Stikkord: 90-tallet

  • Brukte bestemor Ingeborg nettverket sitt mot meg, siden jeg flyttet til faren min?

    I det siste har jeg lurt litt på, om det kan ha vært sånn, at bestemor Ingeborg, har brukt sitt nettverk, for å plage meg, siden hun ikke likte at jeg flyttet fra moren min, til faren min, i 1979.

    Bestemor Ingeborg, har jo kjente danske besteforeldre som Anders Gjedde Nyholm og en annen bestefar var industriherre, sønn av den kjente industrigrunderen Anker Heegaard, og disse hadde jernstøperiet i Frederiksværk, som kanskje er like kjent i Danmark, som sølvgruvene i Kongsberg, i Norge?

    Hvem vet.

    Ihvertfall så kunne man se dette nettverket til bestemor Ingeborg da, på hennes runde fødselsdagsselskaper.

    Da dukket det opp folk fra Norge, Danmark og England, i hennes selskaper.

    Folk jeg ikke ante hvem var, og vel opp mot 20-30 stykker.

    Som holdt taler osv., mens oss som var i familie med bestemor, vi holdt sjelden tale, hvis ikke tante Ellen dristet seg frempå da.

    Og sønnen til min fars nye dame, (min far lot jo meg bo alene på Bergeråsen, siden han fant en ny dame, et halvt år etter at jeg flyttet dit), hun hadde to stesønner, Jan og Viggo, som var halvt danske.

    Og Jan (Snoghøj), var det nettopp, som agerte ‘Kirsten Giftekniv’ da, og fikk faren min til å besøke moren hans, Haldis, siden Jan og faren min, begge var i sykkelklubben, hvor faren min begynte noen måneder etter et jeg flytta dit.

    Dette må ha vært våren 1980, at faren min begynte i sykkelklubben, ble kjent med Jan Snoghøj, som da var 16 år, og Jan inviterte så faren min, til å besøke sin mor, Haldis, som bodde i et hus, på Bergeråsen, med tre barn, Viggo, Jan og Christell.

    Så flyttet faren min ned dit da, og ble som en far for Viggo, Jan og Christell da.

    Og så ble vel mer Ågot og Øivind, på Sand, min fars foreldre, de ble mer som mine foreldre da, selv om jeg ikke syntes at det ble det samme med, jeg ville jo helst ha en ordentlig far og mor da, jeg bodde jo ikke på Sand, jeg bare spiste middag der.

    Men men.

    Men det var nok bedre enn å bare bo alene på Bergeråsen.

    Det hadde nok vært fælt, hvis jeg ikke hadde hatt muligheten til å gå bort på Sand, for det huset til Ågot og Øivind der, det var nesten som mitt barndomshjem og, for etter at faren min skilte seg, med mora mi, så bodde faren min hos foreldrene sine, så da vi var på besøk hos faren vår, så bodde vi i huset til Ågot og Øivind da.

    Så i det huset, så var jeg minst en gang i året, vil jeg si, fra jeg ble født, til jeg var i begynnelsen av 20-åra, for de flytta ikke så mye rundt og sånn, som resten familien, min fars foreldre, Ågot og Øivind da, (selv om Øivind døde rundt 1983 vel).

    Men men.

    Men kan bestemor Ingeborgs nettverk ha vært så mektig, at hun kunne trekke i noen tråder, også fikk Jan Snoghøjs danske familie han til å invitere min far hjem til Haldis.

    Kan det ha vært noe slikt som har foregått, er det som jeg driver å lurer litt på nå for tiden da.

    For min mormor kunne være ganske morsk og streng og myndig, er vel det rette ordet.

    Hun var så og si alltid patroniserende, og sa ting som ‘så så lille Erik’, til jeg var langt oppe i 30-åra.

    Hun sluttet vel aldri helt å være sånn.

    For bestemor Ingeborg, kunne være slem noen ganger, og gå inn for å såre folk, virker det som for meg.

    Så spørsmålet er hvor ‘forstyrra’ var bestemor Ingeborg, og hvor besatt var hun av slike dagligdagse ting?

    Var hun ‘forstyrra’ nok til å prøve å ødelegge sine slektningers liv, pga. at hun hadde en slags forkvaklet oppfatning av ting da?

    Jeg husker jo at bestemor Ingeborg, bebreidet meg, for at søstra mi hadde en mørkhudet unge.

    (Ikke at jeg sier at det er noe galt med det).

    Men søstra mi, hun hadde ikke jeg noe kontroll over, da hun flytta til Oslo.

    Så jeg bestemte ikke hvilke venner hun skulle ha.

    Søstra mi, bodde i bofelleskap, men noen venner av henne fra skolen, og jeg kunne ikke dukke opp der, og si at søstra mi måtte gjøre sånn og sånn.

    Nei, søstra mi var under min fars og Haldis’ omsorg, hun bodde der under tenårene, etter å ha bodd hos sin mor i Larvik først.

    Og så bodde søstra mi et par år, hos Ågot, på Sand, mens jeg studerte og jobbet, i Oslo.

    (Noe Ågot klagde på, hu ble sliten av å ha Pia boende der, husker jeg at Ågot sa).

    Så flytter søstra mi med noen venner til Oslo, og jeg er opptatt med jobb og studier og militæret, og har ikke noe myndighet over søstra mi.

    Søstra mi har ikke noe sted å bo, når jeg er ferdig med militæret, og spørr om hu kan bo hos meg.

    Jeg regna begge foreldra mine, som veldig uansvarlige, så jeg sa det var greit.

    Men jeg kunne jo ikke begynne å si til henne, hvem hun skulle ha som venner og sånn.

    Søstra mi var jo da, sommeren 1993, 21 og et halvt år gammel vel.

    Også skulle jeg si til henne hvem hun kunne ha som venner.

    Nei, det ville ikke ha fungert, fordi søstra mi var, når hun var 21 år gammel, en viljesterk person.

    Så det ville aldri ha fungert.

    Og i 1995, da Pia fikk Daniell, da hadde hun hatt eget rom, siden 1993, hos Ungbo.

    Så det var ikke sånn at hun bodde på rommet mitt, hele tiden, det var bare noen få måneder, til hun fikk seg eget rom.

    Så Pia bodde ikke hos meg, når hun fikk Daniell.

    Men mormoren min bebreider meg, at søstra mi fikk en farget unge.

    Så hun er tydelig vært veldig forstyrret, og hun tenkte veldig svart og hvitt da.

    At søstra mi er englebarnet, og jeg er liksom, hva heter det, en som får skylden da, for alt som går galt.

    Hva heter det da.

    Skyldebukk?

    Nei, jeg husker ikke hva det heter.

    Jeg merker at det er lenge siden jeg har bodd i Norge.

    Men jeg fikk skylda for alt som gikk galt da, enda jeg kanskje ikke hadde noe skyld i det.

    Så bestemor Ingeborg, var forstyrra, vil jeg si.

    Så spørrs det hvor forstyrra hun var.

    Var hun forstyrra nok til at hun prøvde å ødelegge livet mitt, pga. noe som vel egentlig var mellom meg og foreldrene mine, dvs. hos hvilken av foreldrene mine jeg skulle bo.

    Hvem vet, men det er vel lov å lure ihvertfall.

    Det får man håpe.

  • Programmering fra mafia-søster, Pia Charlotte Ribsskog. (In Norwegian)

    På slutten av 90-tallet, må vel dette ha vært, så husker jeg en episode, fra en gang jeg var på besøk, hos søstra mi, Pia Ribsskog, i Tromsøgata 37, eller hva det kan ha vært.

    Pia prøvde da å programmere meg, eller noe.

    Hun sa sånn, at hvis jeg traff en dame på byen, så skulle jeg ikke ringe med en gang, men vente noen dager.

    Men hun forklarte ikke hvorfor hun sa dette.

    Men nå tror jeg at jeg skjønner det.

    Søstra mi er nok i noe ‘mafian’.

    Og, de vil ikke at jeg skal ha noen dame eller venner, da antagelig.

    Så da kan denne ‘mafian’ lettere får kontroll da, hvis jeg venter noen dager, med å ta kontakt, hvis jeg får telefonnummeret av en dame på byen, f.eks. da.

    I såfall, så må omtrent hele Oslo være under kontroll av noe ‘mafian’ da.

    Bare for å ta med noe ‘advarings’.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen i Hellas søker på ‘erik ribsskog greek mafia’, på Google. Det må ha vært noe fra Thassos 97. Kranglet med lokal helt om dame i fylla

    greek mafia

    http://www.google.gr/search?q=erik%20ribsskog%20greek%20mafia&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:en-US:official&client=firefox-a

  • Mer om Norsk Idrettshjelp. (In Norwegian)

    I forrige bloggposten, så nevnte jeg at jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, i 1995, var det vel.

    Det var fordi, at jeg ønska å ta lappen, men min lønn, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, den var vel bare på 150.000, tror jeg.

