Stikkord: 90-tallet

  • Jeg sendte en e-post til Høyre, om jeg kunne få bli medlem der, samt om de var interessert i, å prøve å rydde opp litt i problemene i landet







    Google Mail – Innmelding i Høyre







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Innmelding i Høyre




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Dec 17, 2009 at 8:49 PM





    To:

    politikk@hoyre.no



    Hei,

    jeg synes at folks rettigheter blir så dårlig ivaretatt av den nåværende regjeringen.
    (Jeg har overhørt i Oslo, i 2003 og 2004, at jeg er forfulgt av noe 'mafian', men får ikke rettighetene mine fra myndighetene, (de vil ikke forklare meg hvem den her 'mafian' er engang), så jeg får ingen av mine universelle og konstitusjonelle rettigheter).

    Så jeg vil gjerne melde meg inn i Høyre, for å markere avstand, til den rød-grønne regjeringen, som mangler respekt for enkeltindividet, vil jeg si, men bare kjører over en, ved bruk av bruker maktmisbruk og overformynderi.

    Og jeg har vært på møte hos Unge Høyre i Oslo, i Høyres Hus, i 1991 vel, og lært om hva konservatisme betyr og at man ikke skal gi til alle med to bein, for da blir det ikke noe igjen til de som har et bein.

    Men men.
    Så sånn jeg forstår det, i teorien ihvertfall, så er Høyre et parti som vel er mot janteloven, og som er for at folk skal få sine rettigheter, fra myndighetene, når de trenger de og ønsker de.

    Altså at Høyre mener at politiet, og andre myndigheter, skal tjene borgerne, og ikke omvendt?
    At myndighetene vel ikke eier landet eller borgerne i landet, men at landet består av borgerne som bor i landet.

    Og ikke av denne berømte 'staten'.
    Det er ihvertfall mitt inntrykk, hvis jeg ikke tar helt feil, så jeg ville gjerne melde meg inn i Høyre, selv om jeg er arbeidsledig i England, og har dårlig råd, og blir tulla med av norske og engelske myndigheter.

    Noe jeg håper er greit, siden jeg har vært på møter med Unge Høyre tidligere, og ga råd til å utforme valgkamp-argumentasjonen, til Unge Høyre, foran valget, i 1991, etter et Unge Høyre-møte, i Høyres Hus, sammen med en kamerat fra Gjerdes handelsskole i Drammen, Magne Winnem fra Røyken, (som jeg ikke har noe mer kontakt med nå, men på den tiden, så hang vi en del sammen, selv om jeg har funnet ut seinere, når jeg tenker tilbake, at han hadde noen litt vel tvilsomme kamerater osv., som var som kriminelle må jeg vel si, uten at jeg skal gå helt i detaj om det, men det er nå min mening da, hvis jeg skal få lov å si den).

    Så håper jeg at dette er i orden, og at jeg kan få utsettelse på kontigenten, sånn som jeg har fått av NITO, siden jeg er arbeidsledig.
    Jeg er også i Heimevernet forresten, men likevel så tuller norske og britiske myndigheter med meg, samt firma som Rimi og Bertelsmann/Microsoft.

    Så jeg håper at dere kanskje kan kikke på min situasjon også, jeg skriver en blogg, www.johncons-mirror.blogspot.com, hvor jeg peker på all uretten som jeg har blitt utsatt for, (av for meg ikke helt kjent grunn); fra diverse myndigheter og firma, muligens fordi slekta til min fars nye samboer, Haldis Humblen, er i Malteserordenen, eller noe annet med frimureri osv.

    Så jeg håper jeg kan bli medlem av Høyre, og at dere kan bli med på å prøve å rydde opp litt i det som har foregått, rundt meg, for da tror jeg at Norge også ville ha tjent på dette, for da hadde man sikkert fått ryddet opp i visse ulumskheter, som korrupsjon osv. i samfunnet.

    Vi får se.
    Mvh.
    Erik Ribsskog





  • Jeg sendte en Facebook-melding, til hu Monica Lyngstad, som er venninne med søstra mi og Siv fra Røyken, som var i Sunderland




    Hei,

    Erik Ribsskog 7. desember kl. 19:08

    'dyk sit å glor', som du pleier å si.

    Jeg har ikke noe mer med søstra mi Pia å gjøre, dessverre, eller kanskje heldigvis.

    Men men.

    Men hu hadde med seg hu venninna deres Siv, til Sunderland, da jeg studerte der, i 2004/05.

    Og jeg husker at søstra mi sa, sommeren 2005, at Siv hadde fått diagnosen schizofreni.

    Nå mistenker jeg at søstra mi er i noe Johanitterorden, eller noe.

    Hvem vet.

    Men hva heter hu Siv, som du og Pia bodde sammen med i Christies gate igjen da?

    Til etternavn mener jeg.

    Du jobba på Tøyen med noe greier, mener jeg Pia sa(?

    Hei og hopp.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Vi var jo ute sammen jeg og du og Pia, på nedre Grunerløkka, i 1993, mens jeg fortsatt var i militæret vel.

    Og da, så ble du tatt for å selge hasj på, tja. hva heter det da, ikke Møllers men, hm., et sted på Nedre Grunerløkka.

