Stikkord: Cecilie Hyde

  • Min Bok 2 – Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990

    Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.

    Øystein likte Whooper Cheese-burgere.

    Men han ville ha dem ‘without onion’.

    Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.

    Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.

    Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne sommeren, (sommeren 1990).

    Så hadde Øystein blitt fan av kebab.

    Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).

    Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.

    Så lå det en kebab-sjappe da.

    Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.

    Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.

    Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.

    Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.

    Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.

    Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.

    Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.

    Det vet jeg ikke.

    Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.

    Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het ‘Computer Aids’, forresten.

    Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.

    Og Øystein sa vel da noe om, at ‘computer-aids, nei det hadde Jostein’.

    (Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.

    Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.

    Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.

    Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), ‘have you fucked Vicky yet?’.

    Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.

    Og da brøyt Øystein nesten sammen.

    Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.

    (Hu måtte stå opp vel muligens).

    Og Øystein sa til henne at, ‘I’m not like that’.

    Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.

    Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe sånt.

    Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.

    Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.

    Øystein kalte henne for hennes kjælenavn ‘Tin’, foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.

    Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.

    Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.

    Så jeg dreiv og sa sånn ‘Auswitch’ og sånn, hele tida der da.

    (Jeg var vel litt umoden da kanskje).

    Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.

    Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.

    Ekorn var ‘eichoniken’, eller noe, på tysk.

    (Fant vi ut).

    Og jeg bare tulla og sa ‘der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen’.

    Og ‘der eichoniken ge-skriken ge-skriken’, osv.

    Og ‘der eichoniken ge-fallen ge-fallen’.

    Og ‘der eichoniken ge-toten ge-toten’.

    Noe sånt da.

    Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.

    På tulle-tysk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.

    Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde ‘essen’ for mye.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen av de tyske språkstudentene.

    Han digga Depeche Mode, husker jeg.

    Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.

    Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.

    Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen ‘Depeche-gjeng’, i Drammen, til og med.

    Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.

    For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.

    Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.

    Da forstod han ingenting.

    Nei, man måtte snakke til han på engelsk.

    Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.

    Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.

    Siden jeg først pratet til han på norsk da.

    Noe han ikke forstod.

    Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.

    Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.

    (At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).

    Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.

    For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.

    (Selv om det kanskje ikke var så mange).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 22: Mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Som jeg tidligere har skrevet om, så var det ikke bare jeg som dro tilbake til Sand, på helgebesøk, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Pia og Cecilie Hyde, de dukket også opp i Oslo, ved et par anledninger.

    Men da var det ikke sånn, at søstera mi lå over hos meg, på Abildsø.

    Nei, Pia og Cecilie Hyde, de lå jo da ute på fortauet, på Grønland der, hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde.

    (Siden det var en krangel, i venninne-flokken, fra Svelvik/Sande/Berger, inne i Oslo da).

    Det var også en krangel, mellom Cecilie Hyde og meg, når Pia og Cecilie Hyde var inne i Oslo.

    Jeg husker at Cecilie Hyde, Pia og jeg, (og muligens noen flere Svelvik-damer), satt utafor en bokhandel, (som nå heter Ark, mener jeg), ovenfor nedgangen til Stortinget T-banestasjon, på Egertorget, i Karl Johan vel.

    Cecilie Hyde satt og stirra på ei ung Oslo-jente, med røde basket-sko og lyst hår vel.

    Som satt ovenfor oss, på den andre siden av Karl Johan der, mens hu lente ryggen til trappekonstruksjonen, ned til Stortinget T-banestasjon der vel.

    Cecilie Hyde mente at hu var så fin da, hu unge tenåringsjenta.

    Men jeg klagde, og sa at jeg ikke syntes at de rød basketskoa hennes så så særlig kule ut.

    Jeg syntes at de så litt billige og glorete ut, for å være ærlig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og etter den krangelen, mellom Cecilie Hyde og meg, så ville ikke Cecilie Hyde være venn med meg lengre.

    Etter dette, så sa hu at pga. denne diskusjonen, så likte hun ikke meg lenger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lill Beate Gustavsen, hu fikk også hele den gjengen med frike-damer, fra Svelvik og Sande, mot seg, en gang, som jeg hang sammen med de her unge damene, i Oslo Sentrum da.

    Og da måtte jeg velge, om jeg skulle henge sammen med den gjengen, som jeg ikke kjente så bra.

    Eller om jeg skulle henge med hu Lill Beate Gustavsen.

    Og da valgte jeg å henge med hu Lill, fordi hu kjente jeg egentlig best.

    For det var oftest hu jeg prata med, da jeg besøkte Pia fra Korea og hu Lill da.

    For hu Lill var mer interessert i musikk.

    Og vi digga begge Morrissey og the Clash, osv., husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en stor gruppe-voldtekt-sak, som det stod om i løssalgsavisene, (på forsidene, osv.), dette skoleåret.

    Jeg har lurt på om det var noe med hu Lill Beate Gustavsen, og han marokkaneren, som hu var sammen med.

    (Han som jobba på restauranten Costa, ved RA4 der).

    For jeg husker at hu Lill engang prata med ei annen dame, på Grønland der, hvor hu bodde.

    Og da hadde visst noe skjedd med ei veldig ung tenåringsjente.

    Og da sa hu Lill, at hu syntes at hu jenta var for ung.

    Og da ville hu Lill liksom ‘la dem få’, da.

    Og Pia fra Korea spurte meg en gang, om ‘hvor godt kjenner du Lill egentlig?’.

    ‘Jeg kjenner henne godt’, (eller noe), svarte jeg.

    (For hva skulle jeg svare liksom da.

    Det var vel et lurespørsmål, tror jeg).

    ‘Har du hørt om rettsaken?’, spurte Pia fra Korea da.

    ‘Nei’, måtte jeg innrømme.

    Det hadde jeg ikke.

    Og da dreit jeg meg ut da skjønte jeg.

    For da kjente jeg ikke hu Lill så bra da.

    Men det kan ha vært at hu Lill Beate Gustavsen, gikk til rettsak, for gruppevoldekt, mot noen marokanere.

    Fordi at hu ikke likte det, at de hadde utnytta ei ungjente.

    Sånn som jeg skjønte det.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill sa engang, til Pia fra Korea, da jeg lå over hos dem en gang, (etter en bytur antagelig), at ‘du vet hvordan jeg er’.

    Så hu Lill var nok litt sånn at hu lå med alle, (tolka jeg det som, ihvertfall).

    For dette var når en eller to andre karer lå over der og vel.

    Og hu Lill spilte også en gang den sangen, som het ‘Let’s go to bed’, med the Cure, en gang, som jeg var på besøk hos henne, da hu var aleine hjemme, på Grønland der.

    Men jeg fulgte ikke opp med noe sjekking.

    Fordi jeg syntes at hu Lill kanskje var litt billig da, og ikke så sexy kanskje, men litt sånn skitten nesten kanskje.

    Så jeg var ikke så interessert i hu Lill Beate Gustavsen, pga. noe med sex, liksom.

    Men mer pga. at vi hadde felles interesser.

    Hu var ganske kul da.

    Men jeg syntes det virka som at hu hadde hatt mye tilfeldig sex, og var litt ‘horete’ da.

    Og samtidig så var hu ikke så spesielt høy, og hadde ikke så store pupper og sånn heller.

    Så jeg syntes ikke hu var så sexy akkurat.

    Selv om jeg syntes at hu var hyggelig og trivelig, osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg besøkte hu Lill, (etter at Pia fra Korea hadde flytta derfra), så hadde Lill fått seg ny, norsk kjæreste.

    Dette var en fra Grorud, som digga U2.

    Og etter at hu ble sammen med han, så begynte også hu Lill å bare digge U2, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill, hu dro meg også en gang med på Oslo City.

    Og da møtte hu også noen andre damer, fra Oslo, som ga henne støtte og prata om noe som foregikk da.

    (Uten at jeg skjønte hva dette var).

    Og det stod også i VG og Dagbladet, at hu offeret, for den gruppevoldtekten hadde skamklipt seg.

    Og hu Lill hadde en litt sånn rar frisyre, (mener jeg at jeg la merke til), denne våren da, i 1990, mens den rettsaken foregikk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn som jeg skjønte det, så foregikk det også litt av hvert, på den Nato-basen, på Kolsås, hvor hu Lill jobba som vaskedame da.

    Så det ville ikke vært så kult kanskje, å knulle ei som hele Nato-basen på Kolsås hadde knulla liksom.

    (For å si det sånn).

    For å forklare litt om hvordan det virka for meg, på den her tida da.

    Selv om jeg ikke skal si dette helt sikkert, at hu Lill knulla så mye på den Nato-basen der da.

    Selv om hu riktignok sa det, at det foregikk mye rart der da.

    Og det tolka jeg som noe ‘koffert-greier’ da.

    (På den her tiden).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand.

    Så møtte jeg hu Lill, på toget, fra Oslo, til Drammen.

    Og da skulle hu sitte på med mora si, videre til Svelvik.

    Og da fikk jeg også lov til å sitte på da.

    Og da kjørte hu mora hennes meg helt til Sand da, husker jeg.

    (Som er cirka en halv mil ekstra vei da).

    Så det her var jo rimelig alright gjort, (av hu mora til Lill Beate Gustavsen), må jeg si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når denne jente-gjengen, fra Svelvik og Sande, var i Oslo.

    Og jeg hang sammen med dem, i Oslo Sentrum.

    Så syntes jeg at det ble litt for mye dameprat og sånn da.

    Så da spurte jeg om jeg skulle gjøre noe for dem.

    (Eller noe sånt).

    Ihvertfall så ble det sånn, at hu som jeg hadde spleisa på å kjøpe pizza sammen med, i bursdagen til Tina ‘Turbo’, i Drammen, skoleåret før.

    (Eller om det var venninna hennes).

    Hu spurte meg, om jeg kunne kjøpe med noe vin, for dem, på Polet, på oslo City der.

    Og det var greit, syntes jeg.

    For da slapp jeg å traske rundt i Oslo Sentrum, i klesbutikker og sånn, sammen med de her da.

    Så fikk jeg liksom markert det, at jeg ikke syntes at alle de dametingene som de her jentene dreiv med, var så utrolig morsomme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skoleåret etter.

    (Da jeg hadde et friår fra NHI).

    Skulle lese til forberedende, ved UIO, (som privatist).

    For jeg syntes det, at det var så flaut, å bare jobbe på OBS Triaden, (når jeg hadde et friår, fra NHI).

    Så fikk jeg faktisk låne en ex-phil-bok, av en av de Svelvik-damene, i den frike/kommunist-gjengen, fra Svelvik da.

    Så det var jo litt kult gjort, (for å si det sånn).

    (Hvis jeg husker dette riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spilte jeg Geni, i Lill sin leilighet, på Grønland der, sammen med alle disse frikejentene da.

