Stikkord: 80-tallet

  • Enda mer fra Nevlunghavn. (In Norwegian).

    Photos
    from Costa del Nevlunghavn

    Photo
    3 of 18
    |Back
    to Group
    |See
    All Photos

    Drag
    the corners of the transparent box below to crop this photo into your
    profile picture.

    Click
    on people’s faces in the photo to tag them.

    Added
    by you
    to the group "
    Costa
    del Nevlunghavn
    "

    Share

    Tag
    This Photo
    Edit
    This Photo
    Remove
    This Photo

    Added
    May 16, 2008

    Comment

     Erik
    Ribsskog

    at
    12:52pm May 16

    Her
    er fra Nevlunghavn, sommeren 83.

    Det er bestefaren min
    Johannes, og søstra mi, og katta mi.

    Vi var fra Berger
    i Svelvik, jeg og søstra mi, men farmora mi, var ikke så
    glad i katter, så jeg tok med katta.

    Fattern lot meg bo
    aleine, fra jeg var ni osv., så det var greit å ha katt
    osv., da i det minste.

    Så fikk jeg penger til å
    kjøpe mat til katta osv., og meg selv da, hele tida da.

    Det
    var på loftet her som at de russiske kameraene lå, som
    jeg har kommentert på et annet bilde.

    Bestefaren min
    Johannes, han døde i Spania, i 85, mener jeg det må ha
    vært.

    Bestemora mi, skreiv i hvertfall at han døde
    to år etter det her, på et av bildene.

     Erik
    Ribsskog

    at
    11:45pm January 16

    Bestefar
    ser litt trist ut på det bildet her.

    Det er sikkert
    fordi at når bestemor Ingeborg skal ta bilder, da driver hun å
    manøvrer og dirigerer og maser høl i hue på folk,
    til de sitter akkurat som hun sier da.

    Så jeg husker jeg
    prøvde å roe ned katta, under bilde-takinga, for jeg var
    bekymra for at katta skulle bli vettskremt av den masinga til
    bestemor Ingeborg.

    For katta var bare vant til å bo hos
    meg i Leirfaret på Bergeråsen da.

    Mens søstra
    mi bodde i Havnehagen på Bergeråsen, sammen med faren
    vår, i huset til Haldis, dama hans, og hennes barn, Jan og
    Christell bodde også der.

    Så jeg var ikke så
    flink til å gå klær og sånn.

    Den grå
    genseren der var alt for kort på armene og sånn.

    Mens
    søstra mi er kledd i rosa, så hun var moteriktig kledd,
    ifølge 1983-moten som jeg tror dette bildet er fra.

    Sommeren
    83 antagelig.

    Da dukket det også opp en eske med
    russiske kamera opp på loftet der ja, i huset der.

     Erik
    Ribsskog

    at
    11:48pm January 16

    Det
    sa bestemor ifjor, at var fra en fyrvokter, som bodde der før
    de flytta inn, i 75 ca.

    Stefaren vår, Arne Thormod
    Thomassen, hadde rådet besteforeldrene våre å
    flytte dit fra Sætre i Hurum.

    Det er faren til Axel
    Thomassen, halvbroren min, som er kokk på resturant Oskar
    Bråten på Thorshov.

    Men Axel var ikke født
    da, i 1975.

    Og i 1983, så bodde Axel hos Arne og Mette,
    i Drammen eller på Røa eller i Parkveien, så vi
    hadde ikke så mye med Axel å gjøre da, jeg og
    søsteren min, så Axel var ikke med, han var nok i Oslo
    antagelig.

    Men men.

    Jeg har et annet bilde hvor man ser
    bedre at den genseren er for liten for en 13-åring.

    Jeg
    skal se om jeg finner det.

     Erik
    Ribsskog

    at
    11:54pm January 16

    Arne
    Thomassen pusset også opp det huset, husker jeg.

    Jeg
    husker vi var der, i 75, eller noe, da han pusset opp peisestua, som
    det het vel.

    Noe sånt.

    Bak der bestefar står,
    så var det en ekstra inngangsdør, og da kom man inn i
    det rommet, hvor jeg husker at han stefaren vår, Arne Thomassen
    dreiv og bytta gulvet, var det vel, med noen folk i firmaet hans tror
    jeg, i 1975, eller noe.

    Så sånn
    var det.

  • Det er ikke så ofte det dukker opp kommentarer på bloggen, så jeg kan lage en egen post av de, som jeg pleier å gjøre noen ganger. (In Norwegian).

    Daniel said…
    Jeg tror at svenske pizzeriaer står for det meste av det samme markedet som Grandiosa har i Norge. Her serveres rykende fersk pizza (og det er ofte nærmere hundre sorter å velge i) for rundt en femtilapp. Mitt inntrykk etter å ha bodd i Göteborg et års tid nå, er at vi kjøper pizza på den lokale pizzabakern fremfor å putte frossenpizza i ovnen. Forresten, grandiosavariantene her er små, tynne og smaker papp.

    13 January 2009 08:02

    johncons said…
    Hei,

    jo jeg er med på den, at det er flere pizzeriaer i Sverige, og at det gjør at det selges mindre frossenpizza der.

    Men skulle det slå mer negativt ut for Grandiosa Original, enn for de andre frossenpizza-slagene som selges i Sverige da.

    Du skriver at Grandiosa-variantene i Sverige, er små og smaker papp.

    Ja, det kan man se på Grandiosa.se også, at det er riktig det du sier.

    Men jeg har da vært på pizzeriaer i Fredrikshavn f.eks., og også i Göteborg, på 80-tallet, ved et hotell vi bodde på som hadde svømmebasseng i kjellern, og som hadde måker utenfor på parkeringsplassen, på søndagsmorgenen.

    Og de pizzaene, som vi fikk på pizzeriaene i Fredrikshavn og Göteborg, de var små og med tynn bunn, husker jeg.

    De hadde nesten ikke mer pizzabunn, de albanerne, eller hva det var, som hadde pizzeria, i nærheten av hotellet vårt, på 80-tallet.

    Så de delte opp pizzadeigen flere ganger, så pizzaen ble så tynn, at det var mer som flatbrød.

    Men vi kom sent og bestilte mange pizzaer da, for vi hadde sittet på bussen fra Oslo, jeg og Haldis og Pia og Christell og Bestemor Ågot og Solveig som var telegrafist på Scandinavian Star.

    Jeg var så glad i pizza jeg, så det var jeg som bestemte at vi skulle kjøpe det, da Haldis spurte.

    Men men.

    Men da skulle de vel ta markedet fra de små pizzaene, skulle man tro.

    Hvorfor er det bare vanlig Grandiosa som ikke selges i Sverige.

    Denne har jo over halvparten av markedet i Norge.

    Hvorfor ble den trukket tilbake fra Sverige?

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    https://johncons-blogg.a2hosted.com/2009/01/mer-om-grandiosa-in-norwegian.html

  • Noen søker på ‘erik ribsskog elsker christell humblen’, på Google. (In Norwegian).

    Noen søker på ‘erik ribsskog elsker christell humblen’, på Google. (In Norwegian).

    Det er vel kanskje å gå litt vel langt.

    Altså, jeg har vel vært betatt av henne, da vi bodde på Bergeråsen osv., under oppveksten og i tenårene osv.

    Hun er jo to år yngre enn meg, men jeg var ganske tregt i puberteten, så hun kom nok i puberteten en del år før meg likevel.

    Men men.

    Så det var vel sånn at jeg var betatt av henne, for jeg synes hun var pen.

    Med ganske langt lyst hår og ofte solbrun hud osv. da, for vi bodde ved Drammensfjorden.

    Men hun var jo dattra til Haldis, som var sammen med faren min, så det var litt komplisert.

    Og hun ble nok også sett på, som å være mye mer vellykka enn meg, som bare hadde noen få klær, mens hun hadde veldig mange klær.

    Det var litt sånn apartheid, forskjellsbehandling, innad i familien.

    Men men.

    Men det er ikke så ofte jeg har prata med Christell under fire øyne liksom.

    Så jeg vet ikke helt nøyaktig hvor jeg har henne, og hvordan hun egentlig er.

    Jeg var jo hos dem, på Bergeråsen, jula 95, da jeg nettopp hadde tatt lappen, inne i Oslo

    Christell hadde vel bedre råd enn meg, hun hadde en rik far osv.

    Så hun hadde hatt lappen i flere år allerede.

    Og hun hadde en bil og da.

    Så hun kjørte meg inn til Drammen, første juledag, var det vel, for å ta toget til Oslo da.

    Jeg kunne ha tatt bussen og jeg da, jeg er ikke så storforlangenes, men hun tilbydde seg å kjøre da.

    Og det er vel den eneste gangen de siste 20 åra omtrent, som jeg har pratet med Christell under fire øyne nesten da.

    Men da kjørte hun jo bil, så det ble jo ikke som å prate med henne alikevel nesten.

    Så det er ikke så greit.

    Men det som skjedde på den bilturen, var at polti la seg i ræva på bilen til Christell, og da smallt det fra Christell, ‘faen, purken’, ganske høyt, hun ropte nesten.

    Kanskje hun glemte at det var jeg som satt der, hva vet jeg.

    Hun ville ikke si hvorfor hun var redd for purken.

    Men men.

    Og da vi kom til Drammen togstasjon, så smallt det fra hu, ‘nå skal jeg til parkeringsplassen på Gulskogen-senteret og burne på isen’.

    Så hva man skal si til det.

    Hva sier man til en dame i 20-årene, hun var vel 23 år da, som oppfører seg som en tenåringsgutt?

    Nei, ikke vet jeg.

    Jeg sa ikke noe.

    Jeg sa vel hadet kanskje.

    Jeg fikk låne noen penger av henne, da jeg skulle til syden i 1998.

    For søstra mi mente at jeg burde låne penger av Christell, istedet for å be om forskudd på feriepengene fra jobben.

    Jeg kunne nok ha kontakta Rimi lønningskontor, og fått en sjekk.

    For det hadde seg sånn at ferien min starta før feriepengene ble utbetalt.

    Så jeg kunne nok ha kontakta de, på Rimi, og fått utbetalt noe av feriepengene, før jeg dro på ferie til Kypros da.

    Men da fikk jeg låne 2.500 av Christell.

    Jeg visste ikke at Ayia Napa var så party-sted.

    Jeg kjøpte bare en restreise, så jeg trodde det holdt med 2.500, men det var egentlig litt lite, for det var veldig sånn partypress der nesten.

    For alle festa, så det var liksom bare å sitte på et kjedelig hotellrom som var alternativet.

    Men der var det vel ikke TV engang, så det var vel ikke så fristende.

    Men men.

    Men det var jo kult gjort av Christell da.

    Da kjøpte jeg en flaske Vikingfjord vodka til henne.

    Eller jeg kjøpte to på Gardermoen, og hadde med en tilbake til Oslo som jeg ikke hadde åpna, så da fikk hun den i gave, som renter for de pengene jeg lånte til å bruke i syden da.

    Men jeg ga pengene og vodkaen til søstra mi, så ga hun det videre til Christell da, for Christell var ganske ofte hos søstra mi, på Sofienberg.

    Så sånn er det.

    Men jeg snakka ikke så mye med Christell da heller.

    Jeg var ikke sikker på om hun ville ha noe med meg å gjøre.

    Jeg har liksom alltid vært en som har hatt stygge klær og kjedelig stil og sånn.

    Mens hun har alltid vært populær og vellykket da.

    Noe sånt.

    Så jeg hadde litt sånn mindreverdighetskomplekser tidligere egentlig.

    Før jeg ble butikksjef i 1998.

    Da fikk jeg billån og kreditkort og kassakredit.

    Og moren min døde i 1999, så da fikk jeg enda mer penger, siden hun hadde hatt noe slags livsforsikring.

    Pluss at jeg fikk årslønn på over 300.000 inkludert frynsegoder.

    Så da, i 1998 osv., så tenkte jeg, at da kunne jeg også kjøpe noen kule merkeklær og sånn da, og prøve å lære om det.

    Jeg trengte jo også å ha klær og sånn da, for da var det hele tiden butikksjef-seminarer, møter på Oslo Plaza osv., og butikksjefturer mm.

    Så da måtte man ha noen skjorter og dress og frakk og alt mulig da.

    Så da kom jeg over noen av de mindreverdigskompleksene, som jeg hadde fått i oppveksten, pga. forskjellsbehandlingen i familien. Siden jeg ikke fikk så mye klær og sånt i oppveksten, og hadde dårlig råd på 90-tallet som student og vernepliktig og lavt lønnet rimi-medarbeider.

    Mens Christell og Jan og Viggo og de var veldig vellykkede.

    Ihvertfall tilsynelatende.

    Så det hang igjen litt fra oppveksten, husker jeg.

    Den her apartheid-politikken i familien vår.

    Så da, i 1998, før jeg ble butikksjef, så hang det fortsatt igjen en del sånne ting, da jeg møtte Christell på jernbanestasjonen i Drammen, og fikk låne penger til å bruke i Syden da.

    Men men.

    Men etterhvert, da jeg ble butikksjef, så var jeg ikke så tynget av sånne ting.

    For jeg var jo også i HV.

    Og hadde også kjøpt meg ganske kul bil.

    Og bodde også i Oslo sentrum.

    Og var mye og festa med broren min og David Hjort og dem, som var ganske kule.

    Og var god på internett, med å få tak i filmer og musikk osv., så jeg fikk mange bekjente på jobb osv.

    Og hadde kult stereoanlegg, ny TV som jeg kobla PC-en til, parabolantenne og alt mulig sånt da.

    Så etter den tida der, så har jeg ikke hatt så mye mindreverdighetskomplekser, pga. den omsorgssvikten jeg var utsatt for under oppveksten da.

    Og det apartheid-greiene i familien.

    Så sånn var det.

    Men jeg fant meg ikke i å bli kødda med på Rimi, sånn som jeg ble på Rimi Kaldbakken.

    Så da ville jeg heller finne på noe annet å gjøre, enn å slave rundt på Rimi resten av livet.

    For det var aldri planen min at det skulle bli sånn.

    Men da ville jeg heller jobbe i en jobb hvor jeg kunne ha mer alrighte kollegaer, og hvor jeg kunne nå lengre.

    For jeg syntes ikke det var noe særlig ambisiøst, å bare jobbe som butikksjef, og bli hærsja rundt med, av butikksjef-assistenter, som gikk bak ryggen din, resten av livet.

    Så sånn var det.

    Så da begynte jeg å studere da, for jeg skjønte at ingeniører o.l, de kunne få bra jobb når de var ferdig utdannet.

    Så jeg ville nok fått en bra jobb i 2005, hvis jeg ikke hadde blitt tullet med av HiO og lånekassa, i 2004, i Sunderland.

    Og overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i 2003, da jeg jobbet på Rimi Bjørndal.

    Så her er det mye rart.

    Men jeg får bare prøve å fortsette å ta opp disse problemene.

    Vi får se.

    Mer da.

    Jo, jeg pratet med Christell, på en pub, i 88, var det vel.

    Men da kjøpte Christell ganske mye øl, enda hun var bare 16.

    Men hun så ganske moden ut for alderen, så hun fikk kjøpt halvlitere på pub, uansett.

    Men da ble vi ganske fulle, så jeg husker ikke helt hva vi prata om.

    Og den samme høsten, så prata jeg med Christell, da hun dro meg med på ungdomsdiskotek på Park hotell, en torsdag, i Drammen.

    Og en annen gang, så skulle hun kjøpe bursdaggave, til ei jente i klassen sin.

    Og da ville hun at jeg skulle være med da.

    Så kjøpte hun en kaktus.

    Så skulle hun ta av piggene og tre over en kondom da.

    Det var visst vanlig gave til 16 år gamle jenter i klassen, ifølge Christell.

    Så her var det mye rart.

    Den gangen vi var på pub, så dro hun med meg på samme bussen hjem, som typen hennes da, Iver, fra Berger, eller om det heter Sande der han er fra.

    Og da stoppa bussen ekstra lenge i Svelvik.

    Og da gikk Christell for å pisse.

    Og jeg visste ikke hvor doen var, på den puben i Drammen, så jeg gikk for å pisse da bussen stoppa i Svelvik, jeg og.

    Og da fikk jeg høre av han Iver, at ‘skal du kikke nå’.

    Så jeg vet ikke hva Christell kan ha fortalt til han Iver.

    Alle de her gangene hun skulle ha meg med steder det siste året jeg bodde på Berger, skoleåret 88/89, det kan ha vært noe plott og.

    At Christell er noe mafia-greier.

    F.eks. den gangen jeg hadde meg med hun venninna hennes, Nina Monsen.

    Da var det Christell som henta meg, og dro meg med opp til Nina, som var på besøk hos onkelen sin.

    Og hun Nina hadde en bikkje.

    En ung schafer.

    Og vi drakk noen øl, hos meg, etter at Pia og Christell hadde gått hjem.

    Og da begynte vi å ha sex etterhvert.

    Hun Nina satt på noen musikkvideoer på VHS-spilleren som jeg hadde kjøpt i Oslo, samme året, fra pengene jeg tjente på CC, tror jeg det var.

    Mens hun satt oppå meg, i en stol der da.

    Så sånn var det.

    Så havna vi på stuegulvet etterhvert, før jeg dro henne med ut på det gamle rommet mitt, i en vanlig seng der, for hun ville ikke ligge i vannsenga.

    Men da lurer jeg på om hun ville ha bikkja til å angripe meg, eller noe.

    Angripe mine private eiendeler kanskje.

    Jeg var vel litt borte, for jeg var ikke akkurat vant til å ha sex på stuegulvet på den tida der osv.

    Men men.

    Så om det kanskje var noe plott, for jeg skjønner ikke hvorfor Christell absolutt skulle dra meg med opp til Nina.

    Og mange andre ganger, så dro hun meg med på ‘lokalet’, i nabobygda, Selvik.

    Et lokale som het Fremad.

    Og der havnet jeg ofte nesten i bråk.

    Jeg skjønte ikke hvorfor Christell absolutt skulle ha meg med dit.

    Hun prata aldri med meg når vi var der.

    Så her tror jeg det må ha vært noe tull.

    Noe mafia-plott antagelig.

    Og en gang, året før vel, så hadde jeg to jenter på besøk, natt til 17. mai tror jeg, eller om det var under Svelvikdagene, i 88.

    Og da kom Christell opp i leiligheten jeg bodde i.

    Midt på natta.

    Og banka ikke på engang.

    Og jagde disse nabojentene da, Lisbeth og ei annen jente.

    Også dro Christell igjen, uten å forklare noe.

    Og da var de jentene såpass redde, eller noe, så de bare gikk igjen.

    Andre ganger så skulle Christell ha meg til å begynne å bruke lebepomade osv.

    Hun kontrollerte vel hun Nina, vil jeg tro.

    Dette var noen år før.

    Så fikk hun Nina, (som jeg noen ganger rota med).

    Hun fikk Nina til å sitte ved siden av meg.

    Så når jeg hadde roet henne ned da, og vi skulle begynne å kline.

    (Mens Christell observerte alt vi gjorde).

    Så sier pluteselig Nina, at nei, du har ekkle, tørre lepper, så hun gadd ikke kline likevel.

    Så da begynte selvfølgelig jeg å bruke lebepomade.

    Og det samme gjorde Christell selv.

    Hun sa sånn, ‘Ulf, æsj’, (en i klassen), ‘han har så lange negler og fett hår’, osv.

    Så da begynte jo jeg å tenke på utseende osv.

    At hun Christell manipulerte meg, for å få meg til å virke mer femi da.

    Så hun er nok helt sikkert noe mafia.

    Det er antagelig derfor jeg omtrent ikke har prata med henne under fire øyne, de siste 20 åra.

    For hun tørr vel antagelig ikke å prate, for hun har kødda for mye med meg, opp gjennom årene.

    Og jeg prøvde å prate med henne, sist nå i fjor.

    På telefon her fra Liverpool.

    Og da ville hun ikke prate om gamle dager.

    Så hun Christell er nok noe mafia-dritt, så hun er det nok best å kutte ut, vil jeg tro.

    Uten at jeg vet hvorfor hun driver med de her mafia-greiene.

    Men det er vel broren hennes Jan, kanskje.

    Hvem vet.

    Men begge er kanskje like gode.

    Det er mulig.

    Så det er kanskje Haldis, Jan og Christell som er noe mafia.

    Det er mulig.

    Og nok også faren min, og også søstra mi da.

    Så det er nok hele gjengen, fra Havnehagen der, muligens med untak av Viggo.

    Det er bare at det er så mye tull fra alle sammen rundt meg, så det er ikke så lett for meg å begyne å grave i det her, for alle av dem er med på det, virker det som.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1980. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1980 her.

