Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Min Bok – Kapittel 50: Mer fra Gjerdes Videregående

    Jeg fortsetter på de notatene jeg har i den notatboka her, som jeg må innrømme at de fleste av, er fra tiden før jeg begynte på Gjerdes Videregående.

    Men jeg kommer mer tilbake til tiden på Gjerdes Videregående, i det neste kapitellet.

    Like etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, alene.

    Dette var vel mens jeg gikk i femte eller sjette klasse da.

    Så ville faren min det, at jeg skulle være med en søndag, og jobbe oppe på Berger skole, med en scene, som rektor Borgen ville ha, i gymsalen.

    For rektor Borgen var misfornøyd, med at man ikke kunne se barna godt nok, når de hadde underholdning da, (noe som hver klasse skulle ha, en gang i året da).

    (Og hver gang første klasse hadde underholdning, så sa rektor Borgen, med høy stemme, at ‘dette var førsteklasses underholdning’, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dette var før jeg liksom tok over det største soverommet, (der hvor vannsenga seinere dukka opp), i Leirfaret 4B.

    Så jeg lå og sov da, en søndag morgen, i senga mi, på det minste soverommet, i Leirfaret 4B da.

    Så kom faren min opp fra Haldis, og vekte meg da.

    Men jeg var trøtt, og likte ikke skolen, så jeg ville ikke være med.

    Men jeg ble tvunget til å være med da.

    Jeg hatet skolen, må jeg vel nesten si.

    Jeg likte bedre å jobbe og sånn, for å være ærlig.

    Jeg likte meg bedre borte på verkstedet til farfaren min, enn på skolen da.

    Det var liksom så masete og stressete på skolen, syntes jeg.

    Men men.

    Onkel Håkon og hans unge sønn Tommy, de skulle også være med.

    Og Tommy og meg, vi måtte stå å holde scenen da, mens fedrene våre monterte sammen scenen da.

    Men så hadde ikke faren min og dem låst skolen.

    Så inn døra, på en søndag, så dukka Erland Borgen, (rektor Borgen sin sønn, som gikk i klassen min), og hans kamerat Ole Christian Skjellsbekk, (som også gikk i klassen min), opp.

    Og da klikka nesten jeg, på en måte.

    Jeg bare ‘frøys’ liksom.

    For jeg følte meg ukomfertabel, når de gutta der dukka opp, i gymsalen, hvor faren min, onkel Håkon, Tommy og jeg jobba da.

    For Ole og Erland, de bare gikk forbi oss, og gikk inn i garderoben eller noe da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men siden jeg fikk nesten sjokk/panikk, og ‘frøys’, så holdt jo ikke jeg den scenen da.

    Så den falt jo, med stor kraft, og traff min far i ryggen da.

    Og faren min begynte å gå til kiropraktor, på 80-tallet, i Drammen, så det er mulig at det var min feil da.

    Hvorfor kan du ikke gjøre som TOmmy, sa faren min.

    Så svarte vel jeg det da, at jeg ikke likte det, at de gutta i klassen min, gikk rundt der.

    Og så kjefta han på Ole og Erland, og ba de gå ut.

    Så gikk Ole og Erland ut, og så fortalte jeg at det var sønn til rektor.

    ‘Er det sønnen til rektor Borgen’, eller noe, sa faren min da, litt i sjokk vel.

    Og det måtte jeg innrømme at det var.

    Så man burde kanskje ikke vekke opp meg, på en søndag, for å ta meg med på skolen.

    Det gikk litt dårlig, må man si.

    Da var rimelig gretten og tverr, må jeg innrømme.

    Det var ikke sånn at jeg hadde så lyst til å være med å jobbe på den scenen, må jeg innrømme.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og når vi i sjette klasse skulle ha underholdning, det skoleåret.

    Så satt Ole og jeg, oppå den scenen da, og leste fra et skuespill, i norskboka da.

    Som var sånn at det var for mye, å huske, sånn at vi måtte lese fra boka.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den scenen, den var sånn, at man liksom kunne trekke den ut, og når den ikke ble brukt, så kunne man liksom slå den sammen, sånn at den ikke tok så mye plass da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et av årene før, når klassen vår hadde underholdning, med foreldrene tilstede.

    Så ville jeg arrangere en sånn lek, som jeg hadde sett, da jeg gikk på enten Torstrand skole eller Østre Halsen skole.

    Espen Melheim ble med å hjelpe til, husker jeg.

    Men da var den leken sånn, at noen foreldre også måtte være med.

    Og mora til Sten Rune Nilsen, hu ville jo absolutt ikke være med.

    Så det var masse skriking og tull, for å få arrangert den leken, husker jeg.

    Sånn hadde det ikke vært, nede i Larvik, når dem hadde den leken der, husker jeg.

    Det var sånn at man skulle ha stafett da.

    En skulle spise opp en lakrislisse, var det kanskje.

    Og så skulle nestemann drikke en flaske brus da.

    Og så skulle det være med både foreldre og elever, sånn som jeg husket det.

    Og det er mulig at det var bare elever på et lag.

    Og bare foreldre på det andre laget.

    Eller om det var blanede lag.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men det var sånn at jeg nesten mista kontrollen.

    For nesten ingen av foreldra ville være med på det her da.

    Men etter en stund, så ga alle opp, og ble med på leken likevel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også sånn, at en gang, som fjernkontrollen til TV-en, ikke virka, i Leirfaret 4B.

    Så kobla jeg den transformatoren, som hørte til togbanen, som jeg hadde fått av onkel Martin, da jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, fra 1976 til 1978 vel.

    Den kobla jeg til fjernkontrollen til TV-en da, og da virka den fjernkontrollen faktisk.

    Og da dro faren min meg med opp til onkel Håkon, (i Havnehagen), og var nesten deseperat.

    Og spurte onkel Håkon, om han ikke kunne lære meg opp, i elektronikk-faget da.

    (Siden onkel Håkon hadde elektronikk som hobby).

    Men da svarte ikke onkel Håkon noe, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg var nede hos Haldis og dem, og prata med søstera mi Pia, når hu var alene hjemme der vel.

    (Et eller to år før Pia flyttet opp til meg, i Leirfaret 4B kanskje).

    Så fortalte Pia det til meg, at hu likte det, å noen ganger, om natta, gå inn på kjøkkenet, og finne masse mat der, i kjøleskapet, og spise nattmat da, sa hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, året før jeg ble russ vel, så tok Jan Snoghøj, Christell og Pia med meg på diskoteket Madonna, i Holmestrand.

    Jeg måtte ha på meg den tweed-dressjakka mi, husker jeg.

    (Den jeg fikk av Ruth Furuheim et par år før konfirmasjonen min da).

    Og inne på det diskoteket, så var det sånn strobolys, (eller hva det heter), så man kunne se at det var masse støv, på den dressen da.

    Så den dressjakka kunne ha trengt å blitt rensa, skjønte jeg da.

    En kar, som jobba for faren min, (og som var fra Berger, og var et eller to år eldre enn meg vel), som het Tage, han var også på det diskoteket da.

    Og han sa det til meg, at han syntes at Christell, (som var 15 år da vel, eller noe), hadde blitt så fin.

    Så jeg måtte spørre Christell fra Tage da, husker jeg.

    Men Christell var ikke interessert da, (sånn som jeg skjønte det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, noen måneder etterpå, så dro min søster Pia, (var det vel), også med meg dit, til Madonna diskotek da.

    (Hvis dette ikke var den samme gangen).

    Og da fikk Pia ordna det sånn, at vi satt på med min tidligere klassekamerat, Rune Bingen, tilbake til Berger.

    Og da hadde Rune Bingen en ‘gærning’, i bilen.

    Han gærningen, han satt foran, ved siden av Rune Bingen, som kjørte.

    Men han gæerningen, han hadde også et ratt da, (som var løst).

    Også satt han der, og liksom lagde kjørelyder og sånn da, hele veien fra Holmestrand til Berger.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde en gang, (noen måneder før vel), sagt fra til Rune Bingen, at han kjørte litt vel fort, på Grunnane.

    (For han kjørte fortere enn faren min pleide å kjøre der).

    Men da jeg klagde på kjøringa til Rune Bingen, så var bilen full av folk, som Rune Bingen kjørte hjem, fra 16. mai-festning, eller noe da, i Svelvik da.

    Så det er mulig at Rune Bingen ble sur på meg, på grunn av dette, og satte i verk en finurlig hevnplan da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Han Tage, han slutta etterhvert, å jobbe på verkstedet.

    Og det var den eneste gangen, de siste årene, som jeg bodde på Berger, at faren min og onkel Håkon, ville at jeg skulle jobbe nede på verkstedet, en økt da.

    Tage og jeg, vi la noen høvlede og pussede bord, i en hydravlisk presse, (må man vel kalle det).

    Så trykte Tage på en knapp, sånn at luft fra en kompressor, som stod på kontoret(!), begynte å presse sammen treplanker da, til et endestykke da, for en vannseng.

    Men da vi stabla, (og vel også tok lim på), noen planker, så var det sånn, at en planke havna opp/ned.

    ‘Samma det’, sa Tage, når jeg påpekte dette, at en planke lå opp/ned.

    Og Tage hadde jo jobba lenge nede på verkstedet, mens jeg så og si aldri jobba der nede, (annet med å pakke skruer, selv om jeg vel også mista den jobben, etter at min fars kamerat ATle, hadde klaget på noe feilplukking, og jeg fikk skylda).

    Så jeg måtte nesten høre på Tage da.

    Jeg skjønte heller ikke hvorfor det var sånn, at jeg plutselig skulle jobbe der nede.

    Jeg var jo sur på faren min siden jeg måtte bo alene, osv.

    Men da var det sånn, at en dag seinere, eller noe.

    Så sneik onkel Håkon seg innpå meg, oppe hos Ågot da, en dag.

    (Jeg pleide jo å spise middag der, etter skolen, en del ganger i uka).

    Og spurte om Tage og jeg hadde gjort feil på et av endestykkene, og satt en planke opp/ned da.

    Så jeg fikk visst skylda for det, skjønte jeg.

    Enda jeg aldri pleide å jobbe, nede på verkstedet, men bare hadde blitt dratt ned dit da.

    Antagelig siden Tage hadde fortalt at han ville slutte da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, og jeg, var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988.

    Så var det sånn, hos den andre vertsfamilien, som vi bodde hos, (Hudson-familien).

    At jeg spilte mye fotball, med Øystein, faren i vertsfamilien, (Rick), faren i nabofamilien og noen tyske studenter, som også bodde der.

    Den eldste sønnen i huset, Richard, han hadde som mål, å bli fotballspiller vel.

    Og han har spilt i Bognor Regis nå, på 90-tallet og 2000-tallet vel, og også på Worthing vel.

    Og han ble også invitert til en klubb høyt oppe i divisjonene, av Charlie Nicolas, (en kjent spiller vel).

    Men så fikk han Nicolas sparken, på den samme tiden, så det ble ikke noe av da.

    Men vi spilte ihvertfall en god del fotball der da, i hagen, i Gordon Rd. da., i Shoreham-by-Sea, like utenfor Brighton da.

    Både sommeren 1988, og også sommerne 1989 og 1990, (som jeg skal skrive mer om seinere).

    I England, så spilte de en røffere type fotball, enn i Norge, må jeg vel si.

    Når jeg spilte mot han Rick og faren i nabohuset, så var det sånn at de hele tiden tok skuldertaklinger og sånn da.

    Og noen år seinere, når jeg var i Frognerparken, for å svømme eller ligge i sola, en sommerferie, i Oslo, på midten av 90-tallet.

    Så var det en gjeng som spilte fotball der.

    Så spurte jeg om jeg fikk være med å spille.

    Men da ble de sure, hvis jeg skuldertakla, sånn som jeg ble vant med, når jeg spilte fotball, i den hagen der da, i Gordon Rd., i Shoreham-by-Sea, på slutten av 80-tallet da.

    Da skreik vestkantfolka fælt gitt, når jeg takla dem, husker jeg.

    Jeg fortalt at jeg hadde spilt en del fotball i England.

    Og da sa dem ikke noe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Leirfaret 4B så var det sånn, at en mur, skilte hagen ‘min’, fra noen en helling som gikk opp til noen sosialboliger, som lå ovenfor hagen vår da.

    Oppå den muren, så pleide noen jenter, som bodde i noen andre sosialboliger igjen, (Bente Waage og Lisbeth Mikalsen vel).

    De pleide å balansere, oppå den muren, som gikk i hagen min da.

    Det hadde dem visst fått lov til, av Stenberg-familien, som bodde der før meg.

    Men jeg kjefta etterhvert, når jeg så at dem gikk på den muren da.

    FOr jeg ble vel litt sur, av å bo der alene da.

    Og sånn balansering på en mur, det var litt dumt og kanskje, tenkte jeg da.

    Men da ble det sånn, noen år seinere, at Svelvik kommune, de la den bekken, som gikk i ytterkanten av hagen vår, i rør.

    Også bygde de en grusvei, for de sosialboligene.

    Og så slapp de å gå gjennom andre sin eiendom da, for å komme til husene sine.

    Så sånn var det.

    Det eneste negative, det var at den bekken egentlig var ganske hyggelig, syntes jeg.

    Men men.

    Og kommunen slurva litt, når de la den bekken i rør da.

    Så en god del vann, havna i vår hage, sånn at den ble nesten som en myr, bortest, mot der bekken hadde rent tidligere da.

    Så det var sånn, at i helt ytterst i hagen, så kunne man ikke spille fotball da, uten å bli våt på beina.

    Jeg sa fra til faren min, om at hagen ble litt ødelagt, siden den bekken ikke ble ordentlig rørlagt da.

    Men jeg vet ikke om faren min klagde til kommunen.

    Det skal jeg ikke si noe sikkert om.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.

    Så var det sånn, en dag, mens jeg gikk der, at vi skulle få se den filmen, som het ‘Marita’, om en dame, som døde, av narkotikamisbruk.

    En tidligere narkoman, (som også hadde bodd en stund i Svelvik), holdt tale, før vi fikk se filmen da, i gymsalen der.

    Han narkomane sa det, at han hadde sitti på bussen, fra Drammen, (da han bodde i Svelvik), og plutselig hadde han fått halusinasjoner, om at alle på bussen kom mot han, og han måtte bare gå av bussen, fortalte han.

    Og det lurer jeg på om var en gang jeg satt på den bussen.

    Ved siden av han narkomane, tror jeg.

    Mens noen andre jeg kjente også var på bussen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Han eks-narkomane, (eller om det var en annen kar), han fortalte også det, at hvis det var litt dårlig lyd, på det siste klippet.

    (Som var av noen narkomane, i Slottsparken).

    Så var det fordi at han lydmannen, nok hadde blitt litt redd, for han ene narkomane, (var det vel), så han holdt seg litt på avstand da.

    Noe sånt.

    Og da lo vel vi ungdommene på ungdomsskolen, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var også sånn, på Svelvik Ungdomsskole, at en gang, under et ski-VM, så fikk vi fri fra timene, og de som ville, de kunne sitte i gymsalen, og se på 30 kilometeren, (eller hva det var), på en TV der da.

    NOe en god del folk, (inkludert meg, som var glad i å se sport på TV), gjorde da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En mandag, (var det vel), som vi elevene dukket opp på Svelvik Ungdomsskole, mens jeg gikk i 7. eller 8. klasse vel.

    Så var det sånn, at noen iløpet av helgen, hadde klint litervis med drikkeyogurt og kulturmelk og sånn, ut over store deler av inngangspartiet, til Svelvik Ungdomsskole da.

    Så det var jo et griseri av en annen verden nesten.

    Så sånn var det.

    Det var mange som lo av det som hadde skjedd.

    Og vi trodde at det måtte ha vært noen tidligere elever, som hata ungdomsskolen fælt.

    Og som hadde tatt hevn da, en natt til søndag, eller noe, etter å ha kjøpt litervis med meieriprodukter da, i en eller annen butikk da.

    Selv om jeg ikke tror at det ble funnet ut, hvem som hadde gjort dette.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988, (var det vel).

    Så hadde min tremenning, Øystein Andersen og jeg.

    Vi bodde på et rom, som var rett ovenfor toalettet der, (må man vel si).

    En gang, når jeg måtte på do, like etter at jeg hadde våknet.

    Så pleide jeg noen ganger å lytte, for å høre om ‘kysten var klar’ da.

    Også gikk jeg på do da, uten å ta på meg bukse.

    Men jeg gikk i bare underbuksa da.

    En gang, når jeg gjorde dette.

    Så hørte jeg det, at hu mora i vertsfamilien, (Tina Hudson), sammen med en venninne, gikk gjennom huset, mens jeg var på do da.

    Og da, så venta jeg lenge, før jeg gikk ut igjen.

    Men da hadde hu Tina stått og venta på meg da, mens jeg var på do.

    (Jeg hørte også at hu sa til venninna si, at hu skulle vente da).

    Så hu Tina Hudson, hu spekulerte da, i å spionere på meg, mens jeg var på do, må jeg si.

    Jeg hadde jo fått et kort av dem, til bursdagen min, med en halvnaken, svær negerdame, med bananer rundt livet på, så jeg trodde ikke det, at de tok sånt så nøye.

    Men etter dette, så kalte hu meg ‘toyboy’, en gang, husker jeg, mens jeg hjalp henne med noe ærend, eller noe, og vi gikk gjennom Gordon Rd. da.

    Og hu så noen kjente nabokoner der.

    Så det er ikke bare-bare å være på språkreise alltid.

    Det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Han faren i vertsfamilien der, han skulle ha meg til å kaste en slags bomerang, en gang, på et friområde, som var like ved Gordon Rd. der da, husker jeg.

    Han sa også det, (når jeg sa at jeg syntes at fotball virka mye artigere enn cricket).

    At cricket, det var det bare eldre folk, som spilte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når jeg bodde i Leirfaret 4B, og skulle ha tentamen, (eller noe).

    Så dukka det opp noen folk der, fra sosialboligene, i nabohusene, der jeg bodde.

    Og da sa de sånn, seg i mellom, at de skulle ta den neste bussen, (eller noe), siden jeg skulle ha tentamen.

    (Eller hva det var).

    Så de hjalp meg en gang da, var det vel.

    (Hvis jeg skjønte det riktig da).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokken 24, her på hostellet.

    Så jeg får vel skrive mer ved en senere anledning.

    Jeg har fortsatt fire sider igjen, med notater, fra før jeg begynte på Gjerdes Videregående.

    Så det blir fortsatt litt fra de notatene, i det neste kapitellet også.

    Så det kapitellet, det blir nok på mange deler, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Vi får se om jeg får med mer fra det året jeg var russ etterhvert og.

    Vi får se om jeg får til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 49: Gjerdes Videregående

    Nå fant jeg enda fler notater her, fra tiden før jeg begynte på Gjerdes Videregående.

    Men jeg har skrevet så mange deler på kapitell 29 nå, så jeg går bare videre på kapitell 30.

    Også begynner jeg med de nye notatene, (fra den siste notatblokka, som jeg kjøpte. Jeg har allerede skrevet ut en notanbok, så dette er fra den andre boken med notater da).

    På Berger skole, (hvor jeg gikk fra tredje til sjette klasse), så var klasserommene i et slags landskap, i den nye skolebygningen.

    Men vår klasse, vi satt mest i den gamle skolebygningen, eller i musikkrommet, nederst i den nye skolebygningen.

    Vi var bare litt i det landskapet, i tredje klasse, eller noe vel.

    I noen O-fag timer, mener jeg at det kan ha vært.

    Jeg husker jeg så på en første klasse, eller noe, som hadde undervisning, i et klasserom der.

    Vi kunne se de, fra rundt der vi drev med gruppeoppgaver i O-fag da.

    Og det var ei som het Lise-Lotte, eller noe, som læreren nevnte navnet på, husker jeg.

    Læreren, det var en kar som så ut som en sånn ‘myk mann’, mener jeg å huske, som var moderne på 70-tallet, med skjegg vel, og antagelig også med fotformsko, som vi elevene prata om, at lærerne ofte gikk med da, (men som jentene ofte ikke likte vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den første vannsengbutikken, som faren min og Haldis, hadde i Drammen.

    Den lå ganske langt fra sentrum og bybrua da, i Drammen.

    Den lå på Strømsø-sida, ganske nærme Rundtom der.

    Den lå i den samme sidegata som Grans Bryggeri-butikken lå i.

    Og jeg tror at faren min og Haldis muligens leide av Grans og.

    En gang, så var jeg i den Grans-butikken, og da jeg gikk ut, og så inn i vannsengbutikken.

    Så dukka han butikksjefen fra Grans opp i vannsengbutikken og spurte om faren min og Haldis hadde sett en narkoman, som hadde stjålet en kasse øl, fra Grans.

    Men det må ha vært når jeg var innom Grans-butikken, og jeg så ikke noen narkoman der.

    Så det kan ha vært Grans-familien som prøvde å stemple meg som narkoman og øltyv.

    Mora mi var jo venninne med søstera til han som eide Grans Bryggeri, når hu bodde i Larvik, og de i Stavern da.

    Og Cathrine Gran, (datteren til min mors venninne), hun lå jo i fotenden, i sengen min, en gang, i Mellomhagen, og hun var i bursdagsselskapet mitt, da jeg fylte ni år, da vi bodde i Jegersborggate.

    Da hu Cathrine Gran, lå i fotenden, i sengen min, da jeg var sånn 6-7 år kanskje.

    Så sa hu plutselig det, at jeg hadde ‘sparket henne i tissen’, og stormet ut av rommet mitt.

    Men jeg mener det, at jeg ikke var nær ’tissen’ hennes.

    Og hvorfor skulle hu sove i fotenden i min seng?

    Jeg hadde jo en søster, Pia, som bare var et år og fem måneder yngre enn meg.

    Kunne ikke Cathrine Gran heller ha ligget på Pia sitt rom.

    Behøvde hun å ligge i fotenden, i senga til en gutt liksom.

    Nei, det virker rart for meg nå dette.

    Selv om jeg ikke har noen unger selv, så syntes jeg at dette høres rart ut.

    Hva drev mora mi og mora til Cathrine Gran med?

    Driver de å tuller med meg ennå gjennom Grans-butikkene rundt omkring?

    Grans blir jo solgt i Rema-butikkene nå, så kanskje det er de som tuller.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dessuten het en av naboene, til bestemor Ingeborg, i Skoleveien i Nevlunghavn Gran forresten.

    Og hu og bestefar Johannes, de pleide forresten å kjøpe ihvertfall brusen de kjøpte, fra Grans, husker jeg.

    Og faren min har vel i alle år, etter at han møtte Haldis vel, kjøpt øl, fra Grans.

    En gang, så fikk jeg også en kasse Grans-brus, opp i Leirfaret 4B, like etter at jeg flyttet dit.

    Og da vi kjørte med båt, til øya Mølen, for å møte regnskapsføreren til faren min, som bodde der i telt.

    Så tok jeg med seks flasker brus, fra den kassa.

    Tre flasker til meg og tre til Christell.

    Men så skulle jo ungene til regnskapsføreren også ha brus da.

    Og da ble jeg sur, husker jeg.

    Så jeg var nok litt bortskjemt, som unge.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I den butikken, (som Haldis og faren min leide av Gran, tror jeg).

    Så var det vel også asbest i veggene, mener jeg at jeg skjønte.

    Og da ville faren min det, (mener jeg å huske), at jeg skulle begynne å tulle med den asbesten, eller noe.

    (Eller om han ville at jeg skulle gå ned i kjelleren der, eller noe).

    Men det ville jeg ikke, husker jeg, på grunn av at jeg hadde lest i avisene, at asbest var farlig da.

    Jeg hadde vært på nok byggeplasser, (både min far Arne Mogan Olsen og min stefar, da jeg bodde i Larvik, Arne Thomassen), de jobba jo begge med bygningsarbeid.

    Så jeg visste jo hvordan Glava-isolasjon så ut, for å si det sånn.

    Og den isolasjonen, som jeg kunne se gjennom et hull, i veggen, i den første vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

    Det var nok ikke Glava-isolasjon, for å si det sånn.

    Det var noe mørk-fargede greier, som jeg ikke ville røre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Og etter et år eller to, så leide heller faren min og Haldis, en annen bygning, som var mye mer sentral, i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    Hvis de ikke kjøpte den bygningen da.

    Vannsenger var veldig i skuddet, på den her tiden, (midt på 80-tallet), så det er mulig at de tjente så mye penger, at de kunne kjøpe seg en liten bygård da, som var i Jugend-stil, husker jeg.

    Den bygningen var verneverdig, så når faren min satt i et standard vindu, i det bygget, så kom det i Drammens Tidende, at noen hadde tulla med en jugendbygning, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så var Haldis på kurs, eller noe.

    Og da sa faren min at jeg skulle kopiere opp noen brosjyrer, for sengene da.

    Jeg fant på bynavn, på alle sengene, og kalte de for ‘London’, ‘New York’ og ‘Wien’, osv.

    For på lørdagene, det året, så kunne den butikken være stapp full av kunder da, husker jeg.

    Så noen ville bare gå etterhvert, siden det tok lang tid, før de fikk ekspedering.

    Så da la jeg fram noen sånne brosjyrer, på et slags møbel da, i butikklokalet.

    En lørdag da, mens jeg var midt i tenårene da.

    Og da, så plukka de parene opp den brosjyra da, og gikk rundt i butikken, og kikka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et av salgstriksene, til faren min og Haldis forresten.

    (Ihvertfall til Haldis).

    Det var å si det, at i vannsenga, så behøvde man ikke å bruke så mye energi, når man hadde sex, for ‘bølgene gjorde jobben da’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så begynte Haldis å krangle med en kunde, i vannsengbutikken, husker jeg.

    Det var mens jeg gikk på Gjerdes Videregående, tredje året på handelskole, husker jeg.

    I Drammen da.

    Og da, så sa han kunden, at han trodde at han kunne få vannseng billigere et annet sted.

    Og da svarte Haldis at, ‘men vet du hva, da synes jeg at du burde gå dit’.

    For å bli kvitt en plagsom kunde da.

    Men jeg jobba jo på CC Storkjøp, etter skolen, det året.

    Og jeg gikk jo på det tredje året, på Handel og Kontor, så jeg hadde jo lært det, at ‘kunden har alltid rett’.

    Så det var ikke sånn, at jeg begynte å behandle kundene, som kjøpte mat på CC Storkjøp, på den samme måten, som Haldis gjorde i vannsengbutikken.

    Det var ikke sånn at jeg ba de om å heller gå på Rema, eller noe.

    Da hadde jeg nok fått sparken, er jeg redd.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, i vannsengbutikken, det året vel.

    Så hadde faren min fått en kar, til å designe et navn, for butikken.

    Han karen ville at butikken skulle hete ‘Sedee’, eller noe, for det var noe med vann da, hadde han funnet ut, i leksikon.

    Jeg sa ikke noe.

    Dag Furuheim, (var det vel), han sa det, til noen som stod der, (og til ei datter av noen kunder der da), at ‘vi som er unge, vi tenker vel på noe annen enn vann, når vi ser det navnet’.

    Så det var jo bare dumt, å skulle kalle vannsengbutikken for ‘Seede’, eller noe.

    Da tror jeg at jeg kunne ha funnet et bedre navn selv.

    De kalte det ‘Norske Vannsenger’, og det var vel greit, syntes jeg vel.

    Men en annen butikk, i Oslo, eller noe, het visst noe lignende da.

    Men faren min sa en gang, litt seinere vel, at de hadde gått over til å kalle seg for HAJ Vannsenger.

    H var for Haldis.

    A var for Arne.

    Og J var for Jan Snoghøj, (Haldis sin nest eldste sønn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så gikk bunnen ut av vannsengmarkedet, for å si det sånn.

    Så etterhvert så begynte de å selge vanlige senger, mener jeg å huske.

    I vannsenger, så måtte man ha algemiddel, som faren min også prøvde å lage selv vel, mener jeg å huske.

    I kjelleren til Ågot vel, i såfall.

    Faren min abonerte jo på sokker, som var uten strikk, (eller noe), rundt ankelen.

    (Som faren min hadde sett på postordre vel).

    Og jeg foreslo det, at vi kunne jo hatt noe sånn tilbud, til folk som kjøpte vannsenger.

    At de kunne abonere på algemiddel.

    At de kunne få en flaske algemiddel. sendt i posten, en gang i året da, eller noe.

    Det hadde kanskje blitt en 50-lapp, i fortjeneste, for hvert salg da.

    Og det var visst mange kunder, som bare stakk innom, for å kjøpe algemiddel etterhvert, skjønte jeg på faren min da.

    Men nå er det vel nesten ingen som har vannseng.

    Så det med algemiddel-abonement var kanskje ikke en så god ide likevel.

    Men faren min var ikke interessert da, så det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe med det liksom.

    Det var ikke sånn at faren min hadde lyst til å samarbeide med meg, om å få noe av den ideen liksom.

    Så det ble ikke noe av da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også noen engelske folk innom, en gang, i den butikken, det året jeg gikk på skole i Drammen da.

    For da stakk jeg ganske ofte innom vannsengbutikken, av gammel vane da, mens jeg var i Drammen.

    Og faren min og Haldis de begynte også å hente meg, etter jobb, på CC Storkjøp, det året.

    Faren min stod ute i hallen der, utafor CC Storkjøp da, og maste på meg, at jeg måtte forte meg, med å telle kassa.

    Enda jeg var ganske rask til å telle kassa vel.

    Og enda at vi noen ganger måtte jobbe i 10-15 minutter ekstra, etter at vi var ferdige med å telle kassa, hvis butikken så spesielt uryddig ut en dag da.

    Og enda det ikke var jeg som hadde bedt faren min om å hente meg etter jobb.

    Det var ikke så morsomt å ligge baki en Toyota HiAce liksom, fra Drammen til Bergeråsen.

    Så jeg tok like gjerne bussen, hvis jeg skulle være ærlig.

    Siden jeg kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold.

    Så fikk jeg et busskort, (som var rosa, av en eller annen grunn), som var gyldig, mellom Drammen, (i Buskerud), og Bergeråsen, (i Vestfold), da.

    Og det var litt gjevt da.

    Søstera mi Pia, hu var så glad i å vanke i Drammen, at hu drømte om å få månedskort, husker jeg.

    Også fikk jeg gratis busskort hele året, sider jeg hadde så gode karakterer, at jeg kom inn som en av ti Vestfold-elever i Buskerud da, skoleåret 1988/89.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om det busskortet egentlig ikke gjaldt om kvelden.

    Men ofte ville bussjåførene overse det, å la meg bruke busskortet også om kvelden.

    Og noen i klassen, på Gjerde, (Tim vel), fikk klasseforstander Arne Karlsen, til å kopiere opp et skjema, som vi kunne fylle ut, når vi trengte det, om at vi hadde vært på klassetur hit og dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell sa en gang, etter at hu hadde hatt seksualundervisning, på enten Berger Skole eller Svelvik Ungdomsskole vel.

    Hu sa det, en gang som jeg var nede hos Haldis og dem, at alle gutter onanerer, men bare halvparten av jentene.

    At hu hadde lært det på skolen.

    Men hvorfor hu sa det til meg, det veit jeg ikke.

    Jeg vet ikke om hu visste det selv engang.

    Christell hadde nok ikke for vane å være veldig klar, sånn som jeg husker det.

    Hun var vel ofte så vag at hu kanskje kunne kalles ‘vagistisk’, eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Min tremenning Øystein Andersen, som jeg ble kjent med, gjennom min bekjente eller kamerat Kjetil Holshagen.

    Han viste seg å være litt morbid etterhver, (må man vel si).

    Han likte, (som tenåring), å se på filmer som Faces of Death, (husker jeg), hvor de viste forskjellige ekte scener, av folk som døde da.

    Og han likte også zombie-filmer, (som ‘Night of the Living Dead’ og ‘Return of the Living Dead’, osv).

    Og han likte også snuff-filmer, tror jeg, (han prata ihvertfall om snuff-filmer).

    Snuff-filmer det var filmer hvor ekte drap og sånt ble filmet da, og så distribuert.

    Sånn som Canibal Holocoaust, det var vel en snuff-film, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående).

    Han tok forresten permanent en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.

    (Han gikk jo i klassen min fra tredje klasse og fram til videregående).

    Da ble han seende ut som Kevin Keagan omtrent, med mørkt hår og krøller da.

    (Ihvertfall på håret).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ole Tonny han var også litt umoden, på barneskolen, husker jeg, at jeg syntes.

    For han hadde med lekebiler, på skolen, i sjette klasse da, som han kjørte bortover med da, i klasserommet, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et par-tre år, før han døde, så hadde Ole Tonny og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), rappet en dyr Sun-Seeker båt, (som var verdt mer enn en million vel), fra en båtforhandler vel, i Svelvik, (mener jeg at faren min sa).

    Og så, så hadde de visst kjørt ned hele Oslofjorden og helt til Sverige.

    Før de ble tatt, eller noe, der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen, i klassen vår, som også gikk til frisøren, mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Det var Anne Grete Guldbrandsen, fra Svelvik.

    Hu var brunette, men kom en dag med helt blondt hår, på skolen.

    ‘Vi har fått ei ny jente i klassen’, sa Odd Einar Pettersen da, husker jeg.

    Men lærerne brydde seg ikke noe om han, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Jeg overhørte seinere, at noen av jentene i klassen, sa det, (muligens Sissel Tysnes), at Anne-Grete så ble ganske desperat, siden hu ble mobba fælt, når hu farga håret lyst.

    Så hu hadde gått til bestemora si, og fått låne penger.

    Og så farga hu det tilbake, til brunt da, sånn at når hu kom på skolen, dagen etter, så var håret hennes brunt igjen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    I Svelvikavisa, så kunne man også lese det, at noen jenter, oppe på Ebbestad vel, i Svelvik, hadde blitt plaga fælt, av en gjeng da.

    At dem hadde fått stumpet gløedende sigaretter, på beina sine, osv., av den gjengen da.

    Noe sånt.

    Og hu ene som ble plaga sånn, det var visst hu Anne-Grete Guldbrandsen da, i klassen vår, (de tre årene på ungdomsskolen da), sånn som jeg skjønte det, fra hva som ble sagt i friminuttene osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så hadde faren min og Haldis vært i Syden, eller noe.

    Og da kom de tilbake, med like dunjakker, for ihvertfall meg, Pia, Christell og faren min.

    Merket var det samme da, ihvertfall.

    Men fargen var forskjellig.

    Pia, Christell og meg, vi fikk alle tre, lyseblå dunjakker da.

    Mens faren vår, han fikk en oransje dunjakke da.

    En gang litt etter dette.

    Mens jeg prata med Ulf Havmo, i klassen da.

    Etter skolen en gang.

    Så sa Ulf Havmo det, at han hadde sett at faren min hadde kjørt der og der.

    Så spurte jeg han, om hvordan han kunne vite at det var faren min.

    Så Ulf Havmo og sa det, at hvem ellers er det som kjører rundt i en svær gul Chevy-Van mens han har på seg oransje dunjakke.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så sa forresten Ulf Havmo det, at klasseforstanderen vår, på ungdomsskolen, han hadde sagt til klassen det, at folk kunne ta sjælmord, hvis de ble mobba mye.

    Jeg ble mobba ganske mye, så Ulf Havmo spurte meg det, om det var fare for, at jeg ville ta sjælmord.

    En gang, etter at vi hadde gått av skolebussen, en ettermiddag, etter skolen.

    Og vi stod ved postkassestativet i Leirfaret/Hellinga der da.

    Når Ulf Havmo skulle gå opp Havnehagen, og jeg skulle gå opp Leirfaret.

    ‘Nei’, sa jeg bare da.

    For det var ikke så ille, at jeg tenkte på å ta livet av meg.

    Faren min og jeg, vi hadde jo blitt enige om det, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, etter videregående, og liksom prøve å få meg en bra jobb, med 300.000 i begynnerlønn osv.

    Så sånn var det.

    Så selv om jeg ble mobba, så så jeg bare framover, og prøvde å få bra nok karakterer, på skolen, til å komme inn, på det neste skoleåret da.

    Så det var ikke sånn at jeg noen gang tenkte på å ta sjælmord, selv om jeg ble mye mobbet på skolen og utsatt for noe slags apartheid, innen Arne/Haldis-familien, som gjorde at jeg måtte bo alene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var ikke bare jeg, i slekta, som likte å høre på ‘Ti i skuddet’, på radio, husker jeg.

    Ti i skuddet, det var et program, hvor nye hitsanger, på norsk og engelsk, ble spilt da.

    En gang i uka vel.

    På NRK radio vel.

    Dette var før nærradioenes tid, husker jeg.

    (Eller før jeg begynte å høre på dem).

    Så dette var vel mens jeg var sånn 12-13 år.

    (Eller noe).

    Da husker jeg det, at min fetter Ove, og hans søster Heidi, og Pia og meg.

    Vi var borte hos Ågot, på Sand, og hørte på Ti i skuddet, på en radio der, husker jeg.

    Og den sangen, som vi tok opp, og digga da, det var ‘Moonlight Shadow’, med Mike Oldfield, husker jeg.

    Den sagen digga vel alle oss fire, tror jeg.

    Men hvem kassettspiller det var, det husker jeg ikke nå.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den gjengen vår, på Bergeråsen.

    Eller ihvertfall Pia, Christell og meg.

    Vi digga også Wham, husker jeg.

    På den kassetten som Viggo Snoghøj hadde tatt opp, for Christell, i Køge da.

    Så var det en sang som het ‘Young Guns (Go for it)’, med Wham, mener jeg å huske.

    Og den syntes vi ungdommene var kul da.

    Det var jo nesten aldri noen voksne, oppe i Leirfaret 4B, så vi kunne sitte å digge musikk der i fred da.

    Selv om jeg liksom var sjefen da.

    ‘Club Tropicana’, syntes vi også var kul, husker jeg.

    ‘Club Tropicana drinks are free.

    Sun and sunshine, there’s enough for everyone’.

    Men ‘Wake me up before you go-go’.

    Den syntes jeg ble litt for dum, husker jeg, når den kom på Ti i skuddet.

    Den husker jeg, at vi hørte på, hos Ove og dem, i Son, en gang.

    Men den sangen syntes jeg kanskje at var kul, i begynnelsen, siden det var Wham da.

    Men etter å ha hørt den et par-tre ganger, så ble jeg nesten flau, over å digge Wham, for å si det sånn.

    For det var en litt vel ‘gay’ sang vel, (eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg gikk det første året, på Handel og Kontor, så skulle vi ha utplassering, en uke, som del av faget Kontorlære vel.

    Faren min kjente en som hadde et kontorfirma, som het Kontorland, på Strømsø.

    Og jeg jobba der da, i arbeidsuka da.

    Jeg postet og ryddet brosjyrer og sånn vel.

    Og jeg ble også med på postkontoret der, husker jeg.

    Jeg hadde ikke lært DOS enda, så det var ikke mye, som jeg turte å skrive, på de PC-ene, som de hadde der, husker jeg.

    (Jeg kunne bare Basic, fra Commodore og Sharp-maskiner).

    En kar, hadde visst mistet jobben der tidligere, siden de hadde felles lunch.

    Og to av medarbeiderne, de hadde blitt uvenner, siden de var uenige om man skulle skjære brødskivene av brødet, på skått, eller rett fram.

    Så han ene måtte slutte, husker jeg at ble sagt der, under en av lunch-pausene.

    Men men.

    De leverte og hentet også varer.

    Og jeg var med på et jobbintervju, husker jeg, når han sjefen der, (som faren min kjente da), skulle ansette en ny sjåfør.

    Dette var en med mørkt hår, mener jeg, som var skrevet om, i en bok, som han viste fram, husker jeg, under jobbintervjuet da.

    Jeg tror han hadde jobbet på restaurant, eller noe.

    Noe sånt.

    Så skulle jeg bli med han, et par dager i uka, for å hente varer, og sånn.

    Vi var på Nidar Bergene, av en eller annen grunn.

    I Oslo da.

    Og dette var den samme uka, (eller uka etter), at det hadde blitt funnet salmonella, i sjokoladen, hos Nidar Bergene da.

    Husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Han karen, han likte ikke det, at selgere alltid skulle vise fram det minste, at noe, husker jeg.

    Kontorland hadde også en filial, i Asker, eller noe.

    Og da var jeg litt oppgitt over han sjåføren, så da prata jeg litt negativt om han vel, til han som var sjefen, for filialen, i Asker, (eller hvor det var), husker jeg.

    Men men.

    Det var bare noe som slapp ut av meg.

    Jeg gikk jo bare i første klasse, på videregående da, så jeg var ikke så vant til å jobbe i et firma, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter å ha jobbet der, i fem dager, så sa han sjefen der, at jeg skulle få fem hundre kroner, for jobbinga mi der.

    Det var jo kult, husker jeg, at jeg syntes.

    Jeg spurte om jeg kunne få en sånn kul Eriksson diskettboks, (5 1/4-tommer), som de hadde der, samt en pakke med 10 Eriksson-disketter vel, istedet.

    Og det var greit, sa han sjefen der da.

    Den diskettboksen, den var i hardplast da, og så kul ut, syntes jeg.

    Den hadde vært en utsillingsmodell, og hadde stått utstilt, i et tomt lokale, på den andre siden av gaten, av der Kontorland var, da jeg jobbet der da.

    Den diskettboksen, den hadde jeg vel også sett, når jeg hadde gått forbi på gata, før jeg hadde hørt om Kontorland, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men den diskettboksen, og de diskettene da, de fulgte jo da med, når han oppe i Hokksund, (eller hvor det var), kjøpte den datamaskinen, (en Commodore 128), av meg, et års tid seinere, var det kanskje.

    (Etter at jeg hadde averterte den til salgs, i Drammens Tidende da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er klokka mer enn 23.30 her på hostellet.

    Så jeg får fortsette å skrive mer, om dette skoleåret, (og også om andre ting, som skjedde før det skoleåret, på Gjerdes Videregående), en senere dag.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg soekte om Fri Rettshjelp, i forbindelse med omsorgssviktsak, mot min far, Arne Mogan Olsen, fra Fylkesmannen i Vestfold

    fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    to»postmottak@fmve.no»

    dateMon, Nov 14, 2011 at 6:07 PM
    subjectSoeknad om Fri Rettshjelp i Omsorgssvikt-sak
    mailed-bygmail.com

    hide details 6:07 PM (0 minutes ago)

    Hei,

    Politiet i Drammen har fortalt meg at det er vanlig aa faa Fri Rettshjelp i omsorgssviktsaker.

    Jeg har flyktet til England, etter at jeg overhoerte at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i Oslo, i 2003.

    Men jeg var en tur tilbake i Norge, i noen maaneder, i 2005, hvor jeg bodde paa min onkel Martin Ribsskog sin samboer sin gaard i Kvelde og ble da registert der, i Folkeregisteret.

    Jeg soeker hos FN osv., om aa bli flyktning.

    Men for dere saa blir jeg fortsatt aa regne som norsk statsborger, mener jeg.

    Jeg har soekt mye om Fri Rettshjelp til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, siden jeg bor i utlandet.

    Men naa tenkte jeg det, at jeg har jo folkeregister-adresse, i Kvelde, i Vestfold.

    Saa jeg kan proeve aa soeke hos dere og, om Fri Rettshjelp, i denne saken.

    Saken er at min far, Arne Mogan Olsen, lot meg bo alene, fra jeg var ni aar, til jeg fylte 18 aar da, paa Bergeraasen, nord i Vestfold, fra 1980 til 1989.

    Jeg mener at dette er omsorgssvikt, og vil gjerne anmelde min far for det.

    (Eventuelt gaa til sivilt soeksmaal, hvis ikke politiet foelger opp).

    Men da kunne jeg trengt raad og hjelp fra advokat, for jeg er selv utdannet innen IT og oekonomi og ikke innen jus.

    Saa jeg soeker derfor herved om Fri Rettshjelp til Omsorgssviktsak, mot min far, Arne Mogan Olsen.

    Paa forhaand takk for eventuell hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok – Kapittel 44: Enda mer fra sommeren 1988, (del 3)

    Til mitt forsvar, for hvorfor jeg gjorde raid, nede hos Haldis og dem, da jeg var i tenårene.

    Så var jeg sinna, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    Og siden jeg noen ganger fikk mindre gaver, enn for eksempel Christell, når Haldis og faren min hadde vært på Danmarkstur, og så videre.

    Og Pia og Christell, de gikk også noen ganger inn i huset ‘mitt’, når jeg ikke var hjemme.

    Det fortalte Store-Oddis, (en av naboene, i Leirfaret), meg ihvertfall en gang, husker jeg.

    Store-Oddis, han fortalte meg også det, at Ole-Tonny, (som døde i en bilulykke, i skoleåret 1988/89), og lillebroren hans, kallt ‘Kairo’.

    De hadde også vært inne i leiligheten min, i Leirfaret 4B en gang, (som jeg ikke hadde vært hjemme), fortalte Store-Oddis meg.

    (Uten at jeg vet hvordan han visste det, at jeg ikke var hjemme.

    Men men).

    Da gikk jeg opp til Ole-Tonny og dem og kjefta, husker jeg, da Store-Oddis fortalte det her.

    Ole-Tonny og de, de bodde i Olleveien, og det var ikke ofte, at jeg var oppi der.

    Men men.

    Jeg tok en rask sjekk, i videofilm-hylla, i reolen, på rommet mitt.

    Og jeg syntes det var veldig få filmer der da.

    Så jeg trodde at Ole-Tonny og Kairo kanskje hadde rappa noen filmer.

    Men det hadde de ikke, fortalte de meg.

    Etter det, så gadd jeg ikke å stresse noe særlig mer, med å ta opp filmer, og så videre.

    For det ble som noe stress, å huske hvem som hadde lånt hvilken film.

    (Det er mulig at det var Christer Sandum, som hadde lånt de filmene.

    For han var hos meg en gang, fra Svelvik, (hvor han flytta til, fra Bergeråsen).

    Og lånte filmer, en sommer vel, rundt 1987 vel.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og jeg hadde jo også hørt det, av Christell og Pia, før julen 1987, (var det vel), at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis.

    Så det var kanskje derfor, at jeg kikka litt rundt, på rommet til Pia.

    For jeg lurte på hva som foregikk der nede.

    Min halvbror Axel, han flyttet jo til faren sin, Arne Thomassen, da Pia flytta til Bergeråsen.

    Arne Thomassen og hans nye samboer, (fra Oslo), Mette Holter.

    De var en gang, på besøk, hos Haldis.

    Og jeg leide jo et rom, en gang, av dem, i Oslo, i skoleåret 1990/91.

    Og da fortalte Mette Holter meg litt, av hvordan hun opplevde besøket, hos Haldis og dem.

    Hu sa at hu syntes synd på Pia, som bodde der, som en slags ‘Askepott’, mener jeg hu sa.

    For Christell var liksom som søstrene til Askepott da, Tutta og Mathilde, som fikk penere klær og sånn.

    Mens Pia måtte nøye seg med færre moteklær da, og så videre.

    Christell var liksom som en prinsesse nesten, mens Pia var som en Askepott-versjon av Christell nesten da.

    (Kanskje fordi at Christell hadde en rik far på Vestlandet, og hun hadde også to eldre storebrødre, nemlig Jan og Viggo, og også en storebror, Bjørn Humblen, på Vestlandet da).

    Hvem vet.

    Og faren min hadde jo fortalt meg det, at Holter og Thomassen, skulle dukke opp på besøk, nede hos dem, i Havnehagen.

    Så da jeg så det, at bilen til Thomassen og dem, (en Ford Scorpio muligens), stod nede hos Haldis og dem.

    Så gikk jeg en tur ned dit da, fra Leirfaret 4B da.

    Og da, så hadde visst faren min sagt det, (sa Mette Holter, en gang, iløpet av det året, som jeg bodde hos dem i Oslo), når han så meg, at, ‘der kommer den jævelungen’.

