Stikkord: 80-tallet
-
Min Bok – Kapittel 73: Mer fra Brighton sommeren 1989
Jeg spiste kanskje noe mat, på McDonalds eller Burger King, i Brighton.
Det er mulig.
Før jeg dukka opp hos vertsfamilien der da, fra året før.
Hudson-familien i Shoreham-by-Sea.
Der min adoptiv-tremenning Øystein og jeg, hadde vært, sommeren før.
De klagde litt, siden mitt brev til dem, om at jeg ville besøke dem, hadde kommet på så kort varsel.
Og jeg vet ikke om jeg klarte å forklare dem, om dette med Cecilie Hyde.
Jeg tror ikke at jeg prøvde, engang.
Jeg hadde rasket med meg noe godteri til dem, som gave, fra Tax-Free-en, på Braemar.
Det var noen seigmenn og noe annet norsk godteri.
Og noen belgiske skjell-sjokolader, til Tina da, (kona i familien).
Tina ‘gura’ litt over seigmennene, og sa at det var ‘jelly-babies’, til Gary, (den yngste sønnen i familien, som nettopp hadde lært å gå vel.
Og som var oppkalt etter Gary Lineker vel.
Etter at han ble toppscorer i Mexico-VM, i 1986, (altså tre år før det her), mens han spilte for Everton da.
Lineker ble rett etter kjøpt opp av Tottenham, (og spilte bare en sesong i Everton da.
En sesong Everton ikke vant noe i vel.
Men hvor Lineker ble toppscorer i den øverste divisjonen i England vel.
Hvis jeg husker det riktig.
Det var det året Everton spilte med NEC-reklame vel, og et ganske stort, firkantet hvitt felt, øverst på draktene.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Men men.
Jeg hadde fått låne en bok av Pia, som het Watership Down, eller noe.
Det var en bok som var morsom, mente hun.
Den handlet om kaniner, som tenkte og snakket, som mennesker vel.
Noe sånt.
Jeg fikk ha det samme rommet der, som Øystein og jeg hadde hatt på deling, året før.
Et rom i første etasje der.
(Der hvor jeg var for et par år siden, i 2009, da jeg prøvde å finne Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea.
Han som hadde huset da, slapp meg inn for å låne telefonen.
Men han fant ikke ut noe.
Hudson-familien hadde visst flytta til Southwick, sa ei nabodame.
Som vel må ha vært hu som Hudson-familien forresten sa om, på slutten av 80-tallet da, at hadde en død baby begravet i hagen, eller noe.
Kom jeg på nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg bestemte meg for å dra til London igjen.
En av de første dagene.
Jeg husker ikke hva jeg skulle der.
Men det var kanskje for å kjøpe musikk eller videofilmer, eller noe.
Jeg husker at Tina sa til Rick, at jeg hadde ‘a hard on’, og tok meg med til en pub, for å drikke en halvliter, (som de noen ganger kunne gjøre), før jeg dro til London.
Etter at jeg kom hjem fra London, på begynnelsen av kvelden.
Så gikk jeg til Churchill Sq., i sentrum av Brighton.
Jeg var litt som i en døs.
Jeg hadde ikke sovet hele natten, men lest den boken til Pia da.
Jeg kom i prat med to italienske jenter, på Churchill Sq.
Jeg hadde vel på meg den svarte genseren, fra Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen vel.
(Samt solbriller, tror jeg).
Og jeg bar på den Nike-bagen min, (hvis jeg husker det riktig).
Dette var to italienske jenter.
Ei pen og sprek ei.
Og ei litt tjukkere/styggere.
Jeg prata mest til hu tjukke, selv om jeg likte hu slanke best da.
Vi snakka på engelsk da.
Dette var nok språkskole-elever, som var et år yngre enn meg kanskje.
Disse jentene stod sammen med noen italienske gutter da.
Som begynte å mobbe meg.
For de trodde at jeg likte hu styggeste jenta best.
Siden jeg snakka mest med henne da.
Noe sånt.
Men men.
Jeg avtalte å møte disse to italienske jentene, på Piren, et par timer seinere vel.
(De skulle kanskje hjem til vertsfamilien, for å spise middag, eller noe.
Hvem vet).
Piren var forresten en veldig lang brygge, som gikk noen hundre meter ut i den engelske kanalen da.
På Piren så var det masse tre-bygninger, fylt med spilleautomater og kiosker, osv.
Og Piren hadde også til og med sin egen radiostasjon.
Hvor Pat Sharp(!), mener jeg det var, jobbet, ihvertfall en sommer vel.
(Hvis jeg ikke skjønte det feil).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg gadd ikke å dra tilbake til Shoreham, bare for å så måtte dra tilbake til Brighton igjen, nesten med en gang.
Bussen tok jo litt tid.
Så det ville jo bare blitt stress, tenkte jeg.
Så jeg ble værende litt i sentrum av Brighton da.
Samtidig som at jeg bevegde meg litt sakte i retning av Piren da.
For å møte de her italienske jentene der da.
Da jeg kom til ved diskoteket Top Rank der.
(Som hadde vært STS-diskoteket vel, sommeren 1985.
Noe sånt).
Så bestemte jeg meg for å stikke innom baren, på kinoen Odeon, like ved siden av.
Dette var et sted, hvor jeg hadde vært, sommeren før vel.
Og hvor jeg ikke følte meg så dum, selv om jeg gikk dit alene vel.
Jeg kjøpte meg vel en drink, eller en halvliter da.
Så så jeg det, at det satt to jenter, på min alder, ved et bord, like ved.
Hu ene var ei pen, hvit jente, mens hu andre var asiatisk da.
(Antagelig adoptert, tippa jeg).
Jeg gikk bort til de, og spurte om de hadde fyr, eller noe.
Siden de vel røyka da.
Det viste seg at de var finske(!)
Da forklarte jeg det, at jeg var norsk, og lurte på om det var greit, hvis jeg satt meg ned sammen med de, og chattet litt, mens vi drakk da.
Det var greit, sa de.
Det visste seg at de var 17 år gamle, begge disse jentene vel.
Og de var på språkreise med EF da.
Og skolen deres holdt til, i Southwick Community Centre.
Den samme bygningen, som jo Øystein og jeg, hadde vært på EF språkskole, sommeren før.
Så det var en tilfeldighet, kan man si.
Så jeg satt der og skravla og drakk da, med de her to finske jentene da.
Hu hvite, som het Sari Arokivi, (og som var fra Vantaa, like ved Helsingfors).
Hu var rimelig pussa, og i godt humør.
Og hu tålte nok ikke det, at jeg chatta med hu som var adoptert, fra Korea.
Så hu begyne å beinflørte skikkelig med meg, og sparka meg i beinet, og sånn da.
Jeg tror at jeg klinte med henne inne på baren der.
Men jeg husker det ikke helt sikkert.
Men men.
Men vi klinte vel ihvertfall utafor der og sånn.
Jeg gikk inn på Burger King, for å kjøpe noe mat vel, og for å låne toalettet.
‘I can go in here’, sa Sari.
Også fulgte hun etter meg inn på herretoalettet, på Burger King da.
(Som lå på veien mellom Odeon/Top Rank og Churchill Square der da).
Vi var jo begge fulle og hadde klint og sånn.
Så jeg syntes bare det var som noe morsomt da.
Bussene hadde streik plutselig(!)
Så Sari sleit litt.
Hu hadde vel ikke penger til drosje, tror jeg.
Men jeg var jo kjent i Brighton, så jeg fulgte henne hjem.
Hu bodde like ved Southwick togstasjon.
Ved Old Shoreham Road der vel.
Hu hadde aldri tatt toget hjem fra byen før.
Så jeg måtte følge henne da.
Og jeg fant stedet hu holdt til da.
Også gikk jeg, de 1-2 kilometerne da, fra Southwick til Shoreham-by-Sea.
I mørket.
Mens jeg var brisen.
Men jeg fant fram da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så traff jeg hu venninna til Sari, dagen etter, eller noe.
(Hu koreanske).
Og hu var blid, og dro meg med, til der hvor hu Sari var da.
Jeg tror hu var på noe EF Språkreiser-fest, nede på stranda, eller noe.
Og da hadde visst hu først blitt paff sa hu.
For hu trodde at jeg hadde blitt sammen med hu koreanske da, istedet.
(Jeg vet ikke hvor oppriktig hu var da men).
Men men.
Sari var veldig pen, og slank, og delikat, må man vel nesten si.
Hu hadde et par veldig pene grønne øyne.
Men hu kunne kanskje hatt litt større pupper, hvis man skulle finne noe å klage på.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo egentlig ikke så mye planlagt, å drive med, i den her ferien.
Så dagen etter dette igjen, så dro jeg innom skolen, til Sari.
Jeg gikk fordi en jenteskole, (eller noe), hvor 8-10 britiske jenter vel, i uniform, dreiv med noe kostskolegreier kanskje.
I en andre etasje, i et hus da.
Og de plystra etter meg, da jeg gikk forbi, husker jeg.
Jeg dukka opp på skolen der, og de hadde friminutt, og jeg hilste på Sari da.
Som begynte å bable om at hu måtte ha briller, eller noe, tror jeg.
Jeg ble med Sari og søstera, inn i timen deres.
Og lærerinna spurte, på engelsk, om hva hu måtte svare, hvis noen spurte, hva hu dreiv med.
Jeg svarte, ‘I teach’, eller noe.
Og det var visst riktig da.
(For jeg gjetta på at hu var lærerinne i Finland og da).
Sari sin lillesøster var også veldig pen.
Og disse jentene, de oppførte seg veldig pent i klasserommet de.
Og sa ikke en lyd nærmest vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en finsk gutt der, som var litt som Øystein kanskje.
Han gikk nemlig med Freddy Kruger t-skjorte.
(Fra a Nightmare on Elm Street-filmene).
Og jeg kalte han bare for Freddy da.
Noe han kanskje ikke likte.
Det er mulig.
Men men.
Vi fikk en oppgave, av hu finske lærerinna.
Vi skulle gå rundt og intervjue noen lokale briter om forskjellige ting da.
Hu koreanske sleit litt.
Noen britiske damer, i Southwick, skulle svare oss på spørsmål om hva de syntes om språkreise-elever.
Men de spurte også et spørsmål.
De spurte hu koreanske, om hvor hu/vi var fra.
‘Finnland’, svarte hu koreanske.
‘Oh Greenland’, svarte hu ene britiske dama da.
Også begynte hu koreanske å si noe om ‘eskimo’ da husker jeg, til hu Sari da, etter at vi hadde prata ferdig med dem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Norge het Norja på finsk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sari og jeg, vi dro på et diskotek, som het Pink Coconut, en kveld.
Det var EF diskoteket da.
Da satt vi bare i en sofa, og klinte, hele kvelden.
Hu Sari satt vel overskrevs, oppå meg, i den sofaen, tror jeg.
Mens vi klinte da.
Noe sånt.
Det var ihvertfall ganske hett, sånn som jeg husker det.
(Sangene vi klinte til.
Det var blant annet Breakfast-club sangen, husker jeg.
Nemlig Simple Minds, med ‘Don’t You Forget About Me’.
Og Jason Donovan, med ‘Sealed With a Kiss’, eller noe.
Skikkelige romantiske klinesanger, eller noe.
Noe sånt).
Men men.
En av lederne til Sari, sa vel noe sånt som at ‘take good care of that girl, she’s special’, eller noe.
(Til meg da).
‘I know’, svarte vel jeg bare da.
(Noe sånt).
På veien tilbake til Churchill Square.
Så kjøpte jeg en milkshake da, husker jeg.
(På Burger King vel).
På Churchill Sqare, så gikk en britisk tenåringsgutt bort til oss.
Sari ble aggressiv, og kalte han ‘you moron’, eller noe.
Noe som vertsfamilie-mora hennes, visstnok hadde lært henne å si, eller noe.
Jeg ble bekymret, for jeg pleide aldri å være så aggressiv.
Jeg ble litt sjokkert over at Sari, som jo ellers var så veloppdragen, kunne oppføre seg så kranglevorent, eller utagerende, eller hva man skal kalle det.
Jeg prøvde å roe det ned, sånn at det ikke skulle bli noe slåsskamp.
Jeg trodde at han engelske gutten, var en fattig, arbeiderklasse-gutt, som tagg da.
Og at han var misunnelig på milkshaken min, eller noe.
Noe sånt.
Så jeg ga han milkshaken min da.
Han tok den.
Men krangelen fortsatte.
Jeg sa vel til slutt, at hvorfor holder dette på enda, du har jo fått milkshaken min, og alt.
Noe sånt.
På engelsk da.
‘I don’t want your milkshake’, sa han engelske gutten da.
Også helte han ut milkshaken min, over hue på meg.
Også stakk han av vel.
Så det var jo rimelig flaut.
Omtrent som sommeren før, da jeg fikk meg en ‘på tygga’, også på Churchill Square der da.
Så sånn var det.
Men men.
(Det er mulig at dette skjedde før jeg besøkte Sari på språkskolen.
Det er mulig.
Og at jeg blander dagene litt her.
Hvem vet).
Sari og jeg kom oss på bussen tilbake til Soutwick og Shoreham ihvertfall, uansett.
Jeg måtte jo gjøre noe, syntes jeg.
Så jeg tok av meg genseren min da.
(Eller om det var en t-skjorte).
Og brukte den til å tørke milkshaken ut av håret mitt da.
Så jeg satt der i bar overkropp da, på bussen.
Og virka rimelig teit da.
Så sånn var det.
Og jeg var også veldig forbanna.
Sari gikk av bussen da, der hu bodde da.
Og jeg gikk av like etter.
Fire engelske jenter, (tror jeg de var), som bodde i Gordon Road vel.
Og som gikk av på samme stopp som meg.
De lo fælt av meg da, seg imellom da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så jeg banna og ropte vel noen ukvemsord, (eller noe), etter dem da.
Som kanskje fikk dem til å holde litt kjeft.
Det er mulig.
Men men.
Rick og Tina, de dro meg med på stranda, en dag.
Vi dro til Hove.
Like nedenfor der kursleder Paul Wilkie hadde bodd vel, sommeren før det her.
Der lå det en kjempefin sandstrand, som Rick og Tina visste om da.
Vi dro også innom en Off Licence, (en alkoholbutikk), og kjøpte en god del kalde øl da, i bokser, som vi drakk på stranda.
Ungene deres.
Det vil si Vicky, Kelly, Richard og Gary, var også med.
(Eller Gary var vel kanskje ikke med.
Det husker jeg ikke helt).
De kunne ikke svømme.
Og Rick og Tina kunne ikke svømme heller.
(Ihvertfall ikke Rick).
Så jeg skulle liksom passe på dem, og lære dem å svømme, og sånn, da.
(Tenkte jeg).
For jeg tenkte at det var farlig, for de ungene, når de skulle bade.
Hvis de ikke kunne svømme da.
Men det var visst feil av meg da, skjønte jeg.
At jeg skulle lære de ungene å svømme og sånn da.
For Rick og Tina ropte meg bort til dem da.
De skulle bare ligge på stranda, og drikke, mens ungene bada for seg da.
Noe jeg ikke helt skjønte med en gang.
Siden ungene ikke kunne svømme da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men været var veldig fint.
Det var 30 varmegrader kanskje.
Og solfri himmel.
Og øl-en smakte godt, husker jeg.
Tina spurte om jeg ville at hun skulle smøre meg inn med solkrem.
Men Tina var jo kona til Rick.
Så jeg ville ikke skape noe sjalusidrama, eller noe, der.
Så jeg takket nølende nei, etter å ha tenkt litt først vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi var der i 2-3 timer kanskje.
Men dette var jo lenger sør, enn i Norge.
Og jeg ble skikkelig brun, husker jeg.
Stranda der, (i Hove), den var også nesten som en slags hemmelig skatt, vil jeg nesten si.
Stranda i Brighton, ved Piren der.
Den var det ‘pebbles’ på.
Altså småstein da.
Selv om den stranda var veldig populær.
