Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 3 – Kapittel 2: De første dagene på Terningmoen

    Romkameratene mine, den første tida, på Terningmoen.

    Det var Pettersen fra Fredrikstad.

    Det var Prestsveen, fra Brumunddal, (som seinere ble troppens BV-, (beltevogn), sjåfør).

    Det var en idrettsmann, fra Bærum, som ble kompaniet sin idrettsass., (eller idrettsassistent da, men i militæret, så sa man ikke så lange ord ofte vel, så han ble bare kalt idrettsass).

    Det var et åttemannsrom, som vi var på.

    Med fire køyesenger da, (i metall vel), og åtte cirka to meter høye metallskap da.

    (Som man kunne låse, med en hengelås).

    Og et bord og fire stoler vel.

    Som man ser, av navnene våre, så het alle noe på ‘P’ eller ‘R’.

    Dette var fordi at vi ble plassert på rom, alfabetisk.

    Så selv om jeg ikke husker hva idrettsassistenten, fra Bærum, het, så kan jeg ganske sikkert si det, at han het noe på ‘P’ Eller ‘R’, da.

    (For få het vel noe på ‘Q’).

    Vi var bare 5-6 mann, på rommet.

    For 2-3 folk, hadde ikke engang møtt fram, på den første møtedagen der da.

    Det var et veldig stort frafall, når det gjaldt vernepliktige.

    Og vi ble færre og færre, i troppen, for hver måned som gikk, gjennom førstegangstjenesten da.

    Så hvis vi var 100 mann, (i tropp 1), i juli 1992, så var vi kanskje bare igjen cirka 30 mann, i juni 1993.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mye stress, så og si hver dag, i infanteriet.

    Men jeg fikk med meg det, at det ble sagt fra befalet, at vi burde låse inn tinga våre, om kvelden.

    Så jeg sa det til de andre folka, på rommet mitt da.

    Og seinere på kvelden, så dukka det opp noen folk i uniform, på rommet vårt, som vekka oss opp, og liksom skulle inspisere da.

    Og da sa visst dem til noen andre, at vi på rommet vårt, vi sånn skikkelig ordensfriker da, siden vi faktisk hadde husket å låse inn tinga våre, (som AG3, osv.), i skapene våre da.

    Jeg hadde latt en 20-pakning, med sigaretter, ligge på gulvet, (ved senga mi da), med en lighter oppå.

    Men det var ikke lov da, sa de som vekte oss.

    Så den røykpakka og lighteren, de tingene, de måtte jeg legge oppå leselampa, som var på veggen, ved senga mi da.

    Jeg lå i en underkøye, (som jeg var vant med, da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og Pia alltid hadde overkøya, siden mora mi ville det da, siden hu trodde det var bedre, at jeg fikk Pia oppå meg, enn omvedt, hvis sengebunnen plutselig skulle knekke, på en slags mystisk måte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde utsikt, fra rommet vårt, til noen trær og sånn vel.

    Og noen grønne sletter vel.

    Så vi hadde vel den brakka, (mener jeg å huske, ihvertfall), som var lengst fra kasserna, og som vel også var nærmest hovedinngangen, til Terningmoen.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man ble nesten helt rar i huet, syntes jeg, av denne masinga, fra befal osv., i militæret.

    Så om kveldene, de første dagene, så gikk praten ganske lett da.

    Uten at hue vel kanskje var helt med.

    Han idrettsassistenten, fra Bærum, han lå vel i køya over meg, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og han begynte å prate om damer, en av de første kveldene der, husker jeg.

    Jeg hadde jo vært klassen nerd og pingle, (må man vel si), på ungdomsskolen.

    Så jeg var jo ganske stolt av mine dame-erobringer, (som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2), nemlig Nina Monsen, Laila Johansen, Kari fra NHI, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, med flere.

    Så da han idrettsassistenten, fra Bærum, begynte å prate om damer, så var jeg helt med da.

    Og skulle akkurat til å begynne å forklare om Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner og sånn da.

    (Det vil si mine erobringer fra Radio 1 Club, i Oslo, da).

    Men så tenkte jeg plutselig det, at kanskje det ville vært smartest, å holde litt kjeft.

    Kanskje det ikke var så smart, å snakke om alt for personlige ting der.

    Jeg kjente jo ikke de andre folka der så bra.

    Så midt i en setning, mens jeg akkurat skulle begynne å skryte av Laila Johansen, Christell Humblen og Nina Monsen, Sari Arokivi fra Finland, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av mine andre damer, (eller hva man skal kalle de), der da.

    Så ombestemte jeg meg, liksom midt i setningen da.

    (Vi prata om fine damer vel).

    Og så sa jeg bare at, ja, jeg kjenner jo Kristin Sola, fra Sande.

    (For jeg måtte liksom si noe som ligna på ‘B’, når jeg først hadde sagt ‘A’, da.

    Og det var veldig lett, (syntes jeg), å liksom plumpe uti det, og si A der, syntes jeg, siden man omtrent ble hjernevaska og brutt ned der da, av alt ‘maset’, fra befalet, under de første dagene av rekruttjenesten da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristin Sola, hu gikk i klassen min, det første og andre året, på videregående.

    Og hu og venninna hennes, de var skikkelig fine da.

    Sa jeg da.

    (For jeg syntes at Sola og jeg, vi hadde gått ganske greit sammen, på Sande videregående, vel.

    Hu ga meg for eksempel det skjemaet, til samarbeidsavtalen, blant annet, sånn at jeg kunne gå på datalinja, i Drammen, det siste året, på handel og kontor, istedet for å gå enda et år markedsføring da, i Sande).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så var det utrolig nok sånn, at han idrettsassistenten, (fra Bærum), han kjente også de her to Sande-damene da.

    Og han fortalte meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, (som jeg hadde syntes at var skikkelig fin da, og som jeg husker at Sola fortalte om, da vi gikk på markedsføringslinja, at hu dreiv og spleisa på å leie solarium sammen med).

    Han Bærum-karen, han kunne fortelle meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, hu hadde fått unge da.

    Noe som jeg syntes at var litt kjedelig da.

    For da var hu liksom ikke singel og sånn lenger da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var ikke den eneste, som plumpa uti det, på rommet vårt, de første dagene der.

    En kveld, så fortalte Pettersen, fra Fredrikstad, at grunnen til at ‘n Ørjan, hadde blitt sendt hjem, fra Albertville-OL.

    Det var fordi at han hadde hatt sex med Anette Bøe og tre andre damer, på rommet.

    Og Anette Bøe, hu var sammen med skipresidenten, (eller noe), så derfor ble Ørjan Løvdahl sendt hjem da.

    (Fortalte Pettersen, en av de først kveldene der da.

    Etter at vi hadde blitt ‘tulla’ med av befalet der hele dagen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Prestsveen, han glemte å låse skapet sitt, (med AG3 i, osv.), en kveld, husker jeg.

    Og da noen sa til han det.

    (Om det var meg eller et befal som inspiserte der, eller noe).

    Så svarte Prestsveen liksom som en unge da, syntes jeg.

    Og det gjorde Pettersen et poeng av og da, husker jeg.

    For Prestsveen snakka en litt sånn ‘sippete’ versjon av Brumundalsdialekten da, syntes jeg.

    Ihvertfall så gjorde Pettersen et poeng av det da, at Prestsveen sa noe på Brumundalsdialekt, (noe ‘je’ eller noe sånt da), som hørtes jævlig ut da.

    Og da plumpa jeg uti det igjen, og sa meg enig i det da, at den dialekta til Prestsveen, hørtes jævlig ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Prestsveen klagde til troppsjef Frøshaug, på at han hadde blitt mobba, eller noe.

    Men noen dager seinere, så ble ihvertfall Prestsveen BV-sjåfør da, og flytta til en annen brakke vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen på det rommet, med mørkt hår vel, som jeg ikke husker navnet på.

    Han dro plutselig en av de første dagene, tilbake til Oslo.

    (Han var vel fra Groruddalen kanskje vel.

    Noe sånt).

    Også ble han hjemme, i en dag eller to.

    Også kom han plutselig tilbake igjen da.

    Og da hadde han gått glipp av mye der da, som hvordan man skulle ‘tre av’, og sånn da.

    (Noe som ble kalt ‘slutta orden’).

    Som jeg prøvde å forklare for han da.

    (For jeg var helt med, og ble litt hjernevaska kanskje av det her militærgreiene da.

    Må man vel si).

    Og jeg hadde den uvanen, at jeg noen ganger hang feltlua mi, på en sånn sengeknagg, mens vi rydda på rommet, osv.

    (For feltlua, den skulle man ikke ha på seg inne da).

    Og den dagen, (mener jeg at det var), som han fra Oslo, returnerte.

    Så ble feltlua mi borte da.

    Og på troppens oppstillingsplass, så spurte troppsjef Frøshaug meg, ‘har du rota bort feltlua di, Ribsskog’.

    Og da tenkte jeg det, at da måtte jeg prøve det, å svare ganske militært.

    Så da svarte jeg bare et høyt, langt og klart ‘ja’, da.

    (Istedet for å mumle noe sånt som at, ‘nei, den feltlua mi, den har jeg ikke rota bort, den er sikkert der eller der da’).

    Og da ble troppsjef Frøshaug litt sur, tror jeg.

    Av en eller annen grunn da.

    (Men Haraldsen, (en litt korpulent kar nesten vel, fra Oslo vel), i troppen, han syntes vel at det var litt morsomt, tror jeg, og snudde seg vel litt på oppstillingsplassen og gliste eller lo litt vel).

    Men jeg lurer på om det var han karen, som plutselig dro hjem til Oslo, og så kom tilbake, (og bare var på rommet, i noen timer, eller noe), som hadde rappa feltlua mi da.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert da.

    (Men etter den her dagen, så så jeg han aldri igjen, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis vi klarte å rote bort, eller ødelegge, noe av utstyret, som vi fikk utdelt, i militæret.

    Så ble vi trukket, i den lønna, som vi fikk der da.

    (Som var cirka 900-1000 kroner kanskje, hver fjortende dag.

    Noe sånt).

    Akkurat det, det brydde ikke jeg meg så utrolig mye om, sommeren 1992.

    For jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene før jeg skulle i militæret.

    Så jeg hadde vel kontoen min ganske full av penger, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg fikk et sånt skjema, som ble kalt TS-, (tap/skade), skjema.

    Av et av troppsbefalene vel.

    Så klarte jeg også det kunststykket, å fylle ut det skjemaet feil da.

    For ikke bare stod det ‘feltlue’, på det skjemaet.

    Neida, det stod også ‘feltlue vinter’, på det samme skjemaet.

    Og femti andre ting, kanskje.

    Så jeg blingsa litt da.

    (Jeg var kanskje litt trøtt og sliten, når jeg skulle fylle ut det her skjemaet.

    Det var jo under rekruttjenesten liksom, hvor vi noen dager hadde tjeneste fra 7 om morgenen, og til 7-8 om kvelden vel).

    Jeg hadde ihvertfall klart å krysse av, for ‘feltlue vinter’, (som kosta litt over hundre kroner vel), på det skjemaet da.

    Istedet for å krysse av for ‘feltlue’ da, som kosta en femtilapp mindre, (eller noe), kanskje da.

    Så det skjemaet, det fikk jeg tilbake igjen da.

    Med beskjed om å fylle ut et nytt sånt skjema, som det skulle stå riktig slag av feltlue på da.

    For jeg hadde vel ikke sett så nøye, på det skjemaet kanskje, men bare sett at det stod noe med ‘feltlue’ der da.

    Og hadde nok ikke sett at dette var feltlue vinter.

    For til daglig så var det ingen, i militæret, som snakka noe om ‘feltlue vinter’.

    For den lua, den ble alltid kalt for ‘BF’ da, når den ble nevnt, i militæret der da.

    Og BF, det var en forkortelse for bjønn-fitte.

    Siden den feltlue vinter, den hadde noe pels, (eller noe) på seg da, så når den lå i skapet, så kunne den minne litt om en bjørnefitte da, mente folk, (litt på fleip kanskje vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye som skjedde, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 1: Elverum

    Jeg husker at jeg tok toget, fra Oslo S., til Elverum, en sommerdag, i juli, i 1992.

    Jeg hadde jobbet på OBS Triaden, hele sommeren, og hadde ikke hatt mye ferie.

    Jeg husker at jeg var spent på, hvor tøft, som dette kom til å bli.

    Jeg var en tynn, ung mann, som veide 62-63 kilo, og var 1.85 høy.

    En pingle, hendte det at jeg ble kalt, i Oslo, før, (og vel også etter), militæret.

    Jeg studerte de andre kara, som var sammen med meg, på start-dagen der.

    Var ikke alle de andre mye kraftigere bygget enn meg, tenkte jeg, (nærmest i sjokk vel, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også utrent, etter tre år, med studier og jobbing, i Oslo, hvor jeg kun hadde trent, et par ganger vel, i løpet av disse tre årene.

    Jeg hadde ikke trent regelmessig, siden jeg hadde gym, på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet, (som jeg skulle være i), på Terningmoen, det var en stående Nato-styrke.

    Alle soldatene var der, i 11-12 måneder, og nesten alle startet der samtidig, hvert år.

    Det var ikke som i Nord-Norge, hvor det kom nye soldater hver tredje måned.

    I Geværkompaniet, så dukket nesten alle soldatene opp samtidig, i midten av juli-måned, (var det vel), hvert år da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke helt skjønt det, om jeg måtte til Nord-Norge, etter tre måneder.

    Så jeg husker det, at jeg spurte en kar fra Hedmark, (var han vel fra), som stod ved siden av meg, på en slags oppstilling, langs jernbaneskinnene, som går gjennom Terningmoen-leieren, om det var sånn, at vi slapp å dra til Nord-Norge, (som var vanlig, i andre militærleire, på Østlandet, at man dro til Nord-Norge, etter tre måneders rekrutt-tjeneste).

    Han hedmarkingen, (var han vel), kunne bekrefte det, av vi slapp å dra til Nord-Norge da.

    Og jeg bare jubla, (må man vel kalle det), siden jeg skjønte at jeg kunne dra tilbake til Oslo igjen, (og for eksempel jobbe), hver helg da.

    Sånn at han medsoldaten, fra Hedmark, nesten fikk sjokk vel, over jublinga mi.

    Og det er mulig at noen av befalet, også la merke til den her jublinga mi da.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente forresten ikke et eneste menneske, av hverken sivile eller militære, i Elverum.

    Geværkompaniet, det bestod av tre geværtropper, som i begynnelsen hver bestod av opp mot hundre soldater vel.

    Pluss en jegertropp, og en stab, (eller hva de ble kalt igjen).

    Så det var vel over 500 soldater i leieren, (ihvertfall de første ukene), vil jeg nok tippe på.

    Staben, de kom ikke inn i juli, alle sammen, sånn som oss geværsoldatene.

    Så de som lagde maten vår, og tømte søpla der, og sånn, de hadde vært i militæret i flere måneder allerede, mange av de, og de tulla litt med oss ‘ferske’ infanterisoldatene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de første brevene, som jeg fikk fra Forsvaret, angående førstegangstjenesten min, så stod det at jeg skulle tjenestegjøre, i Gamle Fredrikstad infanteriregiment vel.

    Men etter at jeg flytta til Abildsø, for å studere, i 1989, så sendte jeg jo et brev, til Folkeregisteret, hvor jeg forklarte det, at familien min, var liksom en sånn ‘Tore på sporet’-familie da, og at jeg hadde et heller kjølig forhold, til min far og hans nye samboerske, Haldis Humblen, (som lot meg bo alene, fra jeg var ni år).

    Sånn at brev og lignende, som ble sendt, til dere adresse, det var jeg ikke helt sikker på, om jeg ville motta.

    (Etter noen problemer med noen svarkort, for inntak på handel og kontor, et par somre, siste halvdel av 80-tallet, som fortsatt husket da.

    Når Haldis og faren min var et sted, som jeg ikke visste hvor var, og postkassa deres var overfylt, og postmannen hadde lagt svarkortet mitt, for at jeg kom inn på markedsføringslinja, (var det vel), liksom gjemt bort, oppi postkassa til Haldis der da, sammen med masse utgaver av Aftenposten, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en av de første månedene, i 1990, så fikk jeg meg mitt eget familienummer, av Folkeregisteret, på grunn av de problemene, i slekta mi da, som jeg forklarte om, i et brev til dem.

    Og etter dette, så ble jeg overført, fra sesjonsmyndighetene, i Buskerud/Vestfold, og til sesjonsautoritetene i Oslo da.

    Og etter det, så ble det gjort om, sånn at jeg istedet skulle til Terningmoen, i Elverum, i tolv måneder.

    Istedet for at jeg først skulle til Fredrikstad, i tre måneder rekruttskole, og så til Nord-Norge, i ni måneder.

    Noe som passet meg fint.

    For jeg var jo en selvstendig person, som hadde bodd alene, fra jeg var ni år, og var vant til å ha en god del frihet da.

    Så å være oppe i Nord-Norge, på ei militærbrakke der, i flere måneder av gangen, i strekk, det virka ikke som noe fristende akkurat, for meg da.

    Men når jeg fant ut det, at jeg kunne dra hjem igjen, til Oslo, (og Ungbo da, siden militæret betalte husleia mi hos Ungbo, mens jeg avtjente førstegangstjenesten da, siden reglene deres var sånn, at de gjorde det, for vernepliktige som hadde hatt sin egen leilighet, så og så lenge da, før de skulle inn, til førstegangstjenesten), det gjorde at jeg ble i litt bedre humør da, siden tiden i militæret da liksom ble stykket opp, og jeg fikk et par-tre dagers avbrekk, fra militærlivet, stort sett hver helg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg hadde vært en sånn ‘raring’, som hadde blitt satt til å bo alene, fra jeg var ni år.

    Og siden jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, og var en tynn pingle da, (for å si det sånn).

    Så hadde jeg nesten vært i angst, for å dra i militæret.

    Og jeg var jo en av de eldste vernepliktige der da, dette året, med mine 21-22 år.

    For jeg hadde jo da, siden jeg gikk på videregående vel, en gang i året, fått et brev fra militæret, om at jeg skulle inn til førstegangstjeneste, førstkommende sommer da.

    Men dette med førstegangstjenesten, det var jo noe som jeg gruet meg fælt til da.

    Og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å takle det her, engang.

    Siden jeg var så vant til å bo alene da.

    Og siden jeg var vant til å ha et dårlig forhold, til mine foreldre, (og lærere).

    Så var jeg veldig vant til å være i opposisjon da, mot autoriteter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo ikke, (som 18-19-åring), fått så mye distanse, til den vonde oppveksten min, med mye mobbing og ensomhet da, osv.

    Og jeg var jo veldig tynn da, og veide vel helt ned i 59 kilo, etter det første året mitt, som student, i Oslo.

    (Etter det året, hvor jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, da hu Fru Jorås ikke tålte matlukt da, sånn at jeg måtte kjøpe dyre burgere og sånn, for å prøve å få meg en slags metthetsfølelse da, dette studieåret).

    Så jeg fikk nesten sjokk, hver gang det dukket opp, et sånt brev, fra militæret.

    Faren min solgte jo også leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, under russetida mi.

    Og jeg måtte jo bo noen måneder hos bestemor Ågot, på Sand.

    Noe som var litt slitsomt, for jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år.

    Og Ågot var en gammeldags husmor da, (og tidligere tjenestepike, for familien Jebsen), og hu kunne si fra om alle mulige slags småting, hele tida da.

    For hu var nøye på, at alt liksom skulle være ‘perfekt’, i ‘heimen’ da.

    Så det var vanskelig for meg, å få noe særlig ro, de sommer-månedene, som jeg bodde hos bestemor Ågot.

    Og der bodde jeg jo også på rom, med min søster Pia der, som i perioder kunne være ganske hatsk mot meg, må jeg vel si.

    Og jeg var fysisk svak da, mye siden jeg at var seint ute, når det gjaldt puberteten vel.

    Og jeg tenkte derfor, at det ville være smart av meg, å utsette verneplikten, til jeg ble noen år eldre, og fikk ihvertfall noen få kilo fler muskler på kroppen og til jeg hadde fått litt mer kontroll, når det gjaldt min boligsituasjon, og sånn da.

    Så derfor utsatte jeg militæret, i to-tre år da.

    Til jeg var ferdig på NHI, og jeg dro derfor ikke inn til førstegangstjenesten, før sommeren jeg fylte 22 år da.

    Mens de fleste av de andre folka, i Geværkompaniet, de dro vel dit, året etter videregående, altså året de fylte 19 år vel.

    Men flere hadde også vært på folkehøgskole, (eller lignende), et år eller to, så det var ikke sånn at hele gjengen var tenåringer heller.

    Det var en del folk som var et år eller to eldre, enn 19-åringene der da.

    Og jeg var vel heller ikke eldst i troppen, tror jeg.

    Det lurer jeg på om det var en fra Hedmark, ved navn Skjærbekk, som var.

    For han var vel født i 1969 vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Mens jeg var født i 1970 da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet, det var en spesiell militæravdeling.

    Ikke bare var det en stående Nato-styrke.

    Vi var også ‘forsøkskaniner’, for Hærens ski og vinterskole, som holdt til, på Terningmoen da.

    Og soldater fra Royal Marines, kom til Terningmoen, hvert år, for å blant annet gå tre-mila på ski, i samme konkurranse, som vi i Geværkompaniet også var med i da, (mens vi prøvde å klare tidskravet, til marsjmerket på ski, da).

    Så masse ‘stjernegriser’, (som noen i troppen kalte dem), det vil si høyere offiser, fra Norge, holdt til, på Terningmoen da.

    Faktisk så mange, at det var tradisjon, på Terningmoen, for at soldatene, ikke hilste, på offiserer og befal, hvis de gikk forbi noen av dem, på vei til messa, for eksempel, da.

    Og i perioder så var det også mange stjernegriser/høyere offiserer, fra de andre Nato-landene, på Terningmoen da.

    Det var høyere og lavere offiserer fra blant annet USA, Tyskland og sikkert Danmark, Holland og England, osv., da.

    (Fra de landene som var med i Nato, på begynnelsen av 90-tallet da.

    Som sikkert var på forskjellige kurs, i vinterkrig, for eksempel, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vårt merke, det var en hvit birkebeiner, på rød bunn.

    Siden Geværkompaniet, det het også infanteriregiment 5, og vel også Oppland-regiment, da.

    Og Oppland-regiment, det hadde slåss mot svenskene, under noen nordiske kriger, og også mot tyskerne, under 2. verdenskrig.

    Noen få kilometer vel, fra Terningmoen, i retning av Hamar, så stod det et monument, (som vi aldri var og studerte akkurat men), i forbindelse med at kongen og regjeringen, hadde vært i Elverum, når de flyktet til England, under den tyske invasjonen, av Norge, 9. april 1940, da.

    Og utafor den brakka på Terningmoen, hvor kompanisjefen, (Isefjær), holdt til, (var det vel).

    Så stod det et skilt, (må det vel ha vært), hvor det ble opplyst, at her falt den første tyske bomben, under tyskernes bombing av Elverum, under den andre verdenskrig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, under det året, (må man vel kalle det, selv om vi hadde et par ukers ferie, til gode, sånn at vi vel bare var der, i drøye elleve måneder), som jeg var på Terningmoen.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • En sånn her skade, er det som jeg har slitt med, siden midten av 90-tallet, og som gjør at jeg ikke er like god i idrett, som jeg var, etter militæret

    samme skade jeg hadde

    http://www.dagbladet.no/2012/05/03/sport/fotball/tippeligaen/rosenborg/michael_jamtfall/21431501/

  • Min Bok 2 – Kapittel 106: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XII

    Fra da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så husker jeg det, at noen lokale damer, stod og prata sammen, ved kassene, (hvor jeg satt og jobba), i butikken da.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte, at de her damene sa, at Matland var kjent for å ha kjekke gutter, som jobba der.

    Hvis de hadde lyst til å se noen kjekke gutter liksom, så kunne de bare gå ned til Matland, husker jeg at jeg overhørte, at de her damene, i begynnelsen av 20-årene vel, prata om da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han var jo, (av en eller annen grunn), veldig kjent i Oslo, når jeg flytta dit.

    Og vi pleide å dra rundt på alle utestedene i byen, omtrent.

    Både i russetida, og i årene etterpå.

    Av den grunnen så hadde jeg vært på for eksempel Head On før det ble Head On og på So What før det ble So What.

    Og så videre.

    Winnem viste meg vel en gang noen utesteder ved Saga kino, tror jeg.

    Og en gang, etter at Winnem ble sammen med Elin, (og da ble festbrems, må man vel si).

    Så pleide jeg fortsatt å gå en del på sånne pub-til-pub-runder, i Oslo, men da uten Winnem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk jeg og surra på de utestedene ved Saga kino, igjen da.

    Og jeg hadde havna på et sted, som jeg prøvde å skjønne, hva det var med da.

    (Jeg tror muligens at Winnem hadde ‘hypet’ dette stedet.

    Noe sånt).

    Og der jeg stod ved bardisken, og kjeda meg, så stod det også en litt kjedelig utseende mann, (må man vel si), som var 10-20 år eldre enn meg vel.

    Og som folk gratulerte og sånn.

    Og jeg lurte litt på, hva som var poenget med det her utestedet.

    Og på hva som var så spesielt med han karen.

    Jeg stod der og kjeda meg da.

    Så prøvde jeg å si noe greier til han karen da, som alle gratulerte.

    (Dette var et sted som spilte opera vel, av alle ting).

    Og han svarte meg, at ‘du er jo banal’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje et homsested det her.

    Noen lesber prata til meg der og, mener jeg å huske.

    (De trøsta meg vel, noen av de, siden jeg kjeda meg så mye der.

    Noe sånt).

    Og en av lesbene, prata til de andre, om meg, til andre, (hvis jeg husker riktig), og sa noe sånt som, at ‘jeg kjenner typen’, osv., om meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vel ganske full da, og ikke så vant med damer, så jeg lot de vel bare prate dritt om meg da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere har jeg forresten lurt på, noen ganger, om han som ble gratulert så mye, om det kan ha vært forfatteren Ingvar Ambjørnsen, på et av sine vel sjeldne Oslo-besøk.

    Men det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, iløpet av første halvdel, av 90-tallet, når jeg oppholdt meg utafor et utested, i Universitetsgata, som vel var Barock vel.

    Så satt det ei norsk jente i slutten av tenårene vel, og grein der.

    (Ei med mørkt hår vel).

    Og noen tøffe utlendinger, sa til henne, at hu måtte bli med, en bestemt utenlandsk unggutt hjem da.

    Jeg turte ikke å si noe, for Oslo var nesten dominert av utlendinger, syntes jeg.

    Så jeg tenkte at det var sånn, at hvis jeg begynte å krangla med en eller tre av dem, så fikk jeg sikkert alle de andre etter meg og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var hos onkel Runar, på tannlegetimer, i 1990, var det vel.

    Så nevnte onkel Runar det, at mine to fortenner, som ble skallet av, da Kjetil Holshagen, trøkte hue sitt opp i colaflaska mi, på første halvdel av 80-tallet, på Bergeråsen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    At de fortsatt så små ut.

    Onkel Runar hadde nemlig ikke gjort de fortennene mine like lange igjen, som de var, før de ble skallet av da.

    Fordi at han, (som han sa), trodde at de andre tennene mine ville bli slitt ned.

    Men på begynnelsen av 90-tallet, (altså kanskje 6-7 år etter at de tennene mine ble skallet av), så så fortsatt fortennene mine rimelig korte ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da mora mi, (Karen Ribsskog), bodde på Tagtvedt, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så fikk hu nye pupper, på statens regning, husker jeg.

    Hu skulle få løfta/stramma på dem, sånn at de ble mindre som hengepupper da, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Noe som jeg husker at jeg syntes at var rimelig spesielt og litt flaut, å tenke på da.

    Men men.

    Det at damene opererte puppene sine sånn, det var bare noe man leste om i ukeblader og sånn, (mer eller mindre tilfeldig), syntes jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var vel Pia kanskje som fortalte om det her da.

    Og da prata jeg vel med mora mi om det da, i andre etasje, i huset dems, i Hestehavna, på Tagtvedt da.

    (Mener jeg å huske).

    En helg som jeg var på besøk der, fra Bergeråsen da.

    (Hvis det ikke var mora mi selv som begynte å fortelle meg om det her da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det ei ung dame, med mørkt hår vel, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    (Det var kanskje derfor det var så mye rot med prislappene, på varene der, siden at hu dama kanskje var litt rotete?

    Hvem vet.

    Hm).

    En gang, da det var stille i kassa antagelig, så husker jeg det, at jeg gikk inn i spesialvareavdelingen der, for å finne en pris, eller noe.

    Og da stod hu tenåringsjenta, (var hu vel fortsatt), og chatta i en trådløs telefon der, husker jeg.

    ‘Nå kom det inn en høy og kjekk ung mann her’, sa hu på telefonen, når jeg kom inn der da.

    (Til venninna si da, eller hvem det kan ha vært).

    Så hu hadde jeg tydeligvis draget på da.

    Men det var ikke sånn, at jeg snakka så mye med henne, akkurat.

    Og jeg var jo rimelig sur på den spesialvareavdelingen, siden de rota så mye med prisene der da.

    (Og Lars Erik Koritov, (sjefen hennes), hadde vel kanskje blitt litt sur, hvis jeg hadde sjekka henne opp og.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg skrev det forrige kapittelet, igår, så har jeg kommet på en del fler episoder, som hendte, på OBS Triaden, med mere.

    (Fra tiden før jeg måtte inn til førstegangstjeneste).

    Så det blir nok ihvertfall et kapittel til, av Min Bok 2, som jeg skal prøve å få skrevet, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Og mamma var ei heks

    og mamma var en heks

    http://www.kjendis.no/2012/04/30/kjendis/anne-kat_herland/litt_av_et_liv/21297043/

    PS.

    Jeg lurer også på om Anne Kat. Hærland rappa Bla bla bla-navnet, fra min irc-kanal, #blablabla.

    Jeg mener ihvertfall at jeg så Anne Kat. Hærland, (eller hørte henne mest vel, hu og venninnene hennes), på en pizzarestaurant, i Bjerregårdsgate, en søndag, siste halvdel av 90-tallet.

    Når hu kommenterte meg, tror jeg.

    En dag jeg var fyllesjuk, etter en tur på byen.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    hærland rappa blablabla

    (Samme link som ovenfor).

  • Min Bok 2 – Kapittel 104: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo X

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, nemlig på Abildsø.

    Så fikk jeg litt problemer, med diverse hull i tenna, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det neste året, da jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset, så dro jeg ut til Ås, siden min onkel, (min fars yngste bror), Runar Mogan Olsen, jobbet som tannlege der.

    Onkel Runar hadde jobbet som tannlege i Ås, i cirka ti år allerede da vel.

    I begynnelsen så leide han i et kjellerlokale i Ås, i et slags avlangt senter, i betong, eller noe, vel.

    Men på begynnelsen av 90-tallet, så hadde han fått seg sitt eget senter, som het Åstunet, og som han eide sammen med en lege, eller noe sånt, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke pleid å ha så mange hull i tenna, da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående.

    Men mens jeg gikk på NHI, så hadde jeg plutselig fått skikkelig mange hull i tenna da.

    Og i løssalgsavisene, på den her tida, så ble det advart, mot å ha for mye amalgam, i tenna, (husker jeg).

    Likevel så stappa onkel Runar amalgamfyllinger, i cirka halvparten av jekslene mine, var det vel.

    Jeg prøvde å kremte litt, når onkel Runar begynte å prate om amalgam da.

    Men jeg slapp å betale, for de her tannlegetimene, så jeg fikk meg ikke til å klage så veldig høyt da.

    (Det var vel antagelig faren min, som endte opp med regninga, for de her tannlegetimene, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Det er nok ikke helt umulig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter en av disse tannlegetimene, (var det vel), så dukket min fetter Ove opp der, på tannlegekontoret, til onkel Runar.

    (Må det vel ha vært).

    Ove fortalte meg, at det ikke bare var et nytt senter, som de hadde fått seg, ute i Ås der.

    Neida, de hadde også fått seg sin egen pub, fortalte han.

    (Som faren hans var eier eller medeier i da).

    Ove, (som jeg tror at kanskje nettopp kan ha fylt atten år, på den her tida), han dro meg med på den her kjeller-puben da, (var det vel), hvor vi spilte noen slag biljard da, husker jeg.

    Og vi fikk vel spille gratis, tror jeg, siden onkel Runar visstnok eide den her puben da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Runar fortalte også noen historier, om en kar, som leide lokale, av han, i første etasje, i Åstunet der da.

    Jeg husker ikke helt hva det var, som onkel Runar fortalte.

    Men dette var en kar som drev en 7-eleven-kiosk da.

    Så Åstunet, det var ikke et så utrolig stort senter.

    Det var vel bare den 7-eleven-butikken og muligens et brus/øl-utsalg, eller noe, der, vel.

    Også tannlegekontoret til onkel Runar da, og et legekontor, (eller noe sånn da).

    Og muligens noen butikker/kontorer som jeg ikke har fått med meg.

    For jeg var bare på det senteret, når jeg absolutt måtte til tannlegen.

    Og det var bare i to perioder, iløpet av 90-tallet vel.

    En periode, (på tre-fire besøk kanskje), i 1990, (eller noe), og så et par besøk, når Titanic var på kino, (rundt 1997 kanskje), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at Runar begynte å prate om han som drev den 7-eleven-butikken.

    Det var at vi måtte ha noe å prate om, i bilen inn til Oslo, vel.

    For jeg fikk nemlig sitte på, med onkel Runar, tilbake inn til Oslo, en gang, etter en av de her tannlegetimene da, i 1990, (var det vel).

    For onkel Runar skulle på møte, i Tannlegeforeningen, i Oslo.

    For de skulle se på tennene til noen av ofrene, i Scandinavian Star-ulykken, (husker jeg, at onkel Runar fortalte).

    (For ofrene måtte ofte identifiseres utifra tennene da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når jeg tenker på Scandinavian Star-ulykken.

    Så forbinder jeg den ulykken noen ganger med onkel Runar.

    For han var på foredrag om Scandinavian Star-ulykken, i Tannlegeforeningen.

    Og den gangen, (sommeren 1990 vel), som jeg besøkte onkel Runar og dem.

    Så stod det jo en Scandinavian Star/Alle Barna-vits, skrevet med kulepenn, på Sonsveien togstasjon, den dagen, som jeg dro hjem igjen, til Ågot, (må jeg vel si, for jeg leide ikke på Abildsø lenger enn til juni 1990, for å spare penger, som jeg kunne bruke i sommerferien da, og bodde heller hos folk som onkel Runar, bestemor Ågot og bestemor Ingeborg da.

    Så sånn var det).

    Vi stoppa også for å kjøpe pølse i brød, husker jeg, den gangen jeg satt på, med onkel Runar, inn til Oslo da.

    Men jeg var egentlig ikke så fan, av pølse i brød, på den her tida.

    (Selv om jeg hadde spist min del av pølser i brød, iløpet av de årene, som jeg pleide å hjelpe faren min, å levere køyesenger, i Oslo og Tønsberg osv., mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da).

    Etter at jeg var i Brighton, sommeren 1985, på språkreise, og ble dratt med av Fredrik Axelsson, fra Gøteborg, (som bodde hos den samme vertsfamilien, som meg), og noen andre svensker, til McDonalds, ikke langt fra Churchill Sq. der, i Brighton, så har jeg vel alltid syntes at for eksempel Big Mac var bedre enn pølse i brød, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var kanskje litt høyt oppe, siden jeg gikk på NHI osv., på den her tida.

    Jeg husker ihvertfall, at jeg på et av mine tannlegebesøk, hos onkel Runar, en gang som tannlege-assistent-dama, (som kanskje var kona hans Inger, eller noen andre. Det varierte vel litt, tror jeg), vel hadde gått hjem.

    At jeg spurte, onkel Runar, om han tulla med kemneren, og dreiv med dobbel bokføring der.

    (Noe som jeg sikkert hadde lest om, at noen hadde drevet med, i en av løssalgsavisene da.

    Som jeg pleide å lese minst en av, hver dag, da jeg bodde på Abildsø.

    For det var ganske lite som skjedde det året, (på hverdagene ihvertfall), så hvis jeg ikke hadde hatt noen nye aviser å lese i, hver dag, så hadde jeg nok kjeda meg fælt der da.

    Og også på Bergeråsen, så pleide jeg å lese mye aviser, allerede fra da jeg gikk på barne/ungdomsskolen vel).

    Og da svarte onkel Runar, at han hadde dobbelt bokføring.

    Og at han skreiv inn noe sånt som 30 prosent mindre da, i bøkene sine, enn det det var, som tannlegetimene egentlig kosta da.

    (Noe sånt).

    Så jeg vet ikke om onkel Runar tulla, men det var ihvertfall noe sånt han svarte meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta til Furuset der, så var det en bank, på Furuset-senteret der, som var en filial av Sparebanken NOR, (eller noe).

    Og hvis jeg var litt seint ute der, så kunne det hende, at jeg ble nekta å gå inn der, av en ung, brysk bankansatt, husker jeg.

    Så jeg pleide etterhvert heller å bruke Sparebanken NOR sin filial, på Skårer, husker jeg.

    (Etter at jeg fikk meg jobb ute i Lørenskog der da, på OBS Triaden).

    Problemene med han bankansatte, det toppet seg vel.

    Den gangen, som jeg kom hjem fra praktikant-jobben, hos Norsk Hagetidend.

    Dette var vel like før en lønningsdag, eller noe, men så hadde jeg kanskje litt lite penger, de siste dagene, før jeg fikk ny lønning da.

    Og det som hendte, det var at jeg kom hjem, der jeg leide, av Arne og Mette, (etter jobb da).

    Og så var Axel, (som da ennå ikke var fylt tolv år vel), aleine hjemme.

    Og han viste meg et brev, som vi hadde fått, fra tante Ellen, i Sveits.

    Jeg tror ikke at jeg noengang fikk brev, fra tante Ellen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Så dette var en sjeldenhet da.

    Og jeg hadde nok ikke fortalt tante Ellen, at jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.

    (For jeg prata nesten aldri med tante Ellen.

    Naturlig nok, siden tante Ellen vel hadde bodd nede i Sveits, fra før jeg ble født, i 1970, vel).

    Men det var vel kanskje bestemor Ingeborg, som hadde fortalt om den her flyttingen mi, til tante Ellen da.

    Hvem vet.

    Ihvertfall så gikk Axel og jeg, ganske kjapt, opp til den banken der, på Furuset-senteret da, husker jeg.

    For tante Ellen hadde sendt med enten 50 eller 100 sveitser-franc, med brevet sitt da, husker jeg.

    Og det ble litt penger i norske kroner, for kursen var 3-4-5 kroner, pr. sveitser-franc, (eller noe), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Men da Axel og jeg, kom opp, til den banken.

    (Hvis jeg ikke gikk dit alene da).

    Så ble vi nekta å komme inn i banken da.

    Enda klokka mi ikke var 16 ennå vel.

    (Eller når det var, som den banken stengte igjen).

    Så det var litt ergerlig da, husker jeg.

    Og Axel ble vel også rimelig irritert, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), på grunn av han kjipe, unge bankansatte da, som ikke ville slippe oss inn i banken.

    (Og jeg var nok ikke vant med så sure bankansatte, fra Drammen, Svelvik eller Larvik, tror jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de/det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

    Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

    (For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

    Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

    Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

    Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

    Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

    (Brunetter vel, mener jeg å huske).

    De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

    Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

    Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

    Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

    De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

    Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

    Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

    Men jeg var for laid-back.

    For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

    I fylla da.

    (Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

    Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

    Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

    Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

    Fremdeles med halvliteren i hånda da.

    Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

    Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

    Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

    Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

    De var alle tre pent kledd, i dress osv.

    Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

    Siden den nesten ble bråk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

    Og det var et homsested.

    Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

    Og jeg havna også der, en annen gang.

    Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

    Noe jeg ikke kunne fra før.

    (Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

    Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

    Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

    Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

    Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

    Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

    Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

    Da bare holdt jeg kjeft.

    (For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

    Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

    Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen.

    Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

    Han dro meg med gjennom horestrøket.

    Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

    Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

    Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

    På Stortinget T-banestasjon der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

    Og en annen kar vel.

    Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

    Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

    Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

    Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

    Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

    Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

    Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

    Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

    Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

    At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

    Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

    Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

    For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

    Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

    Det var jo jappetid, osv.

    Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

    For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

    Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

    Som jeg syntes at var litt dum da.

    Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

    Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

    Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

    Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

    (Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

    Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

    Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

    Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

    Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

    På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

    Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

    Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

    Klagde Christell på til meg.

    (For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

    Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

    Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

    Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

    Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

    Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

    Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

    Hva vet jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

    (For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

    Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

    Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

    (Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

    (Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

    Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

    (Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

    Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

    Og jeg hadde liksom badetiss da.

    (Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

    Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

    For å komme seg inn på dametoalettet da.

    Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

    Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

    Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

    (Noe sånt).

    Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

    Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

    Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

    Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

    (Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det var det samme med meg, da jeg ikke visste hvor Pia var, i 1993. Jeg gikk på de afrikanske stedene i Storgata og leita. Jeg holdt på å bli sprø

    samme med meg pia

    http://www.dagbladet.no/2012/04/27/magasinet/thorvald_soltenberg/arbeiderpartiet/nini_stoltenberg/narkotikapolitikk/21342079/

  • Min Bok 2 – Kapittel 100: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VI

    Da jeg leide hos Arne Thomassen og Mette Holter og dem, (var det vel), så nevnte jeg vel det, for Øystein Andersen og Glenn Hesler, (siden vi tre nesten var som en gjeng, på den her tiden), at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo, og at jeg hadde lyst til å bo, i Oslo Sentrum da.

    (Jeg mener dette var mens jeg bodde på Furuset, at vi tre prata om det her).

    Øystein og Glenn, de prøvde å lokke meg, til å bo sammen med dem, et sted, i Skedsmo/Romerike.

    Men det hadde jeg ikke lyst til, husker jeg.

    Øystein og/eller Glenn sa noe sånt som at, ‘tenk så kult det ville ha blitt da. Da ville vi hatt mange TV-er, videoer og stereoanlegg, til sammen’.

    (Noe sånt).

    Men jeg likte ikke disse planene deres, av flere grunner.

    Jeg hadde liksom en ganske stor trang, til å ha mer sex med damer, husker jeg, på den her tiden.

    Så å bo sammen med Glenn og Øystein og kanskje for eksempel Bengt Rune, det var ikke så fristende.

    Fordi jeg forestilte meg at det ville ha blitt rimelig nerdete.

    Og at vi nok sjelden ville ha gått ut på byen.

    Og damer ville kanskje ha blitt avskrekket, av at jeg bodde i et nerde-kollektiv, (eller hva man skal kalle det).

    Noe sånt tenkte jeg nok.

    Dessuten, så var Skedsmo/Romerike et ganske ukjent område for meg.

    Det var greit at min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Romerike.

    (Nemlig fra Leirsund).

    Men det var aldri sånn, at han tok med for eksempel søsteren min og/eller meg, til Romerike, mens han levde.

    Nei, han bodde jo på Hurumlandet og i Nevlunghavn, de årene av livet sitt, som var, etter at jeg ble født.

    Så min morfar hadde vel kanskje på en måte brutt med Romerike.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Det er mulig.

    Jeg hadde jo bodd et par år i Oslo, og kjente meg mer hjemme, i Oslo, enn på Romerike.

    Og jeg har også vokst opp ved Oslo/Drammensfjorden/’Viken’.

    Så for meg, så fristet det ikke å bo i innlandet liksom heller.

    Så dette å bo i et liksom nerdekollektiv, sammen med Øystein og Glenn, (og muligens flere folk som var mer eller mindre nerder), ute i Romerike der.

    Nei, det fristet meg ikke i det hele tatt, for å være ærlig.

    Jeg ville heller være der det ‘skjedde’ liksom.

    Der man kunne gå ut og sjekke damer som kanskje kunne få med hjem og ha one night stand med, for eksempel.

    Pluss at det jo var mye konserter og utesteder og annet i Oslo, som gjorde den byen liksom mer ‘levende’, i mine øyne, enn Skedsmo/Romerike da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg spurte Glenn og Øystein, om ikke de heller ville bli med, på å leie et sted å bo, i Oslo Sentrum.

    Da hadde ikke de lyst til det da.

    Da rynka de liksom på nesa, uten å forklare noe om grunnen da.

    (Til at de ikke ville bo i Oslo Sentrum da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Glenn, Øystein og jeg, var ute å kjørte, i en av bilene, til Øystein, Glenn eller faren til Øystein, (for Øystein pleide noen ganger å få låne bilen til faren sin).

    (Øystein og Glenn kjørte alltid da, for jeg hadde ikke fått meg lappen ennå, på den her tida).

    Så var det sånn, at hvis jeg for eksempel drakk brus og rapte, i bilen.

    Så pleide jeg å si ‘unnskyld’.

    Sikkert fordi at jeg hadde lært det av mora mi, da jeg vokste opp, på 70-tallet.

    Eller fordi at jeg jobbet i en matbutikk, (OBS Triaden), hvor jeg prøvde å passe på manerene mine, siden den butikken hadde et veldig høyt fokus på kundeservice, og det hadde jeg forresten også lært å ha, fra da jeg gikk tre år på videregående, på handel og kontor.

    Men det som hendte, hvis jeg sa ‘unnskyld’, etter å ha for eksempel ha rapt, mens jeg satt i bilen, sammen med Øystein og Glenn da.

    Så ville Glenn ofte pirke på meg, og si det, at man ikke skulle si unnskyld.

    Av en eller annen grunn, som han ikke forklarte, så skulle man visst ikke være høflig og si unnskyld da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av somrene, som bestemor Ingeborg, bodde i Stavern.

    (Hvor hu bodde fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet).

    Så var Martin og jeg en tur nede i havna, i Stavern, husker jeg.

    Antagelig for å kjøpe en soft-is, eller noe.

    For Martin pleide noen ganger å forslå at vi skulle dra å kjøpe en soft-is da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Martin pleide også å prate om motorsykler, husker jeg.

    (Han hadde også greie på våpen, så han kunne også prate mye om våpen og smiing av kuler, osv.

    Og musikk, lærte jeg også seinere, (i 2005), at Martin hadde interesse for).

    Martin observerte en spesiell motorsykkel, (husker jeg), nede i sentrum av Stavern.

    En av disse somrene, da bestemor Ingeborg bodde i Stavern.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker dette litt vagt, men jeg mener at det var sånn).

    Og den motorsykkelen, som Martin fant parkert, nede ved havna, (var det vel), i Stavern.

    Den hadde wankel-motor da, kunne Martin fortelle.

    Og wankel-motor, det var visst en tysk oppfinnelse da, hvor bensinen ble forbrent, på en spesiell måte da, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fra OBS Triaden, fra Lindeberg-området.

    Hu som liksom hadde sånn ‘kommunefarget’ hår.

    Hu traff jeg en gang, på T-banen, etter at jeg hadde vært nede å besøkt Pia, i Arups gate, husker jeg.

    (Hvor Pia bodde fra sommeren 1991 vel, og noen måneder fremover).

    Hu med kommunefarget hår, fra OBS Triaden, hu traff jeg forresten også, på Arbeidsformidlingen, på Schaus Plass/Nedre Grunerløkka, en gang, like etter førstegangstjenesten.

    (Og førstegangstjenesten, den var jeg ferdig med, i slutten av juni 1993.

    Så det her må nok ha vært mens det fortsatt var litt igjen av sommeren 1993, vil jeg nok tippe på).

    Mens jeg dreiv og kopierte noen vitnemål der, eller noe, vel.

    Men etter dette, så så jeg aldri hu noe mer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kontoret, på OBS Triaden, så slutta jo Klara, (som ansatte meg, høsten 1990), etterhvert.

    Men ei kollega av henne, tok seg tid, til å forklare meg, sommeren 1992.

    Om at hu hadde sett gjennom rullen, fra den vakta, hvor jeg jobba i sommer-spesialvare-avdelingen, (etter spørsmål av lederen for spesialvareavdelinga, Lars Erik Koritov).

    Og hu sa at den rullen var bare tull.

    For de hadde slått inn varer til mange hundre kroner, dagen før, (eller noe).

    For å teste kassa da.

    Så den diffen, den var det bare å glemme da, sånn som jeg skjønte det.

    Og jeg gjorde jo bare mitt beste der, da jeg jobba aleine, i sommer-spesialvare-avdelinga.

    Likevel fikk jeg kjeft, (husker jeg), fra en leder, som jeg ikke visste hvem var.

    (Muligens Koritov sin kollega, fra OBS Lillestrøm).

    Fordi at noen sedler hadde havnet bak kassaskuffen, fordi det ikke var seddelboks der, så for mange sedler ble liggende i kassa der da.

    På grunn av at dem ikke hadde seddelboks.

    Og jeg fikk ikke jobbe der noe mer, etter den første vakta.

    Så det er mulig at jeg fikk skylda for problemene der da.

    (Enda jeg egentlig bare jobba som kasserer, og ikke var leder, på OBS Triaden).

    Seinere, så husker jeg det, at Koritov ikke satt inn seddelboks, i den avdelingen.

    (Den vanlige spesialvareavdelingen, den fikk jo varene slått inn, i de vanlige kassene, på OBS Triaden.

    Så spesialvaren, de var ikke så vant til å ha med kassaapparater og seddelbokser, osv., å gjøre.

    Men sommer-spesialvare-avdelingen, den lå i et eget lokale, på Triaden-senteret, som ikke var forbundet med lokalet som OBS Triaden lå i da).

    Men det som skjedde, det var at Koritov henta pengene, som lå i kassa, i sommer-spesialvare-avdelingen.

    Et par-tre-fire ganger om dagen vel.

    Også gikk han i en av kassene, på OBS Triaden der da.

    (Ganske ofte min kasse vel).

    Også måtte vi slå inn de pengene på vår kasse da.

    Så slapp han å ha seddelboks der da, i den adskilte sommer-spesialvare-avdelingen.

    Selv om dette kanskje så litt rart ut for kundene.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 99: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo V

    Det andre året, som jeg bodde i Oslo, (det året jeg leide av Arne og Mette og dem, på Furuset), så ville bestemor Ingeborg, (hun sendte meg vel et brev, eller kanskje Pia ringte meg, og sa at jeg måtte ringe Ingeborg. Noe sånt), at jeg skulle besøke onkel Martin, på sykehuset.

    Martin lå på Sophies Minde, (tror jeg at det var), ved Carl Berner, (mener jeg å huske).

    Etter at han hadde vært i, (enda en), motorsykkel-ulykke.

    Bestemor Ingeborg, (som jeg ikke prata med så utrolig ofte, egentlig), ville at jeg skulle besøke Martin da.

    (Av en eller annen grunn.

    For onkel Martin, han prata jeg jo med enda sjeldnere, enn jeg pratet med bestemor Ingeborg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Martin hadde jo hatt en alvorlig motorsykkelulykke, på 70-tallet, da han kjørte av veien, ved kafeen, på Berger, og utfor et kjent stup, som er ti meter høyt kanskje, og som førte ned til elven Fossekleiva, som vel ikke er på sitt dypeste akkurat der, men som på dette stedet vel heller er mer dominert av spisse kampesteiner, mm.

    (Ihvertfall sånn som jeg har forstått, så var det der onkel Martin kjørte ut da.

    Det samme stedet som min fetter Ove, tøffet seg, en gang på begynnelsen av 80-tallet, da han skulle balansere på utsida av gjerdet, som gikk langs riksveien der, en gang han og noen av søsknene hans, og meg, skulle gå til Berger-kafeen, og kjøpe godteri, en søndag, i sommerhalvåret en gang vel, når Ove og dem var på besøk, fra Follo, hos bestemor Ågot, på Sand).

    Og Martin hadde da en kamerat, (fra Hurum vel), bakpå sykkelen.

    Og han kameraten døde da, i denne ulykken.

    Og de måtte bygge om veien der, etter dette, sa bestefar Øivind til meg, like etter at jeg flyttet tilbake igjen til Berger, som niåring, i 1979.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin måtte også på et opptreningssykehus, som heter Sunnaas vel, etter å først ha vært på Sophies Minde da, høsten 1990.

    Dette at jeg besøkte Martin, på sykehuset, det var vel på den tiden, som jeg jobbet på praksisplass, hos Hageselskapet, mener jeg, (hvor jeg jobbet fra august til oktober 1990, var det vel).

    Da jeg kom inn på rommet, der Martin lå, så var Martin truende mot meg, husker jeg.

    Han sverget noe greier vel, (eller noe sånt), når han så det, at jeg kom inn døra der da.

    Han var skikkelig aggressiv og truende da, (for å si det sånn).

    Noe som var overraskende for meg, for det var jo bestemor Ingeborg som hadde bedt meg om å dra dit, for å besøke Martin.

    Hvis ikke jeg hadde snakket med henne, så hadde jeg nok ikke fått vite engang, at onkel Martin hadde hvert i en ulykke.

    For jeg snakket så og si aldri med Martin da.

    (Unntatt på et par besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Hvor bestemor Ingeborg en gang fikk Martin til å la Pia og meg sitte på bakpå motorsykkelen hans.

    (En av gangen da).

    Mens han kjørte i 160 kilometer i timen, (eller noe sånt), på noen ganske små bilveier da, ute på Brunlanes der, osv.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, så fortalte Martin meg, at han hadde trodd at jeg var en kar, som gikk i klassen hans, på Landbrukshøyskolen i Ås, hvor Martin vel enten studerte eller jobbet, på den her tiden da.

    Martin hadde ikke kjent meg igjen da, sa han.

    Men trodde jeg var en som studerte sammen med han, (eller noe), ute i Ås der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin hadde ei dame på besøk hos seg, på sykehuset, som jeg ikke hadde sett før.

    Det var Kari Sundheim, som seinere ble mor til Martin sitt eneste barn, (ihvertfall foreløbig), nemlig Liv Kristin Sundheim, som var cirka 14 år, i 2005 vel, (da jeg bodde hos Martin og dem, i noen måneder, ute i Kvelde), så hu ble vel født, kanskje et år eller noe, etter at Martin var på Sophies Minde da.

    (Noe sånt kanskje).

    Kari Sundheim, hu var ei lav dame, på 1.50 kanskje, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og hu fortalte at hu studerte kinesisk, på universitetet da.

    Jeg hadde nok vanskelig for å ta henne og Martin så utrolig seriøst, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Martin på grunn av hans mange MC-ulykker og rare oppførsel, når jeg kom inn døra der da.

    (Og Pia sa også en gang, (muligens seinere), at hu hadde observert Martin, på Schaus Hallen, (et drikkested, på Nedre Grunerløkka), hvor han hadde vært slem/uhøflig, (eller noe sånt), mot en eller flere damer da).

    Og Kari Sundheim, fordi at Kina, det var jo mest kjent som et kommunistland, (må man vel si), på den her tiden, (nemlig høsten 1990 da).

    Den kalde krigen var nettopp slutt, og Øst-Europa hadde vel blitt fritt.

    Men Kina var jo ennå kommunistisk da.

    (Som det vel er ennå).

    Og de kommunistiske landene, de hadde jo hatt et veldig dårlig rykte, (for å si det sånn), i Vesten, på 80-tallet da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu Kari Sunnheim, hu kunne nesten like gjerne ha sagt til meg det, at hu hadde vært på månen.

    Så rart var det å studere kinesisk, på den her tida, husker jeg, at jeg syntes.

    Men men.

    Nå for tiden, så er jo Kina en økonomisk stormakt, så det var vel kanskje heller jeg som var dum da, (i 1990).

    Men nå hadde jeg jo studert et år på NHI allerede da, som jeg jo nå har lest på nettet om nå, at Universitetsrådet, så på som en trussel, mot UIO sine informatikkstudier, på den her tiden.

    Så jeg hadde vel kanskje lov til å være litt overlegen likevel kanskje.

    Siden NHI jo var eiet av det store franske konsernet Vivendi, og siden studiet var bygget opp, etter modell av amerikanske universiteter.

    (Har jeg nå, i det siste, har lest om, på nettet, i to artikler, fra Computer World, fra 1995, var det vel).

    Og siden NHI jo også eide NII, (som fungerte som en slags egen teknisk linje, hos NHI, og som var mer eller mindre sammensveiset, med NHI vel), og som ble startet opp av Norsk Data, i sin tid.

    Så det at jeg har gått på NHI, (på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet), det er kanskje, (hvis jeg skal skryte/ta i litt), nesten som at jeg har jobbet hos Norsk Data/Vivendi og/eller har studert på Norges svar på Harvard.

    Noe sånt kanskje.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg søkte på Liv Kristin Sundheim nå, på nettet, og fant, i en bloggpost, som jeg har skrevet om på bloggen min tidligere, (om noe slektsforskning, om Sundheim-slekten vel), at hu er født i 1991.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at en sommer, så gikk Pia, Martin, Kari Sundheim og meg, gjennom noen gater, i Stavern, (på vei tilbake opp til huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenveys Gate).

    (Jeg lurer på om dette nok må ha vært sommeren 1991, så jeg lurer på om Kari Sundheim muligens kan ha vært mer eller mindre gravid/høygravid.

    Hm).

    Etter å ha vært nede ved havna i Stavern vel, for å kjøpe soft-is kanskje, som Martin, (som også min mor Karen var), er rimelig glad i vel, (mener jeg å huske).

    Og mens vi gikk opp en liten gate, som var som en slags snarvei.

    Så begynte onkel Martin, (mener jeg å huske, at det var), å prate, til oss andre, om at et spesielt trehus, hadde en så veldig stygg arkitektur da.

    Og når vi kom et par meter lenger opp, i den bakken, så kunne vi se det, at i hagen, utafor det nevnte trehuset, så satt det et middagsselskap, rundt et verandabord, og spiste middag, (eller noe sånt), da.

    (Pent kledde var de vel og vel, hvis jeg husker det riktig).

    Og alle var helt stille da, og i sjokk nærmest vel, etter å ha hørt at Martin og dem, (må man vel si at det var), hadde prata dritt om huset deres da.

    Så dette var et pinlig øyeblikk, (for å si det mildt), må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren, som Pia, Martin, Kari Sundheim, og jeg, var på besøk samtidig hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    (Og som jeg lurer på om var sommeren 1991 da.

    Eller om det muligens kan ha vært sommeren 1990.

    Men da må det nok ha vært høsten 1989, at jeg besøkte onkel Martin, på Sophies Minde Sykehus.

    Hm).

    Uansett hvilken sommer det her var igjen.

    Så husker jeg det, at jeg sa til onkel Martin.

    At han bare fant seg lave damer.

    (Mest på fleip da.

    Eller kanskje også for å tulle litt, siden Martin hadde oppført seg så rart, da jeg besøkte han, på det sykehuset, noen måneder før det her da).

    Vel også fordi at hu første dama, som jeg veit om, som Martin har hadde.

    Nemlig hans ekskone, Ann, (Bakke til etternavn vel, fra Sætre, i Hurum), vel heller ikke var så veldig høy.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men dette tok Martin seg nær av, virket det som for meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Han lo det ikke bare bort, sånn som det kanskje virket for meg, at han gjorde, med det meste.

    Men han tok seg nok nær av det da, tror jeg.

    (Eller at han kanskje ble såret da).

    Noe som overrasket meg.

    (Jeg hadde ikke ventet at han skulle ta noe sånn ganske uskyldig/fleipete ‘erting’ så tungt).

    Men så kjente jeg heller ikke Martin så bra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at en av de ganske få gangene, som jeg møtte onkel Martin, på den her tiden.

    Så fortalte han om det, at i forbindelse med at han var ute og festet, i Ås, (hvor han studerte og/eller jobbet, (noe som fortsatt er litt uklart for meg, hva han egentlig dreiv med hele tida, på den Landbrukshøyskolen)).

    Så hadde han blitt uvenn, med en lokal helt, (eller hva Martin kalte han igjen).

    Også hadde dem blitt enige om å gå ut av lokalet, for ‘å bli med utafor’ da, (for å gjøre opp utendørs da).

    Også hadde Martin sagt det, (sa han), at hvis politiet/lensmannen kommer, så sier vi bare det, at vi bare har et vennskapelig basketak.

    (Eller om det var ‘vennskapelig brytekamp’, som Martin sa

    Noe sånt).

    Og da hadde visst han uvennen, (og hans kompiser, var det vel), plutselig blitt kameratslig da, eller noe.

    Også hadde dem visst ikke villet slåss likevel da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin fortalte også en gang, at han en gang hadde fått jobben, med å finne en lekkasje, i et rør, som gikk i Drammensfjorden.

    Han sendte en peile-brikke, som de brukte, på Landbrukshøyskolen, for å merke dyr med egentlig.

    Gjennom dette røret da, (som jeg aldri hadde hørt om før).

    Og ved Svelvik, så hadde den brikken gått ut gjennom det hullet i røret da.

    Og oppdragsgiveren hadde blitt veldig fornøyd da, siden lekkasjestedet hadde blitt funnet og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin klagde forresten også til bestemor Ingeborg, husker jeg.

    Den sommeren, på siste del av 80-tallet, (dette var vel kanskje i 1986 eller 1987, eller noe sånt), når Pia og jeg, hadde sitti på med Martin, på motorsykkelen hans da.

    Etter ønske fra bestemor Ingeborg da, siden hu kunne se på Pia og meg, at vi kjedet oss og/eller var rastløse da.

    (Noe sånt).

    Og da husker jeg det, at Martin ville det, at jeg skulle holde han rundt livet, mens jeg satt bak på motorsykkelen hans da.

    Mens Martin kjørte i opp mot 160 kilometer i timen og sånn, på noen ganske smale Vestfold-veier da.

    Men jeg syntes at det ble litt dumt, husker jeg, å holde rundt noen, på den måten.

    Så jeg holdt meg heller fast, ved å holde meg fast i noe greier, (som jeg ikke husker hva heter nå), bak setet.

    (Bagasjelokk, heter det kanskje).

    Og det likte visst ikke onkel Martin da, av en eller annen grunn.

    Han klagde ihvertfall til bestemor Ingeborg, (husker jeg, at jeg overhørte, når vi kom tilbake til huset, til bestemor Ingeborg), på at jeg ikke hadde villet holde rundt han, mens han kjørte fort på motorsykkelen sin da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Martin sa det, forresten.

    Under den her nevnte motorsykkelturen da.

    At hvis det hadde kommet en bil, ut fra en av gårdsveiene, langs den asfaltveien, som vi kjørte i opp mot 160 kilometer i timen på der da.

    Så ville vi ‘ikke hatt sjangs’, sa han, til å unnvike den bilen da.

    Så dette var som en gambling med liv og helse da, skjønte jeg allerede da, mens jeg satt bak på den motorsykkelen, til onkel Martin da.

    (Hvis ikke dette var noe han sa, når vi nettopp var ferdige, med den her kjøreturen da).

    Så hva Martin og Ingeborg tenkte med/på, når det gjaldt det, at Pia og jeg skulle sitte på, bakpå motorsykkelen til onkel Martin, mens han kjørte veldig fort, på noen smale veier, ute på Brulanes, på en risikofylt måte, det veit jeg ikke.

    Men man må vel si det sånn, at Martin, (og Ingeborg var vel også med på det), lekte med livet, til meg, (og vel også til Pia da. For jeg regner med at Martin kjørte like fort med Pia også vel, hvis jeg skulle gjette, ihvertfall. Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Martin fortalte også en historie, på rundt den her tiden.

    Om at en gang, så skulle han på noe slags klassefest-reunion, eller noe.

    Også kjørte han langt på motorsykkel da.

    Også hadde det begynt å regne.

    Også hadde motorsykkelen velta da.

    Siden det ble glatt på veien.

    Og da hadde Martin bare banka/ringt på en dør, fortalte han.

    Og der hadde det bodd ei enslig dame.

    Og så hadde han spurt, om han fikk ligge over, hos hu dama.

    Også hadde han fått låne dusjen og fått ligge over og alt mulig da.

    Hos hu dama, som han ikke hadde sett før engang da.

    Så det husker jeg, at virka litt rart, husker jeg.

    At man bare skulle ringe på hos folk, (som man ikke visste hvem var engang), på den måten.

    (For å be om husly da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.