    Og det var før skatt.

    Så, etter skatt, så var det ikke så mange tusen, utbetalt, i måneden.

    Og jeg spiste mye ferdigmat, og trøstespiste, siden jeg ikke hadde noen venner, så jeg hadde ikke så mye penger egentlig, for jeg hadde jo husleie og studielån og sånn da, som jeg betalte på.

    Og studielånet, var ganske dyrt.

    Så jeg måtte ha en ekstrajobb, for å få råd til å ta kjøretimer.

    Og da så jeg en annonse, i Aftenposten, eller noe, for Norsk Idrettshjelp da.

    Det var sånn, at vi satt på et call-center, i Dronningens gate vel.

    Og da ringte vi, og sa, at, ‘hei, jeg ringer fra Bækkelaget IF., og vi har nå startet vår dopapir-utkjøring igjen.

    Jeg så at du kjøpte ifjor, skal du ha en sekk eller to nå og eller, og støtte idrettsforeningen?’.

    Sånn foregikk det.

    Også fikk man kanskje en tier, eller noe, for hver sekk dopapir man solgte da.

    De sekkene kosta ca. 200 kroner.

    Noe som var ca. det dobbelte av hva de kosta på Rimi, f.eks., for like mange doruller da.

    Så dette var kun provisjonslønn.

    Og de fleste som jobba der, de var ungdommer fra Oslo Vest.

    Fra 16 år kanskje og oppover.

    Jeg var vel den eldste som jobba der sikkert, jeg var 25.

    Men jeg ville bare ha en ekstrajobb, og jeg jobba jo på Rimi hver dag, så det her var bare noe jeg gjorde, på tirsdager, etter jobben på Rimi, og på søndager.

    Jeg var helt inne i Rimi-verdenen, på den tida her, så jeg brydde meg ikke så mye om at det var bare ungdommer som jobba der osv., jeg bare ville ha lappen, for jeg tenkte at det trengte jeg, for å ha sjangs til å bli butikksjef i Rimi.

    Så det var ikke noe mer enn det, jeg tok ikke den ekstrajobben så seriøst, akkurat.

    Men Rimi-jobben, som assisterende butikksjef, den tok jeg seriøst.

    Etter at jeg fikk meg lappen og bil, så fikk jeg en ny ekstrajobb, å kjøre kinamat, for Chinatown-expressen, som holdt til i Eiksmarka, i Oslo Vest og Bærum.

    Så sånn var det.

    Men, disse ungdommene, fra Oslo Vest, de jugde jo som bare det, for å få salg.

    For de ville jo ha lønn da.

    Det var sånne halv-løgner, kan man kanskje kalle det, hvis man er snill da.

    Men, de fremstilte det, som om dette var noen slags super-doruller.

    Og at det var grunnen, til at de var dyrere, enn de i butikken.

    Men det var jo egentlig bare vanlige doruller.

    Men, til slutt, så skjønte jeg, at man måtte finne sånne skjemaer, hvor kundene hadde kjøpt dopapir, forrige gang.

    For da tok du bare de andre samtalene, sånn vanlig.

    Også når det dukket opp en som hadde kjøpt ifjor, da prøvde du å ta den smørblide stemmen, også spørre om de skal ha denne gangen også.

    Og da svarte de fleste ja.

    Så i begynnelsen, så var den jobben litt slitsom, men etterhvert så hørte man hva de andre sa, så lærte man salgsargumenter da.

    Selv om dette egentlig var litt useriøst vel, hele greia.

    Det var som spilleautomater, vil jeg si.

    F.eks., på spilleautomater, så må det gå til et godt formål.

    Så får det formålet, noen prosenter da.

    Så får automatfirmaet, de får noen fler prosenter.

    Også får de som spiller, kanskje halvparten av pengene tilbake.

    For Norsk Idrettshjelp, de ringte vel da idrettslag, og spurte om de ville ha gratis penger.

    Så fikk kanskje idrettslaget, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.

    Så fikk kanskje de som kjørte, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.

    (Dette tror jeg var Tiny Budbilservice, drevet av han fra Frp., Holstad vel).

    Så sånn var det.

    Også fikk Norsk Idrettshjelp, (som var et vanlig aksjeselskap, og vel ikke hadde noe med Norsk Idrettsforbund, f.eks., å gjøre), de fikk vel kanskje 50 kroner da.

    Også fikk Lilleborg ca. 100 kroner.

    Også fikk de ungdommene, som satt og tok telefoner, de fikk vel da kanskje 10-20 kroner da.

    Så idrettsklubbene, de bare lånte ut navnet sitt de.

    Og ga kanskje søren, i hvordan disse sekkene ble solgt(?)

    For idrettsklubben, de tapte nok litt populæritet, i distriktet sitt, for, disse ungdommene jugde ganske mye da, vil jeg si.

    Hvis kunden sa at dopapiret var dyrere enn i butikken.

    Så sa selgeren, at det var fordi, at våre ruller, var tjukkere, enn vanlige ruller.

    Vi hadde så og så mange meter dopapir på rullen.

    (Men jeg så de sekkene, og det var bare vanlig dopapir, såvidt jeg kunne se, det var ikke noe sånne ekstra tjukke ruller akkurat vel).

    Så dette var nok jug, at det var mer dopapir, på de dorullene vi solgte, enn på vanlige.

    Uten at jeg har målt hvor mange meter, dopapir, som det er på en rull.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, hvis kundene da sa, at, ‘å, da kan ikke vi bruke de dorullene, for vi har sånn dorullholder, som bare vanlige doruller, får plass i’.

    Da, så var det en smarting, som hadde funnet et svar.

    ‘Men våre ruller, de har mindre dorull-kjerne, så hullet i dorullen er mindre, så de får plass i den dorullholderen, som dere har’.

    Men hullet i de dorullene, de var jo helt vanlig dorull, hva heter det, kjerner(?)

    Hvem vet.

    Og sånn var det hele tida.

    Alltid noe ‘jugings’.

    Det var nesten en sånn kamp da.

    Kunden måtte finne på unnskyldninger, for å ikke kjøpe.

    Også prøvde selgerne, å få kundene, til å kjøpe likevel da.

    Men noen kunder kjøpte, for de ville støtte idrettslaget.

    Så de blåste i, om at de dorullene, var dyrere, enn de i butikken.

    Det er mulig at kvaliteten, på de her dorullene, fra Lilleborg, var bedre da, enn de billigste i butikken.

    Det kan jo tenkes.

    For Norsk Idrettshjelp, må vel ha fått en bra pris, siden de kjøpte så mye dopapir.

    Så det er mulig at kundene ikke ble lurt.

    Det var ikke sånn, at vi fikk med en pakke dopapir hjem, for å prøve det selv, akkurat.

    Men det hadde kanskje vært en god ide, så kunne vi forklart bedre, hvordan det dopapiret var.

    For sånn som det funka, så var det sånn, at man bare overhørte, hva sidemannen sa, og hvilke argumenter, som ble brukt.

    Så bare sa man det samme selv kanskje, for de nye der, de visste jo ikke nøyaktig, hvordan det her dopapiret var da.

    Vi bare skulle lese noe fra et ark.

    Og et sted som het Kirkenær, hadde blitt rammet av flom, det året, våren 1995, var det vel.

    (Henning og dem på jobben, på Rimi Nylænde, skulle kjøre opp, og se på flom, husker jeg).

    Og en på Norsk Idrettshjelp, han sa, når han ringte.

    Hei, mitt navn er ‘et eller annet Kirkenær’, hvis jeg hørte riktig.

    Og han solgte mye mer, enn oss andre.

    For da syntes folk synd på han da, siden han het det samme, som stedet som ble rammet av flom.

    Men jeg tror ikke egentlig at han het Kirkenær.

    Så det var sånn, finn på de sleipeste triksa liksom.

    Men Norsk Idrettshjelp-jobben, det var bare en jobb jeg hadde, for å få penger til å ta noen kjøretimer.

    Og jeg fikk jo lønn fra Rimi og.

    Så det var ikke sånn liv og død, om å gjøre, for meg, å selge så og så mange doruller.

    Jeg var vel litt laid-back, og utmerket meg ikke på noen måte vel, vil jeg si.

    Jeg bare herma etter de andre, og var vel hverken bedre, eller dårligere, enn noen av de andre, når det gjaldt å finne på lure salgsargumenter osv.

    Men jeg var nok ikke av de værste, for det var ikke sånn, at jeg jugde direkte akkurat.

    Selv om jeg kanskje sa noen av de lure argumentene, sånn for moro skyld, nesten.

    Det var nesten morsomt, å ta de telefonene, for det ble sånn jovial tone da, så sa man et sånt argument, med litt fleipete tone da, sånn at de skjønte at det var mest for å støtte idrettsforeningen, og at de detaljene om dopapiret, det kom litt mer i andre rekke, vel egentlig.

    Men men.

    Jeg har vel egentlig skrevet om det her på bloggen før, så det vel ikke så artig, kanskje.