Men stranda i Hove, det var en kjempefin sandstrand.
Omtrent som for eksempel Hvittensand, (i Østre Halsen, ved Larvik), kanskje.
Så den stranda i Hove, den kan jeg anbefale.
Å ligge der med en bok eller en avis.
Og noen kalde øl, fra en av butikkene like ved.
Og sola varmer også mer enn i Norge, siden dette er nesten som i Frankrike vel.
Siden det er helt sør i England da.
Noe sånt.
Så jeg ble jo kjempebrun, etter å ha vært på den stranda der, i noen timer.
Sari klagde på at jeg ikke vaska ut milkshaken helt ordentlig, av håret mitt.
Men jeg var så opptatt av hårfrisyren min, osv.
Så jeg tenkte at det ble som noe hårkur nesten.
(Selv om jeg aldri har brukt noe hårkur da).
Sari sa også det, at det virka som at milkshaken var bra for håret mitt.
Noe sånt.
For jeg hadde sånn slags blanding av piggsveis vel, og sleik muligens.
Håret mitt var ihvertfall litt kronglete, husker jeg at jeg syntes.
Og vanskelig å få til ordentlig alltid da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og Tina visste meg en Argos-katalog, som de hadde, i England.
(Argos er en katalog-butikk, hvor man skriver opp et varenummer, på et skjema.
Og så henter betjeningen varen, inne på et lager da, mens man venter i noen minutter.
Dette er en kjedebutikk, som finnes i omtrent alle engelske byer, vil jeg si).
Jeg ville kjøpe en gave til Sari, før jeg skulle tilbake til Norge.
Jeg var bare i Brighton en ukes tid cirka.
Jeg skulle vel på jobb, mandagen, eller noe, en drøy uke, etter at jeg dro til England vel.
Jeg fant en grønn ring, hos Argos, som jeg tenkte at matchet øynene til hu Sari da.
Det var en grønn edelsten da.
Safir, eller noe.
Tina prata vel også om at plaskebassenget til Gary, som dem hadde kjøpt på Argos vel, hadde blitt ødelagt.
Så jeg kjøpte et nytt sånt plaskebasseng, i gave til familien da.
Pluss at jeg kjøpte en CD-spiller, eller om det var en dobbelt kassettspiller, eller noe, til dem, i den stereobutikken, i Hove, som han vertsfamiliefaren, det første året, jeg var i Brighton, hadde tatt meg med til, sommeren 1985 da, (altså fire år før det her da).
(Han som var gift med hu indiske dama).
Jeg kjøpte også noe røyk og sånn til dem vel.
Siden de ikke ville ha husleie da.
Jeg møtte Sari, ved der hun bodde.
Ringen passet ikke, den var for smal.
Så jeg måtte bytte den, i en tjukkere ring.
Men da hadde ikke Argos den i grønn.
Så hu måtte få en ring med en rød edelsten, i stedet da.
En kveld, så hang Sari og jeg, nede på stranda, i Brighton.
Hu ville ikke gå på diskotek, av en eller annen grunn.
Vi gikk bortover strandpromenaden, om kvelden da.
Helt til Hove da.
Jeg husker at jeg gikk innom en pub der, for å kjøpe røyk vel.
Og så kyssa jeg henne.
Når vi kom ut fra puben, og venta på bussen.
Men hu klagde da, over tannhygienen min da.
(Eller noe).
Hu sa at det smakte røyk av meg, (eller noe).
Det er mulig at det var venninna som røyka, (den kvelden jeg møtte dem).
Og hu sa det, at hu var full, den første kvelden vi møttes.
Og at det var derfor, at hu klinte, (og muligens røyka), den kvelden.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg tok med Sari, hjem til Rick og Tina og dem, en gang og.
Jeg tok henne med inn på rommet mitt der.
Og liksom nikket mot senga.
Men Sari satt opp en grimase, (må man vel si)
Så hu var ikke klar for noe sengekos, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Sari var kristen, og hadde et kors rundt halsen da, husker jeg.
Jeg visste henne kaninene, som Hudson-familien hadde, ute i hagen sin.
De bodde i et typisk engelsk rekkehus.
Hele Gordon Road er sånn cirka, at nesten alle husene ser like ut.
Det er rekkehus, i noen hundre meter.
Og det er hage på baksiden da.
Hvor vi pleide å spille en god del fotball.
Den eldste sønnen, Richard, (som var 10-12 år da kanskje).
Han ville bli fotballspiller.
Og det ble han også.
Han har spilt for Worthing og Bognor Regis, (har jeg sett på nettet, og han har også fortalt det på Facebook, for noen år siden).
Da han var i tenårene, så fikk han en lærlingeplass, av Charlie Nicholas vel, i en toppklubb i London vel.
Men Nicholas fikk sparken, like etter, så det ble visst ikke noe av likevel da.
Så det var rimelig ergerlig, må man vel si.
Jeg hadde jo spilt en del kamper, som guttespiller, osv., for Berger, noen år før det her.
Så jeg hang vel greit med, når det ble spilt fotball, i hagen der.
De hadde også en ‘haug’, (må man vel nesten si), med tyske språkstudenter, boende der.
Så Hudson-familien, de må ha sovet alle på et rom, tror jeg.
Det var vel to eller tre tyske studenter der.
Som var et eller to år yngre enn meg, kanskje.
Noe sånt.
Vi pleide å drikke og røyke og spille fotball der, om kveldene.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kjede meg, selv om jeg ikke dro på byen, en kveld.
En gang, så klarte jeg vel å skade en tysk språkskoleelev der, i fylla, tror jeg.
Han slo seg ihvertfall.
Jeg skulle liksom være snill da, og prøve å hjelpe han opp.
Men da klagde hu Tina, mener jeg å huske.
Jeg måtte også gå bud for henne, i dyrebutikken der.
I Shoreham-by-Sea.
For å spørre om geitemelk, til en kattunge, (eller om det var en kaninunge), som hu prøvde å redde.
Som moren hadde avvist, eller noe.
Men dyrebutikken, den hadde ikke geitemelk.
Så jeg måtte bare svare det, at det hadde dem ikke, til hu Tina da.
En gang, når Rick og Vicky og jeg, hadde vært i Brighton sentrum, eller noe.
Så hadde jeg glemt veien, til supermarkedet der.
Så sa Rick, at Vicky skulle vise meg veien da.
(Jeg var litt i ørska vel.
Det hadde jo skjedd mye, siden året før, da Øystein og jeg, vel pleide å gå på det supermarkedet).
Vicky og dem hadde ikke sommerferie enda.
Og det var litt rart å se dem i skoleuniform, husker jeg.
Vicky var 14-15 år kanskje.
Men så ung ut for alderen da.
Tina hadde jo fortalt meg det, en gang, at Vicky ikke var Rick sin datter.
Men hennes fra et tidligere forhold.
Men en mann, som ingen likte, og som hu derfor fikk barn med.
(Forstå det den som kan).
Vicky hadde lyst hår, til forskjell fra mora og lillesøstera Kelly, som begge hadde brunt hår vel.
Vicky og Kelly, det var døpenavnene deres.
Vicky skulle man kanskje tro at var en kortform, av Victoria.
Men nei, hu var visst døpt Vicky da.
Så sånn var det.
Vicky forklarte meg hvor supermarkedet var.
Og jeg spurte om hu ville ha en brus, i kiosken der.
Etter at jeg hadde handla.
Og det ville hu ha da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og dem dro meg med til et friområde, i Gordon Road der vel.
Og lot meg teste en slags bomerang, (eller noe), husker jeg.
Det er mulig at det var året før, eller noe, og.
Jeg besøkte den her vertsfamilien, tre somre.
Det var sommeren 1988, da Øystein og jeg dro dit med EF Språkreiser.
Det var denne sommeren, (sommeren 1989), da jeg dro dit alene.
Og Øystein og jeg, vi dro dit også igjen, sommeren 1990.
Da det var fotball-VM, i Italia, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den siste kvelden, så skulle dem ha avskjedsfest, for meg der.
Sari var og invitert.
Men hu ville ikke bli der så lenge.
Hu ville på en strandfest, med EF-kurset hennes, inne i Brighton sentrum da.
Jeg fulgte henne til toget.
Jeg sa til henne, før hun skulle gå på toget.
At ‘we had some fine time’.
Med trykk på ‘some’ da.
Så holdt vi rundt hverandre da.
For å si hadet da.
Mens vi visste at vi nok ikke kom til å se hverandre igjen da.
Toget stod og venta, i flere minutter, vil jeg si, mens vi stod sånn da.
Vi var nok kanskje et ganske vakkert par.
Begge høye og ganske tynne/elegante vel.
Noe sånt.
Så togsjåføren, han bare venta, til vi hadde stått der lenge nok da.
Noe som tok litt tid.
Det var sørgelig og deilig samtidig liksom.
Å vite at man sa hadet, og samtidig var det digg å kjenne tenåringsjentekroppen til Sari, mot min da, mens toget stod og venta på oss der da.
Det tok noen minutter, før vi klarte å ta farvell med hverandre da.
Så vi var nok litt forelska vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Sari fortalte det, at hu dreiv med ballett.
Men at hu var for brei, mellom magen og beina liksom.
Hva heter det området der da.
At hu hadde for brei rumpe da, kan man vel kanskje si.
Sånn at hun hadde ikke noen sjangse, til å bli en stor ballett-stjerne, (eller noe), fortalte hun.
Den kvelden vi gikk langs strandpromenaden der.
For vi satt også litt på en benk og prata da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå jobber Sari, helt øst i Finland, (nesten på grensen til Russland vel).
Som ballettinstruktør, for unge jenter vel.
Jeg har aldri sett hu Sari igjen, etter denne ferien.
Men jeg ringte henne, etter at jeg kom hjem til Norge.
Fra telefonen til Ågot da.
Og spurte om hu kunne kjøpe en plate for meg, (som en tjeneste), i Brighton da.
For hu skulle være i Brighton, i enda en uke eller to vel.
Etter at jeg dro hjem da.
Etter kun cirka en uke der vel.
Men Sari sendte ikke noe plate, og det var vel ikke så farlig heller.
Det er mulig at det ble noe misforståelse og.
Hvem vet.
Da jeg bodde på Abildsø, i Oslo, det neste skoleåret.
Så fikk jeg en dag, et postkort, fra Sari.
Hu var med klassen sin, på skoletur, til Stockholm.
Og sendte et kort derfra da.
Jeg hadde visst hatt en flekk, på olabuksa mi, i Brighton.
Hva er det, sa vel hu Sari da.
‘Oil’, tippa jeg.
Jeg tenkte at det kanskje var noe jeg hadde fått på buksa, da jeg gikk rundt på dekk, på Braemar, noen dager før da.
For jeg likte å gå litt rundt på dekk der.
Og se på de andre skipene, i Nordsjøen der da.
Man kunne se fiskebåter, og alt mulig, i havet utafor Hirtshals der da.
Og de trønderdamene og jeg, vi lå vel litt i noen dekkstoler muligens der og vel.
Noe sånt kanskje.
Jeg likte å gå å se litt på dekk der, ihvertfall.
Mora til Sari, var frisør, eller noe, mener jeg at hu fortalte meg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel åpen hjemreise, på flybilletten min.
Jeg måtte ihvertfall gå på et reisebyrå, i Brighton, for å få billetter.
Dem sa at jeg behøvde bare kvitteringa.
Men da jeg kom til Gatwick, så klagde dem, på at jeg ikke hadde billetten da.
En kjempetjukk brite, måtte ringe rundt som bare søren, for at jeg skulle få billetten fakset dit da.
Reisebyrået sa at jeg hadde surra.
Men jeg lurer på om det var de som hadde surra.
De hadde ikke engang riktig dato, på kalenderen der, husker jeg.
Så det måtte jeg si til dem da.
Og da tok de vel bort gårsdagens datoark, fra en sånn veggkalender da, (som banker og sånn pleide å ha i gamle dager vel).
(Mens ei dame der beklagde da, sånn som jeg husker det).
Så kanskje de ble sure på meg, siden jeg ferska dem, i å ha glemt kalenderen.
Og tulla med billetten min.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En toller, begynte å gå gjennom bagen min.
Og fant vel noen brukte underbukser og sånn vel.
En afrikaner, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg var litt likegyldig.
Vi hadde hatt en skikkelig fyllefest, i Gordon Road, etter at jeg fulgte hu Sari, til toget, mener jeg.
Jeg skreiv en lapp, om at det hadde vært en fin ferie, eller noe.
Og la i vinduet på rommet mitt der da.
For jeg var glad for å komme tilbake til Brighton, som sagt.
Som jeg skrev om, i begynnelsen på dette kapittelet.
Så det var kanskje derfor, at jeg skrev den lappen.
Eller kanskje det var fordi at jeg ble sammen med hu Sari.
(Selv om vi ikke sa det rett ut da, at vi var sammen.
Men vi møttes jo hele tida, og jeg var jo på skolen hennes, og vi klinte jo flere kvelder, ganske heftig, til tider.
Og jeg kjøpte jo en ring til henne og.
Selv om det bare var ment som en slags avskjedsgave da.
Og ikke som noe forlovelsesring, eller noe.
Jeg skjønte vel ikke helt det, at hvis man gir en ring, til en dame, så burde det vel være som en forlovelsesgave, eller noe sånt, kanskje.
Men jeg var litt forelska da, i hu pene, unge finske jenta da.
Hu var pen og innbydende, og nesten delikat vel, (som søstera mi Pia, kanskje ville ha sagt det).
Og hu hadde veldig pene grønne øyne da.
Så sånn var det.
Jeg gikk vel rundt med grønske på olabuksa mi, mener jeg, på flyet tilbake til Fornebu.
Jeg hadde vel bare tatt med meg en olabukse, tror jeg.
Noe av tøyet mitt hadde kanskje blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.
Det er mulig.
Men jeg var veldig sommerbrun da.
Og hadde fått energi av å ligge i sola kanskje.
Og jeg hadde drukket mye.
Så jeg var både litt sånn ovenpå og litt likeglad kanskje da.
Og blåste i om at jeg hadde fått grønske på buksa kanskje, for å si det sånn.
Jeg var kanskje litt sånn salig, (som Cecilie Hyde vel kanskje ville ha sagt det), siden jeg hadde hatt ei pen finsk dame der da, i Brighton.
Og hadde klint masse, og sånn, med hu.
Tremenningen min Øystein, hadde jo sagt det, sommeren før, da vi var på språkreise, med EF.
På McDonalds der, like bortenfor Churchill Sq., i Brighton.
At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’.
(Noe sånt).
Da ei som het Guro, (eller noe), fra Skjetten, ville prate med meg, oppe i andre etasje, på McDonalds der da.
Jeg vet ikke om Øystein ble sjalu, på en eller annen måte.
Eller hva det kan ha vært.
Men hu Sari Arokivi, kunne man kanskje si litt av hvert om.
Men stygg var hun ihvertfall ikke, vil jeg nok si.
Så da var det kanskje ikke sånn likevel da, som Øystein hadde sagt året før.
At jeg bare hadde sjangs på stygge damer.
Noe som vel kanskje gikk litt inn på meg.
Kanskje jeg fikk litt komplekser, (eller noe), etter at Øystein sa det her da.
Jeg var jo seint i puberteten, og hadde jo ikke rota med noen jenter, på 4-5-6 år vel, før den her språkreisen da, i 1988.
Så jeg var kanskje litt skjør.
Når det gjaldt selvtilliten min, og sånt, når det gjaldt damer da.
Så sånn var nok antagelig det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min henta meg på Fornebu, og kjørte meg til Drammen vel.
Hvis han ikke kjørte meg helt til Sand da.
Hvem vet.
Han så litt surt på meg vel.
Kanskje det var fordi at jeg hadde grønske på buksa.
Hvem vet.
Jeg nevnte nok ikke Sari og hu fra La Vita og de trønder-damene, (og sånn), til faren min.
