http://svelviksposten.no/nyheter/aller-best-pa-skjera-og-stikker-n-1.7479633
Stikkord: 80-tallet
-
Min Bok 4 – Kapittel 64: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo III
En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.
Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.
(På vei til Sverige, da.
Ved ferjeterminalen i Horten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.
(Må det vel ha vært).
Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.
Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.
Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.
For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.
(Eller hva man skal si).
Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.
Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.
Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.
Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.
(Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).
Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.
Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.
Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.
Og røyking hadde jeg jo slutta med.
Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.
(Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.
(Med Ringnes 0.33 liters flasker.
En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.
Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).
For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).
(Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).
Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da
(Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).
Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.
Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.
Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.
For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.
Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.
Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.
Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.
Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.
Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.
Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.
Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).
(Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).
Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.
(For å forklare om det).
Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).
Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.
Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.
Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.
(Hvis han klarte å finne det).
Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.
(Virka det som, ihvertfall).
For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.
Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.
Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).
(Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).
For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.
Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.
Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).
Så det var det eneste jeg kom på, da.
Men hvitløk-Grissini.
Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.
Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).
Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).
Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.
Men men, det veit han kanskje sjæl.
(Det får man vel håpe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).
(Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).
Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.
Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.
For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.
Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.
Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨
(En gang han satt i stua der, vel).
Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.
Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.
Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.
(Eller ihvertfall klassekameraten).
Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.
Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.
For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.
Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.
Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).
Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).
Og resten kjente jo Glenn Hesler til.
Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.
Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).
(Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.
(At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).
Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).
Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.
(Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).
Like etter at jeg var ferdig, med militæret).
Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.
Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).
Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.
For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.
Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).
Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).
(Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.
Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).
Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.
På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).
Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.
(Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).
Nei, det veit jeg ikke.
Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).
Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).
Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.
Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.
Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.
Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.
Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).
For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.
Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).
Så jeg sa nok ikke noe, da.
Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.
Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.
Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.
Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 54: Mer fra kjøreskolen på Frogner
Etterhvert, så ble det jo tid for glattkjøring, mørkekjøring og landeveiskjøring, med den kjøreskolen, på Frogner.
Og jeg husker det, at den bilen jeg kjørte, på mørkekjøringa, (var det vel), den var full av vakre og smekre 17-år gamle vestkantjenter, da.
(Jeg husker at jeg kræsja litt med en av dem, når vi begge gikk ut, på hver vår side av baksetet, en gang, når vi skulle ut av bilen, av en eller annen grunn, da).
Og på glattkjøringa, så husker jeg det, at kjørelæreren plutselig ba meg om å bremse og clutche og gasse, osv., og da tok bilen vi kjørte, (som det også satt masse pene vestkant-frøkner i da), den tok en piruett, på isen, på glattkjøringsbanen der da, mener jeg.
Eller, bilen tok vel først en 180 graders piruett, (mens jeg kjørte), og så tok vi en 180 graders piruett til, etter noen sekunder, eller noe, var det vel.
Så det ble vel en 360 graders piruett tilsammen, tror jeg.
Noe som det vel kun var jeg som måtte gjøre, vel.
Så jeg ble vel kanskje litt ør i hue, av den her snurringa, da.
Så seinere, når vi skulle kjøre på en landevei, og det kom en fjernstyrt pute, mot bilen, så skjønte ikke jeg helt hva som var poenget, men kjørte bare rett på den puta, da.
(For jeg var kanskje litt ør i hue da, så jeg hadde kanskje ikke fått med meg, hva det var, som vi egentlig skulle gjøre, på den her bestemte øvelsen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, når jeg skulle kjøre ut fra en bensinstasjon, under landeveiskjøringa, (var det vel).
Så venta jeg lenge da, for å jeg var ikke helt sikker på om jeg rakk å kjøre ut.
(For jeg hadde vel sitti i bilen lenge, som passasjer, og blitt litt sløv, kanskje).
Men så plutselig så tenkte jeg vel det, at det var bare å kjøre, da.
Og da begynte noen av de unge damene, i bilen, å si at den kjøringa mi var litt på kanten da, eller noe.
(Men kjørelæreren sa ingenting, da).
Men det var så mye trafikk, på den veien, som vi skulle ut på.
Så jeg bestemte meg plutselig bare for å kjøre.
For jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen, liksom.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjørelæreren, (Anders, het han vel, en kar med mørkt hår vel), sa forresten til meg, under en kjøretime, en gang, (etter at jeg hadde hatt kjøretimer på den kjøreskolen, en stund vel).
At, ‘du burde finne deg en rik dame’.
Men det ga ikke noe særlig mening for meg.
Så da svarte jeg vel ikke noe.
(Jeg syntes vel kanskje at det temaet ble litt vel rart og personlig, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde hatt kjøretimer der en stund.
Så skulle jeg på en slags prøveoppkjøring, med en annen kjørelærer der.
Og han klagde fælt på kjøringa mi, da.
Vi kjørte blant annet forbi Maxi Skårer, og pizzarestauranten, hvor Øystein Andersen og jeg, hadde spist pizza, på Lørenskog, en gang.
Og da følte jeg meg kanskje litt hjemme, og skulle liksom kjøre superbra, da.
Men da hadde jeg visst kjørt alt for fort, sa han andre kjørelæreren, da.
Og det var visst mye annet som ikke var bra også, da.
For jeg hadde vel hatt en dårlig dag, da.
For han andre kjørelæreren, han gikk gjennom en skillsmisse, (var det vel), så han var i et dystert humør, da.
Så det var jo som et mareritt, å ta kjøretimer, på den her kjøreskolen, må man vel si.
Men jeg tenkte da det, at hvis jeg bytta til han vanskelige kjørelæreren.
Så skjønte han kanskje det, at jeg egentlig kunne kjøre bedre, enn det jeg hadde fått vist.
Så derfor gjorde jeg det, da.
Men da mente han at jeg ikke clutcha bra nok, og sånn, da.
Han mente at jeg burde clutche sånn, at man ikke kunne merke at jeg gira, osv.
Så jeg tror at han var strengere mot meg, enn mot de andre elevene.
Og en gang, når jeg skulle møte han nye kjørelæreren, ved Majorstua T-banestasjon der.
Så gikk en av de pene 17-år gamle vestkantfrøknene, (som jeg hadde vært på mørkekjøring eller glattkjøring, (eller om det var landeveiskjøring), sammen med), hu gikk gråtende ut av bilen, til han strenge kjørelæreren, da.
Så jeg lurte på hva som egentlig foregikk på den her kjøreskolen da, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg sa også det til han Anders, (da han spurte meg, under en kjøretime), at jeg bare bytta til han strenge kjørelæreren.
Og da spurte han Anders om jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen med han, som jeg hadde satt opp, engang.
Men da svarte jeg det, at det var like greit at jeg bare bytta til han andre kjørelæreren, med en gang.
For jeg trodde at han kom til å stoppe meg.
Hvis ikke han så det, at jeg kunne kjøre bedre enn jeg hadde fått vist, da.
Og jeg hadde ikke råd til å ta kjøretimer et helt år der liksom.
Så derfor bare bytta jeg til han strengeste kjørelæreren, da.
For jeg tenkte at da ville jeg bli fortere ferdig.
For jeg måtte liksom overbevise han uansett, før jeg fikk prøve meg på oppkjøringa, da.
(Sånn som jeg trodde at det var, ihvertfall).
Så da syntes jeg at det var greit, å bytte, til han dystre kjørelæreren, da.
For jeg måtte liksom ‘forbi’ han uansett, (sånn som det virka, for meg, ihvertfall).
Og når han første kjørelæreren først spurte, om den siste timen, så var det ikke noe vits i å drøye med å bytte, syntes jeg.
Så da bare sa jeg at jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen, med han Anders, da.
Og bare bytta kjørelærer, uten noe særlig om og men, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han dystre kjørelæreren, han skulle også ha det til, at jeg fant opp egne regler, og sånn.
Men da jeg kom på teori-eksamen, så var jeg den som ble først ferdig.
Og jeg fikk nesten ingen feil.
Så det var ikke sånn der ihvertfall, at jeg ikke skjønte trafikkreglene.
Så det er mulig at han dystre kjørelæreren var strengere mot meg, enn mot de andre elevene der, da.
Det er mulig.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg kjørte ned Uelands gate der.
Så følte jeg meg nok litt hjemme igjen, da.
(For jeg bodde jo en uke eller to, i Uelands gate, (høsten 1989), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og da tulla jeg litt med en som dreiv og bytta felt der.
Og lata som at jeg var helt nybegynner, da.
For det stod jo ‘Skole’, på et klistremerke, på de bilene, som vi kjørte.
Så jeg bare kjørte vanlig, da.
Så han som bytta felt, måtte kjappe seg, da.
Så jeg var litt slem og tulla, da.
For han kunne jo ikke vite om jeg var helt nybegynner, eller ikke.
Så jeg bare lot som at jeg var helt nybegynner, og bremsa ikke, da.
(Men kjørte i et jevnt, rolig tempo, da.
Og da måtte han som bytta felt, foran lyskrysset, kjappe seg, da.
For han måtte jo komme seg unna, før ‘nybegynneren’ meg, kom ‘rullende’, da.
Så jeg ble kanskje litt amper, av det her, for han første kjørelæreren sa at jeg var en ‘clutch-ekspert’, (eller noe), og han andre klagde fælt på clutchinga mi, da.
Så da ble jeg kanskje litt frustrert og amper, da.
Noe som kanskje kom litt til syne, i Uelands gate der, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og plutselig, like før jul, så fikk jeg plass på oppkjøring, da.
Og da var litt heldig, syntes jeg.
For jeg skulle kjøre ut mot Romerike der, da.
Og jeg glemte å se markert etter toget, på en sånn planovergang, da.
Så da ble jeg litt nervøs, (husker jeg).
For det var liksom flaut å stryke på oppkjøring da, sånn som jeg huska det, fra Berger og Drammen, osv.
Og jeg måtte ta en lukeparkering, (eller ihvertfall en parkering), utafor Olavsgård hotell, mener jeg at det var.
Og det gikk vel greit til slutt vel.
Og kjørelæreren syntes at det var bra, at jeg hjalp en trailersjåfør, å kjøre ut på veien.
Trailersjåføren ble glad, og nikka, da, (var det vel).
Og jeg hadde observert en bil, lenge før jeg skulle kjøre ut, fra ved en butikk, ute på Romerike der.
Så jeg fikk to særdeles bra, (eller om det var meget bra), kryss, da.
Så jeg husker at han oppkjørings-sensoren, sa til han dystre kjørelæreren da, at det var ‘veldig bra’.
(Etter oppkjøringa mi, da).
Og jeg fikk førerkort da, hos Statens Vegvesen, på Økern der, (var det vel).
Noen få dager før julaften da, i 1995.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom på jobben, og stolt viste fram førerkortet mitt, den dagen.
Så ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sur på meg, husker jeg.
For jeg hadde tatt et triks, som jeg hadde lært, det året som jeg var russ, i Drammen, (mener jeg å huske).
At for å få mindre press på seg, når man hadde oppkjøring.
Så burde man bare si på jobben, at man skulle til legen, (eller noe).
For da slapp man å bli mobba, hvis man strøyk på oppkjøringa, da.
Så jeg sa til butikksjef Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle til legen, da.
(Som jeg hadde fått tips om at man kunne si, i Drammen, (muligens av Hallvard, som jobba på CC Storkjøp), en 6-7 år, før det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 53: Kjøreskolen på Frogner
Jeg tenkte det, at jeg skulle prøve å finne meg en kjøreskole, i Oslo Vest, når jeg skulle ta kjøretimer.
(Noe som jeg begynte med rundt sommeren 1995, vel).
For jeg tenkte at da sjansene store at det var en seriøs kjøreskole, som jeg havnet på.
Noe sånt, var det vel kanskje, som jeg tenkte.
Uten at jeg husker det helt nøyaktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener at den kjøreskolen, som jeg gikk på, lå like ved Frogner kino der, i Frognerveien.
Jeg mener at eieren var en nordlending muligens, og at han første kjørelæreren min der, het Anders, (eller noe).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig navnet på den her kjøreskolen, da.
Men den het vel noe med ‘Frogner’, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg ikke husker helt nøyaktig hvor i Frognerveien, som den her kjøreskolen, holdt til, igjen.
Det var fordi, at kjørelærererne, de pleide å møte elevene, ved Majorstua T-banestasjon, (eller ved Jernbanetorget T-banestasjon).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobbet jo mye seinvakter, så jeg tok vel kjøretimer, før jobben ofte, på Rimi Nylænde, da.
Og jeg tok vel mye dobbelttimer, mener jeg å huske.
Jeg hadde jo også tatt en god del kjøretimer, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), på slutten av 80-tallet.
Men det var jo i 1988 og 1989.
Så det var jo mer enn fem år før det her, da.
Så kjøreferdighetene mine var vel kanskje litt rustne, (må man vel si), så jeg måtte ta det meste om igjen, da.
Selv om jeg vel ikke behøvde å holde på så lenge, med hver kjøreferdighet.
(Jeg klarte vel bakkestart og sånn ganske greit, mener jeg å huske).
Men lukeparkering sleit jeg vel kanskje litt med, da.
Det er mulig.
Og nå kjørte jeg jo rundt i Oslo, som er en mye større by, enn Drammen.
Så det var nok litt vanskeligere å ta kjøretimer i Oslo, enn i Drammen, (må man vel si).
Men det gikk ganske greit da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at en gang, så begynte jeg å prate med han kjørelæreren om badmintontreninga, som jeg gikk på.
Og dette var fordi at jeg hadde fått meg en blåveis, (eller blått øye, da).
Og kjørelæreren spurte meg hvordan jeg hadde klart å få det.
Og det var fordi, at Glenn Hesler han hadde tatt med seg en ung mulatt, med navn David, på badminton-treninga, en gang.
(Like før den her kjøretimen, da).
Og så spilte de to, på lag, mot meg.
Og jeg tror nå muligens, at de kanskje kan ha planlagt det, hvordan de skulle spille, for å skade meg, (eller noe).
For jeg hadde aldri sett han David, før det her, (og heller ikke seinere).
Og Glenn Hesler, han spilte badmintonballen, sånn at jeg så vidt rakk fram til den, (var det vel).
Og da stod han David klar like bak nettet og smashet badmintonballen rett i øyet på meg, da.
Og det syntes jeg at var farlig spill, da.
Jeg kunne jo ha blitt blind på det øyet sikkert, hvis han hadde truffet en centimeter til sida, (eller noe).
Så da gadd jeg ikke å spille mer, husker jeg.
Så da bare stakk jeg fra Haugerudhallen der, (husker jeg).
(Og hjem til Ungbo på Ellingsrudåsen, vel.
Med T-banen sikkert, da).
Men det er mulig at Glenn Hesler og han David fortsatte å spille, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
(Men det veit dem vel selv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var egentlig kanskje sosial og jovial på den her tida.
Og jeg hadde jo tatt med folk som Glenn Hesler, Magne Winnem og vel også halvbroren min Axel, på de her badmintontreningene, da.
Så jeg spurte kjørelæreren om han skulle bli med å spille badminton, en gang, (siden vi prata om badminton, da).
(Fordi jeg var ganske sosial på den her tida, da.
Og det var vel noe jeg hadde fra mine, (mer eller mindre tidligere), kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen.
For eksempel så var det vel sånn, at Øystein Andersen, han ble kjent med Bengt Rune, (fra Rasta), bare fordi at vi vanka, i biljardhallen til faren hans, like ved der jeg jobba, på OBS Triaden, noen år før det her, da).
Så han kjørelæreren, han dukka opp en lørdag da, i Haugerudhallen der.
Men da han slo et ganske langt slag.
Så måtte jeg vri det venstre kneet, (eller noe), for å nå den ballen, da.
Og plutselig så sviktet kneet, og jeg lå der i en ‘haug’, da.
Og da skjønte jeg jo det, at jeg nok hadde fått en alvorlig kneskade, da jeg skadet kneet, tidligere den sommeren/høsten, da jeg spilte fotball, i Frognerparken.
Så da bestemte jeg meg bare for å dra ned til Legevakta, husker jeg.
(For jeg syntes at jeg måtte finne ut hvordan skade det her var, da.
Det var jo ikke noe artig at kneet plutselig sviktet og man lå der i en haug, liksom).
Og jeg spurte de lederne der, (som het Åge osv., vel), om en av de gadd å spille litt med han kjørelæreren, da.
Siden jeg måtte ned til Legevakta, da.
Og da, så begynte vel de lederne der, i Skøyenåsen badmintonklubb, å mumle, om at jeg bare lata som at jeg hadde skada meg, eller noe, (mener jeg at jeg overhørte).
Så de lederne der var litt gretne kanskje da, av en eller annen grunn.
De var litt sure kanskje, de lederne i den klubben, da.
De informerte for eksempel vanligvis ikke om hvilken garderobe, som vi skulle bruke.
Og når jeg da skifta fra olabukse til joggebukse i Haugerudhallen der.
Så begynte de å ‘surve’ om det og da, at det ikke var bra, at jeg liksom stod i underbuksa der, for det var tenåringer, (eller noe), i den hallen, da.
Men hva hvis de hadde informert om hvilken garderobe vi skulle bruke?
Det gjorde de ikke.
Jeg kunne jo ikke bare gå ned i en garderobe, for da kunne jo det ha vist seg å være en damegarderobe, for eksempel.
Så de her lederne i Skøyenåsen badmintonklubb, de var litt sure og treige da, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så dro jeg ned til Legevakta, da.
Og jeg fikk time på Aker sykehus, for at de skulle se inn i kneet mitt, med et slags kamera, eller hva det kan ha vært, da.
Men da måtte jeg vel hente noen bilder selv, fra Legevakta, tror jeg.
Og ta med de opp til Aker Sykehus, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 33: Mer fra 1994
1994 var jo et nesten magisk år i Norge.
Det var vinter-OL på Lillehammer, det var EU-avstemning og det var fotball-VM, (i USA), hvor Norge var med, for første gang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, så var jo Gro Harlem Brundtland, (som da var statsminister), på radioen, i 1990, da jeg jobba, i Det Norske Hageselskap.
Og hu programmerte vel egentlig alle nordmenn, i forkant av vinter-OL, på Lillehammer, for hu sa jo det, at ‘det er typisk norsk å være god’.
Mens da jeg bodde på Bergeråsen, så het det seg, (om musikk osv.), at ‘det er bra til å være norsk’.
Så folk i Norge, de fikk nok litt bedre selvtillit, av det, at statsministeren sa på radio, at nordmenn var generelt flinke, da.
Faren min sa ihvertfall det, husker jeg, på 80-tallet, i ‘Ågot-huset’, at ‘Ola Dunk var sirumpa’, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg er inne på EU-valget, i 1994, så kan jeg jo nevnte det, (hvis jeg ikke har fått med det), at jeg var treig med å melde adresseforrandring, etter at jeg hadde bodd, på Abildsø.
Så valgdagen 1991, (må det vel ha vært), så måtte jeg dra til Abildsø skole, for å stemme.
Og da møtte jeg hu Lene, (fra Abildsø), på bussen tilbake igjen til sentrum, (var det vel).
Hu gikk bort til meg, som satt ganske langt bak i bussen, og spurte med en sur tone, (må man vel kalle det), hvorfor jeg dro til Abildsø når jeg ikke bodde der.
(Noe sånt).
Jeg forklarte det, at det var bare valg, annenhvert år.
Så jeg syntes ikke at det var noe å henge seg opp i da, for hennes del liksom, hvis jeg dro til Abildsø, en gang annenhvert år, for å stemme.
Det var jo egentlig ikke noe som hu hadde noe med, for å si det sånn.
Men hu var nysgjerrig på det her da.
Før hu gikk tilbake til broren sin, som holdt til et stykke lenger fremme i bussen, og som hadde brekt beinet, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når det gjaldt valget, i 1993, forresten.
Så hadde jeg på den tida, meldt addresseforandring, til der jeg bodde, på Ungbo, nemlig Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.
Jeg visste ikke hvor skolen lå, på Ellingsrudåsen.
Så jeg måtte spørre ei tenåringsjente, som stod utafor T-banestasjonen der, husker jeg.
Om veien da.
Og jeg stemte vel Fremskrittspartiet, mener jeg, i 1993.
I motsetning til Høyre, som jeg vel stemte på, i 1991, (på Abildsø der), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I 1994, så stemte jeg forresten ‘ja’, i EU-avstemninga, da.
Og man kunne ikke gå på byen, i tida før EU-avstemninga, uten at det ble diskusjon om EU, husker jeg.
Folk delte ut ‘ja til EU’ og ‘nei til EU’-buttons, i hytt og pine, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde vært student og avtjent førstegangstjenesten.
Fra 1989 til 1993.
Så hadde jeg jo ikke hatt så mye penger, å bruke, på klær, osv.
Det meste av pengene hadde gått til røyk og mat, osv.
Siden jeg fikk bedre appetitt, av å være i militæret, og jobbe mye, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så party-dressen min, fra 1989, den var helt utslitt da, så den kunne jeg nesten ikke bruke lenger.
Og for eksempel ‘A Clockwork Orange’ t-skorta mi.
Den hadde blitt litt hakket opp, i sentrifugemaskinen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse der.
Så den var det liksom hakket en god del hull i, nederst på ryggen da, husker jeg.
(Noe som jeg fikk ‘tyn’ for, av Bø, i Geværkompaniet, var det vel.
‘Vet du hvor mye en t-skjorte koster eller’, var det noen som sa der.
Og jeg hadde jo kjøpt den t-skjorta selv, så det visste jeg jo.
Den kosta vel 100-200 kroner vel.
Men jeg hadde ikke så god råd, på den her tida da, siden jeg brukte mye penger på røyk og varmeposer osv., i militæret.
Og mye penger på mat også, siden jeg ikke likte maten i militæret, og fikk god appetitt, av denne tjenesten da, siden vi trente mye og var mye ut i skog og mark, var det vel antagelig).
Men jeg hadde nok med å bruke penger på mat, røyk og Clerasil, osv.
(Siden jeg hadde noen få kviser da, som jeg irriterte meg over).
Så jeg hadde ikke så mye penger, å bruke, på klær.
For jeg måtte jo betalte husleie og sånn selv, selvfølgelig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg følte meg vel kanskje litt ‘naken’, uten den party-dressen min, på byen, da.
For før jeg flytta til Oslo, i 1989, så pleide jeg jo ikke å gå så mye ut på byen.
(Unntatt i russetida, da).
Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle kle meg, på byen, i Oslo, når jeg ikke hadde den party-dressen lenger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke bare jeg som hadde dårlig råd, på begynnelsen av 90-tallet.
Det var jo nedgangstider, og på reklameplakatene, til en bank.
På T-banestasjonene, i Oslo.
Så stod det ‘Don’t Worry’, (som i en kjent sang, fra slutten av 80-tallet).
Men så hadde noen streket over ‘Don’t’.
Så det stod ‘Worry’, da.
Så det var liksom i tidsånden å bekymre seg over dårlig økonomi, på midten av 90-tallet.
Norge var liksom i en bakrus etter jappetida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg leste det, i Aftenposten, hvor noen ungdommer, fra Oslo, ble intervjuet.
Og der stod det det, at det nå var greit å gå ut på byen, i bare olabukse og en fin genser liksom, i 1994 en gang, (må det vel ha vært).
Så etter at jeg leste det her, så begynte jeg vel å gå ut på byen mer selv, i bare ‘vanlige’ klær, da.
I motsetning til olabukse og dressjakke, som jeg hadde gått ut en del med, (når jeg ikke gikk i dressbukse også da), i Oslo, i årene før det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg hadde jo hørt det, av hu Anne-Lene, som bodde på Abildsø, skoleåret 1989/90.
At merker som Levis osv., ikke ble regna som kule lengre da, i Oslo.
Men at Paprika var et så kult merke, da.
Men jeg syntes vel ikke at Paprika virka så kult selv.
Og merkeklær var jo også dyrere, enn ‘vanlige’ klær.
Så etter militæret, så ble det vel til, at jeg mye slutta å kjøpe merkeklær, men heller kjøpte merker som ‘L.O.G.G.’ osv., på Hennes og Mauritz.
Altså klesbutikkene sine egne merkeklær da.
(Ihvertfall vanligvis).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg tenkte nok mest på jobb, på den her tida.
Jeg husker det, at jeg hadde kjøpt en sånn grønn bestefarskjorte, som var for lang, på arma, en gang.
Og som jeg gikk med, på byen, da.
Og da fikk jeg høre det, at noen folk baksnakka meg, husker jeg, og sa at det var ikke sånn de genserne skulle være da.
(Altså, at de skulle ikke være for lange på arma, da, visstnok).
Og dette var like før EU-avstemninga, husker jeg.
Og jeg husker det, at noen damer i Rosenkrantzgata, (eller noe), plutselig sa til meg det, at de trodde det, at jeg var mot EU.
(For dette var kanskje helgen før EU-avstemninga da.
Så folk var kanskje, (mer eller mindre ihvertfall), bare opptatt av den her avstemninga, da).
Men jeg fortalte dem det, at jeg var for EU.
Og da ga de meg en ‘ja til EU’-button, mener jeg å huske.
(Som de muligens hadde fått på en nattåpen stand da, eller noe sånt, kanskje).
Og da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, husker jeg.
For jeg ble kanskje litt mer keitete, ovenfor damer, etter militæret, da.
Siden jeg jo ikke hadde den party-dressen min lengre.
(For det første).
Og jeg følte meg kanskje litt naken på byen, uten den, da.
Og siden jeg nok er enig i at det var sånn, som Andre Willassen og Magne Winnem sa, da de var i militæret.
(På toget ned til danskebåten Petter Wessel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
At man nok ble litt mer interessert i damer, av å være i militæret, da.
(Av en eller annen grunn).
Så damesjekkinga mi, som vel hadde gått ganske greit, som student.
Den gikk litt mer trådt, i tida etter militæret, da jeg hadde dårlig råd, og kanskje følte meg litt utafor, da.
(For jeg var kanskje ikke like i takt med tidsånden, rundt 1994, som jeg var som ung student, i 1989.
Jeg hadde jo for eksempel ikke vært på ferie i England, hver sommer, på 90-tallet.
Sånn som jeg var, omtrent hver sommer, på slutten av 80-tallet.
For jeg hadde ikke penger til å dra så mye på ferie da, på begynnelsen av 90-tallet.
Så jeg følte meg kanskje litt kjedeligere, på begynnelsen av 90-tallet, enn jeg gjorde, på slutten av 80-tallet, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men min skuffelse var ganske stor da, på valgkvelden, når det ble klart, at det nok ble ‘nei’ til EU.
Det var ganske jevnt, og på begynnelsen av kvelden, så var det vel ikke klart, om det kom til å bli ja eller nei, til EU.
Men på slutten av kvelden, så var det vel ganske klart, da.
Og det var ikke noe artig for meg, (syntes jeg), som bodde sammen med to EU-motstandere, som Pia og Glenn Hesler, på Ungbo der, da.
Hva Rune og Hildegunn mente om EU, det fant jeg aldri ut.
Jeg ble vel aldri så godt kjent med de.
Vel av naturlige grunner, siden de jo var et par da.
(Som pleide å isolere seg en del, på Ungbo der, da).
Og det var vel også ofte intriger, på Ungbo.
Som kanskje kom litt i veien.
Og han Rune, han var jo også homo, (som jo Hildegunn og Pia hadde sagt, ihvertfall).
Og jeg var jo fra et sted, (Bergeråsen), hvor det ikke fantes homoer.
Så jeg var vel hele tiden rimelig skeptisk til han Rune da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På valgdagen, forresten, (for EU-avstemninga), så husker jeg at jeg kikka på VG og Dagbladet, utafor Narvesen-kiosken, på Ellingsrudåsen der.
Før jeg skulle gå ned til skolen der, for å stemme, da.
Og da ble jeg litt sjokkert nesten, husker jeg.
For på forsiden av både VG og Dagbladet, så var det det samme, fæle bildet, av Kaci Kullmann Five.
Et stort bilde, hvor hu så veldig sliten ut da, (husker jeg).
Så det var vel kanskje ikke så rart, at det ble nei til EU, i Norge, i 1994.
For folk ble kanskje påvirka, av at både VG og Dagbladet, (de to største løssalgsavisene), hadde det samme, stygge bildet, av ja-sidens leder, Kaci Kullmann Five, utover hele forsiden sin, da.
Det var nesten som at EU-valget i Norge, i 1994, var ‘fikset’, kan man vel kanskje si da, (til en viss grad, ihvertfall), mener jeg.
Hvorfor samarbeidet VG og Dagbladet om å publisere det samme, stygge bildet, av Kaci Kullmann Five, denne valgdagen?
Nei, her satt det nok noen over både VG og Dagbladet, som ikke ville at Norge skulle bli med i EU og trakk i tråder, vil jeg nok tippe på.
Jeg syntes ihvertfall at dette virka veldig rart da, husker jeg.
At både VG og Dagbladet hadde den samme forsiden, hvor de liksom forstørret opp det slitne trynet til Kaci Kullmann Five, da.
Og gjorde det til den eneste saken omtrent, på valgdagen, at hu så sliten ut, da.
Nei, da spilte de på folks følelser, mener jeg, at man vel må si.
Hva var det som skjedde her, egentlig?
Hvorfor hadde både VG og Dagbladet denne samme, vel manipulerende forsiden, denne valgdagen?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Og etter det her EU-valget, (som jeg ble så skuffet over resultatet av, husker jeg), så jeg har vel aldri stemt igjen, må jeg innrømme.
For jeg har nesten sett på det som bortkastet tid, da.
Selv om jeg skjønner det, at hvis alle tenkte sånn, så hadde det jo ikke blitt noe folkestyre.
Men jeg ble så skuffet, etter det EU-valget.
Og jeg har heller ikke vært sikker på, om jeg skulle stemme Fremskrittspartiet, eller Høyre, i tida etter valget, i 1991.
Og da jeg bodde på St. Hanshaugen, så visste jeg ikke hvor stemmelokalene var engang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var ikke sånn, at jeg bare spilte tennis, badminton og fotball, på fritida, sammen med Magne Winnem, Glenn Hesler og Axel, på den her tida.
Jeg gikk en del på byen, aleine og, noen ganger.
Og jeg husker at jeg pleide å kjøpe noen musikkblader på Narvesen, på den her tida.
Og etterhvert også et magasin, som het FHM, (For Him Magazine), som jeg pleide å kjøpe, en del år, før det kom en norsk utgave, av dette bladet.
Selv om det kanskje var litt seinere, på 90-tallet, at jeg begynte å kjøpe det bladet.
Jeg gikk også på Deichmanske bibliotek, på den her tida, (den avdelingen nede i sentrum), og lånte bøker av Hamsun og Mykle, med flere.
Og en gang, så møtte jeg Ungbo-dama, (Ann Bakke?), på ‘Hoved-Deichmanske’ der, husker jeg.
Mens jeg leita etter noen bøker som jeg syntes at det virka fristende å lese, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Et band, som jeg husker at jeg leste om, i de musikkbladene, som jeg kjøpte, på Narvesen, på begynnelsen av 90-tallet.
Det var et band som hadde sanger som het ‘So Young’ og ‘Metal Mickey’ vel.
Suede het det bandet, så jeg, når jeg søkte på nettet nå.
(Og de hadde også en annen sang, som jeg kjente igjen ved navn ‘Animal Nitrate’, så jeg på nettet nå).
De fikk jeg litt sansen for, etter å ha hørt de på radio, osv., (husker jeg).
(Allerede den siste tida mens jeg var i militæret, vel.
For jeg mener at dette var mens stereoanlegget stod på rommet mitt).
Vi mistet etterhvert MTV, på Ungbo der.
Siden Janco ikke ville ha MTV lengre, (av en eller annen grunn).
Så vi fikk en fransk musikkkanal istedet.
Som ikke hadde like stor variasjon, i musikkvideoene, som MTV hadde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg husker en sang, som het ‘Le Neue Westerns’, (eller noe), ‘de nye vestlige’, blir det vel.
Og en annen sang, med en bil, i musikkvideoen vel, som jeg ikke husker nøyaktig hva heter nå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvis jeg jobba tidligvakt, så hendte det også, at jeg gikk av T-banen, på Tveita, på den her tida.
Og gikk rundt og ‘glante’, på matvarene, i ICA-butikken på senteret der.
Som var en ganske bra butikk da, med egen ferskvaredisk, osv.
Jeg husker at jeg dro med meg noen brosjyrer hjem, hvor det stod informasjon om biff, osv.
Og at jeg noen ganger pleide å kikke, i ferskvaredisken, på ICA Tveita der, etter hvilken biff som var mest moden, og som var billigst i forhold til hvor mør den var, osv., da.
For det fantes mange forskjellige bifftyper da, lærte jeg, av den brysjyra, fra opplysningskontoret for kjøtt, (var det vel).
Indrefilet er den møreste biffen, (og derfor også den dyreste, ofte).
Så kom ytrefilet.
Fulgt av mørbrad og entrecote.
Jeg var ikke så glad i entrecote, for jeg syntes at det var for mye fett, på den biffen.
Men ytrefilet og mørbrad, det var jeg glad i, da.
Og indrefilet da, selvfølgelig.
Men den bifftypen, (indrefilet), den var så dyr, så det kjøpte jeg vel omtrent aldri, tror jeg.
Men jeg kunne kjøpe for eksempel et stykke ytrefilet der da, hvis den var på tilbud.
(For de pleide ofte å ha et eller annet slag på tilbud, da.
Og da hadde jeg råd til å kjøpe med noe bra mat da, syntes jeg).
Og da pleide jeg ihvertfall en gang å se på alle biffstykkene, i disken der, husker jeg.
For å se hvilket biffstykke som så mørest ut da, samtidig som at det ikke hadde dårlig dato.
Og jeg klarte vel å få de biffene jeg kjøpte der ganske bra vanligvis vel.
Selv om det ikke var så ofte, at jeg gikk på ICA Tveita der, og så på mat.
Men jeg hadde nok ikke så mye annet, å drive med, på den her tida.
Så da lærte jeg meg for eksempel litt mer om kjøtt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis jeg jobba tidligvakt, på Rimi Nylænde.
Så kunne jeg noen ganger gå rundt i Oslo sentrum, og se i masse forskjellige matbutikker, husker jeg.
For jeg var jo på fruktkurs etterhvert og.
Så jeg lærte både om kjøtt og frukt da, på den her tida.
Og syntes at utenlandske brustyper som Cherry Coca Cola, osv., var gode, etter å ha vært mye i England osv., i sommerferiene.
Så jeg syntes at var artig, å se i de forskjellige matbutikkene, i Oslo sentrum, da.
Om de hadde noen spesielt gode fruktslag, eller noe annet morsomt da, i vareutvalget.
For etter en sånn tidligvakt, så var jeg kanskje rimelig trøtt da.
Og kanskje glad for å komme meg ut av butikken.
Og fornøyd med meg selv, fordi at jeg hadde gjort unna alt arbeidet jeg skulle, kanskje.
Så da hendte det at jeg satt på med T-banen, ned til Oslo sentrum, og gikk rundt i matbutikkene, (og også i andre butikker da), og så litt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også en forandring, med snacks-typen Kims Sprø OL-ringer, på den her tida, (husker jeg).
(Den snacksen, den ble jo nesten min favorittsnacks, da den kom på markedet, før OL, i 1994, husker jeg).
Den snacksen, den skiftet plutselig navn, til ‘Sprø Luringer’, husker jeg.
Et navn som undret meg litt, husker jeg.
Men jeg syntes også at dette var et litt artig navn, da.
Så jeg fortsatte å spise minst like mye av denne snackstypen da, (selv etter navnebyttet), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Ungbo, så spurte Glenn Hesler og Pia meg en gang, om jeg likte Seinfeld.
Men den serien, den hadde jeg ikke fått helt øynene opp for, husker jeg.
Kanskje fordi at jeg hadde vært et år i militæret, og derfor gått litt glipp av den serien da.
Det er mulig.
For seinere, da jeg bodde på St. Hanshaugen, (når jeg ble litt mer vant til den serien), så syntes jeg etterhvert at Seinfeld var litt morsomt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Nå har jeg gjort om på indekseringen mm., på Min Bok – Andre Bind. Så får vi se om CreateSpace godkjenner endringene. Vi får se
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
