http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10076445
Stikkord: Arne Mogan Olsen
-
Jeg sendte en ny e-post til FN
Gmail – Report of crime/Fwd: faren din
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Report of crime/Fwd: faren din
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sun, Jan 22, 2012 at 7:26 PM
To:
gbrlo <gbrlo@unhcr.org>
Cc:
gudmundur.einarsson@efta.int
Hi,
someone are sending a lot of forged spoofing e-mails in my name.
(I also get a lot of harrassing e-mails).
I wanted to report the forwarded e-mail as crime.
Regards,
Erik RibsskogPS.I'm sending these crime-reports to the UN now, since the Police never reply, when I send crime-reports to them.Hope this is alright!———- Forwarded message ———-From: Arne Mogan Olsen <arnemogan@gmail.com>
Date: 2012/1/22
Subject: faren din
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>hei erik vil du at jeg kommer til engeland å hjelper deg . send meg svar. hilsen arne.
-
Min Bok 2 – Kapittel 10: Jula 1989
Jula 1989, så skulle vi visst til Geilo, for å feire julen på hotell, sa vel søstera mi Pia da.
En gang jeg prata med henne, dette skoleåret.
Vi tok toget, (var det vel), opp til Geilo.
Fra Drammen vel.
Det var faren min, Haldis, Christell, Pia, Jan Snoghøj og meg da.
Vi skulle bo på Highland hotell, som lå ikke langt fra Dr. Holms hotell, i sentrum av Geilo da.
Haldis fikk den første kvelden kontakt med to jenter, i slutten av tenårene, fra en vestlandsbygd.
En industribygd, tror jeg.
Odda muligens.
(Det var ihvertfall et stedsnavn, på cirka fire bokstaver, mener jeg.
På Vestlandet).
Noe sånt.
Haldis var utadvendt da, og fikk kontakt med de her Odda-jentene, så lett som ingenting da.
Og plutselig, så var de her jentene, nesten som i familien vår da.
(Virka det nesten som).
De hadde noe slekt, som jobba på hotellet vel.
(Noe sånt).
Og skulle også være der i jula da.
Sammen med foreldrene sine vel.
Haldis, (var det vel), bestemte at nå skulle Pia, Christell, de to Odda-jentene og meg, vi skulle på diskotek da.
Og faren min hviska til meg, at ‘nå har du sjangsen vet du’.
(Noe sånt).
Det syntes jeg at ble litt dumt.
For jeg hadde jo vært bortpå en del damer, for å si det sånn, de siste månedene da.
(Jeg hadde jo hatt sex med Nina Monsen, et år før det her.
Og hadde blitt runka av hu ‘droget’ på Petter Wessel, i køya under Magne Winnem.
Og møtt hu Sari Arokivi, i England.
Og møtt mange damer i Oslo og da.
Og nettopp hatt en veldig fin borddame, for eksempel, på juleballet til NHI da.
Med mere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tok på meg den dressen, som jeg pleide å ha på meg, når jeg gikk ut på byen, i Oslo, sammen med Magne Winnem, osv.
Men jeg tok ikke på meg den nyinnkjøpte sløyfa mi da.
(Som jeg hadde hatt på meg, på juleballet, til NHI da).
Men geg tok nok heller på meg det grønne Carlsberg-slipset, som jeg fikk/lånte av Magne Winnem da.
(Som han sikkert hadde fått tak i, gjennom sin jobb, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud da.
Hvor han jobbet, det siste halvåret, av 1989 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle på diskoteket Bardøla.
Et sted jeg aldri hadde hørt om før.
(Jeg hadde vel ikke vært i Geilo før, mener jeg.
Men jeg hadde vært en gang i Gol da.
På Pers Hotell, den gangen, som jeg slåss med Stefan og Daniel, (på Bergeråsen), tidligere, den sammen dagen, som vi kjørte opp til Pers Hotell der da.
I min fars blå Mercedes vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo vant til å sjekke opp masse damer, på diskoteker som Manhattan, Marylin og Radio 1 Club, inne i Oslo da.
Så jeg gikk jo med en gang, bort til noen lokale damer, inne på Bardøla der da.
Og sa hei til de da.
Men de bare viste meg noe djevel-tegn, (eller noe sånt vel).
Noe jeg aldri hadde sett, fra damene i Oslo, noen gang.
Man kan si mye rart om damene i Oslo.
Men jeg har ikke sett at de har stukket henda sine opp i trynet på meg, og vist meg noe rart V-tegn, eller djevel-tegn, eller noe da.
Så det skal de ha.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Pia, Christell, de to Odda-søstrene og jeg.
Vi ble sittende ved et bord, ved dansegulvet der da, (inne på Bardøla der da).
Og vi kjøpte vel oss noen halvlitere og sånn vel, antagelig.
Jeg var jo nitten og et halvt år, denne jula.
Pia fylte jo atten år, første juledag, (altså to-tre dager etter dette Bardøla-besøket vel).
Og Christell hadde vel nettopp fylt søtten år vel.
Og de to Odda-søstrene, de var vel atten og seksten år, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var ikke en fredag eller lørdag, tror jeg.
Så det var få folk, i diskoteket.
Jeg kjente jo en kar, fra Hallingdal, som het Jarle Hallingstad.
Som jeg hadde gått i klasse med, på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før det her da.
Og jeg likte ikke å bare sitte stille der, sammen med alle de her jentene da.
Så jeg måtte liksom gå litt rundt der da, inne på Bardøla der da, sånn som jeg var vant til, for eksempel når Winnem og jeg, var ute på byen, i Oslo, for å sjekke damer og sånn da.
Vi satt aldri helt stille, ved et bord, hele kvelden liksom.
Vi var vel litt for rastløse til det, vil jeg vel kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stod en lokal Hallingdal-kar der, i gangen, like ved utgangen, på Bardøla der da.
Jeg spurte han, om han kjente Jarle Hallingstad.
Og han sa at han visste hvem det var da.
Jeg forklarte vel det, at jeg hadde gått i samme klasse som han da, (på Gjerdes Videregående, Drammen), året før da.
Jeg ville vel prøve å få litt kontakt, med ‘lokalbefolkningen’ der da.
Siden de jentene jeg prøvde å prate med, inne på diskoteket der, hadde vært så uvennlige og avvisende da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu yngste Odda-jenta, hu ville danse der, etterhvert.
Hu ville danse, til en sang, som het ‘New York, New York’, husker jeg.
Det var liksom ‘vår sang’ da, sa hu, mens vi dansa sånn cheek-to-cheek da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var forresten ganske vant, til å danse sånn cheek-to-cheek, med damene, på diskotekene, inne i Oslo da.
Helt på slutten av kvelden, i tre-tida på natta cirka.
Så ville Radio 1 Club, (og også flere av de andre diskotekene, som Winnem og jeg pleide å gå på da).
De ville spille balader da, de siste 20-30 minuttene kanskje da.
Så da kunne man bare gå bort til ei dame, som stod ved siden av dansegulvet.
Og spørre om hu ville danse da.
Jeg pleide jo å ha på meg dress, og plenty av for eksempel Lagerfeldt-deo.
Som jeg også pleide å spraye litt på brystet, husker jeg.
(Uten at jeg husker hvordan jeg kom på den ideen).
Og da pleide damene noen ganger å lukte på Lagerfeldt-deoen, som jeg hadde på meg, husker jeg.
Mens jeg kanskje strøk dem litt på ryggen, og sånn, da.
Mens de damene da kanskje ville danse tettere og tettere da.
Noen ganger ihvertfall.
(Noe sånt).
Og jeg dristet meg kanskje, noen ganger, til å ta de litt på rumpa og, mens vi dansa de.
Hvis de virka skikkelig interesserte da.
(Hvis jeg husker det riktig.
Noe sånt).
Selv om det kunne være vanskelig, å få disse damene med seg hjem, til hybelen, fant jeg ut.
Det var ikke så enkelt, må jeg vel si.
Så det var jeg vel ikke noen mester i, må jeg vel innrømme.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi dro tilbake til hotellet da.
Pia og jeg, vi delte vel rom der, tror jeg.
Det var en bensinstasjon, i nærheten, hvor man kunne kjøpe aviser og sånn, husker jeg.
Og i avisene og på TV, så var det om Ceausescu sitt fall, i Romania.
Og etterhvert så fikk vi vel se bilder av Ceausescu og kona da, som hadde blitt myrdet, av en mob, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den andre dagen, var det vel.
(Som muligens kan ha vært julaften, eller noe, vel).
Så var jeg sur, husker jeg.
Jeg hadde ikke glemt oppveksten min, hvor jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Og jeg sa fra til Pia og Christell, mens vi gikk bort mot der Arne og Haldis satt, i danselokalet der, på Highland hotell da.
At jeg ville ta opp dette, med at jeg måtte bo alene osv., ved bordet der da.
Men Christell ble sur, og begynte å true meg, (må man vel si).
‘Hvis du ødelegger dette Erik, så’.
Sa hu.
Hu stoppa etter ‘så’.
Christell var jo en pen søtten år gammel jente.
Så jeg oppfatta vel kanskje ikke det her som en trussel, da.
Men jeg oppfatta at Christell ikke ville diskutere problemene, i ‘familien’ vår, da.
Så jeg ofra meg litt, for henne da.
Siden denne juleferien, på Highland hotell, tydeligvis var så viktig for henne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også på julekvelden så satt vi sammen, med den her familien, fra Odda da.
Jeg hadde kjøpt noen vel litt artige julegaver, på en sånn kul design-butikk, i andre etasje på Oslo City der.
(Like ved CD-butikken der).
Til Haldis og faren min, så kjøpte jeg en klokke, som sa tiden, på engelsk, (med en kvinnestemme), når man trykket på en knapp da.
Og noen ganger, så sa også den klokka ‘kykkeliky’, husker jeg.
Så dette var kanskje noen digitaliserte lyder, eller noe.
Eller om det var en kassett inne i klokka.
Det første sikkert.
(Noe sånt).
Sånne ting kjøpte jeg da.
Jeg husker ikke de andre tingene.
Den klokka var nok det morsomste.
Og flere år seinere, (var det vel), så sa Haldis det en gang.
(En jul vel, tror jeg).
At den klokka liksom holdt henne med selskap da.
Hvis hu var aleine hjemme, så kunne hu bare trykke på den klokka da.
Også hørte hu en menneske-aktig stemme da.
Også følte hu seg ikke ensom lenger da.
Sa Haldis da.
Da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.
Var Haldis virkelig så overfladisk, at hu følte selskap, med en klokke, som sa tiden.
Eller skrønte hu bare med meg?
Jeg kjenner jo ikke Haldis så bra.
Siden hu bodde i Havnehagen, på Bergeråsen, og jeg bodde i Leirfaret 4B da.
Så om Haldis skrønte, eller ikke, når hu sa det, om den klokka, det veit jeg ikke den dag i dag, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jan er jo født i 1962, er det vel.
Og hu seksten år gamle skjønnheten, fra Odda, hu må vel ha vært født i 1972 da.
(Eller noe).
Hu var slank og lekker da.
Og hu hadde vel også pupper, (mener jeg å huske), selv om hu var slank da.
Hu var også ganske høy, mener jeg å huske.
Så det var ei flott, ung dame, det her da.
Søstera var også fin, med lysere hår.
Men hu var kanskje litt vel brei over rumpa da.
(Hvis jeg skal være litt direkte).
Så hu var kanskje ikke like sexy som søstera da.
Hu eldste var kanskje litt misunnelig, (på hu yngste da).
Jeg husker at jeg var med søstera mi ned i bassenget der, en dag, på slutten av oppholdet, på Highland hotell der da.
Og da ville hu eldste Odda-søstera, (husker jeg), at hu yngste søstera, skulle dekke til kroppen sin da.
For hu hadde tatt en svømmetur da, og gikk rundt der i badedrakt vel.
‘Dekk til den deilige/sexy kroppen din’, sa hu eldste da, husker jeg.
Jeg visste vel kanskje ikke at det var svømmebasseng der, (før vi dro dit).
Jeg hadde jo ikke gym, på NHI, så jeg hadde vel kanskje ikke noen shorts.
Så jeg tror at hu yngste Odda-jenta, var omtrent den eneste, av hele gjengen ‘vår’ der, som svømte i bassenget da.
Hadde det vært nå, så hadde jeg nok svømt jeg og, (siden jeg jo har skada kneet nå, og ikke kan spille fotball og sånn da).
Og jeg hadde nok tatt badstu og sånn og.
Men jeg var kanskje litt vel forfengelig, på den her tida.
Og brydde meg vel mye om hvordan hårfrisyren min så ut, og sånn da.
Så jeg ville vel kanskje ikke bade, av frykt for at frisyren min skulle bli vanskelig kanskje da..
Hvem vet.
Jeg hadde litt problemer med å få håret mitt, til å se bra ut da, og også være lettstelt, samtidig.
Så i Oslo så prøvde jeg stadig nye typer av hårgele, pomade og voks og sånn da.
For å finne ut hva jeg kunne bruke i håret, for å få kontroll på det da.
Siden det var ganske stritt og sånn da.
Og frisørene, de klarte jeg aldri å komme noe særlig på bølgelengde med da.
Så det var ikke så enkelt, for å si det sånn.
Jeg husker at på den her ferien, så brukte jeg vel for eksempel noe lebepomade, på siden av huet mitt, for å prøve å kontrollere, noe stritt hår, som jeg hadde der da.
Så det var jo rimelig latterlig, må jeg vel nesten si.
Men jeg tenkte vel sånn, at når jeg kunne bruke hårpomade, i håret, i Oslo.
Så kunne jeg vel bruke lebepomade, i håret, på Geilo.
(I mangel av noe bedre da).
Noe sånt.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På julaften, så sa faren min det, at ‘se på han gjøken der, i baren, som må stå der aleine, på julaften’.
Noe sånt.
Så etter denne ferien, så likte jeg ikke tanken på å være aleine, i jula.
Da ville jeg nok følt meg som han karen, i baren, på Highland hotell der.
Som faren min prata om.
Som måtte feire jula aleine.
Da ville jeg nok følt meg som en taper, vil jeg nok tippe på.
Så derfor var det vel, at jeg nærmest bønnfalt Pia, om jeg kunne være hos henne, på julaftenene, (sånn at jeg slapp, å risikere det, å sitte aleine hjemme da), da vi begge var i midten av 20-åra, og bodde inne i Oslo da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, på julaften, etter at gavene var delt ut vel.
Så begynte Jan og hu yngste Odda-frøkna da.
Å prate om gutter og sex, og alt mulig sånn da.
Veldig åpent da.
Mens foreldrene til hu jenta hørte på og sånn da.
Jan ga masse råd, til hu jenta da.
Om sex og gutter og alt mulig da.
Foreldrene og storesøstera, til hu jenta, ble vel kanskje litt stive og rare, av den her spesielle julepraten, muligens.
Jeg syntes ihvertfall, at denne pratinga deres, nok la en aldri så liten demper, på stemninga der da.
Men Jan og hu yngste Odda-frøkna, de prata i timevis da, (virka det som, for meg, ihvertfall), om sex og hu Odda-frøkna sitt kjæresteforhold. hjemme i Odda, og sånn da.
Og Jan var veldig interessert, i problemene hennes da, og ga henne råd da, ved bordet vårt der da, i danselokalet, på Highland hotell der da.
Plutselig så spurte Jan meg, om jeg syntes det, at han skulle ha sex med hu unge Odda-jenta, på rommet sitt.
‘Hu er vel kanskje litt for ung for deg’, eller noe, svarte jeg da.
Jeg var vel litt sjalu kanskje.
Jeg hadde jo dansa cheek-to-cheek, med hu her unge og pene Odda-frøkna, bare en dag eller to, før det her, på det Bardøla-diskoteket så.
Så det var kanskje derfor jeg sa det, til Jan, at hu kanskje var litt ung for han.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jan burde vel kanskje spurt foreldrene, (til hu frøkna), som satt ved bordet ved siden av vårt da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Siden hu jenta var et par år under 18 år da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ellers, så gikk Christell, Pia, Jan, de to Odda-søstrene og jeg, på et diskotek, på første juledag, (eller noe), vel.
Dette var et diskotek, som lå vegg-i-vegg omtrent, med Highland hotell der da.
Og da så ville plutselig hu eldste Odda-frøkna, sitte oppå fanget mitt, (husker jeg).
Av en eller annen grunn da.
Jeg sa det var greit, og lot henne bare sitte der da.
Så den kvelden, så satt jeg mest i stolen min da.
Istedet for å gå rundt på utestedet der da.
(Som jeg ellers vanligvis ville ha gjort.
Siden jeg pleide å være litt rastløs, og sånn da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen slalombakker, ikke langt fra hotellet, husker jeg, (at noen nevnte da).
Og Pia og Christell, de dro vel for å stå på slalom, en eller to ganger vel, (tror jeg).
Noe sånt.
Og Jan Snoghøj og muligens også de Odda-søstrene, de gjorde vel også muligens det.
Det husker jeg ikke helt, for å være helt ærlig.
Men jeg gjorde ihvertfall ikke det.
Jeg hadde aldri stått på slalom, så det var det ikke snakk om engang.
Jeg hang vel bare på hotellet, og gikk en tur, på bensinstasjonen vel.
Og kjøpte meg en avis eller to vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, så skulle vi på noe som het kanefart.
(Av en eller annen grunn).
Vi satt i noen sleder, (var det vel), bak noen dølahester da, (eller noe).
Og vi ble kjørt gjennom gatene i Geilo da.
Mens vi hadde noen tepper over oss, tror jeg.
Vinden svei ganske bra i trynet, husker jeg.
Men teppene hjalp oss vel å holde varmen da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Noe sånt.
(Og hestene lukta vel kanskje også litt spesielt.
Men men).
Da vi kom tilbake til hotellet.
Så stod det ei ung hotell-dame, ved baren der da.
Hu hadde kokt opp nesten et helt trespann, (eller om det var en stor aluminiums-kjele, eller noe), med gløgg.
Og da foreslo Jan Snoghøj, at vi kanskje skulle kjøpe oss et glass gløgg da.
Det var Pia, Christell, Jan Snoghøj og meg, som drakk gløgg vel.
Noe sånt.
(Som vi betalte, ved å sette det på regninga, til rommet til Jan, var det vel.
Som Jan vel ba hu hotelldama gjøre da).
Faren min og Haldis, de var vel også med på den her kanefarten, mener jeg.
Men de kjøpte vel ikke gløgg, tror jeg.
Gløgg var jeg ikke vant til å drikke.
Men det smakte godt da.
Hu hotell-dama hadde visst helt oppi noe sprit, (eller noe), oppi gløggen også.
(Hvis det ikke var noe rødvin, eller noe, da).
Så den gløggen varma vel litt og, tror jeg.
Og det var vel også noen rosiner og nøtter, (eller om det var noen mandler), oppi den gløggen da, (mener jeg å husker).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spiste middag der, på Highland hotell, en dag, som var en helligdag da.
Husker jeg.
Og da var det ikke lov, å kjøpe sprit, til julemiddagen, husker jeg.
(Siden det var helligdag da).
Men Jan Snoghøj, han klarte faktisk, å hypnotisere han kelneren da.
(Eller om han flørta, eller noe, er kanskje det riktige ordet.
Noe sånt).
Som muligens var homo, (mistenker jeg, ihvertfall).
Ihvertfall så klarte Jan, på en eller annen måte, å overtale han kelneren, til å nesten smugle ut noen akevitt-drinker, (eller noe), til bordet vårt da.
Så lover er til for å brytes, for å si det sånn.
Hvis man ser så Casanova-aktig fin ut, som Jan Snoghøj da.
(Eller hva det kan komme av.
Jan Snoghøj er ihvertfall en mester, til å kommunisere, (og muligens også i å manipulere), andre mennesker, vil jeg nok kanskje si da.
Christell lagde han forresten også en slags kur til, da hu var ynge, og bodde i Havnehagen, (husker jeg).
Siden det vel sikkert var noe gæernt med henne da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jan jobber forresten som naturmedisiner, eller kinesolog.
Så han er kanskje nesten som en slags heksedoktor, eller noe. (kan man vel kanskje si).
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvis du som leser dette, tror at du kanskje har pratet med Jan, men ikke er helt sikker.
Så har Jan kort, mørkt hår.
Og han er oppvokst, på Madagaskar, hvor mora hans Haldis, og stefaren hans Oddbjørn Humblen bodde.
Mens Oddbjørn Humblen, vel jobba innen skipsfart og som norsk visekonsul, på Madagaskar vel.
Noe sånt.
Så det er kanskje på grunn av denne oppveksten, i Afrika, at Jan vel lesper litt, når han prater.
Hva vet jeg.
Jeg mener ihvertfall, at det er lesping, som det heter, den talefeilen, (må man vel kalle det), som Jan har da.
Han har ihvertfall en slags talefeil da, vil jeg vel si.
(Uten at jeg noen gang har prata, med noen andre, om den her talefeilen, til Jan da.
Og om hva den kan skyldes).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min og Haldis, de betalte hele dette hotelloppholdet, for meg ihvertfall, husker jeg.
Men jeg måtte vel bruke av studielånet, hvis jeg ville kjøpe meg øl, og sånt da.
Men det er mulig at jeg fikk noen penger, i julegave også.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det begynte å bli nedgangstider, i Norge, på slutten av 1989, husker jeg.
Jeg husker at en kar, som prøvde å få studenter på NHI, til å stille opp, i elevrådet der.
Han sa det, at ‘hvis dere tror at dere får dere jobb, kun etter to år på NHI, så tar dere trolig feil’.
(Noe sånt).
Så det var kanskje det, eller noe med at studiene var vanskelige og at jeg hadde lang skolevei og sånn.
Ellers så var det kanskje det, som hadde skjedd i Kristiansand, året før.
At Pia, Christell og Jan, hadde sagt det, at faren min hadde misbrukt søstera mi Pia seksuelt, som lita jente.
Ellers så var det kanskje det, at jeg skjønte at det ble vanskelig for meg, økonomisk, det andre halvåret, på NHI.
Det første halvåret, så hadde jeg jo hatt en lønning, eller to, fra CC Storkjøp, som jeg kunne plusse på studielånet.
Og faren min hadde jo betalt en par-tre husleier, høsten 1989 da.
Men Pia hadde jo sagt det, at faren min hadde sagt det til henne, at han ikke trodde det, at han skulle betale husleia, for meg, hver måned.
Så jeg turte ikke å be faren min om mer penger da.
Og da, så var jeg nok ikke så sikker på det, om det kom til å gå så utrolig bra, med studiene mine da.
For jeg var jo også rimelig skolelei.
Andre medstudenter, hadde jo for eksempel foreslått for meg, at jeg burde ta meg et friår, osv.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2 da).
Så jeg prøvde å forklare litt om det her, til faren min da.
Og sa det, til han, en gang som han var full vel, (som han oftest var, mer eller mindre, vel).
At jeg hadde tenkt det før, at jeg skulle prøve å bli rik, og kanskje kjøpe en havseiler, (som faren min drømte om da, mener jeg å huske), eller noe, til han da.
Men at jeg ikke trodde det lenger, at jeg noen gang kom til å bli så særlig rik og suksessfull da.
Jeg prøvde liksom å dempe forventningene hans litt da.
For jeg syntes at jeg hadde litt forventningspress, på meg, fra faren min da.
Men jeg fikk ikke tatt opp det, med at jeg hadde måttet bo alene, fra jeg var ni år da.
(På grunn av at Christell ikke ville det da, at jeg skulle ta opp det).
Og jeg fikk heller ikke tatt opp det, med at Pia, Christell og også delvis Jan vel.
Hadde sagt det, at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, da hu var lita jente.
Det ble liksom som noe veldig pinlig, å ta opp, husker jeg.
Så det tok jeg ikke opp, (for å si det sånn).
Men jeg prøvde å dempe forventningspresset litt, på meg, fra faren min da.
Ved å forklare det da, at jeg ikke var sikker på det, at jeg kom til å bli så særlig rik og sånn da.
Jeg var vel kanskje skuffet også, over faren min, siden han hadde misbrukt søstera mi seksuelt da.
Jeg hadde jo også en mor, Karen Ribsskog, som gikk for å være gæern da.
Og som kunne oppføre seg skikkelig spesielt, noen ganger.
Offentlig da.
Hu kunne gå med noen greiner i håret, når hu møtte Pia og meg, på togstasjonen, i Tønsberg, for eksempel.
Sånn at andre folk, sa høyt, at det var synd på søstera mi og meg da.
Og hu kunne jo plutselig troppe opp på for eksempel skolen min da.
(Sånn som hu gjorde, da jeg gikk i syvende klasse da).
Og spørre om ‘er dette første klasse ungdomsskolen’.
Som hadde fått noen av jentene i klassen min, (Irene Lippert vel, for eksempel, hvis jeg ikke husker helt feil), til å le da.
Og Irene Lippert spurte vel også meg, om ‘var det mora di’, osv.
(Noe sånt).
Så det å ha ei såkalt ‘gæern’ dame, som mor da.
Det var liksom som at noe rimelig pinlig, liksom hang over en, hele tida da, (syntes jeg).
Jeg kunne aldri vite når mora mi ville dukke opp, og gjøre noe spesielt da, som ville få meg til å føle meg flau da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hva som skjedde mer, i denne juleferien, fra NHI.
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet, tenkte jeg.
Så vi får se når jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
På toget, på veien tilbake, til Oslo og Drammen da.
Så begynte Christell å prate om musikk, husker jeg.
Christell likte ikke the Cure da, sa hu, (husker jeg).
(Som jeg hadde begynte å digge litt, etter at jeg var på the Cure-konsert, i Drammenshallen, et drøyt år før det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
‘Men du likte jo ‘Lullaby’, (eller noe), sa Pia da.
‘Ja, den ene sangen ja’, sa Christell da.
At var ok da, (eller noe).
(Men ikke resten av sangene til the Cure da, tydeligvis).
Jeg sa ikke noe da.
Men jeg kunne vel kanskje ha sagt det da, som han Frode Holm, (hvis jeg husker det riktig), som gikk i klassen min, på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole, sa en gang, (mener jeg at jeg overhørte), mens vi gikk på ungdomsskolen, vel.
At, ‘smaken er som baken, delt’.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så Christell, hu er liksom en sånn ‘main-stream’-jente da, kunne det kanskje virke som ihvertfall.
At hu bare hører på musikk, som ligger på hitlistene, osv.
Og at hu er sånn, at hu bare kjøper merkeklær og sånn da.
Alt for å være mainstream, liksom.
Så sånn er nok det, (kunne det virke som, ihverfall).
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 3: Abildsø
Jeg flytta til Abildsø, rundt 1. september da, i 1989.
Faren min kjørte tingene mine opp dit, fra Uelands Gate da.
Jeg hadde også klart å tigge til meg en vannseng, i størrelse Super Singel, fra faren min da.
Da jeg var på visningen der, så hadde to hybel-rom, i første etasje, hos Jorås-familien, stått ledig.
Leia var på 2.500 kroner, i måneden, husker jeg.
Men det var ikke egen inngang da.
Og jeg måtte dele et lite bad og et lite kjøkken, med ei pen, stille og lyshåra dame, i begynnelsen av 20-åra vel, som bodde på det andre rommet der da.
Jeg valgte å leie det største rommet der.
Siden jeg kunne velge.
Men da sa Gunnar Jorås, at vanligvis var det jenter, som bodde på det største rommet.
Men at det var greit da.
Noe sånt.
Jeg syntes at det andre rommet så litt vel lite og litt vel mørkt ut.
Så jeg foretrakk å leie det største rommet der da.
(Siden vel leia var den samme, tror jeg og).
Det stod også en liten sofagruppe der, på det rommet da.
Som kanskje kunne minne litt om noen slags spinkle hagemøbler kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk ikke lov å røyke der, og kona i huset, (Berit Jorås), hu tålte ikke matlukt.
Så jeg fikk ikke lov å bruke steikovnen der.
For å lage min livrett Pizza Grandiosa da.
Så jeg ble liksom aldri mett, det året, som jeg bodde der, husker jeg.
Den første dagen, så huska jeg det, som han Gunnar Jorås hadde sagt, om at jeg ikke fikk lov til å røyke der.
Så jeg gikk ut i Enebakkveien, og satt meg på en benk, ved bussholdeplassen der da.
Som var like nedenfor utkjørselen til Jorås-familien der da.
Ei jente, med masse brunkrem i trynet.
(Som jeg seinere fikk vite, at ble kalt for ‘brunkremtrynet’).
Og ei venninne av henne vel.
Sa hei da, og begynte å snakke med meg.
Jeg satt vel bare der og røyka, i den grønne og hvit stripete Levis-genseren min, eller noe sånt vel.
Og så gikk vel brunkremtrynet og venninna av 71-bussen da, (som kjørte fra Jernbanetorget og opp til Bjørndal vel), som stoppa der hvor jeg satt, på bussholdeplassen, og røyka da, (var det vel).
Brunkremtrynet sa hei og sånn da, og spurte hvor jeg var fra og sånn da.
Hu var vel et eller to år yngre enn meg vel.
Noe sånt.
Denne delen av Enebakkveien, ble kalt for ‘Dumpa på Abildsø’, forresten.
Folkets Hus, (og en innvandrerbutikk), lå nederst i Dumpa.
(Litt gjemt inn en vei der da).
Mens oppkjørselen til Jorås-familien, den lå litt lenger opp, i den ene sida av Dumpa da, i retning av Abildsø-kiosken og Abildsø Kirke der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde på Sand, noen uker før det her.
Etter at søstera mi Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet hjem fra sin ferie, i Spania, (og vel også i Amsterdam først vel).
Så prata jo de fælt om hvor kult diskoteket Pacha, i Torrevieja, i Spania, hadde vært da.
Med åpningstider til langt på dag, og med kule spanske gutter da.
Som jeg fikk ‘tutet ørene fulle om’, som vel min morfar Johannes Ribsskog, kanskje ville ha sagt det.
(Jeg selv fikk jo ikke sagt noe om hu finske jenta, Sari Arokivi, som jeg selv hadde møtt, på min sommerferie, i Brighton da.
For Pia og Cecilie Hyde, de bare skravla, nesten helt uten stopp, om de her spanske kjærestene sine da.
Som jeg har glemt navna på nå dessverre).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg måtte nesten være litt kul og morsom jeg og.
Syntes jeg.
Etter at det hadde gått et par uker vel, siden Pia og Cecilie Hyde kom hjem fra Spania da.
Så jeg forklarte Cecilie Hyde og Pia da, at siden jeg hadde gått på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før da.
Så hadde jeg hatt mye av pensumet allerede, som var på det første semesteret, på NHI da.
Så jeg kunne ta de første månedene på NHI litt slapt da.
Og drive en del med andre ting, som å feste og ha det morsomt osv., inne i Oslo da.
Så sånn var det.
For da var jeg litt morsom jeg og liksom da, tenkte jeg kanskje da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Abildsø, så hadde jeg ikke MTV og sånne kanaler, som i Uelands Gate.
(Men etter at jeg hadde bodd der i cirka et halvt år vel.
Så fikk jeg faktisk MTV der.
For da fikk Gunnar Jorås med en av sønnen sine vel.
Til å legge inn Janco kabel TV, på de to hyblene de leide ut da.
Sånn at jeg fikk de sammen kanalene, som i Uelands Gate da.
Dette var en formiddag jeg lå og sov forresten.
Så dem bare låste seg inn der da, forresten, på rommet mitt da.
Hvis ikke døra mi stod ulåst da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjedet meg litt i den studenthybelen da.
Jeg var jo vant til at mye hadde skjedd, det året jeg gikk på skole i Drammen, året før.
Så det hendta at jeg gikk bort til Abildsø-kiosken der.
(Hvor jeg vel også hadde vært før, et par ganger vel.
Når jeg hadde jobba for faren min, med å hjelpe med å levere køyesenger og vannsenger, i Oslo da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så satt jeg og leste avisa, like ved trappa, til Abildsø-kiosken det da.
Antagelig så hadde jeg vel på meg min grønne og hvitstripete Levis-genser vel.
Jeg var jo bare nettopp fylt 19 år, så jeg var jo fortsatt en tenåring, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo også vært sent i puberteten og, så jeg så vel kanskje litt yngre ut, enn mine 19 år da.
Det er mulig.
Plutselig så dukka det opp en hel gjeng med ungdommer der.
Som lurte på hvem jeg var da.
Jeg sa jeg var fra Drammen, for jeg regna ikke med at de visste hvor Svelvik og Bergeråsen var da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse ungdommene, det var ei som het Anette, som var ei pen brunette, som var et år eller to yngre enn meg.
Og som hadde et arr i trynet da, etter å bli knivskåret, i ansiktet, eller noe da.
Det var en gutt, med mørkt hår, som het Kjetil, og som var 16 år, eller noe, vel.
Det var en gutt, som var på min alder vel, og som het Henning, og som Kjetil sa, at ‘trodde at han var neger’, siden han digga hip-hop da.
Det var også en annen gutt, som het Henrik der vel.
Men som jeg ikke husker helt klart hvordan så ut nå.
Det var ei jente der, som var 15 år, husker jeg, og som het Lene.
Og hu var venninne, med ei annen jente der, som også var 15 år, og som het Anne Lise vel.
(Noe sånt).
Anne Lise, hu fikk lov til å ha åpent hus, på rommet sitt.
Hu bodde like bak Folkets Hus der, i Dumpa på Abildsø da.
Foreldrene hennes lot henne ha åpent hus der nærmest da.
Hu hadde en egen inngang til et eget rom der, som fungerte som en slags ungdomsklubb der nærmest da.
Hvor dem hadde sofaer og bord og et stereoanlegg da.
Og hvor ungdommene på Abildsø samla seg da, for å drikke og preike osv., i helgene da.
Så sånn var det.
Så jeg ble faktisk invitert etterhvert, til å bli med den her gjengen da, (Abildsø-gjengen, ble de kanskje kalt. Hva vet jeg), på en del sånne fester da, hos hu Anne Lise da.
Jeg ble nesten som et fast medlem i den gjengen, etterhvert.
(Selv om det var en del folk, (i den gjengen, osv.), på Abildsø, som ikke likte meg.
Siden jeg gikk en del med en svart genser, som jeg hadde kjøpt på Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen, året før, og hørte en del på alternativ musikk, osv.
En i den gjengen, (en som digga De La Soul, husker jeg), kunne si til meg, når jeg dukka opp hos hu Anne Lise der da, etter at jeg hadde bodd på Abildsø, en god del måneder da, at ‘er det begravelse eller?’
Noe sånt).
For jeg fikk jo ikke lov å lage pizza, på hybelen min.
Så jeg dro jo ned til byen, med bussen, eller bort til Abildsø-kiosken, (eller til Norol/Statoil-stasjonen nederst i Lamberseterveien der), minst en gang hver dag da.
(For å kjøpe burgere og sånn da).
Og da traff jeg den her gjengen ganske ofte da.
De satt ofte utafor den her Abildsø-kiosken da.
Så på søndager og sånt, så hendte det vel, at jeg stakk bort der.
Siden jeg vel kjeda meg ganske mye, på studenthybelen min da.
Og siden jeg også kjeda meg på NHI, siden jeg jo hadde gått på datalinja året før.
Og var vant til å dra mye på ferie og sånn, til England og sånn da.
Og nettopp hadde vært russ.
Så jeg var vant til at det skjedde en del da.
Så jeg kjeda meg ganske mye, på NHI, hvor det stort sett var gutter da, som studerte, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, på den tiden, som jeg bodde på Abildsø.
Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 2: Mer fra Uelands Gate
Den første gangen, som jeg hørte om denne leiligheten, i Uelands Gate.
Det var den dagen, som Haldis sin sønn, Viggo Snoghøj, holdt foredrag, om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter, på begynnelsen av 80-tallet.
Da Haldis og faren min kjørte gjennom Oslo, etter dette foredraget til Viggo.
Så nevnte Haldis det, for faren min, (husker jeg), at den og den mannen, holdt på å miste kontrollen vel, (eller noe), og måtte selge den leiligheten billig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen damer, (som jeg ikke visste hvem var).
Hadde bodd der før meg vel.
Faren min hadde kjørt meg inn til Oslo, en uke eller to, før NHI begynte.
For å se på leiligheter.
Faren min sa at NHI lå i nærheten av Østensjøvannet.
(Noe som visste seg å ikke stemme.
NHI lå cirka tre kvarters reisevei, fra Østensjøvannet, visste det seg, seinere.
Inkludert et bussbytte, ved Jernbanetorget).
Så vi kjørte innom to steder da, i Østensjø-området der, i begynnelsen av august, i 1989 vel.
Den ene hybelen, den var hos Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.
Og det andre hybelen, (som noen ringte meg om, da jeg hadde annonse i Aftenposten, mens jeg bodde hos Ågot, på sand, noen uker før det her), den var på en gård, like ved Abildsø der vel.
(Mot Skullerud kanskje?).
Men det virka litt gammeldags der, syntes jeg.
Ei kone der, prata om at det kanskje var mer fristende med bygårder, osv.
Så det ble litt rart, syntes jeg.
Da virka de som leide ut i Enebakkveien litt mer moderne/’normale’, syntes jeg.
Så jeg valgte de da.
Jeg hadde jo ikke flytta inn til Oslo for å bo på en gård heller liksom.
Og naboene der, det var et par, som hang ute i oppgangen der, osv., husker jeg, når jeg var på visning der da.
Så det virka kanskje litt ‘svett’ der da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg fikk med faren min på en slags ordning.
Siden jeg hadde overhørt, at leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, stod tom.
Og det var, at om jeg kunne bo i leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, fra NHI startet, og fram til 1. september.
Så slapp jeg å leie hybelen på Abildsø, i august måned også.
Og det var greit da, sa faren min.
Selv om det bare var slektninger av Haldis, som hadde lov til å bo der.
Så naboene var sinna da, skjønte jeg.
Siden ei dame vel, som ikke var i slekta til Haldis da, hadde bodd der, ikke lenge før det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en kveld, i Uelands Gate der.
Så dukka det plutselig opp en nabo, på døra der.
(En mann i 30-40 åra vel).
Og han ødela sikkerhetslenka, i døra der, (husker jeg).
Han brøyt seg inn da.
(Må man vel si).
Og jeg måtte si at jeg het Erik Humblen, (syntes jeg).
Sånn at han ikke skulle tro, at jeg ikke var i slekta til Haldis da.
(Noe som jeg skjønte at det var strenge regler om der da.
I det borettslaget, (eller hva det var da).
At folk som bodde i en leilighet der, måtte være i slekt med eieren da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de to helgene, som jeg bodde i Uelands Gate der.
Så kom Cecilie Hyde, på besøk, fra Svelvik da.
(Som vi såvidt hadde prata om da, før jeg flytta inn til Oslo da.
At hu skulle komme å besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo da).
Og det var jo litt kult, å få damebesøk der, syntes jeg.
Nå var jo ikke Cecilie Hyde så fin kanskje, syntes jeg.
Men jeg var jo litt skuffa da, siden at Nina Monsen jo hadde flytta til Lillehammer.
Så jeg tenkte at nå ble det kanskje litt sex på meg.
(Eller noe).
Siden jeg skulle få damebesøk der, mener jeg.
Men så dukka jammen meg Magne Winnem også opp, på uventet besøk, (må man vel si), den samme helga.
Han hadde med seg en feltseng, (tror jeg at han kalte det).
Og Hatting Danske rundstykker som han stekte i steikovnen på kjøkkenet der, og hadde ferdigskivet Norvegia-ost på, husker jeg.
Vi ble enige om å gå ut på byen da, på lørdagskvelden, oss tre som var der da.
Problemet var at mange steder i Oslo, hadde 20 års-grense.
Og jeg så ganske ung ut for alderen.
Og det gjorde vel også Cecilie Hyde vel.
Winnem hadde rådet meg, til å kjøpe meg en dress, når jeg fikk studielånet, (eller om det var fra en av de siste lønningene, fra CC Storkjøp).
(For å ha på meg, på byen, i Oslo).
Og det gjorde jeg også.
Jeg fant en mørk dress, til cirka 1000 kroner vel, på Cubus, (var det vel), i andre etasje på Oslo City der da.
Om jeg hadde på meg den dressen, da Hyde og Winnem og meg, gikk ut på byen, mens jeg bodde i Uelands Gate.
Det husker jeg ikke.
Men vi dro ut på byen, ihvertfall.
Vi gikk ned Uelands Gate/Maridalsveien der, og ned til Sentrum da.
Vi dro på et sted, som Winnem visste om, ved Youngstorget.
(Hvor Winnem mente at vi kom inn da, (var det vel).
Og det gjorde vi også).
Dette var et rimelig kjedelig sted, (vil jeg si), som var drevet av en pakistaner, tror jeg.
Dette stedet lå i andre etasje, over eller ved tidligere Sentrum Kino, mener jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tok oss noen øl der da.
Hvorfor vi ikke dro på La Vita, (like ved), hvor Winnem og jeg hadde vært mye, skoleåret før.
Det vet jeg ikke.
Men det er mulig at La Vita ble lagt ned.
Winnem og jeg var der og kikka, noen ganger, (noen uker etter det her vel).
Men vi fant bare et ungdomsdiskotek, ved siden av der La Vita hadde vært da.
Og på det ungdomsdiskoteket, der gikk vi ikke inn, for å si det sånn.
Vi var tross alt 19 år gamle, og ville ikke menge oss med folk som var under 18 år, husker jeg.
Og ikke gikk det an å drikke heller, på sånne ungdomsdiskotek, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før vi gikk ned til byen, så hadde Winnem, Hyde og meg, prata om hva vi skulle gjøre, hvis vi havna i slåsskamp.
(Vi følte oss vel ikke helt hjemme i Oslo da).
‘Jeg har det i kjeften altså’, sa Winnem.
‘Jeg og’, svarte Cecilie Hyde da.
Jeg sa vel ingenting vel.
Men dette ble sagt i forbindelse med at vi bekymret oss litt for om vi kunne havne i slåsskamp da.
Vi var redde for å bli utsatt for noe blind vold, eller noe.
På byen da.
Så sånn var det.
Oslo var vel på mange måter en røffere by, enn Drammen, vil jeg kanskje si.
Vi begynte kanskje å prate om dette.
Siden jeg nok klaget over alle fyllikene, som hang ved bussholdeplassen, utafor leiligheten til Haldis der.
(Det var jeg ikke vant med fra Drammen, for å si det sånn.
At det var fylliker, (og narkomane), på gata, nærmest ‘overalt’ da.
Muligens på grunn av at utestedet Tranen, som hadde et ganske slitent klientell vel, holdt til rett rundt hjørnet der, i Waldemar Thranes Gate da).
Da vi hadde vært en stund, på det litt vel kjedelige utestedet, (må man vel si at det var), ved tidligere Sentrum Kino der da.
Så gikk vi tre, (Winnem, Hyde og meg), tilbake til Haldis sin leilighet, i Uelands Gate der da.
‘Å, nå fikk jeg mensen’, (eller noe), sa Cecilie Hyde, til meg.
Mens vi gikk tilbake opp til Uelands Gate der da.
(Eller om det var etter at vi hadde kommet tilbake dit.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke så farlig egentlig, om Hyde fikk mensen, tenkte vel jeg.
For Magne Winnem lå jo på soverommet vårt uansett.
(Noe Hyde også klagde på vel.
Men som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med.
Winnem hadde jo bare dukka opp der.
Uten at jeg hadde invitert han, som jeg kunne huske, ihvertfall.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Hyde var jo heller ikke spesielt sexy akkurat da.
Med sine korte bein og nesten avlange pupper, (som hennes venninne Lill Beate Gustavsen kalte for ‘patter’ vel, seinere dette skoleåret, husker jeg), vel.
Så det var vel ingen krise akkurat heller, hvis hu Cecilie Hyde fikk mensen akkurat.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at jeg tenkte det, når jeg bodde i Uelands Gate der.
At jeg måtte prøve å se litt kulere ut, nå som jeg bodde i Oslo.
Så jeg ble kanskje litt nøyere med frisyren, og begynte kanskje å bruke litt mer hårgele og sånn da, på den tiden her da.
Mens jeg bodde i Uelands Gate der da.
Kanskje siden jeg hadde merket det, at det ikke var like lett, å få oppmerksomhet, fra damer, i Oslo, som jeg kanskje hadde syntes at det var i Drammen.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var muligens det.
Bussjåførene var litt sure, i Oslo, husker jeg.
Jeg ville gå av foran, på bussen, en gang.
I Uelands Gate da, (på vei hjem fra NHI en gang da).
(Siden jeg satt ganske langt foran på bussen da.
Og dette pleide man å få lov til, på bussene, som gikk ut til Bergeråsen, osv).
Men det var visst ikke lov, i Oslo da, fant jeg ut.
Så jeg måtte pent gå gjennom nesten hele bussen da.
For å gå ut den bakerste døra på bussen da.
(Eller om det var den midterste døra, på en leddbuss.
Det er mulig).
Mens alle på bussen måtte vente på meg da.
Siden dette tok litt ekstra tid da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror også at faren min muligens tok med seg stereoanlegget mitt, fra Sand, den dagen, som jeg møtte han, i Uelands Gate.
(Den første skoledagen min, på NHI).
For jeg husker at jeg hørte på en eller annen nærradio, (Radio 1 antagelig), i Uelands Gate, om at kjøpesenteret Oslo City, hadde et års eller to års-jubileum, eller noe sånt.
Så jeg stakk ned den ganske korte veien, til Oslo City da.
(Jeg hadde vel sikkert fått meg månedskort, eller halvmånedskort, (eller noe), på den her tiden vel).
Og dro inn på Oslo City der da.
Og i tredje etasje der.
Så traff jeg tilfeldigvis hu Gina, (som hadde vært med EF Språkreiser, på samme kurs som meg, til Brighton, sommeren 1988), fra Skjetten.
Hu var der sammen med hu dama, (hu brunetta), som jeg hadde truffet på Krok, (som jeg har skrevet om i Min Bok), på 19 års dagen min, noen uker før det her da.
(Hu som hadde sitti og skræva, i bare bikinitrusa, på en slags hemmelig røykeplass, som hu og venninna hennes, hadde ute i en fjellskråning der, på Krok da).
Jeg vet ikke om hu fra Krok, (som egentlig var fra Oslo vel, men som familien til vel hadde hytte på Krok da), kjente meg igjen.
Hu sa vel ikke ‘hei’, (etter det jeg kan huske, ihvertfall)
Jeg chattet litt med hu Gina da.
(Som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, på McDonalds, ikke langt fra Churchill Square, i Brighton.
Når hu hadde flørta litt med meg vel, i andre etasjen, der.
At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).
Så hu Gina var kanskje ikke så fin da.
(Eller om hu het Guro.
Noe sånt).
Men jeg chatta litt med henne da, ihvertfall.
Og spurte henne om hvilke diskoteker som var bra, i Oslo.
‘Vi har jo Metropol da’, (eller noe), svarte hu Gina da.
Og da ble jeg sinna, og tuppa til henne, med en joggesko, husker jeg.
For jeg hadde vel hørt det, såvidt, et sted, at Metropol var noe homse-disko, eller noe.
Og noen damer fra Hammerfest, som hadde vært i Brighton, sammen med oss, sommeren, året før det her da.
De hadde jo vært skikkelig kåte på meg, i ‘fjortis-fylla’ der da.
(Mente min tremenning Øystein Andersen, ihvertfall.
Han mente at jeg burde gå bort til de her Hammerfest-damene da, som var på fylla da).
Dette var på 16-års dagen, til hu ene Hammerfest-dama da.
Men de var jo så fulle.
Og jeg hadde jo to-tre studiekamerater, (eller hva man skal kalle dem), som stod og venta på meg.
Så jeg tenkte det, at jeg måtte bare si noe, for å komme meg bort fra de her ‘fjortiss-fyllikene’ da.
For det ble litt pinlig der, (på den gangbrua de satt på, over Old Shoreham Road der, (var det vel). For dem hadde vel fulgt etter meg, hjem fra byen og, tror jeg).
Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å slippe bort fra den litt pinlige episoden da.
Men det var visst ikke så smart da, fant jeg ut seinere.
For da fortalte de Hammerfest-jentene nok det videre, til hele resten av kurset da.
Så det var jo kjempedumt av meg, å tulle sånn.
(Fant jeg ut da).
For da ble det en slags ganske rar stemning, på resten av det kurset, (etter dette), syntes jeg.
Men men.
Og når hu Gina også begynte sånn, på Oslo City da.
Da fikk jeg nok, av det tullet der, for å si det sånn.
Dette hadde vært stressende nok, i Brighton, sommeren før, (syntes jeg).
Om ikke dette skulle fortsette, også i Oslo, et drøyt år seinere.
Så da ble jeg skikkelig fornærma og forbanna, (på hu Gina), husker jeg.
Og bare tuppa til henne da.
Og hu sa vel ‘au’ vel, og stakk, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(Sammen med hu venninna si fra Krok da).
Så sånn var det.
Bare noe tenkte på.
Men men.
En gang, i 1996 eller 1997 vel.
Etter at jeg hadde hatt en kneoperasjon, på Aker Sykehus, rundt påsketider, 1996 vel.
Så ringte faren min meg, på Rimi Bjørndal, (på slutten av arbeidsdagen min, en dag jeg hadde tidligvakt vel), hvor jeg jobbet som Assisterende Butikksjef, (under Butikksjef Kristian Kvehaugen), på den her tiden.
(Enda jeg nesten ikke hadde hatt noe kontakt med faren min, etter at jeg hadde flyttet til Oslo).
Faren min ville at jeg skulle hjelpe han, med å bære noen sengedeler, (eller noe), ut av leiligheten til Haldis, i Uelands Gate der da.
Jeg kjørte innom der, med en Toyota HiAce, som jeg hadde kjøpt brukt, (for 5000 kroner), av Øystein Andersen og hans kamerat, Glenn Hesler, (som også var fra Skjetten, (som hu Gina da), tilfeldigvis vel).
Etter at jeg endelig hadde klart å få meg lappen, like før jul, i 1995.
Jeg troppet opp, i Uelands Gate der, i Rimi-uniform vel.
(Siden jeg kjørte bil, så gadd jeg vel ikke å skifte, før jeg kom hjem, tror jeg.
Jeg hadde vel antagelig bare på meg en jakke, over Rimi-uniformen da.
Hvis det ikke var midt på sommeren, eller noe da.
Og dette ble for varmt).
Jeg bar raskt ut de delene, som faren min ville at jeg skulle bære.
(Jeg vet ikke hvorfor han kunne bære de her delene selv.
Det er mulig at man måtte være to personer, for å bære dem.
Og hvordan faren min visste når jeg slutta på jobben, på Rimi Bjørndal, det veit jeg ikke.
Men men).
Haldis var også der, i trappa, i Uelands Gate der da.
Hvem som bodde der, i årene etter at jeg hadde bod der, i de to ukene.
Det veit jeg ikke.
Men Christell bodde ikke der, (ihvertfall såvidt jeg veit), i de tre-fire årene, på 90-tallet, som hu bodde i Oslo.
Hu bodde ved Terningen Matcafe og i Hoffsveien på Skøyen der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem syntes vel at dette var litt rart, tror jeg.
At jeg måtte bo på studenthybel og seinere leie et rom, av min tidligere stefar, i Larvik, Arne Thomassen.
(Som på begynnelsen av 90-tallet bodde på Furuset).
Når faren min og Haldis, hadde en ganske fin og grei toroms-leilighet, så sentralt i Oslo.
Men noe av poenget mitt, ved å flytte til Oslo.
Det var å komme meg bort litt, fra det hykleriet, som var, i den ‘Haldis/Arne’-familien da.
I forbindelse med at jeg måtte bo alene, på Bergeråsen der, fra jeg var ni år, osv.
Og jeg turte ikke å be om, å få bo i Uelands Gate der, i mer enn to uker, husker jeg.
Det hadde jeg nok ikke fått lov til, tror jeg.
Og jeg hadde vel sett for meg det, at mitt liv i Oslo, skulle være et fritt liv, hvor jeg var uavhengig, av faren min og Haldis og dem da.
Som jeg så på som rimelig hykleriske, og som jeg ikke var helt sikker på, om jeg kunne stole på da.
Jeg så ikke på dem, som noe så særlig ‘ordentlige’ folk da, for å si det sånn.
Så jeg ønsket å ha litt avstand til dem da.
Så derfor var det egentlig aldri aktuelt, (ihvertfall ikke fra min side), at jeg skulle bo i Uelands Gate der fast, (sånn som Haldis sin sønn Jan Snoghøj hadde gjort, de årene han hadde bodd i Oslo, midt på 80-tallet da).
Jeg ønsket litt mer avstand, til faren min og Haldis, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter disse cirka to ukene, som jeg bodde, i Uelands Gate, så flytta jeg inn i en hybelleilighet, som jeg leide, av Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.
Hva som skjedde, da jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.
Så får vi se om jeg klarer å få skrevet det kapittelet, innen ikke alt for lang tid.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
NHI det stod forresten for Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.
NHI var en privat høgskole, hvor det kostet cirka 18.000 i halvåret, (var det vel), i skolepenger, å gå.
(Var det vel).
Men Lånekassa dekket ikke hele dette beløpet, (i ekstra studielån da), så jeg fikk litt dårlig råd etterhvert, dette skoleåret, husker jeg.
Jeg gikk forresten på linjen for Informasjonsbehandling, hvor vi også hadde en del økonomifag, osv. da.
Det fantes også en mer teknisk linje, (som også var to-årig vel), hvor blant annet en dyktig finne gikk, husker jeg, (som maste på at vi andre måtte bli dyktigere til å holde Ctrl, (eller om det var Tab),-knappen inne, når vi beveget cursor-en rundt på skjermen, husker jeg).
NHI hadde en slags innvielsesfest, på et lokale som het Josefines Vertshus, (eller noe), i Josefinegata, på Bislett vel.
Dette var nesten ‘borti gata der’, (må man vel si), fra der jeg bodde, i Uelands Gate da.
Så jeg gikk vel bare bort dit, (mener jeg å huske), i min nye dress fra Cubus vel.
Og antagelig med et slips, som jeg fikk låne av Magne Winnem.
Det var et grønt Carlsberg-slips, mener jeg å huske, (som han lånte meg da).
Selv om det er mulig at jeg bare gikk med en genser under dressjakka, eller noe, på den NHI-festen og.
En kar fra Hurumlandet vel, (fra Sætre muligens vel), gikk på samme klassetrinn, som meg, på NHI.
Han visste hvem jeg var, fra Drammen, tror jeg.
Han også likte alternativ musikk.
Så det er mulig at han var med i den Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han kopierte en kassett til meg en gang.
Med et lokalt Hurumband vel.
Som het ‘Into Ramadan With Supreme Caddie’, eller noe.
Noe sånt.
Og også en sang som var av Raga Rockers, eller noe vel.
Som gikk sånn her:
‘Massemorder’n smilte til pressen, da han ble dømt
for noen uker siden var han et null
Idag er han berømt.
Han lå på taket og skøyt dem i magen
Alle barna som gikk til skolen.
Men vennene løy da de sa det var gøy
å sitte i den elektriske stolen’.
Noe sånt.
Han fra Hurum han kjente visst de da, som hadde laget den førstnevnte sangen der da, forresten.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han fra Hurum, (som var en litt lav kar vel), han hadde også jobbet, på en fiskebåt, som solgte reker, ved Rådhuskaia der vel, som sommerjobb, sa han.
Og han ‘rekefiskeren’, han pleide ikke å fiske reker egentlig.
Det han gjorde, det var at han kjøpte frosne reker, i 5 kilos kartonger.
I matbutikkene.
Også helte han vann på rekene og solgte dem fra en fiskebåt da, i Oslo Havn der da.
Og det var sommerjobben til han fra Hurum da.
Å hjelpe han ‘jukse-rekefisker’n’ da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi satt inne på Josefines der, (het det vel), og prata om ei jente, (som het Kari vel, som jeg seinere ble med hjem, og som runka meg fælt, husker jeg, der hu bodde, i Frelsesarmeen sitt hybelhus for unge damer vel), som hadde lik piggsveis cirka, som meg.
Jeg sa til han fra Hurum da, at hu hadde flørta vel.
Men at jeg var litt skeptisk da, for hu var ikke så fin akkurat.
Men han fra Hurum mente at jeg kunne prøve meg på henne da.
Men det ble ikke noe av den kvelden.
Men jeg møtte henne tilfeldigvis igjen, sammen med fire venninner, i Karl Johans gate, en kveld, noen måneder etter det her da.
Og da ble jeg med henne hjem, på det hybelhuset, der hu bodde da, hos Frelsesarmeen.
(Selv om det kun egentlig var forbudt for gutter/menn, å være der.
Men jeg var der bare en natt til søndag og noen timer utover da.
Så ingen merka det).
Hu Kari, (som jeg mener at hu antagelig het).
Hu var fra Trøndelag, eller noe, tror jeg.
Men jeg skal ikke si det sikkert.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg ble visst full der, (på Josefines da).
For jeg husker at en kar, på NHI, som var fra Oslo Vest, eller noe vel.
Han prata dritt om meg, fordi at jeg hadde spydd på den nye dressen min, på dassen, på Josefine der, var det vel.
Noe sånt.
Så det var litt nedtur kanskje.
Men jeg var ikke noen soss akkurat.
Så om jeg måtte spy en gang, når jeg drakk, det tok jeg ikke så høytidelig, skal jeg være ærlig.
Jeg kom meg ‘hjem’ ihvertfall, til Uelands Gate der da, husker jeg.
For egen maskin.
Men det er mulig at jeg måtte ta taxi.
Selv om det også er mulig at jeg gikk hjem da.
Det husker jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.
Men men.
Men jeg husker at jeg overhørte at han høye fra Oslo Vest da, med lyst, krøllete hår vel, baksnakka meg da, da jeg gikk derfra, til noen damer han stod og venta på taxi sammen med vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 81: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 3)
Jeg husker fra da jeg klagde på at Odd Einar Pettersen, satte seg oppå meg, i et friminutt, i niende klasse.
Da måtte jeg snakke med sosiallærer Marit Enger, på Svelvik Ungdomsskole.
Hu spurte meg om hva jeg hadde tenkt meg framover.
Jeg sa vel det, at jeg hadde tenkt til å gå på Handel og Kontor vel.
‘Skal du bli revisor’, sa hu da.
Det hadde jeg egentlig ikke tenkt til.
Så da ble jeg litt fornærma, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når faren min var i USA, (eller noe).
Så var jeg borte hos Ågot og Øivind da.
Av en eller annen grunn så fikk jeg ikke lov å bo alene, når faren min var på ferie.
Enda jeg bodde alene hele resten av året.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var det sånn, at klokka skulle stilles.
Pga. sommertid da.
En søndag.
Som jeg bodde hos Ågot og Øivind da.
Og da mente Øivind at klokka skulle stilles den veien da.
Også mente Ågot og jeg, at klokka skulle stilles den andre veien da.
Og Øivind hadde rett da, fant vi ut, etterhvert.
Så det var litt flaut vel.
Men men, jeg hadde ikke vært så skråsikker selv da.
Ågot var vel mer sikker, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Faren min hadde med to flasker med ølpulver en gang, da han kom hjem fra USA, forresten.
Han hadde kjøpt dem av en kar, på en strand, sa han.
Og de flaskene, de satt han i kjøkkenskapet, hos ‘meg’ da.
Men han hadde blitt lurt, sa han, for det var bare sand, i de flaskene da.
Likevel så stod de flaskene der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Line Nilsen, fra Svelvik, sa en gang til meg, på Svelvik Ungdomsskole.
At ‘sånn burde du ha håret ditt altså’.
En gang som jeg hadde tatt gele i det, eller noe.
Så hu fulgte med på sånt, kan det se ut som.
Hu ble det sagt om, da jeg gikk i samme klasse som henne, det andre året på videregående.
At hu likte feminine gutter.
Som vel også var moten, på 80-tallet.
Og jeg var såpass seint i puberteten, så jeg så vel rimelig feminin ut, til å være gutt, på den her tida, vil jeg tippe på.
Jeg ble kalt ‘babyface’, av noen jenter, på Bragernes Torg, en gang, husker jeg.
(Som jeg har skrevet om tidligere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjetil Holshagen, han sa en gang, (mens vi gikk på ungdomsskolen vel).
I huset deres i Havnehagen da.
At han ikke likte navnet ‘Berger’, og heller ikke stedsnavnet ‘Skoger’, (som lå like ved Sande).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lene Andersen, hu spurte meg en gang, på skolebussen, til Svelvik Ungdomsskole, om jeg brukte lebestift.
Men det gjorde jeg nok ikke dessverre.
Jeg vet ikke hvorfor hu lurte på det.
Det må ha vært fordi at jeg var bleik og at leppene mine så røde ut, mot den hvite huden min kanskje.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
(Så hu var rimelig uhøflig mot meg da, må man vel si.
Lene Andersen altså.
Så sånn var nok det.
Men jeg var vel litt trøtt, eller noe, så jeg fikk aldri tatt igjen for det vel.
Kanskje med unntak av den gangen jeg klarte å sneipe en røyk, i en vinduslist, inne i Open Manta-en hennes.
Så jeg får kanskje si at vi er skuls da.
Hvem vet).
Han Steinar, som leide et rom, (Pia sitt gamle rom), av mora mi, på Tagtvedt.
På den tida som jeg gikk på ungdomsskolen.
Han prata om at han hadde blitt skada, eller noe, av en kar, med en knust flaske, eller noe.
Steinar var bitter husker jeg.
For dommeren hadde sagt det, at ‘man kan vel ikke kalle en flaske for et dødelig våpen’, eller noe.
Så han som stakk fikk lav straff da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg gikk på videregående, så var det ei jente, som het Bianca vel, som bodde mellom Bjerkøya og Sande.
Og hver gang hu gikk på bussen, (virka det som omtrent), så begynte de her Jensemann, og dem, på årstrinnet over meg da.
Å si sånn ‘Autobianca’, osv.
Og da begynte hu å smile fælt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, rundt den tida, som søstera mi flytta opp til meg.
Så dro hu meg en gang med på en fest, på en hytte.
En hytte, på Sand, hvor Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), hadde fest da.
Og det var vel ikke deres hytte, tror jeg.
Men det var vel en de hadde en nøkkel som virka til da.
Sånn at de kunne bruke hytta, når hytteeieren var hjemme i Drammen eller Oslo, eller hvor han var fra.
Så søstera mi Pia, hu kjente mine, (tidligere), uvenner da.
Geir Arne og Ditlev.
Men hvordan Pia ble kjent med de her, det veit jeg ikke.
For Pia bodde jo nede hos Haldis da, fra hu var 11 til hu var nesten 17 vel.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ulf Havmo og jeg.
Vi gikk noen ganger rundt, og skøyt med luftgevær, på Sand.
På hyttefeltet Bascomti, heter det vel.
Vi fant et hus der, hvor vi kunne bruke en 8-nøkkel, (en standard nøkkeltype for innedører, ihvertfall på 80-tallet, mener jeg), for å komme inn.
(Mener jeg det var).
Det var et typisk feriehus vel.
(Som lå helt nede ved fjorden der.
Nedafor huset til Ågot da).
Eieren hadde blant annet et diplom på veggen, husker jeg.
Et slags svennebrev, eller noe, tror jeg.
Men vi rappa vel ikke noe særlig der, tror jeg.
Vi bare så litt vel.
For spenningens skyld mest vel.
Mens vi egentlig vel dreiv og skøyt med luftgevær og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nedafor verkstedet til faren min.
(Altså Strømm Trevare).
Så lå det en madrass, i skogen der.
Og noen hadde også begynt å lage noen le-vegger rundt vel.
Dette spredde Geir Arne, på ungdomsskolen, mener jeg.
At jeg liksom hadde en hytte med seng i da.
Men den hytta, den var det ikke jeg som hadde lagd.
Jeg veit ikke hvem kan ha vært, som lagde den.
Men jeg la også merke til denne hytta da, en gang.
Og da tok Geir Arne det bare ut av lufta, at det var en hytte som jeg hadde lagd.
Men det var det ikke, dessverre.
Men det kan kanskje ha vært Erik Thorhallsson, som jobba mye for faren min, som lagde den hytta.
Jeg tørr ikke å si noe sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lene Andersen og Frode Holm prata om penis en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg.
Lene Andersen lurte på om penis alltid var like stor.
Ja, bortsett fra når den var hoven, svarte Frode Holm da, husker jeg.
Så man kunne nok skjønne det, at Lene Andersen var enebarn.
Siden hu måtte prate med gutta i klassen, i friminuttene, om sånt her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Søren Larsen, (som jeg gikk i klasse med, det første året på handel og kontor), og dem.
(Det vil si blant annet faren hans, som var direktør, på papirfabrikken, i Selvik).
De lånte en gang en film av meg, som jeg hadde kopiert, fra en film jeg hadde leid vel.
Det var en film som het Terminator.
Og den filmen syntes de at var bra da, husker jeg, at han Søren Larsen sa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi hadde noen rare piller, på badet, da vi bodde ute i Brunlanes, husker jeg.
Og vi fikk nesten aldri godteri der.
Så det hendte en gang, at jeg spiste noen sånne piller, som mora mi hadde på badet der, husker jeg.
Uten at jeg husker hvordan piller det var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min, han ble også deleier, i en møbelforretning, ute i Billingstad.
Like bak IKEA der cirka.
Faren min var en av fire eiere vel, som eide cirka like mye da.
Jeg husker at jeg var i den butikken, den dagen jeg skulle dra til Weymouth, på språkreise, sammen med Kenneth Sevland og dem.
‘Er det en gutt’, husker jeg at ei dame, som var inne i butikken der, sa om meg.
Så jeg var nok ganske tynn og sånn da.
Og jeg gikk en del i en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min da, i Leirfaret 4B.
Så man kunne merke det, at jeg var seint i puberteten, mener jeg.
Når hu dama begynte å spørre sånn, osv.
Jeg hadde jo ikke fått hår på tissen enda da.
(Dette var jo sommeren 1986, og jeg fikk ikke hår på tissen, før sommeren etter, altså sommeren 1987, husker jeg).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Om den butikken, i Billingstad.
Så sa faren min, husker jeg, da han diskuterte den butikken, (med en annen deleier da).
At han hadde ‘ei’, som kunne jobbe der.
Og det var hu i vannsengbutikken, i Drammen, som hadde pasje-klipp.
(Hu som Christell herma etter frisyren til, på 80-tallet en gang.
Når jeg trodde hu sa at hu hadde fått seg ‘apache-klipp’).
Så hu med pasje-klippen da, hu ble da etterhvert jobbende ute i Billinstad da, i en møbelbutikk, som faren min eide en fjerdedel av aksjekapitalen til, (eller noe), da.
Den butikken gikk ikke så bra.
Så en gang, som jeg var med faren min inn dit.
Og faren min chatta med en annen deleier da.
Så foreslo jeg, at dem kunne ha hatt en sånn slags reklame-luftskip-ballong der.
Sånn som andre firma i nærheten hadde, (hadde jeg lagt merke til).
For da hadde folk kunne ha sett det, fra E18, (altså fra motorveien, mellom Oslo g Drammen da), at det var en ny møbelbutikk der.
Men det var kanskje ikke så lett, å ha en ny møbelbutikk, like ved IKEA.
Det ble vel som å hoppe etter Wirkola nesten.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da konkursen nærma seg.
Så kjørte bare faren min inn dit.
Og henta seg noen skinnsofaer, for å dekke sitt utlegg, i det firmaet da, husker jeg.
Skinnsofaer, som havna i stua til Haldis, (nede i Havnehagen), da.
Hva som hendte med hu ‘pasje-klipp-dama’, det hørte jeg aldri noe om.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ved huset til Ågot, på Sand, så pleide det forresten å stå en traktor.
Som jeg noen ganger kjørte litt rundt med, hvis jeg kjeda meg.
Men jeg var ikke sikker på hva alle de forskjellige bryterne og spakene var til.
Så jeg var rimelig forsiktig da, når jeg kjørte rundt med den traktoren da.
Som hadde jekk bak også, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så nevnte jeg det i klassen, at Christell snorka fælt.
(Mens jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg kjeda meg vel, i et friminutt da).
For Odd Einar Pettersen, og dem.
Og da skulle de ha det til, at jeg hadde tulla med henne, eller noe da.
Men det var fra ferier og sånn, at jeg visste det, at hu snorka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg har fortsatt noen fler notater, som jeg ikke har fått med enda, i Min Bok.
Så det blir vel et par kapittel-deler til, av denne boken, ihvertfall, vil jeg tippe på.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hvor raskt jeg klarer å bli ferdig med dette.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 77: Enda mer fra Sand, (del 2)
En gang, sommeren 1989, så begynte faren min, å chatte med meg, i gangen, i huset til Ågot.
Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), kjente en som eide noen studenthybler, (som jeg tror at var Anker Studenthybler), i Oslo.
Faren min sa at det ble avgjort ved loddtrekning, om man fikk hybel der.
Jeg sa det var greit, at han sa til Solveig, at jeg var interessert, i å være med på en sånn loddtrekning da, for en sånn studenthybel da.
Derfor gikk dette med hybel i Oslo, litt i glemmeboka, for meg.
Men så, i juli, (eller om det var i august), en gang, så sa vel faren min fra om, at jeg ikke hadde fått plass, hos de studenthyblene, til hu Solveig da.
Så da måtte jeg sette inn annonse i Aftenposten, husker jeg.
NHI hadde noe de kalte for løpende opptak.
Så jeg fikk ganske tidlig svar, fra NHI, om at jeg hadde kommet inn der.
På et to-års NHI-kandidat-studie, (som de kalte det), i Informasjonsbehandling da.
Jeg ringte Aftenposten.
Jeg jobba jo 9-17 vakter, eller noe, på CC Storkjøp.
Hvis det ikke var 10-18 vakter, eller noe.
Og jeg hadde jo merka at Ågot hadde begynt å bli litt senil.
Og jeg syntes også at Ågot kanskje var litt dum og barnslig osv.
Og litt umoden da.
Så jeg ville ikke at Ågot skulle svare telefonene.
For jeg orka ikke noe tull da, for å si det sånn.
(Hu hadde jo ‘gura’ om den underbuksa til faren min, osv.
(Jeg var vokst opp på landet.
Og det å kjøpe underbukser, det var kanskje litt vanskelig da.
Det var kanskje litt flaut, for det første.
Og for det andre, så måtte man jo skjønne størrelsene og sånn da, på underbuksene.
Og jeg var ikke så flink i klesforretninger da.
Og jeg var vant til å få sånt som underbukser og sokker, av mora mi da, da jeg bodde i Larvik.
Så sånn var det).
Og Ågot kalte meg jo for Runar, istedet for Erik, osv).
Så jeg skrev noe sånt som at ‘rolig student søker hybel i Oslo’.
Og at folk skulle ringe, enten før klokken 16.
(For da kunne dem prate med onkel Håkon, nede på verkstedet).
Eller etter klokken 20.
(For da var jeg hjemme fra jobb, i Drammen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rich Hudson og dem, de hadde forresten fått Sky-antenne, av Soutwick Council, (eller noe), den sommeren, husker jeg.
Jeg var litt ovenpå, når det gjaldt sånn.
Siden jeg jo blant annet hadde vært den første, på Bergeråsen, som hadde fått video, TV-spill, elektronisk spill og digitalt armbåndsur, osv.
Hudson var vant til at jeg latterliggjorde deres engelske arbeiderklasse-hjem litt da.
Og fortalte om hvordan jeg var vant til å ha det, på Bergeråsen, og sånn, da.
(Jeg fikk jo mye ting, under oppveksten, så det var kanskje nesten som å vokse opp i USA.
Jeg hadde to TV-er, på 80-tallet, video, vannseng, oppvaskmaskin, ‘konge-stol’, datamaskiner, videokamera, brusmaskin, osv., osv.).
Rick og Tina Hudson, de sendte meg inn, til naboen deres.
(Ikke hu som hadde begravd en baby i hagen.
Men til de andre naboene, som også hadde språkstudenter boende hos seg, om somrene.
Og hvor mannen i huset noen ganger var med, på å spille fotball, i hagen, hos Hudson og dem da.
En høy kar med mørkt hår vel).
Kona i huset viste meg en telefonautomat, som hu hadde kjøpt.
Man skulle putte mynter, på en automat, og så kunne man ringe da.
Jeg lo jo fælt da, siden noen ville ha en sånn mynt-telefon, i sitt eget hjem, liksom.
Dette var ikke noe jeg hadde sett i Norge.
Men jeg skjønner det nå, hvis den her ekteparet, syntes at jeg var uhøflig.
Men jeg hadde jo gått Markedsføringslinja og sånn, på handel og kontor da.
Så jeg var vel en sånn utadvendt type da, på denne tiden.
Som kunne gå rett inn i huset til folk, og prate med dem om alt da.
Det er mulig.
Men jeg skjønner det hvis dem egentlig ble sure.
For jeg var vel ganske ovenpå da.
Og prata liksom dritt om arbeiderklasse-tinga dems da.
Men Rick og Tina Hudson, de liksom fyrte meg opp ganske mye da.
Og fikk meg til å prate dritt om naboene sine da.
Ved å fortelle meg om ting de hadde kjøpt, (før de sendte meg inn dit), som jeg syntes var dumme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg dro til Brighton, så ga jeg en konvolutt og en tier kanskje, til Andre Willassen da.
For å få han til å sende meg vitnemålet mitt.
(Hjem til Ågot da).
Siden jeg ikke fikk vært med på skoleavslutninga, på Gjerde.
Siden Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett til England, på den samme dagen, som skoleavslutningen var da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg kom tilbake til Norge igjen.
Så jobba jeg vel på CC, en dag da.
Ihvertfall så gikk jeg innom Vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen da.
Og da ga faren min meg vitnemålet mitt, fra Gjerde.
Det var mest fem-ere, men også en to-er i Matte Valgfag, husker jeg.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel.
Så fikk Magne Winnem meg til å skulke, noen av de matte-timene.
Og jeg syntes at han matte valgfag-læreren var noe helt forferdelig ustrukturert da.
Og også for streng mot meg, syntes jeg.
Men men.
Jeg hadde jo allerede kommet inn, på NHI, så det spilte ikke så stor rolle, husker jeg, at jeg syntes.
Men det var høyt fravær, på vitnemålet.
Det var sånn, at jeg nesten ikke fikk karakter, i Sos. Øk., husker jeg.
For jeg lå helt på grensa.
Sos. Øk.-lærer Herbjørnsen, han sa det, i en time, (når jeg hadde forsovet meg vel), at jeg hadde for mye fravær, i Sos. Øk., så jeg kunne bare gå igjen.
(Når jeg kom inn i timen da).
Man kunne ha 10 timer fravær, i løpet av skoleåret, og jeg hadde da akkurat 10 timer fravær da.
(Som jeg skreiv opp, og holdt oversikten over, i en skoledagbok, eller noe, da).
Jeg kontaktet klasseforstander Karlsen, og forklarte det, at Herbjørnsen hadde hivd meg ut, av klasserommet da.
Og sagt at jeg hadde for høyt fravær.
Jeg mente at det måtte være sånn, at når grensa var 10 timer.
Så var det greit å ha 10 timer fravær.
Men ikke 11 timer.
Så jeg mente at jeg ikke hadde gått over grensa da.
Og det mente vel Karlsen også, tror jeg.
Han tok en chat med Herbjørnsen ihvertfall.
Og jeg fikk så fortsette, å ha Sos. Øk. da.
Og dette var vel rundt påsketider vel, at denne episoden oppstod, i en av Sos. Øk.-timene, til Herbjørnsen da.
Og etter påske, så skjerpa jeg meg da.
Så jeg hadde ikke så mye fravær, etter påske.
Så jeg fikk karakter i alle fag da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var litt flau, sommeren 1989, over alt fraværet, på vitnemålet mitt.
Jeg var kanskje blakk, etter Brighton-turen og russetida.
Så jeg skulle kanskje sitte på med faren min, tilbake til Sand, eller noe.
Jeg kjeda meg ihvertfall, husker jeg.
Samtidig, så hadde jeg jo hatt Kontorfag, i første klasse, på handel og kontor.
Så jeg tenkte at jeg kunne leke meg litt, med kopimaskinen, som stod der.
Mens jeg kjeda meg da, i Vannsengbutikken, i Tordenskiolsgate, i Drammen da.
Jeg dreiv og tygde på noe tyggegummi.
Jeg tok ut en bit tyggegummi, fra kjeften, og klinte tyggegummien over fravær-tallet da, på vitnemålet.
(For enten antall dager eller timer).
Også skulle jeg se, om det tall-feltet, ble blankt da, på kopien.
Noe det vel ikke ble.
Dette var bare noe jeg gjorde for morro skyld, siden jeg kjeda meg der, i Vannsengbutikken da.
(Jeg var ikke så hjemme der.
Siden jeg var uvenn med Haldis da, under hele oppveksten.
Og dette liksom var mest Haldis sin butikk da.
Så det vitnemålet, det var omtrent det eneste jeg kunne ‘drive med’, mens jeg holdt på å ‘kjede meg ihjel’ der da).
Det var stille i sommerferien, og ingen kunder der, husker jeg.
Det var ikke så smart, å tulle, med å ta tyggegummi på vitnemålet, merka jeg.
For den var umulig å få bort igjen, merka jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Men jeg tok det ikke så nøye, for jeg hadde jo allerede kommet inn på NHI.
Og da var det jo papirene fra NHI, som telte, når man var ferdig der da.
Tenkte jeg.
Så jeg tulla egentlig bare fælt.
Men jeg gjorde egentlig ikke noe galt da.
Jeg hadde ikke tenkt til å bruke den forfalskede versjonen, av vitnemålet, fra Gjerde, til noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg stod sånn, og tulla, med det vitnemålet.
Så dukka Viggo Snoghøj, (Haldis sin bodybuilder-sønn), opp i vannsengbutikken der.
Og kom med en, (ganske overlegen vel), kommentar, til meg da, om at jeg dreiv og tulla med vitnemålet da.
Også gikk han ut igjen.
Viggo Snoghøj, (kjent som Viggo Snowhill i USA), han bodde vel egentlig i Danmark, (på den her tiden), tror jeg.
Men han var kanskje på sommerferie-besøk, hos Haldis og dem, (i Norge), da.
Noe sånt.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Viggo forsvant ut av Vannsengbutikken igjen, like raskt som han hadde dukket opp der.
Så jeg fikk ikke forklart for han, at jeg allerede hadde kommet inn på NHI.
Og at jeg bare tulla med vitnemålet fra Gjerde, siden jeg kjeda meg fælt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble vel også kanskje litt sur, siden faren min hadde vitnemålet mitt der.
Det skulle jo egentlig ha dukket opp med posten, hos Ågot, mener jeg.
Jeg ba jo Willassen, om å sende det.
Men hva som egentlig hadde skjedd, siden vitnemålet mitt var i Vannsengbutikken, og ikke hos Ågot.
(Da jeg kom hjem fra England).
Det vet jeg ikke.
Faren min forklarte ikke noe om hvordan han hadde fått tak i vitnemålet mitt.
Han bare sa noe sånt som at ‘her er vitnemålet ditt’, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble vel jeg opptatt av å kikke på det da.
For å se hvilke karakterer jeg fikk.
Eller det visste jeg vel, for det hadde Karlsen lest opp, i en time, på skolen, en av de siste dagene.
Og da gjorde han et stort poeng ut av det, at jeg fikk en 2-er i matte valgfag og en 3-er i Sos. Øk., husker jeg.
Enda jeg vel omtrent hadde flest 5-ere, av alle i klassen, vil jeg nok nesten tippe på.
Men Karlsen liksom hevet stemmen da, når han fortalte om at jeg hadde fått 3-er i Sos. Øk., osv. da.
Sånn at den ‘opplesings-seansen’ hans, ble som noe dramatisert nesten, (sånn som jeg husker det).
Så folk som ikke fulgte med, i timen.
Men bare våkna av Karlsen ble dramatisk da.
De må vel ha trodd at jeg fikk skikkelig dårlige karakterer, eller noe.
Når jeg egentlig kanskje fikk best karakterer, av alle på datalinja ihvertfall.
Hvis jeg skulle gjette.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Geri hadde mobba meg, da han var ‘narver’, utafor Prima på Sand.
Etter at jeg hadde flytta til Ågot da.
Han syntes vel at jeg så for fin og sossete ut.
Med mine nye sossete Levis-gensere, fra Drammen.
Og med min vel litt kanskje jålete pigg/gele-frisyre.
Så Geri begynte å kalle meg ‘Erika’ da, husker jeg, noen ganger, den siste tiden, før jeg flytta til Oslo.
Dette var mens jeg bodde på Sand.
Og jeg hadde ikke lenger leiligheten min, i Leirfaret 4B.
Og Geri, han var i denne narver-gjengen da.
Men det var ikke jeg, for å si det sånn.
Jeg var ikke i noen gjeng.
(Selv om søstera mi var i Lyche/Depeche-gjengen.
Så var ikke jeg det.
Jeg kjente bare en del av folka i den gjengen.
Og det var også en ganske pysete gjeng, sånn som jeg skjønte det.
Omtrent som en Goth-gjeng kanskje.
Som tenkte mye på hvordan de så ut og sånn da.
Og som kanskje ikke var noe flinke til å slåss, og sånn.
Hvem vet.
Cecilie Hyde, sa seinere, etter at jeg flytta til Oslo, at hu ‘hadde det i kjeften’.
‘Det har jeg og’, svarte Magne Winnem da.
En helg de begge var på besøk hos meg, samtidig, i Haldis sin leilighet, i Uelands gate da.
I august 1989 da.
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, da Geri kalte meg for ‘Erika’.
Dette var jeg ikke vant med, av mobbing, fra før.
Så det endte vel med, at jeg ikke gjorde noe.
Jeg var ikke vant til å bli mobba, på skolen eller jobben. (på den her tiden).
Det var kanskje fordi jeg var på den samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold da.
Jeg følte meg ihvertfall ganske ‘important’ da, dette skoleåret.
Siden jeg hadde kommet inn på den avtalen da, som var for elever med gode karakterer da.
Og siden jeg hadde fått busskort, som gjaldt mellom Drammen og Bergeråsen da.
(Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da).
Og siden jeg hadde fått meg jobb på CC, osv.
Så jeg tok det kanskje ikke så nøye, disse kommentarene fra Geri da.
Siden jeg var ganske ovenpå, på den her tiden da.
Siden jeg hadde så stor suksess, på skolen, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første skoledagen min, i Oslo.
Så skulle jeg ta buss og tog, til Oslo, sa faren min.
Men jeg klagde, for den første bussen gikk ikke tidlig nok.
Da måtte jeg sitte på med Bertil, sa faren min, inn til Drammen.
Så en kamerat av faren min, som het Bertil.
Han venta på meg, ved butikken på Sand da.
I 6-7 tida, en morgen, rundt 18. til 20. august, i 1989 da.
Han hadde en gammel Volvo Amazon, eller noe, tror jeg.
Og jeg fikk sitte på med han, (som jeg syntes at var nokså mye som en sånn original, eller noe), inn til togstasjonen i Drammen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun lånte meg noe musikk, sommeren 1989.
Mens jeg bodde hos Ågot da.
Hu lånte meg en maxi-singel/EP, med Martin Gore, som het Counterfeit, eller noe, vel.
Det var cover-versjoner, som Martin Gore, i Depeche Mode, hadde spillt inn da.
Jeg vet ikke hvorfor Cecilie Hyde ville låne meg denne plata.
Hu syntes kanskje at jeg ligna på Martin Gore da, eller noe.
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Hyde lånte meg også en kassett, (var det vel), med Ole I Dole.
(Altså Ole Evenrud da).
Hyde likte spesielt sangen, ‘hvis jeg var Gud’, fortalte hun meg.
Jeg hadde jo stereoanlegget mitt, fra Leirfaret, stående inne på rommet, til Pia og meg, på Sand der da.
Og en gang, som jeg spilte musikk der, (husker jeg).
En fridag, fra jobben i Drammen vel.
Så var Inger, (kona til Runar), utafor huset til Ågot der.
(Og rett utafor vinduet ‘mitt’ da).
For å plukke plommer, fra plommetreet, til Ågot.
(Uten at jeg hadde fått med meg det, at Inger hadde dukka opp der).
Jeg satte på musikken høyt, husker jeg.
Og spilte den ‘hvis jeg var Gud’, av Ole I Dole, rimelig høyt der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde var glad i bøker.
Hun spurte ofte, ‘Har du lest Beatles da?’, til folk, (sånn som jeg husker det).
Da mente hun ikke bandet Beatles, skjønte jeg etterhvert.
Men en ungdomsroman, som var nesten litt som den Lillelord-boka, (av Johan Borgen), som norsklærer Samland, på Sande Videregående, hadde fått oss til å lese, året før da, da jeg gikk andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående da.
Lillelord, det var vel den første boka jeg leste, tror jeg, som ikke var krim eller historie da.
Før det, så hadde jeg lest masse krim-bøker, av forfattere som Follett, McLean, Bagley, Le Carre og Ludlum.
Bøker som jeg hadde kjøpt, som pocket-bøker, på Varemagasinet Lyche da, i Drammen.
(De hadde stort utvalg i krim pocket-bøker der, husker jeg).
Jeg hadde også lest to danske, historiske bøker, om Napoleon.
Som jeg hadde fått av Arne Thomassen.
En gang jeg besøkte mora mi i Larvik.
(Og de bøkene, de lurer jeg på om ka ha vært etter Holger Adeler, eller noe.
Siden de var på dansk.
Og de lå i en eske da, (sammen med mange andre bøker), i garasjen til mora mi og Arne Thomassen.
Under en blokk, i Hestehavna der da, på Tagtvedt, i Larvik).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde også lest noen Morgan Kane-bøker, skrekk-bøker og sex-historie-bøker, som faren min hadde kjøpt selv, eller tatt med opp fra Haldis.
For noen av Morgan Kane-bøkene jeg leste, (blant annet den om en kar som brukte en avskjært kvinnepupp, som tobakkspung, eller noe), var egentlig Jan Snoghøj sine da, skjønte jeg.
Men faren min tok de med opp til Leirfaret.
Av en eller annen grunn.
Enda han vel ikke leste de der selv.
(For han var der aldri lenge av gangen.
Eller så og si aldri, ihvertfall).
Dette var den første tiden jeg bodde i Leirfaret, husker jeg.
For jeg husker at jeg leste de Morgan Kane-bøkene.
På senga.
I det første soverommet, som jeg hadde der.
Altså før faren min satte inn en vannseng, i Leirfaret 4B der da.
På det største soverommet.
(Så jeg pleide å lese Morgan Kane-bøker da, som 10-11-12 åring, eller noe, kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Men men).
Hyde ‘hypet’ også andre forfattere, som jeg ikke hadde hørt om.
Hun hypet jo ‘Beatles’ og Lars Saaby Christensen.
Men hu hypet også Ingvar Ambjørnsen og en bok han hadde skrevet, som het ‘Hvite Niggere’, husker jeg.
Hvite Niggere handlet om Ambjørnsen sin oppvekst, i Larvik vel.
Og jeg husker at Ambjørsen skrev om at de dro på telttur.
Og at de hadde sett nabojenta si naken mange ganger.
For hu hadde epilepsi.
Og hver gang hu besvimte tre ganger, og tok ‘en trippel’, som Ambjørnsen skrev.
Så kom det ei nabokone ut.
Og reiv av hu pene nabojenta hans buksa og trusa.
Og stakk en stikkpille, oppi rumpa på henne.
(Eller noe).
Mens alle de andre ungene i bakgården der visstnok stod og så på da.
Så man kan kanskje si det.
At jeg ikke bare er inspirert litt av Knausgård og Åpen Post, (og kanskje også litt av Hamsun, siden jeg har lest mange av hans bøker, opptil to ganger vel).
Men jeg hadde også lest Ambjørnsen og Lars Saaby Christesen, og Johan Borgen allerede, i slutten av tenårene.
Etter råd fra norsklærer Thor Samland og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), da.
Så det er kanskje derfor at jeg tar med om alt som har skjedd, i detalj da.
Også når det gjelder pupper, osv.
Siden jeg har lest Ambjørnsen og sånn da.
Når han skriver, om ting fra sin ungdomstid, i Larvik, vel.
(Selv om jeg ikke kan huske å ha sett Ambjørnsen, da jeg bodde i Larvik.
Så det er ikke sånn at jeg visste hvor han bodde, eller noe.
Han bodde nok i en annen del av Larvik, enn meg, vil jeg nok kanskje tippe på.
Selv om jeg veit hvor den ene fabrikken han jobba på.
(Rockwool vel).
Ligger hen.
Den ligger vel ut mot Østre Halsen der, fra Larvik, tror jeg.
(Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Isåfall, så gikk vi gikk forbi den fabrikken, når vi gikk i 17. mai-toget, med Østre Halsen skole.
17. mai 1978 da.
Da jeg gikk i første klasse.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Kanskje Ambjørnsen var på jobb, på Rockwoll da?
Når jeg gikk forbi i 17. mai-toget der.
(Den dagen rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde).
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Men men.
Den tida, som jeg bodde hos Hyde, i Svelvik.
Det vil si rundt russetida da.
(For Hyde inviterte jo meg, til å bo hos henne litt, siden hu hadde bodd, i 2-3 måneder vel, mye hos meg, i Leirfaret 4B der da).
Hyde fant fram en bok, i Svelvik, til meg.
Hu spurte, ‘har du lest ‘Uten en tråd’ da?’.
Og fant fram Jens Bjørnebo sin halvpornografiske roman, til meg.
Den boken hadde jo vært forbudt, i Norge, på 70-tallet vel.
Noe sånt.
Det var jo ikke så mye annet å gjøre der.
Så jeg leste den boka da.
Det var noe pornografiske greier, husker jeg.
Som gjorde meg rimelig kåt da, husker jeg.
Jeg husker at jeg lå i dobbelsenga til ‘mor’ og leste.
Mens Cecilie Hyde, lå og sov der, (ved siden av meg, i senga), med klærna på da.
Jeg må innrømme at jeg tok meg en ‘stille Anders’ da.
(I senga til ‘mor’ der da).
Siden jeg ble så kåt av å lese den boka da.
Og dagen etter, så skjønte Cecilie Hyde det, (at jeg hadde runka), tror jeg.
For jeg overhørte at hu sa det til søstera mi.
At ‘hva hvis mor … senga’.
Noe sånt.
Men jeg hadde ikke ‘sperma’ i senga til mor da.
Jeg fant vel noe dopapir på doen dems, eller noe, og fikk sæden ned i doen vel, på en eller annen måte da.
Men men.
Men hvordan Cecilie Hyde skjønte det, at jeg hadde runka, i senga til ‘mor’.
Mens jeg leste i den ‘porno-boka’, til Bjørnebo da.
Og mens Hyde lå og sov, i senga, ved siden av meg der.
Med klær på.
Det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og hvorfor jeg lå i senga til ‘mor’.
Det var fordi at ‘mor’ var på ferie, eller noe.
Og fordi at jeg ikke hadde noe eget rom der.
Og hvorfor Hyde også lå i den senga.
Det veit jeg ikke.
Jeg var jo i russetida, og tok ikke det så nøye, siden Hyde hadde klær på og sånn da.
Så var ikke dette som noe spesielt seksuelt for meg.
For jeg var jo vant til å se russejenter som sov, med klær på, osv., når de russejentene, fra Drammen, som Tim Jonassen, i klassen, kjente, henta meg hos Hyde da, i Svelvik.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i Leirfaret 4B, så hadde jo Pia og Cecilie pleid å ligge, i vannsenga ‘mi’, sammen med meg da, de første nettene, etter at de flytta inn der.
Det var jeg også vant til, fra tidligere på 80-tallet.
At Christell og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg osv., lå i den senga sammen med meg der da.
(Alle med klær på da).
Siden vannseng var så kult da, på 80-tallet.
Så ‘alle’ liksom ville prøve det da, å ligge i den vannsenga da.
I den ‘gjengen’ vår da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hyde nevnte vel også en bok, som het ‘Den store revejakta’, av Ambjørnsen.
Men det var vel ikke sånn, at jeg lånte den først, tror jeg.
Det var vel ‘Hvite Niggere’, som jeg lånte først, av henne og søstera mi, tror jeg.
Selv om jeg nok syntes at det navnet på den boka, nok var litt rart da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom hjem fra England.
(Sommeren 1989 da).
Og var ferdig, med å lese den ‘Watership Down’-boka.
(Som jeg hadde fått låne av Pia da.
Etter råd fra henne da).
Så hadde jeg ikke noen bøker, å lese på, husker jeg.
Så jeg prøvde meg, på en bok jeg fant, i bokhylla til Ågot da.
Jeg hadde vel også lest ‘Mysterier’, av Hamsun, denne sommeren, tror jeg.
En bok jeg likte godt, og som jeg hadde fått av mora mi til jul, tror jeg.
Noe sånt.
Men jeg så gjennom bokhylla til Ågot da.
Men ikke noen bøker fristet.
Jeg lurte litt på noen russiske klassikere, som stod der.
Det stod en eller to russiske klassikere, i den bokhylla der, (husker jeg).
(Oversatt til norsk da).
Jeg prøvde meg på en av de da.
(‘Stille flyter Don’, eller noe, tror jeg.
Men det kan også ha vært en helt annen bok.
(Men det var ihvertfall en bok av en russisk forfatter da, det husker jeg).
Det er mange år siden det her, så jeg husker ikke helt).
Men den russiske boka.
Den måtte jeg bare legge fra meg, husker jeg.
Den klarte jeg ikke.
Den var så ‘fæl’, hadde jeg nesten sagt.
Jeg fiksa ikke å lese den.
Den var kjedelig og sånn da, husker jeg, at jeg syntes.
Den bydde meg nesten imot, etterhvert, å lese, husker jeg.
(Siden den var så kjedelig, osv).
Selv om jeg prøvde å lese den.
For jeg prøvde å skjønne hva den boken gikk ut på da.
Jeg prøvde kanskje å analysere den boken litt da.
Av nysgjerrighet kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg ikke fant noe interessante romaner, i bokhylla til Ågot.
(De fleste bøkene der, var nok noen Øivind hadde kjøpt, vil jeg nok tippe på).
Så leste jeg litt i den Kinsey-rapporten der, husker jeg, en gang.
Kinsey-rapporten, det var en bok, (en da ganske kjent bok vel), om sex-vanene, til det amerikanske folket, etter krigen, mener jeg.
Hvorfor Øivind hadde kjøpt den, (i sin tid), det veit jeg ikke.
Men han var vel nysgjerrig da kanskje.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det stod for eksempel der, i den boka, at så og så mange av amerikanerne, hadde forsøkt seg på, å ha sex med dyr, osv., da.
Dette var visst vanligst på landet, (mener jeg at det stod).
Noe jeg syntes var artig da.
At besteforeldrene mine hadde en sånn bok, hvor det stod om sånne her rimelige tabuiserte ting da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Natta før jeg forsov meg, til jobben på CC Storkjøp, forresten.
(Sommeren 1989, under Svelvikdagene).
Så lå vi en del kjente av Cecilie Hyde, og sov, i kjelleren, i huset til ‘mor’ der da, i Svelvik.
Hyde hadde en del folk på besøk, siden det var Svelvikdagene da.
Folk syntes vel at det var artig, med fest og feiring og sånn da.
Jeg kjente få av disse, som var ungdommer vel.
Og husker dem bare ganske vagt.
Men jeg husker det, at Hyde satte på radioen, nede i kjelleren til ‘mor’ der da.
Før vi sovna.
Og da var det Nattønsket.
(Eller noe).
På NRK radio da.
Noen hadde ønsket å høre DumDumBoys, med ‘Slave’.
Og den hørte vi på da.
Og Hyde syntes det var bra da, (og nesten utrolig vel), at NRK spilte så bra musikk, (til en forrandring), akkurat da hu skrudde på radioen.
Husker jeg.
Dette var vel første gang, som jeg ordentlig hadde lytta, til DumDumBøys.
Og skjønt litt av hvordan musikken til det bandet egentlig var da.
På Bergeråsen, så pleide vi vel å si noe sånt som at, ‘bra til å være norsk’, om norsk musikk, og sånn da.
Så musikk på norsk.
Det var jeg ikke så vant til å ta seriøst da.
Men denne sommeren, så hadde jeg jo prata med hu frike-dama, i Stavern.
Som hørte på Jokke og Valentinerne da.
Og Hyde hørte jo på DumDumBoys, og syntes at det var bra musikk da.
Så det var kanskje litt de rare ‘frike-damene’, som fikk meg til å begynne å ta norsk musikk og litteratur, på alvor igjen.
Sammen med norsklærer Thor Samland da, på Sande Videregående.
Og mora mi da, som ga meg bøker av Knut Hamsun, i julegave da.
På det meste av 80-tallet, så hadde jeg vel vært ganske amerikanisert vel.
(Som min far kanskje vel.
Eller ihvertfall Haldis vel).
Men på 90-tallet, så begynte jeg vel å høre mer på norsk musikk og sånn og, tror jeg.
Selv om jeg jo hadde sett på norsk TV mye også, på 80-tallet.
Jeg pleide alltid å se på Halv-Sju og Midt i Smørøyet, sammen med den ‘Havnehagen-gjengen’ mye da, på 80-tallet.
Og jeg hørte jo på norske band noen ganger og.
Som the Kids da.
Og hadde også kjøpt to singler, av de norske artistene, Jan Teigen og Janniche.
(På Lyche Platebar, i Drammen, på begynnelsen av 80-tallet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har fortsatt litt mer her, på den notatboka mi, over ting som skjedde, dette siste året, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Det får jeg prøve å skrive mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 76: Enda mer fra Sand
Sommeren 1989, (hvis det ikke var sommeren etter), så hjalp jeg også onkel Håkon, (etter at faren min hadde bedt meg om å hjelpe), med å gjøre noe reparasjonsarbeid, på noen hytter, mellom Bjerkøya og Sande et sted vel.
Han som eide hytta ble litt sur.
For at han måtte betale full timepris for meg.
For han syntes vel at jeg så ganske ung ut da.
Onkel Håkon forklarte hva jeg skulle gjøre.
Og jeg gjorde det da.
Og det gikk vel stort sett ganske greit vel.
Men jeg fikk en betydelig lavere timelønn da.
Enn det Håkon fikk av han hytteeieren da.
Så Håkon tjente også penger på det her da.
Så jeg ble kanskje litt lurt.
Det er mulig.
Men sånn er vel Håkon, (må man vel si), at han kan kanskje være litt sur, og kanskje litt smålig da.
Når det kommer til skillinger, for å si det sånn.
Det mente vel Cecilie Hyde og, tror jeg.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg jobba altså ikke bare på CC Storkjøp, denne ferien da.
(Hvis det ikke var sommeren etter da, at jeg jobba sammen med Håkon, på den hytta.
Hvem vet).
Sommeren etter, (må det vel ha vært), så måtte jeg hjelpe faren min, med å spikre parkett.
I de nye husene, som han hadde bygget, i Sandsveien.
Det var furuparkett vel.
Og den parketten skulle både på gulvet og veggene i stua, i Sandsveien der da.
Jeg måtte bruke spikerpistol.
Og noe elektrisk eller vanlig sag, av noe slag vel.
Pluss at jeg måtte bruke metermål da.
Jeg mener det var sånn, at de ytterste par centimeterne, av hvert parkett-bord, måtte sages av.
Fordi endene ofte kunne være litt flisete da, eller noe.
Jeg mener jeg fikk parketten til å se ok ut.
Selv om dette var nytt arbeid for meg.
Så jeg har også jobba litt som snekker da faktisk.
Selv om jeg ikke fikk jobbe noe sørlig som snekker, på Strømm Trevare.
Det var bare de par første åra vel, som jeg bodde på Bergeråsen, at jeg jobba der.
Før jeg begynte på ungdomsskolen kanskje.
Så industriell produksjon av trevarer, det har jeg ikke jobba så mye med.
Hvis jeg sier at jeg jobba med å lage elementer, til senger, en vakt i året.
I gjennomsnitt.
I de ti årene jeg bodde, på Berger.
Så blir vel det et noenlunde riktig tall, tror jeg.
Men hvorfor jeg ikke ble bedt om å jobbe mer, med produksjon av senger og elementer, nede på verkstedet.
Det veit jeg ikke helt.
Men faren min ville ikke at jeg skulle jobbe så mye der da.
Han mente at det var som et mareritt, å jobbe som Selvstendig Næringsdrivende.
Og at det ville være mye smartere av meg, å få meg en godt lønnet stilling, i et firma da.
Og jeg måtte jo høre på faren min.
Farfaren min døde ikke lenge etter at jeg flytta til Berger.
Så det var faren min som var ‘sjefen’ på verkstedet der, liksom da.
Han var jo faren min, og han var jo også eldre enn Håkon.
Og da Ulf Havmo og jeg, skulle jobbe der, som noe slags valgfag, i niende klasse.
Så stod faren min og en annen kar der, og bare og stirra på oss, når vi gikk inn, på verkstedet der.
Så jeg skjønte det, at faren min ikke ville at jeg skulle jobbe der.
Og lære å stille inn maskinene, og sånn.
Og det var kanskje litt rart.
Siden dette egentlig var en familiebedrift.
Må man vel si.
Men i ettertid, så har jeg jo sett det, på nettet.
At leiekontrakten, på eiendommen, som verkstedet lå på.
Den var bare på 50 år.
Så det var nok bra at jeg ikke begynte å jobbe der.
For da kunne jeg jo ha mistet kontrollen, på situasjonen, rundt år 2010 eller 2015 eller 2020.
Da hadde kanskje en Bøhmer, eller noe, dukka opp på døra mi.
Og sagt at han ville ha verkstedet og huset til Ågot.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Da jeg var i Brighton, denne sommeren, (sommeren 1989).
Så var det første som skjedde, forresten.
Da jeg dukka opp i Shoreham der.
(Hvis jeg husker det riktig).
Det var at Rick Hudson dro meg med på en fotballkamp.
Jeg forklarte at jeg ikke var så sikker på mine ferdigheter i fotball.
Men da dumma jeg meg visst ut.
For han hadde ikke ment at jeg skulle spille.
Men Rick Hudson skulle være keeper da.
Og jeg og ungene til Hudson, skulle stå og se på kampen.
Fra andre etasje, i en idrettshall da.
Jeg syntes det ble litt rart, å stå sammen med ungene til Rick Hudson der.
Så jeg lot de stå for seg selv, for det meste.
Så jeg gikk bort til et annet rom da, og så på kampen derfra.
Mens jeg noen ganger sjekka at de ungene ikke fant på noe tull da.
Så sånn var det.
(De ungene, de stod langs kortsida, og så på kampen.
Mens jeg stod i det rommet, som var langs langsida da, av hallen).
Hudson gjorde et par praktredninger, mener jeg.
Han gikk vel ut i spagaten, eller noe, (omtrent ihvertfall), og.
Dette var vel noe bedriftsfotball, eller noe, kanskje.
Og det var innendørs da.
Med håndballmål, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det kan ha vært i den samme hallen.
Som jeg var og spilte volleyball-turnering i.
(Der hvor det stod noen jenter, (sa en på laget mitt), som lo av meg, hver gang jeg rørte ballen, eller noe.
Oppe på tribunen da.
Hvem vet).
Med EF Språkreiser-kurset.
Sommeren 1988 da.
(Når Øystein Andersen ikke var med tror jeg.
Så det var ikke sånn at jeg alltid gjorde det samme som han heller, der).
Så sånn var muligens det.
Hvem vet.
Vi satt på med en kamerat av Rick Hudson, til den kampen vel.
Rick Hudson hadde ikke bil selv, tror jeg.
Og han kameraten ble litt sur, tror jeg.
Siden jeg, (som var fra Norge da), skulle være med da.
(Eller hva grunnen kan ha vært).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ågot ‘gura’ på meg en gang, mens jeg bodde på Sand.
For hu likte ikke underbuksa ‘mi’.
Men det var en blå underbukse, som var faren min sin, mente jeg.
For den hadde jeg funnet, blant hans klær da, på rommet ‘mitt’ da, på Bergeråsen.
Det var bare tull, mente Ågot.
Hvordan kunne faren min få plass til utstyret sitt, i den lille underbuksa der, sa Ågot.
Men da ble jeg fornærma.
For jeg hadde vel ikke noe liten tiss selv jeg.
(Selv om jeg ikke hadde sammenligna min tiss med faren min sin heller, akkurat).
Men Nina Monsen hadde ihvertfall virka fornøyd, med størrelsen på pikken min.
Da jeg knulla henne, den natta, i Leirfaret 4B, et halvt års tid før det her vel.
Hu hadde da sagt, at ‘jeg har kjent større faktisk’.
Men da hadde hu nok også kjent mindre, mener jeg.
(Når hu sa det, på den måten der).
Men Ågot hadde jo ikke ‘kuke-stell’ selv.
Så hu skjønte kanskje ikke hvordan det med ståtiss og badetiss og sånn var da.
Og Ågot hadde kanskje vært bortpå faren min da?
Hvordan kunne Ågot vite hvor stor tissen til faren min var?
Nei, dette var helt rart, syntes jeg.
Og den underbuksa, den hadde Erik Thorhallsson mobba faren min for.
For det var visst en silkeunderbukse, husker jeg.
Fra da jeg var med dem til Son, en gang, når dem jobba på huset til Runar der.
(Mener jeg at det kan ha vært).
Erik Thorhallsson, han hadde ihvertfall sett faren min, i den underbuksa, skjønte jeg.
Og ledd av faren min da, (skjønte jeg).
Siden det var en silkeunderbukse.
Eller kanskje ikke silke, akkurat.
Så jeg visste det, at faren min hadde gått med den underbuksa.
Men jeg var kanskje ikke så flink, til å handle undertøy selv, i Drammen, osv.
Jeg syntes kanskje, at det var flaut.
Derfor brukte jeg kanskje av det tøyet jeg fant, på Bergeråsen da.
Og under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.
Så hadde kanskje noen av underbuksene mine blitt borte da.
Så derfor gikk jeg kanskje i den underbuksa som egentlig var faren min sin da.
Men jeg måtte jo bruke sokkene hans.
Jeg hadde ikke egne sokker ihvertfall.
(Ihvertfall ikke før jeg begynte å kjøpe tennissokker selv, når jeg gikk på videregående).
Så jeg måtte en god del ganger bruke de gamle klærna til faren min da.
Mens jeg bodde på Berger.
Etter at jeg hadde begynte på videregående, osv.
Siden jeg ikke hadde noen mor, som sørget for at jeg hadde nok, av egne klær da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette skjedde, mens jeg var på rommet ‘mitt’, på Sand.
Så hvorfor Ågot gikk inn der, mens jeg gikk rundt i underbuksa.
Det veit jeg ikke.
Hu gikk kanskje litt for nærme, syntes jeg nok.
Og det som kom ut av kjeften hennes.
Det var så dumt, og som noe tåpelig kvinnfolk-prat.
(Syntes jeg).
Men Ågot var jo gammel.
Og fra landet, i Rollag.
Og hu hadde ikke noe skolegang, å snakke om vel.
Og hu begynte jo å bli senil.
Hu kalte meg jo hele tida for Runar, for eksempel.
Så jeg brydde meg ikke så mye om det her tullet hennes.
At hu ‘gura’ over den underbuksa da.
Jeg tok ikke Ågot helt alvorlig da, siden hu var såpass gammel og senil og dum da.
Eller man burde kanskje ikke si dum.
Men hu var gammeldags vil jeg si.
Senil, virka det klart for meg, at hu hadde begynt å bli.
Og hu var trangsynt, mange ganger, vil jeg si.
Og kunne være vanskelig å diskutere med.
Og hu var u-utdannet da, blir vel det riktige ordet.
Hu hadde vel bare gått på skole, i 5-6-7 år, eller noe.
Oppe i Rollag, tror jeg.
Og kunne ikke skrive så bra, og sånn, mener jeg å huske.
Så jeg tok ikke Ågot helt på alvor alltid da.
Siden jeg syntes at hu kunne være litt sånn nesten skrullete noen ganger da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kenneth Sevland.
Han hadde fått meg til å kjøpe med en Depeche Mode eller Pet Shop Boys, videokassett, til han, i Brighton, den sommeren, som jeg bodde på Sand.
Vi prata sammen, på telefonen, etter at jeg hadde kommet tilbake til Sand.
(Det var muligens derfor, at jeg dro på den dagsturen, til London, den dagen, som jeg seinere møtte hu Sari Arokivi, i Brighton.
For å finne den videofilmen, til Sevland).
Jeg hadde jo ikke noen penger, etter russetida og ferien til Brighton.
Og Sevland var jo fra Svelvik, og ikke fra Berger.
Så jeg tulla litt, og la på noe vekslegebyr, eller noe da.
Videokassetten, den kosta vel 10 pund, tror jeg.
Og jeg sa til Sevland, at den kosta 120 kroner da.
Noe sånt.
(Men jeg tror at kursen på pund, var cirka 10 kroner da.
Så den kosta vel egentlig bare 100 kroner cirka da.
Men man får jo litt dårligere kurs, når man kjøper valuta, på postkontoret, osv.
Og man må jo betale gebyr og sånn).
Men Sevland ga meg bare en hundrelapp, på trappa til Ågot.
Uten å forklare hvorfor han ikke ga 120.
Kanskje han også hadde dårlig råd, etter russetida?
Kanskje han visste at den videokassetten bare kosta 10 pund, i England?
Hva vet jeg.
Han så litt stygt på meg, mener jeg.
Så det er mulig at han skjønte det, at jeg prøvde å lure han litt.
Jeg lurte han jo en gang før og.
Når det gjaldt det cover-et, til den Rambo First Blood II-filmen.
Som Sevland og jeg, hadde spleisa på, i London, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986.
For da hadde jeg gitt bort det coveret, til Øystein Andersen, husker jeg.
Samtidig med at jeg hadde solgt min andel, av den filmen, til Kenneth Sevland.
Så jeg tulla litt der.
Men jeg måtte liksom gi noe tilbake til Øystein Andersen, syntes jeg.
Siden han hadde med så mange kule filmer og spill, til Bergeråsen, nesten hver helg da.
Rundt 1986 og 1987 da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg slapp ikke inn Sevland, hos Ågot.
Jeg hadde vel aldri noen kamerater, på besøk, den tiden jeg bodde hos Ågot.
Dette var vel på grunn av det som hadde skjedd.
Da jeg ba Ågot, om å fortelle om den historia, som hu først hadde fortalt til meg, om den dram-flaska, fra polet i Drammen, som Jebsen hadde kjøpt på hennes rasjoneringsklipp, under krigen.
Til Ulf Havmo, (sånn at han også kunne få høre denne artige historia da, tenkte jeg).
Da ble jo Ågot så flau, og hu blei helt satt ut da.
Da jeg spurte om hu kunne fortelle den historia, til Ulf Havmo.
Dette må vel ha vært mens vi gikk på ungdomsskolen vel.
Så etter det, så turte jeg vel ikke å ta med kamerater, inn hos Ågot, tror jeg.
For Ågot hadde vært så barnslig da, og liksom blitt så flau og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Ågot var nok flinkere med jenter, sånn som Pia og venninnene hennes.
Men med mannfolk, så veit jeg ikke helt, hvordan Ågot var.
Jeg turte ihvertfall ikke å ta med kamerater, som Magne Winnem, Stein og Kenneth Sevland, inn til Ågot.
(Selv om Ågot ikke var hjemme, da Sevland dukka opp der).
For jeg var litt flau over Ågot da.
For hu var så nervøs ofte.
Og urolig da.
Og vel litt uutdannet/dum da.
(Selv om Ågot også hadde veldig mange bra sider.
Så hadde hun også en del sider som man kunne bli litt flau over da, (syntes jeg), ovenfor kamerater og sånn da).
Og jeg visste aldri hva som kunne få henne til å ‘gure’ da.
Så jeg ba ikke inn Winnem og Stein der, hos Ågot.
Og da ble det bare sånn, at jeg ikke ba inn han Kenneth Sevland der heller da.
Selv om vel Ågot ikke var hjemme akkurat da, som Sevland dukka opp der.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Men hu kunne jo ha dukka opp mens han var der kanskje.
Jeg husker ikke hvordan jeg tenkte, men jeg ba ihvertfall ikke han Kenneth Sevland, fra Svelvik, inn der da
(Selv om han hadde vært på besøk hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Trond Johansen en gang da.
Så sånn var det).
(Og da Kenneth Sevland var der, for å hente den videokassetten.
Det var før Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet tilbake fra Spania, mener jeg.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Bare noe jeg tenkte på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var enda noen ting, som skjedde, disse par-tre månedene, som jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989.
Og det skal jeg se om jeg klarer å få skrevet mer, en av de nesten dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