(For han tålte jo ikke det, at naboen i Leirfaret 4B, hadde sagt at jeg hadde hatt damebesøk, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.
Da naboen hadde trodd at Pia og Ulf Havmo, (som hadde langt hår), hadde være noe ‘damebesøk’ da, en vår eller sommerkveld vel).
De italienske damene, de gikk jo i glemmeboka, da jeg traff de finske.
Jeg kunne ikke gå fra de finske, etter at beinflørtinga og/eller klininga hadde begynt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket.
Er det ikke det det heter?
Dessuten, de italienske damene, de kjente jo mange italienske gutter, som mobba meg litt da.
Og Finland er jo tross alt et naboland av Norge.
Noe ikke Italia er da.
Så jeg hadde kanskje mer til felles med de finske jentene, som jeg traff, den samme dagen da, i Brighton da, regna jeg kanskje med da.
Jeg kunne nesten ikke ta med de finske jentene, ned på Piren der, for å møte de italienske jentene, syntes jeg.
(Det hadde kanskje blitt litt vel mye vel).
Men men.
Og vi drakk jo ganske tett der.
Så det gikk jo bare i glemmeboka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva som skjedde, etter at jeg kom hjem fra Brighton, denne sommeren.
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.
Så får vi se når jeg klarer å få skrevet det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten en episode, med han Richard, sønnen til Rick, i Brighton, denne sommeren.
Jeg gikk mot badet.
For jeg måtte på do.
Men da hadde hans søster Kelly, vært inne på badet, lenge da.
Og da stoppet han Richard meg, før jeg fikk tatt i døra, til badet.
Og sa at søstera hans var på badet da.
Men det var jo lås på døra.
Så han behøvde jo ikke å fortelle meg det.
Jeg kunne jo ikke ha kommet inn på badet, når den døra var låst liksom.
Også måtte jeg vel på do da.
Mens jeg hadde, mer eller mindre, hele Hudson-familien rundt meg der da.
(Mellom kjøkkenet og hagen der vel.
Eller noe).
Så da var han Richard ganske ‘tøff i trynet’, husker jeg.
(Enda han bare var 10-12 år, eller noe, vel.
Så dette her var nok ganske tøffe, engelske arbeiderklasse-folk, eller noe, vil jeg nok si).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 72: Brighton sommeren 1989
Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett, med en ferjatur til England, (med Breamar), som gikk på den siste skoledagen.
(En fredag rundt den attende eller tjuende juni vel, i 1989 da).
Så jeg måtte få Andre Willassen, fra Røyken, (som satt ved siden av meg), til å motta vitnemålet mitt, fra Gjerde, på vegne av meg da.
På skoleavslutningen, på Gjerde.
(Så jeg gikk glipp av den da).
Jeg ga vel Willassen en konvolutt, som jeg skrev addressen min, hos Ågot på, (tror jeg).
Selv om jeg mottok dette vitnemålet, etter Brighton-ferien, hos faren min, i vannsengbutikken, på Strømsø.
Men hvordan dette vitnemålet havnet hos faren min, i Tordenskioldsgate, det veit jeg ikke.
Det har jeg aldri klart å få Andre Willassen, til å forklare.
(Andre Willassen, han pekte forresten, en gang, i et spisefriminutt, eller noe, på en stort avisoppslag, i VG eller Dagbladet, som jeg leste, på skolen.
Jeg pleide å kjøpe avisa hver morgen, og lese litt i den, når jeg var tidlig ute.
Siden skolebussen min gikk så tidlig.
Så jeg hadde nesten en time dødtid, hver morgen.
Hvis jeg tok den 7-bussen da, fra Berger.
Willassen sa at han der, (en som hadde reddet noen folk, fra å brenne ihjel, i forbindelse med en gasseksplosjon, på en bensinstasjon), er onkelen min altså.
På midten av 90-tallet, så bodde han onkelen hos Andre Willassen, på Strømsø.
(I en blokk rundt der E-18 forsvinner ut av Drammen, i retning Sande vel).
Willassen hadde laget noe søndagsmiddag, som jeg ikke var så fornøyd med vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg jobba og trente så mye, etter infanteriet.
At jeg pleide å spise en hel pakke kjøttdeig selv.
(Når jeg lagde meg sånn Pasta de Napoli og sånn, fra Toro da, til meg selv da.
En søndag kanskje, etter at jeg hadde trent eller jobbet mye, i en periode kanskje).
Men Willassen brukte en pakke kjøttdeig, til en middag for fem personer vel, (han selv, onkelen sin, Magne Winnem, Magnes kone Elin og meg).
Så jeg syntes ikke at det var noen gild middag for karer liksom, (for å si det sånn).
Nei, dette var nok mer som for eksempel den maten jeg hadde fått, av farmora mi, under oppveksten, på en ukedag kanskje.
Men men.
Jeg ble kanskje litt bortskjemt, når det gjaldt mat, etter at jeg lærte meg å lage mat selv, etter militæret, i 1992/93.
Winnem skulle i minibanken, ved Globusgården vel.
Jeg fortalte Willassen at jeg hadde lyst til å ta et kurs i Windows NT-server, for å kanskje få meg en datajobb, (for å prøve å komme meg ut av jobben min i Rimi da, hvor jeg på den tiden jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal).
(Dette var vel i 1996 eller 1997 vel.
Og Magne Winnem hadde dratt meg med til Drammen, en søndag vel).
Willassen virka litt sur på meg, husker jeg.
Av en eller annen grunn.
Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor han onkelen hans, (som var en kjent helt fra VG og Dagbladet da, fra skoleåret 1988/89), bodde hos han.
Onkelen var en stille kar, virka det som for meg.
Og det virka nesten som noe litt ynkelig, syntes jeg, (for meg), over det at han måtte bo hos sin nevø da.
Men men.
Man kan jo ikke skjønne alt).
Bare noe jeg tenkte på.
Cecilie og Pia hadde fått faren min, til å kjøre oss inn, til ferjekaia, i Oslo.
(Vippetangen heter det vel der).
Pia og Cecilie skulle ta en buss.
Cecilie fortalte seinere den sommeren, at de egentlig skulle tatt Braemar, (den ferjeavgangen som jeg selv tok, til England), til Hirthals, sammen med bussen sin.
Men at dette ble forrandret, og at de istedet kjørte gjennom Sverige.
‘Hvorfor det’, spurte jeg Hyde, i det største soverommet hos Ågot vel, hvor Hyde, Pia og meg pratet om ferien da.
Da svarte vel ikke Hyde noe.
(Mener jeg å huske).
Nå lurer jeg på om det var fordi at Pia og Hyde byttet buss-billettene sine.
Og at de istedet først dro med en buss til Amsterdam.
Istedet for å ta den som gikk direkte til Spania.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den siste uka av skolen, så hadde vi hatt mye fri.
Jeg ble litt lei av å bare henge sammen med Hyde og Pia, hos Ågot hele tiden.
Det ble som noe litt ‘klamt’ over det, syntes jeg, å ha Hyde og Pia så nærme, hver eneste dag, borte hos Ågot da.
Så en dag, så fant jeg på at jeg måtte gjøre noe uten dem.
Så jeg dro inn til Marienlyst-badet, (i Drammen), med bussen da.
Noe jeg fortalte Pia og Hyde om, (noen timer før jeg dro inn dit da).
Med en gang etter at jeg gikk inn porten til utebadet der, så møtte jeg Christell, som var toppløs.
Kun iført en liten bikinitruse.
Hun hadde virkelig fått noen flotte pupper da, husker jeg at jeg syntes.
De var kjempestore, men likevel spise, må man vel si.
Størrelse D, vil jeg vel tippe på.
Samtidig var hun veldig slank og smekker.
Og hadde langt lyst hår da.
Og var også sjarmerende/imøtekommende, og vennlig mot meg da.
Og dro meg med bort til der hun lå, og solte seg.
Terje Bakken, (fra Lyche-gjengen), stod også der.
Men ikke i badetøy, han hadde masse klær på seg vel, (sånn som jeg husker det).
Han spurte meg, om han kunne henge sammen med Christell og meg.
Jeg syntes det var noe litt unaturlig, over Terje Bakken da.
(Terje Bakken var han pønkeren, som Cecilie og søstera mi kjente, og som hadde tatt med seg dynamitt, inn på ungdomsdiskoteket Skyline, en tid før det her da).
Jeg syntes at Bakken var litt keitete.
Så jeg bare blei med Christell, og ignorerte Bakken litt da.
Jeg syntes vel også at det var litt rart, at jeg skulle møte både en nesten naken Christell og Bakken, samtidig, med en gang jeg gikk av bussen omtrent, inne på Marienlyst-badet der da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg ignorerte Bakken litt.
For Christell var jo liksom stesøstera mi og da.
Hvorfor skulle Bakken henge med meg, når jeg hang med Christell liksom.
En gang møtte jeg Bakken og dama hans, som satt på en benk, (en gang Pia dro meg med på ungdomsdiskoteket på Park vel).
Og da sa jeg bare hei vel, og gikk videre.
Det var ikke sånn at jeg ville sitte mellom dem, mens dem satt der, liksom.
For å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Christell dro meg med for å svømme i bassenget der.
Og sa, ‘jeg tar på meg bikinioverdel altså’.
Det skjønte jeg egentlig, for hu hadde jo fått så svære, (og fine), pupper.
Så de måtte da senke svømmehastigheten hennes betydelig, skulle man vel tro.
Selv om de riktignok så rimelig strømlinjeformede ut.
Må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg skulle bare få meg litt brunfarge.
Og litt fri fra Ågot, Pia og Cecilie.
Så at jeg traff Christell, (og Bakken), med en gang jeg gikk inn på Marienlyst-badet der, på Strømsø.
Det var vel litt rart, må jeg vel si.
Men når Christell var så vennlig og hyggelig.
Så måtte jeg nesten bli med henne, bort til der hun lå og hadde håndkleet sitt lagt ut på plenen der da, syntes jeg.
Så jeg lå der og solte meg i et par-tre timer vel.
Før Christell dro til Jan vel, på Gulskogen vel.
Og jeg dro hjem.
Hva Bakken gjorde, det veit jeg ikke helt.
Men han lå vel ikke sammen med Christell og meg der, tror jeg.
Selv om han var der, når Christell gikk rundt toppløs der, (rett etter at jeg dukket opp der), husker jeg.
Og traff meg, like etter at jeg gikk av bussen da.
Hu gikk jo bare rundt i en liten bikinitruse.
Så Christell kunne jo nesten like gjerne ha gått rundt naken.
Så Terje Bakken har nesten sett Christell naken da.
For å si det sånn.
Kanskje Pia og Cecilie ringte Christell og Bakken og fikk dem til å møte meg?
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Seinere denne sommeren, så møtte jeg Eva Olsen, etter jobb, på CC Storkjøp.
Like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Hvor jeg pleide å gå, noen ganger ihvertfall, etter jobben.
(Av gammel vane vel.
Må man vel si.
Jeg savnet kanskje klassekameratene mine og sånn.
Det er mulig).
En gang, i Tordenskioldsgate der vel, så møtte jeg Eva Olsen da.
Mora hennes dreiv et solstudio, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Og Eva Olsen jobba der en del da, skjønte jeg.
Jeg hadde tatt soltime, på et solstudio, på Bragernes, (tidligere dette skoleåret).
Etter at jeg begynte å ta soltimer i Brighton vel, sommeren før, eller noe.
Noe sånt.
Og der stod det at man måtte vaske solariet etter bruk.
Så jeg spurte Eva Olsen om det var mye krem og sånn, som hu måtte vaske av solariene, etter kundene.
Ja, de kunde-damene brukte så mye krem og sånn, sa Eva Olsen.
Hu nevnte også Terje Bakken.
Eva Olsen visste også hvem Terje Bakken var, sa hu.
Hu sa at hu irriterte seg over han.
Fordi han var sånn, at han hadde en frisyre, hvor hvert hårstrå alltid lå perfekt.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sa jeg vel hadet til Eva Olsen da.
Som jeg tilfeldigvis møtte i gata der da, på Strømsø.
Og som jeg prøvde å være høflig mot da.
Enda hu hadde dårlig rykte, og ble kalt ting som Svelvik Open og hore og sånn vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Eva Olsen var jo ei venninne av søstera mi, og hu hadde jo ligget over hos Haldis og dem, (og knulla med en kar, i dusjen der).
Sånn som jeg skjønte det, på søstera mi.
Så jeg prøvde å være høflig da.
Dessuten så var jeg fortsatt litt sjenert, når det gjaldt damer.
Og prøvde å oppføre meg bra vel.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kalle damer for horer, eller noe.
Neida, jeg prøvde å være høflig mot alle, for å si det sånn.
Hvis ikke så hadde nok bestemor Ågot fått høre om det.
(Gjennom hennes nettverk av sladrekjærringer da).
Så dette hadde jeg alltid i bakhodet, alle de årene jeg bodde på Berger.
At ‘hva hvis bestemor Ågot, får vite om dette?’.
Altså, Berger var et lite sted, hvor alle kjente alle, (hadde jeg nær sagt).
Så man måtte hele tiden tenke på nesten hver eneste ord man sa da.
Både i klassen, (spesielt den vi hadde på ungdomsskolen vel), og på fritiden da.
Må jeg vel si.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde bestemt meg for det.
At jeg skulle prøve å overvinne sjenansen min litt, på den her ferien.
Så jeg hadde som mål, å prøve å sjekke opp fem damer, hver dag, husker jeg.
Jeg begynte med en gang, på Braemar.
Tre damer gikk ned for å finne lugaren sin, samtidig med meg.
De skulle Isle of White, fortalte de meg.
Dette var Siri Rognli Olsen, og to venninner av henne, fra Trøndelag.
Visste det seg seinere.
Det var både kino og et flott diskotek, ombord på Braemar.
Og jeg møtte disse trønderdamene, (som var på min alder), igjen, i diskoteket der, seinere.
Braemar gikk fra Oslo til Harwich.
Og kjørte også innom Hirtshals.
(Som var en litt stygg by, iforhold til Fredrikshavn, husker jeg at jeg syntes.
(For vi kunne jo se byen, fra ferja).
Så jeg var ikke iland i Hirtshals, husker jeg.
Jeg hadde jo vært på mange dansketurer, med Magne Winnem, dette skoleåret.
Så det var ikke sånn, at det var så fristende for meg, å løpe rundt i butikkene i Hirtshals, akkurat.
Ihvertfall ikke etter at jeg så hvordan den byen så ut, fra ferja da.
Så sånn var det.
Men men).
Det var to overnattinger, mener jeg.
Så båtturen var nesten som å dra med danskebåten.
Eller, det ble som å ta Kiel-ferja.
Nesten.
Men en Kiel-ferje, som dro innom Danmark først.
Så det var som en skikkelig kul Kiel-ferje da kanskje.
Må man vel si.
Noe sånt.
Jeg hadde jo kjørt med Braemar før, da jeg var I Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, fra Svelvik, sommeren 1986.
(Altså tre år før det her).
Så jeg kjente meg hjemme på den båten da, for å si det sånn.
Det eneste jeg syntes var kjedelig.
Det var at det var en pakistaner, i lugaren min.
Det hadde jeg ikke skjønt.
Så jeg lurer på om reisebyrået i Drammen, (og/eller Cecilie Hyde), tulla med meg da.
Ingen av de hadde sagt til meg det, at jeg måtte dele lugar med en pakistaner.
Pakistaneren satt for det meste på lugaren.
Og han spiste noe kjeks, som han hadde kjøpt i en butikk, før han gikk på ferja da.
Så det var jo rimelig døvt, syntes jo jeg da.
Som liksom var en kul data/markedsførings-økonom, som nettopp hadde blitt ferdig med russeida da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo klart å ‘robbe’ en spilleautomat, den forrige gangen, som jeg reiste med Braemar.
(Som jeg har skrevet om tidligere).
Og jeg ble litt rastløs av å bare sitte sammen med Siri Rognli Olsen, og hennes venninner, i diskoteket der.
Og jeg trengte litt tid for meg selv og.