    Og de banka jo meg, (som var mest vant til å spille Trivial Pursuit, hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog), ned i støvlene.

    Så jeg husker at jeg lurte litt på det, om de her frike-jentene hadde juksa fælt, når de spilte Geni da.

    At de hadde pugga spørsmålene eller tulla med rekkefølgen på spørsmålene, eller noe sånt.

    For det var liksom sånn, at jeg bare fikk kjempevanskelige spørsmål, mens de alltid fikk lette da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var litt mer som skjedde, dette skoleåret, borte hos min tremenning, Øystein Andersen, på Lørenskog og.

    (Og vi dro også på ferie sammen, til vår tidligere vertsfamilie, i Brighton, sommeren 1990).

    Mer om hva som skjedde dette skoleåret 1989/90.

    Og også i sommerferien 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 21: Sand

    Jeg kan ta med mer om hva som skjedde, i de helgene, som jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    En helg, så dukka jeg opp på Sand, og jeg husker at jeg satt i stua til Ågot der, og overhørte at søstera mi kontaktet min far, når han kom inn i gangen der, og sa, (om meg), at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.

    Så søstera mi Pia, dreiv og baksnakka meg der da, fikk jeg med meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og dette huset til Ågot, det var jo som et barndomshjem for meg.

    Jeg hadde jo spist middag der, nesten hver dag, etter skolen.

    Fra jeg var ni år.

    Mens Pia bodde i Larvik en del år lengre enn meg.

    Hos mora vår.

    Og når Pia flytta til Berger, så spiste hu jo hos Haldis og ikke hos Ågot.

    Så ‘Ågot-huset’, det var liksom ‘mitt’ hus, tenkte jeg.

    Ihvertfall i forhold til de andre barnebarna.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo også lite sjanse til privatliv, når jeg måtte bo på samme rom, som søstera mi der da.

    Så om kvelden, så pleide jeg noen ganger, å sitte oppe lenger enn Pia og Ågot.

    Og ta min daglige runk, (hadde jeg nær sagt), i stua der da.

    Jeg pleide å runke, hver kveld, for jeg hadde ofte problemer med å sove, om kvelden, hvis jeg ikke gjorde det.

    Og det roet meg ned litt da, må man vel si.

    Så det er en vane jeg har da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da pleide jeg altså noen ganger, å heller ta meg en runk, i stua til Ågot, om kvelden, etter at Ågot og Pia hadde lagt seg.

    De relativt få helgene, som jeg besøkte Ågot og Pia, på Sand da.

    Men jeg tror at Pia må ha spionert på meg, en av de kveldene, som jeg runka i stua til Ågot der.

    For jeg er ganske sikker på at jeg ikke sperma på skinnsofaen der.

    Men likevel, så kom det fra Pia, på lørdagen, (dagen etter at jeg hadde runka i stua), at ‘hva er det der?’.

    Mens Ågot og jeg også satt i stua der da.

    Så jeg lurer nå på om det var noe, som Pia hadde klint på sofaen.

    For jeg tror ikke at sperm ville vært synlig sånn, dagen etterpå.

    Det må ha vært noe krem, eller noe, som Pia nok må ha smurt på sofaen og lata som at var sperm da.

    Noe sånt.

    ‘Det er noe fra ungane til Runar’, (eller noe), svarte Ågot, til Pia, da hu fant spermen, (eller ‘spermen’), min, i sofaen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke alltid, at Pia og Cecilie Hyde, ville ‘leke med meg’ mer, etter at jeg flytta til Oslo, og var på besøk på Sand da.

    Jeg var med de ut i Svelvik noen ganger, på Teriaen der.

    Teriaen er et annet navn for Kafeteriaen.

    Og det var det mest kjente utestedet, i Svelvik vel.

    De hadde også diskotek i kjelleren der, det første året jeg bodde i Oslo, husker jeg.

    Jeg husker at jeg satt på Kafeteriaen der, og prata med Gry Johansen, fra Nedre, (på Bergeråsen).

    Og så kom Pia og Cecilie Hyde også inn der.

    Og da bare forsvant hu Gry Johansen.

    Hu hadde satt seg ved bordet mitt der, husker jeg.

    Men hu var visst redd for Pia og Cecilie Hyde da.

    Siden hu bare forsvant, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig episode, hendte også, på Kafeteriaen der, husker jeg.

    To røslige bondesønner, (eller noe), med damer.

    De kjefta på meg, siden jeg hadde dratt til Oslo, for å studere.

    Dette var folk jeg ikke ante hvem var engang.

    Så jeg var visst ganske kjent i Svelvik da, på den her tida.

    Jeg prøvde å si noe om det, at det var en bra ting, med studier.

    Og damene dems holdt vel litt med meg vel.

    Men de her kara var sure på meg da, fordi jeg hadde dratt for å studere inne i Oslo.

    Forstå det den som kan.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting som skjedde, det var at søstera mi og Cecilie Hyde.

    De ble plutselig sammen med en i parallellklassen min, fra ungdomsskolen, som het Eivind.

    (Det var vel Cecilie Hyde som ble sammen med han).

    Og Pia ble sammen med en ‘goofy’ type, som hadde føflekk i trynet.

    Disse parene ble plutselig sammen, seint en natt til søndag, i Svelvik da.

    (Virka det som for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ble plutselig søstera mi og Cecilie Hyde uhøflige mot meg da.

    Det var vel avtalt at jeg skulle ligge over hos Hyde og dem, (som under russetida da).

    Men Hyde og Pia, (og deres to kavalerer), de begynte å gå mot Sand da.

    Og så ville de visst at jeg skulle fortsette alene, når vi kom bort til ved Rimi på Skjønnhaug der.

    Men jeg gadd ikke da.

    For jeg syntes at søstera mi var billig, siden hu plutselig ble sammen med ‘den mest goofy-e typen i Svelvik liksom’, (for å si det sånn).

    Og jeg spente vel til han, i låret.

    (Et knep min tremenning Øystein Andersen, hadde lært meg).

    Han med føflekken gjorde ikke noe tilbake.

    Men de fire bare fortsatte å gå tilbake, bort til der Hyde bodde da.

    Jeg lurte på om Cecilie Hyde og Pia hadde solgt seg til de her to karene, for penger, eller noe.

    Så jeg ble også med dem hjem til Hyde der da.

    For det var litt langt å gå helt til Sand, i fylla.

    Det var cirka en halv mil da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia hadde sex med han ‘goofy-e’ typen.

    Men det er nok mulig, men jeg skal jeg ikke si det sikkert.

    De sov vel ihvertfall sammen, hjemme hos Hyde, i et annet rom enn der jeg sov.

    Mener jeg å huske ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En bodybuilder-aktig dørvakt, brølte også til meg i Svelvik, en gang som vi skulle gå ned på diskoteket der, Pia, Cecilie Hyde og meg, (husker jeg).

    Jeg var jo vant til å gå på diskoteker, i Oslo og i Drammen, og i Brighton, osv.

    Men brøling fra dørvakter, det hadde jeg ikke vært utsatt for før.

    Så det syntes jeg at var rimelig harry, husker jeg.

    Og uten at jeg vet hva jeg gjorde for noe galt, egentlig.

    Men han dørvakta slutta å brøle igjen da, av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse rare ‘Svelvik-opplevelsene’, så hang jeg ikke så mye med Pia og Cecilie Hyde lenger.

    De helgene jeg var på besøk på Sand da.

    Så jeg kjeda meg vel en del da, på disse 5-6-7 helgebesøkene da.

    (Eller hvor mange besøk det kan ha vært igjen).

    Så jeg gikk noen ganger bort til ‘narverne’, ved Prima der da.

    Det vil si Geir Arne Jørgensen og dem.

    Og jeg ble også med de, på en fest, i Svelvik en gang, husker jeg.

    Noen lyshåra Svelvik-damer vel, de klagde fælt til meg, i første etasje der, husker jeg.

    Uten at jeg skjønte helt hva som var galt.

    I andre etasje, så satt jeg på ‘Radio Gaga’, med Queen, husker jeg.

    (Dette var vel i et sånt hvitmalt skipperhus, (mener jeg å huske), i selve det som nå er Svelvik by da).

    Og da dukka ei nabodame opp der, og klagde.

    ‘Takk for at du ikke ødelegger festen’, sa jeg til henne.

    Jeg ble litt irritert da.

    For det var ikke så seint akkurat.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den narver-gjengen hadde også fått tilskudd av ei hot lita snelle, siden jeg hadde flytta til Oslo, husker jeg.

    Det var visst datteren til butikksjefen, på Prima der, mener jeg.

    De bodde vel i en leilighet, ovenfor Prima-butikken der, mener jeg.

    Jeg ble vel litt sur, når jeg så at de hadde fått ei så pen, lysthåret frøken, med i narver-gjengen sin.

    Så jeg klagde vel litt på det da, til Geir Arne Jørgensen og dem da.

    Men det var vel mest sjalusi, fra min side, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg dro også en gang, bort til Bergeråsen.

    På et av disse helgebesøkene, på Sand, skoleåret 1989/90.

    Jeg møtte da Gry Johansen og dem.

    Og ble bedt på fest.

    Og gjett hvor?

    Jo, i Hellinga 7B!

    Hvor jeg hadde bodd selv, som ni og ti-åring.

    I min fars gamle leilighet der.

    Og brannflekkene på vegg-til-vegg-teppet, var fremdeles der.

    Fra den gangen, som jeg hadde vært alene hjemme, en helg, (som ni-åring da), og blitt skremt, av en tordivel, som surra, rundt utelampa der da.

    Den gangen jeg prøvde å skremme tordivelen, med brennende bensin, (som jeg egentlig brukte til å sjekke vannmerke, på frimerkene mine), som jeg har skrevet om i Min Bok.

    Den gangen som bensina rant ut på teppet, fordi at den skåla ble for varm å holde, for meg.

    Og hvem bodde i Hellinga 7B nå?

    (Viste det seg).

    Jo, ingen ringere enn en som hadde vært med i bandet Ingenting.

    Ingenting var et Berger-band, som hadde begynt å spille sammen, allerede mens de gikk på barneskolen vel.

    De i dette bandet, de gikk i klassen over meg, på barneskolen.

    Og de var lokalt veldig kjent for hiten ‘Ape-egg’.

    Og han mørkhåra karen, som bodde der da.

    Han fortalte om at en gang, i Hokksund, (eller noe), når Ingenting hadde spilt opp til dans, så hadde publikum klappa og hoia fælt da.

    (Eller noe).

    Og så spilte han Ape-egg, på gitar og sang da, i sofaen, i min fars gamle leilighet der.

    Han Ingenting-karen, han lurte fælt på hvem jeg var, (mener jeg å huske).

    Og sa seinere at, ‘åja, det var du som var kaptein på fotball-laget’.

    Det var ikke helt riktig men.

