Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Min Bok 4 – Kapittel 18: Jula 1993

    Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt, å dra til Haldis og faren min og dem, på Bergeråsen, i jula etter at jeg var ferdig, med militæret.

    Men jeg hadde ikke noe annet sted å dra.

    Og Pia fortalte meg det, at jeg var invitert, til Haldis og dem, og at ei venninne av Christell, som ble nummer tre, (eller noe), i Frøken Norge, skulle dit, på julaften, da.

    Så da syntes jeg at det virka fristende, å feire jul, hos Haldis og dem, da.

    (For jeg kjente liksom ikke noen damer som hadde vært med i Frøken Norge, og sånn).

    Så derfor dro jeg dit, da.

    (Selv om Pia selv vel skulle til bestemor Ingeborg eller mora vår, for å feire jul.

    Men dit var vel ikke jeg invitert, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne jo nesten ikke feire jul, hos Axel og dem, etter 1991.

    For Mette Holter kasta meg jo ut derfra, (må man vel vel si), sommeren 1991, da.

    Men sånn som jeg husker det, så feira jeg julaftenene på 90-tallet og 2000-tallet, sånn her:

    1990: Hos Metter Holter og dem, på Furuset.

    1991: Hos bestemor Ågot på Sand.

    1992: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1993: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1994: Hos Haldis og faren min i vannsengbutikken i Drammen, (lå over hos Christell, som bodde langs veien ut mot Konnerud, (fra Drammen sentrum), vel).

    1995: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1996: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1997: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1998: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1999: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2000: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2001: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2002: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2003: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kontaktet ruteopplysningen, på Oslo S., i forkant av denne julefeiringa.

    Og de sa at tog og busser gikk som vanlig, på julaften.

    Så det var jo bare tull, men jeg var stressa da, siden jeg jobba i matbutikk, (hvor det alltid er mye å gjøre, før jul).

    Så da jeg kom til Drammen, så gikk det ikke noe buss, til Berger.

    Og jeg ringte og klagde da.

    Fra Rutebilstasjonen, i Drammen.

    Til NSB vel.

    Og da mener jeg det, at Vibeke Kjølstad, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole, satt inne i ventehallen, på Drammen Rutebilstasjon, og hørte på at jeg ringte, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Videospilleren min, som Magne og Elin Winnem, hadde lånt, det året jeg var i militæret.

    Den hadde vært som ny, (vil jeg si), da de fikk låne den.

    (For jeg pleide ikke å se så utrolig mye video, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo hatt video, siden 1980 vel.

    Så jeg var vant til å behandle videoen og videokassettene bra, da.

    Etter å ha hatt video, i mange år).

    Men da jeg fikk tilbake videoen min, fra Magne og Elin Winnem.

    Så kunne jeg ikke bruke den videoen lengre.

    For bildekvaliteten var blitt helt elendig da.

    Videohodet hadde blitt slitt ut, rett og slett, (virka det som for meg).

    Så etter at jeg hadde fått meg de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).

    Så ville jeg kjøpe meg en ny video, da.

    Og jeg fant noen nye videoer, som kosta 2000 kroner pr. stykk, (eller noe), på en elbutikk, på Bryn Senter.

    Og jeg tenkte at de var så billige, så det ville vært artig, å hatt to videoer.

    For da ble det som en dobbelt kassettspiller.

    Og jeg kunne lage musikkvideo-kassetter da, hvor sangene kom på rekkefølge, fra mine gamle opptakskassetter, (fra Abildsø, osv.), hvor det var mye musikk jeg ikke likte også på, da.

    Og jeg kunne kopiere filmer da, (som jeg også hadde pleid å gjøre, på Bergeråsen).

    Men jeg hadde ikke råd til å betale for de videospillerne kontant.

    Men jeg spurte om jeg kunne få kjøpe de på avbetaling da, (husker jeg).

    (For jeg så et sånt klistremerke, eller noe, om at de hadde avbetalingsmuligheter der, da).

    Og det var greit, sa de.

    Og plutselig, så hadde de gitt meg et kredittkort og to videospillere, da.

    (Enda jeg bare ba om avbetaling, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på julaften, i 1993, så var dette flaks, husker jeg.

    For det gikk ikke fler busser, til Berger.

    (Enda NSB i Oslo hadde fortalt meg, at disse gikk, som normalt.

    Så NSB tulla både julaften 1993 og, som julaften 1991, da jeg måtte hive meg inn i samme taxi, som en Jebsen-sønn hadde bestilt, (siden den siste (NSB)-bussen, til Berger, ikke venta på toget, i Sande), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men NSB sa vel at de kunne betale for taxiregninga, når jeg ringte og klagde, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde ikke tatt med penger, til drosje.

    For det kosta flere hundre kroner, da.

    Men jeg satt meg inn i en drosje, på Strømsø vel.

    Også spurte jeg om han visste hvor jeg kunne bruke det kredittkortet mitt da, for å ta ut penger.

    (Noe sånt).

    Og det var utafor postkontoret, på Bragernes, (det som ble ranet av han kjente bankraneren Martin Pedersen, (eller noe), helt på begynnelsen av 80-tallet, vel).

    Og der tok jeg ut 400, (eller noe), da.

    Som drosjesjåføren mente at drosjeturen til Berger, cirka ville koste, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom fram til Haldis og dem, på Bergeråsen.

    Så viste det seg det, at hu finalisten i Frøken Norge, ikke skulle være der, likevel.

    (For det hadde visst skjedd noe, mellom henne og Jan Snoghøj da, som gjorde at hun ikke dukka opp der likevel).

    Og Christell, hu gikk bare rundt i joggebukse, hele kvelden, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis pleide alltid å lage pinnekjøtt, til jul.

    (Hu var jo fra Vestlandet).

    Så det var vel pinnekjøtt denne julen og, tror jeg.

    Og kålrabistappe og kokte poteter, vel.

    Men Haldis pleide alltid å ha litt kokte gulerøtter, i kålrabistappa, mener jeg å huske.

    Så hu hadde liksom sin egen vri da, på kålrabistappa, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel skifta, borte hos bestemor Ågot, (tror jeg).

    (Som skulle feire jul, borte hos onkel Håkon og dem vel, tror jeg).

    For Christell sa plutselig, at ‘har du på deg smokingbukse, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det, at jeg hadde det, da.

    (For den vanlige dressen min, (eller ihvertfall dressbuksa), den var slitt ut, da.

    Så jeg brukte den smokingen, (eller ihvertfall buksa til den), som jeg hadde kjøpt billig, da jeg skulle være forlover, for Magne og Elin Winnem, tidligere det her året, da).

    Og da ble faren min sjalu på meg, tror jeg.

    For da sa han det, (med en sur stemme vel), at han ikke hadde hatt smoking, da han var på min alder.

    Så jeg fikk vel ikke forklart det, at jeg hadde kjøpt den smokingen, for 200-300 kroner, på Dressmann sitt restlager, i Storgata, i Oslo, da.

    Siden jeg måtte ha en smoking, siden jeg jo hadde tatt på meg det, (noe jeg vel nesten ikke kunne si nei til, siden Winnem hadde skaffet meg en jobb, på Rimi), å være forlover, for Magne Winnem, da.

    Så faren min var kanskje litt smålig da, syntes jeg kanskje.

    Og han var vel kanskje også litt ignorant, siden han jo ignorerte det, at han selv jo var oppvokst, på 50 og 60-tallet, da økonomien i Norge, var mye dårligere, siden dette jo var før Norge ble en oljenasjon, og like etter andre verdenskrig, osv.

    Og han ignorerte vel også det, at jeg som tidligere Gjerde-elev og NHI-student, pleide å bli invitert på juleball.

    Og der var egentlig dresskoden smoking, (ihvertfall gikk de fleste i det vel), selv om jeg ikke hadde hatt råd til, å kjøpe meg en smoking selv, på den tida.

    (Men jeg tenkte kanskje på at det var jul da, og at jeg ikke så de her folka så ofte, så jeg prøvde vel å roe det ned, og ikke krangle så mye, da.

    Og jeg følte meg vel kanskje ikke så hjemme der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært på den julaftenen her, at enkemannen til Tutta, (Haldis sin venninne), fra Berger, var hos Haldis, på julaften.

    For jeg husker det, at en julaften, som jeg var hos Haldis.

    Så befant jeg meg plutselig alene, i stua til Haldis, med enkemannen til Tutta, da.

    (For faren min, (må det vel ha vært), han fortalte meg det da, at Tutta nettopp hadde dødd da, (eller noe).

    Hu som hadde sagt, noen år før det her, til faren min og Haldis, at hu ikke ville slutte å røyke, for det var den eneste gleden hennes.

    Og faren min hadde vært irritert over det her da.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg spurte han enkemannen til Tutta, da.

    Om Tutta hadde dødd, (eller noe sånt).

    (For jeg syntes at jeg måtte si noe, da).

    Men da svarte ikke han enkemannen til Tutta noe, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ved julebordet der, (denne jula ihvertfall), så satt jeg vel, med ryggen, mot kjøkkenet.

    Mens faren min, han satt ovenfor meg cirka vel.

    Og mens Christell vel satt, til venstre for faren min, vel.

    Og Jan, han satt på enden av bordet, til venstre for Christell igjen, vel.

    (Noe sånt).

    Så Jan og Christell, de satt noen ganger og skravla sammen, (nesten privat), da.

    Men hvis Christell spurte meg om noe, så måtte vi prate, over hele bordet, da.

    Men jeg husker det, at vi vel såvidt prata noe om boksing eller militæret, (eller noe sånt).

    Og da skulle jeg kanskje være litt morsom, da.

    Også nevnte jeg det, at jeg hadde vunnet en boksekonkurranse, på rommet, da jeg var i militæret.

    (Den boksekonkurransen var et snaut år før det her vel, på lagsrommet, til lag 2, i troppen min, i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).

    Men da svarte ikke Christell meg noe.

    Men hu bare vendte seg, mot Jan, og sa at noe sånt som, at ‘fy faen, er de folka der helt gærne, eller?’).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke skjønte noe av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 14: Mer fra Ungbo og Rimi

    Noen uker etter, at jeg hadde vært forlover, for Magne Winnem, høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Så dro Magne Winnem meg med, til min far og Haldis Humblen sin sengebutikk, i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    (Enda Magne Winnem visste at jeg gikk dårlig overens med slekta mi.

    Han hadde jo nevnt, for Anne-Katrine Skodvin, at jeg hadde ‘problemer med familien’, som han ikke skjønte noe av, osv.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem var vel også med, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ihvertfall det, at Haldis sa til Magne Winnem at han kunne få femten prosent rabatt, (tror jeg det var), siden han kjente meg, da.

    Og Winnem og jeg, vi syntes vel kanskje at det var litt lite.

    (Selv om vi ikke sa noe, da).

    Men da var Haldis enda frekkere, vil jeg si.

    For da sa Haldis det, at det tilbudet også gjaldt meg, da.

    At jeg også kunne få femten prosents rabatt, hvis jeg skulle ha meg seng, da.

    Så jeg var mer som en bekjent, av faren min og Haldis, enn som en slektning da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han sa også det til meg, i sengebutikken, at han ikke likte Magne Winnem.

    Men jeg brydde meg ikke så mye om, hva faren min sa, for han hadde jo vært så uansvarlig, og latt meg bo aleine, fra jeg var ni år.

    (Og Winnem var jo også sjefen min i Rimi.

    Ihvertfall så hadde han da nettopp vært sjefen min der, på Rimi Munkelia).

    Så jeg likte egentlig ikke å ha så mye med faren min å gjøre, da.

    Og faren min begynte vel også å kødde, med Winnem, (må man vel si).

    Faren min venta i noen måneder vel, med å levere senga, som Winnem kjøpte, da.

    Så Magne og Elin, de måtte ligge på gulvet, på soverommet sitt, på Bergkrystallen der, i en del uker, (var det vel).

    (Husker jeg at Magne Winnem fortalte meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, at en gang, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Så hadde Winnem fakka en butikktyv.

    Også hadde Winnem sagt ‘skummelt’, (eller noe), til han butikktyven.

    (Ihvertfall så hadde Winnem brukt noen ord eller uttrykk, som min adoptivtremenning Øystein Andersen pleide å bruke, da.

    Fortalte Winnem).

    Og da, så hadde visst han butikktyven blitt helt rabiat, sa Winnem.

    Så det var noe med den måten som Øystein Andersen prata på da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så hadde visst Magne Winnem, (ifølge hu Monica som seinere ble butikksjef, på Rimi Nylænde før meg, eller om det var Ihne Vagmo, eller ihvertfall en butikkdame, fra Rimi Munkelia da), sitti i kassa, på Rimi Munkelia, og prøvd å åpne en rull, med tiøringer, ved å knekke den rullen, mot kassaskrinet.

    Sånn at tiøringene hadde flydd veggimellom da, (forstod jeg).

    Og grunnen til at Winnem gjorde det sånn, det var visst det, at jeg hadde fortalt det, at jeg pleide å knekke tiøring-rullene sånn, på OBS Triaden.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men på OBS Triaden så var kassadiskene større, og det var kanskje en list eller noe, på de kassadiskene, som gjorde det lettere, å knekke de rullene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Rune flyttet inn, på Ungbo.

    Så tilbydde han meg, å kjøpe hans gamle PC, for 1000 kroner, husker jeg.

    Det eneste problemet, det var, at den PC-en, ikke hadde noe harddisk.

    Så man måtte starte Windows fra en diskett, hver gang man skrudde på PC-en.

    Men det funka det og.

    Og jeg fikk jo litt bedre råd, etterhvert, og begynte å spare opp litt penger.

    Så til slutt, så var det sånn at Glenn Hesler og Øystein Andersen lånte 3000 kroner av meg, husker jeg, cirka et år kanskje, etter at jeg var ferdig med militæret.

    (En gang automatfirmaet deres gikk litt trått, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den PC-en, som jeg kjøpte, av han Rune.

    Mener jeg at det må ha vært.

    Hvis ikke det var sånn, at jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg en helg, i Skansen Terrasse der, lagde et tippeprogram.

    Hvor jeg også nesten lagde min egen versjon av Windows, husker jeg.

    Jeg lagde et sånt system at man gikk inn i et vindu, for å velge fotball-lagene da, som skulle stå på kupongen, den uka.

    Også var selve tippeprogrammet veldig enkelt.

    Man skulle bare skrive hvor mange prosents sjanse, man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier, i hver kamp.

    Også genererte tippeprogrammet så mange rekker man ønsket da, (bortimot ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den helgen, som jeg dreiv på, med det tippeprogrammet.

    Så satt Pia i stua der, på Ungbo, (mener jeg å huske).

    Så jeg mener at jeg viste fram det her programmet, som jeg jobbet med da, til søstera mi Pia, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag ettermiddag.

    (Etter at Pia hadde flytta ut fra Ungbo, tror jeg).

    Så somla jeg meg faktisk ned til Narvesen-kiosken, på Furuset der, med en tippekupong, som jeg hadde fylt ut selv, etter noen rekker, som det tippeprogrammet mitt, hadde generert, da.

    Men da var jeg litt for seint ute, (fant jeg ut), så de tok ikke imot flere tippekuponger lenger, den dagen, da.

    Så jeg fikk ikke levert inn de her rekkene mine, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    Selv om jeg ikke tok det her så tungt, da.

    For før det her, så hadde jeg vel ikke tippa, siden jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg å huske).

    At jeg hadde jeg fortsatt dette tippeprogrammet mitt litt i bakhodet, da.

    Jeg gikk blant annet innom en tippekiosk, i Storgata, i Oslo, for å høre om de hadde sånne tippekuponger, med traktor-mating, sånn at man kunne få en printer, til å fylle de ut, da.

    Men jeg kom vel aldri så langt, at jeg fikk gjort ferdig selve utskriftdelen, av det tippeprogrammet, vel.

    For jeg fikk meg jo internett, etter at jeg hadde bodd, bare cirka et halvt år, i Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    (For Magne Winnem hadde fått seg internett, allerede i 1995 vel, (hvis det ikke var på begynnelsen av 1996), i Avstikkeren der, på Bergkrystallen, husker jeg).

    Og jeg syntes jo at internett var artig.

    For Magne Winnem dro meg også med, til BI, ved Schous Plass.

    Hvor han studerte, skoleåret 1995/96, vel.

    (Etter å ha slutta som butikksjef, vel).

    Og i datasalen, på BI der, så hadde de internett, da Winnem dro meg med ned dit, (husker jeg).

    Og på de PC-ene til BI, så var det masse chatte-program, installert da, (husker jeg).

    Så jeg prøvde å chatte på nettet og sånn, på BI der, studieåret 1995/96, da.

    Og jeg ble litt hekta på det, da.

    For jeg syntes at mine bekjente.

    Sånn som for eksempel nettopp Magne Winnem, og også for eksempel søstera mi, Pia.

    At de var så alvorlige og nesten aggressive, liksom.

    Så jeg lengta nesten etter å ha kontakt med andre typer mennesker, da.

    Det føltes nesten som at jeg ble kvalt, (bildelig talt, da), på den her tiden, (husker jeg).

    Så jeg syntes det var som en befrielse, å få meg internett, sånn at jeg kunne chatte med ‘vanlige’ folk, i øst og vest, da.

    Sånn at jeg fikk litt avveksling, fra for eksempel søstera mi og Magne Winnem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 13: Mer fra Ungbo

    Jeg ble litt forbanna, på Sara, (katta til Wenche), etter at den hadde pissa, på jakka mi.

    Så en annen gang seinere, da Sara hadde pissa, på gulvet, (var det vel), inne på Ungbo der, da.

    Så tok jeg noe salmiakk, (eller noe), som faren min hadde nevnt, da jeg bodde på Bergeråsen, (som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok), at man måtte stappe nesa til katta i, hvis den gjorde fra seg inne.

    For da skjønte katta, at den ikke måtte gjøre det, da.

    Men da begynte det å skumme, fra kjeften, til Sara, husker jeg.

    Så da tok jeg og vaska kjeften til katta, under rennende vann, i en eller annen vask der da, (mener jeg å huske).

    Men etter det, så kan jeg ikke huske, at Sara pissa noe mer, på gulvet osv., der inne.

    Selv om det også lukta kattepiss, av skinnsofaen der, (hvor jeg pleide å ligge og se på TV), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche, hu dreiv jo og solgte Tupperware-varer.

    Og den første tida, etter militæret, så hadde jeg dårlig råd.

    Så jeg begynte blant annet å rulle sigaretter selv, og kjøpte sånne Winner Tip-filter og hadde en sånn plastmaskin, for å lage sigaretter i, da.

    Og jeg pleide også å spise sånn ovnsbakt leverpostei, fra Delikat, som de solgte, på Rimi, da.

    Men den leverposteien, den syntes jeg at var litt kjedelig, da.

    Og på den her tida, så kom Delikat, med en ny type leverpostei, som het Bostonpostei, som det var sylteagurk og sånn i da.

    (Så jeg reklame for, i avisa, eller noe, da).

    Så jeg lagde faktisk min egen Bostonpostei-aktige leverpostei, på kjøkkenet, på Ungbo der, da.

    (For jeg hakka opp sylteagurk da, og blanda med vanlig Delikat ovnsbakt leverpostei, da).

    Også la jeg den blandingen, oppi en sånn spesiell Tupperware-boks, som Wenche hadde lagt igjen etter seg, på Ungbo der, da.

    Og da syntes jeg at det pålegget ble godt da, og samtidig ikke kjedelig.

    Jeg hadde kanskje litt mye fritid, for jeg kunne vel like gjerne ha spist leverpostei-brødskiver med sylteagurk-skiver oppå.

    Og det begynte jeg vel også istedet å gjøre, etterhvert.

    Men en gang, som hu Wenche var innom, på et av sine cirka månedlige besøk kanskje, på Ungbo, mens hu drev med sin bortimot halvårs lange utflytting der vel.

    Så spurte jeg henne, om jeg kunne få den Tupperware-boksen hennes, som jeg brukte, til å lage sånn ‘Boston-postei’ i, da.

    Men da svarte Wenche, at ‘vet du hvor mye de boksene koster, eller?’.

    Men det var jo bare en plastboks, (for å si det sånn).

    Og jeg hadde jo aldri vært på Tupperware-party, (selv om Wenche vel spurte meg en gang, det siste året, som jeg gikk, på NHI), så prisen på sånne bokser, det visste jeg ikke, (for å si det sånn).

    Men hvor mye kunne en sånn plastboks koste, liksom?

    Og hu Wenche, hu jobba jo for Tupperware, så for henne så kosta vel ikke de plastboksene så mye, tenkte vel jeg da.

    Og dessuten, (og ikke minst), så hadde jo katta hennes pissa på skinnjakka mi, som jo kosta 1400, (eller noe sånn vel), et par år før det her, og som så ut som ny, (vil jeg si).

    Sånn at jeg måtte kaste den skinnjakka, da.

    Så hu Wenche, hu opplevde jeg som litt urimelig da, må jeg si.

    Når hu begynte å gnåle om hvor dyr en sånn plastikk-boks, til å ha i kjøkkenskapet var.

    Når jeg ikke hadde mast på henne, i det hele tatt, om erstatning, for den dyre skinnjakka mi, som katta hennes, (som hu bare hadde forlatt, og overlatt til meg, å passe på), hadde pissa på.

    Så da lurte jeg litt på hva som foregikk, inne i hue, på hu Wenche, må jeg innrømme.

    Men jeg gadd ikke å lage noe scene, ut av det her, da.

    Så jeg bare holdt kjeft da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde hentet Sara.

    Noe som tok cirka et halvt år, (eller noe sånt), vel.

    Så kom Ungbo-dama en dag på besøk, med en ny potensiell beboer.

    Jeg hadde sagt til Ungbo, at de nye beboerne helst ikke burde ha katt.

    Men hu Hildegunn, fra Stovner vel, hu så så ordentlig ut, så jeg sa det var greit, at hu flytta inn, (for min del), selv om hu hadde katt, da.

    (Og på det møtet, så var det bare tre folk.

    Nemlig Ungbo-dama, Hildegunn og jeg).

    Ungbo visste vel ikke det, (offisielt ihvertfall), at søstera mi bodde, på rommet mitt.

    Men etterhvert så fikk jeg forklart dem det, og Pia fikk også sitt eget rom der da.

    Litt etter at Hildegunn flytta inn, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også, at det var et Ungbo-møte der, med Ungbo-dama, før Hildegunn flytta inn vel.

    Og da var vel søstera mi der, mener jeg å huske.

    Og da skrøyt Ungbo-dama, av at det var den mest ryddige Ungbo-leiligheten, som hu noen gang hadde sett.

    Og noe lignende sa vel også Øystein Andersen.

    At det hadde blitt mye bedre der.

    For jeg rydda vekk all mulig krimskrams da, som stod oppå kjøkkenskapene, osv.

    Så til så så det mer ut som en vanlig leilighet der, enn som en Ungbo-leilighet da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg hadde hatt hele Ungbo-leiligheten aleine, i et halvt års tid ihvertfall.

    (Og enda lenger, hvis man tar med tida jeg var i militæret, hvor jeg omtrent var den eneste, som brukte stua der).

    Så var jeg ganske vant til å ligge i skinnsofaen og se på TV, osv.

    Og da kunne det nok hende det, at jeg klødde meg både her og der, (for å si det sånn).

    (Siden jeg var så vant til å ha hele Ungbo-leiligheten for meg selv, da).

    Og en gang, som jeg lå foran TV-en og halvsov.

    (Og kanskje hadde tatt meg litt på mine private steder, (av en eller annen grunn), mens jeg lå og halvsov, i sofaen der da).

    Så kom Hildegunn plutselig inn døra, med storebroren sin, (mener jeg at det var).

    Og han skulle absolutt hilse i hånda, da.

    Og da mener jeg at jeg overhørte det, at han sa det, at ‘det lukta reker’, (eller noe), av meg.

    Men om det fordi jeg hadde tatt meg på pikken, eller fordi at det lukta kattepiss, etter Sara, i den sofaen, eller en blanding, det veit jeg ikke.

    Men jeg tror jeg hadde såvidt tatt meg på pikken da, mens jeg lå der.

    Jeg var kanskje litt kåt og sånn da, siden Pia jo lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt.

    Så var det ikke så lett for meg, å runke og sånn, så ofte kanskje, (for å si det sånn).

    Også dusja jeg vel antagelig ikke hver dag, siden jeg var delvis arbeidsledig.

    Så det kan hende at det lukta vondt av henda mine, hvis jeg hadde tatt meg på mine private steder, (for å klø, eller noe sånt), mens jeg var aleine hjemme, og lå i sofaen der, da.

    For jeg hadde jo ikke forventa det, at det plutselig ville dukke opp noen der, som ønsket å hilse på meg i hånda da, (for å si det sånn).

    (Men kanskje han storebroren til Hildegunn trodde at jeg jobba i Ungbo, eller noe.

    Hva vet jeg).

    Og jeg var vant til å bo der aleine, da.

    Men dette her ble jo forferdelig flaut og pinlig da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hildegunn fikk rom der.

    Så fikk Pia rom der, og Glenn Hesler ville også ha et rom der.

    Så jeg snakka med Ungbo-dama, for både Pia og Glenn Hesler, da.

    Og så, etter et måned eller to vel.

    Så ville Hildegunn og Pia at Hildegunn sin kjæreste, Rune, (som jobba på den samme skolen eller barnehagen, som Hildegunn, på Stovner vel), også skulle bo der, på det siste ledige rommet.

    Pia og Hildegunn sa det, at Rune var ‘homo’.

    Men jeg trodde at de misforstod, og at de mente bifil.

    Siden han liksom var kjæreste med Hildegunn, da.

    Men Hildegunn og Pia, de smiska og maste så fælt, da.

    Så jeg sa at det var greit, at han Rune flytta inn der da, for å bevare husfreden, (det jeg sa, det var vel, at ‘det er greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’).

    (Noe sånt).

    Og Glenn Hesler, han var også i stua der, da.

    Den gangen, som Pia og Hildegunn maste på meg, om at han Rune måtte få lov til å flytte inn der, da.

    Men Glenn Hesler, han ble vel ikke spurt engang, om hva han syntes, av de her to jentene, tror jeg.

    Og han holdt seg bare i bakgrunnen da, og sa ikke noe, mens den her samtalen pågikk, da.

    Og jeg orka ikke tanken på at både søstera mi og Hildegunn skulle bli sure på meg da, (for å si det sånn).

    For da hadde det nok blitt slitsomt å bo der, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rune, han var en høy og kraftig kar, med langt hår.

    Så den eneste måten, som man kunne se det, at han var homo/bifil på, det var vel det lange håret, tror jeg.

    Rune hadde en kamerat, som var sykepleier, og som lå over hos Hildegunn og Rune, noen ganger.

    For Hildegunn og Rune, de brukte etterhvert Hildegunn sitt rom, som stue, og Rune sitt rom, som soverom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Hildegunn, Rune og Runes mannlige sykepleier-venn, lå over, på rommet, til Rune.

    Så lå Hildegunn og ulte, hele natta gjennom.

    Noen fæle, høye ul, som nesten gikk gjennom marg og bein, (må man vel si).

    Og morgenen etter, så gikk Pia og Glenn ut av rommene sine, samtidig som at jeg gikk ut av rommet mitt, vel.

    Så vi tre møttes på gangen der da, utafor rommet, til Rune, da.

    Og Pia trodde det, at Rune og/eller sykepleier-vennen hans, hadde tatt Hildegunn, i ‘rumpa’, da.

    Men jeg synes at de ulene hennes var så høye.

    Så at det skal ha vært analsex, da.

    Hm.

    Jeg har seinere lurt på om de tok ut eggene hennes, av egglederne hennes, (eller noe sånt), for å selge de eggene på svartebørsen, (eller noe).

    Siden hu Hildegunn ulte så fælt, da.

    (Men dette vet jeg jo ikke sikkert, da).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, ikke så mange dager etter det her.

    Så overhørte jeg det, at Hildegunn og søstera mi, prata sammen, (i den samme gangen der vel).

    Og da begynte Hildegunn, å herme etter, den lyden, som hu hadde hørt, at søstera mi hadde lagd, når hu hadde sex med Keyton, på naborommet, til Rune der, da.

    Og det var visst noe stønning av noe slag da, ‘uuu-uuu’, (eller noe sånt, da).

    Men den stønninga til Pia, den hadde jeg aldri hørt noe til.

    Mens den ulinga til Hildegunn, den var jo helt forferdelig, da.

    Så det var sånn at jeg lurte på om jeg hadde mareritt, (eller noe sånt), nesten.

    Og både Glenn Hesler og jeg var nærmest i sjokke vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), dagen etter den her ulinga, da.

    (Selv om Pia vel mente at det bare var analsex, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, denne tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 9: Mer om Pia

    Pia er jo en marxist, (må man vel si, hun pleide å ha sosialistisk ungdom-plakater på veggen, da hu bodde på Sand, mener jeg å huske, ihvertfall), hun er en rebell, må man vel si, siden hu flytta opp fra Haldis og faren min, og til meg, (skoleåret 1988/89), og hu er feminist, (tror jeg), og afrikansk borgerrettighetsforkjemper, da.

    Hu er nesten som Krutsjov, (som banket med skoen sin, i bordet, i FN, på 60 eller 70-tallet), eller som Yngve Hågensen eller Gro Harlem Brundtland, som liksom skriker fælt da, ofte, istedet for å prate vel.

    En enda mer skrikete versjon av Gro Harlem Brundland, kan man vel kanskje kalle søstera mi.

    Mens jeg er mer som Kåre Willoch, da.

    Så Pia og jeg, vi er som hund og katt eller Kåre og Gro, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om Pia og jeg, er veldig forskjellige, så støttet jeg hennes opprør, mot faren min.

    For jeg syntes at faren min var så uansvarlig, siden han hadde latt meg bo alene, siden jeg var ni år, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden at begge mine foreldre hadde liksom støtt meg fra seg, da.

    Så prøvde jeg heller, (som ung voksen), å få det til sånn, at vi hadde et samhold, oss tre søsknene, Pia, Axel og meg.

    Siden jeg liksom hadde en slags tomhet da, i livet mitt.

    Siden jeg hadde et dårlig forhold, til begge mine foreldre, (må man vel si).

    Og siden jeg derfor heller ikke hadde så mye kontakt, med mine andre slektninger, annet enn søstera mi og broren min da, som begge bodde i samme by som meg, nemlig Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er altså sånn, (vil jeg si), at man liksom må tenke seg om, før man spør Pia om noe.

    For hu er sånn, at hvis man spør henne om noe hu ikke liker å prate om.

    Så begynner hu å hyle og skrike, da.

    Så man kan nesten ikke bare spørre henne om ting.

    Man må nesten vente og høre hva hu velger å fortelle selv, om forskjellig, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man kan også si det, at Pia, er litt sjuskete.

    Når for eksempel mora vår, var på besøk hos oss, på Ungbo.

    Så husker jeg at hu sa det, at det var meg hu måtte låne reine håndklær av.

    Og at søstera mi ikke hadde noe særlig bra rutiner for å vaske klær da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som Pia vaska klær, (i en vaskemaskin, som vi på Ungbo, spleisa på å leie, fra Thorn, siden den vaskekjelleren var så upraktisk).

    Så lot Pia tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, da.

    Og da jeg turte å ta opp det, neste gang jeg så søstera mi.

    At hu måtte huske å ta ut tøyet etter seg, når hu vaska klær.

    Så ble søstera mi fly forbanna, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i hennes liv.

    Men jeg blanda meg bare opp i den vaskemaskinen, (som jeg var med å spleise på), egentlig.

    Så søstera ga et litt forvirra inntrykk, vil jeg si.

    Når hu mente at jeg blanda meg opp i hvordan hu levde sitt liv, bare fordi jeg mente at hu måtte ta ut tøyet etter seg, av vaskemaskinen.

    Men jeg blanda meg egentlig ikke opp i livet hennes.

    Men jeg blanda meg bare opp i hvordan hu brukte vaskemaskinen.

    Og den ble leid i mitt navn, fra Thorn, og jeg betalte like mye som henne, for å bruke den.

    Og så begynte Pia å overdramatisere da, (eller hva man skal kalle det), å si at jeg blanda meg opp i livet hennes.

    Så Pia har ikke beina på jorda, vil jeg si.

    Hun har en dårlig virkelighetsoppfatning da, (vil jeg si).

    (Hvis hu ikke bare spiller, da).

    Så det er nesten som et mareritt, å bo sammen med søstera mi, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan man se det, at min fars stesønn, Jan Snoghøj, også er ‘New Age’

    fars stesønn new age

    http://www.facebook.com/jan.snoghoj?ref=ffa

  • Hu Ribsskog-dama som jeg lurte på om det var noe muffens med, hu har visst bytta navn, til faren min sitt navn. Det var spesielt

    anna ribsskog arne mogan olsen

    http://www.facebook.com/AnnaRibsskog

  • Min Bok 3 – Kapittel 40: Bergeråsen

    En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så fikk jeg plutselig en studielån-regning, på fem-seks tusen vel.

    (Noe sånt).

    Fra Lånekassa da.

    Som soldat, så fikk jeg jo 800-900 kroner utbetalt, hver fjortende dag.

    (Noe sånt).

    Og Rimi-lønna, den gikk jo også med i det store sluket da, (for å si det sånn).

    Det gikk for eksempel med en god del penger til øvelser, for da pleide jeg å kjøpe inn mye røyk, sjokolade og varmeposer da, med mere.

    Så jeg hadde jo ingen mulighet, til å betale denne Lånekasse-regninga.

    For jeg avtjente jo førstegangstjenesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo lært det, at inkasso, det var fy og skam.

    Og jeg hadde kanskje litt hjemlengsel, til Bergeråsen.

    (Jeg leste noen av bøkene i August-triologien, til Hamsun, på den her tida, og det er bøker som får en til å føle seg rotløs og til å få hjemlengsel, har jeg lest i et intervju, med en utenlandsk Hamsun-fan, i Aftenposten en gang, seinere på 90-tallet, (mener jeg å huske)).

    Så jeg kunne nok antagelig bare ha sendt et brev, til Lånekassa, om at jeg måtte få utsettelse.

    Men jeg var litt stolt også kanskje over å ha klart meg gjennom vinteren, i Geværkompaniet, og siden jeg hadde fått mange ferdighetsmerker, til å ha på permuniformen min, (som også hadde et birkebeinermerke, på skulderen).

    Så jeg ringte faren min da, og spurte han, om jeg kunne få låne penger, til å betale den her regninga da.

    Så en lørdag, (må det vel ha vært), våren 1993.

    Så tok jeg tog til Drammen og buss videre til Bergeråsen, i permuniform, (for da betalte man bare 10 prosent, av vanlig billettpris, på toget, da).

    Og så gikk jeg fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, og ned til ‘Haldis-huset’, nesten nederst i Havnehagen der.

    Jeg gikk i perm-uniform, men jeg gadd ikke å ta på meg bereten, husker jeg.

    Siden jeg følte meg så hjemme, på Bergeråsen, da.

    Og også siden det ikke var noe politi der, (nærmeste lensmann holdt til i Svelvik, en snau mil lenger nord), og langt mindre noe militærpoliti.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt ganske stivt, i permuniformen min, i stua til Haldis der, og prata med faren min og Haldis, som også satt i stua der da.

    De lånte meg noen tusenlapper, til å betale studielån-regninga med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis fortalte meg også det, at Christell hadde blitt så vanskelig å ha med å gjøre, i det siste, så hu lurte på om jeg ville ‘ha’ henne, da.

    Jeg fikk jo helt sjokk, og tenkte vel noe sånt, som at vi var vel i Norge og ikke i et land i den tredje verden.

    Så Christell bestemte vel selv, hvilken mann hun ville ha, (tenkte jeg da).

    Og jeg var ikke sikker på om Haldis tulla, eller ikke, heller, (skal jeg være ærlig).

    For så godt kjente jeg ikke Haldis.

    Og dessuten, så bodde jeg jo på Ungbo, og var i Geværkompaniet, og Christell ville vel ikke vært fornøyd med å bo på Ungbo, hvis jeg skulle tippe, heller.

    Så jeg ble bare sittende der helt stum, og svarte ikke, når Haldis spurte om jeg ville ha Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Da jeg gikk i sjette klasse, på Berger skole, så gikk jeg i flaggborgen, på 17. mai. Men faren min og Haldis så meg ikke. De så etter Christell

    flaggborg 17 mai

    http://svelviksposten.no/nyheter/17-mai-glimt-fra-berger-1.7243515

  • Nå er Svelvikposten.no historieløse, for Sandbu Tepper var på Sand, før Jensen Møbler. Men det er kanskje utbyggingen til Sandbu Tepper, som menes?

    sandby tepper lanserte planene for sitt bygg sand

    http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606

    PS.

    Jeg lurer på om det var han her tannlegen, som sendte meg til time, hos en tannlege, på Sande Videregående, en gang, mens jeg fortsatt gikk på Svelvik Ungdomsskole.

    Uten at jeg skjønte så mye av hva grunnen til dette var.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    tannlege svenn p. andersen

    http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    google maps sand

    PS 4.

    På bildet i PS-et ovenfor, så var A, det var systua til Margit og Anne, (hvis jeg ikke husker helt feil), og den bygningen, den ble vel bygget på 40-tallet, (eller noe), kanskje, og der sto det tomt, når jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, (husker jeg).

    B, det er Strømm Trevare, som ble bygget av min farfar, Øivind Olsen, på 50 og/eller 60-tallet. Der dreiv farfaren min, faren min Arne Mogan Olsen og onkelen min Håkon Mogan Olsen, med å produsere køyesenger, (og også noen elementer for madrassene til Jensen Møbler, som da holdt til nesten en mil lenger nord, ved Svelvik Kroa), på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979.

    På den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så stod det en trekiosk, cirka ved punkt C.

    Den trekiosken, den kalte farmora mi Ågot, for ‘kiosken til Liv’, siden hu som dreiv den, tidligere på 70-tallet, het Liv da.

    Hu Liv, hu bodde vel på Berger, tror jeg, men den kiosken hadde gått konkurs, på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979 da.

    (Det stod ihvertfall helt tomt der).

    Men tidligere på 70-tallet, (mens jeg bodde hos mora mi i Larvik), så husker jeg det, at bestemor Ågot tok med søstera mi Pia og meg, for å handle i den kiosken, i en sommerferie, (rundt 1974 kanskje).

    Etter at jeg hadde bodd på Berger, i noen år, så ble tre-kiosken til Liv, (som var malt cyan/lyseblå vel), den ble revet og et betongbygg, ble bygget, av en med etternavn Havre, som var fra Sand vel.

    Butikken ble kalt Sandbu Tepper, enda ingen sa Sandbu der, på den tida vel.

    Men postkontoret, etter krigen, på Sand, hadde hatt navn Sandbu da.

    Det postkontoret, det hadde vært i butikken til Oddmund Larsen da, forresten.

    Farmora mi Ågot, hu viste meg en gang et postkort, (eller om det var et brev), som hu hadde, som var poststemplet Sandbu da.

    Men da jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så måtte jeg dra helt til postkontoret på Berger, (en sykkeltur på minst femten minutter vel), hvis jeg skulle kjøpe meg noen årssett, (eller noe), siden jeg var frimerkesamler da.

    Punkt D, det var Jensen Møbler, som ble bygget, et par år etter Sandbu Tepper vel.

    Jeg husker at Jensen Møbler var ferdig bygget, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så denne byggingen av først Sandbu Tepper og så Jensen Møbler, den gikk ganske raskt da.

    Punkt E, det er vel nybygget til Sandbu Tepper, (som ble bygget ut, sånn at Sandbu Tepper ble cirka dobbelt så stort vel).

    Etterhvert så har Jensen Møbler bygget ut mer og mer, og har også tatt over lokalene til Sandbu Tepper, som etterhvert gikk konkurs.

    På slutten begynnelsen av 90-tallet, var det vel, at Sandbu Tepper gikk konkurs, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    PS 5.

    Det som kanskje ikke er så kjent, (jeg husker ikke om jeg skrev om det her, i Min Bok), det er at jeg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, hadde planer om å bygge en kiosk, (mest fordi at jeg syntes det hørtes morsomt ut, å ha en kiosk, ikke fordi jeg fikk så utrolig lite lommepenger, eller noe), cirka ved punkt F der.

    Jeg husker at jeg prata med Rune Bingen, i klassen min, om han trodde at det var mulig, å lage en alarm, hvis jeg bygde en kiosk der, i tilfelle Geir Arne og/eller Ditlev i klassen, prøvde å bryte seg inn i den kiosken, for å rappe kioskvarene da, etter stengetid.

    Men det ble aldri noe av at jeg bygde den kiosken.

    Kanskje fordi at jeg tvilte på at den alarmen ville virke bra nok, eller at bestemor Ågot ikke likte planen eller at jeg hadde for mye annet å gjøre.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    PS 6.

    Her er mer om dette:

    punkt f

  • Her var det faren min og Haldis, eide en leilighet, som jeg bodde i et par uker, før jeg flytta til Abildsø, høsten 1989

    arne og haldis eide leilighet

    http://www.finn.no/finn/realestate/homes/object?finnkode=34405810