta ikke til Jegersborggate, før på slutten av det skoleåret.

    Så det var så få uker igjen, så jeg gikk ferdig første klasse, på Østre Halsen skole, og tok bussen dit da, fra Larvik, fra kanskje månedsskiftet april/mai, 1978.

    Noe sånt.

    Så mora mi må ha vært noen måneder gravid med Axel, den gangen faren min lå over, i 1978, vil jeg tippe.

    For jeg hadde nok huska det, hvis broren min var født allerede da.

    Det kunne vel ikke ha vært i 1979, etter at broren min ble født?

    Arne Thormod, han bodde jo en del i Oslo da og, i 1979, før jeg flytta til faren min.

    Vanskelig å si, men hadde mora mi latt faren min ligge over, hvis Axel hadde vært født da?

    Nei, det hadde jeg vel huska.

    Jeg tror ikke Axel var født da, da den her episoden skjedde.

    Så det er mye rart.

    Men det er mulig at faren min kan svare bedre på det her, om mora mi virkelig var gravid med Axel, om Axel kan ha vært noe slags ‘bytting’, eller noe.

    Noe rart var det vel kanskje.

    Hvorfor skulle Arne-Thormod være så lenge i Oslo.

    Det skjedde mye den korte tida jeg bodde i Jegersborggate.

    Arne Thormod bygde også hytter, oppe i Rauland.

    Det må ha vært vinteren 1978/79.

    For da bodde vi også i Jegersborggate, husker jeg.

    Og da kjørte mora mi opp dit, med leiebil tror jeg.

    Og katta vår, Pusi, var med.

    Så bodde vi på Rauland Høyfjellshotell, eller noe sånt, kanskje.

    Og vi skulka skolen, mener jeg å huske.

    Jeg hadde sånn kinokort, fra Munken Kino, i Larvik, så jeg gikk glipp av en film, husker jeg.

    Så det var et stykke ut i 2. klasse, det her.

    Og vi leide langrenn-ski, oppe i Rauland, og gikk skitur, husker jeg.

    Og katta var populær, blant de som jobba på hotellet der.

    Det var en veldig fin og rolig katt da.

    Dem hadde noe kaffefløte, som var gått ut på dato, og da fikk katta vår kaffefløte av stuepiken, eller noe.

    Så Rauland, der var det hyggelig folk, husker jeg.

    Det stedet hadde kanskje ikke så fint navn, men det var hyggelige folk der, husker jeg.

    Vi var også hos noen folk der, før vi fikk rom på hotell.

    Og da hadde en gubbe noe sånn labyrint-plastspill, som jeg skulle prøve å løse da.

    Han hadde spilt fotball, for Odd, tror jeg.

    Eller om det var Fredrikstad?

    Det var ihvertfall en kopp, eller noe, for et lag, som hadde vunnet mye, i gamle dager, men som jeg visste at ikke var så høyt oppe da, for jeg dreiv og tippa, og fulgte med på norsk og engelsk fotball.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, kollegaene til Arne-Thormod, som dreiv og bygde hytter.

    Jeg tror Arne Thormod var sjefen, eller noe.

    Men de yngre folka, de lo da, når mora vår dukka opp der, uten at Arne Thormod visste det, med leiebil da.

    Så mora vår, hu var ikke normal, kan man si.

    Og litt mannfolk-gæern, må man vel si da.

    Så om hu kan ha hatt noe problemer fra oppveksten, eller noe, hvem vet.

    Så sånn er det.

    Og katta vår, den gikk inn i spisesalen, og begynte å plage en mann, som satt der.

    Som ble litt brydd vel.

    Dem hadde vel ikke sett det, så ofte, at en katt bodde på hotell kanskje.

    Det er mulig.

    Så det var litt rart.

    Det var ikke sånn at vi hadde noe bur til katta akkurat, det var det nok ingen som hadde på den her tida.

    Men katta følte seg nok litt for hjemme, på det hotellet der, etter at katta fikk kaffefløte av stuepiken osv.

    Så sånn var nok det.

    Men det var en av de sjeldne gangene, som jeg kan huske, at ting var noenlunde harmoniske, når vi bodde hos mora vår, og det var på det hotellet oppe i Rauland der da, som mora vår plutselig dro oss med til, midt i skoleuka.

    Men, hun lot oss ikke bli igjen aleine i Larvik, som nok faren vår ville ha gjort.

    Så vi klagde ikke vi, vi syntes vel det her var minst like morsomt som å gå på skole.

    Selv om jeg ikke fikk brukt et av klippene, på det Munken-kino kortet, som jeg hadde kjøpt, på skolen, noen uker før.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Dette her må vel ha vært i oktober 1978, det da.

    Før Axel ble født.

    Siden det var snø på Rauland, mener jeg å huske.

    For vi bodde i Jegersborggate, (som vi flytta til i mai 1978), og Axel var ikke født, (han ble født i november 1978).

    Så dette må ha vært bare noen uker, før Axel ble født.

    Og jeg mener at mora vår gikk på ski, der oppe, på Rauland.

    Og jeg tror ikke hu var gravid da.