    Men jeg hadde ihvertfall spilt på Berger IL.

    Jeg trodde de fleste på Berger visste hvem jeg var.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Men ble litt fornærmet da.

    Jeg hadde jo tross alt bodd i leiligheten der før han til og med.

    (Og vært på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold til og med, mens jeg gikk det siste året, på videregående).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde kjøpt det siste Depeche Mode-albumet, husker jeg.

    Det var vel ‘Violator’, mener jeg.

    Og jeg spurte om jeg fikk lov til å sette på en sang, på stereoanlegget der.

    Og det fikk jeg lov til da.

    Det var sangen ‘Waiting for the night to fall’, eller noe.

    Men da klagde Gry Johansen, og sa at ‘det var sånn sovemusikk’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter, så lot hele gjengen som at de hadde sovna, i sofaen der.

    Så jeg var den eneste som var våken da.

    Så da bare tok jeg med Depeche Mode-kassetten min, og gikk igjen, husker jeg.

    Og etter det, så har jeg vel ikke sett noe mer til noen av de folka der, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også innom søstera mi Pia, som hadde begynt på Drammen Gym, en gang, dette skoleåret.

    Og jeg spurte på et kontor der, hvilken klasserom, som Pia hadde.

    Og jeg venta på henne, i gangen, utafor klasserommet hennes, på Drammen Gym der.

    Til timen hennes var ferdig da.

    For jeg hadde jo ikke så mange forelesninger, på NHI, på fredager osv.

    Så jeg tenkte at jeg kunne hilse på henne, på skolen hennes.

    Siden jeg likevel måtte innom Drammen, på vei til bestemor Ågot, på Sand da.

    Og siden hu hadde prata så fint, om det at man burde være sosial og vennlig og sånn da.

    (Skoleåret før, på den tida som Pia flytta opp til meg, i Leirfaret 4B der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret.

    Eller om det var det neste skoleåret.

    Så husker jeg at Ågot sa det til meg, at hu ‘ikke orka mer av Pia’ og ‘all den flyinga hennes’.

    Mens hu var på gråten da.

    Så Pia hu var vel mye ute og fløy da.

    Så mye at det gikk på nervene til Ågot, kan det virke som.

    Jeg svarte vel det, til Ågot, at Pia ‘er vel ålright’, eller noe.

    (For Pia var jo søstera mi, og jeg hadde aldri hørt det, at noen hadde prata noe ‘dritt’ om henne før, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    (Hvis jeg ikke blir kastet ut en sjette gang også da.

    Etter å ha blitt kastet ut fra Leather Lane, University of Sunderland, Azalea Lodge, den skandinaviske kirken i Liverpool og Hatters/YMCA, i Liverpool, siden august.

    Uten noen gode grunner i noen av tilfellene, sånn som jeg kan se det).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 14: Mer fra skoleåret 1989/90

    Hu Laila Johansen, hu fortalte forresten det, at hu hadde vært i nærheten, da Dalei Lama, fikk Nobels Fredspris, i Oslo, et par år før det her da.

    Og hu hadde da gått fram, til Dalai Lama, for å få autografen hans, forklarte hun.

    Men så hadde hu surra, for det var visst en annen munk, som var Dalai Lama da.

    (Eller noe).

    Fortalte hu Laila Johansen da.

    (I huset til hu og mora, på Skøyen der, en gang, i januar 1990 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de dagene, som Pia og jeg, bodde hos Axel og dem, mens de var på ferie, (hos Arne Thomassen sin mor, i Nord-Norge muligens vel), i romjula 1989.

    Så begynte jeg å forklare for Pia, at nå hadde jeg rota med 7-8-9-10 damer, eller noe sånt.

    (Tilsammen i livet mitt da).

    Men det var ingenting da, skjønte jeg på Pia.

    Hu hadde rota med mange fler personer da, fortalte hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han jobba jo som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud, i Bærum, før jul, det her skoleåret.

    Og han ville at jeg skulle dra innom der, og besøke han, på jobb, (husker jeg).

    Jeg tok en buss, fra ved Østbanehallen der, (eller fra borte ved ‘Plata’ der), var det kanskje.

    Og den bussen kjørte forbi en videregående skole, i Stabæk, eller noe, vel.

    Hvor en god del hotte tenåringsdamer gikk på bussen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok vært på Rimi Nadderud der før.

    For jeg visste vel hvor jeg skulle gå av bussen.

    For Magne Winnem hadde dratt meg med, til Nadderudhallen, et par ganger, for å spille bowling.

    For Rimi hadde vel et bedriftslag, (eller noe), i bowling, tror jeg.

    Men jeg var ikke så glad i å spille bowling.

    Så jeg kjeda meg vel mest der kanskje.

    Jeg spilte kanskje på noen spilleautomater der, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nadderud var en ikke så utrolig stor Rimi-butikk.

    Den var vel en gjennomsnitlig stor Rimi, (eller litt mindre vel), vil jeg vel tippe på.

    Jeg hang der mens de telte kassene, og sånn, vel.

    (Og det er ikke umulig at jeg hjalp dem med å telle en kasse også.

    (Siden jeg jo hadde sitti i kassa, på CC Storkjøp, skoleåret før det her).

    Men det husker jeg ikke helt).

    Magne Winnem han jobbet jo ‘bare’ som Assisterende Butikksjef der.

    Så han hadde ei kvinnelig butikksjef, i 20-åra, husker jeg.

    (Jeg lurer på om det muligens kan ha vært hu Bettina, som seinere ble butikksjef, inne i Oslo.

    (På Rimi Askergata, (ved Tøyen vel), og så på Rimi Ringen vel, på Carl Berner).

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Typen til hu kvinnelige butikksjefen, var også i butikken der da, på Rimi Nadderud, da vi skulle låse oss ut, etter endt åpningstid.

    Winnem og jeg, vi gikk foran hu butikksjefen og typen hennes, opp trappa, som var før utgangsdøra, på Rimi Nadderud der da.

    Og jammen, så klaska ikke hu butikksjef-dama, Magne Winnem på rumpa, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Selv om typen hennes, gikk ved siden av henne da.

    Så det var vel ikke sånn, at jeg var så misunnelig, på Magne Winnem, som begynte å jobbe i Rimi, rett etter videregående.

    Hu dama som var sjefen hans virka litt vel litt vel rå kanskje, (for å si det sånn).

    (Hvis det var hu Bettina, så var hu med i Rimi/Hakon sin MC-klubb, ‘Hakon Raiders’, på 90-tallet, sammen med ei som var butikksjef for meg, og som var lesbisk samboer vel, med Liv Undheim, i LO, (som nå er nestleder, i Industri Energi-forbundet), nemlig ei tidligere Rimi-butikksjef, som heter Elisabeth Falkenberg.

    Som var fra Tønsberg/Sandefjord der vel, mener jeg at hu sa. Hu sa ihvertfall at hu var fra like ved der den fabrikken som lagde Pizza Grandama, for Rimi, lå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at vi skulle dra å bowle, eller noe, som var grunnen til at jeg stakk innom Winnem der, på Rimi Nadderud, den dagen.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En ting som Magne Winnem og meg, hadde felles, det var at vi begge var ‘coca-colikere’.

    (Altså at vi begge drakk mye Coca-Cola da).

    Jeg hadde jo vært mye på språkreise, i England.

    Og jeg hadde plutselig sett, at de hadde Cherry Cola-bokser, på Tesco, (var det vel), på Churchill Square, i Brighton, da jeg gikk inne i den butikken, sammen med min tremenning, Øystein Andersen, en gang, sommeren 1988, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde jo drikki Cherry Cola en gang, på den burgersjappa i Tønsberg, (som jeg har skrevet om, i Min Bok vel), en gang klassen min på Svelvik Ungdomsskole, var på klassetur, til et marinemuseum i Horten, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De hadde også brusen Dr. Pepper, i England, denne sommeren, husker jeg.

    Og norsk TV, (eller om det var svensk TV), de en gang visst, en Dr. Pepper reklame, fordi at reklamen var som en skrekkfilm, (og ikke fordi at man solgte Dr. Pepper i Norge).

    Det var en varulv som løp etter rødhette, eller noe.

    Og den varulven var så realistisk da.

    At NRK, (var det vel), sendte den reklamen da.

    (For å vise hvor teknisk bra, som reklamefilmer kunne bli da.

    Noe sånt).

    Så jeg syntes at både Cherry Coca-Cola og Dr. Pepper, var artige brus-slag, på den her tiden, (rundt 1988), da.

    Noe vel ikke min tremenning Øystein Andersen syntes vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Sånn som jeg kan huske det.

    Fra den gangen vi prata om det her, inne på den Tesco-butikken, i Brighton der, osv., (sommeren 1988 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg var så glad i Coca-Cola, så hadde jeg syntes det, at det var nesten som en sensasjon, at det også fantes Cherry Coca-Cola da.

    Og på en tidligere klassetur, med Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg blitt med Kenneth Sevland, på Platebaren, på Grønland T-banestasjon der.

    Som han syntes at var så kul da.

    Så jeg var litt kjent, på Grønland og.

    Også siden jeg kjente hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea da.

    Som bodde på Grønland da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk en gang litt rundt på Grønland der da, husker jeg.

    For å se hvordan butikker og sånn, som de hadde der, kanskje.

    Og de hadde en matbutikk, som var drevet av noen innvandrere vel.

    Men som så ganske ordentlig ut da.

    (Den butikken hadde vel cirka den samme standarden, som Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der kanskje).

    Så jeg gikk inn i den butikken, og kikka litt der da.

    Og der fant jeg faktisk ut, at de solgte Cherry Coca-Cola-bokser.

    (Som de hadde importert selv kanskje).

    Som jeg syntes at var artig da.

    Dette trodde jeg også at min tidligere klassekamerat, fra Gjerdes Videregående, Magne Winnem, ville syntes at var kult da.

    (Siden han også var veldig glad, i Coca-Cola da).

    Så jeg ba han om å møte meg, utafor Oslo City, en gang da.

    (For vanligvis, så var det Magne Winnem, som fant på masse ting.

    (Som også hans kamerat, i Drammen, Raymond, sa at Winnem var så flink til da).

    Men var det jeg som fant på noe da, for en gangs skyld).

    Men da jeg dro med Winnem, til den her butikken, for å vise han, at de solgte Cherry Coca-Cola der da.

    (Noe jeg trodde at han skulle synes, at var litt kult).

    Så ble han vel bare litt sur, tror jeg.

    (Ihvertfall sånn som jeg kan huske det).

    Av en eller annen grunn.

    Winnem var jo i Oslo og besøkte meg, på Abildsø, ihvertfall en gang i uka, (eller noe sånt), det her semesteret vel.

    Så om han dro til Oslo en gang ekstra, (den ganske korte veien, fra Nadderud), så gjorde vel ikke det så mye forskjell, tenkte nok jeg da.

    Jeg trodde at Winnem syntes at det var kult å dra inn til Oslo.

    (Og at han ville synes at det var kult, med en ny Coca Cola-versjon da).

    Og at det var derfor at han besøkte meg ‘hele tida’, på Abildsø da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg dro også på noen helgeturer, tilbake til Sand, husker jeg, dette skoleåret.

    En gang, så møtte jeg Pia i Drammen vel.

    Og vi tok bussen, tilbake til Bergeråsen.

    På den bussen, så satt det to tenåringsgutter, like ovenfor oss der.

    På det bakerste setet vel.

    Og de skravla høyt da.

    Noe jeg ikke var vent til, på den bussen.

    (Som jeg jo hadde pleid å ta ganske ofte, skoleåret før).

    Så jeg ba dem dempe seg litt da.

    For sånn høy skravling, som de dreiv med, det var jeg ikke vant med, på 18-bussen, for eksempel, inne i Oslo da.

    Og jeg syntes at jeg kunne heve stemmen litt selv kanskje, på den bussen da.

    Siden jeg hadde gått på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og kjørt den bussen gratis da, skoleåret før.

    Og jeg var vel litt eldre, enn de her gutta, så da sa for eksempel Ulf Havmo, på Bergeråsen, at man ta de som var litt yngre enn seg selv litt da.

    Og jeg ble kanskje litt irritert, av at de var litt brautende kanskje, de her unggutta da.

    Det var kanskje noe i stemmene deres, som jeg ikke likte.

    (Hvem vet).

    Og kanskje jeg syntes at de satt litt for nærme, der Pia og jeg satt.

    Vi gikk vel på bussen først, tror jeg.

    Men men.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De unggutta, de gikk av bussen, på Tangen/Nesbygda et sted der da.

    Og Pia spurte meg hvorfor jeg hadde kjefta på dem.

    Og det var vel fordi at jeg ikke var vant til det, fra Oslo, at folk prata så høyt, på bussen.

    Tror jeg at jeg svarte.

    (Og at jeg kanskje bli litt anspent da, av å bo inne i Oslo.

    Som var en litt tøffere by, enn Drammen vel.

    Med masse narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger, osv).

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, seinere dette skoleåret.

    Så møtte jeg Cecilie Hyde og Pia, i Drammen.

    Jeg hadde ikke fått klipt meg, husker jeg, før jeg dro til Drammen/Sand da.

    Så pigg-sveisen min så litt uklipt ut da, (husker jeg).

    Dette var en fredag ettermiddag, og Cecilie Hyde og Pia, de dro med meg, til en frisørsalong, som lå like ved den største kinoen, på Bragernes der da.

    Dette var der noen damer jobba, som søstera mi, hadde fortalt meg litt om tidligere vel.

    Det var ei brunette, som farga håret, for å se ut som Marylin Monroe da.

    (Og vel hadde vært i Marylin Monroe-konkurranser, tror jeg).

    Også var det ei som eide frisørsalongen da, (som het ‘Cutting Crew’, det samme som et 80-tallsband, (noe Cecilie Hyde syntes at var morsomt vel), som hadde bodd i London og sånn vel.

    Dette var de to damene, som seinere på 90-tallet, skulle bli kjent som popgruppen Diva, og som Pia og Cecilie Hyde hadde blitt kjent med, etter at jeg hadde flytta inn til Oslo da.

    Hu eier-dama, hu klipte ei annen dame der, mener jeg å huske.

    Mens jeg følte meg skikkelig dum da, husker jeg.

    Siden jeg gikk med en litt for lang og uklipt piggfrisyre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa vel kanskje hei, til hu Helen Sommer da, (heter hu, så jeg nå, på Wikipedia), når vi ble sluppet inn av henne, i frisørsalongen hennes der da.

    Etter frisørsalongens åpningstid da.

    Jeg hadde ikke sett hu Helene Sommer før.

    Og jeg så vel henne aldri igjen, etter det her, heller.

    Jeg var liksom bare med Pia og Cecilie Hyde dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte kanskje at jeg var fra Oslo.

    Men jeg fikk ikke noe særlig oppmerksomhet, fra hu Helene Sommer, husker jeg.

    Som vel klipte håret til ei annen dame, mens vi var der, (mener jeg å huske).

    Pia, Cecilie Hyde og jeg, vi bare hang der litt, i en halvtime, (eller noe), kanskje.

    Mens vi muligens drakk litt kanskje.

    Eller ihvertfall planla hva vi skulle gjøre videre, denne fredagskvelden da.

    Cecilie Hyde, hu ville kjøpe hasj.

    Så vi forlot frisørsalongen, til hu Helene Sommer da.

    Etter en times tid kanskje.

    Noe sånt.

    Også dro Cecilie Hyde med Pia og meg, over bybrua, over til Strømsø-sida, (i Drammen), da.

    (Det her var vel våren 1989 en gang vel).

    Og til Tollbugata, (mener jeg at det var).

    En vei, som gikk til venstre, like etter at vi hadde gått over bybrua, over til Strømsø der da.

    Så gikk vi inn i en gammel bygård, av tre.

    (Som nesten så litt falleferdig ut vel).

    Dette var vel en pub, eller en restaurant, drevet av, (og mest besøkt av), pakistanere, (tror jeg).

    Jeg husker at Cecilie Hyde spurte en pakistansk mann, i 30-40 åra, (etter at hu først hadde snakka med noen andre pakistanere der vel).

    Om hu kunne få kjøpe noe hasj.

    Nei, sa han pakistaneren.

    Og vi gikk ut derfra da, uten at Cecilie Hyde hadde fått kjøpt seg noe hasj da.

    Jeg lurte på om dette kanskje var fordi at jeg hadde sett for streit ut, og at han pakistaneren derfor ikke turte å selge hasj, til Cecilie Hyde da.

    (Noe sånt.

    Men jeg var ikke helt sikker).

    Men jeg var ikke helt sikker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg vel bussen til Sand vel, for å besøke bestemor Ågot da.

    Enten sammen med Pia, eller alene vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et annet av mine helgebesøk, til bestemor Ågot.

    Så møtte jeg også Pia og Cecilie Hyde, i Drammen Sentrum da.

    Cecilie Hyde, hadde lyst på øl, (husker jeg at hu plutselig sa).

    Så jeg kjøpte en six-pack, i den matbutikken, (som var nede i en kjeller liksom), i Gågata der da.

    En butikk som Magne Winnem, tidligere hadde dratt meg med i, for å liksom ‘inspisere’ da.

    (Skoleåret før, da vi begge gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående).

    Som lå like ved Gågata da.

    Siden vi begge jobba i matbutikker da, dette skoleåret, som vi gikk på Gjerde.

    Winnem jobba jo da som låseansvarlig, på Rimi Asker, og jeg jobba i kassa, (for det meste), på CC Storkjøp da.

    Så jeg var ikke så vant til å gå gjennom butikker, for å vurdere standarden liksom.

    Det var ikke noe jeg hadde drevet med, (i det hele tatt), før Magne Winnem, skulle ha meg med, for å gjøre det, i den matbutikken, i Gågata der, på Bragernes, den gangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde og Pia, de ville at vi skulle sette oss, midt på Bragernes Torg der.

    Like ved Taxi-holdeplassen der.

    Mens vi venta på bussen da.

    (Som gikk fra Rutebilstasjonen, på Strømsø, på den andre sida av Drammenselva da).

    Jeg hadde jo vært russ, det siste året, før jeg flytta inn til Oslo.

    (Som bare var noen måneder, før det her).

    Så jeg glemte vel det, at jeg ikke var russ lenger.

    Og så åpna jeg meg en øl da, mens jeg satt på Bragernes Torg der da.

    Sammen med søstera mi og Cecilie Hyde.

    (Magne Winnem, var det vel.

    Han pleide vel å si det, når vi drakk i Oslo.

    At jeg kunne ta med øl-en, på vei til bussen, eller noe.

    På Abildsø der kanskje.

    Ihvertfall så var ikke sånt så strengt, i Oslo, tror jeg.

    Nå for tiden, så er det jo lov, å drikke øl/vin, hvis man har piknik, i parkene, i Oslo, for eksempel.

    Politiet i Oslo slår ihvertfall ikke ned på det da, hvis man drikker alkohol, i parken, hvis man ellers oppfører seg bra da).

    Men mens vi tre satt der.

    (Jeg hang liksom bare med Cecilie Hyde og søstera mi da.

    Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, da jeg gikk på skole i Drammen, året før.

    Og de to jentene flytta opp til meg da, i Leirfaret 4B der, like før jul, i 1988).

    Så så jeg plutselig en svart støvel, (fra noen som stod bak meg), som sparka overende øl-en min.

    Og jeg snudde meg da, og så to politimenn, som lurte på det her da, med øl-drikkinga mi da.

    De sa vel bare at jeg ikke fikk lov til å drikke øl der, tror jeg.

    Jeg så vel overraska og irritert ut, tror jeg.

    Jeg var ikke vant med det, at noen helte ut øl-en min liksom.

    De så også ganske strenge ut, de her politifolka da.

    Som forstyrra Cecilie Hyde, Pia og meg der.

    Mens vi liksom bare satt og venta, til bussen vår, (som gikk annenhver time), skulle dukke opp, på den andre side av bybrua liksom.

    Og Cecilie Hyde, hu ville jo at jeg skulle kjøpe øl.

    For jeg hadde jo fult studielån, det her studieåret.

    Mens Pia og Cecilie Hyde da, de gikk jo begge fremdeles på videregående.

    Enda Hyde var like gammel som meg.

    Men hu hadde skifta studieretning, et par ganger da, på Sande Videregående.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk da, av de her politifolka.

    For jeg kjente meg såpass hjemme, i Drammen.

    At det ikke hadde falt meg inn, at jeg gjorde noe galt, når jeg åpna en øl, da jeg satt på Torget, sammen med Cecilie Hyde og søstera mi der.

    Det hadde ikke falt meg inn, rett og slett.

    Jeg satt jo der med to damer, og vi satt jo bare stille, på bakken der, og prata, på en sivilisert måte da.

    (Selv om dette vel var et rimelig rart sted å sitte.

    Må jeg vel innrømme.

    Men det var Cecilie Hyde som ville at vi skulle kjøpe øl, og at vi skulle sitte på torget der da, mens vi venta på bussen).

    Så det ble nesten som noe privat, (syntes kanskje jeg), siden vi tre, ble sittende i en slags ring der vel, tror jeg.

    Og vi hadde jo bodd sammen, vi tre, i min fars leilighet, i Leirfaret 4B, et snaut år, før det her da.

    (Og også hos Hyde og dem i Svelvik, og hos Ågot på Sand).

    Så jeg glemte meg vel litt da, og tenkte ikke på det, at jeg satt på et offentlig sted kanskje.

    Samtidig var dette vel Aass Fatøl, som jeg hadde kjøpt.

    Og som jeg hadde drikki mye av, i russetida da.

    Så jeg glemte meg kanskje, og kjeda meg vel litt, og trodde vel kanskje at jeg var tilbake i russetida da, siden jeg var i Drammen liksom.

    (Noe sånt).

    Hvem vet.

    Det var ihvertfall en ubehagelig opplevelse, det her da, husker jeg.

    Som satt et lite støkk i meg nesten.

    Den her møtet, med de her politifolkene da.

    Som bare tuppa overende ølen min da.

    Før de prata til meg da.

    Og de kom fra bak ryggen min, (og de var også stille), så jeg så dem ikke engang, før en fot plutselig sparka overende øl-en min da.

    Så jeg skvatt og fikk meg liksom nesten et sjokk da.

    (Noe sånt).

    Jeg var ikke vant til å bli behandla på en sånn her måte, for å si det sånn.

    Selv om jeg ikke fikk noe bot da, (men bare tilsnakk), av de her politifolka da.

    Så behøvde dem vel kanskje ikke ha skremt meg sånn.

    (For å si det sånn).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, det her første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det hadde jeg tenkte å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 6: Enda mer fra Abildsø, (del 2)

    På NHI, så ble jeg kjent med noen fler folk, enn han fra Hurum, og hu Kari, (med piggsveisen), fra Trøndelag vel.

    Men jeg syntes at jeg kjente en del folk, fra før og.

    Det var kanskje Magne Winnem sitt helgebesøk, hos meg, i Uelands gate, mens jeg også hadde Cecilie Hyde på besøk der, en helg, som gjorde det, at jeg kanskje ikke ønsket det, å få så mange nye kamerater, dette skoleåret.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg sa til en kar, fra Nesodden, som satt ganske langt bak, (som jeg også pleide å gjøre), i hovedauditoriet der, på NHI, at jeg ikke hadde lyst til å bli kjent med så mange folk, på NHI der.

    Men jeg ble litt kjent med de her gutta da.

    Og jeg lurer på om jeg samarbeida med de, på noen innleveringsoppgaver.

    Jeg husker ihvertfall at jeg gjorde en obligatorisk oppgave, i Pascal, (som het gjett hvilket dyr, eller noe), helt aleine.

    Også skreiv jeg også navna, til de her Nesodden-folka da, på den oppgaven min da.

    Også skreiv de opp navnet mitt, på en annen oppgave, som de gjorde da, i et annet fag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også kjent med noen fra Romsdal eller Nord-Møre vel.

    Og de sa det, (husker jeg), at sunnmøringer, de var ikke noe bra/fine da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han ene i gjengen deres, han hadde hockey-sveis, husker jeg.

    Men jeg var innom NHI, på Frysja, en gang, året etter.

    (Mens jeg egentlig hadde et friår).

    Og da hadde han med hockeysveisen klipt seg, og fått seg en lignende piggsveis, av det jeg selv hadde, på den her tida, husker jeg.

    Så jeg var nesten NHI sin trendsetter, kan man kanskje si, på den her tida da.

    Våren 1990, så husker jeg at en annen elev, med mørkt hår der, (som pleide å gå med stresskoffert).

    Han gjorde et poeng av det, at vi hadde nesten like Levis t-skjorter da.

    (Jeg gikk nemlig med den Levis t-skjorta, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei dame, med mørkt hår, husker jeg, (som var litt oppi 20-åra vel), som jeg pleide å chatte litt med, i ‘røyke-gangen’ der, i noen av friminuttene da.

    Og også en veldig kul kar, pleide å sitte der.

    Og han sang på den ‘they’re coming to take me away, ha-ha’.

    Og da visste jeg hvem som hadde den sangen.

    Nemlig Napoleon XIV, eller noe.

    For Siri Rognli Olsen, (som jeg møtte på Braemar, sommeren før), hu hadde nemlig sendt meg en ganske bra opptakskassett, (eller to kassetter, var det vel kanskje), med blant annet denne sangen på da.

    (Det var ganske vanlig, på 80-tallet, å lage sånne opptakskassetter.

    Ihvertfall blant dem som var litt interesserte i musikk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var faktisk to finner, som gikk på NHI, dette skoleåret, (og som jeg chatta litt med noen ganger der da), husker jeg.

    Begge to var ganske tøffe vel.

    Han ene med mørkt hår, nevnte jeg vel, i et tidligere kapittel.

    Men det var også en annen finne der, med bart vel, og som var i 20-30-åra vel.

    Jeg fortalte dem det, at jeg hadde truffet ei finsk dame, (Sari Arokivi), i Brighton, sommeren før da.

    Og hu fikk jeg også et postkort fra, en gang, mens jeg bodde på Abildsø.

    Som hu hadde sendt, en gang, som hu var med klassen sin, til Stockholm vel.

    Så hu hadde kanskje type i Finland da.

    Hva vet jeg.

    Siden hu sendte postkort til meg, når hu var på ferie, og ikke ellers, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del flyktninger, (tror jeg de var), som fikk gå på NHI, gjennom noe program, for flyktninger da, (eller noe).

    Men de fleste av dem falt av lasset, tror jeg.

    Det var høyt frafall av studenter, på NHI, for data kan være et ganske vanskelig felt da, sånn at et studie innen data nok krever mye innsats da, når det gjelder tid, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en høy frik, som jeg ble såvidt kjent med, på NHI der.

    Han traff jeg også på byen, noen ganger.

    Han var sammen med ei veldig flott blondinne, husker jeg.

    Og Pia og Cecilie Hyde, de hadde jo ‘hypet’ Sugarcubes, året før det her, mens jeg bodde på Bergeråsen og gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Så da Sugarcubes kom til Oslo, for å ha konsert på Rockefeller.

    I desember 1989, (var det vel).

    Så dro jeg på den konserten da.

    Og der var han høye friken og hu blondinne-dama hans og da.

    Og så lata Sugercubes som at de var fulle da.

    Og så spurte hu blondinne-dama meg hva jeg syntes.

    Jeg syntes ikke at det var så bra, akkurat.

    ‘Det var jo bare for-showet da’, svarte hu blondinne-dama da.

    Og en gang, et år eller to etter det her, så møtte jeg han friken, på Last Train, i Oslo.

    En gang jeg var ute på byen sammen med min søster Pia og hennes venninne Siri eller Cathrine vel.

    Da Siri satt og beinflørta med meg, inne på Last Train der, husker jeg.

    (Etter at Pia også flytta inn til Oslo, høsten 1991 da).

    Men jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

    Så jeg forlot Siri og Pia og han høye friken da.

    For å ta det siste toget, til Haugenstua da.

    For jeg hadde ikke råd til å ta taxi, tror jeg.

    Også gikk jeg fra Haugenstua og opp til Ellingsrudåsen vel.

    For så å ta bussen på jobben, dagen etter da.

    (Og da klagde klagde han høye friken husker jeg.

    Siden jeg stakk så tidlig.

    Men om de tre som var igjen fortsatte å drikke, eller hva de gjorde, det veit jeg ikke.

    Det her var jo på en vanlig ukedag.

    En torsdag, eller noe.

    Så jeg måtte jo jobbe dagen etter da.

    Men jeg har ikke fått spurt noen av disse tre, om hva som skjedde, etter at jeg tog toget hjem.

    Fra Last Train.

    Jeg har vel ikke pratet noe med han høye friken, etter det her.

    Og jeg har vel ikke prata noe mer, med hu som beinflørta heller.

    Søstera mi har jeg vel prata med, etter det her.

    Men hu er det ofte vanskelig å kommunisere med, (syntes jeg).

    Hu er kanskje litt aggressiv og samtidig litt lukket, og det blir kanskje mye enveiskommunikasjon, fra henne da.

    Så jeg har ikke fått spurt søstera mi heller, om hva som skjedde videre, med de tre, som var igjen, etter at jeg dro, på Last Train.

    Kanskje de dro hjem til en av dem, og tok seg en trekant, som er så populært vel, i våre dager.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, de leide også ut, et lite hus, (var det vel), som stod i hagen deres også, husker jeg.

    Der bodde det en ung bussjåfør, som noen ganger tuta på meg, hvis jeg gikk forbi bussen hans, nede i Sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene finnen, på NHI, som var så smart, og forklarte om hvordan man kunne scrolle raskere, med cursoren, på skjermen.

    Han pleide noen ganger å dra meg med, til kantina, på NHI der, for å spise noe lunsj eller middag da.

    Men jeg var vel ikke så imponert, over maten der.

    Selv om den vel gikk greit ned.

    Men jeg var likevel mer glad i burgere, på for eksempel Burger King da.

    Enn for eksempel spagetti, eller lignende, i kantina på NHI da.

    (Selv om jeg kanskje heller kjøpte baguetter og sånn der.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt).

    Det andre året, som jeg gikk på NHI, (var det vel).

    Så hadde jeg blitt opplyst om feil eksamensdato.

    Og jeg troppet opp, på Folkets Hus, (eller hva det heter igjen), på Youngstorget.

    (Eller om dette kanskje var i LO sine lokaler.

    Noe sånt).

    Og så skulle jeg liksom ha eksamen da.

    Men så var det ikke eksamen den dagen, likevel.

    (Som jeg trodde at jeg hadde fått opplyst, av kontordama, på NHI.

    Noe sånt).

    Så han finnen da, som noen ganger hadde pleid å dra meg med, til kantina, på NHI der.

    Han så stygt på meg der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og spurte om jeg var narkoman, (mener jeg at det var).

    Noe sånt.

    Jeg svarte vel ingenting.

    Dette var etter at NHI hadde flytta til Helsfyr.

    Og jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Og jeg hadde blitt uvenn med bestemor Ingeborg, og min tremenning Øystein Andersen, og hans kamerat Glenn Hesler.

    (Etter at jeg jo også hadde kutta ut faren min, i årene før det her).

    Så jeg ble litt deppa, og jeg syntes vel at studiene var kjedelige.

    Og jeg fikk en veldig dårlig døgnrytme, husker jeg.

    Og jeg var nok veldig trøtt da, da jeg liksom skulle på den her eksamenen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette første året, på NHI, så hadde jeg også klagd, husker jeg.

    Til en elev, som gikk i klassen over meg, eller noe, tror jeg.

    Etter at jeg hadde blitt irritert over noe, på NHI.

    I en datasal der.

    Så forklarte jeg det, at jeg var rimelig lei av studier, osv.

    ‘Ta et friår da’, sa han NHI-eleven da.

    Og det gjorde jeg da.

    Skoleåret etter da.

    Som jeg skal komme mer tilbake til.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så sa klasseforstander Karlsen det en gang.

    At på sånne søknader, på studielån, osv.

    Så burde man bare skrive ‘maks’, og ikke det nøyaktige beløpet, hvis man for eksempel ville låne så mye som mulig da.

    Så jeg hadde jo bare skrevet maks da, når jeg søkte på studielån, for dette året, på NHI da.

    Men så hadde jeg _ikke_ fått maks studielån, likevel.

    For NHI-studenter, de måtte jo betale skolepenger, på drøye 18.000 i halvåret vel.

    Så NHI-studenter, de hadde krav på cirka 15.000 mer i studielån, for hele skoleåret da.

    Noe sånt.

    Og det ekstra studielånet, (for NHI-studenter), det hadde ikke jeg fått da.

    Så jeg måtte jo ringe til Lånekassa, for å få hele studielånet da.

    Men da fikk jeg et surt svar derfra, husker jeg.

    (Når jeg ringte dem, fra telefonkiosken, på NHI der).

    At ‘nå får du ikke mer altså’, av en godt voksen kar, hos Lånekassa der da.

    (Så det var kanskje mulig å få enda mer.

    Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke det her).

    Så det var visst ikke alle som var enige med det, som Karlsen hadde sagt, skoleåret før.

    At man bare burde skrive ‘maks’, osv.

    På sånne søknader.

    For da ble jeg tulla med, med en gang, (må jeg nok si), hos Lånekassa, merka jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde syntes at det var rimelig kjedelig, husker jeg, at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.

    Akkurat det året, som jeg selv, hadde flytta inn til Oslo, (for å studere da).

    Så jeg kjeda meg litt da, ihvertfall på ukedagene, i Oslo da.

    (For Magne Winnem og Lill og Pia fra Korea, og dem.

    Dem traff jeg vel mest i helgene vel.

    Og jeg hadde kanskje hatt høye forhåpninger, til at livet mitt skulle bli så bra da.

    Etter at jeg kom meg bort fra omsorgssvikten og hykleriet, i familien min.

    Og mobberne, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.

    Hvem vet).

    Så jeg ringte Folkeregisteret da.

    (Fra telefonkiosken på NHI der.

    Den samme telefonkiosken, som jeg hadde ringt til Lånekassa, for å klage, fra da).

    For å høre om de hadde adressen, til min yngre halvbror Axel, som jeg visste at bodde i Oslo da.

    ‘Høybråtenveien 28D’, sa de.

    Så jeg tok med meg sporveiskartet mitt da.

    Og tok toget til Haugenstua.

    Og prøvde å finne den her adressen da.

    (Etter at jeg først hadde vært på den gamle adressen deres, på Risløkka.

    Hvor de vel hadde bodd, sist Axel besøkte meg, på Bergeråsen, (lurer jeg på, ihvertfall).

    Men der hadde dem flytta fra, skjønte jeg).

    Jeg gikk helt til Furuset.

    Og spurte masse folk, men fant det ikke da.

    Så en uke eller to seinere.

    Så ringte jeg Folkeregisteret igjen da.

    Og da fikk jeg vite at adressen var Høybråtenveien _25_D.

    Og jeg tok toget igjen vel.

    Og ringte på døra der da.

    Og en litt bleik, 10-11 år gammel gutt, med en lys lugg, åpna døra da.

    Det var halvbroren min Axel da, som jeg ikke hadde sett, på et år eller to da vel.

    (Noe sånt).

    Og som jeg ikke var sikker på, om kjente meg igjen da.

    Men jo, Axel kjente meg igjen da, (viste det seg), og slapp meg inn i leiligheten, til Arne Thomassen og Mette Holter der da.

    Vi så vel litt på TV der, vil jeg tippe på.

    (Dem hadde jo Janco og Filmnet, osv. der).

    Til Arne og Mette kom dem hjem fra travbanen eller bingo da.

    (Eller hvor dem hadde vært da).

    Også chatta jeg litt med dem da.

    Og dem forklarte det da, at var nærmere, å ta T-banen, til Furuset da, sikkert.

    (Istedet for å ta toget, til eller fra Haugenstua).

    Så etter det her da, så hendte det kanskje, at jeg stakk opp til Axel og dem, på Furuset, sånn en gang i måneden, eller noe sånt vel.

    Noe sånt.

    (Siden jeg nesten syntes det, at jeg burde holde kontakten med halvbroren min da.

    Siden jeg liksom bodde i den samme byen da.

    Og også fordi jeg kjeda meg litt, og ikke hadde noe slekt/familie, (eller så utrolig mange venner), i Oslo da.

    Må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fra Nesodden, med mørkt hår, som gikk på NHI.

    Han tok jeg samme buss som, ned til Sentrum, fra NHI, på Frysja, en gang.

    Han lurte på hvem jeg kjente i Oslo, osv.

    Jeg nevnte vel blant annet Lill og Pia fra Korea vel.

    Og da vi gikk gjennom Karl Johan, (var det vel).

    Så møtte vi tilfeldigvis nettopp Lill og Pia fra Korea da.

    Som jeg da heller hang meg på vel.

    (Istedet for å følge han fra Nesodden, i retning av Nesodden-ferja da.

    Var det vel, som han skulle til).

    Og Lill og Pia fra Korea, de inviterte meg med ut på byen, på Cafe Sjakk Matt, var det vel, helgen etter da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvordan denne byturen endte.

    Og flere andre ting, som skjedde, dette skoleåret.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 4: Mer fra Abildsø

    Mens jeg bodde på Abildsø, så var Pia på besøk hos meg en gang, mener jeg.

    Jeg hadde jo sagt, i Kristiansand, at jeg ville kutte ut faren min, (på grunn av hans seksuelle misbruk, av Pia, som barn), unntatt når det gjaldt penger, (siden jeg jo kun bare var 18 år fortsatt, da jeg fikk høre om dette, og fortsatt økonomisk avhengig, av min far).

    Så jeg hadde fått faren min til å betale et par husleier da, for hybelleiligheten min, i Enebakkveien.

    Men Pia sa da, høsten 1989, at faren min hadde sagt det, at han ‘ikke trodde det var meningen, at han skulle betale husleien min, hver måned’.

    Sa Pia da.

    Og da ble jeg ganske flau, da Pia sa dette.

    Så etter dette, så var det veldig sjelden, at jeg ba min far, om å få eller låne penger.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Cecilie Hyde, de skulle på fest, hos to Svelvik/Sande-jenter, som bodde i Oslo.

    Dette var hu Lill Beate Gustavsen, som hadde gått rett inn i meg, inne på Fremad der, (hvor Christell dro meg med), skoleåret før.

    Hu var fra Svelvik, og bodde sammen med ei jevnaldrende venninne, som også het Pia, og som var adoptert fra Korea vel, og som jeg tror at kanskje var fra Sande, eller noe, (men jeg er ikke helt sikker på hvor hu var fra, egentlig).

    Disse hadde jeg muligens også festa med før.

    Jeg hadde ihvertfall enten klint eller råflørta, med ei pen dame, fra Sande, som het Lise, husker jeg.

    Ei som gikk det siste året på Wang Handelsgym, i Oslo, mener jeg.

    (Eller om hu tok opp noen fag der).

    Og som pendla da.

    For på den her tida, så hadde Sande Togstasjon vel åpna igjen, (etter at den var stengt, på det meste av 80-tallet).

    (Selv om det vel må ha blitt dyrt med toget, hvis jeg skulle tippe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lise fortalte at hu hadde søkt om jobb, (muligens sommerjobb), i Oslo.

    Men at alle jobbene hu ble tilbudt, var liksom ‘grisete’ da.

    For eksempel så hadde hu blitt fortalt, da hu søkte på en jobb, (som sekretær vel), at om fredagene så måtte hu sitte der, i bare trusa, for sjefen likte å ta seg en runk, osv.

    Noe sånt.

    Så hu var helt sjokkert over tilstanden på jobbmarkedet, for unge damer, inne i Oslo da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Sa hu høsten 1989, må det vel ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Cecilie Hyde, de skulle på Blitz, for å kjøpe hasj, mens de var på denne festen.

    Andre som var på festen, det var deres venninne, fra Svelvik, (som senere har blitt kjent, blant annet i Natur og Ungdom), Camilla Skriung, (og hennes lyshårede venninne, som het Anette, muligens.

    Disse to siste, hadde forresten også vært på en av de Lyche/Depeche gjeng-festene, som Pia hadde hatt hos meg, i Leirfaret 4B, året før).

    Det var bare jenter på denne festen, faktisk.

    Også de kommunist-venninnene til Pia, fra Svelvik, var der, (mener jeg å huske).

    Så hvis man sier at det var 9-10-11 jenter der da.

    Fra Svelvik og Sande.

    Pluss meg.

    Så blir vel det ganske riktig tror jeg.

    Så jeg var litt bortskjemt, som student, i Oslo.

    Med damer kanskje.

    Bortsett fra at dette var frike og kommunist-damer da.

    (Og søstera mi var jo ei av dem).

    Unntatt hu Lise da, fra Sande, som var ei ganske langbeint, brystfager og sexy brunette da, må man vel si.

    Så hva hu gjorde sammen med alle de frikedamene.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er kanskje noen andre som veit det.

    Om det var hu Lise, eller hvem det var.

    Som sa dette til meg.

    Det husker jeg ikke.

    Men noen av disse jentene fra Svelvik og Sande.

    De hadde visst gått til en lokal innvandrerbutikk.

    (Lill Beate og Pia bodde på Grønland, i en ganske trafikkert gate, som jeg mener at må ha vært Vahls gate.

    De bodde i en av to falleferdige bygårder, som vel er revet for lengst nå, tror jeg.

    Lill Beate jobba med vasking, på Nato-basen, på Kolsås, fortalte hu meg.

    Og der var det visst mye rart som foregikk, fortalte hu meg en gang.

    Lill Beate var også sammen med en marokkaner, eller noe, som jobba på en restaurant, i samme gate som spillehallen RA4, (hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med, noen ganger, tidligere på 80-tallet da).

    En restaurant som het Costa vel.

    Som lå i en gate som da het Roald Amundsens gate vel.

    Men som seinere fikk nytt navn, etter at Kong Olav døde, mener jeg å huske).

    De jentene som gikk i innvandrerbutikken, (en butikk jeg ikke helt skjønte hvor lå), de hadde visst fått gratis røyk og sånn, da.

    Av dem som jobba i butikken der da.

    Når de skulle betale der, så fikk de bare beskjed om, at de ikke behøvde å betale.

    Var det vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, på den her festen, (som var på en lørdagskveld vel).

    Så fikk jeg høre det, at Pia og Cecilie Hyde, skulle på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Det var omtrent det verste man kunne finne på, på 80-tallet.

    Å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Så jeg fikk litt sjokk da.

    Hva ville bestemor Ågot ha sagt, (for eksempel).

    Så jeg gikk rundt, på Grønland, i fylla da.

    For å prøve å finne Pia og Cecilie Hyde da.

    Før dem kom fram til Blitz, for å kjøpe seg hasj da.

    For jeg var bekymra for dem da.

    (Blitz ble veldig stigmatisert, i media, på den her tiden.

    Og det var det samme med narkotika.

    Så å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Det var nesten som noe med Aids, eller noe, syntes jeg.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så bra da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter at jeg hadde gått litt rundt, på Grønland der, uten å finne Pia og Cecilie Hyde da.

    Så gikk jeg tilbake igjen til Vahls gate der.

    Og da hadde Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, (het hu vel, tror jeg, hu lyshåra venninna, til Camilla Skriung).

    De hadde lagt seg, i soveposer, på fortauet, i Vahls gate der, (som var en rimelig trafikkert gate da).

    Utafor nabo-bygården, til den bygården, som hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea leide i da.

    Dette var liksom to bygårder, som stod bak hverandre da.

    Og den Lill og Pia fra Korea bodde i, var den bakerste da.

    Så Hyde, Pia, Skriung og Anette, de la seg foran den bygården som vendte ut mot Vahls gate da, på fortauet der.

    Jeg prøvde å overtale disse fire jentene, til å ble med inn på festen igjen.

    De hadde tydeligvis krangla, med Lill Beate Gustavsen og/eller Pia fra Korea, tippa jeg.

    Noe sånt.

    Men disse fire jentene ville ikke gå inn igjen da.

    Jeg igjen tilbake igjen, inn på festen, etter å ha forsøkt å overtale de jentene, en stund.

    (Uten å lykkes).

    Å prate de her fire jentene til fornuft da.

    De resterende 6-7 jentene, (var det kanskje), inne på festen, de var enige, med disse fire, som lå på gata da.

    At dette her var ikke noe jeg behøvde å bekymre meg for, (eller blande meg inn i da).

    Det var greit at Hyde, Pia, Skriung og Anette lå på fortauet der da, mente dem.

    Så jeg ga til slutt opp.

    Jeg fikk ligge i en seng der, sammen med hu Lise, husker jeg.

    (For dette skjedde ganske seint på natta da.

    Dette med Blitz og hasj da, osv).

    Men vi lå med klær på da, så det skjedde ikke noe seksuelt, husker jeg.

    Og seinere, (et par år etter det her vel), så hørte jeg det, fra min kamerat, i Sande, Kjetil Holshagen, at hu Lise hadde blitt gravid da.

    Med en lokal Sande-kar, (regna jeg med).

    Men det virka som at Holshagen var litt imponert over meg, (syntes jeg), siden jeg vel hadde klint med, (eller ihvertfall klådd litt på), hu Lise da, (i fylla da).

    Men hvordan Kjetil Holshagen visste om det her.

    Det veit jeg ikke.

    Kanskje hu Lise hadde spredd det sjæl, i Sande.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Hva som skjedde med Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, ute i Vahls gate der, den natta til en søndag, i oktober 1989, (eller noe sånt vel).

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg har lurt på det seinere, om dette at dem la seg på fortauet der, hadde noe sammenheng, med at noen av disse jentene, fra Sande og Svelvik da, hadde fått gratis røyk og sånn, i den innvandrerbutikken, like ved.

    Men det blir bare spekulasjoner, fra min side.

    Hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke noe om, (skal jeg være ærlig).

    Jeg prøvde å be med hu Lise ut på kino, på søndagen, etter at jeg og ei av de Svelvik/Sande-jentene, fulgte henne til Nasjonalteateret togstasjon, (var det vel).

    Men hu ville ikke da.

    Noe hu vel angra på, mener jeg at hu prata om.

    På en annen fest, noen år etter det her, da hu Lill Beate Gustavsen hadde flytta, til en ‘kavaler’, på Grorud.

    Men da måtte jeg nesten være litt avvisende selv og, syntes jeg, og ta igjen litt da.

    Så da gadd jeg ikke å bli med dem ut på byen, husker jeg.

    Men jeg dro heller tilbake til enten Furuset, (eller om det var Ellingsrudåsen), hvor jeg bodde, på den her tiden da.

    (Etter å ha spydd i hagen dems, mener jeg å huske, på Grorud der da.

    Men jeg jobba ganske mye, på OBS Triaden da, på den her tiden.

    Så jeg var ganske sliten da, når jeg dro på den her festen, (på Grorud), sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde fortsatt ganske mye, den tiden, som jeg bodde, på Abildsø.

    Dette skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, hadde jeg tenkt på.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 2: Mer fra Uelands Gate

    Den første gangen, som jeg hørte om denne leiligheten, i Uelands Gate.

    Det var den dagen, som Haldis sin sønn, Viggo Snoghøj, holdt foredrag, om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter, på begynnelsen av 80-tallet.

    Da Haldis og faren min kjørte gjennom Oslo, etter dette foredraget til Viggo.

    Så nevnte Haldis det, for faren min, (husker jeg), at den og den mannen, holdt på å miste kontrollen vel, (eller noe), og måtte selge den leiligheten billig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen damer, (som jeg ikke visste hvem var).

    Hadde bodd der før meg vel.

    Faren min hadde kjørt meg inn til Oslo, en uke eller to, før NHI begynte.

    For å se på leiligheter.

    Faren min sa at NHI lå i nærheten av Østensjøvannet.

    (Noe som visste seg å ikke stemme.

    NHI lå cirka tre kvarters reisevei, fra Østensjøvannet, visste det seg, seinere.

    Inkludert et bussbytte, ved Jernbanetorget).

    Så vi kjørte innom to steder da, i Østensjø-området der, i begynnelsen av august, i 1989 vel.

    Den ene hybelen, den var hos Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

    Og det andre hybelen, (som noen ringte meg om, da jeg hadde annonse i Aftenposten, mens jeg bodde hos Ågot, på sand, noen uker før det her), den var på en gård, like ved Abildsø der vel.

    (Mot Skullerud kanskje?).

    Men det virka litt gammeldags der, syntes jeg.

    Ei kone der, prata om at det kanskje var mer fristende med bygårder, osv.

    Så det ble litt rart, syntes jeg.

    Da virka de som leide ut i Enebakkveien litt mer moderne/’normale’, syntes jeg.

    Så jeg valgte de da.

    Jeg hadde jo ikke flytta inn til Oslo for å bo på en gård heller liksom.

    Og naboene der, det var et par, som hang ute i oppgangen der, osv., husker jeg, når jeg var på visning der da.

    Så det virka kanskje litt ‘svett’ der da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg fikk med faren min på en slags ordning.

    Siden jeg hadde overhørt, at leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, stod tom.

    Og det var, at om jeg kunne bo i leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, fra NHI startet, og fram til 1. september.

    Så slapp jeg å leie hybelen på Abildsø, i august måned også.

    Og det var greit da, sa faren min.

    Selv om det bare var slektninger av Haldis, som hadde lov til å bo der.

    Så naboene var sinna da, skjønte jeg.

    Siden ei dame vel, som ikke var i slekta til Haldis da, hadde bodd der, ikke lenge før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en kveld, i Uelands Gate der.

    Så dukka det plutselig opp en nabo, på døra der.

    (En mann i 30-40 åra vel).

    Og han ødela sikkerhetslenka, i døra der, (husker jeg).

    Han brøyt seg inn da.

    (Må man vel si).

    Og jeg måtte si at jeg het Erik Humblen, (syntes jeg).

    Sånn at han ikke skulle tro, at jeg ikke var i slekta til Haldis da.

    (Noe som jeg skjønte at det var strenge regler om der da.

    I det borettslaget, (eller hva det var da).

    At folk som bodde i en leilighet der, måtte være i slekt med eieren da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de to helgene, som jeg bodde i Uelands Gate der.

    Så kom Cecilie Hyde, på besøk, fra Svelvik da.

    (Som vi såvidt hadde prata om da, før jeg flytta inn til Oslo da.

    At hu skulle komme å besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

    Og det var jo litt kult, å få damebesøk der, syntes jeg.

    Nå var jo ikke Cecilie Hyde så fin kanskje, syntes jeg.

    Men jeg var jo litt skuffa da, siden at Nina Monsen jo hadde flytta til Lillehammer.

    Så jeg tenkte at nå ble det kanskje litt sex på meg.

    (Eller noe).

    Siden jeg skulle få damebesøk der, mener jeg.

    Men så dukka jammen meg Magne Winnem også opp, på uventet besøk, (må man vel si), den samme helga.

    Han hadde med seg en feltseng, (tror jeg at han kalte det).

    Og Hatting Danske rundstykker som han stekte i steikovnen på kjøkkenet der, og hadde ferdigskivet Norvegia-ost på, husker jeg.

    Vi ble enige om å gå ut på byen da, på lørdagskvelden, oss tre som var der da.

    Problemet var at mange steder i Oslo, hadde 20 års-grense.

    Og jeg så ganske ung ut for alderen.

    Og det gjorde vel også Cecilie Hyde vel.

    Winnem hadde rådet meg, til å kjøpe meg en dress, når jeg fikk studielånet, (eller om det var fra en av de siste lønningene, fra CC Storkjøp).

    (For å ha på meg, på byen, i Oslo).

    Og det gjorde jeg også.

    Jeg fant en mørk dress, til cirka 1000 kroner vel, på Cubus, (var det vel), i andre etasje på Oslo City der da.

    Om jeg hadde på meg den dressen, da Hyde og Winnem og meg, gikk ut på byen, mens jeg bodde i Uelands Gate.

    Det husker jeg ikke.

    Men vi dro ut på byen, ihvertfall.

    Vi gikk ned Uelands Gate/Maridalsveien der, og ned til Sentrum da.

    Vi dro på et sted, som Winnem visste om, ved Youngstorget.

    (Hvor Winnem mente at vi kom inn da, (var det vel).

    Og det gjorde vi også).

    Dette var et rimelig kjedelig sted, (vil jeg si), som var drevet av en pakistaner, tror jeg.

    Dette stedet lå i andre etasje, over eller ved tidligere Sentrum Kino, mener jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tok oss noen øl der da.

    Hvorfor vi ikke dro på La Vita, (like ved), hvor Winnem og jeg hadde vært mye, skoleåret før.

    Det vet jeg ikke.

    Men det er mulig at La Vita ble lagt ned.

    Winnem og jeg var der og kikka, noen ganger, (noen uker etter det her vel).

    Men vi fant bare et ungdomsdiskotek, ved siden av der La Vita hadde vært da.

    Og på det ungdomsdiskoteket, der gikk vi ikke inn, for å si det sånn.

    Vi var tross alt 19 år gamle, og ville ikke menge oss med folk som var under 18 år, husker jeg.

