http://www.seher.no/893169/pia-dailey-christoffersens-dramatiske-foedsel
Stikkord: 90-tallet
-
Min Bok 2 – Kapittel 89: Ungbo
På Ungbo, (i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), så var det forresten sånn, at man hadde et møte, en gang, cirka annenhver måned vel.
For de fem som bodde der.
(Og hadde hvert sitt rom der da).
Og da kom det ei dame, på besøk, som jobba hos Ungbo, i Møllergata der vel.
For å lede møtet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi fem som bodde der, (det var Per, Inger Lise, Wenche, Anita og meg), vi delte bad, stue og kjøkken da.
Og en bod og en gang.
Og en entre og et toalett, som var like ved entre-en der da.
Og en terrasse, som vendte ut mot en gangvei og en barskogkledd ås, (var det vel).
Noe sånt.
Så det var nesten som å bo på landet egentlig.
Men et sted på landet hvor det var bygget masse terrasseblokker da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Wenche og Inger Lise, de hadde også hver sin katt.
Wenche sin katt het Sara, som var en hunkatt da.
Og Inger Lise sin katt het Lambert, som var en kastrert hannkatt, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I tillegg til de som hadde hvert sitt rom der.
Så pleide også to svære karer, å henge der, dette første året, som jeg bodde, på Ungbo.
Det var typen til Wenche, og typen til Anita.
Typen til Wenche, det var en svær, rånete romeriking, som het Kjell Arild, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Typen til Anita, det var en sværbygd kar, på kanskje 120-130 kilo, eller noe sånt.
Og som jeg ikke husker hva het, eller hva jobba med.
Men men.
Kjell Arild var vel arbeidsledig, mener jeg.
Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På kveldene, så pleide jeg å sitte i stua der, på Ungbo, sammen med de her rølpete/rånete/tøffe folka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og høydepunktet hver kveld.
Det var når ‘Være verste år’, kom på TV3, eller TV Norge, eller hvilken kanal det var på igjen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi hadde Janco og MTV der, på den her tida.
Og jeg pleide ofte å se på ‘Post Modern’, på MTV, når det programmet var på.
Det var et program, (som gikk på søndager muligens vel), hvor de spilte masse alternativ rock da.
Men de andre som bodde der, de likte ikke band som de spilte der, som for eksempel Joy Division og ‘Love will tear us apart’.
Men de, (det var vel Wenche som kritiserte den sangen vel), de likte mest heavy da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var jo vant, til å høre masse tøff musikk og.
(Som de nazi-banda, som søstera mi og Cecilie Hyde hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), det året, som jeg gikk på skole i Drammen.
Band som Nitzer Ebb og Front 242.
Og en kar ved navn Kenneth Ek, fra Drammen hadde jo tatt opp en kassett, med bandet Skinny Puppy, til meg.
En kamerat av Pia sin kjæreste, fra Åssiden vel, i Drammen, nemlig Thor Espen vel.
Og det var veldig tøff/rå/hard musikk da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da Nine Inch Nails, med sangen ‘Head like a hole’, ble vist ganske mye, på MTV, høsten 1991 vel.
Så begynte jeg å digge den litt da.
(Jeg hadde jo også kamerater som Øystein Andersen, Glenn Hesler og Kjetil Holshagen.
Som hørte på Megadeath, osv.
Som også var veldig rå/hard musikk da).
Og da fikk jeg høre det, av hu Wenche, at jeg var egentlig den råeste av oss da.
For jeg likte ikke bare sånn ‘pysete’ musikk, men også rå musikk som Nine Inch Nails da.
Og når jeg dro på byen, (aleine, for Øystein og Glenn dro aldri på byen), så kom jeg ikke hjem før morgenen etter.
Sa Wenche da.
Jeg hadde nemlig funnet et nesten hemmelig sted, i Galleri Oslo, (på en stol i en av etasjene oppi der), hvor jeg kunne sitte og sove i noen få timer da.
Hvis jeg hadde mistet den siste nattbussen, eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Wenche viste meg også hvordan vaskekjelleren virka der.
Man måtte gå gjennom nesten utallige dører, under hele rekka med terrasseblokker der da.
Og man kunne bare vaske fram til klokken 20 vel.
Og det var vaskemaskiner, tørketrommel og sentrifuge-maskin der, i vaskekjelleren da.
Det var også et vaskerom på Ungbo, (ved siden av kjøkkenet der), men det ble ikke brukt.
I vaskekjelleren, så måtte man ha polletter.
Til vaskemaskinene og tørketrommelen da.
Disse kostet noen kroner stykket, og man fikk kjøpt de, hos vaktmesteren, i Skansen Terrasse da, som var et boligsameie, eller noe sånt, kanskje.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og man måtte henge en hengelås, på en tavle der vel, i vaskekjelleren.
For den tiden man ønsket å vaske klær på da.
Så det ble sjelden til at man vasket tøy mer enn en gang i uka der da.
Siden den vaskekjelleren ofte kunne være opptatt da.
(Ihvertfall på dagtid).
Seinere, (etter at jeg hadde bodd der noen år), så fant jeg vel ut, at man kunne vaske der, om kveldene ofte da.
For de fleste som bodde der, vaska på dagtid da.
Så etterhvert så ble det til at jeg ikke brukte vasketavla, men bare vaska når det var ledig der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Wenche viste meg hvordan de forskjellige maskinene i vaskekjelleren virka da.
Og hu viste meg også veien bort dit da.
Hu fortalte meg også noe som jeg ikke hadde skjønt så mye av før vel.
Wenche sa nemlig at t-skjorter, sokker og bukser, skulle vaskes sammen.
På cirka 40 grader vel.
Og at håndklær og underbukser skulle vaskes sammen på cirka 90 grader vel.
Noe sånt.
Det var ihvertfall sånn jeg begynte å vaske klær da, etter at jeg flytta til Ungbo der da.
For det var to store vaskemaskiner, i vaskekjelleren der.
Så da fylte jeg en med 40 graders vask.
Og den andre med kokvask da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde bodd på Ungbo der, i et par måneders tid vel.
Så tok plutselig Inger Lise inn TV-en sin, (en ganske stor TV, på 28 tommer kanskje vel), inn på rommet sitt.
Den TV-en hadde stått i stua der, så lenge jeg hadde bodd der.
Og jeg fikk ikke forklart grunnen, til at Inger Lise tok inn TV-en sin på rommet sitt da.
(Som var rommet nærmest stua der).
Men hu gjorde det da, og ble etter det, sittende ganske mye inne på rommet sitt der da.
Ganske ofte sammen med typen sin Per vel.
Men Per satt vel også en del i stua, mener jeg å huske.
Ihvertfall noen ganger vel.
Selv etter at Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå var det sånn, at jeg også hadde en TV, på rommet mitt.
Nemlig den Mitsubishi TV-en som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld, på Risto-senteret, i Drammen, da jeg gikk i åttende eller niende klasse vel, og hadde fått stipend, fra Lånekassa, etter at Kjetil Holshagen hadde tipset meg om det, at det gikk an å søke om stipend, hvis foreldra ens førte opp en ganske lav inntekt på selvangivelsen, (som faren min nok gjorde vel).
Så plutselig så smalt det, fra han typen til Anita, (den samme kvelden som Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt).
(Mens Kjell Arild også satt der, i stua på Ungbo).
At om ikke jeg kunne hente TV-en og videoen min, inne på rommet mitt.
(Det var den videoen, som jeg hadde kjøpt, høsten 1988, da Espen Melheim kjørte meg inn til Grunerløkka, på noe kveldssalg, i en el-butikk der, som het Aamo vel, like etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp).
Og da syntes jeg ikke, at jeg kunne være kjip heller.
Jeg likte ikke tanken på at TV-en og videoen min, skulle stå ute i stua der, hvor alle de tøffe/rølpete/rånete folka satt da.
Men jeg syntes ikke jeg kunne si nei heller.
(Siden han typen til Anita spurte, mener jeg).
Jeg var en tynn kar, som veide kanskje 60-62 kilo.
Mens Kjell Arild og typen til Anita, de veide vel kanskje dobbelt så mye som meg, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg tok inn TV-en og video-en min, inn i stua der da.
(Men jeg lot stereoanlegget mitt stå igjen, inne på rommet mitt da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han typen til Anita, han kom en seinere gang, ut fra rommet til Anita.
En gang mens Kjell Arild og jeg, satt og så på Våre verste år, eller noe sånt, vel.
(Anita, det var hu unge, sexy-e, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet, som flytta inn på Ungbo der, den samme uka som meg cirka vel.
Vi var på et sånt ‘introduksjonsmøte’ der, samtidig.
Og hilste på Wenche, Inger Lise og Per da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da sa typen til Anita, til han Kjell Arild da.
(Mens jeg også satt i stua der, og ikke unngå å høre det som ble sagt da).
At, ‘om du hadde visst hvor mange sex-stillinger, som Anita og jeg, har hatt nå’.
(Noe sånt).
Uten at vi i stua hadde hørt en lyd, fra all den her sex-en da.
I de par timene vel, som han typen til Anita var inne på rommet til Anita vel.
For hu Anita, hu satt ikke så mye i stua, som oss andre.
Hu satt vel etterhvert minst like mye inne på sitt eget rom vel.
Som var det rommet som var ved siden av mitt rom.
Og som Glenn Hesler seinere fikk, da han flytta inn på Ungbo der, i 1994, var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 88: Enda mer fra NHI
Jeg kjente jo nesten ingen, på NHI, dette skoleåret, (1991/92).
(Siden jeg hadde hatt et friår, skoleåret før).
Men jeg husker det, at jeg dro med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, (som er adoptert fra Sør-Korea, men bodde i Lørenskog, hos min fars kusine Reidun og hennes Kai), en dag, på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr der.
(Siden vi var som kamerater, på den her tida.
Og vi hang vel mest, hjemme hos foreldra hans, og i hjemtraktene hans, i Lørenskog.
(Siden jeg også jobba på Triaden-senteret da, som lå i Lørenskog).
Så det var kanskje derfor jeg ville vise Øystein hva jeg dreiv med på NHI da.
Eller om det kanskje var sånn, at jeg ville vise folka på NHI, at jeg ikke var en einstøing liksom, selv om jeg ikke kjente så mange folk der.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein Andersen ble med inn, på en forelesning, eller to, i det store auditoriet der, på NHI.
Jeg smugla han med inn da.
Inngangen var bak i auditoriet, så man behøvde ikke å gå forbi foreleseren, for å finne seg en plass der.
Og vi satt oss nesten helt bakerst da, og til høyre, (der hvor jeg vanligvis pleide å sitte cirka da).
Så det var ikke noe problem å få smuglet inn Øystein der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at Øystein og jeg, var på en forelesning, eller to, der.
Så dro jeg med Øystein inn på en av datasalene der, og viste han noen spill/programmer, som jeg hadde laget da.
Og det var vel blant annet det hesteveddeløpsspillet, (Kentucky Derby), husker jeg.
Som jeg hadde laget, det året, som jeg gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående, tre år før det her da.
Jeg viste også Øystein et annet spill, som jeg hadde laget i Pascal.
Og det var et spill som het ‘Gjett et dyr’.
Som jeg hadde laget, det første året, som jeg gikk på NHI, (to år før det her).
(Da NHI lå på Frysja).
Og det er mulig at jeg hadde begynt på et tippeprogram, og at jeg viste Øystein det.
Men det husker jeg ikke helt sikkert.
Men både ‘Kentucky Derby’ og ‘Gjett et dyr’, det var program som jeg hadde laget, i programmeringsspråket Pascal da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selve ‘rosinen i pølsa’, når det gjelder spill/programmer, som jeg har laget selv.
Det er det programmet som jeg lagde i faget ‘O39/49 Prosjektoppgave’, (ser jeg på karakterutskriften min her, fra NHI, at det faget het).
I ‘O39/49’, der står 3-tallet for tredje semester.
Og 4-tallet i 039/49, det står for fjerde semester.
Så faget Prosjektoppgave, det gikk over to semestre da.
Og jeg tenkte en stund, for å finne ut, hvordan oppgave/prosjekt, jeg ville lage, i dette faget.
De fleste samarbeidet, med en eller to andre vel, om å lage et dataprogram, for et firma.
(En videobutikk, kanskje.
For eksempel et program som registrerte filmer som ble lånt, osv).
Men jeg kjente ikke så mange der.
(Siden jeg hadde hatt det friåret).
Men jeg kom på noe selv, som jeg kanskje kunne lage.
En dag, (som jeg hadde fri fra OBS Triaden vel), når jeg var på rommet mitt, på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 der), husker jeg.
Nemlig at jeg tenkte på et program, som kunne lage kryssord.
(Og som jeg etterhvert kalte for ‘Kryssordkompilator’).
Ideen formet seg mer og mer i bakhodet mitt.
Men det var liksom også sånn, at den dukket opp fra ingensteder og, vil jeg si.
Ideen dukket plutselig opp i hodet mitt liksom.
(Som fra ingensteder, må man vel nesten si.
En dag jeg bare satt på rommet mitt, på Ungbo, og prøvde å summe meg vel.
Og tenke litt fremover, kanskje).
Også tenkte jeg mer og mer på det her da.
Og tenkte i hue mitt, hvordan jeg kunne få til dette da.
For jeg hadde jo jobba en del med tippeprogram osv., i programmeringsspråket Basic.
(Som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen).
Så jeg var ganske vant til å drive med noe som kalles matriser, (eller tabeller), i programmering da.
Så jeg så for meg hvordan jeg kunne lage et kryssordkompilator-program, i hue da.
Ved at man hadde en ordliste, med gyldige ord.
Og at man brukte random, sånn at man fant en tilfeldig bokstav.
Også gikk liksom programmet bortover i matrisen da.
(Som også hadde noen felter som var skravert, mellom ordene da).
Og så prøvde programmet å finne en tilfeldig bokstav, som var gyldig, både loddrett og vannrett da.
Og hvis det fantes, så gikk programmet videre i matrisen igjen da.
Hvis ikke, så gikk programmet noen ruter tilbake igjen.
Og fant en ny tilfeldig bokstav.
Og fortsatte så videre igjen da.
Sånn surret og gikk programmet.
Helt til det hadde kommet fram, til den siste ruten.
Og hele kryssordet var ferdig.
Dette fikk jeg til å funke, til slutt.
Og jeg fikk det til, sånn at man kunne se på skjermen, hvordan programmet arbeidet da.
(Noe jeg pleide å vise fram, til folk, i datasalen, på NHI, noen ganger.
Hvis det var noen jeg kjente der da.
For de lurte kanskje på hva jeg satt og jobba med da).
Og når jeg endelig fikk dette til å funke.
Så måtte jeg også lage en ny programdel.
Som leste i matrisen.
Og fant ordene, som lå vannrett og loddrett, i kryssordet/matrisen.
Og så fant synonymet, som også lå i ordlisten.
(For dette lurte jeg på, hvordan jeg skulle få til.
Og jeg fant ut at det programmet var så komplisert.
At det enkleste var å bare gjøre dette i en helt egen programdel.
Etter at kryssordet var ferdig kompilert.
Siden kompileringen var komplisert da.
Så jeg lagret altså bare det ferdig kryssordet, som en .sys-fil, eller noe).
Og som så til slutt printet ut kryssordet.
Den delen av programmet, den var nesten like vanskelig å lage som selve komprimeringen, (husker jeg).
Men jeg fikk det til, til slutt, da.
Så til slutt, så trykka man bare på en knapp.
Og så stod programmet og jobbet, i X antall timer da.
Og så kunne man printe ut et ferdig kryssord.
(Som noen ganger ble likt et tidligere kryssord.
Men det var muligens fordi det var så få ord, i den ordlisten, som jeg brukte.
Jeg gjorde det også sånn, at de skraverte feltene, i kryssordet, de flyttet seg, hver gang programmet kom helt tilbake til den første ruten.
Mener jeg å huske.
Ved bruk av random da.
Sånn at programmet ikke skulle liksom ‘låse seg fast’, og stå stille, og prøve å lage et kryssord, som det ikke fantes ord nok til).
Men jeg fikk ikke lagt inn så mange ord, i ordlisten.
(For jeg hadde ikke PC, på Ungbo.
Og jeg hadde jo også jobben min, og mange andre fag, på NHI).
Men med en stor ordliste, så kunne nok dette programmet ha laget store kryssord.
Og mange forskjellige.
Et nytt hver dag kanskje.
Eller et nytt hver time, eller noe.
Hvem vet.
Noe sånt.
Så det programmet tenker jeg på fortsatt, innimellom, at det har kanskje kommersielle muligheter.
Men alle kryssordforfattere, de hater vel kanskje det programmet muligens.
(Hvis de hadde visst om det).
Siden de da kanskje ville ha blitt arbeidsledige.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det er mulig at jeg hadde begynt, på dette kryssordkompilator-programmet.
Den gangen, som jeg dro med Øystein, på NHI.
Og at jeg viste han hvor langt jeg hadde kommet, på det programmet.
Det er mulig.
For jeg mener å huske at jeg kalte noen filer, (til det programmet), for .sys-filer.
Og det klagde vel Øystein på, (mener jeg å huske), når han var med meg, på NHI.
Fordi at de da hadde samme fil-etternavn, som config.sys-filer.
(Som er en kjent fil, i MS-DOS/Windows).
Men det var bare et tilfeldig valgt fil-etternavn.
(Og det tenkte ikke jeg så mye på).
Dette var bare et fil-etternavn jeg brukte, uten å tenke så mye over det.
Det viktige ved det programmet, (for meg), det var å prøve å få til, at det kunne lage kryssord.
(Noe jeg fikk til da).
Jeg hadde ikke så mye tid, at jeg kunne lage alt rundt det programmet, helt perfekt.
Men det funka ihvertfall da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
.sys-filer, det var forresten ferdige kryssord, (tror jeg det må ha vært).
(Noe sånt).
Som så ble lest av en annen program-del, som fant synonymene da.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Påskenferien 1992, så tenkte jeg, at jeg skulle jobbe en del, med å bli ferdig, med Kryssordkompilator-programmet.
Men jeg hadde ikke PC, der jeg bodde, på Ungbo.
Og NHI var vel stengt i påskeferien, (mistenker jeg ihvertfall).
Men Øystein Andersen, Glenn Hesler og jeg, vi var jo som en kameratgjeng nesten, på den her tida.
Og Glenn Hesler hadde gått på datalinja, (som meg), på Skedsmo Videregående da.
(Selv om han vel er et år eller to yngre enn meg.
Så han gikk vel på datalinja skoleåret 1990/91 kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Glenn Hesler, han hadde en PC, på rommet sitt, i Nordbyveien, i Skjetten.
I noen blokker der, bodde han.
Og jeg avtalte med han, at jeg kunne få låne PC-en hans.
I påskeferien, i 1992.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så i påskeferien, i 1992, så pleide jeg å ta en buss, som gikk til Skjetten.
Jeg måtte muligens bytte buss, i Skedsmokorset, eller noe.
Eller hvordan det var.
Bussen kjørte ihvertfall forbi Skedsmokorset, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg stakk altså ut og besøkte Glenn Hesler, i Skjetten, en 3-4-5 dager, (eller noe), i påskeferien, i 1992.
Og lånte PC-en hans.
Noe han kanskje fikk noe penger for.
Det husker jeg ikke helt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men den første gangen, når jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.
Så stod Glenn Hesler og Øystein Andersen bak meg, på rommet, til Glenn Hesler.
Når jeg forklarte om hvordan kryssordkompilator-programmet mitt virka.
Men når jeg forklarte dette, så lagret programmet noen .sys-filer, på PC-en, til Glenn Hesler.
Fordi at jeg kanskje ikke hadde diskett å lagre på, (eller noe).
Så ble de filene lagret på harddisken, til PC-en til Glenn.
(Kanskje noen maste på meg, mens jeg lagra, eller noe.
For Øystein Andersen spesielt, kan være litt masete, noen ganger).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så skulle jeg liksom slette den de filene, som programmet mitt hadde lagret, på PC-en til Glenn.
(Kanskje enten Øystein eller Glenn, ville at jeg skulle gjøre det).
Noe sånt.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da sletta jeg også samtidig config.sys, i samme slengen.
(Uten at jeg tenkte over det selv vel.
Kanskje jeg ble litt mast på der, sånn at jeg ble uoppmerksom, eller noe.
Eller kanskje jeg ikke tenkte over dette, i det hele tatt.
Siden jeg ikke hadde eid noen PC selv noen gang.
Men bare brukt de som var i datasalene, på Gjerdes Videregående, i Drammen, og på NHI, på Frysja og på Helsfyr da).
Og da begynte Øystein å skrike om dette.
‘Å, nå sletta du config.sys-fila til Glenn’.
Noe sånt sa/skreik han.
Men dette var ikke noen krise.
For da var det bare å skrive en kommando.
Som jeg hadde lært på NHI, (eller om det kan ha vært på Gjerdes Videregående).
Som het ‘undelete’, (eller noe sånt).
Men Øystein skulle liksom rydde opp da.
Han dramatiserte, må man vel nesten si.
(Eller man kan vel kanskje si at han klikka.
For han skreik og sånn da, og gikk nesten berserk da.
Så sånn var det).
Øystein var litt umoden vel, og skreik og var hysterisk da, må man vel nesten si.
Og jeg fikk ikke lov til å skrive noe mer, på PC-en til Glenn.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For nå skulle Øystein ta over, og fikse PC-en til Glenn da.
Men Øystein gjorde noe greier, som ikke funka.
I desperasjon da, (må man vel nesten si).
Og siden Øystein gjorde de her greiene, som han gjorde.
Så funka ikke den ‘undelete’-kommandoen etterpå.
Så da ble den config.sys-fila til Glenn Hesler permanent sletta da.
Så da funka ikke PC-en hans lenger.
På grunn av Øystein Andersen sine desperate og nærmest maniske handlinger da.
Når han skreiv på PC-en til Glenn.
For han skreik og var hysterisk da, (Øystein).
Så jeg fikk nesten sjokk da.
For han overdramatiserte, vil jeg si.
For det var jo bare å skrive ‘undelete’, (eller noe sånt, som jeg husket da, mens som jeg ikke husker nå, hva det nøyaktige kommandonavnet var for).
Men det fikk jeg ikke lov til da.
For Øystein ville ikke høre på meg.
Og plutselig, så hadde han gjort noe greier, sånn at den fila var umulig å ‘un-delete’ da.
Og da ble han endelig litt mer rolig, (når han hadde gjort masse ‘tull’ da).
Og da så fikk jeg vel endelig lov å si noen ord igjen.
Nemlig at det burde funke å bruke undelete-kommandoen da.
Men det funka ikke da, på grunn av det ‘tullet’ som Øystein hadde gjort, på PC-en til Glenn da, i mellomtiden.
Øystein hadde jo gått allmenn og ikke på noen datalinja.
Men han skulle liksom fikse og ordne likevel da.
Noe som gikk veldig dårlig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg burde selvfølgelig ikke kalt de filene, til kryssordkompilator-programmet mitt, for .sys-filer.
For når man går på datahøyskoler osv., så lærer man vel det, at man bør være forsiktig med å kalle sine egne filer for ting som .sys og .bat, som MS DOS/Windows bruker.
Men jeg hadde jo nettopp hatt et friår fra NHI, (hvor jeg hadde jobbet på OBS Triaden).
Når jeg begynte å lage dette kryssordprogrammet.
Så sånne ting hadde kanskje gått litt i glemmeboka, (i løpet av dette friåret).
Og det kryssordkompilator-programmet, det var også såpass komplisert, og det var liksom litt vanskelig å få til å virke, både det å kompilere kryssordene.
Men også det å finne synonymene seinere.
(For da måtte man liksom søke i de ferdige kryssord-filene da, som ble lagt inn i en matrise).
Og det å finne hvilke ruter, som var nr. 1, 2, 3, 4, 5, osv., i kryssordet.
Og så å få printet ut alt det her, på en måte, sånn at det så bra ut.
(Ved å bruke noe litt primitiv grafikk da.
Det vil si tegn fra ascii-tabellen.
Het det vel).
Og som fristet en til å løse kryssordet.
Det var mye å tenke på, på denne prosjektoppgaven.
Så jeg var vel kanskje litt anspent.
For jeg var vel ikke helt sikker på, om jeg kom til å få det her til å funke.
Så jeg var vel mest fokusert på det, om programmet kom til å funke, eller ikke.
Så det var kanskje derfor, at jeg endte opp med å gjøre en sånn stygg bommert da.
(Det er mulig).
Når det gjaldt fil-etternavnet, på en type av systemfiler, til det kryssordkompilator-programmet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg prøver å tenke på hva jeg kan sammenligne det med, at jeg oppfant kryssordkompilator-program.
Jeg tenker nå at det var nesten som da Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten.
At istedet for at hver bok ble skrevet manuelt, så kan man trykke de.
Så jeg er kryssordenes Gutenberg, kan man kanskje si.
Noe sånt.
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 87: Mer fra NHI
NHI hadde høsten 1991, flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr.
Jeg husker fortsatt den første studiedagen der.
Rektor Ole Øren åpnet det store auditoriet der.
Men det ble en flau forestilling, husker jeg.
Det var problemer med teknikken og Ole Øren ble rød i toppen, som en keitete tenåringsnerd, må jeg vel si.
Det var pinlig å se på, må jeg si.
Ole Øren kom helt ut av det og var nervøs og rødmet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Og stammet vel også, muligens).
Han oppførte seg som en sjenert, kvisete tenåring, vil jeg si.
(Selv om han jo var i 40-50-årene vel, og ikke hadde kviser sikkert).
Så det var så flaut å se på at man ble flau selv, syntes jeg.
Så åpningen av de nye NHI-lokalene, de ble som antiklimaks, må man vel nesten si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
NHI flytta jo da også over Akerselva.
De lå jo såvidt vest for Akerselva oppe ved Frysja/Nydalen, (før flyttingen).
Mens Helsfyr lå en mil eller to øst for Akerselva vel.
Så det var vel kanskje første gangen at en høyskole lå øst for Akerselva, i Oslo?
Hva vet jeg.
Men det er kanskje en liten sjanse for at det var sånn, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo jobba mye på OBS Triaden, denne sommeren.
Og jeg hadde bodd hos Arne, Mette og Axel og dem, på Furuset.
Og noen få uker, på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen.
Og alle tre stedene var vel alt annet enn det man kunne kalle rolige.
Så jeg glemte ihvertfall uansett å søke om studielån, før studiene begynte.
Jeg jobba på OBS Triaden, og dette friåret, fra studier, gjorde meg kanskje litt laid-back.
Jeg hadde jo gått på skole og høyskole i tilsammen tretten år, før det friåret.
Så jeg ble kanskje litt mer laid-back, av å ha et sånt friår, det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det visste seg det, at de to månedene, som Lånekassa skrev at de hadde som behandlingstid, på lånesøknaden, osv.
Det var nok bare i sommerferien, at det var sånn, at Lånekassa hadde to måneders behandlingstid.
Virka det som for meg, ihvertfall.
For min søknad ble da behandlet på noen få uker, og jeg kunne hente studielån-giroen, i resepsjonen, hos NHI der da.
(Selv om Lånekassa seinere har brukt lang tid, på min søknad, høsten 2004, da jeg studerte i Sunderland.
Så at de skulle bruke kun noen få uker, i 1991 da, og så kjempelang tid, i 2004?
Jeg synes at dette var rart, og at det kunne minne om sabotasje.
Men men.
Dette skal jeg komme tilbake til i Min Bok 4 eller Min Bok 5, eller hva det kan bli).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg fikk studielån-giroen, så tok jeg nok med den, til Kredittkassen sin filial, på Helsfyr der da.
Den filialen, den lå bare et par hundre meter fra NHI vel, på Fyrstikktorget der da.
For jeg hadde konto hos Kreditkassen, på den her tida, husker jeg.
(Kanskje fordi de hadde filial på Triaden?
Det husker jeg ikke helt, for å være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uansett, så var det sånn, at en gang, som jeg gikk inn i den banken, for å ta ut noe penger, eller noe.
Så var det en mann, som satt i kassa, som sa til en dame, som jobba der, at ‘Siri, kom her’, (eller noe).
Og det var da ei dame som het Siri Ribsskog, viste det seg.
Og grunnen til at han bankmannen ropte på henne.
Det var at vi hadde samme etternavn da.
Og hu dama, (som hadde langt, mørkt hår, og var i 30-årene vel).
Hu sa hei, og spurte meg noen få spørsmål da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere, når jeg bodde, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, så fikk jeg et postkort, som var til en Ribsskog.
Ståle Ribsskog, eller noe, muligens?
Et julekort, var det vel, at det var.
Som var skrevet med sirlig håndskrift da.
Så postmannen klarte kanskje bare å lese etternavnet?
(Og jeg fikk vel det julekortet to år, (eller noe), tror jeg.
Det var vel omtrent det eneste julekortet jeg fikk omtrent, tror jeg.
For å fleipe litt).
Så selv om Ribsskog-navnet, er ganske sjeldent.
Så hadde det altså bodd en Ståle Ribsskog, i den samme oppgangen som Ungbo lå i, i Skansen Terrasse 23 da.
Fant jeg ut, tilfeldigvis.
Kanskje det var derfor, at disse to hos Kredittkassen, på Helsfyr, stusset så fælt over mine persondata.
Ikke bare var etternavnet likt som hu Siri Ribsskog, som jobba der.
Men det var vel muligens også sånn, at min adresse, var lik, som hu Siri Ribsskog sin gamle adresse da.
(Muligens ihvertfall).
Det har jeg ihvertfall lurt på, i ettertid.
Etter at jeg fikk de julekortene, til han Ståle Ribsskog da, (var det vel, hvis jeg husker riktig).
Mens jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette andre året, som jeg gikk, på NHI.
Så pleide jeg ofte å forsove meg, (kanskje siden jeg var litt deprimert, noe jeg skal komme tilbake til), husker jeg.
Så jeg pleide å sette meg langt bak, og til høyre, i det store auditoriet da.
Og da havna jeg noen ganger bak to pene, unge studiner, husker jeg.
Ei med mørkt hår og ei med lyst hår vel.
(Noe sånt).
Hu ene la ihvertfall fram ei notatbok, (eller om det var en skoledagbok), med telefonnummeret sitt synlig, osv., i et friminutt der, husker jeg.
Og da dukka det opp en annen ung, mannlig student, som satt langt vekk fra der jeg satt.
Og skreiv ned telefonnummeret, til hu pene, unge dama, husker jeg.
Men jeg skreiv ikke opp telefonnummeret da.
Det ble liksom litt for useriøst, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.
Jeg var vant til å møte damer, på byen, og snakka ganske direkte med dem vel.
Og jeg ville ikke gjøre noe som virka umodent/unaturlig liksom.
Som å skrive av et telefonnummer, uten å spørre om å lov først, for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det som var litt rart.
Det var at en gang.
Så dukka disse to pene damene opp, i kassa mi, på OBS Triaden der.
En vakt jeg jobba der da, etter skolen, en dag.
For jeg kjøpte sånne månedskort, som gjaldt i både Oslo og en del av Akershus da, husker jeg.
Så jeg kunne ta en buss, som gikk fra ved T-banestasjonen, på Helsfyr der, og til Lørenskog/Skårer da.
Selv om jeg vel da noen ganger måtte gå fra ved Metro-senteret der, (hvis jeg husker det riktig).
Men det var vel bare ti minutter, å gå, eller noe.
Så det gikk greit, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da de pene damene, fra NHI, dukka opp i kassa mi, på OBS Triaden der.
Så sa de liksom ikke ‘hei’.
Selv om det virka for meg, som at de var der, for å gå i kassa mi, nesten.
Så dette ble litt unaturlig da, (husker jeg at jeg syntes).
Jeg sa heller ikke hei.
Jeg kjente de jo igjen.
Men jeg visste jo ikke hva de het, eller noe.
Så jeg bare lot som at de var vanlige kunder liksom.
Jeg fant det liksom unaturlig, å si noe annet de vanlige glosene, som man sa i kassa, liksom da.
Som ‘takk’ og ‘værsågod’, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kar, kjente meg igjen, fra det første året, på NHI.
Det var en ny klasse, som jeg havna i da.
(Siden jeg hadde hatt et friår).
Men han ganske lave, fra Hurum, (var det vel).
(Han som en gang sa at hu Kari, fra Trøndelag, med pigg-sveisen, som jeg ble med hjem en gang, til Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2), var ok/fin, på den første festen, det første året, som vi gikk på NHI, på Josefines Vertshus, i Josefines gate vel, høsten 1989).
Han som hadde kopiert en kassett, (jeg husker ihvertfall to sanger, som han tok opp, på en kasset, for meg, og det var en sang, som var fra noen bekjente av han, fra Hurum, som het ‘into Ramadan with the supreme caddy’, og en annen sang som gikk sånn her ‘massemorderen smilte til pressen, da han ble dømt’, (som er med bandet Kjøtt, fant jeg ut, når jeg søkte på nettet nå), til meg, en gang, det første året vel, som jeg gikk på NHI.
Han gikk fortsatt på NHI, skoleåret 1990/91.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Han dro meg med en gang, for å drikke øl, på en pub, på Fyrstikktorget der, husker jeg.
Men jeg var kanskje litt snobbete, og bortskjemt, når det gjaldt utesteder.
Så jeg bare kjeda meg der vel.
Jeg var så vant til å gå ut på byen, i Oslo, og drikke, på den her tida.
Og jeg var vel litt stressa muligens, på den her tida, også.
Så jeg var kanskje ikke så sosial da.
På NHI, på Frysja, så hadde det jo vært en bodega, hvor man kunne sitte, å lese lekser, for eksempel.
(En slags studentpub da).
Men så ikke på Helsfyr.
Men skolen lå like ved Fyrstikktorget da.
Og der lå det en pub da, med uteservering, osv.
Som vel antagelig fungerte som en slags NHI-pub da.
Men jeg kjeda meg vel litt der, for å være ærlig.
Det er mulig at jeg tenkte for mye, på jobben min, på OBS Triaden, eller noe.
Og på de kamerata, (eller ‘kamerata’), som jeg hadde, som jeg pleide å henge med, på Biljardhallen der, osv. da.
Nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, og delvis Bengt Rune og dem da.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 86: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo
Jeg har noen stikkord-notater, som jeg skriver fra nå.
Og noen av de er kanskje litt dumme/pinlige, så de har jeg sikkert spart til slutt da.
(Noe sånt).
En gang jeg var nede i Sentrum, på den her tiden, så var jeg på Jack & Jones, var det vel, på senteret Arkaden, i Karl Johan.
Jeg spurte vel en som jobba der, om de hadde sommerskjorter, (eller noe), kanskje siden jeg pleide å låne min fars sommerskjorter, det første året, som jeg gikk på Sande Videregående.
(Noe sånt).
Men han som jobba der, han svarte det, at, ‘om sommeren, så går du bare i sånne her skjorter, vet du’, (eller noe), og viste at han gikk i sånne tennisskjorter da.
Det syntes jeg ble litt uvant, så jeg kjøpte meg vel heller noen t-skjorter, tror jeg.
Men en god del år seinere, (etter at jeg ble butikksjef, osv.), så gikk jeg over til å gå med sånne tennisskjorter mye da, (istedet for t-skjorter), siden de tennisskjortene har krage og sånn da, og vel ser litt mer formelle ut da, enn t-skjorter.
Noe sånt vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var med OBS Triaden, på en samling, på hotellet Olavsgård, i Skedsmo/Romerike, dagen før Matland bytta navn til OBS Triaden.
Så dro vi innom butikken, etter møtet/foredraget/seminaret, på Olavsgård.
Og da tok vi vel buss, tilbake til Triaden, mener jeg.
Og da sa butikksjef John Ellingsen, (var det vel), at i tillegg til tilbudene som stod i kundebladet, så kunne vi som jobba der, få kjøpe Levis-bukser billig.
Som et slags ekstratilbud da.
For vi ansatte, vi skulle få se den ny-ombygde butikken, (med ny spesialvareavdeling da, som Matland ikke hadde), dagen før kundene fikk se den da.
Også fikk vi også lov til å kjøpe de gode tilbudene, før kundene da.
Men bare en av hvert tilbud, (eller noe sånt da).
(Og de tilbudene, de vekte ikke akkurat meg opp så mye, husker jeg.
Som jo hadde vært med på et eller to-års jubileet til Gågata, i Drammen, (var det vel), da for eksempel Spaceworld, i Risto-senteret der, solgte ti Spectrum-datamaskiner, (dette var midt på 80-tallet), for en krone stykket.
Og bokhandelen på Lyche, solgte tastafoner, (var det vel), også for en krone da.
Mange butikker, på Risto-senteret, Lyche og Glassmagasinet da.
De hadde dyre ting, som kostet flere hundre kroner til vanlig, til salgs for en krone da.
I begrenset antall.
Så hele Gågata i Drammen, var jo helt stappa full av folk, (må man vel si).
Og innvandrere var der hele familier, husker jeg.
Og noen eldre, Drammenser-damer, klagde på at ungene til noen pakistanere, (var det vel), grein da, noen av dem, der de stod, midt inne i en flokk, av elleville kunder, (mye pensjonister vel, men også skoleungdom som Kjetil Holshagen og meg, som hadde skulka skolen, for å være med på det her da), som løp som gale nesten, når butikkene åpnet da, for å prøve å være blant de ti første som fikk tak i en datamaskin, til en krone da.
Det var Kjetil Holshagen, som bodde like ved meg på Bergeråsen, (men som egentlig var fra Konnerud, i Drammen vel), som tipsa meg om det her, og fikk meg til å bli med, på en-kroners-tilbud, i Gågåta, i Drammmen da.
Selv om vi var sjanseløse, til å komme først til datamaskinene.
Jeg stod først, i en inngang, som gikk fra Lyche, (eller om det var Glassmagasinet), og inn til Risto-senteret.
(Var det vel).
Men de åpnet hovedinngangen først.
Så jeg fikk ikke tak i datamaskin, like vel.
Og jeg var ivrig etter å komme inn, (husker jeg).
Så jeg gikk for nærme, da skyvedøra skulle åpnes.
Så han som åpna den, måtte åpne den på nytt vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men om det ekstra olabukse-tilbudet, til John Ellingsen.
Om det var et angrep på meg?
Som ikke lukta så bra, den dagen, for jeg hadde jo hatt så mye sex, med hu Ragnhild fra Stovner, natta før det her, (så jeg lukta vel en del av hennes kjønnssafter, vil jeg nok tippe på).
For jeg var fyllesyk, (for det her var på en søndag), og jeg var nesten redd for at jeg skulle få kjeft, av Arne Thomassen, som satt oppe, når jeg kom ganske tidlig hjem, på søndagen da.
Siden jeg ikke hadde vært hjemme, den natta da.
Kanskje han syntes at jeg hadde gjort noe galt.
Det visste jeg ikke sikkert.
Så jeg prøvde å late som ingenting da.
Og begynte vel å prate om noe løst snakk da, (eller noe).
Det ble ihvertfall ikke til at jeg fikk dusja, av en eller annen grunn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også et par episoder til, med hu kassaleder Helen, (fra Finland), som jeg har skrevet opp her.
En gang, når jeg begynte tidlig, en lørdag vel.
Så dukka ikke Helene opp på jobben, når hu skulle, (husker jeg).
Butikken, (eller hypermarkedet), det åpna vel klokka 9 vel, (mener jeg å huske).
Men vi kassererne, vi skulle være på jobb, klokka 8 da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
For vi måtte vaske kassa, før dagens start.
Og sette ut skrina og sånn da.
Og sette opp avisene, (nemlig VG og Dagbladet, var det vel. Vi solgte veldig mange aviser, så dette var en jobb som kunne ta litt tid faktisk, å fylle opp alle de sikkert flere tusen avisene, som vi fikk hver dag).
Og dette brukte vi en time på, for kassa skulle vaskes ordentlig da.
Og det var kanskje litt mer laid-back, på Matland/OBS Triaden, enn i Rimi, hvor man vel bare kanskje ville fått et kvarter eller en halvtime, på å vaske ei kasse og sette opp noen aviser da.
(Hvis man ikke ble bedt om å vaske kassa innimellom at kundene var i kassa da.
Det kunne vel også skje, i Rimi.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når hu Helene, ikke dukka opp, på jobben, klokka 8, som hu skulle.
Så var det noen, (James og Fanney vel, blant annet, hvis jeg husker det riktig), som ikke gjorde jobben sin.
De stod liksom bare der, istedet for å begynne å vaske kassa si da.
Mens jeg gikk og henta ei bøtte vann, på lageret, som vanlig da.
Og vaska kassa som vanlig da.
Mens James og Fanney, (var det vel), de bare stod der da.
Også dukka Helene opp rundt klokka halv ni vel.
Hu hadde vel forsovet seg da.
Og hu slutta vel ikke så lenge etter dette, mener jeg å huske.
Hu begynte jo å jobbe på Rema Furuset, sammen med hun andre kassalederen, nemlig Carmen, under deres tidligere disponent, fra da butikken het Matland, nemlig en ved navn Paulsen, som jeg har for meg, at hadde mørkt helskjegg.
Men da jeg begynte på Matland/OBS Triaden, så hadde jo han Paulsen solgt butikken sin, til Forbrukersamvirke da, så det er mulig at jeg roter, for han Paulsen, han var vel ikke akkurat så ofte innom Matland/OBS Triaden, etter at han solgte butikken vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men jeg lurer på om jeg såvidt la merke til han en gang, og at kanskje noen kolleger sa at han med det mørke helskjegget var Paulsen da.
Men det er mulig at jeg roter også.
For dette er jo over 20 år siden nå, at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der, på det halvt-års vikariatet mitt, som var heltid.
(I det hvileåret mitt, fra NHI, hvor jeg skulle spare opp penger).
Så var ei ung dame, som jobba i kassa, på det andre skiftet, enn det som jeg selv jobba på.
(Jeg jobba jo på samme skift, som Kenneth fra Høybråten, Knut Hauge, Lene fra Rælingen, Elin fra Trøndelag og hennes lillesøster Brit fra Trøndelag).
Og hu dama, hu så skikkelig blodfattig ut, (eller noe), vil jeg si.
Hu hadde mørkeblondt hår vel, (tror jeg).
Og hu var tynn og bleik, og hadde ringer under øya da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu fikk sparken, etter at jeg hadde jobba der i cirka halvt år, eller et år vel, (eller noe), husker jeg.
Jeg ble fortalt noen episoder, av Liss eller Fanney, (eller hvem det kan ha vært igjen), i kassa.
Saken var at hu blodfattige kassadama, hu hadde blitt tatt tre ganger, i kassa-kontroll, (var det vel).
Men hu kunne forklare hva som hadde skjedd, i alle tre tilfellene.
(Omtrent som meg, når jeg prøvde å forklare, i et tidligere kapittel, hva som egentlig skjedde, da jeg fikk en muntlig advarsel, siden Klara og de andre damene på kontoret, ikke kunne klarte å finne en avis, (som en kassa-kontrollør, hadde kjøpt i kassa mi, uten å vente på kvittering), på kassarullen, for oppgjøret, for den dagen.
Da han kassakontrolløren, bare lå igjen noen mynter, på kassa, mens han gikk forbi køen da.
Noe mynter, som jeg mener at jeg må ha glemt bort.
(Som jeg skrev i et tidligere kapittel).
Siden han kontrolløren ba om et spesielt sted, å legge de myntene sine da.
Jeg henviste da, (etter at jeg først måtte tenke meg om litt, og se meg om litt, for dette spørsmålet, om et spesielt mynt-sted, det hadde jeg ikke fått før. Vanligvis, så gikk ikke folk forbi køen der, og hvis de gjorde det, så la de vel vel bare myntene på båndet, eller disken, (eller om de ga meg pengene i hånden), mener jeg), til en myntskål, som jeg håpet at ville være et bra nok sted for han da, å legge myntene sine.
Mens jeg slo ferdig den kunden, som jeg holdt på med da.
Men så glemte jeg de myntene, for de var skjult av en bankterminal, som hadde blitt plassert oppå den myntskåla, som var innebygd i kassadisken da.
Antagelig fordi at bankterminalen ble ‘oppfunnet’ etter at kassadisken ble oppfunnet da.
Sånn at det ikke var noe egnet sted, på den kassadisken, til å ha den bankterminalen på da.
Noe sånt).
Men da hadde kassaleder Helene sagt det, at det var umulig, å huske de tre episodene.
Ettersom det var så mange kunder, som handla på OBS Triaden der.
Så da måtte det være sånn da, at hu kassadama gjorde noe galt da.
Mente kassaleder Helene, (sånn som jeg skjønte det, på Liss og/eller Fanney vel. Eller hvem det kan ha vært igjen).
Jeg sa ikke noe om det med at hu kassereren fikk sparken.
Eller om hu kunne ha husket alle disse tre handlene.
Det ville jeg ikke si noe om.
Men jeg forsvarte istedet Helene, (husker jeg).
For jeg syntes at hu var behagelig å jobbe sammen med da.
For hu var så rolig og behersket liksom.
Og hyggelig, må man vel nesten si.
Så jeg svarte bare det, at Helene var den beste sjefen, som jeg noen gang hadde hatt.
(Og jeg hadde jo jobba på CC Storkjøp og i Det Norske Hageselskap også).
Så jeg ville ikke være med på et angrep, på Helene da.
Selv om jeg nok skjønte det, at det Helene sa, kanskje ikke var logisk da.
Altså, de kunne vel ikke bare si det sånn, at det var umulig å huske tre kunder, blant mange, for en kasserer.
Kanskje noen kasserere hadde veldig god hukommelse, for eksempel.
Hu kassadama, som det var snakk om, hu hadde jo de ringene under øya og da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så hvem vet, kanskje hu lå oppe hele natta, og tenkte på sånne her ting, (for eksempel), da.
Det kunne vel kanskje tenkes, det og.
Men dette var jo ikke min business, for å si det sånn.
Hva kunne jeg gjøre med dette liksom?
Jeg var jo bare en vanlig kasserer der.
En som var nederst på rangstigen der, på OBS Triaden.
Jeg var liksom bare en vanlig ‘fotsoldat’ der da, nederst på stigen, som kasserer, og uten noen makt der.
Så hvorfor Liss og/eller Fanney, (eller hvem det var igjen), begynte å ta opp den her personalsaken, med meg, det veit jeg ikke.
Kanskje de prøvde å lage noe rabalder?
Hva vet jeg.
Hu kassadama fikk ihvertfall sparken da.
Og jeg lurte kanskje litt på den episoden, (og hadde det kanskje litt bakhodet).
Men det var ikke sånn, at jeg tok opp denne episoden, med noen sjefer, eller noe, på OBS Triaden der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste episodene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 85: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
Da jeg jobba i ferskvareavdelingen, så var det spesielt en episode, når det gjaldt kundene, som jeg husker godt.
Jeg fikk vel noe slags opplæring, i å pakke inn fisk, fra han med det mørke håret, som var cirka på min alder, (jeg var altså 21 år på den her tida).
Men jeg hadde hørt det, at hu eldre dama, som jobba i ferskvaredisken, det første året jeg jobba der.
Hu hadde jeg hørt at sa, en gang, som jeg gikk forbi, for å spise lunsj, eller noe.
Når hu ikke var så fornøyd, med den pakka hu hadde lagd da.
At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret’.
(Noe sånt).
Og da lo kundene da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så når et eldre par, skulle kjøpe en hel fisk, en lørdag.
Det var vel laks eller torsk kanskje.
Så prøvde jeg å pakke inn den her fisken da.
Som var på flere kilo da.
Men jeg tok kanskje for mange lag, med papir, rundt fisken.
Siden den var litt fuktig da sikkert, der den lå i fiskedisken da.
For pakken ble liksom veldig bulkete og firkanta da.
Og da beklagde jeg det, husker jeg.
Og prøvde å være høflig da.
Også tenkte jeg, at jeg kunne jo tulle litt, og si det samme, som hu eldre dama, som hadde jobba der, pleide å si.
(Som jeg hadde hørt en gang, ihvertfall).
At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret så’.
Men da blei det kunde-paret helt stille, husker jeg.
Så da lurte jeg på om jeg hadde sagt noe galt, husker jeg.
Så dette var ikke bare en enkel jobb.
De fleste av kundene, de kjente meg nok igjen fra kassa.
Og å pakke inn kjøttpålegget, det gikk greit.
Men de største fiskene, de sleit jeg litt med da, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi solgte forresten også mye grilla kylling, i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, på lørdagene.
Og jeg lærte vel etterhvert, å ta ut sånne grillspyd, som kyllingen var tredd på, ut av grillen, (eller om det var grillene), da.
Og jeg lærte også å klippe disse kyllingene i to, (husker jeg).
Når noen bare skulle ha en halv kylling da.
Dette gikk greit, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det var det å pakke inn fisken, som var det store problemet mitt, i ferskvareavdelingen der, vil jeg si.
Det var ikke så enkelt da, syntes jeg.
Men nå jobba jeg bare lørdager der da.
Og lørdag er vel kanskje ikke den store fiskedagen, i Lørenskog og Oslo.
Så det var kanskje derfor at jeg aldri fikk helt teken, på den her fiskeinnpakkinga da.
Siden det ikke ble solgt så utrolig mye fisk, rett og slett.
Jeg pakka vel kanskje bare inn en 10-20-30 fisker, den tida jeg jobba der.
Hvis jeg skulle gjette.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når man jobba i ferskvareavdelingen.
Så var det forresten vanskelig å få veid opp akkurat for eksempel et hekto servelat da.
(Eller hva det kunne være, som kundene ville ha da).
Og vi skulle helst veie opp litt over da, (ihvertfall istedet for å veie opp for lite).
(Sa han med det mørke håret vel).
Og så skulle vi spørre kundene, om det var greit, at det for eksempel var åtte gram over da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var litt klønete, i begynnelsen der da.
For jeg pleide visst å holde hånda mi litt oppå vekta, (noen ganger ihvertfall), sa han med det mørke håret der, en gang, en av de første gangene, som jeg jobba der da.
Mens jeg veide kjøttpålegg og sånn, for kundene da.
Men dette var ikke noe jeg gjorde med vilje.
Men det var nok fordi at jeg var stressa og ikke tenkte på hvor jeg gjorde av hånda mi da.
Mens jeg leita etter riktig kode, (og sånn), på vekta da, sånn at pris-etiketten skulle bli printa ut.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lageret, så jobba det en kar, i 30-40-åra, med helskjegg, som var lagersjef vel.
Og jeg tror det var broren, til hu lyse, som jobba i frukta, i helgene, som sa til meg det, (utenfor sammenhengen vel), at han lagersjefen, han likte sånn og sånn musikk.
(Av en eller annen grunn).
Men dette var ikke den samme musikken, som jeg likte, (mener jeg å huske).
Så hva dette var om, det veit jeg ikke, (for å være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når noen av kundene, ble bråkete der.
(Noe som ikke skjedde så utrolig ofte der, for å være ærlig).
Så var det ikke meg, som de ansvarlige i kassaområdet, ropte på.
Nei, jeg var nok for tynn, til det.
Jeg var jo bare 20-21 år, og veide vel bare såvidt over 60 kilo vel, de cirka to årene, som jeg jobba der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så når ei dame, i 20-åra, (som virka som at hu var narkoman, eller noe, må man vel si).
Når hu begynte å rope og skrike og kanskje slå litt rundt seg, (eller hva det var), i kassa-området der da.
Så var det ingen som ba meg, om å hive henne ut derfra.
Men de damene i kassa, (Liss og Fanney og/eller Marit vel), de diskuterte hvem de skulle rope på da, (var det vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Meg ville de ikke be om å rydde opp, (overhørte jeg).
Men de ropte på lagersjefen, på callinga da.
Og så måtte vel han faktisk, (mer eller mindre ihvertfall), slåss med hu narko-dama da.
For å få henne ut av butikken.
I noe som virka som en scene fra en film nesten, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Elin, fra Trøndelag.
(Som jobba fast i kassa.
Og som ble gravid, mens jeg jobba der, og som mente at hu skulle kalle opp sønnen sin, etter meg).
Hu hadde noe rart for seg, en gang, på jobb, i kassa der, husker jeg.
Hu kom med en pantelapp, i kassa mi, husker jeg.
Noe som kanskje virka litt rart.
Men det var ikke noe forbud akkurat, for de ansatte, å bruke panteautomaten heller der vel.
Og jeg regna ikke med, at det var noe tull, med de som jobba der.
Så jeg tenkte ikke så langt, (for å være ærlig), som at dette skulle være noe mistenkelig da.
Så jeg slo bare inn den pantelappen, til hu Elin da, uten å tenke så mye over det.
Også kjøpte hu vel noe tyggegummi eller pastiller, samtidig vel.
Også kom hu tilbake til kassa mi igjen da, litt seinere.
Også spurte hu meg, ‘vil du ha?’.
(Eller noe sånt).
Også fikk jeg vel en tyggegummi eller en pastill da.
Jeg svarte vel ja nærmest for høflighets skyld vel.
Men plutselig, så smalt det fra hu Elin da.
At, ‘nå har du vært med på det’.
(Eller noe sånt).
Og da skjønte jeg det, at hu Elin, hu hadde sikkert tatt en pantelapp, fra sitt skrin da.
Og så vekslet den pantelappen inn, hos meg, i min kasse da.
Sånn at den pantelappen, den ble nok vekslet inn to ganger da.
Først av en kunde, som gikk i kassa til Elin da.
Og så av Elin selv, (i min kasse), da.
Men dette kunne jo ikke jeg vite, må jeg si.
Jeg regna vel med at dette var noen brusflasker hu hadde kjøpt selv, eller noe.
(Eller jeg tenkte sikkert ikke så langt engang).
Så jeg kvakk jo til, og syntes at hu Elin var rar da, siden hu sa det greiene, om at jeg hadde vært med på den her stjælinga hennes da.
For dette hadde jo foregått helt over hue på meg, (for å si det sånn).
Det var ikke sånn, at jeg var noe tankeleser, eller noe, (for å si det sånn).
Så hu Elin, (som var storesøstera, til hu Brit, som seinere ble kassaleder der vel), hu stjal altså på jobben, og skyldte på meg da.
Så hu må jeg nesten advare litt mot, mens jeg driver og skriver om den tida her, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For å ta med om det og.
Så var det faktisk lov å ta godteri der, på OBS Triaden.
Men det var bare etter stengetid.
Og det var bare et smågodt da, (eller kanskje maks to).
For det stod et ganske stort smågodt-stativ, på veien, bort til kontorene og garderobene der, fra kassene da.
Og der var det lov å ta et smågodt da, (var det vel), når butikken hadde stengt da.
Husker jeg at hu Helene, (kassalederen fra Finland, som snakka svensk), sa en gang da, rett etter stengetid, (en travel dag vel).
Så jeg pleide vel å gjøre det, noen ganger jeg og, at jeg tok litt godteri der da, etter at butikken hadde stengt.
Etter en lang dag da.
Men jeg gjorde visst dette på feil måte da.
For jeg tok alt for mange godt, i kjeften, på en gang da, (fikk jeg høre).
For det var bare lov å ta et eller to godt da.
Og ikke fire-fem, (eller hvor mange det kan ha vært), som jeg visst hadde tatt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dette var en litt rar regel, må man vel si.
For jeg har lest i avisa, om en kar, som jobba på et lager vel, og som fikk sparken, for å ha spist noen få smågodt, på jobben.
Men på Matland/OBS Triaden, så var dette faktisk lov da.
Men bare like etter at butikken hadde stengt.
Og bare et godteri hver dag da, (eller kanskje maks to), tror jeg.
Men hvem som fant på den regelen, det veit jeg ikke.
Det regelen, den var vel ikke så lett å sjekke, at ble overholdt.
Da måtte nok de kassalederne ha fulgt nøye med på meg, tror jeg.
Siden de kunne se hvor mange smågodt det var, som jeg heiv inn i kjeften, ved dagens slutt da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så denne regelen, den sklei vel kanskje litt ut da.
Jeg tenkte vel kanskje sånn, at hvis det var en dag, som jeg hadde jobba skikkelig bra, så kunne jeg ta meg lov, til å spise mange smågodt, (istedet for bare et eller to), da.
Siden jeg liksom hadde vært så flink, og fortjente det da.
Men det var tydeligvis ikke sånn, som kassalederne, tenkte seg det her da.
Det var visst på en annen måte, som dem tenkte seg dette da.
Men her måtte man igjen nesten være tankeleser, (vil jeg nesten si), for å skjønne helt hvordan dem tenkte seg det her da.
For dette var vel en regel, som ble laget, før jeg begynte der, tror jeg.
Og som hu Helene bare forklarte om, en dag, etter at det hadde vært mye å gjøre på jobben vel).
Og hva hu Helene sa på sitt svensk, (mens hu hadde noe godteri i kjeften), det var kanskje ikke så lett å skjønne heller vel.
Og det her var jo noe som ble sagt på slutten av en travel dag og.
Og jeg visste jo ikke det, at det var så nøye, om man tok et eller to eller tre eller fire godteri liksom.
Men jeg slutta vel sikkert å ta godteri der, etter at jeg fikk kjeft for det her, (av kassaleder Helene vel, mens alle de andre i kassa hørte det da), hvis jeg skulle tippe.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 84: Mer fra OBS Triaden, mm.
I ferskvareavdelingen, (før den gikk konkurs), så jobba det også ei dansk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, husker jeg.
Hu gikk i kassa mi en gang, husker jeg.
(For å kjøpe lunsj, eller noe, vel).
Og jeg prøvde å tulle-prate på dansk da.
(Siden jeg hadde en dansk mormor da, (nemlig bestemor Ingeborg)).
Så jeg prøvde å si ‘min bestemor er dansk’, med dansk-aktig uttale da.
(Noe sånt).
Og da, så sa hu danske, i ferskvaren, at da trodde hu det, at bestemora mi måtte være fra København.
Og det var jo riktig da, bestemor Ingeborg var jo født og oppvokst på Sjælland, nemlig i Fredriksverk og i København da.
I den danske overklassen, som datter av en fabrikkeier som eide en av Danmarks største fabrikker.
(Nemlig jernverket i Fredriksverk da.
Og hennes bestefar eller oldefar skjenket byen havnen der da.
Og bestemor Ingeborg vokste opp herskapelig da, i en stor direktørbolig der.
Og hun hadde privat-lærerinne, (sammen med sine søsken), har jeg lest på nettet.
Og hun var etter adelige/kongelige og hennes morfar, (Anders Gjedde Nyholm), var også Chef for Generalkommandoen, tilsvarende det som heter forsvarssjef, i dag).
Men jeg svarte ikke noe, da hu danske i ferskvaren, spurte om min mormor var fra København.
(Siden hu syntes at jeg snakket som en fra København da kanskje, når jeg tulle-snakket på dansk).
For på den her tiden, så var jeg vel ikke helt sikker på, på hvilken øy, som Fredriksverk lå da.
For alt hva jeg visste så kunne like gjerne Fredriksverk, (eller om det skrives Fredriksværk), ligge på Jylland eller Fyn, som på Skjælland.
(For alt hva jeg visste, liksom).
For det var ikke sånn at noen i slekta mi hadde dratt meg ned, for å se på den byen, Fredriksverk, som en av mine danske forfedre, hadde eiet et stort jernverk og skjenket byen havnen i.
Nei, det var det aldri snakk om engang, at jeg skulle på noe ferie, eller noe sånt, ned dit.
Kanskje fordi at bestemor Ingeborg sin far, han mistet jo dette jernverket.
Fordi han ikke ville være ‘jovial’, som min mormor sa, når jeg ringte henne, her fra England, et år eller to, før hun døde, i 2009.
For han eide visst det jernverket sammen med en svoger, som visst gjorde et eller annet slags ‘lureri’ nesten da, sånn at min oldefar mistet sin del av jernverket da.
(Noe sånt).
Og min danske oldefar, han begynte da etterhvert heller å jobbe som agent/grossist, i København, for noen store, tyske rederier, (var det vel), i mellomkrigstiden da.
(Etter at min mormor og de først hadde bodd en stund i Tyrol, (fortalte min mormor, på telefonen).
Etter at min oldefar mistet sin del av det berømte jernverket da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også ei nordlandsk dame vel, som jobba i den ferskvareavdelingen, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Jeg kunne vel ikke alt på rams, på den her tiden, om at min morfar, Johannes Ribsskog, hadde vært rådmann, oppe i Hadsel, (i Vesterålen), på 50 og 60-tallet.
Men det er mulig at jeg huska det min mor noen ganger sa.
På 70-tallet, osv.
Nemlig at det bare fantes ‘en gate’, i Stokmarknes, (hvor hu vokste opp).
Og at jeg eventuelt fortalte det her, til hu nord-norske, i ferskvareavdelingen da.
Det kan tenkes.
Men det skal jeg ikke si helt sikkert.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den gangen, som jeg jobba, som ansvarlig, den første dagen, som sommer-spesialvare-avdelingen, var åpen, våren/sommeren, 1992.
Så var det en veldig høy diff, i kassa, husker jeg.
Som jeg vel fikk skylda for, (eller ihvertfall kjeft for), vel.
Men de her spesialvaresjefene.
(Det vil si Lars Erik Koritov, som var sjef for spesialvareavdelingen, på OBS Triaden da.
Og en annen kar, som antagelig må ha vært sjefen for spesialvareavdelingen, på OBS Lillestrøm, (siden Forbrukersamvirket i Lillestrøm kjøpte opp OBS Triaden, etterhvert da, etter at han disponent Skjalg, slutta/fikk sparken vel).
Disse kara, de var sikkert flinke, når det gjaldt spesialvarer.
Men når det gjaldt kunnskap om kassaapparater, så var de ikke helt på topp, tror jeg.
For dagen før jeg jobba der, (var det vel).
Så hadde vi hatt et møte da, (som jeg har skrevet om tidligere. Da jeg sa at kassa burde være boltet fast, for den stod bare løst da, oppå et bord, eller noe).
På det møtet, (eller hva man skal kalle det), så ble det foretatt en del prøveslag.
For det var noen dyre varer, (som jeg ikke husker nøyaktig hva var, som ble solgt der.
Bildekk muligens).
Og jeg visste jo ikke hva som ble gjort, med den kassa, før jeg skulle jobbe i den avdelingen, dagen etter, eller noe.
Men etter at det var en høy diff der da.
Så skjedde det, at ei dame på kontoret, (ikke Klara, for hu mista vel jobben, omtrent da disponent Skjalg slutta, tror jeg), så på rullen.
Og da så hu det, at det hadde blitt foretatt masse prøveslag da, på flere hundre kroner da, flere av de.
Så det var jo grunnen til diffen da.
At vi hadde testa kassa, dagen før.
Uten at kassa hadde blitt nullstilt i mellomtiden.
Fortalte hu kontordama meg, mens hu lo/smilte litt da, av at det gikk an liksom, å tøyse/rote sånn, liksom.
Men jeg vet ikke om Lars Erik Koritov, skjønte hva som hadde skjedd.
Når det gjaldt grunnen til at det ble så høy diff.
Og når det gjelder han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm, så nok ikke han med seg det, tror jeg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men han kjefta vel på meg, fordi at noen sedler hadde falt bak kassaskuffen, (mener jeg å huske).
Fant vi ut, når vi tok oppgjøret, etter den første dagen da.
Men dette var et kassaapparat, som jeg ikke var vant med.
Og det var vel ikke drop-safe der heller, tror jeg.
Så sedlene fløyt liksom, i kassa der da.
Men hva skulle man gjøre, når det ikke var drop-safe der liksom?
Nei, det var ikke så mye jeg kunne ha gjort da egentlig, (vil jeg si).
Men han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm da.
Han ble sur på meg, på grunn av de her tingene da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg fikk vel ikke lov å jobbe mer i den sommer-spesialvare-avdelingen, etter den første dagen der vel.
Så det er mulig at jeg endte opp med å bli noe slags syndebukk, for de her problemene da.
Jeg fikk ihvertfall ikke lov til å jobbe der mer enn en vakt, (eller noe), mener jeg å huske.
Enda jeg egentlig ikke hadde noe imot å jobbe selvstendig heller.
Sånn som det arbeidet, i den sommer-spesialvare-avdelingen var.
For der, så var det bare jeg som jobba, det meste av tiden, på den nevnte vakta, som jeg jobba der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, like etter at Matland ble til OBS Triaden vel.
Så hadde vi et slags smilekurs, på spiserommet der, (var det vel).
En kar, fortalte oss det, at det var menneskelig å feile.
Og at vi måtte godta det.
Og innse at alle kunne gjøre feil, (husker jeg).
Noe som jeg husker, at gjorde meg mindre stressa og anspent.
At det liksom var lov til å gjøre feil da.
Det hadde jeg vel ikke hørt så ofte før, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også muligens på det kurset, at vi i kassa, fikk beskjed, om å si ‘velkommen igjen’, til alle kundene.
Noe som varte i en del uker vel.
Før flere og flere slutta og si det da.
Og tilslutt, så stod det en litt eldre fyr, oppå meg omtrent, i kassa, og skreik ‘velkommen igjen’, til meg, igjen og igjen da.
Som på en slags ironisk måte da.
Fordi det hadde vært noe feil prising, inne i butikken, eller noe.
Så skulle han eldre, litt ‘gnom-aktige’ karen, (må man vel si at han var).
Han skulle liksom hevne seg på meg da, ved å skrike gjentatte ganger, (som en ‘hårføner-aktig’ måte nesten), like ved der jeg satt og jobba da.
På grunn av at jeg sa noe jeg hadde fått beskjed om å si, på det smilekurset da, (var det vel).
Og fordi at noen på gølvet, i butikken, hadde rota med noe prismerking, (eller noe sånt), da.
Så det var jo veldig artig, må jeg si.
Å ha en sånn gal idiot, stående like ved en, i fem minutter kanskje, mens han uten stans ropte ‘velkommen igjen’ da, (eller om det var ‘takk for handelen’, eller noe sånt. Det var ihvertfall det som vi fikk beskjed om å si, på et sånt kurs da, som han ‘idioten’ ropte i flere minutter, inn i øra mine da, på en travel fredags eller lørdagsvakt, var det vel).
(Mens jeg hadde øya til Fanney eller Liss vel, på meg, fra kassa bak meg vel.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min fetter Tommy sin fetter, Robert Løff Jensen, (som døde i en ulykke, for noen få år siden), fant også hasj i Drammen, som gutt, på 90-tallet
http://www.facebook.com/groups/8511042263/10150678610862264/?notif_t=group_activity
PS.
Her er mer om dette:
http://www.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk%3Aklipp%2F360905
PS 2.
Mer fra den Facebook-gruppen:
http://www.facebook.com/groups/8511042263/10150679637712264/?notif_t=group_activity
-
Min Bok 2 – Kapittel 83: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
For kundene, på Matland/OBS Triaden, så var det nok ikke så lett å forstå det, at ferskvareavdelingen, på Matland, (og cirka det første året, når det het OBS Triaden vel), var et eget firma.
Ferskvareavdelingen var eiet av en kar, i 40/50-åra vel, med et litt langtrukkent, (eller om det heter pløsete), ansikt, og med ringer under øya, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vet ikke om det var dette som grunnen.
Men jeg hadde reservasjoner, når jeg satt i kassa, mot å ringe ferskvaren og for eksempel spørre om en pris, husker jeg.
De folka i ferskvaren, de var gjerne litt mer ‘tøffe i trynet’, må man vel si, enn de som jobba i ‘vårt’ firma da.
Så sånn var det, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel forresten spesielt hu Anka, (ble hu vel kalt), og hu dama i 50-åra.
(Som begge jobba i ferskvareavdelingen da).
Som jeg hadde problemer med, i begynnelsen der.
Begge de gikk jo i kassa mi, på travle vakter, (for eksempel lørdager da), når jeg var ny på Matland/OBS Triaden der.
Og henta seg røyk, et par ganger cirka, hver av dem vel.
Og de sa da, at de henta røyken nå, også skulle de betale seinere på dagen.
Siden det var lang kø, eller noe, da.
Men de kom aldri og betalte, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg sa fra om det her, en gang, på spiserommet.
Til hu Anka, (var det vel), at hu måtte komme og betale røyken sin.
Men hu kom ikke og betalte da heller, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men etter at jeg sa fra, til hu Anka, på spiserommet, om det her da.
Så slutta vel både hu Anka og hu eldre dama, å gå til kassa mi, for å be om røyk, uten å betale da.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Jeg tror at de slutta å gå i kassa mi punktum, (hvis jeg ikke husker helt feil).
(Noe sånt).
Så de fikk kanskje ‘et horn i siden til meg’ da, etter at jeg sa fra om at hu ene på ferskvareavdelingen der, måtte huske å betale røyken sin da.
På spiserommet den gangen.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg husker også at jeg overhørte en samtale, mellom han med mørk blond hockey-sveis vel, (som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2), og hu Anka, (var det vel), på spiserommet der da.
Mens jeg hadde pause da.
(Disse folka fra ferskvaren, de hadde vel ofte et ganske høyt lydnivå, inne på det spiserommet, (og sikkert ellers og), sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da sa vel hu Anka, til han med hockey-sveisen, at hu eldre dama, (som jeg ikke husker navnet på nå), hadde vondt i armen, eller noe, da.
‘Å, da er det ikke bare hue det er noe gæernt med da’, svarte han med hockey-sveisen da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ferskvaren ble lagt ned.
Så var vel grunnen som ble sagt, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall, selv om vel dette kanskje høres litt rart ut. Men jeg satt jo bare i kassa, så jeg kan nok ha misforstått dette og).
Og det var noe med de runde fiskepuddingene.
Som var prisa, til 14.90.
At de gikk inn til 9.90, i kassa.
Fløtepuddinger, het vel de.
Men om det bare er jeg som husker feil, det er mulig.
Men jeg husker at han tidligere eieren, skula stygt på meg, (vil jeg si).
Den siste dagen han jobba vel.
Mens han gikk rundt i butikken sammen med butikksjef John Ellingsen, var det vel.
Så sånn var det.
Et sånt skulende/stygt blikk, fra en ganske tøff kar vel, i 40-50-åra, som så herja ut, med ringer under øya og med et litt pløsete ansikt vel.
Det blikket husker jeg enda, at jeg fikk, en gang jeg bare satt i kassa der, på OBS Triaden, husker jeg.
Men hva det blikket skulle bety, det veit jeg ikke.
Men de brukte kanskje meg som syndebukk da, for at ferskvareavdelingen gikk konkurs, (eller noe).
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På CC Storkjøp, i Drammen, så hadde vi jo ikke hatt skanner-kasser, men bare PLU-kasser.
Men på Matland/OBS Triaden, der var det scanner-kasser da.
Og da var instruksen sånn, at vi som satt i kassa, vi skulle slå inn alle tallene, på EAN-koden, på varen, hvis ikke varen gikk an å scanne, i kassa da.
For hvis trykket, på etiketten, til varen, var utydelig.
Så hendte det, at varen ikke lot seg scanne, i kassa da.
Og etiketten på de fløtepuddingene, som var runde.
(Altså de var ikke pølseformede, som fiskepuddingene.
Men de var runde hvis man så på de ovenfra da, mener jeg å huske).
De etikettene, de var sånn, at strekkoden var trykket utydelig da, (eller noe).
Sånn at de sjelden gikk inn i kassa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da, så var instruksen, til oss i kassa.
At vi skulle slå inn hele EAN-koden da.
Som var på elleve siffer, eller noe, (var det kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var instruksen sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at hvis det stod forskjellig pris.
På varen.
Og på kassa, når vi scannet varen/slo inn EAN-koden.
Så skulle vi i kassa, ta den prisen, som var lavest.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For vi i kassa, vi kunne jo ikke vite det, hvilken pris, som stod på for eksempel fløtepuddingen, borte i ferskvareavdelingen.
Og det hendte ganske ofte, at prisen som stod på varen og prisen som varen ble skannet til, var forskjellig.
Og vi i kassa, vi kunne jo ikke gå rundt i butikken, hver gang dette hendte, for det hendte rimelig ofte da.
Og det var jo heller ikke sånn at jeg pleide å kjøpe fiskepudding, og spise det til middag selv, liksom.
Så det er mulig at det stod 9.90, på labelen og, til fløtepuddingen, det er mulig.
Det her er bare noe jeg tenkt på, og nesten hatt mareritt om vel, i forbindelse med at han eieren av ferskvareavdelingen, som gikk konkurs, på OBS Triaden der, så så stygt på meg vel.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg tenker på det her, så husker jeg også hva han Per, som bodde i samme Ungbo-leilighet som meg, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (fra sommeren/høsten 1991), jobba med.
(Noe jeg ikke kom på, i det kapittelet, jeg skrev, om da jeg flytta inn på Ungbo der).
Og han jobba nemlig i Nordfjordkjøtt, (mener jeg å huske), som sjåfør, eller noe, vel.
For jeg husker nemlig det, at jeg sa fra til han Per, om at det var det samme problemet, med mange av Nordfjordkjøtt sine pålegg-pakker.
Som med den tidligere nevnte fløtepuddingen da.
Nemlig at de påleggene fra Nordfjordkjøtt, ofte ikke scannet, i kassa da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg jobba ganske mange vakter, i de travleste kassene, på OBS Triaden.
Så jeg hadde det problemet, kanskje hundre ganger, eller noe.
(Hvis ikke enda fler ganger da.
Hvem vet).
Det året jeg hadde det halvt år heltidsvikariatet blant annet der, på OBS Triaden da.
Så jeg burde vite hva jeg prata om, (mente jeg ihvertfall).
Men han Per, han nekta da.
Han sa at det hadde de aldri hørt noe om tidligere.
Så han ville ikke helt tro på meg, tror jeg.
Men jeg mener helt bestemt, at det ofte var sånn da, at etikettene til Nordfjordkjøtt-pålegg-pakkene, var dårlig trykket da.
Sånn at varen ikke skannet i kassa da.
Og da måtte kassereren slå inn alle de elleve sifrene da, (eller hvor mange sifre det var igjen), for å få varen til å skanne da.
Og da ville kanskje folk som var nye i kassa, osv.
Eller som var veldig stressa eller slappe/giddalause kanskje.
De ville nok da muligens bare slå en pris, på de varene.
(Inn på ‘kolonial’-knappen, eller noe).
Sånn at salget ikke kom inn på data-systemet, til butikken da.
Så jeg prøvde å gi han Per og Nordfjordkjøtt, et nyttig tips da, til hvordan varene deres kunne bli bedre da.
Men dette rådet mitt, det kom nok ikke helt fram til Nordfjordkjøtt, tror jeg.
Det rådet mitt, det stoppa nok hos han Per, som mente han visste bedre da.
Enn meg, som hadde sitti mer en tusen timer sikkert vel, i kassa på OBS Triaden der da.
(Noe sånt ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 82: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
Våren 1991 så var det dansketur, med OBS Triaden, husker jeg.
Jeg husker ikke hvem som arrangerte dette igjen.
Men denne gangen var det ikke Knut Hauge og Lene fra Rælingen, som drev og arrangerte, tror jeg.
Jeg kan faktisk ikke huske dem fra båten, (som var Stena Saga).
Så det er mulig at de hadde slutta før det her.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker at jeg ba om fyrstikker i resepsjonen, når jeg kom på båten.
For jeg hadde ikke lighter, (av en eller annen grunn).
(Dette var en lørdag kveld, og jeg hadde vel jobba hele dagen, på OBS Triaden.
Så det er mulig at lighteren min lå igjen på spiserommet, eller noe.
Hvem vet).
For jeg mente vel å huske at de pleide å ha fyrstikker, i resepsjonen da, på disse ferjene.
Men timing-en var kanskje litt dårlig, (tenkte jeg på, etterhvert).
For Scandinavian Star-ulykken hadde jo nettopp vært.
Og jeg fikk vel noen kommentarer, (eller ihvertfall blikk), fra kassaleder Helene også.
(Som lurte på hva jeg dreiv med da).
Så på denne reisen, så var jeg litt utafor, etter det at jeg jo hadde dummet meg ut, og spurt om fyrstikker, i resepsjonen der, med en gang jeg kom om bord i båten.
(Enda Scandinavian Star-ulykken nettopp hadde vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Stena Saga var jo også den danskebåten, som jeg hadde sniki meg med, til Danmark, et år før det her.
Da jeg møtte Eva Olsen og typen, på Oslo City.
Og de skulle til Danmark med Gjerdes Videregående, i Drammen.
Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også vært litt uheldig, med klesinnkjøpene mine, før denne dansketuren da.
Jeg hadde jo kjøpt meg en ny skjorte, på KaphAhl der, i Karl Johan/Lille Grensen.
Den dagen, som jeg var på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.
Men den skjorta, den hadde liksom en sånn rar krage da.
Det var bare en slags knepping, der kragen liksom skulle ha vært da.
(Men jeg var ikke så flink til å kjøpe klær da.
Så jeg var glad bare jeg klarte å finne meg en skjorte, liksom).
Så jeg følte meg litt dum da, på den her dansketuren.
Siden jeg hadde en rimelig rar skjorte og hadde driti meg ut og spurt om fyrstikker der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dreit meg også ut, med en jakke, som jeg kjøpte på KaphAhl, på den her tida, (husker jeg).
For det var en slags pastellfarget jakke, husker jeg.
Som hu som jobbet der, sa at var fin og sånn da.
Men når jeg gikk ut av butikken, så husker jeg at hu dama sa, ‘også pastell da’, (eller noe).
Så de var hykleriske, de som hjalp meg med å handle klær der da.
(Må jeg nok si).
Og da prøvde jeg å ta den jakka opp på armene, husker jeg.
På skikkelig 80-talls vis da.
En gang på jobben, på OBS Triaden der, husker jeg.
For å prøve å se kul ut da.
Men uten å lykkes, tror jeg.
Ihvertfall hvis jeg tolket de blikkene som kassaleder Helene ga meg riktig vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, var på ferie, i Gøteborg, sommeren 1991.
Så så jeg en ganske fin skinnjakke, på KaphAhl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg.
Men jeg hadde ikke råd, til å kjøpe den, under Sverige-ferien da.
Men etter at jeg fikk studielånet mitt, da jeg begynte på NHI igjen, noen uker seinere.
Så gikk jeg på den KaphAhl-butikken, i Karl Johans gate/Lille Grensen der, igjen da.
Og da kjøpte jeg meg en sånn grå skinnjakke, (som jeg hadde sett i Gøteborg), der da.
Og som kosta litt mindre i Norge vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Den jakka kosta vel litt i underkant av 1500 kroner, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og den jeg kjøpte var grå da.
Og var vel muligens en av de fineste jakkene jeg har hatt vel.
Den var ikke like tøff som Øystein og Glenn sine svarte skinnjakker men.
For deres jakker var liksom rette foran, blant annet, (mener jeg å huske).
(Og Øystein og Glenn, de hadde vel også Guns & Roses-motiv, (eller noe), malt på baksiden av jakkene, tror jeg).
Mens lommene på denne grå skinnjakka, de bulte liksom litt ut da.
På den fra KaphAhl, (som jeg kjøpte da).
Så den jakka kunne ha vært kulere liksom.
(Den var liksom litt døv og).
Men da hadde den kanskje blitt for rå igjen.
Det er mulig.
Men det ble kanskje sett på som veldig harry, å gå med skinnjakke, i Oslo.
Men det her var en grå skinnjakka, som liksom hadde lommer som bulte litt ut da.
Og den var jo fra KaphAhl.
Så den var vel egentlig for middelaldrende menn, kanskje, den jakka.
Eller som fritidsjakke for forretningsfolk, kanskje.
(Noe sånt).
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg var uheldig med de fleste av klærne, som jeg kjøpte meg, i 1991, husker jeg.
Med unntak av den skinnjakka kanskje da.
Som jeg hadde sett i Gøteborg.
Som Øystein Andersen vel stod i nærheten av vel, tror jeg, (da jeg først la merke til den).
(Noe sånt).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men med.
På den Danmarksturen, med OBS Triaden, så husker jeg også at jeg satt mye alene vel.
Jeg husker at jeg satt i danserestauranten der.
Og at butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, gikk rundt i dress vel.
Så jeg lurer på om jeg bomma litt med antrekket.
Det gjorde jeg nok, i og med at den skjorta hadde så spesiell krage, for å si det sånn.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg var litt nedfor.
Og jeg husker at jeg møtte en av de gutta fra gølvet, i eller utafor herredoen vel, på Stena Saga da.
(Dette var en sånn lokal Lørenskog-helt/kjekkas tror jeg, med krøllete, lyst hår vel).
‘Gamle ørn’, sa han til meg, når han kjente meg igjen, (mener jeg å huske).
Antagelig fordi jeg hadde jobba på OBS Triaden i bortimot et snaut år da.
(Noe sånt).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers, så husker jeg ikke så mye, av den dansketuren.
Annet enn at ei med lyst hår, i begynnelsen av 20-åra vel, som jobba i ferskvaren, spurte meg, noen uker etter turen, (på spiserommet, til OBS Triaden der), om jeg hadde vært med på turen.
Mens hu smilte eller lo vel.
(Så det var kanskje noe som var morsomt da).
‘Ja’, sa jeg da, selvfølgelig.
Men jeg hadde kanskje ikke sett ut som meg selv da, eller noe.
(Siden hu spurte, mener jeg).
Jeg hadde jo driti meg ut, siden jeg hadde kjøpt med en ‘rar’ skjorte, og ikke gikk med dressjakke, og ved at jeg spurte om de fyrstikkene, i resepsjonen der da.
Og jeg hadde jo også nettopp vært i jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.
Og det var jo fordi at jeg nettopp hadde måttet slutte, å jobbe fast, heltid, på OBS Triaden der, siden mitt seks-måneders-vikariat, hadde gått ut da.
Så jeg var nok litt bleik og utafor og nedfor, på den her dansketuren da.
Så det var ikke sånn, at jeg kan huske det, at jeg dansa eller flørta meg noen damer fra jobben der, akkurat, på den her dansketuren.
Kanskje litt bortsett fra med kassaleder Helene som lurte på hvorfor jeg spurte om fyrstikker, i resepsjonen der.
Ved at hun spurte et vagt, udirekte spørsmål vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.