Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 4 – Kapittel 89: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVIII

    På Rimi Nylænde, så var det også noe jeg undret meg over, på den her tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det var hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri.

    For da Magne Winnem bodde i etasjen over Rimi Nylænde, i 1991 og 1992, (var det vel), så solgte jo ikke Rimi Nylænde noe godteri, (unntatt kokosboller og sjokoladeboller, som de fikk fra Drammens Is), som jeg vel skrev om, i Min Bok 2, (må det vel ha vært), at Thomas Sanne, (var det vel), forklarte for meg, da jeg var innom Rimi Nylænde, (som kunde), under et besøk, hos Magne Winnem, i 1991, (må det vel ha vært), for å se på hvordan Rimi-leiligheten til Magne Winnem, (overfor Rimi Nylænde der), var.

    Mens da jeg begynte på Rimi Nylænde, som kassamedarbeider, i 1993.

    Så solgte Rimi Nylænde godteri, fra både Freia og Nidar og andre godteprodusenter, da.

    Men hva som hadde skjedd, i mellomtiden, (fra 1991 til 1993), som gjorde at Rimi Nylænde hadde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    For ved siden av Rimi Nylænde, så lå det nemlig en tippe-kiosk, drevet av en kar litt opp i åra.

    Og Magne Winnem forklarte vel det, (mener jeg å huske, ihvertfall), i 1991, at Rimi Nylænde hadde en avtale, med han eieren, av den tippe-kiosken, om at Rimi Nylænde ikke skulle selge godteri.

    (Noe sånt).

    For siden det var både matbutikk og tippekiosk, i det samme bygget, (eller om man skal kalle det nabobygget).

    Så ble jo dette nesten som et veldig lite senter, (eller noe), i, (eller rundt), Nylænde 5 der, da.

    Men jeg var ikke noe særlig i Nylænde der, fra 1991 til 1993.

    Så hva som var grunnen, til at Rimi Nylænde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    (Det fikk jeg ikke med meg, dessverre).

    Men kanskje Rimi betalte noen penger, i erstatning til han kioskeieren, siden Rimi Nylænde liksom brøt den avtalen, (som de hadde med han), om at de ikke skulle selge godteri, da.

    Hva vet jeg.

    Jeg skjønte vel heller ikke helt, på Magne Winnem hvordan den avtalen var, heller.

    (Dette var bare noe vi chatta om liksom.

    Da jeg dukka opp igjen, med de her kokosbollene da, fra Rimi Nylænde).

    Men kjenner jeg Rimi rett, så kan det vel like gjerne tenkes at de bare blåste i den avtalen, og begynte å selge godteri.

    Og at de kanskje tenkte at Rimi er så store, så det er ikke så mye, som han kioskeieren kan gjøre, uansett.

    Hvem vet.

    Men her ligger det altså en historie ‘begravet’ da, vil jeg si.¨

    For den kiosken, den gikk nemlig konkurs, på den tida, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Etter at han kioskeieren liksom skulle få hjelp, av en kar, som kjente masse stor-tippere og sånn, (mener jeg å huske, at han sa ihvertfall).

    (Noe sånt).

    For jeg var nemlig innom i den kiosken en gang, (av en eller annen grunn), da han ‘hjelpe-karen’ var der da, i 1999, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Men det virka ikke som at han hjelpe-karen klarte å ‘snu ståa’, for den tippe-kiosken, liksom.

    For den gikk nemlig konkurs, like etter at den her ‘nødhjelpen’ starta, da.

    Og så begynte Rimi Nylænde med tipping, (noen måneder seinere), under min ‘regjeringstid’, som butikksjef der, da.

    (Noe som jeg skal komme nærmere tilbake til, seinere i Min Bok-serien).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg undret meg over det her, (om hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri).

    Så var det ikke sånn, at jeg var nok på bølgelengde med noen, (innen Rimi), på den her tida, til at jeg spurte noen, om grunnen til det her.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da jeg begynte, på Rimi Nylænde, så var det sånn, at jeg ikke kjente noen av de andre som jobbet der, fra før.

    (Bortsett fra at jeg veldig vagt husket Thomas Sanne da, (mener jeg at det må ha vært ihvertfall), fra den gangen, som jeg handle i den butikken, i 1991.

    Da jeg vel kjøpte en liter Coca-Cola, en avis og en pakke kokosboller, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg kjente heller ingen av kundene der.

    (Bortsett fra de to kara, fra Abildsø, (Kjetil og en annen i ‘Abildsø-gjengen’ vel, som jeg ikke huska navnet på), som dukka opp, etterhvert der).

    Så det var mer sånn, at jeg voktet nesten hvert ord jeg sa der, da.

    (Enn at jeg skravla om alt mulig rart, liksom).

    Jeg var jo ikke så vant til å jobbe i Oslo, (eller sammen med folk fra Oslo), på den her tiden, heller.

    (OBS Triaden, (hvor jeg hadde jobbet, i et par år, før militæret), lå jo i Lørenskog, på Nedre Romerike).

    Så jeg var kanskje litt spent eller nervøs også, på hvordan de her Lambertseter-folka, som var kollegene mine der, var da.

    (Så jeg følte meg litt som en outsider der, (på Rimi Nylænde), mesteparten av tida, som jeg jobba der, må jeg nok si.

    Og jeg var kanskje litt redd for å bli uglesett da, av sjefer eller av medarbeidere, (spesielt Sanne-brødrene, som liksom var de lokale ‘grom-guttene’, (eller odelsguttene), der da, må man vel si), hvis jeg sa noe feil da, eller begynte å prate om noe som viste seg å være et følsomt tema).

    Og sjefene mine, på den her tida.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, Hilde fra Rimi Hellerud/Skullerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Det var folk som jeg ikke var helt sikkert på, om som jeg stolte helt på dømmekraften til da, må jeg innrømme.

    Jeg følte meg vel kanskje litt som en smart og dyktig NHI-kar, (og en tøff Geværkompaniet-kar dessuten), som hadde blitt litt fanga, i en nødjobb, med noen, (mer eller mindre), ‘latterlige’ sjefer da, grunnet at Norge var inne i en periode med nedgangstider, liksom.

    Så det var ikke sånn at jeg pratet så fritt der akkurat, på Rimi Nylænde.

    Det turte jeg vel ikke, siden jeg nok ikke var helt overbevist, om hvor ‘oppegående’ som mine kolleger der var, da.

    Så det var nok mer sånn at jeg voktet hvert ord jeg sa, de første årene, som jeg jobbet, på Rimi Nylænde.

    Enn at jeg pratet helt fritt der, liksom.

    Jeg pratet vel friere med Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om ‘Rimi-ting’, osv., enn jeg gjorde med mine kolleger på Rimi Nylænde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg kjente jo ingen av mine kolleger, på Rimi Nylænde, da jeg begynte der.

    Og jeg ble vel ikke ordentlig kjent, med noen av de som jobba der heller.

    (Den jeg ble best kjent med, det var vel kanskje Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Siden hu alltid prata om butikkarbeid, (og annet), da.

    Men hu stolte jeg ikke helt på.

    For hu hadde jo vært i Jehovas Vitner osv., enda hu bare var i begynnelsen av 20-åra.

    Og jeg mistenkte at hu liksom ble litt lett ‘frelst’, da.

    Og kanskje hadde erstattet Jehovas Vitner med Rimi, (eller noe sånt), liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg turte nok ikke å prate helt åpent, med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud heller.

    For jeg lurte vel kanskje litt på hvor ‘normal’ hu egentlig var, da kanskje.

    (Og det samme med de fleste andre folka der og vel).

    Og da jeg ble leder der, så strevde jeg jo etter, å holde en viss avstand, til mine ‘undersotter’.

    Siden jeg kanskje ikke var så sikker, på min rolle, som leder, i begynnelsen.

    Og også siden at jeg ikke ville blande ‘business and pleasure’ da, (som et kjent ordtak sier).

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.

    Og jeg hadde vel ikke møtt noen andre lesber, før jeg fikk henne som sjef.

    Så dette skapte nok litt avstand da, mellom butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, (eller lesber), for å si det sånn.

    Så jeg var nok rimelig ‘var’ for det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg var lesbisk, da.

    (Og vel kanskje var en litt utradisjonell menneske-type, liksom).

    Så jeg hadde nok alltid dette en del i bakhodet, mens jeg jobba sammen med henne der, (på Rimi Nylænde), vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, (jeg har igjen cirka et halvt A4-ark, med notater nå), den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 87: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVI

    En gang, på den tiden som jeg jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1995 og 1996.

    Så fortalte butikksjef Elisabeth Falkenberg meg det, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at hvis hu merka at hu fikk gule tenner, så kjøpte hu seg en flaske munnskyllevann, (husker jeg).

    Noe som jeg vel stusset litt på.

    Hvorfor fortalte hu meg dette, liksom.

    Og for det andre, så var jo munnskyllevann relativt nytt på det norske markedet.

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var vel ikke noen akademiker-type akkurat.

    Lusekofte og munnskyllvann, da var hu liksom tradisjonell og trendsetter samtidig.

    Men hu jobba jo i matbutikk, så hu hadde kanskje fått en gratis vareprøve, da.

    Men jeg leste jo ihvertfall en avis hver dag, (av VG, Dagbladet og Aftenposten), og jeg husker det, at i en av de avisene, så ble munnskyllevann kalt for ‘det amerikanske vannet’.

    Det var visst like greit å skylle munnen med vann fra springen.

    Så sparte man de pengene, liksom.

    Men at butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som var så lur, må man vel si), skulle gå i en sånn ‘felle’ da, og kjøpe noe som ble kalt for ‘det amerikanske vannet’ og lureri vel, i nyhetene.

    Nei, det var vel litt spesielt vel.

    Men men, dette hang vel sammen på en eller annen måte.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi solgte forresten Drammens Is, husker jeg.

    (Som jo onkel Håkon hadde sagt, at var den beste isen, på 80-tallet, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og Tove Grønli, (mora til Petter og Christian), hu jobba jo i Drammens Is, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), selv om jeg aldri var med Petter og Christian på jobben hennes, eller noe).

    Og om somrene, så ble det en utfordring, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    For da skulle vi selge pinne-is igjen.

    Og da hadde vi en egen fryser, til pinne-isen, da.

    Men de fryserne var det ofte problem med.

    Og de ble gjerne gjemt, nede på lageret, om vinteren.

    Så de måtte kanskje vaskes, osv., da.

    Og vi heiv jo ut kasse 4, og fikk noen nye hyller, i butikken.

    (På den tida, som ICA Lambertseter åpnet).

    Så da måtte vi vel finne en ny plass, for pinne-is-fryseren da, (mener jeg å huske).

    Og jeg fant en ny plass, da.

    Men da måtte jeg koble til den frysedisken, i strømuttaket, i kasse 3, (var det vel).

    Og det strømuttaket, det var koblet til en vippebryter, (på en søyle, eller noe sånt, ute i butikken, vel).

    Og en morgen, da jeg kom på jobb, så hadde noen trykket på den vippebryteren da, husker jeg.

    Så frysedisken hadde stått uten strøm, i en del timer.

    Men Drammens Is-sjåføren, (en kar i 30-40-åra med mørkt, krøllete hår vel).

    Han sa det, at den isen, den var grei, selv om den var litt myk.

    Isen hadde ikke smelta, men bare blitt litt myk, da.

    Så vi solgte de kartongene med is likevel, da.

    Hvis ikke så hadde kanskje jeg fått kjeft, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Hva vet jeg).

    Men jeg kunne jo for eksempel ikke ha ringt og bedt en elektriker om å ‘lage’ et nytt støpsel der.

    For det var isåfall en butikksjefoppgave, da.

    (Siden butikksjefen måtte godkjenne alle kostnader.

    Mener jeg at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortalte en gang).

    Dessuten, jeg hadde ihvertfall ikke vippet den bryteren, (som slo av strømmen i kasse 3 og dermed også for småis-disken), av.

    (For jeg hadde dette i bakhodet, siden jeg lurte litt på, om dette var en brukbar løsning, da jeg fant det plassen, for is-disken, vel.

    Men jeg kunne ikke finne noen annen plass, som egnet seg, for å være ærlig.

    Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå.

    For dette er jo en del år siden, (for å si det sånn)).

    Så var dette sabotasje, kan man kanskje lure på.

    Dessuten igjen, hvorfor hadde de en sånn lysbryter kobla til strømmen i kasse 3?

    Det var jo veldig rart.

    Det var en dårlig løsning, (vil jeg si), som på en eller annen måte må ha oppstått, i tiden før jeg begynte i den butikken da.

    Det hadde sikkert vært mange ombygninger og forandringer, i årenes løp, på Rimi Nylænde.

    Så derfor kunne sånne ‘rare’ ting skje da, som at det var hull i gulvet, i kasse 1, sånn at kassereren plutselig kunne nesten falle av stolen, hvis et av hjulene på stolen, rullet ned i det hullet.

    (Sånn som hendte en gang, med hu pene blondinna, som jobba som ekstrahjelp, på Rimi Nylænde, på rundt den tida, som jeg begynte der, (husker jeg)).

    Og hvis noen vippet på en bryter, (som så ut som en lysbryter, på en søyle, var det vel), så ble strømmet kuttet i kasse 3, da.

    Så Rimi Nylænde hadde blitt til en litt ‘harry’ butikk, i årenes løp, (etter å en gang ha vært ærverdige Balstad), må man vel si.

    Så sånn var det, (vil jeg si, ihvertfall).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide forresten å spise en del sånne småis selv, (som Daim-kremmerhus-is osv., vel), om sommeren, når jeg jobba lørdager osv., på Rimi Nylænde.

    For da kunne jeg spise den isen, i full fart, oppe ved papp-pressa der, da.

    For da slapp jeg å gå ned på spiserommet.

    For hvis jeg satt der, og spiste, mens jeg jobba som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.

    Så ville jeg ofte blitt avbrutt, av retur i kassa, for eksempel, da.

    For da trengte man returnøkkel.

    Og den var det bare butikkledere som fikk lov til å ha, da.

    Så hvis jeg jobbet som eneste leder, på Rimi Nylænde, (og andre Rimi-er), så var det sjelden at jeg satt meg ned, og spiste brødmat for eksempel, på spiserommet.

    For dette ville ofte bare være et stress, husker jeg, at jeg syntes.

    Siden jeg da bare ville ha blitt avbrutt, ‘hele tida’, av ting som at flaskebordet var fullt, (eller streika, noe som flaskebordet/automaten på Rimi Nylænde ofte gjorde, siden flaskene gikk ned i kjelleren, gjennom et rør), retur i kassa, kundeklager, kunder som skulle pante hele kasser, (noe ikke panteautomaten var laget for å ta imot), osv., osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hvis jeg jobbet som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.

    For eksempel på en lørdag.

    Så ville jeg småspise, gjennom hele dagen, da.

    Også heller spise et stort middagsmåltid, når jeg kom hjem fra jobb.

    Og sånn gjorde jeg det også, når jeg ble butikksjef.

    For jeg hadde jo lært det, i Geværkompaniet, at det er væskeinntaket, som er det viktigste.

    Det viktigste er at man drikker.

    (Og gjerne at man drikker flere forskjellige slag drikke).

    Man klarer seg lenge uten mat, liksom.

    Men drikke er det viktigste, da.

    Lærte vi i Geværkompaniet, husker jeg.

    Og da jeg jobba på OBS Triaden, så fikk jeg jo ‘tyn’, (av de damene fra ferskvareavdelinge, på spiserommet, som baksnakket meg, ved et annet bord da), for at jeg spiste tung mat, som riskrem, i pausen, (under høstpermen).

    Så jeg hadde kanskje også det litt i bakhodet.

    Sånn at jeg ikke spiste for tung mat, på jobb, da.

    For man måtte være litt sprek liksom i Rimi.

    Og være litt en strikkball liksom da.

    Og være overalt og fikse ditt og datt, da.

    Ihvertfall hvis man ikke hadde veldig god ‘dreis’ på butikken.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg en gang, (ved kassene, på Rimi Nylænde der vel), om hva jeg pleide å spise til frokost.

    (Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg stod like i nærheten, vel).

    Og jeg forklarte at jeg bare spiste en sjokolade på T-banen.

    (For jeg byttet jo T-bane, på Brynseng T-banestasjon.

    Så da pleide jeg å gå innom Narvesen-kiosken der, og kjøpe en flaske brus, (Sprite var det vel, som jeg oftest drakk, på den her tida), og en sjoklade, (gjerne Gullbrød), vel.

    Og jeg pleide vel også å kjøpe en avis der, mener jeg å huske).

    Mens jeg nesten lo litt vel.

    For jeg var jo i så bra form, fra Geværkompaniet.

    (Jeg var sterk og utholdende, (vil jeg si)).

    Og jeg hadde jo lært der, hvor mye kroppen tåler, på harde øvelser, osv.

    Og at det er vann/væske som det er viktigste, å få i seg mye av, i løpet av en dag.

    Og ikke mat.

    (Eller for å si det på en annen måte.

    Kroppen klarer seg lenge, med lite/ingen mat, hvis man drikker mye væske.

    Så man kan fint gå en hel dag, med lite eller ingen mat, hvis man drikker mye væske, da.

    Sånn som jeg skjønte det vi lærte i Geværkompaniet, ihvertfall).

    Også spiste jeg gjerne en hel pakke, (det vil si 450 gram vel), kjøttdeig, (som jeg for eksempel hadde oppi en kasserolle med Toro Pasta de Napoli da, eller som jeg helte for eksempel et glass med Uncle Ben’s Chilli Con Carne, (eller Uncle Ben’s Sweet and Sour), stir-fry-saus over, i steikepanna), når jeg kom hjem fra jobb, (og jeg spiste også tortilla-chips eller potetgull, etter middagen da, sånn at jeg ble skikkelig mett, før jeg la meg, for ellers så kunne det hende at jeg ikke fikk sovne, husker jeg).

    (Siden jeg jobba så hardt, da.

    Og alltid var den som la opp kjølevarene, (som jeg vil si at er den tyngste jobben, i en Rimi-butikk, ved siden av å legge opp frukta kanskje, hvis man rullerer alt), for eksempel).

    Men hvorfor Anne-Katrine Skodvin spurte meg om det her, det veit jeg ikke.

    Jeg tenkte vel ikke så mye over dette, på midten av 90-tallet.

    Men nå lurer jeg på om hu skulle dømme meg på grunn av frokosten jeg spiste, (eller noe sånt).

    Men det mener jeg at blir helt feil, (i såfall).

    I arbeidslivet så skal man dømmes etter det som skjer på jobben, mener jeg.

    Og da må man dømmes etter noe som kan måles.

    Og hvis det skal klages, så må dette tas opp i møter, og dokumenteres.

    Så om dette var et vagt angrep fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Det lurer jeg litt på nå.

    Men det tenkte jeg ikke på muligheten av da, (for å si det sånn).

    (Jeg tenkte bare på det som noe skravling, eller chatting, da.

    Og at hu blanda meg inn i noe hu egentlig prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg om vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg er b-menneske, da.

    Så derfor, så sov jeg til en time, før T-banen gikk vel, (på den her tida).

    Også pussa jeg tenna, barberte meg og tok en dusj da, før jeg dro på jobben.

    Men det var ikke sånn at jeg smurte meg masse brødskiver og spiste de, før jeg dro på jobben.

    Nei, jeg var ofte trøtt om morgenen, og manglet matlyst, så kort tid, etter at jeg stod opp.

    Så derfor var et Gullbrød, omtrent maksimalt, av det jeg klarte å få i meg, før jeg dro på jobb, (på den her tiden, ihvertfall).

    Men jeg spiste mye mat om kvelden, etter jobben da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så pleide jeg nesten alltid å ha seinvaktene, da.

    Og da ville butikksjef Elisabeth Falkenberg, ha tidligvaktene.

    Og jeg var jo vant til å ha en halvtime spisepause, (på den her tiden), fra da jeg jobba på CC Storkjøp, Matland/OBS Triaden, Rimi Munkelia og på Rimi Nylænde, (som vanlig medarbeider), og fra Rimi Askergata, Rimi Skullerud og Rimi Karlsrud, osv.

    Og på den her tida, når jeg hadde spisepause, så pleide jeg å kjøpe meg et brød, som het Ladegårdens Kneipbrød.

    Også spiste jeg fire brødskiver med leverpostei, (husker jeg).

    (Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde kontrollen, på butikken, da.

    Sånn at jeg slapp å ta retur i kassa, og flasker osv., mens jeg spiste, da.

    Og jeg tok vel også flaskebordet rett før jeg spiste, som en rutine, hvis jeg husker det riktig.

    For å liksom slippe å bli forstyrret av det, da, mens jeg spiste).

    Men jeg jobbet jo hardere og hardere, på Rimi Nylænde, (må jeg vel si).

    Ikke nok med at jeg la opp alle kjølevarene og mange av de tyngste tørrvarene, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Vi lederne begynte jo også å legge opp frukta der, etterhvert.

    (Og jeg trente jo også en god del, på fritida).

    Så en gang, som jeg hadde spisepause, så smurte jeg meg fem brødskiver da, (husker jeg), istedet for fire.

    (Siden jeg kanskje huska, fra dagen før, at jeg ikke ble helt mett, av fire brødskiver, da).

    Men da husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, kom inn på spiserommet, mens jeg smurte brødskiver, (eller om det var mens jeg satt og spiste), og så ‘stygt’ på meg, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så etter det, så turte jeg ikke å smøre mer enn fire brødskiver da, når jeg hadde lunsjpause, (husker jeg).

    Selv om det ofte hendte at jeg kastet brød vel, (på den her tida).

    For selv om jeg tok med meg resten av brødet hjem vel, og pleide å smøre en del brødskiver, som jeg liksom spiste sammen med kjøttdeig-rettene jeg lagde, osv., da.

    Så hendte det vel at jeg kasta en del brød og, som var noen dager gammelt.

    (Altså, hjemme på Ungbo, da).

    Så derfor tenkte jeg vel det, at jeg kunne vel like gjerne spise fem brødskiver, hvis jeg ikke ble mett av fire, liksom.

    Når jeg først skulle ha meg spisepause, liksom.

    Hvor lang tid tok det å smøre og spise den femte brødskiva, liksom?

    Nei, det må vel bare ha vært snakk om noen ganske få minutter, tror jeg.

    Likevel så turte jeg ikke det, etterhvert.

    Etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde sett så stygt på meg, da.

    Å smøre meg mer enn fire brødskiver, når jeg hadde lunsjpause.

    Selv om jeg hadde god appetitt, da.

    Så Rimi Nylænde var kanskje ikke noe sted for mannfolk å jobbe.

    For det var jo en lesbisk butikksjef der.

    (Nemlig Elisabeth Falkenberg).

    Og distriktsjefen, Anne-Katrine Skodvin.

    Hu var jo feminist.

    Sånn som jeg skjønte det, fra da hu ansatte Wenche Berntsen der, (på Rimi Nylænde), selv om hu hadde spredd noe seksuelle rykter, om en butikksjef, på Rimi Manglerud, (var det vel).

    (Mener jeg at butikksjef Elisabeth Falkenberg sa, ihvertfall).

    Så man fikk liksom ikke lov til å være mann, når man jobba på Rimi Nylænde, synes jeg det virker som, når jeg tenker tilbake på det, ihvertfall.

    Men jeg er jo ganske gammeldags oppdratt, av min mormor, Ingeborg Ribsskog, (blant annet), som var fra dansk adel/overklasse.

    Så det var kanskje derfor jeg klarte meg uten noen å miste jobben, (eller noe), på Rimi Nylænde, kanskje.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 86: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXV

    En av de mest spesielle tingene, som hendte, den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

    Det var en kveld, like før stengetid.

    Så dukka det opp en eldre gubbe der, som hadde noe slags hjemmelaget saft, i handlevogna si, da.

    Og korken var ikke skrudd på ordentlig, på den saftflaska, da.

    (Eller noe sånt).

    Så det dryppet saft, ned på gulvet, i alle midtgangene, på Rimi Nylænde der, da.

    Og jeg var leder, på den vakta, som det her hendte, da.

    Men jeg var mest opptatt av, å få ryddet alle hyllene, (noe som det var stort fokus på, i den butikken), da.

    Så jeg tenkte det, at den safta, den kunne vaskemannen vaske bort.

    Men det som skjedde, det var at den safta, den satt seg i gulvbelegget, da.

    Så man kunne se det, lenge etterpå, at gulvet var misfarget da, etter han ‘saft-gubben’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu ville at vi skulle bestille mange av Bakers Kneip, (den med rød pose), husker jeg.

    Siden Rimi averterte med billig kneipbrød, i avisene osv., så ville Skodvin det, at vi skulle ha noen sånne ‘røde’ kneipbrød, igjen, hver kveld da, når butikken stengte.

    Og da jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så var det i dame, i 50-årene vel, med krøllete hår, (mener jeg å huske).

    Innom butikken, da.

    (I 1999, eller noe, vel).

    Og hu ga seg ikke, før jeg hadde lovet, at vi skulle ha de gule loffene igjen hver kveld da, husker jeg.

    Kunden har alltid rett, tenkte vel jeg, da.

    Så jeg måtte gi meg, da.

    Siden hu kunde-dama absolutt ville at vi skulle bestille mer ‘gul’ loff, da.

    (Noe som kunne være litt risikabelt, siden det kanskje ble mer svinn, da.

    For det var sånn, i Rimi.

    At butikkene fikk retur, på kun en type brød.

    Og det var Bakerns Ferske brød, (fire slag).

    Så derfor pleide jeg å bestille brød sånn at vi omtrent kun hadde Bakerns Ferske brød igjen, hver kveld, da.

    Men hu kunde-dama, hu var så bestemt, (og også rolig og alvorlig vel), så jeg måtte gi meg, da.

    Siden kunden alltid har rett, som vi lærte, på handel og kontor, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var Rimi-butikker, tre steder på Lambertseter.

    (Nemlig ved Munkelia T-banestasjon, ved Karlsrud T-banestasjon, og ned mot Abildsø da, (nemlig Rimi Nylænde)).

    Det lå også en Fakta-butikk, på Lambertseter Sentrum der, (like ved Lambertseter T-banestasjon, da).

    Og den butikken, den var også nesten som en Rimi-butikk, (på en måte), på begynnelsen av 90-tallet, da.

    For Fakta-kjeden, den ble vel kjøpt opp av Rimi, (eller Hagen-gruppen som skiftet navn til Hakon-gruppen), mener jeg å huske, ihvertfall.

    Så derfor, så kunne man som Rimi-medarbeider, også handle på Fakta, (mener jeg å huske), uten å liksom ha på seg forkledning, da.

    Siden det var samme eier da, av både Rimi og Fakta-kjeden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at butikkleder Leif Jørgensen, på Rimi Munkelia.

    Han begynte å prate om, en ung pakistaner, som satt i kassa, på den Fakta-butikken, på Lambertseter, da.

    Leif Jørgensen sa at Fakta ikke var noe snille, mot han pakistanske gutten, da.

    For de lot han jobbe så ubekvemme vakter, (når det gjaldt arbeidstid), var det vel, (nemlig at han måtte jobbe noen få timer en dag og så noen få timer en annen dag da, var det vel. Noe sånt).

    (Og det var vel ei eldre dame, som var butikksjef, på den her Fakta-butikken, (mener jeg å huske).

    Det kan kanskje ha vært den samme dame, (Kirsten noe?), som jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, i 1998, (altså 4-5 år seinere), på den tida jeg selv ble butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg selv jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (På den tida som jeg var på frukt/grønt-kurs, (hos hu dama som var så flink), på Gartnerhallen der, på Økern, husker jeg).

    Så ble den Fakta-butikken, på Lambertseter Sentrum, bygget om, til å bli et ICA supermarked, (husker jeg).

    Det var derfor at vi hadde den ombygningen, i ‘vår’ butikk, på Rimi Nylænde, (ihvertfall ifølge distriktsjef Anne Katrine Skodvin).

    (Da vi heiv ut kasse 4 og satt inn noen fler hyller.

    Da den seinere kjente håndballspilleren Morgan Lunde, (og jeg selv), fikk kjeft av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å bare dytte noe vaskevann, ned i et hull, gulvet der.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    For da ‘skjedde det liksom noe’, også på Rimi Nylænde, da, (ifølge Anne-Katrine Skodvin).

    (Noe sånt).

    For vi var litt urolige, (husker jeg), for vi fryktet at Rimi Nylænde kanskje ville gå ned mye i omsetning, grunnet at det ble ICA supermarked, på Lambertseter Sentrum da, (husker jeg).

    Men nedgangen i omsetning, på Rimi Nylænde, den var nesten ikke merkbar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men vi var veldig spente da, på den tiden, som den ICA-butikken åpnet, da.

    Men vår omsetning gikk nesten ikke ned.

    Så vi kunne fortsette med den samme bemanningen som før, osv., da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden både Rimi og ICA var eiet av det samme konsernet, (nemlig Hakon-gruppen).

    Så gikk jeg en dag, før jobb, innom ICA Lambertseter der, da.

    (For på den tida her, så pleide jeg nesten alltid å være på jobb, cirka en time før jeg vanligvis begynte, da.

    Siden jeg var ganske motivert, på den her tida.

    Og også ambisiøs, må man vel si).

    For å se hvordan det hadde det blitt der, etter den store ombygningen, da.

    (Eller utbygningen, må man vel kalle det).

    Og det første jeg så, da jeg kom inn i den butikken, det var fruktavdelingen, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern.

    Så jeg fikk jo nesten sjokk, (husker jeg), da jeg gikk inn i den butikken.

    For alle bananene, som de hadde, i disken der, var jo helt grønne, husker jeg.

    Så da fikk jeg nesten sjokk, (må jeg si).

    For sånne bananer, det kunne vi ikke ha solgt, på Rimi Nylænde.

    For da hadde vi nok fått masse klager, fra kundene.

    For der skulle bananene være gule da, (og ikke grønne).

    (Jeg mener at jeg bestilte bananene til å være ‘grad 4’, når det gjaldt ‘gulhetsgrad’, like etter at jeg hadde vært på det fruktkurset, hos Gartnerhallen, da.

    Men etter at jeg hadde jobba som leder, i Rimi, en stund.

    Så ble jeg nok litt mer ‘laid back’ igjen da, (på akkurat dette området, ihvertfall), og slutta å skrive på modenhetsgrad, for bananene, på bestillingsarket, da.

    (For det kunne bli litt komplisert da, syntes jeg.

    For det kunne vel kanskje noen ganger være nok av andre ting å klage på.

    (Når det gjaldt frukta).

    Så å klage på om bananene var grad 3 eller grad 4, det ble kanskje litt dumt da, (tenkte jeg kanskje).

    Noe sånt).

    Og Rimi byttet etterhvert også fruktleverandør, til Norgesfrukt, husker jeg.

    Og de var mye vanskeligere, enn for eksempel Gartnerhallen, når det gjaldt retur da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så de hadde nok kanskje ikke likt det, hvis man hadde skrevet på modenhetsgraden, som butikken ønsket, på bananene, på bestillingsarket, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 83: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXII

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    Så ringte det først en ny leder, fra Rimi Karlsrud, (hvor Magne Winnem jobbet som butikksjef).

    Og Magne Winnem fortalte meg, (etter telefonsamtalen), at han var ‘kylling’, (eller noe), siden han ikke klarte å ta Hakon-bestillinga da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (denne gangen, eller en annen gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, på Bergkrystallen).

    At alarmen til Rimi Karlsrud gikk, sånn at Magne Winnem måtte kjøre, de par kilometerne, (eller noe), bort til Rimi Karlsrud, da.

    Og jeg ble med da, siden jeg var på kamerat-besøk, hos Magne Winnem, da.

    Så dro han meg med, til butikken, da.

    På veien dit, så sa Magne Winnem noe sånt, som at ‘søren jeg har jo drukket en øl’, (eller noe).

    Han mente at han ikke kunne kjøre da, siden han hadde drukket en øl.

    (Noe sånt).

    Jeg selv hadde vel ikke lappen ennå, (på den her tida), så jeg kunne vel ikke promillereglene utenat, i hue, (tror jeg).

    Da vi kom fram til Rimi Karlsrud, så var det en suppepose, (eller noe), som hadde falt ned på gulvet, og startet en bevegelsesalarm da, fortalte Magne Winnem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg la opp kjølevarer, (som var min faste jobb, i to-tre år, på Rimi Nylænde), så kom Thomas Sanne gående forbi meg, bakfra, som kunde der, (må det vel ha vært).

    Og så sa han til meg, ‘har du skjorta inni undisen, Erik?’, (eller noe sånt).

    For jeg hadde den vanen fra militæret, (eller noe), at jeg tok skjorta inni underbuksa, da.

    (Eller om det var sånn, at skjorta så strammere ut, hvis jeg putta den nedi underbuksa.

    Noe sånt, kanskje).

    Men jeg vaska alt tøyet mitt ofte, så jeg hadde reint tøy, hver dag.

    Og jeg dusja alltid før jeg gikk på jobben, da.

    Så dette var ikke noe uhygienisk, eller noe, vil jeg si.

    Men det var visst mulig å se underbuksa mi da, mens jeg la opp kjølevarene.

    (Ifølge Thomas Sanne, da).

    Så etter det her, så slutta jeg med det, å ha skjorta inni underbuksa da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (året før jeg var i militæret, må det vel ha vært).

    Så var jeg på utestedet Headache, i Akersgata, (hvor de spilte ganske hard musikk da, må man vel si).

    Og der, så kjeda jeg meg litt.

    Så jeg sto ved flipperspillet der, aleine, og drakk halvlitere, (husker jeg).

    (I the Cure ‘Mixed Up’ t-skjorta mi, som jeg hadde kjøpt, på Arkaden, eller noe, vel).

    Og jeg var ganske god på flipperspill da, etter å ha hengt en del på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler, osv.

    Så jeg fikk vel en del ekstra-spill, tror jeg, på Headache der, da.

    Og jeg ble kjent med to unge damer der, husker jeg, (som jeg lot spille litt flipperspill, og sånn, vel).

    (Som jeg lurer på om muligens var lesber, eller bifile.

    Men hu ene sa til meg at hu hadde blitt kvitt en del fordommer den kvelden, etter å ha spilt flipper og preika med meg, osv.

    Og det var kanskje snakk om fordommer mot gutter/menn, da.

    Hva vet jeg).

    Jeg fikk ihvertfall telefonnummeret, til hu ene, unge dama.

    Og ringte henne fra telefonkiosken, i Skansen Terrasse der, uka etter, (eller noe).

    Men da var ikke hu hjemme, så jeg måtte prate med faren hennes, da.

    Og det syntes jeg at var litt flaut, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte henne igjen noen gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på et julebord, med Rimi, i Bekkelagshuset, i enten 1994 eller 1995, (må det vel ha vært).

    (Da jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

    Så pekte butikksjef Elisabeth Falkenberg, på ei dame, i 40-50 åra vel, (som satt ved et annet bord der, og som jobba på Rimi Manglerud, var det vel), og sa til meg det, at ‘hu har bare Rimi’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde i Norge, så var jeg litt fan av noen drops, som het Søppeldynga.

    (Som jeg hadde spist hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes, blant annet, da de bodde på Nordstrand, (mens jeg var i militæret)).

    Og da jeg spiste sånne drops, så pleide jeg ofte å tygge dem, da.

    Og en gang, mens jeg spiste sånne drops, i stua, på Ungbo.

    (I 1994 en gang, må vel det her ha vært).

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at Hildegunn, sa, (om meg), til kjæresten sin Rune, (han som ble sagt å være homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), at folk som tygde drops, de var sånn og sånn, i senga da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 80: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIX

    En gang, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    Så dukka det opp en annen kar, fra ‘Abildsø-tida’, som sa ‘hei’, der.

    Og det var en kar, med rødt hår, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og jeg lurer på om det var han, som fikk den ekstra-jobben, på Rimi Ryen, som ble utlyst, mens jeg bodde, på Abildsø der.

    Det er mulig.

    Men jeg kjente ikke igjen han karen, (etter militæret, osv).

    For det var ganske mange folk, på Abildsø, som jeg ble kjent med, da.

    Og jeg vanka ikke sammen med den Abildsø-gjengen _så_ mye, liksom.

    Så det var for det meste Annette, Lene, Anne Lise, Kjetil og Henning, som jeg klarte å huske fra hverandre, av de Abildsø-folka, da.

    (Og også ‘brunkrem-trynet’, da.

    Hu glemte jeg i farta, så jeg nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var i militæret.

    Så hadde jeg helgeperm da, og dro ned i Oslo sentrum, (husker jeg), på lørdagskvelden, (var det vel).

    Og da, så hadde jeg jo ikke den kule ‘party-dressen’ min lenger, som jeg hadde hatt, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg hadde vel bare på meg den grå skinnjakka, som jeg kjøpte, etter Gøteborg-ferien, et år eller to, før det her, vel.

    Og derfor, så var jeg ikke sikker på, om jeg skulle dra på noen diskoteker.

    (Siden jeg nok syntes selv, at jeg så litt ‘harry’ ut, da).

    Men jeg dro på en biljardpub, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe), ved Youngstorget, vel.

    Og der var det sånn, at man kunne spille mot vinneren, osv.

    Hvis man la en tier, oppå biljarbordet, da.

    Noe sånt.

    Og jeg spilte litt biljard der da, (husker jeg).

    Men jeg husker også det, at det var en kar, i 40-årene vel, (eller noe).

    Som sa det, (om meg), at jeg bomma på de enkle støtene, men traff på de vanskelige.

    Jeg vet ikke hva det kom av.

    Men jeg hadde jo lært noen triks, av Glenn Hesler og Øystein Andersen da, som spilte mye biljard, i Biljardhallen, på Skårer der.

    Så jeg viste hvor på den hvite kula, som jeg burde støte, for å få den til å ikke følge etter den kula jeg siktet på, ned i et av hullene, på siden av biljardbordet, da.

    (Nemlig nederst, på den hvite kula, da).

    Så det var kanskje derfor at jeg fikk til de vanskelige støtene.

    Men jeg manglet nok litt basis-trening, i biljard.

    Så det var kanskje derfor at jeg bommet, på mange av de enkle støtene, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Da jeg jobba som aspirant, (eller noe), der vel).

    Så dukka det opp ei kunde-dame der, som dro meg med ut på parkeringsplassen der.

    Og spurte meg om jeg kunne hjelpe henne, med å låse opp bilen hennes, (som var en ganske gammel bil, da).

    For hu dama hadde klart å låse inn nøklene sine, i bilen, da.

    Og jeg hadde hørt det, en eller annen gang, (mens jeg bodde på Bergeråsen, vel).

    At man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp, en gammel bil.

    Så jeg prøvde bare å bruke nøkkelen til flaskeautomaten, (mener jeg å huske, at det var), som jeg hadde på nøkkelknippet mitt, med nøklene til butikken, da.

    Og det funka da, husker jeg.

    Og hu dama, (som var ei dame i 40-50 årene vel, og som så nesten ut som en forretningskvinne vel, med ikke så utrolig langt hår, vel).

    Hu ble ikke overrasket, over det her, da.

    (At jeg faktisk klarte å låse opp den bilen).

    Men det virka som at hu regna med, at jeg skulle klare det, å låse opp bilen hennes, da.

    Så det var kanskje litt rart da, syntes jeg.

    For hvordan kunne hu vite det liksom, at jeg hadde overhørt det, som tenåring, at man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp en gammel bil?

    Nei, det veit jeg ikke.

    (Det var jo bare flaks, at jeg huska det, liksom).

    Men hu kunde-dama kom seg videre ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’ og Glenn Hesler, ved Åråsen.

    Så skulle jeg ta en straffe en gang, (hvis det ikke var et frispark, da).

    (Det her var forresten året før, (eller noe), at jeg vant den straffespark-konkurransen, eller hva den her gjengen, kalte den typen fotball-konkurranse, igjen).

    Og da, så gikk jeg noen skritt bakover, da.

    Før jeg skulle løpe mot ballen, og skyte.

    Og da, så var det et hull, i banen, (eller noe), som jeg tråkka ned i, da jeg rygga.

    Også skada jeg foten, da.

    Så jeg tråkka over, på en ganske fæl måte da, (eller noe sånt).

    (Jeg klarte å skade foten litt, da).

    Og da sa vel han Thorstein aka. Dhalsim, (var det vel), noe lignende av, ‘hvordan er det mulig å skade seg, ved å ta straffespark?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese gratisavisen Natt og Dag ganske ofte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    For jeg var jo nede i Oslo sentrum, ihvertfall et par ganger i måneden vel, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde der, og bodde, på Ellingsrudåsen, da.

    Og da, så stod jo Natt og Dag, i noen sånne stativer, utafor noen klesbutikker osv., inne på kjøpesenteret Oslo City, (for eksempel).

    Så da bare tok jeg med meg et eksemplar, av den gratisavisen, da.

    Og leste i Natt og Dag, etter at jeg var ferdig, med å lese i VG, Dagbladet eller Aftenposten, da.

    Mens jeg satt i stua på Ungbo der, da, (etter at jeg hadde spist middag, osv).

    Og i Natt og Dag, så stod det jo forslag til kule steder, som man kunne gå ut på, i Oslo, da.

    Og jeg husker at det stod nevnt om baren i SAS-hotellet der.

    Så jeg dro dit, (ved St. Olavs plass og Forsvarets Overkommando der, (hvor jeg jo hadde jobbet, en helg, (med Arne Thomassen som sjef), noen få år, før det her), en eller to ganger da, på midten av 90-tallet.

    For å prøve de drinkene, som de hadde der, osv.

    For det stod vel i Natt og Dag at de hadde så gode drinker der, da.

    Så jeg prøvde en drink, som het Margarita der, (mener jeg å huske), som jeg hadde sett, i en amerikansk film en gang, at folk drakk, da.

    Og det var vel en drink med tequila i, og som hadde salt, på kanten av glasset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så da tusla jeg litt rundt på SAS-hotellet der da, husker jeg.

    For jeg var vel litt nysgjerrig, da.

    Så jeg måtte liksom se meg _litt_ rundt der også, mens jeg var der, liksom.

    (Sånn som da jeg var på hotell, i Gøteborg, (med faren min og Pia, osv.), i mine yngre dager).

    Selv om jeg vel for det meste bare tok heisen rett opp og ned, til og fra baren, i en av de øverste etasjene der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 76: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XV

    Etterhvert så begynte Øystein Andersen sin tidligere kamerat Tom, og den gjengen der.

    Med Thorstein, (som Glenn Hesler og Øystein Andersen kalte for ‘Dalsim’, (en karakter fra spillet Street Fighter)), og de andre folka, i den ‘fotball-gjengen’, (eller hva man skal kalle dem).

    De begynte å spille fotball, på en av treningsbanene, ved Åråsen, på søndagene, (istedet for på Ellingsrud der).

    (Glenn Hesler og Øystein Andersen de kalte også Tom, (som seinere ble butikksjef, i Kiwi, i Waldemar Thranes gate, i Oslo), for ‘Guile’, mener jeg å huske.

    Og Guile, det var også en karakter, fra Street Fighter-automaten, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi spilte fotball, på Åråsen der.

    Så satt jeg på med Glenn Hesler da, husker jeg.

    Og da kjørte vi forbi atomreaktoren ved Kjeller der, (husker jeg).

    Og da nevnte Glenn Hesler det, (husker jeg), at det var den kjente atomreaktoren, da.

    Så spurte jeg hvorfor han nevnte det da, (eller noe).

    Men da svarte ikke Glenn Hesler noe da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette kan også ha vært en gang sommeren 1994, (eller om det var sommeren 1995).

    For da dro Glenn Hesler meg med på et utebad, (hvor man måtte betale penger for å komme inn vel), på et sted som het Stikker’n, (eller noe sånt vel), ved en innsjø vel, i Romerike, da.

    Og da lå det ei blond dame, og solte seg toppløs, like ved der Glenn Hesler og jeg lå og solte oss, husker jeg.

    Og da, så sa jeg til Glenn Hesler da, at hu blonde dama, var ‘fin’, da.

    Men da svarte Glenn Hesler, at ‘alle damer er fine når dem ligger på ryggen sånn’, husker jeg.

    (Med en sur, nesten litt aggressiv tone, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Forøvrig så var det ikke like mange fine damer, på det utebadet, som på Marienlyst-badet, i Drammen, (vil jeg si).

    Men det synes jeg kanskje fordi at jeg husker så godt at Christell sprada rundt der toppløs, med sine enorme, faste pupper, den siste gangen, som jeg var der, (sommeren 1989 vel).

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på det utebadet, i Romerike, så var det vel ikke noe ordentlig basseng, (tror jeg), heller.

    Eller, jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men det ble ikke til at Glenn Hesler og jeg bada noe, da vi var der, tror jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Så det å dra på utebad, sammen med Glenn Hesler, det funka liksom ikke da, syntes jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg søkte på internett nå.

    Og jeg tror at det utebadet, som Glenn Hesler dro meg med på.

    Det må ha vært Nebbursvollen Bad, i Lillestrøm.

    Som vel også blir kalt ‘Nebber’n’ vel.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var med Glenn Hesler, for å spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, ved Åråsen der.

    Så fortalte Thorstein aka. Dalsim det, at en gang, så hadde han nakenbada, med noen unge damer.

    Også hadde han hoppa uti vannet, og landa sånn at han havna oppå ei dame.

    Og da hadde pikken hans glidd inn mellom rumpeballene, til hu venninna hans da, (som også nakenbada).

    Og så hadde han Thorstein fått pikken sin skikkelig i klem da, mellom rumpeballene, til hu dama.

    Og det her hadde visst gjort skikkelig vondt da, (fortalte han Thorstein).

    (Uten at jeg veit noe om hvorfor han fortalte om det her).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som Glenn Hesler dro meg med, for å spille fotball, ved Åråsen der, (en søndag ettermiddag, da).

    Så fortalte han Tom aka. Guile det, (husker jeg), til Glenn Hesler, (mens jeg stod like ved, da).

    At Glenn Hesler skulle ha vært med ‘Tom-gjengen’, på en ferie, til Danmark, som de hadde vært på, like før det her, da.

    For i Danmark, så var det sånn, at i butikkene, så kosta sjokolademelk, like lite, som vanlig melk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så pleide også Glenn Hesler og tulle med meg, som i en Kinder-egg-reklame, (husker jeg).

    Også sa han sånn, (mens han satt i stua, på Ungbo der), at ‘tre ting på en gang, det går jo ikke an det. Det er jo ikke mulig’.

    (Noe sånt).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Axel begynte å komme opp i 16-17-års alderen vel.

    (Og han sikkert begynte å få kamerater som drakk øl, da).

    Så dukka han opp, oppe i stua på Ungbo der, en helg, da.

    (Når jeg sikkert skulle ut på byen, eller noe, da.

    For jeg satt og drakk noen øl, i stua der da, (husker jeg)).

    Og da sa Axel det, på sitt ‘brautende’ vis, (må man vel kalle det).

    At, ‘her drikker dem Ringnes, her drikker dem ikke Lysholmer’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvis Axel hadde vært litt mer om seg, (i tilfelle dette var et subtilt angrep, fra han), så hadde han vel kanskje visst det, at en six-pack, med Lysholmer, på Rimi.

    Den kosta nærmere det dobbelte, av en six-pack, med vanlig Ringnes-pils.

    Og jeg hadde vel heller aldri vært noe særlig fan, av Lysholmer-øl.

    Det ble vel litt for lyst for meg kanskje, vel.

    Selv om det vel også gikk greit ned.

    Men å betale nesten dobbelt så mye, for en six-pack med Lysholmer, (som vel er oppkalt etter et sted i Trøndelag, tror jeg), nei det var ikke aktuelt, for en østlending, som meg, da.

    Ølet mitt, det var liksom ‘Aass Fatøl’ da, som jeg hadde drukket mye av, i russetida.

    Men dette ølet, det hadde jeg bare sett på puben Lorrys, i Oslo.

    Og hvis de hadde det ølet, i noen butikker, i Oslo.

    Så stod det vel sikkert gjemt bort, på nederste hylle.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og det ølet ville nok da ha kosta mye mer for six-pack-en, en de 50-60 kronene, som en six-pack med Ringnes-pils kostet, på Rimi.

    Nei, da ble det greiere, å bare kjøpe med den billige Ringnes-pilsen, på Rimi, mente nok jeg, da.

    Det var nok ikke sånn at jeg behøvde å tenke så mye over det her da, liksom.

    Nei, jeg gikk nok for den billigste, vanlige ølen.

    Mente Axel at en butikkleder, på Rimi Nylænde, som pleide å ta Ringnes-bestillinga osv., ikke skulle få lov å drikke Ringnes-pils?

    Var Axel en lokal ‘Oslo-mobster’, (eller noe), som ikke likte det, at jeg først flytta inn til Oslo, som student?

    Hva vet jeg.

    Magne Winnem og jeg, vi hadde ihvertfall pleid å kjøpe vanlig Ringnes-pils, på Rimi Ryen, det første året, som jeg bodde i Oslo, (da jeg bodde på Abildsø).

    Og jeg kjøpte også øl for noen lokale fjortiss-jenter, på innvandrerbutikken der, en gang, (husker jeg).

    (Siden hu Lene, i Abildsø-gjengen, spurte meg om jeg gadd å gjøre det, da.

    Så kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg).

    Og på den tida, (1989/90), så var jo Axel bare 10-11 år gammel, vel.

    Så at Axel skulle begynne å prate sånn, 5-6 år seinere.

    Det hadde jeg vel ikke forestilt meg, på den tida, akkurat).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 75: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIV

    På den tida, som jeg var i militæret, så hadde jeg jo slitt ut den ‘party-dressen’ min, som jeg kjøpte, (etter råd fra Magne Winnem), like etter at jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Så jeg gikk på byen, i den grå skinnjakka, som jeg hadde sett på Kaph Ahl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg, på den kamerat-turen, som jeg stod bak ideen for, sommeren 1991.

    Og da følte jeg meg litt harry da, må jeg vel si.

    Siden jeg gikk rundt i skinnjakke og ikke i dressjakke.

    Så hvor skulle jeg gå på byen da, tenkte jeg.

    Men det var jo sånn, at det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Så hadde Magne Winnem og jeg, vi hadde trålet Oslo ganske mye, for å finne de mest artige utestedene, osv.

    Og jeg huska det, at Winnem sa det, at Valentinos, det var et harry sted, da.

    (Noe sånt).

    Så når jeg ikke hadde den party-dressen, så tenkte jeg at jeg kunne gå på Valentinos da.

    Siden jeg så ganske harry ut.

    Så jeg gikk dit da, på slutten av den tida jeg var i militæret vel.

    En eller to ganger, når jeg hadde helgeperm, da.

    Og en gang, (det må vel ha vært våren 1992, eller noe, tror jeg).

    Så traff jeg en ung, og pen, (og vel lyshåret), skjønnhet, på Valentinos der, da.

    Hu var nok ikke mer enn atten, tror jeg.

    Og jeg følte meg ikke helt hjemme der, da.

    Siden jeg ikke var vant til å gå på så harry steder, da.

    Men jeg fikk prata litt med henne da.

    Og hu sa det, at hu trente fem ganger i uka, (mener jeg å huske).

    ‘Har du hørt om endorfiner, eller?’, sa jeg da.

    For jeg syntes det virka litt overdrevet, å trene fem ganger i uka, da.

    ‘Ja’, svarte hu da.

    Også kødda hu tilbake seinere, og satt et askebeger oppå hue mitt, osv.

    Siden jeg stod med henda i lomma, sa hu.

    Hva ville du ha gjort nå, osv., sa hu.

    Men det er kanskje ikke det du venter deg, av pene damer, at de skal begynne å plassere askebegre på huet ditt, osv.

    Og vi dansa også til en Guns and Roses-sang, mener jeg å huske.

    ‘Knockin’ on Heaven’s Door’, muligens.

    Noe sånt.

    (Ihvertfall vel en sang fra ‘Use Your Illusion’-albumene, som var så populære, i tiden før jeg dro i militæret.

    Jeg husker f.eks. at jeg har hørt en Guns and Roses-sang ved navn ‘the Garden’, rimelig mange ganger, da jeg var på besøk hos min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, i Lørenskog, i tiden før jeg dro i militæret).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg havnet også nesten i bråk, med en ‘liten sprett’, en gang, mens jeg var på Valentinos der, (husker jeg).

    Og det lurer jeg på om kan ha vært min tidligere kollega Thomas, (eller hva han het igjen), fra OBS Triaden.

    (En litt spebygget kar, som var sammen med ei dame, (som også jobba på OBS Triaden), som var en del kraftigere enn han selv, mener jeg å huske).

    Han Thomas mente at jeg hadde sett på han, da.

    Men jeg så bare litt på ei dame, som stod litt bak og til sida for han, da.

    (Mens jeg var ganske full, da).

    Så du kunne nesten ikke gjøre noe, på byen, i Oslo, før du havna i bråk, liksom.

    Så det var jo ikke så lett å bli kjent med damer heller liksom, når det var sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å lese gratisavisen Natt og Dag, etterhvert, mens jeg bodde, på Ungbo.

    Og der stod det jo om de kuleste utestedene, osv.

    Og jeg ble vel litt lei av Stedet, etter at jeg fant ut det, at Bengt Rune vanka der.

    Så jeg begynte å gå noen ganger på det kuleste utestedet, i Oslo.

    (Ifølge Natt og Dag, da).

    Og det var Head On, i Rosenkrantzgata vel.

    Og der var det vel ikke alltid at jeg kom inn.

    (For de skulle liksom være så kule, da).

    Men jeg overhørte det en gang, at han ene dørvakt der het Kristian.

    Så jeg pleide bare å spørre om, ‘jobber Kristian i dag eller?’, hvis de ikke ville slippe meg inn der, siden jeg ikke var kul nok, da.

    Og da pleide de å si noe sånt som at ‘åja, han kjenner Kristian, ja’.

    Og så slippe meg inn likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en av de kanskje 10-15 gangene, som jeg var, på Head On der.

    Så traff jeg ei dame, (med ganske kort, lyst hår vel), som jeg mener å huske, at jeg tenkte på, som ‘Hestetrynet’.

    (For hu hadde et litt stort ansikt kanskje, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod ved baren, ved dansegulvet, på Head On der.

    Og da begynte vel to damer der, (Hestetrynet og venninna), tilfeldigvis å prate med meg, da.

    Og jeg husker det, at Hestetrynet, tok av seg blusen sin.

    Sånn at hu stod der i bare en sports-bh, (eller hva det heter).

    (Eller i en farget topp, heter det kanskje.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall sånn at man så huden mellom puppene og buksa, da).

    Også spurte hu Hestetrynet meg, om hva jeg syntes om det, da.

    Og jeg måtte innrømme at jeg syntes at det var ‘bra’, da.

    Noe sånt.

    (Hva skulle jeg ellers si, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at vi hadde stått og prata der, i en time eller to, vel.

    Så sa Hestetrynet det til meg, at jeg kunne få lov til å følge henne, til trikken.

    (For Hestetrynet bodde i Oslo Vest et sted, da).

    Og jeg var kanskje mer vant til damer som Laila Johansen og Raghnild fra Stovner, som dro meg med hjem, på nachspiel/’one night stand’, fra byen.

    Så jeg skjønte kanskje ikke helt poenget med den her følginga, da.

    Men jeg fulgte nå ihvertfall Hestetrynet til trikkeholdeplassen ved Nasjonalteateret der da, (var det vel).

    Og Hestetrynet fortalte meg det, på veien dit, at hu gikk gjennom en slags personlig krise, (på den her tiden).

    For bestevenninna hennes og kjæresten hennes, (som hu begge bodde sammen med, var det vel), de hadde plutselig blitt et par, bak ryggen hennes, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om Hestetrynet het Line, egentlig.

    For jeg hadde lånt en bok, som het ‘Line’, (av Axel Jensen), på ‘hoved-Deichmanske’, like før det her, vel.

    Og da sa Hestetrynet noe sånt, som at det er mange norske jenter som er oppkalt etter den boka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det kan også ha vært sånn, at jeg sa det, at jeg kjente flere andre lyshårede jente, som het Line.

    (Blant annet Line Nilsen fra Svelvik Ungdomsskole og Sande Videregående.

    Og Line, (dama til Pål), fra Rimi Nylænde).

    Også sa Hestetrynet det, at ja, det er så mange jente som ble kalt Line, på 70-tallet, siden foreldrene hadde lest en bok, som het ‘Line’, av Axel Jensen.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en annen gang, som jeg hadde vært på Head On der.

    Så gikk jeg derfra ganske tidlig, (var det vel).

    For det var kanskje lite folk der, da.

    Og da jeg gikk ut døra, og ut det smuget, som ender ut i Rosenkrantzgate der.

    (Like ved diskoteket Snorre, (som tidligere het Comeback, og før det igjen vel het Kreml, (eller noe), før jeg flytta til Oslo).

    Så så jeg plutselig det, at Hestetrynet og en kar, på samme alder, stod og prata sammen, utafor Head On der.

    Det var liksom som at det var noe hemmelig.

    De virka våkne og de pratet raskt vel, og stod nærme hverandre, da.

    Nesten som at de var forelska.

    Men jeg tvilte på at Hestetrynet var forelska, siden hu nettopp hadde blitt forrådt, av bestevenninna og kjæresten sin, (som ble et par bak hennes rygg da), som nevnt ovenfor.

    Så hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke.

    Kanskje han karen ville at Hestetrynet skulle gå inn på Head On og tulle med meg?

    Og fortalte Hestetrynet hva hu skulle si og gjøre?

    Det virka som at dem dreiv med noe gjeng-greier, (eller noe lignende av militære greier nesten), ihvertfall.

    Uten at jeg tørr å si det her for sikkert, da.

    Men da jeg så det her, at Hestetrynet var med i en gjeng, (på tross av at hu var godt opp i 20-åra, vel).

    Så gadd jeg ikke å si hei til henne, engang.

    Jeg bare stakk fra Head On der, da.

    Og etter det, så drøyde jeg det vel litt, før jeg dro tilbake til Head On igjen, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får ta med om det, at det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Da Magne Winnem og jeg, var nesten stamgjester, på Marylin, (hvor vi fikk komme inn gratis, til og med, (av en eller annen grunn), av dørvaktene).

    Så trålte vi jo rundt i Oslo, og sjekket ut alle utestedene, (for å si det sånn).

    Og på samme måte som at So What hadde vært Marylin, før det ble kule So What.

    Så hadde det også vært et annet utested, der Head On var, rundt studieåret 1989/90, husker jeg.

    Hvor Magne Winnem og jeg, var innom, et par ganger, da.

    For mens vi var innom nabostedet, Comeback, en gang.

    Så ble vi vel litt nysgjerrige, på hvordan utested det var, som lå inn det smuget der, da.

    Og dette var vel før Head On oppstod, mener jeg.

    Så det var kanskje derfor at jeg ble litt irritert, noen ganger, hvis jeg ikke slapp inn på nettopp Head On, da.

    Siden jeg jo hadde pleid å vanke på de utestedene som lå der, før både So What, Snorre og Head On oppstod, da.

    (Uten at jeg husker i farta, hva det stedet som lå der Head On dukket opp, het, på slutten av 80-tallet, da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens jeg bodde på Ungbo, så hendte det at jeg pleide å se på et filmprogram, på TV.

    Og ei litt svær lesbe, hadde visst overtatt, for Pål Bang Hansen.

    (Noe sånt).

    Og hu lesba, hu var veldig engasjert, når det gjaldt film, da.

    Så det hendte at jeg fikk lyst til å se en film, etter å ha sett at hu gjorde reklame for den, på TV, da.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo bare kutta meg ut, som kamerat, høsten 1993, (var det vel).

    Så etter det, så fikk jeg jo ikke lenger den strømmen av filmer, til låns, fra han, (som jeg hadde fått, på slutten av 80-tallet).

    Så da ble det til at jeg måtte leie filmer selv, på Torgbua da, husker jeg.

    Og det var ikke sånn, at jeg leide film hver kveld, på Torgbua, liksom.

    (Sånn som jeg hadde inntrykk av at Elin og Magne Winnem gjorde, da de bodde, på Nordstrand der).

    Det var bare hvis det var en spesiell film, som jeg ønsket å se, husker jeg.

    (Eller hvis jeg kjeda meg, en søndag kanskje, da).

    For Glenn Hesler og jeg, vi dro aldri på kino.

    Og Pia og jeg, vi dro aldri på kino.

    Og Axel og jeg, vi dro vel heller aldri på kino, på den her tida, for Axel var liksom i 14-15 års alderen, da.

    Så det var kanskje ikke noen filmer, som vi begge ønsket å se, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så var jeg ikke så ofte på kino, på den her tiden, da.

    Men jeg leide en videofilm, en gang i blant, på den lokale kiosken, ved Skansen Terrasse der, (nemlig Torgbua), da.

    Og noen av de filmene, som jeg husker at jeg leide der.

    Det var Nattsvermeren, (eller Silence of the Lambs, heter den vel, på engelsk), med Jodie Foster.

    Det var Mask, med Jim Carrey, (som jeg husker at jeg så sammen med Tobias og Maylinn vel, etter at Pia hadde flytta ut, tror jeg at det må ha vært).

    Det var Groundhog Day, som jeg husker at jeg syntes at var ok, ihvertfall.

    Det var Fisherking, som jeg hadde gleda meg litt til å se vel, etter å ha sett om den, på Filmmagasinet, vel.

    Det samme med True Romance, vel.

    (Som jeg først prøvde å få med Sophie, fra Rimi Karlsrud, til å bli med å se, på kino.

    Men det ville hu ikke).

    Det var Pulp Fiction, som var en veldig hypet film, på den her tida, og som jeg kanskje hadde lest om i Natt og Dag da, (eller noe), og gledet meg til å se, da.

    Og det var en Al Pacino-film, som het Carlito’s Way, husker jeg.

    Som jeg til slutt leide, etter å ha kikka en god stund, etter en film å leie, nede på Torgbua der, da.

    Men den Carlito’s Way, den var jo nesten som en kultfilm, husker jeg, at jeg syntes.

    Den var bra laget, på slutten der, osv., da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var sikkert flere andre filmer, som jeg leide der og, men det her var de jeg kom på, i farta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 74: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIII

    En av de tingene, som inspirerte meg til å slutte å drikke cola, (siden jeg var avhengig av det), og å røyke, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det var det, at jeg leste en avisartikkel, (i enten VG, Dagbladet eller Aftenposten vel), om en brite, (en adelsmann eller en i overklassen vel), som hadde sagt det, (ifølge en britisk avis vel), at det var den britiske arbeiderklassen, sin egen feil, at de ikke kom noen vei i livet.

    For de brukte alle sine penger på røyk og sprit, da.

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Og jeg ble vel også kanskje litt faenivoldsk.

    Og tenkte sånn, at nå skal jeg søren meg slutte å være avhengig av cola, (og å slippe å ha cola som en fast utgift, på budsjettet mitt, da).

    Og så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, noen måneder senere, (i 1994, må det vel ha vært), på Rimi Nylænde, gjorde narr av meg, (må man vel si), for at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet.

    Så slutta jeg å røyke og da.

    (Og dette var vel også litt på grunn av at Pia bare hadde gått inn på rommet mitt, og tatt noen røykpakker fra meg, midt på natta.

    Den natten til søndag, som hu hadde tre afrikanere på overnattingsbesøk, uten å si fra til oss andre, på Ungbo, først, (som husreglene sa at man skulle gjøre, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg slutta å drikke cola og røyke.

    Så fikk jeg jo litt bedre råd.

    Og jeg husker at jeg kjøpte meg en ny sommerjakke, fra Warners, på Steen og Strøm, våren 1995, (må det vel ha vært).

    Og jeg kjøpte meg jo også Dr. Martens sko, på rundt den samme tida, mye siden Elin fra Lambertseter, hadde mobba butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg, (på jobben), for at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (som hu sa).

    Og en gang, da jeg skulle gå inn i garderoben, på Rimi Nylænde der.

    (Kanskje fordi at jeg var ferdig, med å jobbe, den dagen, eller noe).

    Så overhørte jeg det, at Henning Sanne, stod i garderoben og prata om at jeg hadde kjøpt meg ny jakke og nye sko, da.

    Han prata med en kollega da, (muligens Pål, eller Magne eller Morgan Lunde, kanskje), om at hvordan kunne jeg ha råd til så fin jakke og sånn, for jeg tjente vel ikke så bra, som assisterende butikksjef.

    Så jeg synes at Henning Sanne gikk litt nærme meg, da.

    Men jeg tok ikke det her opp med noen, (det jeg overhørte).

    Men hvis jeg hadde hatt en butikksjef, som jeg hadde vært mer på bølgelengde med kanskje, enn det jeg var, med Elisabeth Falkenberg.

    Så hadde jeg kanskje tatt det opp, da.

    Men utover på 90-tallet, så ble det også sånn, i Rimi, at det ble problemer å få tak i nok ansatte.

    Så det ble nok kanskje sånn, at butikklederne i Rimi, nesten måtte finne seg i hån, fra sine ‘undersotter’, (som bare jobba i Rimi, mens de utdannet seg, til å jobbe med noe annet), noen ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også litt vagt å erindre, at Henning Sanne og Wenche Berntsen, pleide å flørte litt, på jobben.

    (Like etter at Wenche Berntsen begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, vel).

    Og jeg lurer på om de gikk ned på toalettene, (ved spiserommet der), for å ‘ha seg’ litt, en gang.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette husker jeg dessverre ikke helt klart.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne gikk forresten på kokkeskole, på Helsfyr, på den her tida.

    (Den samme kokkeskolen, som halvbroren min Axel, begynte på, et år eller to seinere vel).

    Og en gang, som jeg la opp frukta, (selv om dette vel var, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde muligens, (fra 1998), for jeg mener at frukta da var ved inngangspartiet, til butikken).

    Så sa Henning Sanne til meg, om epleslaget Golden Delicious, (eller gule epler, som de også ble kalt, i Rimi), som jeg dreiv å la opp.

    At de eplene, de inneholdt ikke noe næring.

    De eplene, de var bare laget for å se fine ut, (eller om det var for å smake godt).

    Ifølge Henning Sanne, da.

    (Mens han var innom som kunde, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så skulle jeg møte Glenn Hesler, etter jobb, i Ekeberghallen.

    For vi skulle spille badminton der, med Skøyenåsen Badmintonklubb, da.

    (Som vi begge ble medlemmer i vel.

    Jeg mener ihvertfall at jeg betalte kontingenten der et år, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det varte og rakk, før Glenn Hesler dukka opp der, da.

    Så jeg spurte noen folk, som spilte fotball der, om jeg kunne bli med.

    (For Ekeberghallen er rimelig stor, da.

    Så mange folk kan trene samtidig der).

    Og de folka, de sa at det var greit, at jeg ble med, da.

    Det var fem folk, som spilte fotball.

    Og de var rimelig gode, da.

    Det ene laget, det bestod av to svære forsvarsspillere og en ung, rask spiss.

    Mens det andre laget, det bestod av to allround-spillere da.

    (Må man vel si).

    Og jeg ble vel med på laget til de to allround-spillerne, da.

    Og disse folka, de var rimelig gode, til å spille fotball.

    (Må jeg vel si).

    Så jeg ble sliten, da.

    (Jeg har seinere lurt på om de tre folka, på det ene laget, var kriminelle fanger, eller noe.

    Og om de to allround spillerne var fangevoktere, (eller politifolk), eller noe.

    For de her folka sa nesten ikke noe, (mens de spilte), da.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Det her er bare noe jeg har lurt på, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Glenn Hesler omsider dukka opp der, (i Ekeberghallen).

    Så skulle han spille badminton, med en gang, da.

    Og han skjønte ikke det, at jeg var sliten, etter den her fotballsparkinga, da.

    Så han klagde på meg, over at jeg var sliten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så Glenn Hesler, han er vel ikke helt som vanlige folk, tror jeg.

    Andre ville vel kanskje ha skjønt det, at man blir sliten, av å spille mot gode folk, i fotball.

    (Det er nok ikke umulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 73: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XII

    En gang, da jeg kom på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (må det vel ha vært).

    Etter at Marianne Hansen, hadde begynt å jobbe, som låseansvarlig der, (må det vel ha vært).

    Så begynte plutselig Marianne Hansen, å synge sangen ‘Fader Jacob’, for meg.

    Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, stod like ved siden av henne, da.

    Så jeg skjønte at de nok hadde avtalt, før jeg dukka opp der, at Marianne Hansen, skulle synge den sangen for meg, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg syntes at Marianne Hansen hadde et litt feil trykk på ‘ei’, (husker jeg), da hu sang den sangen.

    Som at hu ikke skjønte den.

    ‘Hører du _ei_ klokka’.

    Jeg syntes at hu sang ‘ei’ som i hunkjønns-artikkelen, og ikke som i synonymet til ‘ikke’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvorfor hu sang den sangen?

    Jeg vet ikke, men kanskje det var noe slags subtil mobbing av meg?

    Jeg pleide jo å komme mer enn en time, for tidlig, på jobb, hver dag, da vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde der.

    Og jeg pleide aldri å komme for seint på jobben, egentlig.

    Så hva den synginga var om, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe mafia-kode, eller noe, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Marianne Hansen, hu gikk også så ofte tynnkledd på byen.

    (Tror jeg at må ha vært grunnen, ihvertfall).

    At hu ‘alltid’ gikk og snufsa, på jobben da, husker jeg.

    Det rant liksom alltid snørr, ut av begge neseborene hennes, som hu hele tida dreiv og snufsa inn, innimellom at hu prata osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1994, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel antagelig), å ‘ta’ svinnboka.

    Det vil si at jeg måtte kontakte alle leverandørene, som Rimi hadde.

    Og så få de, til å dukke opp, på Rimi Nylænde der.

    Og så gi Rimi Nylænde penger eller erstatning, for varer, som det hadde vært brekkasje på.

    Så jeg lærte jo mye om hvilke leverandører det var, som hadde hvilke varer, i Rimi.

    Og året etter.

    (Nemlig i 1995, (må det vel ha vært)).

    Så var Marianne Hansen, ny som leder, på Rimi Nylænde.

    Og da fikk hu den jobben da, husker jeg, å ta svinnboka.

    Og en gang, så kom det en selger, som prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    Og sa at han var det, for å ordne med svinnet, da.

    Og så svarte bare Elisabeth Falkenberg, at det ikke var henne som hadde ringt, og pekte på kontoret kanskje, da, (eller noe sånt).

    Og da var jeg utafor døra til melkekjøla, (like ved kontoret der, da).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da, så spurte han selgeren meg, om svinnet, da.

    Og da sa jeg det, at det var Marianne Hansen, som satt inne på kontoret der, som dreiv med svinnet, da.

    Så det ble nesten som i det eventyret ‘Den syvende far i huset’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til Marianne Hansen, nemlig Wenche Berntsen, fra Manglerud.

    Hu husker jeg at satt og sikla, (i kassa da), hver gang de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken.

    For jeg husker at hu Wenche Berntsen nevnte det, til Charlotte eller Marianne Hansen en gang, da.

    At det beste som hendte på, Rimi Nylænde, det var når de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken, da.

    (Etter å ha henta dagsomsetningen, fra dagen før, da).

    Enda Wenche Berntsen vel hadde jobba på Rimi Manglerud, før det her.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så hu burde vel være vant til å se sånne Securitas-vakter, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så var en av de to Securitas-vaktene, som dukka opp, på Rimi Nylænde der, ei dame, (ei brunette vel), husker jeg.

    Og hu var skikkelig imponert over at jeg hadde Dr. Martens sko da, husker jeg.

    Og hu begynte å flørte litt med meg, på grunn av det her, da.

    (Må man vel si).

    Enda hu dukka opp der, sammen en mannlig kollega, (for å hente dagsomsetninga), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var egentlig ikke så glad, i å være ute, med jobben.

    (Jeg syntes at det var nok, å jobbe, en vakt om dagen, (for å si det sånn).

    På fritida mi, så ville jeg ha fri fra jobben, liksom.

    For jeg hadde fler interesser, enn bare det å jobbe liksom, da.

    Rimi var liksom bare en jobb for meg, og ikke et kall da, for å si det sånn).

    Så en gang, da Rimi Nylænde, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg), var på Peppes Pizza, i Stortingsgata, for å spise pizza.

    Så sa jeg det, at ‘skal vi bare bestille tre pizzaer med ost og skinke, eller’?

    Til de andre folka, fra Rimi Nylænde der, da.

    (For det er mulig at vi hadde et personalmøte, på Peppes Pizza der da, eller noe.

    Noe sånt).

    Men da begynte de andre, (spesielt hu Elin fra Lambertseter vel), å protestere da, husker jeg.

    For da skulle dem ha sånne skikkelig jålete pizzaer da, husker jeg.

    Som for eksempel taco-pizza, (eller hva det var igjen), da.

    Og det var en type pizza, som til og med hadde tortilla-chips, som en del av fyllet, mener jeg å huske.

    (Og som var ganske god, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg syntes ikke at det var så gjevt liksom, å være på Peppes, med jobben, da.

    Jeg hadde jo vært på den Peppes-restauranten tidligere, med både Sande Videregående og Geværkompaniet, (på dimmefesten).

    Så jeg ville bare bli fort ferdig med besøket der, og komme meg hjem, da.

    Eller hva det kan ha vært igjen, som fikk meg til å si det, at om vi bare skulle bestille tre pizzaer, med ost og skinke.

    Jeg så vel ikke på den pizza-maten som noe særlig viktig da kanskje.

    Jeg hadde vel kanskje tenkt å spise ordentlig middag, når jeg kom hjem, uansett.

    Det er mulig.

    (For jeg jobba ganske hardt, på den her tida.

    Så prøvde ganske ofte, å spise ‘ordentlig’ middag, da.

    Sånn som kjøttdeig-retter, eller biff, og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Pizza med ost og skinke.

    Det var forresten det Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å kjøpe, når de kjøpte pizza, (som de fikk ganske billig vel), et sted i Strømmen, noen år før det her, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg foreslo å kjøpe den typen pizza, for folka, på Rimi Nylænde der, da.

    Siden jeg var så vant med at dette var en populær type pizza, da.

    (Ihvertfall ute i Romerike der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Her var det jeg spilte badminton, en gang, skoleåret 1990/91, da jeg jobba på OBS Triaden. Jeg begynte igjen, i 1994, men da trente de to andre steder

    spilte badminton

    http://www.osloby.no/Kriseteam-i-beredskap-ved-Skoyenasen-skole-6960149.html