Stikkord: 80-tallet

  • Flashback til begynnelsen av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.

    Da hadde søstra mi flytta til Bergeråsen.

    Hun hadde rømt hjemmenfra, fra muttern, og en havnet hos en dame, som ringte politiet eller noe da, og så kjørte fattern ned til Larvik, og henta henne.

    Muttern trodde visst at Pia hadde fallt i Lågen, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da ble det rettsak da, i Larvik, en måned eller to seinere.

    Og da ble jeg med Christell og Haldis og fattern og Pia, til Larvik da.

    Det var kanskje i 1982 eller 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da, så satt muttern på kafeterian, i en bygning, som het Domus-bygget, i Larvik.

    Det var forbrukersamvirke-bygningen vel.

    Med parkeringsplass på taket.

    Men men.

    Så satt muttern i kafeteriaen, under parkeringsplassen der da.

    Og da måtte jeg si fra til henne, om at Pia kom til å si fra til retten, eller hva det het, at hun heller ville være hos fattern på Bergeråsen.

    Jeg fikk ikke bli med inn i retten, som var like ved e-verket i Larvik, mener jeg å huske.

    Men jeg var i et rom like ved da.

    Det her var det vel ingen som hadde fortalt muttern da.

    Så fortalte jeg det da, at vi skulle jo komme å besøke henne da.

    Så ringte jeg da, noen dager seinere, og spurte om det var greit, at vi dukket opp, helgen etter da, på besøk i Larvik da.

    Det sa muttern var greit.

    Men hun var så rar i stemmen.

    Hun var nok langt nede da.

    Det var som om hun ikke trodde på meg, at vi skulle dra dit da.

    Så da avtalte jeg at vi skulle dra, men jeg hadde ikke så lyst da, siden muttern var så rar.

    Men vi dro ned dit seinere da.

    Så det var vel ikke så lett for muttern da vel, når Pia ble sent til fattern, og Axel ble sendt til faren sin, Arne Thormod, i Oslo eller Drammen, eller hvor han bodde da.

    Så sånn var det.

    Og jeg var bare 12-13 år, eller noe, selv.

    Så når muttern var så nede, så var det ikke så lett for meg, å vite hva jeg skulle gjøre osv.

    Så jeg venta litt med å dra dit, til hun var litt mer ovenpå.

    Men jeg ringte i hvertfall da, for jeg skjønte det, at det ikke var så lett for muttern da.

    Så da ringte jeg i hvertfall den gangen, selv om jeg egentlig ikke likte så bra, å besøke henne, for hun var så spesiell.

    Og det er ikke så lett, for folk som såvidt er tenåringer, som jeg var da.

    Det var nok da jeg var 12 år det her.

    For jeg husker Pia bodde i Havnehagen, da jeg ble tenåring.

    For da sa jeg det, den dagen husker jeg, at nå er jeg tenåring.

    Da var jeg vel nede hos Haldis da, for da hadde vel søstra mi nettopp flytta dit, mener jeg å huske.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter det her, så maste muttern alltid, på at jeg og søstra mi skulle komme å besøke henne da.

    Hun ringte og maste hele tida.

    Også på 90-tallet, seinere, da jeg bodde i Oslo, og jobba i Rimi osv.

    Så det var nesten som at jeg var faren hennes, på det værste.

    For muttern var litt spesiell, og hysterisk må man vel si.

    Og noen folk sa hun var gæern da.

    Jeg vet ikke jeg.

    Men det var sånn, at jeg måtte alltid konsentrere meg, og vurdere det muttern sa og gjorde.

    For hun var så uansvarlig og tåpelig og barnslig ofte.

    Så hun var ikke så på topp alltid.

    Uten at jeg vet hva det kom av.

    Men hun var liksom ikke som en vanlig person.

    Men som en med masse problemer.

    Og hun ringte og maste om alt mulig hele tida.

    Og jeg var jo ikke faren hennes, men sønnen hennes.

    Så det var ikke alltid jeg orka den rollen, å ta meg av henne, og problemene hennes.

    Så jeg måtte prøve å være tøff da, og jeg svarte bare en gang i blant, når hun ringte osv.

    For hun var så langt fra å være på topp.

    Så jeg måtte passe meg, så hun ikke dro meg med seg omtrent.

    Eller hun var så spesiell osv., så det var anstrengende å ha med henne å gjøre da.

    Men jeg prøvde i hvertfall, men det var ikke så enkelt, sånn at jeg orket å ha med henne å gjøre hele tida.

    Men men.

    Søstra mi sa, en gang, at når muttern ble gammel, så måtte jeg ta meg av henne.

    Det hadde ikke jeg tenkt noe gjennom.

    Så jeg svarte vel ikke ordentlig.

    Jeg kunne vel nesten ikke ventes å ta meg av henne, syntes jeg.

    Jeg flytta jo fra henne da jeg var ni år osv., og forholdene i familien var jo, mer eller mindre, bare kaos.

    Men nå ble jo ikke muttern så gammel da.

    Hun døde av kreft i 1999, noen og femti år da.

    Så sånn var det.

    Men legen, dr. Ness, i Helgeroa, han mente det kunne være snakk om selvmord, da muttern døde.

    Men det har ikke jeg hørt noe om.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå tror kanskje myndighetene, at det er greit å tulle med meg, for de innbiller seg, at jeg har blitt tullet med hele livet.

    Sånn tenkte jeg nå.

    Kan det være forklaringen, på at jeg blir tullet med?

    Det vet jeg ikke.

    Men hvis det er sånn det henger sammen, så tar de feil.

    Da farfaren min, Øivind Olsen levde, fram til midt på 80-tallet ca.

    Da ble jeg ikke tullet med.

    Og vel heller ikke så mye da farmora mi levde osv.

    Så på 80-tallet, da hadde jeg besteforeldrene mine på Sand.

    Så da kunne jeg få hjelp av dem, hvis folk prøvde å tulle med meg.

    Og på 70-tallet, hvis muttern eller stefaren min, i Larvik tulla med meg.

    Da kunne jeg si fra til fattern og dem, på Berger.

    Og på 90-tallet, så hadde jeg kamerater osv., og delvis familien til halvbroren min, i Oslo.

    Og på slutten av 90-tallet, så var jeg jo butikksjef i Rimi osv.

    Og jeg hadde venner på irc osv., som jeg chatta med osv.

    Så jeg har alltid hatt noe nettverk rundt meg.

    Så ingen har kunnet tulle for mye med meg.

    I hvertfall ikke hvis jeg har merka det.

    Men nå, etter at jeg overhørte, at jeg ble forfulgt, av noe ‘mafian’, og fikk ødelagt tryne, i 2003.

    Da har myndighetene og andre, bare kødda maks med meg.

    Men jeg er ikke vant til sånn kødding.

    Det er bare det, at jeg har ikke hatt noe nettverk nå, etter at jeg slutta som butikksjef i Rimi, som jeg kan henvende meg til, for hjelp osv.

    Så da tror folk at de kan kødde maks da eller?

    Er det sånn?

    Folk skal vel ha rettigheter, uansett om de har noe nettverk, eller ikke?

    Man har jo dårlige tider og gode tider i livet.

    Altså, at det går i bølgedaler.

    Så mens man er nederst i en sånn bølgedal, så begynner myndighetene, å kødde med en da.

    Hva faen er det her, sier jeg.

    Dem har jo ikke lov å kødde med folk, selv om dem ikke har noe sterk posisjon, da for øyeblikket.

    Folk har jo rettigheter uansett.

    Alle har de samme rettighetene.

    Universelle rettigheter, som det her.

    Men dette har myndighetene null respekt for.

    Hvis de tror de kan komme seg unna med, å kødde med noens rettigheter, så gjør de det, virker det som for meg.

    Men det er ikke sånn det er ment å være, i det hele tatt.

    Så det er noe jævla bullshit, fra myndighetene, mener jeg.

    Det må være bevisst.

    Jeg kan ikke skjønne noe annet.

    At, hvis de tror noen er arbeiderklasse da.

    Som det har vært i mange år, i England.

    Så blir disse kødda med, og får ikke samme rettigheter, som de andre klassene.

    Noen må jo f.eks. ha sånne strømbokser, som man må mate med fem-punds strømbilletter, som man får kjøpt på Spar osv., i huset.

    Men hvis du klager på det, da er du ikke working-class, så da må de komme å bytte dem ut.

    Er det sånn det funker?

    For da blir du utilfreds med de boksene.

    Hva hvis du blir kødda med av veldig mange samtidig.

    Hvis du er overarbeidet osv.

    Så mistolker de det, som at du ikke er misfornøyd osv.

    Nei, det er helt tullete.

    De kan ikke bare nekte å gi folk rettighetene sine.

    Det høres helt bak mål ut for meg i hvertfall.

    De kan uansett i hvertfall ikke holde det hemmelig hvordan systemet funker.

    Så sånn er det, mener jeg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til slutten av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback, til slutten av 80-tallet.

    Jeg lurer på om det var siste året jeg bodde på Bergeråsen.

    Enten det, eller året før.

    Det var vel 1988 eller 89 da.

    Noe sånt.

    Og da hadde jeg en kamerat, tremenningen min, Øystein Andersen, fra Hanaborg, i Lørenskog, som var mye ute på Sand eller Berger da.

    Så vi pleide å spille dataspill, og se de siste Hollywood-filmene, som Øystein hadde med piratkopier av.

    Og spiste Grandiosa og drikke cola og sånn.

    Ganske nerder, med andre ord.

    Men ikke så mange andre på Bergeråsen, hadde Rambo og Mad Max-filmer osv., før dem kom på video.

    Så jeg var faktisk nesten populær en stund.

    I hvertfall nesten.

    Det var ikke sånn at jeg spredde det overalt, at jeg fikk tak i alt av videofilmer og spill.

    Men noen folk kom innom, og skulle låne filmer da.

    Så tilslutt så huska jeg ikke hvor de forskjellige filmene var.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men videre da.

    Jeg pleide å lese et tegneserieblad, i Norge, som het Pyton.

    Og det syntes visst Øystein var kult og.

    Så var det mye bråk med husokkupasjoner og Blitz osv., inne i Oslo.

    Som var på nyhetene.

    Så da kom jeg på en sånn tegneserie.

    Om en som gikk forbi Blitz, med en plakat som det stod ‘Riv Blitz’ på, om kvelden osv.

    Det kunne ha vært en sånn tegneserie, som var i Mad.

    Sånn, hvorfor ta livet av deg, fordi du ikke fikk kjøpt Mad osv.

    Men Øystein kjente en kar inne i Oslo, eller Lørenskog.

    Så han fikk lagd en hel tegneserie, av det her.

    Med 10-12 ruter, eller noe.

    Og den ble ganske artig.

    Men det var ikke noe bra sluttpoeng da.

    Så jeg sendte det til Pyton.

    Men jeg synes egentlig ikke den ble helt vellykka.