    Så jeg tror denne teorien, om at Axel er ‘bytting’, nok står ganske sterkt.

    Det vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Så her er det noe rimelig rart Illuminati/kommunist-greier ja, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    PS 3.

    For vi ikke lov å si, på skolen eller ellers, at mora vår skulle ha unge.

    Og, jeg sa det likevel.

    Til hu svømmelærerinna, var det vel, på skolen da.

    Så sånn var det.

    Som vi hadde i vikar i en norsk-time, eller noe, vel.

    Det bare glapp ut av meg.

    Men jeg fortalte det til mora mi da, og måtte si navnet på lærerinna.

    Og da ble hu helt hysterisk, omtrent, først da, eller ihvertfall anspent osv.

    Og da måtte jeg si til hu lærerinna, at det var feil, mora mi skulle ikke ha unge(!), måtte jeg si.

    Og hva skjedde to dager etter det omtrent?

    Joda, mora mi skulle ha unge likevel.

    Arne Thormod dukka opp fra Oslo, og kjørte mora mi, tror jeg han må ha gjort.

    Ikke til Larvik sykehus, som var 300 meter opp i gata.

    Neida, til Tønsberg Sykehus(!)

    Så var jeg og søstra mi, hos bestemor og bestefar i Nevlunghavn.

    Og jeg satt på, da bestefar Johannes, henta mora vår og Axel, på sykehuset i Tønsberg.

    Så sånn var det.

    Men da, måtte ikke jeg bruke opp alle myntene.

    For vi hadde nesten ingen penger.

    For vi var alene hjemme, den dagen Axel ble født.

    For Arne Thormod, kom tilbake fra Oslo, uten forvarsel.

    Og jeg lå i senga til mora mi, for mora mi ville at jeg skulle ligge der noen ganger, husker jeg.

    Arne Thormod var jo i Oslo.

    Så lå jeg i senga der, i første etasje, i Jegersborggate.

    Og da dukka Arne Thormod opp, grytidlig en morgen, i november 1978.

    Så spurte han om jeg skjønte hva som skjedde.

    Ja, han hadde kjørt mora mi på sykehuset.

    Så var jeg og søstra mi, aleine hjemme, som vi var forberedt på, etter skolen den dagen.

    Så gikk vi i kiosken, og kjøpte godteri, for nesten alle myntene.

    For mora mi hadde gitt meg noen mynter.

    Men, jeg måtte ikke bruke alle pengene.

    For, hun skulle ha Nybrott, når dem kom tilbake.

    For da, så hadde noen skrevet en fødselsannonse, i Nybrott, for Axel.

    Men, jeg skjønner ikke hvem det kan ha vært.

    Jeg gikk å kjøpte den avisa, for mora mi var hysterisk, og måtte ha den avisa.

    Og da, så hadde noen satt inn fødselsannonse for Axel da.

    At mora mi og Arne Thormod fikk en sønn da, og alt stod bra til med mor og barn osv.

    Så sånn var det.

    Så den avisa gikk jeg og kjøpte, dagen etter vel, da vi var tilbake i Jegersborggate.

    Johannes kjørte vel meg og Pia og Axel og mora vår da, tilbake til Jegersborggate.

    To dager etter, var det nok.

    For jeg fikk kjeft dagen etter.

    Da hadde Ingeborg, misforstått, når skolen min slutta.

    (Pia hadde ikke begynt på skolen enda).

    Så jeg fikk kjeft.

    Dem stod og venta, i Mazdaen da, ved televerket, i Larvik, hvor jeg hadde bedt dem om å vente.

    Men da sa dem, at dem hadde venta i to timer.

    Men det var jo bare tull.

    Bestemor Ingeborg, sa at jeg hadde sagt feil klokkeslett.

    Men jeg pleide ikke å rote med sånt.

    Og jeg huska da, at jeg hadde sagt riktig.

    Så Ingeborg rota.

    Men jeg orka ikke å krangle, for jeg tenkte dem var stressa, for det her, med at Axel ble født osv.

    Så kjørte vi kanskje på sykehuset og henta mora vår og Axel da, seinere samme dag.

    I Tønsberg.

    Noe sånt.

    Og da måtte jeg kjøpe Nybrott da, på kvelden, i Larvik.

    I kiosken ved buss-stasjonen, eller noe.

    For jeg viste at det lå noen mynter, i en skuff, i stua da.

    Så vi hadde penger til Nybrott.

    For mora vår, hu var hysterisk, siden vi hadde kjøpt godteri for de penga.

    Men jeg visste hvor det var noen fler mynter, i stua, som jeg ikke hadde rappa, men visste hvor var.

    Så gikk jeg å kjøpte Nybrott da.

    Så sånn var det.

    Men hvem satt inn annonse i Nybrott?

    Arne Thormod han så jeg bare om morgenen, 10. november, som vel Axel ble født.

    Og så kom besteforeldrene våres vel og henta oss, om kvelden.

    Så jeg lurer på det her.

    Det var så mye rart rundt fødselen til Axel, vil jeg si, så han kan nok meget vel ha vært noe slags ‘bytting’, vil jeg si.

    Så sånn er det.