    Samme det.

    Men da endte det med at du kasta en brennende fakkel, på søstra mi.

    Så det var vel om vinteren det her da, vinteren 92/93.

    Men hvorfor kasta du fakkelen på søstra mi, var det hu som tvang deg til å selge hasj?

    Bare lurte.







  • Jeg sendte en e-post til Folkeregisteret, siden jeg står oppført med feil adresser, på 70, 80 og 90-tallet, og siden jeg egentlig er flyktning nå







    Google Mail – Feil adresser registrert hos Folkeregisteret, fra 70, 80 og 90-tallet







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Feil adresser registrert hos Folkeregisteret, fra 70, 80 og 90-tallet




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Mon, Dec 7, 2009 at 1:59 PM





    To:

    skattsor@skatteetaten.no



    Hei,

    i forrige måned, så fikk jeg utskrifter av mine tidligere adresser, fra jeg ble født, til dags dato, eller deromkring.
    Jeg ringte Folkeregisteret nå, for det var mye feil, på skjemaet.

    Jeg forklarte nå, at jeg bor i Storbritannia, men da mente hun medarbeideren deres meg på, at jeg står oppført med Vestfold-adresse.
    (På Løvås i Kvelde).
    Og det er fordi at jeg ble jaget fra den gården, Løvås i Kvelde, på 25. juli 2005.

    Og da måtte jeg flykte til England.
    Og jeg har fått skjema fra dere, for adresseforrandring til utlandet.
    Men jeg syntes ikke at jeg kunne bruke det, for der står det at man skal skrive hvor lenge man blir i utlandet.

    Og jeg er jo en flyktning fra Norge.
    Så jeg vet ikke hvor lenge det blir, før jeg returnerer til Norge.
    Det avhenger av når politiet etterforsker det drapsforsøket mot meg, på Løvås Gård, sommeren 2005, og forteller meg hvem den her 'mafian' er, som jeg overhørte flere ganger i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av.

    Men politiet er musestille, og vil ikke svare meg om dette.
    Så jeg vet ikke hvor lenge jeg blir i utlandet.
    Så da syntes jeg ikke det var riktig av meg, å sende tilbake til dere, det skjemaet for adresseforrandring til utlandet.

    Men, jeg lurte litt på her, når mora mi bytta etternavn på meg til Ribsskog, for det var en litt rar kode, på det skjemaet jeg fikk først, (en skjermutskrift, fra dere).
    Så fikk jeg hovedarkiv-skjemaet fra dere i posten for noen uker siden.

    Og der var det mye feil.
    Mitt personnummer er 250770 30568, forresten.
    Jeg sender med kopi av det skjemaet, og jeg lister feilene nå.
    1. Det står at jeg bodde i Kongegata i Larvik, fra 1.6.75 til 16.3.76, men det er feil, da bodde vi i en hytte i Brunlanes, hvor vi ikke hadde do engang, den første tiden, før vi fikk en sånn kjemikaliedo, eller hva det skal kalles.

    Men men.
    2. Det står også forresten at jeg bodde i Rømminga, (hvor nå det er), fra 7.9.73 til 7.3.74. Men der er feil, da bodde vi i Vestmarka, ved Larvik, og det var der mora mi møtte stefaren vår Arne Thomassen, på utestedet Hansemann, mener jeg det var, i Larvik.

    3. Det står at vi flytta til Jegersborggate på 17.5.78, men det var feil, for den dagen gikk jeg i 17. mai-tog, fra Østre Halsen, til Bøkeskogen i Larvik, og da bytta mora mi flagget mitt, da vi gikk forbi Jegersborggate, så der hadde vi nok bodd noen dager allerede, så jeg tror 15. mai er mer riktig.

    4. Det står at jeg bodde i Tordenskioldsgate, i Drammen, fra 7.9.88 til 1.9.89. Men det er feil, jeg flytta aldri til Tordenskioldsgate, men bodde i Leirfaret, på Bergeråsen, fra 15.5.81 til 30.6.89.

    Så bodde jeg hos farmora mi, Ågot Mogan Olsen, på Sand, 3075 Berger, til 20.8.89.
    Så bodde jeg i leiligheten til min far Arne Mogan Olsen og hans samboer Haldis Humblen, i Uelands gate, i Oslo, fra 20.8.89 til 1.9.89, (altså i bare en drøy uke).

    Så flytta jeg til Enebakkveien, på 1.9.89, som det står på skjemaet.
    Så jeg bodde altså aldri i Tordenskioldsgate, hvor min far og Haldis Humblen hadde vannsengbutikk, og bodde i etasjen over.

    Jeg sov der en natt, siden jeg gikk på skole i Drammen det året, men det var i en vannseng som stod i butikklokalet, i første etasje.
    Så jeg kan ikke si at jeg har bodd i Tordenskioldsgate, akkurat.

    Så jeg vet ikke hvorfor faren min forrandra adressen min dit.
    Men rett skal være rett, som ordtaket sier, så derfor sender jeg dette.
    5. Det andre året jeg bodde i Oslo, så leide jeg et rom av min da tidligere stefar, Arne Thormod Thomassen, og hans samboer, Mette Holter, i Høybråtenveien 25 D, for 1000 kroner måneden, (jeg fikk det billig siden jeg også skulle passe på broren min Axel, som da var 12 år vel, og som gikk på spesialskole. Axel var noe lignende av hyperaktiv, og hadde kanskje noe lignende av MBD, så sofaen ble ødelagt og en ramme til et dyrt maleri knuste, så jeg turte ikke å passe på Axel lengre, i tilfelle foreldra hans skulle kreve meg for det som ble ødelagt, for Axel var så krevende å passe på, for han var så energisk og vilter, så man måtte nesten bruke makt, for å få han til å oppføre seg 'normalt' og ikke ødelegge ting og kaste ting i hue på en, så det funka dårlig.

    Så jeg begynte heller å henge på biljardhallen, ved Obs Triaden, der jeg jobba, på kveldene, med en tremenning jeg kjente fra oppveksten på Bergeråsen, men som var fra Lørenskog.

    Så sånn var det.
    Så fra 20.8.90 til ca. 20.8.91, så bodde jeg i Høybråtenveien 25 D, på Furuset, i Oslo.
    Jeg flytta fra Enebakkveien, egentlig 30.6.90.
    Og jeg var på ferie, men tingene mine lå på Furuset, fra 30.6., hos stefaren min, for jeg fikk faren min til å kjøre dem dit.

    Så man kan kanskje skrive at jeg bodde i Høybråtenveien 25 D, fra 30.6.90 til ca. 20.8.91.
    Også er jeg altså flyktning, egentlig siden jeg dro for å studere ved University of Sunderland, ca. 15.9.04.

    For jeg dro dit siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian' i Oslo, i 2003 og 2004.
    Men jeg får ikke noe hjelp av politiet, med å skjønne hva dette egentlig vil si.

    Så jeg holder meg i utlandet, til jeg vet hva som foregår.
    Så jeg er altså flyktning da, kan dere sikkert skrive opp, som et notat, eller noe sånt, hvis dere kan det.
    Håper dette går i orden, og på forhånd takk for hjelpen!

    Jeg sender med et kopi av det hovedskjemaet, som dere sendte meg.
    Mvh.

    Erik Ribsskog





    4116706823_42a31a0ef1_b.jpg
    365K



    PS.

    Her er vedlegget:

    4116706823_42a31a0ef1_b

  • Hvorfor jeg flytta til Oslo

    Man kan jo se i den nest forrige bloggposten, at faren min og hans nye familie, behandla meg, som en gammel tante omtrent, som måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    Så det var derfor jeg ville flytte til Oslo.

    For familien til faren min, behandla meg så nedverdigende.

    Og de hadde hus, både på Bergeråsen, og i Drammen.

    Så jeg ville ikke bo på noen av de stedene.

    For da måtte jeg nok ha oppført meg som en gammel tante, resten av livet, (hvis det skulle ha funka, at jeg skulle ha bodd på samme sted som de).

    Og jeg ble også mye mobbet i klassen, av folk fra Berger da.

    Så jeg ville bo i Oslo, (siden det var den nærmeste store byen da).

    På Berger, så sa vi jo ‘inn til Oslo’, og ikke ‘ned til Oslo’ eller ‘opp til Oslo’.

    Så Berger hører nok til Oslo.

    Så sånn var nok det.

    Noen prata dritt om meg, for at jeg flytta fra Berger.

    (Espen Melheim gjorde dette indirekte.

    Og noen på Svelvik ‘Terian’, en gang jeg var der, når jeg var hos farmora mi på Sand, en helg, det første året jeg bodde i Oslo, de sa at jeg var ‘dum’, eller om det var ‘dust’ de kalte meg, siden jeg studerte i Oslo).

    Men men.

    Men, hvis jeg ikke hadde flytta bort fra familien min, så hadde jeg nok aldri fått opp selvtiliten min igjen.

    Faren min, og den nye familien hans, (Haldis, Christell, Viggo, Jan og delvis søstra mi og Solveig i Holmenkollen osv.), de behandla meg så dårlig, så følte meg som en taper og en noldus da.

    (Se bare i julekalenderen luke 8, som var på forskudd).

    Ikke bare var det sånn, at jeg ikke fikk lov å bo sammen med min fars nye familie.

    Nei da, de mobba meg indirekte, og gjorde narr av meg også).

    Så hvis jeg ikke hadde flytta inn til Oslo, for meg selv, så hadde jeg nok blitt som en taper som måtte oppført seg som en gammel tante, resten av livet.

    Så jeg måtte nesten flytte bort, for min egen mentale helses skyld.

    Og da var Oslo det mest naturlige stedet for meg å flytte til, siden min far og hans nye familie, holdt til både i Drammen og på Berger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Arveoppgjøret etter mora mi

    Nå har jeg jo lært mer om arv, etter at bestemor Ingeborg døde.

    Og jeg tenkte nå i natt på arveoppgjøret etter mora mi.

    Og det foregikk ikke helt riktig, skjønner jeg nå.

    For søstra mi, hadde invitert onkel Martin, til å bli med å dele innboet, i leiligheten til mora mi, i Drøbak.

    Men halvbroren vår, Axel, var ikke med.

    Og jeg selv, jeg syntes ikke det innboet var så viktig.

    For mora mi hadde jo vært mye på institusjon osv., så jeg tenkte mest på det her, som rydde og vaske-jobb, og ikke på noe som var noe å spare på.

    Fordi, første gangen jeg besøkte mora mi i Drøbak, (hvor hu flytta til fra Borgheim på Nøtterøy da, og jeg kjørte henne dit, i Toyota Hi-Acen min, i 1996 kanskje, fra Oslo, hvor hu vel var på besøk hos Pia).

    Noe sånt.

    Jeg var også der ute med noe julegaver, eller noe, jula 1998, da jeg hadde blitt butikksjef.

    Men da hadde jeg den svarte Ford Sierraen.

    Og mora mi hadde ikke så greie på biler, så hu trodde det var en ny bil.

    Men den var fra 1986.

    Men jeg hadde tatt av alt av fartstriper og klistremerker osv., på bilen, så den så vel litt mer moderne ut, kanskje.

    Så sånn var det.

    Men den første gangen jeg var på besøk hos mora mi i Drøbak.

    Så syntes jeg det var litt ekkelt.

    For jeg er vant med farmora mi Ågot, som var veldig renslig, og holdt huset og kjøkkenet i strøken stand, i huset på Sand, til alle tider, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Mens mora mi, på glassene og bestikket, så var det et sånt ganske tjukt lag, med noe fett-belegg.

    Så det syntes jeg var ganske ekkelt.

    Så etter det, så var det ikke så ofte det var mulig å dra meg ut til mora mi i Drøbak.

    (Selv om jeg syntes at Drøbak var en fin by).

    For jeg tror ikke at mora mi brukte såpe, når hu vaska opp.

    Noe sånt.

    Og hu tålte ikke å ha på TV-en heller.

    Da gikk hu inn på kjøkkenet.

    Så det var ikke så mye for en ung mann å gjøre der, en helg.

    Hu bodde like ved et stort kjøpesenter, men jeg bodde jo i Oslo sentrum, så det var liksom ikke det helt store.

    Så jeg var ikke hos mora mi i Drøbak så ofte, selv om jeg vel var der på 3-4 dagsturer, med buss vel, (selv om jeg hadde bil, eller hvordan det var, ihvertfall etter høsten 1998), blant annet på 50-årsdagen hennes, sammen med søstra mi og Siv fra Røyken, (ei venninne av søstra mi, som også besøkte meg i Sunderland), i 1997, var vel det.

    Så sånn var det.

    Søstra mi sa i 2005, at hu Siv fra Sunderland og Røyken, hadde fått diagnosen schizofren forresten, etter at hu var i Sunderland, sammen med søstra mi, på besøk hos meg, jula, et halvt år tidligere.

    Så det var litt merkelig vel.

    Kanskje jeg burde kontakte hu Siv fra Røyken, og høre om søstra mi har gjort noe gæernt.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Men arveoppgjøret ja.

    Martin fikk vel kjøleskapet og sånn da, mener jeg.

    Men han hjalp jo til å rydde der, så det var vel kanskje greit.

    Jeg vet ikke om hvorfor Axel ikke var med, men det var søstra mi som organiserte det her, for hu jobba vel ikke.

    Søstra mi sa til Martin, at den karafellen, den vil kanskje du ha.

    Og Martin sa ‘ja’.

    Men de spurte ikke meg ordentlig.

    For jeg syntes at den karafellen så litt kul ut egentlig.

    Men samme det.

    Men da sa jeg, når vi gikk ned trappa, at jeg kunne ta bøkene.

    Og det sa de ikke noe imot.

    Så jeg har faktisk fremdeles alle de bøkene til mora mi, (kanskje ca. 100 bøker), som hu hadde da hu bodde i Drøbak.

    De bøkene ligger sammen med AG-en min og utstyret fra HV, og det sølv ølkruset fra danskekongen fra 1720 til en i familien til mormora mi.

    Og merkene mine fra militæret, og gamle kjærestebrev og andre personlige ting da, fra 80 og 90-tallet da, og et brev/kort fra danskekongen, til en annen i slekta til min mormor vel.

    Og klær og en trestatue, som min morfar Johannes lagde.

    Alt sånt ligger i boden min, hos City Self Storage, i Oslo.

    Så jeg håper ikke de har tulla noe med det.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jan-Henrik aka. Janer’n fra Lambertseterveien, som tuller?

    Nå lurte jeg på om det kunne være han Jan Henrik, som jeg nevnte i den tredje siste bloggposten vel, som tuller.

    Jeg skjønte det ble noe krøll med han, siden Stian, den nye assistenten, sa et eller annet, da han Jan Henrik nettopp hadde dratt i militæret, høsten år 1999 vel.

    Noe sånt.

    Og da, så ville vel ikke Jan Henrik jobbe mer.

    Jeg hadde ‘dulla’ mye med han, enda han jobba treigt syntes jeg.

    Han klarte å stable opp brøda og frukta, på en tidligvakt.

    Men han Stian gjorde jo mye mer da, når han begynte.

    Men men.

    Men kanskje han Stian fikk litt mye arbeidsoppgaver, det er mulig.

    En mellomting mellom Stian og Jan Henrik, hadde kanskje vært det beste.

    Det er mulig, for han Stian han jobba så mye at han falt i trappa ned til lageret, og fikk hjernerystelse.

    Jeg vet ikke om han skada hue etter det, for etter det så syntes jeg at han var litt surrete.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, mora til Jan Henrik, er jo dansk.

    Så kanskje Jan Henrik er i noe danske-mafia?

    Hm.

    Jan Henrik har jeg møtt på Stedet, hvor han var sammen med en gjeng kamerater, og jeg prøvde å skvære opp fra Rimi-tida.

    Og han klagde ikke til meg da, ihvertfall.

    Men det var jo på byen vi møttes da.

    Men han virka ikke full da.

    Jeg har også møtt Jan Henrik et par ganger på byen, etter den gangen jeg traff han på Stedet, var det vel.

    Han begynte jo som dørvakt på Onkel Donald.

    En svær og kraftig kar, med mørkt, krøllete hår vel.

    Jeg gikk ut fra Studenten, eller noe, og skulle ringe noen da.

    Så så jeg Jan Henrik, også gikk jeg bort til der han stod, utafor Onkel Donald.

    For jeg tenkte det var uhøflig å ikke si hei.

    Jeg tenkte ikke på det først, at han jobba borti gata der, når jeg skulle ringe.

    Men jeg så han tilfeldigvis da.

    Og da hørte jeg at Jan Henrik sa til en kollega, eller bekjent, at han gadd ikke å stå ute, når jeg prata i en Nokia 3330, var det vel.

    (For det var ikke kul nok mobil, til at Jan Henrik ville bli sett sammen med meg. Hvis jeg skjønte det riktig. Enda den mobilen ikke var ny, så var den helt strøken, det var ikke noe riper eller noe sånn på den. Jeg trengte liksom ikke noe dyrere mobil. Men men

    Jeg tror han Dagga, fra HiO IU, som hadde vært vokalist i Autopulver, Hamar-bandet, kjøpte den mobilen av meg, for en billig penge, (eller om han fikk den gratis), da jeg kjøpte en Nokia 3510, eller hva de heter igjen, en sånn hvit med polyfoniske ringetoner vel, høsten 2002, må vel det ha vært. Noe sånt.).

    Så det er ikke bare på vestkanten de tenker sånn, det er også på Lambertseter.

    Så sånn er det.

    Hu Hilde, som var låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der, i 1998.

    Hu sa, etter at jeg hadde jobba der noen uker vel, at Wenche Berntsen og Jan Henrik, hadde tigget ei eldre dame, om å ringe hovedkontoret og klage på meg, for noe jeg ikke skjønte hva egentlig var.

    (Men det var et eller annet med melka).

    Det må ha vært noe misforståelse, for jeg svarte ihvertfall på hva hu spurte om, sånn som jeg husker det nå, ihvertfall.

    Det var hu eldre dama, som jeg kjente igjen seinere, for hu pleide å kjøre handlevogna, inn i mannfolka, som var i butikken.

    Så hu må man vel si var klin gæern.

    Det gjorde skikkelig vondt å få noen metallgreier fra handlevogna, i full fart inni beina.

    Så hu var nok ikke helt vel bevart nei, dessverre.

    Så hadde Wenche og Jan Henrik tigget henne om å ringe hovedkontoret, og klage på meg.

    Jan Henrik hadde gått ned på knærna, og tigget henne om å ringe og klage på meg da, sa hu Hilde.

    Jeg innrømmer at den ledelsesstilen jeg hadde, på den tida, ikke var så bra.

    Men det var tross alt den ledelsesstilen, som jeg hadde blitt opplært av mine tidligere sjefer i Rimi å ha.

    Jeg prøvde da jeg ble leder på Rimi Nylænde, i 1994, å være en leder som ikke var autoritær.

    Men da fikk jeg beskjed, av assistent Hilde, (som seinere begynte i Rema. Altså ikke låseansvarlig Hilde, fra 1998, men assisten Hilde, fra 1994), om å ikke være snill med medarbeiderne.

    For da ble hu og butikksjef Elisabeth upopulære.

    Så jeg måtte være autoritær og streng, fikk jeg beskjed om, for ellers ble de upopulære.

    Og jeg var ny som leder i Rimi, og den jobben i Rimi var alt jeg hadde egentlig.

    Jeg hadde ikke noe nær familie, eller noe særlig gode kamerater, jeg hadde to yngre søsken, som var like fattige som meg omtrent.

    Så det var ikke så mye, for jeg var ikke på godfot med de andre i familien.

    Så derfor var jeg avhengig av jobben min i Rimi.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, og da jeg begynte som assistent, på Bjørndal, i 1996, så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen og assistent Irene, på at medarbeiderne var så umedgjørlige.

    Så de skulle vi ‘ta’ da.

    Så de ville at jeg skulle være autoritær da og tøff, mot medarbeiderne.

    Så det var den ledelsesstilen, som jeg ble pålagt, vil jeg si, å ha.

    Seinere prøvde jeg å forrandre det.

    Men som ny butikksjef, så var det så mye annet som var nytt, så da var det ikke sånn at jeg la om ledelsesstilen, med en gang.

    Selv om jeg gjorde det gradvis, gjennom de fire årene jeg var butikksjef.

    Så på Rimi Langhus, så klagde jeg ikke og maste hele tida, på medarbeiderne.

    Da lot jeg dem være for det meste i fred, og hadde heller møter, hvis det var noe.

    Så jeg skjønner egentlig at Wenche og Jan Henrik klagde på meg.

    Men da burde det blitt tatt opp innen Rimi.

    For det mener jeg var et Rimi-problem, for det var Rimi som fikk meg til å ha den ledelsesstilen.

    Så hvis dem har gjort noe ‘mafian’ pga. det her, så synes jeg det er råttent gjort.

    Men værst er politiet som bare står og ser på, eller hva de gjør, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Hvis jeg har forstått det riktig.

    Så det er mye rart.

    Det er helt sikkert.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Troppen vår, (tropp 1), fikk klage fra tropp 2, var det vel, etter vinterøvelsen, på fjellet ved Lillehammer, i 1993

    Og det var fordi, at når vi ble satt til å gå opp et veldig bratt terreng på ski, med pulk og sekk, og det hele.

    Så begynte hele troppen vår å synge Jon Blund, fra Jul i Skomakergata.

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på?

    Han ligner litt på nissen igrunn.

    Det er ikke han, det er Jon Blund.

    Han besøker store og små’.

    (Også sa Nybø, ‘Alle barn har rett til’, tror jeg det var).

    Som på signal.

    Enda dette ikke var noe slags tropps-sang, eller lignende.

    Så hva dette skyldes, det vet ikke jeg.

    Men jeg håper ikke det har noe med farmora mi og noe ‘mafian’ å gjøre, fordi jeg pleide å se Jul i Skomakergata, hos farmora mi, da jeg var snørris, etter skolen, i desember da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det er mye rart.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg må nesten lage en bloggpost av det her, sånn at Løvenskiold fra militæret, kan forklare seg, hvis han leser det her



    3 comments:


    Lodin said…

    Det faktum at du ikke er dansk statsborger spiller og inn, din dumme pokemon.


    25 November 2009 16:08


    johncons said…

    Nja,

    nå er det jo ikke noe adelsforening i Norge vel, såvidt jeg har forstått.

    Og bestemor Ingeborg, sa også at Gjedde-familien var mye finere enn de Løvenskiold og de, som kom nordover senere.

    Så jeg har ikke lyst til å være medlem av noe norsk adelsforening, hvis Løvenskioldene er medlem der, for de er visst ikke så fine, sa mormoren min.

    Så det har jeg ihvertfall ikke lyst til.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg kjente også en Løvenskiold i militæret.

    Og han satt bl.a. og leste grisete Henry Miller-bøker, på bussen opp til en øvelse i Trøndelag, hsuker jeg.

    Og sa at jeg og en fra 'dalom', eller om det var Staff fra Hedmark, sov med rompa i været, på rommet, (stabs-rommet), for jeg og Staff var vel reserver, ihvertfall jeg.

    Så jeg vil ikke spørre Løvenskiold eller være i samme forening med de, så da får jeg heller prøve å spørre noen andre.

    Så sånn er det.

    25 November 2009 16:27


    johncons said…

    Den her boken var det Løvenskiold leste på bussen til øvelse i Trønderlag, senhøsten 1992, var det vel.

    Den var så grisete at det kun står om den på tysk Wikipedia, såvidt jeg kan se:

    Opus Pistorum
    Opus Pistorum ist ein pornographisches Buch, das dem amerikanischen Schriftsteller Henry Miller zugeschrieben wird. Der lateinische Titel bedeutet wörtlich übersetzt „Werk der Müller“ (Miller ist englisch für Müller).

    Es erzählt vom Leben im Paris der zwanziger Jahre und enthält dabei fast ausschließlich Erotisch-Pornografisches. Die Lust an der Erniedrigung, ausschweifender, hemmungsloser Sexualität ist dabei entscheidend. Der Protagonist genießt es ebenso, die Begierde reifer Frauen zu befriedigen, wie die Fantasien junger Mädchen real werden zu lassen. Dabei steht er stets im Zentrum ihrer Lust, während er sich ihrer bedient. Er beobachtet Sex mit kindlichen Mädchen und wie ein Schäferhund eine kleinwüchsige Frau vergewaltigt, die sich zwar zunächst wehrt, es jedoch später genießt. Er vergewaltigt mit seinen Kumpanen gemeinsam eine widerspenstige Nachbarin, genießt aber mindestens ebenso die willige "Verdorbenheit" seiner übrigen Partnerinnen. Kritiker bemängeln die deutliche und vulgäre Sprache sowie die fehlende Handlung, andere schätzen den „direkten“ Stil und werten das Buch als eines der besten Werke Millers. Der Rapper King Orgasmus One nimmt in seinem Titel "Elfenklänge", erschienen auf seinem Album "La Petite Mort" Bezug auf das Werk und auf den Autor ("Ich bin wie Henry Miller unterwegs…", "Nicht Reden ist Entspannung für mich, ich lese Opus Pistorum und denke an dich") „Opus Pistorum“ wurde erst 1983 und damit nach Millers Tod von dem Buchhändler Milton Luboviski aus Hollywood veröffentlicht. Er bezeichnete das Buch als Auftragsarbeit aus Millers Feder und fügte der ersten Auflage die folgende eidesstattliche Erklärung bei:

    „Henry, der Geld brauchte, schlug mir vor, er werde für mich verkäufliche Texte schreiben. Ich bot ihm ein Honorar von einem Dollar pro Seite, dafür erhielt ich alle Rechte … Ich bezahlte immer bar, wie ausgemacht. Nach wenigen Monaten ergaben die angesammelten Seiten ein komplettes Buch, dem er den Titel OPUS PISTORUM gab.“

    Seit einigen Jahren wird das Werk auch unter dem Titel „Under the Roofs of Paris“ neu verlegt.
    Das Buch wurde in Deutschland 1988 durch die Bundesprüfstelle für jugendgefährdende Medien aufgrund der expliziten sexuellen Darstellungen indiziert, 1993 aber wieder aus der Liste der jugendgefährdenden Schriften gestrichen. Auch der Bundesgerichtshof hat sich 1990 mit dem Werk befasst und in seinem Urteil festgestellt, dass pornographische Darstellungen nicht ausschließen, dass es sich um Kunst im Sinne des Grundgesetzes handelt.

    http://de.wikipedia.org/wiki/Opus_Pistorum

    (Jeg må innrømme at jeg også kjøpte den boken, i kantina, på Terningmoen, så derfor vet jeg at den var grisete.

    Men jeg leste den ihvertfall ikke på bussen i offentligheten, sånn alle så jeg leste den.

    Jeg leste den vel mest hjemme i Ungbo-leiligheten min og sånn.

    For jeg var en ordentlig lesehest som leste Hamsun og Bjørneboe og alt mulig jeg kom over, fra flere år før jeg var i militæret.

    Så sånn var det).

    25 November 2009 16:35







    https://johncons-blogg.a2hosted.com/2009/11/erik-ribsskov-dok393998-2.html#comments

    PS.

    Hvis noen var i militæret, på Terningmoen, samtidig med meg, (dvs. juli 1992 kontigenten), og ikke husker hvem Løvenskiold var, så var det han som var 12/7-ener, i tropp 1.

    Altså det var han som skøyt med det ekstra svære maskingeværet, som ble kalt 12/7.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Feighet fra norske konsern, i forbindelse med å takle problemer som har å gjøre med religion osv.

    Sånn som jeg tenker på de QXL e-postene fra tidligere idag, så kunne man nesten tro, at det var noe muslimsk mafia, eller noe, som tulla med meg.

    For dem skreiv ‘tolmodig’, istedet for ‘tålmodig’.

    Så sånn var det.

    Og da tenker jeg nå, er det sånn, at muslimsk mafia har kontroll på QXL i Oslo, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Sivilombudsmannen og University of Sunderland, osv?

    Da tenker jeg på hvordan det var for meg, å være butikkleder i Rimi, i Groruddalen og på Bjørndal.

    Og det jeg savna, som butikkleder, det var klare regler fra ledelsen i Rimi, om ting som kunne bli konflikttema.

    For hvor kvalifisert er egentlig en nordmann som jobber som assisterende butikksjef, til å bestemme om det er greit at muslimer får vente med å ta pause, pga. ramadan?

    Eller om det er greit at alle muslimene tar pause samtidig, etter at sola har gått ned?

    Er det greit å sitte med skaut på seg i kassa?

    Sånne spørsmål kunne dukke opp, men ikke så ofte egentlig.

    Det var vel egentlig bare de tingene, som jeg kan huske, i forbindelse med at det var folk fra forskjellige religioner, som jobba på Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, osv.

    Jo forresten, på Rimi Kalbakken, så fikk sihkene lov å sitte med turban, i kassa.

    Det var dem visst vant med, hvis jeg husker riktig.

    Men, er det riktig av firmaer som Rimi, å overlate sånne religionsspørsmål, til mellomledere?

    Her var ingenting avklart, fra ledelsen i Rimi.

    Og hvis man da som mellomleder, får spørsmålet bardus, at kan ikke alle muslimene ta pause samtidig, fordi det var ramandan og sola hadde nettopp gått ned.

    På sånne ting, så tror jeg norske firma er for sløve.

    For på sånt så hadde det vært greit å hatt retningslinjer, synes jeg ihvertfall, husker jeg, fra når norsk kultur, ikke er lik f.eks. muslimsk kultur.

    Men dette temaet fikk vi aldri høre noe om fra Rimi sentralt, hvordan skulle vi takle problemer i forbindelse med kulturforskjeller.

    Så her havnet alt på mellomleder-nivå.

    Og ingen mellomledere hadde fått opplæring i å takle problemer i forbindelse med kulturforskjeller.

    Man måtte vel nesten ha studert religion ved universitetet, eller noe, for å vite hvordan man skulle takle disse tingene riktig da.

    Så her kunne kanskje Rimi hatt en religionsekspert f.eks., som kunne samkjørt butikkene med hovedkontoret?

    Det hadde kanskje vært noe?

    En gang, på 90-tallet, så hadde Rimi trodd at det skulle bli lov, å selge vin i butikkene.

    Men dette ble ikke lov likevel, ble det bestemt av politikerne senere.

    Så en jul, så var Rimis julegave rødvin, (som Rimi hadde vært for tidlig ute med å kjøpe da, i håp om det skulle bli lov å selge vin i butikkene).

    Og jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal, og jobba de fleste kveldsvaktene, så jeg fikk jobben av butikksjefen, å gi rødvin til de muslimene, (og andre), som jobba på Rimi Bjørndal, jula 1997 da, må vel det ha vært.

    Og en kar, han ble skikkelig arg, og ga bort vinflaska til en nordmann.

    (Jeg måtte forklare at alle i Rimi i hele Norge fikk rødvin).

    For rødvin er visst enda værre en øl, tror jeg, for muslimer.

    Men men.

    Og noen muslimske jenter, (som satt i kassa da, og var nettopp blitt myndige kanskje), begynte å fnise litt da, så da bare lata jeg som at jeg var litt dum, og ikke visste at det ikke var lov for dem, ifølge religionen deres, å drikke vin.

    (Så kanskje de drakk den vinen i smug?)

    Hvem vet.

    Men her kunne man havne midt i en konflikt, som norsk mellomleder i Rimi, pga. noen religiøse tema, som man ikke hadde forutsetningen til å forstå hvordan man burde løse riktig, eller, man måtte ta en selvstendig bedømmelse, på hvor mye man skulle la religion telle og på hvor mye man skulle la hensynet til kundene telle.

    Og sånne avgjørelser burde blitt tatt på høyere nivå, i et konsern, enn der og da, i en butikk.

    Sånne avgjørelser burde blitt tatt i fred og ro, av noen som kunne forhørt seg med eksperter, og fått det riktig, både med tanke på religion og kundeservice, i samsvar med firmaets etiske verdier, (som konsern gjerne har da, eller sier de har).

    Så på disse feltene, så husker jeg at jeg savna, at Rimi tok ansvar.

    Skyldtes dette savnet inkompetanse eller feighet fra konsernledelsen?

    Ikke vet jeg, men noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg har jo tidligere skrevet om på bloggen, at jeg lurer på om gul er den norske fargen. Og det kan virke sånn, på Jørgen Kosmo, på et Nato-toppmøte

    jørgen kosmo

    http://www.aftenposten.no/english/local/article821286.ece

    PS.

    Så det finnes kanskje en ‘hvit’ og en ‘svart’ side, eller mafia, som man kan bli forfulgt av, når man kikker på jing og jang symbolet da, og kobler det til kristendom og sjamanisme etc.

    Men der hvor nordmennene har gule hus, der har man kanskje ikke gitt opp ennå, og ennå ikke gitt bort kontrollen, til de hvite/kristne/Johanitterordenen f.eks., som man nok har gjort på Sørlandet, hvor det i enkelte byer finnes så godt som bare hvite hus.

    Så hvis noen andre enn meg, også er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det vel et stalltips, kanskje, å dra dit hvor man har ganske mange _gule_ hus.

    Men, ikke ta det for helt sikkert, for dette er bare noen teorier som jeg prøver å pønske meg fram til.

    Men Jørgen Kosmo er fra Fauske i Nordland, så jeg, og heter Hårek, til mellomnavn, så her tror jeg at vi nok muligens kan se antydninger til en link mellom gult og norsk, vil jeg nesten si.

    Ihvertfall kan ting tyde litt på det, synes jeg.

    (Mora mi pleide også å si til meg, da jeg var snørris, at favorittfargen min var gul.

    (Noe jeg ikke visste selv).

    Det høres dumt ut, men hun var nok i noe Malteserordenen, e.l., så dette var nok noe kode.

    Seinere sa hu at favorittfargen min var blå, (som jeg tror hu mente liberal/sekulær, e.l. med).

    Dette var nok også noe kode.

    Dette skjedde, da jeg var på besøk hos besteforeldrene mine i Nevlunghavn, som 4-5 åring osv., at mora mi holdt på sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så jeg tror det finnes sånn fargekode-symboler som betyr slike ting som nevnt, i samfunnet vårt i dag, fra ihvertfall på 70-tallet.

    Så sånn er nok det).

    Men ikke ta dette som noe garanti, for at de som blir etterfulgt av Jehovas Vitner og Malteserordenen, (og det som kanskje værre er), og andre religiøse sekter, trygt kan dra til Fauske i Nordland.

    Det er bare noe jeg gjetter på.

    Så sånn er det.

    Bare for å understreke det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om Jørgen Kosmo, fra Wikipedia:

    http://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rgen_Kosmo

    PS 3.

    Hvis det ikke er sånn da, at gult betyr norsk mafia?

    Hvem vet.

    Da er det kanskje rødt, som betyr at folk der liker Norge sånn som grunnloven sier at Norge skal være?

    Betyr rødt grunnlovstro og gult norrøn?

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg lurer på.

    Vi får se.