    Jeg var ikke så med i arbeidet med serien heller.

    Jeg hadde ideen.

    Men det gikk gjennom han tremenningen min, Øystein Andersen, og så til tegneren da.

    Så jeg visste ikke hvem han tegneren var.

    Så det ble ikke så vellykka.

    Men den hadde blitt grei, hvis dem hadde tatt seg tida, til å funnet på et sluttpoeng.

    Men dem bare lagde en serie, av det jeg sa da, som var ideen liksom.

    Og ikke en ferdig serie.

    Det var bare en sånn startide jeg hadde.

    Man måtte jo ha kvalitetskontrollert serien, før resultatet ble ferdig da.

    Mener jeg da.

    Men det skjønte ikke Øystein.

    Det samme var det, da jeg skulle lage regnskapsprogram, for spilleautomatfirma.

    Øystein og Glenn Hesler, hadde et firma som het Arcade Action.

    Eller Action Arcade.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg en dag ekstra påskeperm, fra militæret, for å lage det programmet.

    Og da fikk jeg 2000-3000 kroner, av Øystein og dem, i mynter da, for å lage det programmet.

    Det var i noe relasjonsdatabase-språk.

    Og det tok vel 3-4 dager, eller noe, å lage det.

    Men Øystein, ville ikke være med i utviklingsfasene av programmet.

    Sånn som vi hadde lært, på Gjerde VGS., og på NHI.

    At kundene og brukerne, skulle inkluderes i de forskjellige utviklingsfasene, av programmet.

    Det var egentlig systemutvikling osv., som jeg hadde tenkt å få meg en karriære innen.

    Og ikke Rimi.

    Men tilfeldighetene spiller sitt spill noen ganger.

    Så sånn er det.

    Men Øystein, han ville ikke se på programmet, før det var ferdig.

    Og da fant han en feil.

    Så måtte jeg sitte i en eller to dager til da.

    For å fikse den her feilen.

    Mens, hvis han hadde vært med, på et kort møte, for å se over skjermbilder osv., før selve programmeringsarbeidet startet.

    Så ville jo den feilen blitt oppdaget mye tidligere.

    Så ville vi spart en dag eller to, på arbeidet.

    Men jeg fikk vel 3000, uansett hvor lang tid jeg brukte vel.

    Hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Men han tremenningen min Øystein, er litt kaksete da.

    Og en gang, på 90-tallet, så ville han bruke navnet mitt, for å stå som eier av noen ulovlige pokermaskiner, i Skedsmo et sted.

    Men det gadd ikke jeg.

    Så spurte Øystein hvorfor, på mobilen som var i bilen til Glenn.

    Jeg satt på med Glenn.

    Så måtte jeg komme på noe.

    Så sa jeg, hvis jeg ville til USA for eksempel, på ferie, så måtte jeg ha rent rulleblad, sa jeg.

    Bare for å si noe.

    Jeg har aldri likt å drive med sånn snusk, så jeg var ikke interessert.

    Da skaffa jeg meg heller en vanlig ekstrajobb.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein pønska ut hvordan jeg ville gjøre karriære, husker jeg at jeg overhørte, at han prata til Glenn om.

    At først så fikk jeg bil.

    Og så jobba jeg hardt, og så fikk jeg leilighet osv.

    Han hadde pønska ut strategien min.

    Og det var jo riktig.

    Det var sånn jeg prøvde.

    Jeg prøvde ikke å være noe smart-ass.

    Men å få en jevn karriære, og på den måten få lappen og bil osv.

    Men det stoppa litt opp, og gikk litt tregt i Rimi.

    Så jeg begynte å se etter nye jaktmarkeder, etterhvert.

    Men jeg hadde ikke noen venner eller familie, som var mine støttespillere, for å si det sånn.

    Jeg hadde ingen som ville hjulpet meg, hvis jeg fikk problemer.

    Så jeg spillte ganske safe.

    For jeg vet jo at man har støtteordninger, hvis man er arbeidsledig osv.

    Men når man er i 20-årene osv., så er det også en psykisk smell man får, hvis man mister jobben f.eks.

    Hvis man har noen ekle slektninger f.eks., så kan de begynne å slenge dritt, så man blir litt nede da.

    Så da lønner det seg, å spille safe, med karriære og sånn.

    Til man har litt selvtillit, og tåler å få noen på tryne da.

    Så sånn tenkte jeg.

    Men men.

    Så om Øystein og Glenn var noe mafia-greier.

    Det er nok ikke umulig.

    Eller Øystein sier han kjenner folk da.

    Så hvor mafia han er, det veit jeg ikke.

    Men han har kontakter som er noe kriminelle vel.

    Så jeg tar med det her og, for mora hans er jo kusina til fattern.

    Så det er kanskje en slags link ute å går her.

    Uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Facebook-melding til Iver, eks-typen til stesøstra mi Christell Humblen, fra Drammen. (In Norwegian).

    Heisann
    Iver,

    Between
    Iver
    S Karlsen

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 11:34am

    jeg
    kontakter deg, pga. en episode som skjedde, på slutten av
    80-tallet, i 88 eller 89, da du var sammen med stesøstra mi,
    Christell Humblen.

    Da dro Christell med meg på pub i
    Drammen, hvor hu fikk servering, enda hun vel bare var 16 år
    da.

    På Bragernes, ikke langt unna gamle Mekka Matsenter,
    hvis noen husker den butikken fremdeles.

    Men men.

    Og da
    fikk hu meg til å drikke mye øl.

    Så var du
    og noen kamerater, sikker fra den såkallte ‘stripe’-gjengen, på
    Sande VGS., som søstra mi, Pia Ribsskog, prata om.

    Og
    da, når bussen kom til Svelvik, så venta bussen lenge
    ovenfor Svelvik-senteret, av en eller annen grunn.

    Og da gikk
    stesøstra mi for å pisse.

    Og da hadde jeg sitti
    og holdt meg, helt fra Drammen, for jeg var full og måtte på
    do jeg og, for jeg var ikke kjent på den puben i Drammen, så
    jeg visste ikke hvor dassen var osv.

    Men men


    jeg gikk også for å pisse, da bussen stod der så
    lenge, ovenfor Svelvik-senteret.

    Og da sa du, ‘skal du se nå
    da’.

    Enda jeg hadde ikke noe interesse av å se hu
    Christell pisse.

    Jeg hadde sett hu naken før, så
    det var ikke så spennende liksom.

    Men hvorfor skal man
    behøve å få sånne idiot-kommentarer slengt
    etter seg, bare fordi man må pisse, når man sitter på
    bussen?

    Det var jo mørkt og, og det var et stort
    byggeområdet, og jeg gikk ikke i nærheten av stesøstra
    mi, i det hele tatt.

    Så hvorfor begynte du å bable
    om det?

    Var det noe Christell hadde sagt til deg før,
    at jeg pleide å gjøre sånne ting?

    Det her
    lurer jeg på, for det er noen som driver å kødder
    med meg nå, så jeg prøver å finne ut hva som
    foregår.

    Og det her virka som noe kødding fra
    Christell, eller deg, så det skulle jeg gjerne likt å
    vite mer om hvordan hang sammen.

    Med vennlig hilsen

    Erik
    Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Den her sangen, er fra 1984, stod det på YouTube.

    Så det var vel i 1984 eller 85, som det her skjedde.

    Stesøstra mi, eller dattra til Haldis, Christell Humblen, hun hadde en storebror, Viggo Snoghøj, som var norsk og nordisk bodybuilding-mester, for junior vel, og som hadde flytta til Køge i Danmark, for han hadde truffet en dansk flyvertinne der.

    Viggo var også halvt dansk, han hadde en dansk far, men samme mor som Christell, Haldis Humblen.

    På den tida her, så prata ikke jeg så mye med Christell, av en eller annen grunn.

    Søstra mi bodde også der nede, Pia.

    Og da prata jeg ikke så mye med henne heller.

    Men, Viggo Snoghøj, (Nå Viggo Snowhill, som bor i USA, og søstra mi sier er en som en gigolo for en dame der).

    Han bodde jo i Køge.

    Og i Køge så hadde de MTV, på kabelnettet.

    På Bergeråsen, så fikk vi jo ikke satellitt-tv inn på fellesanlegget, som de ble kallt, før i 1987, eller 88, var det vel.

    Så sånn var det.

    Og da fikk vi bare Sky og Super-channel.

    Jeg fikk ikke MTV, før jeg flytta til Oslo, i 1989.

    Men men.

    Og det her var i 1985.

    Så da var det gjevt, med en tretimers-kassett, med musikkvideoer, fra MTV.

    Så da skulle Christell og Pia opp til meg da, for å se på den kassetten, for jeg hadde videospiller.

    Det er mulig de hadde videospiller der nede, eller om den hadde blitt ødelagt.

    Det var en episode rundt det og.

    Men men.

    Så så vi på musikkvideoene da, så syntes vi den Rock Steady Crew-videoen var kul.

    For Hip-hop var nytt i 1985 da.

    Så var det en annen gang, et par uker seinere, eller noe.

    Da var Ulf Havmo, fra klassen, på besøk.

    Også kallt ‘tømmerstokken’, av Geir Arne i klassen osv.

    Nok om det.

    Pia og Christell var det også.

    (Ulf Havmo, lånte 300 kroner, av meg, før han slutta å være kamerat med meg, så han skylder meg noen penger fortsatt, fra 1986, eller noe.

    Så det blir nok mye penger 300 kroner, med renter og renters rente, fra 1986.

    Det er jo 22 år.

    Men men.).

    Og da så digga vi den sangen igjen da.

    Rock Steady Crew.

    Og da begynte Ulf å drite ut meg i klassen, for at vi hørte på den samme sangen flere ganger.

    Men men.

    Jeg husker at Hans Martin Fallan, dreit meg ut for at jeg bare satt hjemme.

    Jeg gjorde vel ikke det, jeg spillte fotball og skøyt med luftgevær og dro ut med båten til Haldis, som hadde fatterns motor osv.

    Men jeg var en del borte på Sand også, på ettermiddagene, hos farmora mi, og på jobben til fattern.

    Så da jeg kom hjem til Bergeråsen, på kvelden, så hadde jeg vel fått dagens dose av gåing osv., så da satt jeg vel og så på TV, og spiste digg og leste avisa, og gjorde lekser, noen ganger.

    Jeg skjønte ikke hva han mente.

    Skulle jeg gå rundt på Bergeråsen og leike da?

    Det var vel ikke noe gøy, når man var tenåring.

    Det var mindre folk borte på Sand, så da kunne man gå å skyte med luftgevær der, når det var midt i uka, for da var hyttefolka i Drammen, eller hvor dem var.

    Så skulle jeg gå ut, av leiligheten min, for å henge på Bergeråsen, når jeg hadde en hel leilighet selv, med TV, video, og stereoanlegg osv.

    Og jeg syntes de folka var kjedelige på Bergeråsen.

    Nei, det gadd jeg selvfølgelig ikke.

    Det var jo ikke noe å finne på, på Bergeråsen.

    Det var bare kjedelig, annet enn å dra på fjorden med båten da.

    Det var jo ikke engang en butikk, eller en kiosk, på Bergeråsen.

    Det er ikke så gøy å henge i gatene på Bergeråsen, hva er det man kan gjøre der.

    Ikke lett å si.

    Jeg så noen som skøyt måker med hagle på Ulvikfjellet en gang.

    Jeg nevnte det for Karl Fredrik i klassen, han mente det kunne ha vært Hans Martin.

    Det var ganske rart å stå nede på Ulvikstranda, og se på måkene seile halvdøde i sirkel ned ned mot vannet.

    Men men.

    Sånn var det.

    Jeg lurer på om Christell og Hans Martin, som gikk i samme klasse, da kan ha baksnakka noe om meg.

    For jeg tror Hans Martin må ha snakka med noen, om meg da.

    Siden han begynte å bable, på en nesten hatsk måte, om at jeg bare satt hjemme.

    Hvem vet.

    Noe var det nok i hvertfall.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1979. (In Norwegian).

    Nå flytta jo jeg, fra moren min, i Larvik, til fattern, på Bergeråsen, i 1979.

    Det var fordi, at jeg likte ikke muttern og bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, så bra.

    Og jeg syntes også stefaren min, Arne Thormod, var streng, han ga meg juling en gang osv.

    Jeg ville egentlig ikke flytte fra Bergeråsen, som tre-åring, da muttern dro med meg og søstra mi, til Larvik, mens fattern ble boende på Berger.

    Jeg syntes farmora mi var grei, bestemor Ågot.

    Så i 1979, så fikk jeg endelig vilja mi, og fikk flytte til Berger.

    Da gikk jeg bort til farmora mi, og farfaren min, i huset dems på Sand, etter skolen.

    Fattern holdt også til der, for i nabobygningen, så hadde familien min snekkerverksted, Strømm Trevare, hvor dem lagde køyesenger, og elementer for Jensen Møbler i Svelvik, som senere flytta til Sand, og har bygget ut og bygget ut.

    Men men.

    Farfaren min, Øivind, han ville lage elementer for Jensen Møbler.

    Men fattern ville lage vannsenger, for han syntes ikke det var nok penger, i elementene.

    Men jeg tror kanskje Strømm Trevare, kunne ha vokst sammen med Jensen Møbler, hvis dem hadde fortsatt å lage elementene, til den ganske kjente Jensen madrassen.

    Det er mulig.

    Og i begravelsen til farfaren min, på begynnelsen av 80-tallet, så var den største kransen fra Jensen Møbler.

    Men det er mulig dem hadde blitt tyna på prisen på elementene og, det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det hadde kanskje vært smart å hatt flere bein å stå på da.

    Dem kunne jo ha lagd både vannsenger, køyesenger og elementer, mener nå jeg da.

    Men så begynte dem å bygge huset til onkelen min, Runar, i Son.

    Så da gikk ved hele fabrikken add undas, mer eller mindre, og ble etterhvert leid ut.

    Mens fattern begynte vannsengbutikk, og senere sengebutikk, sammen med Haldis, i Drammen.

    Først ved Grans-butikken, på Strømsø, og senere i Tordenskioldsgate, nesten ovenfor brannstasjonen på Strømsø.

    Så sånn var det.

    Men da jeg kom hjem fra skolen da.

    Så lagde bestemor Ågot middag da.

    Ofte varma hu opp noe av dems middag, eller så lagde hu noe grøt eller noe torsk, eller alt mulig.

    Så kom fattern og onkel Håkon og bestefar Øivind opp, og hadde pauser da, fra jobbinga på verkstedet.

    Så kunne jeg spørre dem om alt mulig rart.

    Og bestefar Øivind, han gjorde mest rutine-arbeid ofte, og fattern tok over mer og mer.

    Bestefar Øivind, og onkel Håkon, de slutta å jobbe klokka fire.

    Mens fattern ofte jobba til klokka fem og halv seks kanskje.

    Men da pleide jeg, de første åra, og sitte på med fattern, tilbake til Bergeråsen da.

    Så da hente det, at jeg prata med bestefar Øivind f.eks., når han satt og løste kryssord, f.eks., etter at han var ferdig å jobbe.

    Og da prata vi om nyheter, eller skole-greier, og noen ganger, så prata vi også om Ribsskog-familien, muttern og de andre på morssida mi, i familien.

    Og da fortalte bestefar Øivind, om morfaren min, Johannes, som pleide å gå i Slottsparken, inni Oslo, under hippie-tida, å leite etter tante Ellen, lillesøstra til muttern.

    Med lyst hår, fra Hurumlandet.

    Holmsbu og Klokkarstua.

    Men men.

    Bestefar Øivind og bestemor Ågot, og de på farssida mi da.

    De mente vel det om fetteren min Joakim.

    Han var jo monogoloid, og ble født i 1969.

    Så han ble nok påtenkt i 1968, altså da hippie-epoken var på det sterkeste.

    Så bestefar Øivind og de, de trodde, mener jeg å huske, at hvordan det her med Joakim og sånn hang sammen da.

    Det var at mens morfaren min, Johannes, gikk rundt å leita etter dattra si, tante Ellen, i Slottsparken, under hippie-tida, så brukte hun så mye narkotika, at fettern min, Joakim, var mongoloid, da han ble født i 1969.

    Men ikke nok med det.

    Neida.

    Tante Ellen, og hennes nye ektemann, i Sveits, som jeg nok ikke tror var faren til Joakim.

    Uten at jeg skal si det sikkert.

    De bestemte seg for å få et nytt barn.

    Ifølge bestefaren min Øivind Olsen.

    Det husker jeg han prata om i 1979 eller om det var 1980.

    At de bestemte seg for å få et nytt barn.

    Kusina mi Rahel.

    Som er ganske kjent skuespillerinne i Berlin osv., ettersom jeg har forstått.

    Som heter Savoldelli, etter faren sin, Reto Savoldelli.

    Og det var da, kun for at Joakim da skulle herme etter Rahel, og bli normal da.

    Og det her, rista bestefar Øivind på hue av, og tenkte over, og sa at han ikke var enig i da, til fattern da.

    Mens jeg satt og leste Donald eller Drammens Tidende, eller noe, etter middagen, etter skolen da.

    At det her syntes ikke bestefar Øivind var riktig.

    At det var uetisk, for å bruke et fint ord.

    Så det var nok mye rart som foregikk under den her hippietida, og også som fulgte etter, på 70-tallet osv.

    Så hverken foreldregenerasjonen, med morfaren min Johannes, eller farfaren min Øivind, skjønte så mye av hva de her 68-erne, eller hippie-generasjonen, dreiv med.

    Fattern var vel ikke den værste hippien, så han var vel på talefot med bestefaren min, Øivind, om det her.

    Øivind prøvde i hvertfall å være på bølgelengde, med fattern, om sånne her ting.

    Bestemor Ågot, var vel en ganske enkel sjel.

    Så hun prata ikke så mye om nyhetene osv.

    Men hun hadde en vanlig, gammeldags norsk oppdragelse, fra Numedal osv., på en gård, under ganske fattige kår, tror jeg.

    Så hun visste alltid om noe var galt å gjøre osv.

    Men hva fattern syntes om sånne her ting.

    Det sa han ikke rett ut, på samme måte som Øivind, for eksempel.

    Fattern tenkte på de her tinga, og klagde litt kanskje, men han sa ikke så klart hva han mente da.

    Så han holdt vel tilbake litt, hva han mente sjæl.

    Det er mulig.

    Mens jeg hørte på, og spurte om ting jeg lurte på osv., i nyhetene og alt mulig da.

    Mora mi, Karen, hun forsvant også til København, og fikk bilde i Aftenposten, på begynnelsen av 80-tallet, etter at søstra mi flytta til Berger, må det vel ha vært, i 82, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Men hun visste ikke, at morfaren min, Johannes, hadde satt inn etterlysning av henne, i Aftenposten.

    Men da hun dukka opp, på Sand der, et halv år etter, eller noe, så fant jeg fram den utgaven av Aftenposten, og visste henne da.

    For det hadde ingen sagt til henne.

    Hun fikk vel litt sjokk, men jeg tenkte det var greit å forklare henne, at det her med å dra til København, og bli borte der, det var ikke helt bra.

    Så det var mye rart som foregikk, spesiellt på morsida mi, i familien.

    Bestefar Johannes, må vel ha klikka nesten, pga. de her døtrene sine, osv.

    Spesiellt Ellen da, som gikk på forsøksgym, i Oslo, fra hun var 16 da, og brukte så mye narkotika, i Slottsparken da, mens hun var hippie.

    Og hun har vel vært hippie i alle år, etter det her.

    Jeg husker da jeg og søstra mi, var og besøkte Ellen og Rahel, og også Joakim, i Aesch, i 87.

    Selv om Joakim måtte tilbake til noe hjem, for mongoloide, allerede første dagen jeg og Pia var der.

    Men men.

    Det var på flyet til Sveits, som søstra mi, Pia, ville sitte på ‘smoking’, og sa at det var så spennende med røyk.

    Så da syntes jeg, at siden det var ferie og sånn, så måtte jeg prøve å røyke jeg og.

    Sigaretter da.

    Siden søstra mi, jo er et og et halvt år yngre enn meg.

    Og jeg liksom skulle være storebror, så syntes jeg ikke søstra mi kunne røyke, mens jeg ikke gjorde det.

    Og jeg kunne nesten ikke be henne om å ikke røyke heller, for vi bodde ikke i samme hus.

    Hun bodde hos Haldis, og jeg bodde aleine i Leirfaret.

    Så fikk søstra mi, kusina vår Rahel, til å begynne å røyke og.

    For tanta mi, er jo hippie.

    Så jeg og søstra mi, og kusina vår, Rahel, som er født i 78, eller noe.

    Altså som da i 87, bare var 9-10 år.

    Mens søstra mi var 15 og et halvt og jeg nettopp fyllt 17.

    Vi ble plassert, til å bo på et loft, i huset dems i Aesch.

    Så vi fikk ikke vært vårt rom, men måtte bo på det samme loftet, på noen madrasser på gulvet da.

    Men jeg var jo vant til søstra mi, og stesøstra mi Christell osv., så jeg lot dem være i fred og sånn.

    Men jeg fikk på togstasjonen, og kjøpte marlboro-sigaretter osv., for jeg hadde en del penger osv.

    For da begynte jeg å røyke da, søstra mi hadde dårlig inflytelse på meg.

    Og tante Ellen var så hippie, at de hadde ikke TV.

    Mens jeg var TV-slave.

    Så jeg rappa en lomme-tv, en dag jeg i Basel for å kjøpe videofilmer, Hollywood-filmer, for tremenningen min Øystein, på Lørenskog.

    Big Trouble in Little China.

    Men filmen kosta ca. tusen norske, så han droppa det.

    Men men.

    Og jeg rappa noen Madonna-kassetter, på et marked, i nabo-landsbyen.

    Hvor det var tivoli osv.

    For søstra mi digga Madonna da.

    Så jeg ble liksom med på tinga hennes, søstra mi sine interesser.

    Men søstra mi ville ikke bli med på å spille bordtennis, på tennissenteret, hvor tante Ellen jobba i resturanten, i Aesch.

    Neida.

    Pia skulle bare ligge ved bassenget.

    Så alt skulle være på hennes premisser liksom.

    Men hun var kanskje i en vanskelig periode, under tenårene.

    For hun var sånn da vi var på ferie i Aalborg, og Nevlunghavn også.

    Og da hun bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse, på 90-tallet.

    Det var mest på hennes premisser, at vi gjorde ting osv.

    Men men.

    Men samme det.

    Tante Ellen, hun dyrka noen frø fra noe fuglefrø-blanding, i hagen.

    Og da ble de frøene noe mild mariujana.

    Og de sendte hun til venner i Danmark, fortalte hun, og skrev på pakka at det var urtete.

    Men men.

    Og hun var hippie, så vi rappa ikke så mye røyk fra henne, hvis vi stod opp tidlig.

    For hun røyka håndrullede, indiske sigaretter.

    Jeg gikk jo handel og kontor, på Sande VGS.

    Så da kjøpte jeg heller Marlboro, i automaten på togstasjonen.

    For da fikk jeg kjøpt.

    Jeg husker ikke hvordan aldersgrense det var der.

    Men det var søstra mi, vil jeg si, som fikk kusina vår Rahel, til å røyke.

    Jeg kjente ikke de så bra, at jeg kunne begynne, å bestemme over de.

    For jeg bodde jo for meg selv i Leirfaret, og var nesten ikke i familien til fattern, men mer i familie med farmora mi, hvor jeg gikk og spiste middag ofte etter skolen fremdeles.

    Men men.

    Så jeg var nok mer kjedelig, enn søstra mi, som fløy, på fester og diskotek, og røyka og sånn da.

    Mens jeg gikk kanskje på fest to ganger i året, 16. mai, og nyttårsaften.

    Og kjøpe noe hjemmebrent, eller rappa i barskapet til Haldis.

    Og elles skøyt med luftgevær, spillte fotball, og kjørte båt på fjorden.

    Men fattern hata røyking og kaffe.

    Så jeg holdt meg unna det.

    Helt til jeg og søstra mi dro til Sveits, i 87.

    Jeg drakk Cola hver dag.

    Så i Sveits, så gikk jeg i butikken og kjøpte Pepsi og Coca-cola osv.

    Men tanta mi likte ikke det, av en eller annen grunn.

    Så da sa Ellen, at hun skulle betale for colaen jeg kjøpte, mens jeg bodde der.

    Da ble det litt flaut.

    Så etter det, så drakk jeg flaskevann.

    Og gikk tur med bikkja dems, som het Moses.

    Som jeg gikk tur med hver dag, langs en elv de hadde der.

    En dag, så dro vi med bussen, jeg og Pia og Rahel, for å besøke faren til Rahel, Reto Savoldelli.

    Han bodde ca. en halvtime med buss, en landsby, oppå noen åser.

    På en gård, eller noe, med mange mennesker.

    Om det Steiner-skole greier, eller noe kollektiv.

    Hva vet jeg.

    Det var barn på Rahels alder, som var engelske og tysktalende sveitsiske.

    Så hvordan kollektiv det var, det vet jeg ikke.

    Men Reto kjørte meg og søstra mi, tilbake til Ellen.

    Mens Rahel spiste der.

    Og dro tilbake dagen etter, eller noe.

    Det satt også en transvestitt, på med Reto, en mann med blond parykk, i 30-årene vel, som Reto kjørte til Basel.

    Så hva det kollektivet var, det er vanskelig å si.

    Men jeg prøvde å le litt av han transvestitten, til søstra mi, da vi satt bak i bilen.

    For sånne fantes det ikke på videregående i Sande, eller på Berger.

    Men søstra mi skjønte ikke poenget.

    Så kanskje hun trodde det var en dame, eller at hun hadde truffet der på gården der.

    Hva vet jeg.

    Søstra mi, snakket litt tysk, fra ungdomsskolen osv.

    Mens jeg hadde sjakk og bordtennis, i stedet for tysk.

    Men, tanta mi, Ellen.

    Hun spurte meg, første dagen der vel.

    Om jeg skjønte hva hun sa, når hun prata på tysk til Rahel.

    Men jeg skjønte ikke noe da.

    Men da mobba Ellen meg nesten litt.

    Jeg følte meg litt dum.

    Så da tok jeg det som en utfordring, og prøvde å skjønne noen tyske ord og sånn da, etterhvert.

    Jeg og fattern og Haldis og Christell, vi var jo i Jugoslavia, i 1980, og da kjørte vi jo gjennom Tyskland og Østerrike.

    Så da lærte vi å si danke schön osv., og bitte schön, når vi skulle handle i en butikk i Østerrike, etter å ha kjørt gjennom Tyskland.

    Så det huska jeg jo.

    Men noe særlig mer tysk, kunne jeg ikke.

    Men når jeg gikk tur med Moses, så begynte slaktern å prate til meg, og en dame som gikk tur med hunden å prate til meg.

    Og en kar som skøyt med luftgevær, på markedet i nabo-landsbyen.

    Men da skjønte jeg aldri hva de sa.

    Men de kjefta ikke.

    Så Sveits er ikke så ille, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Politiet i Basel, la jeg merke til, de gikk bevæpnet.

    Kom jeg på.

    Og Ellen sa at de hadde problemer, med italienske gjestearbeidere der.

    Så sånn var det.

    Så det var artig ferie det.

    Jeg og Pia bytta fly, på Kastrup, og i Zurich.

    Så da vi ringte fattern, fra Sveits.

    Så sa jeg, heisann fattern, jeg ringer fra Kastrup.

    Men, neida.

    Det var bare en vits.

    Selv om jeg var bare 17, og søstra mi, 15 og et halvt.

    Så hadde vi vært mye i Danmark og England, og sånn før.

    Og dratt fram og tilbake til Larvik, aleine, med buss og tog og alt mulig, fra vi var 9-10 år.

    Så vi klarte fint å fine fram til Sveits.

    Det var ikke så vanskelig.

    Men men.

    Da vi hadde vært der i en drøy uke, så var det bare en uke til skolen begynte ca.

    Så da dro jeg inn til Basel.

    Til et reisebyrå, og fikk bestillt fly til Norge.

    For vi hadde biletter, med åpen dato for tilbakereise.

    Søstra mi ville bli der lengre.

    Men jeg tenkte, at vi måtte ha noen dager, på å venne oss, til å være i Norge igjen.

    For da, når jeg gikk i butikker i Drammen, Narvesen osv., så var det uvant å snakke norsk.

    Men men.

    Anette Bøe, satt og venta på det samme flyet, fra Basel til Zurich.

    Hun satt med tettsittende treningstøy.

    Kanskje det var langrennsbukse.

    Det så sånn ut.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til sommeren 1981. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1981 her.

    Fra 1979, så bodde jeg jo i Hellinga 7 B, på Bergeråsen.

    Og i 1980, så flytta fattern ned til Haldis.

    Jeg var ofte i Larvik, og besøkte muttern, så da pleide jeg å få noe lommepenger.

    Av fattern da, til toget osv.

    Og jeg samla også frimerker, og da fikk man lov til å ha en liten flaske med bensin, for å sjekke om det var vannmerke på frimerkene.

    Sånne flasker kunne man kjøpe på apoteket.

    Og de flaskene kjøpte jeg hele tida.

    For jeg hadde også en annen hobby, ved siden av å samle frimerker.

    Det var at jeg pleide å lage noe jeg kallte ‘bomber’.

    Jeg klarte også å tenne på vegg-til-vegg teppet, hos fattern, før han flytta til Haldis.

    En helg han ikke var hjemme.

    Det var nok høsten 1979, eller noe.

    Det var en tordivel utafor.

    På utelyset.

    Så skulle jeg skremme bort den, for jeg var aleine hjemme osv.

    Så helte jeg noe bensin i en skål.

    Og tente på det.

    Og skulle ta med skåla ut på trappa da, og skremme bort tordivelen.

    Men det her ble varmt da.

    Så jeg klarte ikke å holde skåla ordentlig.

    Så det begynte å skvette bensin ut på vegg-til-vegg teppet.

    Så jeg måtte tråkke oppå teppet, eller hva jeg gjorde, for å slukke det her da.

    Så kom fattern hjem.

    Dagen etter.

    Med to andre, tøffe karer.

    De samme karene, som var innom et par-tre år før vel.

    Og da måtte jeg øve i 6-gangen.

    Og at 6 x 6 var 36.

    Det var viktig.

    Så jeg kunne litt ganging, før vi lærte om det, i første klasse, på Østre Halsen skole, i Larvik.

    For fattern hadde lært meg noe av 6 gangen.

    Men, jeg skjønte egentlig ikke ganging.

    Fattern bare lærte meg svara.

    Så huska jeg det i hue, at seks ganger seks, var trettiseks da.

    Men jeg skjønte ikke helt opplegget.

    Plussing skjønte jeg nok.

    Men hva ganging egentlig var.

    Det forklarte ikke fattern.

    Han forklarte bare hva svaret på regnestykkene var.

    Så måtte jeg memorere dem da.

    Så kom det to høye, mørke, tøffe karer.

    Så måtte jeg svare riktig på gangestykkene da.

    Og da var jeg flink osv.

    Så ble alle fornøyde.

    Da var jeg kanskje 5-6 år, og var på besøk hos fattern, en sommerferie, eller noe, i Hellinga.

    Så da vi lærte om ganging, på skolen, i 77/78.

    Så visste jeg hva 6 x 6 var.

    Men 1 x 2 osv., det skjønte jeg ikke helt, med en gang.

    Før frøken forklarte det da.

    For jeg var flink i plussing og sånn og.

    Så jeg var ferdig med plussing og sånn, før vi hadde hatt om ganging i timen da.

    Så derfor var det at jeg ble litt som et spørsmålstegn, da jeg så gangetegnet, i matteboka, for første klasse.

    Det var ikke dette tegnet, x.

    Men dette tegnet .

    Som dem brukte i matteboka vår.

    Hvis jeg husker riktig.

    Jeg ble forresten først ferdig, med matteboka, våren 78, i klassen vår, 1. klasse, på Østre Halsen skole.

    Så da ble de andre imponert husker jeg.

    Så kanskje jeg skulle skrive det på CV-en.

    Vi får se.

    Bare fleiper.

    Men, de samme folka, kom innom, den helga fattern var borte.

    Det kan ha vært våren 1980 og.

    Like før fattern flytta ned til Haldis.

    Hvis det ikke var høsten 79.

    Det er mulig.

    Og da begynte jeg å grine, siden det dukka opp tre voksne mannfolk, i leiligheten, og jeg hadde vært aleine der hele helga, var det vel.

    For, jeg hadde jo drivi og brent på teppet.

    Så jeg regna med å få kjeft for det.

    De løp nesten inn i leiligheten.

    Som om de skulle kidnappe meg, eller noe.

    Så jeg stod ved vinduet.

    Jeg klarte å hive meg raskt ut av vinduet, hvis det ble nødvendig.

    Det hadde jeg gjort en gang før.

    Men det er en annen historie.

    Det får jeg ta en annen gang.

    Vi får se.

    Men da ble dem fornøyde, når dem så at jeg hadde brent på teppet.

    Så blei dem blide.

    Så flytta fattern ned til Haldis, ikke så lenge etter.

    Så sånn var det.

    Men jeg lagde også noe jeg kallte ‘bomber’.

    Og det var et sånt engangs plastglass.

    Så kjøpte jeg krutt og sånn, for lommepenger, når jeg besøkte muttern, i Larvik.

    Så helte man litt sånn frimerke-bensin, nederst i glasset.

    Så tok man en sånn hatt, som ble en slags slange, hvis man tente på, som man fikk kjøpt i morro-butikker.

    Og så tok man kruttlapper, til lekepistol.

    Og noe papir.

    Så bensinen trekte inn i papiret, eller noe.

    Så tok man papir over toppen av engangsglasset.

    Og så tok man et stjerneskudd, og trykte gjennom papiret, og ned i bunnen av glasset.

    Så tok jeg de ‘bombene’ ut, på utsida av Hellinga 7 B da.

    Og da tror jeg til og med Aina og broren hennes, fra Leirfaret, kom for å se på.

    Dette var vel våren 1980, kan jeg tenke meg.

    Så det var litt artig da, med kruttlapper som lagde masse lyder.

    Og det holdt på i et par minutter.

    Så på slutten, så kunne man se den slangehatten da, at den vokste opp av restene av glasset, en sånn hatt, som ble som en slange omtrent.

    Men men.

    Men i 1981, om sommeren, så flytta jeg til Leirfaret 4 B.

    For fattern sa vi trengte mer plass i klesskapene osv.

    Det var ikke plass til alle klærna, i skapene osv.

    Og jeg hadde jo to roms leilighet jeg da, i Hellinga.

    Men jeg fikk tre roms leilighet, i Leirfaret da.

    Med ordentlig hage.

    Som man kunne spille fotball i.

    Så skulle fattern ha stor innflyttingsfest der.

    Enda han ikke skulle bo der sjæl, men fortsatt skulle bo nede hos Haldis.

    Noen dager før festen, så kom Karl Fredrik Fallan, fra klassen og Ulvikveien, innom.

    Han ville brenne sånn bensin osv.

    Jeg var ikke så hypp på det.

    Men siden han maste sånn.

    Så tente jeg på noe frimerke-bensin, i en skål, eller noe da.

    Bare for at han skulle få vilja si.

    Det var ikke noe big deal liksom.

    Jeg hadde gjort det hundre ganger før.

    I hvertfall tjue.

    Noe sånt.

    Og jeg var vel litt lei av det bensingreiene.

    Det var ikke så artig i 1981, som det var i 1980 osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men så sparka Karl Fredrik frimerke-bensin flaska overende da.

    Det var en lita flaske, med en desiliter bensin i kanskje.

    Noe sånt.

    Den varte i mange år, hvis du brukte den til å sjekke vannmerker, på frimerker.

    Men jeg kjøpte vel kanskje en 5-6 sånne flasker, på et år.

    Det er mulig.

    Eller 2-3 kanskje.

    Noe sånt.

    Så rant jo all bensina ut da.

    Så begynte det å brenne på plenen.

    Og fattern skulle ha fest der, i hagen, med 30-40 gjester, eller noe, på lørdagen, samme uka.

    Og det her var kanskje tirsdag eller onsdag, eller noe da.

    Noe sånt.

    Så var det en bekk, som rant på grensa til hagen, mot sosialboligene, hvor Rikhardt og Lisbeth og en familie som het Vaage, eller Våge, bodde.

    Faren til Lisbeth og Rikard, var tyskerunge, husker jeg fattern sa.

    Og, jeg spillte Beatles en gang.

    Jeg hadde kjøpt Beatles samlealbum, på postordre.

    Og da dukka han faren dems opp i vinduet, og digga Beatles da.

    Det så rart ut, synes jeg.

    Men hadde noen kamerater der, og dem synes det var rart og.

    Om det var Petter og Christian, eller hvem det var.

    Noe sånt.

    Men da var nok jeg litt bortskjemt.

    Som hadde bedre stereoanlegg, og musikk, enn naboen da, som var voksen osv.

    Men men.

    Men da lurte jeg på hvordan jeg skulle få slukka den her bensinbrannen da.

    Så jeg begynte å sparke den flaska, over plenen.

    Og ned i bekken.

    Og da slukka brannen i flaska.

    Karl Frederik sa senere, at han hadde sparka til flaska, for at det ikke skulle begynne å brenne i flaska.

    For da ville flaska eksplodert.

    Men jeg syntes det hørtes rart ut.

    For jeg kunne ikke se, at det var noen fare, for at det skulle begynne å brenne nedi flaska.

    Den flaska stod et stykke unna, den skåla osv.

    Så Karl Fredrik gura litt der gitt, vil jeg si.

    Så måtte jeg hoppe oppå der det brant.

    Det brant da i en stripe, over hele plenen.

    Mest der Karl hadde sparka til flaska.

    Men også her og der, ganske jenvt, i retning bekken da.

    For jeg trengte vel en fire-fem spark, for å få flaska i bekken.

    For det var noen meter da.

    Så jeg hoppå oppå de her brannene.

    Så slukka de etterhvert da.

    Men det så litt brent ut der.

    Så jeg tenkte jeg kom til å få kjeft, av fattern.

    Men jeg fikk med Karl, og henta masse grass, ved Ulviksletta.

    Sånn vill-grass, eller hva man skal kalle det.

    Så klipte jeg dem høye grass-greiene, i mindre biter.

    Og da så det ikke så ille ut.

    Den svarte flekken, der Karl hadde tuppa overende frimerke-bensin flaska.

    Og så samla jeg sammen Jørn og Steffan og Daniel kanskje.

    Og noen lokale folk, på nedre feltet på Berger, som var kameratene til Petter og Christian egentlig.

    Eller kameratene til Christian egentlig.

    Men jeg ble kjent med alle folka omtrent, på nedre, i 1979 eller om det var fra 1980, da jeg ble kamerat med Petter og Christian da.

    Så da samla jeg sammen en 4-5 folk fra nedre.

    Dem var sånn et par år yngre enn meg, for Christian var et år yngre enn meg, og Petter var et år eldre enn meg.

    Og kameratene til Christian, Jørn og Steffan og Daniell og dem, var sånn ett år yngre enn han vel.

    Noe sånt.

    Men jeg gikk greit med dem, for dem var vant til meg, og jeg var ikke sånn bølle, jeg var vel vanlig.

    Jeg dreiv ikke å kødda med folka der.

    Og jeg var jo ganske ny der, på Bergeråsen, så jeg kunne egentlig ikke kødde så mye heller, uansett om jeg ville.

    For da hadde jeg sikkert fått alle mot meg.

    Men jeg var ikke sånn i Larvik heller, at jeg kødda med alle mulige.

    Jeg gikk vel greit overens med de fleste.

    Untatt noen folk som skulle mobbe osv. da.

    Men det ble man vant til etterhvert.

    Så spillte vi fotball, i et par timer kanskje da.

    Og jeg klipte vel noe mer sånn gress, som jeg fant på Ulviksletta.

    Eller like ved.

    Og da så hagen helt fin ut.

    Litt mer slitt kanskje.

    Men ingen nevnte noe om noe bensin, eller brenning e.l., på festen, på slutten av samme uka.

    Men hvorfor Karl Fredrik Fallan, skulle begynne å tuppe overende den bensina.

    Det syntes jeg var litt rart.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet på Bergeråsen her.

    Og jeg tenkte på bestemora mi Ingeborg osv., som bebreider meg, at søstra mi, i Oslo, begynte å vanke sammen med litt dårlig selskap, og fikk en unge med en somalier som ikke var noe ansvarlig far osv.

    Mens hun bodde på Ungbo, hvor jeg også bodde, og hvor jeg fikk ordna henne et rom da.

    Etter at hun de første månedene fikk bo på rommet mitt.

    Bestemor Ingeborg, tror kanskje at Pia ble villstyrlig da, mens hun bodde hos meg i Oslo.

    Men nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet, mens Pia bodde hos fattern og dama hans Haldis, i Havnehagen.

    Jeg bodde jo i Leirfaret aleine.

    Og der ville ikke Pia bo, etter at hun flytta til Berger fra Larvik, for muttern klarte ikke å ta seg av henne lenger.

    Pia rømte hjemmenfra.

    Til en dame, som ringte politi eller barneværnet eller noe.

    På Tagtvedt i Larvik.

    Så ble hun boende hos fattern i Havnehagen da, frem til 1989, da hun bodde noen måneder hos meg i Leirfaret, før fattern solgte huset, sommeren 1989.

    Men fra 83, var det vel, så bodde hun hos fattern og dem i Havnehagen.

    Og en gang, da hun var sånn 16 år, tenker jeg.

    Da hadde hun og ei jente som ble kallt Tina Turbo.

    Hvis det ikke var Eva Olsen.

    Da hadde de sitti på med en gutt fra Svelvik, som ikke hadde lappen.

    Og dem hadde kjørt ut av veien, ved Grunnane, mellom Svelvik og Berger.

    Og knekt en lyktestolpe, sånn at strømmen gikk i Svelvik, var det vel.

    Noe sånt.

    Og jeg var mer sånn, at jeg satt hjemme og drev med data, eller spillte fotball med Berger IL, eller var ute med båten og sånn.

    Jeg var vel ikke sånn ungdomskriminell, eller noe.

    Jeg var litt kleptoman en periode da.

    Da jeg var sånn 15-16 år osv.

    Men jeg la det av meg, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring.

    Og da jeg gikk på skole i Drammen som 18-åring.

    Men jeg var ikke sånn at jeg røyka og sånn.

    Og jeg synes ikke det var så artig å drikke heller.

    Men jeg syntes musikk, og parabol-tv, og nye rambo og rocky og mad-max-filmer og sånn var kult.

    Og å dra ut med båten på fjorden, og å dra på ferie til England, på språkreise om sommeren, og andre ferier, og engelsk fotball osv.

    Det syntes jeg var kult.

    Og jeg festa litt i England da.

    Så det var ikke sånn, at jeg bare satt hjemme, f.eks. da jeg var på språkreise i Brighton, da var jeg alltid ute om kveldene.

    Men på Bergeråsen, så var det ikke så mye å gjøre, så da satt jeg mye hjemme og dreiv med data og så på sport på TV og sånn.

    Tremenningen min i Lørenskog, Øystein, han skaffa de nyeste dataspillene, og de nyeste action-filmene osv., så da ble jeg litt populær faktisk, de siste årene jeg bodde på Bergeråsen.

    For da var det noen som skulle låne filmer osv.

    Så sånn var det.

    Men søstra mi, bodde jo nede hos fattern og Haldis.

    Så hva som foregikk i det huset der, det vet jeg ikke.

    Jeg bodde jo i Leirfaret.

    Og bestemor Ågot, var vel den i familien, som jeg kom best overens med.

    Og hun var snill og gudfryktig osv.

    Ihvertfall kristen.

    Og hun var veldig opptatt av hva som gikk ann å gjøre osv.

    Og at man måtte ikke gjøre sånn og sånn.

    Men hun begynte å bli litt senil, og hadde vel ikke gått så mange år på skole.

    Så det var like mye hun som hørte på meg noen ganger, som omvendt, nesten.

    Det var ikke sånn at jeg hørte på alt hun sa, uten å vurdere det liksom.

    Men etterhvert, så klarte jeg meg mest selv.

    Og lagde mat selv og sånn, på Bergeråsen.

    Selv om det gikk mye i Pizza Grandiosa osv., det må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    En av de som pleide å låne filmer av meg, som jeg kopierte av Øystein.

    Fatter fikk tak i et videokamera, på en eller annen måte, og jeg hadde video, først en som fattern kjøpte, og så en jeg kjøpte selv, da jeg begynte å jobbe på CC, i Drammen, i 88.

    En som oftest pleide å låne filmer, det var Ole Tony Bergum. Eller om det skrives Ole Tonny.

    Noe sånt.

    Og det året jeg jobba og gikk på skole i Drammen.

    Det var 88/89.

    Da var jeg innom vannsengbutikken, til fattern og Haldis, på Strømsø i Drammen, etter skolen.

    Og da var Christell der, dattra til Haldis.

    Hu må ha gått på Sande VGS. det året der, vil jeg tippe.

    Det var første året hun gikk på videregående, siden hun gikk to år under meg.

    Hun gikk på almenn, selv om hun vel ikke gikk for å være så smart.

    Men hun skrev en særoppgave, om Australia, året før, tror jeg det var.

    Og da måtte jeg skrive den inn på skrivemaskin.

    For det hadde ikke hun.

    Men jeg gikk på handel og kontor, så jeg hadde en nerdete casio skrivemaskin.

    Men det var vel kult å ha sånn skrivemaskin da, syntes jeg, med minne osv., fordi det var i 1986, eller noe, som jeg kjøpte den, da jeg fikk stipend.

    Noe sånt.

    Så da måtte jeg skrive inn særoppgave om Australia da, på Casio skrivemaskin.

    Og da fikk Christell M, eller noe, tror jeg.

    Så det innholdet var ikke dårlig, på den oppgaven.

    Så hun er nok ikke så dum egentlig, som hun kanskje virker noen ganger.

    Noe sånt.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Men da fortalte Christell meg, at skolebussen, som hun satt på.

    De hadde kjørt forbi en bil, på vei fra Sande til Berger, like ved Nesøya der, eller hva det heter igjen.

    Der hvor Herodes Falsk har sommersted, mener jeg å ha lest i avisa.

    Det er en øy, hvor de har en vei som er bygget opp, i fjorden, et par hundre meter vel ut til den øya.

    Bjerkøya, heter det vel.

    Det er en kiosk også der, ved hovedveien, der hvor den veien går ut til Bjerkøya.

    Hvis ikke kiosken er konkurs nå da.

    Sånne kiosker som det, har det vel blitt færre og færre av, opp gjennom årene, så det er mulig den kiosken er stengt nå.

    Hvem vet.

    Det er en slags bro, under den veien.

    så hvis man har en lav båt, så kan man kjøre under den veien.

    Det prøvde jeg en gang, med båten til Øystein og dem, da vi kjørte til Sande, for jeg måtte kjøre båten, for Øystein, tremenningen min, var ikke så vant til å kjøre båt, mens jeg hadde kjørt båten til Haldis, før den ble vraka, i en høststorm, på 80-tallet.

    Men men.

    Så det går ann å kjøre under den veien.

    Det fant vi ut, da vi skulle besøke Kjetil Holshagen, som vi pleide å vanke med på Bergeråsen.

    Men han flytta til Sande, Dunihagan, eller noe, i 87, eller noe.

    Så da kjørte vi båten til Sande da.

    Og det var ganske langt egentlig med båt.

    Lengre enn man tenker seg.

    For det er ikke så langt med bil.

    Men med båt, så går det treigt.

    For båten går jo ikke like raskt som bilene.

    Så det er faktisk kortere vei til Holmestrand, mener jeg å huske, med båt, fra Berger, enn det var til Sande.

    Men med bil, så er det dobbelt så langt til Holmestrand.

    Det høres kanskje rart ut, men sånn er det bare.

    Men Ole Tony, han var dau, sa Christell.

    For dem hadde sett bilen, fra skolebussen.

    Så det var ikke så artig.

    Han gikk i klassen min fra 79 til 86, var det vel.

    Så selv om han ikke var bestekameraten min eller noe.

    Så var han vel en av de mer normale i klassen, må jeg vel si, når jeg tenker tilbake.

    Selv om jeg kanskje kødda litt med noen av filmene jeg spilte inn til han, med trackinga osv., som det var på video-spillere da.

    Og han ble vel litt kødda med, av Odd-Einar og sånn, i klassen.

    Så han var litt mobbeoffer kanskje, nesten på samme måte som meg.

    At folk dreiv og kødda og sendte meldinger osv.

    Noe sånt.

    Hvertfall Odd Einar kødda med han, hvis jeg husker riktig.

    Selv om jeg ikke husker om Ditlev og Odd Einar kødda med han.

    Men alle de tre kødda med meg, og Karl Fredrik noen ganger, og Erik Ree osv.

    Så jeg fikk min del med kødding jeg og.

    Men Ole Tonny, han hørte jeg sjelden noe kødding fra.

    Så han var vel faktisk en av de mer normale i klassen.

    Selv om jeg aldri var bestekamerat med han.

    Så var det ikke noe kult å høre Christell fortelle at han hadde daua da.

    Så sa jeg, at jeg ikke trodde det var sant.

    At Christell hadde misforstått.

    Men da sa hu, at folka som hadde gått i klassen min og sånn, var det vel, hadde sagt det på bussen, at Ole Tonny hadde daua i ulykken, da han kjørte av veien da.

    Så da skjønte jeg, at hun hadde skjønt det riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var i det hele tatt ganske mange som daua de årene jeg bodde på Bergeråsen, av ungdommer osv.

    En som het Stenberg vel, han løp utfor et stup en kveld var det vel, og daua.

    Ole Tonny, kjørte ut og daua.

    Eirik Furuheim, kjørte av veien, og da kunne storebroren til Karl Frederik, se inn i hjernen hans, fikk vi høre.

    Så trodde Carl, eller Karl, at da hadde han blitt hjerneskada, eller noe.

    Så vi skeptisk til han da, da han kom tilbake fra sjukehuset.

    Men han var egentlig grei da, tror jeg.

    Jeg lånte luftgevær av han, en gang.

    Jeg og Ulf Havmo.

    Da var på verkstedet til fattern, på Sand.

    Og da var det noen fra byen, enten Oslo eller Drammen, på ei hytte, som ringte noen, så kom det noe helikopter over hue på vårs.

    Så da glemte vi geværet ute.

    Ulf sa han satt det i hjørnet på verkstedet.

    Så fant ikke jeg det.

    Så var det på hjørnet, utafor verkstedet.

    Så da hadde luftgeværet rusta.

    Men Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, eller hva han het.

    Han ble ikke sur engang.

    Så han var egentlig ikke så ille, selv om han hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske i hvertfall.

    Men men.

    Mer da.

    Ole Tonny daua ja.

    Han yngste sønnen til Ruth Furuheim, han døde, i hagan til Christian og Petter Grønli, i 79, eller 80, var det kanskje.

    Da de lagde snøhule, og den fallt over han, da Petter og Christian var inne og spiste middag.

    Så Tove, mora dems, ga ikke middag til han sønnen til Ruth Furuheim.

    Enda jeg, jeg fikk ofte mat hos dem.

    Så det var litt rart.

    For jeg ble kamerat med Petter og Christian, etter at han sønnen til Ruth døde da.

    For da flytta jeg dit fra Larvik.

    Men mora dems, Tove, hu døde også, i 81, eller 82, eller noe.

    Noe sånt.

    Og det var også en gutt som døde, som fallt i fjorden, fra fjellet ved Ulvika, eller om det var lengre bort mot Berger.

    Og kattene mine, som jeg hadde da jeg bodde i huset i Leirfaret aleine.

    De ble borte hele tida.

    Enda jeg sørga for at dem fikk mat osv.

    Så det var litt rart, hvorfor alle kattene døde.

    Men fattern sa at kattene klarte seg ute, når de var et par måneder gamle, mente han.

    For kattene nede hos Haldis gikk ute aleine.

    Men den katten så vi aldri igjen.

    Det var vel den andre katten jeg hadde det da.

    Like etter at den første katten, fra Larvik døde.

    Så var det en katt som het Tiger, også en av kattungene til Susi, katten til Christell.

    Den levde litt lengre enn den andre, men den døde den og.

    Så var det den fjerde katten.

    Den het Kitty, sa Christell.

    Den ble vel nesten to år kanskje, så døde den og.

    Den fikk jeg da den egentlig var for ung til å være borte fra moren sin.

    Så den måtte jeg roe ned, hele dagen og natta, den første tida jeg hadde den.

    Men den drakk melk av en skål da, eller skje, var det kanskje.

    Så det gikk greit.

    Men den var nok litt for ung, til å være borte fra moren sin.

    Men det var sommerferien.

    Og da gikk det ann å passe på katten da, siden det ikke var skole osv.

    Men etter at den også døde, med at noen hadde slått istykker kjeven, og tarmen hang ut osv.

    Fattern fant katten, og sa den hadde blitt overkjørt av moped.

    Det var rart at katta ikke dukka opp, da jeg ropte, syntes jeg.

    Men den var der, da fattern kom opp fra Haldis, i et eller annet ærend.

    Men etter at den katta også måtte bli avlivet, hos dyrlegen, da ville jeg ikke ha fler katter.

    Da ble det litt mange katter som døde.

    Det var slitsomt, for man ble jo knytta til de kattene.

    Fordi jeg bodde jo aleine i det huset, så når man da hadde katt, så ble jo det litt selskap da nesten.

    Selv om det ikke var som at et menneske bodde der.

    Så var det i hvertfall en katt som man ga mat til og ropte på, for å komme hjem om kvelden osv.

    Så det var jo bedre enn ikkenoe liksom.

    Men det var så slitsomt siden de døde hele tiden.

    Og ingen av de døde naturlig.

    Men de tre første, bare forsvant.

    Fettern min Tommy, fant den første, etter noen måneder, og sa den katta, Pusi, hadde blitt kjørt over av en bil, og at noen hadde hivd den ti meter ned en skråning.

    Ved bussholdeplassen ved gamlehjemmet.

    Men jeg så ikke noe skader på katta.

    Så jeg syntes det hørtes rart ut.

    Så hva som skjedde, det veit jeg ikke.

    Den andre katta, Pusi 2, den ble borte etter en uke, eller noe, for fattern sa den klarte seg ute, da vi skulle kjøre bort på Sand, eller til Oslo, eller noe.

    Så fikk jeg ikke ta med katta.

    Den tredje katta, Tiger, den ble vel bare borte, tror jeg.

    Etter noen måneder vel.

    Mens den fjerde katta, den levde et år, eller to, før fattern fant den på terrassen da, med kjeven knust, og med tarmen hengende ut.

    Eller det var vel jeg som så det.

    Fattern sa bare at katta var på verandaen da.

    Men han la ikke merke til, at katta var skada.

    Det var det jeg som så.

    Enda jeg så jo det med en gang, at kjeven var knust osv.

    Tenna stod vel vanlig, men kjeven hadde løsna fra tannraden da, så den kjeven hang under tenna.

    Men det gikk ann å fikse, det kunne katta overleve, sa dyrlegen.

    Men han dyrlegen i Sande, han var en litt eldre kar.

    Så han så ikke det med en gang, at tarmen også hang ut.

    Så jeg måtte vise han det.

    Og da skjønte jeg på at han, at da ble det vanskelig.

    Da måtte katta på dyre-sykehus, osv.

    Men det orka ikke jeg.

    Med fattern osv.

    Som egentlig ikke likte katter.

    Han ville jo at den to måneder gamle kattungen, Pusi 2, at den skulle gå aleine, rundt huset, mens ingen var hjemme.

    Altså den fikk ikke være inne.

    Så den ble borte.

    Og da å få til det, at fattern betalte mange tusen, for at katten skulle være på dyre-hospital.

    Og kanskje ikke overleve alikevel.

    Og at det skulle ta tid fra skole osv.

    Nei, det ble litt for mye styr osv.

    Da ville nok folka på Bergeråsen, trodd at vi var gærne, hvis vi brukte mange tusen, på en katt, på sykehus.

    Så da ble det til, at jeg sa at han skulle bare avlive katta.

    For det ble nok bare tull, med sånn dyrehospital osv.

    Jeg tenkte vel at det var noe galt.

    Siden katta kom, først når fattern dukka opp.

    Etter at jeg hadde ropt på katta, i timesvis mer eller mindre.

    Så da orka jeg å stresse med fattern, at nå må vi på dyrehospitalet, og se hvordan det går med katta osv.

    Jeg orka ikke sånn tull.

    Jeg var ikke så på bølgelengde, med fattern, på den tida der.

    Og har heller ikke vært det seinere.

    Så det var vel ikke sikkert at katta hadde blitt seg selv igjen heller.

    Og i ferier og sånt, så var det tungvint med katta.

    For bestemor Ågot, hu klarte ikke å ta seg av katta.

    For hu likte ikke katter, og den begynte å mjaue og sånn, og lurte på hvor jeg var da, hvis vi var på ferie på Gol osv.

    Som vi var, i 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da ringte vi bestemor Ågot, på lørdagen, og da var hu fortvila, og katta mjaua i bakgrunnen.

    Så det var siste gangen hu ville ha katta.

    Så det var nok best å avlive katta da.

    Og da fattern spurte meg, om jeg ville ha ny katt, neste gang Susi fikk kattunger.

    Nei, da orka jeg ikke mer.

    Det var artig å ha katt, og jeg synes de var fine dyr.

    Men når de døde hele tida, så ble det så slitsomt, så jeg orka ikke å ha flere katter da.

    Når fire katter hadde dødd, fra 1981 til 1984, eller noe.

    Da var det liksom nok.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er meg og katta, sommeren 83, eller noe, da jeg og søstra mi, var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes (som er i bakgrunnen på bildet), i Nevlunghavn:

    Det var katten som Christell sa het Kitty.

    Det var vel den fjerde og siste katten jeg hadde.

    Dette her var vel sommeren 83, da jeg var sånn 12-13 år, og den katten døde vel året etter, hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Det er fra et bilde, som bestemor Ingeborg sendte meg, da jeg bodde her i Liverpool, i Walton, for to-tre år siden.

    Men men.

    Dette var altså ferien etter, at vi var på Gol.

    Jeg tror det her kanskje var sommeren, som søstra mi flytta til Bergeråsen.

    For jeg tror ikke hun var med til Gol, som nok var påsken før det her.

    Så om jeg fikk katta sommeren et år før det her bildet.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Og at katta døde høste, et drøyt etter det her.

    Noe sånt.

    Jeg måtte ta med katta til Nevlunghavn, siden bestemor Ågot ikke orka å passe katta, siden hun ikke likte katter.

    Enda hun var oppvokst på gård.

    Gården Mogan, i Numedal.

    Selv om hun ikke ligna på bildet som hun viste men.

    «Je’ vet itte je’, sa hu mor».

    Det pleide Ågot å si noen ganger.

    Så hun var vel fra der dem prata sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg veit ikke om dem snakka sånn i Numedal, på Rollag.

    Men dem gjorde vel det da, siden Ågot sa det.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da vi var i Nevlunghavn, den sommeren, så passa jeg veldig bra på katta.

    For jeg hadde hatt problemer, med at de første kattene, ble borte.

    Jeg lot katta gå rundt i hagen der.

    Det gikk greit.

    Men, jeg hadde katta på rommet, om natta.

    Det var det gamle rommet til Martin.

    Og det gikk litt på nervene løs, å bo der.

    Fordi bestemor Ingeborg, hun var så streng og fant på så mye rare ting.

    Hun er jo oppvokst i København og i Tyrol osv., fra noen kjente danske familier, som heter Hedegaard og Nyholm og Gjedde osv.

    Så hun er vel litt prega av det da.

    Så hun skal sjefe hele tiden, i hvertfall da, og finne på ting og pirke på.

    Så jeg mistrivdes der.

    Så jeg var helt vanlig da jeg dro dit, husker jeg.

    Men etter noen dager, så ble jeg litt apatisk.

    Og klarte ikke å tømme kassa til katta osv., som stod på rommet der.

    Så det lukta kattepiss, på rommet der.

    Og jeg tror også katta ble litt stressa av å være der, med bestemor Ingeborg, som maste hele tida osv.

    Så etter noen dager, så bare gleda jeg meg til å dra hjem.

    Som om hvis man er i militæret omtrent.

    Omtrent det eneste vi gjorde, var å lese bøker der.

    Vi var der to somre etter og, tror jeg det var.

    Og da bestefar Johannes død.

    Han døde året etter i Spania, eller noe.

    Og katta døde vel også det året.

    Så to somre seinere, så var det bare jeg og søstra mi og bestemor Ingeborg der.

    Da gikk jeg litt på stranda med metalldetektoren osv., som jeg hadde kjøpt på postordre.

    Og da var ikke bestemor Ingeborg så slitsom.

    For da fant jeg noen nøkler, til en utebod, som bestefar Johannes hadde leita etter osv.

    Og da ble hun litt trist, for da tenkte hun på Johannes da.

    Så da var hun ikke så sjefete og slitsom.

    Og jeg var noen år eldre, så jeg takla vel sånn oppførsel bedre da.

    Så da ble jeg vel ikke sånn apatisk nesten, av å være der.

    Den sommeren som bilde er fra, da ble jeg sendt opp på loftet, for å hente fler bøker.

    Vi leste en bok om dagen omtrent, da vi var der.

    Bestemor har mange bøker, og muttern og tante Ellern og onkel Martin, de leste mye under oppveksten.

    Så skulle jeg opp å finne enda fler bøker på loftet da.

    Så snubla jeg over en eske med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje.

    Og det var ikke så vanlig, i Nato-landet Norge, på 80-tallet.

    Midt under den kalde krigen.

    Så hvordan de kameraene hadde endt opp der, det veit jeg ikke.

    Bestemor Ingeborg, sa på telefon, tidligere i år, at det var fra den forrige beboeren, som hadde bodd der før dem.

    En fyrvokter, som visstnok var gal, og stal blomster, og gravde de ned i hagen.

    Noe sånt.

    Så jeg og søstra mi, fikk hvert vårt russiske kamera, og tok med tilbake til Bergeråsen.

    Så, som jeg har skrevet om før.

    Da fotballlaget dro på tur til Gøteborg, et år etter det her, eller noe.

    Da hadde jeg med det russiske kamera, og tok bilder på Liseberg osv.

    Men kamera fallt ut av kameraveska, i en karusell, og ble knust da.

    For det var ikke riktig kamraveske egentlig, så man kunne ikke skru fast kamera.

    Det var 5-6 russiske fotoapparat, som lå i den esken på loftet der.

    Så det var vel litt rart kanskje.

    Men men.

    Men jeg og søstra mi, var med til Gøteborg, med fattern og Haldis, samme sommer, 83, tror jeg, som det bildet over ble tatt.

    Så jeg var 13 år den sommeren, og søstra mi elleve og et halvt, da vi ble sendt til Liseberg aleine, en fredagskveld, sommeren 83 da, med noen penger, fra et hotell i Gøteborg, med beskjed om å ta taxi til Liseberg.

    Men jeg huska navnet på hotellet og nummeret til rommet til Haldis og fattern på hotellet.

    Så vi kom vårs tilbake og.

    Etter kanskje fire-fem timer på Liseberg, da vi prøvde alle karusellene omtrent.

    Noe sånt.

    Så det var jo flaks.

    Så da vi var i Gøteborg, med fotballlaget, som nesten var det samme som å dra med klassen.

    Da visste jeg hvordan billettsystemet var.

    Så da forklarte jeg trenern, Skjeldsbekk, at vi burde kjøpe sånn hefte, sånn at alle fikk et hefte, til 20-30 kroner, som var stapp fullt av biletter, til karuseller.

    For da kunne man få prøvd nesten alle de kule karusellene, uten at det kosta så mye.

    Så da fikk jeg prøvd alt på Liseberg, omtrent, to år på rad da.

    Men det var litt kjedelig, å dra der to år på rad.

    Så jeg måtte nesten finne på noe artig, andre året.

    Så da tok jeg med det russiske kameraet, og begynte å prate litt russisk der noen ganger og.

    Eller lata som da.

    Så da så gamle koner rart på meg osv.

    Det her var jo under den kalde krigen, så det her var artig.

    Men jeg tok ikke med kamera, når jeg dro til Liseberg, med fattern og dem.

    Enda jeg tror det var uka etter at vi var hos Ingeborg.

    Men da måtte katta kanskje katta være hos Ågot igjen da.

    Men da gikk det kanskje bedre.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så praktisk å ha katta i ferier, men det var greit i skoleåret, når jeg var mye aleine hjemme.

    Men det var aldri på tale, å ha katta nede hos Haldis og dem.

    For dem stolte jeg ikke på.

    Jeg husker Petter og Christian Grønli.

    Dem hadde to hamstere, som Pia og Christell tok var på.

    Som het Whiskey og Vodka.

    Og da hadde visst en eller to av de stryki med, mens Haldis eller Pia og Christell passa på dem da.

    Det må ha vært i en ferie, som Pia var på besøk fra Larvik.

    Noe sånt.

    Så de dyra de strøk med.

    Men Susi levde lenge, katta til Christell.

    Men den katta var ikke helt god.

    Jeg tror det var fordi, at den hadde liggi bak kjøleskapet, i tre dager, eller noe, da den var ung.

    Før jeg flytta til Bergeråsen, var det vel.

    Og at Jan og Viggo hadde finni katta bak kjøleskapet da.

    Noe sånt.

    Men Christell gikk vel bra med Susi.

    Men hun er vel kanskje litt som Susi, at hun kanskje har blitt litt fucka opp hun og.

    Hva vet jeg.

    Hun er vel veldig overfladisk, må man vel si.

    Jeg tror ikke hun skjønte det, at Susi nok var litt fucka opp.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Jeg lurer på om Christell mangler litt evnen til å se under overflaten, på ting og situasjoner osv.

    At hun ikke er så moden og sofistikert.

    At hun er enkel sjel.

    Eller noe sånt.

    Men nå er det jo lenge siden jeg har hatt så mye med Christell å gjøre.

    Og det har omtrent alltid vært andre folk i nærheten da.

    Når jeg har prata med henne.

    Sånn som søstra mi, eller brødrene hennes, eller noen av vennene eller venninnene hennes.

    Så hvordan Christell egentlig er, det veit jeg ikke helt.

    Men om hun skal regnes som stesøstra mi, eller ei jente fra Bergeråsen, siden hun var dattra til dama til fattern, og de bodde i et annet hus på Bergeråsen.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg kjenner egentlig ikke Christell så bra.

    Siden hun bodde i et annet hus osv.

    Så jeg skal ikke si helt sikkert hvordan hun er egentlig.

    Men jeg tror hun er ganske overfladisk, og samtidig tøff til å være jente.

    Men helt nøykaktig hvordan hun er, det skal jeg ikke si sikkert.

    Jeg trodde ikke hun var så smart, men hun kom jo inn på almenn.

    Så det er vel sånn at jeg har et spørsmålstegn, på Christell nå.

    Så får vi se, om det er mulig å finne ut mer om hva som foregår.

    Men hun får bare ha det spørsmålstegnet, inntil videre.

    Det er jo ikke så mye, som jeg har med familien i Norge osv. å gjøre nå.

    Så om det er mulig å finne ut noe mer, om hva som skjuler seg bak det spørsmålstegnet.

    Det veit jeg ikke.

    Men den som lever får se.

    Vi får se.

    PS 3.

    Den andre katten jeg hadde, det var Pusi 2.

    Det var fordi at jeg var så trist, etter at Pusi, den første katten døde.

    Den katten fikk vi, i 76, tror jeg det var, i Mellomhagen.

    Så flytta jeg til fattern, i 79.

    Så flytta Pia og muttern og Arne Thormod og Axel, til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, samme året, var det kanskje.

    En gang jeg var på besøk der, så så jeg, at katta var så stressa.

    For Axel, han lærte å gå der, mener jeg å huske.

    Og han ble født i 78.

    Så da flytta de nok til Drammen, like etter at jeg flytta til Berger.

    Eller om det var året etter.

    Noe sånt.

    Da lærte vel Axel å gå i Larvik da.

    Noe sånt.

    Men, katta var så skremt der, på Stenseth Terrasse.

    For det var så mye bråk, i det huset.

    Muttern var jo ofte mer eller mindre hysterisk, og Axel grein, og Pia var ikke akkurat en samlende person, for familien kanskje.

    Jeg vet ikke.

    Jeg og søstra mi var vel ganske nærme da.

    Hu introduserte meg, for vennene sine, på Stenseth Terrasse osv.

    Og det gjorde hun også, seinere, på Tagtvedt.

    Og dem flytta også tilbake til Jegersborggate, en stund seinere.

    Så tok jeg med katta tilbake, etter noen måneder.

    Så var katta på Stenseth Terrasse, en stund.

    Vi hadde en sånn avtale, at jeg skulle ha katta litt, og dem skulle ha katta litt.

    Muttern gikk med på det.

    Så hun var ikke alltid slem, som vi sa.

    Hun var kanskje litt forstyrra, eller i hvertfall hysterisk.

    Og fant alltid på et eller annet merkelig.

    Så hun var ikke en person som gjorde andre rolige da, for å si det sånn.

    Men det var kanskje ikke så kult for søstra mi og dem, at jeg tok med katta.

    Men jeg vet ikke om dem brydde seg.

    Dem gjorde vel det.

    Så tok jeg med katta tilbake.

    Så dro jeg dit noen måneder seinere.

    Og da var det min tur til å ha katta igjen.

    Men da hadde noen andre på Stenseth Terrasse, adopert katta.

    Så da måtte jeg stå der, i en halvtime og krangle med en familie jeg ikke kjente, for å få tilbake katta da.

    Jeg måtte rope og krangle, og forklare at katta var min, i en halvtime, eller noe da.

    Og tilslutt så gikk ei jente og henta katta.

    Jeg vet ikke hvorfor katta var der.

    Det er ikke lett å si.

    Om dem ikke trodde katta hadde det bra hos muttern og dem.

    Eller om muttern og dem ikke ville at jeg skulle ta med katta, og hadde katta hos dem.

    Det var ingen som sa det i såfall.

    Søstra mi sa bare at de hadde tatt katta.

    Men jeg fikk katta tilbake da.

    Og da fikk ikke katta lov å være på Stenseth Terrasse lengre.

    Siden de folka prøvde å rappe katta.

    Men muttern og dem, flytta tilbake, til Jegersborggate i Larvik da.

    Og da hadde jeg med katta tilbake en gang.

    Så katta levde vel i et år eller to, på Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Men jeg ble så trist, når den katten døde.

    Så da fikk jeg ny katt, som så nesten lik ut, da Susi, katten til Christell, fikk kattunger.

    Og den var bare en måned eller to.

    Det her var om sommeren, antagelig et halvt år etter at den første katten døde.

    Og da sa fattern, at katten klarte seg ute, selv om vi dro.

    For de andre kattungene, de klarte seg ute, nede hos Haldis.

    Men de hadde jo moren sin, Susi, og de var jo født og oppvokst der.

    Så kanskje den kattungen, Pusi 2, prøvde å finne de andre kattene, og moren sin, nede hos Haldis da.

    Noe sånt.

    For da hadde jeg bare hatt den katten, en uke, eller noe.

    Men den katten, den fant vi aldri igjen, da vi kom tilbake.

    Men da fikk jeg en annen katt.

    Som het Tiger.

    Det var Jan, broren til Christell og Viggo, som sa at den katten het Tiger.

    Det var med engelsk uttale.

    Men den katten ble også borte, selv om jeg hadde den, i noen måneder i hvertfall.

    Eller et år kanskje.

    Noe sånt.

    Så Pusi 2 og Tiger, de var altså brødre.

    Og Kitty, var også kattungen til Susi.

    Men den ble født seinere da, etter at Tiger døde.

    Fattern skulle sikkert avlive de andre kattene, det var sikkert defor jeg fikk den siste katten, da den var så ung.

    Det tror jeg var om sommeren.

    Eller i hvertfall i en helg.

    For da måtte jeg passe på den katten, og roe den ned, hele dagen og kvelden da, for at denne skulle bli vant til å være borte fra de andre kattene da.

    Men den overlevde, selv om den vel egentlig var for ung til å skilles fra moren sin, vil jeg tro.

    Men da ble vel den katten ekstra knyttet til meg da, siden jeg fikk den katten, da den var så ung.

    Og jeg prøvde også å passe ekstra på den, siden de andre kattene hadde blitt borte.

    Men jeg lot katten gå ut og sånn da.

    Det ville vel vært dyreplageri, å ikke latt katten gå ute, for alle kattene på Bergeråsen, fikk lov til det.

    Men den sommeren, da det bildet ble tatt.

    Eller om det var sommeren etter.

    Da var jeg hjemme, og kjeda meg da.

    Så pleide jeg å dra bort til Ågot, på Sand, og få noe mat.

    Og da tok jeg med katta.

    For jeg kjeda meg, og jeg prøvde å passe på katta osv. da.

    Og da kunne jeg sette den katta, oppå skuldern min, mens jeg sykla.

    Og katta hoppa ikke av skuldern.

    Det var vel mest fordi jeg kjeda meg, eller for morro skyld, at jeg tok med katta.

    Så da fikk katta være hos Ågot og, og det virka det som at katta syntes var morsomt.

    Og da tror jeg også Ågot syntes at katten var litt morsom.

    Det er mulig.

    Så den var ganske tam den katten.

    Så da var det ikke så artig, at jeg fant den katten, på verandaen med ødelagt kjeve, og med tarmen hengende ut osv.

    Det var ikke så artig.

    Så etter det, så skjønte jeg vel det, at det var ikke så greit å ha katt, når man bodde alene osv., så da orka jeg ikke det, å ha fler katter, når fattern spurte om det, seinere, neste gang Susi fikk kattunger.

    Så sånn var det.

  • Flashback til begynnelsen av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.

    Da var jeg sånn 9-10 år kanskje.

    Da ville fattern at jeg skulle leke med noen tynne, fire-fem meter lange jernstenger, som lå ved siden av værste’ på Sand.

    Så tenkte jeg, å ja, skal jeg leke med de ja.

    Så tok jeg og løfta de røra opp i lufta da.

    Og balanserte dem osv.

    Også så jeg strømledningene.

    Men jeg vet ikke om hvor mye strøm det var i de ledningene.

    Eller om det var telefonledninger.

    Men de her røra var rustne.

    Og om de ledningene, var isolerte eller ikke, det vet jeg ikke.

    Men jeg la fra meg de jernrøra, da jeg skjønte at jeg kunne treffe strømledningene, hvis jeg skulle leike med dem.

    Så det var litt rart vel, at fattern skulle ha meg til å leike med dem.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog