Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 4 – Kapittel 51: Mer fra Ungbo

    Da Hildegunn og Rune, flytta ut fra Ungbo.

    Så flytta det forresten inn to unge danske damer der.

    Jeg lurer på om det kan ha vært, mens jeg var på rep-øvelse, høsten 1994.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg reagerte på det, (da jeg var ferdig med rep.-øvelsen), at hverken Pia eller Glenn Hesler hadde prøvd å bli kjent med de her danske damene.

    De, (Pia og Glenn Hesler), hadde liksom ikke prøvd å få kontakt, (eller noe), med de her danske damene da, mens jeg var på rep., (var det vel), virka det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De to danske damene, de fortalte meg det, at de jobba på Hotell Stefan, (var det vel).

    Så det var kanskje litt rart, at de skulle bo på Ungbo, mens de jobba på hotell.

    For folk som jobber på hotell, de bor vel gjerne på det samme hotellet.

    Hvis ikke det varierer da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han advarte meg også, mot de her danske damene, husker jeg.

    For Glenn Hesler, han sa det da, at han hadde overhørt det, at de her to damene hadde gått og tiska, i gangen, på Ungbo der.

    (Noe sånt).

    Så de var visst lesbiske da, sa Glenn Hesler.

    Så han mente at jeg ikke burde prate med dem, da.

    Selv om dette, (som Glenn Hesler sa), ikke helt ga helt mening for meg.

    Hvorfor skulle jeg være redd for å prate med de danske damene, liksom.

    Nei, det klarte jeg ikke helt å forstå, da.

    Så det her var litt spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, på den her tida, at jeg jobba nesten bare seinvakter.

    Men annenhver lørdag, (var det vel), så jobba jeg hele dagen, da.

    Så da slutta jeg klokka 21 cirka, på fredagen.

    Og så måtte jeg stå opp klokka 5.30, (eller noe), på lørdagen.

    Og så måtte jeg jobbe fra 7 til 19, på Rimi Nylænde, da.

    Så da, så fikk jeg snudd om på døgnrytmen min, hver gang jeg skulle jobbe lørdag, da.

    Så på de fredagene, som var før jeg skulle jobbe lørdag, så pleide jeg å kjøpe noe mat, som det tok kort tid, å lage.

    Så da pleide jeg å kjøpe grilla kylling, (for eksempel), husker jeg.

    Som jeg bare spiste uten å varme, da.

    For da slapp jeg å bruke langt tid, på å lage mat.

    Sånn at magen min rakk å roe seg, før jeg gikk og la meg, da.

    (Siden jeg pleide å spise ganske mye mat, på den her tida, da.

    For jeg jobba ganske hardt, i butikken, og trente mye også, da, på fritida).

    Siden jeg da prøvde å legge meg tidlig, da.

    Siden jeg måtte stå opp like etter klokken fem kanskje da, om morgenen, de gangene jeg jobbet lørdagsvakter.

    Og de unge danske damene, de jobbet tydeligvis noe slags skift, de og.

    For de satt i stua, på Ungbo, sammen med meg, når jeg spiste kylling, en fredagskveld, husker jeg.

    Og to uker seinere.

    Så husker jeg at de damene snakka sammen, (i stua på Ungbo der), og sa det, at de ikke ville sitte å se på, at jeg spiste kylling, igjen.

    For jeg pleide å sitte der og spise kylling da, når jeg skulle jobbe tidlig, på lørdagene, da.

    I TV-stua der, da.

    For jeg var kanskje mest vant til å sitte aleine der, muligens.

    Men da forsvant de danske damene inn på det ene av rommene deres da, husker jeg.

    Siden de ikke ville sitte i stua der, og se på, at jeg spiste kylling igjen da, (mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de snakka om, ihvertfall).

    Så det var en litt spesiell episode det og, må jeg si.

    Men jeg var nesten engstelig da, for at jeg ikke skulle få nok søvn, før jeg jobba de ledervaktene, på lørdagene.

    For de vaktene, de var tøffe, i seg selv, for de var jo på tolv timer.

    Og hvis man da ikke hadde fått seg mer enn et par timers søvn, før man startet på en sånn vakt.

    Så kunne de vaktene som leder, på lørdagene, bli forferdelig tunge, husker jeg.

    For man måtte ikke bare fylle opp brød og frukt og rydde hyller i butikken, og sånn.

    Men man måtte jo også hele tiden være klar til å svare på spørsmål fra kunder, osv.

    Og jeg gikk ofte på lørdager og var nesten i ørska da, (må jeg vel nesten si).

    For jeg hadde da gjerne allerede jobbet en lang arbeidsuke.

    Også kom den lørdagsvakta, på tolv timer, i tillegg, da.

    Etter kanskje lite søvn også, da.

    Så da prøvde jeg å organisere meg, sånn at jeg kom meg ganske tidlig i seng, før jeg skulle jobbe, de her, (mer eller mindre), forferdelige ledervaktene, på lørdagene, da.

    Så det var ofte at jeg satt i stua på Ungbo, og spiste kylling, eller noe annen mat, som det tok kort tid å lage, på enkelte fredagskvelder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at de danske damene flytta ut.

    Så flytta det inn ei ung Oslo-dame, på det tidligere rommet, til Hildegunn.

    Dette var ei fra Lindeberg-området vel, som het Maylinn, (eller noe), mener jeg å huske.

    Og sommeren 1995, så flytta jo Pia ut, fra Ungbo.

    Og Glenn Hesler flytta også ut fra Ungbo, omtrent på den samme tida, vel.

    Så en stund, så var det vel bare hu Maylinn og meg, som bodde, på Ungbo der.

    Men hu Maylinn, hu hadde omtrent alltid venninner eller sine mannlige pakistanske venner, på besøk.

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å være noe særlig aleine sammen med henne, på Ungbo der, akkurat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så begynte Ungbo-dama å mase på meg, om at jeg også, måtte prøve å finne meg, et nytt sted å bo.

    For Ungbo, det var bare for folk opp til 23 år, eller noe.

    Og jeg bodde jo der til jeg var 25 år, var det vel.

    Men jeg hadde i tida før det her, spurt Ungbo-dama, et par ganger vel, for å sjekke om dette var så nøye.

    Og jeg hadde da fått til svar, at det ikke var noe nøye, og at det ikke gjorde noe, at jeg bodde på Ungbo, selv om jeg var eldre enn 23 år, da.

    For jeg stod på venteliste, hos Rimi, på å få hybelleilighet, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Men det varte og rakk litt da, før jeg kom såpass høyt opp, på den lista, at jeg ble tilbudt bolig der, da.

