Stikkord: 80-tallet
-
Min Bok 2 – Kapittel 82: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
Våren 1991 så var det dansketur, med OBS Triaden, husker jeg.
Jeg husker ikke hvem som arrangerte dette igjen.
Men denne gangen var det ikke Knut Hauge og Lene fra Rælingen, som drev og arrangerte, tror jeg.
Jeg kan faktisk ikke huske dem fra båten, (som var Stena Saga).
Så det er mulig at de hadde slutta før det her.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker at jeg ba om fyrstikker i resepsjonen, når jeg kom på båten.
For jeg hadde ikke lighter, (av en eller annen grunn).
(Dette var en lørdag kveld, og jeg hadde vel jobba hele dagen, på OBS Triaden.
Så det er mulig at lighteren min lå igjen på spiserommet, eller noe.
Hvem vet).
For jeg mente vel å huske at de pleide å ha fyrstikker, i resepsjonen da, på disse ferjene.
Men timing-en var kanskje litt dårlig, (tenkte jeg på, etterhvert).
For Scandinavian Star-ulykken hadde jo nettopp vært.
Og jeg fikk vel noen kommentarer, (eller ihvertfall blikk), fra kassaleder Helene også.
(Som lurte på hva jeg dreiv med da).
Så på denne reisen, så var jeg litt utafor, etter det at jeg jo hadde dummet meg ut, og spurt om fyrstikker, i resepsjonen der, med en gang jeg kom om bord i båten.
(Enda Scandinavian Star-ulykken nettopp hadde vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Stena Saga var jo også den danskebåten, som jeg hadde sniki meg med, til Danmark, et år før det her.
Da jeg møtte Eva Olsen og typen, på Oslo City.
Og de skulle til Danmark med Gjerdes Videregående, i Drammen.
Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også vært litt uheldig, med klesinnkjøpene mine, før denne dansketuren da.
Jeg hadde jo kjøpt meg en ny skjorte, på KaphAhl der, i Karl Johan/Lille Grensen.
Den dagen, som jeg var på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.
Men den skjorta, den hadde liksom en sånn rar krage da.
Det var bare en slags knepping, der kragen liksom skulle ha vært da.
(Men jeg var ikke så flink til å kjøpe klær da.
Så jeg var glad bare jeg klarte å finne meg en skjorte, liksom).
Så jeg følte meg litt dum da, på den her dansketuren.
Siden jeg hadde en rimelig rar skjorte og hadde driti meg ut og spurt om fyrstikker der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dreit meg også ut, med en jakke, som jeg kjøpte på KaphAhl, på den her tida, (husker jeg).
For det var en slags pastellfarget jakke, husker jeg.
Som hu som jobbet der, sa at var fin og sånn da.
Men når jeg gikk ut av butikken, så husker jeg at hu dama sa, ‘også pastell da’, (eller noe).
Så de var hykleriske, de som hjalp meg med å handle klær der da.
(Må jeg nok si).
Og da prøvde jeg å ta den jakka opp på armene, husker jeg.
På skikkelig 80-talls vis da.
En gang på jobben, på OBS Triaden der, husker jeg.
For å prøve å se kul ut da.
Men uten å lykkes, tror jeg.
Ihvertfall hvis jeg tolket de blikkene som kassaleder Helene ga meg riktig vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, var på ferie, i Gøteborg, sommeren 1991.
Så så jeg en ganske fin skinnjakke, på KaphAhl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg.
Men jeg hadde ikke råd, til å kjøpe den, under Sverige-ferien da.
Men etter at jeg fikk studielånet mitt, da jeg begynte på NHI igjen, noen uker seinere.
Så gikk jeg på den KaphAhl-butikken, i Karl Johans gate/Lille Grensen der, igjen da.
Og da kjøpte jeg meg en sånn grå skinnjakke, (som jeg hadde sett i Gøteborg), der da.
Og som kosta litt mindre i Norge vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Den jakka kosta vel litt i underkant av 1500 kroner, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og den jeg kjøpte var grå da.
Og var vel muligens en av de fineste jakkene jeg har hatt vel.
Den var ikke like tøff som Øystein og Glenn sine svarte skinnjakker men.
For deres jakker var liksom rette foran, blant annet, (mener jeg å huske).
(Og Øystein og Glenn, de hadde vel også Guns & Roses-motiv, (eller noe), malt på baksiden av jakkene, tror jeg).
Mens lommene på denne grå skinnjakka, de bulte liksom litt ut da.
På den fra KaphAhl, (som jeg kjøpte da).
Så den jakka kunne ha vært kulere liksom.
(Den var liksom litt døv og).
Men da hadde den kanskje blitt for rå igjen.
Det er mulig.
Men det ble kanskje sett på som veldig harry, å gå med skinnjakke, i Oslo.
Men det her var en grå skinnjakka, som liksom hadde lommer som bulte litt ut da.
Og den var jo fra KaphAhl.
Så den var vel egentlig for middelaldrende menn, kanskje, den jakka.
Eller som fritidsjakke for forretningsfolk, kanskje.
(Noe sånt).
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg var uheldig med de fleste av klærne, som jeg kjøpte meg, i 1991, husker jeg.
Med unntak av den skinnjakka kanskje da.
Som jeg hadde sett i Gøteborg.
Som Øystein Andersen vel stod i nærheten av vel, tror jeg, (da jeg først la merke til den).
(Noe sånt).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men med.
På den Danmarksturen, med OBS Triaden, så husker jeg også at jeg satt mye alene vel.
Jeg husker at jeg satt i danserestauranten der.
Og at butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, gikk rundt i dress vel.
Så jeg lurer på om jeg bomma litt med antrekket.
Det gjorde jeg nok, i og med at den skjorta hadde så spesiell krage, for å si det sånn.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg var litt nedfor.
Og jeg husker at jeg møtte en av de gutta fra gølvet, i eller utafor herredoen vel, på Stena Saga da.
(Dette var en sånn lokal Lørenskog-helt/kjekkas tror jeg, med krøllete, lyst hår vel).
‘Gamle ørn’, sa han til meg, når han kjente meg igjen, (mener jeg å huske).
Antagelig fordi jeg hadde jobba på OBS Triaden i bortimot et snaut år da.
(Noe sånt).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers, så husker jeg ikke så mye, av den dansketuren.
Annet enn at ei med lyst hår, i begynnelsen av 20-åra vel, som jobba i ferskvaren, spurte meg, noen uker etter turen, (på spiserommet, til OBS Triaden der), om jeg hadde vært med på turen.
Mens hu smilte eller lo vel.
(Så det var kanskje noe som var morsomt da).
‘Ja’, sa jeg da, selvfølgelig.
Men jeg hadde kanskje ikke sett ut som meg selv da, eller noe.
(Siden hu spurte, mener jeg).
Jeg hadde jo driti meg ut, siden jeg hadde kjøpt med en ‘rar’ skjorte, og ikke gikk med dressjakke, og ved at jeg spurte om de fyrstikkene, i resepsjonen der da.
Og jeg hadde jo også nettopp vært i jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.
Og det var jo fordi at jeg nettopp hadde måttet slutte, å jobbe fast, heltid, på OBS Triaden der, siden mitt seks-måneders-vikariat, hadde gått ut da.
Så jeg var nok litt bleik og utafor og nedfor, på den her dansketuren da.
Så det var ikke sånn, at jeg kan huske det, at jeg dansa eller flørta meg noen damer fra jobben der, akkurat, på den her dansketuren.
Kanskje litt bortsett fra med kassaleder Helene som lurte på hvorfor jeg spurte om fyrstikker, i resepsjonen der.
Ved at hun spurte et vagt, udirekte spørsmål vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg har ennå ikke glemt at Thomas Seltzer dreit meg ut, på tweet4tweet. Noen sier at bandet hans Turboneger er homofiksert. Er Thomas Seltzer homo?
http://www.nrk.no/lydverket/hvem-ligner-mest/
PS.
Nå kom jeg forresten på hvordan fetteren min Ove var, et par år før han ble konfirmert vel.
Dette var borte hos bestemor Ågot, (på Sand), i en helg eller ferie da.
Og så dukka det opp en TV-mann, på NRK, som hadde helskjegg og var ‘myk mann’ da.
Og da eksploderte Ove, og skreik ut, ‘æsj homo, homo, æsj homo’, til TV-skjermen da, (mens han satt på kne, (var det vel), på gulvet, like foran TV-en da).
(Noe sånt).
I et skikkelig raserianfall da.
(Han var helt rabiat, må man vel si).
Mens bestemor Ågot stod og prøvde å si ‘nei’, at han ikke skulle si sånn da.
Mens jeg var tilbakelent og bare lo litt av dette merkelige opptrinnet da.
Og syntes at Ove var litt morsom/komisk, når han mobba han homo-en vel.
Selv om jeg ikke visste selv, at han TV-verten, på NRK, var homo, (fra før), for å være ærlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 2 – Kapittel 78: Mer fra OBS Triaden, mm.
Jeg husker det, at på OBS Triaden, så overhørte jeg det, at hu Marit fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).
Hu sa en gang, til Liss og/eller Fanney vel.
Om meg, mens jeg overhørte det.
At, ‘nå synes jeg bare synd på han der jeg’.
(Noe sånt).
Så det var noe som foregikk da.
Jeg regna med at det var noe i forbindelse med at jeg tok henne på låret den gangen, som vi satt eller stod ved siden av hverandre, i kassa hennes.
Og det at hu tok med seg typen sin, (var det vel), på jobben da.
At hu syntes synd på meg, fordi jeg var interessert i henne, men at hu hadde type da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så jobba det noen unge karer, (i begynnelsen av 20-årene vel), som noen sa, at hadde fått sparken, fra supermarkedet, på Metro-senteret, sin ferskvareavdeling.
For de hadde visst pakket indrefilet og sånn inn, og merket det som okselever, (var det vel).
Og så hadde de betalt for dette i kassa da.
Og da hadde de jo selvfølgelig betalt for lite.
Okselever kosta kanskje 5-10 kroner, per pakke.
Mens hvis de skulle ha betalt full pris, for indrefilet, osv., så ville jo dette kostet mange hundre kroner per pakke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå, så skjønner jeg det, at dette nok også foregikk på OBS Triaden.
Jeg var litt treig, da jeg jobba der.
Men i mellomtiden, så har jeg jo jobba som butikksjef selv.
Så nå skjønner jeg jo mer av hva som foregikk.
Og det som foregikk på OBS Triaden.
Det var at en kar der, med hockeysveis, (og som hadde ganske blondt hår vel, og var i begynnelsen av 20-åra vel), som jobba i ferskvareavdelingen.
Han kom ofte i kassa mi, rundt stengetid, og kjøpte okselever, eller ‘okselever’ da, for 5-10 kroner, per pakke da.
Og da klarte ikke jeg å koble det her, med en gang.
For jeg var så fokusert på kundeservice, osv.
Men nå, så skjønner jeg jo det, at det nok da var indrefilet, osv. da, antagelig.
For han med hockeysveisen.
Han trente seg også kraftig opp, på den her tida, husker jeg.
Jeg husker at de damene, som jobba på ferskvareavdelingen, de skrøyt av at han så så fin og veltrent ut da, etterhvert.
Og han satt alltid og spiste cottage cheese, husker jeg, i spisepausen.
(På den her tida, ihvertfall).
For det skulle være så bra for å bygge muskler og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg jobba i ferskvareavdelingen der, en lørdag vel, sammen med han med det mørke håret, (som jeg ikke husker navnet på nå).
Så var også han med hockeysveisen på jobb, husker jeg.
Og jeg lurte på hva de lo av.
Men det var ikke noe jeg skulle blande meg bort i da, sa han med det mørke håret.
Men det som foregikk, det var det, at han med hockeysveisen.
Han var kanskje slakter, eller noe.
Og han dreiv og skar i en stor, rund, rød biff, husker jeg, (som var på en del kilo da).
Også skar han et snitt i det kjøttstykket, sånn at det så ut som en vagina da, husker jeg.
Mens han forklarte det, for han med det mørke håret, (mens jeg stod ved siden av dem og hørte hva han sa da).
At det ble akkurat som en ekte mus da, eller noe.
Å ha sex med da.
(Regner jeg med at det må ha vært, som han mente).
Så det var mye rart man endte opp med å lære, på OBS Triaden.
Det er helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en som het Jon Ole, som jobba på OBS Triaden.
Og som min tremenning Øystein Andersen nesten fikk et ‘Jostein-aktig’ forhold til.
Øystein hadde jo hatet en som jobbet på dataavdelingen, til Laurtizen Bokhandel, i Drammen, som het Jostein, (på slutten av 80-tallet).
Og ofte ville da Øystein komme med utbrudd som at, ‘å, du er så Jostein!’, (på den her tiden).
(Av en eller annen grunn).
Og da syntes kanskje vi fra Bergeråsen, (nemlig Kjetil Holshagen og meg), at han kanskje var litt morsom da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jon Ole han hang vel litt rundt Triaden-senteret der, etter arbeidstid, noen ganger, (mener jeg å huske).
Og det gjorde Øystein, Glenn Hesler og meg og.
For vi vanka jo på Biljardhallen der.
Og vi møttes ofte etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden, da.
Enten utafor Triaden der.
Eller inne på Biljardhallen der da.
(Var det vel).
Og en gang, så ble det nok en slags krangel nesten, mellom Jon Ole på den ene siden, og Øystein og meg, på den andre siden da.
Uansett hva det kom av igjen, så begynte ihvertfall Øystein å hate Jon Ole.
Og sa sånn som at, ‘åå Jon Ole’, innmellom da, (mens han tok seg til panna kanskje).
(Mens vi var inn på Biljardhallen og sånn da).
På en nesten lignende måte, av hvordan han hadde prata om han Jostein, fra den bokhandelen i Drammen da, noen år før det her igjen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jon Ole, han pleide å jobbe på flaskerommet ganske ofte.
Så han hadde tilgang til panteblokker.
Og han kom også i kassa mi, ganske ofte, for å heve pantelapper da.
Som jeg mistenkte at han muligens hadde skrevet selv.
Da tok jeg ikke det opp med noen av sjefene.
Kanskje fordi jeg var såpass ung enda, og syntes at det ble litt skummelt, å ta opp sånt, med sjefene.