    Jeg tror det var det året ihvertfall, det kan ha vært 1981 også.

    Det var ihvertfall om våren, og vi skulle ha idrettsmerke med Berger skole, nede ved banen til Berger IL.

    Da var det vel 60 meter osv.

    Og vi skulle også ha noe kulekasting, eller noe sånt.

    Og jeg var ganske tynn fra å ha bodd hos mora mi i Larvik på 70-tallet, for hu var ikke så flink til å lage mat.

    Så jeg havna vel sånn midt på treet på 60-metern.

    Men jeg forklarte om det her idrettsmerke, til besteforeldra mine på Sand da.

    Og da råda han farfaren min, Øivind Olsen, han råda meg da, til at jeg burde kaste kula i en bestemt vinkel, ikke for høyt men ca. 70 grader kanskje, da ville kula gå lengst.

    Så han var egentlig ganske smart.

    Jeg var jo vant til fra skolen i Larvik, på Østre Halsen og Torstrand skole, at jeg var den som var først ferdig med matteboka og fikk minst feil på norskprøvene osv.

    Så jeg hadde litt konkurranseinstinkt da.

    Så da ville jeg jo gjerne klare det her idrettsmerke da, selv om jeg var en av de mest pinglete folka i klassen.

    Men jeg tror ikke jeg klarte det, men jeg prøvde ihvertfall å hive kula sånn som han bestefar Øivind sa da.

    Og da klarte jeg nesten kravet ihvertfall.

    Noe sånt.

    Det var nok i fjerde klasse det her, altså i 1981, for jeg mener å huske at vi hadde Allum som lærer da.

    Så han farfaren min, han var altså klar i huet fremdeles da, i 1981.

    For faren min var sånn, at da jeg skulle konfirmeres, i 1984, var det vel.

    Da gadd han såvidt å kjøre meg ned til kjerka, og han gadd ikke å sitte i kjerka, og han gadd ikke å være med på konfirmasjonsmiddagen.

    Så han ga mer eller mindre faen.

    Men han faren hans, han Øivind, han ga ikke så faen.

    Han kunne gi råd og sånn, om skolegreier osv., så han må nok sies å ha vært rimelig ansvarlig.

    Men han fikk jo slag etterhvert da.

    Og da ble han jo ikke helt klar i hue lengre, og ble upopulær blant oss barnebarna da.

    Men han var nok upopulær i familien før det og, han satt bare i sofaen sin og leste kryssord og sånn.

    Og dem andre pleide å skjenne på han noen ganger.

    Så her var det noe rart.

    Men han var mer ansvarlig enn f.eks. faren min da.

    Selv om han også kunne være grei noen ganger han og.

    Men han var kanskje mye under pisken til Haldis.

    Det er mulig.

    Og mulig under pisken til onkel Håkon og, som jeg tror må ha vært noe mafia, eller noe.

    Hm.

    Ja, så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg skreiv at faren min ikke kom i konfirmasjon min, og det stemte nok.

    Det var jeg og farmora mi som ordna med konfirmasjon.

    Farmora mi var kristen, og stemte kristelig folkeparti osv.

    Men jeg var ikke så kristen, men alle de andre skulle konfirmere seg, og jeg hørte dem andre fortalte, at når man konfirmerte seg, så fikk man mye penger da.

    Og jeg var ganske glad i penger.

    Men men.

    Vi kjøpte ikke sanger til konfirmasjon.

    Nei, farmora mi fant fram sangene fra konfirmasjon til den yngste sønnen sin, Runar, som da var tannlege i Ås.

    Og så skreiv jeg sangene på skrivemaskinen, på kontoret, som var i huset til Ågot, for det hørte til snekkerverkstedet til familien da, Strømm Trevare, selv om det var kontor nede på verkstedet og, men det var vel mest for å svare på telefonen og pakke skruer til sengene osv.

    Men men.

    Så skreiv jeg de sangene på nytt på skrivemaskinen da, på kontoret der, og bytta til mitt navn i sangene osv. da.

    Også var det kopimaskin der og, så vi bare kjøpte noen ark som var farget da, så ble det sanghefte da.

    Men jeg har ikke noe fra konfirmasjon lenger, for det ble vel borte da faren min solgte leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, for han og Eirik Thorhaldsson, de bare tømte leiligheten, og heiv en del sånne ting som gamle konfirmasjonssanger osv.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så mange folk som kom i konfirmasjon min.

    Det holdt med spisestuebordet til Ågot.

    Så det var kanskje 10-12 folk, eller noe.

    Mora mi dukka vel opp, fra Tønsberg mener jeg at hu bodde da.

    Søstra mi var vel der.

    Fetterne mine Ove og Tommy var nok der, for vi spillte fotball husker jeg, for jeg fikk grønske på konfirmasjonsklærna.

    Vanligvis hadde jeg veldig kjedelige klær, og ikke så mange av de.

    Men før konfirmasjon, så tok Haldis med meg til en klesbutikk på Bragernes, like ved kinoen i Drammen, og kjøpte hvit jakke og sikkert skjorte da, og rosa skinnslips(!), som var moderne da, i 1984, eller om det var i 85.

    Så da hadde jeg plutselig kule klær da, i konfirmasjon.

    Men men.

    Men Haldis var nok ikke i konfirmasjon.

    (Og heller ikke sønnene hennes Jan og Viggo, naturlig nok, for de hadde jeg enda mindre med å gjøre enn med Haldis).

    Men det er mulig onkel Runar og kona hans Inger var der.

    Ruth Furuheim var der, som kjente faren min osv.

    Om onkel Håkon var der, det husker jeg ikke.

    Men det er mulig kona hans Tone var der.

    Jeg husker ikke om Christell var der.

    Men jeg husker at hun var med, ihvertfall en gang, å spilte fotball i hagen til Ågot, sammen med meg og Ove blant annet.

    Men det kan ha vært en annen gang.

    Det her var kanskje siste gangen omtrent som vi spilte fotball i hagen til huset til Ågot, som vi pleide å gjøre ganske ofte da vi søskenbarna vokste opp osv.

    Vi fikk lov til det, men jeg tror ikke sønnene til Ågot fikk lov til det, men dem var nok ikke så glad i å spille fotball heller tror jeg.

    Men jeg hadde begynt å spille fotball, på 70-tallet, da jeg bodde på Mellomhagen på Østre Halsen, i Larvik, og fikk en fotball til bursdagen min, da jeg var sånn seks år kanskje, fra morfaren min, Johannes.

    Og i hagen til Ågot så var det noen sånne tre-lignende høye busker osv., som egnet seg veldig bra til målstenger.

    Og det var en høy og tett hekk, så ballen gikk ikke så langt, hvis vi bomma på målet f.eks.

    Så det egna seg veldig bra til å spille fotball der, selv om det var noe blomsterbed og sånn da, midt i hagen, nesten i en halvmåne.

    Men der kutta vel Ågot ut å plante for mye blomster etterhvert, så vi fikk lov å spille fotball der noen år ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg konfirmerte meg fordi de andre folka i klassen skulle det.

    Og det var konfirmasjonsundervisning, i bomberommet på Berger skole, en gang i uka vel.

    Og vi måtte blant annet gå på møte hos Ole Skjellsbekk i klassen, i forbindelse med konfirmasjonsundervisninga.

    I hvertfall en gruppe skulle møte der.

    Og da ga Ole streng beskjed, om at alle måtte ta med kake, i konfirmasjonsmøte.

    Så da fikk jeg penger av faren min, til å kjøpe mat, til leiligheten i Leirfaret, som jeg fikk et par-tre ganger i uka, så jeg var heldig sånn, jeg fikk hundre kroner hver gang jeg skulle handle, så det ble mye godteri og cola og tegneserier og aviser og sånn.

    Men men.

    Og da kjøpte jeg sånn sitronkake, i butikken på Sand.

    Men den dagen, så kasta Ditlev og Geir Arne en isklump etter meg, som dem gjorde noen få ganger, hvis dem var to.

    (Dem turte ikke å kødde så mye hvis dem bare var en, dem var nesten aldri aleine, dem var alltid minst to folk, mener jeg å huske

    Men men).

    Så da traff den handleposen, så da var det merke etter isklumpen i sitronkaka da, som jeg tok med på konfirmasjonsmøte.

    Men isklumpen gikk ikke gjennom plasten som var rundt sitronkaka da.

    Så det gikk ann å spise kaka likevel.

    Så sånn var det.

    Og den kaka tror jeg det gikk såvidt ann å spise.

    De var ikke så gode de kakene de solgte i butikken der tror jeg

    Men hvis man kikka på datoen, så gikk det ann å spise dem som ikke hadde gått ut på dato, ihvertfall noen slag, mener jeg noen hadde sagt da.

    For det var ikke sånn at jeg kjøpte sitronkake i butikken, når jeg gikk å handla for de pengene jeg fikk av faren min til mat.

    Jeg pleide å kjøpe potetskruer med paprika, det syntes jeg var veldig godt.

    Og meierienes milkshake med sjokoladesmak.

    Og coca cola da, det var jeg avhengig av omtrent, så det drakk jeg hver dag.

    Og brød da, mest for syns skyld.

    Og aviser og tegneserier, og sånn.

    Og Pizza Grandiosa i helgene, når jeg ikke spiste borte hos farmora mi på Sand.

    Det er stort sett ting som finnes i matbutikkene enda, så det var nok mye av de samme varene som var i butikkene på 80-tallet, som er i butikkene fremdeles.

    Så det var en moderne butikk, det var ikke sånn at det her var rett etter krigen og man ikke hadde merkevarer, det var det ikke.

    Og sånn var det også på 70-tallet, at man hadde coca cola og donald duck og sånn i de norske butikkene.

    Så sånn som det er i dag, med merkevarer i butikkene, det har det vel vært i Norge så lenge jeg har levd, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg skreiv at faren min og Haldis og sønnene hennes Jan og Viggo, ikke kom i konfirmasjonen min.

    Og heller ikke Christell, tror jeg.

    Så de her er egentlig ikke som i familien min.

    I tilfelle de driver å forteller noen løgner om meg i Norge nå, siden jeg ikke får rettighetene mine.

    Bestemor Ingeborg og onkel Martin kom heller ikke i konfirmasjonen min.

    Og heller ikke tante Ellen i Sveits da.

    Så disse er nok heller ikke å regne som i min familie, ordentlig.

    For da hadde de nok dukket opp i konfirmasjonen min.

    Mer da.

    Jo, Pia og Christell, de ble konfirmert to år etter meg, samtidig.

    Og da leide Haldis og faren min forsamlingslokalet Snippen, på Sand.

    Og da dukket alle disse opp, blant annet Ingeborg og Martin da.

    Og hele slekta til Christell.

    Så 2. etasjen på Snippen var nesten like full som når det var bingo der.

    Så jeg vil tippe at i konfirmasjonen til Christell og Pia, så dukket det opp kanskje 10 eller 20 ganger så mange folk, som i min konfirmasjon.

    Så det var en slags apartheid i familien vår.

    Jeg ble stuet bort i en leilighet for meg selv, mens Christell og Pia, ble gjort mer stas av da.

    I hvertfall Christell, datteren til Haldis.

    Men om det var ‘apartheid’ mellom Pia og Christell og, det får man nesten spørre dem om, for dem bodde jo i et annet hus enn meg, i Havnehagen.

    Men men.

    Men hvorfor de behandlet meg så dårlig, det var aldri noen som forklarte meg.

    Og enda jeg gikk for å være intelligent og flink på skolen.

    Jeg var alltid en av de flinkeste i klassen.

    Og jeg flyttet til Bergeråsen da jeg var ni år, så hvis jeg sa noe galt, eller noe, så burde jeg vel ikke blitt dømt så strengt, siden jeg jo bare var ni år osv., da jeg flyttet dit, og avgjørelsene om hvem som skulle bo hvor, ble tatt.

    Så det her virker litt uforståelig for meg nå, sånn sett i ettertid.

    Hva var det Haldis og faren min og de andre hadde mot meg?

    Jeg vet ikke helt, for jeg kjenner de ikke så bra, for de bodde jo i Havnehagen, og vi pratet aldri om sånne ting.

    Så dette er fortsatt litt som et mysterium for meg.

    Men jeg var alltid en av de flinkeste på skolen, og jeg var mye i Larvik og, hvor moren min bodde.

    Så det var ikke sånn, at jeg selv så på meg selv som mindreverdig, i forhold til de andre i familien.

    Selv om jeg forstår at nok Haldis og faren min og Jan og Viggo og Christell og Pia, nok må ha sett på meg som mindreverdig, iforhold til dem.

    Men de har altså aldri forklart meg hvorfor det ble sånn, at jeg måtte bo alene i Leirfaret, og hvorfor de ikke dukket opp i konfirmasjonen min og sånn.

    Så sånn var det.

    Søstra mi var vel i konfirmasjonen min, men hun gjør så mye rare ting for tida.

    Det er omtrent som at hun vil at jeg skal være som en slags slave for henne.

    Så hun har jeg også kuttet ut nå.

    Og de andre folk jeg nevnte ovenfor.

    Jeg har satt et spørsmålstegn ved Christell.

    Jeg har aldri klart å prate ut med henne om det som har foregått, så jeg vet ikke hvor jeg har henne.

    Men hun har gjort mye rare ting opp gjennom årene hun også, så jeg burde vel kanskje egentlig kutte ut henne også.

    Det er ikke så lett det her.

    Jeg burde egentlig hatt noe sånn kartotekkort, for hver person omtrent, og skrevet opp hva dem har gjort galt.

    For jeg glemmer det, nøyaktig hva dem har gjort, innimellom.

    For det er så mange ‘tullebukker’ og ‘bukkinner’ i familien min, så det er ikke så lett å huske på alt sammen samtidig.

    Så jeg får prøve å bli flinkere med det.

    Det enkleste hadde kanskje vært å kutte ut alle sammen.

    Vi får se hva som skjer.

    Det er jo sånn det er i praksis nå omtrent så.

    Vi får se.

  • Helene Sommer er kjent i Drammen. Cecilie, venninna til søstra mi, var også nesten som en kjendis i Drammen, og hu hang mye hos meg i Leirfaret osv.

    Hei
    Helene Sommer,

    Between
    Helene
    Sommer

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 1:38pm

    husker
    du meg?

    Var det ikke du som var venninne med Cecilie Hyde og
    søstra mi Pia, da jeg bodde i Oslo, i 1990, og var en helg i
    Drammen, og var med dere i frisørsalongen din, Cutting
    Crew(?), ikke langt fra Saga Kino, eller hva kinoen heter igjen i
    Drammen?

    Selv om jeg kanskje så litt noldus ut, jeg var
    litt fattig da, så jeg følte meg litt dum med
    noldus-hårfrisyre når jeg var på vorspiel omtrent i
    frisørsalongen din.

    Og etterpå så dro jeg
    og Pia med Cecilie, over på Strømsø for å
    kjøpe av noen pakistanere, (det var Cecilie og Pia som skulle
    røyke det), men Cecilie fikk ikke kjøpt av pakistanerne
    i Tollbugata vel, antagelig fordi jeg så så streight ut,
    så de turte vel ikke selge, i tilfelle jeg var sivilpoliti,
    eller noe.

    Jeg bare så gjennom vennene til Jan, som er
    broren til Christell, og jeg lurte på om kona hans, Hege fra
    Rødgata, også kallte seg Snoghoj, uten ø, på
    Facebook, som Jan, (men det gjorde hu ikke), så kikka jeg
    tilfeldigvis gjennom vennene hennes, så huska jeg deg fra
    frisørsalongen din, for det var så morsom vits, siden
    det het Cutting Crew.

    (Cutting, betyr jo klippe, og Cutting
    Crew var også et 80-tallsband, så det var artig navn,
    husker jeg vi syntes.

    Så sånn var det).

    Jeg
    har ikke noe med Jan og Hege Snoghøj/Snoghøj å
    gjøre nå lenger altså, jeg skulle bare ta opp noe
    som jeg hørte i bryllupet dems, at Jan som 24 åring,
    eller noe, begynte å rote med Hege, som da var 15, og venninna
    til Christell, og på besøk som venninna til
    Christell.

    Så jeg syntes det var litt rart.


    takk for sist i Drammen i 1990, selv om det er snart 20 år
    siden, og selv om du prata mest med Cecilie og søstra mi
    vel.

    Så sånn var det.

    Med
    vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det her tror jeg er den mest kjente sangen som Helene Sommer har vært med på, hvis jeg ikke tar helt feil:

    PS 2.

    Her er mer fra Cutting Crew:

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på noe rart her, fra 80-tallet.

    På 80-tallet så var det ikke internett og det var ikke så mye subkulturer osv.

    Det var soss og frik og vanlige folk, vil jeg si.

    Men men.

    De vanlige folka var de som ga faen og bare gikk i noe klær og gikk og klipte seg når foreldra sa dem måtte det og sånn.

    Sånn var jeg til jeg var sånn 14-15, eller noe.

    Men men.

    Men Christell, hun var soss, vil jeg si, hun hadde mest klær og sånn av alle på Bergeråsen, vil jeg tippe.

    Og pen var hun og, må man vel si, så man våkna opp litt når hun dukket opp, selv om hun var litt bortskjemt og sånn.

    Og vi var jo på ferie sammen i Jugoslavia i 1980, siden faren min bodde nede hos dem og var sammen med moren hennes.

    Og vi var på ferie sammen i Stavanger året etter, hos søstra til Haldis, altså tanta til Christell.

    Og i Danmark, hos Viggo og dem, da jeg gikk i 6. klasse, og vi var på skolekoloni, på Barnas Gård, ute i Akershus et sted.

    Da var jeg bare der, fram til torsdagen tror jeg det var.

    Eller fredagen var det kanskje.

    Og da kom fattern og Haldis og Christell og Pia og Jan og noen venner av Viggo Snoghøj, sønnen til Haldis.

    Jeg lurer på om det var Grande, eller noe, som han kameraten til Viggo ble kallt.

    Og mulig at Eirik Thoraldsson var med.

    Så jeg fikk ikke være på Barnas Gård, sammen med klassen vår fra Berger og en klasse fra Grunerløkka.

    For faren min og dem kom og henta meg i en svær amerikaner som faren min hadde, på veien ned til Køge da.

    Og jeg hadde vært ganske mye på ferie i utlandet, selv om det var i 1983, vil jeg tippe, det siste halvåret av barneskolen.

    Vi gikk vel i 6. klasse da vi var på Barnas Gård, og vi hadde spart i 2-3 år, på skolen.

    Men men.

    Og jeg mener at søstra mi var med til Danmark da, så hu flytta nok til Berger, fra Larvik, i 1982 da, vil jeg tippe.

    Altså tre år etter meg, som flytta dit i 1979.

    Men men.

    Mer da.

    Jo Viggo vant bodybuildermesterskapet da, i Danmark, skal jeg se om jeg finner om det på nettet:

    Ja, det visst i 1982 det, som Viggo vant det mesterskapet:

    * 1982 Jr. Mr. Scandinavia

    http://blog.bodybuilding.com/GlobalGossip/category/global-gossip/scandinavian-small-talk/

    Så da var det nok høsten 1982 da, som klassen var på Barnas Gård, og som vi dro til Danmark.

    Jeg og Christell og Pia hadde fått artige ‘Donkey Kong-aktige’ spill, med noe tanks og fly, så det var den tida der.

    Ja, høsten 1982 var det.

    Og jeg pleide å gå på noe onsdagsklubben, eller hva det het, på Berger, og spille bordtennis og sånn der.

    Med Karl Frederik Fallan for det meste, og også Dag Furuheim en gang husker jeg, selv om han var eldre.

    Og jeg og Karl vi spillte også bordtennis på Barnas Gård, og vant over noen av de fra Grunerløkka, mener jeg.

    De var ikke så tøffe de guttene fra Grunerløkka, som vi fra Berger var, mener jeg å huske.

    Og i 1982, så var det ingen utlendinger som bodde på Grunerløkka.

    Jeg mener å huske at alle dem var norske.

    Og i klassen vår så var også alle norske.

    Så Norge har forrandra seg litt siden 1982.

    To jenter fra Grunerløkka løp rundt i dusjen og gangen på jentebygget, kvelden før faren min og dem kom og henta meg.

    Dem var i puberteten alt husker jeg, for dem løp nakne rundt der, med lysa på, i 10-15 minutter, mens masse folk stod utafor å så på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor jeg absolutt skulle se den pornofilmen Viggo leide i Danmark, selv om jeg var der sammen med søstra mi og Christell og hun danske barnevakten, som var kanskje 14-15 år, og som ikke tålte å se den XXX-filmen tror jeg.

    (Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen).

    Men men.

    Jeg bodde på rom med Erik Ree, husker jeg, og Ulf muligens.

    Men samme det.

    Det var ikke egentlig det her jeg skulle skrive om, men om det med at de jentene løp i gangen kan ha vært noe mafia-plott.

    Uka før så tok faren min meg inn til Grunerløkka, og da var vi hos noen folk som dattra til gikk i parallellklassen til den klassen fra Grunerløkka som vi var med på Barnas Gård.

    Det var kanskje litt snodig.

    Hu jenta skulle ha meg med å lese Donald-blader og alt mulig, men de jentene i Oslo var litt mer jålete enn de jentene på Berger, eller hva man skal kalle det, så jeg reagerte litt på henne, husker jeg, og satt heller i sofaen og hørte på hva faren min og foreldra til jenta prata om, husker jeg.

    Jeg var litt sjenert.

    Men på Barnas Gård så kunne jeg jo fortelle de jentene fra Grunerløkka, at jeg kjente ei jente i parallellklassen dems, og det var det nok ingen andre av guttene fra Berger som kunne fortelle.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så om det var noe plott, for at jeg skulle tulle med hun danske jenta.

    Hvem vet hvor organiserte disse plottene er.

    Man kan ikke vite alt.

    Men men.

    Men det var egentlig ikke det her jeg skulle skrive om.

    Grunnen til at jeg syntes det var så artig å dra til utlandet, var at Berger er ganske langt ute på landet.

    Og det er bare en butikk der og sånn.

    Så det ble litt kjedelig om vinteren spesiellt.

    Om sommeren kunne man dra på fjorden og sånn, men jeg var aldri noen skientusiast, etter at jeg fikk noen tråe langrennski, som niåring, like før jeg flytta til Berger.

    Og det var ikke internett.

    Og vi hadde ikke satelitt-tv, på begynnelsen av 80-tallet.

    Men det var Donald hver tirsdag.

    Og det var omtrent det.

    Og halvsju på TV på lørdager.

    Og Donald-tegnefilm på julaften.

    Eller hvordan det var.

    Så sånn var det å vokse opp på Berger på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var ganske kjedelig, ihvertfall om vinteren når vi ikke skulle på ferie noe sted.

    Så jeg satt noen ganger og programmerte dataspill, i Basic, på VIC-20 osv.

    Noe jeg nok ikke hadde hatt tålmodighet til, hvis vi hadde hatt internett f.eks., på den tiden.

    Så jeg lærte grunnprinsippene i programmering ganske bra da.

    Så noen fordeler var det med at det ikke var så mye som skjedde og.

    Men det var noe som het postordre da.

    Det var nesten like spennende som Donald.

    Når det dukka opp Select-kataloger og sånn, i posten til farmora mi på Sand, hvor jeg gikk hver dag etter skolen, for å spise middag osv.

    Så jeg maste på fattern og spurte pent om jeg kunne få digital-klokke.

    Og da hendte det at jeg fikk det, etter at dem hadde tenkt på det her, i noen uker og sånn da.

    Eller noen ganger bare etter et par dager.

    Jeg diskuterte sånne ting med faren min, når han hadde pauser fra jobbinga på verkstedet osv.

    Så selv om jeg har klagd mye på faren min, om at han dreiv med omsorgsvikt, da jeg måtte bo aleine på Bergeråsen fra jeg var ni år.

    Så var han ofte raus og lot meg kjøpe ting på postordre, og jeg fikk is og brus når vi kjørte inn til Oslo for å levere køyesenger, og jeg fikk kanskje 200-300 kroner i uka, til å kjøpe mat.

    Og det var mye på begynnelsen av 80-tallet.

    Selv om maten var dyr i butikken på Sand.

    En Pizza Grandiosa kosta 29.90, på begynnelsen av 80-tallet, mener jeg å huske.

    Og det er vel samme prisen som er enda i dag.

    Og sånn var det for potetgull og cola og sånn og nesten.

    At potetgull kosta vel en 10-12 kroner, som det kanskje gjør i dag.

    Og Cola var jo i litersflasker, av glass, så det ble sikkert nesten like dyrt som i dag.

    Og tegneserier var også dyre, de kunne koste 30 kroner, og enda mer, for album.

    Og jeg var litt deppa ofte siden jeg bodde aleine, så jeg kjøpte 2-3 tegneserieblader og aviser som VG og Dagbladet da.

    En gang så klagde kassadama, ei med mørk hår, som var ganske blid vanligvis.

    Hu klagde på at tegneserien jeg kjøpte var så dyr.

    Så da la jeg det albumet tilbaket, men jeg kjøpte det uka etter da.

    Så jeg gikk i butikken 2-3 ganger i uka, fra jeg var sånn 11 år kanskje.

    Og jeg klarte ikke vanlig melk, siden mora mi lot meg drikke dårlig melk i Larvik, på slutten av 70-tallet, mens ei dame jeg ikke visste hvem var, var der.

    Så jeg kjøpte meierienes milkshake med sjokolade da.

    Så kassadama prata med ei annen som jobba der, om at jeg drakk milkshake istedet for melk.

    Og viska om det her da.

    For det var nesten ingen som ikke drakk h-melk og spiste kneip, på 80-tallet.

    Da var man veldig rar, hvis man ikke gjorde det.

    Så mainstream var et ganske snevert begrep, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Men en gang da, da jeg var sånn 11-12 år kanskje.

    Så var det bilde av en sånn Manenken Pis-statue, fra Belgia, eller noe.

    En gutt som tisser.

    Så kunne man trykke på en knapp, så pumpa den pumpa noe vann eller alkohol, eller alt mulig, sånn at den statuen tissa vann i et glass da.

    Jeg syntes alt som var automatisk og moderne var morsomt.

    Som quartz-klokker, brusmaskin, videospillere som kom på den her tida, dataspill som Donkey Kong osv.

    Så jeg synes det var morsomt at man kunne trykke på en knapp, så kom det vann eller brus, eller alt mulig, ut av statuen, hvis man kjøpte batteri da.

    Men jeg hadde fjernstyrt bil, som fattern hadde kjøpt i USA.

    Og batterier var veldig dyre i butikken på Sand.

    Det kosta nok mer for batterier i butikken på Sand, på begynnelsen av 80-tallet, enn det gjør på Rimi nå for eksempel.

    Så de må nok ha hatt bra fortjeneste i butikkene på den her tida.

    Jeg tror aldri jeg så at kassadama rydda i butikken for eksempel.

    Og de hadde ferskvaredisk, i den lille butikken.

    (Når det gjelder omsetning).

    Så den butikken kunne ikke holde det gående, når Rimi-butikken dukke opp på Skjønnhaug, f.eks.

    Men den klarte å konkurere mot Samvirkelaget på Berger.

    Så butikken på Sand, var en privat butikk, drevet i mange år av Odmund Larsen, som han vel het.

    Før han pensjonerte seg, på 80-tallet en gang.

    Mens på Berger, så var det Samvirkelaget.

    Så Berger var nok mer et arbeidersted, enn Sand.

    Siden de hadde forbruker-kooperasjonen.

    Og de hadde også fabrikker på Berger, tekstillfabrikker, hvor jeg tror at de fremdeles lager Berger-pledd.

    Mens på Sand, så var det da ikke noe industri.

    Bortsett fra firmaet til faren min og farfaren min, Strømm Trevare.

    Der jobba faren min og farfaren min og onklene min, og noen ganger noen andre, som Tage og Dag Furuheim og Eirik Thorhaldsson osv.

    Men, Jensen Møbler flytta ut dit også, rundt 1982 kanksje, fra Svelvik, og de er i dag en av landets største madrassprodusenter.

    Mens firmaet til faren min og dem, det gikk konkurs, men det er mulig at det er noen andre som driver og lager noe trevare-greier der enda, det er mulig.

    Men men.

    Men da dukka plutselig Christell opp, i leiligheten min, på Leirfaret, og skulle se på den her statuen da.

    Jeg pleide også å kjøpe appelsinjuice, i butikken på Sand, siden jeg ikke drakk melk.

    (Siden jeg fikk brekninger av melk, siden muttern pleide å tvinge i meg sur/råtten melk, ved en 2-3 anledninger ihvertfall, i Larvik, på 70-tallet, så jeg måtte spy omtrent hver gang jeg drakk melk.

    Men jeg klarte å drikke det, hvis det var mye Oboy oppi melka).

    Onkelen min Håkon, han jobba også på verkstedet.

    Og da prata jeg med Håkon og faren min og farfaren min, når dem hadde pauser, og når dem var ferdige å jobbe.

    Det var ikke noen andre barn der, men jeg var ganske voksen fra Larvik, hvor jeg hadde mange venner, må jeg vel si, og pleide å gå å gjøre innkjøp for muttern, og gå ærend for dama som dreiv butikken på hjørnet der, Fru Landhjem.

    Så jeg prøvde å oppføre meg voksent, da jeg flytta til Berger, i 1979.

    Eller, jeg oppførte meg vel bare vanlig, men det ble sånn at jeg også satt mye i stua der, i huset på Sand, og leste aviser og løste kryssord, etter skolen, de første månedene etter at jeg flytta til Berger.

    Sammen med farfaren min og farmora mi da.

    Jeg var også ganske stressa av å bo sammen med muttern og av å ofte besøke foreldrene hennes i Nevlunghavn og av stefaren min Arne Thormod osv.

    Det var som en slags psykisk terror, noen ganger, å være i Ribsskog-familien, i Larvik, for de folka var så anspente og hadde alltid noe rart for seg da, så det var vanskelig å få ro på sinnet, vil jeg si.

    Så det var derfor jeg ville flytte til Berger.

    For i huset til farmora og farfaren min, på Sand, og i huset til faren min, på Bergeråsen.

    De var ikke så slitsomme, som muttern og stefaren min og mormora mi da, spesiellt, Ingeborg Ribsskog.

    Og også morfaren min kunne være litt spesiell, sånn gammeldags, konform og høytidelig nesten.

    Så det var slitsomt å være på besøk hos besteforeldrene våre i Nevlunghavn, for de var så tilgjorte, og bestemora vår var hysterisk for alt mulig rart da.

    Og vi måtte sitte og spise søndagsmiddag som om vi var noen kongelige omtrent, med kadaverdisiplin, på hver minste ting vi gjorde, som å bruke riktig bestikk og ikke lage lyder når vi spiste, og alt mulig sånn.

    Bestemor Ingeborg var fra en militær og adelsfamilie i Danmark, så det merka nok jeg og søstra mi, når vi var på besøk der med muttern ca. en dag i uka kanskje.

    Og muttern var også hysterisk, må man vel si, og hadde mye rart for seg hele tida, så man fikk aldri slappet av.

    Hun var kanskje prega av å bli oppdratt av bestemor Ingeborg, som nok kanskje var prega av den her militærfamilien sin.

    Som også var en rik fabrikkantfamilie, på farssiden hennes.

    Men på morssiden så var det en kjent militærfamilie og adelsfamilie.

    Så hun gikk på slottsball og sånn i København, og hadde fine venner, og de hadde en dame som spiste piano når de spiste middag.

    Så det fikk nok jeg og søstra mi merke.

    Men bestemor Ingeborg hadde ikke lært ordenlig å lage mat, vil jeg si.

    Sikker pga. at de nok hadde noe tjenestepiker som lagde mat, der hun vokste opp.

    Så når bestemor Ingeborg hadde plukket bringebær i hagen, til deserten, til søndagsmiddagen.

    Så kunne det hende at det var mark, som kraba rundt innimellom bringebæra.

    Men det var ikke lov å klage på det.

    Så man lærte å ikke si så mye, og spørre pent, ‘kan vi gå fra bordet nå’, og sånne ting.

    Og noen ganger fikk vi lov, mens andre ganger, så måtte vi spise noe mer desert og sånne ting.

    Så sånn var det.

    Og det var lignende seanser når vi gikk søndagstur, rundt på Nevlunghavn, etter middagen.

    Da gikk vi i en time eller to, ut til Mølen eller hva faen alle de stedene het der.

    Det var å gå etter bestemor og bestefar og muttern rundt i distriktet der, og høre at ‘der bor hun damen med alle kattene’, og masse sånt.

    Men morfaren min, Johannes, han kunne noen ganger være litt morsom, og løpe etter meg, rundt omkring i hagen og kalle meg ‘Tutteman Tute’, og si at jeg var en ‘røver’ eller ‘du din tater’.

    Så det kunne være morsomt der og, men alltid veldig høytidelig, nesten som om det var på en herregård, eller noe, bare at det var et stort hus i Nevlunghavn da.

    Men veldig gammeldags da, en helt annen verden en sånn det var på skolen eller barnehagen f.eks.

    Men men.

    Og sånn var muttern og, sånn at alt mulig ble kommentert da.

    Nærmest for morro skyld ofte.

    Så vi ble hakka på da, jeg og søstra mi, av mutten, som var sofistikert og finurlig, så hun kunne tulle mye med oss barna, som ikke skjønte så mye av alle tingene i verden da.

    Men men.

    Så jeg trengte å slappa av litt, da jeg flytta til Berger.

    Og i huset til farmora og farfaren min, på Sand.

    Der fikk jeg mat av Ågot, som var hyggelig og skulle prate om hva som foregikk, og var mye lettere å ha med å gjøre, enn mormoren og moren min og også morfaren min, som var så gammeldags og veldig konform.

    Mens Ågot og Øivind, de var vanlige folk.

    Så jeg kunne sitte å lese Donald og avisa og løse kryssord og spørre om atombomba og alt sånt, uten at jeg ble hakka på da.

    Untatt av onkelen min, onkel Håkon, som også jobba på verkstedet, han kunne begynne å tulle, nesten på samme måte som muttern, på en voksen måte, selv om man var ni år da.

    Han synes det var artig å lage et poeng av at jeg ville kjøpe Manenken Pis-statue, på postordre da.

    For da gliste han og sa, ‘skal du kjøpe statue av en gutt, og se det kommer vann ut av tissen jo’, sånn var han.

    Så han skulle vel ha det til at man var homo da, på en voksen måte, hvis man syntes det var artig å kjøpe sånn statue på postordre.

    Selv om jeg syntes det var artig at man kunne trykke på en knapp så kom det vann oppi glasset da.

    Det var nesten utrolig det, på den tida, hvor det meste var ganske kjedelig, og alle drakk H-melk og spiste kneip.

    Men men.

    Så kom Christell opp i leiligheten i Leirfaret da.

    Så hadde faren min fortalt nede i huset dems, i Havnehagen, at jeg hadde kjøpt sånn statue da.

    Så skulle Christell se om hvordan den funka da.

    Og smilte og syntes det her var spennende og sånn da.

    Så hadde jeg prøvd å ha juice oppi statuen, og det funka.

    Men så måtte jeg fylle oppi mer juice da, for den statuen var tom da.

    Så var det ikke så mye juice igjen, i kartongen i kjøleskapet.

    Men det var en kartong fra noen dager før, som det var litt igjen i.

    Og jeg syntes ikke at jeg bare kunne gi Christell et halvt glass juice.

    Så jeg helte oppi den juicen og.

    Og da når Christell hadde drikki opp den første juicen.

    Så skulle hun ha mer juice da.

    Så kom det sånn mugg ut.

    Eller om det var at jeg skulle tømme ut den siste skvetten av juice i vasken, for å ha vann oppi statuen, eller noe.

    Så da brakk Christell seg, og holdt på å spy.

    For det hadde vært noe sånn grønn mugg, oppi den juicekartongen som var noen dager gammel da.

    (Jeg ble nok litt stressa av Christell som dukka opp i full fart inn døra, og smilte og full av liv da, og skulle se på den her statuen da.

    Så jeg ble kanskje litt stressa ja, så jeg bare helte noe juice oppi statuen, og glemte å sjekke om den var ny eller gammel.

    Jeg hadde kanskje tre juicekartonger der, og hadde vanligvis oversikten over hva som var nytt og gammelt, men det var artig å teste den statuen da, og det var ikke så ofte Christell dukka opp på besøk på den her tida, så da glemte jeg å sjekke ordentlig da).

    Så sånn var det.

    Men det hendte Christell dukka opp sånn, og sa ‘Erik, jeg har fått pacheklipp’, og sånn.

    Og så gikk hun og viste seg fram, og så gikk hun ut igjen.

    Og så spurte hun noen ganger.

    Så hadde hun hørt at Linda Moen, i klassen min, hadde barbert kjønnshårene sine, som et hjertet.

    Og en annen gang at Ditlev i klassen min hadde sagt at han hadde sædceller som han kunne se svømte rundt i senga si.

    Så da måtte jeg prøve å si om det her var sant eller ikke da.

    Men men.

    Men jeg var ikke så populær, på skolen og sånn, vil jeg tro, som Christell.

    Altså hun ble nok sett på som populær og sånn, siden hun var så pen og hadde pene klær og var velstelt og sånn.

    Mens jeg var jo gutt.

    Men jeg fikk ikke så ofte klær, og jeg syntes ikke det var gøy å klippe meg.

    Og jeg var ofte deprimert.

    Og tynn, siden jeg spiste mye godteri og sånn.

    Og jeg spilte bare fotball, men trenern klagde på at jeg mangla kjøtt på beina.

    Men jeg fikk litt mer muskler, da jeg var et år i infanteriet, på 90-tallet.

    For der var det ingen nåde.

    Da måtte man løpe og gå overalt, i skog og mark og på ski og truger og alt mulig, i et år da.

    Så da la jeg nok på meg mange kilo muskler, vil jeg tro.

    Og det var så tøfft for meg, det året i infanteriet.

    Siden jeg var tynn og utrent og røyka.

    Så etter infanteriet, så var det så tøft, at jeg begynte å grue meg for rep-øvelser osv.

    Så da bestemte jeg meg for, at jeg skulle holde meg iform.

    Så etter militæret, så trente jeg alt mulig.

    Fotball, badminton, tennis, og nå i de siste åra, etter at jeg skada kneet, når jeg spillte fotball, så har jeg også trent på treningsstudio.

    Så da jeg vokste opp på Bergeråsen, og de første åra jeg bodde i Oslo, frem til jeg var i miltæret da jeg var 22-23 år.

    De første 23 årene av livet mitt, da var jeg mye tynnere enn gjennomsnittet.

    Skikkelig pinglete.

    Mens etter militæret, så husker jeg, at en gang så satt jeg på T-banen, og en gutt som satt på setet ved siden av, hadde tynnere bein enn meg.

    Og det tror jeg aldri at jeg hadde sett før.

    Så det var litt merkelig for meg, det trodde jeg aldri jeg skulle oppleve, at jeg ikke var den tyneste i klassen f.eks.

    Men men.

    Så nå er jeg vel rundt gjennomsnittet kraftig, vil jeg tro.

    Og jeg er 1.85 høy, så jeg er vel midt på treet, eller litt over gjennomsnittet.

    Det er sånn at jeg er kraftigere enn sånne folk som bare har jobbet på kontor f.eks.

    Det hjalp vel at jeg i alle år på Rimi hadde ansvaret for å fylle opp smør og ost.

    For en pall med smør og ost veier noen kilo.

    Og kjølevarer var alltid min jobb.

    Men jeg passa på å løfte riktig osv, sånn at jeg ikke fikk problemer med ryggen.

    Så det var ikke sånn at jeg syntes noen av arbeidsoppgavene på Rimi var særlig slitsomme.

    Jeg kunne nok fyllt opp potetsekker hele dagen og sånne ting, uten å tatt skade av det.

    Men da jeg ble butikksjef, så måtte jeg også bruke hue da.

    For da var det resultatene, de økonomiske resultatene som telte.

    Så da begynte jeg å jobbe på en annen måte, i butikken, enn de fem årene som jeg jobbet som assistent.

    For da jobbet jeg mest med kroppsarbeid.

    Mens som butikksjef så jobbet jeg mer med kontorarbeid.

    For jeg var jo sånn på skolen, at jeg nok var en av de beste i klassen, selv om jeg nok også var den som hadde mest fravær.

    Og jeg bodde jo også alene, så jeg gjorde ikke så mye lekser.

    Men hvis jeg hadde gått på skolen hver dag, og gjort alle leksene.

    Som jeg omtrent aldri gjorde.

    Så kunne jeg nok fått beste karakter i omtrent alle fagene, ville jeg tro.

    Men det gjelder vel for mange.

    Men jeg var god i sånne ting som programmering da.

    Jeg klarte å lage noen dataspill og sånn.

    Og kunne sikkert lagd enda bedre spill hvis jeg hadde hatt tid.

    Men jeg var ikke helt nerd, så jeg måtte gjøre andre ting enn å drive med data og, som å spille fotball, eller gå i skogen med luftgevær og sånn.

    Så sånn var det.

    Så jeg har det vel egentlig mer i hue enn i beina, vil jeg si.

    Selv om jeg var god i å spille fotball etter militæret.

    Hvor jeg var hadde veldig god kondisjon.

    Og så trente jeg mye etter militæret, og jobbet med mye kroppsarbeid på Rimi, så jeg fikk litt styrke i beina og, av å rydde alle hyllene og gå rundt på Rimi hver dag.

    Så da ble jeg ganske god i fotball en periode, før jeg ødela korsbåndet i det ene kneet da.

    Men men.

    Så på 90-tallet, etter militæret, så hadde jeg det nok i både hue og beina, vil jeg si.

    Men fra oppveksten og sånn, så fikk jeg nok mest anerkjennelse for at jeg var smart og klok, på skolen, enn for at jeg var god i å spille fotball, selv om jeg også ble kaptein på andrelaget til klassen, (selv om jeg var tynn).

    Men jeg hadde stygge klær og fett hår, og gule tenner og ringer under øya, for jeg satt lenge oppe hver kveld og så på TV.

    Så jeg var ikke sånn at jeg var i toppform noen gang.

    Jeg sov på bussen hver dag til skolen ofte, og da var det sikkert fettmerke på vinduet etter håret mitt osv.

    Men da jeg flytta til Oslo, så begynte jeg etterhvert å dusje hver dag og sånn da.

    For i Oslo så er folk nøyere på hygiene og sånn, enn på landet, eller på Berger da.

    Så jeg bodde jo i bofellesskap, Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Og når man begynner å få litt muskler og ekstra kilo og sånn, så må man vaske seg oftere enn hvis man er veldig tynn, for man lukter vondere dess flere kilo man er, kan man vel si.

    Så hvis jeg dusja en gang i uka maks på Berger, så dusja jeg hver dag i Oslo, siden jeg jobba i matbutikk osv.

    Mens nå, her i Liverpool, så har jeg jobba som selvstendig næringsdrivende hjemmenfra, det siste et og et halvt år, og skriver mye på blogg, så nå er jeg ikke like jålete som da jeg bodde i Oslo.

    Nå dusjer jeg kanskje annenhver dag.

    Men da jeg jobba på kontor her i byen, på Bertelsmanns Microsoft-aktivering, da dusja jeg hver dag før jobben, for da får man fart i systemet og våkner opp, og kroppen skjønner at nå er det noe som skjer, og at man ikke skal sitte hjemme, men må være våken og sånn.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så nå er jeg nok mer som jeg var på Bergeråsen, med sånne ting, enn jeg var da jeg bodde i Oslo.

    I Oslo så er folk så opptatt av klær og moter og utseende og å være kule og sånn.

    Mens her i Liverpool, så er folka mer vanlige, mer gammeldagse sånn sett, men dem er mer sånn at dem tenker over hvordan folk oppfører seg, og at dem er høflige og sånn da.

    Mer konforme kanskje, enn i Oslo.

    Og da har jo jeg litt ballast fra besteforeldrene mine i Nevlunghavn og besteforeldrene mine på Sand, og også foreldrene mine da.

    Så selv om jeg i en ti års tid, bodde alene på Bergeråsen.

    Så kjente jeg jo alle besteforeldrene mine bra, vil jeg si.

    I hvertfall de på Sand.

    Spesiellt bestemor Ågot da.

    Så jeg fikk litt oppdragelse i folkskikk og sånn.

    Så jeg visste hva som var rett og galt.

    Og folka på Sand, var kanskje ganske enkle og rettfram folk, ihvertfall delvis.

    Og ganske norske da.

    Men folka i Nevlunghavn, og moren min, de var ganske sofistikerte.

    Så der var det sånn at man kunne føre en samtale, på en nesten formell måte, over søndagsmiddagen, eller på søndagsturen og sånn.

    Så jeg var ikke uvant med en konform måte å oppføre seg på, selv om jeg gikk på barnehage og skole på 70 og 80-tallet.

    Så jeg var vel vant til mange forskjellige måter å oppføre seg på, både gammeldags og moderne måter å oppføre seg på.

    Jeg bodde jo på Bergeråsen og tok buss og tog alene til Larvik fra jeg var ni år.

    Så jeg ble veldig selvstendig, siden jeg bodde alene også da.

    Og jeg fikk være med på båttur til Kiel og sånn, med fattern.

    Og med danskebåten, for fattern hadde også en dame på si, på Bislett i Oslo, som jeg ikke tror Haldis visste om.

    Som het Margrethe, med mørkt hår, fra oppi dalom et sted, tror jeg.

    Så da var jeg med de på dansketur.

    jeg lå vel i køya over dem, tror jeg.

    Dem må nok ha vært det.

    Så jeg hørte i halvsøvne at dem hadde seg i senga under, da jeg var sånn ti år kanskje.

    Men jeg bare lata som ingenting, og sovna etterhvert da.

    Så sånn var det.

    Og jeg fikk ofte være med faren min til Oslo og Drammen og overalt, når han skulle noe ærend for firmaet han dreiv.

    Så jeg var ikke bare på Berger i oppveksten, jeg var også flere år i Larvik, og seinere i helgene, jeg var ofte i Oslo og Drammen og Tønsberg når muttern flytta dit, og i Nevlunghavn da.

    Og på språkreiser i England.

    Så slev om kanskje folka på Berger, så på meg som en raring som alltid gikk i dølle klær, så var jeg ikke en som bare satt hjemme og ikke hadde sett andre ting enn de fire veggene innefor huset.

    Men men.

    Men jeg bare kom på det at Christell brakk seg da hun så mugget i den statuen som jeg kjøpte på postordre.

    Og Christell var ikke sånn, at noen trodde hun var en nerd, eller noe.

    Hun var ikke sånn at hun hadde gule tenner, dølle klær og var bleik og hadde ringer under øya, sånn som meg.

    Så folk flest, f.eks. i Svelvik, visste vel kanskje ikke det, at faren min bodde nede hos Haldis og Christell og dem.

    Så at Christell var nesten stesøstra mi.

    Det tror jeg ikke at dem visste.

    Men vi bodde jo ikke i samme hus, så vi var ikke som søsken egentlig tror jeg.

    Men hun dukka opp og spurte om rare spørsmål ofte.

    Og en gang skulle hun og søstra mi ringe kontakttelefonen hos meg, og lå i vannsenga mi, og ringte kontakttelefonen, og Christell som var 14 kanskje, prata med en mann i 20-åra på kontakttelefonen.

    Griseprata, må man vel si.

    Og da måtte jeg prate i den andre telefonen.

    (For jeg syntes elektronikk og sånn var artig, og jeg pleide å ringe på konkurranser på nærradioene i Oslo.

    Så jeg hadde flere telefoner, som jeg kobla til radioen og sånn, noen ganger, så folka på kontakttelefonen, (som jeg ringte til omtrent hele helga, og prata med masse damer og sånn, da jeg var sånn 14-15 år).

    Jeg kobla også en høytaler, fra stereoanlegget, i stua, og hadde høytaleren under puta.

    Så kunne jeg høre på nærradio, mens jeg prøvde å sovne.

    For det tok på litt, å bo alene i leiligheten der, og jeg ble mye mobba på skolen, kanskje fordi jeg var tynn og hadde dølle klær.

    Så i hele oppveksten, og fram til jeg var nærmere 30 år, så hadde jeg problemer med å få sovne om natta ofte.

    At jeg lå våken, selv om jeg var trøtt, og ikke fikk sove.

    Men det var sånn som ble bedre etter at jeg sluttet å jobbe som butikksjef faktisk, i 2002.

    Så etter det, så har jeg ikke hatt noe sånne problemer.

    Det er vel kanskje mye med at da fikk jeg ikke så press på meg, forventningspress, for da var jeg ikke butikksjef lenger, men bare student, så da hadde jeg det fritt, og jeg slapp vel da å ha forventningspress lengre, fra familie, som var omtrent det eneste jeg fikk fra de.

    Ingen støtte, bare forventningspress.

    Familien visste jo ikke om problemene på Rimi Kalbakken og at jeg sleit i over et halvt år der, i en ganske stor Rimi, med 800.000 i omsetning i uka, og hadde alle lederne og de ansatte mot meg, sa hun Neteland, og det stemte nok mer eller mindre.

    Så jeg besteme meg selv for å slutte i Rimi og prøve å få brukt intelektet mitt mer, som jeg visste fra skolen og programeringa på Bergeråsen, at jeg hadde.

    Men jeg tror familien min antagelig trodde jeg var en taper, siden jeg sluttet som butikksjef.

    (Som egentlig er en slags slavejobb).

    Så selv om butikksjefjobb er greit betalt, så er det så mye press, og arbeid.

    Det er som å være administrerende direktør, i et mellomstort firma, sa de ofte på kursene på Rimis hovedkontor.

    Men lønnen som butikksjef i Rimi er kanskje 260-280.000.

    Mens en administrerende direktør nok tjener over det dobbelte av det.

    Så målt i hvor mye arbeid og ansvar det er, å være butikksjef i Rimi, så er ikke 280.000 så bra.

    Og det var heller aldri målet mitt å være butikksjef i Rimi, resten av livet.

    For det tar så mye tid og krefter, at det går ut over det vanlige livet ens, synes jeg.

    Så jeg ville heller ha en annen karriære.

    Men jeg hadde som mål, å bli butikksjef, før jeg sluttet i Rimi.

    Når jeg først hadde begynt å jobbe som leder i Rimi, så syntes jeg det ville være artig, å også klare å bli butikksjef.

    For det er en såkallt personlig utviklende jobb, hvor man lærer å omgås mennesker og jeg var ikke så vant til å tenke på hvordan andre mennesker hadde det, på jobb.

    Altså kolleger.

    Men som butikksjef, så måtte man begynne å bry seg om andre mennesker omtrent.

    Ihvertfall prøve.

    At dem ikke mistrivdes og sånn.

    Sånn var ikke jeg vant til å tenke i det hele tatt.

    Jeg var vant til å tenke at folk får gjøre jobben sin, og sånn.

    Men man kan ikke behandle mennesker for tøfft da, som butikksjef, altså kolleger, for de er kanskje ikke så vant til å ha med sjefer å gjøre, så da tar de det personlig, hvis du sier noe feil.

    Så må være oppmerksom ovenfor medarbeidere, og passe seg for å ikke si noe galt og sånn, hvis man er butikksjef.

    Man må prøve å roe ned de ansatte da, som ofte blir overhøvlet av kunder osv.

    For, hvis man ikke behandler de ansatte bra, noen ganger nesten som om man var mora dems.

    Så vil det bre seg misnøye og misstemning muligens, i butikken.

    Men sånn var ikke jeg vant til å tenke.

    Jeg tenkte bare på arbeidsoppgavene, og ikke så mye på menneksene, dem fikk bare gjøre jobben.

    Men som butikksjef så lærte jeg vel å tenke mer på mennesker og.

    Så jeg ble kanskje litt mer moden, som person, av å jobbe som butikksjef.

    For det var også mye press man skulle takle, og beslutninger som måtte tas.

    Så man lærer å stole på seg selv, og holde hodet kaldt.

    For man må forholde seg til ansatte, kunder, leverandører, distriktsjefer og andre sjefer på hovedkontoret.

    Og resultatene må være gode.

    Så det er mye som må balanseres.

    Så det er en utfordrende jobb.

    Så det var vanskelig å få både kunder, ansatte, Rimi distriktsjefer, Rimi regionssjefer, og leverandører og alt sånt fornøyde.

    Og hvis noen av de ble misfornøyde, så fikk man dårlig rykte.

    Så det er egentlig en utfordrende jobb, på mange måter, vil jeg si, hvis man bryr seg om hva folk sier om en, å være butikksjef.

    Men man lærer å bli enda mer selvstendig og blir flinkere til å ta avgjørelser selv og blir flinkere til ledelse og ha med medarbeidere å gjøre.

    Og man lærer om organisasjonsting, som hvem i Rimi man må prate med om det og det.

    Man lærer av å dra på seminarer og ha alle slags mulige møter.

    Så man lærer å bli nesten en forretningsmann, vil jeg si, av å jobbe som butikksjef i Rimi.

    Så det kan være nyttig å ta med seg senere i livet.

    Men jeg ønsket ikke alt ansvaret, til en forholdsvis lav lønn, resten av livet.

    Jeg ønsket å ha tid til andre interesser og, for jeg har alltid hatt alsidige interesser.

    Og da jeg ble utsatt for noe felle, av distriktsjefene osv., da jeg begynte på Rimi Kaldbakken.

    Da hadde jeg fått nok av Rimi, etter åtte-ni år, og ville ut av Rimi da.

    Men familien min, de trodde nok bare jeg var en taper, som ikke klarte jobben sin.

    Men, jeg hadde ikke noe nært forhold til familien min.

    Jeg så de en gang i tiåret omtrent, mange av de, som i bryllupet til fetteren min, Tommy, i Fredrikstad, i 2002.

    Og ingen i familien min var interessert i dette, hvordan det var å jobbe som butikkleder i Rimi.

    Så ingen i familien min, og heller ikke venner eller bekjente, var oppdatert om at jeg ble satt i en felle osv., på Rimi Kalbakken, og ble slitt ut, over mange år der og i andre butikker da, selv om det også var lærerikt.

    Men jeg hadde ikke noe ønske om å være som en maskin, og bare gjøre de samme tingene hver dag i Rimi.

    Jeg er vel egentlig mer kreativ, og har drevet med systemutvikling og studert markedsføring og sånn.

    Så jeg har også en kreativ side, og jeg liker å finne løsninger på problemer, i butikken, og la hjernen ha noe å jobbe med.

    Men når jeg hadde fått Rimi Nylænde til å se nesten perfekt ut, som Rimi-butikk.

    Så var det jo ikke så gøy, å gå å subbe der, resten av livet.

    Det så jeg ikke helt poenget med.

    Og når det så skjærte seg, på den neste Rimi butikken.

    Da var liksom Rimi noe jeg var ferdig med, og jeg syntes det virka artigere å drive med noe annet.

    For det er jo noe artig å gå å subbe i en Rimi, eller en annen Rimi, å gjøre det samme hele livet.

    Som en slags Rimi-slave.

    Så et sånt liv ønsket jeg ikke å ha.

    Så da ville jeg heller ha noe datajobb, en mer selvstendig og fri rolle, sånn at man slapp å ha masse sjefer som detaljstyrte en hele tiden.

    For jeg hadde jo bodd alene fra jeg var ni år, og var selvstendig, så jeg mistrivdes hvis sjefene ble for nærgående, med detaljstyring osv.

    Da trives jeg bedre, i en sånn rolle som selvstendig næringsdrivende, som jeg har hatt det siste et og et halvt året, her i Storbritannia.

    Eller som en vanlig medarbeider, som på Microsoft-aktiveringen.

    Det å jobbe som mellomleder, er ofte ikke så mye bedre betalt, har jeg funnet ut, og det er ofte kjedelig.

    Man kan da ikke gå for langt i flørting med damer på jobben f.eks.

    Hvis man er sjefen dems.

    Så sånn sett er det artigere å være vanlig medarbeider.

    Selv om begge typer av roller ofte inkluderer mye ‘idiot-arbeid’.

    Og man er mye mer i lomma på firmaet, på driftsjefer og alt sånt, hvis man er leder selv.

    Men hvis man er vanlig medarbeider, da har man ikke så mye med de i høyere ledelse i firmaet å gjøre.

    Så det å være vanlig medarbeider, er mye friere.

    Eller det er mindre press, vil jeg si, enn å være leder.

    Fordi som vanlig medarbeider, så har man mest med sin linje-leder å gjøre.

    Mens aom mellomleder, så er vel søkelyset skarpere ofte, har jeg inntrykk av.

    At man får mye mer ansvar, men ikke alltid like mye ekstra lønn, som står i forhold til dette.

    Så om mellomledere er vår tids slaver?

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det kan være kjedelig å være mellomleder, vil jeg nok si.

    At det er mye ekstra arbeid, og mindre frihet ofte, på jobben.

    Uten at man alltid blir belønnet for dette.

    Så hvis man er en allsidig person, med mange interesser, så er det kanskje like smart, å ikke bli mellomleder.

    For da blir man nesten gift med jobben.

    Og da kan det bli kjedelig, i lengden, og man får mindre tid til å drive med andre ting som man også interesserer seg for.

    Selv om ledelse og organisasjonsarbeid også er interessante felt, det er ikke det.

    Men jeg syntes det ble litt vel mye jobb, og litt lite tid til andre ting, å jobbe som butikksjef hele livet.

    Det ble mer som å være en slave, syntes jeg.

    Så da det atpåtil skar seg med distriksjefene og sjefene oppover i Rimi-systemet, så syntes jeg ikke det var noe poeng, å slite seg gjennom en karriere i Rimi, bare for hva sin skyld.

    Bare for at Rimi-Hagen skulle være fornøyd.

    Nei, ærlig talt.

    Jeg hadde jobbet bra, i alle år, på Rimi, og Rimi har nok tjent mange hundre tusen eller millioner, på å ha meg ansatt.

    For jeg prøvde alltid å finne løsninger og jobbe så bra jeg kunne, for at butikken skulle bli bra.

    Så jeg hadde en tre måneders oppsigelsetid.

    Men, Skodvin, den siste distriksjefen min i Rimi.

    Hun ville ikke prate om problemene på Rimi Kalbakken.

    Og hva som hadde skjedd der.

    (At jeg hele jobben var en slags felle).

    Og jeg hadde vært lavt lønnet i mange år.

    Og jeg hadde ingen i familien som ga meg støtte, som jeg kunne lånt et rom hos, f.eks, hvis jeg måtte flytte fra leiligheten jeg leide av Rimi.

    Og jeg var veldig overarbeidet, og bleik og med skikkelige Panda-ringer rundt øya, som jeg hørte en kollega sa da han baktalte meg.

    Så jeg måtte sykmelde meg, i et par-tre måneder, for å få ordnet med livet mitt.

    Og komme meg på beina igjen, og få litt overskudd.

    For jeg var fullstending utkjørt etter mange års hardt arbeid i Rimi.

    Søstra mi hadde fortalt meg at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse dekket av staten, på atføring.

    Så jeg tenkte, at jeg kunne jo prøve å få noe sånt jeg og, for jeg kunne trengt å fått til noe sånt, for jeg var skikkelig utslitt da.

    Men jeg fikk meg ikke til å spørre legen om det.

    Men, jeg bestemte meg for å bli vanlig student, i noen år.

    Så kunne jeg få tilbake overskuddet, og få fullført datautdannelsen min, fra før militæret og Rimi.

    Så det var som å komme ut av fengsel omtrent.

    Da slapp jeg alt ansvaret, som jeg hadde hatt i mange år, som butikksjef i Rimi.

    For når som helst, så kunne ansatte eller alarmfirma ringe, og si at alarmen gikk, eller prate om noe problemer i butikken.

    Så det var som om Rimi-butikken eide en.

    Man kunne ikke ta ordentlig sommerferie, for da fikk man ofte ikke tak i folk.

    Så måtte man jobbe noen vakter selv kanskje.

    Så det var noe herk.

    Så å begynne som student igjen, med bare to arbeidsdager på Rimi i uka, som låseansvarlig på Rimi Bjørndal.

    Det var som å komme ut av fengsel.

    Og jeg var rimelig deprimert og utslitt, etter mange års hard jobbing i Rimi.

    Og det var mye rart som skjedde da moren min døde.

    Så jeg var ikke helt meg selv i årene etter at moren min døde.

    Jeg fikk ikke sagt hadet til henne, på sykhuset.

    Og søstra mi ringte og sa på en rar måte at ‘mamma er død’.

    Som hun sa ‘Bestemor Ågot er død’, et år eller to seinere.

    Og selv om muttern var veldig slitsom.

    Så brydde hun seg ihvertfall, og ringte nå og da.

    Så det ble litt tomt etter at hun døde, for sånn var ingen av de andre i familien.

    Bestemor Ågot døde jo og.

    Men hun var ikke sånn at hun ringte, for hun var litt engstelig av seg.

    Og hun var redd for meg, tror jeg, etter at jeg vokste opp.

    For hun var veldig engstelig.

    Så jeg hadde ikke så bra kontakt med henne de siste årene.

    Hun bodde også på eldrehjem.

    Og hun sendte aldri brev eller ringte.

    Det var jeg som måtte ringe, hvis det var noe.

    Men nå hadde jo ikke jeg fasttelefon, i mange år, og heller ikke mobiltelefon alltid.

    For jeg var jo student og i militæret osv.

    Men Ågot kunne ha sendt brev da, men det gjorde hun ikke.

    Men hun var ikke så flink til å skrive brev og sånn, tror jeg.

    Hun sendte et kort fra Syden en gang, men jeg tror hun likte bedre å prate på telefon.

    Eller besøk da.

    Jeg burde nok besøkt bestemor oftere på Sand, men søstra mi klagde til faren min, at hun ikke ‘klarte han der’.

    Sa hun om meg, i 1990, eller noe.

    For hun bodde hos bestemor Ågot, i et par år, på den tida.

    Så om Pia og faren min var noe mafia.

    Og Pia skulle kontrollere meg.

    Men klagde til faren min, i gangen hos Ågot, da jeg var på helgebesøk hos dem, at hun ikke klarte meg.

    At det var mafia-jobben hennes.

    Det kan ha vært.

    Jeg ble ihvertfall veldig bedrøva da jeg hørte det, at søstra mi klagde til faren min, om at hun ‘ikke klarte han der’, om meg.

    Så etter det, så var det ikke artig å dra på besøk til Sand lengre.

    For jeg følte meg ikke velkommen fra av mi, rett og slett.

    Og det er kjedelig å være et sted med bare NRK, i en helg, sammen med bestemora si, når hun er i 70-åra.

    Bestemor Ågot spurte en gang om ikke jeg kunne flytte tilbake til Sand, og bo i huset sammen med henne, for hun var så ensom der.

    Hun gråt omtrent.

    Jeg vet ikke om det kunne ha vært noe mafia-plott.

    Eller om hun var oppriktig.

    Men jeg syntes ikke at jeg kunne det, som 22-åring kanskje.

    At jeg kunne flytte til Sand, på landet, og slutte på datahøyskole og sånn.

    Verkstedet var jo ikke i familien lenger.

    Og jeg var ikke på talefot omtrent med de andre i familien.

    Jeg hadde ikke noe kontakt med de, og det var mye konflikter.

    Så det var ikke noe fremtid for meg, å bo der sammen med Ågot.

    Jeg kunne vel jobbet i Drammen kanskje.

    Men det er ikke riktig, at en ung mann i 22-års alderen, skal bo sammen med bestemoren sin.

    Jeg måtte få meg mitt eget liv og sånn.

    Jeg kunne ikke ta meg av bestemoren min da jeg.

    Jeg måtte få meg mitt eget liv.

    Hvorfor tok ikke faren min eller onkel Håkon eller onkel Runar seg av mora si?

    De var jo etablerte med kone alle sammen.

    Og de hadde ikke så mye med meg å gjøre.

    Jeg var nesten ikke i familie med Arne og Håkon og Runar.

    De lot meg bo aleine i Leirfaret, og hadde sine egne familier.

    Men de kunne tatt seg av mora si, synes jeg.

    Men jeg snakke nesten aldri med de, på den her tida, pga. problemer i familien.

    Så jeg sa til Ågot, at ‘hva med fattern da’, ‘hva med Håkon da’.

    Men de var visst ikke snille ovenfor Ågot.

    De var liksom ikke noe støtte eller selskap de.

    Så jeg syntes jo synd på Ågot.

    Men jeg hadde nok problemer selv egentlig, med å prøve å få jobb og studier og sosialliv til å funke på en eller annen måte, i Oslo, uten noe særlig nettverk eller støtte.

    Og på Berger, så hadde jeg blitt mye mobba under oppveksten, og blitt utsatt for omsorgssvikt av faren min.

    Og sett ned på av den nye familien hans.

    Så jeg hadde fått noe mindreverdighetskomplekser av den her oppveksten på Bergeråsen.

    Så jeg måtte nesten komme meg vekk.

    For å få selvtilliten tilbake.

    For jeg ville ha blitt minnet om alle disse problemen under oppveksten.

    Og aldri kommet meg ovenpå.

    Hvis jeg hadde blitt boende på Berger.

    Jeg måtte liksom vise at jeg kunne klare meg andre steder.

    At mobbingen fra ungdommer på skolen, og fra Haldis og faren min og Jan og søstra mi og Christell og de.

    At jeg ikke fikk lov å bo sammen med de.

    Det tæret litt på selvfølelsen min.

    Så jeg hadde masse komplekser og dårlig selvfølelse, i oppveksten og det hang også med meg de årene jeg bodde Oslo.

    Ihvertfall de første årene.

    At jeg var liksom ikke like mye verdt som andre.

    Siden f.eks. Christell og Jan, de fikk all mulig støtte, og klær og alt mulig.

    Men jeg ble behandlet som en annenklasses person da.

    Av familien, og jeg ble mobba på skolen.

    Så jeg måtte nesten vekk fra Berger, for å prøve å få vist for meg selv, at jeg også var verdt noe.

    Og når jeg klarte å fullføre infanteriet.

    Og når jeg fikk lappen.

    Og når jeg ble butikksjef.

    Og når jeg fikk den første jobben min, på CC i Drammen.

    Og når jeg kom inn på Gjerde, som var den beste videregående skolen i Drammen omtrent, enda jeg bodde i Vestfold, men hadde gode karakterer.

    Og når jeg kom inn på datahøyskole.

    Sånne ting hjalp jo på selvtilliten da.

    Men jeg hadde alltid dårlig råd.

    Eller jeg hadde aldri noen sparepenger, eller nettverk eller noe støtte fra familie f.eks.

    Men da moren min døde i 1999, så hadde hun noe livsforsikring.

    Og da fikk jeg og broren og søstra mi over 100.000 hver.

    Og da fikk jeg råd til å kjøpe ting som andre folk i Oslo hadde da.

    Da kjøpte jeg parabolantenne og nytt stereoanlegg og mer klær og alt mulig.

    Jeg var ikke vant til å ha over 100.000 på konto.

    Men som 29-åring, som gikk en del på byen, med kamerater og med broren min osv.

    Men hadde litt dårlig selvtillit.

    Så hjalp det å få de pengene, som virka som veldig mye for meg da.

    For da kunne jeg kjøpe noen kule klær og sånn.

    Og da var jeg plutselig litt kul da, jeg som alltid hadde vært ganske kjedelig og pliktoppfyllende, i årene eller militæret, i 1993.

    Men da hadde jeg råd til å være litt kul og ha det litt morsomt og reparere bilen og sånt.

    Altså jeg slapp det å hele tida tenke på at jeg hadde dårlig råd.

    Siden jeg hadde vært så dårlig betalt Rimi-medarbeider, på 90-tallet.

    Men nå kjøpte jeg nye deler til PC-en.

    Og ny TV.

    Og oppvaskmaskin.

    Jeg kobla PC-en til TV-en, sånn at jeg kunne se South Park, på TV-en.

    Og det var ikke så vanlig i 1999.

    Og kjøpte noen kule klær da.

    Men jeg hadde ikke så mye klær uansett, for jeg var jo vant til å bruke Rimi klær på jobben, så jeg hadde ikke så stor garderobe fra 90-tallet.

    Jeg syntes internett var artig, så jeg brukte kanskje 1500 kroner i måneden, i et par år, før bredbånd kom, på å surfe 3-4 timer hver dag på nettet.

    Men det var fordi at jeg ikke hadde så mange venner som jeg gikk bra sammen med.

    Men på irc f.eks., så kunne jeg treffe folk som var hyggelig, i motsetning til vennene jeg hadde, og søsknene og familien min, som alle var ganske sånn tøffe i trynet, mer eller mindre.

    Så å ha internett, siste halvdel av 90-tallet, det var nesten som å ha kontakttelefon på 80-tallet, syntes jeg.

    Samtidig som jeg likte å lese nyheter og alt mulig på nettet da.

    Så internett er veldig artig å ha, hvis man bor alene og ikke har så mye familie og venner osv.

    Så det å ha internett, ble på en måte en erstatning for å ha gode venner og familie da.

    Men jeg ble også flink til å finne musikk og filmer på nettet.

    Så etterhvert, så ble jeg nok litt popluært på jobben osv., for jeg kunne få tak i omtrent alt mulig av musikk og sånn, på nettet.

    Og det er jo sosialt og.

    At man prater om litt andre ting enn jobb, på jobben.

    Men, jeg hadde ikke så bra sosialliv, på 90-tallet.

    Eller jeg hadde jo noen venner, Glenn og Magne og broren min Axel.

    Men de hadde nok bedre venner enn meg, alle de.

    Glenn, han hadde skrudd meg av, på MSN eller ICQ, husker jeg.

    En gang jeg besøkte de.

    Så han svarte ikke alltid, hvis jeg kontaktet han på nettet.

    Men jeg ble kjent med David Hjort og Hava og andre på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der i 96, som assisterede butikksjef.

    Den første tida ble jeg ikke så kjent med folka der.

    Men etterhvert så slutta noen og nye begynte, og da ble jeg kjent med noen folk der, så da begynte jeg å gå litt på byen med David Hjort og noen ganger andre folk fra Rimi da.

    Så da ble livet mitt litt kulere, for jeg gikk også noen ganger ut på byen sammen med broren min.

    Og jeg spilte fotball og badminton sammen med Glenn.

    Så sosiallivet mitt var ikke så dårlig på 90-tallet.

    Jeg var også nede hos fettern min Ove, i Gamlebyen noen ganger.

    Men i tida rundt kneoperasjonen min, i 96, da var det et år eller to som var veldig kjedelige sosialt.

    Men det tok seg opp litt, på slutten av 90-tallet.

    Og til slutt så fikk jeg masse bekjente på internett, og på jobben og sånn.

    Så etterhvert så fikk jeg nok et vanlig sosialliv, da jeg jobbet som butikksjef osv.

    Og både broren min og David Hjort og dem, var jo ganske kule, og også Glenn Hesler og dem.

    Så noen år, så var det alltid noe kult som skjedde.

    Så de første årene på 90-tallet, så følte jeg meg ganske døv.

    Siden alle i Oslo untatt meg hadde kule klær og sånn.

    For det var veldig viktig i Oslo.

    Mens, etter at jeg ble butikksjef og fikk noen kule venner, og fikk meg kul bil, og jeg dro på ferie til Syden og London og sånn.

    Og jeg var god på data og begynte å trene på Sats og sånn.

    Og jeg ble overført til Heimevernet.

    Og jeg fikk jo de pengene, når mora mi døde, så da kjøpte jeg en del kule ting og sånn da.

    Og jeg spilte på tre bedriftslag i fotball, IT akademiet med Magne og dem, Rimi Langhus, med jobben i år 2001, og også et annet lag med Glenn og dem.

    Og også med Rimi noen ganger, med Magne før han begynte på IT-akademiet.

    Så det første årene etter militæret, så var jeg veldig fornuftig.

    Og tenkte på jobb osv.

    Og kom tidlig på jobb, for å få butikken bra.

    Men etterhvert, utover 90-tallet, så fikk jeg fler og fler ting.

    Jeg fikk en leilighet i Oslo Sentrum, leid av Rimi da.

    Så de første årene etter militæret, var litt treige.

    At jeg hadde ikke råd til å kjøpe kule klær og sånn.

    Men jeg trente en del da.

    Men de siste årene jeg bodde i Oslo, da var det sånn at vi dro på Arvika-festivalen i sommerferien og sånn.

    At jeg var på en del fester og sånn, med Rimi-folk og på byen og sånn.

    Og ikke bare var treig Rimi-medarbeider.

    Men at livet mitt ligna litt på de andre kule folka sine liv i Oslo da.

    For det var jo ikke så gøy å være den eneste i Oslo som ikke hadde kule klær og kule venner omtrent.

    Så etterhvert så tok livet mitt mer og mer av, også på fritida.

    Så fritida mi var rimelig kjedelig, etter militæret.

    Men de siste åra jeg bodde i Oslo, da var det sånn at det alltid skjedde noe.

    Så da kom jeg over det kulhetskomplekset mitt, som jeg nok også hadde, med at jeg ble mobbet på skolen fordi jeg hadde dølle klær og sånn.

    For da leste jeg sånn FHM og GQ og sånn, så lærte jeg litt om klær og sånn og, som jeg ikke skjønte noe av, fra Bergeråsen.

    Og jeg og Glenn, vi gikk til og med så langt, at vi kjøpte fem gram hasj på deling, i 1998.

    Og jeg begynte å røyke igjen osv.

    Så det ble litt kjedelig å bare være sånn snusfornuft Rimi-medarbeider, som jeg var etter militæret.

    Så jeg prøvde å ha det litt morsomt og, etterhvert.

    For det er nesten som en kulhets-konkurranse, å bo i Oslo.

    Så etterhvert så fikk ihvertfall jeg også tak i en kul bil og fikk kjøpt noen kule klær og hadde noen kule venner og sånn da.

    Så da slapp jeg å være misunnelig på alle andre, sånn som de vanlige folka, siden jeg aldri hadde hatt så mye klær og sånn, fordi jeg ble litt utsatt for omsorgssvikt da, under oppveksten.

    Men etterhvert, når jeg fikk litt flere venner og kjente og sånn, i Oslo, så fikk jeg mer selvtillit.

    Så jeg kom meg over de mindreverdighetskompleksene, som jeg hadde hatt, fra oppveksten på Berger.

    Pga. mobbing på skolen, og at jeg ikke fikk lov å bo eller være så mye nede hos Haldis og faren min og søstra mi og Jan og Christell da.

    Det kom jeg meg vel over ganske raskt.

    Men jeg hadde noen sånne komplekser, siden jeg var fra landet omtrent, ovenfor alle de kule Oslofolka, som bodde i Oslo.

    Men etterhvert som jeg fikk tak i kul leilighet og kul bil, og også hadde litt hell med damer osv., så fikk jeg litt mer selvtillit da.

    Og kom meg over de her kompleksene jeg hadde ovenfor de her kule folk fra Oslo da, siden de jo ofte så ned på folk som ikke var fra Oslo.

    Særlig de på vestkanten kanskje.

    Men etterhvert så ble livet mitt veldig hektisk, som butikksjef.

    Og det skjedde også mer på fritiden, med fotball og festing og trening og ferier og også noen damer.

    Så jeg hadde egentlig aldri hatt noe vanlig liv.

    Jeg hadde jo bodd i Larvik, med muttern som terrorriserte, frem til jeg var ni år.

    Og det var slitsomt.

    Men så måtte jeg bo alene på Bergeråsen.

    Så var det par år, det året jeg gikk på skole i Drammen, og det første året i Oslo, som var bra også sosialt sett.

    Og militæret var jo bra sosialt sett.

    Men det var en liten nedgang i det sosiale på 90-tallet, da jeg skada kneet.

    Så jeg hadde et par år som var kjedelige, da jeg dro på ferie alene til Danmark osv.

    Men da tok jeg lappen og sånn, og kjøpte bil, og fikk meg et par ekstrajobber, og kjørte kinamat bl.a.

    Og etter det så fikk jeg internett og sånn.

    Og på jobben var det alltid mye som skjedde.

    Men etterhvert så ble livet mitt i Oslo så hektisk at det var nesten for mye ting som skjedde.

    Men det var ikke alltid sånn da.

    Og jeg mista aldri bakkekontakten.

    Jeg sørga alltid for å gjøre jobben min bra, og få bra resultater på jobben, selv om jeg også syntes det var artig å feste litt på fritiden.

    Men jeg hadde et hektiskt liv både på jobb og på fritiden da, etter at jeg ble butikksjef.

    Så livet mitt bare tok av, må jeg si.

    Også etter at jeg begynte på Rimi Bjørndal, i 1996.

    For på Rimi Nylænde, hvor jeg jobba fra 93 til 96, der var det så kjedelig kolleger.

    Jeg ble ikke ordentlig kjent med dem.

    Og jeg tenkte sånn, at jeg måtte prioritere jobb, for å få kontrollen.

    For jeg hadde ikke noe back-up, hvis jeg ikke klarte å betale regninger og sånn selv.

    Så jeg var veldig ordentlig og satset mye på jobben da, for å få kontroll på livet mitt.

    Men etterhvert, da jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, i 1996, da hadde jeg jo litt bedre kontroll på livet mitt.

    Og søstra mi flytta for seg selv, og fikk seg egen leilighet og unge og barn og sånn.

    Så da hadde jeg hu og tenke på.

    For hun hadde ikke så mye familie selv, tenkte jeg da i hvertfall.

    Selv om hun faktisk har det, tenker jeg nå.

    For hun brøt ikke kontakten med faren min og Christell og Jan og Haldis og de.

    Hun bodde jo også sammen med de på Berger, i Havnehagen, i seks år, så hun er mye nærmere de, enn meg.

    Så sånn er det.

    Men Rimi Bjørndal var en større butikk, hvor det skjedde mer enn på Rimi Nylænde.

    Og etterhvert som det begynte nye folk å jobbe på Rimi Bjørndal, så ble det artig å jobbe der.

    Det begynte å jobbe så mange pene, unge damer, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg jobbet alle kveldsvaktene.

    Så jeg sjefet over 5-6 pene unge damer hver kveld på Rimi Bjørndal, i et års tid vel.

    Så da ble jeg litt mer vant til damer.

    Og de vekte meg nok også opp litt.

    For jeg hadde ganske kjedelig liv, før de årene på Rimi Bjørndal, med alle damene osv.

    Men jeg møtte også noen damer på byen og sånn og, på den her tida.

    Og dro til Syden om sommeren.

    Så fra 93 til 96, etter militæret, så var livet mitt ganske treigt.

    Og også i 96.

    Men i 97, så begynte det å bli litt artigere både på jobb og fritid.

    Irene, assisten på Rimi Bjørndal, hun begynte i en annen butikk.

    Så da ble det litt mer levelig å jobbe der.

    Og jeg begynte å trene på treningsstudio, siden jeg ikke kunne spille så mye fotball, pga. kneet da.

    Og jeg begynte å dra på sommerferie til Syden, i 1997.

    Og det var ganske artig.

    Så jeg tror man kan si at livet mitt var kjedelig fra 93 til 97, stort sett, men tok av mer og mer etter at jeg flyttet til St. Hanshaugen i 96, og fikk lappen på slutten av 95.

    Og jobbet i Chinatown-expressen osv.

    Og jeg møtte nesten aldri noen damer, da jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    Det var vel vanskelig å få dratt med noen damer helt ut i utkanten av Oslo der.

    Så de årene jeg bodde der, fra 91 til 96, var rimelig kjedelig.

    Med untak av at vi trente ganske mye da.

    Fotball og tennis og sånn, jeg og Glenn og Axel.

    Så det var artig.

    Og jeg lærte å lage mat, og ikke bare spise Pizza Grandiosa.

    Og jeg slutta å røyke, i 93 eller 94.

    Så jeg ble sunn da, og spiste ordentlig mat og trente mye fotball og badminton og tennis og sånn.

    Og var kanskje på byen en gang annenhver måned, eller noe, rundt da EU-avstemniga var osv.

    For etter militæret hadde jeg nesten ikke noe klær, pga. dårlig råd i militæret og som student.

    Så jeg måtte spare og sånn, etter militæret, og ble sunn og fikk kontroll på regnigner og utgifter.

    Og lærte meg butikkyrket da.

    Som hun butikksjef Elisabeth, på Nylænde, lærte meg da, med bestillinger og alt sånt.

    Så jeg var veldig fornuftig, de årene etter militæret.

    Og fikk kontroll på livet mitt da.

    Med at jeg lærte og spise sunn mat, trente mye, tok meg lappen, fikk meg en karriere som leder i Rimi.

    Og slutta og røyke og å drikke cola.

    For før militæret, da hadde jeg ikke kontrollen på meg selv så bra.

    Jeg var avhengig av røyk og coca-cola.

    Søstra mi fikk meg avhengig av røyk, må man vel nesten si.

    Mens faren min fikk meg avhengig av coca-cola, fra jeg var sånn 9-10 år.

    Men jeg ville prøve å ta kontroll over det jeg var avhengig av.

    Så jeg slutta først å drikke cola.

    Og så slutta jeg å røyke.

    Men i 1997 og sånn.

    Da jeg hadde vært kjempefornuftig, i fire-fem år.

    Da ble det litt kjedelig, å være fornuftlig hele tida.

    Når alle de andre i Oslo hadde så kule liv, og festa og sånn hele tida.

    Så da var det artig å feste litt og dra på ferie og sånn da, som skjedde de siste åra på 90-tallet.

    For da hadde jeg vel ganske bra kontroll på livet mitt.

    Men jeg glemte aldri ansvaret på jobben.

    Jeg fikk bra resultater på jobben, og det gikk vel ganske automatisk etter mange år som leder i Rimi, hvor jeg hadde lært det grunnleggende butikkarbeidet bra, siden jeg hadde gått gradene.