Og var vant til å gå rundt på båten, fra mange tidligere dansketurer, da jeg var yngre.
Så jeg gikk også rundt på båten, og så på automatene.
Og i etasjen under diskoteket vel.
Så stod det ei veldig vakker jente, som var et par år yngre enn meg vel.
Hu hadde vunnet billetter, for enten en tur til Hirtshals eller Harwich.
Etter å ha vunnet en øldrikke-konkurranse, på La Vita, sa hu.
Hun stod helt aleine og spilte, om natta.
Like ved lugaren hennes.
(Turen hun vant var for to personer.
Og hun hadde tatt med seg sin mor.
Som lå og sov, i lugaren).
Så jeg kom i prat med henne da.
For det var bare henne og jeg, som gikk rundt og spilte der, om natta, på båten da.
Jeg fortalte at jeg var fra Svelvik vel.
Og at jeg hadde pleid å være en del på La Vita, sammen med en kamerat, (Magne Winnem da).
Hu jenta var fra Oslo vel.
Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke var i diskoteket, tror jeg.
Hu svarte vel at hu ikke var 18 år ennå.
(Men bare 17, tror jeg.
Jeg selv var jo fortsatt 18 da).
Og at mora hennes var med på turen.
Og at hu derfor ikke gikk i diskoteket vel.
Så sånn var det.
Jeg gikk noen ganger ut av diskoteket.
For å høre på walkman, (for jeg var litt sjenert, ovenfor de her Trøndelag-jentene).
Og måtte liksom psyke meg opp litt da.
De var ganske modne, de her tre trønderdamene.
Så jeg hørte på Depeche Mode og sånn da, på walkman-en min.
Og tenkte jeg kanskje på Cecilie Hyde og de andre venninnene til søstera mi.
Så da ble det ikke så uvant kanskje, med alle de tre trønderdamene, som jeg hang med da.
Jeg vant faktisk 500-600 kroner, på en enarmet banditt, i samme etasjen, som diskoteket.
Og jeg gikk ned og vekslet masse femere, (var det vel).
I en resepsjon der da.
Hu jenta ville gjerne se, hvilken automat jeg vant på.
Og den hadde ingen andre rørt, i mellomtiden.
(Naturlig nok.
De fleste folka på båten var enten i diskoteket.
Ellers så sov de da).
Så jeg viste hu jenta fra La Vita da, hvilken automat jeg hadde vunnet på.
Sånn at hu kunne se at jeg ikke tulla da.
Siden det var tre like, på den automaten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
(Da lønner seg forresten å spille en gang til.
Hvis man vinner gevinst.
på en sånn enarmet banditt.
I tilfelle man får ‘hold’.
Da kan man bare trykke hold, tre ganger.
Også vinner man igjen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på nå.
Så sånn var det).
Jeg vet ikke helt hvordan hu jenta kom seg inn på La Vita.
Og hvordan hu klarte å vinne en ølstafett.
Siden hu var for ung til å reise alene med danskebåten.
Men hu var veldig pen da.
Og hu hadde kanskje sminka seg opp da.
Hvem vet.
Men hvordan hu vant ølstafetten, det veit jeg ikke.
Hu virka ikke så rå, på båten der.
Hu drakk jo ikke i det hele tatt.
Men hu ble kanskje litt som et dyr da, når hu dro på diskotek.
Hva vet jeg.
Jeg lurte litt på det her ihvertfall, husker jeg.
Siri Rognli Olsen.
Og venninnene hennes, som het Viviann og Caroline vel.
De dro meg meg på kinoen der.
Vi så ‘Dangerous Liasons’, eller noe.
Caroline, (ei med blondt hår, som er en av verdens største the Alarm-fans, tror jeg), satt ved siden av meg, på min venstre side.
Også satt de to andre, på min høyre side vel.
Caroline satt bak noen høye folk, tror jeg.
Ihvertfall så la hu huet sitt, på skulderen min.
Mens vi så på filmen da.
Siden hu ikke klarte å se så mye ellers da.
Etter kinoen, så spurte Vivian vel, om jeg hadde sett ‘Heksene i Eastwick’.
(Med Jack Nicholson vel.
Han bodde visst sammen med tre hekser, eller noe).
Det hadde jeg ikke, sa jeg.
(Men jeg hadde sett et par filmer, sammen med Willassen, på Kinoens Dag, eller noe, i Drammen.
Skoleåret før.
På Snorre Kino vel.
(Eller om den kinoen het Saga kino).
Noen måneder før det her da.
For da var det halv pris, på kinoen, den dagen.
Og det var som vanlig lite å gjøre, i datasalen.
Så vi tok oss vel noen fritimer da.
Som vel ingen merka, tror jeg.
Så sånn var det.
Vi så en amerikansk ungdomsfilm om en som skulka skolen, eller noe.
Pluss en annen film da.
Noe sånt).
Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde gått ut på dekk der, på Breamar.
Og jeg fulgte etter.
Etter at vi hadde møttes, i diskoteket der.
Og det var en fin solnedgang, eller noe, tror jeg.
Og vi chatta litt der da.
Olsen var ei dundre, må jeg nok si.
Men ei litt kul dundre, må man vel si.
Men jeg var jo fortsatt bare 18 år.
Og jeg hadde vel bare hatt sex med Nina Monsen.
(Bortsett fra at jeg kom på noe her om dagen.
At på den andre Danmarksturen, til Winnem og meg.
Så traff jeg ei litt sånn ‘drog’-aktig dame, fra Larvik vel.
Som runka meg, i senga, under der Winnem lå.
Jeg ba henne om jeg kunne få knulle henne.
Men det måtte bli senere, sa hu.
Jeg syntes ikke at hu var så særlig fin.
Så jeg kontaktet henne ikke igjen da.
Og Winnem lå der og kniste hørte jeg.
I senga over oss.
Mens hu runka meg da.
Og mens jeg maste om å få knulle henne da.
(For jeg syntes kanskje at runking det litt kjedelig.
Det kunne jeg nesten like gjerne gjøre selv, syntes jeg kanskje.
For å si det sånn.
Og hu jenta mista passet sitt, (eller noe), på lugaren til Winnem og meg da.
Og vi ga den til vaskehjelpen, eller lot det passet ligge igjen.
Winnem mente det og det var smart vel.
Mens jeg hadde litt bondeanger kanskje da, etter å ha rota med ei stygg dame i fylla da.
Og da ble hu dama ropt opp på høytalerannlegget, på Petter Wessel.
Siden personalet på ferja fant passet hennes da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og seinere den sommeren, så var jeg på besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Og da møtte jeg Frode Kølner.
Enten tilfeldig, eller om jeg ringte han, fra Ingeborg.
Siden han bodde i Larvik, like ved Stavern.
Og da, så var jeg med han på hytta en dag, husker jeg.
Hvor jeg hadde vært som gutt og, en sommer.
Den hytta til faren til Kølner, i Brunlanes.
En kamerat av Kølner var også der, (mener jeg).
Og i denne ferien, (var det vel), så nevnte Kølner hu fra Larvik.
Som jeg hadde møtt på danskebåten.
(Dette kan ha vært sommeren etter og.
Jeg husker ikke dette helt sikkert).
Og da ble jeg flau, husker jeg.
For hu var jo det ‘droget’, for å si det sånn.
Ei jeg traff i fylla på danskebåten da.
Og som kanskje er den styggeste dama, som jeg noen gang har klint med, (eller noe), tror jeg.
Eller, det var vel kanskje ikke så ille.
Men jeg var jo vant med pene damer som Christell, Anne Uglum, Annika Horten og Gøril, osv.
Så jeg var kanskje litt bortskjemt da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det).
Rognli Olsen digga også the Cure, husker jeg.
Disse her trønder-damene, var sånn at de nok kunne ha vært med i den Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, forestilte jeg meg.
(Men der hadde nok ikke hu fra La Vita passet inn, tror jeg.
Men hu kunne jeg nok hatt som dame, tror jeg.
Selv om hu var et eller to år yngre enn meg.
Hvis man så på klesstil og sånn, tror jeg.
For hu var ganske mainstream.
Og jeg var ganske mainstream da.
Så hvorfor jeg så ofte hang med frike-damer, det skoleåret.
Det er litt rart.
Men det er nok fordi at jeg ble kjent med min søsters venner i Lyche-gjengen da.
Og syntes at dem var morsomme da.
Omtrent som tegneserie-figuer nesten da, på en måte.
Men men).
Rognli Olsen fortalte at de pleide å ofte dra til Isle of White, om sommerne.
De hadde vel vært på språkreise der, flere ganger tidligere, tror jeg.
Rognli Olsen, (som var fra Ranheim, ved Trondheim), fortalte også det, at dem solgte masse kule bootleg-kassetter og plater.
På et kjøpesenter som het Kensington Market, i London.
For jeg hadde tenkt meg på en handletur, i London, før jeg dro videre til Brighton da.
Etter at ferja kom fram til England.
Rognli Olsen, Caroline, Vivian og meg.
Vi tok toget sammen, fra Harwich til London da.
På toget, så satt det også en engelskmann.
Som vi hadde festa litt sammen med, i diskoteket, på båten.
Det var vel ikke så mange folk, som var på båten, mellom Hirtshals og Harwich.
Så derfor ble det kanskje sånn, at vi ble kjent med han engelskmannen da.
Både han engelskmannen og meg og de trønderdamene og vel.
Vi hang litt rundt DJ-en der, husker jeg.
På båten.
Han hørte at jeg ikke skulle være med tilbake til Oslo igjen.
Som mange nok skulle.
De skulle kanskje bare handle tax-free kvoten i Harwich da.
Hvem vet.
Men det var en morsom båt, syntes jeg, Braemar.
Så det var litt ergerlig, (heter det vel), at de la ned den ferjeruten, på 90-tallet en gang vel, syntes jeg.
Men men.
Han engelskmannen ble sentimental, på toget, husker jeg.
Han fortalte at i Soho, i London, (i en bestemt gate der), så fantes det noen hyggelige restauranter, (som han hadde savnet da), hvor man kunne ta med vin selv.
Til maten.
Jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en kalkulator eller klokke, eller noe, i den gata.
En gang jeg hadde vært på sightseeing og shopping-tur, i London.
En gang jeg var på språkreise, til Brighton eller Weymouth da.
Det tålte ikke han briten.
Han ble drit sur på meg.
Og ropte ut, (i sin sentimentale tilstand).
At her prater han om hyggelige restauranter, også begynner jeg å prate om en klokke/kalkulator.
Noe sånt.
Foran Rognli Olsen og de to andre damene da.
Da holdt jeg bare kjeft.
Da skjønte jeg at han briten var litt sentimental da.
Så da sa jeg ikke så mye mer vel, på den togturen.
Og hele togvognen må vel ha hørt hva vi prata om.
For han var ganske høyrøstet, han briten da.
Men han hadde bodd mange år i Norge, tror jeg.
Også skulle han tilbake til England igjen.
Sikkert for å møte familie og venner.
Og se de igjen.
For første gang, på mange år.
Så det var kanskje derfor, at han var så sentimental da.
Og han hadde vel drikki mye og, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rognli Olsen og jeg, vi ga hverandre adressene våre vel, i Norge da.
Noe sånt.
Og hu Caroline fikk meg til å se dum ut, i London.
For hu var mye flinkere til å kjøpe Underground-billett, enn det jeg var da.
Som ikke huska hva man skulle si da.
Så sånn var det.
Så dro de tre jentene til Isle of White, tror jeg.
Mens jeg dro på litt shopping og sightseeing da.
Mens jeg likevel var i London liksom.
Og jeg fant også en the Cure-bootleg-kassett, som var ganske kul, på Kensington Marked.
Hu Rognli Olsen hadde lånt meg en the Cure-kassett, med sanger som ‘Killing an Arab’, på vel.
På båten da.
(Jeg fortalte nok at jeg hadde vært på the Cure-konserten, i Drammenshallen, noen måneder før det her da).
Rognli Olsen fortalte at noen nazister, (eller noe), hadde gått på the Cure-konsert, fordi de trodde at det var et nazi-band, (eller noe), siden de hadde en sang som het Killing an Arab.
I begynnelsen av karrieren til the Cure da.
Ok, sa vel jeg.
Og hørte litt på det albumet hu lånte meg da.
Som var ‘Boys Don’t Cry’, tror jeg.
Eller, ‘Three Imaginary Boys’, var det kanskje.
(Det var vel den kassetten med ‘Why can’t I be you’, (som var the Cure sin første hit vel), på, tror jeg).
Rognli Olsen fortalte vel også det, at selv om Robert Smith, (vokalisten i the Cure), brukte sminke.
(Noe jeg lurte litt på da, siden jeg hadde overhørt kommentarer, fra vaktene i Drammenshallen, under the Cure-konserten.
At de kunne tåle frikete klær.
Men ikke gutter som brukte sminke rundt øya.
Noa Pia jo nettopp hadde tatt på meg, like før da, i køen, for å komme inn på konserten).
Så jeg lurte litt på det her da.
Nå skjønner jeg vel det, at the Cure, de var i kategorien ‘New Romance’ og/eller ‘New Wave’-band.
Adam and the Ants, var jo et populært band, som fantes, like før the Cure dukket opp da.
På begynnelsen av 80-tallet vel.
Og Adam and the Ants, de var vel et New Romance-band vel, (tror jeg).
Og de brukte jo sminke, og hadde noen slags streker i trynet, og sånn.
Så det var kanskje bare for å se romantiske ut, for damene, at Robert Smith og Adam and the Ants, sminket seg da.
Jeg hadde vel lurt på om Robert Smith, var homo.
Men jeg lurer på om det var Siri Rognli Olsen, som sa det, at Robert Smith, var gift og hadde unger.
Så han var altså ikke homo, selv om han sminket seg da.
Men the Cure hadde ‘lidende’, sørgelige og følsomme tekster og sanger.
Så det var vel musikk for følsomme og romantiske tenåringsgutter mye da.
Sånn som jeg vel var, (ihvertfall på den her tiden).
Så the Cure passet bra for meg, sånn sett, som favoritt-band da.
Det var musikk for folk som var ulykkelig avstandforelsket og sånn kanskje.
The Cure var nok musikk for den tynne gutten i klassen, som hadde blitt mobbet på ungdomsskolen.
Må man vel si.
Så det var musikk, som passet for meg da, (sånn sett).
For folk som ikke var overfladiske, men som var kulturelle og sånn da.
Som likte å lese en bok, kanskje.
Og som likte å bruke hodet sitt kanskje.
Og som var i kontakt med følelsene sine da, liksom.
Noe sånt.
Det var musikk for intelektuelle kanskje.
Det er mulig.
For folk som ikke bare ville være en sau i flokken.
Noe sånt.
Selv om folk i Drammen/Lyche-gjengen vel sa at folk som hadde spilt i korps, ofte likte the Cure.
(Av en eller annen grunn.
Og uten at jeg vet om det stemmer.
Men men).
Så det at Robert Smith brukte sminke.
Det betydde ikke at han var homo da, (sånn som jeg skjønte det).
(Dette var litt viktig for meg, å få fram, når jeg pratet med folk, om the Cure.
Siden jeg var fra Berger, hvor det ikke fantes en eneste homo da.
Såvidt jeg visste om, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så i årene etter dette, da jeg bodde i Oslo, så pleide jeg vel alltid å nevne det, når jeg jeg snakket om det, at jeg likte blant annet the Cure.
At Robert Smith ikke var homo da, selv om han brukte sminke.
Men at han var et slags musikalsk geni da, som også hadde kone og barn.
Det var vel noe sånt som jeg pleide å si da, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel bare den Nike-bagen min med meg, på denne en ukes ferien, mener jeg.
I Oxford Street, så ble jeg antastet, (må man vel si), av en guttegjeng, på 3-4 afrikanske gutter.
(En litt eldre, og tre yngre vel).
Han ene fiska oppi bagen min, på min venstre side, (mener jeg at jeg skjønte seinere).
Mens han største påkalte min oppmerksomhet, på min høyre side da.
(Noe sånt).
Disse gutta, var det vanskelig å få fred for.
I folkevrimmelen, på fortauet, i Oxford Street da.
Det var også vanskelig for meg, (som var fra Norge), å vite hvordan jeg skulle slå alarm da.
Ingen hadde vel hjulpet meg der, uansett, tror jeg.
Siden jeg sikkert hadde sagt noe feil.
Og siden folk kanskje ikke så ofte hjelper ukjente, i storbyen.
Jeg ble stressa, (etter at de her hadde gått. De forsvant etterhvert over på den andre siden av gaten), og ville ta meg en røyk.
Men fant ikke Marlboro-pakka, (var det vel jeg røyka i England, siden de ikke hadde Prince).
Så de neger-gutta, (som kanskje var fra den litt skumle vel bydelen Brixton, innbilte jeg meg kanskje.
Den bydelen som jeg hadde hørt om, på Speakers Corner, noen år før det her, på en språkreise-tur.
At det foregikk rasisme mot hvite.
Fortalte en hvit man, i 30-40 årene om vel.
Som stod oppå en kasse da, på Speakers Corner, et par stasjoner med the Underground vel.
Fra der jeg nettopp hadde bli fraranet røykpakka mi.
I Oxford Street da).
De hadde nok rappa røykpakka mi.
Men jeg klarte fortsatt å finne lommeboka mi, (etterhvert ihvertfall), nede i den Nike-bagen min da, husker jeg.
Så jeg hadde flaks da.
Hvis han negergutten, som rota nedi bagen min, hadde fått med seg lommeboka mi og.
Så hadde jeg driti meg skikkelig ut.
Og ikke visst hva jeg skulle ha gjort.
Uten penger i London liksom.
Men jeg hadde flaks da.
Det lå så mye klær, kassetter, bøker, hårgele og annet, oppi bagen min.
Så det var vanskelig å finne noe der da.
Så sånn var det.
Så jeg kunne bare kjøpe meg en ny røykpakke da.
Også tok jeg vel ganske raskt toget ned til Brighton da.
Etter det her da.
Og det var jo min favorittby, må jeg vel si.
Jeg pleide å ha et postkort, fra Brighton, hengende over skrivebordet mitt, på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B da.
Fra den første språkreisen, som jeg var på, til Brighton, med STS, sommeren 1985 da.
Så sånn var det.
Så å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, på togstasjonen i Brighton, når toget dukket opp der.
Det var hyggelig syntes jeg.
Og jeg ble litt glad og nesten rørt, må jeg vel nesten si.
Samtidig med at jeg kjente en ganske varm, nesten sydlansk sommertemperatur der da, på denne her ettermiddagen da.
(Var det vel).
Så dette var noe som fylte meg litt med glede, husker jeg.
Å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, og å være tilbake i Brighton, da.
Etter at jeg gikk av toget vel, på Brighton togstasjon der da.
Så Brighton var nesten som en slags hjemby for meg, på den her tiden.
Må jeg vel nesten si.
Etter to begivenhetsrike språkreiser her, tidligere på 80-tallet.
Det var i Brighton jeg begynte å gå på byen, og spise på McDonalds, osv.
Og hvor jeg begynte å kline med damer igjen, etter en ulykkelig ungdomstid, hvor jeg måtte bo alene, og hvor jeg var veldig seint i puberteten da.
Sånn at jeg hadde dårlig selvtillit, ovenfor damer.
Og jeg ble mobba av folk i klassen, og andre, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, og fordi jeg så så ung ut da, og hadde såkalt ‘babyface’ da, (som jeg fikk høre av noen jevnaldrende jenter på Bragernes Torg en gang da, mens jeg gikk det første året på videregående, eller noe, vel).
Men nå var jeg tilbake i Brighton.
Jeg tørr ikke skrive ‘mitt kjære Brighton’.
For jeg pleide alltid å bli mobba og slått, av britiske ungdommer der.
Men det var en levende by, ihvertfall, for ungdommer, å være i, syntes jeg.
Så jeg våknet opp ihvertfall.
Så jeg var i godt humør, da jeg gikk fra toget og langs perrongen, mot billettkontrollen der da.
Jeg ikke ikke alene der, for å si det sånn.
Brighton var endestasjonen da.
Og mange folk fra London, (og sånn), pleide ihvertfall på den tiden, å feriere i Brighton da.
Så det var mange feriestemte mennesker, som gikk sammen med meg, på plattformen der da.
Jeg lot de gå foran meg.
For det meste vel.
(Mens jeg kanskje tente en røyk, eller noe, vel).
Men jeg smilte litt inni meg kanskje da, (som det vel så fint heter).
Og mens det kanskje til og med kriblet litt inni meg.
Siden jeg var så glad for å være tilbake i Brighton igjen da.
Og mens jeg gikk glad og fornøyd bortover der da, på perrongen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er klokken over et om natta, her på hostellet.
Hva som videre skjedde, på denne feriereisen, til Brighton, i slutten av juni, i 1989.
Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu La Vita-jenta, på Braemar, forresten.
Hu var så stolt, for hu hadde vunnet en veldig bra lugar da.
Så hu inviterte meg inn på lugaren der da, mener jeg.
For å se på lugaren da.
Men mora lå vel og sov der vel.
Så jeg fikk vel bare se på badet vel.
Noe sånt.
Men hu var kanskje litt sånn reservert og sånn da.
Så det ble ikke til det, at jeg sjekka henne skikkelig opp liksom.
Jeg bare prata vanlig med henne, som om hu var ei jente som gikk i klassen min kanskje.
Noe sånt.
Hun var nesten blendende vakker og veldig smekker, slank, sexy, deilig og hot da, (må man vel si).
Og jeg hadde vel drukket litt og.
Så det var ikke sånn at jeg fikk somla meg, til å spørre om telefonnummeret hennes, eller noe.
Jeg var kanskje litt skeptisk til henne og.
Hvordan kunne ei så ung jente klare å vinne en rimelig rølpete drikkekonkurranse, på La Vita?
Nei, det var litt spesielt, syntes jeg.
Så jeg var litt skeptisk da, til hu her Oslo-jenta.
Selv om hu var veldig pen og sånn da, må jeg jo si.
Og jeg syntes også at det var litt rart, at hu ikke gikk til diskoteket.
Men bare stod for seg selv, og spilte på automater.
Men hu hadde kanskje ikke vært så mye på danskebåten og sånn før da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 71: Mer fra CC Storkjøp
Jeg får ikke sove, før det jobbintervjuet i Gateshead, seinere idag.
Så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne skrive litt mer, på Min Bok.
Det var aldri personalmøter, på CC Storkjøp.
(Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Bare noe jeg kom på.
Men men.
Våren 1989, (var det vel), så spurte Nils-Egil meg, om noe, når jeg kom på jobb, etter skolen, på Gjerde, en dag.
Om, siden jeg var fra Sand der, (han visste kanskje hvem farfaren min var, siden han var fra Nesbygda).
Nils-Egil lurte på om jeg visste hvem ei Gøril fra Høyen var.
Det var ei som hadde sendt dem brev, om sommerjobb.
Jeg var ikke vant til å bli spurt om sånt her.
Men jeg huska jo de jentene på Høyen.
Det var jo de 3-4 slanke og pene jentene, som hadde sett meg i øynene nærmest, da jeg var ny, på Berger.
I tredje klasse en gang vel.
Da jeg hadde gått bort til Ågot, etter skolen, for å spise middag en dag.
(Enda de gikk på barneskole i Svelvik.
Så de hadde kanskje vært og handla, i butikken til Oddmund Larsen.
Det er mulig).
Så da huska jeg de her 3-4 Høyen-jentene da.
Det hadde jo bare vært jenter, og ingen gutter.
Jeg visste ikke om noen gutter, som bodde på Høyen.
Og jeg hadde aldri sett de her jentene på Sand, ellers.
Jeg hadde aldri sett dem sammen med Geir Arne Jørgensen, for eksempel.
Så det smalt bare fra meg, (som ble litt overraska, over å bli spurt om noe sånt, for jeg trodde at sjefene der, kanskje var litt sure på meg).
At ‘det er en av de dydige jentene på Høyen’, eller noe.
Siden jeg bare hadde sett jenter fra Høyen da, og ikke gutter.
Og aldri hadde sett de jentene fra Høyen sammen med noen gutter.
Jeg regna ikke med at det var noe tull med henne liksom.
Jeg hadde aldri hørt om noe tull med hu Gøril ihvertfall.
Men nå var jo ikke jeg egentlig fra Sand da.
Jeg var jo fra Larvik og Bergeråsen.
Og Høyen og Sand var veldig forskjellig.
På den måten at Høyen-folk, de gikk på skole i Svelvik.
Og Sand-folk de gikk på skole på Berger.
Så Høyen kunne for meg nesten like gjerne ha ligget på månen.
Selv om det jo egentlig lå like bak hekken til Ågot der.
Jeg gikk aldri ned til de ‘jentene på gården’, som Ågot kalte dem.
Selv om Ove og dem gjorde det.
(Jeg hadde jo gått på ski, på jordet deres, da jeg var sånn 9-10 år.
Siden Ågot hadde sagt, at jeg kunne/burde gjøre det).
Men jeg var nå liksom fra Berger da.
Og var uvenn med Geir Arne, (og gjengen hans), på Sand.
Så det var ikke sånn, at jeg hadde lyst til å bli kjent med de jentene fra Høyen.
Det var dramatikk nok, med Geir-Arne og dem, fra før liksom.
Så jeg holdt meg unna de jentene.
Hvorfor skulle jeg gå ned på gården deres?
De var jo aldri oppe på verkstedet ‘vårt’ liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem foreldra til hu Gøril var, det visste jeg heller ikke.
Det var ikke sånn at de på ‘nabo-gården’, (den tidligere gården til Lersbryggen, var det vel), pleide å dra til Ågot og drikke kaffe.
Det var ikke sånn at noen ganger, når jeg kom fram til Ågot, for å spise middag, etter skolen.
Så satt Gøril og søstera og mora der, og drakk kaffe og spiste kaker.
Nei, det var noe som aldri hadde skjedd.
Så dette kom litt bardus på meg, at Nils-Egil spurte meg om det her.
Så jeg svarte bare noe jeg kom på om det.
Men jeg hadde aldri hørt noe ‘dritt’ om hu Gøril.
Og jeg syntes det var litt artig, hvis hu skulle jobbe der.
Siden hu var fra like ved der Ågot bodde da.
Så derfor prøvde jeg å gi et såpass bra inntrykk av henne, ovenfor de andre som jobba der, som jeg kunne da, (uten å juge liksom).
Selv om jeg også ble litt paff, og litt flau kanskje, over denne nye oppmerksomheten. (og kanskje tilliten), så jeg svarte ikke så mye da.
Bare noen få, ganske keitete linjer, (var det vel), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gøril dukka opp der den sommeren da, og hu utstrålte alt annet enn dydighet, må man vel si.
Hu var jo den kåte dama, kan man vel nesten si.
Gøril hadde lappen selv, og jeg fikk sitte på med henne, i sommerferien.
For jeg fikk ikke så mye lønn, i juni/juli-måned.
Siden jeg ikke hadde jobba noe særlig, i mai-måned, grunnet russetid og eksamener da.
Så i juli-måned, så måtte jeg ofte haike hjem fra Drammen, husker jeg.
Kanskje fordi jeg hadde kjøpt røyk, for buss-pengene, som jeg hadde fått av Ågot.
Det er mulig.
Noe sånt.
Gøril satt på ‘Mother’, med Pink Floyd, husker jeg, mens vi kjørte, mellom Svelvik og Høyen vel.
Hu sa at det var en spesiell sang for henne da.
Så hu måtte bare sette på den, sa hu.
På bensinstasjonen på Rundtom, så hadde Gøril møtte en tidligere klassekamerat, eller noe.
En som var veldig kraftig, (ihvertfall i forhold til meg), må jeg vel si.
Og Gøril gliste fælt, og flørta med han da, (enda hu vel hadde type), husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg var litt bekymret, på om Gøril skulle vise seg å ikke være noe flink.
Sånn at jeg fikk mer kjeft, av de her sjefene, på CC Storkjøp da.
Men jeg tror at hu for det meste jobba bra.
Ihvertfall sånn som jeg husker det da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gøril hadde sendt brev, til ‘ørten’ matforretninger, i Drammen.
For hu ville ha sommerjobb da.
Hva de dreiv med, nede på den gården deres, det veit jeg ikke.
Men jeg tror dem hadde noen hester der, ihvertfall.
(Mener jeg at Ove og Heidi og dem prata om).
Men jeg er ikke helt sikker.
Jeg mener det, at jeg har lest det seinere, at den gården også hadde eiendom i skogen, i bakkant av Drammensfjorden der.
Men jeg har ikke hørt dette helt sikkert.
Det er mulig at de bare kjøpte gården der da.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg trodde kanskje at Gøril ‘kødda’ litt med meg.
Siden hu satt på den ‘Mother’-sangen, når jeg satt på hjem med henne, en av de første gangene.
Og hu var jo liksom på en måte nabojenta, borte på Sand der, ihvertfall.
Så en gang, sommeren 1989, så må jeg innrømme at jeg kødda fælt med henne, (tilbake).
Jeg tenkte at jeg måtte være litt tøff jeg og.
I tilfelle hu hadde kødda med meg da, med den her ‘Mother’-sangen da, eller noe.
Så jeg skjønte at hu stod og skifta, etter at hu var ferdig å telle kassa, for kvelden.
Men likevel så gikk jeg bare rett inn i fellesgarderoben der da.
(Uten å banke på).
Og der stod Gøril, i bare tanga-trusa.
Skikkelig sexy dame, må jeg si.
Jeg tror ikke jeg har sett mange som har vært sett mer yppige ut, er vel kanskje det riktige ordet.
Hu hadde brunt, ganske langt hår vel.
Og var ganske høy.
Og hu var slank, og veldig smekker, må jeg si.
Hun var sommerbrun.
Og med yppige bryster, må man vel si.
I størrelse ‘B’ eller ‘C’ kanskje.
Noe sånt.
Samt et ganske pent ansikt vel.
Så det var et slående syn, må jeg nesten si, å se hu Gøril der, i bare tanga-trusa, i den fellesgarderoben der, på CC Storkjøp da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg prøvde å late som ingenting.
Jeg spurte henne om, ‘vil du at jeg skal gå ut eller?’.
‘Ser du noe du ikke liker, eller?’, svarte Gøril.
Jeg kunne ikke si det, at jeg gjorde det.
Så jeg tok det som et klarsignal, for at jeg fikk lov til å være der da, og skifte, sammen med henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte liksom vise at jeg også kunne være litt tøff, syntes jeg.
Selv om Nancy hadde klaget til meg, for en lignende episode, i garderoben der, høsten før da, da jeg var ny der.
(Den første arbeidsdagen min, eller noe).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg fikk lov å prøve meg litt på gulvet, etterhvert der, våren/sommeren 1989.
Hu Førstedama fra Bergeråsen, hu tok over kassa mi.
Og sa at jeg måtte stable opp noen bokser, på en kvartpall vel.
Det var to forskjellige slag bokser.
Og hu forklarte meg det her, i kassaområdet da.
Så jeg misforstod det.
For jeg hadde satt et slag bokser, bak det andre slaget.
Men hu ville at jeg skulle sette de to slagene ved siden av hverandre da.
Så hu lo litt av meg da.
Og så måtte jeg gjøre det på nytt da.
Så sånn var det.
Nils-Egil, han kjefta fælt på meg, en gang, husker jeg.
Det her var vel etter russetida, tror jeg.
Han ville at jeg skulle ta over for han, når det gjaldt å stable sukker.
Han hadde kjørt en ny pall med 10 kg-pakker, med sukker, ut i butikken.
(Hvis ikke det var hvetemel da).
Jeg begynte jo da selvfølgelig å hive en og en 10 kg-pakke, med sukker, oppå de som var der fra før.
Men da fikk jeg den skyllebøtta, fra Nils-Egil da.
Det han ville, det var at jeg skulle ta bort den gamle pallen.
Og så sette den nye pallen, der den gamle hadde stått.
Og så hive oppå restene fra den gamle pallen, oppå den nye pallen.
Men jeg tok jo over det her, midt i arbeidsoppgaven, må jeg vel si.
(Virker det som for meg nå, ihvertfall).
Og hadde vel ikke fått noe opplæring på gulvet.
Ingen hadde forklart meg hva rullering, (det at de nye varene alltid skal være bakerst/nederst), betydde.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da gikk det som det nesten måtte gå.
Når han dro meg dit fra kassa.
For å gjøre noe jeg ikke hadde fått opplæring i.
Da fikk jeg kjeft så det holdt, husker jeg.
‘Er du dum, eller’, sa vel han Nils-Egil da.
Mens en selger, eller noe, hørte på vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe som var litt rart forresten, det var at onkel Håkon, han ville at jeg skulle jobbe i butikk da.
(Enda faren min jo hadde babla om jobber med 300.000 i begynnerlønn, inne i Oslo.
Og enda jeg pleide å være en av de beste i klassen).
Jeg hadde aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe i matbutikk.
Men Håkon prata en gang om en gutt, fra Bergeråsen.
(En som ligna litt på Arnt Lund vel).
Om at han drømte om å jobbe i butikk.
Han hadde jobba på Prima, på Sand, ved siden av skolen vel.
Og han hadde nå fått butikkjobb, i Krokstadelva, eller noe, mener jeg at Håkon sa da.
Noe sånt.
(Dette var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.
Noe sånt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da jeg var blakk, etter russetida, så spurte jeg en gang, hu Førstedama fra Bergeråsen.
Om jeg kunne få låne en tier av henne, til noe mat.
Det var ikke så mye mat, som man kunne få, for ti kroner.
Så jeg kjøpte noe sånn baconsvor da, eller noe.
På CC Matsenter da.
Bare for å få i meg noe.
Og da klagde hu Førstedama, husker jeg.
Når jeg kjøpte sånn dansk fleskesvor da.
(Eller noe).
At det var kanskje ikke noe bra kjøp, eller noe.
Jeg ville vel heller ha kjøpt meg en baguette.
Men de baguettene der, de kosta vel mer enn 10 kroner da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei dame fra Freia, dukka opp på CC Storkjøp der, en uke, våren 1989 vel.
Noe sånt.
Og jeg ble på en vakt, plassert til å stå sammen med henne, ute i Hallen, utafor CC Storkjøp der.
Og etter en time eller noe, så gikk hu hjem.
Og da stod jeg der aleine, i to-tre timer da.
Og hu Freia-dama, hu hadde visst blitt ganske imponert av meg.
For jeg hadde visst solgt ganske mye sjokolade da.
Men jeg hadde jo gått på Markedsføringslinja.
Så jeg var litt frekk, og brøyt opp en eller to sjokolader ekstra.
For å få fart på salget der da.
Og da spurte jeg alle da, som gikk forbi der da.
Om de ville ha en smaksprøve på sjokolade da.
Og jeg solgte vel sjokolade, for 3-4.000, mener jeg at det var.
(Noe sånt).
Og da hadde visst hu Freia-dama skrytt fælt at meg.
Noe sånt.
Så hu Freia-dama, hu ville at det skulle være meg, som skulle stå der, (ute i Hallen), også den neste dagen, som jeg skulle jobbe, den uka.
Men da syntes jeg kanskje at de ble litt vel mye, av det gode.
Så da var jeg kanskje ikke like ivrig, med å tilby smaksprøver da.
Det er mulig.
Det kom karer i 40-50-åra der, som spurte om ‘er det lovlig å ta en smak eller?’.
Så det blei litt spesielt, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Førstedama, fra Bergeråsen, hu lo fælt av meg igjen.
For jeg lurte på hvilket kassenummer, som jeg skulle skrive på skjema, når jeg solgte den sjokoladen uti der da.
‘Hallen’, sa hu Førstedama fra Bergeråsen da.
Og det skjønte jeg ikke helt.
Så jeg da hadde skrevet ‘Kasse: 1/2’, på det oppgjørsskjemaet da.
Og da lo hu Førstedama fra Bergeråsen fælt av meg da, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den måneden, som jeg hadde dårlig råd, på grunn av russefeiringa da.
Så hadde dem 10-kroners tilbud, ute i Hallen der.
Og da ble jeg satt til å stå aleine der, på en del vakter.
Og da hadde jeg ikke råd til bussen, (som vanlig, den måneden).
Så da må jeg innrømme det, at jeg rappa en tier, som jeg ikke slo inn på kassa.
(For å få råd til bussbillett hjem).
Som ei dame hadde lagt ved kassa der da.
For noe sånn plast-greier da, til 10 kroner da.
Det var ganske hektisk til tider, å stå og selge de 10-kroners varene.
De solgte mer enn sjokoladen, sånn som jeg husker det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, (en lørdag vel), så gikk Arnt Lund og jeg, bort til spiserommet, til CC Matsenter, for å ha matpause da.
Og da hadde jeg vært så røyksugen, så jeg hadde begynt å røyke.
Men Arnt begynte jo å spise.
Så da måtte jeg også begynne å spise, syntes jeg.
Så jeg hadde røkt og spist og drukket samtidig da.
(Noe sånt).
Og da fikk jeg høre det, fra ei brunette, (i midten av 20-åra vel), fra CC Matsenter der da.
(Ei som fulgte med på oss da).
At ‘på Storkjøp, der røyker dem og spiser dem samtidig der’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg tulla med Arnt Lund litt en gang der og.
Jeg chatta med han om noe greier, mens vi gikk inn på lageret der, eller noe.
(Arnt Lund ble etterhver sjef der, så han skulle kanskje forklare meg hvordan jeg skulle gjøre en arbeidsoppgave der da, eller noe).
Det var sånn at jeg kopierte en vits fra Billy, eller noe.
Det var kanskje angående at faren min hadde solgt leiligheten.
Hva vet jeg.
(Eller dette hendte vel før det igjen, så det var nok om noe annet).
‘Det er frukostrerende’, tulla jeg, (som i den Billy-vitsen jeg hadde lest da, et år eller to før det her kanskje da).
‘Frustrerende, mener du?’, sa Arnt Lund da.
(Så han sa også det samme, som i den Billy-vitsen faktisk).
Så da tok jeg rute tre.
Og der var:
‘Ja, det og’.
(Dette her var Nullet, eller hva han het, som var litt dum da, i Billy).
Og Arnt begynte å knise litt vel.
Og jeg lot som ingenting og som at jeg var helt idiot da.
Så jeg vet ikke om Arnt noen gang skjønte at jeg kødda.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Det var også en som het Harald, som jobba der.
Han gikk på Handelsgym, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig da.
Kanskje han gikk på St. Halvards videregående, i Lier, eller noe?
Ved nærmere ettertanke).
Drammen Handelsgym, det lå på Strømsø-sida, (mener jeg).
Og det var vel noe lignende av Gjerde da.
Men Gjerde hadde best rykte, i klassen min, på Sande Videregående.
Gjerde ble vel nesten støtt nevnt der.
(Som en bra skole da.
Kanskje av Snorre Skaug, for eksempel).
Men jeg hørte vel aldri at Drammen Handelsgym, ble nevnt der.
Og jeg vet ikke om de hadde datalinje der heller.
Men Gjerde hadde vært privat handelsskole da.
Men på slutten av 80-tallet, så var vel de her skolene nesten like, i pensumet, vil jeg nok tippe på.
Begge de to skolene, (som begge lå i Drammen Sentrum, på hver sin side av elva da).
De tilbydde begge utdannelse innen Handel og Kontor da.
Man ble blåruss på begge de to skolene da, for å si det sånn.
Så man kunne vel nesten litt se det, at i gamle dager, så var Strømsø og Bragernes to forskjellige byer faktisk.
Det er mulig.
Berger lå jo på Strømsø-sida.
Mens Gjerde lå på Bragernes og Oslo-sida da.
Så det var nesten som at jeg begynte på skole i Oslo, kan man kanskje si, dette skoleåret da.
Etter å ha gått to år, på en litt bortgjemt skole da, i Sande, hvor det ikke fantes butikker, eller noe, i nærheten da.
Så det var litt av en overgang, må jeg vel si.
Selv om jeg var vant til å gå litt rundt i Drammen Sentrum og se på data og elektronikk-varer og videofilmer, (som jeg pleide å leie og ofte kopiere da, siden ‘jeg’ hadde både video og videokamera), og sånn da.
Siden faren min og Haldis hadde vannsengbutikk.
Og siden jeg kjente Kjetil Holshagen, som var fra Drammen, og som noen ganger fikk meg med på å skulke ungdomsskolen en dag da, og dra inn til Drammen.
For eksempel på et års dagen, (var det vel), for Gågata da.
(Eller om det var for Risto-senteret).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Det hendte også at det gikk en slags alarm, på slutten av dagen, på CC Brakerøya.
Og da satt vaktmesteren på en kassett, noen ganger vel.
Eller det hendte at vi fikk bombetrusler der.
Så vi måtte gå ut da.
Noe sånt.
Og da måtte vi bare la kassa stå igjen i butikken, husker jeg at han Nils-Egil sa da.
Men jeg låste vel ihvertfall kassa, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Roger fra Fjell, han var også bortom CC Storkjøp, og hilste på meg der, en gang, husker jeg.
(Kanskje for å låne en videofilm, eller en kassett, eller noe.
Eller kanskje jeg hadde lånt noen penger.
Eller at han kanskje hadde lånt noen penger.
Vi pleide jo noen ganger å spille dart og drikke øl, på den puben, ved Gjerdes Videregående der da).
Og Roger fra Fjell.
Han klagde seinere til meg.
(Eller om han sa det til en kamerat, mens jeg var der).
På at han syntes synd på kundene, på CC Storkjøp, som måtte se på ‘det kjedelige trynet til Erik’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men man falt liksom inn i en slags trance, mens man satt i kassa, syntes jeg.
Man ble jo som bundet til kassa, i 2-3 timer kanskje.
Og jeg satt vel der nesten som hypnotisert kanskje, og slo inn varene, for kunde etter kunde da.
Mens jeg ventet på at de 2-3 timene skulle bli ferdige da.
Sånn at jeg kunne ta meg en 5-minutter pause eller en spisepause da.
Så det var ikke sånn at jeg jobba på CC Storkjøp fordi at jeg syntes at det var morsomt, eller noe.
Det var sånn at det var for å tjene penger da, siden jeg var russ og sånn da.
Og faren min sitt verksted, Strømm Trevare, hadde vel gått konkurs, tror jeg.
(Mener jeg at faren min sa, ihvertfall).
Noe sånt.
Og Vannsengbutikken i Drammen, den var det kanskje litt uklart for meg, hvem som eide.
Jeg trodde kanskje at den var Haldis sin.
(Og det vet jeg ikke sikkert nå heller, hvem som eide den butikken, på papiret.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg spurte jo også faren min, om jeg skulle ta opp studielån, etter jul, dette skoleåret.
For jeg visste at faren min hadde det vanskelig økonomisk da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg måtte jo kjøpe vifteovn og sånn, til Leirfaret 4B, husker jeg, dette skoleåret.
Og mat til Pia og meg.
(Som reger Trøndersodd-hermetikk, eller Pizza Grandiosa, fra CC Storkjøp da.
Som jeg lagde når jeg kom hjem fra jobb, i 22-tida kanskje.
Og som Pia kanskje også spiste litt av vel.
Ihvertfall hvis det var sodd, tror jeg).
Fred Bing, (fra klassen, på Gjerdes Videregående).
Mora hans, hu jobba som sånn ‘Mystery Shopper’, (eller noe), fortalte han meg.
De kjøpte bare noe hermetikk, (eller andre tørrvarer, som ikke ble lett ødelagt da), og la bare pengene der, og gikk.
(For å sjekke om kassereren slo inn pengene på kassaapparatet da).
Fortalte Bing meg.
Likevel var det noe rart som hadde skjedd der.
For jeg begynte å engste meg litt, for som jeg trodde kunne ha vært noe ‘Mystery Shopper’ da, (eller noe).
Eller ‘kassakontroll’ da, husker jeg, at jeg prata med Bing om da, i en datatime vel, når vi satt i kafeteriaen på Risto-senteret der vel.
Noe sånt.
(Siden vi ofte ble raskt ferdig med dataoppgavene da.
Eller det kunne ha vært at vi skulka en time.
Eller om vi hadde spisefri.
Hvem vet.
Det var ganske fritt, på datalinja.
Karlsen var sjelden i datasalen, for å si det sånn.
Han satt mest i klasserommet).
‘Jeg har jo fortalt deg om hvordan de som sjekker kassererne jobber’, fortalte Bing meg da, husker jeg.
Men men.
Så noe krøll var det nok på CC Storkjøp.
Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva det var, (som var årsaken til at Bing og jeg pratet om det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thorgills, som jobba der, han var fra Lier vel.
Og han var Nils-Egil sin favoritt-medarbeider, tror jeg.
Han gikk jo på Gjerde, og jeg hadde Matte-valgfag sammen med han.
Selv om vi ikke satt sammen der, eller noe.
Jeg satt sammen med Andre Willassen vel.
Og Thorgills satt sammen med hu jenta med lyst hår der da.
(Også fra Lier da).
Som hadde ‘velkommen i det grønne sa jenta, hu strødde persille i senga’, på russekortet sitt da.
Hu som inviterte meg på en russefest, som det bare var Lier-damer på vel, en gang, i russetida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Litt etter at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp.
Så begynte også en som het Robert, å jobbe der.
Robert var et år eldre enn meg vel.
(Noe sånt).
Han hadde en leilighet, (eller hybel), like ved CC Storkjøp der.
Og i en spisepause, så inviterte han meg med, hjem til seg, for å spise.
Han hadde en avtale, med ei av de damene, som jobba på Narvesen der.
Om at han kunne få låne VG og/eller Dagbladet, av dem, i matpausen da.
Jeg trodde han mente at den avtalen også gjaldt meg.
Så jeg også lånte en avis der da.
Men når vi kom opp til Robert der da, for å spise.
Så sa han til meg, at jeg måtte være forsiktig med å ta aviser der da.
(Noe sånt).
Så den avtalen gjaldt visst bare for han da, skjønte jeg.
Men det skjønte jeg litt seint da.
Så det er mulig at han nå sier at jeg rappa en avis der, eller noe.
Hvem vet.
Siden han var litt vel lett å misforstå, må jeg vel si.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje også en litt vel rar avtale.
Hvorfor gjaldt den avtalen kun for en CC Storkjøp-medarbeider?
Men ikke for den andre?
Nei, det var vel kanskje litt rart.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Sommeren 1989, etter at både Pia og Cecilie Hyde, og meg selv, hadde kommet hjem fra ferie, fra Amsterdam og Spania, (når det gjaldt Pia og Cecilie), og fra Brighton, (når det gjaldt meg).
Så prata jeg med kollegene mine på CC Storkjøp da.
En dag på jobben, når det var ganske stille, i fellesferien vel.
(Det var Henrik, Harald og Robert vel).
Og jeg fikk med dem da, på å bli med ut på byen, i Drammen.
Etter jobben, en lørdag da.
Dette var vel en slags bursdagsfest, for meg, mener jeg.
(Dette var vel rundt da jeg fylte 19 år, mener jeg.
Altså rundt 25. juli 1989 da).
Jeg tok med Pia, og muligens Cecilie Hyde.
(Jeg husker ikke helt om Hyde ble med.
Eller jo, det gjorde hun vel).
Pia og jeg, vi bodde jo borte hos Ågot, denne sommeren.
Og det gjorde delvis Cecilie Hyde og, (må man vel si).
Hu hang der en del om dagene, ihvertfall.
Selv om hu vel ikke overnatta der, så ofte, tror jeg.
(Som hun hadde gjort, i Leirfaret 4B, noen månender før).
Men men.
Borte hos Ågot, så klagde Pia til meg, om at jeg måtte huske å også barbere halsen min, husker jeg.
Da sjekka jeg halsen min.
Og da så jeg at jeg hadde fått noen sånne lange, svarte fjoner, (eller hva det heter).
Jeg hadde visst fått noen slags ganske så lange, svarte hårstrå da.
Fordelt utover halsen da.
Som jeg ikke hadde lagt merke til før.
Men som Pia fortalte meg om da.
Så etter det, så begynte jeg også å bruke barbermaskinen på halsen, husker jeg.
Men jeg tror jeg fikk noen sår, på halsen, fra barbermaskinen.
For huden på halsen, var ganske tynn da.
Fant jeg ut.
Den lørdagskvelden da.
Etter at jeg barberte meg og sånn, så tok Cecilie Hyde, Pia og meg, bussen inn til Drammen da.
Vi dro på den kinarestauranten, på CC Brakerøya der da.
(Siden dette var, (en slags), CC-fest da).
Jeg vet ikke om Pia og Cecilie gikk så bra overens, med Robert, Harald og Henrik.
Jeg tror at Cecilie Hyde forlot festlaget, ihvertfall.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Cecilie hadde jo klaget til meg, da hun bodde hos ‘meg’ i Leirfaret 4B.
På at hun og Pia ikke hadde fått treffe kameratene mine.
(Selv om jeg jo hadde fått treffe vennene til Pia, i Lyche/Depeche-gjengen da).
Men nå fikk ihvertfall Pia og Cecilie Hyde treffe tre kolleger av meg, fra CC Storkjøp da.
Så Cecilie Hyde ble kanskje litt flau, siden hu hadde vært litt frekk, mot meg, noen måneder før da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Vi dro så på diskoteket Blix, på Strømsø.
Her drakk vi, og jeg møtte såvidt, ei litt lav medruss-dame vel, fra Gjerde, som vel jobba i bokhandelen, på Gulskogen Senteret, mener jeg å huske.
Jeg kjøpte noen raketter, på Gulskogen-senteret, like før nyttårsaften, dette skoleåret vel.
Kanskje det var da Christell ville ha meg med på jobben sin der, på Casa, da hu viste meg hvordan hu telte kassa der.
Hva vet jeg.
Jeg mener at jeg da, (eller en tidligere gang), så hu litt lave dama da, på bokhandelen på Gulskogen-senteret da.
Og at jeg da vel kjente henne igjen da, som medruss vel, fra Gjerdes Videregående.
Noe sånt.
(Hvis jeg ikke tar helt feil da).
Hu dama sa vel hei til meg, tror jeg.
Og jeg sa vel hei tilbake da.
Festlaget ble vel oppløst litt, etterhvert, tror jeg.
Pia og jeg må vel kanskje ha ligget over, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, hvis jeg skulle tippe.
Jeg tror neppe at vi rakk den siste bussen hjem, hvis jeg skulle gjette.
(Men dette husker jeg ikke hundre prosent sikkert).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nancy ble forresten skikkelig misunnelig på meg, sommeren 1989, husker jeg, på CC Storkjøp.
Jeg hadde nemlig kjøpt meg en hvit Levis t-skjorte, i Brighton.
En som var veldig populær der da.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
En hvit Levis t-skjorte, med rødt og svart trykk på da.
‘Alle har så kule t-skjorter unntatt meg’, sa Nancy, i garderoben der da, mener jeg å huske.
Noe sånt.
(Jeg hadde vel den t-skjorta på meg, under den røde CC Storkjøp-frakken, som jeg fikk der vel).
Jeg haika også mye, med Gøril og dem, i juli-måned, sommeren 1989.
Siden jeg var blakk etter russetida da.
Det var ofte Gøril sin type, (som jeg egentlig ikke visste hvem var), som kjørte.
Og lillesøstera til Gøril, pleide også ofte å sitte på da.
(Av en eller annen grunn).
En gang, som Gøril jobba samme skift som meg.
Så fikk jeg ikke lov til å sitte på med dem.
For dem skulle et eller annet da.
Så jeg begynte å gå i retning Svelvik.
Og da jeg hadde gått i fire-fem kilometer kanskje.
(Mens jeg haika da).
Så dukka Gøril og dem opp da.
De kom kjørende fra Drammen da.
Og da fikk jeg lov til å sitte på med dem likevel.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Jeg hadde jo lånt 300 kroner, av Ågot, i russetida.
Så jeg fikk vel ikke låne noen særlig fler penger av henne, tror jeg.
(Annet enn til bussen vel).
Ågot smurte også matpakke til meg, hver dag, denne sommeren, husker jeg.
Og jeg jobba vel 9-16 vakter, hver dag, tror jeg.
Noe sånt.
(Unntatt i tre ferieuker, var det kanskje).
Og jeg kom vel aldri for seint, denne sommeren, (tror jeg).
(Ihvertfall ikke de dagene jeg bodde hos Ågot.
Jeg kom nå på, at under Svelvikdagene, så bodde jeg hos Cecilie Hyde.
Og da sa Hyde det, (til meg), at ‘mor’ vekker deg.
For jeg skulle jobbe dagen etter.
(En lørdag).
Men ingen vekte meg.
Og Ågot ringte dit, og kjefta på meg da.
Så Hyde tulla fælt da.
Hu skrønte vel, må jeg vel si.
Enten det, eller så glemte ‘mor’ å vekke meg.
Så jeg fikk kjeft igjen da, av butikksjef Karin Hansen.
Siden jeg hadde kommet så seint på jobb da.
For bussene uti der, de gikk bare annenhver time, (på lørdagene ihvertfall).
Og det tok jo nesten en time, inn til Drammen, med bussen og.
Så jeg var vel ikke på jobb før klokka 12-13 kanskje.
Enda jeg skulle ha begynt klokka 8-9 vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
For Ågot vekte meg da, en time kanskje, før bussen gikk.
Og jeg fikk frokost og kanskje også kakao da.
Og matpakke da.
Og ble minnet om at nå måtte jeg gå da.
For å rekke bussen.
Så Ågot var flink som husmor, må man vel si.
Hu var vel nesten som en mor for meg, innimellom, (som denne sommeren), må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste dagen min, på CC Storkjøp.
(For jeg skulle jo begynne å studere, på NHI, i Oslo, mandagen etter dette da.
Dette var nok da rundt 15. august, 1989 da.
Noe sånt).
Så var hu Førstedama, fra Bergeråsen, rimelig sur på meg, (mener jeg å huske).
Siden jeg skulle slutte kanskje.
Jeg sa hadet vel.
Også klarte jeg å glemme igjen walkman-en min, husker jeg.
Så jeg måtte gå inn på kontoret en gang til, for å hente den, husker jeg.
Så tok jeg vel bussen hjem, tror jeg.
For jeg fikk jo lønning igjen, i slutten av juli da kanskje.
For timene mine i juni da.
Så jeg hadde penger fra rundt 20. juli vel.
Men de første par ukene i juli, (etter at jeg kom hjem fra Brighton), så hadde jeg dårlig råd da.
Siden jeg hadde hatt fri i russetida da, og ikke jobbet noe i mai da.
Samtidig så ville jeg ikke prate så mye, med faren min.
På grunn av det som skjedde i Kristiansand.
At Pia og Christell sa det, at faren min hadde fingra Pia, som lita jente.
Og jeg likte heller ikke den måten som faren min hadde ordna flyttinga, fra Leirfaret 4B på.
Ikke nok med at jeg hadde måttet bo alene fra jeg var ni år.
Og ikke nok med at mange ting jeg hadde, (som minner fra barndommen min og oppveksten min), hadde blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.
Jeg måtte også bli med faren min opp, til den nye eieren, av Leirfaret 4B, som prata til meg om, at det ikke hadde blitt utført bra renhold der, eller noe.
(Jeg lurer på om det var en purk?).
Jeg vet ikke hvem han nye eieren var.
Og han skjønte vel ikke det, at jeg hadde måttet bo alene der, fra jeg var barn.
Og hadde blitt utsatt for omsorgssvikt og var i sterk opposisjon da, til faren min og Haldis.
(Noe vel også farmora mi Ågot var, må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så derfor så ville jeg vel ikke be faren min om penger da, på den her tida, når jeg hadde dårlig råd, etter russetida og Brighton-turen da.
Det mulig.
Noe sånt var det kanskje.
Harald han hadde en moped, eller scooter, som han kjørte med, til jobben, på CC Storkjøp.
Jeg fikk lov til å prøve den, en gang, etter jobben da, sommeren 1989 vel.
Og kjørte rundt på parkeringsplassen, på CC der da.
Men jeg var ikke så vant til å kjøre moped.
Men jeg kræsja ikke, ihvertfall da.
Så det var litt morsomt, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg møtte også Harald og også Robert, et par ganger, etter at jeg flytta til Oslo.
Begge de møtte jeg på diskoteket Radio 1 Club, i Storgata da, i Oslo.
Og jeg veksla noen ord med dem da.
En gang, når jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand, en helg.
Mens jeg studerte i Oslo.
Så dro jeg innom CC Storkjøp da, en lørdag, for å hilse på folka der.
Arnt Lund ble forbanna, da han så meg.
Og spurte om jeg kunne jobbe den dagen da.
(Mens han liksom freste fram ordene da.
Må man vel si).
Men jeg hadde jo slutta der, noen måneder før.
Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke jobbe.
Ågot venta vel også på meg, ute på Sand da.
Så jeg kunne ikke tulle, med besøkstidspunktet, så mye, syntes jeg.
Jeg var ikke så ofte på besøk, på Sand liksom.
Så hvis jeg hadde dukket opp der alt for seint.
Så ville det nok vært uhøflig, må man vel si.
Dette var jo bare et besøk, hos Ågot, som varte fra lørdag til søndag da.
Så da kunne jeg heller ikke dukke opp der for seint, syntes jeg.
Men Arnt hadde blitt leder der da.
(I mellomtiden).
Og var sinna da, skjønte jeg.
Så jeg bare kom meg ut av butikken igjen.
Rimelig sjokka da, (må jeg nok si).
Og det var den siste gangen, som jeg var på CC Storkjøp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del som skjedde, sommeren 1989, før jeg flytta til Oslo, for å studere, i slutten av august-måned.
Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu Førstedama fra Bergeråsen.
Hu ble også sur på meg.
Fordi jeg dro for tidlig på ferie, mente hu.
Jeg dro en uke til Brighton, rundt 18. juni vel.
(Fordi Cecilie Hyde hadde dratt meg med til et reisebyrå, i Drammen.
For hu ville at jeg skulle dra til England, samtidig med at hu og søstera mi dro til Amsterdam og Spania da).
Det var hu Førstedama, fra Bergeråsen, som hadde fått ansvaret, for å sette opp ferie-bemanningen.
Men jeg vet jo det fra å ha jobbet som butikksjef selv, i Rimi.
At man kan ikke vente helt til siste halvdel av juni, med å godkjenne ferieuke-ønsker.
Da blir det jo umulig, å dra på ferie, den første uka, etter skoleslutt da.
Det går jo ikke an, mener jeg nå.
Men jeg fikk kjeft igjen, husker jeg.
Siden jeg hadde dratt på ferie.
Før CC Storkjøp hadde fått godkjent ferielista da.
Men jeg mener nå, at dette må sies å ha vært CC Storkjøp sin feil.
Siden dem var så treige med å sette opp ferie-bemanninga da.
Jeg var treg selv, noen ganger sikkert, med å lage sånne lister, da jeg jobba som butikksjef i Rimi.
Men jeg skyldte vel ikke på bemanningen, sånn som jeg husker det.
Og jeg ble jo dratt til det reisebyrået da, av hu Cecilie Hyde da.
Som maste fælt da.
Ellers så hadde jeg vel ikke dratt til England, i det hele tatt, den sommeren, tror jeg.
Så det her var vel ikke bare min feil, at det ble krøll, mener jeg.
Jeg syntes det var litt urettferdig, å få kjeft, fordi jeg ville ha ferie, den første uka etter at skolen slutta.
Det er vel ganske vanlig, vil jeg tippe på, at noen folk vil ha ferie da.
Jeg jobba jo også bare som ekstrahjelp.
Men men.
Men jeg husker at hu Førstedama babla noe, om noe sånt da, for å være ærlig.
At hu skulle fylle ut ferielistene.
Og at jeg måtte vente, eller noe.
Men jeg hadde jo bestilt billetter.
Så jeg kunne jo ikke vente, til etter at ferja til England hadde gått da.
Det ble ihvertfall noe krøll der da.
Jeg mener at jeg ikke gjorde noe galt.
Men at CC Storkjøp var treige med å få ordnet med ferie-bemanningslister da.
Sånn som jeg kan skjønne det.
Så det var vel kanskje litt urettferdig, syntes jeg nå.
At jeg fikk kjeft for det her da.
At jeg tok den første ferieuka mi, allerede fra 18. juni da, eller noe.
Det er vel ikke sånn, at det egentlig er noe galt, tror jeg.
Ifølge arbeidsmiljøloven, osv.
Man må jo ha litt tid, for å bestille feriebilletter osv.
Så sånne lister burde godkjennes før i slutten av juni, vil jeg si.
Så her tulla nok CC Storkjøp litt, vil jeg nok si.
(Hvis jeg husker det riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 66: Kristiansand
Våren 1989, så var det bryllup, i Christell sin slekt, i Kristiansand.
Haldis, faren min, Christell, Jan, Pia og meg, skulle ta toget ned til Kristiansand, en fredag, våren 1989.
Der skulle vi bo på et hotell, som het Norrøna, (eller noe), tror jeg.
Dette var samme helgen som Heysel-tragedien, husker jeg.
Vi var litt i seineste laget, da vi kjørte fra vannsengbutikken og i retning av Drammen Togstasjon.
Så Haldis ringte fra en mobiltelefon, i drosjen, og ba toget om å vente.
NSB svarte at de kunne vente i 2-3-4-5 minutter, men ikke lenger.
Noe sånt.
Så vi løp på toget da, (mer eller mindre, ihvertfall).
Og rakk såvidt å komme oss med det da.
Hvordan Haldis kunne få toget til å vente, det veit jeg ikke.
Kanskje hu kjente stefaren til Kjetil Holshagen, (min tidligere kamerat fra Havnehagen), som jobba som vaktmester, eller noe, på Drammen Jernbanestasjon?
(For å fleipe litt).
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo tatt toget mange ganger, til Larvik.
Og jeg hadde jo kjørt bil, med mora mi og Arne Thomassen, til Kristiansand, sommeren 1979.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Og faren min, Haldis, Christell og jeg.
(Jeg husker ikke om Pia var med).
Vi hadde jo kjørt til ‘tante Lete’ og de, (i Stavanger), i amerikaneren til faren min, en gang.
På begynnelsen av 80-tallet.
Og da kjørte vi jo om Kristiansand da.
(Må man vel si, veien gikk vel ihvertfall rett ved Kristiansand der, tror jeg
Vi kjørte langs kysten, (mer eller mindre), hele veien da.
For å si det sånn).
Så jeg trodde at toget skulle kjøre til Larvik, Brevik, Kragerø, Arendal, Grimstad, Risør, Lillesand og alle de byene der, langs kysten, på Sørlandet.
Men så ikke.
Togstasjonene som dukket opp hadde rare navn som Nordagutu, osv.
Noe jeg klagde på, på toget da.
Siden jeg husker at mora vår og Arne Thomassen, de pleide å kjøre innom alle disse fine sørlandsbyene, på veien ned til Kristiansand da, sommeren 1979.
Så istedet for fine sørlandsbyer, så dukka det opp fjellsteder med rare navn da, fant jeg ut.
Så da måtte jeg nesten klage litt, syntes jeg.
Jan Snoghøj, (Christell sin 8-10 år eldre storebror, som kalte meg for ‘sønn til Arne’), begynte å snakke om at Nordagutu var gildt da, (eller noe).
Noe sånt.
Jeg var ikke helt sikker.
Men men.
Så dette toget kjørte vel til Kongsberg, mener jeg, og over noe fjellparti, (eller vidde), i innlandet.
Istedet for å kjøre langs kysten da.
Noe som jeg syntes var litt kjedelig da.
Jeg som hadde dratt så mange ganger med toget til Larvik, på Vestfoldbanen, og som kjente meg mer hjemme, nedover i Vestfold og på Sørlandet da, enn oppå noen fjellpartier, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Haldis og dem hadde med noen søppelsekker, med noen puter og sånn i.
Som var en gave til brudeparet da.
I Kristiansand så gikk vi gjennom Sentrum, før vi kom til hotellet.
Og en kar, som stod ved en stand, fortalte noe om en organisasjon som het Akademikernes Fellesorganisasjon, (eller noe sånt).
(Kanskje jeg kan melde meg inn der nå?
Nå som jeg har en Høgskolekandidatgrad, fra HiO IU.
Hvem vet).
Da vi kom til hotellet, så jobba det noen eldre damer, i resepsjonen der.
Jeg var jo i russetida, så jeg tok ting rimelige lite seriøst.
Familien vår var jo også basert på noe hykleri, i og med at vi bare var samlet i ferier osv., siden jeg bodde aleine, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B, fra jeg var ni år da.
Jeg sa sånn lett nonsjalant, til Jan, eller noe, at ‘hva med ranspengene da?’.
Mens vi stod i resepsjonen, på Hotell Norrøna da.
(Jeg hinta til den søppelsekken, som var Haldis sin vel, og som var full av puter osv., (var det vel), til brudeparet da, fra Vannsengbutikken).
Og da gikk ei kone, (som jobba i resepsjonen der da, og som var ganske nærme pensjonsalderen vel, vil jeg nok tippe på), fram til den søppelsekken til Haldis da, og kikka oppi den da.
For å se om vi hadde noen ranspenger der.
Men hu sa ikke noe.
Og hu ble kanskje litt skuffa, når hu bare fant noen sofaputer og sånn, i den søppelsekken til Haldis da.
Det er mulig.
Men men.
På kvelden, den dagen, så dro Jan, Pia og Christell meg med, til en restaurant, i Kristiansand Sentrum, for å spise middag.
Faren min og Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.
Jeg var ikke så kjent i Kristiansand.
Jeg hadde bare såvidt vært i den byen en gang, som ni-åring.
Så jeg fulgte etter de andre da.
Mens vi gikk gjennom gatene i Kristiansand.
På vei til en restaurant, som Jan tydeligvis kjente til fra før vel.
Jan Snoghøj er cirka 7-8 år eldre enn meg, (hvis jeg husker det riktig).
(Jeg sjekka skattelistene, på nettet nå.
Jan heter egentlig Jan Christian Snoghøj, og er født i 1962.
Altså 8 år før meg, og 9 år før Pia og 10 år før Christell da.
Så sånn er det.
Han hadde en inntekt på 294.000, i 2009, stod det også der, forresten:
http://www.kjendis.no/skatt/sok/?op=Person&id=1743498&ar=2009&urlnavn=JAN+CHRISTIAN+SNOGH%d8J).
Jeg var jo 18 år dette skoleåret.
Og Jan var da 26 år.
Og Pia var 17 år.
Og Christell 16 år da.
Så vi må vel si det sånn, at det var Jan som dro med oss tre videregående-elevene, på restaurant da.
Siden både Christell, Pia og meg, fortsatt gikk på videregående, dette skoleåret.
Jeg sjekket på Wikipedia nå, og Heysel-tragedien, den fant sted 29. mai 1989.
Så dette var 28. mai da, som vi var på den restauranten.
Vi satt alle fire, rundt et firkanta bord der.
På noen slags kraker vel.
Vi satt nesten i en bås da.
Det var ganske privat.
Fordi det var ikke så fullt der vel.
Men vi var ikke skjult der.
Så det var egentlig ikke en bås.
Det var et bord, med noen krakker eller stoler ved.
I andre eller tredje etasje, (tror jeg), av en bygning da.
I sentrum av Kristiansand.
Jeg satt sånn at jeg hadde Jan, på min venstre side.
Til venstre for Jan, så var det et vindu, (mener jeg).
Pia satt foran meg vel.
Og Christell satt foran Jan vel.
Noe sånt.
Og en del meter bak Pia og Christell så var kassaområdet da, hvor man bestilte mat osv., da.
Hvis vi ikke bestilte ved bordet da.
Jeg husker ikke hva jeg bestilte.
Jeg var kanskje litt trøtt etter russetida.
Det er mulig.
Plutselig så begynner Christell å si det, at faren vår, hadde ‘fingra’ Pia.
Jeg nekta, (eller jeg trodde at Christell tulla da).
(Det er mulig at det var Jan som først begynte å ta opp dette.
Det husker jeg ikke helt).
Så sa Pia at det var sant.
Og hun fortsatte, og spurte meg om jeg husket da vi var små, og bodde hos mora vår i Larvik.
Og at Pia hadde sagt til faren vår, når vi var på besøk hos han, i Hellinga 7B, i 1975 eller 1976 kanskje, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga, sammen med han.
Og da hadde faren vår sagt at det måtte hu.
(Men det var bare en enkeltseng der.
Som jeg sov i.
Så hvor Pia ellers skulle ha sovet, det veit jeg ikke).
Jeg huska jo den episoden, fra 13-14 år tidligere kanskje.
Og jeg måtte nesten markere avstand mot det som faren min hadde gjort.
Dette var jo mens Bjugn-saken var i nyhetene ganske mye, mener jeg.
Så jeg sa at jeg hata faren min, eller noe, (på grunn av det her da).
‘Det gjør du ikke det’, sa Christell.
Noe sånt.
Men jeg ble sinna.
Og spurte om vi skulle kutte ut faren min.
(Og så tenkte jeg litt).
Også sa jeg, ‘unntatt når det gjaldt penger’.
(For jeg hadde ikke så mye penger da).
Men men.
Så sånn var det.
Jan sa noe sånt, (til meg), som at ‘så du …’.
(Så han ville vite noe om hva jeg skulle gjøre i forbindelse med dette, (eller i forbindelse med livet mitt), fremover da).
Men ellers ble det ikke sagt noe.
Pia og Christell sa vel ingenting da.
Og Jan svarte heller ikke på det, om han skulle bli med å kutte ut faren min.
Så derfor sa ikke jeg noe mer heller.
Men det er mulig at dette var noe i regi av Jan da, for alt hva jeg vet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg pleide å se på Tippekampen, og Hotell Norrøna hadde en TV, i lobby-en.
Så på lørdagen, så gikk jeg ned der, etter å ha gått og sett litt i Kristiansand vel.
Men tippekampen var ikke noe artig, denne ettermiddagen.
Det var jo kaos på tribunene, og kampen ble avlyst.
Folk døde i hopetall, på grunn av at for mange tilskuere var sluppet inn på Heysel Stadion.
Skadede og døde ble båret inn på banen.
Så det var jo ikke noe artig, å se på tippekampen akkurat, denne ettermiddagen.
(Det var forresten finalen i serievinnercupen, mener jeg, mellom Juventus og Liverpool, denne dagen, noe som vel er ganske kjent).
Så ble vi hentet av noen slektninger av Haldis.
Vi kjørte forbi banen til Start, husker jeg.
Og opp en bakke og litt lenger vel.
Til et byggefelt der.
Og han som var forlover, (eller noe), han var nervøs, og tente på noe greier, ute på kjøkkenet, eller noe.
Og forklarte til oss, fra Drammen da, (må man vel si), om hvor nervøs han var da, og hvor skuffa han var over seg selv.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kjørte innover mot Kristiansand Sentrum igjen.
Så satt jeg i baksetet, (i en av bilene), husker jeg.
Og la merke til at Jan stirra inn i øynene på ei tenåringsjente, som gikk på fortauet.
Mens vi kjørte forbi.
Det var nesten som at Jan prøvde å hypnotisere denne Sørlandsjenta, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Dette var vel i en nedoverbakke, like før Start-banen der, mener jeg.
Noe sånt.
Jeg husker ikke om vi var i noe kirke.
Men vi var ihvertfall i et selskapslokale, i Kristiansand Sentrum, hele kvelden.
Jeg hadde på meg en hvit Ball-genser og tweed-jakka, som jeg hadde fått, (eller arvet brukt vel), av Ruth Furuheim, (etter en av sønnene henne sikkert da), en 6-7 år før det her vel.
Noe sånt.
Jan sa til meg at han også hadde vurdert å gå kledd sånn.
Men han hadde vel dress da.
(Men jeg hadde jo ikke noen skjorter, dresser, smokinger, slips eller smoking-sløyfer, som jeg har forklart om, i det forrige kapittel, var det vel.
Så jeg bare improviserte litt da.
Og brukte en tynn,hvit Ball-genser, under jakka, istedet for skjorte og slips da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Den lørdagen, (var det vel), så tok Pia, Christell og jeg, heisen sammen, (husker jeg), på hotellet, (da vi skulle i det bryllupsselskapet da).
Christell sa til Pia, (mens jeg også gikk sammen med dem da, og kjøre heis sammen med dem), at den og den, hadde så tettsittende øyne.
Så Christell likte ikke en kar da, på grunn av dette da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og da måtte jo jeg si noe.
Så jeg spurte om jeg hadde tettsittende øyne.
Men det hadde jeg visst ikke da, skjønte jeg, på Pia og Christell da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Det var ikke så hyggelig, i det middagsselskapet, syntes jeg.
Det var noe dans og sånn der.
Men Pia og Christell prata jeg ikke så mye med, husker jeg.
Jeg prøvde å sjekke opp en flott brunette, (var hu vel), i 20-åra vel, i baren der.
Etter middagen.
Og etter diverse drikke og dans, osv.
Men hu dama sa bare noe sånt som at ‘hvis du hadde vært noen år eldre så’.
Noe sånt.
Etterhvert så fikk Christell meg til å kjøpe Tequila.
Som hu, (og muligens Pia), lærte meg hvordan man skulle drikke da.
Man skulle først ta salt på hånda.
Og så drikke Tequila-drinken.
Og så spise en sitronskive.
Jeg drakk to eller tre sånne, tror jeg.
Enda jeg vel var ganske full fra før av og.
Så jeg ble jo helt svimmel.
Og måtte legge hodet ned på et bord, i et naborom, som stod tomt der.
Mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige da.
For dette var like før det skulle stenge.
Jeg syntes jeg hørte noe om at Christell skulle dra på et utested som het ‘Downtown’, eller noe.
At ei tante av Christell begynte å bable om det, eller noe.
(Hvis ikke dette var den andre av de helgene vi var i Stavanger da).
Men jeg hadde jo nettopp vært gjennom russetida.
Og jeg hadde jo sett disse forfærdelige TV-bildene, fra Heysel, på hotellet.
Og det vet jeg ikke om de andre i bryllupet hadde sett.
Så jeg var kanskje litt trist/melankolsk, (eller noe), på denne festen.
Det var bar der, osv., så dette var nok et utested, (en pub eller diskotek), som de hadde leid da, for å ha denne festen da.
Så dette var ikke noen kjempekristne folk, eller noe.
(Jeg har vært i andre bryllup seinere, (det vil si bryllupet til Magne Winnem).
Hvor det ikke ble drukket alkohol, i det hele tatt.
Men sånn var det ikke her da, for å si det sånn.
Her var det dans og drikking hele kvelden.
Til klokka 1-2-3 om natta kanskje.
Noe sånt).
Og på hotellet, så hadde jeg fortsatt vært ‘svingstang’.
(Etter tequila-ene, som jeg ikke veit hvor Pia og Christell hadde lært å drikke).
Jan fortalte meg dagen etter, at jeg hadde bare tippa ned i fotenden av senga til Christell.
Med alle klærna på.
Etter at hu hadde lagt seg vel.
For alle vi fire yngste, (det vil si Jan, Christell, Pia og meg da).
Vi sov på samme rom da, på det hotellet.
Mens faren min og Haldis hadde sitt eget rom da.
Og dagen etter, så stod det om Heysel-tragedien, på forsidene, av både VG og Dagbladet da.
(Eller Søndag-Søndag, var det vel, ved nærmere ettertanke, som var den eneste søndagsavisen, på den her tiden, (hvis jeg ikke tar helt feil)).
Og jeg syntes at alle på togstasjonen var sure, (eller noe).
(Jeg var kanskje fortsatt litt full).
Faren min var sur og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det var kanskje på grunn av Heysel-tragedien.
Det er mulig.
Men den hadde jo jeg fått med meg om, dagen før.
Men jeg fortalte ikke noe om dette, til Jan, Pia, Christell, Haldis eller faren min.
For jeg visste det, at de ikke var så fotballinteresserte, som meg.
En gang som vi så en fotballkamp, nede hos Haldis.
Så hadde Jan snakka om, (når jeg lå på gulvet foran TV-en, på en slags skinnfell, eller noe), at han kunne se tissen, til en fotballspiller.
Men det var mens jeg så bort.
Så det var kanskje en litt kjedelig kamp.
Det var ihvertfall ikke en Everton-kamp.
Så jeg kunne også kjede meg, mens jeg så på fotball.
Men jeg syntes at ‘pling’-en, var morsomt da.
For å se om Everton scorte.
Det var mye derfor jeg fulgte med på fotball-kamper, på TV, selv om Everton ikke spilte, i den TV-sendte kampen.
Men jeg trodde ikke at Jan, Christell, Pia, Haldis og faren min, var så interesserte i fotball.
Så det var ikke sånn, at jeg snakka med dem, før og under bryllupet, om den her Heysel-tragedien da, (som jeg hadde sett på TV, i TV-rommet på hotellet da).
De var liksom i en annen verden, enn meg, vil jeg nok kanskje nesten si.
De var litt fjerne kanskje.
Jeg fant ihvertfall ikke noen anledning, når det var naturlig for meg, å nevne denne tragedien.
Til noen av dem.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter dette, så forandret mitt forhold til faren min seg veldig.
Jeg hadde alltid sett opp til faren min, før denne fredagen, og det restaurantbesøket, i Kristiansand, hvor Pia og Christell fortalte om at faren min hadde misbrukt Pia seksuelt da.
Men etter dette, så har jeg nesten ikke hatt noe med faren min å gjøre.
Så denne turen til Kristiansand, den har liksom satt rammen, for det meste av min kontakt da, med ‘Haldis og Arne-familien’, i så godt som alle år etterpå, vil jeg vel nesten si.
Jeg var jo litt bundet, av det jeg hadde sagt der, ved restaurantbordet, i Kristiansand, og.
Så jeg har hatt litt kontakt med faren min, men ikke mye, etter dette.
Pia sa jo det, høsten etter, at faren min hadde sagt, at han ikke trodde det var meninga, at han skulle betale husleia, for hybelen min, i Oslo, (hvor jeg studerte), hver måned.
Så etter at Pia sa det, så kutta jeg også ut faren min når det gjaldt penger.
For det meste ihvertfall.
Med noen få unntak.
Så etter at jeg flyttet til Oslo, som 19-åring.
Så har jeg klart meg selv økonomisk, uten at jeg har fått mer penger, enn kanskje 10.000 tilsammen, på 15 år vel, fra faren min og Haldis da, (hvis man regner med penger jeg har fått i julegaver av dem også).
(Hvorav det største beløpet, som jeg fikk av dem.
Det var mens jeg avtjente Førstegangstjenesten, på Terningmoen.
Og fikk en regning, fra Lånekassa, mens jeg var der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka et om natta, her på hostellet.
I de neste kapitlene, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om russetida.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og hvem de folka egentlig var, som vi var i bryllup hos?
Nei, det ante jeg egentlig ikke da.
Og det aner jeg fortsatt ikke nå.
Men det var vel noen i slekta til Haldis da, på en eller annen måte.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