    Så faren min hadde kalt meg jævelunge da.

    Så det var ikke noe hyggelig, å få høre, husker jeg.

    Jeg visste ikke det, at faren min kalte meg sånne ting.

    (Hvis ikke Mette Holter jugde da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel var også ihvertfall en gang, på besøk, hos meg/oss, på Bergeråsen.

    Det er mulig at han bodde på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.

    Det er mulig.

    Jeg husker en gang, (en søndag vel antagelig), som Pia, Axel og meg, gikk til Berger-kafeen.

    Og vi møtte mange biler, som tuta på oss, for å hilse, husker jeg.

    (Dette kan vel ha vært sommeren 1988 kanskje.

    For jeg mener det, at en av bilene som tuta, ble kjørt av Odd Einar Pettersen.

    Og han var vel født i 1970, så det kan vel ikke ha vært før 1988 ihvertfall.

    Siden han vel må ha fått lappen, i 1988 da.

    Men men).

    Axel kommenterte vel det, at alle bilene tuta da.

    Men det var vel fordi at Berger var et lite sted, hvor alle kjenner alle, hadde jeg nær sagt.

    Og Pia hadde jo festa mye, rundt om i distriktet allerede, da hu var sånn 16-17 år.

    Så alle visste vel hvem hun var, omtrent.

    Og jeg hadde jo bodd på Berger, siden 1979, så mange visste vel hvem jeg var og.

    Og når vi gikk der, og plutselig hadde fått en lillebror.

    Da syntes vel folk at det var artig, å tuta da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Axel er altså sønn av mora mi Karen og Arne Thomassen, fra Nord-Norge.

    Men det var min far, Arne Mogan Olsen, som var fra Berger, av foreldrene mine.

    Så Axel har ikke vært så mye på Berger, som Pia og meg da, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Axel er også født i 1978.

    Så han er nesten som en attpåklatt, i forhold til Pia, (som er født i 1971), og meg, (som er født i 1970), da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og Axel hadde jo vokst opp, først i Larvik, hos mora mi.

    Så bodde han hos Arne Thomassen og Mette Holter, som bodde i Drammen, bak Bragernes kirke, et sted, vel.

    (Mener jeg at jeg har blitt fortalt).

    Så flytta de til Parkveien, midt i Oslo sentrum, (ikke langt unna den israelske ambassaden vel).

    Og Pia og jeg, vi var og besøkte dem der en gang, husker jeg.

    Holters datter Kirsten Ancona, (som var to-tre år eldre enn meg vel), hu tok oss med til en lekebutikk, som var i nærheten av Parkveien der, husker jeg.

    Axel har også seinere sagt det, (da jeg leide et rom av dem i Oslo), at en eldre kar, (som ikke var i slekt med dem vel), bodde sammen med dem, i Parkveien.

    Kirsten Ancona har to eldre brødre.

    Det er Erik Ancona og Bjørn Ancona.

    De heter Ancona fordi at Mette Holter, (sa hu, det året jeg leide et rom av dem, på Furuset), hadde bodd hos Ancona mafiafamilien, i USA, og gått med ‘hot-pants’, sammen med ei tungvokst, (må man vel si), amerikansk dame, ved navn Victoria, (som ble kalt Vicky), som seinere flyttet til Trondheim.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På Berger-kafeen, så kunne man nesten merke det, (syntes jeg), at Axel hadde bodd i Oslo.

    For han tulla med dama bak disken der, enda han vel bare var 11-12 år da.

    Han sa sånn at ‘en av dem’, også venta han kjempelenge.

    Også sa han ‘også en av dem’.

    Han gjorde liksom narr, syntes jeg.

    Det vanlige var vel å si ‘en krone av dem’.

    Og så ‘en krone av dem’.

    Men Axel, han tulla skikkelig da, og brukte kjempelang tid, på å kjøpe smågodt.

    Han liksom halte ut tida da, og skulle bare være morsom, og det var liksom poenget med handelen, og ikke det å kjøpe godteri, virka det som for meg.

    Så jeg ble flau over Axel og lurte på om det stod noen folk bak oss, som ble forbanna, siden Axel tulla sånn.

    Og jeg lurte også på om kioskdama skjønte det, at Axel tulla.

    (Og det er jeg ikke sikker på enda, om hu skjønte det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Men Axel hadde vel 30 kroner, eller noe, som han skulle kjøpe smågodt for, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hvis det ikke var 100 kroner, som han hadde fått med seg.

    Noe sånt.

    Og jeg kjente jo ikke Axel så bra, siden han var vokst opp i Oslo, Drammen og Larvik, mens jeg bodde på Bergeråsen da.

    Så jeg klarte ikke å få Axel til å oppføre seg ordentlig/normalt, må jeg innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg kan også skrive litt om den gangen, som Pia og jeg, var inne og besøkte Axel og dem, da de bodde på Vestre Haugen. i Groruddalen.

    Dette var mens jeg hørte mye på nærradio, husker jeg.

    Så det var vel kanskje mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse kanskje.

    Noe sånt.

    (Eventuelt i niende klasse).

    Vi skulle ta toget inn, fra Drammen, Pia, Christell og jeg.

    Christell skulle ikke være med til Axel og dem.

    Men Christell skulle besøke Solveig, (Haldis sin venninne, som var telegrafist, på Holger Danske, på den her tida, vel, og som seinere ble telegrafist, på Scandinavian Star, og som var på vakt, under den katastrofale brannen, på det skipet), som bodde på Holmen, (nedenfor Holmenkollen der), i Oslo da.

    Pia og jeg, vi skulle egentlig ta toget, til Grorud vel.

    Men jeg syntes det hørtes rart ut, at vi skulle ta toget, til Grorud muligens.

    Noe sånt.

    Eller, jeg hadde vel lyst til å gå på Spaceworld, (i Storgata), som jeg syntes var en artig butikk.

    (og som ikke hadde dukket opp i Drammen enda da vel.

    Men som jeg hadde sett reklame for, i Aftenposten kanskje.

    Noe sånt).

    Så jeg hadde lyst til å gå av toget, i Oslo Sentrum da.

    (Selv om jeg ikke var kjent, i Oslo Sentrum, noe særlig.

    Men vi var der på noen klasseturer, med ungdomsskolen, husker jeg).

    Så jeg fikk med meg Pia, på å gå av toget, på Oslo S., eller noe.

    Eller, jeg tror vi må ha tatt T-banen, og gått av på Jernbanetorget, eller noe.

    For jeg mener å huske det, at Christell møtte Solveig, på Jernbanetorget T-banestasjon.

    Og at jeg spurte Solveig om hvordan Pia og jeg, skulle komme oss til Grorud.

    Da måtte vi ta T-banen, sa Solveig.

    Før hun hastet avgårde, med Christell da.

    (For jeg var kanskje ikke sikker på det, om toget gikk helt til Grorud.

    For jeg trodde nok det, at togene fra Drammen ikke gikk lenger enn til Vestbanen.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Og da fikk jeg med Pia, på å gå litt rundt i Oslo, i en times tid, og se litt på Spaceworld, og så videre.

    Men jeg tror ikke det, at Pia hadde begynt på ungdomsskolen da, og dratt på klassetur, til Oslo.

    For Pia begynte å klage vel, bare fordi at jeg ville gå å se litt på Spaceworld.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Så tok Pia og jeg T-banen til Grorud da.

    Men da varte det og rakk, før Arne Thomassen dukka opp der, husker jeg.

    Vi venta ved en matbutikk der, husker jeg, (etter å ha ringt dem og sagt fra da).

    Arne Thomassen sa at det var feil, vi skulle ikke ta T-banen til Grorud, men toget til Grorud.

    For Grorud Togstasjon og Grorud T-banestasjon, de lå langt fra hverandre da.

    Togstasjonen, den lå nede i dalen der.

    Og Grorud T-banestasjon, den lå oppe i den ene dalsida der vel kanskje da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hos Axel og dem, så husker jeg det, at vi hørte på nærradio.

    Og jeg kunne alle ‘jinglene’, husker jeg.

    Noe Kirsten Ancona syntes var artig da.

    Erik Ancona, (som Axel sa var ‘gæern’), dro meg med, på å gå tur, med en scafer, som han hadde.

    Vi gikk opp mot Gamle Strømsvei der, tror jeg.

    Ved bussholdeplassen ved Ellingsrudåsen der da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Erik Anonca, han sa det, at bikja til Hitler var ‘gæern’, for det hadde han kunnet se, på noen bilder som han hadde sett et sted, sa han.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Erik Ancona fikk også kjeft av mora si Mette.

    For han hadde tulla med T-banen.

    Han trodde han var på Furusetbanen, men så var han på Lambertseterbanen.

    Så han kom seg ikke hjem da, fredagskvelden, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Axel hadde masse kamerater der, og dem leika i kjellergangen, og en dør til en bod stod åpen, og der lå det et pornoblad, husker jeg at Axel viste meg.

    Noe sånt.

    Men men.

    På lørdagen, så dro Mette Holter og Arne Thomassen, med Axel, Pia og meg, til Furuset Senter, for å shoppe litt, på senteret der.

    Vi kjøpte mat da, i matbuikken, (som var en Mega vel).

    Og så satt vi og spiste burger, (mener jeg å huske det var, ihvertfall), på Burger’n.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Axel sa også det, at en av naboene, på det stedet, (som het Vestre Haugen, og som bestod av terrasseblokker da).

    De hadde sagt det, at dem hadde finere bil, enn Arne Thomassen, (som hadde Ford Scorpio).

    Men så var det firmabil.

    Som den naboen hadde da.

    Så det var jo bare sludder, at de hadde finere bil da.

    Jeg hadde vel aldri hørt om noen som hadde hatt firmabil, skal jeg være ærlig.

    Så jeg måtte tenke litt på det her, skulle jeg være ærlig.

    Men Pia og jeg, vi var jo vant til det, at faren vår hadde svære, nye amerikanere, med elektriske vinduer og air-condition, og også en helt ny Mercedes E230.

    Så dette med Ford Scorpio, det hørtes vel kanskje ikke så imponerende ut, for oss.

    Så å ta det så viktig, om den var finere enn en firmabil, eller noe.

    Den krangelen var ikke noe som engasjerte meg så mye da.

    Det virka vel kanskje litt spesielt for meg, å engasjere seg så mye i, om en Ford Scorpio var bedre enn den og den firmabilen da.

    Jeg kan ikke huske at noen krangla sånn på Bergeråsen ihvertfall, av ungene, om hvem som hadde finest bil.

    Kanskje når vi var i sandkasse-alderen.

    Men jeg tok vel aldri sånne krangler, om at ‘pappaen min er mye sterkere enn pappaen din så’, så alvorlig.

    Så det med den firmabilen og det, at dem tok det så viktig, det var vel kanskje litt latterlig kanskje men, hvis jeg skal være ærlig.

    Men Pia og jeg lo ikke, husker jeg.

    For Axel hadde vel alvorlig i stemmen, når han prata om det her da.

    Så jeg ante vel det, tror jeg, at det her var rimelig alvorlige saker, å krangle om, i Groruddalen.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det lekte en del, i de kjellergangene da, hvor kjellerbodene var.

    Så jeg tror ikke jeg var så veldig gammel.

    Jeg gikk vel kanskje i syvende klasse eller åttende klasse da, eller noe.

    Jeg sov vel på rommet til Kirsten Ancona, tror jeg.

    Jeg mener å huske en hesteplakat, (eller en musikkplakat), eller noe sånt, tror jeg.

    (Men det husker jeg rimelig vagt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi var jo også på minst en klassetur, hvert år, da vi gikk på ungdomsskolen.

    Jeg husker at vi var på Teknisk Museum, (på Kjelsås/Frysja vel. Ikke langt fra der jeg seinere studerte, første året på NHI), et år.

    Vi var også på Zoologisk Museum, hvor jeg husker at jeg likte gaupene og ulvene best vel.

    (Av de utstoppede dyrene da).

    Det var også et hode av en bison der vel, som hang på veggen, tror jeg.

    Noe sånt).

    Vi var også på Colusseum kino, en gang.

    (En kino som var kjempestor, på den her tida).

    Der så vi en film, som het Staying Alive, med John Travolta, husker jeg.

    Noen av gutta i klassen, de kjøpte cider, på matbutikken, på CC, (var det vel), som var like ved Colusseum Kino, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på vikingskipmuseet, på Bygdøy, et år, husker jeg.

    Da dro vi sammen med minst en parallellklasse, husker jeg.

    Jeg husker at jeg syntes at det vikingskipmuseet var litt kjedelig.

    Det er mulig at jeg ikke så alle båtene der, osv.

    Jeg gledet meg vel til å gå rundt, i Oslo, (noe som jeg syntes var artig.

    For vi pleide å få tre timer, (eller noe), på hver Oslotur, hvor vi kunne gå rundt i byen og kikke, i grupper, på 3-4 elever da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Så jeg ble lei av det museet, og gikk ut i bussen igjen.

    Det samme gjorde ei jente, fra Svelvik, husker jeg.

    Som het Tanja vel, og som var farget, og som var søstera til en kar, i en klasse over oss, eller noe vel.

    Som jeg ikke kommer på navnet på nå.

    Men men.

    Så vi gikk ut i bussen da, og satt der, husker jeg.

    Det er mulig at det var et rom der, som jeg ikke fant, på det museet.

    Jeg så vel bare på et skip der, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at det var flere skip der, som jeg ikke så.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det er et museum som jeg godt kunne tenke meg å se, en gang til.

    Spesielt etter at jeg fikk høre om et vikingskip, som ligger gravd ned under en pub, i Meols, på the Wirral, like ved Liverpool.

    For noen år siden, da jeg bodde i Liverpool da.

    Og jeg var også da på en vikingkonferanse, i Chester, i 2010, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I niende klasse, så var vi på Heimevernsmuseet, (heter det kanskje?), på Akershus Festning.

    Da var jeg også rastløs, husker jeg, og ville ut og se, i Oslo Sentrum da.

    Men på Heimevernsmuseet, så måtte vi levere en besvarelse, som vi fikk karakter på.

    Og vi måtte høre på han ‘Kjakan’, eller hva han heter, som fortalte da, om krigen.

    Men jeg var så rastløs, siden jeg gledet meg til å gå rundt og se, i Oslo.

    Så jeg gikk bort til lærerne, for å få et nytt skjema.

    (Det var Jan Aakvåg og også han læreren som vi hadde i Sjakk/bordtennis valgfag vel).

    Jeg klarte å få fasiten til han Sjakk/bordtennis-læreren, ved en misforståelse.

    Jeg trodde det var et nytt skjema.

    (For jeg hadde kanskje skrevet feil da, eller noe).

    Og så stod jeg der plutselig, med fasiten, i hånda.

    Jeg turte ikke å skrive for mye, etter fasiten.

    Men Ditlev Castellan dukket opp, mener jeg, og ville låne fasiten da.

    Så jeg ga den vel bare til han.

    (Var det vel).

    Og så gikk jeg litt rundt der og da, og skreiv noe greier da, på det skjemaet.

    (Det var litt mørkt der kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg våkna kanskje ikke helt opp der.

    Det er mulig.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så var Espen Melheim, (var det vel), og meg, og en eller to til i klassen da.

    Vi var på Clock Hamburgerrestaurant, nederst i Karl Johan, (der hvor det senere ble Burger King, den fra Døden på Oslo S. vel).

    Og der, så husker jeg det, at noen Oslo-ungdommer, stod foran oss, i køen der.

    Og da, så kunne vi Bergerfolka se det, at en gutt, rappa en walkman, fra ranselen, til en annen gutt.

    Mens han smilte konspiratorisk, til ei jente, som vel også var fra Oslo da.

    Så de virka litt sleipe, vil jeg si, de Oslo-ungdommene.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var jo litt vant med å være i Oslo.

    Siden jeg ganske ofte pleide å være hjelpegutt, når faren min, dreiv og leverte køyesenger, i Oslo da.

    Så jeg tulla litt en gang, husker jeg, og la noe popcorn, var det vel, på en fisk, som lå i en kasse, utafor en fiskebutikk, ved Youngstorget vel.

    Og da, så kom det en sinna, ung mann ut, av fiskebutikken, og sa at vi måtte ta bort potetgullet, (eller hva det var).

    For dem skulle selge fisken da, og ingen ville kjøpe fisken, hvis det var popcorn på den.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi spiste også pizza, fire av oss, husker jeg, på en pizzarestaurant, som lå i Akersgata, (cirka ovenfor Deichmanske Bibliotek der, husker jeg).

    Det kosta 40 kroner, husker jeg, for en pizza, som var større enn en Grandiosa-pizza, mener jeg.

    Og det var mye ost på pizzaen, husker jeg.

    Og kanskje skinke.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Jeg mener at Frode Holm, var med da, da vi kjøpte pizza der.

    Og så måtte vi krangle med klasseforstander Aakvåg, i klassens time, eller noe, en gang, noen dager seinere da.

    For vi fikk jo da spist, for ti kroner, per person.

    Og vi syntes det var billig da.

    Og da sa læreren at det var ‘lite mat’, på pizzaen vår, som vi hadde spist, (selv om han ikke hadde vært der).

    Noe sånt.

    Det var ‘mye ost’, sa Frode Holm.

    (Var det vel).

    ‘Ost er billig det’, sa Aakvåg da, så han ville ikke gi seg.

    Men men.

    Det var noen italienere, (tror jeg ihvertfall, hvis jeg skulle tippe), som dreiv den her pizzarestauranten da.

    Og vi tulla litt, da vi skulle gå.

    For det kom ingen å henta betalingen.

    Så vi stabla opp fire tikronesedler, med tannpirkere.

    Sånn at det ble noe slags byggverk nesten.

    Også bare stakk vi ut av restauranten der.

    Før det kom noen for å hente betalingen da.

    For vi var vel ikke så vant med det, noen av oss, å spise på restaurant.

    Ihvertfall ikke på en, hvor det ikke var norske folk, som jobba.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, på en sånn Oslotur, så dro jeg med noen folk, i klassen, innom en sengebutikk, ved Youngstorget, som het 1001 natt, (eller noe).

    For der hadde jeg vært med faren min, og levert senger, en gang.

    Og da ville jeg vise det da, for de andre gutta i klassen, at faren min sine senger, ble solgt i den butikken.

    Og jeg husker ikke, om jeg fant noen senger, fra Strømm Trevare, i den butikken.

    Men hu dama som jobba der, hu sa det, at jeg skulle be faren min om å ringe henne, husker jeg.

    (Uten at jeg veit hva det var, som hu lurte på).

    Så jeg var nesten på jobb, for Strømm Trevare, i Oslo, kan man nesten si, på en klassetur da.

    (Selv om jeg ikke veit om hu dama i den butikken, ble sur, fordi fire litt usnobbete Berger-ungdommer plutselig dukka opp der, i butikken hennes.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på).

    I niende klasse, så hadde Espen Melheim og jeg, litt uflaks, i Oslo vel.

    Vi kjøpte burgere, på en hamburgersjappe, ikke langt fra Gunerius der vel.

    Men vi var ikke så heldige, som vi var, da vi kjøpte pizza, et år før vel.

    For vi ville heller ikke denne gangen kjøpe drikke.

    For vi ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig da.

    Så derfor kjøpte vi heller drikke, i matforretninger.

    Også ba vi vel om et glass vann hver, i den pizzarestauranten, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men i den hamburgersjappa, hvor det jobba en pakistaner, som var litt opp i åra vel.

    Der turte vi vel ikke å be om gratis vann, mener jeg å huske.

    Men vi ville ikke drikke da.

    Og da, så tok han kokken på skikkelig mye krydder, på burgerne, mener jeg å huske.

    Liksom som for å straffe Espen Melheim og meg da.

    Som bare ville at pengene våre skulle rekke lengst mulig.

    Så han pakistaneren, han ble sinna på oss ungdommene da, fra Svelvik, siden vi ikke ville kjøpe drikke hos han da.

    Virka det som.

    Og det var vel nytt for oss, at folk i restauranter ble sure, hvis du bare ville ha mat og ikke også brus.

    Vi hadde jo ikke noen restauranter på Berger heller, for å si det sånn.

    Det var bare to matbutikker og en kafe der.

    Men jeg tror ikke det var sånn, på Berger-kafeen, at de damene der ble sure, hvis du bare kjøpte pølse i brød.

    Og ikke også cola.

    Det kan jeg ikke huske å ha hørt noe om, ihvertfall.

    Så det var kanskje multikultur da, det greiene der.

    Så hvis man kjøper mat av pakistanere, så kan visst dem bli sure, for ting som ikke nordmenn blir sure for da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Eirik Lund, han kjøpte jo pølse i brød, med rekesalat, på Berger-kafeen, for mine penger, da jeg kjøpte luftgeværet, til han og tvillingbroren Arnt Lund.

    Våren da jeg gikk i niende klasse vel.

    Noe sånt.

    Og jeg kan ikke huske det, at hu dama på Berger Kafeen, ble noe sur da, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et år, så dro vi også på en klassetur, nedover i Vestfold der.

    Skolen hadde leid en buss da, som vanlig.

    Vi dro til Sjøfartsmuseet, i Horten, husker jeg.

    Og etter det, så skulle vi ikke gå rundt i Horten, (av en eller annen grunn).

    Neida, vi skulle gå rundt i Tønsberg.

    (Av en eller annen grunn).

    Der havna vel hele klassen, (Ihvertfall gutta, mener jeg å huske), på en hamburgerrestaurant, som jeg ikke husker navnet på.

    Dette må vel ha vært mens vi gikk i åttende klasse, vil jeg vel tippe på.

    (Men det kan jo ha vært i sjuende eller i niende og).

    Vi begynte jo på Svelvik Ungdomsskole, høsten 1983.

    Og var ferdige der, våren 1986.

    Så dette må ha vært mellom høsten 1983 og våren 1986 da.

    Grunnen til at jeg tenker på dette med årstallet.

    Det er at den hamburgerrestauranten, i Tønsberg, den solgte faktisk Cherry-cola(!), (altså Coca Cola med kirsebærsmak da).

    Av en eller annen grunn.

    (Cherry cola har vel aldri blitt solgt, i annet enn import-butikker, i Norge, (tror jeg ihvertfall)).

    Men nesten alle gutta, i klasse, de skulle vel smake cherry-cola da, mener jeg å huske.

    Noe som var godt, mener jeg å huske da.

    Den hamburgrestauranten, (som jeg ikke husker navnet på nå).

    Den hadde to etasjer, og også en video-jukebux, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har jo skrevet om det. at jeg og noen andre unger, (må jeg vel kalle oss), på Nedre, på Bergeråsen, hadde en gjeng, på begynnelsen av 80-tallet.

    Dette var Tom-Ivar Myrberg, Gry Stenberg, Pia, Christell og meg.

    Jeg husker at Pia flytta til Bergeråsen.

    Da satt hu på, bak på Apache-sykkelen min, husker jeg.

    Mens vi sykla rundt, i den gata, som Sylvia og Gry Johansen og Sissel Tysnes, og de, bodde i.

    Pia satt på bak på sykkelen min.

    Om Christell hadde sykkel, det husker jeg ikke.

    Jeg kan vel ikke huske, å ha sett henne sykle, en eneste gang vel.

    Selv om Gry Stenberg, hun hadde sykkel, husker jeg.

    Men Pia, hun hadde ikke sykkel da, (ihvertfall ikke i starten), på Bergeråsen.

    Så hu satt på bak på sykkelen min, husker jeg.

    Og da trodde jeg det, at jeg kunne krasje i de andre da.

    Men det ble jo vanskeligere å sykle, med Pia bakpå da.

    For vi dreiv noen ganger og kræsja og.

    (Selv om kanskje ikke jeg gjorde det).

    Men Tore Myrberg, (som gikk i klassen under meg vel, og som var ganske lav/liten da), han kræsja en gang inn i siden, av sykkelen min, mens jeg sykla rundt, i den gata, med Pia bakpå sykkelen, husker jeg.

    Så Tore Myrberg, han kunne manøvrere enklere da, siden han ikke hadde noe bak på sykkelen.

    Og den smellen, den kjente jeg, sånn som jeg husker det.

    Samtidig som at jeg ble litt skuffet, siden liksom Tore tok ‘innersvingen’ på meg, (og Pia), da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg pleide nemlig å være den som hoppet lengst, om vinteren, når vi hadde konkurranse, om å hoppe, på noen akekjelker, (som Haldis og mora til Myrberg-brødrene), kjøpte til oss, på sportsbutikken, på CC.

    (Siden begge de jobbet på CC Elektro.

    Jeg fikk faren min til å kjøpe en sånn kjelke for meg og.

    For jeg ville ha det samme som de andre ungene da.

    Jeg ble misfornøyd, og klagde, hvis jeg ikke fikk det.

    Men men).

    Og da, så pleide vi å kjøre, på de rattkjelkene, ned hele S-svingen noen ganger, husker jeg, om vinteren.

    Noe som var veldig morsomt.

    Men det var vel også farlig, vil jeg si.

    Selv om vi aldri møtte noen biler, når vi kjørte sånn.

    Men men.

    Og nederst i Havnehagen.

    (Ned mot stien til Ulviksletta og stranda der).

    Så bygde vi hopp, en vinter.

    Og da pleide alltid jeg å hoppe lengst, husker jeg.

    (Kanskje fordi jeg veide mer, og fikk høyere fart, på kjelken.

    I forhold til Tore og TOm-Ivar, som var ganske lave.

    Hvem vet).

    For da hadde vi en som målte hvor langt vi hoppa, og sånn da.

    (Nemlig Tom-Ivar vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og vi dro jo også på tur, til Svelvik, hvor Gry Stenberg dro oss med til bestemora si, dagen etter at Nicole vant Grand Prix, for Vest-Tyskland, som jeg har skrevet om tidligere.

    Og vi lå også over, hos meg, noen ganger, i vannsenga, (med klær på da), og så videre.

    Siden det ble sett på som kult da, å ha vannseng, på den her tida.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men det som gjorde, at den her gjengen, tok slutt.

    Det var det, at Christell en dag, skulle på kino, i Svelvik.

    (For å møte noen gutter der, eller noe, vel).

    Tom-Ivar sa det, at jeg måtte få henne til å ikke dra, eller noe.

    Men jeg bare ga opp.

    Jeg tenkte det var best å bare la henne få dra.

    For ellers, så kom hu sikkert til å bli sur på meg, resten av livet, (eller noe).

    Så jeg gjorde ikke noe.

    Så sånn var det.

    Men etter dette, så var det liksom ikke det samme da.

    Med den her gjengen.

    Så sånn var det.

    Og Myrberg-brødrene, de flyttet så til Drammen, ikke så mange månedene etter det her vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, en sommer, så sa faren vår det, til Pia og meg, at vi måtte bli med mora vår, og hennes nye kavaler.

    Som var en italiener.

    På campingtur, med en campingbil, som han hadde da, (ifølge mora vår).

    ‘Campingbilen’, det viste seg å være en Folkevognbuss.

    Og dit vi skulle dra, det var til en liten park/strand, (eller noe), i Tønsberg-distriktet, et sted vel.

    Hvor det bare var vi som campa da.

    Og Pia og jeg, vi hadde jo aldri møtt han italieneren før.

    Så jeg ihvertfall mistrivdes, husker jeg.

    En kar, som var ikke langt unna, der vi campet.

    Nede ved vannet da.

    Han tok fotografier av en danskebåt, (eller noe), som kjørte i Oslofjorden der da, husker jeg.

    Det var en ferje som må ha kjørt fra Oslo, mener jeg.

    For i Drammen og Holmestrand, (og i Tønsberg), så har dem jo ikke noen sånne bilferjer, (som går til Danmark osv. da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var skikkelig trangt, i den Folkevognbussen, husker jeg.

    Når vi skulle sove, om kvelden.

    Og mora vår, hu ville ikke ligge ved siden av han italieneren.

    (Enda de liksom skulle være et par).

    Så det var jo helt sykt.

    Mora vår overlot til Pia og meg, å bestemme, hvem som skulle ligge ved siden av han italieneren.

    Jeg tenkte det, at jeg måtte beskytte lille Pia, (som ikke hadde pupper eller noe enda da, sånn som jeg husker det).

    Og ligge ved siden av han italieneren, jeg da, siden jeg var gutt.

    Og siden mora mi var redd for han, virka det som, for meg.

    Så burde vel ikke Pia ligge ved siden av han heller.

    Tenkte jeg da.

    Og det skjønner jeg, at mora mi ikke ville ligge ved siden av han.

    For han begynte å ta meg på rumpa, mens jeg lå på magen der da.

    Og så spurte han om jeg spilte fotball, siden jeg hadde så stramme muskler.

    (Men grunnen til at jeg stramma musklene, det var at jeg var anspent da.

    Siden jeg var sur på mora mi, siden hu ikke la seg ved siden av han kjæresten hennes da.

    Men vi barna måtte ligge ved siden av han ukjente italienske mannen da.

    Som jeg syntes var usymplatisk da.

    Jeg sa vel ‘ja’, tror jeg.

    Og etter det, så tok han henda til seg, han italieneren da.

    Men Pia har seinere gjort narr av meg, for dette, et par år, (eller noe), etter det her da.

    Men jeg tror nok at sjangsene er store, for at hu nok hadde blitt voldtatt, av han italieneren, hvis ikke jeg hadde lagt meg ved siden av han da.

    Så jeg beskyttet liksom Pia da, (sånn som jeg tenkte det), mot han italieneren da.

    Og hva fikk jeg igjen, av Pia?

    Jo, det var bare latterliggjøring, noen år seinere.

    Og mora mi, hu oppførte seg jo veldig dårlig da, syntes jeg, når hu ikke kunne ta seg av han kåte italieneren selv, på en campingtur, som hu hadde dratt med Pia og meg på.

    Så søstera mi og mora mi, de var jo helt forstyrra, begge to, vil jeg nok si.

    Når man tenker på oppførselen til mora vår, i den Folkevognbussen, til han italieneren.

    Og når man tenker på latterliggjøringen, til søstera mi, noen år etter det her igjen da.

    Så kan man vel si det, at kvinnene i min slekt, de er nok ikke så veldig snille, (kan man vel si).

    Faren vår har nok kanskje ikke vært mann nok, til å få disse kvinnene i livet sitt, til å oppføre seg ordentlig da.

    Samtidig med at jeg har vært ung da, og har vært et lett bytte, for å bli tullet med, av disse utspekulerte kvinnfolkene da, i slekta mi.

    (Nemlig for det meste mora og søstera mi da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så kjørte vi ned til Larvik.

    (Hvor mora vår bodde, på den her tiden.

    På Tagtvedt da).

    Men vi kjørte ikke til mora vår.

    Men vi dro innom en platebutikk, i Larvik Sentrum, for å kjøpe en bursdaggave, til meg.

    (Som har bursdag 25. juli).

    Og jeg ønsket meg, (den nye vel), Rock Steady Crew-kassetten.

    Som den platebuikken hadde da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Det var den kassetten med ‘Hey you the Rock Steady Crew’ og ‘Uprocking’ på, husker jeg).

    Viggo Snoghøj, (som da bodde i Køge, i Danmark).

    Han hadde sendt Christell en videokassett, med masse musikkvideoer på, husker jeg.

    For Snoghøj hadde MTV, i Køge, og hadde tatt opp musikkvideoer, til sin lillesøster, på Bergeråsen, da husker jeg.

    Christell skrøyt av at Viggo var snill/grei, på grunn av dette da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og vi så disse musikkvideoene, oppe hos meg, i Leirfaret 4B da, siden de vel ikke hadde video enda, nede hos Christell da, tror jeg.

    Og den ene videoen, syntes både Christell, Pia og jeg, at var kul da.

    Og det var den ‘Hey you, the Rock Steady Crew’ da.

    Rock Steady Crew, det var en Hip Hop-gruppe, fra New York da.

    De var en ‘breake’-gruppe, (altså en dansegruppe), fra New York da.

    Men de hadde problemer, med å finne bra musikk, til å danse til.

    Så de begynte å lage musikken selv, husker jeg.

    Og hu som sang det var søstera, til en av medlemene, i den dansegruppa, husker jeg.

    Men hu breaka ikke da, hu som sang.

    Men de lette etter ei som kunne synge da, og det kunne hu søstera da.

    Så sånn var det.

    Og dette hørte jeg vel på nærradioene, tror jeg.

    Ulf Havmo, han spredde det.

    For han så også på de her musikkvideoene, (sammen med oss).

    Og det var da jeg gikk i sjuende klasse vel, tror jeg.

    At vi, (Pia, Christell og meg), hadde sett på noen musikkvideoer, og plutselig så var det en video da, som vi ville se flere ganger.

    Og det var som noe veldig rart, for Ulf da.

    At man kunne like en sang, så mye, at man spolte tilbake.

    Så Ulf hadde ikke hørt om å spole tilbake før, tydeligvis.

    For han prata dritt, om Pia, Christell og meg, på grunn av den her tilbakespolinga som vi dreiv med da.

    Så Ulf han var kanskje ikke en så veldig lojal kamerat, av meg, vil jeg vel si.

    Siden han prata dritt om meg, og Pia og Christell, for ting, som andre folk kanskje hadde syntes at var noe som var ganske vanlig.

    Nemlig at vi spolte tilbake, hvis det var en sang vi syntes var kul da.

    Vi kjedet oss kanskje litt, på Bergeråsen, siden vi var vant til å dra mye på ferie, og så videre.

    Og vi våknet kanskje ikke helt opp alltid, av TV, og så videre.

    Hva vet jeg.

    For Pia og jeg, vi hadde jo blitt kidnappet, for eksempel, på 70-tallet, av faren vår og onkel Runar da.

    Da vi bodde i Mellomhagen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det var kanskje i sommerferien etter syvende klasse, (eller noe), at Pia og jeg, ble beordret på campingferie, med mora vår og han italieneren da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte så ned til Lekeland, i Skien, mens vi hørte på den her Rock Steady Crew-kassetten da, på kassettspilleren, i den her Folkevognbussen da.

    Så sånn var det.

    Han italieneren, han sa det, at han syntes at den sangen, som het ‘Me and baby brother’, var så fin.

    Men da hadde allerede Pia og jeg, vel blitt enige om det, at det var den ‘døveste’ sangen da.

    (For jeg likte ikke det, at dem sang om ‘baby’, det syntes jeg var barnslig, husker jeg.

    Men men).

    Da vi gikk ut av bilen, på parkeringsplassen, ved Lekeland.

    Så ble han italieneren borte, i en halvtime kanskje.

    (Hvis jeg skal tippe, så var han vel på en do, på en bensinstasjon, og runka kanskje.

    Noe sånt.

    Men men).

    Lekeland var ikke noe som hørtes så artig ut, i mine ører akkurat.

    Jeg så vel på meg selv som en ungdom, siden jeg gikk på ungdomsskolen.

    Og Lekeland, det var noe for barn, i mine ører.

    Jeg hadde vel aldri vært der før heller.

    Men jeg syntes det var artig, at de hadde mange Commodore-datamaskiner der, med spill osv., da.

    For da kunne jeg bli ved datamaskinene der, mens de andre gikk rundt der, tenkte jeg.

    Men så ikke.

    Han italieneren, han dro meg bare med seg, i armen.

    Jeg måtte subbe rundt der, i gruppe, sammen med han og mora mi og Pia da, skjønte jeg.

    Så dette var jo en veldig ‘artig’ ferie, må jeg si.

    Jeg ble befølt på rumpeballene, av en kåt og vel hårete italiener, i 40-50 årene vel.

    Og jeg ble også dratt rundt på, som en bikkje, (eller noe vel), på et kjedelig Lekeland da, i Skien, dagen etter.

    Så dette var skikkelig ‘hat’, som vi sa, da jeg var i militæret.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og jeg, vi møtte han italieneren igjen, en gang, etter dette.

    Dette var et år seinere vel.

    Altså sommeren etter at jeg var ferdig med åttende klasse kanskje.

    Noe sånt.

    Da var vi en del tøffere.

    For vi gikk rund i Larvik Sentrum, hvor vi hadde bodd tidligere da.

    Vi var på en kafeteria, ved Larvik Torg, (over Narvesen der), som het Carina, eller noe, vel.

    Vi var vant til å gå der, med mora vår.

    Pia og jeg, vi spilte på et kronespill der, som mora vår hadde latt oss spille på, da vi var små da.

    (En sånn Røde Kors-automat).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da vi skulle gå ut av kafeteriaen, og ned trappa der.

    Så dukka han italieneren opp, fra et bord, litt inne i kafeteriaen der da.

    Han hadde kjent oss igjen.

    Men jeg hadde ikke lagt merke til han da.

    Jeg var ikke vant til å stirre på folk akkurat, når jeg gikk rundt i Larvik Sentrum.

    Jeg var mest opptatt av kronespill og godteri og sånn da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han italieneren, han sa det, at vi skulle hilse mora vår, (eller noe).

    Vi svarte vel ikke noe, tror jeg.

    Ihvertfall var det nok ikke mange ord vi sa, for vi likte ikke han italieneren noe særlig da.

    (Ihvertfall ikke jeg).

    Og så gikk vi ut igjen, fra den kafeteriaen.

    Og vi prata vel ikke noe mer, om han italieneren, etter det her, tror jeg.

    Før Pia latterliggjorde meg den gangen da, noen år seinere, i Leirfaret 4B, om at han italieneren hadde befølt meg da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men jeg lå ihvertfall på magen.

    Så det var ihvertfall ikke pikken han tok meg på, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo på meg underbukse, for å si det sånn.

    Men jeg hadde visst det, at han italieneren, skulle begynne sånn.

    Så hadde jeg vel ikke tatt av meg olabuksa, vil jeg tippe på.

    Og jeg var vel også sur på faren min, etter det her, siden han hadde beordra meg til å være med på denne korte campingferien.

    (Vi lå vel bare en natt, i den Folkevognbussen.

    Og så dro vi hjem til mora vår, etter den Lekeland-turen, uten han italieneren vel).

    Så jeg var nok sur på begge foreldra mine, etter den her turen.

    På faren min, siden jeg måtte dra på ferie, sammen med en ukjent italiener, selv om jeg ikke hadde noe lyst, til å dra på ferie, i en Folkevognboble, som jeg må si, at jeg syntes er litt for smal, for fire personer, til å sove, uten at de ligger som sild i tønne, nesten.

    Men men.

    Og jeg var også sur på mora mi, siden hu ikke tok ansvar, som voksen, på å ligge ved siden av han kåtingen da, (må man vel kalle han).

    Så jeg ble vel nesten seksuelt misbrukt, må jeg vel si.

    Siden han tok meg på rumpa/låra, utenpå underbuksa, han kåte italieneren da.

    (Som vel kanskje også var homo da.

    Han satt sammen med en mann, på den kafeteriaen i Larvik ihvertfall, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Så etter denne ferien, så har jeg vel ikke hatt så mye respekt, for noen av foreldrene mine, må jeg innrømme.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg må vel nesten ta med noe fra sommeren 1988 og, siden dette kapitellet egentlig er om denne sommeren.

    Etter den gangen, som jeg ble slått ned, i Brighton, på Churchill Square der.

    Så husker jeg en gang, helgen etter, eller noe.

    Da lå det masse folk, med balltre osv., og gjemte seg, i flere timer, stille, i et blomsterbed, på den ene siden, (ned mot den gaten som går ned til spillehallene der), av Churchill Sq.

    Jeg sa fra til kursleder Paul Wilkie vel.

    Som var på torget der da vel.

    Han visste om det ihvertfall, mener jeg å huske.

    Men hvorfor de folka lå der, det veit jeg ikke.

    Jeg veit ikke om det var den samme gjengen, som slo til meg, en uke før det her, eller noe.

    Jeg gikk ned en trapp, der hvor de folka lå.

    Så jeg hadde de rundt meg, på bakken, mens jeg gikk forbi da, en gang, husker jeg.

    Så det var veldig spesielt, husker jeg.

    Men de bare lå der, med balltrær osv. da., i flere timer vel, en lørdagskveld da, var det vel.

    Det er mulig at dette var en annen gjeng, som skulle ta den første gjengen.

    (Hvis de dukka opp).

    Hva vet jeg.

    Og hvorfor ingen ringte politiet, og fikk de til å fjerne den her gjengen, som man vel må si at oppførte seg truende vel.

    Det vet jeg heller ikke.

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokka over halv et, her på hostellet.

    Så jeg får avslutte skrivingen for i dag vel.

    I morgen så må jeg vaske klær, og prøve å få gjort noe budsjettsarbeid.

    Så jeg vet ikke om jeg får skrevet noe mer, på det her kapitellet, i morgen.

    Jeg har flere notater her, ihvertfall.

    Så jeg får ta ferdig de notatene, før jeg begynner å skrive om det siste året mitt, på videregående, da jeg var Gjerderuss, i skoleåret 1988/89.

    Også får jeg skrive fra de siste notantene, (som ligger i en hylle, øverst i klesskapet mitt her, blant annet).

    For det ble litt rot, i den notantblokka, som jeg har skrevet notater i.

    Så jeg prøvde å rydde litt i den, og tok vekk noen sider derfra da, for å få den notatblokka til å bli mer oversiktlig.

    Samtidig som jeg hele tiden kommer på flere ting, som skjedde, før jeg flyttet til Oslo, høsten 1989.

    Og jeg har lyst til å ta alt fra den tiden, før jeg flyttet til Oslo, i Min Bok.

    Også får det som skjedde, etter at jeg flyttet til Oslo, det får være i Min Bok 2.

    Så det blir nok en del fler kapitler, i Min Bok, med erindringer osv., før jeg begynner på Min Bok 2.

    Og det er også mulig at jeg tar en pause, etter at jeg er ferdig med Min Bok.

    Jeg får se hvor sliten jeg blir, av all den skrivingen.

    Vi får se.

    Jeg får det vel til, på en eller annen måte, regner jeg med.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 35: Sveits

    Faren vår, kjørte Pia og meg, til Fornebu, en dag, i slutten av juli, i 1987 da.

    Faren vår hadde prata med tante Ellen, i Sveits, på telefon, og Pia og jeg, skulle reise alene, på vårt første besøk til henne.

    Jeg fikk meg et aldri så lite sjokk, da vi skulle sjekke inn.

    Pia fortalte meg at hun hadde begynt å røyke, og at hun ville at jeg skulle be om ‘smoking’-plass.

    Jeg ble litt fortumlet over denne nyheten.

    Men jeg kjente ikke Pia så godt, på den her tiden, siden hun hadde bodd nede hos Haldis i flere år da.

    Mens jeg hadde bodd i Leirfaret 4B da.

    Så jeg sa det var greit, siden jeg ikke ville støte Pia fra meg liksom, med en gang.

    Når vi en sjelden gang skulle tilbringe tid sammen, oss to søsknene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi reiste først til Kastrup, hvor vi måtte bytte fly.

    Denne gang til Zurich.

    Der måtte vi også bytte fly, og jeg så et skilt hvor det stod ‘domestic’, og skjønte etterhvert, at det betydde ‘innenlands’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var jo sommeren jeg fylte 17, og Pia var jo 15 og et halvt.

    Og aldersgrensen for å røyke var jo 16, i Norge, på den tiden.

    Og jeg hadde selv aldri røykt, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi kjørte så et lite innenriksfly, til Basel da.

    (Eller egentlig var flyplassen i Frankrike, i nabobyen til Basel).

    Flyvertinnen var litt usikker, (var det vel), og Pia sa det, husker jeg, at de brukte de dårligste flyvertinnene på de minste flyene.

    Noe sånt.

    Vi kunne se fyrverkeri, fra flyet, mens vi var oppe i lufta, over Sveits, husker jeg.

    Da jeg bodde i Liverpool, så sjekket jeg på Wikipedia.

    Og nasjonaldagen til Sveits, var visst i slutten av juli, eller begynnelsen av august.

    Så det var nok derfor, at det var fyrverkeri, i lufta.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Flykapteinen hadde kanskje tatt seg en dram, for å feire nasjonaldagen?

    Kanskje det var derfor, at flyvertinna var så usikker?

    Eller kanskje hun hadde tatt seg en dram selv?

    Hvem vet.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen og Rahel hentet oss på flyplassen i Frankrike da.

    (I Mulhouse, eller noe sånt vel).

    Noe sånt.

    Ellen var sammen med Dieter, som var mørkhudet.

    Dieter var afrikaner, mener jeg.

    Rahel, det er Ellens datter, med Reto Savoldelli, (hennes tidligere ektemann).

    Rahel er født samme år som halvbroren vår Axel vel, nemlig i 1978.

    Dette var i 1987, så dette var altså det året som Rahel fylte ni år da, mener jeg.

    Noe sånt.

    Selv om Rahel var yngre enn Pia og meg.

    Og selv om Pia og Rahel var jenter, så skulle vi tre ligge på det samme rommet, sa tante Ellen.

    Vi skulle dele loftet der.

    (Tante Ellen er gammel hippie, så det var kanskje derfor.

    Hvem vet).

    Ellen sa at vi måtte ringe faren vår, og jeg tulla, og sa ‘hei det er Erik, jeg ringer fra Kastrup’.

    Men da sa Ellen ‘nei’, i bakgrunnen.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Naboen til Ellen og dem, de hadde forresten en geit, i hagen, var det vel.

    Ellen bodde forresten i Industristrasse, i Aesch, (et lite sted et par mil vel utenfor Basel).

    Pia hadde med geitost, til Ellen, fra faren min og Haldis vel.

    Og da ble Ellen glad, og fortalte meg det, at ost på tysk, det het ‘käse’.

    Noe sånt.

    Ellen hadde ikke lært Rahel å snakke norsk.

    Og jeg hadde ikke ork til å lære meg tysk, (som valgfag), på ungdomsskolen.

    Så det var ikke så lett for meg å kommunisere med Rahel.

    (Ellen spurte meg, om jeg skjønte hva de sa.

    Og jeg måtte innrømme det, at det gjorde jeg ikke.

    Men men).

    Enda vanskeligere for meg, var det å kommunisere med Rahel sin storebror Joakim.

    Joakim var mongolid, (som det het på den tiden, ihvertfall), og klarte ikke å prate, i det hele tatt.

    Men han var mye større enn meg.

    Pia og Rahel hadde det morsomt, mens de liksom passet på Joakim da, som kunne være voldsom, virka det som, for meg.

    Jeg måtte liksom stramme meg opp litt, og prøve å se tøff ut.

    For jeg var redd for at Joakim, (som var en god del kraftigere enn meg), skulle gå til angrep på meg, eller noe.

    For han var rimelig voldsom da, og han reagerte kanskje litt på at en annen gutt, på hans alder, (Joakim var nesten på dagen et år eldre enn meg), dukka opp.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Joakim skulle bare være der en dag eller to, fant jeg ut.

    Så hadde vel Ellen kjørt han til en institusjon, eller noe, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den første dagen der, så gikk jeg å handla i en matbutikk, i Aesch, (eller om det het Aech).

    Jeg kjøpte juice, brus og godteri vel.

    Kassadama slo feil, tror jeg, så jeg brukte lang tid, på å finne riktig veksel.

    For jeg hadde regna prisene i hue, før jeg handla.

    (Og hadde funnet frem riktig veksel, (mener jeg ihvertfall), før jeg gikk fram til kassa da).

    Men men.

    Ellen ble sur, (av en eller annen grunn), siden jeg kjøpte cola.

    Hun sa at så lenge jeg bodde i hennes hus, så skulle hun kjøpe og betale colaen jeg drakk der.

    Noe sånt.

    Hun var ganske alvorlig, i tonen, og litt slitsom.

    Så det ble ikke til at jeg handlet noe mer i matbutikker, mens jeg var der nede.

    For jeg var redd for at tante Ellen skulle ’tilte’, igjen.

    Ellen hadde ofte en del venner innom.

    Men jeg ble ikke kjent med de andre vennene hennes der nede, bortsett fra han Dieter da.

    For de satt mest nede i stua og hørte på Dylan.

    Mens Pia, Rahel og jeg, pleide å sitte oppe på loftet, og røyke Marlboro-sigaretter, som jeg kjøpte, i en automat, på togstasjonen i Aesch da, (som var i det samme nabolaget cirka, som der tante Ellen bodde da).

    Ellen hørte også på the Pretenders, var det vel.

    Men hun skjønte seg ikke på Madonna, som både Pia og jeg hørte på.

    ‘Material girl’, hva er det for noe da, sa tante Ellen.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ellen røkte håndrullede indiske sigaretter, som Pia og jeg lurte på om kanskje var jointer, eller noe sånt.

    Det var vel på grunn av dette, at temaet hasjrøyking kom opp.

    Og da sa tante Ellen, at hun kjøpte poser med et bestemt slag fuglefrø.

    Så pirket hun ut de frøene som var av et bestemt slag, og plantet de i hagen.

    Så ble dette til en mild form for marijuana, sa tante Ellen, (som var gammel hippie, og hadde gått på forsøksgym da, i Oslo, etter at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes flytta ned fra Nord-Norge, til Hurumlandet da, på 60-tallet).

    Tante Ellen sa at hun også sendte denne marijuanaen, i posten, til venner i Danmark.

    Hun bare skrev ‘urtete’, på pakken, forklarte hun, og de pakkene kom alltid fram, uten å bli stoppet i tollen da.

    Dette var jo helt ukjente ting, for Pia og meg.

    Hverken faren eller moren vår røyka hasj eller marijuana, såvidt jeg vet, ihvertfall.

    Så vi fikk nok litt bakoversveis, vil jeg si, (ihvertfall jeg).

    Men jeg klarte vel å holde maska sånn passe, tror jeg, da tante Ellen prata om det her.

    Men men.

    Men jeg ville liksom ikke virke mer barnslig enn søstera mi da.

    Så derfor begynte jeg også å røyke et par sigaretter om dagen kanskje, oppe på det loftet der da, i Sveits.

    Pia fikk også Rahel til å begynne å røyke, tror jeg.

    Selv om Pia sa det, at Rahel hadde røyket sigaretter, fra før vi dukka opp der.

    For hu hadde tatt av mora si, sa Pia, at Rahel hadde sagt til henne da.

    Pia hadde jo hatt tysk, på ungdomsskolen, så hun klarte å kommunisere bedre med Rahel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den første dagen der, var det vel, så tok tante Ellen med Pia og meg, til jobben sin.

    Tante Ellen jobbet på en tennisklubb, en kilometer nærmere Basel kanskje, langs en ganske liten elv, som det gikk en gangvei ved siden av.

    Tante Ellen jobba på kafeteriaen der.

    Og Pia og jeg, vi fikk ligge i noen solsenger der, var det vel.

    Og tante Ellen spurte om vi ville ha iste, (som vi ikke hadde smakt før vel, ihvertfall ikke jeg, men det hørtes godt ut).

    Tante Ellen hadde laget den iste-en selv, forklarte hun.

    Og den smakte godt, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Det var vel badebasseng der og, tror jeg.

    Men jeg tror ikke at jeg badet der.

    Jeg var vel ikke så glad i å bade, på den tiden kanskje.

    Det er mulig.

    Jeg var i puberteten da, og pleide å føne håret og sånn, som var vanlig, på 80-tallet.

    Så det var kanskje på grunn av sveisen, at jeg ikke ville bade der.

    Hvem vet.

    Jeg prøvde å få med Pia, på å spille litt bordtennis, på tennisklubben der.

    Men det gadd ikke Pia da.

    Selv om vel også tante Ellen klagde på henne da.

    Pia ville bare ligge å slappe av da.

    (Sånn som da vi var hos Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, sommeren 1983, kanskje.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Men men).

    Jenter het ‘mädchen’, lærte Pia og Rahel meg, husker jeg, forresten.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tull betydde ‘kvarts’, eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    Og brus betydde ‘sprudel’.

    Noe sånt.

    Rahel sa hele tiden noe som hørtes ut som ‘saly’.

    Når hun sa hei til naboer, osv.

    Det lurer jeg på om er det franske ordet ‘salute’.

    Som i Bill & Ted-filmene, (for de som har sett de), hvor han ene sier ‘greetings and _salutations_’, som en hilsen.

    Så Rahel dreiv vel med noe salutt da, eller noe, (om enn ikke bokstavelig talt), når hun sa det her ‘saly’ da, til naboene.

    Hvem vet.

    Aesch var jo såpass nærme den franske grensen, så det er mulig at de også brukte noen franske ord.

    Selv om vi egentlig befant oss i den tysktalende delen av Sveits.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Man kunne ikke drikke vannet der, sa Ellen, så Rahel, Pia og meg, vi fikk cirka hver dag, en ny cirka to-liters flaske kildevann, som Ellen hadde kjøpt et brett av vel.

    Det vannet var helt uten kullsyre, og det var ikke Pia og jeg vant med, husker jeg, at vanlig kildevann, (uten kullsyre), ble solgt på flaske.

    (Dette var vel før drikken Imsdal ble kjent i Norge vel).

    Men etterhvert så fikk vi istedet vann med kullsyre, av Ellen.

    Så de drakk visst begge deler, virka det som.

    Uten at jeg vet noe om hvorfor Ellen varierte på det her.

    Vann fra springen burde man ihverfall ikke drikke der, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen og de, de hadde ikke TV.

    Noe jeg syntes var kjemperart.

    Jeg tror aldri at jeg hadde hørt om noen som ikke hadde TV før.

    Jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.

    Og jeg pleide alltid å se på TV og/eller video da.

    Så jeg var nesten en TV-slave, vil jeg si.

    Så jeg fikk skikkelig abstinenser da.

    Så en gang, som jeg dro inn til Basel.

    (Som jeg dro til, en del ganger, enten sammen med Ellen eller Pia, eller alene).

    Så hadde jeg sett meg ut, en lomme-TV, til en del hundrelapper, hos en el-butikk da.

    Men jeg hadde vel ikke så mye penger, tror jeg.

    Og jeg var jo ganske kleptoman, under oppveksten.

    Så jeg ‘klepta’ den lomme-TV-en da.

    (Som kosta 400 kroner kanskje.

    Den var veldig liten, og i svart-hvitt, og man måtte ha høretelefoner, for å høre noe lyd vel.

    (Og lyden var ikke synkronisert med bildet, på den TV-en, som var i svart-hvitt.

    Så jeg fikk ikke så mye glede av den TV-en heller.

    Jeg husker bare at jeg fikk inn begynnelsen på en Magnum-episode, en kveld, oppe på det loftet der, i Sveits).

    Noe sånt).

    Og da fikk jeg høre det, av Geir Arne Jørgensen, (delvis bak ryggen min vel), da jeg kom hjem til Norge igjen, at jeg hadde stjålet en TV, osv., i Sveits.

    Så det må vel ha vært Pia, tror jeg, som spredde ting om meg.

    Det kan vel ikke ha vært noen andre.

    Så Pia var kanskje nesten i gjengen til Geir Arne og Ditlev og dem, etterhvert.

    Det er mulig.

    Hvem vet).

    Jeg kjøpte også en del BASF opptakskassetter, til video, nede i Basel, husker jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg bare rappa ting der, det var vel heller unntakene vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg skulle sjekke, for Øystein Andersen, (som prøvde å få tak i alle videofilmer omtrent, før alle andre), om de solgte noen nye videofilmer, nede i Sveits der da.

    Jeg fant en han var interessert i, som het ‘Big Trouble in Little China’.

    Men den kosta vel over tusen norske kroner, mener jeg.

    Så den ble vel for dyr, mener jeg at enten han eller faren hans sa, da jeg ringte til dem, i Norge da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen tok oss med inn til Basel, en av de første dagene der.

    Jeg kjøpte noe slags snacks-måltid, i en matbutikk, i Basel, og kastet noe mat, til duene, på et lite torg der, husker jeg.

    Men da ble tante Ellen ‘gæern’.

    For det var upopulært, (sa hun), at man matet duene der nede.

    De ble visst sett på som skadedyr, eller noe, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen tok oss også med, på en rotur, (med en slags gondol nesten vel), over elva der nede, som het Rhinen vel.

    Eller om det var en annen stor elv.

    Det husker jeg ikke helt dessverre.

    Men men.

    Det var bare oss, som ville kjøre over elva.

    Det var ikke noe kø der, eller noe.

    Og jeg som var vant til å kjøre båt på Drammensfjorden, jeg ble vel kanskje ikke så imponert vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og jeg, dro på en tur, med toget, til Basel, en gang, husker jeg.

    (Togene der gikk omtrent alltid til rett tid, og var ganske rimelige å kjøre med vel).

    Jeg hadde litt dilla på bilspill, på den her tiden, (etter å ha sett om et spill som het OutRun, på TV, eller noe, vel).

    Så jeg dro med Pia til en spillehall, hvor det bare var gutter vel.

    Og spilte noe bilspill da, mens Pia så på da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De hadde visst problem med italienere, der nede, sa tante Ellen.

    Det kom mange folk fra Italia til Basel, og de var ofte arbeidsledige, var det vel.

    Så man måtte være forsiktig, husker jeg at tante Ellen sa.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dro inn til Basel alene en gang og.

    (Den gangen jeg så etter videofilmer for Øystein Andersen osv. vel).

    Og jeg husker at jeg så en politimann, som gikk på fortauet der.

    Og han hadde en revolver, (husker jeg), festet i beltet sitt.

    Og det hadde jeg aldri sett i Norge.

    Det var vel den første revolveren jeg hadde sett kanskje.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi spiste vel på McDonalds, da vi var i Basel, tror jeg.

    Noe jeg var ganske vant med, fra språkreisene mine, til England, de to foregående sommerne da.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    I hagen til tante Ellen, så spilte jeg badminton, mot både henne og Dieter, husker jeg.

    Mora mi likte også å spille badminton.

    Vi pleide å spille det litt, en sommer, i det portrommet, ved hagen vår, i Jegersborggate, i Larvik, husker jeg.

    Så jeg klarte meg vel sånn tålelig, i kamp mot disse mer erfarene badmintonspillerne da.

    Så sånn var det.

    Dieter fortalte meg det, at han hadde bodd, eller hengt mye, på en strand, i Brasil, eller noe.

    Der hadde han spilt veldig mye badminton, forklarte han meg.

    Han sa at han hadde blitt like god, til å spille med den venstre armen, som med den høyre armen, under denne tiden av livet sitt da.

    Så sånn var det.

    Jeg prøvde vel såvidt, å spille litt med den venstre armen, men jeg hadde vel nok med å henge med, når jeg spilte med den høyre armen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rahel gikk noen ganger rundt i bare trusa, oppe på det loftet, som vi bodde på der.

    Og jeg var vel vant med å runke, i Norge, så jeg reagerte kanskje litt etterhvert, på jenter som gikk rundt i underbuksa.

    Det er mulig.

    Rahel spurte meg ihvertfall, (på tysk vel), om jeg syntes det så finest ut, når trusekanten, (som hun flytta på da, med hendene, mens hun prata), gikk på skrått, oppover mot magen, (som på en tanga-truse vel), eller når den gikk rett bortover, (som en ‘gammeldags’ truse vel).

    Jeg svarte ikke noe.

    For jeg syntes det ble litt dumt.

    Siden Rahel var den ni år gamle kusina mi da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen og de, de hadde en hund, som het Moses, som jeg ofte gikk tur med, når jeg var der nede.

    En gang, så skulle jeg kjøpe noe lesestoff, fordi jeg kjeda meg vel, (selv om jeg ikke skjønte så mye, av tyske magasiner).

    Jeg bandt hunden, men da klagde den fælt, da jeg gikk fra den.

    (Dette var i Aesch Sentrum da).

    For jeg var ikke vant med hunder, og ville ha litt fred, for å se på bladene de hadde der da.

    Og da klagde den bikkja fælt, husker jeg.

    Så jeg måtte legge jakka mi ved siden av den.

    Da skjønte den vel at jeg kom tilbake igjen.

    Jeg kjøpte et filmmagasin, der nede, som het Premiere, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Og Ellen fikk en norsk venninne, fra Tønsberg vel, som het Von der Lippe, eller noe vel, på besøk, husker jeg.

    Hun sa at hun hadde sett filmen the Color of Money, med Tom cruise vel, og den var bra, sa hun.

    Hun, (eller om det var tante Ellen), sa også at a Clockwork Orange, var kul eller skremmende, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    ‘Der Name der Rose’, (eller noe), var en ny film, den sommeren husker jeg.

    Det bladet, det var ganske billig å abonnere på, fant jeg ut, da jeg kom hjem igjen til Norge.

    Og man fikk også med en svart Sony Walkman, som velkomstgave.

    Så det abonnementet, det kjøpte jeg fra Norge, og sannelig fikk jeg ikke en walkman også, i posten, fra Tyskland/Sveits vel, i postkassa mi, i Leirfaret da, høsten 1987.

    Så sånn var det.

    Ikke dårlig.

    Og i de bladene så var det også filmplakater, som jeg pleide å henge opp.

    Jeg husker jeg hengte opp plakater for ‘Predator’, med Arnold Swartzenegger, (siden jeg var litt fan av han), ved siden av postkort fra Brighton, osv., over skrivebordet mitt da, på hoved-soverommet, i Leirfaret 4B da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tante Ellen tok med Pia, Rahel og meg, til et tivoli/marked, i en nabolandsby der, en helg.

    Luftgeværene der nede, de ble omtrent aldri tomme for skudd, fant jeg ut.

    Så jeg måtte vel ut med tilsvarende en hundrelapp, eller noe, tror jeg, uten at jeg vant så mye.

    Så der betalte man etter at man hadde skutt, og ikke som i Norge, før man skøyt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg rappa vel også en Madonna-kassett, fra en salgsbod der, mener jeg.

    (Slem som jeg var).

    Det var ikke True Blue, men den som kom før den vel.

    Med en sang jeg likte på, (som jeg ikke husker hva heter nå vel).

    (Eller, den Madonna-kassetten, med ‘Get into the groove’ på, mener jeg at det må ha vært.

    Men men).

    Pia likte ‘Like a Prayer’, mener jeg.

    Det var kanskje videoen, som hu likte.

    Pia ble jo seinere sammen med en afrikaner, (Keyton).

    Så det hu likte så mye, at hu grøsset vel, med den Like a Prayer-videoen.

    Det var kanskje han afrikaneren, (eller negeren da), på korset, i den videoen, (tenker jeg nå).

    Det er mulig.

    Men men.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia hadde vunnet eller kjøpt en plastkopi av en digitalklokke, tror jeg.

    Og tante Ellen hadde en ung mann som gjest, en kveld, som hun og Dieter grillet i hagen vel.

    Og så hadde Pia og Rahel tullet med han gjesten.

    For han spurte om klokken til Pia.

    Det er ‘kvarts’, hadde Pia og Rahel sagt.

    (Det tyske ordet for tull da).

    Ja, jeg vet det er ‘quartz’, hadde han sveitseren sagt da.

    Så da hadde visst Pia og Rahel ledd fælt da.

    Fortalte de meg seinere.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også i en løvtre-skog der, nede i Aesch da, en dag, husker jeg, med tante Ellen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En dag, så skulle Rahel, Pia og jeg, ta en buss, for å besøke faren til Rahel, nemlig Reto Savoldelli.

    Reto bodde en halvtimes busstur cirka, fra Aesch da.

    Det var opp noen bakker osv., i samme retning som den løvskogen cirka vel.

    (Altså i motsatt retning av Basel da).

    Rahel dro i snora, på bussen, alt for tidlig.

    (Uten at noen skjønte hvorfor hun gjorde dette vel).

    Og Reto måtte kjøre å hente oss, ved en butikk, på en bakketopp, på veien dit da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Reto bodde i en bygning, som var nesten som en borg kanskje.

    Sammen med mange andre folk.

    For det meste damer og unger vel.

    Det var noen engelske unger der, og noen tysktalende unger.

    En engelsk gutt, sa til en sveitsisk jente, om Rahel, at:

    ‘When Rahel’s not here, you say you hate her, but when she’s here, then you want to be her friend’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte til Rahel, hva han gutten hadde sagt, (eller jeg prøvde ihvertfall), siden jeg forstod engelsk da.

    Den engelske gutten og den sveitsiske jenta, de var cirka på alderen til Rahel da.

    Men Pia og jeg, vi ble ikke bedt inn der, eller noe.

    Så vi var mest sammen med Rahel der da, siden hun var den eneste vi kjente der, for å si det sånn.

    Pia og jeg hadde vel bare møtt Reto en gang før.

    Da vi var sånn 4-5-6 år gamle vel.

    En sommer i Nevlunghavn.

    Da hadde Reto tryllet fram et kronestykke, til hver av oss, bak øret sitt, husker jeg.

    I hagen til Ingeborg og Johannes.

    Reto hadde vel da også minst en norsk dame med seg, mener jeg.

    (Som altså ikke var tante Ellen).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi fikk heller ikke middag der, men Pia og jeg, ble kjørt tilbake til Ellen, av Reto.

    En transvestitt, (var det vel), satt også på med Reto, inn til Basel, var det vel. (husker jeg), av en eller annen grunn.

    (Men Rahel ble igjen og spiste hos Reto og dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Ellen sa seinere det, at Reto hadde sagt til henne, at Erik og Pia var for unge, til å reise alene, inn til Basel.

    Men så hadde Ellen sagt til Reto, (sa hun), at Erik var 17 år og Pia 15-16 år.

    Noe sånt.

    Åja, da er de gamle nok likevel da, hadde visst Reto sagt da.

    Så sånn var det.

    Så jeg følte meg nesten litt mobba der, siden jeg vel fikk høre det, at jeg så yngre ut, enn det jeg var da.

    Jeg hadde litt komplekser for utseendet mitt, og at jeg var upoplær da, i klassen osv.

    Og jeg hadde begynt å bruke hårgele og føne håret osv., som var moten, på 80-tallet.

    Men jeg brukte noen ganger en vifteovn, istedet, må jeg innrømme.

    Og hadde klart å få brent litt av håret mitt, den sommeren, må jeg innrømme.

    Så jeg så nok ikke så smart ut.

    Frisøren i Drammen sa, ‘er det sånne superkrøller det her eller’, når han så håret mitt, og klipte en ganske stor lokke av håret mitt bort.

    (Men jeg svarte ikke noe, for jeg visste ikke hva superkrøller var.

    Men men).

    Når jeg kom hjem fra Sveits igjen da.

    Før skolen begynte.

    Så jeg fikk høre det, av en annen i klassen min, (som også het Erik vel, en fra Svelvik), det andre året på videregående, at jeg så ‘smart ut’, siden noe av håret mitt var kort, og resten langt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu Von der Lippe, (eller om det var ei annen venninne av Ellen), var med oss til Basel en gang, og prøvde en kjole, i en butikk.

    Og spurte meg om hun så ‘gravid’ ut, i den.

    Jeg svarte ikke noe.

    Men hu gjorde kanskje det, hu så vel ut som om hu hadde litt gravid i den, vil jeg vel si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den neste helgen, så var det igjen marked.

    Men denne gangen i den neste landsbyen igjen, i retning Basel.

    Hu Von der Lippe, (var det vel), skulle absolutt kjøre en berg og dal-bane, eller om det var parishjul, sammen med meg.

    Og hu dama, (i 30-40-årene vel), hu klenga skikkelig, i den karusellen, husker jeg.

    Så det var nok det nærmeste jeg kom sex, den sommeren, for å si det litt fleipete.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, mens jeg stod og så på, at folk skøyt, på en skytebane, på et av de to markedene.

    Så prata en sveitsisk mann, (som var der med dama si), til meg.

    En kar i midten av 20-åra kanskje.

    Men jeg skjønte jo ikke hva han sa, så jeg svarte ingenting.

    En gang, som jeg gikk tur med Moses, inn til sentrum av Basel, like ved der Ellen bodde da.

    Så sa en slakter, (var det vel), noe til meg, mens jeg gikk forbi slakterbutikken, med den bikkja da.

    (Det var vel noe om at hunden luktet kjøttet, i butikken.

    Vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    En annen gang, som jeg gikk tur, med Moses, til et godt stykke bortenfor den tennisklubben, hvor tante Ellen jobbet.

    (Jeg gikk til et friområde der da).

    Så sa ei dame, (i 20-årene vel), som var ute med sin hund, noe til meg.

    Men jeg skjønte ikke hva hu sa.

    Men jeg sa vel noe på engelsk.

    Og da spurte hu vel hvorfor jeg ikke lot hunden gå løs.

    Men jeg var ikke så vant med å ha hund.

    Og tante Ellen hadde vel sagt at jeg skulle ha hunden i bånd, tror jeg.

    Så jeg pleide å ha hunden i bånd, husker jeg, selv om jeg syklet med den, husker jeg.

    Men det gikk greit, for den hunden var veldig snill, og gikk alltid sånn som jeg ville at den skulle gå da.

    Så jeg ble litt trist, når jeg måtte dra fra den hunden.

    ‘Jeg kan putte den i lomma’, sa jeg til tante Ellen.

    For det var et sånt uttrykk da, som folk sa, på Sande Videregående, mener jeg å huske.

    Men men.

    Jeg burde kanskje hatt en hund.

    Hvis jeg hadde hatt en hund, da jeg bodde i Oslo, så hadde jeg sikkert blitt kjent med fler mennesker, enn det jeg ble der, (tenker jeg nå).

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rahel gikk vel på en Steinerskole, i Basel kanskje.

    Jeg kan ikke si at jeg så noe til at hun hadde noen venninner, eller noe, da vi var der nede.

    Men men.

    Ellen har seinere sagt det, (på bestemor Ingeborg sin 80-årsfeiring, i 1997 vel), at hun pleide å ha store fester, med hundrevis av lokale folk, i hagen sin, hver sommer, i Industristrasse, i Sveits da.

    Men jeg så ikke akkurat noe til det, da jeg var der nede.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ellen het forresten Savoldelli ennå, da vi besøkte dem der, i Sveits, i 1987 da.

    Enda hu hadde vært skilt, fra Reto Savoldelli, i mange år da vel.

    Så det forholdet hennes, til han afrikaneren, Dieter, det var vel kanskje ikke så seriøst da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia ville gjerne bli der lengre.

    Og Ellen sa vel også at hun ville det.

    Men da det var en drøy uke igjen, til skolen vår begynte.

    Og vi hadde vært der nede, i snart et par uker vel.

    Så stakk jeg inn til et reisebyrå, i Basel, (som faren min hadde forklart meg).

    Og booket hjemreisetidspunkt, på de returbillettene, som vi hadde fått, av faren vår.

    Så det var vel cirka en uke igjen, til andre klasse, på videregående, startet, for meg, da vi kom tilbake til Norge igjen.

    Ellen kjørte oss ut til flyplassen, i den franske nabobyen, til Basel.

    ‘You can’t do this to us we’re Americans’, hørte jeg at en amerikansk turist i 40-årene kanskje, brølte i en billettluke.

    Pia prata noe dritt om han amerikaneren da.

    Så sånn var det.

    Pia og jeg, var vel de første som hadde dukket opp, ved gate-en, tror jeg.

    Vi var i godt humør, etter en avslappende ferie vel.

    (Det var jo fint vær, og mange varmegrader, så godt som hver dag vel).

    Så plutselig så fikk vi en overraskelse, Pia og meg.

    For vi la merke til det, at det var Anette Bøe, skiløpersken fra Larvik, som satt som den tredje personen, på et sete et stykke foran oss og til venstre, i avgangshallen.

    Hun hadde nettopp vunnet VM-gull, (var det vel), i Seefeldt, eller noe sånt vel, vinteren før, var det vel.

    Så hun var veldig kjent da.

    Og det var jo også til faren hennes sin butikk, (Albert Bøe), at mora mi hadde sendt meg, for å kjøpe badehette, den gangen, i 1979 vel, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell).

    Men det var ikke sånn at vi sa ‘hei’, eller noe.

    Vi var i vår egen verden liksom.

    Det var kanskje en mer avslappet stemning, der nede i Sveits, enn i Norge.

    Det er mulig.

    Så det var litt surrealistisk, å plutselig se Anette Bøe, sittende foran oss der.

    Det er helt sikkert.

    Søstera mi likte ikke det, at Anette Bøe, satt der, i en trang trikot, på underkroppen.

    Det var nesten som en skitrikot kanskje.

    Hun så litt billig eller horete ut, mente vel Pia, sa hun.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Det var noen sånne trange lille bukser, eller noe, med noe gult mønster på da, eller noe.

    Så hu kunne kanskje nesten like gjerne ha gått naken.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så Pia og jeg, vi lot litt av Anette Bøe da, der vi satt, på flyplassen til Basel, i Frankrike.

    Så sånn var det.

    Og Pia klagde på at folk var så sure, når vi kom på flyet, fra Kastrup til Fornebu.

    At nordmenn var værre enn sveitsere og sånn da, og at de klagde og oppførte seg dårlig da.

    Noe sånt var det vel Pia sa.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg husker det, at jeg syntes at skolen var viktig, på den her tiden.

    For jeg gikk jo på Handel og Kontor, hvor man måtte få gode karakterer, hvert år, for å komme inn, på det neste årstrinnet.

    Så derfor valgte jeg å dra hjem fra Sveits, litt før skolene startet da.

    (For Pia skulle jo bare begynne i niende klasse, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Og vi hadde jo allerede vært hos Ellen, i nesten to uker vel, tror jeg.

    Så det var nesten litt på tide, å komme oss hjem igjen og.

    For det var jo vårt første besøk der og.

    Og å bli der lenger, hadde kanskje blitt å utnytte gjestfriheten, til tante Ellen, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte vel forresten tante Ellen, (og dem), der nede, om hva danskene mente når de sa ‘s’gu’.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da mente tante Ellen, at det ble som trønderne, som sa ‘sjø’, etter en setning.

    Men det tror jeg er feil, har jeg tenkt i ettertid.

    For jeg har funnet ut det, at ‘s’gu’, (som dansken sier), det betyr ‘så Gud’.

    (Som i ‘det tror jeg s’gu’, som de sier i Danmark).

    Mens det trønderne sier, ‘sjø’, det betyr vel ‘skjønner du’, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Så sånn er nok det.

    Hvordan det gikk, i andre klasse, på Handel og Kontor, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok.

    Vi får jeg se om jeg klarer å få skrevet det kapitellet ganske snart.

    Vi får se om jeg klarer å få ordnet det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 30: Brighton

    En gang, mens jeg gikk i åttende klasse, så kom det en dame, fra STS, til Svelvik Ungdomsskole, og informerte oss om språkreiser til England, mens vi satt i biologi-klasserommet, (må jeg vel kalle det klasserommet).

    (Jeg hadde jo hatt ‘De britiske øyer’, som valgfag, på Berger skole, og mora mi hadde jo gitt meg et sånt sett, med Londonbuss, London-taxi og engelsk politimann, som gave, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hun hadde vært på ferie i London), så jeg ble litt interessert da, da hu dama prata om STS, og ba vel om å få en katalog vel, når hu dama gikk rundt og delte ut de brosjyrene i klasserommet, etter å ha først informert om STS da, fra kateteret).

    Jeg prata med faren min og han sa at det var greit, at jeg kunne dra på språkreise.

    Jeg så gjennom katalogen, og jeg hadde hørt om Brighton, fra tippekuppongene, så det ble til at jeg valgte Brighton, som ferieby.

    Jeg ringte til STS og bestilte reise da.

    Men jeg fikk ikke noe svar, enda det gikk mange måneder.

    Jeg var også inne på et sånt info-møte, i Oslo, som faren min kjørte meg til.

    (Men faren min satt ute i bilen, tror jeg, mens møtet varte.

    Men men).

    Så jeg sa det til faren min, når det begynte å nærme seg sommerferien, at de ikke hadde sendt noe mer informasjon, fra STS.

    Så da ringte faren min og meldte meg på en tre ukers reise, til Brighton.

    Han meldte meg også på Paristur, enda det var noe jeg egentlig ikke var så hypp på, og derfor hadde jeg ikke bestilt det, første gangen.

    Men men.

    (Dette var sommeren 1985, forresten, sommeren jeg fylte femten år.

    Så jeg var nok en av de yngste språkstudentene, som dro til Brighton denne sommeren.

    Vil jeg nok tippe på.

    Men men).

    Vi tok fly, fra Fornebu vel.

    Og så tok vi buss, fra Heathrow, var det vel, og til Brighton da.

    Kurslederen var en dame i 40/50-årene vel, med krøllete, mørkt hår.

    Kurslederen sa det, at vi kunne lære mye om et land, ved å se på skiltene.

    Og at hvis det stod ‘TO LET’, foran et hus, så betydde det at huset var til utleie, og ikke at det var toalett der.

    Kurslederen fortalte også det, at Bournemouth var en by, hvor det var mindre problemer, med vertsfamiliene, enn i Brighton.

    Kurslederen fortalte også om en norsk gutt, som hadde blitt sammen med en engelsk jente.

    Og som da hadde begynt å bruke mye penger, osv.

    Og så hadde han blitt kuttet veldig opp, da han kom ut av diskoteket Top Rank, av noen engelske gutter, og måtte sy mange hundre sting.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi gikk av bussen, ved en fotballbane, var det vel.

    Og min vertsfamilie, var ikke blant de første, som dukka opp der.

    Kurslederen bytta på meg og en trøndersk gutt, husker jeg.

    Kurslederen sa at jeg så så ung ut, eller noe.

    Og familien som han trønderske gutten fikk da, det var noen afrikanere, husker jeg.

    Men men.

    Så dukka min vertsfamilie opp.

    De bodde i Lancaster Road, eller noe, i Brighton sentrum.

    Faren var britisk og mora var indisk, (mener jeg).

    De kjørte en liten bil vel.

    Og de hadde to unger, som var halvt britiske og indiske da.

    Som gikk på barneskolen sikkert.

    Jeg fikk en seng, på et rom, sammen med en svensk gutt, på min alder, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, husker jeg.

    Men men.

    Han skulle akkurat i dusjen, da jeg dukka opp der, husker jeg.

    Og så ble jeg dratt med ut på byen, i Brighton.

    To-tre svenske kamerater, av Axelsson, dukka opp på døra der, og de dro med meg, som de kalte for ‘Nordmannen’, (eller ‘Nårrmannen’, eller noe sånt), ned til sentrum da.

    Jeg hadde sett en del svensk TV, og sa ‘aa’ og ‘nee’, og sånn, og prøvde å snakke svensk da, sånn at de skulle skjønne meg.

    Axelsson var ‘syntare’, og ihvertfall en av de andre der, var ‘hårdrockare’.

    Jeg ble kalt for ‘sånn der femtiotalls’, av han Axelsson, når han skulle forklare, hvordan han mente jeg var, til de andre.

    For Axelsson hadde spurt meg om hvordan musikk jeg likte da.

    Og da hadde jeg vel svart, sånn som var på radioen, eller noe, (og ment ‘Ti i skuddet’, og kanskje nærradioer da).

    (Jeg hadde tatt opp den der ‘Agadir’-sangen, fra radio, og den sangen likte ingen av svenskene, mener jeg å huske.

    Men men.

    (Den gikk sånn her:

    ‘Agadir push pinapple shake the tree’.

    Noe sånt.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde fått med meg et hefte med reisesjekker, men dette var jo den første daqen, i England, så jeg hadde ikke fått cashet noen av de enda.

    Men jeg hadde med noen mynter, som kanskje egentlig var faren min sine, fra da han var i England, på 70-tallet en gang.

    Faren min, onkel Runar og onkel Håkon, hadde vært i England, med familier vel.

    (Men jeg bodde hos mora mi da).

    Og det jeg veit om den turen, det var at onkel Håkon, han tråkka på gassen, istedet for bremsen, i et kryss i England, en gang, og det ble en trafikkulykke da, (må man vel kalle det).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I Brighton sentrum, sa var det mange spillehaller, fulle av enarmede banditter og mange andre spill.

    En hel gate, i Brighton, var det nesten, med bare spillehaller.

    (Ihvertfall så var det 5-6 spillehaller, i den gata da, på rad og rekke, må man vel si.

    Men men).

    Jeg fikk en ølboks, av de svenskene, som jeg drakk på veien ned til Brighton.

    Og jeg hadde enda en ølboks i lomma, eller i en pose, eller noe, husker jeg.

    Jeg drakk kanskje to ølbokser, på veien ned til sentrum.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så ble plutselig alle de svenske guttene borte for meg, nede i Brighton Sentrum.

    Så jeg prøvde å huske veien tilbake.

    Jeg gikk riktig vei, opp en bakke, hvor det var en telefonkiosk.

    Men det var kanskje femten minutter, å gå, fra der vi bodde, og ned til Sentrum.

    Så det var vanskelig for meg, å huske hele veien.

    Jeg spurte en kar, om veien, ved å forklare hvordan bilen så ut.

    Men han karen, han skjønte ikke hvilken familie jeg mente, og advarte meg mot å spørre feil personer om veien.

    Jeg spurte så en taxisjåfør, fra Sri Lanka kanksje, som stod parkert, like ved den telefonkiosken.

    Han stod parkert der, mens han spiste vel.

    Jeg spurte han, om jeg kunne låne et pund, mens jeg ringte faren min i Norge, for å få adressen.

    Det fikk jeg.

    Jeg fikk låne ti 10-pence-mynter.

    (De myntene var ganske store, på den tiden, nesten som de gamle femkroningene, i Norge.

    Noe sånt).

    Så ringte jeg til Haldis, (for jeg huska nummeret i huet vel).

    Og jeg spurte faren min om hva adressen var igjen.

    Faren min hadde lagt den lappen, med adressen, borte hos Ågot.

    (Så da skjønte jeg det nok feil.

    Det var nok ikke sånn, at jeg bytta vertsfamilie like vel.

    Men men).

    Så faren min sa at han skulle kjøre bort til Ågot, og at jeg måtte ringe bort dit, ti minutter seinere.

    For adresselappen, den lå oppå servicehylla til Ågot.

    Av en eller annen grunn.

    Jeg huska at faren min la den lappen der, av en eller annen grunn, før jeg dro på språkreisen.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk låne et pund til, i 10-pence-mynter, og ringte bort til Ågot, cirka ti minutter seinere.

    Da svarte faren min i telefonen der vel.

    Han sa ihvertfall hva adressen var da.

    Og så, så kjørte han drosjesjåføren meg til den adressen da.

    De svenske gutta, hadde ringt på hos naboen, i huset på den andre siden av gaten, og sa at det var der vi bodde.

    Før de dro med meg ned til Sentrum og før de ga meg øl da.

    Så jeg gikk og banka på hos naboen, (en dame som bodde på den andre siden av gata), enda taxisjåføren hadde lyst med lommelykt, på det riktige huset da.

    Men de svenskene hadde forrvirra meg, husker jeg, (av en eller annen grunn).

    Jeg spurte taxisjåføren om han ville ha den ølboksen jeg gikk å bar på.

    (Siden jeg ikke hadde noe penger).

    Men det ville han ikke.

    Også vertsfamilien spurte vel om han ville ha penger.

    Men han svarte bare det, at han hadde unger selv.

    Så han behøvde ikke å få penger, sa han.

    Men men.

    (Jeg hadde vel tenkt å låne penger av han svensken, tror jeg.

    Eller av vertsfamilien da).

    Noe sånt.

    Men men.

    Hu dama i vertsfamilien, ga meg en lapp, hvor det stod adressen deres på.

    Sånn at dette ikke skulle skje igjen.

    Så sånn var det.

    Vi skulle møtes, vi på språkkurset, ved Churchill Square, tror jeg, dagen etter.

    Eller nei, sånn var det vel ikke.

    Men han svensken, skulle vise meg hvor språkskolen var.

    Dagen etter.

    Og da tok han svensken, (Fredrik Axelsson), med meg, til der hvor svenskene hadde språkskolen sin.

    Men det var langt unna der vi norske holdt til.

    For vår språkskole var ute i Hove, så jeg måtte ta bussen, for å komme dit vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg gikk bare fra den svenske språkskolen, for jeg skjønte det, at det bare var for svensker, på den språkskolen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så gikk jeg og cashet en reisesjekk vel, og gikk og så meg litt rundt, i gatene, i Brighton.

    Så ringte hu lederen for språkreisen, om ettermiddagen, den dagen.

    Og jeg forklarte om misforståelsen, at han svenske gutten hadde dratt meg med, til der svenskene holdt til da.

    Så sånn var det.

    Så skulle jeg møte de norske, i Brighton Sentrum, dagen etter, eller noe.

    Og det var vel på Churchill Square.

    Men jeg huska ikke akkurat hvor det var.

    Men hu kurslederen, hun sa noe om ‘der hvor bussene er’, eller noe.

    Og jeg hadde sett et sted, hvor det stod mange busser, nede ved piren.

    Så jeg gikk ned dit da, men der fant jeg ingen norske.

    Så jeg klarte å skulke to dager, av språkkurset da, kan man si.

    Men men.

    Så den tredje dagen, så kjørte han faren i vertsfamilien meg, til Hove da, til der den skolen var, ved en kirke vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Faren i vertsfamilien, dro også til en stereosjappe, i Hove, en av de første dagene, og jeg fikk være med da.

    (Sønnen hans var vel for ung kanskje.

    Hvem vet).

    Og da kjøpte han et stereoanlegg da, i en stereobutikk, i Hove, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg sa at det var et ‘bargain’, (altså et røverkjøp), for det ordet hadde jeg lært.

    Jeg forklarte at ting var dyrere i Norge da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Faren i vertsfamilien leste the Guardian, husker jeg forresten.

    Men men.

    Denne språkreisen var jo sommeren 1985, og det var sommeren jeg fylte 15 år, forresten.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min og Haldis hadde kjøpt en hvit genser til meg, med lyseblått mønster, av noen tau, eller noe på, husker jeg.

    Så jeg så vel ikke noe eldre ut, av å gå med den genseren, tror jeg.

    De svenskene, de dro meg med på McDonalds, husker jeg.

    Og jeg hadde aldri vært på McDonalds før, husker jeg.

    Og jeg syntes at maten der var så god.

    Spesielt Big Mac, (med den gode osten), og sjokolade milkshake da.

    Og chicken McNuggets med barbeque-saus, husker jeg at også var veldig godt.

    Milkshaken der, var jo så tjukk, husker jeg, at den var som en helt annen drink, enn den milkshaken, (fram meieriene), som jeg pleide å kjøpe, i butikken på Sand, (i melkedisken der), hjemme i Norge.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi var en gjeng, som hang sammen, de første dagene jeg var i Brighton da.

    Det var han Fredrik Axelsson.

    Det var en eldre, litt tøffere kar, som hadde lyst hår vel.

    (Han var vel hårdrockare, tror jeg.

    Og han klagde på musikken jeg hadde tatt opp, at det var for lite bass.

    Og det tror jeg var fordi at noen må ha tulla med knappene, på stereoanlegget til faren min, muligens.

    Før jeg tok opp.

    Hvem vet).

    En kar med pigg sveis og mørkt hår, var også med i gjengen, husker jeg.

    Han var fra Gotland, eller noe, tror jeg.

    Han var sammen med ei søt, svensk jente, og begge de to var 15 år, tror jeg.

    Hu jenta prata med han gutten husker jeg.

    Om at den sexuelle lavalder, for gutter, i England, var 16 år.

    Mens for jenter, så var den 15 år.

    Så hu jenta sa det, at hun kunne blitt arrestert, hvis hun hadde sex med han gutten, med piggsveisen da.

    Husker jeg.

    Noe sånt.

    Mens vi stod i den gata, gjengen vår da, (kanskje minus han hårdrockaren), og hang da, (må man vel si).

    Hu jenta ville vel så, at jeg skulle kjøpe en ‘hamburgare’, til henne.

    Men det gadd jeg ikke.

    Så sa hu jenta at jeg var dum.

    Også spurte jeg henne, om hvorfor det.

    ‘Fordi du inte vil kjøpa en hamburgare til mej’, eller noe, svarte hu jenta da.

    Det er vel alt jeg husker av henne, omtrent.

    Hun hadde lyst hår, hun søte, svenske jenta, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Og han med svart hår og piggsveis, han var vel ‘syntare’, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gjengen vår, (minus hu jenta, en del av tida, kanskje), var også en del på barer og diskoteker, nede ved strandpromenaden og i den gata med alle spillehallene da.

    De svenskene hadde vært der, i en uke eller to, før jeg dukket opp der, så de visste hvor de solgte drinker da, til folk som ennå ikke var atten år.

    Så sånn var det.

    Jeg var litt flau, fordi jeg syntes jeg så så ung ut, så jeg turte ikke alltid å kjøpe drinker, men han svensken, (Fredrik Axelsson), pleide å kjøpe da.

    Han var vel forresten hårdrockare, og ikke syntare, tror jeg.

    Men hu søte, svenske jenta, sa vel det, at han ‘såg ut som en syntare’, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han svensken hadde et budsjett, som han fulgte veldig nøye.

    Og det var at han kunne bruke fem pund, hver dag da.

    Så han hadde en kalender, hvor han hadde skrevet fem pund, hver dag.

    Og hver dag, så brukte han fem pund da, husker jeg.

    Men men.

    Jeg hadde vel kanskje med hundre eller hundre og femti pund, i reisesjekker, eller noe.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Men jeg skrev ikke opp på den måten, hvor mye jeg brukte.

    Men men.

    Jeg så litt på TV der, husker jeg, en av de første dagene.

    Men det var litt sånn formelt der, med faren som satt og leste the Guardian, i den samme stua, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Maten var ganske god der, syntes jeg, og jeg skrøyt av maten da.

    Og sa at jeg var vant til boksmat hjemmefra.

    (Noe som ikke var helt sant men).

    Jeg fant en morsom butikk, i Brighton sentrum, som het Dixons.

    Der solgte masse elektronikk, osv.

    Jeg kjøpte en walkman, med høytalere, for 10-20 pund, eller noe, kanskje.

    Den walkmannen hadde jeg med, når vi skulle på Paris-tur da.

    Og jeg gikk noen ganger ned til maten, med walkmannen på meg.

    Når jeg skulle spise middag, hos vertsfamilien, osv.

    Det var ikke så populært.

    Men men.

    Maten var som tidligere nevnt vanligvis god der.

    Men når vi fikk servert Wheatabix, da skjønte jeg ikke noe.

    De syntes jeg var noen harde greier, som ikke gikk ann å spise.

    (Jeg var vanligsvis litt trøtt om morgenen og, tror jeg).

    Før jeg fikk lært det da, at de Wheetabix-ene, de skulle man helde noe lunka melk på, fra noen glassflasker, som melkemannen kom med da.

    Jeg klarte forresten å knuse en sånn melkeflaske en gang.

    Dette var en gang, som jeg hadde vært på byen og drukket da.

    Også skulle jeg hjem og hente mer penger da.

    Men det var så mørkt, for klokka var rundt 23.

    Så jeg klarte å knuse en melkeflaske.

    (Jeg var litt full da).

    Så henta jeg mer penger, men da var alt stengt.

    For klokka hadde blitt 23 da, så jeg fikk ikke drukket mer, uansett.

    Så møtte jeg han svensken da, på vei ned til byen igjen.

    Men han var på vei tilbake hjem igjen.

    Så da slo jeg følge med han, tilbake hjem igjen da, siden alt stengte klokka 23.

    Så sang jeg den ‘God Save the Queen’, mener jeg å huske.

    Sånn at folk lukka igjen vinduene sine osv.

    I fylla da.

    (Eller jeg var ihvertfall pussa).

    Siden jeg hadde den Sex Pistols-sangen, på TV, noen år før da, mens jeg bodde i Hellinga vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Han svensken, skulle vise meg hvor Paris-bussen gikk fra.

    Og så sa han det, at jeg skulle gå på den svenske bussen.

    Jeg kjente jo noen av de svenskene som skulle til Paris, så jeg tenkte at det var greit.

    Og jeg satt der og spilte høyt, på den nye walkmannen min.

    Av musikk som jeg hadde på en kassett da, som jeg hadde med meg.

    Men da fikk jeg klage på det, at det var lite bass vel.

    Og de svenskene på den bussen, de begynte å true med, at han eldste karen, i gjengen vår, (han hårdrockaren), ville banke meg opp, hvis han hørte den Agadir-sangen.

    Så sånn var det.

    Men da svarte jeg bare det, at han svensken kjente jeg fra før.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men den svenske kurslederen sa vel det etterhvert, at jeg måtte gå over i den norske bussen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På den norske bussen, så var det bare tre gutter, som skulle være med til Paris.

    Så nesten hele bussen var full av jenter i tenårene da.

    Sjåføren sa at vi ikke måtte ha brusbokser, i setet.

    For de ville falle ut.

    Men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av brusboksen min.

    Så jeg sovna ved siden av den da, mens vi kjørte gjennom Frankrike vel.

    (Etter å ha tatt ferga mellom Dover og Calais da.

    Og i Southampton, så sa hun kurslederen, (hvis det var den samme), at det var palmetrær, utenfor bussen, når vi stoppa i et lyskryss, eller noe, husker jeg.

    Men men).

    Mens vi kjørte gjennom Frankrike, så hørte jeg plutselig noe skriking.

    Ei tenåringsjente hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen, og løp rundt i midtgangen uten bukse, (men med en hvit truse da, husker jeg), og klagde på det, at min brusboks hadde veltet, og hun hadde fått cola på seg.

    Men men.

    Så jeg fikk jo skylda for det da.

    Jeg lo litt av henne, mener jeg.

    Og mens jeg prøvde å sovne igjen, så husker jeg at hu ‘truse-jenta’ og ei annen jente, stod og så på meg, og så sa hun ene, ‘jeg lurer på om han er en sånn underutvikla jævel’, også sa hu videre, til hu andre tenåringsjenta, at ‘det kan man se på tomlene’.

    Jeg var i halvsøvne, men syntes at dette var flaut, og prøvde å gjemme tommelen min, (som de vel så på da), inn i hånda, husker jeg.

    Og da lo vel de jentene, tror jeg.

    Vi var vel også på to London-turer, tror jeg, på denne språkreisen.

    Ihvertfall en.

    Og da mener jeg å huske de jentene der, fra også den bussturen.

    Og da hadde hu ene jenta på seg en t-skjorte med tegninger av sædceller på seg, mener jeg.

    (De to jentene satt vel ganske bakerst i bussen, mener jeg å huske).

    Da skulle vi til Buckingham Palace, mener jeg.

    Og det var under dronningmorens bursdag, mener jeg, at vi var der.

    Så derfor var det mye trafikk osv., sa kurslederen, for det var en spesiell dag da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og vi så vel også noen kongelige, som kjørte i hest og kjerre, gjennom porten, til Buckingham Palace, tror jeg.

    Jeg mener å huske det veldig vagt, ihvertfall.

    Men det er mulig jeg husker feil.

    Jeg husker at jeg stod på utsiden av gjerdet, og så inn på slottet, ihvertfall.

    Og at jeg gikk litt rundt i slottsparken der, (må man vel kalle det).

    Det var mulig å kjøpe is og brus, av noen som solgte det der, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Frankrike, så var ting dyrere enn i England, husker jeg.

    En tyggegummipakke kostet kanskje fem kroner i Frankrike, men var mye billigere i England da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Jeg spilte også på et flipperspill, husker jeg, på en bensinstasjon, på veien fra Calais til Paris.

    Et ikke så nytt spill vel, på en kro for trailersjåfører vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    I Paris, så bodde vi på et hotell, ikke langt fra jernbanestasjonene Gard du Nord og Gar le Est, tror jeg.

    Noe sånt.

    Vi tenåringene fikk lov å kjøpe alkohol i en vinbutikk, som lå like ved hotellet, husker jeg.

    Jeg kjøpte øl der, husker jeg.

    (Selv om de kanskje hadde hundre typer vin og en type øl.

    Noe sånt).

    Dagen etter, så var det en mannlig leder, som sa noe sånt, som at forbered dere på å se noe av de fineste dere har sett, noengang.

    Og så gikk vi rundt et hjørne, og så så vi plutselig Eifeltårnet, fra en fin vinkel, en sommerdag.

    Så det var ikke dårlig.

    Vi kjørte opp i tårnet, og jeg tok heisen opp til det øverste platået.

    Jeg tulla både i Eiffeltårnet og i St. Paul’s Catedral, i London.

    Med at jeg mista mynter, på bakken.

    I Eiffeltårnet, så mista jeg en mynt, på det øverste platået.

    Og sparka til den.

    Så jeg håper ikke at noen fikk den i hodet, for å si det sånn.

    Men men.

    Og i St. Paul’s Catedral, så lot jeg som at jeg mista en mynt.

    (En ti-pence mynt, eller noe.

    Altså en mynt som ikke var verdt så mye).

    Også ropte en prest.

    ‘Who lost his money’, osv.

    Men jeg sa ingenting, og en som het Lassen vel, (til etternavn da), fra Østfold vel, sa at jeg var en tullebukk, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Om kvelden, i Paris, så gikk vi til en sånn kirke vel, som lå på en høyde, i Nord-Paris vel.

    (Jeg husker ikke hva det heter der nå.

    Men det er bra utsikt til Eiffeltårnet der, husker jeg).

    Jeg var der en gang i 2005, og da var det sånn, at gateselgere, sjekket opp gruppet av unge tenåringsjenter, fra Nord-Europa, (som var helt betatt, av byen og stedet da).

    Og da sang gateselgeren sånn ‘Vole vois couse avec moi, ces va’.

    Noe sånt.

    (Og det betyr, ‘vil du ligge med meg’, mener jeg).

    Og da begynte alle de nordiske jentene, husker jeg, å synge på den sangen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Der var det også gateselgere, da jeg var der i 1985, husker jeg, 20 år tidligere.

    De kjefta hvis du stod for lenge, og så på varene, uten å kjøpe noe, husker jeg.

    Og det fantes også menn, som gikk rundt med frakker, husker jeg, med masse klokker og sånn, til salgs, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg og en annen gutt, og to jenter, gikk sammen, tilbake til hotellet, husker jeg.

    De jentene klagde, dagen etter vel.

    For vi hadde måttet mer eller mindre alene, gjennom horestrøket i Paris, sa de.

    For det ble kluss, når vi skulle gå tilbake til hotellet.

    Kurslederne fant ikke hverandre, og vi fire, vi gikk sammen med en mannlig kursleder, tilbake til hotellet.

    Og da spurte han, om vi visste hva noen damer, i minimalt antrekk var.

    ‘Horer’, sa hu ene jenta.

    ‘Transvestitter’, svarte han kurslederen.

    Så det var altså mannlige horer, utkledd som damer.

    Ganske drøy kost, i 1985, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på restaurant, den kvelden.

    Før vi dro til den kirken vel.

    Og der så hadde ikke kelnerne vekslepenger.

    Når vi skulle betale for maten.

    Så jeg måtte gå ut til en kiosk, ute på gaten, for å få betalt for maten.

    For vi hadde bare sedler da.

    Dette kan jo ha vært den første kvelden, siden vi bare hadde sedler.

    For folk hadde kanskje gått i en bank, i England, og bedt om 200 Franc, eller noe, kanskje.

    Og da hadde vi naturlig nok bare sedler da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var en ganske amper stemning, mener jeg å huske, i den restauranten.

    Siden vi fra STS bare hadde sedler, og kelnerne manglet mynter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også innom Pompedu-senteret, på lørdagen vel.

    Det var et kunstsenter, i sentrum av Paris da.

    For moderne kunst.

    Jeg husker at et kunstverk, det var sånn, at man skulle selv forme noe sand, i en kasse, (eller noe).

    Også kunne man se det kunstverket, på en skjerm, som hang like ved.

    (De brukte altså videokamera og TV da, i forbindelse med kunstverket.

    Noe som vel var ganske moderne, i 1985 vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    På ferja, mellom Calais og Dover, så spilte jeg bort litt mye penger, på enarmede banditter, siden jeg kjedet meg.

    Det var en kul klokke der, i en butikk, husker jeg, som jeg hadde lyst til å kjøpe.

    En slags klokkeradio, eller noe, vel.

    Men jeg brukte for mye penger, på enarmede banditter, husker jeg.

    Men men.

    Jeg fikk også sansen for Aero-sjokolade, på den ferjeturen, husker jeg.

    (En engelsk sjokolade, nesten som Stratos).

    Men men.

    I Paris så så vi også Greenpeace-bannere, husker jeg.

    Og folk som solgte Greenpeace-buttons, osv.

    Men Greenpeace, de hadde vært i nyhetene, i Norge.

    Og de var liksom noe skummelt, husker jeg, fra nyhetene.

    Men i Paris så så de ikke så skumle ut da.

    Selv om jeg kanskje syntes at dette med Greenpeace var litt rart da, og kanksje litt skummelt.

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg var litt ånsdfraværende, på ferja tilbake til Dover.

    Så jeg glemte hvor bussen stod.

    Så jeg fant ikke bussen vår.

    Så jeg ga opp det, men jeg gikk ut sammen med passasjerene, som ikke reiste med bil.

    Og så stod jeg like ved landgangen, til ferja, og venta der, til bussen vår dukka opp da.

    (For jeg kjente igjen, noe som stod på bussen vår da, på skiltet over frontruta der).

    Også stoppa jeg bussen, når den kjørte iland da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mange ungdommer hadde med flasker, med alkohol, tilbake til England, fra Paris.

    Og da lønte det seg, å legge de, på taket av bussen, oppi noen spor, som var i forbindelse med luftelukene i taket av bussen, forklarte den engelske sjåføren oss, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ikke lenge etter Paris-turen, så måtte jeg og han svensken flytte, til hver vår nye familie.

    Faren i vertsfamilien, mente at han svenske gutten, hadde dårlig innflytelse på meg vel.

    Noe sånt.

    Jeg skulle bo i samme vertsfamilie, som en som het noe med Lassen, fra Østfold da.

    Dette var i en annen del av Brighton.

    Men fortsatt i sentrum da.

    Lassen hjalp meg å flytte, og viste meg hvor den nye familien bodde da.

    Jeg bar vel bare tinga mine gjennom byen tror jeg.

    Noe sånt.

    Den nye familien var en større familie.

    Og de hadde unger, som var på min alder.

    Jeg snakket ikke så mye ved matbordet, siden det var så mange folk, i den familien.

    Men en prøvde jeg å være med i samtalen, ved matbordet, og da sa mora i familien bare at ‘oh, he listens’, eller noe.

    Så det var ikke noe hyggelig, husker jeg.

    Han Lassen, han prata en natt, (vi hadde vel samme rom), om at han så nakne damer der, som fløy gjennom lufta.

    Noe sånt.

    Og det fortalte jeg om, i klasserommet, i Hove, dagen etter vel.

    Sånn at noen jenter lo vel.

    Men da ble han Lassen sur, siden jeg gjorde narr, eller noe kanskje.

    Hva vet jeg.

    Lassen fortalte at han hadde kjøpt banana-chips, i the Lanes, (et gammeldags handlekvarter, i Brighton), eller noe.

    Og det var visst noe festlig da, forstod jeg på han Lassen og hu mora i den vertsfamilien.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde ikke så mye penger igjen, så jeg satt en del hjemme, de siste kveldene.

    En kveld, så så jeg på TV, etter middag.

    Det var Bislett Games.

    Og Steve O’Vett, skulle prøve seg på drømmemilen.

    Noe sånt.

    Da lå faren i familien, og en av døtrene, (ei pen, ung og lyshåret jente vel, på min alder vel), i hver sin stol, foran TV-en, på hver sin side av meg vel, og lot som at de sov, tror jeg.

    Eller kanskje de sov.

    Hva vet jeg.

    Så jeg så på Bislett Games da, (i opptak vel, en sending på kanskje en time).

    Også gikk jeg og la meg da.

    Samtidig med at jeg prøvde å ikke vekke de som sov foran TV-en da.

    Men men.

    SÅ sånn var det.

    Det var vel flere døtre i den familien mener jeg å huske.

    Og kanskje en onkel eller bestefar og.

    Noe sånt.

    Så jeg ble aldri helt husvarm der.

    Lassen, (som var et eller to år eldre enn meg vel), og meg, vi ble kanskje litt uvenner, etter det at jeg fortalte folka i klassen, om at han hadde snakka om noen nakne damer, om natta.

    Noe sånt.

    Jeg fikk også en telefon fra han svensken.

    Han ville at jeg skulle møte han der og der, for å gi han tilbake to miniatyrflasker, med rom og sjokoladelikør.

    Disse hadde havna i kofferten min.

    Og han svensken ringte og lurte på om jeg hadde fått de med meg.

    Jeg innrømte at de lå i kofferten min.

    Men jeg tror at han svensken må ha lagt de i kofferten min.

    For jeg var ikke stressa, eller noe, da jeg pakka.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde ikke rappa de, så hvordan de havna i kofferten min, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Jeg avtalte å møte han, et eller annet sted, litt utafor sentrum vel.

    Men jeg holdt ikke avtalen, for jeg syntes det var så rart.

    Hvordan hadde de flaskene havnet i kofferten min_

    Hvordan hadde han svensken fått tak i telefonnummeret mitt?

    Og hvorfor skulle han møte meg litt ute i ‘hutta heita’ liksom?

    Men men.

    En annen ting som skjedde der, var at en engelsk kar, i begynnelsen av 20-årene vel, egla seg innpå meg, mens jeg spilte på automater, i en av spillehallene, i Brighton sentrum, en gang.

    Og jeg gikk rundt, og han hang etter meg.

    Men jeg hørte noen norske folk der, og bare stod ved bak dem, der de stod og spilte, helt til han engelske karen endelig gikk da.

    Så sånn var det.

    Og jeg og enten han svensken, (eller om det var han Lassen), vi gikk i den gata der.

    Og han hadde øredobb, i det ene øret, husker jeg.

    Men var ganske kraftig.

    ‘Hvor kraftig var han’, spurte Lassen, (må det vel ha vært).

    ‘Omtrent som han der’, sa jeg, og pekte på en som gikk foran oss.

    Også var det han karen.

    Jeg sa bare noe sånt som at ‘det er jo han, for søren’, eller noe.

    Og det var en kar, som gikk og trålte den gata der, og kikka inn i spillehallene da.

    Dette var vel i begynnelsen av tida som jeg bodde der kanskje.

    Så om det var Lassen eller han Fredrik Axelsson, som jeg prata med, da jeg så han engelske karen igjen, det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ei engelsk lærerinne, på språkskolen, dreit meg ut litt, husker jeg.

    Hu spurte en dag, om noen av oss, hadde vært på Pub.

    Jeg svarte, at jeg hadde vært det.

    (For jeg var jo på ganske mange barer og diskoteker, sammen med den svenske gjengen da, de første dagene, som jeg var der).

    Og da lo bare hu engelske lærerinna av meg, husker jeg.

    Hu sa at, ‘but you look like you’re twelve’, eller noe.

    Hun sa altså at jeg så ut som om jeg var tolv år, eller noe.

    Så hun trodde ikke på meg da, virka det som, at jeg hadde drikki en del drinker på byen, osv.

    Dette var jo sommeren jeg fylte femten.

    Så jeg var en av de yngste, på det språkkurset vel.

    Men jeg var jo den siste i klassen min, i Norge, som kom i puberteten vel.

    Så jeg så nok antagelig en del yngre ut en femten også.

    Så hvis hu lærerinna mente at jeg så ut som om jeg var tolv år, så stemte vel kanskje det.

    (Selv om hu kanskje var litt slem, når hu sa det, må man vel kanskje si.

    Men men).

    Så hvordan de svenskene fikk kjøpt så mye øl og drinker, og sånn, i Brighton, det veit jeg ikke.

    Men de ble ikke nekta noen ganger, sånn som jeg kan huske det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg så han svensken igjen, året etter, når jeg dro på språkreise, med noen folk fra Svelvik, i parallellklassen min, på ungdomsskolen, til Weymouth.

    Inne på Madamme Thussauds der, i London, så møtte jeg tilfeldigvis han svensken og en kamerat.

    Nede i skrekkammeret vel.

    Noen svenske jenter gikk der, og hu ene sa at en tarm, til et drapsoffer der, var ‘snoppen’ vel.

    (Men da retta ei annen svensk jente på henne, husker jeg).

    Like etterpå, så så jeg han Fredrik Axelsson, og en annen svenske der da.

    (Det er mulig at det var like før og).

    Og da sa han Fredrik Axelsson, at ‘du tog dom flaskarna, gjorde du inte’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For jeg tok dem vel egentlig ikke.

    Det var ikke sånn at jeg la de i kofferten min, eller noe.

    Men noen må ha lagt dem der, mistenker jeg.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Leirfaret, etter Brighton-turen, da hadde jeg fortsatt de to flaskene, husker jeg.

    Og da drakk jeg opp dem.

    Og den sjokoladelikøren, den husker jeg at jeg syntes var god.

    Og den har jeg prøvd å finne ut hva heter, og sånn, i ettertid.

    For jeg er glad i godteri og sjokolade, osv.

    Men jeg har aldri klart å funnet ut, hvordan merke, som den sjokoladelikøren var igjen.

    For da jeg drakk den, så var jeg ikke så vant til å drikke alkohol, (annet enn litt øl kanskje).

    Så jeg husker ikke navnet på den sjokoladelikøren igjen.

    Men men.

    Og den romflaska, det var en hvit flaske, tror jeg, hvis jeg ikke husker feil.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Jeg kan vel ikke si at jeg husker merkenavnene på noen av de flaskene.

    Men det var rom og sjokoladelikør, mener jeg, i de to miniatyrflaskene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han trønderen, som var på det samme kurset som meg.

    (En som var på cirka min alder vel, men en del kraftigere.

    Og som hadde rødt hår vel, og muligens fregner, tror jeg).

    Han ble uvenn, med han Fredrik Axelsson, etter en fotballkamp, mener jeg å huske.

    Da sa jeg det, til Axelsson, at han egentlig skulle ha bodd sammen med Axelsson, men at kurslederen byttet om på familiene.

    Noe sånt.

    (For det var sånn jeg trodde det var ihvertfall).

    Det stod også i avisene, (eller om jeg så det på TV), at den amerikanske presidenten Ronald Reagan, hadde fått kreft.

    Og da sa jeg det til han Axelsson da.

    Men da husker jeg ikke det svenske og engelske ordet for kreft.

    (Nemlig ‘cancer’).

    Så jeg sa at Reagan hadde fått kreft.

    Men da skjønte ikke svensken noe.

    Så da sa jeg at Reagan hadde fått ‘kreftsvulst’.

    Men da skjønte heller ikke svensken noe.

    Men en dag eller to seinere, så angrep han meg da, verbalt, og sa at jeg hadde sagt at Reagan hadde ‘kreftsvulst’, når han egentlig hadde ‘cancer’.

    Så han skjønte ikke det, at cancer het kreft på norsk, tror jeg.

    Eller kanskje han ikke ville skjønne det.

    Så svensker er noe for seg, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Da var han nesten truende, han Axelsson, husker jeg, når han nevnte det her med Ronald Reagan.

    Han fotalte også, en av de første dagene, som jeg var der.

    At det fantes fire-fem-seks konsern, eller noe, i Sverige.

    Og at faren hans, var leder for et av dem.

    (Uten at jeg skjønner hvordan konsern det var, som han mente.

    Men det var kanskje noe kriminelt.

    Hvem vet).

    En gang, så dreit jeg meg ut, rimelig bra, i Brighton der da.

    Jeg syntes den Dixon-butikken, (som hadde walkman-er, og sånn), ved Churchill Square, var artig.

    Og en dag, så hadde ikke de låst et metallgitter, som var ment å trekkes ned, foran inngangsområdet deres da.

    Så jeg bøyde meg under det metallgitteret, og kikket litt i vinduene der da, (i den butikken), for meg selv da.

    Plutselig så dukket det opp en engelsk guttegjeng der, som dro ned gitteret og liksom sperret meg inne da.

    De spurte hvor jeg var fra.

    Jeg ville ikke si at jeg var norsk, så jeg svarte ‘England’ da.

    De trodde ikke på meg, men stakk av til slutt.

    Så sånn var det.

    En gang, så skulle vi spille fotball der, forresten.

    Og da gikk jeg gjennom Brighton, med en bærepose, fra Hauk sport, (eller hva den butikken het igjen), i Drammen, med fotballtøy da.

    Så dukka det opp tre engelske gutter, som også skulle spille fotball, (men i et annet parkområde da).

    Og de begynte å denge løs på meg, med sine poser, med fotballtøy da.

    Så jeg fikk knottene, fra noen fotballsko, i huet, husker jeg.

    Noe som gjorde rimlig vondt.

    Og uten at jeg skjønte hva jeg hadde gjort for noe galt liksom.

    Så jeg prøvde å gå inn i en kiosk, osv., var det vel.

    Men det fikk ganske mange sånne harde slag i huet, husker jeg, fra fotballsko da, (som lå inne i noen bæreposer, som de engelske guttene klinte i huet på meg, husker jeg).

    Så jeg begynte til slutt å grine, må jeg innrømme, for ingen voksne hjalp heller, og dette bare fortsatte og fortsatte.

    Og de engelske guttene, de var jo tre og jeg var jo bare en.

    Så begynte de å mobbe meg, fordi jeg grein.

    Og da slutta de vel å slå, mener jeg.

    Så det var ganske slemme, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Men jeg bare fortsatte som vanlig, og gikk bort til den fotballbanen da, som jeg måtte se på et kart, for å finne vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg gadd vel ikke å si noe vel, det ble litt flaut.

    Og jeg hadden ok litt problemer, med den første vertsfamilien og.

    For jeg husker at jeg gikk til et sånt sted, hvor de hadde vaskemaskin-automater, med noe skittentøy.

    Og der var det en eldre mann, som hadde fått hjerteattack, husker jeg.

    Så det kom en sykebil, og noen sykepleiere, ga han mannen som hadde fått hjertestans støt, mens jeg stod like ved og så på, husker jeg.

    Han mannen hoppa opp og ned, flere ganger, når de ga han støt da.

    Men de fikk ikke liv i han.

    Kona hans gråt husker jeg.

    Og der var også en av de engelske lærerne, på STS-kurset vårt, husker jeg.

    En kar i begynnelsen av 20-årene vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så jeg ga opp, å vaske klær, i den vaskemaskin-automat forretningen.

    Jeg ba vel heller hu indiske vertsfamilie-mora, å vaske klær da.

    Så sånn var det.

    På 80-tallet, så var det så populært, å ha tennisokker, mellom olabuksene og joggeskoa.

    Og nede hos Haldis og dem, så hadde jeg funnet noen tennissokker, som jeg syntes var mye kulere, enn de røde, hvite og blå-stripete, som de solgte på Prima.

    Christell, (var det vel), hadde nemlig en god del tennissokker, med to svarte striper på.

    Så jeg falt for fristelsen og rappa et eller to par av de sokkene, en gang jeg var nede hos Haldis da, en dag, som jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

    Og de tennissokkene, de syntes jeg var så kule.

    Så da jeg flytta til der Lassen bodde, og ikke fant de sokkene.

    Så dro jeg opp til den forrige vertsfamilien igjen.

    Men da hadde hu kona i vertsfamilien, (tror jeg det var, hvis ikke det var søstera), begynt å kle seg mer indisk, (vil jeg vel si).

    Hu hadde da en sånn rød prikk, i panna, og hadde på seg mer indiske klær vel, (istedet for olabukse og sånn, som hu gikk med, i begynnelsen vel).

    Så sånn var det.

    (Hvis det ikke var søstera hennes som åpna opp da.

    Det lurte jeg på ihvertfall.

    Jeg skjønte ikke helt hvem det var som åpna.

    Men men).

    Jeg spurte om de sokkene da.

    Og hu kom tilbake med en eller to sånne sokker da.

    Men da var det et hull, i den sokken, som hu ga meg.

    Hu sa hu hadde kasta den sokken, siden det var hull i den.

    Så sånn var det.

    Så det syntes jeg var litt rart da, at hu hadde kasta sokkene mine, uten at hu hadde sagt fra om det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg burde kanskje ha vaska klærna mine, i den vaskemaskin-automat-forretningen.

    (Eller ‘washeteria’, som det vel kanskje blir kalt).

    Selv om det kanskje hadde blitt litt rart, etter at han litt eldre mannen døde der, nesten foran øynene mine da, (må jeg vel nesten si).

    Nei, kanskje jeg skulle ha vasket tøyet mitt for hånd, der også.

    Sånn som jeg gjør her på hostellet.

    Hm.

    Det hadde jeg vel ikke klart akkurat, på den tiden, da jeg bare var femten år, tror jeg.

    Vi var også på Dolphinariumet, ved Piren, med STS, tror jeg.

    Ihvertfall var jeg og så der, husker jeg.

    Men der hadde aldri hu kona i vertsfamilien vært, sa hu, husker jeg.

    Det ble ofte sånn, at man ikke gikk og så severdighetene i den byen man bodde i, sa hun.

    På engelsk da.

    Husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Så det var en spennende språkreisetur, å dra på husker jeg.

    Når man bare var 14-15 år, og aldri hadde vært i England før, husker jeg.

    Så det er helt sikkert.

    Etter at jeg kom hjem fra språkreisen, så var det niende klasse da, som skulle begynne.

    Jeg lurer også på om det var denne sommeren her, at Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, dro meg med for å plukke jordbær, hos familien Sand, på Sand.

    Det må isåfall ha vært i ukene før jeg dro til England, mener jeg.

    (Siden det ble surr med bestillingen, så dro jeg til England, i slutten av sommerferien, mener jeg.

    Noe sånt).

    Vi plukka jordbær, i en drøy uke vel.

    Bondekona Sand, (var det vel), hvis det ikke var bonden Sand, sa at jeg skulle plukke ved siden av sønnen Harald Sand.

    Men jeg var ganske konkurransemenneske, under oppveksten, så jeg prøvde å holde følge med Harald Sand da.

    Og det klarte jeg ikke, husker jeg.

    Så jeg måtte plukke i mitt eget tempo da.

    Men Carl for eksempel, plukka mye mer jordbær, enn meg.

    Jeg kunne plukke kasnkje 5-6 kasser, på en god dag.

    Mens Carl kunne plukke det dobbelte vel.

    Men jeg fikk skryt, av bestefar Sand, tror jeg, for at ‘mine’ kurver, var noen av de fineste.

    At det var bare bra bær, i de kurvene, som jeg plukka da.

    Noe sånt.

    Noen rådet meg om, at hvis jeg fant dårlige bær, så burde jeg gjemme de, nederst i kurven.

    Men det gadd jeg ikke da.

    Så sånn var det.

    Ei jente, (Connie kanskje), som gikk i klassen over meg vel.

    Hu brant seg fælt på brennesle i åkeren der, husker jeg.

    Og da sa bondekona Sand, at den som fant brennesle, i åkeren, den fikk fem kroner, pr. brennesle, eller noe.

    Og da fant jeg brennesle der, like etterpå da.

    Så jeg plukket faktisk både jordbær og brennesle.

    Men hva de gjorde med brenneslene, det veit jeg ikke.

    Men bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, hun ble jo intervjuet av Aftenposten en gang, på sommersiden deres, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Og da forklarte hun det, at det gikk ann å spise brennesle, husker jeg.

    Så om familien Sand, spiste de to brenneslene, som jeg fant i jordbæråkeren deres, som kokt grønnfor, ved siden av middagen, en dag, den sommeren.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit dem vel kanskje selv.

    Det får man vel håpe på.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå kommer jeg ikke på så mye mer, som skjedde sommeren 1985, så jeg får heller fortsette å skrive mer, om hva som skjedde, de årene da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen da, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 29: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 5)

    En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så var forresten faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg, på en campingplass, i Kjerringvik eller Åsgårdstrand, eller noe sånt.

    Et sted nede i Vestfold da, men nord for Larvik og Brunlanes.

    Så sånn var det.

    Hva vi gjorde der, det husker jeg ikke helt, men jeg tror at dette var et sted vi dro innom, på vei hjem fra en annen ferie.

    Noe sånt.

    Og da sov vi i telt vel, lurer jeg på ihvertfall.

    Og faren min ble sur, husker jeg, fordi at jeg kjøpte med noe godteri, i kiosken, for å spise i bilen, på vei hjem, til Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis satt først en fryser og så enda en vel, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

    En ble satt på det gamle rommet mitt, (der skrivebordsplata hadde vært, før jeg skrudde den opp på det nye rommet mitt).

    Og en fryseboks ble satt i uteboden, (av en eller annen grunn).

    Det lå bare kjøtt som var gått ut på dato, (eller uten dato), i de fryserne.

    (Omtrent da).

    Haldis hadde også to frysere stående i garasjen, nede hos seg, i Havnehagen.

    Men det eneste av frosne matvarer, som jeg klarte å lage, det var Pizza Grandiosa og is.

    Så jeg spiste ikke noe mat fra de fryserne til Haldis, for å si det sånn.

    Så hva poenget med de fryserne var, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så stod en av fryserne, foran reolen vel, til faren min da, i stua.

    Og dette var samtidig med at Nina Monsen var på besøk, fra mora si, på Romsås da.

    Dette var kanskje mens jeg gikk i sjette eller sjuende klasse, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Christell, Nina Monsen og jeg, satt oppå den fryseren da, i Leirfaret 4B da.

    Christell stirra på Nina Monsen og meg, mens vi kyssa, og liksom kontrollerte hva Nina Monsen skulle gjøre da.

    Kanskje Christell så på meg og, og så om jeg ble tent, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Det var veldig spesielt, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Plutselig sa Nina Monsen det, til meg, at hu ikke likte å kysse med meg, for jeg hadde ‘tørre lepper’.

    Men hvorfor Christell satt og stirra på oss, mens vi kyssa, (eller prøvde å kysse).

    Det veit jeg ikke.

    Det var vel rimelig spesielt, får man vel si.

    Men etter det her, så begynte jeg å bruke sånn lebepomade da, siden hu Nina Monsen ikke likte å kline med meg, hvis jeg hadde tørre lepper da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så satt Christell, i den blå sofaen, oppe hos meg.

    (Hvor jeg pleide å sitte).

    Også plutselig grøsset hun, og sa ‘Ulf’, flere ganger.

    (Dette var noe med Ulf Havmo, i klassen min da, skjønte jeg.

    Men men).

    Jeg tippa at dette her var noe lignende av det med Nina Monsen, at hu ikke likte tørre lepper.

    Og tippa at Christell mente, at hu ikke likte det ved Ulf, at han ikke klipte negla sine og at han sjelden klipte håret.

    Så etter det her, så begynte jeg vel å klippe negla mine oftere, og også håret vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev tidligere, at jeg alltid satt for meg selv, på ungdomsskolen.

    Men jeg lurer på om Tom-Ivar Myrberg satt ved siden av meg, i perioder.

    Og jeg lurer også på om Ulf Havmo satt ved siden av meg, på ungdomsskolen, i perioder.

    Ihvertfall så ble Ulf Havmo med en gang, sammen med Pia og meg, for å besøke mora vår, som da bodde på Tagtvedt.

    Vi tok toget ned, husker jeg, til Larvik da.

    Og bussen til Tagtvedt kanskje.

    Noe sånt.

    Og mora vår hadde fått en leieboer hos seg, som leide det gamle rommet til Pia, og som het Steinar vel.

    Steinar hadde vært sjømann, og han hadde som hobby, (husker jeg), å drive med hekling.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Steinar var også sur på mora mi, siden hu hadde klart å knuse en stor TV, som var Steinar sin, og som stod nede i stua til mora mi, da hu skulle flytte på den vel.

    Så sånn var det.

    Vi hadde blitt lovet masse pommes frites og sånn vel, før vi dro ned dit.

    Steinar skulle lage masse god mat, sa mora vår, på telefonen vel.

    Men da vi kom ned dit, så fikk vi så godt som ikke noe mat, (vil jeg si), hele helgen.

    Ulf klagde skikkelig mye, på søndagen, på at han var sulten.

    På lørdagen, så var vi nede i Larvik, Pia, Ulf og meg, og jeg husker at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, hvor jeg fikk faren min til å kjøpe Lego til meg, den gangen han lå over hos mora mi, før jeg flytta til faren min.

    Så sånn var det.

    På søndagen så klagde Ulf fælt, på at han var sulten.

    Men vi hadde ikke så mye penger.

    Jeg kjente rutinene på Vestfoldbanen, etter mange helgebesøk hos mora mi, i Larvik, på første halvdel av 80-tallet.

    Så jeg visste det, at hvis vi gikk på toget, uten billetter, så ville konduktøren dukke opp, med billettene, etter den neste stasjonen.

    Den neste stasjonen var Sandefjord da.

    Og vi sa at vi skulle ha tre billetter, til Drammen, men at vi ikke hadde fått tid, til å kjøpe billettene, før vi gikk på toget da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Når toget kom til Sandefjord, så fikk jeg med Pia og Ulf, på å gå av toget.

    Så ble vi enige om å ta det neste toget, til Holmestrand.

    Og så bussen til Berger.

    (Istedet for å dra om Drammen, som faren min egentlig ville at vi skulle vel.

    Men men.

    Og Sande stasjon, (som lå mellom Drammen og Holmestrand, og ganske nærme Bergeråsen da), den var ikke i bruk, på første halvdel av 80-tallet, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Så da sparte vi 30-40 kroner, tilsammen, på å lure NSB litt da, (for å si det sånn), og å heller reise hjem via Holmestrand.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var en del billigere, å betale fra Sandefjord til Holmestrand, enn fra Larvik til Drammen, for å si det sånn.

    Og bussen var vel ikke så mye dyrere, fra Holmestrand, (enn fra Drammen), til Bergeråsen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så hvorfor faren min ønsket at vi skulle dra om Drammen helst, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi bestilte en liten pizza, på jernbanerestauranten, i Sandefjord.

    (Som vi akkurat hadde råd til da).

    Også fikk vi et glass vann hver da, av damen som jobbet i restauranten.

    Også lå det noe brød, som vi kunne spise på, mens vi venta på pizzaen da, i restauranten der da.

    Og så kom pizzaen, som var mindre enn en Pizza Grandiosa, og som bestod av fire ganske små pizzastykker da.

    Vi spiste hvert vårt stykke, men pizza var jo favorittretten min.

    Så jeg klarte ikke å motstå det siste stykket.

    Jeg spurte de andre to, om det var greit at jeg spiste det, (av en eller annen grunn), og ingen av de protesterte.

    Så jeg var litt slem da, og spiste det fjerde stykket da.

    Men det var så lite, så det var liksom ikke noe å dele på heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så kom vi oss tilbake til Berger igjen da, etterhvert, den søndagen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Ulf Havmo prata en del dritt, mener jeg at det virka som, om mora vår kanskje, etter dette helgebesøket.

    Ulf satt der mest ganske knytt, syntes jeg, i sofaen til mora vår da.

    Så jeg vet ikke om han skjønte så mye, av familieforholdene osv.

    Vi prata ikke så mye der, for å si det sånn.

    Jeg tror ikke at Ulf var med til Frode Kølner og dem heller, eller at han så det huset vi hadde bodd i, noen år tidligere, i Jegersborggate.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg var litt kleptoman da, som tenåring, men jeg tok meg sammen, da jeg flytta til Oslo, for å studere, som nittenåring.

    Jeg bestemte meg for det, at nå er jeg voksen, så nå må jeg slutte å gjøre sånne straffbare ting.

    Jeg trengte jo ikke akkurat gull og sølvfarge-tusjer.

    Men det var vel på grunn av adrenalin-kicket, vil jeg si, at jeg syntes det var spennede å rappe ting da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var rimelig sur, på Haldis og faren min, som behandlet meg som et mindreverdig medlem, vil jeg si, i Humblen/Olsen-familien.

    Så sånn var det.

    Så det hendte, at jeg dro ned til Haldis og dem, når de ikke var hjemme.

    (Døra var aldri låst hos dem, når de ikke var hjemme.

    Av en eller annen grunn.

    Men men).

    Jeg pleide å gjøre noen sånne raid hos dem, når jeg var hjemme fra skolen.

    Sånn en dag, annenhver uke kanskje, så orka jeg ikke å gå på skolen.

    (Jeg var veldig anspent, når jeg bodde på Bergeråsen, og noen ganger, så ønska jeg å ha fri fra skolen da.

    Noe som ingen pleide å slå ned på.

    Men men).

    Jeg pleide da å gå på sånne raid, nede hos Haldis.

    Christell og jeg hadde kanskje kranglet om hvem som egentlig eide ditt og datt.

    En gang, så fant jeg noen kinaputter, på rommet til Christell, mens ingen var hjemme hos dem.

    Det var ikke sånne kinaputter, som man kunne kjøpe i Sverige.

    Men disse hadde gråpapir rundt seg, og hadde tjærelunte, (tror jeg det heter).

    Hvor Christell hadde fått disse kinaputtene fra, det aner jeg ikke.

    Men men.

    Christell hadde cirka ti sånne kinaputter, og jeg rappa, (mer eller mindre), alle til slutt vel.

    På denne tiden, så var jeg kamerat med både Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, husker jeg.

    Men men.

    Kjetil Holshagen, hadde noe som het glødetråd, som var en ledning, som begynte å gløde, hvis man koblet strøm på den.

    Det holdt med 12 volt, eller noe.

    Jeg fikk låne den glødetråen av Kjetil Holshagen, og koblet glødetråden til lunta, på en sånn kinaputt da.

    Og så la jeg kinaputten ut i hagen, ved hekken til naboen.

    Også la jeg noe fuglemat ut i hagen da.

    Dette var vel om vinteren vel, tror jeg.

    Men men.

    Jeg hadde mye innestengt aggresjon, inni meg, på den her tiden, siden jeg var så forbannet, på den dårlige behandlingen, som jeg fikk, i Humblen/Olsen-familien da.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde koblet glødetråden til en ledning, som var koblet til en transformator.

    (Antagelig den som fulgte med den modelljernbanen, som jeg fikk av onkel, da jeg bodde i Mellomhagen.

    NOe sånt).

    Så ventet jeg til det dukket opp en fugl da, i hekken til naboen.

    Også skrudde jeg på strømmen.

    Og så smalt kinaputten da.

    Dette prøvde jeg 3-4 ganger vel.

    Og kinaputten sprengte hver gang.

    Men jeg fant aldri noen døde fugler der, (eller noe).

    Jeg trodde at fuglene ble skremt, av lyden, fra lunta, til kinaputten, når den begynte å brenne.

    Men jeg så ikke sikkert hva som skjedde.

    Jeg så ikke helt hvor det ble av fuglene, for å si det sånn.

    Klarte de å fly bort, eller hva skjedde?

    Så jeg fanga en fugl, borte hos Ågot da, på den måten som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.

    Også gjorde jeg noe veldig slemt, (for jeg var rimelig forbanna på den her tiden, og jeg var også rimelig besatt av fugler, etter at Christell fant den fuglen i Jugoslavia da).

    Så sånn var det.

    Så jeg tok med den fuglen jeg fanget, borte hos Ågot, bort til Leirfaret 4B.

    Også puttet jeg den småfuglen inni en tom dorull.

    Også puttet jeg en av de kinaputtene, som jeg hadde funnet på rommet til Christell, sammen med fuglen.

    Også satt jeg den dorullen, inne på doen vår.

    (Vi hadde et eget baderom der, og doen var på sitt eget rom da, ved siden av badet).

    Også tente jeg på kinaputten, og lukket igjen døra.

    Det smalt som søren.

    Også prøvde jeg å finne noen rester av den fuglen.

    Men hele fuglen hadde blitt pulverisert, må man vel si.

    Den hadde forsvunnet, må man vel si.

    Men men.

    Så de kinaputtene til Christell må ha vært veldig sterke, vil jeg si.

    Flere år senere, da jeg gikk på Sande Videregående, så fikk jeg problemer med en som het Fridmann vel, (til etternavn), fra Svelvik, som vel hadde hørt av Kjetil Holshagen, (eller en annen kar, som jeg hadde på besøk, da jeg sprengte den fuglen), om den her sprenginga mi da.

    Han Fridmann var mye høyere enn meg, så det var litt problematisk, syntes jeg, når han ble sinna på meg.

    Jeg prøvde å prate pent til han, og forlarte at dette var flere år siden, og ba han pent om å slutte å ’tilte’ på meg da.

    Og etter det, så hørte jeg ikke noe mer fra han.

    Så jeg regner med at han roet seg.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den sprengingen av den fuglen, så hadde jeg igjen 4-5-6 sånne kinaputter, av de, som jeg hadde funnet, nede på rommet til Christell da.

    Så sånn var det.

    I flere år, så var det ikke noen bygning, oppå den haugen, ved Berger skole, hvor faren min hadde kjørt med firehjulsdreven bil, på sidene av, helt på slutten av 70-tallet vel.

    Det ble pratet om at Bergeråsen skulle få sin egen matbutikk, oppå der.

    Men så ble det bestemt det, at det skulle bygges barnehage.

    Den barnehagen lå for seg, oppå toppen av den haugen, (mellom innkjøringene til Nedre og Øvre), og hadde ingen naboer da.

    Så når jeg tenkte på noe annet jeg kunne sprenge, (enn fugler), så tenkte jeg på postkassa til barnehagen da.

    Den mente jeg at lå såpass langt unna naboer og sånn, at den burde være mulig å sprenge.

    Jeg fikk med meg Ulf Havmo på det her da.

    Jeg hadde teipet sammen 5-6 kinaputter vel, (av de sterke, som Christell hadde), til en lengre lunte vel.

    Så sneik Ulf og jeg oss, opp til barnehagen, usett, vil jeg tippe på.

    Så la jeg kinaputtene oppi postkassa da, og tente på.

    Men jeg ble litt skuffa, for postkassa eksploderte ikke da.

    Lokket bare fløy opp.

    Så den postkassa ble bare litt bulka kanskje, og knapt nok det vel.

    Så det ble jeg litt skuffet over, husker jeg.

    Men det smalt høyt da.

    Og det jeg ikke hadde tenkt på.

    Det var at det kunne være noen folk, som hang, oppe ved Berger skole.

    For det som skjedde, var at etter at de kinaputtene eksploderte, så kom det en moped kjørende, i full fart, fra ved gangbrua, ved Berger skole der.

    (Ulf og jeg, vi gikk på ungdomsskolen og var ikke gamle nok til å kjøre moped ennå da.

    Men men).

    Så Ulf og jeg, vi løp som søren, ned fra den haugen, og ned en sykkelsti, som gikk fra like ovenfor telefonkiosken, på Nedre, og fram til Gamlehjemmet.

    Ulf var litt sterkere enn meg, (som var rimelig tynn, på den her tiden), så Ulf løp noen meter foran meg da.

    Så løp jeg, og etter meg, så kom det en moped.

    På den her sykkelstien da.

    Så jeg tenkte at det var en dårlig ide, å prøve å løpe fra den mopeden.

    Så jeg løp ned i skogen, på siden av sykkelstien, og opp på den lekeplassen, hvor Christell hadde fått ei ungjente, til å stå i bare underbuksa, noen år tidligere, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).

    Så bare lot jeg som ingenting.

    Og jeg gikk fra den lekeplassen, og ned Havnehagen.

    Og så ned en snarvei, (som jeg pleide å gå, da jeg gikk på Berger skole).

    (En snarvei som egentlig var på tomta til et hus, men som folk på Nedre sa at det var greit å gå da).

    Men men.

    Så gikk jeg hjem, og satt meg ned og så på TV.

    Etter en stund, så dukka Ulf Havmo opp der.

    Jeg sa ikke noe særlig.

    Og han sa ikke noe særlig.

    Så hva som skjedde med han, det veit jeg ikke.

    Jeg var litt i sjokk da, etter å ha blitt forfulgt av den mopeden.

    Men jeg vet ikke hvem som kjørte den.

    (Men det var vel kanskje noen fra Berger, siden jeg mener å huske det, at Berger-folk pleide å sykle rundt den gangbrua.

    Men det kan vel kanskje ha vært noen fra Øvre eller Nedre og, hvem vet).

    Og jeg vet ikke om Ulf ble tatt igjen.

    Det vet jeg ikke, den dag i dag.

    Ble han tatt igjen av den/de på mopeden?

    Og måtte Ulf gjøre stygge ugjerninger på grunn av at han ble fakket av disse folka på moped?

    Hva vet jeg.

    Det kan man kanskje lure på.

    Det har jeg aldri fått meg til å spørre han om.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Nå begynner klokka å bli halv et om natta, her på hostellet.

    I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive om den første språkreisen min til Brighton, som var sommeren 1985.

    Vi får se om jeg klarer å få til det, i morgen, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 28: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 4)

    Faren min var en tur nede i Tyskland og kjøpte en blå, (metallic vel), Mercedes E230, med fire gir, ny, rundt 1983 en gang vel.

    Noe sånt.

    Faren vår sa også det, da han kom tilbake, at ‘de folka nede i Tyskland’, hadde sagt at han også måtte kjøpe med en bil til kona.

    Altså Haldis.

    (Av en eller annen grunn.

    Forstå det den som kan).

    Så faren vår kjøpte også med en vinrød Mitshubishi personbil.

    Så sånn var det.

    Denne bilen ble for det meste kjørt av Haldis sin sønn, Jan Snoghøj, forresten.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så da jeg ble konfirmert, så kjørte faren min meg til Berger kirke, i den nye Mercedesen.

    Etter at jeg maste en god del.

    Faren min hadde ikke lyst til å kjøre meg dit, skjønte jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han kjørte heller ikke helt fram til kirka, men stoppa kanskje hundre meter fra Berger Kirke.

    Og slapp meg av der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Og faren min var altså ikke med i kirka, da jeg ble konfirmert.

    Og han var heller ikke med i middagsselskapet, borte hos Ågot, samme ettermiddag, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell vel. Men men).

    Sommeren 1984, (mener jeg det var, for jeg husker at det stod ‘Danish Dynamite’, på is-reklamene i Skagen), så dro faren min, Pia, Christell og jeg, på en spesiell tur, (må man vel si), med danskebåten.

    Vi kjørte ned mot Larvik, for å reise med Petter Wessel, til Fredrikshavn.

    Jeg husker at jeg hadde en kassett med meg, som vi spilte i bilen.

    Det var musikk jeg hadde tatt opp fra nærradioer.

    Det var blant annet den svenske sangen som het ‘Evighetsmaskin’, husker jeg, med gruppa Proffesorn vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi var jo litt eldre, Pia, Christell og meg da, så vi var oppe hele natta faktisk.

    Under overfarten til Danmark.

    Og det var også faren vår.

    Han drakk hele natta, og prata med noen folk.

    Jeg prata med ei utenlandsk dame, som egentlig jobba på Petter Wessel vel, og hu ble fornærmet på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    (Tonen var vel kanskje litt tøffere på Bergeråsen, enn hu var vant med.

    Hvem vet).

    Men faren min ble kamerat med de folka vel, og chatta med de hele natta.

    Når det ble morgen, så skulle vi kjøre i land, i Fredrikshavn.

    Men faren min, han var så full, så han klarte ikke å kjøre.

    Men jeg fikk sjokk, av at faren min ikke ville kjøre, (for det stod masse biler bak oss, på båten), og fikk overtalt han, til å kjøre da.

    Så kjørte faren min likevel, men han kjørte ikke noe bra, (han kjørte i halvsøvne, og kjørte også rimelig ‘hakkete’, mener jeg å huske. Han kjørte også sakte da), så jeg måtte be han stoppe på en parkeringsplass, som var ved havna der da, i Fredrikshavn.

    (Dette var sommeren jeg fylte fjorten, så jeg hadde ikke lappen selv, eller noe, for å si det sånn.

    Men men).

    Mens faren vår sov ut rusen, i bilen, på parkeringsplassen.

    Så gikk Pia, Christell og jeg, inn til handlegata i Fredrikshavn, og jeg fant en pizzarestaurant, som lå i andre etasje, i en bygning, i den handlegata da.

    Der var det noen tyrkere, eller noe, som jobba.

    Og dansk var jo vanskelig nok fra før, (må man vel si).

    Så de misforstod hva jeg prøvde å bestille, og jeg fikk en overbakt pizza, husker jeg.

    Men men.

    Men jeg orka ikke å klage, siden dem var utlendinger, for det var jo språkproblemer, osv.

    Men men.

    Så jeg var litt misfornøyd da.

    Men men.

    Pia og Christell kjøpte vel også en slags pizza der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så våkna faren til Pia og meg da, etterhvert.

    (Christell er jo datteren til Haldis, og ikke til faren min.

    Men Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Faren vår ville da kjøre til Skagen, (av en eller annen grunn).

    Noe han gjorde.

    Vi gikk så ut til det nordligste punktet, (tror jeg ihvertrfall), på Fastlands-Europa.

    Det vil si der Skagerak møter Kattegat, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Og så stod vi der litt, husker jeg, og jeg kommenterte vel litt om bølgene, som kom i to retninger da.

    Bølgene kom fra både skrått fra høyre og skrått fra venstre, (sånn som jeg husker det), og da var vi liksom ved to hav samtidig da.

    (Må man vel si).

    Noen turister ble guidet rundt der, men vi gikk bare for oss selv der, oss fire da.

    Det var også en kafetera, ved stranden i Skagen der da.

    Men vi gikk ikke innom der.

    Så da vi kjørte derfra, og tilbake i retning av Fredrikshavn igjen, så maste jeg da, på faren min, og fikk han til å stoppe, ved et gatekjøkken, inne i Skagen sentrum da.

    Det var der jeg så det, husker jeg, at det stod ‘Danish Dynamite’, på et isskilt, utenfor det gatekjøkkenet da.

    (Det kan vel forsåvidt også ha vært før VM 1986 det her, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Hm.

    Men man kan sjekke når den ‘Evighetsmaskin’-sangen, var ny.

    Det var den våren/sommeren.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg gikk inn på gatekjøkkenet, husker jeg.

    En dame, som stod og grillet burgere, spurte en dansk ‘dreng’, som var noen år eldre enn meg, og som stod inne i gatekjøkkenet.

    Om han kunne gi henne en tomflaske, som stod der hvor kundene oppholdt seg da.

    ‘Om du su’er min pik’, sa han danske karen da.

    Også gikk han ut.

    Men men.

    (Noe sånt).

    Jeg bestilte en cheeseburger, (som jeg tok med ut i bilen da, når den var ferdig), også kjørte vi tilbake til Fredrikshavn igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje en litt spesiell ferie, som jeg ikke skjønte så mye av poenget med.

    Men men.

    Det var ukjent for meg, at vi skulle til Skagen, før vi var i Fredrikshavn liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på en annen helgetur til Danmark, før det her vel, vil jeg tippe på at det var.

    Det var når vi skulle i bryllupet til Viggo (Snoghøj/Snowhill), og den danske flyvertinnen Greta da.

    Da tok vi fly, fra Fornebu, til Kastrup da.

    Viggo henta oss vel, på flyplassen, tror jeg.

    Så tok vi inn på et hotell, som jeg mener lå, like ved torget, i Køge sentrum.

    Så sånn var det.

    Pia, Christell og jeg, hadde samme rom, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg stod inne på det rommet.

    Pia og jeg, var inne på det rommet, husker jeg.

    Så dukka plutselig Christell opp, inne på det rommet også.

    Også sa hun at ‘Arne sleiker på tissen til mamma’.

    Så sånn var det.

    Det her var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, vil jeg vel tippe på, kanskje i 8. klasse, eller noe.

    Men men.

    Jeg gikk ut i gangen på hotellet da, (for å se om Christell jugde).

    Rommene våre var i andre etasje der, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Jeg gikk ut i gangen, og kunne se det, at Christell ikke jugde.

    Døra til rommet til faren min og Haldis, stod åpen og jeg kunne se underkroppen til Haldis, som lå på senga, mens faren min stod ved senga, og sleika på fitta hennes da, (sånn som Christell hadde sagt).

    Jeg sa ikke noe, men jeg tror at faren min så at jeg så på han, (mens han sleika på fitta til Haldis da).

    Så sånn var det.

    Jeg gikk bare inn på rommet til Pia og Christell igjen, og lukket igjen døra vår da.

    Men men.

    Dagen etter, så var det bryllup, for Viggo og Greta, i et selskapslokale, like utenfor Køge vel.

    Eller, først så var det bryllup, i kirken.

    Vi tok en taxi til kirken, var det kanskje.

    Haldis skulle prate med presten, (husker jeg), noen timer før selve kirkesermonien skulle være.

    Noe sånt.

    Faren min er noen år yngre enn Haldis, så den danske presten lurte på om faren min var brudgommen, husker jeg.

    Men Haldis forklarte det, at faren min, ikke var hennes sønn da.

    Så sånn var det.

    Haldis pratet med presten, husker jeg, og sa ‘sånn gjør vi det i Norge nemlig’.

    Men presten sa ‘men i Danmark gjør vi det sånn her’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter sermonien i kirken, så dro vi til et selskapslokale da, også i Køge vel.

    Det var tippekamp, på TV-en, i selskapslokalet, og jeg spurte Haldis, om dem kunne sette opp lyden.

    Men det var visst ikke aktuelt.

    (Jeg pleide å se på tippekampen, hver lørdag ettermiddag nemlig).

    Pia hadde gredd håret mitt, husker jeg, (hjemme hos Viggo vel), den dagen, (noe jeg ikke pleide å gjøre).

    Og jeg gikk vel i dress, eller noe.

    Jan Snoghøj, (Viggo sin lillebror og Christell sin storebror), sa det, at jeg så så bra ut, eller noe, husker jeg, i selskapslokalet.

    ‘Åja, du har gredd håret ja’, sa Jan, husker jeg.

    Så han dreit meg vel ut litt, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Brudens far, hadde 50-årsdag, på den samme festen.

    Så danskene de nesten ignorerte bryllupet, (kan man vel kanskje si).

    Og de sang masse sanger, for han danske jubilanten da.

    (Noe med at ‘nå har du blitt gammel’, osv.

    Mange sånne sanger.

    Et helt hefte med sånne sanger vel).

    Det var også en del folk fra Berger der, av Viggo sine kamerater, mener jeg.

    Og de sang den her sangen, husker jeg, som svar kanskje, på alle sangene, som de danskene sang.

    Den gikk sånn her:

    ‘Nå svinger vi på seidelen igjen, hei skål’.

    Og videre:

    ‘Så havna vi på fyllefest igjen, hei skål’.

    Noe sånt.

    Så den var ganske morsom, husker jeg, den norske sangen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var ikke helt ferdig med ‘tulle-alderen’, og hadde kjøpt noen avføringspiller, eller noe, (husker jeg), på et apotek.

    Og jeg heiv en sånn pille, oppi drinken, til borddamen min vel, (ei brunette i 20-årene, tror jeg).

    Hun brunetten, hun ‘gura’ fælt, og lurte på hva den pillen var da.

    Så jeg dreit meg ut litt, for jeg fikk vel skylda for det her, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg brukte ikke så mye penger, på denne helgeturen.

    Så på Kastrup, så så jeg en artig dings, husker jeg, i en av kioskene der.

    Det var et nøkkelknippe, som begynte å pipe, hvis man plystret.

    Så det nøkkelknippe kjøpte jeg da.

    (Det hadde jeg akkurat råd til, mener jeg å huske.

    Selv om det var ganske dyrt.

    Det kostet 50-60 danske kroner kanskje.

    Noe sånt).

    Og det hadde jeg med meg hjem til Bergeråsen da.

    Og en gang, (noen måneder seinere da), når jeg skulle spille kamp, eller noe, for Berger IL kanskje, (eller om det var noe annet, som jeg skulle rekke).

    Så fant jeg ikke nøklene mine.

    Også etter å ha lett en stund, så huska jeg det, at det nøkkelknippe peip da.

    Og da plystra jeg da, og da, så fant jeg nøklene mine faktisk.

    Men men.

    (Nøklene lå i stolen, ved barbermaskinen til faren min, eller noe, mener jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    (Egentlig så var jo det morsomste, å vise det nøkkelknippe, til andre folk da.

    Også vise at man hadde noe nytt og artig og moderne da.

    Sånn var det på hele 80-tallet, vil jeg si.

    At det hele tiden kom noe nytt, som alle liksom skulle ha da.

    Som videospiller, brusmaskin, tastafon, TV-spill, elektroniske spill, vannseng, datamaskin, CD-spiller, osv., osv.

    80-tallet var liksom et morsomt tiår sånn sett, vil jeg si, med mange nye dingser og oppfinnelser da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det bryllupet til Viggo og Greta, (som ble skilt på 90-tallet vel), det varte til langt på natt da.

    Jeg maste igjen på Haldis, i 3-4 om natten, og spurte om vi kunne dra tilbake til hotellet snart.

    For jeg kjedet meg da.

    Men da sa Haldis det, at dette var hennes sønns bryllup, så da skulle vi ikke gå hjem før det var ferdig.

    Men men.

    Noe sånt.

    Men Viggo slo til, mener jeg å huske.

    Det var vel han som ordnet med at det ble servert nattmat.

    Noe som løftet stemningen litt ihvertfall, for meg, (og eventelt andre), som kanskje var litt lei.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så mange på min alder der, Pia, Christell og jeg, vi var vel de yngste der, vil jeg vel tippe på.

    Det var vel mest folk i 20-årene og oppover der, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så dette bryllupet er vel det bryllupet jeg har vært på, som har vart lengst.

    Det varte vel til i 4-5 tiden, utpå natta, vil jeg tippe på.

    Og vi var jo der under tippekampen og, husker jeg.

    Så vi var i det selskapslokalet, i over tolv timer, mener jeg.

    Noe sånt.

    Dette var vel et lokale, som var i forbindelse med en sportshall, mener jeg å huske.

    Så hvis vi yngste der kjedet oss, under begynnelsen av selskapet, så kunne vi gå ut i en hall der, mener jeg å huske, i naborommet, og se på noe bedriftsfotball, (eller hva det var).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den Mercedesen, den hadde faren min i 1-2 år vel.

    Så hendte det, (som jeg syntes var litt rart), at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, kjøpte den Mercedesen, av faren min.

    Så sånn var det.

    Så det var litt rart, at når jeg så den bilen, etter 1984 kanskje, så var det rektor Borgen som kjørte den, (opp til Øvre), og ikke faren min.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min kjøpte seg en svær, gul Chevy-Van etter den blå Mercedesen.

    Det var en stige, bak på Chevy-Van-en, og faren min sa det, at jeg kunne stå bakpå, mens faren min kjørte, fra Sand, og bort på Bergeråsen.

    (Så det var nesten som i en TV-serie, eller noe).

    Og en gang, da jeg stod bakpå bilen, til faren min, bort på Bergeråsen.

    Så slapp ikke faren min av meg, ved Leirfaret der.

    Men han kjørte ned til Haldis.

    Og da likte jeg Haldis så lite, at jeg hoppa av bilen i fart, like ved der Tom-Ivar og dem bodde.

    Faren min kjørte i 30 kilometer kanskje, og da jeg hoppa av, så merka jeg det, at det ikke var så lett, å lande på beina, når man hoppet av i fart sånn.

    Så jeg landa ikke på beina, men landa så lang jeg var, og tok meg for med arma vel.

    Så jeg ble litt mørbanka, men prøvde å late som ingenting, når faren min gikk bort for å se, hvordan det hadde gått med meg, etter det fallet da.

    Så etter det, så stod jeg vel ikke bakpå mer, i den stigen, når faren min kjørte den bilen.

    Jeg skjønte at det var farlig, og jeg likte ikke å være i nærheten av huset til Haldis, husker jeg.

    Det var vel et år eller to, at jeg ikke gikk ned til huset dems, engang.

    Men en gang, når jeg var syk, og hadde vondt i halsen.

    Så gikk jeg ned dit, etter skolen.

    Da var Christell og Pia der, og Christell syntes vel at jeg var morsom, tror jeg.

    Jeg lagde med en drink, med whiskey, (var det vel), og te og honning, eller noe.

    Også kom Haldis og faren min hjem da.

    De hadde da startet opp vannsengbutikk, like ved Grans bryggeri, på Strømsø, i Drammen.

    Så sånn var det.

    Faren min produserte fortsatt litt vannsenger, og solgte de, (og andre typer vannsenger), i butikken til Haldis da.

    Så sånn var det.

    Haldis ble litt overrasket vel, over å se meg der.

    Og Christell forklarte det vel, at jeg var syk, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Christell, de gikk ikke bort til Ågot, på Sand, og spiste middag, etter skolen, sånn som jeg.

    Nei, de pleide å varme noen hermetiske kyllingboller, som Haldis pleide å kjøpe på CC vel, til middag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg også begynte å lage middag selv, ofte, og det gikk mye i Pizza Grandiosa, husker jeg.

    Som jeg kjøpte selv, i butikken, på Sand.

    Så Pia og Christell ble kanskje litt misunnelige på meg, siden jeg fikk maten min selv.

    Det vet jeg ikke, men det er kanskje mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg kjøpte jo da også mye tegneserier, som Billy, Eddie, og ikke minst Pyton.

    Jeg kjøpte også Mad og album som Asterix, Lucky Luke og Viggo, mm.

    Jeg kjøpte også VG og Dagbladet, omtrent hver dag, og noen ganger begge avisene, husker jeg.

    (For jeg bodde jo alene, så jeg hadde litt dødtid).

    Jeg kjøpte også en halv liter cola, hver dag, (og minst en liter i helgene).

    Jeg pleide også å kjøpe potetskruer med paprika, og sjokolade og sånne ting da.

    Og også appelsinjuice og milk shake med sjokoladesmak, (som stod i melkedisken), istedet for melk.

    Det var veldig uvanlig, å ikke drikke melk, på 80-tallet, så jeg overhørte det en gang, at ei kassadame sa det om meg, at jeg drakk milkshake istedet for melk da.

    Men jeg fiksa bare ikke smaken av melk, etter at mora mi hadde gitt meg et glass ‘råtten’ melk, vil jeg nesten kalle det, (da hu hadde ei dame på besøk, inne på kjøkkenet må man vel si), i Jegersborggate en gang.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og dette pleide jeg å handle, etter at jeg hadde vært hos Ågot, og spist middag der da.

    I helgene, og de dagene som jeg ikke dro innom Ågot, så pleide jeg å steika Pizza Grandiosa da, som jeg også pleide å kjøpe, i butikken på Sand.

    Så jeg må vel ha fått cirka 300 kroner i uka, tror jeg, på midten av 80-tallet, for å kjøpe mat for.

    Så noen ganger, så sparte jeg en hundrelapp, og la den i et treskrin, som faren min hadde lagd, da han var yngre, for å ha merkene sine fra militæret og sånt i, (tror jeg ihvertfall).

    Men faren min brukte ikke det treskrinet mer, så det hadde jeg inne på det store soverommet.

    Treskrinet sto i en reol, som var en meter bred kanskje, og cirka to meter høy kanskje.

    Noe sånt.

    Den reol-delen, hørte egentlig til i stua, men jeg flytta den inn på det store soverommet da, som jeg brukte.

    Så sånn var det.

    Den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret, så fikk jeg et symaskinbord, av Ågot, med meg bort på Bergeråsen.

    Det hadde stått i kjelleren, til Ågot, tror jeg, og det ble ikke brukt lenger da.

    Jeg ville lage avis, borte på Bergeråsen.

    Så jeg satt det bordet, i en av to boder, som var ved siden av gangen vår, ut mot hoveddøra og Leirfaret.

    Pia ville bli med opp og lage avis.

    Og jeg tok henne med opp, på et ganske sjeldent besøk.

    (Det var som tidligere nevnt, et par år, hvor jeg nesten aldri var nede hos Haldis og dem.

    Dette startet vel omtrent da jeg begynte på ungdomsskolen vel.

    Og jeg var vel ikke mye der nede, etter at jeg begynte på ungdomsskolen.

    Så dette varte vel lenger enn et par år og, vil jeg si.

    Men men).

    Vi fikk ikke laget noe avis, men jeg viste Pia noen ark og sånn, som jeg hadde der da.

    Så sånn var det.

    Det var kanskje litt vel kaldt der, (og det var kanskje litt dårlig plass), til å lage avis.

    Men men.

    Så ville Christell også bli med opp, og lage avis.

    Jeg gikk sammen med henne, opp Havnehagen og Leirfaret.

    I Leirfaret, like ved huset til Aina og dem, så så jeg et stjerneskudd.

    (For dette var om kvelden, på våren eller høsten vel).

    Jeg spurte Christell om hun også så stjerneskuddet, (og pekte vel da), men hun så det ikke, sa hun.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Seinere så fortalte Christell det, når hu og Pia, var på besøk hos meg, i Leirfaret, at Pia hadde hatt en abort, nede i Havnehagen.

    Dette må vel ha vært etter at jeg begynte på videregående, tror jeg, men jeg kom på det nå så.

    Og jeg ble sur, husker jeg, etter å ha snakket med Christell og Pia, på faren min da.

    Og sa at jeg skulle ta opp dette med aborten osv., med han da.

    Noe sånt.

    Men da sa Christell bare ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’, mange ganger.

    Så hva hu mente med det, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe med Haldis da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så fablet jeg litt med noen planer, om å begynne med kiosk, på Jordet til Lersbryggen der cirka, (mot Sandbu Tepper da, som fantes på den tiden).

    Men jeg tenkte det, at Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen i klassen, sikkert ville bryte seg inn der, og rappe alt som evenutelt måtte være der, av varer og penger, osv.

    Så jeg spurte Rune Bingen, i klassen, om det gikk ann å få installert en alarm i en sånn kiosk, eventuelt.

    Om han trodde at det hadde latt seg gjøre.

    Og det trodde Rune Bingen at ville la seg gjøre, sa han.

    Men det ble ikke noe av den planen, om å lage kiosk, det var bare noe jeg gikk og tenkte litt på da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da vi var i Stavanger, den første gangen forresten.

    Så fant ikke faren min fram der.

    Så han fikk en taxi, husker jeg, til å kjøre foran oss, fra Stavanger sentrum og til dit hvor tante Lete og dem bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på en helgetur til, til Stavanger.

    Dette må vel ha vært mens jeg gikk ungdomsskolen, vil jeg tippe på.

    Denne gang, så tok Haldis, faren min, Christell, Pia og jeg, et rutefly, fra Fornebu og til Sola flyplass da.

    Så sånn var det.

    Så ble vi vel hentet på flyplassen av tante Lete og onkel Per vel.

    Dette var vel to-tre år etter, at vi hadde vært på det første besøket, hos dem, i Stavanger da.

    Og på de to-tre årene, så hadde hårfargen til tante Lete forrandret seg, fra helt svart til helt grå, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    Og jeg lurte på hva som foregikk hos tante Lete og de, når vi ikke var der, husker jeg.

    Men men.

    For hun var vel bare i 50-årene da, tror jeg.

    Og knapt nok det vel.

    Men men.

    Og tante Lete hadde også en slags ungdommelig utstråling, syntes jeg, som gjorde at hun kanskje virket yngre enn det hun var, vil jeg si.

    Så at hun plutselig skulle få grått hår, det syntes jeg at var nesten sjokkerende, husker jeg.

    Men tante Lete tok det bra, syntes jeg.

    Man kunne ikke merke noe forskjell på humøret hennes, mener jeg å huske.

    Mens onkel Per, han var mer mutt da, vil jeg vel kanskje si.

    Jeg fikk vel ikke noe særlig inntrykk av han, på disse ferieturene, tror jeg.

    Christell og Pia så vel noen hester, tror jeg, mens vi kjørte rundt der.

    Noe sånt.

    Og det er mulig at var på denne Stavanger-turen, at vi fant den trampolina, og hun Sissel Kyrkjebø, (eller ‘Sissel Kyrkjebø’), var der.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg tror at besøket på den klesfabrikken må ha vært den første gangen vi var i Stavanger, siden vi kjørte.

    Og den ulykken i Brevik må også ha vært under den første Stavanger-turen, av samme grunn da.

    Jeg hadde jo vært på ferie i Kristiansand før, med mora mi og Arne Thomassen.

    Men jeg hadde aldri vært mellom Kristiansand og Stavanger der, så det var noe nytt for meg, husker jeg.

    Jeg fikk jo lov å sitte i baksetet etterhvert, så jeg så litt ut vinduet også.

    Og faren min bemerket at ‘her er Flekkefjord’, eller noe.

    Så det var noe med Flekkefjord, da skjønte jeg.

    Men hva det var, det skjønte jeg ikke.

    Vi kjørte jo bare forbi, og videre mot Stavanger så.

    Så hvorfor Flekkefjord ble nevnt, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også såvidt noen tunneller, som vi kjørte i, mellom Kristiansand og Stavanger.

    De var ikke helt nye, alle tunnellene, tror jeg.

    Jeg mener å huske at det var noen som så litt gammeldags ut, og sånn.

    Kanskje det var litt smal veibane inni noen av dem og sånn.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia, faren min og meg, vi var også på en campingtur, sammen med Runar og dem, ned til Brunlanes, den sommeren, som vi var i Nevlunghavn, med katten Kitty, og som vi også var i Gøteborg, mener jeg, (altså sommeren 1983 da).

    Det var en litt kjedelig ferie vel.

    Vi kjørte ned til ved Lydhus-stranda der, men den eneste campingplassen, som hadde ledig plass, det var en en-stjernes camping, husker jeg.

    Dette var jo i gåavstand til hytta til Frode Kølner og dem.

    Og det var også til dette området, hvor mora vår hadde pleid å ta med Pia og meg, for å bade, mens vi bodde på den hytta, i Brunlanes.

    Så dette var ikke noe nytt for meg, for å si det sånn.

    Vi måtte også ligge i telt, noe vi ikke gjorde ofte, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg husker at jeg også hadde med katten Kitty, på denne ferien.

    Jeg hadde fått litt nok av den katten, (siden jeg alltid måtte ha den med på ferie).

    Samtidig, så var jeg liksom lederen i ‘Olsenbanden’ da, det vil si mine yngre søskenbarn, (altså ‘ungane til Runar’).

    Så jeg prøvde å binde den katten i et tau, på campingplassen, sånn at jeg skulle få litt fred fra den, uten å behøve å bekymre meg om det, at den skulle bli borte.

    Men da fant Runar ut av dette, og han likte ikke at knuten var sånn, at den stramma seg, om halsen til katten, hvis den trakk i tauet.

    Men den katten skjønte vel det, tror jeg, at den var bindt fast, så det var vel ikke noen fare, tror jeg.

    Men Runar ble sur da, (hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Vi var innom en kiosk/butikk, i Stavern, og da satt jeg på med Runar og dem, husker jeg.

    Øystein, (Runars yngste sønn), hadde visst fått noen tegneserieblader, av kioskeieren, mente Ove.

    Men det trodde ikke Runar.

    Runar trodde at det nok var Øystein som hadde funnet de bladene i bladhylla, og bare tatt de med ut i bilen.

    (Snakka de om, mens vi kjørte tilbake til campingen da, eller noe).

    Jeg hadde jo vært mye nede i Larvik og Stavern tidligere, så dette var kanskje ikke en så morsom ferie, syntes jeg kanskje.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men ungane til Runar syntes kanskje det var artig da.

    Det er mulig.

    Det regna vel også, om natta, på den campingen, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hendte også at faren vår, tok med meg og Pia, på campingferie, når han bodde i Hellinga, og vi bodde hos mora vår i Larvik, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvor vi var hen da.

    Men faren min hadde med seg hu dama fra Jeløya, (ei brunette i 20-årene vel), på en eller to teltferier, som Pia og jeg fikk være med på, husker jeg.

    Jeg husker det at faren min prata med en tysker, som gikk langs veien, en gang, (enda faren min ikke hadde hatt tysk på skolen men).

    Og en gang, så husker jeg det, at faren min, og ei brunette, og jeg, vi satt i bilen til faren min, og diskuterte det, om en butikk, like ved der vi campet vel, om den åpnet klokka 9 eller 10, var det vel.

    Vi måtte sitte i bilen og vente på at butikken åpna da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg fikk også en fløyte, med mange knapper på, en gang, som jeg var på besøk hos faren min.

    Og dette var på et besøk, hvor vi først var på campingtur da.

    Og jeg husker at faren min var sur, for jeg spilte så mye på den fløyta, husker jeg.

    For den var så morsom, den fløyta, for det var så mange artige plastknapper, i forskjellige farger vel, på den fløyta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, (må det vel ha vært).

    Så fikk faren min og Haldis, låne en hytte, nede i Brunlanes.

    (Igjen ikke langt fra Lydhusstranda vel).

    Hytta tilhørte en kar rimelig høyt opp i KRF, eller noe, mener jeg.

    (Selv om jeg ikke husker navnet.

    Og ikke hadde hørt navnet før heller vel, da faren min nevnte det.

    Så han var kanskje ikke så kjent.

    Men men).

    Jeg mener også at Haldis sin venninne Solveig, (som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen, i Oslo), var med.

    Og Pia var med vel.

    Men jeg tror ikke at Christell var med.

    Jeg mener å huske at Pia og jeg bada der, en dag.

    Ihvertfall så gikk vi ned til vannet der, det husker jeg helt sikkert.

    Det var ikke langt fra hytta til Frode Kølner og dem, vil jeg tippe på.

    (Hvor jeg hadde vært på hyttetur, et par år tidligere kanskje.

    Noe sånt).

    Men den andre dagen der, (eller noe), så sa faren min det, at vi måtte dra hjem igjen.

    For da skulle visst han kjente ‘pampen’ da, innen en kristelig organisasjon da, (sånn som jeg skjønte det).

    Han skulle visst bruke hytta selv da, den samme helgen.

    Så vi måtte dra tilbake til Bergeråsen igjen da, etter kun en eller to dager der da.

    Noe sånt.

    Grunnen til at vi lånte hytta av en sånn ‘kristelig pamp’.

    Det vet jeg ikke.

    Men da jeg bodde i Liverpool, så fant jeg ut det, at Haldis sin tidligere stesønn, Bjørn Humblen, og hans kone, Nadine Humblen, hadde blitt medlemmer av den norske Johanitterordenen.

    Dette fant jeg da jeg søkte på ‘Humblen’ i Aftenpostens tekstarkiv.

    Og jeg fikk litt sjokk, siden jeg aldri har hørt noe om dette tidligere.

    Dette er vel sånt Haldis og dem burde ha opplyst om, mener jeg, hvis en i slekta deres er med i en sånn orden.

    Skulle man vel kanskje tro.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis hadde jo også mange eldre venninner, som hun besøkte ganske ofte, på vei hjem fra jobb, og sånn.

    Det var hun Solveig i Oslo da, ei som het Tutta, (og mannen hennes), på Berger, og enkefru Moe, (het hun vel i Svelvik), og Teskjekjærringa, (som også het Solveig), nederst i Havnehagen da.

    Så sånn var det.

    Og Haldis har også bodd på Madagaskar, (husker jeg at faren min sa), på 60-tallet, før Christell ble født vel.

    Og på Madagaskar, så var det mye norske misjonærer, har jeg lest om, i en avis vel.

    Så om Haldis har mye kontakter, i kristne organisasjoner?

    Hva vet jeg.

    Kanskje det var derfor vi fikk låne den hytta, et par dager, nede i Brunlanes.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var noen hekker, som var klipt som ganger nesten vel, som man skulle gå mellom, på veien mellom den hytta og parkeringsplassen, husker jeg.

    Og hytta var vel ganske stor mener jeg, med ganske stor stue, med utsikt til sjøen, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min var på to reiser, til USA, på 80-tallet, husker jeg.

    Han reiste til Fort Lauderdale, og til andre steder i USA da.

    Han leide seg vel en bil, og kjørte rundt der borte, mener jeg.

    Men men.

    Den første turen, var vel mens jeg gikk på barneskolen, mener jeg.

    Jeg sykla fra Ågot, hver morgen, på min røde Apache-sykkel da, som jeg hadde fått av bestefar Johannes.

    Så da stod sykkelen på skolen.

    Noen snittet noen små hakk, i sykkelsetet, mener jeg, en dag, som sykkelen stod på skolen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så når faren min var i USA, så hadde jeg ikke noe fravær vel.

    Med en unntak.

    En av de to gangene, som faren min var i USA, så fikk jeg vannkopper, (var det vel).

    Så en dag, som jeg var treig til å stå opp.

    (Jeg lå på det midterste soverommet, hos Ågot og dem).

    Så dukka bestefar Øivind opp, inne på rommet mitt, og sa plutselig at jeg hadde noen prikker på meg.

    Og så ringte dem en lege i Svelvik da, som sa at jeg hadde vannkopper da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da faren min kom hjem, fra USA, så hadde han med en fjernstyrt bil, til meg.

    Det var en beach-buggy, eller noe, med store dekk.

    (Den var altså ikke like stilig, som den fjernstyrte Mercedesen, som jeg ønska meg, en jul.

    Som var utsolgt, i lekebutikken i Svelvik.

    Men den var kul likevel liksom).

    Faren min sa at jeg måtte kjøre med bilen, nede på verkstedet.

    Noe jeg gjorde, etter å ha kjøpt batterier, i butikken på Sand.

    Faren min og onkel Håkon skulle vel også prøve den bilen, mener jeg.

    Noe sånt.

    Batteriene ble ganske kjapt brukt opp.

    Og faren min sa at det var greit, at jeg bestilte en batterilader, som jeg så i en postordrekatalog.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den andre gangen, som faren min var i USA, så kjøpte han en ny fjernstyrt bil til meg.

    Den ene bilen var gul og den andre var rød.

    Og den gule hadde vel litt større dekk, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren min kjøpte også Peter Pan peanøttsmør, til meg, begge gangene, som han var i USA.

    Det hadde han fått da han var liten sa han, muligens av naboen Ernest Eastwood og dem, som vel faren min var nabo med, da han vokste opp, på Berger, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Den første gangen, så kjøpte faren min en stor krukke, med Peter Pan peanøttsmør, og på den andre USA-turen, så kjøpte faren min en liten krukke med Peter Pan peanøttsmør, til meg, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Petter Grønli sa forresten det, husker jeg, da vi kjørte forbi en fabrikk i Holmestrand, som pleide å ha en reklame for Peter Pan makrell i tomat, eller noe.

    (Da Petter og Christian var med å besøkte mora mi, i Larvik).

    At den makrellboks-fabrikken, (var det vel), hadde måttet sette opp det Peter Pan-skiltet igjen, siden mange unger, som kjørte den veien, hadde klaget, når det skiltet ble tatt ned.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på, når jeg skreiv om Peter Pan.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at vi hadde begynt på ungdomsskolen, så satt Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg, hjemme hos meg, i Leirfaret 4B, og diskuterte hvem av damene i klassen, som var finest.

    Jeg var svak for lyshårede damer, så jeg syntes at Line Nilsen var finest, syntes jeg.

    Carl syntes at Anne Grossvoll var finest, (mener jeg).

    Og Ulf mente vel at Jeanette Auli var finest, (hvis jeg husker det riktig).

    Noen lurte på hvorfor jeg ikke syntes at Jeanette var finest.

    Og da svarte jeg vel noe sånt, som at hu var jo noe sånn ‘Jamaica-blanding’.

    Jamaica-blanding, var noe sånn godteri da, som man kunne kjøpe, på 80-tallet.

    Da var det vanlig å kjøpe godteri i løsvekt, i kiosker her og der da.

    Og godteriet pleide å koste 10 øre.

    Så man kunne få ti Jamaica-blanding godterier, for en krone da, vanligvis.

    Og man pleide ofte å kjøpe smågodt for en tier.

    Så da fikk man kanskje hundre forskjellige godteri-biter, i en papirpose da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Grunnen til at jeg kom med det, om ‘Jamaica-blanding’ da.

    Det var vel fordi at Jeanette Auli var halvt brasiliansk, eller noe sånt kanskje.

    Trodde jeg ihvertfall.

    Jeg syntes hu så ganske mørk ut, ihvertfall.

    Uten at jeg vet hvor mora egentlig var fra.

    Det var det vel aldri noen fra Berger som spurte henne om, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også det, at onkel Runar hadde en fest, ute på det byggefeltet, i Vestby, hvor de bodde, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var en fest, fordi at de var halvferdig, med huset, i Son.

    Da var det tradisjon å ha en fylle-fest da, skjønte jeg.

    Jeg husker at Erik Thorhallsson, fra Berger, var på den festen.

    Jeg var for ung, til å drikke noe særlig, så jeg kjeda meg mest, og husker at jeg gikk rundt utafor rekkehuset deres, (eller hva det var), mens jeg lurte på hva det var, som var så artig, med den her festen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var med en god del, til Son, når faren min bygde på huset til Runar der.

    Vi pleide å kjøpe grilla kylling og kneip, i matbutikken, nede ved småbåthavna, i Son der.

    Og det var lunchmaten da, noe som var ganske godt.

    En gang, så jobba Erik Thorhallsson og faren min, i den øverste etasjen der.

    De hadde ikke bygget gulvet, men det lå isolasjon, (mener jeg å huske), mellom bærebjelkene, under der gulvet skulle være da.

    Erik Thorhallsson og faren min, de gikk oppå de bjelkene.

    (Mens de jobbet da).

    Jeg jobbet ikke der, men jeg ville også tøffe meg litt da.

    Så jeg gikk et par ganger, fram og tilbake, oppå de bjelkene da.

    (Uten å falle ned).

    Hvis jeg hadde falt ned, så hadde falt 3-4 meter vel, ned i etasjen under.

    I betonggulvet der sikkert.

    Noe sånt.

    Men men, det gikk bra ihvertfall.

    Jeg mener at det var noen som falt ned fra taket der, eller noe, en gang.

    Og det var muligens onkel Håkon, lurer jeg på, når armen hans begynte å bli bra.

    For han jobba der mer seinere og.

    For en sommer, så fikk de leid en båt, som faren min og Håkon kjørte med, fra Berger og til Son da.

    Det var en båttur på kanskje en drøy halvtime da.

    Noe sånt.

    Og jeg måtte være med en del ganger da.

    Faren min dro meg med dit, av en eller annen grunn.

    Det var ikke mye for meg, å drive med, i Son.

    Så jeg gikk hver dag ned i butikkene i Son sentrum da, og kjøpte godteri, og sånn.

    Og den sommeren så lagde jeg også noen båter, i isopor.

    For det var nesten ikke noe å gjøre der.

    Ove og de bodde jo i Vestby ennå da, for å si det sånn.

    Men men.

    Og da, så stoppa faren min og onkel Håkon båten, når vi var midt i Oslofjorden, husker jeg.

    Også skulle jeg sjøsette de båtene, som jeg hadde laget i Son, den dagen da.

    Og en av båtene gikk skikkelig bra, husker jeg.

    Den seilte som en pil, i retning av Oslo vel.

    Det blåste skikkelig, men den båten holdt seg stabil likevel.

    Og var nok oppi i ti knop tror jeg.

    (Hvis jeg skulle gjette.

    Ihvertfall kjørte den bra).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Å lage sånne båter, det var noe jeg hadde begynt med noen år før, like etter at jeg flytta til Berger vel.

    Faren min hadde noen slags røde plasttrips, som han hadde brukt når han jobba med å produsere såpe kanskje.

    Og de brukte jeg som kjøl og sånn da.

    Det var nesten sånne strips, som følger med fryseposer.

    Som man bruker til å twist-pakke fryseposer med da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Bare at disse var røde og ikke hvite da.

    Og de var vel også av et mer robust materiale.

    Så de plaststripsene pleide jeg å bruke, til å lage kjølen på båten med da.

    Så sånn var det.

    I Son, så hadde jeg vel ikke de stripsene.

    Men jeg hadde jo hele dagen på meg, mens onkel Håkon og faren min bygde på det huset til onkel Runar.

    Så jeg klarte å finne noen materalier som jeg kunne bruke da, til noen sånne små isoporbåter da.

    I mangel på andre ting å gjøre der.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som faren min kjørte til Son, med Erik Thorhallsson og meg, for å bygge på huset til onkel Runar.

    Så begynte Erik Thorhallsson å mobbe faren min, når vi skulle kjøre tilbake til Berger.

    Erik Thorhallsson satt på en sang, med Prima Vera, som het ‘Arne Belinda’.

    (En kopi av en Erik Bye-sang).

    Så det ble vel antagelig pinlig for faren min da.

    For faren min het jo Arne.

    Og dette var en historie om Kaptein Kroks pappegøye Arne Belinda, osv.

    ‘Hva er det du liker da Arne Belinda, bruk nebbet’, osv.

    ‘Pølse, pølse med lompe’, svare pappegøyen, i sangen da.

    Så det ble jo litt rart da.

    Siden faren min het Arne og Belinda jo er et jentenavn.

    Men men.

    Så hva Erik Thorhallsson mente med å spille den Prima Vera-sangen, på en spesiell måte, det veit jeg ikke.

    Men det virka som at det var en spesiell, nesten sermoniell måte, som han spilte den sangen på, for meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, når vi tre kjørte tilbake til Berger, så kjørte faren min om Sande.

    Og Erik Thorhallsson, han satt på passasjersetet foran.

    Og han sovna da, mellom Sande og Berger vel.

    Og faren min han sovna også nesten.

    Så jeg måtte liksom sitte der og følge med på faren min da, og jeg prøvde å prate til han, om at han ikke måtte sovne.

    Selv om jeg også var trøtt da, husker jeg.

    Men det gikk greit da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tre, (faren min, Erik Thorhallsson og jeg), vi var også på en Danmarkstur, en gang, med Stena Saga, fra Oslo, til Fredrikshavn da, (var det vel).

    Dette var vel mens jeg gikk i 6. klasse, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Ei ungdomsskole-jente, fra Svelvik, jobba på verkstedet til faren min, noen dager i uka, ved siden av ungdomsskolen da.

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Så hu var kanskje 15 år da.

    Noe sånt.

    Også skulle faren min ha Danmarkstur da, med folka som jobba på Strømm Trevare da.

    Og det var bare hu ungjenta, og Erik Thorhallsson.

    Og jeg fikk også være med.

    Erik Thorhallsson var vel på alder med hu ungjenta kanskje, eller litt eldre.

    Mens jeg var et par år yngre enn dem da.

    Vi kjørte rundt, i Hegdehaugsveien, eller noe, i Oslo, før vi skulle dra med danskebåten.

    Jeg ville inn i en butikk, og kjøpe noe godteri, mens vi stod der, og da kjøpte jeg med tyggegummi for hu jenta.

    En gang, når jeg gikk ned på verkstedet, så hadde hu spist en Monolitt-sjokolade, hu Svelvik-jenta.

    Så jeg så det, at det lå en sånn sjokolade, oppå noe emballasje der vel, (nede på verkstedet da).

    Men så hadde hu jenta bare spist gele-laget, av sjokoladen.

    Mokka og marsipan-laget lå igjen.

    Jeg studerte den sjokoladen litt da, og syntes at det her var rart da.

    Men men.

    Hu jenta spurte meg om jeg ville ha resten av sjokoladen.

    Men jeg syntes det ble litt rart, å spise en sjokolade, som hu hadde spist av, (selv om jeg var glad i sjokolade selv da).

    Men men.

    På veien til Oslo, så kjørte vi gjennom Svelvik.

    Og da gikk det treigt, for noen av gatene i Svelvik, (som i Son forresten), er veldig trange og snirklete kjerreveier, som kanskje var breie nok i gamle dager, men i våre dager, så kommer knapt bussen fram der.

    Men de gamle skipperhusa blir sett på som å være så fine da, at de ikke breier ut hovedgatene, (må man vel si at de er), i hverken Son eller Svelvik vel.

    Men men.

    Mens vi prøvde å kjøre ut av SVelvik, så var det en syklist foran oss, som vi ikke kom forbi, på de smale gatene i Svelvik da.

    ‘For en treig gubbe’, eller noe, snakka faren min og Erik Thorhallsson om.

    ‘Ser du ikke på rompa at det er ei kjærring’, sa hu ungjenta da.

    Så sånn var det.

    Så kom vi til Oslo, og vi prøvde å finne et sted, rundt Hegdehaugsveien, (tror jeg det var, ihvertfall), å spise noe mat da.

    Men faren min og Erik Thorhallsson likte ikke det gatekjøkkenet vi fant da.

    Så det ble ikke noe av.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På danskebåten, så kjøpte hu ungjenta seg en flaske Bailays, mener jeg å huske.

    ‘Hva er det’, spurte jeg.

    ‘Det er noe for damer’, svarte hu.

    Noe sånt.

    Men men.

    Hu ungjenta, hu ble ikke liggende på Strømm Trevare-lugaren, sånn som jeg husker det.

    Hu fant seg en kavaler, som var noen år eldre vel, og lå hos han, (og kameratene hans sikkert).

    Jeg husker ikke så mye av selve overfarten, for jeg har vært på ganske mange sånne turer med danskebåten da.

    Men jeg husker hva som skjedde, da vi kjørte tilbake mot Svelvik igjen.

    Da kjørte en bil opp på siden av oss, når vi kom til ved horestrøket der, (må jeg vel kalle det).

    Den bilen tuta noe jævlig, (heter det vel).

    Og faren min stoppa bilen da.

    Det viste seg å være han kavaleren, som hu ungjenta hadde møtt på danskebåten.

    Og han var i en gjeng med unge mannfolk da, som satt i den bilen da.

    Ingen sa noe særlig, i bilen, før hu ungjenta da, (som hadde krøllete hår, tror jeg muligens, med litt rødskjær kanskje, eller noe. Hm).

    Hu ungjenta sa at hu ville ut av bilen, for å bli med den gjengen da.

    Og det gjorde hu og.

    Hu hoppa ut av bilen, og hoppet inn i bilen til de ungdommene, (som hu hadde møtt på danskebåten da), og de forsvant da.

    Også kjørte vi tre gutta/kara, tilbake til Svelvik da.

    Uten noen ungjente i bilen.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut kanskje.

    Og uten at jeg vet det, om Svelvik noen gang fikk tilbake hu ungjenta.

    Jeg så henne vel aldri mer igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sykkelen min ble rappa, men jeg fant en omlakkert, lilla, gammeldags damesykkel, borte ved Jensen Møbler, etter at Ågot hadde fått meg til å leke borte ved den fabrikken vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så jeg sykla på den gamle damesykkelen, (med ballongdekk, heter det kanskje), bort til Sand da, noen ganger, i sommerferien osv., når jeg skulle besøke bestemor Ågot.

    For jeg fikk ikke noe nye sykkel, av faren min.

    Jeg hadde noen ganger med meg katta mi, Kitty.

    Dette var kanskje sommeren 1983 da.

    (Den sammen sommeren som Pia og jeg var i Nevlunghavn).

    Eventuelt så var det sommeren etterpå, altså sommeren 1984.

    Da pleide Kitty å følge etter meg, mens jeg sykla bort på Sand da.

    Men Kitty gikk ganske langsomt, husker jeg.

    (Jeg tok katta bort på Sand, siden jeg kjeda meg litt på Bergeråsen kanskje).

    Så etterhvert, så kom jeg på det, at jeg kunne prøve å ha katta på skulderen, mens jeg sykla.

    Og det syntes katta var morsomt, tror jeg.

    Så den satt oppå skulderen min, husker jeg, fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot da.

    Mens jeg sykla på den lilla damesykkelen da, som jeg hadde funnet borte ved Jensen Møbler en gang da, like før snøen smeltet et år vel.

    ‘Det er dama til Olsen’, eller noe, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, til Ditlev vel, da han så meg sykle, på den damesykkelen, med katta på skulderen da.

    (Jeg ble kalt Olsen, da jeg bodde på Berger, for Øivind sa at jeg skulle hete Olsen.

    Så når lærerne, på ungdomsskolen, begynte å kalle meg EriK Ribsskog, (siden det stod det navnet, hos Folkeregisteret), så forklarte jeg det, at jeg het Erik Olsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geir Arne Jørgensen pleide forresten å ha en slags ‘evighetsvorte’, (eller hva det kan kalles), på hånda si, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kitty døde forresten på en forferdelig måte.

    Etter at Linda Myrberg, hadde sagt det, at Kitty lukta vondt.

    Så begynte jeg med den rutinen, å hver søndag, dusje, sammen med katta.

    (Sånn at jeg skulle slippe å høre det, at enten jeg eller katta lukta vondt.

    Så sånn var det.

    Men men).

    En søndag, så kom ikke katta hjem.

    Jeg ropte og ropte, men katta dukka ikke opp.

    Mens jeg dusja, så kom faren min hjem.

    Da jeg kom ut av dusjen, så sa faren min det, at katta var på verandaen.

    Jeg gikk bort og så, og da så jeg det, at katta var forferdelig skada.

    Underkjeven var løsnet fra resten av kjeven og hang ned.

    Men det værste var vel at tarmen, til katta, hang cirka ti centimeter ut av rompa på den.

    Faren min sa at katta måtte ha blitt overkjørt av moped.

    Jeg begynte å grine.

    Og faren min ringte til dyrlegen i Sande.

    Vi kjørte til Sande, og dyrlegen så først bare skaden i kjeven til katten, og sa det, at dette kom nok til å gå bra, eller noe.

    Men så gjorde jeg dyrlegen oppmerksom på det, at tarmen, (var det vel), til katten, også hang ut da.

    Da rista vel dyrlegen på hodet, eller noe.

    Han begynte å prate om å skyte katta, eller at den kunne tas med til dyresykehus.

    Jeg tenkte det, at hvis katta skulle på dyre-sykehus, så kom det til å bli kronglete.

    Skolen begynte snart da, husker jeg.

    Det ville nok kostet flere tusen kroner.

    Og det var jo heller ikke sikkert at katta ville bli bra.

    Pluss at miljøet på Bergeråsen, var ganske tøft, og ville kanskje sagt at vi var rare, hvis vi la inn en katte, på dyresykehus.

    Så jeg sa det, at det var bare å skyte katta.

    Men det gjorde meg veldig trist da.

    Så dette var ikke så morsomt.

    Men jeg lurte jo på det da, på hvorfor faren min gikk opp i Leirfaret, på en søndag.

    (For det pleide han vel ikke å gjøre, tror jeg).

    Og hvorfor katta ikke kom når jeg ropte, men etter at faren min dukka opp der da.

    Kan faren min ha plassert katta, på verandaen, i skadet tilstand, (kan man kanskje lure på).

    Jeg syntes at det var rart, at katta ikke mjaua, hvis den hørte at jeg ropte da.

    Men hvem vet.

    Det er mulig at det ikke var sånn.

    Men den katta, hadde jo skapt en del problemer i ferier og.

    For jeg hadde jo ikke noe sted å ha den, når vi skulle på ferier.

    Siden bestemor Ågot ikke klarte å ta seg av katta.

    Og det var vel ikke noen andre på Bergeråsen, som jeg stolte noe særlig på, eller som jeg kjente bra nok, til at jeg kunne spørre dem, om dem kunne passe på katta, når jeg skulle på ferier da.

    Og jeg begynte vel å bli 13-14 år vel, så det virka kanskje litt dumt, å dra rundt på en katt, i ferier da.

    Selv om dette var en katt, som var veldig snill.

    Linda Myrberg og de, de kunne bare ta opp katten, på gata, og løfte den opp og lukte på den og sånn, husker jeg.

    Den katten freste ikke, eller noe, av den grunn, for å si det sånn.

    Så den var nesten som en hund, kan man vel si.

    Sånn som Pusi var nesten, at den var veldig snill og den var kanskje litt for knyttet til meg, siden jeg hadde fått den, da den var veldig ung.

    (Det var faren min som tok den med opp plutselig, en dag, og sa at Christell sa at jeg skulle ha den katten, og at den het Kitty da.

    Det var kanskje sånn, at Christell ikke ville at faren min skulle kaste alle kattungene til Susi, i do, tenker jeg nå.

    Hvem vet).

    Men etter dette, så hadde jeg jo mistet fire katter, på et par år da.

    Så når faren min spurte meg, etter dette, om jeg ville ha fler katter, så svarte jeg alltid nei.

    For det var så tungt, når jeg mistet de kattene, syntes jeg.

    Ditlev Castellan, spurte meg, i butikken på Sand, hva som hadde skjedd, (siden jeg så så sur ut).

    ‘Katta er død’, sa jeg.

    ‘Så trist da’, sa Ditlev.

    (Noe sånt).

    ‘Nei’, sa jeg, ‘for da lider den ikke’, eller noe.

    Det ble litt for ydmykende for meg, at jeg skulle bli prata sånn til, av min uvenn Ditlev.

    På den samme dagen, som katta mi døde.

    (Eller om det var dagen etter).

    Så jeg ville ikke være enig med han da.

    Jeg ville ikke la han patronisere meg, eller hva man skal kalle det.

    Jeg likte jo ikke Ditlev, så jeg ville jo egentlig ikke prate med han, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den katta, den var det forresten også en nabo, rett ovenfor leiligheten vår, som pleide å ta inn.

    Når jeg merka det, så kjefta jeg på dem da, og forklarte at det var min katt.

    Mens noen av de andre ungene i trygdeboligene der hørte på vel.

    Så etter det, så tok vel ikke de inn katta igjen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Omtrent alle boligene, som var rundt Leirfaret 4B, var trygdeboliger da.

    Så min leilighet var omtrent omringet av trygdeboliger da.

    De som bodde i Leirfaret 4A, (et eldre korpulent par, må man vel si), var også trygdede vel.

    Hvis de ikke var pensjonister da.

    Onkel Håkon forklarte en gang det, at da gubben i Leirfaret 4B hadde vært på sykehuset og fått fjerna en stor gallestein, eller noe.

    Så hadde kona gått rundt med den gallesteinen, i et glass, og vist fram til folk, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon mente at han visste om ei dame, som ‘var sånn som meg’.

    Hu var sånn at hu kunne drikke av et glass og så sette det tilbake, i kjøkkenskapet, sa Håkon.

    Det var ei som bodde nedenfor postkassene der, i begynnelsen av Hellinga, husker jeg.

    (Men jeg husker ikke navnet på hu).

    Og det var vel en fornærmelse, fra Håkon, mot meg.

    Jeg har vel aldri gjort det, at jeg har drikki av et glass, og så satt det tilbake, i skapet igjen.

    Så hvor Håkon hadde det fra, det veit jeg ikke.

    Jeg er ganskje nøye, på at glass og sånn er rent.

    Mora mi, hu brukte ikke oppvaskmiddel, når hu vaska opp, da hu bodde i Drøbak, på 90-tallet.

    Og da ble jeg kvalm, husker jeg, da jeg så glassene, som stod i kjøkkenskapet, til mora mi.

    Så Håkon bomma nok litt der, når han sammenligna meg, med ei vel sjuskete dame da, som bodde i Hellinga der vel, ved siden av der faren min sa at det bodde en purk vel.

    (Hu bodde vel sammen med en gubbe som hadde moped, mener jeg.

    En Puck, tror jeg, hvis jeg husker det riktig, fra hva Stefan eller Daniel, eller Tommy, eller noe sa).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter den Jugoslavia-ferien, (da Christell fant en fugl), så var jeg omtrent besatt av fugler.

    Det var jo jeg som så den fuglen først.

    Så at Christell tok den, og også drepte den, den første dagen, det syntes jeg var ergelig.

    Jeg syntes også det hadde vært morsomt å hatt en fugl da.

    Men men.

    En gang så fløy det en fugl inn i huset til Ågot og Øivind, da døra stod oppe.

    Men Øivind jagde vel den fuglen ut vel.

    Ågot hadde en trillevogn, som hun pleide å bruke, når hu handla i butikken på Sand.

    Den vogna, den hadde en handlekurv, som man kunne ta ut.

    Den var av jern, og jeg hadde sett det et sted, hvordan man lagde feller.

    Så jeg satt opp den handlekurven, på skrått, over gårdplassen til Ågot, (hvor det lå et lastebillass vel med singel, som det ikke var populært at man kasta).

    Ågot pleide å mate småfuglene.

    Og hu pleide noen ganger å si, (når jeg var liten vel), at ‘der er linerla’, og ‘det er kjøttmeis’, og sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg stod i kjøkkenvinduet til Ågot da, (noen ganger, når jeg kjeda meg), og prøvde å fange fugler da.

    Noe jeg ble ganske god til, etterhvert.

    Jeg bandt en hyssing da, fra den handlekurven til Ågot, og når en fugl gikk under kurven, så slapp jeg hyssingen.

    Så ble fuglen fanget da.

    Og så gjaldt det å fange fuglen, ved å ta hånda inni handlekurven da.

    Og da måtte jeg ofte slippe løs fuglen.

    (For Ågot, og Håkon og Tone, de likte ikke det her.

    Ågot kjefta, men hu var ikke så myndig, så jeg hørte ikke alltid på henne, men bare lovte at jeg skulle slippe ut fuglen igjen, hvis jeg fanga noen, kanksje.

    Mens Håkon og Tone, de kunne se stygt på meg, hvis jeg dreiv med den her fuglefanginga da, mens de kjørte innom Ågot, med den da nyinnkjøpte, brukte, røde Ford Granadaen deres.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang så fanget jeg en linerle, som ikke ble skremt, når jeg tok tak i den, inni buret.

    Jeg tok den med bort på rommet ‘mitt’, (altså det faren min aldri brukte), på Bergeråsen, og lot den linerla fly inne på rommet mitt da.

    Den virka ganske fornøyd med det.

    Men jeg ville ikke at den skulle drite der, for jeg var rimelig sossete sånn sett kanskje.

    Så jeg ga den ikke mat.

    Men jeg tenkte jeg skulle få laget et bur til den, og sånn.

    Men jeg hadde vel for mye folk innom og sånn, tror jeg.

    (Sånn som Kjetil Holshagen kanskje, og min søster Pia Ribsskog, og min tremenning Øystein Andersen kanskje.

    Noe sånt).

    Så det med den linerla gikk kanskje litt i glemmeboka da.

    Hvem vet.

    Christell kom opp en dag, og spurte om det var sant, at jeg hadde en fugl, som fløy rundt i huset.

    Men da var den død, tror jeg.

    (Jeg husker ikke helt).

    Det var vel noen som hadde fortalt henne det, tror jeg.

    Men hvis jeg hadde fått tak i et bur, til den fuglen, så kunne jeg sikkert hatt den linerla der, på rommet mitt, sånn som folk hadde undulater, for eksempel.

    Hvem vet.

    Det hadde kanskje vært litt morsomt?

    Men men.

    Men det var dårlig med dyrebutikker, på Bergeråsen.

    Og jeg glemte det, med den fuglen, (siden jeg hadde masse bekjente da, må det vel ha vært).

    så plutselig så lurte jeg på hvor den fuglen hadde blitt av da.

    Og da lå den død, bak vannsenga, husker jeg.

    (Jeg fant den der, noen dager seinere da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Så jeg skulle nok ha gitt den fuglen litt mat og vann, men da hadde den nok driti overalt, på soverommet mitt, og det er jo kanskje ikke så artig da.

    Men men.

    Så det var litt dumt det der, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før vi begynte på ungdomsskolen, så var vi fire-fem unger, som skulle ligge i vannsenga, til faren min der, en natt.

    Jeg hadde jo elektronikk som hobby litt, også før jeg ble kjent med Kjetil Holshagen vel.

    Jeg hadde vel noen lyspæreholdere, og noen små lyspærer vel ihverfall, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og jeg kobla en lyspære, til en bryter.

    Og når alle ungene lå i senga der.

    (For alle syntes det var artig, å prøve vannseng da, som var nytt på denne tiden.

    Og alle sov vel med klærna på, tror jeg).

    så skrudde jeg på den bryteren da.

    For jeg hadde en sånn plast-flaggermus, med sugekopp, tror jeg, på vinduet da.

    Noe sånt.

    Også hadde jeg en lyspære, bak den igjen da.

    Men med en gang, som jeg skrudde på lyset.

    Så sa Christell noe sånt, som ‘å Erik’, eller noe.

    Hu skjønte med en gang at det var meg som tulla da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenke på.

    Men nå begynner klokken å bli over et om natten, her på hostellet.

    Og i morgen, så er bibloteket stengt.

    Men jeg skal vaske klær, for hånd da, sånn som jeg pleier, her på hostellet.

    For jeg liker ikke de som jobber her så bra.

    De er veldig tøffe og veldig vennlige, fortalte husvertinnen meg.

    Men jeg ønsker ikke å finne ut hvor vennlige eller hvor tøffe de kan være, for å si det sånn.

    Så jeg vasker heller klærna mine selv, istedet for å gi det til en stor homofil medarbeider, som de har her, og som er sjef for vasking da.

    Da er det bedre å vaske klærne sine selv, i vasken, for hånd, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Men vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer i morgen, eller ihvertfall å mandag.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå er jeg ferdig med å vaske klær, på søndagskvelden.

    Så jeg tenkte jeg kunne skrive litt mer.

    Jeg har masse notater her så.

    Etter at faren min og Haldis starta vannsengbutikk, i Drammen.

    Så pleide de å ha stand, på Drammensmessa, hver sommer, (var det vel).

    En gang, så møtte jeg Christell og Pia der.

    De stod ved et lykkehjul.

    Så jeg spilte på nr. 13, husker jeg, og vant en tøyløve.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Året etter, (eller noe), så gikk Christell og Pia, og en venninne av dem, fra Olleveien, (som hadde dårlig rykte), rundt på Drammensmessa, med spesialtrykte Norske Vannsenger t-skjorter, som var hvite med svart skrift, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu venninna deres, hu husker jeg ikke hva het.

    Men hu var billig, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, på en fest jeg hadde havnet på en gang, hos Lisbeth Mikalsen og dem, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hu var visst så billig, at hu ’til og med’ lot han få seg litt sex/morro, sa Geir Arne.

    (Så selvtilliten til Geir Arne Jørgensen var kanskje ikke på topp).

    Jeg møtte hu jenta en gang, på vei hjem fra Berger-kafeen.

    Og hu slo følge med meg.

    Men da vi kom til bussholdeplassen, ved Berger skole der.

    Så dukka han litt lubne karen, (som faren min sa at søstera til hadde lår som en tretten åring, mens hu var mye yngre), opp, i en bil, og henta hu billige dama da.

    Da syntes jeg litt synd på han, (som bodde ovenfor butikken på Sand), siden dama hans var så billig, at han måtte kjøre rundt og leite etter a, hele tida.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo vært på Drammensmessa mange ganger.

    Og kjeda meg litt, på tivoliet der.

    Ei ung jente, (som var på min alder, eller litt eldre vel, og som var ganske pen vel), jobbet på en sånn attraksjon, hvor man skulle hive en rockering, rundt noen kjempestore bamser.

    Jeg kjøpte et forsøk, nærmest i kjedsomhet vel.

    Hu jenta snudde seg vekk, mens jeg skulle kaste.

    Og jeg var ganske høy, på den her tida, så det var kanskje mens jeg gikk på videregående.

    Hvem vet.

    Så jeg kunne lene meg over gjerdet, og helt inntill teddybjørnene, (som var kjempestore).

    Og jeg vant en kjempestor teddybjørn da.

    Dagen etter, (eller om det var samme dagen), så møtte jeg Pia og Christell der, og så vant jeg en teddybjørn til de og da.

    De teddybjørnene var nesten en og en halv meter høye, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Ihvertfall høyere enn en meter høye.

    Og Haldis plasserte de to bamsene, i en av vannsengene, som stod til utstilling, på standen da.

    Og da vant faktisk Norske Vannsenger prisen for årets stand, på Drammensmessa, det året.

    Og det tror jeg må ha vært på grunn av de bamsene da.

    Eli Rygg var også innom standen og pratet med Haldis, husker jeg.

    ‘Der er hu feite kjærringa fra Portveien 2’, sa jeg til Pia og Christell.

    Jeg sa det ganske høyt, så det er mulig at hu hørte meg.

    Det er mulig.

    Men men.

    Hva skulle jeg med en sånn bamse, i Leirfaret 4B?

    Jo, Tom-Ivar Myrberg hadde jo gitt meg ideen, om å pule havbunnen, i Bergerbukta.

    (Uten at det var så vellykka).

    Så jeg rev opp et hull, mellom beina på bamsen, og la den på gulvet, foran ‘kongestolen’ der, og la meg oppå da, for å prøve hvordan det var, å pule den bamsen.

    Det var ikke så utrolig godt.

    Det var noen sånne små isoporkuler, inni bamsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min kom inn døra der, mens jeg lå og pulte den bamsen, husker jeg.

    Men men.

    Han tok med bamsen ned til Haldis, av en eller annen grunn.

    Christell kom opp og spurte meg om jeg hadde ‘ødelagt bamsen’.

    Men dette var jo en bamse som var min, (som jeg hadde vunnet da), så da kunne jeg vel gjøre hva jeg ville med den, mente jeg.

    Når jeg bodde alene i Leirfaret 4B der, uansett.

    Men men.

    Det mente tydeligvis ikke faren min, som rappa bamsen da.

    Jeg var jo i puberteten, og da tenker man mye på sex og sånn da.

    Så jeg var litt gæern da, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg fikk jo så sent hår på tissen, så jeg turte ikke å prøve meg på noen damer, før jeg ble sånn atten år.

    Siden jeg syntes det var flaut, å ikke ha hårt på tissen da.

    Mens kamerater som Kjetil Holshagen, hadde sex med ei venninne av broren sin, mens han gikk på ungdomsskolen vel, husker jeg.

    Så puberteten var en vanskelig tid for meg, husker jeg.

    Så derfor begynte jeg kanskje med den dumme ideen, å pule den bamsen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Holsagen skreik forresten litt og, tror jeg, da han satt på den sykkelen, ned en slakk del av Havnehagen, sommeren 1983, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Så han hadde ikke helt kontrollen tror jeg.

    Men men.

    (Selv om han ikke kræsja vel, men klarte å stoppe på en eller annen måte vel.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Da Jan Snoghøj var sånn 17-18.

    (Og jeg var sånn 10 år da, eller noe).

    Så hadde faren min mekka på en folkevognboble.

    Og så sa han til Jan, husker jeg, at han kunne prøvekjøre den bilen.

    Og litt etter, så ringte noen til Haldis, og sa at Jan hadde kræsja, nede ved Berger kirke.

    Vi kjørte ned dit, og Jan satt fremdeles i bilen.

    Som han hadde kræsja inn i et stort tre, ved Berger kirke da.

    Jan sa til lensmannen, at det var en annen, som hadde kjørt bilen, og at han hadde ‘løpt ned jordet der’.

    (Et jorde som hørte til Berger gård og Jebsenfamilien vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jan havnet på Tønsberg sykehus, husker jeg.

    Vi var der nede og hilste på han, faren min, Haldis, Christell og jeg.

    Jeg nevnte det for han, at han hadde sagt det, at det ikke var han som kjørte, (til lensmannen).

    Men da sa ikke Jan så mye.

    Men men.

    Lene Andersen og faren hennes, (og vel også mora hennes), de bodde like ved siden av Berger kirke.

    Så de stod liksom i en gruppe, noen meter unna, å så på det som skjedde da, (husker jeg).

    Faren min kjente faren til Lene Andersen, sa han vel en gang.

    Han het Arne Andersen vel.

    Og han døde, da Lene Andersen gikk i samme klasse som meg, på Markedsføringslinja, andre året på Økonomilinja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88, (husker jeg).

    Søstera mi Pia, sa det, at Lene Andersen syntes ikke at det gjorde noe, at faren døde, for hu gikk bare i svarte klær uansett.

    Noe sånt.

    (Lene Andersen var vel ganske kjent på Berger.

    Det var vel derfor søstera mi visste hvem det var.

    Men søstera mi fløy også mye rundt på Berger, tror jeg.

    Og hørte ditt og datt da.

    Hvem vet.

    Men men).

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så sa noen høyt, i klasserommet, at det stod noe om Lene Andersen, i buss-skuret, ved Gamlehjemmet.

    Så spurte Jeanette Auli vel, meg, hva det stod, mens vi gikk gjennom gangen der vel.

    (Siden hu visste at jeg tok skolebussen derfra kanskje.

    Selv om hu bodde i Svelvik.

    Men men).

    Jeg husker ikke akkurat hva det stod nå.

    Men jeg huska det da, og fortalte det til hu Jeanette da, (var det vel).

    Og det det stod, var noe om at Lene Andersen ikke hadde fått pupper, og heller ikke hår på musa enda.

    Det stod noe om at hun var ‘underutvikla’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da Berger IL spilte mot det svenske laget, den gangen jeg scorte et av mine tre måt, for Berger IL, (aldersbestemte lag da).

    Så ble jeg med noen andre på laget, på å gå, opp til Berger-kafeen, husker jeg.

    Da gikk vi en snarvei, som de hadde borte på Berger der, fant jeg ut.

    Den snarveien var en sti da.

    Som gikk fra Samvirkelaget kanskje, og opp til Berger-kafeen da.

    Uten at man behøvde å gå riksveien da, fra der Linda Moen og de bodde da, og over Fossekleiva, etterhvert.

    Da satt Linda Moen og Lene Andersen, husker jeg, inne på Berger-kafeen.

    De spurte begge, om de kunne få låne en krone av meg.

    Jeg sa det var greit.

    (Men de kronestykkene er jeg ikke sikker på om jeg har fått tilbake.

    Men men.

    Det er mulig at Trine Lise, i klassen, også lånte en krone.

    Det husker jeg ikke.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Carl Fredrik Fallan, i klassen, sa det, (var det vel), at Lene Andersen hadde gått med dopapir i BH-en, for å liksom få større pupper da.

    Mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Han hadde visst sett henne oppe på Berger-kafeen, med dopapir i BH-en.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan vel ikke huske det forresten, at jeg var kamerat, med Kjetil Holshagen, mens jeg gikk på Berger skole.

    Så han må jeg vel ha blitt kjent med, sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen, eller noe, (vil jeg tippe på).

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den Melodi Grand Prix-finalen, som Nicole vant, i 1982 eller 1983 vel, med ‘Ein Bichen Frieden’, den finalen, den så jeg nede hos Haldis faktisk, husker jeg.

    Det kan ha vært fordi at Pia ganske nylig hadde flyttet dit, eller noe.

    Og Haldis, hun sang i kor, som jeg har nevnt tidligere.

    Og Haldis, hun var veldig imponert av hun Nicole da.

    Haldis dreiv med noe på kjøkkenet, men hu kikka inn i stua da, (hvor jeg satt alene faktisk, og så på Melodi Grand Prix-finalen), når det ble klart, at hun Nicole hadde vunnet da.

    Så hva Pia og Christell og faren min dreiv med, under den Melodi Grand Prix-finalen.

    Det veit jeg ikke.

    Men det kan man kanskje lure på da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokka godt over 23 her på hostellet.

    Så jeg får vel prøve å fortsette på Min Bok, når jeg har tid, i morgen, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 26: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 2)

    En gang, før jeg begynte på ungdomsskolen, så ble jeg med faren min og en kamerat, inn på Sjølyst-messa.

    Han kameraten til faren min, var fra Svelvik, og hadde med seg en datter, som var på min alder.

    Vi kjørte faren min sin bil vel, mener jeg.

    Men men.

    Da vi kjørte tilbake til Svelvik igjen, så begynte hu jenta, å bable om at hun skulle se på Dallas.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om det kan ha vært Line Nilsen, som begynte i samme klasse som oss, (sammen med fem andre Svelvik-jenter), i syvende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Vi fikk seks nye jenter i klassen, når vi begynte på ungdommskolen.

    (For vi var bare cirka 24 elever vel, og på ungdomsskolen, så ville de gjerne ha større klasser da.

    Noe sånt).

    Disse jentene, det var Line Nilsen da, Jeanette Aunli, Anne Grossvoll, Vibeke Kjølstad, Irene Lippert og Anne Grete Gulbrandsen.

    (Mener jeg at dem het, fra hukommelsen).

    Så sånn var det.

    Linda Moen, utbrøt i 6. klasse, på Berger skole, at ‘det er jo de sossejentene’, når vi fikk høre navna, våren før vi begynte på ungdomsskolen, av klasseforstander Allum da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Svelvik Ungdomsskole, ligger 6-7 kilometer, fra Bergeråsen, så vi måtte begynne å ta buss til skolen.

    Så sånn var det.

    Vi fikk Jan Aakvåg, (het han vel), en mann i slutten av 30-årene vel, med mørkt hår og bart, som klasseforstander.

    Så sånn var det.

    Noe av det første lærer Aakvåg gjorde, var å kaste en bok, flatt, fra kateteret, og ned på pulten, til en som ikke fulgte med.

    (Jeg lurer på om det var Ole-Tonny Bergum, som senere døde i en bilulykke).

    Boka landet flatt, på pulten til Ole-Tonny, med et brak.

    Så vi fikk jo omtrent sjokk da.

    Ikke langt unna, ihvertfall.

    Men men.

    Klassen bestod av flere klikker da, kan man vel si.

    Svelvik-jentene satt det første året i hvertfall, alle sammen, bakerst til høyre, i klasserommet.

    Foran dem, så satt noen Berger-jenter.

    Det var Gry Stenberg, Tone Heidi Berge, Sissel Tysnes og Lene Lillevik.

    Disse jentene var upopulære, blant gutta i klassen, og dannet sin egen klikk da, som Anne Grete Gulbrandsen, (fra Svelvik), også senere ble med i, hvis jeg husker det riktig.

    Disse jentene, de flytta pultene sine inntill hverandre, så de satt på en lang rekke da, foran til høyre, i klasserommet.

    Jeg satt nest fremst, på venstre side, av klasserommet, i alle de tre årene, som jeg gikk på Svelvik ungdomsskole.

    (Vi hadde det samme klasserommet, alle tre årene).

    Jeg satt ved vinduet, og vi satt i 2. etasje, (var det vel), jeg hadde ihvertfall utsikt til Drammensfjorden mener jeg.

    Ihvertfall hadde jeg ganske bra utsikt, til husene, i Storgata, i Svelvik, (og de andre husene, nedover der), som ligger mellom Svelvik Ungdomsskole og Drammensfjorden.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På ungdomsskolen, så begynte vi med karakterer, og jeg følte litt forventingspress.

    Mora mi hadde alltid nesten manet meg, til å være flink på skolen, og faren min også var sånn vel, at han ønsket at jeg skulle gjøre det bra.

    Men men.

    Så jeg leste mye på prøver og var litt anspent vel, på grunn av disse karakterene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og jeg fikk så godt som alltid ‘Meget’, eller en annen bra karakter, på prøver.

    (Jeg pleide alltid å få bedre karakterer enn Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og Tom-Ivar Myrberg, og de gutta der.

    Og jeg kjempet vel med Stig Melling, om å være den i klassen, som fikk flest ‘S’-er osv., i karakterboka.

    Det første halvåret, i åttende klasse, så hadde jeg tre ‘S’-er i karakterboka, var det vel.

    Jeg var god i matte, kristendom, samfunnsfag og norsk, og i alle disse fagene, så fikk jeg en eller flere ganger, ‘S’ i karakterboka.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Og jeg var en av de som pleide å svare mest riktig, når vi måtte rekke opp hånda, i timene.

    Og jeg slo til og med en lærer i sjakk, i sjakk valgfag, mener jeg, (selv om det ble avbrutt, av at det ringte ut. Så sa læreren at jeg vant. Men men. Og det var læreren som ville spille vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi gikk i syvende klasse, og hadde Fru Næss, i et fag.

    Så hørte jeg noen trinn, som hørtes kjente ut, i gangen.

    (Selv om jeg satt lengst fra døra, borte ved vinduene).

    Det var en dame i høyhælede sko.

    Og det viste seg det, at det var mora mi.

    (Som jo bodde i Larvik, cirka ti mil lengre sør).

    Hu banka på døra, til klasserommet vårt, og spurte om ‘er dette første klasse ungdomsskolen?’.

    Og noen begynte vel å le litt, for vi pleide å si ‘sjuende klasse’, og ikke ‘første klasse ungdomsskolen’.

    Så sånn var det.

    Mora mi gikk jo for å være gæern.

    (Faren min sa det blant annet).

    Så jeg rusha bort døra, og dro med meg mora mi, ut på gangen.

    Og sa at hu måtte gå.

    Så gikk hu etterhvert.

    Så gikk jeg inn igjen.

    Og Fru Næss sa det, at det var hyggelig, at foreldrene ville komme på skolen.

    (Selv om dette var den eneste gangen, at noen foreldre, dukka opp på skolen vel.

    Men men).

    Jeg sa ikke noe, for jeg var litt flau over mora mi.

    Irene Lippert spurte om det var mora mi.

    Jeg svarte ‘ja’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeanette Aunli hadde en gang med en stor dildo, på skolen, husker jeg.

    Hu gikk rundt i gangen der, med en svært plast-agurk, husker jeg.

    Jeg spurte henne hva det var, for vi gikk ved siden av hverandre, i gangen der.

    Og hu skøyv liksom av halve agurk-delen da, også var det en dildo, inni agurken.

    Så sånn var det.

    Jeanette Aunli, viste fram den her dildoen da, til alle som ville se, i vår del av ungdomsskolen vel.

    Og hu sa det, til meg, i gangen der vel, at en eldre gutt i Svelvik, hadde kjøpt med en sånn dildo hver, til Line Nilsen og henne, i Syden.

    Uten at Jeanette sa noe grunn for dette, til meg.

    Og uten at jeg vet noe om hvorfor Jeanette Aunli var så åpen om dette.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, et par år før jeg begynte på ungdomsskolen vel.

    Så dro bestemor Ågot og onkel Håkon med meg, på julehandel, i et supermarked i Sande vel.

    Så sånn var det.

    Og der kjøpte jeg blant annet et viskelær, med bilde av et spar ess på vel.

    (Fordi det var vel ikke så mye annet å kjøpe der, tror jeg.

    Men men).

    På en skoletur, som vi var på, med ungdomsskolen.

    Så så jeg plutselig det, at Tom-Ivar Myrberg, satt der, med det viskelæret mitt.

    Det må han, (eller en av brødrene hans), ha rappa da.

    Det viskelæret, det lå vel på det gamle rommet mitt, mener jeg.

    Og de Myrberg-gutta var jo noen ganger på besøk hos meg.

    Og jeg fulgte vel ikke med på dem hele tida da.

    Og faren min sa jo det, at vi kunne lå utgangsdøra stå ulåst, på Bergeråsen.

    Så det er mulig at en eller flere av de Myrberg-brødrene, hadde vært inne i leiligheten min.

    En gang som jeg var borte hos bestemor Ågot, for eksempel.

    Hvem vet.

    Jeg pleide å få penger av faren min, til å handle mat, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Men jeg pleide også å spise borte hos bestemor Ågot da.

    Så jeg gikk av bussen på Sand.

    Også gikk jeg bort til Bergeråsen, etter å ha spist middag hos Ågot, og lest avisene og kanskje prata litt med Ågot, og sånn da.

    Noen ganger gikk jeg også av på Bergeråsen, husker jeg.

    Så det var kanskje ikke hver dag, som jeg spiste hos Ågot.

    Jeg var veldig glad i Pizza Grandiosa, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Og Coca Cola da.

    Jeg kjøpte Pizza Grandiosa og Coca Cola og potetgull, hver lørdag, husker jeg.

    Og jeg pleide også å kjøpe en avis, som VG eller Dagbladet.

    Og godteri da.

    Og brød, mest for syns skyld vel.

    Og jeg var ikke noe glad i melk, så jeg pleide å kjøpe meierienes milkshake med sjokoladesmak.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var ikke bare i helgene, at jeg fikk hundre kroner, av faren min, for å kjøpe mat for.

    Men det var også midt i uka.

    Så jeg fikk vel tilsammen kanskje 2-300 kroner, hver uke, til å handle mat for.

    Som jeg måtte spørre om, for hver gang da.

    Så jeg hadde nok av godteri og lommepenger og sånn.

    Selv om jeg husker det, at jeg noen ganger var så langt nede, fra å måtte bo alene.

    At jeg satt i sofaen, foran TV-en i Leirfaret, og grein, og lurte på hvorfor faren min ikke var hos meg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis var veldig moderne, må man vel si.

    Hu var ikke ofte oppe hos meg, i Havnehagen, på besøk.

    Det var kanskje en gang i året, eller noe, og aldri alene, alltid sammen med faren min.

    Men Haldis syntes at vi trengte oppvaskmaskin, husker jeg, og kjøpte en benkoppvaskmaskin, til oss.

    Selv om jeg ikke ble så flink, til å bruke den.

    Jeg var nok litt for ung, og jeg var litt deprimert da, siden jeg måtte bo alene.

    Men men.

    Haldis satt også en stor fryseboks, inn på det gamle rommet mitt, i Leirfaret 4B.

    Der hvor den skrivebordsplata hadde stått.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min kjøpte en Grundig TV, 26 tommer, eller noe vel, med fjernkontroll.

    Den stod i Leirfaret 4B da.

    Sofaen var jo den nye lyseblåe, som faren min hadde sett, på en messe.

    Med to matchene stoler da.

    Salongbordet var flott, (må man vel si).

    Det var i mahogny, eller noe.

    Og med en plate, i metall, med et trykk, av et gammelt verdenskart.

    Så det var to globus-bilder, på det trykket, husker jeg.

    Og det var et gammeldags kart, kanskje fra 1700-tallet, eller noe.

    Hvem vet.

    Det var et flott salongbord ihvertfall, vil jeg si.

    Selv om det metalltrykket var litt skadet, etter at en gryte hadde stått på bordet vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Faren min fikk også plassert en ny stol der, som han kalte ‘kongestolen’.

    Det var en skinnstol, med ørelapper og det som var.

    Det var en sånn stol, som J.R. Ewing hadde på kontoret sitt, sa faren min.

    Så det er mulig at faren min mente at han var som J.R. i Dallas, det er mulig.

    (Kanskje han danske møbelfabrikanten, som vi var hos, hadde gitt faren min denne stolen, siden faren min kjørte ned til Danmark, med en sånn lyseblå sofastol?

    Hvem vet).

    Faren min sov nede hos Haldis, men han hadde en barbermaskin, oppe i Leirfaret 4B.

    Denne barbermaskinen, den hadde han liggende til lading, i stua, like ved kjøkkenet.

    Der stod det en blå sofastol da, som faren min kanskje satt i, mens han barberte seg.

    Så sånn var det.

    Jeg flytta om på møblene der en gang.

    Sånn at den svære kongestolen, ble stående ved barbermaskinen til faren min.

    Og da flyttet jeg den lyseblå sofastolen, bort til peisen, sånn at hele den sofagruppen var samlet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som faren min var oppe hos meg.

    Så tente han fyr, i peisen, i Leirfaret 4B der.

    (Peisen stod i stua der da, og vi brukte den sjelden, for huset var bra isolert, og vi hadde panelovner da.

    Og jeg var ikke vant med peis, for å si det sånn.

    Men men).

    Så gikk faren min for å dusje.

    Men så var det noe problem med spjeldet.

    Så røyken gikk ut i stua.

    Men jeg merka ikke røyken.

    For jeg var ikke vant til å ha peis, så jeg syntes vel ikke at det var så rart, at det dukka opp litt røyk da.

    I begynnelsen.

    Så jeg ble bare sittende, som i en døs, og se på TV.

    Men når faren min kom ut fra dusjen.

    Så skjønte jeg at noe var galt.

    For da kunne jeg nesten ikke se han.

    På grunn av all røykene.

    Jeg hørte bare døra, og skildnet korrekturene da, av faren min.

    Så sånn var det.

    Men da fikk jeg kjeft da, siden jeg ikke passa på peisen.

    Men jeg hadde ikke fått opplæring, i å bruke den peisen.

    Og jeg var ikke vant med at det ble fyrt i peis, der jeg bodde.

    Og den røyken kom så smygende.

    Så jeg merka ikke det, at noe var galt.

    Så jeg var kanskje på vei til å kveles da, av noe røyk.

    Hva vet jeg.

    Ikke vet jeg hvorfor faren min skulle fyre i peisen.

    Men men.

    Men det var vel ikke ofte, hverken før eller etter dette, at det ble fyrt i den peisen.

    Ikke mellom 1981 og 1989 ihvertfall, da jeg bodde der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min dro meg også med på IKEA, på Billingstad, og lurte på hva jeg ville ha, til leiligheten.

    Jeg husket at vi trengte en lampe, til å ha i taket, over spisestuedelen, av stua.

    Så jeg fant en sånn taklampe, som ligna på de vel, som var i taket, på Berger skole, mener jeg, i det som da var nybygget der.

    Det var en sånn trekasse liksom, med lyspære inni da.

    (Dette var vel kanskje før jeg begynte på ungdomsskolen, vil jeg tippe på).

    Så fant jeg en skrivebordslampe, som så ganske kul ut.

    Og jeg fant et par sånne hjørnebord, til å ha i stua.

    Så sånn var det.

    Hvorfor jeg fikk velge, det veit jeg ikke, men det var faren min sin ide da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde også brusmaskin der, og en VHS-videospiller.

    Og en VIC-20 datamaskin da, som jeg fikk printer til, (som var ganske dyr da), en jul, husker jeg.

    Men men.

    Så den leiligheten var ganske moderne, på 80-tallet.

    Den var nybygget, på begynnelsen av 70-tallet, og ble fylt opp av 80-talls brunevarer da, må man vel si.

    (Untatt stereoanlegget, som var fra 70-tallet, fra faren min sin tidligere leilighet, i Hellinga 7B.

    Og teppet og gardinene var også fra begynnelsen av 70-tallet vel.

    Siden mønsterne var typisk 70-tall, må man vel si, med mer eller mindre psykedeliske mønstre vel.

    Så sånn var det.

    Men men).

    En gang, den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Så var fetteren min Tommy, på besøk, og vi leika cowboy og indianer, eller noe, på soverommet jeg hadde tatt over, og satt skrivebordsplata mi inn på.

    Dette var en av de sjeldne gangene, som Haldis var på besøk der.

    Hu og faren min, satt i sofaen der, mens Tommy og jeg leika.

    (Det var vel derfor at jeg syntes det var greit å leike med Tommy.

    Selv om han var yngre.

    Siden Haldis var der.

    Noe sånt).

    Så endte det med at faren min og jeg krangla, og jeg smalt med døra, når jeg skulle inn, og leike mer cowboy og indianer da, med Tommy da.

    Da kjefta Haldis på meg, siden det var faren min sitt rom, som jeg smalt med døra til.

    Hu mente det ville vært greit, hvis det var mitt rom, som jeg smalt med døra til.

    Men Haldis var vel ikke min foresatte.

    Og det rommet, det var det jo bare jeg som brukte, jeg hadde jo skrivebordet mitt der, osv.

    Så hva denne kjeftingen skulle være godt for, det skjønte jeg ikke.

    Tommy skjønte heller ikke dette, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Det var ikke så ofte at Tommy var på besøk der egentlig.

    Men men.

    Faren min sa seinere det, at Tommy hadde kasta Susi, (katten til Christell), ned fra verandaen til Haldis.

    Og faren min lurte på om jeg hadde noe med det å gjøre.

    Men det hadde jeg ikke, men jeg må innrømme det, at jeg syntes det var litt morsomt.

    (Selv om jeg var glad i katter da).

    Men det må ha vært noe Tommy har funnet på selv.

    Kanskje han ble sur på Haldis, siden hu kjefta på oss, når vi leika på rommet som jeg mente var mitt da.

    De tulla vel fælt, Haldis og faren min.

    For faren min sov jo nede hos Haldis.

    Det burde vel Haldis vite.

    Så å late som at faren min liksom sov i Leirfaret 4B, det ble bare dumt, syntes jeg.

    Så jeg var ikke så blid på Haldis, etter denne kjeftingen, i Leirfaret 4B.

    (Og ikke før det heller).

    Når jeg var borte hos Ågot, på Sand, så hendte det ofte det, at vi prata om Haldis, og var enige om det, at hu ikke var noe snill da.

    Hu ødela liksom for oppveksten min da.

    Siden jeg måtte bo alene.

    Jeg fikk ikke lov å bo sammen med de andre, i Arne Mogan Olsen og Haldis Humblen sin familie da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Etter at Tom-Ivar og dem flytta til Drammen, så hadde jeg ikke så mye med Christell og dem å gjøre.

    Men jeg pleide å kikke i postordrekataloger, borte på Sand.

    Og en gang, som nok var ganske langt nede, så bestilte jeg en sånn drinkmaskin, som jeg syntes var litt morsom da.

    Det var en kopi av Manenken Pis, (eller hva den statuen heter igjen), av en gutt som tisser vel.

    Og det som jeg syntes var morsomt, var at hvis man trykket på en knapp, så kom det noe drikke, ut av tissen, fra den maskinen da.

    Fra en beholder, som var plassert under maskinen.

    Og da fortalte faren min om det her, til Christell, som da kom opp til meg, i Leirfaret 4B, og ville se på den her automaten da.

    Jeg ble litt forfjamset, for jeg var vel ikke så vant til jenter, på den her tiden.

    (Dette var et par år kanskje, etter at jeg pleide å råkline, (må man vel kalle det), med Christell, Gry Stenberg og Nina Monsen).

    Så jeg skulle finne noe juice da, (som jeg pleide å handle, flere dager i uken), i kjøleskapet.

    Men jeg hadde noen gamle kartonger der, som jeg måtte bruke.

    Siden jeg ikke hadde venta gjester.

    Også tappet jeg i et glass da, til Christell.

    Også drakk Christell juicen da.

    Også ville hu se hvordan den maskinen virka.

    Også skrudde jeg av dispenseren da.

    Og da kunne man se det, at oppi juicen, så fløyt det en sånn grønn mugg-sirkel, (eller hva man skal kalle det).

    Så Christell brakk seg da, (når hun så det grønne mugget, som hun nettopp hadde drukket juice, som var fra den samme dispenseren som), og løp bort til vasken, i tilfelle det kom opp noe, mens hu brakk seg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg bestilte også et elektrisk orgel, men det var for unger, syntes jeg nesten, når jeg fikk det.

    Og bestemor Ågot og faren min, de ble litt sure på meg vel, siden jeg bestilte det.

    Så det måtte jeg sende tilbake.

    Til et postordrefirma i Drammen, var det vel.

    Men men.

    Og de var treige, med å sende penger tilbake, så jeg sendte noen brev, som faren min sa vel, at jeg kunne stemple med Justitia Inkasso, (siden faren min brukte det inkassobyrået, da han dreiv Strømm Trevare, så hadde vi stempel fra de, på kontoret, i huset til Ågot da).

    Så fikk jeg de pengene tilbake, etter et halvt år, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

    Så hendte det, at Pia, Christell og jeg, leika sammen, (må man vel si), nede ved Haldis.

    En gang, så dukka Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen opp, i en sti, som gikk fra midt i den nederste bakken, i Havnehagen, og videre enten ned til nedafor Teskjekjærringa der, eller opp til Ulviksletta.

    Mens Pia, Christell og jeg, gikk på den stien, (et steinkast nedafor huset til Haldis kanskje).

    Så dukka plutselig Geir Arne og Ditlev opp da, som tidligere nevnt.

    Og da, så måtte jeg nesten markere det syntes jeg, at de var mine uvenner.

    Så jeg sparka til Christell, hardt i magen.

    Så hu bare knakk sammen, (må man vel si).

    For å liksom advare Geir Arne og Ditlev litt da.

    At nå var de liksom på ‘vårt område’.

    Noe sånt.

    For disse gutta var jo fra Sand.

    Og de var mine uvenner da, fra krangler, når jeg skulle bort til Ågot, for å spise middag da.

    Og plutselig dukket de opp i Havnehagen der.

    Da måtte jeg nesten markere det, syntes jeg, at det her var mine fiender/uvenner da.

    Så derfor måtte jeg gjøre et ellet annet, syntes jeg.

    Jeg tror ikke at vi hadde klart å banke de opp.

    Og Pia hadde vel kanskje ikke skjønt noe, siden hu nettopp hadde flytta dit, fra Larvik.

    (Og hu pleide ikke å gå sammen med meg bort til Ågot, eller noe, heller, for å si det sånn.

    For da hadde jeg vel prøvd å forklare henne om mitt uvennskap med Ditlev og Geir Arne aka. Geri da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Så det bare ble sånn, at jeg sparka Christell i magen da.

    Noe jeg gjorde nærmest i sjokk eller panikk da, når jeg så de ganske store Sand-gutta, borte i vårt nabolag da, på Nedre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell måtte senere operere vekk blindtarmen.

    Men om det var fordi at jeg sparka henne i magen, det veit jeg ikke.

    Det var bare noe jeg tenkte på nå, at det kanskje kunne ha vært derfor.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia fortalte meg det, at Christell skulle operere blindtarmen, på sykehuset i Drammen vel.

    (Så hu slapp å dra til Tønsberg eller Horten vel).

    Og da var vi hos Haldis og dem.

    Dem hadde et polaroidkamera der, og jeg mener jeg tok et bilde av søstera mi muligens.

    Noe sånt.

    Mens vi var litt urolige da, for hvordan det kom til å gå, med Christell, siden hu skulle opereres.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Trener Skjellsbekk, han kjente en annen fotballtrener, fra like utenfor Gøteborg.

    Så mens vi gikk på ungdomsskolen, så skulle vi møte dette laget, to ganger.

    De skulle bo på Berger skole, en helg.

    Og vi skulle bo på et sted, ved Gøteborg, en helg.

    Svenskene skulle først besøke oss.

    Svenskene, de var et par år yngre, enn oss.

    Men Skjellsbekk mente det jevna seg ut, siden de var fra et større sted.

    Noe sånt.

    Det svenske laget dukka opp, og noen Berger-koner, de lagde betasuppe, husker jeg.

    Den suppa var god, husker jeg, og vi spiste den, sammen med svenskene, i andre etasje vel, i klubbhuset, på Berger.

    Svenskene hadde med noe saft, som het ‘hallonsaft’.

    Jeg spurte de andre norske og svenske gutta, om det var bringebærsaft.

    Og det var det en svensk gutt vel, (en innvandrer, fra Pakistan, eller noe, tror jeg), som kunne bekrefte.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi spilte vel to kamper, tror jeg, ihvertfall en.

    Og jeg scorte et mål, husker jeg.

    (Dette var et av bare tre mål, som jeg scorte for Berger, mener jeg).

    Jeg fikk ballen, i straffefeltet, til svenskene.

    Det stod forsvarere foran meg.

    Så jeg lobba ballen over forsvarerne.

    Og så spratt ballen over keeperen, (som feilberegnet spretten, må man vel si), og inn i mål.

    Så de svenskene ble kanskje litt flaue.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi grilla også, nede på Blindsand, (som trener Skjellsbekk kalte det), altså ved Bergerbukta da.

    Så sånn var det.

    Noen måneder seinere, så skulle vi gutta fra Berger, inn til Gøteborg.

    Da må jeg først skrive om noe, som skjedde i Norge, sommeren før.

    Pia og jeg, vi var invitert til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Dette var vel sommeren 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Pia og jeg, vi var jo vant med badestrender osv., fra Berger.

    Så vi lå mest på rommene våre, hele dagene, og leste bøker.

    (Pia var det vel, som var mest glad i det kanskje).

    Jeg måtte ta med katten min, Kitty, siden at bestemor Ågot, ikke tålte å ha den katten.

    Da må jeg vel fortelle om ferien til Gol og, som var noen måneder før ferien til Nevlunghavn.

    Like før Pia flytta til Berger, (var det vel), så var faren min, Haldis, Christell og jeg, på ferie, til Pers Hotell, på Gol.

    Der var også Rune Kraft og broren og foreldra.

    Jan Snoghøj var også med, husker jeg.

    Og ei venninne av Haldis, som jobbet på Hennes, på Bragernes, i Drammen vel, var også med.

    Med mann og datter vel.

    Dette må ha vært påsken 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg gledet meg kanskje til å dra på ferie igjen, etter de Danmarksturene.

    Det er mulig.

    Det er mulig at Pia var med på den ferien til Gol og.

    Det er mulig.

    For hun flytta vel til Berger sommeren 1982.

    Noe sånt.

    Men men.

    Rubiks kube, var populær, på den her tiden.

    Og Rune Kraft og dem, var fra Furuset, i Oslo, og hu dattera til hu som jobba på Hennes, var vel fra Drammen kanskje.

    Så vi diskuterte ‘Snake’, som var en oppfølger, til Rubiks Kube da.

    Jeg hadde jo vært min del, i lekebutikken, på CC, i Drammen, siden Haldis hadde jobba på det senteret, og jeg pleide å være med dit, noen lørdager.

    Så jeg begynte å si det, at det også fantes en annen versjon av ‘Snake’ da, (som jeg hadde sett i lekebutikken på CC da).

    Så selv om jeg var Berger, så syntes jeg det, at jeg klarte såvidt å henge med da, disse kule folka, som bodde i byen da, (og som hadde Snake osv.).

    Så sånn var det.

    Jeg hadde slåss mot Stefan og Daniel, den dagen, før vi kjørte til Gol, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    De Danmarksferiene, året før, var kanskje så artige, at jeg ble nesten litt ‘gæern’ da, og klikka litt, siden vi skulle på ferie igjen.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes nok at å dra på ferie, var veldig morsomt, etter de Danmarksturene og ferien til Jugoslavia, et par år tidligere, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På Pers Hotell, så var det svømmebasseng, og naboene til hotellet, kunne se inn i svømmebassenget, husker jeg.

    Vi kunne se ut fra svømmebassenget, at det var snø, på bakken, utenfor, husker jeg.

    Jeg husker også det, at faren min, han ble med Haldis, inn i dame-badstua, på Pers Hotell der.

    Der satt han vel naken da, og ei dame, hu fikk sjokk, eller noe, (hørte jeg at faren min snakka om, med Haldis).

    Så sånn var det.

    Jeg klagde på at finskoene mine var veldig glatte, og fikk et nytt par finsko, av faren min, i en skobutikk, i Gol da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For jeg måtte ha finsko vel, siden det var fin middag vel, på hotellet og sånn da, inkludert i prisen.

    Vi ringte bestemor Ågot, fra Gol, faren min og jeg.

    Og Ågot klagde, så jeg måtte prate med Ågot, sa faren min.

    For Ågot tålte ikke Kitty.

    Ågot klagde fælt på katta, som mjaua i bakgrunnen, kunne jeg høre, på telefonen.

    ‘Mjau, mjau, mjau’, osv.

    Noe sånt.

    For katta savnet vel meg da, siden den omtrent bare var vant med meg vel.

    Og Ågot klarte ikke å roe ned katta da.

    Så sånn var det.

    Så når Pia og jeg, skulle reise til Nevlunghavn, sommeren etter.

    (Vi var bedt dit av Johannes og Ingeborg vel, etter at Øivind døde, mener jeg).

    Så måtte jeg ta med katta da.

    Jeg kunne ikke ha den hos bestemor Ågot, på Sand.

    For Ågot var ikke noe flink med katter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg måtte ta med den sandkassa, som alle de fire kattene mine hadde hatt.

    En rød kattesand-kasse, som faren min hadde kjøpt, i en dyrebutikk i Drammen, når jeg fikk overtalt mora mi, til at vi også kunne ha Pusi, (vi bytta på å ha Pusi annenhver gang da), på Berger.

    Den kassa, måtte jeg ha på rommet mitt.

    Og jeg var nesten livredd, for at den katta også skulle bli borte.

    Så jeg hadde den på rommet mitt, om natta da.

    (Onkel Martin sitt gamle rom).

    Og til slutt, så lukta det veldig vondt der.

    Bestemor Ingeborg, hun gjorde meg deprimert, den ferien, for hun var så masete og streng.

    Og jeg måtte jo passe på katten, så det var kanskje derfor, at jeg bare leste bøker.

    Og ikke var på stranda, eller noe.

    Men det lukta vond, på det rommet, sa bestemor Ingeborg, på slutten av ferien.

    Så kanskje de ikke hadde fortalt meg, hvor jeg kunne tømme kattesand-kassa.

    Dette var nok noe veldig vanskelig, for Ingeborg og Johannes, å gi noe klart svar på, vil jeg vel kanskje tippe på.

    (Bestemor Ingeborg kunne klikke nesten, vil jeg vel si, hvis man spurte henne om hvor man skulle gjøre av noe brukt kattesand.

    Det var nok ikke enkelt.

    Men men).

    Faren min sa vel det, at jeg skulle tømme kattesanden, under huset, eller noe, tror jeg, på Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Men men.

    En av de siste dagene, i Nevlunghavn, så ble jeg sendt opp på loftet der, etter noen fler bøker, (av bestemor Ingeborg, var det vel. Det var ikke noe jeg hadde funnet på, ihvertfall).

    (Enda ingen av ungene deres hadde vokst opp der, må man vel si, selv om Martin hadde et rom der riktignok, husker jeg fra en julefeiring, at han hadde platespiller, på det samme rommet, som jeg hadde den katta på da, noen år seinere.

    Pia sov kanskje på kammerset der, (innenfor bestemor Ingeborg sitt rom), det er mulig.

    Men men).

    Med en gang som jeg kom opp den stigen, som de hadde, opp til loftet der.

    Så så jeg en eske, med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje, som lå der.

    Det var mange forskjellige kamera, og de var ikke komplette.

    Noen manglet bæreveske, osv.

    Jeg viste kameraene, til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.

    Og de ble bestemt, (av bestefar Johannes vel), at Pia og jeg, skulle få et kamera hver.

    Jeg valgte et med kjempemange brytere og skiver.

    Og Pia fikk et enklere et da.

    (Enda jeg var litt skeptisk, siden dette var under den kalde krigen.

    Og faren min kjørte amerikaner og sånn.

    Så russiske ting, det var jeg ikke vant med, for å si det sånn.

    Men men).

    Bestefar Johannes, dro med bestemor Ingeborg, Pia og meg, inn til Stavern, til en fotobutikk der, (ikke langt fra den militærgarnisonen som ligger der).

    Mannen i fotbutikken, så på kameraene, og fortalte det, at dette var sjeldne kameraer.

    Johannes og Ingeborg, virker verdensvante, syntes jeg, der de gikk i ‘fullt sprang’ da, mot fotobutikken.

    De hadde nok spasert mye sammen, i London osv., (hvor de pleide å kjøpe antikviteter, som de senere solgte hjemmefra, etter at bestefar Johannes ble pensjonert), kunne man nesten se på dem, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mannen i fotobutikken, måtte lete lenge, men fant tilslutt film, til begge kameraene.

    Så sånn var det.

    Noe annet jeg husker fra den ferien, var at Ingeborg sendte Johannes, til en bondegård, for å kjøpe en sekk poteter, mens Pia og jeg satt på, husker jeg.

    De pleide å handle i butikken, men dette var kanskje spesielt fine poteter da.

    Hvem vet.

    Johannes virka litt sur, syntes jeg, siden han måtte kjøre til den gården vel.

    Johannes hadde hele tiden ønsket seg å ha en gård, sa Ingeborg en gang.

    Men odelslovene, de var sånn, at Johannes ikke kunne få seg en gård da, men måtte nøye seg med å ha hus og have.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg sendte meg noen fotografier, fra denne ferien, da jeg bodde i Liverpool, (av en eller annen grunn).

    Og disse fant jeg fram nå, her på hostellet, i Sunderland.

    (De var noen av de få tingene, som jeg fikk tatt med meg, etter at jeg ble kastet ut, av Liverpool County Court, for et par måneder siden, i august 2011 med andre ord. Etter en rettsak som jeg har klaget på, til the Parliamentary Ombudsman, mm.).

    På et av bildene, ser jeg her, så har bestemor Ingeborg, (som døde mens jeg bodde i Liverpool), skrevet ‘I + J + Pia 1983’, og så på neste linje ‘2 år før Johannes døde!’.

    Så dette var altså sommeren 1983, hvis bestemor Ingeborg husket riktig.

    Pia er moteriktig, 80-talls, med rosa t-sjorte.

    Jeg har en alt for liten genser, som jeg kanskje hadde fra da jeg bodde hos mora i Larvik, fem år tidligere.

    Hvem vet.

    Katten Kitty er vel kanskje et år gammel, på de bildene.

    Noe sånt.

    Bestefar Johannes har solhatt og en beige v-genser, med skjorte under, på seg.

    Og bestemor Ingeborg en gul drakt vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg fant fram her nå.

    Så Gol-ferien, den var nok da tidligere i 1983, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Og når vi kom hjem, til Berger, så dro faren min, Haldis, Pia og jeg, til Gøteborg.

    (Haldis lot seg såvidt overtale, av faren min, til å bli med, husker jeg.

    Så sånn var det).

    Faren min sendte med en gang Pia og meg, til Liseberg, når vi kom fram, til et hotell, i Gøteborg.

    Vi ble sendt i en taxi da.

    Vi fikk med lommepenger, og kjøpte hvert vårt billetthefte, som hadde så mange billetter, at man kunne kjøre karuseller nesten en hel dag da.

    (For man måtte også stå litt i kø).

    Men men.

    Dette var vel sommeren 1983 da, regner jeg med.

    Og det var altså sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen da.

    Så det var sommeren jeg fylte tretten år da.

    Og Pia var elleve og et halvt da.

    Så sånn var det.

    Når det begynte å bli kvelden, så tok Pia og jeg, en taxi, tilbake til hotellet.

    Jeg huska såvidt navnet, på hotellet, etter en lang da, på tivoli.

    Men jeg mener at det var hotell Skandinavia, eller noe.

    Noe sånt.

    Da vi skulle inn til faren min og Haldis, (for Pia og jeg, hadde ikke fått eget hotellrom), så åpnet de ikke.

    Pia og meg, måtte sitte i gangen der.

    Til slutt så kjedet vi oss, og gikk rundt og så på hotellet.

    Det var et ganske stort casino-rom, på hotellet, mye fylt av albanske menn, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo sett på roulette, på Kiel-ferja, et par-tre år tidligere.

    (Når jeg var med faren min og onkel Runar, til Kiel).

    Så jeg syntes ikke at roulette var så artig.

    Og jeg syntes også at de albanerne der, (eller hva de var), virka litt skumle.

    Taxisjåføren, som kjørte oss fra Liseberg til hotellet, var vel også albaner, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk med Pia, opp i gangene, i en annen del av hotellet.

    Og vi hadde krig, med isbiter, fra noen isbitmaskiner, som stod i gangene, til hotellet, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så gikk vi tilbake, til rommet til Haldis og faren min.

    De hadde nok hatt vill sex der, vil jeg tippe på.

    I mange timer.

    For når de endelig åpnet, en time eller to, etter at vi kom tilbake, fra Liseberg.

    Så var luften i hotellrommet deres, veldig fuktig, mener jeg å huske.

    Og de må jo ha gjort noe rart, siden de ikke hørte det, at Pia og jeg banka på, mange ganger.

    Faren min så også litt rar ut, og hadde vel ikke på seg så mye klær, tror jeg.

    Hvor Kitty var da, det veit jeg ikke, men den var kanskje hos Ågot igjen da.

    Hvem vet.

    Hm.

    Og Christell var vel hos faren sin i Ålesund, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så fikk vel Pia og jeg også et rom, på hotellet der, tror jeg.

    Hvis ikke faren vår hadde leid det fra før da.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så kjørte vi vel tilbake til Norge, dagen etter, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fotballlaget også skulle til Gøteborg.

    Det var vel våren etter, tror jeg, altså antagelig våren 1984 da.

    Så var jeg ganske kjent på Liseberg, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg hadde ikke tatt med det russiske fotoapparatet, til Gøteborg, med faren min, året før.

    For jeg var litt skeptisk, til det fotoapparatet, siden det var russisk.

    Men men.

    Men når vi dro med fotball-laget, så turte jeg å ta med det kameraet.

    Men men.

    Jeg måtte sitte på med min uvenn, Geir-Arne Jørgensen, og de.

    Faren min hadde slutta å kjøre til kampene, noen år tidligere, og det var ikke plass i noen andre biler, ble jeg vel fortalt, av Ole Skjellsbekk vel.

    Men men.

    Vi hørte på Carola, som jeg hadde kassett av, mener jeg, i bilen.

    Noe sånt.

    Vi stoppet i Horten, og der kjøpte jeg en pose pizza-snacks, som de hadde ved ferjeleiet der, husker jeg.

    (Og da kjøpte mange av de andre gutta på laget også sånn snacks, husker jeg.

    Men men).

    For vi skulle ta ferja til Moss.

    (De kjørte altså ikke rundt Oslo, som faren min alltid pleide å gjøre.

    Men men).

    Vi bodde på en slags barnehave, eller noe, tror jeg, litt utenfor Gøteborg da.

    Jeg dro med Ulf Havmo, og gikk og så litt der.

    Men det tror jeg ikke var så populært.

    Vi ble vel observert, mener jeg, for å si det sånn, av noen ungdommer da, (mener jeg såvidt å huske, ihvertfall).

    (Kanskje de vi spilte mot).

    Men men.

    Han pakistanske gutten, viste meg det, at han hadde noe milkshake, (som så mer eller mindre lik ut vel, som de fra meieriene, som de solgte i butikkene i Norge, (i melkedisken)).

    Faren hans jobba nemlig på meieriet, i Gøteborg der, fortalte han utenlandske gutten, (eller om det var kameraten hans, som sa det).

    (Uten at jeg forstod hvorfor han fortalte meg det.

    Men men).

    Vi vant kjempemye, den første dagen, men jeg satt vel på reservebenken der, mener jeg.

    En svensk journalist, fortalte trener Skjellsbekk, (var det vel), at han var veldig imponert, over Erland Borgen sitt spill, husker jeg.

    Men men.

    Den banen var like ved noen togskinner.

    Så når man kjørte ut, fra banen, så måtte man passe på det, (fortalte de svenske vertene oss), at bilen ikke ble stående på togskinnene.

    For hvis man kjørte rett etter en annen bil.

    Så hadde den første bilen vikeplikt, for trafikken, på hovedveien.

    Og det kunne være mye trafikk, på hovedveien.

    Så man kunne bli stående lenge og vente.

    Og hvis man da kjørte opp bak den første bilen.

    Så ble man stående på togskinnene.

    Og hvis man da fikk en tredje bil, rett bak seg.

    Så kunne man få problemer, hvis det var mye trafikk, på hovedveien, og hvis toget også kom.

    Så sånn var det, husker jeg.

    Men men.

    Så der burde de kanskje hatt en bro, eller noe, over togskinnene, vil jeg si.

    Men men.

    Så hadde de sluppet å si fra om det, til alle som ikke var kjent der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På Liseberg, så forklarte jeg trenerne, at det var et sånt spesielt hefte, som man kunne kjøpe, som det var en gratisbillett i også.

    (Jeg husket det, fra da jeg var på Liseberg, sammen med Pia da, sommeren før vel).

    Så trenerne, de kjøpte mange hefter, også reiv vi av billetten, og kom inn på den.

    (Så vi juksa litt vel.

    For den gratisbilletten, den var vel beregnet å gjelde, for det neste besøket, mener jeg.

    Men den billetten hadde jeg ikke spart på da, men jeg husket hvordan de heftene var da.

    Det var et billetthefte, til cirka 30-40 kroner da, med kjempemange billetter i, husket jeg).

    Jeg var for det meste stille, i bilen til Geir Arne og dem.

    (Faren var en kar med bart, mener jeg.

    (Ihvertfall så var han vel typen til å ha bart vel, mener jeg).

    Og faren var ikke så lubben, som mora, men mer slank, mener jeg.

    Og med ganske våkne øyne, mener jeg.

    Noe sånt.

    De pleide visst også å dra på Norges landskamper på Ullevåll, mener jeg at Geir Arne prata om, i klasserommet, på ungdomsskolen.

    Og da hadde de vel også med andre folk i klassen, mener jeg.

    Men det ble litt vel mye, syntes jeg.

    Det var ikke sånn at jeg spurte min uvenn Geir Arne om jeg kunne bli med dem på fotball-landskamper, for å si det sånn.

    Men når det var med Berger IL, så måtte jeg nesten sitte på med dem.

    For jeg kunne ikke velge hvem jeg ville sitte på med da.

    Så sånn var det.

    Ulf Havmo satt vel også i den samme bilen, tror jeg, sånn som jeg husker det.

    Men Tom-Ivar Myrberg, om han var med til Gøteborg, det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Jeg tulla litt med det russiske kameraet, til Ingeborg og Johannes da, i bilen, på veien til Sverige.

    Og sa det, at russerne de hadde 20-30 brytere, på kameraene sine, mens amerikanerne bare hadde en knapp, på sine fotoapparat.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Ingeborg fortalte meg forresten det, da jeg ringte henne fra Liverpool, (et år før hun døde cirka vel), at de kameraene, de hadde tilhørt en fyrvokter, som hadde bodd i huset deres før dem.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han fyrvokteren var visst ‘gal’, sa Ingeborg, han hadde visst stjålet planter, og gravet ned i hagen.

    Noe sånt.

    Det var vel Arne Thomassen, mener jeg, som hjalp dem å finne det huset, i Nevlunghavn, tror jeg.

    Ihvertfall var det han, som hjalp dem å bytte gulvet der, og sånn, husker jeg, sommeren 1975 vel, var det kanskje.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg tulla også med det kameraet, på Liseberg.

    Jeg kjeda meg kanskje litt der, siden jeg hadde vært der, året før.

    Og jeg sa sånn ‘borsni borsni’, eller noe sånt, og skulle liksom prate russisk da.

    Mens jeg gikk der sammen med Ulf Havmo og Frode Holm kanskje, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    I en sånn sentrifugalkraft-karusell.

    Så ble det kameraet ødelagt.

    For den fotovesken, som jeg hadde fått av Ingeborg og Johannes.

    Den var ikke original.

    Så festeskruen passet ikke.

    Så kameraet, det fløy ut av kameravesken, mens jeg kjørte den karusellen da.

    Og da jeg kom ut av karusellen, så ga en innvandrer vel, (som vel jobbet på Liseberg), han ga meg det kameraet da, som da var en knust klump, av forvridd metall.

    Som jeg kastet i en søppelkasse der vel, på Liseberg da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De andre gutta på laget, (Ulf Havmo vel, og muligens Erik Ree), de skulle absolutt vinne sigaretter, på en sånn automat der.

    Men det var vanskelig å få vinne de sigarettene, så det gikk vel dårlig vel.

    Jeg fortalte noen på laget, om en sånn ganske kul berg og dal-bane, som var på Liseberg der.

    Loopen var jo spektakulær, men den ble så raskt ferdig.

    (Kjøreturen var så kort, det tok jo bare noen sekunder, så var man ferdig, i den karusellen).

    Men de hadde også en annen berg og dal-bane der, som også var artig, syntes jeg.

    Og den viste jeg til de folka på laget da, som jeg gikk sammen med der.

    Og den berg og dal-banen, den varte i drøye fem minutter kanskje, og den var artig, husker jeg.

    Folka hylte som bare søren husker jeg.

    Og jeg hadde kjørt den et par ganger, når jeg var på Liseberg, sammen med Pia da.

    Og satt vel helt foran i den, en gang, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Men men.

    Om kvelden så kjeda vi oss mest der, i den drabantbyen da.

    Og vi lekte vel litt med en miniheis og sånn, som var der vel, fra kjøkkenet vel, og opp i etasjen over da.

    Det var ikke sånn at vi gikk utendørs der, om lørdagen, for å si det sånn.

    Sånn som jeg husker det.

    Men det var ikke så mye å gjøre der heller, tror jeg.

    Det var vel nesten som Bergeråsen kanskje, mener jeg å huske.

    Jeg kan ikke huske at jeg så noe kjøpesenter der, eller noe, da jeg dro med Ulf, var det vel, og kikka rundt litt der, på fredagen, var det vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På søndagen så hadde det regna fælt.

    Så det var vanskelig å holde balansen.

    Jeg fikk en skuddsjanse, foran målet deres.

    Det var på kort skuddhold.

    Det var nesten bare keeperen igjen, å få ballen forbi da.

    Men det var så glatt, så da jeg skulle ta sats, for å skyte, så datt jeg så lang jeg var, på banen da.

    (Det var kanskje spesielt glatt, foran målet deres, eller noe).

    Erik Ree kjefta fælt på meg.

    Men han fikk også en nesten lik skuddsjanse.

    Men han også sklei, på den våte banen.

    Så den andre kampen endte vel uavgjort, tror jeg.

    Men jeg hadde jo scort mot det laget, på Berger, (et mål som kanskje ble vinnermålet, i en av kampene, muligens vel).

    Så jeg tok vel ikke det så nøye.

    Selv om det hadde vært artig, å ha scort, i Sverige og.

    Men det var den glatteste banen jeg har spilt på, for å si det sånn, (må jeg vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så kjørte vi tilbake til Norge da, og hørte aldri noe mer om det svenske laget igjen vel.

    Jeg husker ikke hva det laget heter engang.

    Men de holdt til like utenfor Gøteborg da, i en drabantby, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er det ganske seint her, på hostellet, så jeg får heller skrive mer på dette kapitellet, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 25: Enda mer fra Leirfaret 4B

    De første årene, mens jeg bodde på Berger.

    Så pleide faren min å sitte oppe, i stua til Ågot og Øivind, i pauser fra verkstedet, og lese i Aftenposten da.

    Og noen ganger, mens han leste i stillingsannonsene, i Aftenposten, så pleide han å si til meg, at han syntes det, at jeg burde flytte inn til Oslo, og gå på BI, når jeg ble ferdig med videregående.

    Og så få meg en jobb, med 300.000 i begynnerlønn.

    (Dette var vel i 1983 eller 1984 kanskje.

    Noe sånt).

    Som han leste om i avisa da.

    Dette sa han vel, mens Ågot og Øivind også var i stua der, så alle var vel enige om det da, at jeg skulle gjøre det.

    Faren min mente at det var for mye mas, å være selvstendig næringsdrivende.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at faren min lærte meg opp, til å stille inn maskinene, og sånn, nede på verkstedet.

    Neida, han fikk heller andre ungdommer, (ofte fra Berger, som Erik Thorhallson, Tage og Dag Furuheim), til å jobbe for seg, nede på verkstedet.

    Og faren min lærte meg heller ikke å mekke på biler, (noe han ofte gjorde, ihvertfall på 60 og 70-tallet), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om, i et tidligere kapittel, at jeg pleide å være med Arne Thomassen, til Verningen, utafor Larvik, hvor han hadde to hester stående.

    (Først en kaldblodshest vel, og så Nibs Star, som vel var en varmblodshest.

    Noe sånt).

    Og en gang, så fikk jeg være med, i en stor sulky vel, når Arne Thomassen var ute og kjørte med den kaldblodshesten vel.

    Vi møtte noen folk som hadde en hund løs vel, og hesten ble litt stressa.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte vel på noen landeveier da, ute ved Verningen der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En søndag, (var det vel), som jeg var på besøk hos mora mi.

    Så tok Arne Thomassen meg med ut til Verningen der.

    For han gjorde noen en tjeneste vel, siden det var VM i travløp, på Jarlsberg vel, denne helgen.

    Så en av stallens mest kjente travhester, skulle være med i VM for travkusker da.

    Og da var kanskje ikke eieren så engasjert, (siden dette var for å finne den beste kusken, og ikke den beste hesten).

    Så da sa Arne Thomassen til meg da, at jeg liksom måtte være stallgutt, og klappe og roe hesten da.

    Og gi den litt høy og sånn da.

    Så jeg ga vel den hesten litt høy da, og klappa den litt kanskje.

    Og den hesten kom på en av de første plassene, mener jeg å huske, at jeg så i avisa, eller noe.

    Eller om det var Arne Thomassen, som sa det.

    Så sånn var det.

    Dette var en svær hest, husker jeg, større enn hestene som Arne Thomassen hadde vel.

    Den ene hesten, til Arne Thomassen, tråkka meg på foten, en gang.

    Men jeg fikk ikke så utrolig vondt, så det er mulig, at den ikke la hele vekten, på den foten.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En kamerat av Arne Thomassen, hadde med en schafer-hvalp, til Verningen, en gang.

    Og da pleide jeg å leike med den.

    Den bikkja beit meg mye, i hånda, for den tenna dens vokste kanskje.

    Noe sånt.

    Men den lekte også med en ball som var der da.

    Jeg syntes jeg så det, at Arne Thomassen og kameraten, lo litt av meg, som lekte med hunden, og ble bitt kanskje.

    Hvem vet hva de lo av.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første tida, som jeg bodde på Berger, så spurte jeg faren min, om han trodde på Gud.

    Så sa faren min, at Gud fantes ikke.

    Og han nevnte Midgardsormen, og Fenrisulven vel.

    Men på bloggen hans, som jeg leste på, da jeg bodde i Liverpool, blant annet.

    Så skriver han ‘GUD’, med store bokstaver.

    Så om han jugde, da han sa det, at han ikke trodde på Gud, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det er vel mulig.

    Så faren min kan man kanskje ikke alltid stole på, mistenker jeg.

    Han tuller/juger noen ganger, virker det som.

    Man må nok kanskje ta det han sier, med en klype salt, noen ganger, mistenker jeg.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev i et tidligere kapittel, at Christell en gang stod nede ved postkassa til Haldis, (på begynnelsen av 80-tallet), sammen med Gry Stenberg, eller noen vel, og sa, at ‘vi leker horer’.

    Men det er også mulig at hun sa, at ‘vi er horer’.

    Det husker jeg ikke helt.

    Så hva som egentlig foregikk da, det kan man lure på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    En gang, mens jeg var på vei ned til Haldis og dem, en dag, for å se om de hadde noe iskrem i fryseren i garasjen kanskje.

    (Noe jeg pleide å gjøre, noen ganger.

    Jeg pleide å gå inn i garasjen til Haldis, for å se om de hadde iskrem, (eller noe annet godt, i fryserne der).

    Spesielt på søndager, når jeg noen ganger gikk tom for mat jeg likte, og på søndager så var jo også butikken stengt.

    Seinere så fant jeg også vifteovner, noen ganger, i garasjen til Haldis.

    En mikrobryter/sikring, på vifteovnene, var utløst, og da hadde Haldis satt de ovnene, i garasjen, for da fikk de ikke de til å virke lenger.

    Men jeg klarte å få de til å virke.

    Så når mine vifteovner slutta å virke, så pleide jeg å hente en ny, i garasjen til Haldis.

    Og jeg ble faktisk aldri tatt på fersken, mens jeg rappa is eller vifteovner, i garasjen til Haldis.

    Så det var flaks.

    Men men).

    Men en gang da, mens jeg gikk ned Leirfaret.

    Så så jeg plutselig det, at en gutt, stod i hagen til Aina og dem.

    Og gjorde noe fanteri vel.

    Jeg tror jeg banka opp han gutten, eller noe, ihvertfall fikk jeg han til å oppføre seg ordentlig.

    Det var Tore Myrberg, lillebroren til Tom-Ivar Myrberg, som gikk i klassen min.

    Myrberg-brødrene, (de hadde enda en bror, som var enda yngre enn Tore, som gikk i klassen til Aina vel).

    De hadde nettopp flytta til Bergeråsen, fra Nord-Norge vel.

    (Han yngste broren pleide å prate om ‘finn-saman’, så jeg tror at de kanskje var fra Finnmark, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg prata med Tom-Ivar, om at jeg hadde lyst til å banke Tore.

    Men jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar å banke opp Tore da.

    Så sånn var det.

    Så jeg måtte nesten bli kamerat med Tom-Ivar, for å prøve å kontrollere de yngre brødrene hans, som var helt ville da.

    Og kasta stein og sånn, var det vel.

    Så sånn var det.

    For vi var ikke vant til å ha sånne gærne gutter, (som oppførte seg så ville), nedafor S-svingen, på Bergeråsen.

    Men men.

    Tore Myrberg hadde visst en gang klint pikken sin, inntill vinduet, fra utsiden, av huset til Haldis, mens Christell og Pia stod og så på, inne i huset, (rett på innsiden av vinduet da).

    (Sa Christell vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Tore og jeg, vi spionerte en gang på Christell og Gry Stenberg vel.

    (Hvis ikke det var Christell og Nina Monsen.

    Det her var nok før søstera mi flytta til Berger).

    Og da holdt Christell et slags masasjeapparat, mot innsiden av låret, utapå en stretch-bukse vel.

    Noe sånt.

    Så det så litt ‘porno’ ut da.

    Og da kom Christells storebror Jan Snoghøj, og ferska oss, mens vi stod og så inn vinduet, på Pia sitt rom.

    Og da forklarte vi det da, at hu masserte seg på en rimelig intim måte vel, (måtte man vel si), med et sånt massasjeapparat, som minna om litt om en dildo vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da Pia flytta til Berger, så fikk Christell og Pia soverommet til Haldis og faren min, på deling.

    Jan bodde der fortsatt, og hadde det midterste soverommet vel.

    Mens faren min og Haldis hadde soverommet nærmest stua vel.

    Noe sånt.

    Pia sa seinere det, (husker jeg), at Tore og Tom-Ivar og dem, bare pleide å gå inn, på soverommet til Pia og Christell.

    For de hadde en egen utgangsdør, fra soverommet, som var plassert der, av en eller annen grunn.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så søstera mi forklarte det, til en venninne en gang vel, at det var en stor overgang for henne, å flytte til Haldis og dem.

    For mora var streng, når det gjaldt gutter vel, (jeg husker at mora mi ikke likte at søstera mi gikk med en spesiell lilla bukse vel, for da så visst guttene på henne, sa mora mi, til faren min, en gang han var der for å hente meg vel, mens jeg var på besøk der, mens de bodde i Jegersborggate, etter at jeg hadde flytta til faren min da).

    Mens Haldis, (og faren min kanskje), de var veldig lite strenge, og brydde seg ikke om det, at Tom-Ivar og Tore, og dem, gikk inn på rommet til søstera mi og Christell, før de hadde stått opp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom-Ivar pleide også å vekke meg, når vi gikk på ungdomsskolen.

    Jeg var deprimert, (siden jeg bodde aleine), og pleide å sove på sofaen i stua, i minst et halvår vel, i 7. eller 8.-klasse vel.

    For jeg orka ikke å ligge i vannsenga.

    Og da pleide Tom-Ivar å vekke meg, før han gikk til skolebussen.

    (For han var ganske tidlig ute).

    Så stod jeg opp da, og tok på meg klær da, (hvis jeg ikke sov i de).

    Og kom meg til bussholdeplassen jeg og da, kanskje 5-10 minutter etter Tom-Ivar da.

    Så jeg trengte ikke vekkerklokke for å si det sånn, før Tom-Ivar og de flytta til Drammen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora til Tom-Ivar og dem, hu jobba også på CC Elektro, sammen med Haldis.

    Så det er mulig at det var Haldis som rådet dem, å flytte til Bergeråsen.

    Hva vet jeg.

    Dem hadde også ei bestemor, på Glassverket, (rett sør for Drammen), mener jeg.

    Så sånn var det.

    Tom-Ivar og dem, hadde også ei eldre søster, (som het Linda vel, og som gikk i klassen over meg vel), og som sa at katta mi, Kitty, lukta godt vel.

    Og en seinere gang, så sa hu det, at katta ikke lukta godt, til ei venninne vel.

    Katta pleide å gå rundt, ved postkassene, som lå i Hellinga vel, og sånne steder, og da pleide jeg å la den gå i fred.

    Men de jentene pleide noen ganger å hilse på katta da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Linda Myrberg måtte ha en egen lås, til døra, på rommet sitt.

    (På grunn av brødrene sine, eller noe.

    Dette var en type lås, som man kunne feste inni en vanlig husdør-lås.

    Men de nøklene til innedørene, de var så vanlige, så Linda Myrberg, hun hadde en sånn smart lås, som man kunne ha inni låsen, på en sånn standard, (8-nøkkel), inne-dør da, husker jeg.

    Men men.

    Tom-Ivar og dem bodde i et hus, som lå over Havnehagen, for der Gry Stenberg og de bodde cirka.

    Så Tom-Ivar og dem var altså mer naboer med Haldis og dem, enn de var med meg.

    Men men.

    Så sånn var det).

    En gang jeg var på besøk hos Tom-Ivar og dem, så dreiv søstera hans og tok egg, i håret, eller noe.

    For det var bra for håret, mente hu.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da Pia flytta til Bergeråsen.

    En dag, så var Pia plutselig nede hos Haldis og dem.

    Pia hadde rømt fra mora mi, som da bodde i Hestehavna, på Tagvedt, i Larvik.

    Pia hadde rømt til en eller annen dame, i Larvik.

    Og faren min hadde kjørt til hu dama, og henta Pia, mener jeg.

    Jeg ble kjempeglad, for at Pia skulle bo på Bergeråsen.

    Og tok det for gitt, at Pia skulle bo i Leirfaret, sammen med meg.

    Sånn at jeg endelig slapp å bo alene, som jeg hadde gjort, i mange år.

    Så jeg sa til Pia, at om hun kunne si i retten, (for dette ble til en sak, i Larvik Tingrett), at hun ville bo på Bergeråsen.

    Og det ville hun si, sa hun.

    Hvorfor hun rømte, det er ikke så klart for meg.

    Men men.

    Men mora mi sa seinere det, da Pia og meg besøkte henne, på Tagtvedt, at hu trodde at Pia hadde falt i Lågen.

    Og da svarte Pia ingenting.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble en rettsak, i Larvik Tingrett, etter at Pia hadde bodd på Bergeråsen, i kun noen få uker vel.

    Larvik Tingrett, de holdt til i et litt anonymt hus, ikke langt fra Grand Hotell, Larvik Jernbanestasjon og kroa Ferdinand.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ikke lov å være med i retten, (som tilskuer da), men måtte stå på gangen der, husker jeg.

    Jeg måtte være veldig snill, for å få leke med Pia og Christell, så jeg måtte bytte servietter og glansbider med de.

    For jeg var så deppa, siden Pia heller ville bo nede hos Christell og dem.

    Når jeg satt meg ned, utafor huset, til Haldis og dem, sammen med Pia og Christell, for å bytte servietter og sånn, så fikk Christell plutselig en slags reaksjon, og begynte å hyperventilere, eller noe.

    (Kanskje fordi jeg var gutt).

    Så jeg måtte sitte veldig rolig, for at Christell skulle tåle det, at jeg satt der, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og da satt jeg rolig, for jeg var litt ensom og trist, så jeg orka ikke at Christell skulle begynne å reagere, på meg, og begynne å hyle, eller noe, sånn at jeg måtte gå hjem igjen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde flyttet en skrivebordsplate, fra rommet mitt, til rommet til faren min, (som jeg brukte da).

    Og der leika jeg med noen små plastfigurer av bondegård-dyr, og prøvde å få med Pia til å leke da.

    (For å vise at jeg skulle være snill, hvis hun flytta opp til meg.

    Men Pia ville ikke flytte opp til meg, uansett om jeg prøvde å være snill og veloppdragen.

    Men men).

    Mora mi satt på kafeteriaen, i andre etasje, på Domus, (forbrukersamvirke-bygningen), i Larvik Sentrum.

    Dette var før rettsaken.

    Mora mi satt der aleine, og jeg syntes synd på henne.

    Jeg fortalte henne det, at Pia ville si det, i retten, at hun ville bo hos faren vår.

    (For dette ble det snakka om, i bilen, på vei ned til Larvik).

    Men jeg sa også det, at vi ville besøke henne da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi mista også foreldreretten, til Axel.

    Dette var vel i 1982 kanskje, så Axel var bare fire år gammel, eller noe.

    Dette foregikk om sommeren, husker jeg.

    Det kan også ha vært våren 1983, som dette foregikk.

    Noe sånt.

    (For jeg mener å huske det, at Pia og jeg, gikk samtidig, en kort stund ihvertfall, på Berger skole.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så det er mulig at vi gikk samtidig, på Berger skole, de siste månedene jeg gikk i 6. klasse da.

    Da hu og christell gikk i 4. klasse.

    Noe sånt).

    Og Nina Monsen hadde flytta til Oslo, før søstera mi flytta til Berger, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var nede hos Haldis, da det ble diskutert, om hvor Pia skulle bo.

    Faren min ville at Pia skulle bo på Berger.

    Men han ble trist, når han hørte det, at mora mi også kom til å miste Axel.

    Da syntes han synd på mora mi.

    Haldis sa noe sånt, til faren min, som at ‘er du klar over hva du sier nå’.

    For Haldis syntes at det hørtes rart ut, at faren min mente det, at mora mi burde ha foreldreretten, for Axel, som var fire år.

    Men ikke for Pia, som var 11-12 år kanskje da.

    Haldis mente at hvis mora mi ikke kunne ha foreldreretten for Pia, som var 11-12 år, så burde hun heller ikke ha foreldreretten for Axel, som var mye yngre.

    Men faren min var kanskje mer følelsesstyrt, og ble trist av dette da.

    Så han hadde kanskje fortsatt følelser for mora mi.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg var litt bekymret, for mora mi, etter at hu mista foreldreretten, for Pia og Axel.

    Så jeg ringte henne, på Tagtvedt, fra Ågot, ikke lenge etter rettsaken.

    Og spurte om vi kunne besøke henne da.

    Men da var mora mi rimelig rar, i tonen, husker jeg.

    (Hu var kanskje langt nede).

    Hva vet jeg.

    Så da ville jeg ikke besøke henne likevel.

    Men vi dro ned dit, til Tagtvedt, (Pia og jeg) på noen besøk, noen uker senere da, (og så et par-tre ganger i året kanskje. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sykla Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg selv, inn til Svelvik, for å se på damer vel.

    ‘Det er ihvertfall ikke deg dem ser på’, sa Carl, når jeg prata om noen damer, som så på oss, eller noe.

    Så Carl, han var litt sånn ovenpå, kan man si, ovenfor meg da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, så gikk jeg sammen med Espen Melheim, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen min, hjem fra skolen.

    Av en eller annen grunn, så gikk de sammen med meg, ned til Leirfaret der.

    (Like ved der jeg bodde da).

    Og da smalt det plutselig fra Carl, at ‘Erik har pult med søstera si’, eller noe.

    Og da ble jo jeg dritflau.

    Det var jo sånn som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, at søstera mi hadde lært av ei jente, som het Desire, i Larvik, at det og det hullet var til å ha tissen i da.

    Så Pia satte plutselig bare rumpa i været.

    Noe som jeg så på som en utfordring da.

    Jeg ville ikke være feig liksom, så jeg måtte liksom prøve da, om det var det hullet, som Pia sa, at tissen skulle inn i.

    (Men jeg fikk ikke tissen inn, for hullet til Pia var for lite, for å si det sånn).

    Men jeg syntes jo at det her var veldig flaut da.

    Jeg ville ikke at de andre i klassen min, (Espen og Ulf og dem), skulle vite om det her.

    Jeg hadde jo hørt en gutt, (regna jeg med), som løp ned stien, fra huset vårt, i Hellinga 7B, mens Pia hadde rumpa i været der, på den sovesofaen, som faren min hadde for gjester, ikke langt fra kjøkkenet, i stua, i Hellinga der da.

    Så da Carl begynte å si det her, så regna jeg med, at den gutten var Carl da.

    Jeg ble så flau for dette, og ville ikke innrømme dette, så jeg sa bare det, at ‘Carl har pult Laura’.

    Laura var hunden til Fallan-familien da.

    Og da ble Carl veldig stille.

    Så jeg vet ikke om det var noe i det.

    Men men.

    Så ble det ikke sagt noe mer vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også mens jeg bodde i Leirfaret, at jeg begynte å runke.

    Jeg hadde lest om runking, i mannfolkbladene til faren min kanskje.

    Men ikke fått til det, å runke til jeg fikk orgasme da.

    Men en gang, som jeg ikke ga meg da.

    Så kjente jeg plutselig det, (som lyn fra klar himmel nesten), at jeg fikk min første orgasme da.

    (Dette var en gang, som jeg var hjemme med ranselen, og skulle gå bort til Ågot da, på Sand).

    Og dette var vel før jeg fikk hår på tissen, og kom ordentlig i puberteten, vil jeg si.

    Men jeg hadde lest om runking og sånn, i pornobladene til faren min, var det vel, (eller om jeg hadde sett om det, i TV-serien ‘Kroppen’, med Trond Viggo Torgersen, som gikk på TV, på den her tiden. Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I begynnelsen av 6. klasse, (det vil si høsten 1982), så dro klassen vår, på Berger skole, på leirskole, til Barnas Gård, ute ved Nesodden et sted, (eller noe), tror jeg.

    Noe sånt.

    Der var vi samtidig med en klasse, fra Grunerløkka.

    Faren min hadde en kamerat, fra Grunerløkka, og tilfeldigvis, så hadde faren min dratt med meg, inn til han kameraten, noen dager før, at vi dro på leirskole.

    Og dattera til han kameraten til faren min, hu var på min alder.

    Så jeg kjente ei jente, som gikk i parallellklassen, til de vi var på leirskole med faktisk.

    Jeg husker at vi satt i leiligheten deres.

    Han kameraten til faren min, han hadde fabrikert noen kvitteringer, av en eller annen grunn.

    Han sa til faren min, at her har jeg skrevet en kvittering, på baksiden av en barnetegning, osv.

    Men jeg fikk ikke med meg hvorfor.

    Men men.

    Det må vel ha vært noe kriminelt antagelig, tror jeg.

    Men men.

    Hu jenta spurte om jeg ville lese noen Donald-blader, eller noe.

    Men jeg ville heller sitte i sofaen, med de voksne der da.

    Og etterhvert så begynte hu jenta å si det, til mora, at hu ville gå til en kiosk, som lå der og der da.

    Men mora sa det, at hu jenta ikke fikk lov, for den kiosken lå på Ila.

    Men da sa hu jenta det, at nei, den kiosken lå på Grunerløkka.

    (For hu jenta, som vel også gikk i 6. klasse da, hu fikk bare lov til å ‘leike’, på Grunerløkka.

    Så sånn var det).

    Pia, Christell og jeg, hadde fått hvert vårt elektroniske spill, av Haldis, like før denne turen.

    Så det var kanskje sommeren 1982, at Pia flyttet til Bergeråsen.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt på bussen, og spilte det tanks og fly-spillet, mens folka fra Grunerløkka gikk på da.

    Og flere i den klassen, hadde også sånne spill da.

    Jeg hang mest med Carl Fredrik Fallan, på Barnas Gård da.

    De hadde bordtennisbord der, (som vi var vant med, fra Onsdagsklubben, eller hva den het), og Carl og jeg, vi spilte mot noen gutter, fra Grunerløkka da.

    (Jeg klarte å tråkke på bordtennisballen, husker jeg, og måtte hente en ny ball.

    Men men.

    Hvis jeg husker riktig).

    Det var masse hyggelig jente, (må jeg vel si), fra Grunerløkka der da.

    Jeg husker ei kort mørkhåra ei.

    Og ei høy med brunt, krøllete hår vel.

    Jeg spurte ei jente, fra Carl.

    Men da begynte bare hu Oslo-jenta, å synge på ei regle, sammen med venninna.

    Den gikk sånn her:

    ‘Er du gæern er du gal.

    Er du kjærringa til Carl?’.

    Så etter det, så ble jeg litt skeptisk, så jeg ba ikke Carl om å sjekke opp noen damer for meg.

    Men men.

    Men på onsdagen, så var det min tur, til å være sånn at jeg serverte, ved et bord.

    (For alle hadde sin dag da).

    Og da, så satt jeg sammen med noen Grunerløkka-folk da, husker jeg.

    Og henta mer kakao, og sånn, som vi fikk nesten så mye vi ville ha av, virka det som.

    Men men.

    Ei jente fra Grunerløkka, spurte om jeg var med å hoppe i høyet.

    Men det var jeg ikke.

    Jeg lå på rom med blant annet Erik Ree, som inrømte det, at han syntes, da han begynte i klassen, at Gry Stenberg var en av de peneste jentene i klassen, (husker jeg).

    Hu hadde vel jeg tungekyssa med, i sofastolen ved siden av peisen der, i Leirfaret 4B, men det sa jeg ikke noe om.

    Men men.

    Noen ganger, så hoppa Erik Ree vel, ut av vinduet, for å fly rundt om natta, for å møte andre unger som også tulla rundt om natta der da.

    Men men.

    De hadde en kiosk der, som vi egentlig ikke fikk lov til å gå på vel.

    Det var vel sånn, at vi fikk godteri, for fem kroner, hver dag, på den gården da.

    Men men.

    En dag, når jeg hadde stelling i fjøset, så stod jeg ved siden av en åpen møkkakjeller-lem.

    Og en gutt, i den Grunerløkka-klassen, han så seg ikke for, og ramlet rett ned i møkkakjelleren.

    Jeg ble helt paff, med en gang, men fikk spurt ei jente, i den Grunerløkka-klassen, (som også stod like ved da), om det ikke var en gutt, som falt ned der.

    ‘Jo’, sa hu jenta.

    Og plutselig, (før vi fikk sagt fra til noen lærer, for det var ingen lærere akkurat der vi stod), så kom han gutten opp igjen, fra møkkakjelleren, og løp som søren, rett i dusjen, (fikk jeg høre etterpå).

    Så sånn var det.

    Men jeg vet ikke om hvor dyp den møkkakjelleren var.

    Det hadde jeg ikke lyst til å finne ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Den siste kvelden, som jeg var der.

    (Jeg skulle nemlig dra derfra tidligere, for Haldis sin eldste sønn, Viggo Snoghøj, skulle være med i nordisk mesterskap, i bodybuilding, i København, på slutten av den uka, som klassen min skulle til Barnas Gård.

    Og jeg hadde fått mast meg til det, fra faren min og lærer Allum, at jeg skulle få være med på Danmarksturen også.

    Men men).

    Men den siste kvelden, som jeg var der da.

    Så var det to jenter, fra Grunerløkka-klassen, som kledde seg helt nakne.

    Og de stod i dusjen, uten at gardinene var trekt for, og de løp også rundt i gangen der.

    Lyset var på, i bygningen de bodde i.

    (Jentebygningen, het det kanskje).

    Så de ungene, som var ute, de kunne jo se de nakne jentene, veldig godt da.

    De hadde begge allerede fått hår på fitta, (som man vel sier), husker jeg, (enda de bare gikk i begynnelsen av 6. klasse).

    Lærer Allum, (fra Sand), så det her, husker jeg, og sa at det ikke var bra da.

    Så han fikk vel kanskje stoppa de jentene, som løp nakne fram og tilbake der, på en eller annen måte.

    Hva vet jeg.

    Det var ihvertfall litt av et show, (sånn som jeg husker at jeg opplevde det, som gutt ihvertfall), det er helt sikkert.

    Lærer Allum hadde også arrangert ‘kyss, klapp og klem’, (eller hva det heter), dagen før dette vel.

    Og jeg ble klappa på et par ganger, ihvertfall.

    Av noen Oslo-jenter vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så på fredagen, (var det vel), så var Allum sur på meg.

    For vi skulle på noe orientering, (eller noe).

    Og Allum sa at jeg måtte løpe ut i skogen, og orientere, eller noe, da.

    Men jeg sa ‘nei’.

    Også sa Allum, (som var litt gammeldags vel).

    ‘Hvorfor ikke det’.

    Jo, for jeg hadde sett bilen, til faren min, (den svære amerikanske stasjonsvognen), som kom kjørende, på gårdsveien, opp til gården da.

    For jeg fulgte med på om faren min og dem dukka opp der da.

    Men det gjorde ikke Allum, han hadde kanskje glemt det, at jeg skulle dra derfra en dag eller to tidligere.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så dukka faren min opp der da.

    Og den amerikanske stasjonsvogna, den hadde jo plass til mange folk.

    Det var to eller tre, som kunne sitte foran.

    Og så tre eller fire, som kunne sitte i baksetet.

    Men så var det også plass til tre unger, i en sofagruppe, helt bakerst, i lastedelen, av bilen.

    Så de som satt i bilen.

    Det var vel faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Erik Thorhallsson, Grande muligens, (en bodybuilder fra Bergeråsen), Pia og Christell da.

    Noe sånt.

    Så vi satt vel litt trangt, i baksetet der muligens.

    (Jeg mener å huske at jeg satt der).

    Og så satt vel Pia og Christell aleine bakerst kanskje.

    Noe sånt.

    Også kjørte vi fra Barnas Gård da.

    Hvor alle ungene skulle være fram til søndag, eller noe vel.

    Og det her var vel fredag, tror jeg.

    Hvis ikke det var torsdag.

    Det er mulig.

    Vi kom fram til Danmark.

    Og jeg husker at jeg skulle pisse på veien, og da bare sa jeg det, i bilen at ‘jeg skal bare lette litt på trykket’.

    Som jeg hadde hørt at noen hadde sagt en gang.

    Og da lo Jan Snoghøj vel, og de kamerata hans, som var en god del eldre enn meg da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    På fredagen, (var det vel), så husker jeg at vi var i en hall, i København, og så på bodybuilding-konkurranse da.

    En kvinnelig bodybuilder, var så groggy, at hun måtte hjelpes av scenen, husker jeg.

    Så det var visst noe med doping, har jeg sett senere, i et TV-program, på svensk TV vel.

    Christell, Pia og jeg, vi satt på med Viggo Snoghøj, på vei tilbake til hans leilighet, i Køge, (hvor vi bodde, under oppholdet).

    Viggo var sammen med en dansk flyvertinne, som het Greta, husker jeg.

    De bodde i en leilighet i Køge sentrum da.

    Viggo ble tatt igjen, av en politimann, på motorsykkel, på motorveien mellom København og Køge.

    Viggo fikk så en fartsbot, av politimanne, husker jeg.

    Men men.

    Haldis ble sur, da jeg fortalte det høyt, at Viggo hadde fått fartsbot, husker jeg.

    Så Viggo fikk kanskje en del penger av Haldis.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi dro på et supermarked, der nede, husker jeg.

    Og faren min kjøpte en type cola de hadde der, til meg, (når jeg maste vel), som het ‘Cola uden farve’.

    Noe sånt.

    Og vi dro i videobutikken.

    Og faren min ble så overrasket over at de hadde så mange pornofilmer der.

    (Det hadde de ikke i Norge, for å si det sånn, i videobutikken).

    De tyske pornofilmene var de beste, sa Viggo, og så valgte han ut en for faren min da.

    Han leide også en film, som het ‘the Thing’, samtidig, husker jeg.

    (Dette var kanskje på lørdag formiddag).

    For det skulle være gallamiddag, eller noe sånt, på lørdagen.

    Og da ville vinnerne bli kjent.

    Så på lørdagen så fikk ikke Pia, Christell og jeg, være med, inn til København.

    viggo hadde en nabojente, som var 13-14 år, (altså et par år eldre enn meg da).

    Dette var en veldig vakker og lyshåret danske jente.

    Jeg ble jo rimelig skuffet, siden vi ikke fikk være med, på¨den siste konkurransen, (eller hva det var), i nordisk mesterskap, i bodybuilding da.

    Vi så the Thing, som var en veldig bra skrekkfilm, husker jeg.

    Det var noen norske forskere, som hadde funnet et slags monster, på en polekspedisjon, eller noe.

    (Selv om filmen var amerikansk da).

    Så det syntes vi var artig, husker jeg, at det var noen norske med.

    Selv om de ble drept av monsterne da.

    Men men.

    Så ble det litt kjedelig, etter skrekkfilmen.

    Og jeg måtte masse kjempelenge, på hu danske barnevakten, før vi fikk lov å se på pornofilmen også.

    Det var en skikkelig sexy dame, som dansa rundt en sånn strippestang, mens noen soldater, (eller noe), runka, mens de så på henne, eller noe.

    (En svær neger, eller noe, vel).

    Vi fikk ikke se på hele filmen, tror jeg.

    Vi fikk bare lov å se de første minuttene, sånn som jeg husker der.

    Men jeg hadde kanskje de nakne Grunerløkka-jentene, fra leirskolen, i bakhodet.

    Så det var kanskje derfor at jeg var så hypp på å se pornofilm.

    Hvem vet.

    Christell og Pia, de satt pent i sofaen, og de ville også se pornofilm, (sånn som jeg husker det).

    Så det var oss tre, mot barnevakten da.

    Så sånn var det.

    Etter pornofilmen, så ville barnevakt-jenta, prate med meg, (eller noe), inne på badet.

    Hu dro meg ihvertfall inn på badet.

    Men hva hu ville der, det vet jeg ikke.

    Jeg var veldig sent, i puberteten, og fikk ikke hår på tissen, (som man vel sier), før den sommeren jeg fylte 17 år, husker jeg.

    Og dette var jo like etter at jeg fylte 12 år.

    Og noen av gutta i klassen min, (sånn som han Steinar vel, som egentlig hadde slutta i klassen vår, men var med på leirskolen), de hadde jo hår på tissen, allerede i 6. klasse.

    Så jeg var minst fem år seinere, i puberteten, enn de i klassen min, som var først i puberteten da.

    Og jeg hadde alltid pleid å være den, i klassen, som var først i alt liksom.

    Jeg var liksom klassens ‘racer’, når det gjaldt å bli fort ferdig med matte-oppgaver, og sånn.

    Så jeg syntes at det var skikkelig flaut, å være så sein, med å komme i puberteten.

    Så å vise fram tissen min, uten hår, til noen jenter.

    Det var det siste jeg ville, for å si det sånn.

    Så jeg hadde ikke noe sex i tankene, med hu pene barnevakt-jenta, i Danmark.

    Men hva hu hadde i tankene, det veit jeg ikke.

    Hu dro meg inn på badet der, av en eller annen grunn, husker jeg.

    Men hvorfor, det skjønner jeg ikke.

    Viggo vant gullmedalje, i Nordisk Mesterskap, for juniorer, det året.

    Og han representerte vel Norge, tror jeg, selv om faren hans er dansk, og han bodde i Danmark, med dansk kone.

    Så senere, så representerte Viggo Danmark, husker jeg.

    Viggo kjefta på faren min, for at jeg hadde gjort noe galt, på søndagen.

    Jeg hadde visst fått hu pene barnepike-jenta, til å gjøre noe galt.

    Uten at jeg skjønner hva det kan ha vært.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner det.

    Det er mulig.

    På vei hjem, så skulle vi gjennom tollen, i Sverige vel.

    Og da viste noen i bilen, bodybuilder-muskler, til noen tollere.

    Og faren min lo.

    Vi ble ikke stoppa, så det gikk visst greit.

    Vi gjorde visst noe galt, skjønte jeg, på faren min og dem da.

    Så vi hadde kanskje for mye sprit i bilen, det er mulig.

    Sofagruppen bak i bilen, var vel egentlig ikke lov å bruke, heller.

    Men men.

    For bilen var registrert som stasjonsvogn og ikke minibuss da.

    Så sånn var det.

    Så faren min skulle egenltig ha sveisa, eller noe, sånn at den sofagruppen ikke kunne bli brukt.

    Men tollerne i Sandvika var vel joviale, eller noe, da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Da jeg kom på skolen, neste uke, så sa Ronald Lund det, at de hadde fått så mye godt godteri, og sånn, på Barnas Gård, på lørdagen vel.

    Noe sånt.

    Så jeg ble litt misunnelig, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Våren etter, så skulle vi ha fest, sammen med den Grunerløkka-klassen, på Berger skole.

    Vi skulle ha dansekonkurranse, i gymsalen.

    Og i klasserommet vårt, (som var i musikk-klasserommet, det siste året).

    Det var en skyvedør, mellom klasserommet vårt og gymsalen, så det ble et stort festlokale da, (eller hva man skal si).

    Vi satt ved bordene der, husker jeg.

    Og ei jeg ble såvidt kjent med, på Barnas Gård, hu hadde vært på Halv-Sju, eller Midt i Smørøyet, eller noe, i mellomtiden.

    Og jeg tok opp masse, med videoen til faren min.

    Så jeg hadde vel tatt opp hu også tror jeg.

    Så hu var jo nesten som en stjerne, i gjengen vår, på Nedre.

    (Det var Christell, Pia, Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg).

    Ihvertfall Tom-Ivar og meg, vi huska henne godt.

    Og hu brunetta, var hu vel, hu ville sitte ved siden av meg, husker jeg, på festen på skolen vår da.

    Men hu sa noen negative kommentarer, om meg, siden jeg hadde tatt med det elektroniske spillet, som jeg hadde tatt med, på Barnas Gård.

    ‘Hvem er det som tar med spill på klassefest da’, (eller noe), sa hu.

    Men men.

    Så jeg snakket ikke mye med henne, for å si det sånn.

    Men Tom-Ivar, han hadde driti seg ut.

    For han sa til meg, (og Christell og Pia, og mange fler vel), at han hadde klina, med hu lave mørkhåra, fra Grunerløkka.

    Og det visste vel hele klassen.

    Så Tom-Ivar hadde ikke lyst til å dra på klassefesten.

    Han var skikkelig redd, eller ihvertfall flau.

    Men jeg fikk overtalt han.

    Men på veien opp til Berger skole, (der hvor faren min hadde kjørt, med firehjulsdrevet bil, langt på utsiden av veien, sånn at det ble hjulspor, langt opp på en haug der, på skoleveien vår).

    Så så Tom-Ivar, 3-4 biler, som kom kjørende, på rekke og rad da.

    ‘Der kommer dem’, sa Tom-Ivar, og ble enda reddere da.

    (Eller flauere).

    Men jeg fikk han med dit, (han hørte kanskje litt for mye på meg, det var liksom meg som var lederen, kan man vel si, i den gjengen vår og kanskje. Det er mulig).

    Og på festen, så ville ingen prate med han da.

    For da kunne hu lave, mørkhåra, hu kunne avkrefte det, at Tom-Ivar hadde vært sammen med henne da.

    (Var det vel, som det var snakk om.

    Men men).

    Jeg var liksom klassens ‘musikksjef’, siden faren min hadde lært meg stereoanlegget hans.

    Så jeg hadde tatt opp den ‘on the Ritz’-sangen, som var så populær, våren 1983 vel.

    Fra ti i skuddet da.

    Jeg hadde vel bare tatt opp den sangen, for folk sa at den var så kul da.

    Men men.

    Og damene som var med i dansekonkurransen.

    De sa at det var greit.

    (Noen Oslo-jenter vel).

    Så de bare dansa til den samme sangen flere ganger da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så de var ikke så vanskelige å ha med å gjøre, egentlig, de jentene fra Grunerløkka.

    Men men.

    De jentene fra Berger, var egentlig stillere, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det ble kanskje litt mye for meg, på den festen.

    For jeg hadde Tom-Ivar, som jeg liksom skulle beskytte litt, siden han hadde driti seg ut da, og nok ble prata dritt om, siden han hadde jugi, om hu lave jenta, med det mørke håret.

    (Men hu så litt sånn rart på meg og, på bussen, når vi skulle kjøre fra Grunerløkka og til Barnas Gård, mener jeg å huske.

    Så jeg skjønner det egentlig litt, hvis Tom-Ivar fantaserte litt, om hu jenta.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Også var det hu ‘Halv-Sju-jenta’, som jeg liksom skulle prøve å sjarmere da.

    Men jeg ble kanskje litt sånn ‘star-struck’, av henne, siden hu hadde vært på Midt i Smørøye da, (eller hva det var igjen).

    Så sånn var det.

    Også skulle jeg samtidig ha ansvaret for musikken til dansekonkurransen.

    Og jeg hadde jo bare tatt med en sang, så det med Tom-Ivar ødela kanskje litt av konsentrasjonen min, at han grua seg så fælt, til den her klassefesten da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg var litt stressa, på den festen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren vår, Pia og jeg, var også på en annen Danmarkstur, jula 1982, må det vel ha vært.

    Faren min hadde vært på en møbelmesse, på Sjølyst, eller Infor-Rama, eller noe, og hadde fått en ny sofa.

    Jeg tror han fikk den nye sofaen gratis, mot å kjøre ned til Danmark, til en konkurrerende møbelfabrikk der, med en av stolene.

    Det var en tre-fire seter sofa, og tre stoler.

    Men den ene stolen, den kjørte vi ned med til Danmark da, faren min, søstera mi og jeg, i juleferien 1982 da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, så var det den jula).

    Pia må nok isåfall ha flytta til Berger, tidligere i 1982, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte vel faren min sin amerikanske stasjonsvogn igjen, vil jeg tippe på.

    Den sofaen var trekt med lyseblå tøy, og det var ingen skarpe kanter på den, så det var derfor jeg begynte å sove i stua, som jeg skreiv om ovenfor vel.

    Fordi den sofaen var så god å ligge på, med avrundede ender, osv.

    Så sånn var det.

    Så derfor var litt misfornøyd, med sofaen, som jeg hadde, da jeg bodde i Leather Lane, i Liverpool, fra 2006 til 2011.

    For den var bare en to-seter, og den jeg hadde i Leirfaret 4B, det var ihvertfall en tre-seter.

    Så man kunne ligge med bena ut på den, (ihvertfall da jeg var sånn 12-13-14 år da. Jeg var vel 1.70 høy i 7. klasse, hvis jeg husker riktig. Men men).

    Og å ligge og sove i en sånn to-seter, det er ikke så artig, for da får man ikke strekt ut beina, og må ligge med de i høyden da.

    Så beina får vel kanskje for lite blod og.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Så hvis jeg skal kjøpe meg en sofa selv en gang, og har en del penger, så blir ihvertfall ikke det en to-seter, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Vi kjørte vel med Larvik Line sin ferje, Petter Wessel, fra Norge til Jylland da.

    Faren vår tok en stopp, i Aalborg, hvor vi leide inn på et hotell da.

    Det var bordtennisbord der, husker jeg, og jeg fikk såvidt med Pia, for å spille litt bordtennis.

    Faren vår tok oss med, for å kjøpe burgere, var det vel.

    Og noen horer, var det vel, stod i burgersjappa da, som kanskje var i Jomfru Anes gate, eller noe.

    (En kjent gate i Aalborg).

    Faren vår ble borte, i flere timer, den kvelden, (han løp kanskje etter de horene. Hvem vet).

    Så det var da jeg dro med Pia for å spille bordtennis, nede i kjelleren der, var det vel.

    Og de hadde også et veldig artig bad der, gjorde vel Pia meg oppmerksom på.

    Det badet så nesten ut som et boblebad, men det var ikke et boblebad.

    Men det var et ekstra stort badekar, med plass til to personer kanskje.

    Men jeg prøvde det badekaret da, og det var vel ikke så spesielt.

    Men jeg fikk tatt meg et bad ihvertfall.

    Mens Pia så på TV vel, eller noe.

    Og faren min var vel ute og fløy etter de horene som hang i den burgersjappa, vil jeg vel kanskje tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dagen etter, så kjørte vi ned mot Randers, tror jeg.

    Vi tok inn på et hotell der og.

    Der hadde de et juletre, som det lå uåpnede gaver under.

    Fra kommunen til hotellet, (ellet noe), stod det på de, husker jeg.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor ingen hadde åpnet de gavene.

    Det var vel også på denne ferien, at Pia og jeg spilte på en enarmet banditt, på en kro.

    Det var mine poletter vel, (eller om det var 25-øringer), som jeg hadde hatt med ned til Danmark, tror jeg, kanskje fra Køge-turen, høsten før.

    Og så sa jeg til Pia, at du kan spille med mine penger, og så deler vi det, hvis du vinner.

    Noe sånt.

    Også vant Pia 200 kroner, eller noe, i danske 25-øringer og poletter da.

    Så vi sleit vel hele den Danmarksturen, med å bruke opp de polettene igjen.

    Dette var nord i Danmark, på en veikro, hvor vi stoppet for å spise middag, før vi kom til Aalborg da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var jo også på den fabrikken da, ved Randers vel.

    Fabrikkeieren, han hadde to sønner, som Pia og jeg, ble satt til å leke med.

    Danmark hadde fått TV2 mener jeg.

    For de guttene hadde et helt loft, hvor de kunne leke da, mens fedrene våre diskuterte business vel, nedenunder da.

    Og de hadde TV der, og jeg så at Danmark hadde fått TV2, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Dette var vel i 1982, som tidligere skrevet).

    Disse to guttene, de spurte meg da, om jeg ville spille ‘chess’.

    For de hadde fått chess til jul da, (vil jeg tippe på ihvertfall, siden de sa ‘chess’ og ikke ‘sjakk’, eller ‘skakk’, eller hva de sier i Danmark).

    Så vi spilte chess da, (jeg hadde jo sjakk som valgfag, et år, på Berger skole, og Pia kunne vel også spille sjakk, tror jeg. Ihverfall så lærte bestefar Johannes Pia og meg, å spille sjakk, da vi var små, og bodde hos mora vår, i Larvik da. Og Pia og jeg hadde også spilt sjakk, på biblioteket i Larvik, (som da lå ved siden av Munken kino), like etter at vi flyttet til Jegersborggate, det vil si i skoleåret 1978/79, altså drøye fire år tidligere vel. Så sånn var det).

    Den møbelfabrikken, på Jylland, kunne kanskje minne litt om møbelfabrikken til farfaren min, Strømm Trevare, på Sand.

    Men med noen små forskjeller da.

    De danskene hadde det sånn, at de kunne gå gjennom en slags gang, (uten å behøve å gå utendørs), også kom de inn i fabrikken da.

    (De to danske guttene viste Pia og meg fabrikken da, mens fedrene våre fremdeles satt og snakket business vel, i stua deres, i første etasjen, i huset deres da).

    De to danske guttene, de forklarte meg, (og Pia da), at faren deres, hadde strømlinjeformet verkstedet deres.

    (Dette var de ganske stolte av da.

    Og det hørtes smart ut for meg og, må jeg innrømme).

    Faren deres hadde gjort det sånn, at de fikk materialene inn på en side av fabrikken.

    Også stod maskinene sånn at de ferdige møblene, de kom ut, på den andre siden av fabrikken.

    Så det ble ikke så mye flytting, av elementer osv., fram og tilbake da.

    Så det syntes jeg hørtes smart ut.

    Sånn var det jo ikke på Strømm Trevare, for eksempel.

    Der tok de materialene inn av den samme lagerporten, som de ferdige møblene ble levert ut av.

    Så man kan si mye rart om dansker.

    De klarer ikke å si ‘sjakk’, men å strømlinjeforme møbelproduksjon, det er de visst flinke til.

    Selv om det vel kanskje var industrispionasje, (hvis man kan kalle det det), det som faren min og han faren til de to guttene drev med.

    For de danskene, de skulle jo da ta fra hverandre, den stolen, som vi hadde med da.

    Og studere hvordan konkurrenten deres lagde stolen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske det, at på hjemveien, så var vi innom en kro, i Fredrikshavn Sentrum.

    (For danskebåtene pleide å gå til Fredrikshavn, og ikke Hirtshals, på den her tiden.

    Av en eller annen grunn.

    Men men).

    Og i den kroa, så fikk Pia og jeg brukt opp de siste polettene vel, som vi vant, på den enarmede banditten, i den veikroa, som vi spiste i, når vi kjørte nedover til Randers da.

    (Jeg husker ikke helt sikkert, om det var Randers.

    Men det var et sted på Øst-Jylland, ihvertfall, (der hvor vi leverte den stolen da), det mener jeg å huske sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og jeg husker også det nå, at vi var innom Aalborg, også på tilbakeveien.

    Og da var vi innom en databutikk, som de hadde der.

    For jeg hadde fått VIC-20 datamaskin, av faren min, sommeren før.

    I en databutikk i Vika, i Oslo vel.

    (Like ved der jeg gikk på Ingeniørhøgskolen, drøye 20 år seinere vel).

    Men jeg ringte den databutikken, flere ganger, for å høre om de hadde fått inn kassettspiller, til den.

    For det fulgte ikke med lagringsmedium, med den VIC-20-maskinen.

    Så jeg måtte punche inn mange datalinjer, i programmeringsspråket Basic, for å kunne ha noe artig, med den maskinen.

    Men når strømmen ble skrudd av, på den datamskinen, så måtte man skrive inn linjene igjen da.

    (Sånne dataspill-programmer, de stod i noen datablader, som man kunne kjøpe i Narvesen.

    Det var snakk om enkle spill da, på 10-20-30 linjer, og oppover da.

    Og i en lærebok i Basic-programmering, som fulgte med datamaskinen, så stod det også listet mange spill, som man kunne taste inn da.

    Og jeg leste også i den boken da, som fulgte med.

    For datamaskiner, det var veldig kult, sommeren 1982 da.

    For å si det sånn.

    Og faren min mente det, at jeg burde lære data da.

    Så sånn var det.

    Men det var meningen at man skulle ha en kassettspiller, som passet til VIC-20.

    Og på den så kunne man lagre dataspill, sånn at man slapp å punche inn de samme linjene, for hver gang man slo på maskinen.

    Men jeg ble etterhvert ganske rask da, på å punche inn datakode.

    Siden jeg ikke hadde kassettspiller, (for den databutikken i Vika, som jeg ringte til mange ganger, (høsten 1982, var det vel), de var alltid utsolgt da.

    Men men).

    Og jeg lærte jeg meg litt Basic, fra den læreboken og.

    Så etterhvert, så lagde jeg egne, enkle spill da, i Basic.

    Som kronespill og alarmklokke, mm.

    (Krona gikk veldig, veldig hakkete, på det kronespillet, som jeg lagde.

    Men den alarmen virka, husker jeg, og TV-en bråka skikkelig, og skjermen blinket da, når klokka var så mye, at jeg skulle stå opp da.

    Når jeg sov på sofaen da, i stua).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men i Aalborg, så hadde de den kassettspilleren på lager, i en databutikk da.

    Selv om den vel kostet drøye hundre kroner mer enn i Norge.

    (Den kostet vel 590 danske kroner, eller noe, tror jeg, i 1982, mens i Norge, så kosta den kassettspilleren fire hundre og noe vel.

    Men de danske kronene var kanskje mindre verdt, på den tiden.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men men).

    Jeg fikk ihvertfall den kassettspilleren av faren min da.

    Noe som jeg syntes var artig.

    Og de hadde også veldig mye artig fyrverkeri, (som jeg fikk lov å kjøpe der nede. De var ikke så strenge på sånt i Danmark, de solgte til og med vin, i godtebutikker og sånn, husker jeg. Men men).

    Så jeg kjøpte noe artig fyrverkeri, som het heksehyl da.

    Og som var ganske billige.

    Man skulle bare tenne på en lunte, og så kom det et forferdelig hyl da.

    Noe tolvåringer vel syntes var artig da.

    Selv om kanskje ikke søstera mi syntes at de var så artige.

    Det er mulig.

    De hadde også en annen type morsomt fyrverkeri der, husker jeg, (dette var jo i romjula, hvis jeg ikke husker helt feil), som var artig.

    Og det var noen sånne ‘snurrer’.

    De tente man på, også snurra et sånt hjul rundt og rundt, på bakken.

    Disse kjøpte jeg vel enda fler av, tror jeg, og jeg hadde vel med noen av de tilbake til Norge, tror jeg.

    Det var vel litt snø i Aalborg, mener jeg å huske, så man kunne liksom putte fyrverkeri i snøen der da, (såvidt), hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men disse hjulene, de skulle man plassere et sted det var snøfritt da.

    Også snurra de rundt og rundt ganske lenge da, mens de føyk gnister ut på sida av dem da.

    Og de kosta vel kanskje en krone, eller enda mindre.

    Noe sånt.

    Og da kunne man også tuppe til de hjulene da, mens de snurra, og da føyk de bortover, (mener jeg å huske), og begynte å snurre videre, mange meter bortenfor da.

    Så jeg tror ikke at Danmark var det værste stedet, som man kunne være, i romjula, hvis man var tolv år da, på 80-tallet.

    Det tror jeg nok ikke.

    Ihvertfall ikke hvis man hadde litt lommepenger.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På fotballen, så var vi med i en turnering, oppe i Kongsberg, mener jeg å huske.

    Jeg fikk en pin, for å være med, i den konkurransen da.

    Jeg satt på med Ole og dem, tilbake til Berger da.

    Og da vi kom til Leirfaret, så spurte Ole Christian Skjellsbekk meg, (husker jeg), mens han satt ved siden av faren sin, foran i bilen da.

    Om det ikke var fælt å bo alene.

    (Noe sånt).

    Jeg ville ikke være pysete, så jeg sa at det var det ikke.

    Men jeg klagde, for jeg fant ikke den pin-en, som vi fikk, i Kongsberg, for å være med i den cupen da.

    Så det var litt ergelig, husker jeg.

    Vi satte vel på lyset, bak i bilen der og, men jeg fant likevel ikke den pin-en.

    Og jeg fikk ikke noe pin, av Ole og dem, seinere.

    Så de fant vel ikke den, i bilen sin, tror jeg.

    Men det var vel Geir Arne Jørgensen, (tror jeg), som satt bak i den bilen, sammen med meg.

    Og som ble sluppet av på Sand da, der de bodde, i en ganske liten hytte, (enda de var to foreldre og tre unger vel. Geir Arne hadde to yngre tvillingsøsken vel, en gutt og en jente vel. Men men), i den gårdsveien, ned mot forsamlingshuset Snippen der da.

    Faren min advarte jo Ågot mot at jeg ikke burde leke med Geir Arne Jørgensen, husker jeg.

    Så det var vel antagelig han som hadde rappa den pin-en da.

    Kanskje han hadde luska hånda si bort til mine ting der, i mørket, i bilen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi hadde klassefest, hvert år, hos forskjellige elever da.

    Jeg lurer på om vi hadde klassefest hos Ulf Havmo, en gang.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg spilte på et piano, i den delen av Havnehagen, en gang.

    Men jeg fikk vel litt klager, tror jeg, for at jeg spilte for høyt, eller noe.

    Men men.

    En klassefest, var hos Espen Melheim og dem, litt lenger ned i Havnehagen da.

    Og der syntes jeg at de hadde rydda og organisert hele huset, så fint og ordentlig, må man vel si.

    Så jeg ble imponert over at de holdt huset sitt så fint og ryddig, må jeg si.

    (Dette her var vel kanskje i femte klasse, eller noe, da.

    Men men).

    Og hver høst, så visste aldri hverken Ågot eller faren min, noe om når skolen begynte.

    Var det 15. august eller 20. august liksom.

    Så da syntes jeg, at jeg kunne ringe Espen Melheim og dem da, siden jeg hadde på klassefest hos dem, og dem hadde så det så ryddig og ordentlig liksom, i huset sitt da.

    Så nesten hver august, så pleide jeg å ringe mora til Espen Melheim da, for å spørre når skolen begynte.

    (Mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da.

    Så sånn var det).

    Og et år, så skulle vi sykle, fra ungdomsskolen i Svelvik, og så til Nesbygda, og så tilbake til ungdomsskolen.

    Og da hadde noen vel stjålet den Apache-sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, i 1978 da, når jeg bodde i Jegersborggate.

    Og racersykkelen til faren min, den virka ikke.

    Og faren min sa det, at jeg måtte fikse den sykkelen, (som stod i uteboden, i Leirfaret 4B), selv.

    Men det var noe med giret, som var ødelagt, så jeg klarte ikke å fikse det.

    Den sykkelen var skikkelig proff, på den måten, at den sykkelen ikke hadde skjermer, over hjulene, så det var en skikkelig proff sykkel, som faren min hadde kjøpt, da han ble medlem av en sykkelklubb da, våren 1980 vel, (men han var bare med å syklet der, i et par måneder vel. Men men).

    Men da sa Espen Melheim det, at jeg kunne låne racersykkelen til faren hans, (som var i Heimevernet forresten, husker jeg. Det var kjent på Nedre, at han hadde AG3 hjemme, selv om det ikke var sånn, at vi fikk se det maskingeværet, da vi var på klassefest der, eller noe. Men det var noen unger som fortalte meg det her da, at han var i HV. Men men).

    Så jeg sykla på racersykkelen til faren til Espen Melheim da, (uten at jeg husker hvordan vi fikk med oss de syklene til Svelvik. Vi tok de kanskje med på bussen? Hm).

    Og jeg var ikke vant, med å sykle på en racersykkel, med cirka ti gir da.

    Jeg var ikke vant til å ha gir på sykkelen, for å si det sånn.

    (Selv om vel kanskje Frode Kølner hadde en sykkel, i Larvik, med 2-3 gir på kanskje.

    Det er mulig.

    En blåfarget sykkel vel.

    Selv om det ikke var racersykkel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så jeg knota med giringa da, og det gikk ikke så fort.

    Så Ulf Havmo, som syklet på en mer gammeldags sykkel.

    Han tok meg igjen da, og skrøyt fælt, til alle som ville høre, at han hadde sykla fortere enn meg, selv om jeg hadde racersykkel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men det løpet, det var egentlig på ‘idealtid’, som lærerende kalte det.

    Og vinneren, det ble Tone Heidi Bergum, (ei med rødt hår), i klassen vår da.

    Ei som kanskje var den stilleste jenta i klassen.

    Noe sånt.

    Og som ikke var så veldig populær blant gutta i klassen.

    Selv om jeg hørte det, noen år seinere, mens jeg gikk på videregående vel, at en kar, hadde tatt jomfrudommen til Tone Heidi Bergum og Vidis Tysnes, (lillesøstera til Sissel Tysnes, i klassen min), på den samme kvelden da. Så sånn var det. Men men.

    Så det er mulig at det var jeg som sykla nærmest idealtid, av Ulf Havmo og meg.

    Men han mente kanskje likevel at jeg var ‘driti ut’ da.

    Hva vet jeg.

    Han tok det her med syklinga litt vel nøye, syntes jeg.

    Vi spilte jo egentlig fotball vi da, og pleide ikke å være med på noe organisert sykling.

    Mne men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I sjette klasse, så hadde vi klassefest, hos Erland Borgen, på Øvre.

    Erland var sønn av rektor Borgen, og vår tidligere klasseforstander, Sissel, (eller Sidsel), Borgen.

    Men ingen av foreldrene til Erland, var hjemme.

    Jeg var jo nesten klassens ‘musikksjef’, siden jeg var mye i Drammen, med faren min, og jeg hadde kjøpt noen singler selv, allerede i fjerde-femte klasse vel, på Lyche platebar da, i Gågata, i Drammen.

    Den første singelen jeg kjøpte, det var Jannicke, med ‘Svake mennesker’, husker jeg, etter å ha sett den på TV.

    Og jeg kjøpte også en annen singel, året etter vel, som var Jan Teigen, med ‘Ja’, (en sang fra Grand Prix, et år da, i 1981 kanskje, eller noe).

    Og Erland Borgen lånte vel disse singlene av meg, tror jeg, i sjette klasse vel.

    Uten at jeg vet det, om hvordan han kunne vite det, at jeg hadde kjøpt disse singlene.

    Men men.

    Jeg fikk også lov av faren min, å være medlem av en plateklubb.

    Så jeg fikk plater i posten, når jeg glemte å avbestille.

    Og man fikk også velkomstgaver, i disse plateklubbene, så jeg hadde en del LP-er.

    Klassikere av Beatles og Beach Boys, blant annet, husker jeg.

    Og Casino Steel og the Kids, osv.

    Men men.

    Og faren min lærte meg å ta opp fra radio, på stereoanlegget hans, som han hadde fra før jeg flyttet til Berger.

    Så jeg tok opp fra ‘Ti i skuddet’, et radioprogram, på NRK, som spilte de mest populære popsangene, som ungdom kunne stemme på da, om de likte eller ikke, i et platestudio, i Oslo vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde tatt opp en sang, med Prima Vera, som het ‘De gærne har det godt’.

    Og da klikka alle i klassen min.

    De hoppa opp og ned, i sofaen til Erland Borgen og dem, og skreik ut den sangen.

    Når Erland spilte den sangen, på stereoanlegget, i stua dems da.

    (For eksempel, så var Sten Rune i klassen helt med, og så helt gæern ut, husker jeg, mens den sangen var på.

    Som de spilte om og om igjen, på ‘full guffe’ da.

    Men men).

    Så jeg følte meg litt som en voksen, som måtte være på en fest, sammen med masse unger, må jeg innrømme.

    Men men.

    Den sangen fikk ikke meg til å ‘ta av’, for å si det sånn.

    Men det var kanskje fordi, at de andre ikke var vant til å være alene hjemme.

    Mens jeg hadde bodd alene hjemme, allerede fra slutten av tredje klasse, cirka tre år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Berger, så begynte forresten folka i vår klasse, å si ‘er du helt fjern eller?’.

    Istedet for ‘er du dust’, eller lignende.

    Det var fordi, at den klassen, fra Grunerløkka, som vi var på Barnas Gård sammen med.

    De sa ‘fjern’ hele tida da.

    Så etter den leirskole-turen, så begynte vel mange på Bergeråsen også å si ‘fjern’, mener jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I sjette klasse, så hadde forresten Tom-Ivar Myrberg og meg, et valgfag, som jeg fikk med Tom-Ivar på å velge, siden jeg var rimelig lei av skolen da.

    Så sånn var det.

    Det valgfaget, det var husarbeid.

    Man kunne hjelpe noen å rydde i heimen.

    Kanskje mest eldre vel.

    Jeg burde kanskje ha valgt husarbeid, i ‘min’ egen leilighet.

    Men så langt tenkte jeg ikke.¨¨¨

    Så jeg fikk med Tom-Ivar, på å gjøre husarbeid, for Ågot, borte på Sand.

    Dette faget var to timer i uka vel.

    Og den ene av oss, måtte vaske gulvet, på kjøkkenet, til Ågot.

    Og den andre måtte støvsuge der.

    Dette byttet vi på, annenhver uke.

    En gang, som vi holdt på å drive med husarbeid der, borte hos Ågot.

    Så hadde rektor Borgen, (tror jeg det var), fått Svelvik-avisa, til å lage en reportasje om det valgfaget da.

    Så Svelvik-avisa, (som har hett forskjellige navn, opp gjennom tidende. Så om den avisa het Svelviks Tidende eller Svelvik Nytt, på den her tida, det husker jeg ikke. Men men), dem klinte et stort bilde av meg, med vaskeklut, (mens jeg gikk i sjette klasse da), øverst på førstesida.

    Og Tom-Ivar som støvsugde, han kom nederst på førstesida.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å måtte være på forsida av lokalavisa, med vaskefille, osv., en uke da.

    Det var ikke så tøft liksom, for gutter som gikk i sjette klasse, osv.

    Jeg valgte jo det valgfaget, fordi at jeg var litt skolelei, og ville slippe unna et par skoletimer da, sammen med trøtte og kjedelige lærere og/eller elever.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så tenkte jeg vel at Tom-Ivar og jeg ville få mye cola og godteri da, av Ågot, hvis vi gjorde det her da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom-Ivar kom jo mye før i puberteten, enn meg.

    En gang, da TOm-Ivar og jeg, var på besøk hos Haldis og dem, og satt og så på TV, i stua hennes.

    Så klagde Tom-Ivar over at det var så varmt i stua til Haldis, at håra han hadde fått på balla, begynte å klø, sa han.

    Tom-Ivar ville også vise meg, hvordan sæd så ut.

    Så han satt og runka, oppe i leiligheten, i Leirfaret 4B, og skulle liksom vise meg hvordan sæd så ut da, i dassen, eller noe.

    Jeg var ikke så interessert vel, jeg hadde vel sikkert sett noen pornofilmer, eller pornoblader, med sæd i, så dette var liksom mer Tom-Ivar sin ide.

    Men jeg var ikke så høy i hatten da, siden jeg var så sein i puberteten selv, så jeg turte ikke å be han slutte heller.

    Jeg var litt ydmyk da, for når man er sen i puberteten, så får man ofte sent muskler og.

    Så det er ikke så artig, for da taper man vel også de fleste slåsskampene, vil jeg si, mens man går på ungdomsskolen, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så selvtilliten min, den fikk seg en alvorlig knekk, ut på 80-tallet, siden jeg var den siste i klassen, (kanskje sammen med Ditlev Castellan vel), som kom i puberteten, og fikk hår på tissen, osv.

    (Det var vel ikke før sommeren 1987, (den sommeren jeg fylte 17 år), at jeg kunne si det, at jeg hadde begynt å få mer enn noen dun på tissen.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Tom-Ivar var rimelig opptatt av sex, eller hva man skal si, og.

    Så en gang, på den her tida, (når vi gikk i sjuende klasse kanskje).

    Så skulle vi bade, i Berger-bukta, med fotball-laget, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Og da sa Tom-Ivar det, til meg, mens vi bada, sammen med resten av fotball-laget, at det var så deilig, å ‘pule bunnen, av stranda’ da.

    Noe sånt.

    Så Roger Edvartsen, (som var et år eldre enn meg, og som bodde i arbeiderboligene, på Berger, og som alltid pleide å følge nøye med på meg, og kalte meg for ‘fingersprikeren’, siden jeg sprikte med fingra, (av fryd kanskje vel), når jeg holdt på å score, når vi spilte fotball, på grusbanen, på Berger skole), han slo til igjen.

    Han sa at Tom-Ivar og jeg var ‘homo’, siden vi hadde shortsene våre, nede på knærna da, og stod litt for oss selv, må man vel si.

    Men det var bare Tom-Ivar, som hadde lurt meg med, på å prøve å pule sandbunnen, i Bergerbukta der da.

    Noe jeg ble med på, siden jeg syntes det var rimelig kjedelig, å bade der.

    Christell pleide å dra meg med, for å bade, hver vår/sommer, seinest i juni-måned vel.

    Så det var ikke sånn, at jeg syntes den her badinga, i Berger-bukta, (eller Blindsand, heter det vel kanskje), var så artig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, noen år seinere, så satt jeg på med noen, til Berger-kafeen vel.

    Og da hadde jeg et belte, som var altfor langt, siden jeg var så tynn da, (i tenårene og i begynnelsen av 20-årene).

    Så den ytterste delen av beltet, den hang ned foran, for beltet var så langt, at jeg måtte bøye enden av beltet tilbake igjen, (den delen etter beltespennen).

    Så da ble tuppen av beltet hengende ned foran da, på buksa mi.

    Og da sa Roger Edvartsen, husker jeg, (til en kamerat da. De hang oppe ved Berger-kafeen da, hvor jeg var for å kjøpe noe godteri vel).

    At ‘jeg trodde det var pikken som han hadde hengende der’, (husker jeg at jeg overhørte), mens han gliste/lo da.

    Så Roger Edvartsen, han hadde skikkelig ‘argusøyer’, på meg, vil jeg si.

    Han la merke til ting som jeg ikke tenkte på selv engang.

    – At jeg sprikte med fingra, i fryd, når jeg fikk en målsjangse, når jeg spilte fotball, på Berger skole.

    (Antagelig fordi jeg syntes det var artig å spille fotball der.

    På Torstrand skole, i Larvik, hvor jeg gikk før jeg begynte på Berger skole.

    Der var det så møljefotball, på en liten asfaltbane, som de hadde der, så der klarte jeg bare å score en gang, i løpet av det drøye året, som jeg gikk der.

    Og da begynte dem bare på nytt.

    Uten at dem sa noe om hvorfor.

    Mens på Berger skole, der scorte jeg flere mål hver måned, vil jeg si.

    Man kan vel kanskje si at jeg scorte hver uke og, vil jeg kanskje si.

    Jeg scorte på huet der og, husker jeg, i begynnelsen.

    Men etterhvert, så ble jeg mindre tøff, husker jeg, og slutta å heade ballen.

    Av en eller annen grunn.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    – Roger Edvartsen merka også det at jeg hadde for langt belte, og at Tom-Ivar fikk meg med på å tulle, med å knulle havbunnen, i Bergerbukta da.

    Så sånn var det.

    Så Roger Edvartsen, han trenger nok ikke å begynne med briller, tror jeg.

    Han må nok ha hatt best syn av alle i klassen hans, vil jeg nesten tippe på.

    Hvis ikke han var over gjennomsnittet interessert i gutter som hadde bodd i Larvik da, av en eller annen grunn.

    Eller kanskje bestefaren hans også hadde jobba for Jebsen-familien, og var uvenn med min farfar, da begge bestefedrene jobba for Jebsen?

    Hva vet jeg.

    Jeg synes ihvertfall det, at han Roger Edvartsen, han var litt vel nærgående, syntes jeg, mot meg.

    Andre folk på Berger, de kunne mobbe en, hvis en sa noe dumt.

    Men han Roger Edvartsen, han brukte øya mer, enn de andre, på Bergeråsen, vil jeg si, for å finne mobbe-grunner.

    Så hva det kom av, det veit jeg ikke.

    kanskje han var av en annen kultur, enn de fleste andre på Berger?

    Hva vet jeg.

    Kanskje han var veldig kristen, eller noe?

    Pleier veldig kristne folk, å ‘uglese’ folk, på den måten?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Tom-Ivar, Christell, Gry Stenberg, Pia og meg, vi var jo så godt som en gjeng, vil jeg si.

    Jeg ble jo kamerat med TOm-Ivar siden han hadde så ville småbrødre, og siden han var stekere enn meg, så måtte jeg nesten prøve å alliere meg med han.

    For jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar, til å banke opp lillebroren hans Tore, husker jeg.

    Men men.

    En gang, så husker jeg det, at Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg, var oppe på Ulvikfjellet.

    Og da, så flørta Tom-Ivar og Gry Stenberg, rimelig mye.

    Så Tom-Ivar begynte å rive av Gry genseren hennes, var det vel.

    Og da, så stod jeg på den andre sida av Gry, og bare så på da.

    Og da Tom-Ivar reiv opp genseren til Gry, så kunne jeg se det, at Gry Stenberg begynte å få litt pupper da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men Tom-Ivar så vel ikke det selv, siden han stod bak Gry.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom-Ivar og dem flytta jo til Drammen, i syvende klasse, eller noe.

    Og jeg husker det, at Gry Stenberg var på besøk hos meg en gang, i Leirfaret 4B, (hvor jo hun hadde bodd selv, før faren min kjøpte den leiligheten, av faren hennes).

    Og da, så satt Gry oppå meg, husker jeg, i en stol, i sofagruppen, ved siden av peisen.

    Og da mener jeg å huske, at vi tungekyssa ganske heftig vel.

    Og i den samme stolen, så tungekyssa jeg også, med Nina Monsen, en gang hu var på besøk, fra Oslo vel.

    Jeg syntes vel det, at Christell var litt penere, så jeg klagde på det, at Nina Monsen hadde en sånn kløft, på haka si.

    Men da klagde hu tilbake, på at jeg også hadde en sånt kløft, visstnok.

    Men men.

    Også tungekyssa vi da, i den samme stolen, som jeg hadde klint med Gry Stenberg i da.

    Så sånn var det.

    Den siste uka, på ungdomsskolen, så skulle vi intervjue en klassekamerat, om våre ønsker, for fremtiden.

    Og læreren sa at Gry og jeg, skulle intervjue hverandre.

    Jeg ville dra til Oslo, for å studere og jobbe, fortalte jeg, var det vel, (noe faren min hadde sagt til meg, at jeg burde, og som Ågot og Øivind også hadde vært enige i vel).

    Gry ville bli på Berger, sa hun vel.

    Noe sånt.

    Jeg fikk jo etterhvert en fjerde katt, av Christell.

    Faren min tok med en veldig ung kattunge, opp til meg.

    Christell hadde sagt at den het Kitty, sa faren min.

    Men men.

    Den katten var så ung, så jeg var ikke sikker på det, om den ville overleve.

    Men dette var i sommerferien, så jeg tok meg av den katten natt og dag nesten da, og roet den ned, ved å klappe den da, og ga den melk, når den våkna.

    Så den klarte seg, og vokste opp da.

    Så sånn var det.

    Men den ble kanskje litt vel knytta til meg da, det er mulig.

    En gang, så Gry og Christell, var på besøk hos meg, så lå den katten, i fanget mitt da.

    Og da sa Gry, noe sånt som, ‘se på katten da’.

    Og jeg syntes det var greit at katta lå i fanget mitt.

    Men at dem skulle kommentere det, det syntes jeg var litt drøyt.

    Så jeg sa det da, at ‘den ligger på pikken min’.

    For å få hu Gry Stenberg til å se et annet sted da.

    Så sånn var det.

    For jeg syntes hu var litt nærgående da.

    Jeg var stort sett alltid alene der, med den katten, på den tiden.

    Så at Christell og Gry plutselig skulle dukke opp der, og liksom kommentere om katta mi osv., og at den lå på fanget mitt.

    Det syntes jeg var litt drøyt.

    Jeg var litt forbanna, fordi at jeg alltid må bo der alene da, i Leirfaret 4B.

    Og den katten var den eneste som holdt meg selskap der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen gang, som Gry Stenberg var på besøk, sammen med Christell og Pia, i Leirfaret 4B.

    Så hadde Gry bare kødda og flørta, og var helt sånn gæern og tent da, må man vel si.

    Så hu ville ikke høre, når jeg ba henne, om å holde kjeft, var det vel.

    Jeg ba henne om å oppføre seg ordentlig da.

    Så jeg kasta henne ut.

    Men hu kjempa jo mot, som bare søren.

    Så vi hadde den værste brytekampen, i gangen der, husker jeg.

    Men hu måtte gi seg til slutt, for jeg var jo gutt, så jeg var litt sterkere da.

    Vi gikk jo i samme klasse.

    Så sånn var det.

    Men etter det, så så jeg aldri Gry Stenberg mer vel, i Leirfaret 4B.

    Det var ikke meninga, at hu skulle være ‘bannet’ derfra, for evig liksom.

    Det var bare sånn, at jeg ikke likte hvordan hu oppførte seg, den ene gangen.

    Men det skjønte kanskje ikke hu Gry Stenberg.

    Hvem vet.

    Det var jo jeg som bodde der, (selv om faren min eide leiligheten), så jeg hadde rett til å bestemme litt der, om hvem andre som skulle være der, mente jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg mobba Gry Stenberg en gang da, når jeg så at hu kom på sykkelen sin, et år eller to seinere vel.

    Når hu hadde vært på Prima og kjøpt dopapir, blant annet.

    Så møtte jeg henne, i stien ned fra ved Gamlehjemmet der.

    Jeg var kanskje litt flau, siden jeg ikke hadde noen ordentlig sykkel, etter at Apache-sykkelen min ble rappa.

    Så jeg sa det, til Gry, at ‘skal du hjem og tørke deg i rumpa nå da’.

    Og da svarte hu ikke noe.

    Men hu gliste kanskje litt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Søstera mi var venninne med Gry Stenberg da.

    Og søstera mi var noen ganger oppe hos meg, i Leirfaret 4B, uten at Christell eller Gry Stenberg var der.

    Og Pia sa en gang det, at hu hadde vært på besøk, hos Gry Stenberg, en gang.

    Og da måtte Pia, av en eller annen grunn, låne en ny truse, av Gry Stenberg.

    Og da hadde det vært utflod, (sa Pia), i den trusa, som hu fikk låne, av Gry Stenberg da.

    Og det var visst bare normalt, hadde visst Gry STenberg sagt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Det var vel også Pia som sa det, at Gry Stenberg hadde sagt det, at ‘voldtekt’ og ‘voldtatt’, ikke var det samme ordet.

    Så Gry Stenberg var kanskje ikke så sterk i norsk da.

    Og uten at jeg vet hvorfor hu lurte på det.

    Jeg håper ikke at det var noe med meg.

    Hvis det var noen som hadde voldtatt den andre, av Gry Stenberg og meg, så var det Gry Stenberg, (mener jeg), for hu løp fram en gang, og bare tok meg på pikken, når jeg var på besøk hos Christell og dem og bare var ti år vel.

    Så Gry Stenberg burde vel vite hva ordet ‘ta’ betyr ihvertfall, siden hu tok meg på pikken, mener jeg.

    Så _ta_ på pikken og _tatt_ på pikken, det betyr ikke det samme det da, ifølge Gry Stenberg, (ifølge Pia).

    Så hva de jentene egentlig tulla med, det veit jeg ikke.

    Men det er vanskelig å ta Gry Stenberg og Pia alvorlig, synes jeg, nå i ettertid, når de surra sånn, med møkkete truser og angående om ‘voldta’ og ‘voldtatt’ betydde det samme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Gry Stenberg ble så sammen med en kar, som var mye eldre enn henne vel, som bodde ovenfor huset mitt der.

    (Aina og dem flytta, så det er mulig at han bodde der dem bodde).

    Han hadde visst sagt, (ifølge noen i klassen min, på ungdomsskolen), at ‘det er ingenting som er bedre enn Gry’.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det siste jeg husker av Gry Stenberg, var fra det året jeg var russ.

    Pia og jeg, vi tok bussen til Drammen, av en eller annen grunn.

    Gry STenberg var på den samme bussen.

    Og hun hadde kjøpt honør-billett, som 18-19 åring!.

    ‘Jeg sier bare en honør jeg’, sa Gry til søstera mi.

    (Gry Stenberg ignorerte vel meg, av en eller annen grunn, vil jeg si, på den bussturen).

    Så bussjåførene syntes kanskje at Gry Stenberg så sykelig ut da, eller noe, (tenkte jeg da).

    Gry Stenberg, hu begynte vel ikke på videregående engang, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg syntes at hu var ganske rar, fra før av da, siden hu ikke ville ha seg artium, osv., da.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så det var rimelig snålt, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før de eldste av oss begynte på ungdomsskolen.

    Så var jo den Nedre-gjengen, (eller hva jeg skal kalle oss).

    Nemlig Tom-Ivar, Christell, Pia, Gry og meg.

    Vi var på en busstur, til Svelvik.

    For jeg syntes at det ble litt kjedelig, på Bergeråsen da.

    Så jeg prøvde å få med den gjengen, til Svelvik da.

    Dette var dagen etter at Nicole, vant Melodi Grand Prix, for Vest-Tyskland husker jeg.

    Det var kanskje våren 1982 da.

    Noe sånt.

    Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Så tok vi bussen inn til Svelvik da.

    Tom-Ivar han fikk ikke like mye lommepenger, som oss andre.

    Men de jentene hadde en god del mynter.

    Og siden vi var en gjeng, så spurte jeg dem, om de kunne låne penger, til Tom-Ivar da.

    Og det var greit, sa de.

    Så gikk vi av bussen, i Svelvik.

    Og Gry sa da, at vi kunne besøke bestemora hennes, som bodde i Svelvik sentrum da.

    Jeg syntes det var greit, for det var ikke akkurat sommeren enda, det var litt kjølig, det var vel mai-måned kanskje.

    Noe sånt.

    Vi var på terrassen til bestemora til Gry Stenberg, husker jeg.

    Eller om det var en overbygd terrasse.

    Noe sånt.

    Bestemora til Gry Stenberg, hu bodde i et hvitmalt trehus vel, kanskje et steinkast fra det da nye ferjeleiet.

    Noe sånt.

    (Da jeg bodde i Liverpool, så leste jeg tilfeldigvis på tracking-cookie-programmet, på bloggen min, at Gerd Stenberg, var i noe ‘norsk undergrunn’, eller noe.

    At noen i USA søkte om det.

    Og jeg søkte mer på Gerd Stenberg, og hu var i noe pro-opertunist-greier vel, i Drammen.

    Og det er neo rødstrømpe-greier, mer eller mindre vel, tror jeg.

    Men men.

    Så det er mulig at denne Gerd Stenberg, var Gry sin bestemor og at hun var rødstrømpe, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg ville ikke sett helt bort fra det ihvertfall.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Vi diskuterte Nicole sin sang, ‘Ein bichen frieden’ vel, som hadde vunnet Grand Prix, dagen før.

    Hun sang jo på engelsk, tysk og fransk, sa jeg.

    Å ja, hun sang jo på nederlandsk og, og italiensk.

    Sa hun Gerd Stenberg da.

    Noe sånt.

    Så da jeg bodde i Liverpool, så lurte jeg på det, om hu Gerd Stenberg hadde bodd i Holland, (eller Amsterdam da), siden hu klarte å skille tysk og hollandsk, når hu Nicole sang da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg ble også valgt til tillitsmann, husker jeg, i fjerde klasse, var det vel.

    Espen Melheim sa til noen andre, at de skulle stemme på meg vel.

    (Mener jeg at jeg skjønte).

    Og jeg stemte også på meg selv da, (av gammel vane, fra sånne avstemninger nesten, siden jeg var litt sånn, at jeg gjerne ville være best da).

    Så jeg fikk fire eller fem stemmer da, noe som var nok til at jeg vant avstemningen, om å bli tillitsmann da.

    Men Allum spurte så rart, at ‘vil du være tillitsmann’, eller noe.

    Så jeg sa ‘nei’, for jeg likte ikke tonen han spurte på.

    Han var så negativ liksom.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så jeg var ikke tillitsmann, i fjerde klasse, men jeg vant avstemningen, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg vet der, om hvorfor Espen Melheim, fikk med seg folk, på å stemme på meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo snakka med faren min, da jeg var sånn ti år, eller noe, om han trodde på Gud.

    Jeg trodde ikke på Gud selv, og det gjorde ikke faren min heller, sa han.

    Så den enste jeg kjente, som trodde noe særlig på Gud, det var vel bestemor Ågot vel.

    Vi måtte noen ganger tegne, i kristendomstimene, på barneskolen.

    I fjerde klasse, eller noe sånt da.

    Og da, så tulla jeg litt da.

    Jeg skrev på tegneboka, på forsida, at det var ‘eventyr fra bestemors tid’, osv.

    Og jeg tegna noen bombefly, (som jeg hadde sett på TV, i Hellinga 7B, i noe amerikansk program vel, fra krigen da).

    Og så tegna jeg bomber da, som hang liksom sammen.

    (For det hadde jeg sett på TV).

    Men jeg syntes de ligna på Hubba Bubba tyggegummi-pakker, på tegningen.

    Så da skrev jeg ‘Hubba Bubba’ på dem, eller noe, da.

    Og så tulla jeg med at Jesus sa ‘følg meg’, og disiplene fulgte han.

    Og så tegna jeg at Jesus falt ned i et hull i bakken da.

    Og at disiplene da hoppa etter Jesus, ned i det hullet da.

    Så sånn var det.

    Det virka litt meningsløst for meg, at man bare blind skulle følge noen, på den måten.

    Men men.

    Men Allum, han ble sur og forbanna, når han så tegneboka mi, i Kristendom da.

    (Eller hva man skulle kalle den boka).

    Så han konfiskerte den boka, husker jeg.

    Den andre gangen, som han ble sur, mens han bladde i den vel.

    (Noe sånt).

    Og da satt Carl Fredrik Fallan, ved siden av meg vel, i det første klasserommet vi hadde, på Berger skole.

    (Nemlig det ved siden av kermaikkovn-rommet der.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Og den boka fikk jeg vel aldri igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå begynner klokka å nærme seg halv tolv, her på hostellet.

    Jeg glemte å publisere dette kapitellet, på bloggen, da jeg var på biblioteket, i dag.

    Så dette kapitellet blir ekstra langt.

    (Regner jeg med ihvertfall).

    Men jeg bodde jo i Leirfaret 4B, helt fram til 1989.

    Så det var fortsatt mye mer som skjedde, mens jeg bodde der.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet en ny del, på dette kapitellet, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.