    Så da begynte jeg å ha det litt artig og da, siden det er jo ikke så gøy å bare tenke på jobb og slutte å røyke og såne veldig fornuftige ting.

    Det er jo ikke bra, hvis man aldri har det noe morsomt.

    Sånt er jo relativt.

    Hvis man tenker sånn, at alle andre har det morsomt, men ikke jeg.

    Så går jo det inn på en og.

    Så da begynte jeg å ha det litt morsomt og.

    Og internett hjalp nok på dette, at det var kult å prate med folk på nettet, som ikke var så tøffe i trynet alltid som de vennene og familien og bekjente jeg hadde.

    Det var artig at man kunne prate med folk over hele verden, og få noen nye impulser, som man sier.

    De folka jeg kjente var kanskje litt kjedelige da, så da var det artig at det var mulig å få kontakt med andre folk på nettet.

    Og lese om alt mulig og sånn.

    Så det syntes jeg var veldig artig, å få internett.

    Da fikk jeg kanskje brukt hjernen min mer, det er mulig.

    For jeg hadde nok et ganske kjedelig liv, når det gjaldt ting å bruke hue på, frem til 96-97 da.

    Og det var også artigere å bo i sentrum, enn på Ellingsrudåsen.

    Man kunne gå på antikvariater og kjøpe noen artige bøker f.eks., og sånn da.

    Og man kunne bare gå til alle utestedene i Oslo Sentrum.

    Til Ellingsrudåsen, så måtte man ta nattbuss og sånn.

    Men når man bodde på St.Hanshaugen, så kunne man bestemme seg kl. 2 om natta, at å faen jeg drar på So What og tar meg en øl og se om det er noen damer der.

    (For jeg klarte å sjekke opp en dame på So What første helgen jeg bodde på St. Hanshaugen, som jeg fikk lurt med hjem til Rimi leiligheten, og som plagde naboene med lyder, og som hadde piercing i tunga, så det var litt artig, i 1996.

    Så man kunne ligge å høre på at hu dama dreiv å klirra piercingen mot tenna.

    For jeg hadde en dame i 1990/91 faktisk.

    På Stovner.

    Ei som het Ragnhild, som jeg var sammen med, i et par måneder kanskje.

    Og jeg var vel på besøk hos henne, i leiligheten hennes på Stovner, en 4-5 ganger.

    Og hun var ikke så pen, hun var litt lubben kanskje.

    Men hun var ikke stygg heller.

    Det var da jeg jobba på OBS Triaden det.

    Og hun møtte jeg på Radio 1 club, som det het da.

    Og hun var ganske frekk, så hun begynte å klå nede i buksa mi, på diskoteket.

    Jeg pleide å rote med damer noen ganger, på Radio 1 club, og sånne steder.

    Men ingen av dem var så frekke som hu.

    Men hun var også veldig bra i senga må jeg si.

    Selv om hun ikke var så fin da, som andre damer jeg traff på den her tida.

    Men hun hadde jo egen leilighet, så vi kunne jo holde på omtrent hele natta, hvis vi ville.

    Selv om det ikke var så mange netter jeg var der egentlig.

    Men vi holdt på skikkelig ihvertfall første natta da, og morgenen etter.

    Så da fikk jeg litt teken.

    Jeg var ihvertfall ikke helt grønnskolling lenger.

    Så jeg visste hva jeg skulle gjøre, i 96, da jeg sjekka opp hun dama på So What.

    Men da var det også mange år, siden 91, da jeg var sammen med hun Ragnhild.

    De fem årene jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg ikke en enste dame.

    Så jeg var skikkelig desperat, må jeg si.

    Så jeg orka ikke tanken på at hu skulle ombesteme seg, å gå hjem, eller noe.

    Hun fra So What.

    Så jeg holdt meg veldig kald, og sjekka henne opp, og fikk henne i humør da.

    Før jeg begynte å peise på, som dem sier.

    Så hun dreiv jeg også og peisa hele natta omtrent.

    Men da trengte jeg det, for da hadde jeg ikke hatt noe dame på alle de fem årene jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    Så derfor var jeg veldig forsiktig med henne, hun fra So What, for hvis jeg ikke hadde fått henne i seng, så hadde det vært helt for jævlig, å være så nære med ikke klart å få noe, når det var fem år siden sist jeg hadde hatt dame.

    Så da holdt jeg meg veldig kald, og tente henne skikkelig, sånn at jeg var sikker på at hun skulle la meg få lov å peise på litt, når vi først hadde kommet så langt.

    Så da hadde jeg ikke hatt dame på mange år, som sagt.

    Men første helgen i Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, så klarte jeg å sjekke dame.

    Så hva det kom av, det vet jeg ikke.

    Men det var kanskje fordi at da følte jeg mer mer hjemme i Oslo Sentrum da, siden jeg bodde der selv.

    Men naboene må nok ha hørt det her, for vi hadde på Nirvana – Nevermind, hele natta.

    Vi måtte starte CD-en på nytt, kanskje fire ganger.

    Og jeg tror vi holdt på litt når vi våkna og.

    Så sånn er det når man ikke har hatt dame på fem år, da prøver man å ta det igjen litt, når man først får tak i dame.

    Så det merka nok hun her dama fra So What, og også naboene vil jeg tro.

    Men jeg møtte vel aldri hun dama fra So What igjen, selv om jeg synes jeg så henne der en gang.

    Og noen måneder så hørte jeg noen på So What, prata om meg, bak ryggen, om at jeg hadde klart å sjekke opp hun dama da, som jeg ikke husker navnet på.

    Å da sa han andre bare nei, at det trodde han nesten ikke på, at han ble misunnelig eller imponert eller noe.

    Men men.

    Så jeg likte So What, for de hadde også veldig bra musikk der, og god øl og vel.

    Men jeg klarte aldri å sjekke opp noen fler damer der.

    Eller jeg klarte å sjekke opp to andre damer der, ei med mørkt krøllete hår, og ei med lyst hår, litt seinere.

    Men de fikk jeg ikke lurt med hjem da, for å si det sånn.

    Men hun ene var ganske hyggelig og fin.

    Hun fikk jeg med på date på Blue Munk.

    Og det var da Red Hot Chilli Peppers – Californication, var ny.

    Så da satt vi der og hørte på Red Hot Chilli Peppers og drakk øl da.

    Og da var jeg veldig overarbeida, og gikk ikke ut så mye, så jeg ble i sånn salig humør omtrent jeg da.

    Men så sa hun dama, at hun skulle fortsette å treffe en annen type også.

    Så om hun ville ha meg på si.

    Eller om hun ville droppe meg.

    Det vet jeg ikke.

    Men jeg syntes det hørtes ut som en litt rar ting å si, så jeg spurte ikke hun om hun ville være med hjem.

    For jeg var vel litt hårsår, for avvisning fra damer.

    Så da ble jeg litt fornærma, så da spurte jeg ikke mer om det.

    Men hun var faktisk ganske fin.

    Jeg lurer på om hun egentlig var sammen med ei dame, for hun satt sammen med ei dame, utenfor So What der.

    Men det er mulig hun ditcha meg, eller hva hun gjorde, det var ihvertfall sånn jeg oppfattet det da.

    Men man kan ikke være like heldig hver gang.

    Hun andre, hun med mørkt krøllete hår, hun var litt merkelig.

    Hun fikk jeg telefonnummeret til.

    Så skulle jeg møte henne igjen på So What, en annen dag.

    Så stod jeg utenfor So What, og venta på henne.

    Så dukka Jørn fra Helgeroa opp, som var ansatt på Rimi Nylænde, hvor jeg var ganske nylig blitt butikksjef.

    Så da ville ikke jeg møte henne på So What, siden Jørn var der.

    For det var ikke så artig, å være butikksjef alltid, for man møtte alltid folk fra Rimi på byen, hvis man skulle prøve å sjekke damer f.eks.

    Så det var også et annet drawback ved å jobbe som leder i Rimi.

    Men men.

    Så jeg dro med henne til et annet utested.

    Men hun var skikkelig rar, og skulle ringe mitt i daten.

    Jeg lurer på om hun kan ha vært noe politispaner, eller noe.

    For hun og venninna oppførte seg rart på So What og.

    Og spurte om noe hasj, eller noe.

    Og jeg og Glenn hadde jo kjøpt 5 gram hasj på deling, i 1998, var det vel.

    For vi ville teste hvordan det her virka da.

    For mange på nettet, de sa jo at hasj var mindre skadelig enn alkohol osv.

    Så jeg ville prøve det, for å finne ut hva det var snakk om da.

    Jeg hadde et litt kjedelig liv, i flere år, som forklart, så jeg prøvde å ha det litt morsomt da.

    Men men.

    Men jeg prøvde den hasjen bare en gang.

    Broren min, Axel, som da, i 1998 eller 99, bodde på Vestre Haugen.

    Han mekka den her hasjen da.

    Men ikke alt.

    Men jeg tror han kan ha tulla med pizzaen, sånn at det var noe heroin, eller noe, i den.

    For musikken på radioen ble plutselig den beste musikken jeg hadde hørt noen gang.

    Jeg kom liksom inn i tonene i sangen og sånn.

    Så jeg lurer på om det var hasjen, eller hva det var.

    Jeg ofte tenkt, etter dette, på hvilken sang det kan ha vært.

    Men men.

    Men resten av hasjen ga jeg til David Hjort og de.

    For jeg prøvde hasj en gang hos dem og.

    Og jeg likte egentlig ikke den rusen så bra.

    Jeg bestemte meg for å holde meg til øl og sigaretter.

    Så jeg kjøpte bare hasj en gang, for å teste, 2.5 gram.

    Og da røyke jeg kanskje et halvt gram selv, om ga bort resten.

    Noe sånt.

    Og etter det, så hadde jeg liksom fått prøvd det, så da var jeg fornøyd.

    Så sånn var det.

    Men jeg lurer på de mørkhåra damene på So What kan ha vært noe politispanere.

    For de oppførte seg så døvt.

    Og jeg var litt overarbeida fra jobb, og hadde vel ikke den beste dagen min, jeg bare gikk dit for å ta noen øl.

    Så jeg bare spurte om telefonnummeret av gammel vane omtrent.

    For jeg pleide å sjekke opp kanskje 3-4-5 damer på internett og byen i året, som jeg dro på date med osv.

    Men jeg traff aldri noen som jeg var i noe langvarig forhold med.

    Selv om det var en finsk jente, som var au-pair, i Oslo Vest, som jeg var på tre dater med, var det vel, som jeg traff på internett.

    Hun var med og spilte badmington en gang.

    Og hadde med venninna.

    Men jeg gadd ikke å være med dem i Holmenkollen, og heie på finske skihoppere, for jeg hadde så hektisk liv, og hadde ikke noe ordenlig varme klær som luer og sånn, for jeg gikk ikke i marka om vinteren og sånn.

    Så jeg droppa å være med dem i Holmenkollen, så da tror jeg de ble litt sure.

    Jeg hadde ikke så mye penger heller.

    Men men.

    Men hun dama som jeg møtte på So What, med mørkt krøllete hår vel.

    Jeg tok henne med på en pub oppover i Akersgata og til venstre der.

    Og mens vi satt og drakk øl der, så skulle hun plutselig ut og ringe.

    Skikkelig uhøflig.

    Hun kunne ikke svare telefonen ved bordet, neida, hun løp ut av puben for å svare telefonen.

    Hun svarte ikke engang inne på puben.

    Så gikk vi ut, så spurte jeg om hun skulle bli med opp til meg, så kunne hun få høre den nye jamiroquai-sangen, som hun digga da, som jeg hadde lasta ned på pc-en.

    Men da ble hun potte sur, som om det var det værste hun hadde hørt i hele sitt liv omtrent.

    Så hun hadde kanskje mensen da.

    Eller at hun var noe lesbisk politidame, eller noe.

    Hvem vet.

    Jeg tok det ikke så alvorlig jeg da, for jeg møtte stadig damer på jobb og via nettet og sånn, på den her tida.

    Jeg hadde også ei dame på den her tida, som jobba på en Rimi ut mot Asker, eller noe.

    Hun hadde jeg møtt sammen med David Hjort og dama hans da, på byen, på juleølsmaking 97, med Mack, på en pub i Stortingsgata.

    Så dro vi på Valentions, for David Hjort og dem var litt yngre enn meg.

    Men vi jobba på Rimi Bjørndal da, og jeg prøvde å få litt bra kontakt med han, siden Bjørndal er en veldig hektisk butikk, så jeg trengte å ha bra forhold til de ansatte, for å hindre at det ble misnøye og dårlig samarbeid.

    Så jeg ga han to gratis biletter til juleølsmaking, som butikksjef Kvehaugen ga meg, siden jeg jobbe den kvelden.

    Men da spurte David om jeg skulle møte dem etter jobben.

    Så hadde han tatt vare på en øl, for meg.

    Så fikk jeg den, men da stod dem utafor den puben i Stortingsgata.

    Så møtte vi ei som jobba på en Rimi i Oslo Vest eller Bærum eller Asker, eller noe.

    Og hu var det David som prata med først.

    Men hun hadde vel vært på juleølsmaking hun og, tror jeg.

    Jeg hadde jobba hardt som vanlig, på Bjørndal, og drakk den her juleølen, som gikk rett i huet.

    Så dro vi på Valentinos, jeg og David og hun Heidi og hun dama som jeg ikke kjente fra en Rimi i Bærum, eller noe.

    Så dro David og Heidi hjem.

    Og jeg var rimelig full.

    For det ble noen øl til på Valentinos.

    Men jeg hadde ikke mer kontanter, bare kort, tror jeg.

    Men jeg tror jeg hadde penger hjemme.

    Så ga David meg 50 kroner som jeg kunne låne til Taxi.

    Jeg sa det var greit, for jeg var full, og han trodde jeg hadde sjangs på hun fra Rimien i Bærum.

    Og da var internett ganske nytt.

    Så jeg spurte om hun ville være med og teste internett, og chatte på internett.

    Og det ville hun.

    Så tok vi taxi hjem til meg da.

    Så havna vi i den senga ettehvert, den samme senga som hun med piercingen i tunga var i, et år tidligere, eller noe.

    Det her må ha vært juleølsmaking, julen 1997, vil jeg tippe.

    Jo, det stemmer.

    Men da hadde jeg kobla pc-en til stereoanlegget.

    Og da hadde jeg hatt internett, i et års tid.

    Så da hørte vi ikke på Nirvana, men vi hørte på masse forskjellige Mp3-er.

    Som Smashing Pumpkins – 1979 Moby Remix osv.

    Og sånn som hva het det bandet da.

    De med ‘Sour times’.

    Portishead.

    Og også sikkert de fra Bristol.

    Hva heter de da.

    Eller hvor de var fra.

    Massive Attack.

    Sånn musikk, og mye annet var det jeg hadde på pc-en da.

    Så var nok pc-en kobla til stereoanlegget, vil jeg tippe.

    Så satte jeg mp3-samlinga på repeat og shuffle da.

    Så holdt vi vel på i noen timer vil jeg tippe, uten at jeg husker det nøyaktig.

    Noe sånt.

    Det var ganske digg, musikken var sånn skikkelig chill og hun dama var ganske klar osv., så det var ganske avslappende.

    Så ble vi ferdige, så brant det i nabobygget, som stod tomt.

    Midt på natta.

    Så ringte jeg brannvesenet.

    Så kom de og slukka.

    Så ringe jeg etter drosje til hu dama eller jenta fra Rimien i Bærum.

    Også holdt jeg på å trykke på brannalarmen, i tilfelle brannen skulle spre seg til vårt bygg, så lå ganske nærme.

    Men det brant ikke så mye, og brannvesenet dukka opp ganske raskt, så jeg droppa det.

    Men jeg ga hun dama et par-tre hundre til taxi ihvertfall.

    Og jeg møtte henne vel en gang til, etter det her.

    Men da hadde vi vårs på sofaen og ikke i senga, husker jeg.

    Da bare lå hu der, og rørte seg ikke.

    Og hun hadde langt undertøy og sånn.

    Så hun var litt kjedelig.

    Eller det syntes jeg var litt rart, husker jeg, at hun ikke hadde sånn sexy undertøy, som de andre damene gikk med, hadde jeg sett i vaskekjelleren i Rimi-bygget f.eks., at de nesten bare hadde g-streng truser og bh-er med innlegg, på den her tida.

    Men men, man kan ikke skjønne alt.

    Og det var også på den her tida at det jobba så mange fine damer på Rimi Bjørndal, og jeg flørta litt med et par av de, men prøvde å huske at jeg måtte ta det rolig siden det var på jobben da.

    Men om hun var noe politidame kanskje hun fra So What.

    Hvem vet.

    Man kan ikke vite alt.

    Så jeg var sammen med både hun finske og hun fra rimien på Bærum, på den her tida.

    Men det var ikke noen særiøse forhold da.

    Jeg var også mye på byen og sånn, på den her tida, og jobba mye og ofte hardt, på Rimi Bjørndal.

    For det var ofte mye å gjøre.

    Og drev også mye med data og internett.

    Så jeg hadde ikke tid omtrent til å ha noe seriøse forhold, på den her tida.

    Og jeg hadde ikke hatt så mye morsomt, siden det første året jeg bodde i Oslo, i 89/90, da jeg sjekka opp damer ganske ofte.

    Og det var jo syv-åtte år før det her.

    Så jeg tok det ikke så seriøst, og jeg brukte nok ikke nok tid på de her damene.

    For hun finske sa hun hadde en finsk type, da jeg ringte.

    Og hun fra Rimien på Bærum, hun hadde ikke så lyst til å dra å besøke meg igjen.

    Det var kanskje fordi jeg ikke ville være med henne på noe skoleavslutning, eller noe.

    Hva nå det kunne ha vært.

    Det må ha vært på videregående det tror jeg.

    Jeg er ikke sikker på hvor gammel hun fra Rimien ute i Bærum var.

    Men hun ble jo med oss på Valentinos, og jobba på en Rimi.

    Men hun var kanskje litt ung, sånn 17-18, men jeg så ganske ung ut selv på den her tida, og hadde ikke så mye erfaring fra damer, og det var jo ikke sånn at jeg tvang henne til å bli med.

    Hun hadde jo lyst til å bli med.

    Og jeg dreiv ikke å plagde henne, etter at hun sa at hun ikke hadde lyst til å besøke meg igjen.

    Men jeg tok det ikke så seriøst da.

    Jeg var mer interessert i hun finske og et par av damene på jobben.

    Men det blir alltid vanskelig med damer på jobben.

    Og det ble vel litt mye damer på den her tida, så jeg fikk kjeft av kameraten min Magne, fra skolen i Drammen, for jeg fortalte at jeg dreiv og flørta eller var sammen med fire damer.

    Også noen måneder seinere, så mobba han meg da, siden jeg ikke klarte å bli sammen med noen av dem.

    Men så var det sommerferie, og jeg bestilte restreise til Syden.

    Og havna i Ayia Napa, under fotball, da Norge slo Brasil og sånn.

    Og det var artig.

    Og da jeg kom tilbake, så prata jeg med distriktsjefen Skodvin og butikksjefen Kvehaugen, om jeg ikke skulle bli butikksjef snart, etter mange år i Rimi.

    Og da begynte jeg som butikksjef et par måneder seinere.

    Og da kjøpte jeg meg bil og cd-brenner til PC-en og sånn.

    Og fikk bulk i bilen, for da reiv de det bygget hvor det hadde brent, noen måneder før, da jeg lå og peisa med hun dama fra Rimien i Bærum.

    Så da fikk jeg parkeringsplass i kjelleren under leilighetene i W. Thr. gt, i et halv år, eller noe.

    Selv om den parkeringplassen var litt kronglete, og vanskelig å bruke, for den stod så ulendt til.

    Så jeg fikk en sånn stripe i lakken på bilen.

    Men bilen var ikke ny, det var en brukt Ford Sierra, fra 86, svart metallic.

    Og da jeg fikk bulk i bilen.

    Så ringte jeg Rimis hovedkontor da.

    Og da sa en dame der, at Stein Erik hadde lov to gutter å ha parkering i kjelleren.

    Og tannlegen hadde parkeringsplass der osv., osv.

    Jeg spurte om jeg kunne få parkere bilen i kjelleren siden jeg fikk bulk i bilen da de rev W. Thr. gt. 3 da.

    Og da fikk jeg den kronglete parkeringsplassen da.

    Men da var jeg irritert da jeg ringte.

    Siden jeg hadde fått bulk i bilen.

    Så da var jeg nok litt morsk i stemmen.

    Så det var kanskje derfor hun dama på Rimis hovedkontor plumpa ut med at Stein Erik (Rimi-Hagen), hadde lovt to guttenavn parkeringsplass i kjelleren da.

    Da sa hun det på en måte, som at det var noe galt.

    Som egentlig ikke skulle vært sånn.

    Så sånn var det at jeg fikk høre det, som jeg har skrevet om på bloggen før.

    Så sånn er det.

    Men nå har jeg vel skrevet nok tull, får man regne med.

    Nå er det snart jul og så nå får jeg ta litt pause her vel, før det blir nyttår og romjul osv.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg skrev det, at jeg ikke klarte å sjekke opp noen dame, på Ellingsrudåsen, de fem årene jeg bodde der, fra 1991 til 1996.

    Det nærmeste jeg kom, var den gang jeg gikk hjem fra T-banen.

    Så hørte jeg noen unge damer der som prata.

    Så sa hun ene til en av de andre, de prata om at hun ville gjøre det med mange.

    Så sa hun ene, og nikka mot meg, som gikk forbi, ‘ikke med han vel’.

    Jeg så vel ganske kjedelig ut, etter militæret, overarbeida og med bare kjedelige klær osv.

    Så svarte hu første da, ‘jeg hadde gjort det for en femtilapp’.

    De var vel kanskje 16-17 år, eller noe, de her unge damene.

    Så det var det nærmeste jeg kom å klare å sjekke opp noe dame på Ellingsrudåsen.

    Så der var det ganske harry opplegg og damene var ikke så lette å bli kjent med der.

    Alle ungdommene var en gjeng liksom.

    Men, jeg var jo mer voksen, og jobba og studerte og var i militæret og hadde ekstrajobber og trente og var i militæret osv.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde å menge meg med ungdommene som bodde på Ellingsrudåsen.

    Jeg ble ikke kjent med noen av de lokale folka der, på fem år.

    Men, jeg bodde jo på Ungbo, så det bodde jo unge folk i bofellesskapet, i leiligheten.

    Men det var aldri noen av dem som jeg hadde så mye felles med, så det var ikke sånn at det ble til at jeg prøvde å sjekke opp noen av de damene som bodde på Ungbo.

    Jeg oppførte meg veldig ordentlig og sånn, og det var ingen av de viste noe særlig tegn til å ville bli sjekka opp, og det var ingen jeg likte så særlig heller av dem, så da ble det bare sånn.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    På Ungbo, så bodde det, i 1994 og 1995, tror jeg det kan ha vært, en ung Oslo-jente på Ungbo, på Ellingsrudåsen der, i samme leiligheten som jeg og søstra mi og Glenn Hesler bodde.

    Hun flytta inn etter at Hildegunn og Rune flytta ut, som antagelig var i 1994.

    Hun jenta var kanskje 17-18 år og hadde en afrikansk venninne osv.

    Og ei annen venninne som hadde lyst hår som var farga orange, eller noe, som var der en eller to ganger.

    Men jeg ble aldri så kjent med de her jentene.

    For de var fra Haugerud, eller noe, og de var yngre enn meg.

    Og de hadde en pakistansk kjæreste, eller hva han var.

    Og han skaffa dem hasj og sånn.

    For det var noe som ble ståljet.

    Buksa mi ble stjålet fra tørkestativet og barbermaskinen min ble stjålet fra badet.

    Så jeg fikk nok etterhvert.

    Så en dag så undersøkte jeg rommet til hun jenta.

    Jeg gikk inn vinduet, som stod åpent.

    De pleide å ta øl fra meg i kjøleskapet og.

    Jeg drakk ikke så ofte, men jeg drakk noen øl hvis jeg skulle på byen.

    Så da pleide jeg å ha noen six-packer i kjøleskapet.

    Som egentlig bare lå der.

    Så drakk jeg en six-pack nå og da.

    Men jeg hadde reserve-beholdning da.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, men på rommet til hun jenta, så lå det en lapp fra han pakistaneren da, som var mye eldre enn henne.

    Om at ‘Vi har skaffa. (Hasj tror jeg). og noe mer greier om at hun og en annen jente skulle møte dem der og der, eller noe).

    Så de var kanskje under kontroll av de her pakistanerne.

    Men jeg var jo ikke fra Oslo, og jeg var ikke så vant med jenter jeg ikke kjente.

    Så jeg prata aldri med dem om sånt.

    Men men.

    Men en gang, et par år seinere, så hadde jeg og søstra mi vært og besøkt moren vår i Drøbak, eller noe sånt.

    Og da dro vi til Oslo City.

    Og da var hun unge jenta der.

    Og da begynte søstra mi å spørre henne mye spørsmål og sånn da.

    Som jeg ikke skjønte noe av.

    Jeg hørte ikke hva søstra mi spurte om, og hva hu jenta svarte.

    Og hu sa ikke hei til meg engang hu jenta.

    Jeg husker ikke hva hu het, men hun bodde på rommet nærmest stua.

    Så det er mulig hun var noe pakkis-hore eller noe da, det var hun nok, som broren min Axel ville ha kallt det.

    For hun ville nok ikke turt å prate med meg om det her.

    Eller noe sånt.

    Og en gang hadde hun en pen venninne på besøk fra Haugerud, eller noe.

    Veldig smekker venninne.

    Og hun satt seg ut i stua, med meg, og så på TV.

    Men da kom hun jenta som bodde der, ut og kjefta på hun jenta fra Haugerud.

    For da satt de to pakistaner-vennene deres inne på rommet til hun jenta, så da var hun andre jenta uhøflig da, siden hun satt seg i stua og så på TV, ute der hvor jeg satt.

    Så måtte hun gå inn på rommet der igjen da.

    Og hun banka en gang på døra mi og skulle låne øl da.

    Men jeg prøvde meg aldri på noen dem, selv om spesiellt hun ene var veldig smekker.

    Men, dem var liksom ikke som jentene jeg var vant med fra Bergeråsen osv.

    De var mer mutte osv.

    Så jeg fikk aldri noe særlig kontakt med dem.

    Hun venninna som hadde farga håret orange, som var der en gang eller to, hun virka ganske normal.

    Men etter militære, så forrandra jeg meg litt, og ble kanskje litt tøffere, eller noe, så jeg var ikke så vant til å ha med damer å gjøre osv.

    Så jeg var ikke så flink til å prate med de her unge damene.

    Men men.

    På jobben var jeg også sånn, som jeg ble lært opp til, at jeg var litt morsk og sjefete da.

    Pluss at jeg var litt tøff fra militæret.

    Så det var ikke sånn at jeg prata så mye med de her jentene fra Oslo som bodde der osv.

    Jeg fikk rett og slett ikke så bra kontakt med de, at vi var på samme bølgelengde liksom.

    Vi levde vel i to forskjellige verdener, vil jeg tro.

    Så hva hun Oslo-jenta og søstra mi prata om ved inngangen til Oslo City der, det vet ikke jeg.

    Men om det var noe om noe mafia-greier, eller noe da.

    Det var nok noe som jeg ikke skulle høre eller forstå noe av.

    Men hva det var, nei det veit jeg ikke.

    Men hun jenta husker det kanskje, eller søstra mi, det er mulig.

    Det skal jeg ikke svare på, hva det var som foregikk.

    Søstra mi prata liksom ned til hun her jenta.

    Og var ganske tøff i mimikken osv.

    Og begge var ganske mutte.

    Så her var det tydelig at det var noe om utenlandske gutter og sånn, tror jeg, som jeg liksom ikke skulle blande meg i, for da var jeg vel rasist da, som søstra mi pleide å slenge beskyldninger om, om folk i familien, i hytt og pine.

    Men nøyaktig hva det var snakk om, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som veit.

    Det er mulig.

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20terroriserte%20berger%C3%A5sen&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Det er nok ikke riktig.

    Det er ganske historieforfalskning, vil jeg si.

    Jeg var en rolig gutt, som for det meste satt hjemme og så på TV eller leste avisa eller programerte dataspill.

    Når jeg gikk ut døra, så gikk jeg bort til bestemora mi, for å spise mat der og besøke henne, eller jeg spilte fotball for Berger IL, knøtter til og med guttelag vel.

    Noe sånt.

    Eller jeg kjørte på fjorden med båten til Haldis, etter at fattern lærte meg det, selv om det var noe tull med den ene bensintanken.

    Men men.

    Eller jeg skøyt med luftgevær, men det gjorde jeg ikke på Bergeråsen, for der var det for mange mennesker.

    Så jeg tok med luftgeværet bort på Sand, hvor bestemora mi bodde.

    Så hadde jeg luftpistolen på Bergeråsen.

    Men den var det ikke så bra futt i, så den var mer som en ertepistol omtrent.

    En kraftig ertepistol kanskje.

    De eneste gangene jeg ikke satt rolig og så på TV og leste avisa osv, det var en gang da Ditlev og Geir Arne, kom bort til Bergeråsen, fra Sand, hvor de bodde.

    Og da syntes jeg de var for nærme huset mitt.

    For de var uvennene mine, de her, Ditlev og Geir Arne, fra klassen og også fra Sand.

    Og da tok jeg noen kinaputter, ganske små, som jeg hadde kjøpt i Sverige, var det vel, en gang på 80-tallet.

    Jeg tror det var den gangen vi var i Sverige med Runar og Ove og de.

    Noe sånt.

    Og noen av de kinaputtene passa inn i luftpistolen.

    Så da putta jeg et par kinaputter inni luftpistolen, og skøyt i retning av Ditlev og Geir Arne da.

    Altså jeg putta kinaputtene inni luftpistolen, med lunta ut av røret.

    Og så tente jeg på lunta, og venta litt, og så skøyt jeg da.

    Og da føyk kinaputten 5-10 meter gjennom lufta da, og smallt da.

    Så det var litt morsomt.

    Men det var sånne små pingle-kinaputter nærmest, så de gjorde nok ikke stor skade.

    Kanskje hvis man fikk med i øye, eller noe.

    Men jeg likte ikke at disse fiendene mine, Ditlev og Geir Arne gikk så nærme leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, så jeg ville vel gjerne markere det da, at dem gikk litt for nærme.

    En annen gang, så kasta Lille-Oddis og Lisbeth og Bente Wåge, (eller hvordan etternavnet skrives)..

    De bombaderte et av stuevinduene i leiligheten min, med snøballer.

    Det her var vel et par år etter det med kinaputtene.

    Og da hadde jeg sånn signalpistol, som jeg hadde kjøpt på Tybring-Gjedde, en gang jeg var med onkelen min, Håkon, og bestemora mi, for å kjøpe julegaver, før jul en gang på 80-tallet da.

    Så da skøyt jeg en sånn signalbluss over de her Lille-Oddis (som var noen år yngre enn Store-Oddis, som også var en av naboene. Begge bodde i sosial-leiligheter, som leiligheten min vel bokstavelig talt var omringet av).

    Men men.

    Så da skreik hu Bente eller Lisbeth da, eller hvem det var.

    Men da hadde dem kasta kanskje 50 snøballer på vinduet.

    I hvertall 20-30.

    Men stort sett, så levde jeg i fred og fordragelighet med de ungene som bodde i de kommunale sosialstøtte leilighetene rundt min leilighet.

    Jeg sa fra hvis de gikk på den muren som skillte hagen der jeg bodde fra sosialboligene da.

    Der hadde dem fått lov å gå før.

    Men jeg reagerte bare automatisk da.

    Jeg likte ikke at dem gikk der, for det var nesten som at dem gikk i hagen min.

    Så dem ble vel litt furtne pga. det.

    Men ellers, så bodde jo jeg i Leirfaret, fra 81 til 89, (jeg bodde i Hellinga fra 79 til 81).

    Så jeg bodde i Leirfaret i 8 år.

    Så det var kanskje 3-4 ting som skjedde, på 8 år.

    Så det var egentlig ingenting.

    Jeg gikk stort sett greit overens med de ungene fra sosialboligene.

    Eller, vi tolererte hverandre.

    Vi hadde ikke noe med hverandre å gjøre.

    Jeg lot dem være i fred, og dem lot meg være i fred.

    Vi levde i to forskjellige verdener, selv om vi var naboer.

    Jeg hadde TV, vhs-spiller (den første ble kjøpt i 1980), datamaskin, stereoanlegg, vannseng, brusmaskin, flere frysere, egen hage å spille fotball i, videokamera, stort amerikansk flagg på rommet som fattern kjøpte i Karlstad i 81 eller noe. Han ville egentlig kjøpe søsstatsflagg til meg, men det ville ikke jeg ha, for det flagget kjente jeg ikke så bra igjen. Jeg skjønte det flagget ikke var helt politisk korrekt. Så da sa fattern at det var greit av vi kjøpte Stars and Stripes. Jeg hadde to soverom, for fattern brukte aldri sitt rom, for han bodde nede hos Haldis, så det rommet tok jeg over.

    Jeg hadde to TV-er faktisk.

    (en jeg hadde kjøpt selv for stipendet første året på vgs.

    Som jeg brukte til C128, og en Sharp-datamaskin før det).

    Etterhvert kjøpte jeg mitt eget stereoanlegg og, så da hadde jeg to av de.

    Og jeg kjøpte egen VHS, så da hadde vi vel to av de og.

    Og fjernstyrt bil, og fikk alltid penger av fattern til mat, så jeg spiste alltid godteri og pizza og cola.

    Og kjøpte aviser og tegneserier og alt mulig.

    Og vi dro ofte på ferie og fikk alt mulig godteri og sånn, når Haldis og faren min var i utlandet.

    Men jeg bodde jo aleine fra jeg var ni, så klær og sånn brydde jeg meg ikke noe om.

    Så jeg tror ikke folka på skolen f.eks., skjønte hvor bortskjemt jeg var med ting.

    Men jeg hadde jo bodd hos muttern i Larvik, til jeg ble ni.

    Så jeg var ikke vant til å være bortskjemt, før jeg flytta til Berger, så jeg mista vel aldri helt bakkekontakten.

    Og jeg hadde egen stue og eget kjøkken da.

    Med oppvaskmaskin til og med, fra midt på 80-tallet vel.

    Og vaskemaskin og tørkeskap og tørketrommel.

    Og utendørs bod, med fryser, og også en fryser på det gamle rommet mitt.

    I fryserne la Haldis noe kjøtt uten ordentlig emballasje.

    Så det rørte aldri jeg, og det her bemerka også farmora mi, at Haldis la kjøtt i de fryserne som ikke hadde emballasje osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo jeg hadde noen katter og sånn, og søstra mi flytta opp dit, det 8. året jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Og sykkelen min ble stjålet da, en Apache-sykkel, som morfaren min, Johannes, kjøpte til meg, i Larvik, i 1978, må det vel ha vært.

    Den ble stjålet i Leirfaret der, i 1982 eller noe kanskje.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg den gamle Peugot-racesykkelen, til fattern.

    Som stod i utendørs-boden der.

    Det var også to innendørs-boder, en gang, og en do og et bad.

    Så det var en tre roms leilighet.

    Så det var ikke så galt for en 11-årig gutt, å ha alene.

    Det var den Peugot-sykkelen som faren min brukte, da han traff Jan Snoghøj, som da var 16-17 år.

    Og som også var med i sykkelklubben.

    Som faren min plutselig meldte seg inn i.

    Så var han med der et par ganger vel, så inviterte Jan Snoghøj, som altså var kanskje 16-17 år, han inviterte faren min ned til moren sin.

    For han trodde at faren min kunne passe for moren hans.

    Og etter det, så flytta faren min ut fra Hellinga, og ble boende i Havnehagen, de resterende årene jeg bodde på Bergeråsen, fra 1980 til 1989.

    Så sånn var det.

    Så de naboungene, de var nok kanskje litt misunnelige på meg, for at jeg hadde egen hage og sånn.

    Men, dem skjønte nok at jeg bodde aleine der, og at det ikke var så artig for en 11-åring, og lure på hvorfor han måtte bo aleine i en leilighet, og ikke fikk bo nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis og Christell og Jan og Viggo, og etterhvert søstra mi Pia, som bodde der.

    Så de var nok egentlig ikke så misunnelige.

    De var vel vant til at Stenberg-familien bodde der.

    Og de gikk ikke på sosialen tror jeg, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Men men.

    Så jeg terroristerte nok ingen der.

    Men folk visste nok at jeg hadde mye familie osv., på Bergeråsen, og også på Sand.

    Så folk hadde litt respekt for meg.

    Og på nedre der, så var det mest unger som var yngre enn meg, siden byggefeltet ble bygget rundt 1972 vel.

    Og jeg var født i 1970.

    Så det var nesten ikke noe bråk på nedre, da jeg bodde der.

    Som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var værre på Sand, hvor jeg måtte være obs på Ditlev og Geir Arne hele tida.

    Men de var vant til å være uvenner med meg, og jeg var vant til å være uvenner med dem.

    Så det gikk stort sett grei, sånn at jeg fikk en snøball hivd etter meg noen ganger og sånn.

    Men dem visste at dem burde være litt forsiktige, ihvertfall hvis dem møtte meg en mot en.

    Men Geir Arne og Ditlev de var ikke så ofte aleine, de hang oftest sammen med noen.

    Men de hadde litt respekt for meg, de turte ikke å kødde for mye med meg.

    Ditlev ble tatt for å stjele i matbutikken på Sand der, og det var vel ikke så gøy for han, for det var den enste butikken der.

    Jeg og Ulf pleide å stjele marsipan der, for det var lett å stjele.

    Men jeg stjælte mest i Larvik, for det hadde vært for flaut hvis farmora mi fikk høre at jeg hadde blitt tatt for stjæling f.eks.

    Men jeg kunne også bare krite på faren min, i butikken på Sand, de få gangene jeg eventuellt ikke hadde penger, som ikke var så ofte.

    Så jeg stjal nesten aldri i den butikken.

    Men Ulf han rappa alltid marsipan, for det var helt innest i butikken, ovenfør brøda der.

    Og der kunne ikke kassadama se kundene.

    Så dro vi hjem til meg, i Leirfaret å delte en sånn 500 gram pakning med marsipan da.

    Som jeg alltid har syntes var digg osv.

    Men men.

    Og da skulle Ulf slutte å røyke osv., og bli ordenlig, sånn som meg, når han var kamerat med meg, en kort periode, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så jeg var nok kjent som en av de ungene eller ungdommene som var ordentlige på Bergeråsen.

    Som heller roa det litt ned der, enn å lage mye bråk osv., hvis jeg skal tippe selv.

    For jeg havna aldri i ordentlig bråk med noen på Bergeråsen.

    Og egentlig aldri på Sand heller, selv om jeg og Geir-Arne slåss litt, så var det sånn at jeg jagde han, og han en gang traff meg med et slag i tryne.

    Det skjedde kanskje 3-4 sånne hendelser på 10 år.

    Så det var stort sett rolig å bo på Bergeråsen og å gå bort til Sand hver dag.

    Da hadde jeg nesten to steder jeg bodde der, og måtte gå gjennom området til Ditlev og Geir Arne to ganger hver dag, for å komme til og fra farmora mi da.

    Men jeg syntes jo mye av nedre på Bergeråsen, og langs riksveien bort til huset til faremora mi, helt bortest på Sand.

    At det var nesten også litt mitt område, syntes jeg.

    Dem kunne ikke si noe på Sand, på at jeg besøkte farmora mi, og verkstedet der faren min jobba.

    og det bodde ikke så mange eldre ungdommer, i den nedre delen av Havnehagen, eller fra S-svingen og ned på Nedre.

    Og heller ikke på Sand.

    Så jeg gjorde som jeg ville både på nedre og på Sand.

    Selv om jeg sjelden gikk oppover mot øvre på Bergeråsen, over S-Svingen.

    Men jeg hadde egentlig ikke noen fiender på Bergeråsen, og heller ikke på Berger.

    Og heller ikke i Svelvik eller i Sande.

    Og heller ikke i Drammen.

    Det var Odd Einar da, i klassen, på Øvre.

    Men jeg var nesten aldri på Øvre, og Odd-Einar var mye greiere etter skolen, enn på skolen.

    Så han ble kanskje påvirka av Ditlev og Geir Arne da.

    Men dem turte ikke å gjøre noe mot meg, det ble en snøball nå og da.

    Og en luftgeværkule som susa forbi huet mitt en gang.

    Men dem var som sagt ganske feige og turte bare å kødde hvis dem var to.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke en som terroriserte Bergeråsen.

    Men jeg ble terrorisert selv, av Geir Arne og Ditlev og Odd Einar.

    Men det var mest i friminuttene og sånn, på ungdomsskolen.

    Hvis jeg møtte dem etter skolen, så turte dem som oftest ikke å gjøre noe.

    Men på skolen ble jeg mye mobba, det ble jeg.

    Men etter skolen, da var det veldig sjelden at noen turte å kødde med meg.

    Jeg fikk kanskje en snøball etter meg i året.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde problem med familien da, med at jeg måtte bo aliene osv.

    Så jeg bestemte meg for å flytte til Oslo, for å studere, fra 1989, for å komme unna Haldis og faren min osv.

    Og også Christell og Jan da, for jeg ble behandla dårlig av dem, mente jeg.

    Det var nesten som noe apartheid, at jeg var mindreverdig, i forhold til dem

    Så det ville jeg bort fra da.

    Og faren min ville også det, at jeg skulle flytte til Oslo for å studere.

    Så da ble det sånn.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988, da hadde hun også bursdag, første juledag vel, og det var da hun fyllte 17 da.

    Så da hadde hun vært ute og flydd i noen år allerede, for Christell og Pia hadde det ganske fritt, så de gjorde vel hva de ville omtrent.

    Og det var i 1988.

    Men fra 1979 til 1988 så bodde ikke jeg og søstra mi på samme sted.

    Jeg bodde jo i Hellinga og i Leirfaret på Bergeråsen.

    Men søstra mi bodde fram til 1982 eller 83, var det kanskje, i Larvik, hos moren vår.

    Og fra 83 ca., så bodde hun hos faren min, i Havnehagen, i huset til Haldis.

    Så fra høsten 1979 til sommeren 1993, da jeg dimma fra militæret, så bodde søstra mi og jeg på samme sted, i bare et halvt år, i 1989.

    Det var på 14 år det.

    Men mormora mi, i Nevlunghavn, hun sier at det er min feil, at søstra mi havna litt på skråplanet og dreiv med litt utagerende festing, eller hva man skal kalle det, eller først og fremst at hun ble alenemor.

    Eller hun klager vel egentlig på det at oldebarnet hennes er halvt somalisk.

    Og kjefter og klager på meg for det, siden søstra mi bodde samme sted som meg, da hun fikk en sønn da.

    Men, i de 14 årene før dette skjedde, så bodde jo søstra mi på samme sted som meg, i bare et halvt år.

    Og søstra mi er bare et år og fem måneder yngre enn meg.

    Så at jeg skulle være som en slags far for Pia, som bestemor Ingeborg vil ha det til da.

    Det er nok langt fra sannheten.

    Søstra mi hadde drivi med diverse flying og aborter osv., i mange år før det her.

    Sikkert siden 1985 eller noe.

    Altså en ti års tid før hun fikk Daniell.

    Så hun mormora mi, hun er ikke helt oppdatert på hvordan den nest eldste barnebarnet hennes, Pia, har blitt oppdratt osv.

    Men det er kanskje Pia som forteller røverhistorier til Ingeborg.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Det er mulig.

    Pia hadde jo en abort da, i 1986 eller noe, som 14-15 åring kanskje.

    Hjemme i senga si i Havnehagen.

    Så hun er ikke så uskyldig som bestemor Ingeborg vil ha det til.

    Neida.

    Bestemor Ingeborg tror at Pia er så uskyldig nå, i 2008, som 36 åring, 20 år etter at hun hadde abort, at hun ikke vet hva en gigolo er.

    Så her er det noe som ikke stemmer.

    At Pia har fått Ingeborg til å tro at hun er et englebarn, og skylder på meg hvis bestemor blir sur fordi hun fikk en ‘utenlandsk’ unge utenfor ekteskap da.

    Men det er nok Pias eget verk, på alle mulige måter, og det har ikke jeg noe med.

    Jeg syntes at Keyton virka helt uansvarlig som far.

    Han smatta og jobba vel ikke og stjal joggeskoa mine og sånn.

    Så jeg ville ikke at Pia skulle ha unge med Keyton, så jeg spurte henne om hun ikke skulle ta abort (igjen).

    Men det ville ikke Pia.

    Jeg sa til og med det her til Christell, at hun måtte hjelpe meg å overtale Pia til å ta abort, da hun var sånn tre måneder på vei, rundt juletider 1994 må det vel ha vært, da vi var i Drammen.

    Men Pia hørte ikke på Christell, og hun hørte heller ikke på meg.

    Så dette med å ha et barn utenfor ekteskap, med en tilsynelatende kriminell og uansvarlig far.

    (Siden han stjal skoa mine f.eks).

    Det er Pias eget verk, og avgjørelse, fullt og helt.

    Så at jeg skal få skylda av bestemor Ingeborg, for at hun ikke liker det, det er helt på trynet.

    Så her er det noen falskspillere i familien, vil jeg si.

    Så det er nok søstra mi, Pia, vil jeg tro.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 1988. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1988 mener jeg det var.

    Da jeg og tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen min, hvis det er noe som heter det, siden Øystein egentlig er adoptert fra Korea), fra Lørenskog, var på språkreise i England.

    (Vi var også å besøkte de samme folk to år seinere, så det kan eventuellt ha vært i 1990 det her og, men jeg tror nok at det var mest sannsynlig i 1988).

    Det som skjedde var at siste dagen, før vi dro tilbake til Norge.

    Så fikk Øystein et sånt tips, av kona i vertsfamilien, Tina.

    At å gå på videobutikken, i Shoreham-by-sea, og låne maks antall filmer og ta de med tilbake til Norge.

    Jeg var med i videobutikken da.

    Og Øystein lånte vel tre filmer.

    Det er mulig jeg lånte en og, (eller, de ble vel lånt i navnet til Øystein, men at en av filmene muligens havnet hos meg på Bergeråsen da. Det er mulig), for jeg var vel ikke så voksen på den her tida, så jeg var med i butikken og sånn.

    Selv om jeg slutta med sånne ting, som å snike på t-banen osv., etter at jeg flytta til Oslo i 1989.

    Men men.

    Så det var vel litt på kanten.

    Men dette her var før internett osv., så det var vel den eneste måten å få tak i VHS-filmer billig.

    Det er mulig.

    De kosta ofte mange hundre kroner, men å leie de kosta vel bare 3-4 pund, eller noe.

    Så det var bare noe jeg kom på nå og fikk noe flashback til, for det var flere ting som foregikk i de feriene, som jeg har skrevet om på bloggen osv., så da tenkte jeg at da skjønner man at de i vertsfamilien, (og Øystein), at det var ikke sånne som gikk i søndagsskolen hver søndag tror jeg.

    Ihvertfall kunne de kanksje gått oftere.

    Men men.

    Samme det.

    Bare noe jeg kom på.

    Jeg og Øystein, vi bytta familie, så jeg burde egentlig ikke klage.

    For den første familien vi bodde hos, den var sånn, at der bodde det en dame som lå i sykeseng i et hjørne i stua, og som ble regelmessig bedøvet eller dopa ned.

    Dette var med EF Språkreiser, i 1988, men jeg husker ikke navnet på veien akkurat nå.

    Men det var King et eller annets road, i Shoreham eller Soutwick da.

    Så ble det sånn at vi flytta derfra til en annen familie da.

    Pga. at vi gikk ikke særlig bra overens.

    Jeg ble slått ned der en kveld husker jeg, i Brighton, eller jeg fikk meg en på tryne.

    På hovedtorget i byen, som het Churchill Sq.

    Av en engelsk ungdom som bare løp forbi og ropte ‘I got one’, ‘I got one’.

    En som jeg aldri hadde sett før.

    Men alle studentene på torget ble terrorrisert av en gjeng med engelske ungdommer da, som startet slåsskamper helt tilfeldig da.

    Så sånn var det.

    Men overhørte jeg og Øystein, at hu kona og mannen i huset, i den første familien som hadde hun dama i sykeseng i stua, at de forstod de engelske ungdommene, siden vi studentene hadde så mye penger.

    Så da ble jeg litt irritert da.

    Og en gang så skulle jeg se fotball-EM, i stua, for jeg hadde fått lov å se TV de årene jeg hadde vært på språkreise i England før, i 1985 og 86. (I 1987 så dro jeg ikke til England, for da dro jeg og søstra mi på ferie til tanta vår i Sveits).

    Men mens jeg satt i stua, (som egentlig lukta litt rart, fra hu dama i sykesenga. Kursleder Paul Wilkie, en amerikaner med mørkt hår som snakka norsk, han sa da vi skulle flytte at det lukta kattepiss i huset, men det trodde jeg da var mest fra hu dama i sykesenga i stua. Og jeg sa at jeg trodde det kanksje var en slektning. Men jeg visste jo egentlig ikke det da. Men men).

    Det som skjedde var at like før fotball-EM kampen begynte, så reiste hu dama seg sånn halvveis opp i senga, i sånn panikk omtrent, og begynte å lage sånne panikklyder, selv om hu ikke kunne prate.

    At noe var galt da.

    Hu var vel kanskje i 40-åra, eller noe, hu dama. Hva vet jeg.

    Men da så kom hu kona i huset og dopa ned hun i sykesenga da.

    Og heiv meg ut av huset.

    Jeg fikk ikke lov å se på fotball-EM lenger, enda jeg hadde sitti der i 15-20 minutter kanskje, og fulgt med på EM-sendingen da.

    Så jeg lurer på om noe var galt med hu dama i sykesenga.

    Og jeg og Øystein fikk ikke nøkler, som jeg hadde hatt hos de andre vertsfamiliene jeg hadde bodd hos i England.

    (Det første året i Brighton, så havna jeg hos samme vertsfamilie med en som het Frederik Axelsson fra Gøteborg, på min alder, og jeg gikk mye på byen med de svenskene, selv om det var året jeg fyllte 15, så fikk vi servering overalt. Så det er mulig de folk skjønte seg på sånt. Men der sa familien, en lærer med indisk kone vel, at de trodde han svensken hadde dårlig inflytelse på meg osv., så vi måtte flytte.

    Men i 1986, da bytta jeg ikke vertsfamilie. Så det var bare to ganger av tre at jeg bytta vertsfamilie.

    Men men.

    Jeg var jo vant til å bo aleine, på Bergeråsen, så det var kanskje ikke så rart at det skjærte seg noen ganger.

    Men da bodde jeg tilsammen altså hos fem vertsfamilier da.

    Og den her familien med hu dama i sykesenga i stua, de var de eneste hvor vi ikke fikk nøkler, mener jeg å huske.

    Så da vi skulle spille fotball, så måtte jeg og Øystein klatre inn vindu, i huset og så hente fotballtøyet da.

    Men men).

    Så det var et par ting som skjedde på den ferien i 1988.

    Men sånn er det.

    Jeg og Øystein var også på EF Språkreiser gjenforeningsfest, like før jul, i 1988.

    Det var det året jeg var russ, så det var en del festing det året.

    Søstra mi og stesøstra mi Christell, var også der, for de var i Bournemouth, samme sommeren, i 1988.

    Og på den festen, som var i Sjølyst-hallen, så skjedde det også et par ting.

    Øystein skulle banke opp kursleder Paul Wilkie, som var dobbelt så stor, eller tre ganger så stor, som Øystein.

    Så han stod i karatestilling, i 5-10 minutter, og skulle slå Wilkie i magan.

    Men jeg prøvde å roe det.

    I 1990, da jeg og Øystein var i Brighton, så skulle også Øystein banke Wilkie.

    Men han forklarte ikke hvorfor.

    Men men.

    Søstra mi og Christell hadde noen pene venninner som jeg prata med på Sjølyst der.

    Blant annet ei fra Oslo, med lyst hår, som var veldig fin, mener jeg å huske.

    Og hu var visst niesa til Sylvia som bodde på Bergeråsen.

    Så etter den festen.

    En gang jeg gikk i butikken på Sand.

    Så var Sylvia der, og da hilste hu meg fra niesa si.

    Så nevnte jeg det her for søstra mi da.

    At hun venninna hennes fra Bournemouth, som var niesa til Sylvia, at hun virka fin osv., og at jeg var litt interessert i få høre mer om henne da.

    Men søstra mi, som flytta opp til meg i Leirfaret på den her tida.

    Hu sa bare at hu niesa til Sylvie var litt sånn ‘at hun lå med alle’.

    Så det var ikke sånn at søstra mi ga meg telefonnummeret til hun niesa til Sylvia, eller noe.

    Neida, det stoppa helt opp det greiene der.

    Så det er ikke alltid at det er så hjelp å ha søstre som kjenner damer osv.

    Det kan like gjerne gå andre veien også det, virker det som.

    Uten at jeg vet om det greiene.

    Men jeg tror ikke hun jenta hadde giddi å hørt med tanta si, om å hilse til meg, hvis hun var sånn at hu bare lå med alle.

    Da hadde hu vel ikke turt det kanskje.

    Uten at jeg er noe ekspert på sånt.

    Men jeg så aldri hu niesa til Sylvia igjen da.

    Det var bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.

    Det skjedde alltid noe på de her språkreisene, og Øystein han var jo sånn at han fant alltid på noe han og, så det det var ikke like kjedelig som det kunne være, å være hjemme på Berger hele sommerferien, eller bestemor Ingeborg i Nevlunghavn.

    Men men.

    Før vi dro på den her språkreisa.

    Så hadde jeg og søstra mi, vært hos muttern, i Tønsberg.

    På Borgheim het det vel, i Nøtterøy.

    Og dem tok meg med på Hennes og Mauritz eller om det var Cubus, i Tønsberg sentrum, og kjøpte klær til meg.

    (For det her var før jeg ble så særlig interessert i klær egentlig.

    Dette her kan ha vært to år før, men jeg tror det var i 88.

    Og da kjøpte de en hvit jakke og en hvit bukse til meg.

    Det var kanskje i 1986 det.

    Bare at jeg hadde med de klærna i 88 og?

    Ikke spørr meg.).

    Så jeg husker jeg gikk på fotballtrening, i Brighton, i 1988, for vi spillte et par fotballkamper der, og da gikk jeg i de klærna.

    Og da var det noen som brant hull i buksa.

    Med en sigarett.

    Mens jeg spillte fotball da.

    Jeg tror det kan ha vært de folka fra Hammerfest, eller noe.

    Det er mulig.

    Men jeg gikk i den buksa alikevel husker jeg.

    Jeg var sånn at jeg var vant til å bare bruke de klærna jeg fant i klesskapa osv.

    Jeg var ikke så interessert i klær osv. da.

    Selv om da jeg flytta til Oslo, i 1989, og da jeg gikk på skole i Drammen og Sande, i 86-89, da begynte jeg å kjøpe noen klær selv da.

    Så det var egentlig litt rart det, at muttern og søstra mi absolutt skulle få det for seg at jeg trengte noen nye klær, i 1988.

    For dem pleide aldri å bruke tid på å hjelpe meg med noe.

    Men da skulle begge to bli med på Hennes og Mauritz i Tønsberg gitt, og jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt, dem fant hvit bomullsjakke og hvit bomullsbukse, og jeg hadde ikke stemmerett.

    Så sånn var det.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    (Det var kanskje i 86 eller 87 og det, med at muttern og søstra mi skulle kjøpe klær.

    Det er mulig.

    Men men).

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet.

    Det var kanskje i 1987 eller noe, da Ulf Havmo dukka opp på døra mi i Leirfaret og lurte på om jeg skulle være med på Fremskrittsparti-laget, som dem nettopp hadde starta i Svelvik, var det vel.

    (Jeg lå vel nærmere Høyre enn Fremskrittspartiet, men fattern stemte Fremskrittspartiet da, så da ble jeg litt prega).

    Jeg vet ikke hvorfor Ulf skulle ha med meg.

    Vi pleide å spille fotball osv., på Berger IL, noen år før det her.

    Men en gang så lånte han 300-400 av meg, og ga dem ikke tilbake.

    (Men jeg hadde alltid mye penger liggende, for jeg fikk mye penger til mat osv., av fattern, og noen ganger sparte jeg noen av pengene da.

    Så det var ikke verdens undergang for meg.).

    Og en annen gang så begynte han å slåss, i gangen i leiligheten min, da han skulle hjem.

    Og trøkte beina oppi magan på meg.

    Jeg pleide å banke han, et par år før, men da var han såvidt sterkere da, når det her skjedde.

    Vi var like tynne, men Ulf var skikkelig senesterk da.

    Så sånn var det.

    Men jeg fikk som nevnt mye penger av faren min, til å kjøpe mat, siden jeg bodde aleine i Leirfaret der.

    Og da kjøpte jeg mye godteri og potetgull og cola osv.

    Så da hadde jeg litt fett på magan, ellers hadde det ganske gått litt værre ut over noen innvoller osv.

    For han Ulf lå med ryggen mot veggen og trøkte beina inn i magan min.

    Så det var litt spesiellt.

    Men jeg fikk aldri spurt han hvorfor han gjorde det.

    Og jeg fikk aldri spurt om hvorfor han ikke leverte tilbake de 300-400 kronene heller.

    Men men.

    Så da han et år eller to seinere, dukka opp på døra og skulle ha meg med på Fremskrittsparti-møter osv.

    Da takka jeg nei til det.

    Jeg vet ikke hvorfor han skulle ha meg med.

    Kanskje det var fordi jeg var en av de flinkeste i klassen, selv om jeg hadde mye fravær og hadde masse andre interesser enn å gjøre lekser.

    Kanskje det var fordi at jeg var flink til å vinne diskusjoner osv., og noen ganger rette på lærere.

    Det er mulig.

    Nå skryter jeg litt her, men jeg prøver bare å forklare hvordan ting var da, siden noe tydeligvis er galt, siden jeg ikke får rettighetene mine, av myndighetene.

    Så noe var det vel.

    Jeg vet ikke om Ulf gikk på mange møter i Fremskrittspartiet der.

    Jeg synes vel Frp var litt harry eller useriøst kanskje etterhvert.

    Så jeg gikk på noen møter i Unge Høyre osv., sammen med en fra siste år på videregående, som jeg gikk i Drammen, som het Magne Winnem, i 1990 var det kanskje, det første året, etter at jeg flytta fra Berger til Oslo.

    Men jeg tenkte, at jeg kunne jo ikke nok om livet og samfunnet.

    Og jeg var ganske vant til å dominere litt, i klasserommet, i diskusjoner og ved å rette på lærere og sånne ting.

    Jeg var ganske selvsikker da, når jeg svarte på spørsmål i timen osv.

    For jeg hadde vel god hukommelse og sånn da, og jeg behøvde ikke lese mye i boka før jeg fikk med meg kjernen av det som stod der da.

    Så jeg var litt redd for at jeg skulle begynne å dominere Unge Høyre-møtene for mye.

    Uten at jeg egentlig syntes at jeg hadde så peiling, på det jeg snakka om.

    Dvs., jeg hadde jo ikke så mye erfaring fra arbeidslivet og samfunnet osv.

    Men allerede på første eller andre møte, så skulle dem høre hva jeg (og Magne) mente, om valgkamp-kampanjen til Unge Høyre, foran valget i 91, var det kanskje.

    Så jeg syntes det var litt ‘far-out’, hvis det var sånn som det virka, at de forrandra hele Unge Høyre-kampanjen, etter det jeg sa.

    Enda jeg hadde jo bare sitti noen år på skolebenken for det meste.

    Så da frika jeg litt ut, så da hadde jeg ikke lyst til å gå på mer møter.

    For ville ikke ta ansvaret for å utforme det viktigste tingene av politikken, eller kampanjene da, etter å ha bare vært på et ellet to Unge Høyre-møter, og uten å ha noe spesiell livserfaring eller noe mer enn vanlig kunnskap om samfunnet, annet enn at man lærte jo litt av å gå handel og kontor da.

    Men jeg syntes det var for dumt.

    Jeg syntes jeg tok over for mye selv.

    Og jeg syntes de folka som utforma politikken og kampanjene osv., burde ha mer erfaring, enn noen år på videregående.

    Så derfor droppa jeg det Unge Høyre-greiene, i Oslo, for jeg hadde ikke lyst til å ta over hele greia, som jeg syntes det kunne virke litt som, at ble tendensen.

    Og dette her var også på den tida, som jeg var fattig student, (og brukte litt for mye penger på festing og sånn. Jeg hadde sånn ungdomstid). Så jeg gikk på Unge Høyre-møter, med rike vestkantungdommer da, med hullete klær selv.

    Nei det ble for dumt.

    Det var vel like etter at jeg var arbeidsledig noen uker, og like før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden det her, at jeg var på de møtene.

    Og da hadde jeg hatt dårlig råd, månedene før, mens jeg studerte da.

    Så det ble litt for dumt, å gå med hullete klær på Unge Høyre-møter.

    Og også siden at jeg syntes dem hørte for mye på meg, som bare hadde vært der en eller to ganger.

    Så det ble litt dumt.

    Så da tenkte jeg at jeg fikk heller skaffe meg litt mer livs og samfunnskunskap osv., før jeg gikk på fler sånne møter.

    Så derfor kutta jeg ut det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog