27
March 2009
13:16
Stikkord: Arne Mogan Olsen
-
Flashback til 1989. (In Norwegian)
Nå skrev jeg om på bloggen her om dagen, at da jeg flytta til Oslo, i 1989, for å studere på NHI, da bodde jeg to uker i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, før jeg flytta til en hybelleilighet på Abildsø, som jeg hadde avtalt å leie fra september.
Så skreiv jeg at det var en sur nabo, som ødela sikkerhetslåsen.
https://johncons-blogg.a2hosted.com/2009/03/da-jeg-og-christell-og-pia-dro-inn-til.html
Og det var det, men han behøvde ikke å ta i så mye, for den var veldig skrøpelig den sikkerhetslåsen, så den må ha vært ‘Made in Hong Kong’, som man sa på 70-tallet.
Men men.
Mer da.
Jo, jeg hadde vel ikke gjort noe, som skulle fått han naboen så sur.
Kanskje han ikke likte at jeg hadde Cecilie Hyde fra Svelvik, (ei venninne av søstra mi), og Magne Winnem klassen på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret før, på besøk, en helg som vi gikk på byen osv.
Hva vet jeg.
Men jeg fikk aldri naboen på døra de ti åra jeg bodde på Bergeråsen.
Det nærmeste var at de banka i veggen.
Så det her syntes jeg var litt rart.
Så sånn var det.
Seinere en gang, på 90-tallet, da jeg bodde i Waldemar Thranes gate, som ikke er så langt unna Uelands gate.
Det var da jeg hadde en Toyota HiAce, som jeg kjøpte av Øystein og Glenn, to kamerater som drev spilleautomatfirma, Øystein (Andersen) var tremenningen min, derfor kjente jeg de, for Øystein og dem hadde et hus dem hadde arva på Sand, etter foreldra til kusina til faren min vel, hvor dem pleide å dra til i helgene.
Så kjente Øystein en kamerat av meg, som het Kjetil Holshagen.
Så jeg ble kjent med han Øystein-karen, som var tremenningen min, gjennom Kjetil Holshagen da, fra Havnehagen, som seinere flytta til Sande.
Og han Kjetil Holshagen ble jeg kjent med gjennom han Tom-Ivar i klassen, som også bodde i Havnehagen, og var naboen til Kjetil Holshagen og dem, på 80-tallet.
Så sånn var det.
Men hvorfor jeg satt på sikkerhetslåsen, (et sånt kjede, var det vel, som skulle være sånn, at man bare kunne åpne døra litt).
Det var fordi at jeg likte meg ikke så bra i Oslo vel.
Det var narkomane og fylliker og tiggere overalt.
Så det var litt forskjell fra Drammen, hvor jeg gikk på skole året før.
Og folk var mer strassa og uvennlige, enn i Drammensområdet.
Der er folk ikke så stressa og mer laid-back, vil jeg si.
For eksempel, første dagen jeg bodde i Oslo, så skulle jeg møte faren min, i Uelandsgate der, etter skolen, og få nøkla til leiligheten.
Og da gikk jeg på bussen fra Jernbanetorget, for jeg hadde tatt en annen buss ned til sentrum, etter skolen.
Så sa jeg til bussjåføren da: ‘jeg skal til den bensinstasjonen i Uelandsgate’.
For jeg visste at 18-bussen kjørte forbi der, for den hadde jeg tatt til skolen, tidligere samme dag.
Og da begynte en fyllik, på bussen, å le høyt av meg, sånn at hele bussen hørte det.
For det var feil da.
Man skulle si ‘en enkeltbillett’, fant jeg ut seinere.
Så sånn var folk i Oslo.
Mer da.
Jo, da jeg hadde den HiAce-en.
Så ringte plutselig faren min meg, på mobil.
Enda han nesten aldri ringte meg, jeg tror det var den eneste gangen faren min ringte meg, på de 15 årene jeg bodde i Oslo.
Noe sånt.
Da var jeg på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, tror jeg, som butikk-assistent, i 1996, kan det vel ha vært.
Og da ville faren min at jeg skulle bære ned en seng, eller noe, fra leiligheten i Uelandsgate.
Så da måtte jeg kjøre innom der, etter jobben.
Det var vel rundt den tida jeg opererte kneet, mener jeg å huske.
Så enten like før eller like etter operasjonen.
Noe sånt.
For faren min hadde så vondt i ryggen, sa han.
Men det var nesten surrealistisk, at faren min skulle ringe meg, plutselig, etter at jeg hadde bodd i Oslo, og ikke hatt noe med han å gjøre, omtrent i det hele tatt, med unntak av at et par julaftener, som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
Så fra 1990 til 1997, så hadde jeg omtrent kutta ut all kontakt med faren min.
Bortsett fra at jeg lånte noen penger av dem, da jeg var i militæret, for å betale studielånregninga.
Men da var jeg litt ‘lost’, etter å ha blitt tulla med mye av befalet i militæret, vil jeg si.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, så jeg hadde nesten ikke prata med faren min og Haldis, på 6-7 år, også ringer dem og ber meg bære ned noe greier fra leiligheten dems, rett borti gata fra der jeg bodde, som om det var noe som skjedde hver dag omtrent.
Så det var litt rart.
Vi sa vel ikke så nøye hadet heller, så dro jeg videre da.
Så det var skikkelig merkelig, husker jeg, at plutselig dreiv jeg å hjalp faren min og Haldis, som jeg nesten ikke prata med på mange år.
Men sånn er det, alt kan vel ikke være like lite merkelig.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Søstra mi, kan hun være noe slags leder i Illuminati tro? (In Norwegian)
Jeg tror faren og mora mi, må ha vært i Illuminati, antagelig.
At de gjorde en avtale, da jeg skulle flytte fra mora mi til faren min, i 1979.
For de satt lenge i stua i Jegersborggate og prata sammen, og jeg ble sendt vekk, jeg fikk ikke lov å høre.
Mer da.
Jo, det er nok sånn at mormoren min, Ingeborg Ribsskog, hun har jo et stort nettverk.
Men hun henviser til søstra mi.
Søstra mi var jo sånn på 90-tallet, at hun hadde en gutt fra Røyken, Glenn(?), som hun bodde i bofelleskap med, som en slags slave nesten(?)
Hun fikk han ihvertfall til å tigge penger for seg, i Karl Johan, i noe slags dopa tilstand, tror jeg.
Magne Winnem advarte meg mot søstra mi en gang.
Så kanskje han kom inn i noe nettverk, ved at han traff søstra mi gjennom meg?
Det samme med Glenn Hesler?
Øystein Andersen, han ville ikke ha noe mer med meg å gjøre, husker jeg at han sa, i 1993, var det vel, mens jeg og søstra mi satt der.
Kan det ha vært noe med søstra mi?
Ikke vet jeg, Øystein Andersen, (tremenningen min), kødda med meg han og.
Men jeg tenkte på et slags mareritt-scenario her.
Hva hvis morfaren min, Johannes Ribsskog, var sur for at jeg ikke ville rake hagen i Jegersborggate, høsten 1979, var det vel.
(Som jeg skrev om på bloggen her om dagen).
Også ble det arrangert sånn at han liksom døde i Spania(?)
For Johannes var sånn at han ofte gikk veldig lange skiturer osv., så det var vel uventet at han skulle dø i 60-åra, som han vel var i.
Han så jo ganske gammel ut på de bildene fra Nevlunghavn i 1983, så hvem vet.
Men han våkna opp når det var noe med de russiske kameraene.
Og mora mi reagerte sånn da jeg fikk en tinnsoldat, fra Johannes, på 7-års dagen min, kan det kanskje ha vært.
Hvis det ikke var 6-års dagen min.
Det er mulig.
Mens vi bodde i Mellomhagen.
Hm.
Ihvertfall så er nok søstra mi, Pia Ribsskog, mer enn en vanlig brikke i det her Illuminati-nettet, hvis jeg skulle gjette.
Så sånn er nok det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)
Jeg husker fra 4. eller 5. klasse, mener jeg at det må ha vært.
Vi hadde klasserom i kjelleren i det gamle skolebygget, på Berger.
Vinduene var sånn at vi kunne se fotballbanen nesten vel, eller kanskje bare den uteplassen, på høyden over fotballbanen, det er mulig.
Vi så mot inngangen til gymsalen osv.
(Hvor faren min og onkelen min bygde scene, i gran eller furu da, som kunne slås sammen, og som stod i den ene enden av gymsalen da, som vendte mot fotballbanen, grusbanen ute.
Så sånn var det.
Og da var jeg og Tommy, sønnen til Håkon, med.
Og jeg streika litt, og faren min fikk scenen i ryggen.
Det var fordi jeg ble ubekvem av at Ole Christian Skjeldsbekk og Erland Borgen dukka opp i gymsalen.
Det som skjedde var at faren min da kjefta.
Og sa, se på Tommy, han holder jo scenen bra.
(Enda Tommy er fem år yngre enn meg vel).
Mer da.
(Det er mulig at faren min fikk noe skade i ryggen av det her, for det var en ganske tung scene).
Men men.
Mer da.
Men det her var en tidlig søndag morgen.
Og jeg hadde ikke helt våkna egentlig.
Også måtte jeg stå der, som en slave omtrent, og holde scena, som en dumming, mens Ole og Erland i klassen, gikk rundt i gymsalen.
På en søndag, så hva de gjorde der, det vet jeg ikke.
Men jeg likte ikke at de gikk rundt og snoka, i gymsalen, mens jeg måtte stå der som en dumming.
Så derfor streika jeg da.
Så fikk faren min scena i ryggen.
Men jeg var trøtt, og sur, for det var kjedelig jobbing, og jeg ble kommandert osv.
Så dukka Ole og Erland opp, på toppen av dette, og da var det nok, syntes jeg.
Selv om det kanskje ikke var så kult for faren min å få den scenen i ryggen, det skjønner jeg.
Så sånn er det.
Mer da.
Jo, faren min sa til Ole og Erland, at de måtte gå ut.
Så måtte de gå ut da.
(Takk og lov, jeg likte ikke Ole og Erland så bra, de var litt sånn snobbene i klassen liksom, spesielt Ole kanskje.
Men men).
Mer da.
Jo, så da sa jeg at det var sønnen til rektor da.
(Erland, på Facebook-sida mi).
Og da tror jeg faren min og onkelen min ble litt bekymra.
Det er mulig.
Det sa vel sånn, ‘var det det’, osv.
Noe sånt.
Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om nå.
Jeg skulle skrive om klasseforstanderen vår, i 4. til 6. klasse.
(I 3. klasse, så var det mora til Erland, fru Borgen, som var klasseforstander, og hu var alltid blid og snill, mener jeg å huske.
Så sånn var det).
Mer da.
Jo, i 4. til 6. klasse, så fikk vi Tore Allum, til klasseforstander, og han tror jeg ingen likte så særlig.
En litt streng, gammeldags lærer.
Med et litt dvaskete uttrykk, eller hva det heter, i tryne.
Men men.
Jeg var ikke så kristen, så jeg tegna sånne litt artige tegninger, i tegneboka, i kristendomstimene.
Men den beslagla Allum, den tegneboka med Jesus-vitsetegningene osv.
Og den fikk jeg aldri tilbake, så den lurer jeg på hva han gjorde med.
Men men.
Men det jeg egentlig skulle skrive, det var at en gang, så mener jeg å huske, at Allum sa, at i England, så hadde dem bestemt seg for, at de skulle ha billig mat.
Og at da ble kvaliteten deretter.
Mens i Norge da, så var prisene dyrere og maten av bedre kvalitet da visstnok.
Noe sånt.
Jeg mener han sa det, om at i England så hadde dem bestemt seg for å ha billig mat.
Men han forklarte ikke nøyaktig hva det betydde.
Altså hva nøyaktig var forskjellen på kvaliteten mellom mat i England og mat i Norge?
Nei, det sa han ikke noe om.
Så her lå det igjen et slags mysterium, kan man kanskje si, etter at Allum hadde undervist.
Så han mangle kanskje litt på å få det helt til, dette med undervisninga si.
Jeg var jo en ganske racer, i klassen.
Jeg pleide å ligge foran det vi holdt på med i timen og sånn, i matteboka, for eksempel.
Men Allum, han ga meg ikke så bra karakterer, eller vurderinger.
Han hakka på språket mitt osv.
Men egentlig så var jeg vel best i klassen, tror jeg.
Men det ble ikke gjennspeilet i vurderingsboka da.
Men men.
Så jeg tror kanskje at Allum hadde et horn i siden til meg, som det vel heter.
En kamerat av meg, som gikk i klassen, Tom-Ivar, som var fra Nord-Norge vel.
Han var vel ikke noe racer i timene.
Så Allum sa en gang, husker jeg, at jeg skulle hjelpe Tom-Ivar.
Men da fikk jeg nesten sjokk.
Allum ville at jeg skulle være nesten som en slags hjelpelærer, for Tom-Ivar.
Men, nei.
Skolen, der var det om å gjøre å være best.
Så ikke noe sånn hjelping her i gården nei.
Nei, skolen det var konkurranse.
Det var jeg vant til fra skolene jeg gikk på, før jeg begynte på Berger, i Østre Halsen og på Torstrand i Larvik.
Så der var ikke jeg og Allum helt på bølgelengde gitt.
Jeg skulle bruke tida mi, på ikke å lære ting selv.
Neida, jeg skulle liksom hjelpe Tom-Ivar å lære ting.
Nei, ærlig talt.
Det hadde vært helt rart, og ikke likt noe av det jeg hadde sett på skolen.
Så da bare flytta jeg meg litt vekk og lot som jeg ikke hørte hva Allum sa, og skar en grimase tror jeg.
For de var ganske fattige og de, Tom-Ivar og dem.
Altså, dem var fire unger da, med søstra, og dem bodde i en leilighet som bare var litt større enn den jeg hadde for meg selv.
Så sånn var det.
Og de her var også noen rampeunger.
Kanskje spesielt Tore.
Men Tore var nok litt redd for meg.
Jeg så dem i hagen til Aina og dem, husker jeg.
Og da skulle Tore slåss mot meg.
Men jeg begynte å lure hvem dem var, og fikk vel jagd dem bort, tror jeg.
For sånn spetakkel, det var ikke jeg vant med å ha på Bergeråsen.
På nedre.
Jeg hadde sagt klart fra, at hvis noen tulla med fetteren min, Tommy, så fikk de meg på nakken.
Og etter det, så var det alltid stille og rolig, rundt huset mitt.
Men plutselig dukka Tore og Tom-Ivar og dem opp.
Og da tror jeg at jeg nesten slåss litt med han Tore, i hagen til Aina og dem, som var naboer da.
Han kasta stein og sånn, tror jeg, han Tore.
Noe sånt.
Og Tom-Ivar, som vel var sterkere enn meg, han sa at han skulle banke meg, hvis jeg banka Tore.
Så det var ikke så artig å få tre sånne bråkmakere, i gata, som lå mellom der jeg bodde og der faren min og Haldis og dem bodde.
Men at jeg i tillegg skulle hjelpe Tom-Ivar å skjønne skolegreiene.
Nei, det var litt i drøyeste laget, syntes jeg.
Det var jobben til Allum det.
Det trengte ikke han å blande meg opp i.
Men det ble ikke spurt noe mer om det her, såvidt jeg kan huske.
Det er mulig Allum maste en gang til.
Men jeg mener å huske at jeg skar en grimase vel, da Allum spurte om det her.
Så jeg regna med at dem skjønte poenget.
Jeg kan ikke skjønne det fremdeles, at det skulle være sånn, at jeg som 4. eller 5.klasse elev, (for i 6. klasse, så satt vi i rommet ved siden av gymsalen, av en eller annen grunn, så gjorde 6. klasse alltid det.), skulle ha ansvaret for å lære Tom-Ivar pensum.
Det var vel en tillitserklæring, eller en slags bekreftelse fra Allum kanskje.
Men jeg syntes nok at min jobb på skolen var å lære mest mulig selv.
Og det synes jeg vel kanskje enda.
Så sånn er det, får man vel si.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Tyske biler gjør det skarpt i verdenskonkurransen. Er det ikke der Illuminati er fra og da? En privat etterf. sa at faren min jobbet for en tysk org.
PS.
Da jeg var i Brighton, sammen med tremenningen min, Øystein Andersen, sommeren 1990, på ferie hos den vertsfamilien, som vi bodde hos, da vi var på språkreise i Brighton, i 1988.
Da hadde jeg fått låne en sånn Mercedes-stjerne, som noen hadde rivd av en bil, av hun Lill Gustavsen vel, som var fra Svelvik, som bodde på Grønland, skoleåret 1989/90.
Hun var litt sånn frikete, og hadde flere sånne Mercedes-stjerner.
Så mente hun at jeg skulle låne en sånn Mercedes-stjerne da, og ha med til England.
‘Så slapp jeg å risikere å få problemer med politiet hvis jeg reiv av en sånn stjerne selv’.
Men, jeg tror jeg egentlig var litt vel voksen til det greiene der.
Jeg tror nok ikke at jeg ville revet av en sånn stjerne akkurat.
Det er nok mindre sannsynlig.
Men det er visst en hobby for folk som gjør innbrudd i biler osv., å rive av sånne stjerner.
Selv på 2000-tallet.
For det overhørte jeg, på St. Hanshaugen, at to unge biltyver sa. (Blitzere?). Da jeg gikk tur om kvelden, rundt St. Hanshaugen og ned den veien ved den synagogen der, husker jeg, og W. Thr. gt, og hjem igjen da.
For de Rimi-leilighetene var så små, så man måtte nesten gå ut en gang i blant, og strekke litt på beina.
Og det var ofte så mye folk i parken på St. Hanshaugen, så jeg likte å gå tur om natta og sånn, for det ser litt rart ut å gå tur aleine.
Så jeg pleide å ta en runde, rundt parken, bare for å få litt frisk luft, sånn i 2-3 tida om natta.
Og da dukka det opp både grevlinger og biltyver, husker jeg.
Så sånn var det.
Men hvor hun Lill Gustavsen, eller hva hun het, fikk de Mercedes-stjernene fra, det veit jeg ikke.
Men det vet hun kanskje selv.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Kiel-tur med min far Arne Mogan Olsen og min onkel Runar Mogan Olsen i 1979. (In Norwegian).
Jeg tror det her må ha vært i 1979, like etter at jeg flytta til faren min.
Jeg fikk flashback til det nå, for jeg så noe om at byen Stoltenberg, i Tyskland, ikke lå så langt unna Kiel, var det vel.
Ja, Kiel var visst hovedstadet i Schleswig-Holstein:
http://no.wikipedia.org/wiki/Kiel
Dette var mens Runar fortsatt bodde på Kolbotn.
Og det var egentlig litt urettferdig at ikke Ove, sønnen til Runar, skulle være med.
Han sa vel hadet, men det skulle han altså ikke.
Så kjørte vi da, til Kiel, med bilen til faren min tror jeg.
Enda vi bare var en dag i Tyskland.
Jeg fikk lov å stå og se på at dem spilte roulette, enda det var 18 års grense, jeg var 9-10 år da.
Så sånn var det.
Det er mulig at cupieren, eller hva det heter, ikke så meg.
Det er mulig.
Det sa han ihvertfall dagen etter, da faren min prata med han.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, først dro vi til et ganske stort, (og rent husker jeg), supermarked, i Kiel.
Ei dame som jobba som butikkdetektiv, eller noe, der, plagde faren min.
For han var litt som i ørska, eller noe, og bare stod der og så på hyllene.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Så kjørte vi ut på landsbygda der, rundt Kiel.
For vi skulle på en kro og spise middag.
Men da vi kom på kroa, så lå kroverten med hue på bordet.
Så om han var enten drita full, som jeg vel trodde da.
(Jeg skjønte ikke helt situasjonen).
Han hadde mange folk rundt seg, som var nesten som gråtekoner, kan man si.
Noe sånt.
Bare at de var fortvila kanskje, men ikke gråt.
Kanskje han hadde tatt selvmord, med noe gift, eller noe?
Enten det, ellers så var han drita full.
Faren min og onkelen min bare snudde og gikk fort ut.
Jeg spurte hvorfor, og de sa, ser du ikke det, og sånn.
Så noe var det som foregikk.
Men men.
Så kjørte vi til en annen kro og spiste da.
Snitzel da, mener jeg å huske.
Jeg husker ikke om denne Kiel-turen var før eller etter at vi var i Jugoslavia, sommeren 1980.
Men jeg skreiv først at jeg trodde det var i 1979, så da får jeg håpe at det var riktig da.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
StatCounter: Han med Mac-en på Fornebu søker på ‘mye sex prat i humblen olsen familien?’, på Google. (In Norwegian)
PS.
Hva dem prata om der, det vet jeg ikke.
Altså jeg skal forklare.
Jeg var egentlig ikke i den familien.
Det var en familie som bodde i huset til Haldis.
Og det var Haldis Humblen, Christell Humblen, Viggo Snoghøj, Jan Snoghøj, (begge de Snoghøj-gutta var sønner av Haldis, fra et tidligere ekteskap), så var det faren min, Arne Mogan Olsen og søstra mi, Pia Ribsskog.
Viggo flytta ut først, og søstra mi flytta inn der seinest.
Det var vel i 1982 kanskje, som søstra mi flytta dit.
Noe sånt.
Så dem var nok som en familie.
Men jeg bodde i min egen leilighet, opp en vei og en bakke, kanskje hundre eller hundre og femti meter unna.
Noe sånt.
Så man kan kanskje regne det som at jeg var i slekt med den her Humblen-Mogan Olsen-Snoghøj-Ribsskog familien, som bodde nesten nederst i Havnehagen.
Men jeg var ikke i familie med dem.
Så hva dem prata om der nede, hos Haldis, det veit ikke jeg, det må du nesten spørre en av dem som bodde der om.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
StatCounter: Han på Fornebu søker på ‘arne mogan olsen slave for runar mogan olsen?’, på Google. (In Norwegian)
PS.
Ja, du må huske på at faren min er nok veldig stolt av Runar.
Du kan se det på faren min, at han er glad i Runar og stolt av han.
Det er fordi at faren min er eldstebroren da, og så er det Håkon og så er Runar nesten som en attpåklatt da.
Så faren min og onkelen min, dem fikk vel ikke gå mer enn på folkeskolen da.
Mens Runar gikk på gymnas og sånn da.
Og dreiv med tegning og sånn, husker jeg.
Og Runar, han var nesten som en ungdom, husker jeg.
Det var på den tida han og faren min kidnappa meg og søstra mi, fra Mellomhagen i Larvik.
Runar løfta opp meg, på gårdsplassen der, og faren min løfta opp søstra mi.
Og så løp dem inn i bilen da.
Og da satt kusina vår Heidi der.
Jeg var kanskje seks-syv år, at det var sommeren før jeg begynte på skolen, og søstra mi fem-seks.
Noe sånt.
Og Heidi var da kanskje to år da.
Noe sånt, hvis det var sommeren 1977, som jeg tror.
Og hu hadde fått en soloflaske.
Og da spurte Heidi, som er på Facebook-sida mi, om hun kunne få safta.
Så hu trodde Solo var saft.
Og det viste jeg og søstra mi godt at det var det ikke.
Men vi holdt kjeft da, for hun Heidi satt imellom oss, og var helt glad og blid da, selv om vi nettopp hadde blitt kidnappa.
Så sånn var det.
Og jeg lurer på om det var den gangen, eller en annen gang like før, at onkelen min plystra på ei jente, som gikk langs veien, i olaskjorts og sånn, som jenter pleide å gjøre på 70-tallet.
Så kjørte vi innom en bensinstasjon, eller en kiosk.
Så kjørte vi ut igjen.
Og da kjørte vi forbi den samme jenta igjen, og da tok Runar hue ut av bilen, og plystra på hun samme jenta igjen da.
Så hun så rimelig brydd ut, vil jeg si.
Og faren min klagde litt da.
Men Runar, han var vel nesten som broren min, Axel, vil jeg si, at han ikke hørte.
Eller bare hørte på det ene øret.
En gang.
Jeg lurer på om det var da, som Runar sa, at han begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner.
Da dro han med faren min, for å se på en haug med ræl av noen materialer, som hadde stått i avisa.
Om han kunne bruke de på det nye huset, eller noe.
Men det var bare noe skrot nærmest, så det gikk ikke.
Ikke til forskaling heller.
Det er nesten noe sånn, som han Magne Winnem fra Gjerdes videregående i Drammen, kunne funnet på.
Å kjøpe sånn billig i avisa, og dra med noen for å se på det da.
At dem er litt sånn utnyttende kanskje.
Onkelen min var nok ganske kul, da han bodde i Oslo.
Men han var altså som en ungdom, da jeg var sånn fem-seks år, som jeg fortalte om.
Og da var jo han gift og hadde unger sjæl, som faren min og han andre onkelen min.
Ove er vel født i 1972, tror jeg, eller 1973, så han er 2-3 år yngre enn meg.
Så Runar var ungdom og familiefar samtidig, vil jeg si, etter det jeg skjønte av den plystringa hans ut vindu, i Vestfold tror jeg kanskje det kan ha vært, eller på Hurumlandet, noe sånt.
Men men.
Mer da.
Jo, så jeg tror det dumt av faren min å bygge huset til Runar.
Ihvertfall for fabrikken sin del, snekkerverkstedet på Sand.
De mista jo kontraktene med Jensen Møbler, kan jeg tenke meg.
Den husbygginga, den pågikk jo i et par år omtrent.
Og Runar, han er gnien, vil jeg si.
Han tjener masse penger som tannlege, men han spiser det billigste kneipbrødet, med gulost og en skive tomat, hvis jeg husker riktig.
Og de drikker ikke vanlig juice, de drikker frossen konsentrert juice, som de blander med vann.
Og de har sånn svært kjølerom, i villaen i Son, som få hus jeg har sett har, men jeg har vel ikke vært hos så mange som har hus, de siste åra.
Men men.
Mer da.
Jo, de drikker ikke melk, de spiser kalk-tabletter.
Så det er mulig det er noe galt med melka.
Ove spiste noe sånne piller en gang, som ga han skinnende hår og negler, men det slutta han visst med.
Og han var norgesmester i amerikansk fotball, og prøvde også å bli norgesmester i aerobic(!)
Men men.
Mer da.
Ja, Runar er sånn, at han venta mange år, på å bygge ferdig svømmebassenget, i huset dems i Son.
Jeg var jo med der mye, sånn i 1983 og 84 og sånn kanskje, for jeg var med til Son, når faren min bygde på huset.
Så over ti år seinere.
Det var da jeg hadde HiAce-en.
Det var vel i 1997, tenker jeg.
Da var svømmebassenget ferdig.
Så det tok 10-15 år, før hele huset var ferdig, hvis jeg forstod det riktig.
Da ville jo jeg gjerne se hvordan svømmebassenget ble da, etter all den hypen, men det var visst ikke så populært.
Jeg fikk ikke lov å prøve svømmebassenget.
Eller jeg hadde ikke med svømmeklær heller.
Men men.
Mer da.
Runar pleide å drikke to kasser øl i uka.
En i uka og en i helga, da de bodde i Vestby, husker jeg han fortalte faren min, sånn på begynnelsen av 80-tallet en gang.
Når jeg var på ferie hos dem, så måtte jeg alltid bli med Ove rundt i huset, og enten vaske eller støvsuge.
Så han gjorde nok ikke så mye sjæl, Runar, men han hadde skikkelig dressur på Ove og Heidi osv. da.
Jeg tror ikke han har så streng dressur på kona si, Inger, fra Sande, men det skal jeg ikke si sikkert, hvordan det foregår.
Men men.
Kanskje det er hun som styrer Runar?
Hva vet jeg.
Men faren min er veldig glad i og stolt av Runar, tror jeg.
Omtrent som om Runar var sønnen hans antagelig.
Og mora dems, Ågot, farmora mi.
Hun begynte å bli litt senil, da jeg bodde på Berger på 80-tallet, så hun kalte meg noen ganger Runar da.
Så hun tok feil mellom meg og Runar da, så hun må nok ha syntes at vi ligna litt.
Begge var vel ganske selvsikre og ganske smarte for alderen og sånn da, kanskje.
Hva vet jeg.
Og leste avisa og sånn kanskje.
Ikke vet jeg.
Men jeg tror det var dumt av faren min og Håkon å holde på å bygge det huset.
Dem kræsja, en dag Håkon kjørte.
Så Håkon kunne ikke jobbe så mye etter det, for han måtte operere armen.
Og legene tulla med armen til Håkon, tror jeg, for den blei mye tynnere enn den andre armen, og han måtte ha noen plater og sånn, inni armen.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, dem mista vel kontraktene med Jensen Møbler og sånn, når dem bygde huset til Runar.
Men faren min orka kanskje ikke meg, som han syntes var slitsom da.
Og dem måtte kjøre mange mil hver dag, med bil eller båt.
Og jeg husker en gang, som faren min og Erik Thorhaldsson, nesten sovna, mellom Sande og Berger.
Da måtte jeg liksom sitte å si til faren min hele tida, at han ikke skulle sovne, og følge med da.
Selv om jeg syntes det var litt rart at begge skulle sovne samtidig nesten, mens dem satt foran i bilen.
Det var kanskje noe tullings.
Dem pleide å tulle med faren min, han Eirik eller Erik Thorhaldsson osv.
De hadde en Prima Vera-sang, som de spilte hele tida, for faren min, til og fra Son da, mens dem gliste og lo.
Den het ‘Arne Belinda’.
Og faren min heter jo Arne, så dem syntes den sangen var så artig da.
Så dem hadde kanskje ikke så mye respekt for faren min.
Vi pleide å kjøre ned til havna i Son, og kjøpe god mat da, i lunch-pausene og sånn.
Det her var vel i 1982 og sånn kanskje, så jeg var vel kanskje 12 år.
Og den husbygginga pågikk i et par år, så jeg ble veldig godt kjent i Son, og husker alle gatene i hue enda.
Vi kjørte ned mot Son, til høyre forbi der biblioteket er/var.
Og så var det en matbutikk nede på havna der vel.
Det var flere butikker og da men.
Men der hadde de fersk grilla kylling, mener jeg å huske.
Og da kjøpte vi ferskt brød og, og spiste kylling på brødskiva, omtrent hver dag.
Det var digg.
Og Cola da, det drakk jeg alltid.
Men, nå skulle jeg finne den sangen ja.
Hvis den er på YouTube.
Vi får se.
Jeg fant ikke den sangen nå.
Men faren min tulla en gang med Runar.
Det var kanskje den gangen Runar ville at jeg og faren min skulle bli med å se på den plankehaugen.
Noe sånt.
Og da sa faren min, at den her sangen var om Runar, som hadde en orange boks-aktig 70-talls Mercedes, og Ove og Heidi og Susanne som var ungane til Runar, som var noen snørrunger og drittunger da.
Så da mente faren min at den her sangen passa for Runar.
Men da tror jeg Runar ble litt irritert, det er mulig.
Farmora mi sa at en gang så hadde Runar gått rundt i Oslo, som student, så hadde en kar spurt om han ville selge narkotika for’n.
Men Runar sa nei, så hu.
Og det var hele fortellinga.
Så sånn var det.
Men jeg lurer på om tanta mi, Ellen, var ferdig på forsøksgym i Oslo, mens Runar gikk rundt og ikke solgte narkotika.
Hm.
Kanskje dem traff hverandre i Slottsparken, mens Johannes, morfaren min, leita etter Ellen, det er mulig.
Det var den sangen ja.
Her var den:
Så Runar er kanskje litt som den jævla naboen.
Og faren min er kanskje litt som en Jan Teigen, som drikker, men ikke synger.
Noe sånt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Mora mi kjente jo folk i Svelvik.
Som hu bodde hos i manga måneder, på 80-tallet, husker jeg.
Og det kan jeg tenke meg er, fordi at Holmsbu, hvor dem bodde, det er jo et lite sted.
Så kanskje de sykla, til andre sida av Svelvik der, og tok ferja over til Svelvik.
Foreldra dems bodde også noen år på Klokkarstua.
Og det er vel rett over fjorden for Svelvik.
Så det kanskje nesten som en del av Svelvik, for du tar vel omtrent bare ferja over da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at mora mi var så glad i den gamle ferja, som var rød, og ikke fra kaia, som vel var vel kirka der, hvis jeg husker riktig.
Så sånn var det.
På 70-tallet.
Men men.
Så har sikkert Runar truffet Ellen og mora mi da kanskje, i Svelvik f.eks.
Eller i Holmsbu da, for dem var sikkert mye ute med båten, Runar også.
Og så, da Runar studerte i Oslo, på Tannlegehøyskolen, (som han på en måte juksa seg inn på, sa mora mi, rundt 1975 eller 76, for Runar han visste at rektorens sønn, han hadde dårligere karakterer, men kom inn likevel.
På Runars bekostning da.
Så Runar klagde, og da kom han inn, ifølge mora mi.
Det hadde sikkert hun hørt av tante Ellen, som Runar hadde fortalt henne i Slottsparken, under hippie-tida når Runar ikke solgte narkotika der.
Noe sånt.
Men men.
Så har Runar møtt bestefar Johannes da, i Slottsparken.
Og så fortalte han faren sin det, Øivind, det som Øivind pleide å si.
Han traff en mann med hatt og frakk sikkert da, i Slottsparken.
Så spurte mannen Johannes, hva han gjorde.
Så sa han, at han leita etter dattera si.
Så spurte Johannes, hva han gjorde.
Jeg leiter etter begge mine, sa han.
Hm.
Så har Johannes fortalt den her historien til Runar da.
Så har Runar fortalt det faren min, at nå er Johannes Ribsskog så opptatt med å leite etter dattera si i Slottsparken, så da kunne faren min prøve seg på mora mi da.
Noe sånt.
Så derfor er synes faren min at Runar er artig da, for han veit mye sånne ting.
Nei, nå får jeg finne på noe annet å gjøre, enn å skrive sånn her sprøyt.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