    Så jeg stod vel på den ventelista, i et år eller to, (ihvertfall), før jeg ble tilbudt bolig, i Waldemar Thranes gate, da.

    Og grunnen til at jeg ringte Rimi sitt hovedkontor, og ba om å bli satt opp, på den ventelista, for hybelleilighet der, (hvor jo Magne Winnem hadde bodd, på begynnelsen av 90-tallet, og hvor jeg også hadde vært på et par fester, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken), hos han assistent Geir, som fikk sparken, fra Rimi Karlsrud.

    Det var jo fordi at da jeg ble eldre enn 23 år.

    Så fikk jeg vel bare halvårskontrakter, (eller om det var årskontrakter), hos Ungbo.

    Så da tenkte jeg det, at det var smart å sette meg opp på venteliste, på Rimi-leilighet, da.

    (Noe jeg vel må ha hørt om, av Magne Winnem, at det gikk ann å gjøre, hvis man jobba heltid i Rimi).

    Så det var ikke sånn, at jeg ikke gjorde noe, for å finne meg ny bolig.

    Jeg var også på en visning en gang, for en hybel, i Vika, som jeg hadde sett, i Aftenposten, da.

    Og plutselig så så jeg det, at på det rommet, som skulle leies ut, der hang det en gammel rifle, da.

    Så jeg sa jo det, at han som hadde bodd der før, må måtte ha vært skikkelig våpeninteressert, da.

    Og så fikk jeg se stua, like etterpå.

    Og der hang det jo hundrevis av våpen, fra den amerikanske borgerkrigen, osv.

    Så det viste seg jo det, at han som skulle leie ut et rom der, han var en kjent våpensamler, da.

    Og han våpensamleren, han fortalte meg det, at de omtrent ikke brukte kjøkkenet der, for de spiste heller på en lokal kro, da.

    Men det syntes ikke jeg, at hørtes noe bra ut, da.

    For jeg pleide jo å spise så store porsjoner, siden jeg jobba så hardt og trente så mye, på fritida.

    Så jeg var redd for at det kom til å bli for dyrt, for meg, å spise meg mett, på en sånn lokal kro, da.

    Og jeg ble heller ikke tilbudt det rommet da, husker jeg.

    For det ble avgjort på loddtrekning da, husker jeg, at han våpensamleren, sa da, på telefonen, en uke eller to, etter at jeg hadde vært på den visningen.

    Som jeg nok dro på, etter at hu Ungbo-dama hadde begynte å mase på meg da, plutselig, etter at søstera mi og Glenn Hesler vel hadde flytta, fra den Ungbo-leiligheten, da.

    Om at jeg måtte prøve å finne meg et nytt sted å bo, da.

    Men det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 50: Pia føder

    Pia og jeg var ganske uvenner, i 1995, etter den ‘vi har jo ikke noen saks’-kommentaren hennes, med mere.

    Men Axel kom på døra mi, (på Ungbo), en søndag, (var det vel), og vi diskuterte om vi skulle dra på kino, (eller noe sånt).

    Men da vi kom med T-banen, ned til Jernbanetorget, så foreslo jeg det, at vi kunne dra å besøke Pia, som lå på fødeavdelingen, på Aker sykehus der.

    Så Axel og jeg, vi tok en buss, (var det vel), opp til Aker sykehus, da.

    Og besøkte Pia, som venta på å føde, da.

    Fødselen hennes var en dag eller to unna, vel.

    Og jeg kunne ikke se noen andre kjente av Pia, på sykehuset der.

    Som for eksempel barnefaren Keyton, (eller noen andre).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av oss skulle skrive opp et telefonnummer.

    Men ingen av oss hadde kulepenn.

    Så jeg gikk ut av det venterommet, (eller hva det var igjen), som Pia var på der.

    For å finne en resepsjon, eller noe, hvor jeg kunne få lånt en kulepenn, da.

    Og så så jeg et rom, som det stod ‘Motagelse’ på.

    Så jeg trodde at det betydde resepsjon da, (eller noe sånt).

    Men det var jo en fødestue da, fant jeg ut.

    For der var det jo ei bekymra ung, mørkhudet dame, og mora hennes vel, og en eller to sykepleiersker, da.

    Som svarte ‘nei’ da jeg spurte om noen av dem hadde en kulepenn, da.

    (Men fødselen var ikke igang ennå, eller noe, da.

    Så alle hadde klær på seg, og sånn da, heldigvis).

    Jeg husker ikke om jeg fikk tak i en kulepenn.

    Men noen dager seinere så ringte Christell meg vel.

    Etter jobben, eller noe.

    Jeg lå og slappa av, (eller sov), på sofaen, på Ungbo der da, husker jeg.

    Og Pia hadde født en sønn da, sa vel Christell.

    Som vel hadde dukket opp på sykehuset der da, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en dag eller to etterpå, så dukka både Pia og Christell opp på Ungbo der.

    Og Pia sa plutselig bare ‘her’, og så måtte jeg holde ungen hennes, (som seinere fikk navnet Daniel vel).

    Så det var kanskje litt uansvarlig av Pia, for jeg hadde jo aldri hold en baby før.

    Så hvorfor Pia bare lempa over ungen sin, til meg, mens jeg stod i gangen, på Ungbo der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er mulig at hu veit det sjæl.

    Det er mulig.

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia flytta så fra Ungbo, (på Ellingsrudåsen), den samme uka som hu fikk Daniel, (var det vel).

    Og jeg tror at det var Christell som hjalp henne med å flytte.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Pia fikk så en egen leilighet, (fra Ungbo, den og, tror jeg), i Tromsøgata, ikke langt unna Sofienbergparken der.

    Og en episode som jeg husker, fra etter at Pia fødte Daniel, men før hu flytta ned til Tromsøgata der.

    Det var at jeg overhørte det, at Pia viste Christell noen skjorter som jeg hadde til tørk, (eller noe), i tørkeskapet, på Ungbo, der.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Tre sånne cowboy-skjorter.

    To jeg hadde kjøpt selv, og en som jeg hadde fått av Jan Snoghøj, til jul, jula 1992 eller 1993, eller noe sånt, vel, (nemlig en svart og hvitrutet cowboyskjorte, da).

    Og da husker jeg det, at Christell plutselig sa ‘fy faen’, inne på tørkerommet, (eller like utafor), på Ungbo der, da.

    Så hva det var som Christell reagerte på, det veit jeg ikke.

    Men det virka nesten som at det var noe med skjortene mine, (eller noe sånt), som hu reagerte på, da, (syntes jeg).

    Så det var en rimelig spesiell episode da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg tror forresten at Daniel vel ble født 24. juli 1995, (hvis jeg husker det riktig).

    Så dette jeg skrev om nå, det skjedde altså i slutten av juli, i 1995, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 48: Enda mer fra Norsk Idrettshjelp

    En av de siste dagene, som jeg jobba, på Norsk Idrettshjelp, det var i fellesferien, (må det vel ha vært), sommeren 1995.

    Dette var en søndag, husker jeg.

    Jeg var tung og sliten i kroppen, så jeg sleit fælt, med å komme meg opp av senga da, husker jeg.

    Så jeg kom litt for seint på jobb, i Dronningens gate der, (husker jeg).

    Og da jeg kom fram til Norsk Idrettshjelp der, så hang det en plakat, (eller egentlig bare et ark vel), ved døra, til bygningen.

    Og der stod det, at alle kunne ta fri, den dagen, (eller noe sånt).

    (Siden det var så fint vær da, var det vel).

    Så jeg skulle akkurat til å gå.

    Men så dukka en av sjefene opp der.

    Og han ville at jeg skulle jobbe likevel, den dagen.

    Så jeg satt aleine der, på Norsk Idrettshjelp da, og ringte, i en del timer da, den søndagen, i fellesferien.

    Mens han sjefen der og en amerikansk bekjent av han, var innom i det rommet jeg satt, et par ganger, da.

    Før de dro ut for å spise, eller noe sånt, kanskje.

    Så jeg var for det meste helt aleine der, hele dagen, da.

    Men når jeg ringte, så var det jo nesten ingen som var hjemme.

    Så salget gikk veldig trått, da.

    Og det var jo også veldig kjedelig, å sitte der aleine, og.

    Ihvertfall så var dette rimelig spesielt da, må man vel si.

    Og etterhvert denne sommeren, så skulle jeg ha ferie selv og, fra Rimi.

    Og da hadde jeg vel ferie fra Norsk Idrettshjelp og, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe der igjen, etter sommerferien.

    Nei, jeg ringte vel og sa fra, at jeg sa opp, (eller noe), tror jeg.

    (Ihvertfall så jobba jeg ikke der noe mer, da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tjente vel kanskje rundt fem tusen, (eller noe), den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp.

    Og de pengene kom greit med, når jeg skulle ha råd til å ta lappen, da.

    Samtidig så gikk vel lønna mi opp til 150.000, i året, ved lønnsoppgjøret, våren 1995, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, da.

    Og jeg hadde jo slutta å røyke og.

    Så jeg hadde akkurat nok penger til å få tatt lappen, da.

    Men utbetalingene fra Norsk Idrettshjelp, de var forsinka, husker jeg.

    Så jeg husker det, at jeg spurte hvem eieren var, og sånn.

    (Hvis jeg ikke visste det fra før).

    Og det var en som bodde opp mot Bygdøy Alle der, husker jeg.

    For som assisterende butikksjef, i Rimi, så måtte man være ganske tøff, mot leverandører osv., hvis de ikke gjorde jobben sin, da.

    Så jeg var ganske tøff da jeg ikke fikk lønna mi, da.

    Og gikk litt rundt oppe mot Bygdøy Alle der, og prøvde å se, om jeg kunne finne den leiligheten, hvor han eieren bodde, da, (mens jeg hadde ferie, vel).

    (Mest for å se vel.

    For jeg lurte kanskje på om det var noe muffens, da).

    Men jeg klarte ikke å finne den nøyaktige adressen.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk mast til eieren direkte, (eller noe), angående hvor lønna mi ble av, da.

    (Og eieren var muligens en som hadde et nesten franskklingende navn.

    Hvis det ikke var gatenavnet som var franskklingende, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at på slutten, av den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp der.

    Så tok jeg telefonene omtrent i søvne, etterhvert, (må man vel si).

    Og jeg husker det, at jeg plukka opp omtrent alle de salgstriksene, som jeg hørte, at de andre telefonselgerne der brukte, da.

    Og jeg var ganske vant til det, at de som hadde kjøpt den forrige gangen, også kjøpte igjen, da.

    Så da jeg kom til en av de, som hadde kjøpt den forrige gangen, men som ikke ville kjøpe denne gangen, da.

    Så ga jeg meg ikke med en gang, da.

    For jeg visste jo at de hadde pleid å kjøpe tidligere.

    Så forklarte de etterhvert, at datteren deres hadde syntes det, at han som ringte den forrige gangen, hadde hørtes så hyggelig ut.

    Så det var derfor at de hadde kjøpt den forrige gangen, da.

    Og da sa jeg bare et salgstriks, som jeg husker at jeg hadde overhørt, at noen andre der, hadde brukt.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var: ‘Ja, men synes dere ikke at jeg høres hyggelig ut, da?’.

    Så det var jo nesten bare tull tilslutt, i den jobben, må jeg si.

    Det var ikke sånn at man tok det så seriøst, akkurat.

    Det var jo bare en sekk med dopapir, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg ringte et telefonnummer, på den lista mi, en gang.

    Også var det ei ung studinne som svarte.

    Og hu sa det, at de trengte ikke så mye dopapir, for de var studenter, så de var nesten aldri hjemme, da

    Og det var også et salgstriks å si at man kunne legge dopapiret oppå noen hyller og sånn, hvis kundene sa at de hadde dårlig plass, da.

    Så det var mye rart, som man sa, i den jobben da, husker jeg.

    Men man tenkte tilslutt nesten ikke over hva man sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det man sa var nesten bare det som stod på det arket, (altså scriptet), pluss diverse salgstriks, som man hadde plukket opp, at andre der brukte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg var ferdig på jobb, (var det vel), på Norsk Idrettshjelp der, da.

    Så gikk jeg innom So What, (mener jeg å huske), bare for å kjøpe meg en halvliter og lese i noen musikkblader, som de hadde liggende der, da.

    (I den øverste etasjen, på So What, der).

    Og So What, det var faktisk det utestedet som hadde hett Marylin, sommeren før det her, da.

    Da Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, var der, på et slags søskenbarn-treff som endte på byen da, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    (Da Ove fikk så bank, av han svære kjempen, ved holdeplassene til nattbussene der, bak Stortinget).

    Men siden sommeren 1994, så hadde Marylin, (som jo var et ‘mainstream’ utested, ihvertfall når det gjaldt musikk, selv om de noen ganger pleide å spille ‘Enjoy the Silence’, med Depeche Mode, der, husker jeg), de hadde blitt til et alternativt utested, med navn So What, da.

    Som hadde åpent hver dag vel, i overetasjen, hvor det var en bar, da.

    Og i helgene så var det diskotek, i kjelleren der, da.

    (Som det jo også hadde vært, da det het Marylin der, da.

    Men So What spilte en mye røffere, alternativ musikkstil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg følte meg ikke helt hjemme der, (på So What), husker jeg.

    For So What var liksom et veldig kult utested, da.

    Hvor man helst skulle være med i en klikk, for å gå, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    For jeg mener å huske det, at jeg fikk noen litt rare blikk, den gangen, som jeg gikk på So What, aleine, bare for å ta en øl og lese litt i noen musikkblader der, etter jobben, en gang.

    Så det var kanskje ikke ‘kosher’ på det utestedet da, å gå dit aleine.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten en ungdom der, hos Norsk Idrettshjelp.

    Som gjorde et poeng av det, at på en telefon, som han ringte.

    Så havna han hos ei jente, som sa til mora si at, ‘mamma, en mann!’.

    Så han hadde prata med noen, som aldri møtte menn da, mente han.

    Og gjorde et poeng av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg hopper litt framover nå, for tenkte på det nå, at jeg møtte jo nemlig ei fin blondinne, ved So What, i år 2000, (var det vel).

    Og jeg lurer nå litt på om det kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen.

    For jeg mener at det var noen som sa til meg det, (på den her tida), at hvis man kjørte helt nærme kameraet, i bomringen, så kunne man ikke se hele skiltet, på bildene.

    Og vi var på date, på Blue Monk, (husker jeg), etter at jeg møtte henne, mens hu satt, i det portrommet der, som ledet inn til So What, i Grensen,(sammen med ei venninne), en natt til søndag, i 1999 eller 2000, vel.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg digga Red Hot Chili Peppers og deres Californication-album, som ble spilt, på Blue Monk der, (mens jeg var på den her daten, da).

    Og det albumet ble vel gitt ut i år 1999, men det var vel populært i år 2000 også.

    Det kan ha vært hun Thorkildsen, som vel er minister nå vel.

    Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.

    Men hu sa forresten også det, at hu hadde en type fra før.

    Som hu ville beholde, selv om hu også skulle bli sammen med meg, da.

    Og da mista jeg interessen, husker jeg.

    Og etter det, så gadd jeg ikke å kontakte henne igjen.

    For jeg syntes at det hørtes rart ut, at hu skulle ha to typer liksom da, samtidig.

    Så det opplegget der, det var jeg ikke interessert i å bli med på da, husker jeg.

    (Og jeg skal også skrive mer om det her forholdet, (eller hva man skal kalle det), i Min Bok 5).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 47: Mer fra Norsk Idrettshjelp

    Jobben hos Norsk Idrettshjelp, den var sånn, at sjefene, (som satt inne på et eget kontor), de ville nå og da, dukke opp, inne på de rommene, hvor telefonselgerne satt og ringte.

    Og så ville de legge ut noen nye lister, med telefonnumre, til folk som bodde i nærheten, av forskjellige idrettsklubber, opp i noen kurver da, (var det vel).

    Og da, (fant jeg ut etterhvert), så lønte det seg, å finne lister, hvor mange folk, hadde kjøpt forrige gang.

    (For dette stod markert på listene, da).

    Så etterhvert, så skjønte jeg det, at jeg måtte prøve å finne lister, hvor ihvertfall en person, hadde kjøpt dopapir, under den forrige ringerunden, da.

    (I navnet til den lokale idrettsklubben, da).

    For det var ofte sånn, at de som kjøpte forrige gang, de ville også kjøpe igjen, da.

    (Fant jeg ut etterhvert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De sjefene, som jobba der, de satt nok og lyttet, på samtalene, til de forskjellige telefonselgerne, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    For en gang, så ble jeg kalt inn på kontoret, til en av sjefene der, (husker jeg).

    Og da hadde jeg vel jobba, fra klokka 7 om morgenen, på Rimi Nylænde.

    (For jeg hadde en avtalte, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om at jeg kunne ha tidligvaktene på tirsdagene da, mens jeg jobba på Norsk Idrettshjelp).

    Og så begynte jeg vel på jobb igjen, klokka 16 eller klokka 17, (eller noe sånt), på Norsk Idrettshjelp, da.

    Og da ble det lange dager.

    Og jeg er jo b-menneske, så på de dagene, som jeg begynte å jobbe klokka 7, så var jeg ofte nesten ikke menneske da, (for å si det sånn).

    Så jeg ble kalt inn på kontoret, til en sjef der, (som var en nestsjef, (eller noe), der, tror jeg), i 20-årene vel.

    Og han sa det, at han likte ikke tonen som jeg hadde hatt, på telefonen, den kvelden.

    For jeg hadde visst hørtes for trøtt og sliten ut, da.

    Så han ba meg om å gå en runde rundt i nabolaget der, for å få meg litt frisk luft, og våkne opp, da.

    (Eller noe sånt).

    Noe jeg gjorde, da.

    (Uten å møte noen horer denne gangen.

    Det var vel først en del uker etter det her, at jeg møtte hu unge, blide hora, på vei hjem fra jobb, den gangen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare horer man møtte, på vei hjem, fra den her jobben.

    Jeg tok jo T-banen fra Jernbanetorget.

    Og en gang, så gikk jeg sammen med ei ung dame fra Skedsmo, (eller noe), som også jobba på Norsk Idrettshjelp der vel, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (For hu skulle ta toget hjem fra Oslo S., vel).

    Og på den her tida, så hang ikke de narkomane, på Plata ennå.

    Så da vi svingte inn i Karl Johans gate der, fra Dronnings gate.

    Så havna vi etter noen meter inn i en svær koloni, av heroinmisbrukere, da.

    Som nesten blokkerte hele Karl Johan, (må man vel si).

    (For de var ganske mange da).

    ‘Zombier’ og ‘levende døde’, husker jeg at jeg kalte de narkomane, da.

    Til hu fra Skedsmo, da.

    Og hu var vel litt enig, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En tirsdag, som jeg var tidlig ute, på jobb, på Norsk Idrettshjelp der.

    Så hadde ikke sjefene der, dukka opp ennå, da jeg kom på jobb.

    Så jeg stod i trappeoppgangen der, og venta, sammen med blant annet ei ung brunette, (var hu vel), som også jobba der, da.

    (Og som jeg vel såvidt hadde chatta litt med, en gang, før det her, vel).

    Og hu brunetta begynte å skryte av, at hu hadde blitt invitert, til gardeballet, da.

    Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, og ikke i Garden.

    Så hva det gardeballet egentlig var, det hadde ikke jeg noe særlig greie på, på den her tida da, (må jeg innrømme).

    (Selv om jeg vel såvidt har lest om det, i Aftenposten, eller noe, seinere).

    Så da sa jeg ikke noe selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han unge, lyshåra gutten, fra Oslo Vest, som en gang sa det, at han syntes det, at jeg var treig med å få meg lappen.

    Han ringte en privat samtale, fra Norsk Idrettshjelp der, en gang, (husker jeg).

    Han spurte ei dame om hu skulle bli med å feire St. Hans, ombord på en båt, (eller noe sånt), tror jeg at det var.

    (Noe sånt).

    Og han babla vel også noe om Quart-festivalen, (som vel var en veldig kul festival, på den her tida), en gang, mener jeg å huske.

    Og jeg pleide også noen ganger, å gå på McDonalds, i pausen der, og kjøpe med meg masse burgere, for mange av de ungdommene som jobba der da, husker jeg.

    For det hendte vel at det ble prata om, hva vi skulle spise, i pausene der, (tror jeg).

    Og jeg var så glad i burgere, da.

    Så da begynte nok jeg å prate om McDonalds og Burger King da, tror jeg.

    Og da ble det vel sånn, at jeg spurte sjefen der, (ihvertfall en gang), om jeg kunne gå til pause litt tidligere, da.

    For jeg hadde da blitt overtalt, til å kjøpe med meg masse burgere og sånn, for en del av kollegene min der, (og meg selv da), på McDonalds, (på Østbanehallen der), da.

    Og det sa han sjefen at var greit da, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at et tema, som de ungdommene der prata om, en gang.

    Det var hvordan han ene sjefen der, klarte å få Dr. Martens-skoa sine, så blanke.

    For Dr. Martens-sko, de var skikkelig populære, på den her tida, da.

    Og jeg gikk også med sånne Dr. Martens-sko da.

    (Nemlig modell 10 størrelse 10, mener jeg å huske).

    For det var sånn, en gang, at hu Elin, på Rimi Nylænde, hadde sagt til Elisabeth Falkenberg og meg, at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (eller noe).

    Men Cecilie Hyde, (fra Min Bok), hu pleide å ‘hype’ Dr. Martens, da.

    Så det blei til at jeg kjøpte meg et par sånne Dr. Martens-sko, til mellom fem hundre og tusen kroner da, i en skobutikk, i Grensen, (var det vel).

    Og de skoa, de var av den lave typen Dr. Martens, da.

    Og de hadde luft i sålen, var det vel.

    Så de var gode for føttene da.

    For jeg var vel også litt lei av, å få melkecontainerne, over joggeskoa, (eller hva jeg gikk i igjen), på jobb, da.

    Men med de Dr. Martens-skoa, så merka jeg nesten ikke at sånne ting skjedde, på jobb, da.

    (For de skoa var nesten som vernesko, (eller noe), vel.

    Selv om de ikke hadde ståltupper).

    Så jeg begynte å kjøpe kanskje et par sånne Dr. Martens-sko, i året, (eller noe sånt), fram til at jeg dro for å studere, i England, i 2004, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Elin, på Rimi Nylænde, hu sa også en gang, til meg vel.

    At Lambertseter, det lå liksom i sentrum, da.

    Mens Ellingsrudåsen, (der hvor jeg bodde), det var liksom langt utafor sentrum, da.

    Selv om det vel er diskuterbart, om Lambertseter ligger i sentrum, (eller ikke).

    For Lambertseter var jo Norges første drabantby.

    Og hvis Lambertseter hadde ligget i sentrum, så hadde de vel ikke kalt stedet for en drabantby liksom, (mener jeg).

    Og jeg bodde jo selv, et år, på Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og Abildsø, det ligger jo rett nedenfor Lambertseter der, da.

    (Bare ned Lambertseterveien der, liksom).

    Men det var aldri sånn at jeg gikk til eller fra byen, det året, som jeg bodde der, da.

    Nei, det var nesten utenkelig, husker jeg.

    (Og jeg er ikke sikker på om jeg ville ha huska veien, heller, forresten).

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å si det vel, (det året), at Abildsø lå i sentrum.

    Selv om det nok hadde gått an å gått fra Abildsø og ned til Oslo sentrum.

    Men det hadde nok tatt et par timer, (eller noe sånt), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Eller, det var vel i en skobutikk, i Østbanehallen der, som jeg kjøpte de Dr. Martens-skoa, den første gangen.

    For de hadde vel noe kampanje for de skoa, med masse kule plakater og sånn da, mener jeg å huske.

    Men de skoa ble fort stygge da, når jeg brukte de, på jobb.

    Så jeg gikk og klagde da, husker jeg.

    Men det var vel ikke så mye å gjøre med det, tror jeg.

    Men de hadde noe sånn spesiell skopuss og sånn, som man kunne bruke til de, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Facebook

    mer fra facebook 1995

  • Min Bok 4 – Kapittel 45: Assisterende butikksjef-møte 1995

    En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.

    Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.

    Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.

    (Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).

    Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.

    Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).

    For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.

    Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.

    Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.

    Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).

    (Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags ‘senior-assistent’, (eller noe), da.

    (For å fleipe litt, da).

    Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.

    Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.

    Så jeg følte meg kanskje litt ‘tufs’, på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.

    Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.

    (I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.

    Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.

    Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.

    Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.

    (Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og de her to ‘snuppene’ da, (må man vel nesten kalle dem).

    De satt jo og nesten skreik der, da.

    Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.

    For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).

    Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.

    Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.

    (Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.

    Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.

    Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.

    Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.

    Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.

    Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.

    Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).

    For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).

    Han la kredittkortet sitt, i baren der.

    Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.

    Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.

    (Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).

    Så jeg drakk for mine egne penger der, da.

    Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.

    Og det var at alle de her assistentene.

    (Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).

    De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.

    Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

    Han ligner litt på nissen i grunn.

    Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.

    Han besøker store og små’.

    (Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.

    Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.

    Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.

    Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.

    Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.

    (Utrolig nok, må man vel kanskje si).

    Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).

    Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.

    Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.

    Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.

    (En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.

    Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).

    Nemlig at, ‘you play a mean flute’, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).

    Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.

    Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.

    (Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).

    Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.

    (Og han lurte på om jeg ville være med da.

    Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.

    Eller noe sånt).

    Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.

    Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.

    (Noe sånt).

    Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.

    Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).

    Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).

    Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.

    Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Terje Sjølie

    ny facebook melding til terje sjølie

  • Min Bok 4 – Kapittel 44: Fruktkurs

    Ikke lenge etter at jeg ble forfremmet til assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så ble det en ganske stor forandring, på hvordan vi lederne, måtte jobbe, i den butikken.

    For måten Rimi ble drevet, den forandret seg hele tida, da.

    (Det ble etterhvert nesten som et mantra, i Rimi, at man måtte forandre seg.

    For den som ikke forandret seg, den tapte kampen mot de andre butikkjedene, da.

    Noe sånt).

    Og i 1995, så var det sånn, at Rimi ønsket å slutte, med eksterne fruktkonsulenter, (av en eller annen grunn, som sikkert hadde med økonomi å gjøre, da).

    Så i 1995, (må det vel ha vært), så skulle vår fruktkonsulent, fra Gartnerhallen, (en vietnameser eller kineser, eller noe, vel), han skulle slutte, da.

    Og jeg, jeg hadde jo aldri jobba i frukta, den tida jeg jobba, på OBS Triaden, for eksempel.

    Så jeg skulle på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern, da.

    Hadde vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin bestemt, vel.

    (Muligens i samarbeid med butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kurset, det ble holdt av ei dyktig og engasjert dame, hos Gartnerhallen.

    Og det var vel bare folk som jobba i Rimi, som var på det kurset, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var muligens mest for assistenter eller fruktansvarlige, da.

    For det var et ganske bra kurs da, som gikk over to dager, (mener jeg å huske).

    Så dette var ikke et kurs, for alle som jobba i butikken, liksom.

    Nei, det var spesielt for de som skulle legge opp og bestille frukt, da.

    Så dette var et kurs for fruktansvarlige da, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de andre Rimi-folka, som var på kurset, så kjente jeg bare Terje Sjølie.

    (Han som seinere ble mer kjent som nynazist, vel).

    Sjølie jobba vel på den her tiden, som assistent, på Rimi Ljabru.

    Under butikksjef Leif Jørgensen der.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Og imellom Terje Sjølie og meg, så satt det ei ung, rødhåra dame, som Sjølie kjente, og som muligens jobba i den samme butikken, (eller ihvertfall det samme distriktet), som han da, (eller noe).

    Og hu rødhåra dama, hu virka hyggelig, men hu skjelte så fælt, så det frika meg ut litt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her kurset, så lærte vi at det var viktig å spraye frukta med vann, flere ganger om dagen.

    For at frukta skulle holde seg lenger, da.

    Og det var noen fruktslag som ikke skulle vannes.

    Og det var druer, sopp og sikkert noen fler slag, som jeg har glemt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også det, å tenke fargemønstre, når vi la opp frukta.

    Fargene rød, gul og oransje, det var selgende farger.

    Og vi lærte det, at vi burde dele inn fruktdisken, i rekker, som hadde selgende farger, for hver annen eller tredje rekke, da.

    For eksempel så var agurker litt kjedelige da, siden de var grønne.

    Mens tomater, de hadde en selgende farge, nemlig rød.

    Og da skulle ikke tomatene stå først.

    (Eller ved siden av noe annet rødt).

    Men de skulle stå som rekke to liksom, da.

    Sånn at de delte opp de ‘kjedelige’ grønnsakene, da.

    Og så kunne man ha en rekke med rød paprika for eksempel, litt lenger bort, da.

    Sånn at de ‘kjedelige’ grønne grønnsakene, ble delt opp, av røde eller gule felt da.

    (Og det samme gjaldt selvfølgelig for frukt, da).

    For da ville fruktdisken selge mer, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også det, at vi burde ta bort all den frukta, av disken, som vi ikke ville ha kjøpt selv.

    For da, så holdt disken en bra standard, da.

    For mye av fruktsalget, det var på impuls, (var det vel).

    Og hvis kundene fant dårlig frukt, i disken, så kjøpte de mye mindre, eller handla et annen sted, da.

    Så vi lærte vel å gå gjennom hele disken, (mener jeg), for å ta bort dårlig frukt og grønt, (som vi ikke ville ha kjøpt selv), hver dag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av den ene kursdagen, så ble vi vist noen ‘rare’ frukter, som jeg ikke hadde sett før, (husker jeg).

    Vi fikk smake på litchi, blant annet, (mener jeg å huske).

    Og den frukten, den hadde jeg ikke hørt om engang før.

    Og det samme med kumquat, som var små, mini-appelsiner, som skulle spises med skallet på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu rødhåra dama, (som satt ved siden av meg), hu sa plutselig det, at lichi var så godt da, mens hu kursdama dreiv og prata, om det her, da.

    Men da jeg spurte henne seinere, (etter prøvesmakinga, må det vel ha vært), så mente hu det, at det var lichi-likør som var så godt, da.

    For det hadde hu visst drukket i Syden da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her kurset, så var det en del tøffe Rimi-ledere, fra ute i Romerike der, (hvis jeg husker det riktig).

    Og også han Jan Ole, (eller hva han heter igjen), som ble butikksjef, etter meg, på Rimi Langhus, i 2002, var på det her kurset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da skjedde det en episode, som fikk han Jan Ole til å se litt dum ut vel.

    Hu kursleder-dama, hu begynte å nevne det, at bananer de var ikke alltid dårlige, selv om det kom brune prikker, på de.

    Men hu sa vel også det, at en del folk trodde det, at bananene var dårlige, da.

    Og hu sa også det, at det skjemmet disken, når det lå brun-prikkede bananer, blant de gule bananene, da.

    Og da mente han Jan Ole, at da kunne man legge de brune bananene i kassaområdet, da.

    Og selge de der.

    Men da var det en av de ‘røffe’ butikkfolka, fra ute i Romerike der vel, som kom med en melding til han Jan Ole da, og sa det, at ‘jeg tror ikke at du skal gjøre det’.

    For ryktet til butikken ville nok blitt litt ødelagt, hvis det hadde liggi masse tilsynelatende råtne bananer, foran kassene, da.

    Da hadde nok ikke kundene skjønt mye, tror jeg.

    (Som han fra Romerike, (var det vel), skjønte, med en gang, da.

    Så de fra ute i Romerike der, de var nok noen sånne ‘butikk-dyr’ nesten, tror jeg at man kanskje kan si.

    Nesten som den gjengen, som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, kanskje.

    Hvor jeg jo jobba, noen år før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vei hjem fra fruktkurset.

    Så møtte jeg lagfører Warming, fra lag 3, i Geværkompaniet, på Jernbanetorget der.

    Jeg bar vel på noen papirer, fra det fruktkurset, og forklarte vel det, at jeg hadde vært på fruktkurs, da.

    Og da ble Warming imponert, virka det som, for meg.

    Og han sa vel noe sånt, som at jeg nok kom til å gjøre det bra, som butikkleder, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den andre dagen, av fruktkurset.

    Så fikk jeg vel ikke med meg like mye, som på den første dagen, tror jeg.

    For dette var uka etter, (eller noe).

    Og det var et ombygningsprosjekt, som foregikk samtidig, på Rimi Nylænde, da.

    Det var nemlig bestemt, (av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin vel), at kasse 4, (som ikke ble brukt lenger, ikke engang på lille julaften, når det var mest omsetning), skulle ut av butikken, da.

    Og istedet, så skulle vi få noen ekstra varehyller, til å ha potetgull, (og sånn), på, da.

    Så jeg var nok litt mer stressa, den andre dagen, på det her kurset, enn jeg var på den første dagen.

    Siden den andre kursdagen kom mitt oppi det ombygningsprosjektet, som vi dreiv på med, (under ledelse av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, må man vel si), på Rimi Nylænde der, da.

    (Jeg husker blant annet at Morgan Lunde og jeg, fikk kjeft av Anne-Katrine Skodvin, fordi at Lunde hadde dytta noe vann, som hadde blitt brukt til å vaske, der hvor kasse 4 hadde stått cirka, ned i et hull, i gulvet, (et hull hvor de kanskje hadde hatt rørpost, eller noe, i gamle dager. Hvem vet).

    For det ble ‘dobbeltarbeid’ da, mente Skodvin.

    (For Skodvin tok med Morgan Lunde, butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, ned i kjelleren, på Rimi Nylænde der da, for å se hvor alt vannet ble av da.

    Og det er mulig at vi hadde satt en bøtte, under der, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Det husker jeg ikke helt.

    Men nede i kjelleren der, så var det jo for det meste bare noen lagerganger av betong, liksom, og også masse ‘rare’ rom, som ikke alle av ble brukt, da).

    Men dette var jo vasking, og ikke butikkarbeid, som Lunde og jeg, dreiv med, til vanlig, da.

    Så vi var kanskje litt leie, da.

    (Og ble kanskje litt stressa, da).

    Eller Morgan Lunde var vel litt lei kanskje, da.

    Så jeg sa vel at det var greit da kanskje, å dytte det vannet ned i det hullet, i gulvet, da.

    (For Morgan Lunde han hadde jo blitt rana og, (i kasse 2, da jeg var på den rep-øvelsen), ikke så lenge før det her.

    Så det var kanskje derfor at jeg var litt snill, da.

    Hvem vet).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 42: Enda mer fra Ungbo-tida

    Sommeren 1994, så jobbet jeg jo heltid, som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, var på sommerferie.

    Men, når begge disse var ferdige med sine tre uker ferie.

    Så hadde jeg jo noen uker sommerferie selv og, (mener jeg å huske).

    Og da, så hadde jeg jo ikke så god råd.

    For jeg fikk nok ikke så mye feriepenger, siden jeg jo hadde vært i militæret, fram til sommerferien, året før.

    Så i sommerferien, så dro jeg bare til Frognerparken og sånn, for å ligge i sola, og jeg bada kanskje litt på Frognerbadet og.

    Og da befant jeg meg aleine, husker jeg.

    Så hvor Axel og Glenn Hesler var, på den her tida, det aner jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener at det må ha vært denne sommeren.

    (Selv om det kanskje var en liten sjanse, for at det var den forrige sommeren, sommeren 1993).

    At jeg skulle til Frognerparken, da.

    Og da gikk jeg bare i shorts og t-skjorte da, siden det var sommeren.

    Og jeg hadde sikkert med meg en bag, med badehåndkle, og sånn da.

    Og så satt jeg meg på T-banen, ned mot sentrum, da.

    Og da T-banen kom til Furuset, så satt det seg to karer, litt opp i åra, i den samme sittegruppen, som meg.

    Og det viste seg å være Arne Thomassen, (min tidligere stefar), og en annen kar.

    Og de hadde på seg dress vel.

    Så Arne Thomassen var rimelig snobbete da, må man vel si.

    Og jeg lot som ingenting, for jeg fikk litt sjokk, for jeg hadde ikke venta, å møte Arne Thomassen på T-banen akkurat.

    Arne Thomassen hadde vært litt arbeidsledig, innimellom, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Og jeg mente å huske, at han ble litt flau, hvis han måtte ta T-banen, og ikke hadde bil, da.

    Så derfor sa jeg ikke noe, da.

    For jeg ble litt flau på Arne Thomassen sine vegne kanskje, siden han måtte ta T-banen, da.

    Noe jeg tror han egentlig ikke likte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Arne Thomassen, han så stygt på meg.

    Siden jeg bare hadde på meg shorts, (mener jeg).

    (Eller om han kjefta på meg, for det.

    Eller ‘brumma’, som man vel må si, at han pleide å gjøre).

    Men dette var i sommerferien.

    Så at man har på seg shorts, i sommerferien.

    Er det så rart, liksom?

    Nei, dette var ikke et hyggelig møte, husker jeg, (at jeg syntes, da).

    Og Arne Thomassen og de, de flytta jo ned til Vestre Haugen.

    Fra Furuset.

    Selv om jeg ikke husker om det var før eller etter denne episoden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og min halvbror Axel, han ble også etterhvert rimelig snobbete, må man vel si.

    Han begynte å gå i dyre Gant-skjorter/gensere, osv., (som han kjøpte på tilbud, i en klesforretning, ved Egertorget, fortalte han), allerede fra 15-16-års alderen vel.

    (Noe sånt).

    Og da Axel begynte å gå i Gant-klær, så hadde ikke jeg engang hørt om det merket, husker jeg.

    Så da fikk jeg meg nok et lite støkk, siden min lillebror liksom var flinkere til å kle seg, enn meg, da.

    Så etter det, så ble nok også jeg litt mer interessert i dyre merkeklær og sånn, da.

    Selv om jeg egentlig ikke hadde så mye greie på klær, fra før det her, da.

    (Ihvertfall ikke noe mer enn vanlig).

    Men jeg la jo merke til at Axel ble ganske snobbete da, og da ble det litt flaut for meg, hvis jeg ikke selv skjønte meg noe på klær, da.

    Så jeg følte kanskje litt press, på grunn av det her, at Axel var så snobbete, da.

    Så det var nesten litt sånn, at det var litt konkurranse mellom Axel om meg da, syntes jeg.

    Ihvertfall så ble jeg litt mer oppmerksom, på ting som klær, osv., siden min lillebror Axel, var så opptatt av dyre merkeklær, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen rar episode, som skjedde, på den her tida.

    Den hendte en gang, etter at jeg hadde begynt som assisterende butikksjef vel, i januar 1995.

    Så kom jeg på jobb da, (en helt vanlig dag, trodde jeg da), på Rimi Nylænde.

    Men da, så hadde plutselig butikksjef Elisabeth Falkenberg, et skriv der til meg, fra faren min.

    Og det var noe informasjon, om en flyveleder-skole, i Sveits, som faren min hadde fakset, (eller noe), til Rimi Nylænde, da.

    Og Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg noe sånt som, at faren min ville at jeg skulle begynne på den utdannelsen, da.

    (Eller noe).

    Men jeg var jo ikke noe interessert i det, i det hele tatt.

    Det ble som noe rart for meg, husker jeg.

    Jeg var jo såvidt kommet i gang, med en leder-karriere, i Rimi.

    Og hvis jeg skulle slutte med den karrieren, så måtte det jo være, for å begynne med data, som jo egentlig var mitt felt, (siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, i to år, ved NHI).

    Og hva Elisabeth Falkenberg og faren min hadde snakka om.

    Og hvor mye de snakka sammen.

    Og hvordan faren min fikk tak i telefonnummeret, til Rimi Nylænde, (som var et telefonnummer, som ikke stod i telefonkatalogen).

    Det veit jeg ikke.

    (Og jeg hadde omtrent ikke noe med faren min å gjøre, på den her tida.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å snakke med han, om karrieren min, osv.

    Så dette var litt som noe forvirrede greier, fra en, (mer eller mindre), alkoholisert sjel, for meg, (husker jeg).

    Men hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, tolket det her, det var det jo vanskelig, for meg, å si.

    Det var jo ikke sånn, at jeg hadde fortalt henne det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, osv.

    Nei, det var ikke sånn, at vi pleide å være så veldig personlige der liksom, på Rimi Nylænde, da.

    Vi var mest fokusert på jobb og sånn der, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 40: Mer fra sommeren 1993

    Sommeren 1993.

    Før Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, flytta inn, på Ungbo.

    Så var det bare Pia og meg, som bodde der.

    (Pia lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og en kveld, sommeren 1993, så dro Pia og jeg ut på byen.

    For å feste litt, på dimmepengene mine, da.

    Og jeg husker det, at vi satt i første etasje, på det utestedet, som ligger over Manhattan/Underhuset der.

    Ved et bord.

    Og drakk halvlitere, da.

    Og så, så kom det ei dame, fra OBS Triaden, bort til bordet vårt.

    (Jeg lurer på om det var hu unge brunetta, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    Det var ihvertfall ei ung brunette, da).

    Og hu OBS Triaden-dama, hu hadde kjent igjen meg, da.

    Og hu fortalte meg det, at hu nettopp hadde forlovet seg, da.

    (Før hu forsvant fra bordet vårt igjen, like fort som hu hadde dukka opp, da).

    Noe som jeg ikke syntes at var så artig å høre, da.

    Når jeg endelig traff ei ung dame, som jeg kjente, på byen.

    Etter å ha vært et år, i det tøffeste, i militæret, (når det gjaldt førstegangstjenester), ifølge Andre Willassen, ihvertfall.

    Så var hu nyforlovet, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    For jeg var vel rimelig klar, for nye damebekjentskaper, på den her tida, (etter militæret da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter mer drikking vel.

    Så husker jeg det, at jeg ikke gadd å sitte, der oppe hvor hu nyforlovede OBS Triaden-dama var lengre.

    Så jeg dro vel med meg Pia, ned på Manhattan, da.

    (Hvor jeg hadde vært mange ganger, sammen med Magne Winnem, blant annet).

    Og der drakk jeg nok mer, da.

    (For å prøve å glemme hu nyforlovede dama da sikkert.

    Blant annet ihvertfall vel).

    Og så ville plutselig Pia danse.

    Og da var jeg jo rimelig full og sur, (på grunn av hu nyforlovede OBS Triaden-dama), da.

    Så da ble jeg med på det.

    Og det var bare sånn disco-dansing, da liksom.

    Og jeg tenkte vel det, at det er vel ingen som kjenner meg her.

    Så det er vel ingen som veit at Pia er søstera mi.

    Så da gjør det vel ikke noe, om jeg danser sånn disco-dans, ved siden henne, (for å si det sånn).

    Eller, det var kanskje sånn, at Pia og meg stakk på Marylin.

    Det er mulig.

    For der pleide jeg å komme inn gratis.

    (Siden Magne Winnem og jeg pleide å være noen slags stamgjester der omtrent, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett, så var det plutselig ei ung dame, som sa hei til meg, (og prikka meg på skulderen vel), på dansegulvet, den kvelden, da.

    (Mens jeg dansa sånn disco-dans ved siden av Pia, da).

    Og det trodde først at det var hu Gøril, som jeg hadde jobba sammen med, på CC Storkjøp, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    (Hu som var naboen, til bestemor Ågot, på Sand/Høyen.

    Ei av de jentene som bestemor Ågot pleide å kalle for ‘jentene på gården’).

    Så jeg bare sa spørrende ‘Gøril?’, til hu unge dama, på dansegulvet, da.

    (Uten at jeg veit om Pia fikk med seg det her).

    ‘Søstera’, svarte hu yngre søstera til Gøril, da.

    (Dette var ei som noen ganger satt på, med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, de gangene Gøril jobba, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

    For det hendte nemlig en gang eller to, at jeg fikk haik med de her folka da, (husker jeg).

    For jeg var blakk etter Brighton-turen den sommeren, da.

    Så jeg kjente jo såvidt hu søstera til Gøril, fra før, da.

    Selv om jeg ikke hadde prata noe særlig med henne).

    Men da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    Siden jeg stod der, på dansegulvet, og dansa, sammen med søstera mi, da.

    For jeg hadde ikke trodd det, at Pia og jeg, ville møte noen fra hjemstedet vårt, på byen, i Oslo, akkurat.

    Nei, da hadde jeg nok ikke giddi å blitt med Pia, for å danse, (for å si det sånn).

    Jeg trodde vi kunne være ganske anonyme liksom, på Marylin der, da.

    Men tydeligvis ikke.

    Men da sa jeg ikke noe mer, til hu søstera, til Gøril, da.

    For jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne heller, liksom.

    Og jeg prøvde vel muligens å forklare det for Pia, at det var søstera til Gøril, som var der, på dansegulvet, da.

    Men jeg kjente jo ikke hu søstera til Gøril så bra heller.

    (Og jeg veit ikke hvor bra Pia kjente henne).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med henne om, da.

    Men det var liksom sånn, at Oslo, det var nesten som et fristed, for meg.

    (Og muligens også for Pia).

    Når det gjaldt å komme bort fra slektninger og kjente, som hadde mobba meg osv., under oppveksten, da.

    Det var liksom mye friere å bo i Oslo da, syntes jeg.

    Så jeg slappet nok mer av, i Oslo, enn på Berger, (eller i for eksempel Svelvik eller Drammen), da.

    Men det her ble veldig rart da, husker jeg.

    Og jeg har ikke snakka noe med hverken Gøril eller søstera hennes etter det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.