Men jeg ‘kringkastet’ det ihvertfall, inne på spiserommet der da.
Ihvertfall en gang, (som Jon Ole selv ikke var der da).
At Jon Ole pleide å komme med manuelt skrevne pantelapper, i kassa mi da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fortalte vel også om det her til min tremenning Øystein Andersen, tror jeg.
For jeg pleide ofte å møte Øystein og Glenn, rett etter jobben.
Og da pleide jeg nesten bare å ha jobb-ting, i hue.
Så Øystein og Glenn klagde på meg til slutt vel.
Om at de var lei av å høre om ting fra OBS Triaden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden.
Så møtte jeg Jon Ole, husker jeg.
Som gikk i tospann, med en mørkhudet kamerat, som han hadde.
Jeg hadde pigg-sveis på den her tiden.
Noe Jon Ole sin mørkhudede kamerat gjorde narr av og spurte om jeg var fra ‘Mars’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fant den her episoden litt truende, husker jeg.
Men jeg sa vel ikke fra til noen på jobben om hva som hadde skjedd.
Men jeg bytta vel frisyre like etter det her, mener jeg å huske.
Dette var vel like før jeg tok ex-phil-eksamen, nede på UIO, mener jeg.
For da hadde jeg nettopp bytta fra piggsveis til liksom sleik da, mener jeg å huske.
Og grunnen til det, det var vel den mobbinga, fra Jon Ole og hans utenlandske kamerat da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den gangen, som jeg satt i den info-luka, eller kassaleder-kontoret, på OBS Triaden der.
(Den gangen som jeg spurte hu Marit om hjelp med å finne noe vel).
Så stod det ei dame som prata med John Ellingsen vel, og kommenterte utseendet mitt, mener jeg å huske.
Ei forretningdame, som mente at jeg så bra ut, eller noe sånt vel, der jeg satt på utstilling liksom da, i det kassaleder-kontoret.
(Jeg overhørte ihvertfall at hu prata om utseendet mitt, med han John Ellingsen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen ting som skjedde, den dagen, det var det, at når jeg satt på det info-kontoret.
Så ringte det noen som bare tulla, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Jeg husker at jeg mistenkte at det var noen som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, som ringte.
Og som tulla skikkelig med meg, og lata som at de skulle prate med butikksjef John Ellingsen da, var det vel.
Og han ringte vel meg tilbake etter den her tullinga da.
Og hadde en litt fleipete/leende tone vel.
Og liksom sa fra om noe greier da.
For jeg var ikke så flink til å sette over samtaler ennå, for å si det sånn.
For det var litt komplisert da, og jeg hadde ikke jobba i det info-buret før det her da.
Det var ikke sånn som da jeg seinere jobba med å svare telefoner, på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, her i Liverpool, for eksempel.
At jeg fikk en eller to dager med opplæring.
Nei, sånn var det ikke, i det hele tatt.
Jeg ble liksom bare plassert der, og visst hvordan samtaler ble overført da.
Men det var ikke så lett å huske det, etter bare å ha blitt visst det, en eller to ganger.
Så jeg tulla litt da.
Og var litt stressa og knytt kanskje, den her dagen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 72: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
Det her er ikke så lett å skrive om, men jeg får vel prøve å komme meg igjennom det.
Jeg hadde jo mitt eget rom, hos Arne og Mette og dem.
Og jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.
Så jeg var vant til å ha litt privatliv, for å si det sånn.
Så det hendte at jeg runka da, på det rommet.
Og noen ganger på dagen, uten å skru av lyset vel.
Og det lyset, det var jo det fra Forsvarets Overkommando der.
Som var for bruk i kontorbygninger egentlig.
Og det var en lysrør-lampe da, og ikke en lyspære-lampe.
Så den lyste skikkelig opp da.
Og det tenkte jeg på, fordi jeg en gang overhørte det, at noen unge damer, i den blokka, som var ovenfor vinduet mitt vel, de sa noe sånt som at, ‘har vi ikke fått bra underholdning da?’.
(Noe som jeg kunne høre inne på rommet mitt da).
Og da lurte jeg på det, (husker jeg), om de her unge dame-stemmene, som jeg overhørte, utafor vinduet mitt, prata om meg da.
(Og om de kunne se meg gjennom gardinene, på rommet mitt da, siden den taklampa på rommet mitt, lyste så sterkt da).
Så etter det her, så pleide jeg vel å runke under dyna, og med lyset slått av, vil jeg vel tippe på.
For den lampa som jeg fant hos Forsvarets Overkommando der da, (og som Arne Thomassen sa at det var greit at jeg tok med, for det var ikke taklampe på rommet mitt da, og Forsvarets Overkommando hadde så mange sånne taklamper på lager), den var nok ikke ment for hjemmebruk, (vil jeg si), for lyset var så sterkt da.
Samtidig, så var jeg bare nettopp fylt 20 år, da jeg flytta inn der.
Så jeg var ikke vant til å gjøre innkjøp av taklamper osv., for å si det sånn.
Så hvordan jeg skulle få tak i en taklampe der, det var nesten som et mysterium for meg.
Og den lampa fra Forsvarets Overkommando, den datt ned igjen.
Så store deler av tida, som jeg bodde der, så var jeg vel uten lys i taket, på rommet mitt da.
Så hvis jeg skulle lese, (eller noe sånt), så måtte jeg gjøre det i stua da.
(Hvor det ofte kunne være masse andre folk da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det året jeg bodde på Abildsø, forresten.
Noen måneder etter at jeg hadde besøkt mora mi i Tønsberg, rett etter nyttår, i 1990 vel.
Så ville mora mi møte meg i Oslo, husker jeg.
Hu ville møte meg på Theatercafeen, av alle steder.
Jeg hadde vel kanskje vært såvidt innom der, en gang, sammen med Magne Winnem, siden vi pleide å fly rundt, på alle stedene i byen, og nok var litt nysgjerrige på Hotell Continental og Theatercafeen da, (som lå i samme bygning der, i Stortingsgata vel).
Jeg var så vant til å ha boblejakker, fra da jeg gikk på skole, på 80-tallet, at jeg må innrømme det, at jeg kjøpte meg en blå og lilla, (eller noe), boblejakke, på Dressmann, det første året jeg bodde i Oslo.
For jeg regna med at jeg burde ha en boblejakke, om vinteren da.
For jeg var vant til litt kaldere forhold, på Berger da.
(Seinere, så fant jeg ut, at det sjelden blir så utrolig kaldt i Oslo Sentrum.
Ihvertfall så ligger sjelden snøen lenge av gangen der.
Det er kanskje alle bilene og menneskene som gjør at snøen smelter så raskt.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må innrømme at jeg var litt flau, over å møte mora mi, på Theatercafeen der.
For jeg var jo en vanlig ung mann, fra Bergeråsen.
Og på Theatercafeen, så var det veldig snobbete.
Det var en kelner ved bordet, som oppførte seg veldig høflig og formelt, vil jeg si.
Mora mi ville ikke sette seg innerst, i Theatercafeen der.
Men satt ved et bord, ved vinduet, like etter inngangen der, (mener jeg at det var).
Jeg tror vel bare at jeg drakk et glass cola, eller noe sånt der, kanskje.
Jeg husker ikke helt.
Men mora mi drakk vel kanskje te eller kaffe da.
(Noe sånt).
Det er mulig.
Mora mi klagde på boblejakka mi, husker jeg.
Hu mente vel noe sånt, som at det ikke passet seg, for en ung mann, som meg, å gå med en såpass feminin boblejakke, som hadde lilla felter på skuldrene og sånn da.
Men det hadde ikke falt meg inn da, for på 80-tallet, så var det moderne, for gutter/menn, å se litt femi ut da.
Så det var liksom en typisk 80-talls boblejakke kanskje, som jeg hadde kjøpt, (trodde ihvertfall jeg da).
Jeg ville bare ha en jakke, for å holde varmen, og som ikke så stygg ut liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg stakk vel fra Theatercafeen, etter en halvtime eller time, eller noe sånt vel.
Og mora mi, hu dro vel tilbake til Tønsberg/Borgheim da, (hvis hu ikke skulle noe annet i Oslo, mens hu først var der, det husker jeg ikke helt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg hadde vært på jobb, på OBS Triaden, og jobba tidligvakt vel, (det var ihvertfall ganske lyst, den her dagen, sånn som jeg husker det, men dette kan jo ha vært en lys sommerkveld og).
Og kanskje sitti på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen, hjem fra jobben da.
Så gikk jeg gjennom Høybråtenveien der da, husker jeg.
Og kanskje hundre meter før oppgangen, som Arne og Mette bodde i, (nemlig i Høybråtenveien 25D da).
Så måtte jeg gå forbi Axel, og noen andre unger, som dreiv og leika i veien som gikk utafor blokkene der da.
Axel sa ikke hei til meg, så jeg regner med, at han ikke kjente igjen meg da.
Men jeg kjente jo igjen Axel, og la merke til hva han dreiv med, mens jeg gikk forbi de her ungene da.
Og det Axel dreiv med, det var at han sa til ei rødhåra jente der, på sin alder, (det vil si i 11-12 års alderen vel), at ‘har du drukket for mye gulerot-saft eller?’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble jeg litt sjokka, husker jeg, over at Axel kunne være såpass frekk, og mobbe jenter, osv.
For sånn pleide ikke jeg selv å oppføre meg, da jeg vokste opp på Bergeråsen, husker jeg.
Selv da jeg var 9-10 år, så oppførte jeg meg vel mer snilt/voksent enn det, tror jeg.
(For det meste ihvertfall vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det første året, som jeg bodde i Oslo, og leide en hybel, på Abilsø.
Så hendte det jo, at jeg besøkte Axel og dem, da og.
Og en gang, så var Axel og jeg, i nærmeste butikken der, som bare lå et par hundre meter unna blokka til Axel og dem vel, opp en gangvei da, i retning av den ‘egentlige’ Høybråtenveien liksom da.
Ihvertfall så husker jeg det, at Axel og jeg, vi gikk sammen, ned den gangveien igjen, tilbake, i retning av oppgangen som Arne og Mette bodde i da.
(Det var kanskje da Axel ville at jeg skulle prøve å stå på skateboard.
Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, for å si det sånn.
For jeg var høy og tynn og var redd for å skade meg da).
Og mens vi gikk ved siden av hverandre, bort mot oppgangen, til Arne og Mette der da.
Så gikk vi forbi ei nabojente, av Axel, som var noen år yngre enn han vel.
Og muligens var mørkhudet, tror jeg.
(Men det husker jeg ikke helt sikkert).
Og hu spurte Axel, om ‘er det faren din eller?’.
Så på den tida, som Axel og jeg, ble kjent.
(For vi hadde vel bare møtt hverandre, en 4-5 ganger kanskje, etter at Axel flytta til faren sin, som tre-åring vel).
Så var jeg mye eldre enn Axel.
Jeg var 19 år.
(Og jeg var 1.85 høy, selv om jeg var tynn da).
Og det her, det var høsten 1989, som jeg flytta til Oslo, og tok kontakt med Axel og dem da.
Og Axel, han er jo født høsten 1978.
Så Axel, han fylte vel elleve år, (må det vel ha vært), på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere da.
Så når jeg, (som var 19 år), gikk ved siden av Axel, (som vel var 11 år da), i Høybråtenveien der.
Høsten 1989 da.
Så var det sånn, at noen av de unga, som var enda yngre enn Axel igjen da, og som var naboer av Axel, i Høybråtenveien-blokkene der.
De lurte på om jeg var faren til Axel da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde også en tøff kamerat, som muligens hadde rødt hår vel.
Og muligens het Ronny, eller noe sånt vel.
Men det her husker jeg veldig vagt da.
Det var også noen unger på Furuset der, som brant en del gressbranner og sånn, på den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem der da.
Men om Axel var med på det, det skal jeg ikke si helt sikkert.
Selv om jeg lurer på om han kanskje babla litt om noe sånt.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 71: Mer fra OBS Triaden, mm.
Jeg hadde jo sittet et år i kassa, på butikken CC Storkjøp, i Drammen, før jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden.
(Ved siden av at jeg gikk russeåret på Gjerdes Videregående).
Likevel, så fikk jeg opplæring, den første dagen, i kassa, på OBS Triaden.
De hadde jo scannere, i kassene der, sånn at man ikke behøvde å slå inn prisene, på varene.
OBS Triaden hadde vel kanskje cirka 50-100 ganger så mange vareslag, forresten, som CC Storkjøp.
CC Storkjøp hadde vel bare noen hundre forskjellige varer, for den butikken skulle liksom være et supplement, til den andre matbutikken, på CC Brakerøya, nemlig CC Matsenter.
CC Brakerøya var jo Norges første senter.
Så sånn var det vel ihvertfall i begynnelsen, (på 60-tallet, eller noe vel), at de hadde en type matvarer på CC Matsenter, og en annen type matvarer på CC Storkjøp kanskje da.
Men på slutten av 80-tallet, så var kanskje denne oppdelingen, i to butikker, litt kunstig.
CC Storkjøp var nesten som en vanlig matbutikk, syntes jeg, selv om de ikke hadde kioskvarer og sånn der da.
Men de hadde bare de største pakningene da, når det gjaldt potetgull og godteri og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu jeg fikk opplæring av, i kassa, på OBS Triaden.
Det var ei brunette, ved navn Hilde, (eller om det kan ha vært Berit), eller noe sånt vel.
Hu var ei ganske kraftig dame, må man vel si.
Det ville ihvertfall ha vært feil å kalle henne nett, vil jeg si.
Selv om jeg må innrømme at jeg har sett mer dundrete damer også.
Men rumpa hennes var stor da, (for å si det sånn).
Og jeg, jeg ble jo etterhvert brukt litt som avløser, i kassene.
For det var så lange køer i kassa der, så det var vanskelig å stenge kassene, i helgene.
(Når folk skulle ha pauser da).
Fordi kundeservice ble sett på som veldig viktig da, på OBS Triaden.
Som nevnt så lå jo Triaden-senteret i Lørenskog, som kanskje er det stedet i Norge, med mest konkurranse, når det gjelder salg av matvarer.
Siden kommunen jo har så mange store matbutikker, som Maxi Skårer, supermarkedet på Metro-senteret og hypermarkedet på Triaden-senteret, da.
Og det ligger også en Rema-butikk rett over veien for Triaden-senteret der, på Skårersletta.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hver gang, som jeg avløste hu litt breie brunetta da, for at hu skulle ha pause da.
Så var stolen hennes helt våt, av en eller annen kroppsvæske, husker jeg.
Jeg vet ikke om det var svette, eller hva det kan ha vært.
Det er vel kanskje litt rart, at rumpa eventuelt kunne svette så mye.
Men det er kanskje mulig.
Jeg tørr nesten ikke å tenke på hva slags annen kroppsvæske det eventuelt kan ha vært, som gjorde stolen hennes, i kassa, så våt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var ikke sånn at Ragnhild fra Stovner, var den eneste dama, som jeg møtte, mens jeg bodde, hos Mette og Arne der.
Neida, også ei annen dame ringte meg.
Noe Mette skrøyt av til ei venninne en gang, husker jeg.
Dette var en gang jeg bare var på det utestedet som Magne Winnem, Pia fra Korea, Lill Beate Gustavsen og jeg, var på, den gangen, (mens jeg bodde på Abildsø vel), som jeg falt ned trappa, til Manhattan der.
Men denne gangen så dro jeg dit alene.
Etter å ha gått fra Arne og Mette og dem, (som hadde gjester vel), og ned til Haugenstua togstasjon, (fordi at toget gikk seinere på kvelden enn T-banen vel).
(Noe sånt).
Siden jeg ikke hadde noen å gå ut med, så satt jeg bare stille, ved et bord, på det utestedet da.
Som lå ovenfor Maliks nederst i Karl Johan der.
Plutselig begynte et par, som satt ved nabobordet, å snakke til meg.
De begynte å prate om musikk vel.
Jeg babla vel noe om at jeg hørte på the Cure, tror jeg.
Og en uke eller to seinere.
Så ringte hu dama, (i det paret da), meg, hjemme hos Arne og Mette og dem.
Og ville ha meg med ut på byen da.
Jeg syntes det var rart, siden hu liksom hadde type, og var ‘opptatt’ da, som vi pleide å si, i Drammensområdet, ihvertfall vel.
Så jeg syntes dette her ble litt rart da.
Hu dama tilbydde til og med å betale øl for meg, på byen.
Men jeg syntes at det også ble litt rart da.
Og nesten som noe nedverdigende da.
Så det droppa jeg, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Mette Holter ble visst litt imponert over meg da.
Og sa til ei venninne av seg, en gang, at ‘han trenger bare gå ut på byen han, så ringer damene’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden så var det også en kar som jobba på gølvet, som het Jon, husker jeg.
For det var nemlig et tema en gang, husker jeg, fra hu deltids-kassaleder Liss vel, (eller om det var hu Fanney, fra Island).
At hu sa til ei annen dame, som jobba der, (mens jeg overhørte dette da), at ‘vet du ikke forskjellen på hvordan man uttaler John og Jon?’.
Også uttalte hu John, som ‘Jånn’ da, og Jon som ‘Jon’.
For hu andre OBS Triaden-dama hadde visst sagt feil da, og uttalt John som ‘Jon’, eller Jon som ‘Jånn’ da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Denne jobben min, hos OBS Triaden, dette friåret mitt, fra NHI.
Det var jo den første jobben jeg hadde hatt, hvor jeg jobbet heltid.
Så jeg var ikke så vant med feriepenger og sånn.
Og hvordan dette funket da.
Men jeg hadde vel anelse om hvordan det funket, siden jeg jo hadde jobbet på CC Storkjøp, i skoleåret 1988/89, og fått feriepenger derfra da.
Men på OBS Triaden, så var det noe rart.
De gjorde det sånn, (tror jeg), at man ikke fikk lønn i juli, men kun feriepenger.
Selv om man ikke jobbet deltid, (noe jeg gjorde, siden vikariatet mitt var ferdig. Men jeg jobbet ganske mye deltid da, så det ble nesten som heltid, men likevel).
Så da skulle jeg plutselig ikke få lønn i juli da, skjønte jeg.
Men kun feriepengene, som var cirka ti prosent av min inntekt, fra året før.
Problemet var at jeg jo hadde begynt å jobbe der, i oktober.
Og derfor, så hadde jeg ikke tjent med enn 30-40.000 kanskje, i 1990.
Så jeg fikk jo da bare 3-4.000, i feriepenger.
(Noe sånt).
Som jeg liksom skulle ha til å dekke ferie til Gøteborg og husleie og mat og sånn da, i hele juli.
Istedet for at jeg fikk lønnen min for timene i juni også.
Som jeg først trodde at jeg kom til å få.
Så jeg fikk jo omtrent sjokk da jeg så det at jeg bare ville få 3-4.000 utbetalt, i juli.
For jeg hadde jo allerede avtalt å dra til Gøteborg, med Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem og Kjetil Holshagen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg forklarte om det her, til Arne og Mette da.
Og Mette Holter hu støtta meg, og sa det, at ‘det er noe av det værste dem kan gjøre, å begynne å tulle med penga til folk’.
(Noe sånt).
Så hu Mette Holter hu fyrte meg skikkelig opp da.
Sånn at jeg ringte og klagde, (var det vel), til OBS Triaden da.
Og til slutt så gikk hu Klara, på kontoret, med på å skrive en sjekk til meg, (var det vel), sånn at jeg fikk forskudd da.
(Noe som jeg vel vanligvis ikke hadde, mens jeg jobba på OBS Triaden, tror jeg).
For jeg fikk jo nesten ingen feriepenger, siden jeg jo hadde studert, året før.
Og jeg skjønte ikke lønnssystemet, før det var for seint liksom.
Det vil si etter at jeg hadde avtalt å dra på ferie til Gøteborg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så lot Mette Holter meg øvelseskjøre, (i en liten bil hu hadde), bort til en bank, på Høybråten der, husker jeg.
Og hu skrøyt av at jeg kjørte bra/rått i en sving der, siden jeg liksom ikke hadde kutta svingen da.
Etter at jeg tok av fra Gamle Strømmsvei der et sted vel, (på vei til den banken på Høybråten da).
For da skulle nok Mette Holter ha husleia si da, som vel kanskje hadde blitt forsinka da, på grunn av den forvirringa rundt lønninga mi da.
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 70: Enda mer fra det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo
På OBS Triaden, så var det ikke sånn, at kundene måtte legge en tier på handlevogna, når de skulle handle.
Nei, alle vognene var uten noen sånne mekanismer.
Så det betydde at området ved kassene, på OBS Triaden der, det området ble omtrent kontinuerlig fylt opp med gjensatte handlevogner da.
Og det var oss i kassa, som hadde jobben, med å rydde disse vognene, når det var stille i kassa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg var omtrent den eneste gutten/mannen, som jobbet i kassa der, på mange av vaktene.
Så var det ofte meg, som ryddet de vognene der da.
Det var ikke ofte at damene gikk ut av kassa, for å rydde vogner, akkurat.
(Ihvertfall ikke sånn som jeg kan huske det).
Det tilhørte vel kanskje sjeldenhetene.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg ryddet vognene, på OBS Triaden der da.
Så kom det et ektepar, i 30-40-årene vel, bak meg, mens jeg satte på plass, en del handlevogner da.
For at jeg ikke skulle stå iveien, for disse kundene, når de skulle ta seg en handlevogn.
(For jeg så at de var på vei bort mot handlevognene, hvor jeg jobbet da).
Så tok jeg løs en handlevogn, som de kunne ta da.
Sånn at de fikk en handlevogn, uten at de behøvde å gå bort dit, hvor jeg holdt på, å dytte vognene til da.
Det som skjedde så, det var at denne dama og mannen, de liksom ‘frøys’ da.
Men de hadde en ung datter, på 3-4-5 år kanskje.
Som løp i full fart mot den løse handlevogna da.
Og hu hoppa opp, og tok tak i håndtaket, på vogna.
Men vogna fikk da overvekt, og tippa over, sånn at hu jenta nesten fikk vogna over seg da.
Og da slapp hu taket, og gikk rett i bakken da.
(Sånn at vogna tippa tilbake igjen da).
Men det var sånn, at da hu slapp taket, så lå hu nesten i løse lufta da, siden vogna hadde begynt å tippe over.
Så hu fikk jo ikke tatt seg for.
Men hu gikk jo bare rett i gulvet da.
Som var laget av noe hardt materiale, av noe slag da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg rakk ikke å gjøre noe, for hu jenta løp fram så raskt.
Og foreldrene de bare ‘frøys’ da, og skulle liksom kødde med meg da, virka det litt som for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg bare gikk tilbake til kassa, for jeg skjønte det, at de foreldrene ikke likte meg da, (siden de ikke ville ha handlevogn av meg).
Så jeg lot dem bare være i fred da.
Og regna med at de hadde bil og sånn, og kunne kjøre dattera til sykehuset, eller lignende.
Hvis hu hadde skadet seg da.
Det var jo ikke et så høyt fall, så det kunne jo være at hu bare reiste seg opp og.
Hva vet jeg.
Men da jeg seinere spiste lunsj, (var det vel), denne arbeidsdagen.
Så kom plutselig butikksjef John Ellingsen inn på spiserommet, (husker jeg).
Og spurte om noen av oss hadde sett at ei lita jente hadde blitt skada, (eller noe).
(Noe sånt).
Men da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.
Kanskje fordi det satt så mange mennesker der, på spiserommet.
Og kanskje fordi jeg skjønte at jeg antagelig kom til å få skylda.
Men jeg mente at jeg ikke hadde gjort noe galt da.
Og jeg hadde ikke lyst til å gjøre dette mer dramatisk enn det var fra før liksom.
Jeg prøvde vel å roe det ned da.
(Og John Ellingsen hadde jo rappa dama mi, nemlig Brit, som sa hu skulle rote med meg, på julebordet, før det her.
Også hadde det blitt sånn at hu heller hadde blitt sammen med butikksjef John Ellingsen, sånn som jeg skjønte det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en liten gutt, som hadde skada seg, en gang, den første tida, som jeg jobba på OBS Triaden der.
Han hadde visst lekt i en av rulletrappene der, og falt ned, i nærheten av ‘gatekjøkkenet’ der liksom da.
Så Triaden er kanskje ikke et så utrolig barnesikkert senter.
Det er mulig.
Så sånn er nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel fortalte det, at han og Arne og Mette ikke bare hadde bodd i Groruddalen og i Drammen.
Nei, de hadde også bodd på Røa, i Oslo Vest, og i Parkveien, i Oslo Sentrum, (fortalte han).
Da de bodde i Parkveien, (fortalte Axel), så hadde visst en eldre mann bodd hos dem, (ihvertfall ifølge Axel da).
(Uten at jeg helt skjønte hvem det var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Allerede på slutten av 80-tallet, (må det vel ha vært).
Så kjøpte min tremenning Øystein Andersen seg et vidunder av en CD-spiller, av merke Pioneer, (husker jeg).
Denne CD-spilleren var til å ha i et rack da.
Så den var hifi, som det vel heter, (altså high fidelity da, som vel betyr at den var av bra kvalitet og hadde høy lydoppløsning da).
Noe sånt vel.
Og den hadde egen strømforsyning da selvfølgelig.
Noe stereo-anlegg-komponenter bør ha, (husker jeg at Øystein sa vel).
For hvis det var samme strømforsyning, (som på mitt Kenwood-anlegg vel, (det som Bjørn Arild Holshagen kjørte meg inn til Oslo, sånn at jeg kunne få kjøpt, på Elnor, i skoleåret 1988/89 vel)), så kunne det gå ut over lyden noen ganger, (hvis jeg skjønte det riktig).
Det er ihvertfall ikke helt ‘kosher’ da, i hifi-kretser, hvis for eksempel forsterkeren og kassettspilleren, i et stereoanlegg, har samme strømforsyning da, (hvis jeg har skjønt det riktig).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det som var nesten utrolig, med Øystein sin CD-spiller.
Det var at den hadde en ‘6-pack’.
CD-spilleren hadde et stort hull, hvor man kunne sett inn et slags CD-magasin, med plass til seks CD-er da.
Så det ble jo nesten som en jukebox, (kan man vel nesten si).
Og den CD-spilleren, den hadde også en kul fjernkontroll, med display vel, (hvis jeg husker det riktig).
Så man kunne programmere den CD-spilleren, til å spille forskjellige sanger i forskjellig rekkefølge da.
Så denne CD-spilleren den kan man kanskje si at var en CD-jukebox nesten.
Eller som en stor og klumpete forgjenger til Ipod-en kanskje.
(Noe sånt).
Siden den spilte masse sangen med digital lydkvalitet da.
Og dette vidunderet, det fikk jeg omtrent ikke lov til å røre da.
Hvis jeg husker det riktig.
For Øystein kunne være sær når det gjaldt sånt.
En gang husker jeg at han nesten sverget, at han ikke ville at Depeche Mode, skulle bli spilt på hans stereoanlegg-komponenter da, (av en eller annen grunn).
(Det sa han vel en gang, da han, Kjetil Holshagen og meg, var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, en sommer, på slutten av 80-tallet vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men plutselig, etter at jeg hadde fått den nye jobben min, på OBS Triaden.
Så ville Øystein selge meg dette vidunderet av en CD-spiller da.
Som ny kostet 5-6.000 vel, (altså en liten formue, på den her tiden).
For 2.500 vel.
Siden han skulle kjøpe seg ny CD-spiller, sa han.
Jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden jeg alltid fikk låne musikk og filmer, av Øystein.
Og ofte hang hos han, og sikkert fikk Pizza Grandiosa og cola og sånn, da.
(Som foreldrene hans hadde kjøpt på for eksempel OBS Triaden, osv).
Så jeg syntes nesten at jeg måtte gå med på det her da.
(Selv om jeg egentlig hadde planlagt å spare opp penger til NHI).
For jeg hadde nemlig heller ikke CD-spiller, på Kenwood-anlegget mitt.
For CD-spiller var jeg ikke vant med å ha, da jeg kjøpte meg det anlegget.
Og det Kenwood-anlegget hadde ganske bra lyd da, (må man vel si), og også digitalt radio-display, (noe jeg syntes at var kult, siden jeg bodde alene på Bergeråsen, og hørte så mye på nærradioene i Oslo osv. da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg husker det, at jeg hadde den CD-spilleren på rommet mitt, da jeg bodde på Furuset.
Jeg husker at jeg kjøpte en ny the Cure-CD, det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.
Og den The Cure-CD-en, den kjøpte jeg i platebutikken på Triaden-senteret der, husker jeg.
(Etter jobben engang sikkert da).
For jeg var vel ikke så mye nede i Oslo Sentrum, på den tida, som jeg jobba på Triaden.
Og det The Cure-albumet, det var nytt da, og het ‘Mixed Up’, eller noe sånt vel.
(The Cure hadde altså remixet en del av sine gamle slagere, (nesten til det ugjennkjennelige, noen ganger vel), og utgitt de nye mixene på et eget album da).
Det var vel den første CD-en jeg kjøpte meg, tror jeg.
Like før jul i 1990 kanskje.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Axel klagde på det, husker jeg.
At de the Cure-sangene, var så skumle da.
En kveld, etter at han hadde lagt seg vel.
Så jeg kunne nesten ikke spille musikk om kvelden der da, husker jeg.
For da klagde Axel på at musikken var så skummel da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem, forresten.
Så tok Arne Thomassen med både Axel og meg, for å fiske, i Akerselva.
Dette var ved noen nedlagte fabrikker vel, på Bjølsene eller Sagene et sted vel.
Vi gikk langs elva der, i en del timer da.
Men vi fikk ikke noe fisk.
Men det er kanskje noe å ta med seg det og.
At det går faktisk an å fiske i Akerselva.
I ‘en åre med snerk’, som Oslolosen/Harald Eia vel kaller den elva.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne Thomassen, (altså Axel sin far), klagde også, på at Axel, (som riktignok var mange år yngre enn meg, jeg er jo født i 1970 og Axel i 1978), og jeg, var så tynne.
Så Arne Thomassen, ville at vi skulle begynne å trene svømming, osv.
Så jeg husker det, at Axel og jeg, vi dro opp til Furuset-badet, (på Furuset Senter), noen ganger.
Og jeg ville da også noen ganger ta soltime, (husker jeg), noe Axel også ville da.
For jeg var jo på en måte en litt jålete japp, som hadde gått russeåret, på en skole, (Gjerdes Videregående, (tidligere Gjerdes Handelsskole)), midt i Drammen Sentrum, et drøyt år før det her da.
Så jeg var jo ganske vant med å ta soltimer.
Og jeg var ganske forfengelig, på den her tida, må jeg vel innrømme.
Og syntes vel selv at jeg så bedre ut da, med litt farge i ansiktet, osv.
(Og håret mitt ble vel kanskje også litt bleika, når jeg tok solarium.
Ihvertfall så syntes jeg det selv, at jeg ofte så finere ut da, (for å si det sånn), når jeg tok soltimer da.
Så det første året. da jeg bodde i Oslo, husker jeg, så pleide jeg å klippe meg og ta solarium, en gang i måneden da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Problemet var, at jeg liksom skulle møte Axel, etter soltimen.
Men jeg fant ikke Axel noe sted.
Og jeg prøvde å kikke inn der Axel lå i solsenga da.
Men da ble vaktene sure på meg, tror jeg.
De glante ihvertfall på meg, husker jeg.
Men jeg skulle jo bare oppdatere Axel, om at jeg var ferdig å ta soltime da.
Og at jeg venta der og der da.
Men jeg kunne ikke se Axel i solarium-avlukket der.
(Jeg prøvde å prate til han gjennom en sprekk i døra der da, var det vel.
Noe sånt).
Men når jeg gikk ut av garderoben, så var vel Axel der, tror jeg.
Så han hadde visst blitt ferdig før meg da.
(Men det visste jo ikke jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var det også noen lokale Furuset-jenter, som jobba i billettsalget der, (eller noe), som sa at jeg enten så kjekk ut.
Eller at jeg ikke så _så_ kjekk ut.
Men da sa hu andre, at like etter at hu hadde tatt solarium, så pleide ikke hu å se så bra ut heller.
(Hvis jeg hørte det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får det.
-
Min Bok 2 – Kapittel 69: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
På OBS Triaden, så begynte det også å jobbe en ung mann etterhvert, som var sønn av en Nille-grunder, husker jeg.
Dette var en kar med lyst hår, (og briller muligens), mener jeg å huske.
På julebordet, (det andre, altså det i 1991), så fikk jeg med han, for å sjekke opp ei dame, som satt alene, hele kvelden vel.
Og det var ei som het Helene vel.
Det var liksom litt mer kjedelig, dette julebordet, i det forsamlingslokalet.
Så hu pene kassadama satt der uten å bli sjekka opp hele kvelden vel.
Hu sa til meg og han Nille-sønnen at hu hadde kjeda seg, men at det var bedre der, når vi dukka opp hos henne.
Noe sånt.
Dette var ikke kassaleder-Helene, men ei annen Helene.
Hu hadde øyer som skinte/lyste, overhørte jeg at broren til hu lyshåra snella i frukta sa en gang, på spiserommet vel, (og det skulle visst være muligens som mine øyne og, hvis jeg husker det jeg overhørte riktig. Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I kassa så hadde det også begynt ei dame, som jeg syntes at var litt for naturlig nesten.
(80-tallet var jo såvidt passert).
Så hu dama var ganske deilig, men hu ble litt for naturlig for meg.
Og hu hadde også ‘kommune-farget’ hår vel.
På julebordet, i 1991, (i det forsamlingslokaet, på Rasta der), så hintet vel kassaleder-Helene, om at jeg skulle sjekke opp hu naturlige unge dama, (mener jeg å huske).
Hu var ganske fin hu naturlige dama.
Hu hadde fin og sexy kropp vel.
Men hu minte meg kanskje litt om for eksempel Vigdis Tysnes, (eller noe), i trynet, (ei jente fra Bergeråsen, som ikke gikk for å være så populær da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men, jeg kjeda meg etterhvert litt, på det julebordet.
Og gikk ned i kjelleren der.
(For dette julebordet hadde ikke for eksempel gratis røyk da, som det forrige.
Og ikke fri bar heller, tror jeg.
Butikksjef John Ellingsen hadde vel til og med glemt å ta med smør).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men da jeg var nede i første etasje der, husker jeg.
Litt utpå kvelden da.
Så så jeg plutselig at en ung dame og en ung mann, kom ut fra herredoen der.
Og det var hu naturlige dama, (som ganske nylig hadde begynt i kassa da), og han Nille-sønnen da, (husker jeg).
(Så de hadde hatt sex inne på doen der da, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe slags konkurranse, på det her julebordet.
Jeg tror det var sånn, at alle måtte ta med seg en gave.
Også var det ei kjedelig kontordame, (eller noe), som delte ut disse gavene.
Og da vant jeg en halvoppdrukket halv whiskey-flaske, (mener jeg det var), som var gitt av broren til Cathrine Løvdahl, (mener jeg at det var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde hatt fri denne lørdagen, (mener jeg å huske).
Dagen før så hadde jeg igjen vært på Radio 1 Club, husker jeg
Og der møtte jeg ei ung, nett, (og veldig ‘hot’, må man vel si), dame, (i slutten av tenårene vel), som ble med meg ut, etter at diskoteket stengte.
Men jeg fikk vel ikke prata ordentlig med henne, (tror jeg).
Og det var ikke sånn at hu skikkelig runka meg, (med hånda inni buksa mi), ved et bord, inne på Radio 1 Club der, sånn som hu Ragnhild fra Stovner hadde gjort, et drøyt år før det her, liksom.
Og når vi kom bort til Jernbanetorget, så spøy hu.
Og da visste ikke jeg hva jeg skulle gjøre.
For hu spøy borte ved en gjeng med pakistanske tenåringsgutter der.
(Og jeg var rimelig pinglete på den her tida, for å si det sånn.
Dette her var før jeg var i militæret, osv., så jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo vel).
Og jeg fikk liksom ikke noe særlig mer kontakt med henne.
Så det ble ikke til at jeg ble med henne hjem, eller at hu ble med meg hjem, liksom.
Men til slutt så prata vi ikke mer med hverandre engang, på Jernbanetorget der, så jeg tok vel bare nattbussen hjem, (eller noe), tror jeg.
Uten at jeg vet hvordan hu kom seg hjem.
Men det stod så mange pakistanske tenåringsgutter, like ved der hu stod.
Så jeg var kanskje litt redd for de og, må jeg innrømme.
(Siden jeg var så pinglete).
Jeg tenkte at de kanskje ikke likte at jeg hang sammen med hu fulle tenåringsjenta da.
(For jeg syntes kanskje at de så litt stygt på meg da).
Selv om jeg bare var 21 år gammel selv da.
Så var jeg jo to-tre år eldre enn henne vel, hvis jeg skulle gjette.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg selv hadde også drukket mye, på Radio 1 Club.
(Eller om det utestedet hadde byttet navn til Hit House, på den her tida).
Selv om jeg ikke spøy selv, på Jernbanetorget der.
Men jeg husker at jeg brukte lang tid, på å finne ‘varmen’ liksom da, på det her julebordet da.
(Som var dagen etter at jeg var på Radio 1 Club/Hit House).
Så jeg satt vel og så bleik ut der, mener jeg at Frank, (eller hvem det kan ha vært), sa.
Før jeg etterhvert våkna da.
(Kanskje etter at jeg hadde fått drukket en del, osv).
Så jeg var nok rimelig fullesjuk og utafor da, (i begynnelsen av det her julebordet, ihvertfall), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var på Radio 1 Club/Hit House forresten.
Så traff jeg hu fine dama, i den trappa, som gikk fra ved dansegulvet og opp til ikke langt fra garderoben der, på Radio 1 Club da.
Og hu virka like interessert som meg, må jeg vel si.
Jeg spurte henne hvor hu var fra.
Og hu svarte ‘Holmenkollen’.
Og jeg trodde jo at det liksom skulle bli den samme rutinen, som med Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner.
(Som jeg også møtte på Radio 1 Club).
At vi skulle først drikke og flørte der, og så dra hjem til en av oss, og ha one-night-stand kanskje, (eller noe sånt da).
For hu var veldig fin, og virka interessert, og kjemien stemte liksom da, (virka det som for meg, ihvertfall).
Også kommer plutselig vakta der bort til oss.
(En svær kar med hvit skjorte og som veide over hundre kilo vel).
Til oss to unge voksne som stod der og prata på en veldig sivilisert og dannet måte, (må man vel nesten si).
Jeg hadde vel dress på meg antagelig, og hu dama hadde vel kjole, tror jeg, (eller vi var ihvertfall begge to veldig formelt kledd da).
Også brauter bare han vakta fram, at ‘her i trappa kan dere ikke stå’.
(Noe sånt).
Det var akkurat som at han gikk inn for å ødelegge for meg, mener jeg.
Vi hadde vel ikke tenkt å stå i trappa hele natta heller.
Men vi bare flørta litt der da, og prøvde bare å bli litt kjent med hverandre da.
Og hu Holmenkollen-dama var jo dritfin da.
Så han vakta på Radio 1 Club/Hit House, han gjorde jo sånn at jeg mista hu strøkne, deilige og fine dama, vil jeg si.
Han ble vel antagelig sjalu, (eller noe), hvis jeg skulle gjette.
(Hvem vet).
Så det husker jeg at var skikkelig døvt, for å si det sånn.
Ihvertfall når dette skjedde et par ganger da.
For hu nette og hotte dama, som jeg møtte på Radio 1 Club der, dagen før julebordet, til OBS Triaden, i 1991.
Det opplegget med henne.
Det falt jo også i fisk liksom.
Når hu begynte å spy, på Jernbanetorget der da.
Så selv om jeg traff to damer, på Radio 1 Club, som jeg hadde sex med, (for å si det sånn).
(Nemlig Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner).
Så var det også to veldig fine damer, som det liksom virka som at jeg skulle få snøret i bånn hos da.
Men så skjedde det noe tull da, (eller sabotasje, kan man kanskje kalle det, fra han Radio 1 Club-vakta, og den pakistanske guttegjengen da), sånn at jeg ikke fikk snøret i bånn likevel da liksom.
Så disse to episodene, de gjorde meg kanskje litt utilfreds da.
Siden jeg var så nære, å få snøret i bånn, med to sånne skikkelig hotte og deilige unge damer da.
Uten å lykkes likevel liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg satt på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen etter jobben, på OBS Triaden.
Så begynte Knut Hauge og jeg, å prate om musikk da.
Og så begynner Knut Hauge å si, at han digga Koto.
(Et 80-tallsband vel).
Også sier svarer jeg, åja Koto ja, det er de som har den ‘Dragons Lair’-sangen det.
Men sangen het ‘Dragons Legend’ da, rettet Knut Hauge på meg da.
Men den sangen, den var faktisk på en reklame, for et spill.
Som het Dragons Lair, til Commodore 64.
Det husker jeg, fordi at Kjetil Holshagen, han dro meg med til Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen, midt på 80-tallet.
Spesielt for å vise meg den reklamen, (nærmest), vel.
Den reklamen, den var for et spill, om en prinsesse, som en ridder skulle redde fra en drage da.
(Eller noe sånt).
Så derfra husker jeg den sangen da.
Men jeg kjøpte vel også den sangen, på et samlealbum, det første året, som jeg bodde i Oslo, (nemlig da jeg bodde på Abildsø der).
(Noe sånt).
Sånn at jeg egentlig visste at den sangen het ‘Dragons Legend’ da.
Men jeg sa vel bare ‘Dragons Lair’ da, uten å tenke meg så mye om kanskje.
Siden jeg var litt ‘laid back’, muligens.
Men Knut Hauge var vel ikke like laid back, tror jeg.
Jeg mener at han lagde et nummer ut av det, at jeg sa feil navn, på den sangen, muligens.
Men egentlig så var det bandet rimelig sært da.
Eller ihvertfall rimelig ukjent.
Så at vi begge hadde hørt om det bandet, (som Knut Hauge digga da, og som jeg syntes at den ene sangen til, var kul da), det var vel rimelig spesielt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