    Broren min jobba også med telefonsalg, på samme tida.

    Det var vel i 1995, det her.

    Og alle på Norsk Idrettshjelp, var fra Oslo Vest, unntatt meg, som bodde på Ellingsrudåsen.

    Bare noe jeg kom på.

    Axel jobba i en telefonsalg-jobb, ved Saga kino.

    Det var i 1995, og Axel var født i 1978, så dette var det året som Axel fylte 18 år da.

    Så sånn var det.

    Axel hadde en telefonsalg-jobb, hvor han vel tjente en god del mer enn meg.

    Men jeg tok ikke det telefonsalg-greiene, så nøye, siden jeg jo jobbet som leder i Rimi, og prøvde å få til en karriære der.

    Så ville jeg gjerne ha lappen da, for jeg tenkte at da kunne jeg lettere komme meg fram i Rimi og, hvis jeg hadde lappen og bil.

    For jeg ville gjerne komme meg litt fram i livet da.

    Jeg hadde alltid mye forventningspress på meg, i oppveksten, fra faren min osv., siden jeg alltid pleide å være en av de beste i klassen.

    Men men.

    En gang, så skulle Axel møte meg, i en pause.

    Jeg hadde kjøpt en Alcatel-mobil, så han ringte meg vel på den.

    Det her var før SMS-meldingenes gjennombruddstid.

    Men Axel sender uansett ikke SMS-meldinger.

    Jeg vet ikke om det er fordi han ikke klarer å skrive de, eller hva det er.

    Hvem vet.

    Og da skulle Axel, absolutt sitte sammen med meg, i Karl Johan, ovenfor Burger King der, nederst i Karl Johan.

    Men men, hvem vet, det behøver jo ikke å ha betydd noe det, at han ville sitte, eller oppholde seg der, i den bygningen, som er liksom rundt domkirka-tomta der, ovenfor Burger King og også ovenfor Arkaden.

    Så sånn var det.

    Hvem vet.

    Nå får jeg finne på noe annet her.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det var ei jente som jobba på Norsk Idrettshjelp, som jeg prata med, en eller to ganger vel.

    Og vi gikk, etter jobben, mot Oslo S, og Jernbanetorget t-banestasjon, hvor vi skilte lag.

    Jeg husker ikke hva hu heter, jeg var veldig nøye, på å oppføre meg ordentlig, på den tida her, så jeg ble ikke lett kjent med folk.

    Jeg hadde litt dårlig selvbilde, etter militæret også, hvor jeg egentlig ble brutt ned, av troppsbefalet osv., vil jeg si.

    Så årene etter militæret, så hadde jeg ikke så lett for å komme i kontakt med damer f.eks.

    For, jeg så nok litt for gammeldags og norsk ut kanskje, selv om egentlig vel, så mye bedre ut da, enn jeg gjør nå, som jeg har fått noen sånne rare rynker, på haka, og har mista litt hår, i vikene osv.

    Og også mellom øya, hadde jeg noen sånn ganske store rynker, etter en sydenferie, i 1998, var det vel.

    Mer da.

    Jo, også er det en del år, som jeg har vært veldig overarbeida, og hatt skikkelig store ringer under øya.

    Men rundt sånn 1995 og sånn, så var jeg vel ikke så plaga av sånt.

    Men jeg var litt plaga av kviser da, som heldigvis har gått over nå.

    Det var sånn at jeg hadde en eller to kviser da, ikke noe sånn kjempeille.

    Men det var hele tida, så fikk jeg kviser da.

    Selv om det bare var en eller to av gangen.

    Det var ikke sånn superartig, for å si det sånn.

    Men jeg fant noe greier på apoteket som hjalp, som man ikke trengte resept for engang.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jo, så gikk jeg og hu jenta eller dama da.

    Vi gikk gjennom den nederste delen av Karl Johan.

    Og vi kom vårs nesten ikke fram.

    Vi måtte gå sikk-sakk, omtrent, eller hvordan det skrives, mellom narkomane, som så helt jævlige ut.

    Jeg har vært i ganske mange byer i Europa nå, men jeg tror ikke at noen andre byer, har sprøytenarkomane, som er så jævlige, som de i Oslo.

    Uten at jeg vet hva det kan komme av.

    Men, jeg bare husker at jeg sa, at de var som zombier, som levende døde.

    Og hu var enig, hu jenta da, som jeg tror jeg bare prata med den gangen.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på, at jeg savner egentlig ikke Oslo så mye.

    Nå som jeg bor i Liverpool.

    Oslo hadde en tøffere tone, vil jeg si, enn den tonen, som er her i Liverpool.

    Og de sprøytenarkomane her, de er høflige, vil jeg nesten si, de er ikke mindre høflige, omtrent, enn resten av folka.

    Det er ikke så mange av dem da, som jeg kan se.

    De er ikke sånn, at de går rundt i heroin-rus, som de i Oslo.

    Og de herion-vraka her, er i bedre stand, eller hva man skal si vel, at de ser ikke så slitne ut.

    Hva nå dette kan komme av.

    Det er kanskje vinteren i Norge som gjør det.

    Men uansett, den Norsk Idrettshjelp-jobben, den har jeg ikke så mange bra minner, forbundet med.

    Kontorene, lå midt i horestrøkene nesten.

    Så en gang, så var det ei ung, pen jente der faktisk, kanskje i 19-20 års alderen, som smilte og lurte på om jeg skulle være med i bingen.

    Men neida, det var ikke min stil.

    Det gikk kolleger bak meg og, husker jeg, som nok må ha lurt på hva jeg dreiv med da.

    Men jeg bare smilte å rista på hue vel.

    Jeg hadde vel ikke hatt noe dame da, siden det året jeg bodde hos Axel og dem.

    Og det var skoleåret 1990/91.

    Og det var ei som het Ragnhild, som bodde på Stovner.

    Men da jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, da klarte jeg å sjekke opp ei dame, første uka, ei jeg møtte på So What.

    Så den tida jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse, fra 1991 til 1996, så klarte jeg ikke så sjekke opp ei eneste dame.

    Eller, jeg traff ei som het Elisabeth, fra Bærum vel, som jeg klinte litt med, en gang vi gikk ut på byen.

    Men det var vel også alt.

    Selvtilliten min var ikke helt på topp, for jeg hadde vært fattig student, og fattig infanterist.

    Så jeg hadde bare fillete klær omtrent, eller militærtjenesten, for jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe klær, på et par år da.

    Så ingen damer så på meg, som han Lars Kilevold skrev, var det vel.

    Men på den tida jeg flytta til St. Hanshaugen, da tjente jeg litt mer ihvertfall, og da bodde jeg jo i sentrum, så det var enklere for meg å få kjøpt klær osv.

    Og jeg begynte å kjøpe sånne engelske magasiner, for ungdommer, sånn som FHM osv.

    Og jeg fikk meg internett, så da våkna jeg litt.

    For jeg levde liksom i et vakum.

    Jeg hadde ingen venner e.l., som jeg var ordentlig på bølgelenge med, eller var helt fortrolig med, og kunne prate om alt mulig med da.

    Men på internett, så kunne man jo treffe folk, som man kunne prate med om alt mulig da.

    Og det klarte jeg ikke å treffe på byen, i Oslo.

    Og de på jobben, de ville jeg egentlig ikke ha for nærme.

    For jeg prøvde å ikke miste kontrollen på jobben, for jobben var omtrent det eneste jeg hadde da.

    Jeg hadde vel skamma meg så mye, hvis jeg hadde mista jobben på Rimi, at jeg omtrent aldri hadde kommet meg opp igjen vel.

    Så den jobben prøvde jeg å beholde, så derfor prøvde jeg å ikke blande ‘business og pleasure’, for mye, eller hva man skal si.

    Selv om jeg klarte å drite meg ut noen ganger da.

    Jeg ba ut hun Vanja Bergersen fra Rimi Bjørndal, blant annet, men hun hadde eksamener, så hun kunne ikke.

    Og det var ofte mange damer som jobba i Rimi, så jeg måtte skjerpe meg, noen ganger, for å prøve å klare å holde balansen riktig, mellom at det var tross alt snakk om jobbkolleger, og ikke ‘vanlige’ venner.

    Men jeg prøvde ihvertfall.

    Men men.

    Jeg ville ikke ha jobbkolleger, så nærme, som jeg ville hatt en ‘vanlig’ venn, for å si det sånn.

    I tilfelle jeg sa noe galt, som kunne blitt brukt mot meg, på jobben da, hvis denne ‘vennen’, ikke ville være venn, men vendte meg ryggen, liksom.

    Jeg fikk nok han David Hjort, for nærme, men han inviterte meg på fester o.l., hele tida.

    Og jeg ville ikke at folk skulle bli fornærma heller.

    Men David Hjort ble nok omtrent som en kamerat, en stund.

    Men jeg hadde alltid det i bakhodet, at han var en kar fra Rimi da, så jeg var ikke så åpen, om forskjellige ting, ovenfor kolleger, som hvis dette hadde vært barndomskamerater, for eksempel.

    Jeg hadde det alltid i bakhodet, at jeg måtte prøve å tenke på hva jeg sa og gjorde.

    Unntatt en periode, etter at jeg ble butikksjef.

    Da begynte jeg å røyke igjen osv., og prøvde også hasj, en gang eller to, for jeg ville hva jeg prata om, når folk ville diskutere hasj kontra alkohol-rus osv., på nettet og andre steder.

    Men men.

    For jeg var litt skuffa, over å bli butikksjef på Rimi Nylænde, siden det var en av de minste Rimi-butikkene.

    jeg hadde trodd at jeg skulle bli butikksjef på Rimi Munkelia, siden jeg visste at den butikksjefen der, skulle slutte.

    Men dengang ei.

    Hun som var butikksjef på Rimi Nylænde, skulle begynne der.

    Så da var jeg ganske sikker, på at jeg skulle få Rimi Munkelia.

    Og jeg hadde droppa å søke en datajobb, eller følge opp søknaden, siden jeg var blitt lovet en butikksjef-jobb.

    Ja, nå ble det mye forskjellig her.

    Jeg får se om jeg klarer å ta en pause i skrivingen her nå, så blir det kanskje mer oversiktlig, i de nesten bloggpostene jeg skriver, enn denne bloggposten, som kanskje skeia ut litt.

    Vi får se.

  • Broren min, Axel Nicolay Thomassen, gjør narr av meg, fordi jeg er norsk? (In Norwegian)

    Nå skrev jeg om broren min, Axel Thomassen, og noe han sa om meg, bak ryggen min, som jeg overhørte, på en fest, nyttårsaften år 2000, på bloggen igår.

    Hos han elektriker-kameraten til broren min, som da bodde på Helsfyr.

    Broren min hadde lagd maten, og sa til elektriker-kameraten sin, sånn at jeg hørte det, at ‘de er så glade i is’.

    Og først så trodde jeg, at han mente meg og sin far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen.

    Men nå har dette gått og surra litt i hodet mitt, siden i går, i bakhodet, heter det vel.

    Og nå lurer jeg på, om broren min mente, at ‘de’, var norske folk.

    At norske folk var så glade i is?

    For broren min, tror jeg, at kanskje kan tenke på seg seg, som utlending?

    For jeg husker jo det, at jeg bodde hos Axel og dem, og leide et rom av dem, på Furuset, i skoleåret 1990/91, da jeg hadde et friår, fra NHI.

    Og Axel er jo født i 1978, så i 1990, så var han sånn 12 år da.

    Og da var det jo sånn, at jeg fikk en del ansvar for Axel, siden faren hans, Arne, og stemora, Mette, de var ganske mye på bingo og travbanen osv.

    Så da jeg kom hjem, høsten 1990, fra jobb, hos Det Norske Hageselskap, hvor jeg jobba et par måneder, etter at jeg flytta til Axel og dem, og leide et rom der, hvor sikkert hun Kirsten, datteren til Mette, hadde bodd.

    Noe sånt.

    Så pleide jeg å lage middag til meg selv og Axel da.

    Og vi var vel mer nærme da, på den måten, at jeg tok med Axel ut til farmora mi, Ågot, sommeren 1991, på Sand.

    Sånn at Axel fikk se mer av hvordan det var der, hvor jeg vokste opp.

    Selv om han også hadde vært der før et par ganger.

    Men vi kjente hverandre liksom bedre da, på den tida, jeg hadde jo litt av ansvaret for Axel, så det ble vel bare sånn, at han ble med på sommerferie til Sand da, for å besøke Pia og Ågot.

    Så sånn var det.

    Og høsten 1990, så sa Axel til meg.

    Like etter at jeg flytta dit.

    Mens vi gikk fra kiosken på Furuset-senteret, og til leiligheten til Arne og Mette da.

    Axel sa, at han var så imponert over utlendingene.

    De var så mye tøffere enn de norske.

    Så Axel ser kanskje mer på seg selv, som en av utlendingene, enn som en av de norske.

    Så når Axel, sa til han elektriker-kameraten sin, at ‘de er så glade i is’.

    Så mente han kanskje at norske, (som han ser på meg som), er så glade i is.

    Så Axel, han ser nok ikke på meg, som en bror, og av vi er to norske brødre.

    Nei, han ser nok på seg selv, som utlending, og på meg, som norsk.

    Så han ser nok på meg som en slags fiende, tror jeg.

    Det kan forklare det, at Axel alltid skulle ødelegge for meg, når vi var ute på byen, og jeg prøvde å klare å sjekke opp noen damer, på byen i Oslo, siden jeg var ungkar.

    Så pleide Axel å prate til de damene, overhørte jeg, et par ganger, bak ryggen min, og sa ting, for å få de til å ikke prate mer med meg.

    Som, ‘han er jo 29 år, hva gjør han her på Studenten’.

    Et sted som kanskje hadde 22 års grense, eller noe, og hvor jeg gikk, for å treffe broren min egentlig også.

    For broren min, han ble så kul etterhvert, når han ble ungdom og voksen, at han bare ville møtes, på utesteder og sånn, virka det ihvertfall som for meg, i 1996, da han skulle møtes på Snorre Kompaniet, så jeg måtte dra dit, etter jobb på Rimi Bjørndal, for Axel ville at jeg skulle møte dama hans, som var Heidi, fra Son, med lyst hår, som senere fikk leilighet på Aker Brygge, og som var jus-student, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så da foreslo jeg at vi skulle gå ut på byen da, for jeg ville jo ikke miste kontakten med broren min, så da syntes jeg, at jeg også måtte prøve å være litt kul da.

    Men det gikk jo ikke så bra, når man tenker på at Axel begynte å skremme bort damer fra meg, osv.

    Så han ville vel ikke at jeg skulle få kontrollen da, av en eller annen grunn.

    For det er jo sånn, at hvis det går for lenge, mellom hver gang du klarer å sjekke opp en dame på byen, og få henne med hjem, eller bli sammen med en dame da.

    Hvis det går for lenge mellom hver gang du får deg et nummer, for å si det sånn.

    Så blir det jo sånn, at det eneste omtrent man tenker på, det er å klare å sjekke opp en dame da.

    Så da tenker man kanskje ikke så mye på karriære osv., og andre ting.

    Så hvis folk, som Axel gjorde, prøver å ødelegge for deg, sånn at du ikke skal få deg dame.

    Da ødelegger de egentlig hele livet ditt litt, på en måte.

    For da blir dette nesten som en besettelse.

    Ihvertfall, så kan det ødelegge selvtilliten din.

    Så Axel, han var mer som min fiende, enn som min bror, vil jeg si.

    Siden han prøvde å ødelegge livet mitt, eller ihvertfall selvtilliten min da, med at jeg ikke skulle få meg dame osv.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og hvorfor skjedde dette, at vi slutta å dra ut til Ågot, på sommerferie osv?

    Jo, sommeren etter, så måtte jeg i militæret.

    Og det var ganske tøft for meg, for jeg var så tynn.

    For faren min lot meg bo aleine, under oppveksten, så jeg spiste mest bare sånn trøstespising-mat, og sjelden ordentlig mat, som kjøttkaker og biff og sånn.

    Og Ågot lagde mest pølser osv.

    Så jeg var så tynn, så jeg sleit skikkelig i militæret.

    Så jeg mista kontakten med broren min, også fordi jeg holdt til i Elverum da.

    Så jeg visste ikke hva som foregikk i Oslo.

    Så da skjedde det noe, med kontakten mellom broren min og meg, det året jeg var i militæret.

    Og søstra mi flytta jo også til Oslo, høsten 1991.

    Og i 1992, så var jo broren min, som var født i 1978, han var sånn 14 år.

    Og da skjedde det samme, som hadde skjedd, i Sveits, sommeren 1987, altså fem år tidligere.

    Søstra mi var igjen like uansvarlig.

    I Sveits, sommeren 87, så ga hun Rahel røyk.

    Som var 9-10 år da.

    Og høsten 1992, så var jeg i middagsselskap, hos noen venner av tante Ellen, på Grunerløkka.

    Pia var der, og Axel og også Rahel, fra Sveits.

    Og da hadde Pia tatt med Axel på pub, og gitt han øl, enda han bare var sånn 13-14 år.

    Men jeg var i militæret, så jeg hadde ikke noen mulighet til å få kontroll på hva som foregikk i Oslo.

    Jeg hadde et slitsomt år, i militæret, siden det var infanteriet jeg var i, med mye løping, marsjering, skigåing, og tungt militær-arbeid da.

    Så jeg hadde nok med det, for jeg var så tynn og pinglete, før jeg dro dit.

    Så etter at jeg kom tilbake, så hadde kanskje Pia og noen andre, ødelagt Axel litt (mer) da.

    Hva vet jeg.

    Jeg og broren min, vi mista ihvertfall litt av kontakten, det året.

    Og vi dro aldri mer for eksempel, på sommerferie til Ågot, etter det året, hvor jeg var i militæret.

    Så militæret, det gjorde at jeg mista litt kontrollen på min egen situasjon og på hva som skjedde, med mine yngre søsken også, som jo hadde veldig uansvarlige foreldre.

    Jeg måtte jo begynne å jobbe på Rimi etter militæret, noe som nok ikke hadde skjedd, hvis jeg ikke hadde måtte dra i militæret etter studiene.

    Så militæret, det kan ødelegge mye for unge folk, siden man blir dratt ut av sin livssituasjon, og må være et helt annet sted, nesten som om man var i fengsel eller institusjon, i et år.

    Det var nesten sånn, at de like gjerne kunne ha puttet meg i fengsel, i et år, så mye ødela det for det livet jeg hadde hatt, frem til jeg dro i militæret.

    Så sånn var nok det, dessverre.

    Så verneplikten har sine skyggesider og, vil jeg si.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

    Jeg husker sommeren 1991, var det vel.

    Da dro Glenn Hesler, Øystein Andersen, Kjetil Holshagen, Magne Winnem og meg, vi dro på campingferie, til Gøteborg.

    Askim camping het det vel.

    Og jeg måtte skrive personnummeret mitt, for å leie campingplass.

    Enda jeg var norsk, og ikke svensk.

    Jeg fortalte, at i Norge, så behøvde vi ikke opplyse om vårt personnummer, for å leie en campingplass.

    Men jeg fikk til svar, at i Sverige så måtte man det.

    Men jeg lurer på hva de gjorde da, hvis f.eks. noen fra England skulle ha campingplass, for i England og andre land, så har de jo ikke personnummer.

    Så det var rart at norske måtte skrive personnummer, synes jeg.

    Så Sverige, det er litt for strengt, tror jeg, eller hva man skal si.

    Man må visst opplyse om personnummer, for å kjøpe røyk og lettøl i butikkene og.

    Men men.

    Også hadde de noen burgere, som het Sibylla, som ikke var så gode, syntes vi, som var vant til norske gatekjøkken-burgere.

    Men men.

    Og det eneste brødet de hadde, både på OBS og Femman-senteret eller Nordstan, eller hva det het, det var oppskjært loff.

    Eller ‘white bread’, heter det vel her i England.

    Så fordøyelsen min tetta seg.

    Så jeg klarte vel ikke å gå på do en eneste gang, på de dagene vi var der, nesten en uke vel.

    Men men.

    Men jeg møtte en jente som var hyggelig da, hvis jeg husker riktig.

    Øystein, tremenningen min, han maste på meg hele ferien, så jeg var ikke helt meg selv.

    Men jeg klarte å driste meg opp til å spørre en jente, hvor hun var fra, og om jeg kanskje spurte hva hun het og.

    Og hun var visst fra Dalarna, eller noe, tror, ihvertfall så var det et landskap, forstod jeg.

    Et tradisjonelt landskap, tror jeg.

    Og det gjorde hun et poeng av da, at hun var fra et sånt tradisjonelt landskap da.

    Og spurte om jeg forstod, vel.

    Jeg forstod vel sånn halvveis kanskje, men kanskje ikke helt alikevel.

    Men jeg husker at jeg syntes det hørtes ganske fint ut vel.

    Men men.

    Et tradisjonelt nordisk landskap, kan man kanskje si, at det nok var.

    Istedet for å si at hun var fra ‘Fucking Åmål’, for eksempel, eller noe lignende.

    Så hun tror jeg må ha vært en ganske ordentlig jente, tror jeg egentlig.

    Det var den sommeren jeg fylte 21 år vel.

    Det var bare noe jeg tilfeldigvis kom på nå.

    Men Øystein stod ved siden av meg hele tida, og observerte meg.

    Så jeg bare sa noe tull, som jeg hadde sett på svensk TV, at ‘jag heter Lennart’.

    Men det trodde hun visst ikke da.

    Så skjedde det ikke noe mer.

    Så jeg var ikke så flink til å sjekke damer på den tida der.

    Jeg var litt sjenert, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så noen damer fra Sverige, er nok fine, selv om de kanskje har litt dårlig rykte i utlandet, det er mulig.

    Men det er kanskje ufortjent.

    Hva vet jeg.

    Men det er mye rart.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Forfulgt av noe muslimsk mafia, gjennom søstra mi, og hennes afrikanske venner, som vel er muslimer? (In Norwegian)

    I den forrige bloggposten, så skrev jeg jo om, da søstra mi, tok med seg tre afrikanere, hjem fra byen, i 1994.

    Søstra mi hadde jo flytta til meg, året før, for hun hadde ikke noe sted å bo.

    Og jeg var nettopp ferdig med militæret, så jeg hadde ikke så god råd, men jeg jobba mye på Rimi, så vi kom over kneika med regninger osv.

    Jeg ville ikke spørre faren min om å låne penger, for han hadde jeg kutta ut.

    Men, da vi egentlig var over kneika, så var det en regning, som jeg hadde glemt, litt sånn halvveis da.

    Og da, så tenkte jeg, at jeg kunne jo ha spurt faren min, om å låne tusen kroner, bare for å se hva han ville ha sagt, liksom.

    Og det var greit, han skulle si fra, når han ville ha pengene tilbake.

    Så forsvant søstra mi da, vinteren 93/94, og var borte, i 4-5 dager, uten at hun forklarte noe.

    Jeg dro ned til Oslo Sentrum, og spurte etter henne, på stamkneipa hennes, Jollys, og hos venninnene hennes, men jeg fant henne ikke.

    Hun hadde visst vært hos kjæresten sin da, Keyton, fra Somalia, og kameratene hans.

    Som hun hang mye sammen med, men hun pleide ikke å være mer enn en dag borte av gangen.

    Så når hun hadde vært borte, i 2-3 dager, så gikk jeg for å leite etter henne.

    Jeg møtte Keyton flere ganger, på Ungbo, hvor vi bodde, men jeg ble aldri invitert hjem til Keyton, for å se hvordan det var, der hvor han bodde.

    Men søstra mi fortalte, at Keyton hadde latt noen kamerater ta over leiligheten hans, og han bodde visst selv, hos en annen kamerat.

    Noe sånt.

    Så det opplegget var ikke helt bra da.

    Og søstra mi fortalte også, at Keyton, hadde noen venner, som var grisete, og spiste med hånda osv.

    Så jeg hadde egentlig ikke noe lyst til å besøke Keyton heller, for å være ærlig.

    Det temaet ble aldri tatt opp.

    Men søstra mi, var glad for å ha kjæreste, tror jeg.

    Hun klagde ihvertfall aldri noe på Keyton, til meg, at han var slem, eller noe.

    Og jeg ville ikke begynne å klage på at søstra mi vanka med så mange afrikanere, for da hadde jeg fått søstra mi imot meg, med en gang, for søstra mi var nesten militant anti-rasist, og sosialist, og den skolen der.

    Jeg var heller ikke rasist selv, jeg hadde blant annet en kamerat, som jeg hadde vanka mye sammen med, som var tremenningen min, Øystein Andersen, som var adoptert fra Korea, av kusina til faren min, og hennes mann.

    Så jeg var vant til folk som ikke var norske, så det var ikke sånn at jeg satt og så hatsk på Keyton, eller noe sånn, når han var på besøk, på Skansen Terrasse.

    Men søstra mi brydde seg ikke noe om husreglene.

    Jeg begynte som leder i Rimi, og søstra mi, hu vekte meg, midt på natta, før den første ledervakten, som jeg hadde på Rimi Nylænde, en lørdagsvakt, som jeg skulle jobbe aleine.

    Så sånn var det.

    Så den tida her, sommeren 1994, så var jeg litt sånn, at jeg var litt, hva heter det, anspent, for jeg hadde nettopp begynt som leder i Rimi, og hadde ansvaret for å åpne og låse, og lede arbeidet, på Rimi Nylænde, på Lambertseter da.

    Og så mye ansvar, det var ikke jeg vant til å ha, fra før.

    Jeg hadde jobba som vanlig butikkmedarbeider, og vært vanlig værnepliktig i forsvaret.

    Men jeg hadde slitt med omsorgssvikt, under oppveksten, fra faren min og hans nye dame, så jeg hadde hatt mitt å stri med, for å si det sånn.

    Så å jobbe som leder, i en matforretning, det var egentlig ganske mye ansvar for meg, for jeg hadde hatt masse personlige problemer, med depresjoner, osv., pga. problemene under oppveksten da.

    Så jeg var litt anspent, og redd for å drite meg ut, for jeg hadde kanskje litt dårlig selvtillit eller lavt selvbilde, pga. mobbingen, fra familie, og klassekamerater, under oppveksten.

    Så sånn var det.

    Så derfor klikka jeg litt, da søstra mi, hadde tatt med tre afrikanere, hjem fra byen, kvelden før, som jeg og broren min, og kameraten min, Glenn Hesler, skulle spille fotball.

    Jeg reagerte egentlig ikke, på de afrikanerne, som lå i stua.

    Vi pleide å møtes i stua, å bli enige om, hvor vi skulle dra for å trene.

    Og om vi skulle spille fotball eller tennis, f.eks.

    Men da var vi ikke sikre på, om vi kunne skru på lysa i stua, og det lukta også innestengt der, husker jeg.

    Jeg skjønte først ingenting, for det pleide ikke å være folk som lå over i stua der.

    For alle hadde sitt eget rom da.

    Så søstra mi, skulle vel ha latt disse sove over på rommet sitt da.

    Det kunne hun vel ha gjort, hvis de tre afrikanerne var kamerater.

    Men men.

    Men så fortalte vel Glenn og Axel, at disse afrikanerne hadde stjålet mat i kjøleskapet osv.

    Jeg så at de hadde rappa av juicen min.

    Og da ble jeg litt irritert, så da sparka jeg fotballen i veggen.

    Men jeg sparka ikke fotballen på eller etter de afrikanerne, som lå å sov i stua.

    Nei, det gjorde jeg ikke.

    Jeg tok ut aggresjonen min, mot en død ting, veggen.

    Det bråka litt, og da våkna Keyton og søstra mi.

    Det viste seg også, at søstra mi hadde gått inn på rommet mitt, og rappa to røykpakker av meg, siden Glenn Hesler, pleide å kjøre til Sverige, og hadde kjøpt med en kartong røyk til meg der.

    Og søstra mi mente at jeg hadde ansvaret for å underholde hennes gjester.

    Men det hadde ikke jeg, for dette var hennes venner, og ikke mine.

    Jeg hadde aldri besøkt de folka.

    Og vi hadde ikke felles husholdning, på Ungbo, i Skansen Terrasse.

    Vi hadde hver vår hylle i kjøleskapet.

    Og søstra mi, enten jobba, eller fikk arbeidsledighetstrygd, så vi hadde ikke felles økonomi, heller.

    Så søstra mi, tok feil, mener jeg, når hun sa at det var mitt ansvar å underholde hennes venner fra Afrika.

    Så sånn var det.

    Og jeg mener at jeg hadde rett, at søstra mi burde ha sagt fra til oss andre, om at to venner av henne skulle ligge over i stua.

    For det var vanlig der, jeg hadde jo bodd der lengst, og husker hvordan det var, da Anne-Lise og Per og Wenche osv., bodde der, og da var det sånn, at ei dame som var døv og en kar, skulle ligge over i stua der.

    Og da sa Anne-Lise, eller om det var Inger-Lise, hun sa fra til oss andre, på forhånd, at den lørdagsnatta, da kom noen folk til å sove i stua.

    Noe sånt gjorde ikke søstra mi.

    Og vi hadde klare regler, på at vi måtte spørre før vi lånte mat, av hverandre.

    Det gjorde ikke søstra mi.

    Og jeg hadde ikke gitt søstra mi tillatelse, til å gå inn på mitt rom, å ta røykpakker.

    Jeg pleide ikke å låse døra, for det tror jeg ingen pleide å gjøre der egentlig.

    Unntatt kanskje søstra mi.

    Men det betydde ikke at hun kunne gå inn på rommet mitt, å ta røyken min.

    F.eks. da jeg bodde på Bergeråsen, så sa faren min, at vi ikke behøvde å låse døra.

    Men da Ole-Tonny og Kai Runar, gikk inn i leiligheten min, for å låne filmer, eller hva det var, da var det noe som Store-Oddis fortalte til meg, for det ikke lov, på Bergeråsen, å gå inn i en tom leilighet, selv om døra stod oppe.

    Så det visste nok søstra mi og, at det ikke var lov.

    Hun skulle ha vekt meg og spurt da, om hun kunne låne røyk, og om hun kunne låne juice.

    Men det gjorde hun ikke.

    Så diskuterte vi dette.

    Så sa jeg, at de hadde tatt juice.

    Så sa søstra mi, at de kunne ikke ha tatt juice, for vi hadde ikke noe saks.

    Men den juicen, kunne man ha åpna med kniv, eller rivd opp pakningen, med henda, som jeg pleide å gjøre.

    Jeg kunne se at det ikke var meg som hadde åpna den, for jeg hadde så sterke fingre, så jeg klarte å rive opp de billigste Rimi-juice pakkene, med henda.

    Men noen hadde åpna juicen min med kniv da, var det vel, så jeg.

    Men det var nok en trussel, sånn som søstra mi sa det, at hun og hennes afrikanske venner, skulle få skjært av meg mine private eiendeler, som hevn for at jeg sparka fotballen i veggen da, når jeg så at de også hadde tatt juice, disse fremmede som lå og sov, i stua.

    Så sånn var det.

    Så nå blir nok jeg forfulgt, av noe muslimsk mafia, som har tulla med meg, siden 1994.

    Og laget plott, og sørget for at jeg ødla kneet, mens jeg spilte fotball, blant annet.

    For disse muslimene, de kontrollerer nok Oslo.

    Og myndighetene i Norge, de bare jatter med, og gjør hva muslimene sier.

    Så det er nok pga. dette, at myndighetene i Norge, ikke gir meg mine rettigheter.

    Fordi de vil slikke opp spyttet til muslimene.

    Så Norge er et homo land, som ikke har sivilisasjon, men som har en ‘homo-sivilisasjon’, vil jeg kalle den typen av spyttslikkende sivilisasjon.

    Norge ofrer sine egne mennesker, for å slikke spyttet til muslimene, og sånne illuminister, som søstra mi, eller hva hun er.

    Så sånn er nok det her, er jeg stygt redd for.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • For mye stein, saks, papir? (In Norwegian)

    ranet ark saks

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=560745

    PS.

    VG skriver at noen har ranet Ark, med saks.

    Og jeg lurer på om det kan være noen som har spilt for mye stein, saks, papir, under oppveksten, eller senere?

    For, selv om jeg ikke syntes det stein, saks, papir-greiene, var så morsomt, så husker jeg vel det, at saks vel slår papir(?)

    Eller ark da, ark og papir er jo det samme.

    Og kanskje tyven husket dette også, fra sin karriære, som stein, saks, papir-spiller, og dermed tenkte at dette ranet kom til å gå bra da.

    Men, søstra mi, Pia Ribsskog, hun er nok ikke involvert.

    For hun sa alltid, at ‘vi har jo ikke noen saks’.

    Etter at hun tok med tre afrikanere hjem fra byen, en lørdagskveld, sommeren 1994, var det vel.

    Så hadde noen av afrikanerne hennes, rappa juice fra meg i kjøleskapet.

    Og da sa søstra mi, at det kunne de ikke ha gjort, for ‘vi har jo ikke noen saks’.

    Dette skjedde da jeg og søstra mi, og en kamerat av meg, Glenn Hesler, bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse, og broren min Axel Thomassen, og Glenn og jeg, skulle ut og spille fotball, en søndag formiddag, i 1994 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er også websidene til norsk forbund for stein, saks, papir, forresten.

    Kan disse ha vært innblandet, på noen måte, i dette kriminelle ranet(?)

    Vi får se.

    Her er den linken:

    http://steinsakspapir.com/

    PS 3.

    Jeg sendte en e-post til forbundet for stein, saks, papir, om dette:







    Google Mail – Ran av Ark







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Ran av Ark




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sun, Jul 5, 2009 at 9:21 PM





    To:

    steinsakspapir@steinsakspapir.com



    Hei,

    har dere noen kommentar til at noen ranet Ark med saks?

    Og hva med det søstra mi, Pia Ribsskog, pleide å si, at 'vi har jo ikke noen saks'.
    Er dette er gyldig ordtak?

    På forhånd takk for svar!
    Med vennlig hilsen
    Erik Ribsskog
    johncons-blogg





  • Min søster Pia, på midten av 90-tallet: ‘Erik, du er like gammeldags og konform, som bestemor Ingeborg’. (In Norwegian)

    I 1991, så flytta jeg inn, på Ungbo, i Skansen Terrasse, etter å ha bodd et år, sammen med familien til halvbroren min, Axel og hans far Arne Thomassen, som var min tidligere stefar, på 70-tallet, og hans dame i Oslo, Mette Holter.

    Jeg måtte flytte derfra, sa Mette Holter, og jeg så annonser for Ungbo, på T-banen, på vei fra Furuset ned til Sentrum.

    Så jeg syntes det hørtes greit ut, å bo på Ungbo, for de reklamerte med, at man bare måtte ta oppvasken, hver femte uke, siden det var bofelleskap da.

    Og leia var rimelig, det var det viktigste da, for meg, siden jeg skulle begynne å studere igjen, skoleåret 1991/92, etter å ha hatt et hvileår, året før.

    I 1993, så var jeg ferdig med militæret, hvor jeg var hele året ut, i infanteriet.

    Så jeg fikk vernepliktsmedaljen.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, og da hadde ikke min søster, Pia, noe sted å bo, så hun ville bo hos meg, på Ungbo.

    De andre der, Anne-Lise osv., ville ikke bo der lengre, hadde jeg overhørt, når jeg var ferdig med militæret.

    Og hun som bodde igjen der, Wenche, begynte å oppføre seg rart, etter at min søster flytta inn, og glemte å passe på katta si, osv.

    Så der var det nok noe raritet, som foregikk.

    Men men.

    (Kan min søster ha stått bak, har hun kontakter i illuminati og/eller ‘mafian’?)

    Hvem vet.

    Min søster sov først, i en tre-fire måneder vel, på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, før hun fikk eget rom der, like før jul, i 1993, var det vel.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes vaskekjeller-ordningen, var tungvint, for man måtte vaske ferdig før klokken 20.

    Så jeg ringte Thorn, eller hva de heter, og jeg fikk med alle som bodde der.

    Det var meg og Glenn Hesler og søstra mi, og ei som het Hildegunn, og hennes type, Rune, som visstnok skulle være homo, ifølge søstra mi og Hildegunn.

    Jeg regna med at de mente bifil, siden han var sammen med Hildegunn.

    Men jeg var fra et lite sted, Berger i Vestfold, hvor det ikke var noen homo-er, så jeg var litt sky for han Rune, så jeg ble ikke så godt kjent med han, men det var søstera mi og Hildegunn, som så gjerne ville at Rune skulle flytte inn, etter at vi fire andre, hadde fått rom der.

    Dette må ha vært på begynnelsen av 1994, da jeg bestilte den vaskemaskinen, fra Thorn vel, som kosta 250 kroner, å leie, i måneden.

    Og da ble alle med på å leie den, så folka betalte meg 50 kroner, i måneden, for å spleise på den da.

    Rune ville at jeg også skulle leie oppvaskmaskin.

    Men da sa jeg, at det fikk noen andre leie, for jeg ville ikke sitte igjen med for mye, i leieutgifter, hvis det skjedde noe.

    Jeg hadde ikke så høy lønn på Rimi.

    Men det som skjedde, var at søstera mi, hun var heller nede i byen, i mange dager, hos typen sin Keyton, osv., istedet for å henge opp sin vask.

    Så da fikk jo ikke jeg vaska klær.

    Så dristet jeg meg da, i 1994, til å fortelle søstera mi, at hun ikke var noe flink til å henge opp klærne sine til tørk, når vaskemaskinen var ferdig.

    Men da våknet feministen i Pia, tror jeg, og det var ikke noe jeg hadde noe med, om hun hang opp tøyet sitt.

    Jeg husker jeg snakka med fetteren vår, Ove, om det her.

    Og han var enig med meg, for han sa at tøyet ble ‘surt’, hvis det ikke ble hengt opp.

    Men søstera mi, oppførte seg da, litt aggressivt, og nesten truende, når jeg turte å nevne dette, at hun hadde latt tøyet ligge, i flere dager, etter at vaskeprogrammet, var ferdig kjørt.

    For da ble jo det dumt for meg.

    Hvor skulle jeg gjøre av hennes tøy, i mellomtiden?

    Hvis jeg ville vaske tøy?

    Det var jo ikke min jobb, å henge opp tøy, etter søstera mi.

    Og vår mor, Karen, hun husker jeg at også gjorde et poeng av det her.

    At når hun besøkte meg og søstera mi, når vi bodde på Ungbo.

    Hun sov vel på sofaen, eller på rommet til søstera mi, vel.

    Så var det meg hun måtte låne reine håndklær av.

    For søstera mi, hun var ikke så flink til å holde styr på sånt, at man måtte ha reint tøy og reine håndklær osv.

    Søstera mi hadde ikke noe rutiner, for vasking av tøy osv.

    Hun bare fylte opp en maskin, en gang i mellom, også lot hun tøyet bare ligge, i flere dager noen ganger, hvis hun var hos kjæresten sin, f.eks.

    Og søstera mi, hun pleide også å glemme nøkla.

    Så hvis hun og kjæresten hennes, Keyton, kom hjem fra byen, natt til lørdag.

    Da vekte søstera mi bare opp meg, midt på natta og kasta stein på ruta mi osv.

    Enda det var natta før jeg skulle jobbe min første ledervakt på Rimi.

    Så jeg måtte ha reint tøy, og dusja hver dag før jobben osv., for jeg jobba jo i matbutikk.

    Og hadde ansvaret for kjølevarene osv., som er en ganske tung jobb, så jeg måtte være renslig, for ellers, så ville det nok lukta ‘hest’, og det som var, på Rimi Nylænde, hvor jeg jobba på den tiden.

    Og søstera mi, hun tok med tre afrikanere hjem fra byen, natt til søndag osv.

    Og lot to av de sove i stua, og lot de ta juicen min, i kjøleskapet, og hun gikk inn på rommet mitt, mens jeg sov, og rappa to røykpakker fra meg, siden det her var før jeg slutta å røyke, som vel var i 1994 eller 95.

    Og når jeg sa til søstera mi, at hun hadde gått fra tøyvasken sin, i vaskemaskinen, i flere dager.

    Så sa søstera mi, at det var ikke noe jeg hadde noe med.

    Selv om jeg var broren hennes, regna jeg med at hun mente.

    (For søsteren min er ganske feminist da).

    Nei, søstera mi var myndig, så jeg hadde ikke noe med å bestemme over henne, selv om jeg var broren.

    Det var vel egentlig ganske greit for meg.

    Men, som felles beboer, i bofellesskap, så hadde jeg vel rett til å klage, på at søstera mi ikke tok ut klærna sine av vaskemaskinen, på flere dager.

    Så sånn var det.

    Og søstera mi, hu begynte å klage, på at jeg var så gammeldags og ordentlig, som bestemor Ingeborg, som hun sa.

    Men da sa jeg ingenting.

    Men da gikk vel egentlig søstera mi for nærme, for hun hadde vel ikke noe med, hvordan jeg var, jeg hadde jo vært myndig, i mange år, og hun flytta jo ikke opp til meg, før jeg var myndig, på Bergeråsen, og Pia er jo et og et halvt år yngre enn meg.

    Så hun har jo ikke noe med, hvordan jeg er som person.

    Så hun var litt frekk, vil jeg si.

    Og om jeg er konform, som felles beboer, på Ungbo, så må vel det bare være bra, for søstera mi, at jeg er sånn, at jeg tar ut av vaskemaskinen, etter bruk, og ikke er sånn, at jeg bare lot alt flyte liksom.

    Så her møter vel søstera mi, seg selv, litt i døra.

    For for noen år siden, etter at hun fikk unge osv., så begynte hun å bli sånn, husker jeg, at hun alltid skulle lage julemiddag og vaske tak og vegger osv.

    Men sånn var hun absolutt ikke før hun fikk Daniell.

    Da var hun mer som ei sjuske nesten, eller ihvertfall som en hippie.

    Som mora mi klagde på, at ikke hadde reine håndklær i skapene.

    Så det er mye rart her i verden.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvorfor jeg måtte ta taxi til tannlegen. (In Norwegian)

    Det er vel fordi, at jeg har ikke noe armbåndsur.

    Så jeg surrer litt om morran.

    Jeg er litt sånn døsig da, i en time kanskje, etter at jeg har stått opp.

    Så da begynner jeg å tenke på alt mulig, siden jeg er litt døsig, og glemmer å tenke på at jeg må kjappe meg, for å rekke bussen.

    For jeg har ikke klokke på badet heller, og jeg pleier å pusse tenna, barbere meg og dusje, og også gå på do, om morgenen.

    Så det tar litt tid da.

    Men da er jeg liksom ferdig med det meste av sånt, for dagen da.

    Så da driter jeg i å stelle meg resten av dagen, for å si det sånn.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, hvorfor jeg ikke bruker armbåndur.

    Det er fordi, at det pleide jeg å bruke på 70, 80 og 90-tallet.

    På 80- og 90-tallet, så hadde jeg et svart Casio armbåndsur, som jeg bestilte fra Dixons, i Weymouth, etter at jeg kom hjem fra språkreise der, i 1986, var det vel.

    For jeg hadde ikke så mye lommepenger, at jeg tok meg råd til å kjøpe klokka, mens jeg var på språkreise.

    Også sjekka jeg prisen i Drammen.

    Og i Drammen, så kosta klokka 600, var det vel, hos en urmaker, ved Bragernes Torg der.

    Mens i Weymouth, så kosta klokka 300, eller noe.

    Og jeg glemte at det var toll, det viste jeg ikke da.

    Men faren min henta klokka, på posten, og han kjente noen folk der, så da gikk klokka som gave da, så slapp jeg å betale toll.

    Så sånn var det.

    Men på Rimi Nylænde, hvor jeg jobba som assisterende butikksjef, fra 94 til 96, var det vel.

    Der var det så mye stress, og jobba i et så hardt tempo, og jeg pleide også å jobbe overtid.

    Jeg jobba som en galeislave der, vil jeg si.

    Jeg fikk kjeft for at jeg røyka, mens jeg rydda flaskebordet.

    Av assisterende Hilde, som begynte i Rema, og tok med Rimi Varebok dit.

    Så da slutta jeg bare å røyke, så tøft var miljøet der, med hun Hilde og butikksjef Elisabeth osv.

    Så sånn var det.

    Men etter at jeg hadde jobba der, i over et år, som assistent.

    Kanskje nærmere to år.

    Så ble jeg så stressa, etter en sommer, hvor jeg hadde jobba mye da sikkert.

    Jeg måtte f.eks. jobbe annenhver lørdag, uten avspasering.

    Og jeg jobba også ekstra, hver formiddag, for jeg pleide å dukke opp, en time før da, minst, det første året, ca.

    Men jeg fikk et sånn møte med veggen da, enda jeg var bra trent, etter å ha vært et år i infanteriet, mm.

    Så da måtte jeg bare slutte å gå med armbåndsur.

    Og hvor høy lønn fikk jeg for alt det arbeidet jeg gjorde?

    Jeg la opp alle kjølevarene, på Rimi Nylænde.

    Jeg la opp mye av tørrvarene.

    Og jeg rydda alle hyllene, hver dag.

    Jeg rydda melkerommet, skreiv opp brødsvinnet, og bestilte varer, mm.

    Og om sommeren, så måtte jeg ta Stabburet og Ringnes-bestillingene også.

    Så jeg lærte butikkfaget ganske grundig.

    Men jeg ble drevet litt rovdrift på da, spesielt om sommerne, når hun butikksjefen var på ferie.

    Så etterhvert så husker jeg, at jeg ble så stressa, at jeg måtte bare legge fra meg klokka hjemme.

    Jeg hadde klokke på personsøkeren da, så det gikk greit.

    Da klarte jeg å få litt mer ro på meg, på jobben da.

    For jeg tålte ikke synet av klokka etterhvert, for jeg hadde nok egentlig for mange arbeidsoppgaver, så det var vel egentlig et ganske vanvittig stress, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Men etter det året, som vel var 1995 kanskje, så har jeg ikke brukt armbåndsur da.

    Så om morgenen, så sliter jeg litt på badet, hvis jeg er litt døsig i dusjen f.eks.

    Så går jeg ut av dusjen, så er klokka plutselig mer enn jeg trodde.

    Så derfor var det at jeg ganske ofte måtte ta drosje til jobben.

    Eller at jeg kom noen minutter for seint.

    Det var fordi at jeg er så døsig, etter at jeg har stått opp.

    Og det tror jeg kan være fordi at jeg var overarbeidet, rett og slett, og hadde for mange og for tunge arbeidsoppgaver, under tiden som leder i Rimi.

    For det var ikke bare å lede medarbeiderne, det var også mange paller med varer, som skulle opp hver dag.

    Det var flaskebordet, som var fullt.

    Det var bestillinger.

    Det var tipping.

    Det var retur.

    Det var frukta som skulle legges opp, som man måtte være veldig nøye med, for ellers så dukka det opp klager gjerne.

    Så det var litt vel mye, noen ganger.

    Og lønna jeg fikk, i 1995, det var vel 140.000 i året.

    Så det hadde vel ikke betalt en vanlig leilighet i Oslo, engang, vel.

    Så man måtte bo på noe som minte om bøttekott, hvis man ville ha råd til å kjøpe seg noen brødblingser også, som det heter.

    Så her tjente nok Rimi-Hagen mye penger, på å ha lave lederlønninger.

    Også butikksjef-lønningene i Rimi, var lavest i bransjen.

    Så Kiwi-butikksjefer, og vel også Rema-butikksjefer, tror jeg tjener opp mot ca. dobbelt så mye, som Rimi butikksjefer.

    Så Rimi er egentlig utbytting, vil jeg si, av ledere.

    Som av de ansatte, ble kalt ‘Rimi-slaver’.

    De ansatte sa sånn, ‘Jeg skal ihvertfall ikke bli Rimi-slave’, de ungdommene, som var sånn rundt 18 år, da jeg var butikksjef, rundt 1999, de sa det sånn.

    Så her er det nok snakk om slaveri, kan man nok si.

    At de som jobber i sånne jobber, kanskje er i noe slags felle, fra familie og det hele.

    Man kan lure ihvertfall.

    Hvordan kan Rimi få folk til jobbene sine, når de har så lav lønn?

    Jeg tror man må kalle det utnytting av folk som er i en vanskelig situasjon.

    Vanlige medarbeide, de har jo tarifflønn, som jo er ganske høy i Norge.

    Men lederne, de har ofte ikke så mye høyere lønn, og de må kanskje slave rundt, og gjøre tre ganger så mye, som de vanlige heltidsansatte.

    Så sånn var det.

    Det måtte ihvertfall jeg.

    Og det tenkte jeg på istad, før jeg begynte å skrive nå.

    At folk kommer bare til å si at jeg klager, hvis jeg skriver om det her.

    At det bare er jeg som syter, og er pysete.

    Men jeg husker også at ei som var assistent, på Rimi Siggerud.

    Og var assistent der, mens Leiv Jørgensen, var butikksjef der.

    Hu, sa det samme, i 1996 eller 1997, at hun orka ikke det stresset, på Rimi Siggerud, at de måtte rydde alle hyllene hver kveld.

    For da hadde de samme distriktsjef da, som oss, på Rimi Nylænde.

    Og da sa vel Anne Katrine Skodvin, distriktsjefen.

    Hun sa sikkert sånn, til hu jenta, at Erik på Nylænde, han jobber alle seinvaktene, og han rydder alle hyllene, hver kveld.

    Og det kunne jeg se på hu jenta, at hu blei nesten knekt, pga. det presset.

    For det var nesten umenneskelig, for vi hadde også veldig mange andre arbeidsoppgaver.

    Så man måtte løpe rundt nærmest, i blodtåka noen ganger, å rydde hyller og sånn da.

    Og det så jeg på hu dama, (som bodde i Gamlebyen, husker jeg), at det knakk henne litt, tror jeg.

    Hun slutta ihvertfall i den jobben da, og begynte som vanlig medarbeider vel, på Rimi Bjørndal da, ihvertfall innimellom.

    Jeg husker ikke hva hu jenta het, men hu hadde lyst, langt hår.

    Hu glemta nøkla, en lørdagskveld, på Rimi Bjørndal.

    Og da tok jeg bussen til Gamlebyen, for å levere nøkla, etter at jeg hadde tatt bussen eller t-banen til Sentrum da.

    Men hu kom ikke ut for å hente nøkla, jeg tror jeg kasta dem opp til henne, i vinduet, eller noe.

    Hu hadde lyst langt hår, og var i begynnelsen av 20-åra da.

    Og en gang, seinere, da jeg var butikksjef, vel.

    Så det var vel rundt 1999, kanskje.

    Da så jeg hu, ved Gunerius der.

    Sammen med noen ganske barske utlendinger.

    Som det virka som at kontrollerte henne da.

    At dem bestemte over henne, syntes jeg det så ut som.

    Hu sa ikke hei, men hun begynte å halvveis krangle litt, tror jeg, med de utlendingene da.

    Kanskje hu var sånn som de jentene her i Liverpool, som hver lørdag, natt til søndag, står og skriker, til ei annen jente eller gutt, om å få mobilen sin.

    At dem er under kontroll da.

    Det tenkte jeg på nå, når jeg tenkte på hu jenta som var assisten på Rimi Siggerud, og seinere jobba litt på Rimi Bjørndal, og som bodde i Gamlebyen, at hu kanskje var under kontroll av de barske, utenlandske karene, som jeg så ved Gunerius der da.

    Det virka ihvertfall som at noe ikke var som det skulle.

    Hu sa f.eks. ikke hei til meg, og lata som at hu ikke så meg.

    Så da sa ikke jeg noenting, for det virka som at hu ville unngå meg.

    Enten det, eller at hu var helt dopa eller fjern, og ikke kjente igjen meg, som var tidligere kollega, fra et par-tre år tilbake.

    Og som til og med dro hjem til henne, med nøkla, når hu glemte dem på jobben.

    (For jeg tenkte at hu sikkert trengte dem da, det var ganske mange nøkler på et knippe da, så oppdaga det, når alle de andre hadde gått, så ringte jeg mora, var det vel, og fortalte at nøkla lå der, og at jeg kunne levere de.

    Men begge de, var sånn mutte, og ikke noe liv i stemmen, eller noe.

    Enda jeg dro ekstra vei, for å levere nøklene.

    De var liksom sånn på vakt.

    Så der i gården, så var det nok noe som foregikk).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog