Stikkord: 80-tallet

  • Min Bok 2 – Kapittel 65: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En dag, mens jeg bodde hos Mette og Arne.

    Så sa Mette til meg, at Barnevernet skulle på besøk der.

    Den samme dagen, (var det vel).

    Og hu ville at jeg også skulle være der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dame og en mann, fra Oslo kommune, dukka opp der da.

    Jeg fortalte dem, at dette med Barnevernet, det ble som noe litt rart for meg.

    For jeg hadde jo bodd alene som barn.

    Så jeg syntes at det var rart, at de besøkte Axel, som bodde hos Arne og Mette da.

    Siden jeg selv aldri fikk besøk av Barnevernet, alle de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, Glenn og jeg, vi hadde jo en litt fleipete tone, oss imellom, på fritiden.

    Så noen ganger på jobb, på OBS Triaden, så begynte jeg å bruke den tonen der og, husker jeg.

    Det var en som het Anders vel, (med mørkt hår vel), som jobba på gølvet, på OBS Triaden der.

    Og han sa en gang til meg, at ‘du har fått for liten bukse’.

    (En gang som jeg gikk rundt på gølvet der, og skulle finne prisen på en vare kanskje, eller noe).

    Og da kontret jeg med en gang, (for jeg likte ikke at han vurderte meg så nøye kanskje da. Han karen var ikke sjefen min, eller noe, da, for å si det sånn.), og sa med en gang tilbake, at ‘du har fått for liten hjerne’.

    Noe jeg fortalte om, til Øystein og dem da, etter jobben en dag, da sikkert.

    Og dette ble til et nytt fenomen, som vi vel kalte for ‘hjernevitser’, og som vi noen ganger prata om da.

    Det var liksom nesten som noe påtvunget dette.

    At alltid når Øystein, Glenn og jeg, hang sammen.

    Så måtte vi være så vittige og som noen ordkunstnere eller komikere nesten da.

    Så dette ble kanskje litt slitsomt, i lengden.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    OBS Triaden, det var jo en veldig stor matbutikk, nemlig et såkalt hypermarked da.

    Og det jobba vel over 50 personer der vel, hvis jeg skulle tippe.

    Og det var stadig noe krøll, husker jeg, med de andre som jobba der.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, og var nok ikke så høy i hatten, ovenfor de her Romeriks-folka da.

    Og det var veldig travle dager, i kassa, på OBS Triaden der.

    Så i begynnelsen der, når noen fra Ferskvaren dukka opp, og henta en røykpakke, i kassa mi, og sa at de skulle betale for den seinere.

    (Ei ung med mørkt hår der vel.

    Og muligens hu litt eldre der).

    Så lot jeg dem få røykpakka, mot løfte å betale seinere, i starten da.

    (For dem overraska meg kanskje, mens jeg var stressa der da, i begynnelsen, eller noe.

    Det var nesten sånn at dem rana meg da, for å si det sånn).

    Jeg var liksom i et sånt ‘kunde-service-modus’ da, når jeg satt i kassa der.

    Men jeg husker at jeg skreik ut, når jeg så dem en gang, på spiserommet.

    At dem måtte betale for røykpakka da.

    Og da skjedde vel ikke det.

    Men de her Ferskvare-avdeling-folka, de slutta ihvertfall å gå for å hente røyk, i kassa mi, uten å betale med en gang da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, at jeg ikke ropte på kassalederne, om sånne her ting.

    Men hun Helene fra Finland, hu hadde kanskje en litt for personlig tone da.

    Og hu litt eldre, hu hadde jo mista sønnen sin, og sånn, så det ble litt rart med hu og, syntes jeg.

    Og hu Carmen, hu var også veldig sånn feminin, (eller hvordan man skal forklare det igjen).

    Og det samme med hu Liss da.

    Ingen av disse fire hadde vel noe særlig naturlig autoritet, vil jeg si.

    Så det var liksom bare som vanlig prating, (som på fritida), det som skjedde på jobben der, syntes jeg.

    Det var ganske flatt der da, må man vel si.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde jobba på Hageselskapet, hvor det var høye direktører, osv., at jeg ikke reagerte helt, på de her kassalederne, på OBS Triaden da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge og meg, vi ble noen ganger brukt på gølvet, da jeg hadde det seks-måneders vikariatet der.

    En gang, så måtte vi fylle opp en stor kjøledisk, med en kilos Norvegia-oster, husker jeg.

    Dette var vel noen som hadde dårlig dato, og som skulle selges billig vel.

    Noe sånt.

    Men det var mye rart da.

    Og vi måtte stable osten to ganger, for vi hadde ikke stabla dem fint nok, den første gangen da.

    Sa han storebroren til hu lyshåra ‘snella’ i frukta der, var det vel.

    Så det var rimelig strengt da, når det gjaldt butikkstandard, på Matland/OBS Triaden.

    De gutta som jobba på gølvet der, de var skikkelig ‘proffe’ da, når det gjaldt å få butikken til å se bra og sånn da.

    Det var liksom ikke noe sånn ‘hulter til bulter’ der.

    Der skulle det mer være som i Amerika, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Der skulle butikken se tipp-topp ut da, (selv om det etterhvert ble OBS der, som kanskje ikke hadde så bra rykte, for å ha bra standard vel.

    Som for eksempel MAXI Skårer kanskje).

    Det lå jo også en OBS, på Løren, (ved Sinsen, eller Økern, vel), og den så litt trist/slitt ut, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg var med Knut Hauge og Lene dit engang vel.

    Men i Lørenskog, så var det så stor konkurranse, mellom matbutikkene da.

    Så butikken skulle liksom se tipp-topp ut da, uansett om den het Matland eller OBS Triaden da.

    Og det var ikke sånn, at alle slutta, når butikken begynte å hete OBS Triaden liksom.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Det var mye de samma folka, som fortsatte å jobbe der, (også etter at det ble OBS Triaden), ihvertfall når det gjaldt folka på gølvet, virka det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg og en annen i kassa, (muligens Knut Hauge vel).

    Vi ble opplært, av en av gutta på gølvet, (muligens han broren til hu lyshåra i frukta vel).

    Til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden der da.

    Og jeg husker forskjellen på hvordan jeg ble opplært, til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden, og på Rimi.

    På Matland/OBS Triaden, der skulle varene trekkes fram da, (som på Rimi).

    Men hvis du hadde en enkelt vare, til overs, fra den fremste esken, i hylla.

    Så skulle man dytte den varen, bak den bakerste esken da.

    Sånn at man bare så den fulle esken da.

    Mens på Rimi, så skulle man ikke legge varer, bak eskene, i hylla.

    Men hvis det var noen løse varer, (når man ryddet hyller), i Rimi.

    Så skulle disse stilles foran eskene da, i hylla.

    (Men varene skulle fremdeles trekkes fram da, sånn at de stod kant-i-kant, med fronten på hylla da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som vi var på campingferie i Sverige forresten, sommeren 1991.

    Så hadde det visst vært en episode, i butikken, på campingplassen der.

    Dette var muligens mens jeg var og chatta med hu pene, svenske, toppløse blondinna, (som jeg bomma røyk av), sammen med Magne Winnem, (på stranda der).

    For det her fikk jeg seinere referert, av Øystein Andersen, var det vel.

    Og det var at Kjetil Holshagen og Øystein og/eller Glenn vel.

    De hadde altså gått i butikken, på campingen der da.

    For å kjøpe noen sånne is-brikker til å ha i en kjølebag kanskje, (eller noe sånt da).

    Også hadde en unge begynt å skrike så fælt, inne i den camping-butikken der da, (fortalte Øystein da, var det vel).

    Og da hadde det visst smelt fra Kjetil Holshagen, at ‘ta og skyt den ungen da’.

    Også hadde visst noen svenske damer der blitt sure da.

    Og sagt noe sånt som, at ‘skjuta ungen? Vi kan inte skjuta ungen’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 64: Mer fra Gøteborg

    Øystein, Glenn, Magne, Kjetil og meg.

    Vi dro en eller to ganger til Liseberg.

    For de fleste av oss var jo Blackjack-spillere, (eller ‘Svarte-Jonas’, som Øystein kalte det spillet).

    For i en spillehall, ganske langt inne, på Liseberg der, så hadde de Blackjack-bord, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som vi var på Liseberg, denne ferien.

    Så kom vi tilbake til bilen, som Øystein hadde lånt av faren sin vel.

    Også hadde en plate, som Øystein hadde kjøpt, i en spesial-platebutikk, for heavy-musikk, (var det vel).

    Den hadde bøyd seg skikkelig, i sola da, husker jeg.

    (Der den lå i baksetet av bilen da).

    Så det var varmt disse dagene, må man nok si.

    Så dette var vel kanskje i juli-måned da, i 1991, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nordstan-senteret het forresten det senteret, hvor vi pleide å handle mat, (når vi ikke dro på OBS da).

    Og noe av det rareste, med denne ferien.

    Det var at Øystein og Glenn de ville nesten hver dag, henge i en, (litt luguber vel), spillehall/bule, i andre etasje, på Nordstan-senteret der.

    Et sted hvor vi tre andre, (Magne, Kjetil og jeg), ikke gikk inn døra til, engang.

    Magne, Kjetil og jeg, vi ville heller gå rundt i Gøteborg Sentrum, og kikke på damene kanskje, og sitte og spise noe mat, på en fortausrestaurant, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da vi kjørte på motorveien, fra Askim Camping, og inn til Gøteborg.

    Så var det Øystein som kjørte.

    (Oftest var det vel Glenn som kjørte tror jeg.

    Disse to bytta vel på å kjøre vel).

    Og så begynte plutselig Øystein, å skulle ta feltskifte.

    Også var det en bil, i blindsona hans.

    Som han ikke så da.

    Så Øystein kjørte jo nesten inn i en bil, som lå i blindsona hans da.

    Når han skulle skifte felt, på motorvegen i Gøteborg der da

    Men den bilen som lå i feltet utafor oss, den tuta vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ofte, (eller ihvertfall en gang iblant), så pleide også Glenn, å kjøre feil, i Gøteborg.

    Ihvertfall så hendte det, (et par tre ganger der), at han eller Øystein, tok en 180 graders-sving, midt i veien.

    (Hvis det var lite trafikk der da).

    Og da hendte det, at det smalt fra meg, at dem ‘tok en spansk en’.

    (Som var et kjent uttrykk, fra oppveksten min, på Bergeråsen, husker jeg).

    Men da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, at dem ‘tok en afrikansk en’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så kjørte vi ved siden av en bil full av svenske damer, som vi vel også sa hei til, gjennom vinduene på bilen, mener jeg å huske.

    Når vi skulle til Nordstan-senteret der en gang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og meg, vi pleide jo å ofte å krangle, liksom om hvem som skulle være ‘sjefen’ av oss to, (eller hva man skal kalle det).

    Jeg var jo eldst.

    Men jeg hadde jo ikke lappen og bil.

    Og Øystein hadde jo mye mer penger å rutte med, enn meg.

    Og han hadde også mange flere kamerater osv., ute i Lørenskog der, osv.

    Uansett hva det kom av, så ga Øystein meg et mareritt, på den her turen, husker jeg.

    Så jeg måtte prøve å ta igjen litt.

    For Øystein var så sur og spydig mot meg, på hele turen da.

    Så tilslutt så smalt det vel fra meg, at jeg ikke orka noe mer ‘Øystein-fascisme’, (eller noe sånt).

    For jeg syntes nok at han oppført seg litt som Hitler da, eller noe.

    Og dette ble et fast uttrykk ihvertfall, som Øystein brukte mye selv etterhvert, at det og det, var ‘fascisme’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var jo ganske liberal, så når vi begynte å tulle sånn, og si at det og det var ‘fascisme’.

    Så skulle jeg vel være enda mer morsom da.

    Også begynte jeg å kalle politiet for ‘Gestapo’.

    Og Securitas, (som hadde vaktholdet, på Askim Camping der), for ‘Securitate’ da, (etter noen sikkerhetsstyrker, som de hadde hatt i Romania, før jernteppets fall, noen år før det her da).

    Bare for å være morsom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På fritida, på campingplassen der, så pleide vi enten å spille badminton eller sjakk.

    Det var vel sånn at Glenn, Øystein og meg, vi spilte alle tre sjakk, ihvertfall vel.

    Og Magne Winnem spilte vel også sjakk.

    Og badminton det spilte vel Magne Winnem, Glenn Hesler og meg, tror jeg.

    Og muligens også Øystein.

    Men om Kjetil Holshagen spilte badminton eller sjakk, det tviler jeg vel litt på vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var noen på den campingplassen, som spilte badminton, med noen kjempestore badminton-racketer, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og det var vel to damer, som var i den Skåne-gjengen, mener jeg vel å huske.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hang Øystein og jeg, borte ved burgersjappa der, på campingplassen.

    (Av en eller annen grunn).

    Også dukka det opp ei veldig pen svensk tenåringsjente der.

    Som kanskje var så ung at hu dro på ferie, med familien sin.

    Men jeg var vel fortsatt bare 20 år selv, så jeg begynte å tulle litt med hu her svenske jenta da, som var 16-17 år kanskje da.

    Og tok en tulle-samtale, etter en sang, som jeg hadde sett på TV, (og som Kjetil Holshagen hadde digga vel), da jeg bodde på Bergeråsen, (på 80-tallet da).

    Så jeg spurte hu pene jenta da.

    Om, ‘hva heter du då?. Hva heter du då?’.

    (Etter en svensk sang da).

    Også sa jeg sånn, ‘jag heter Lennart. Jag heter Lennart’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da svarte hu pene svenske jenta da, at hu var fra det og det distriktet, i Sverige da.

    (Et sted jeg ikke hadde hørt om før, tror jeg).

    Men hu forklarte det da, at det var ‘et landskap’, da.

    Og spurte, ‘forstår du?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For jeg ble litt flau, siden jeg ikke visste hvor det her stedet var da.

    Og hu jenta var kanskje litt ung da, siden jeg regna med at hu var på ferie sammen med foreldra sine kanskje.

    Selv om hu var sånn 16-17 år vel, hvis jeg skulle gjette.

    (Hu så ihvertfall så gammel ut vel.

    Og var veldig pen da).

    Øystein bare stod og så på det her vel.

    Mens jeg tulla da.

    Og hu jenta gikk til TV-stua, eller noe sånt der, kanskje.

    (Hvor vi aldri pleide å henge da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var i Gøteborg, i 4-5 netter kanskje.

    Og jeg var jo vant til å bo aleine.

    Så det ble litt rart for meg, etterhvert, siden jeg ikke fikk runka og sånn da, (for å være ærlig).

    Så en natt, så prøvde jeg å snike meg inn på herredoen der, for å ta meg ‘en stille Anders da’.

    Men det var litt uvant for meg, å runke på en sånn do.

    Men jeg hadde noe solkrem, (eller noe), som jeg prøvde å ta på pikken, mens jeg runka.

    Men det funka ikke.

    Men jeg mener å høre at noen svensker hørte at jeg runka på doen der da.

    (Selv om dette var midt på natta vel).

    Så dette var en frustrerende ferie, husker jeg.

    For jeg klarte vel ikke å runke til jeg fikk orgasme da, når det var folk overalt, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ble litt sløv, på slutten av den her ferien da.

    Og glemte å betale for burgeren en gang, husker jeg, i burgersjappa, på campingen der, (og sånn), da.

    Og jeg fikk også dårlig mage, på grunn av det svenske brødet vel.

    Så den siste dagen vår der, så var jeg lenge på do.

    (Muligens fordi jeg prøvde å runke igjen kanskje.

    På et toalett på Nordstan-senteret, var dette vel).

    Og da ble Kjetil Holshagen sur, husker jeg, fordi jeg var så lenge på do da.

    Og sa at han og Magne Winnem, (var det vel), hadde møtt masse svenske damer, utafor doen da, mens jeg hadde vært på do, osv.

    Så noe var det ihvertfall.

    Kanskje hu fine, toppløse, lyshåra, svenske dama, i begynnelsen av 20-åra, som Magne Winnem og jeg traff, i begynnelsen av den her ferien.

    Som fikk meg til å bli litt sånn døsig og utilfreds da.

    Hvis det ikke var hu fra Skåne da, som åpna en ølflaske, med kjeften sin, foran meg.

    Eller om det var hu veldig fine ungjenta, som var fra et svensk landskap da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Jeg ‘klikka’ uansett litt ihvertfall der, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at vi lå og solte oss, på badestranda der.

    Og da var det noen damer, fra Sverige, som vi prata med der.

    Og jeg, (var det vel), spurte om det var noen bra utesteder, i Gøteborg.

    Og de damene svarte da, at like ved en kirke, (som jeg spurte om var en stenkirke, noe de bekreftet), så var det et bra utested da.

    Om man ikke hadde noe imot mørkhudede, eller noe, understreket de damene så.

    Jeg svarte ikke noe da.

    Men jeg spurte om det var ved den stenkirken da.

    Men Magne Winnem og jeg, (som var de av oss, som var mest hyppe, på å komme oss ut på byen, om kvelden, i Gøteborg).

    Vi kom oss aldri på noe utested der da.

    For Glenn og Øystein, de hadde ikke lyst til å dra på noe utested.

    Og Magne og jeg, vi da ha tatt drosje eller buss, noe som ble veldig ‘prosjekt’ da, (må man vel si).

    Og å få Glenn og Øystein til å være sjåfører, for Magne og meg, der.

    Hvis vi skulle på diskotek.

    Det kunne vi nok bare glemme, tror jeg.

    Det prøvde vi vel ikke på engang, å få til, tror jeg.

    For de var ganske sure og sære da, under den her ferieturen vel.

    (Og ellers og, til vanlig, til en viss grad, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 63: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Det var ikke bare Blenda, Hanne-Panne, Skurt og Benk-ern, som fikk klengenavn, av Glenn og Øystein.

    Neida, jeg selv ble etterhvert kalt for ‘Riple’, av de her gutta.

    Dette klengenavnet, det fikk jeg slengt i trynet, en gang, når jeg var på besøk hos Øystein, (husker jeg).

    Og Glenn Hesler også var der.

    Omtrent på samme måte som måte, som jeg fikk slengt det i trynet, at dem skulle starte opp automatfirma, uten at jeg fikk være med, men bare eventuelt fikk lov til å ‘kjøpe aksjer’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var vanskelig for meg, å hevde meg noe særlig, ovenfor Glenn og Øystein.

    Når jeg bare for det meste jobba på OBS.

    Og ikke hadde hverken lappen eller bil da.

    Så jeg var nok den av oss tre, som ble mest tulla med.

    Altså at jeg fikk flest meldinger da.

    Men jeg ga liksom aldri opp da.

    Etterhvert så prøvde jeg å si sånn.

    At, det og det, (som jeg ikke husker hva var nå), det ville jeg ikke gå med på, for jeg var jo ‘en fri mann, i et fritt land’.

    Jeg måtte gå så langt, som å si noe jeg hadde hørt Stutum, (eller hvem det var), si på radio da.

    I mitt forsøk på å få fred da, fra liksom ‘hersjingen’, til Glenn og kanskje spesielt Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet forresten ikke hvorfor Glenn og Øystein begynte å kalle meg for Riple.

    Det virka som for meg, at dette var noe de hadde diskutert om, mens de hadde jobba, i automatfirmaet, eller noe.

    Og det var kanskje et ordspill på Ribsskog da.

    Men Riple, liksom.

    Jeg må innrømme at jeg seinere har lurt på.

    Om ‘Rip’, liksom var for ‘R.I.P.’, (altså Rest in Peace), som sikkert stod på et av Iron Maiden-platecoverne, som Øystein omtrent ‘tapetserte’ rommet sitt med.

    Også ‘le’ betydde at de skulle le, hvis jeg døde, eller noe da.

    Men dette tørr jeg ikke å si sikkert.

    For meg, så var det bare sånn, at plutselig, etter den og den datoen, (i 1991 en gang kanskje), så begynte Glenn og Øystein, å kalle meg for Riple da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg sa det, til Glenn og Øystein, at jeg ‘var en fri mann, i et fritt land’.

    Så begynte Øystein å tulle enda mer med meg da.

    Og da så herma han liksom etter meg, og liksom rettet på meg da, også sa han at, ‘jeg er jo en ‘piip’, i et ‘piip».

    Så det Øystein mente.

    Det skjønte jeg vel etterhvert.

    Det var nok at jeg ikke var en ‘fri mann’, og at Norge vel da heller ikke var ‘et fritt land’.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos Arne og Mette, så fikk etterhvert Mette Holter nok av meg, (av en eller annen grunn), må man nok si.

    Holter sa at det bare var meninga, at jeg skulle bo der, i seks måneder, (eller noe).

    (Enda det vel var vikariatet mitt hos OBS Triaden som var på seks måneder.

    Jeg hadde jo ikke noe kontrakt, hos Arne og Mette.

    Men jeg må vel ha nevnt, at det var snakk om at jeg trengte et sted å bo, mens jeg hadde et friår, fra NHI).

    Mette Holter sa at jeg måtte ha rommet til Axel.

    Også skulle Axel få rommet mitt, (som var større da).

    Etter noen uker masing, fra Mette Holter, så ga jeg opp.

    Jeg var jo så og si aldri inne på rommet mitt, likevel.

    Så om jeg sov på et lite eller stort soverom, det var ikke så nøye for meg, for å si det sånn.

    Axel trengte visst et stort rom, på grunn av ditt eller datt da.

    Ifølge Mette Holter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde så, det var at Vicky/Victoria, fra USA/Trondheim, kom på besøk igjen.

    Og måtte jeg sove på sofaen, i stua.

    Bestemte Mette Holter da.

    (Jeg prøvde først å nekte, men det nytta ikke).

    For da hadde allerede hu Mette Holter lovt bort mitt rom, (Axel sitt gamle rom), til hu Vicky da.

    Og jeg husker at Vicky hadde med en CD, (var det vel), som jeg også syntes at en sang på, var fin, (forresten).

    Og det var Twin Peaks CD-en, husker jeg.

    Og den sangen det var ‘Falling’, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hu svære Vicky, på 150-200 kilo, hu sov altså i min seng da, (Axel sin gamle seng), i en eller to netter.

    Mens jeg bodde på Furuset der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på en sang, på stereoanlegget, til Mette Holter og dem, en gang.

    (Et stereoanlegg som var gjemt litt bort, i spisestuedelen av stua dems der).

    Noen måneder før det her vel.

    Og det var Ultravox, med sangen ‘Vienna’.

    En sang som Øystein hadde anbefalt for meg vel.

    Og da sa Mette Holter, at det var bra/fin/ordentlig musikk, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at Øystein lot meg låne en plate/maxi, av Ultravox, uten at jeg hadde bedt om å få låne den, (høsten 1990 vel).

    Det var vel fordi at Øystein og jeg, vi hadde sitti, og spilt et musikk-spørre-spill, som Øystein hadde på Amiga vel, (eller noe), etter vår ferietur til Brighton, sommeren 1990 vel.

    Og da fikk jeg riktig på spørsmålet om hvem som hadde sangen ‘Dancing with tears in my eyes’, (husker jeg).

    (Nemlig Ultravox da.

    Noe jeg huska fra å ha hørt mye på Oslo-nærradioene, da jeg bodde alene, på Bergeråsen, på 80-tallet, må det vel ha vært).

    Så jeg tapte vel ihvertfall ikke denne musikkkunnskap-konkurransen, mot Øystein da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg fikk også blant annet låne skrekkfilmen ‘Society’, av Øystein, (på VHS), husker jeg, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    (På samme måte, nemlig liksom at Øystein bare ‘heiv’ den etter meg, da jeg var på besøk hos han, en gang).

    Og da hadde jeg kanskje min videospiller stående i stua der da, (hos Arne og Mette).

    Det er mulig.

    Hvis det ikke var Arne og Mette sin videospiller da.

    Hvem vet.

    Hm.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 60: LO

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, så var ikke alt bare fryd og gammen, på Matland/OBS Triaden.

    Neida, disponenten til Forbrukersamviret Lørenskog, nemlig Skjalg Nakkim, måtte jo slutte, etter cirka et år, ved roret, etter at den forrige disponenten, (da det het Matland), nemlig Paulsen, hadde slutta, cirka et år tidligere, i forbindelse med at Forbrukersamvirket kjøpte opp Matland da.

    Og Triaden-senteret var vel også nære konkurs på begynnelsen av 90-tallet.

    Hotellet gikk ihvertfall konkurs, mener jeg å huske.

    Siden min tremenning Øystein Andersen, kjøpte en kino-prosjektor, som han hadde på rommet sitt, som tenåring, for under 10.000 vel.

    Øystein var vel kanskje en av de første, i Norge, som hadde prosjektor og lerret, på rommet sitt.

    For sånne prosjektorer, (Øystein sin ble vel egentlig brukt, i konferansesalen, på hotellet, på Triaden), de kosta vel opp mot 100.000 kroner egentlig, på 80/90-tallet.

    Men Øystein fikk kjøpt hotellet på Triaden sin da, (av konkursboet vel), for kanskje en tiendedel, av ny pris da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Disponent Skjalg Nakkim fikk sparken, (må man vel si at han fikk).

    Så slutta jo kassalederne også.

    Nemlig Helene fra Finland og Carmen fra Vietnam, (eller hvilket land fra Østen hu kan ha vært fra igjen).

    Og disse begynte å jobbe hos tidligere disponent Paulsen, på hans da relativt nystartede butikk, som var Rema Furuset Senter.

    Så det var mye turbulens, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som Høyre-mann, så var det jo ikke naturlig for meg, (syntes jeg), å være med på LO-møter, osv.

    (Syntes jeg ihvertfall på den her tiden, altså da jeg var i begynnelsen av 20-årene da).

    Men Knut Hauge og Lene.

    (De som hadde arrangert OBS Triaden sin slalomtur, til Norefjell, noen måneder før det her da).

    De begynte plutselig å prate om at jeg måtte bli med på et møte, hos LO, i Oslo da.

    Jeg var jo vant til å bli med Knut Hauge og Lene på slalomtur, og å sitte på hjem med de, etter jobb, osv.

    Og disse to, de kunne også være ganske tøffe.

    Knut Hauge hadde jo truet meg med, da han ringte og vekte meg, om morgenen, den dagen som slalomturen var, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

    Og både Knut Hauge og Lene, de var ganske smarte og sånn da.

    Og de var jo også samboere, på Ammerud.

    Og de liksom prøvde å innynde seg hos meg, (virka det som for meg), da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der.

    Så de to var som noen slags ildsjeler da, (må man vel si), som var ekstra opptatt, av miljøet, på OBS Triaden da.

    Så når de to ba deg om å bli med på LO-møte, så var det vanskelig, å si nei, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at vi var en gjeng, på 10-20 medarbeidere, (alle i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), som ‘surra rundt’, i Storgata, i Oslo der, en vår, sommer eller høstdag, i 1991 da, (må det vel ha vært).

    Mens vi leita etter den bygningen, hvor LO-møtet skulle være da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når man tenker på LO og Oslo.

    Så tenker folk kanskje på Youngstorget.

    Men det var til et LO-kontor, i Storgata, som vi skulle til.

    (Av en eller annen grunn).

    Men dette var et LO-bygg, som var rimelig anonymt, og som lå cirka ovenfor McDonalds der, i Storgata, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo bodd et år, i Oslo, på Abildsø.

    (Som ligger ganske nærme Oslo Sentrum da).

    Så jeg syntes nok det, at jeg kanskje burde være litt kjent i Oslo da.

    Så jeg prøvde liksom å finne ut hvor dette LO-bygget lå hen da.

    Jeg prøvde å spørre meg fram og sånn da, (var det vel)

    Siden Knut Hauge og Lene ikke visste helt hvor i Storgata, som dette LO-bygget lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært mye på Radio 1 Club, som lå i nettopp Storgata.

    Og også en del på el/data-butikken Spaceworld, som også lå i Storgata der da.

    Og McDonalds var en av mine favoritt-burgerkjeder, (fra da jeg var på språkreise, til Brighton, osv., på 80-tallet).

    Så jeg hadde vært en del på McDonalds i Storgata og.

    (Det var jo for eksempel der, som Axel glemte igjen ranselen sin, den gangen som jeg tok han med dit, etter ‘masing’ fra hans ste-storesøster, Kirsten Ancona, et år eller to, før det her vel, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Samt på utestedet Cats, (som var et ’80-talls-diskotek’, må man vel si, som min klassekamerat, det siste året, på Gjerdes Videregående, nemlig Magne Winnem, var fan av da, hvis jeg husker det riktig), i Storgata, under russetida da.

    Så jeg spurte vel noen om hvor Storgata nummer det og det, lå hen da.

    (Etter at Knut Hauge sikkert hadde bedt meg om å se etter det og det bygningsnummeret, i Storgata der da.

    Noe sånt).

    Jeg spurte kanskje folka som jobba på Spaceworld, eller om det var noen andre folk, som vi møtte i Storgata der da.

    Siden jeg vel var den, av oss, som liksom var fra Oslo da.

    Siden mange de fleste av de andre folka, som jobba hos OBS Triaden, var fra Romerike da.

    (Så vi var kanskje litt sånn ‘bønda i byen’ da.

    Ikke langt ifra, ihvertfall.

    Noe som kanskje gjorde meg litt flau da.

    Men men).

    Blant annet, så mener jeg å huske det, at hu Marit, som jobba i kassa, som ekstrahjelp, og som var fra et ganske lite sted, uti Romerike der, som heter Blystadlia, (eller noe lignende vel).

    Hu sa det, i Storgata der, (husker jeg), til noen andre OBS Triaden-ekstrahjelp-damer da, at ‘vi følger etter Erik vi’.

    Siden Knut Hauge og Lene var litt ‘lost’ da, (må man vel kanskje si).

    Og ikke visste hvor det her LO-kontoret lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fant ihvertfall riktig retning å gå, (mener jeg å huske ihvertfall), i Storgata der da.

    For jeg begynte å gå i retning, av Stortorvet og Karl Johan der da, (liksom i motsatt retning, av Youngstorget), hvor de av oss som hadde bil, (og som var sjåfører da), vel hadde parkert, (hvis jeg husker det riktig).

    Og det viste seg å være riktig vei da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var som en litt anspent ‘seanse’, (må man vel kanskje si), i Storgata der da.

    Siden ingen av oss var helt sikre på hvor vi skulle gå hen, (husker jeg).

    (Og vi var en svær ‘bøling’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det LO-kontoret, som vi skulle til, det fant vi til slutt ut, at lå cirka ovenfor McDonalds, i Storgata der da.

    I en ganske moderne kontorbygning vel.

    Og det var vel også sånn, at vi måtte enten ta heisen eller gå opp noen trapper, for å komme til riktig etasje, i det bygget vel.

    Og det var ikke sånn, (som jeg kan huske, ihvertfall), at det stod noen stor LO-logo, på det her kontorbygget, (mener jeg).

    Så sånn som jeg husker det, så ble jeg litt overraska, over at LO holdt til i et såpass anonymt bygg, i Storgata der, i Oslo Sentrum da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men selve LO-møtet, var ikke så stressende, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som selve den gåturen vår, gjennom Oslo Sentrum da.

    Ei ikke så altfor høyrøstet LO-dame, (sånn som jeg husker det ihverfall), i 30-40-åra vel.

    Hu hadde et slags informasjonsmøte, for oss vel.

    Hvor hu vel også svarte på spørsmål.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For meg, så var jo bare det her, noe greier, som Knut Hauge og Lene, hadde ‘dratt meg med på’.

    For meg, så var dette nesten som ‘slalomturen del 2’, liksom.

    Så hva som var temaet, og som hu LO-dama-prata om.

    Og hva som var grunnen, til at vi OBS-Triaden-folka, dro på det LO-møtet der.

    Det husker jeg så godt som ingenting av, for å være ærlig.

    (Det er ikke noe spesielt, som jeg klarer å komme på nå, ihvertfall.

    Så jeg var nok kanskje litt sånn fjern/’døsig’, (hvis jeg husker det riktig), under det her møtet da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det her var ikke noe som engasjerte meg, så utrolig mye, på den her tida, (for å være ærlig).

    Jeg skulle jo studere et år til, på NHI.

    (Fra høsten 1991 til våren 1992).

    Så om det var litt turbulens, på den ekstrajobben min, som butikkmedarbeider, på OBS Triaden.

    Så var det ikke akkurat dette, som var det viktigste for meg, på den her tida.

    For den OBS Triaden-jobben min, det var jo bare en jobb jeg hadde, for å tjene penger, for å finansiere studiene mine, siden jeg gikk på en privat høyskole da, (NHI), så selv om jeg tok maks studielån, så holdt ikke det like lenge, som hvis jeg for eksempel hadde studert ved UIO, siden det kostet nesten 40.000, i året, å studere heltid, på NHI, (på den her tida, ihvertfall), og man fikk vel bare cirka 15.000 mer, i ekstra studielån, av Lånekassa, hvis man studerte, ved NHI.

    Så jeg hadde altså cirka 20-25.000 mindre å rutte med, i året, som NHI-student.

    Enn hvis jeg hadde vært for eksempel UIO-student da.

    (På begynnelsen av 90-tallet da).

    Så derfor fikk jeg også økonomiske problemer, og måtte ta meg et friår, (fra studiene mine ved NHI), for å få meg en jobb, sånn at jeg fikk råd til å fullføre studiene mine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For ved UIO, der ville jeg nemlig helst ikke studere data.

    Siden min tremenning, Øystein Andersen, (han med kino-prosjektoren, på rommet sitt, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet), han var vel en av de i Norge, som fikk tak i videofilmer og spill tidligst.

    (Gjennom sine mange bekjente da).

    Så han gikk for å være veldig kul da.

    Og han kjente visst mange av de folka, som studerte informatikk, ved UIO da.

    Så hvis jeg hadde gått der, så hadde kanskje min tremenning, Øystein Andersen, liksom fått ‘kontroll’ over meg, gjennom et miljø/nettverk der, som han beskrev for meg, på slutten av 80-tallet, og som jeg husker at jeg syntes, at hørtes litt sånn ‘svett’, nerdete og sært ut da, (etter å ha hørt at Øystein Andersen prata om de her folka da, på et besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret, på Bergeråsen, og jeg begynte å prate om at jeg kanskje skulle studere, på NHI, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ved UIO, så var vel også studietiden tre år.

    (Og ikke to år, som på NHI).

    Før man fikk en litt rar grad vel.

    Som da het ‘cand. mag’, kanskje, eller noe sånt vel.

    (Som jeg ikke skjønte så mye av, hva betydde, for å være ærlig.

    Og man hadde også dette litt sære forstudiet, ved UIO, nemlig forberedende da, som jeg egentlig ikke skjønte helt hva var heller.

    Jeg hadde nemlig ikke noen eldre søsken eller søskenbarn, som kunne forklare for meg, om hva ‘UIO-ting’, som forberedende var da.

    Og faren min, han gikk bare Folkeskolen, (altså det som heter ungdomsskolen, i våre dager vel).

    Og mora mi, hu studerte vel heller ikke, men hu var vel heller au-pair, i England, osv.

    Onkel Runar hadde gått på tannlegehøyskolen da.

    Men han var litt sånn ‘uhøvla’ nærmest, (oppfattet jeg han som, ihvertfall), så han var jeg ikke akkurat, på så utrolig bølgelengde med.

    (Det var vel mest enveiskommunikasjon vel, fra onkel Runar og til meg da.

    På onkel Runar sin litt vel brautende måte da.

    Må man vel kalle dette, hvis jeg skal være litt direkte).

    Og dem behøvde vel heller ikke å ta forberedende, for å gå på Tannlegehøgskolen, akkurat.

    Og mora mi, Karen Ribsskog, hu hadde jo fortalt meg det, på 70-tallet, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, (som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).

    At onkel Runar (Mogan Olsen), egentlig ikke klarte å komme inn, på Tannlegehøyskolen.

    Men at han fikk vite, via omveier, at rektoren der sin sønn, hadde hatt dårligere karakterer, enn han selv, og likevel fått studere der da.

    Så Runar kom ikke inne på Tannlegehøgskolen, via det ordinære opptaket, (ifølge mora mi da, ihvertfall), men først etter å ha klaget da, visstnok.

    (Hvis man kunne stole på det mora mi sa da).

    Uansett, så kan jeg ikke si at hverken min mors eller fars slekt, var noen ‘akademiker-slekter’, akkurat.

    Den eneste som hadde studert, på min mors side, det var vel bestefar Johannes, som var utdannet jurist.

    Og onkel Martin ‘surra’ vel med noe greier på Landbrukshøyskolen, mener jeg å huske.

    (Men det hadde jeg inntrykk av at var med jobb å gjøre, og ikke studier).

    Og Martin, han hadde jeg jo dårlig kontakt med også, på den her tiden.

    Og bestefar Johannes, han døde jo noen år før det her, (nemlig i 1984 eller 1985 vel).

    Og onkel Runar, han hadde jeg jo problemer med å kommunisere med da, siden han er såpass røff/uhøvla da, (må man vel kalle det).

    Så jeg måte nesten ta det litt på ‘feelingen’, når det gjaldt min utdannelse, etter ungdomsskolen da.

    Jeg hadde ikke noen folk som jeg stolte på, og som jeg kunne spørre om råd fra da.

    (Som storebrødre, eller lignende).

    Så derfor ble kanskje studietiden min litt sånn ustrukturert/dårlig planlagt da.

    Men han rådgiveren, (han ganske lave, med det mørke, krøllete håret), på Gjerdes Videregående, (fra da jeg gikk russeåret der), han var også helt udugelig, vil jeg si.

    For jeg husker at jeg avtalte et rådgivningsmøte, med han, en gang.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men han var ordknapp og steil nesten, vil jeg si.

    Så han hadde liksom noe imot meg, (syntes jeg at det virket som ihvertfall).

    Så når det gjaldt utdannelsen min, så hadde jeg vel egentlig bare meg selv å stole på, (må jeg nok si, hvis jeg skal være ærlig).

    Så derfor er jeg egentlig litt fornøyd, med bare å ha klart å få meg en Høgskolekandidatgrad, i IT, tilslutt.

    (Som jeg mottok i 2009, fra HiO IU da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, i tiden før jeg måtte i militæret, sommeren 1992.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 59: UIO

    Siden jeg var litt flau, over å bare jobbe i butikk, dette friåret fra NHI.

    Så bestemte jeg meg for det, at jeg også ville prøve meg på, å lese til forberedende, ved UIO.

    Jeg var nemlig også litt nysgjerrig, på hva det her med forberedende, var for noe, egentlig.

    Så jeg bestemte meg for det da, at jeg ville prøve å lese til forberedende, som privatist, ved UIO da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tre folk på NHI, som hadde gått på samme studietrinn, som meg, studieåret før.

    (Det var han med det mørke håret, fra Nesodden, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    Og to andre ‘NHI-karer’, som pleide å henge sammen med han da).

    De var nemlig innom på OBS Triaden, en gang, mens jeg hadde et friår da, fra NHI.

    Også sa de til meg, (husker jeg), mens jeg satt i kassa der, på OBS Triaden, og dem gikk ut av butikken, (gjennom kassa ved siden av, var det vel), at ‘slår dette NHI da Erik?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dro ned til Universitetet, i Karl Johan der, (hvor det mest går juss-studenter vel), og kikka litt, i en bokhandel der, like over nyttår, i 1991, (kan det vel ha vært).

    Og jeg husker det, at jeg hadde en ganske stor ex-phil-bok, med en stiv, blå perm på vel, som jeg muligens kjøpte i den gamle universitetsbygningen der da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var antagelig det.

    Men men.

    Hu litt lubne Svelvik-dama, som jeg har skrevet om i Min Bok, at flørta meg meg, under Svelvik-dagene en gang, sommeren 1988, (eller noe sånt), da Espen Melheim og jeg, stod sammen, ikke langt fra Samfunnshuset i Svelvik, under Svelvikdagene, (eller om det var under 16. mai-festivitas), en gang, på slutten av 80-tallet vel.

    (Hu som jeg lurer på om var kommunist.

    Og som vel satt på den Laibach-sangen, (Across the Univerise), den gangen som min søsters venninne Heidi, fra Drammen, (som var i den Depeche/Lyche-gjengen), ble knulla hjemme hos hu nevnte, litt lubne Svelvik-dama da, som også var venninne, av søstera mi.

    Hu litt lubne Svelvik-dama, hu møtte jeg noen ganger, (i Oslo), gjennom Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, som flytta inn til Oslo, omtrent på samme tida, som meg da.

    Og hu litt lubne, hu ville faktisk låne meg en ex-phil-bok, husker jeg.

    Så det er mulig at jeg hadde to ex-phil-bøker.

    En, som jeg fikk låne, av hu litt lubne kommunist-dama, fra Svelvik da.

    (Som vel antagelig tok ex-phil studieåret før det her da).

    Og muligens en til, som jeg kjøpte selv, på den bokhandelen, ved juss-fakultetet der da, (heter det vel. Altså det fine, gamle universitetsbygningen, som liksom var den ‘originale’ universitetsbygningen i Oslo vel. Den som er bygget i gul-farget/malt sten vel, og som liksom er bygget i den samme arkitekturstilen, som Slottet, Stortinget og Nasjonalteateret da. Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall. Jeg som ikke er noen ekspert på arkitektur, akkurat men, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dreiv og leste, til ex-phil, i leiligheten, til Arne og Mette og dem, i Høybråtenveien der da.

    Dette kan for eksempel ha vært, etter at det seks måneders vikariatet mitt gikk ut.

    For da hadde jeg sikkert noen fridager, nå og da, som jeg kunne bruke til å lese på da.

    Det mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at det ex-phil gikk ut på.

    Det var noe som het hypoteser.

    Det var om logikk.

    Og om filosofi da.

    Jeg vet ikke hvor mye i detalj jeg skal gå om det her.

    Men en hypotese, det er en teori da.

    Som noen setter fram.

    Og som ikke behøver å være riktig.

    Men som man finner ut ting, som støtter eller motbeviser da.

    Et eksempel på en hypotese, det kan være, at ‘alle kvinner er fra Venus’.

    Også kan man finne noe, som støtter eller motsier dette da.

    For eksempel, så kan man si det, at kvinner har små hjerner.

    Så det er vanskelig å forestille seg det, at de ville klart noe sånt, som å dra med romskip, fra Venus, til Jorden da.

    (For å fleipe litt da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt logikk, så var det mye fokus, i ex-phil, på om noe var logisk riktig da.

    Og hvis det skulle være logisk riktig, så måtte det være riktig, i absolutt alle tilfeller.

    Hvis noen sa, for eksempel, at ei dame, var så stygg, at hu aldri ville bli gift.

    Så for at dette skulle være logisk riktig.

    Så måtte man ha spurt, alle menn, på jorden, om de ville ha giftet seg med henne.

    Og det er jo umulig å gjøre.

    Så et sånt utsagn, det kan man ikke si, at er logisk da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt filosofi-pensumet, som var for ex-phil.

    Så er det ikke noe av det, som har festet seg så mye, i hukommelsen min.

    Men jeg leste jo også til ex-phil, da jeg var i infanteriet, under Førstegangstjenesten, på Terningmoen, i Elverum.

    (Mest fordi jeg hata den ‘speider-aktige’ hverdagen som infanterist vel.

    Men masse sersjanter og lagførere og troppsjefer osv., som kommanderer over en da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Terningmoen, når jeg leste ex-phil der, vår-semesteret 1993 vel.

    Så husker jeg fra en forelesning der.

    (Av ei foreleser-dame, som var i 50-60 åra vel).

    At vi lærte om hulelignelsen, av Kant.

    Men den var veldig tung, husker jeg.

    Ihvertfall for meg, som var ganske pinglete, under Førstegangstjenesten.

    Og som hadde hatt uflaks, og havna i den tøffeste våpengrenen, i Forsvaret, (ifølge Andre Willasen ihvertfall, husker jeg, fra russeklassen min, på Gjerde), nemlig i infanteriet.

    Så jeg var vel ofte ganske sliten, under Førstegangstjenesten.

    Og i infanteriet, så hadde dem også et slags ordtak, som ble sagt, husker jeg, av noen depot-ansvarlige, (var det vel), på Terningmoen, at ‘en infanterist, han hviler når han kan’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg meldte litt pass, på det ex-phil-kurset, i militæret, etterhvert, etter den hulelignelsen, til Platon da, (var det vel, og ikke Kant).

    For jeg meldte meg på ex-phil, på Terningmoen, for å få litt avveksling, (noen timer nå og da, liksom), fra en kjedelig infanteri-tjeneste da, må jeg nok innrømme.

    Og ikke fordi at jeg akkurat hadde noen planer om å studere videre på UIO, (eller noe).

    Jeg hadde jo allerede studert to år, på NHI, da jeg avtjente Førstegangstjenesten min.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde lest, i noen dager ihvertfall, på ex-phil da.

    (For min lillebror Axel, bodde jo i samme leilighet som meg.

    Så det var kanskje litt begrenset, hvor mye jeg kunne lese og.

    Siden Axel jo var hyperaktiv, (vil jeg si, ihvertfall), og også gikk på spesialskole da, og Mette Holter sa, (mens Arne Thomassen også var til stede, i stua deres, en gang), at Axel hadde MBD, (altså Minor Brain Damage), husker jeg).

    Så dro jeg ned til blindern da, med T-banen sikkert, en dag, våren 1991 da.

    For å ta eksamen, i Ex-phil da.

    Og da, så havna jeg i et svært klasserom, (var det vel), sammen med kanskje 50 eller 100 andre ungdommer da, husker jeg.

    Og jeg måtte jo nesten være litt ‘ovenpå’, siden jeg egentlig jobba på OBS Triaden, og ‘egentlig egentlig’ studerte på NHI da.

    Så jeg var veldig ‘laid back’ da, husker jeg, under denne ex-phil-eksamen-‘seansen’ da.

    For jeg skulle jo ikke studere noe videre på UIO, uansett.

    Men jeg hadde jo bare vært litt nysgjerrig, på hva ex-phil var.

    Og jeg var jo litt flau da, over at jeg bare jobba i butikk, og satt i kassa på OBS Triaden, (under det her friåret mitt da, fra NHI).

    Og jeg ville vel også kanskje få bekreftet det, at jeg kunne studere ved Universitetet, selv om jeg hadde gått på økonomilinja, på Handel og Kontor da, (og vært blåruss), og ikke hadde vært rødruss, på Allmenn.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når ei ung dame, som satt ved pulten ved siden av meg, i ex-phil-eksamen rommet der.

    Når hu spurte meg om noe greier.

    I forbindelse med noen ark, som vi fikk utdelt, eller noe da.

    Så svarte jeg henne om det da, (og var litt gentleman kanskje), selv om det egentlig ikke var lov å prate, på det her tidspunktet, av eksamenen da.

    Så jeg lurer på om grunnen til at jeg strøyk, på den her ex-phil-eksamen, var fordi at jeg prata med hu unge, (og pene vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), ‘medstudenten’ min der da.

    Jeg jobba jo tross alt, på OBS Triaden, som var kjent som en veldig bra butikk, som hadde god kundeservice, osv.

    Så når ei fin dame, på ex-phil-eksamen, spurte meg om noe, (som var om noe administrativt, mener jeg å huske, og ihvertfall ikke noe om selve oppgaven da).

    Så måtte jeg jo nesten svare, syntes jeg nok.

    Selv om det egentlig hadde blitt sagt da, fra ei vakt-dame, (som kanskje egentlig var pensjonist), at det ikke var lov til å snakke sammen lenger, blant studentene, etter at oppgaven var delt ut da.

    Så om dette var grunnen til at jeg strøyk, på ex-phil, fordi jeg svarte hu ex-phil-student-dama, om noe hu ikke fikk med seg da.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si.

    Jeg har vel aldri fått noe dokumentasjon, om det her heller, tror jeg.

    Selv om jeg nok må ha ringt UIO, eller dratt ned til Blindern igjen, for å sjekke resultatet mitt da, på den her eksamenen.

    Det må jeg nok ha gjort, for jeg husker det, at jeg var litt skuffa over meg selv, siden jeg hadde klart å stryke da, på den ex-phil-eksamenen.

    For jeg var jo vant til det, at jeg tok skolearbeidet lett, og at jeg ikke behøvde å anstrenge meg så mye, for å få bra karakterer, mens jeg gikk på ungdomsskolen og på Handel og Kontor og vel også på NHI da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var vel også den første som gikk, mener jeg.

    På den ex-phil-eksamenen, som jeg var på, på Blindern da.

    Og jeg mener å huske det, at hu ‘gamle ugla’ der da, (hu eksamensvakta altså), skreiv på noe greier, på besvarelsen min da.

    Men det kan jo bare ha vært et klokkeslett, for alt hva jeg veit.

    Men hvem vet, kanskje sensorene har dømt meg strengere, på den ex-phil-eksamenen, siden jeg da, (på samme måte som da jeg tok teori-eksamen, til førerkortet, fire-fem år seinere, i desember 1995 vel), var den første som gikk da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var muligens det.

    Etter dette, så var jeg bare på UIO en gang, for å besøke min halvbror Axel, som utpå 90-tallet, fikk seg en praksisplass, (som del av et svennebrev som kokk, (eller om det heter kokkebrev), ved en kokkeskole, på Helsfyr, i Oslo, og som i forbindelse med det, var utplassert, som lærling, (heter det vel), i et eller to år da antagelig, ved studentkantina, Frederikke, (heter den vel), ved UIO, på Blindern da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 58: E-post fra Skjalg Nakkim, tidligere disponent, på OBS Triaden

    Erik Ribsskog
    Hallå Skjalg!
    Erik Ribsskog Tue, Feb 21, 2012 at 8:57 AM
    To: Skjalg Nakkim
    Hei Skjalg,

    den er grei.

    Jeg var jo den som fulge smile-kurset mest, og sa ‘Velkommen igjen’ lengst, tror jeg.

    Jeg driver en nettbutikk, her i England nå, som jeg prøver å få til å gå rundt:

    http://www.godtebutikken.net/

    Noen ganger så spør folka om lakris uten sukker, er det vel.

    Hvis noen fler kunder lurer på sånt, så sender jeg dem til dere, for dere har vel lakris uten tilsetningstoffer og sånn, vil jeg vel tippe på.

    Husker du hu mora til hu kassaleder Helene fra Finland, som løfta sånn på skjørta på 30-årsdagen til Helene, på Grorud, forresten?

    He-he.

    Det var tider, det var jappetida fortsatt da.

    Bra julebord og med gratis drinker og sigaretter mm.

    Igjen takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/2/21 Skjalg Nakkim

    Hei Erik

    Helt riktig. Det stemmer. Begynner å bli en stund siden.

    Og den unge damen i kassa (Lene) bodde jeg sammen med i 10 år. Vi har 2 barn sammen. Men slik det er for tiden, varer jo ikke alle forhold evigJ

    Jeg har jo ikke noe brevpapir med logo, etc. Jeg tror det beste er om du henvender deg til Coop Øst og får en bekreftelse på arbeidsforholdet der. Det var jo de som var eier av butikken. De har sikkert arkivert personalia.

    /Skjalg

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 21. februar 2012 09:38
    Til: Skjalg Nakkim
    Emne: Hallå Skjalg!

    Hei,

    var det ikke du som var disponent, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, i 1990 og 1991?

    Jeg har litt problem med å få attest, fra John Ellingsen, og jeg har mista alle papirene mine, for jeg måtte flykte fra et mordforsøk, på en onkels gård, i Kvelde, i 2005, og er nå i England, så prøver å få tak i attest.

    Hvordan går det med hu unge pene lyshåra dama, som satt i kassa der på OBS Triaden.

    Er du sammen med henne enda?

    (Hvis det er lov å spørre).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Etter at jeg sendte en Facebook-melding til Disponent Njål Stokkenes, her om dagen, (nå er det 22. februar 2012), så fikk jeg vite det, at han disponenten, som var disponent, på Matland/OBS Triaden, cirka det første året, da jeg jobba der, det var en kar ved navn Skjalg Nakkim.

    Og da fant jeg ut, (ved å søke på Google), at han jobba på Sunkost, (heter det vel, som leder/direktør der da).

    Og han kunne bekrefte det, (se ovenfor), at hu pene, lyshåra kassadama, som han ble sammen med, da han var disponent, på OBS Triaden, det var ei som het Lene.

    Lene det var ei slank og pen dame, som var et år yngre enn meg kanskje.

    Hu hadde langt lyst hår, og det eneste kanskje, som man kanskje kunne si at var litt negativt med henne, det var at hu kanskje var litt kjedelig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og Lene var også litt sånn ‘brilleslange’, så da så hu litt kjedelig ut kanskje, når hun gikk med de brillene sine.

    Hvis hu hadde brukt linser, så hadde hu kanskje sett enda finere ut, det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg nevnte hu fine, lyshåra dama.

    (Lene altså.

    Som ikke var den samme Lene som Knut Hauge var sammen med.

    Hu som Knut Hauge var sammen med, hu begynte seinere å jobbe i Se og Hør.

    Og hu var lavere og hadde mørkere hår, mener jeg, enn hu ‘fine’ Lene da).

    Det var at han disponent Skjalg Nakkim, han rappa mer eller mindre, hu Lene fra meg, mener nesten jeg.

    For jeg husker det, at jeg prata med hu Lene, aleine, inne på spiserommet der, på OBS Triaden.

    Og da prata vi bare sånn rolig og voksent da, (vil jeg si).

    Jeg begynte etterhvert å prate om at jeg hadde lyst til å gå på den pizzarestauranten, (over veien for Maxi Skårer der), hvor jeg hadde vært en eller to ganger, sammen med min tremenning Øystein Andersen da.

    Så jeg hinta litt, (for jeg tror ikke jeg spurte rett ut), om hu Lene ville være med på den pizzarestauranten da.

    Men hu svarte vel ikke så klart.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde spurt så klart, muligens.

    Og også på en varetelling der, på OBS Triaden.

    Etter at hu Lene, (som jo var cirka 20 år yngre, enn han disponent Skjalg), hadde blitt sammen med han disponent Skjalg da.

    Så ble hu Lene og jeg, plassert, til å telle sammen, på en varetelling da.

    Og det ble nesten litt pinlig, mener jeg å huske.

    For jeg hadde jo jobba der lengst av oss to da.

    Uansett hva det kom av, så spratt ihvertfall plutselig hu Lene opp på topphylla.

    Og da ble det litt pinlig, for hu hadde på seg en skikkelig stram bukse da, (mener jeg å huske).

    Så det ble jo nesten som porno, å se opp på henne, når hu spurte meg om hvor mye varer det var i hylla, osv.

    Mens hu krabba rundt, oppå topphylla der da, i en eller annen tørrvarehylle, inne på OBS Triaden der da.

    Og akkurat mens hu var oppå der, så kom Disponent Skjalg Nakkim og Butikksjef John Ellingsen forbi, husker jeg.

    Og da syntes jeg det, (husker jeg), at han disponent Skjalg, så litt sjalu/sur ut vel, på meg, siden jeg fikk se hu Lene, (som da var blitt dama hans vel), fra en så pikant vinkel da, (må man vel si), altså rett nedenfra da.

    Og hu var også veldig langbeint og sexy da, (vil jeg si), hu Lene.

    Så hu hadde kanskje drevet og trent noe langrenn eller friidrett kanskje, hvis jeg skulle gjette.

    Men så godt kjente jeg hu Lene, at jeg kan si det, akkurat hvordan trening hu dreiv med.

    Men hu var sånn skikkelig slank og ung og fast i fisken liksom.

    (Og samtidig, så hadde hu vel også pupper).

    Husker jeg.

    (At hu så ut som, ihvertfall).

    Så hun var den dama da, for å si det sånn.

    Så jeg ble nesten litt sur, (må jeg innrømme), når han disponent Skjalg, liksom rappa hu Lene fra meg da.

    (For sånn virka det nesten som, for meg ihvertfall, på den her tida, i 1991 da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette forholdet, mellom disponent Skjalg og hu 20 år yngre kassadama Lene da.

    (Som vel ikke jobba heltid engang, tror jeg).

    Det ble jo nesten som en skandale.

    For ei på ferskvaren, (var det vel), hu hadde visst ‘ferska’ de to, under en het omfavnelse, inne på spiserommet der da, på OBS Triaden.

    Og da hadde de visst kyssa, (eller noe), og sagt noe sånt som at ‘jeg må ha deg’, (eller noe), til hverandre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den 30-årsdagen, til hu Kassaleder Helene, (fra Finland), i et forsamlingslokale, på et senter, ved Grorud T-banestasjon der vel.

    (Like ved der min søster Pia og jeg, hadde sitti og venta på at Arne Thomassen skulle hente oss, den gangen, midt på 80-tallet, som vi hadde dratt til Grorud T-banestasjon, istedet for Grorud togstasjon, når vi skulle besøke Axel og dem da, som da bodde på Vestre Haugen.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Så ville Fanney og dem, (var det vel), og noen karer på gølvet vel.

    At jeg skulle bli med dem på ut byen, på Valentinos eller Snorre-kompaniet vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da, så droppa jeg det, fordi at jeg hadde hatt problemer med at jeg hadde forsovet meg, noen ganger.

    Så jeg tok bare en taxi, rett hjem, til Ellingsrudåsen, (hvor jeg vel bodde da).

    Siden jeg skulle jobbe ganske tidlig, dagen etter da.

    Og ved taxi-ene der, på Grorud da, så husker jeg det, at jeg chatta litt, med Disponent Skjalg og hu Lene da.

    Og da sa han Disponent Skjalg at det var ‘bra’ av meg da, (eller noe), at jeg ikke dro på byen, for å drikke meg drita da.

    Siden jeg skulle jobbe, dagen etter da.

    Så jeg ble faktisk mer ansvarlig og pliktoppfyllende, (vil jeg si), iløpet av den tida, mens jeg jobba, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare Disponent Skjalg Nakkim, som rappa dama mi, mens jeg jobba, på OBS Triaden der.

    Neida, Butikksjef John Ellingsen, han rappa også ei dame av meg, etter at Disponent Skjalg Nakkim hadde fått sparken, (ble det vel sagt ihvertfall), når Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok der, og Ellingsen ble den høyeste lederen, som holdt til fast, på OBS Triaden der da.

    Dette var i november/desember, i 1991, mener jeg.

    I forbindelse med julebordet.

    Som da ble holdt i et forsamlingshus, på Rasta vel.

    Og i en god del mer nøkterne former, enn da Nakkim var disponent der, og det var bartender osv., på julebordet da.

    Ellingsen glemte forresten smør, (kom jeg på nå), på det julebordet, på Rasta der, i 1991.

    For da tok dem bare med mat fra butikken, (og vi hadde koldtbord der da, (heter det vel), i det vel ikke så utrolig store forsamlingshuset, i/nedenfor Rasta der da. Et lokale som lå like ovenfor Hydro-Texaco-stasjonen, ved Triaden der, sett fra Triaden da).

    Istedet for å la for eksempel en restaurant, eller et hotell, lage maten for oss da.

    (For å spare penger da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, like før dette julebordet, i 1991.

    Så husker jeg det, at hu Brit, (hu yngste, av de to mørkhårede søsterne, fra Trøndelag.

    Som hadde jobba på samme skift som meg, da jeg jobba heltid der, i et halvtårs-vikariat der, fra høsten 1990).

    Hu satt på en stol, i spiserommet der, husker jeg.

    Og mens jeg og noen karer fra gølvet, stod i eller like utafor spiserommet.

    Så smalt det fra hu Brit da, (som var et år eller to yngre enn meg vel), at ‘på julebordet, så skal Erik og meg, bare sitte i en krok, og kline’.

    (Noe sånt).

    Men da julebordet kom, så fant jeg ikke hu Brit noe sted der vel.

    Så det ble ikke noe klining på meg, husker jeg.

    Men etter julebordet, så hadde hu Brit plutselig blitt sammen med Butikksjef John Ellingsen, husker jeg, at Knut Hauge og Lene, (som seinere begynte å jobbe i Se og Hør), sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det igjen, så ble hu Brit ny kassaleder der, etter noen år eller måneder, ihvertfall.

    (Men det var muligens etter at jeg slutta der, høsten 1992, mener jeg).

    Og storesøstera til Brit.

    Nemlig ei som het Elin, (og som også hadde mørkt hår, og som hadde samboer, mener jeg).

    Hu forandra seg plutselig sånn, ovenfor meg, husker jeg.

    Hu sa plutselig en dag til meg, i 1992 vel, (mens jeg jobba deltid der, samtidig mens at jeg studerte andre året, på NHI), at ‘jobber du her ennå?’, (eller om det var ‘har ikke du slutta her ennå?’).

    Akkurat som at det var noe galt da.

    Og noen måneder før det igjen, så hadde hu Elin liksom vært skikkelig ‘fan’ av meg da.

    På en måte som gjorde meg flau, husker jeg.

    For hu sa det, at hu skulle kalle sin da ennå ufødte, (eller om det var nyfødte), sønn, for ‘Erik’.

    Altså, etter meg da.

    Noe de andre jentene i kassa, kniste av, husker jeg, at jeg overhørte.

    Så dette var jo skikkelig flaut da, sånn som de trønderdamene tulla der, husker jeg.

    Men dem mente kanskje ikke noe vondt med det.

    Etter at jeg hadde slutta, på OBS Triaden der.

    Og etter at jeg hadde avtjent førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra sommeren 1992 til sommeren 1993.

    (Og samtidig så hadde jeg begynt å jobbe deltid i Rimi, (en jobb som Magne Winnem skaffa meg, etter at han ble butikksjef på Rimi Munkelia, ved Lambertseter)).

    Så var jeg en tur innom, på OBS Triaden, høsten 1993 en gang, (var det kanskje).

    (Eller dette kan også ha vært i 1994, for eksempel.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Da var ihvertfall hu Brit kassaleder der, husker jeg.

    Og jeg klagde kanskje litt til henne da, på at jeg ikke hadde fått en ordentlig attest derfra, (mener jeg å huske).

    Og da svarte hu til meg, at ‘han John er på kontoret nå, hvis du vil ta’n’.

    Men det her syntes jeg at ble litt rart da.

    Det ble som at kona sendte meg på kontoret, for å kjefte på ektemannen hennes liksom.

    For jeg regna med, (husker jeg), at disse to fortsatt var et par da.

    (Som vel Knut Hauge og Lene som seinere begynte å jobbe i Se og Hør, hadde fortalt meg da, et par år, (eller noe), før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, i den tida, før jeg dro i militæret, sommeren 1992.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 57: Mer fra OBS Triaden

    Knut Hauge og Lene, de var liksom ‘på’ meg, når jeg begynte på OBS Triaden der, husker jeg.

    De ville liksom ha meg med, i en ‘gjeng’ med dem nesten da, fikk jeg inntrykk av.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og ofte, etter jobben, så ville de tilby meg, å få sitte på hjem.

    Nå var det ikke sånn, at det var så veldig langt, for meg å dra, til Furuset.

    Det var bare 5-10 minutter med bussen.

    Men det var vanskelig å si nei da, når kolleger spurte sånn, om man ville sitte på hjem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den måneden som jeg jobba så mye overtid, forresten, på OBS Triaden.

    Nemlig i desember 1990.

    Så var det sånn en gang, husker jeg, (som jeg dagen etter fortalte, til Knut Hauge og muligens også Lene vel).

    At jeg var så trøtt, sliten og stressa, etter å ha sitti mange timer i kassa, med lang kø, hele tida.

    At jeg først klarte å gå inn i feil oppgang, i Høybråtenveien 25 der, husker jeg.

    så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre ganger, mens jeg satt på med Knut og Lene hjem, etter jobben.

    Så skulle de gjerne til Strømmen, (eller noe sånt).

    Eller de skulle hjem til mora til Lene, som bodde i Rælingen.

    (Og hadde noen ganske lave bikkjer, tror jeg).

    Eller de skulle hjem til leiligheten sin, som var i en svær, litt sånn konkav-formet blokk vel, på Ammerud.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så da kjørte de til over Furuset/Alnabru der da, når de skulle hjem, for både Furuset og Ammerud ligger jo i Groruddalen.

    Og Furuset, det ligger jo ved siden av Høybråten som ligger ved siden av Lørenskog.

    Så Lørenskog og de østlige delene av Groruddalen de er nesten det samme stedet da.

    Jeg har ihvertfall lest det, en gang, mener jeg, i Akers Avis, eller noe, kanskje.

    At Furuset/Ellingsrudåsen/Høybråten-området, i Oslo, det ‘sogner’ liksom litt til Lørenskog da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang var jo også med Lene og Knut inn i leiligheten deres, på Ammerud, husker jeg.

    Uten at det skjedde så mye der.

    Det var vel en helt vanlig leilighet, sånn som jeg husker det.

    Dette var kanskje etter at Knut og Lene skulle noen ærend, i Strømmen først.

    Hvor de ganske ofte var, for å kjøpe noe, fikk jeg inntrykk av.

    Hvis jeg satt på med Knut og Lene, så ville de ofte høre på en eller annen nærradio da.

    Radio NERO, (Nedre Romerike), var det vel, som de pleide å høre på.

    Og Lene og Knut, de hadde jo gått på folkehøgskole, i Drammen.

    Og studert media der.

    Så de, de ville da sitte og kommentere, husker jeg, alt det som programlederne sa da.

    Og høre på dette, som ble sagt, med kritiske medie-bransje ører, (må man vel si), og kritisere fælt da, hva den og den programlederen sa, under nærradio-programmet da.

    Så jeg lurer på om de holdt på sånn, når de satt hjemme i stua og så på TV også.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne kritiske holdningen, til Lene og Knut, ovenfor det nærradioprogrammet, som de hørte på.

    Denne holdingen og kritikken deres, den fikk meg vel kanskje til å begynne å tenke litt selv da.

    Og fikk meg kanskje til å begynne å være litt mer kritisk, til det som ble presentert, av programmer, på radio og TV da.

    Jeg var ikke vant med det, at folk var så kritiske, til det som ble kringkastet i media, (husker jeg).

    Ikke engang farfaren min Øivind Olsen, var halvparten så kritisk, til media, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som det mediefolkene Knut og Lene var da.

    Så etter å ha sitti på med dem, i bilen deres, og hørt på radio Nero, en to-tre ganger kanskje.

    Så fikk jeg vel kanskje også selv, etterhvert, en mer kritisk holdning, til media, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å se mye på MTV, på den her tida.

    Og jeg skilte ikke på for eksempel Hip-Hop-programmer og andre programmer.

    Alt var bare MTV for meg liksom.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å skru av MTV hvis det var en musikk-type, som jeg ikke likte der.

    Nei, jeg var vant til 80-tallet, da ‘alt’ var ‘main-stream’ liksom, i nærradioene, osv. da.

    Så dette med at MTV etterhvert fikk litt ‘sære’ hip-hop og heavy-programmer, osv., det var nok et 90-talls-fenomen mye, vil jeg si.

    På 80-tallet, så var det vel omtrent bare mainstream-musikk, som ble spilt, til alle døgnets tider, på MTV, mener jeg.

    Og noen ganger, så har det hendt, at jeg har savna den 80-tallstida, når du kunne sette på Radio 1, for eksempel, og all musikk, ville være den nyeste mainstream-sangene da.

    Noen ganger, så har jeg undret meg over, hvorfor MTV ikke har vært sånn lenger.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men jeg begynte jo da også å si ‘Yo’, innmellom.

    Kanskje fordi jeg hadde sett for mye på programmet ‘Yo MTV Raps’, på MTV da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at hu Lene da, hu gjorde et poeng av det, at jeg ofte sa ‘Yo’ da.

    Og sa at det gjorde også broren hennes.

    Og en gang, (eller kanskje to), så satt også broren til Lene på med oss.

    Og han så nesten litt ut som Martin Gore, i Depeche Mode, vil jeg si.

    Med lyshåret høy frisyre, med hårspray, (eller noe), i da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I lokalet ovenfor OBS Triaden, så lå det en hamburger-restaurant, husker jeg.

    Dette var ikke Burger King, eller en annen kjent kjede.

    Men de hadde gode hamburgere, og milk-shake, og sånne ting, som vanlige gatekjøkken/hamburgerrestauranter, kunne ha, på 70 og 80-tallet og sånn da.

    Og noen ganger, så hendte det, at Knut og jeg, (og også muligens også Lene), tok matpausen vår, på den hamburgerrestauranten da.

    For jeg hadde vel kanskje sagt det, til Knut og Lene da, at jeg likte burgere da.

    Og da ville de seinere foreslå, at vi spiste burger, i lunsjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så var det jo ikke vanskelig, å finne seg noe god mat, på OBS Triaden heller, i lunsjpausen.

    Det var jo 10.000 forskjellige varer der, minst vel, (hvis jeg skulle tippe), og også en veldig bra ferskvareavdeling da.

    Hvor man kunne kjøpe grillet kylling, kyllingvinger, eller roastbiff da, (som Svein Martinsen pleide å kjøpe, til katta, ifølge Axel, ihvertfall).

    Og noen ganger, så hadde de også skinkesalat der vel.

    (Som jeg syntes at var godt, siden de minte om den kyllingsalaten vel, som jeg hadde pleid å kjøp, på Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året jeg bodde på Abildsø da.

    Det er mulig at OBS Triaden også hadde kyllingsalat, det husker jeg ikke helt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var forresten også ei dame, som satt i kassa, på deltid vel, som het Hanne, (eller noe vel), og som var et år eldre enn meg vel, som også ville spise burger ved samme bord som meg en gang, i en lunsjpause, på den hamburgerrestauranten, husker jeg.

    Og etter det, så var det en kar, på OBS Triaden, (en som jobba på gulvet der, muligens som en slags leder, eller noe), som sa at hu Hanne, (eller hva hu het), hu var sånn at hu dro på Danmarkstur en gang, med bare gutter vel, så hu var ikke så fin da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hanne det var ei med lyst hår, husker jeg.

    Og han som advarte mot henne, det var broren til ei som jobba i frukta, på deltid, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var to pene, unge jenter, som jobba deltid i frukta.

    De jobba på lørdagene, var det vel.

    Og jeg mener at jeg en gang overhørte, at butikksjef John Ellingsen, sa at han syntes det var bra, å ha to unge, pene jenter, som stelte i frukta, i helgene.

    At det tok seg bra ut da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse to frukt-jentene, de var et par år yngre enn meg vel.

    Og det var ei blond og ei mørkhåra.

    Hu lyshåra, det var søstera, til han som advarte meg, mot hu Hanne, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ikke hva hu heter.

    Men jeg husker litt mer om hu mørkhåra, og hu mener jeg at heter Cathrine Løvdahl.

    Og at hu studerte juss, (etterhvert ihvertfall).

    Og at hu hadde en onkel, (eller noe), som var butikksjef, på Rimi Klemtesrud, (Rune Løvdahl vel, mener jeg), og som etter det igjen, ble selger, for et import-øl-firma, som jeg mener importerer det merket, som heter Newcastle Brown Ale, osv., (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ‘advareren’, han pleide også å kjøre meg hjem, noen ganger, etter at jeg hadde flytta, til Ellingsrudåsen da, (husker jeg).

    Han satt på David Bowie, ‘Ashes to Ashes’, i bilen sin en gang, mens han kjørte meg hjem husker jeg.

    Mens han gjorde et poeng, av at han satt på den sangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu lillesøstera hans, (som var ei sånn lita, pen og lyshåra fruktjente, må man vel si).

    Hu skulle plutselig slutte der, husker jeg.

    Og da hadde jeg jobba der, en stund.

    Så jeg visste hvordan garderobeskapene der var.

    Så da hu fortalte meg og en annen kar, som satt på spiserommet der vel.

    At hu skulle slutte, men ikke fikk låst opp garderobeskapet sitt.

    For å få med seg tingene sine.

    Så hadde jeg noen ganger, chatta med henne og hu Cathrine Løvdahl, hvis de satt på spiserommet, når jeg hadde lunsjpause eller fem-minutt-pause da.

    Så jeg tenkte da, at jeg måtte nesten trå til.

    Så da fant jeg en brødkniv, (eller noe), i bestikkskuffen, på spiserommet, på OBS Triaden der da.

    Også brukte jeg knivbladet, på den brødkniven, til å liksom bikke ut blikk-døra, (var det vel), til garderobeskapet, til hu pene frukt-jenta litt da.

    Sånn at jeg kunne få fingertuppene mine, mellom blikkdøra og selve garderobeskapet da.

    (Inne på dame-garderoben der, hvor jeg aldri hadde vært før, for å si det sånn).

    Og når jeg fikk fingertuppene mine mellom skapdøra og skapet, så brukte jeg den ene hånda, for å bikke opp skapdøra enda mer da.

    Helt til jeg fikk hele hånda, mellom skapdøra og skapet, til hu her lille, blonde frukt-dama da.

    Og så bare røska jeg litt til, sånn at låsen, i døra, til garderobeskapet, ble bøyd utover da.

    Sånn at skapet åpnet seg, og hu OBS Triaden-jenta kunne få tak i tinga sine da.

    Mens han kollegaen min, som hadde pause samtidig, (Frank muligens), så rart på meg vel.

    Men jeg hadde vel hørt det, at John Ellingsen sa det, en gang, når jeg gikk forbi kontoret der.

    At han ikke hadde tid, til å skrive ordentlige attester, til alle som slutta der.

    Så jeg syntes vel kanskje det, at holdningen, til han John Ellingsen, ovenfor de ansatte der, var litt dårlig da.

    Så det var nok kanskje derfor, at jeg med en gang bestemte meg for det, at jeg ville hjelpe hu lyshåra fruktjenta da.

    Når hu ville ha tak i tingene, i skapet sitt.

    Fordi jeg hadde inntrykk av da, at butikksjef John Ellingsen, liksom ga faen da, i de medarbeidere, som skulle slutte da.

    (Etter det jeg hadde overhørt, den gangen, som jeg gikk forbi kontoret der da, på vei til spiserommet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef John Ellingsen, (mener jeg at det var), han satt forresten inn en brus-beger-maskin, på spiserommet, husker jeg.

    Og etter det, så ble det ikke lov, (mener jeg), å kjøpe brus, i butikken.

    Jeg var jo en ‘coca-coliker’, så jeg ville ofte ha cola da.

    Men den nye automaten, den var det ofte noe galt med da.

    Og da måtte man gå inn på kontoret, for å hente selveste butikksjefen da, for at han skulle fylle på med cola-konsentrat, (eller hva det var), da.

    Så hvis OBS Triaden gikk dårlig, så skjønner jeg det.

    For han øverste sjefen, han måtte jo være ekspert på ‘restaurant-brusautomater’ og, (må man vel kalle den automaten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 54: Og enda mer fra det andre året som jeg bodde i Oslo

    Jeg har vel kanskje skrevet om at Arne og Mette også hadde en annen familievenn, som ble kalt ‘Veske-Bjørn’, som solgte vesker og bijouteri, (som han kalte det), husker jeg.

    Han pleide noen ganger å klage på problemer med kona, osv., husker jeg.

    Jeg visste ikke hva bijouteri var, husker jeg.

    Og da fikk jeg det forklart da, husker jeg.

    Når jeg spurte han Veske-Bjørn da, om hva det var.

    (Og bijouteri, det var sånne kjeder og armbånd og sånn, tror jeg.

    Noe sånt).

    Mens jeg egentlig satt og så på TV der da, i den største sofaen, i stua til Arne og Mette da.

    Arne og Mette pleide ofte å sitte i den minste sofagruppen da.

    Men de var mye på travbanen og bingo.

    Så det var ofte sånn at jeg hadde fjernkontrollen, og satt/lå, på den beste plassen, i ‘TV-sofaen’ da.

    Ihvertfall de første månedene, som jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan forklare litt, om hvordan leiligheten, til Arne og Mette så ut.

    Den var nesten dominert, av Mette Holter sine nesten utallige elefantfigurer, av forskjellige størrelser og materialer da.

    De var ikke kjempestore, noen av disse elefantfigurene.

    Men de var som noe nips da, må man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen hadde et staselig, (må man vel nesten si), skrivebord, som stod midt mellom TV-stue-delen og spisestue-delen, av leiligheten, til Arne og Mette da.

    På det skrivebordet, så var det alltid perfekt orden, (vil jeg si).

    Og det var sånn, at jeg omtrent ikke turte å sette meg ned, ved det skrivebordet hans da.

    Det stod også en del bilder i rammer og sånn, (og også en ganske stor elefantfigur, tror jeg), oppå det skrivebordet, til Arne Thomassen da.

    Men jeg husker ikke helt hva alt tingene som stod på skrivebordet var igjen.

    Men jeg tror at han ihvertfall hadde et målfoto, fra da hans tidligere travhest, Nibs Star, fikk andreplass, i et travløp, på Jarlsberg Travbane en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veggene, så hadde de en hel samling malerier, (må man vel si), av en norsk kunstner.

    Jeg husker ikke navnet, på kunstneren.

    Men stilen var kanskje litt lignende av karikatur-tegninger, eller noe.

    Uten at jeg har så mye peiling på kunst, at jeg klarer å forklare det ordentlig.

    Men jeg lurer på om et av de maleriene, (som hang tett i tett, i stua til Arne og Mette der da), hadde noe motiv fra puben Lorry, i Hegdehaugsveien, i Oslo, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde også en katt forresten.

    (I tillegg til at han seinere fikk en hund ved navn Trixie da).

    Og den katta, den var litt daff og kjedelig, syntes jeg, som var vant til å ha flere katter selv, fra oppveksten min, da jeg bodde alene, på Bergeråsen.

    Axel sin katt, den var nesten helt svart vel.

    Og den hadde kanskje et lite hvitfarget felt, ved snuta.

    (Men det tørr jeg ikke si helt sikkert).

    Men den hadde ihvertfall ikke så mye hvit-farget pels, som min katt, fra Mellomhagen, på Østre Halsen, nemlig Pusi, hadde hatt, (forresten).

    Axel sin katt var en kastrert hannkatt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Jeg har jo hatt en del katter, så jeg vil si at den katten til Axel, den var nok fullvoksen, da jeg flytta inn hos dem.

    Så den var kanskje 2-3-4-5 år gammel, eller noe sånt.

    Hvis jeg skulle tippe da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til Arne og Mette, den lå vel i tredje etasje, (mener jeg at det var), i en sånn terrasseblokk, i Høybråtenveien da.

    Og etter at jeg hadde leid et rom av Arne og Mette og dem der, i noen måneder.

    (Var det vel).

    Så fikk den katta deres seg plutselig en ny uvane, husker jeg.

    Den begynte visst plutselig å hoppe ned fra terrassen, (som den pleide å være på, for å gjøre fra seg og sånn vel).

    Og så måtte jeg gå rundt hele den lange rekka av terrasseblokker da, husker jeg.

    I Høybråtenveien der da.

    For å hente den katta da.

    Nesten hver dag, i noen uker ihvertfall, husker jeg.

    Siden jeg var vant til å ha katter da, som guttunge, så syntes jeg at det var greit å hente den katta til Axel da, (husker jeg), når den hadde hoppa ned fra terrassen.

    (Noe den gjorde nesten hver dag vel, i perioder.

    Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, når jeg henta katta til Axel.

    Så stod det en pakistansk, (var det vel), tenåringsgutt, og hang vel, i Høybråtenveien der da, når jeg gikk forbi.

    Og da lo han av meg da, siden jeg gikk der med katta til Axel da.

    Så Furuset/Høybråtenveien, det var et tøft sted da, (må man vel si).

    Sånn som hu Lene fra Abildsø, hadde advart meg om, noen måneder før jeg flytta dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nabodama til Arne og Mette.

    (Hu som måtte låne vaskemaskinen til Mette, den første tida, som jeg leide et rom, hos Arne og Mette der).

    Hu hadde også en sønn, (mener jeg å huske).

    Og det var vel en sønn, som ikke bodde hos henne, hele tida, (tror jeg ihvertfall).

    Og en gang, så maste han sønnen, (som jeg ikke kjente ordentlig da), om å få låne dressen min, for han skulle i bryllup, eller noe sånn, da.

    Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

    (Å låne bort dressen min da).

    For den dressen, det var jo ‘party’-dressen min liksom.

    Som jeg gjennom tidenes løp, (eller et drøyt år vel, for å være mer nøyaktig), nok hadde sølt tilsammen litervis med øl på, etter kanskje mellom 50 og 100 pub-til-pub runder eller disco-besøk, i Oslo Sentrum da.

    (Etter at jeg begynte å studere i Oslo, høsten 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han sønnen til nabodama, han var også kraftigere enn meg.

    Så jeg tror ikke at dressen min hadde passa heller.

    Dessuten så kjente jeg han ikke så bra.

    Og jeg syntes vel også at noe måtte være galt kanskje, siden han, (som var 18-20 år vel), ikke hadde sin egen dress da.

    Og dette var noe han spurte meg om, da jeg møtte han en gang, i trappeoppgangen, i Høybråtenveien 25D der da.

    Så det ble som noe som ikke var helt ordentlig, for meg, syntes jeg.

    Dessuten, så tror jeg det, at dressbuksa mi, nok må ha vært litt slitt.

    (Kanskje det var hull i lommene, eller noe).

    Siden jeg pleide å gå i den svarte bomullsbuksa mi, til den dressjakka, etterhvert da.

    Så den dressen min, den var nok ikke i så god stand da.

    Og dessuten, så tror jeg at den dressen nok var litt for liten, til han ganske kraftige sønnen til nabokona da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall), at da ble Arne Thomassen rimelig irritert på meg.

    For da måtte istedet Arne Thomassen, låne bort en dress, til han nabogutten da.

    Men Arne Thomassen, han kjente nok han nabogutten, bedre enn meg, ihvertfall.

    Og Arne Thomassen var også en god del kraftigere enn meg.

    Og Arne Thomassen, (som liksom var forretningsmann da), han hadde nok fler hele dresser enn meg og, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Svein Martinsen, (som hadde tipsa meg om det, en gang, da han var på besøk hos Arne og Mette, om at det var ledig jobb, på OBS Triaden), han hadde visst to tenåringsdøtre, dreiv Axel og Mette, og prata om, husker jeg.

    Disse tenåringsdøtrene, de var aldri med, når Svein Martinsen og kona, besøkte Arne og Mette da.

    (Selv om jeg lurer på det, (husker jeg), om det kunne ha vært de to unge damene, som jeg så, og som oppførte seg litt rart vel, (de stod liksom bare og så litt rart på meg, en stund, uten å handle noe vel), ved kassa mi, på OBS Triaden der, en gang.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker at Axel gjorde litt narr av hu ene dattera til Svein Martinsen da.

    (Ei jeg vel aldri møtte, forresten).

    Axel gjorde narr av navnet hennes da, som var Siv Angelica, eller noe, (hvis jeg husker riktig).

    For hu skulle liksom være så fin på det, eller noe, sånt da.

    Sånn at hu måtte ha et såpass spesielt navn, som Angelica var da, på begynnelsen av 90-tallet.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    90-tallet var jo såvidt begynt.

    (Det var jo høsten 1990, at jeg flyttet inn, hos Arne og Mette og dem).

    Men Axel, som var veldig ovenpå, (må jeg vel si), til å være 11-12 år.

    Han hata allerede 80-tallet, husker jeg.

    Og hver gang det var noe 80-talls-musikk, på MTV, (for eksempel).

    Så sa Axel, ’80-talls’ da, med omtrent det samme, negative tonefallet, (må man vel kalle det), som når han nevnte navnet til hu Siv Angelica da.

    (Hvis jeg tolka det her riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vicky og de hadde også med en katt, (forresten), på et besøk, fra Trondheim, en gang, (husker jeg).

    (Jeg lurer på om dette var våren 1991, eventuelt.

    Den gangen som hu dattera til Vicky var med vel.

    Sånn som jeg husker det).

    Denne katten var en kattunge da.

    Og jeg hadde like før, (var det vel), hatt såpass hell da, med å få den hunden til Axel og dem, (nemlig Trixie), til å oppføre seg bedre/bli mer dressert da.

    Og jeg hadde jo hatt fire katter selv, under oppveksten min, på Bergeråsen.

    Så jeg begynte å leike med den kattungen til Vicky og dem og da.

    Som gikk rundt i stua, til Arne og Mette der.

    For å se om jeg klarte å få den til å bli ‘snill’/rolig/mer ‘husdyr-aktig’ også.

    Men det klarte jeg absolutt ikke, husker jeg.

    For den kattungen, den begynte jo bare å frese fælt, husker jeg.

    (Mens jeg prøvde å klappe den, og leke med den, og sånn da).

    Så hva som gikk av den, det veit jeg ikke.

    Jeg trodde at jeg var flink med katter, etter å ha hatt mange katter selv, på 70 og 80-tallet.

    Men dette gjaldt tydeligvis ikke katter fra Trondheim da, fant jeg ut.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare et kult julebord, (med masse gratis drinker og sigaretter, osv.), som OBS Triaden hadde, jula 1990.

    Neida, like før jul, i 1990 da, så fikk jeg også et slags trau, (eller hva det heter igjen), fylt med en hel edamer-ost, og vel også sylte-pålegg, og masse annen tradisjonell julemat, fra OBS Triaden da.

    Så dette var kanskje matvarer for to-tre hundre kroner, kanskje.

    Men jeg bodde jo hos Arne og Mette og dem da.

    Og jeg hadde vel ikke egentlig noen egen hylle, i kjøleskapet deres, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte jo nesten si det da, til Arne og Mette, (som satt foran TV-en, den kvelden, som jeg kom hjem, med den her julegaven, fra OBS Triaden da).

    At de kunne få det meste av den maten da.

    (Kanskje etter at jeg hadde tatt julemarsipanen selv.

    Hvis det var noe sånt der da.

    Siden jeg var så glad i marsipan og annet godteri da).

    Men jeg ble vel litt skuffet kanskje, siden jeg liksom måtte gi bort all den her maten da.

    (For jeg kunne jo ikke hatt den på rommet mitt, for eksempel.

    Siden jeg ikke hadde kjøleskap der).

    Og jeg kunne umulig klart å passe på all den maten, i kjøleskapet, til Arne og Mette, (tror jeg).

    For det første siden jeg ikke hadde noen egen hylle, eller noe sånt, der da.

    Men etter at jeg ga bort den maten, til Arne og Mette da, så husker jeg at jeg sa noe sånt som at, ‘men da’, (et eller annet).

    At da måtte jeg få lov til ditt eller datt da.

    Men da ble Mette sur, husker jeg.

    For hvis det var noen betingelser, da ville de ikke ha den maten da.

    Så jeg måtte ta tilbake det da, og si det sånn, at det var greit, at de fikk all den julematen min, uten betingelser, da.

    (Så sånn var det).

    For hvis ikke, så ble Mette og Arne sure, og Mette begynte vel å klage, og Arne begynte vel å brumme, (eller hva man skal kalle det), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg har aldri sleika Annika eller noen andre i anus. Men jeg pelte meg litt i nesa en gang, som vi begge satt på med Haldis, hjem fra CC, på 80-tallet

    ikke sleika

  • Er det Kristin Sola, fra klassen min, de to første årene på handel og kontor, på Sande Videregående, som står bak der tro?

    kristin sola

    http://www.kjendis.no/2012/02/11/kjendis/plumbo/sande/pub/melodi_grand_prix/20191945/