    Og ikke gikk det an å drikke heller, på sånne ungdomsdiskotek, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi gikk ned til byen, så hadde Winnem, Hyde og meg, prata om hva vi skulle gjøre, hvis vi havna i slåsskamp.

    (Vi følte oss vel ikke helt hjemme i Oslo da).

    ‘Jeg har det i kjeften altså’, sa Winnem.

    ‘Jeg og’, svarte Cecilie Hyde da.

    Jeg sa vel ingenting vel.

    Men dette ble sagt i forbindelse med at vi bekymret oss litt for om vi kunne havne i slåsskamp da.

    Vi var redde for å bli utsatt for noe blind vold, eller noe.

    På byen da.

    Så sånn var det.

    Oslo var vel på mange måter en røffere by, enn Drammen, vil jeg kanskje si.

    Vi begynte kanskje å prate om dette.

    Siden jeg nok klaget over alle fyllikene, som hang ved bussholdeplassen, utafor leiligheten til Haldis der.

    (Det var jeg ikke vant med fra Drammen, for å si det sånn.

    At det var fylliker, (og narkomane), på gata, nærmest ‘overalt’ da.

    Muligens på grunn av at utestedet Tranen, som hadde et ganske slitent klientell vel, holdt til rett rundt hjørnet der, i Waldemar Thranes Gate da).

    Da vi hadde vært en stund, på det litt vel kjedelige utestedet, (må man vel si at det var), ved tidligere Sentrum Kino der da.

    Så gikk vi tre, (Winnem, Hyde og meg), tilbake til Haldis sin leilighet, i Uelands Gate der da.

    ‘Å, nå fikk jeg mensen’, (eller noe), sa Cecilie Hyde, til meg.

    Mens vi gikk tilbake opp til Uelands Gate der da.

    (Eller om det var etter at vi hadde kommet tilbake dit.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke så farlig egentlig, om Hyde fikk mensen, tenkte vel jeg.

    For Magne Winnem lå jo på soverommet vårt uansett.

    (Noe Hyde også klagde på vel.

    Men som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med.

    Winnem hadde jo bare dukka opp der.

    Uten at jeg hadde invitert han, som jeg kunne huske, ihvertfall.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Hyde var jo heller ikke spesielt sexy akkurat da.

    Med sine korte bein og nesten avlange pupper, (som hennes venninne Lill Beate Gustavsen kalte for ‘patter’ vel, seinere dette skoleåret, husker jeg), vel.

    Så det var vel ingen krise akkurat heller, hvis hu Cecilie Hyde fikk mensen akkurat.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker at jeg tenkte det, når jeg bodde i Uelands Gate der.

    At jeg måtte prøve å se litt kulere ut, nå som jeg bodde i Oslo.

    Så jeg ble kanskje litt nøyere med frisyren, og begynte kanskje å bruke litt mer hårgele og sånn da, på den tiden her da.

    Mens jeg bodde i Uelands Gate der da.

    Kanskje siden jeg hadde merket det, at det ikke var like lett, å få oppmerksomhet, fra damer, i Oslo, som jeg kanskje hadde syntes at det var i Drammen.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var muligens det.

    Bussjåførene var litt sure, i Oslo, husker jeg.

    Jeg ville gå av foran, på bussen, en gang.

    I Uelands Gate da, (på vei hjem fra NHI en gang da).

    (Siden jeg satt ganske langt foran på bussen da.

    Og dette pleide man å få lov til, på bussene, som gikk ut til Bergeråsen, osv).

    Men det var visst ikke lov, i Oslo da, fant jeg ut.

    Så jeg måtte pent gå gjennom nesten hele bussen da.

    For å gå ut den bakerste døra på bussen da.

    (Eller om det var den midterste døra, på en leddbuss.

    Det er mulig).

    Mens alle på bussen måtte vente på meg da.

    Siden dette tok litt ekstra tid da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror også at faren min muligens tok med seg stereoanlegget mitt, fra Sand, den dagen, som jeg møtte han, i Uelands Gate.

    (Den første skoledagen min, på NHI).

    For jeg husker at jeg hørte på en eller annen nærradio, (Radio 1 antagelig), i Uelands Gate, om at kjøpesenteret Oslo City, hadde et års eller to års-jubileum, eller noe sånt.

    Så jeg stakk ned den ganske korte veien, til Oslo City da.

    (Jeg hadde vel sikkert fått meg månedskort, eller halvmånedskort, (eller noe), på den her tiden vel).

    Og dro inn på Oslo City der da.

    Og i tredje etasje der.

    Så traff jeg tilfeldigvis hu Gina, (som hadde vært med EF Språkreiser, på samme kurs som meg, til Brighton, sommeren 1988), fra Skjetten.

    Hu var der sammen med hu dama, (hu brunetta), som jeg hadde truffet på Krok, (som jeg har skrevet om i Min Bok), på 19 års dagen min, noen uker før det her da.

    (Hu som hadde sitti og skræva, i bare bikinitrusa, på en slags hemmelig røykeplass, som hu og venninna hennes, hadde ute i en fjellskråning der, på Krok da).

    Jeg vet ikke om hu fra Krok, (som egentlig var fra Oslo vel, men som familien til vel hadde hytte på Krok da), kjente meg igjen.

    Hu sa vel ikke ‘hei’, (etter det jeg kan huske, ihvertfall)

    Jeg chattet litt med hu Gina da.

    (Som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, på McDonalds, ikke langt fra Churchill Square, i Brighton.

    Når hu hadde flørta litt med meg vel, i andre etasjen, der.

    At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

    Så hu Gina var kanskje ikke så fin da.

    (Eller om hu het Guro.

    Noe sånt).

    Men jeg chatta litt med henne da, ihvertfall.

    Og spurte henne om hvilke diskoteker som var bra, i Oslo.

    ‘Vi har jo Metropol da’, (eller noe), svarte hu Gina da.

    Og da ble jeg sinna, og tuppa til henne, med en joggesko, husker jeg.

    For jeg hadde vel hørt det, såvidt, et sted, at Metropol var noe homse-disko, eller noe.

    Og noen damer fra Hammerfest, som hadde vært i Brighton, sammen med oss, sommeren, året før det her da.

    De hadde jo vært skikkelig kåte på meg, i ‘fjortis-fylla’ der da.

    (Mente min tremenning Øystein Andersen, ihvertfall.

    Han mente at jeg burde gå bort til de her Hammerfest-damene da, som var på fylla da).

    Dette var på 16-års dagen, til hu ene Hammerfest-dama da.

    Men de var jo så fulle.

    Og jeg hadde jo to-tre studiekamerater, (eller hva man skal kalle dem), som stod og venta på meg.

    Så jeg tenkte det, at jeg måtte bare si noe, for å komme meg bort fra de her ‘fjortiss-fyllikene’ da.

    For det ble litt pinlig der, (på den gangbrua de satt på, over Old Shoreham Road der, (var det vel). For dem hadde vel fulgt etter meg, hjem fra byen og, tror jeg).

    Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å slippe bort fra den litt pinlige episoden da.

    Men det var visst ikke så smart da, fant jeg ut seinere.

    For da fortalte de Hammerfest-jentene nok det videre, til hele resten av kurset da.

    Så det var jo kjempedumt av meg, å tulle sånn.

    (Fant jeg ut da).

    For da ble det en slags ganske rar stemning, på resten av det kurset, (etter dette), syntes jeg.

    Men men.

    Og når hu Gina også begynte sånn, på Oslo City da.

    Da fikk jeg nok, av det tullet der, for å si det sånn.

    Dette hadde vært stressende nok, i Brighton, sommeren før, (syntes jeg).

    Om ikke dette skulle fortsette, også i Oslo, et drøyt år seinere.

    Så da ble jeg skikkelig fornærma og forbanna, (på hu Gina), husker jeg.

    Og bare tuppa til henne da.

    Og hu sa vel ‘au’ vel, og stakk, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Sammen med hu venninna si fra Krok da).

    Så sånn var det.

    Bare noe tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1996 eller 1997 vel.

    Etter at jeg hadde hatt en kneoperasjon, på Aker Sykehus, rundt påsketider, 1996 vel.

    Så ringte faren min meg, på Rimi Bjørndal, (på slutten av arbeidsdagen min, en dag jeg hadde tidligvakt vel), hvor jeg jobbet som Assisterende Butikksjef, (under Butikksjef Kristian Kvehaugen), på den her tiden.

    (Enda jeg nesten ikke hadde hatt noe kontakt med faren min, etter at jeg hadde flyttet til Oslo).

    Faren min ville at jeg skulle hjelpe han, med å bære noen sengedeler, (eller noe), ut av leiligheten til Haldis, i Uelands Gate der da.

    Jeg kjørte innom der, med en Toyota HiAce, som jeg hadde kjøpt brukt, (for 5000 kroner), av Øystein Andersen og hans kamerat, Glenn Hesler, (som også var fra Skjetten, (som hu Gina da), tilfeldigvis vel).

    Etter at jeg endelig hadde klart å få meg lappen, like før jul, i 1995.

    Jeg troppet opp, i Uelands Gate der, i Rimi-uniform vel.

    (Siden jeg kjørte bil, så gadd jeg vel ikke å skifte, før jeg kom hjem, tror jeg.

    Jeg hadde vel antagelig bare på meg en jakke, over Rimi-uniformen da.

    Hvis det ikke var midt på sommeren, eller noe da.

    Og dette ble for varmt).

    Jeg bar raskt ut de delene, som faren min ville at jeg skulle bære.

    (Jeg vet ikke hvorfor han kunne bære de her delene selv.

    Det er mulig at man måtte være to personer, for å bære dem.

    Og hvordan faren min visste når jeg slutta på jobben, på Rimi Bjørndal, det veit jeg ikke.

    Men men).

    Haldis var også der, i trappa, i Uelands Gate der da.

    Hvem som bodde der, i årene etter at jeg hadde bod der, i de to ukene.

    Det veit jeg ikke.

    Men Christell bodde ikke der, (ihvertfall såvidt jeg veit), i de tre-fire årene, på 90-tallet, som hu bodde i Oslo.

    Hu bodde ved Terningen Matcafe og i Hoffsveien på Skøyen der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem syntes vel at dette var litt rart, tror jeg.

    At jeg måtte bo på studenthybel og seinere leie et rom, av min tidligere stefar, i Larvik, Arne Thomassen.

    (Som på begynnelsen av 90-tallet bodde på Furuset).

    Når faren min og Haldis, hadde en ganske fin og grei toroms-leilighet, så sentralt i Oslo.

    Men noe av poenget mitt, ved å flytte til Oslo.

    Det var å komme meg bort litt, fra det hykleriet, som var, i den ‘Haldis/Arne’-familien da.

    I forbindelse med at jeg måtte bo alene, på Bergeråsen der, fra jeg var ni år, osv.

    Og jeg turte ikke å be om, å få bo i Uelands Gate der, i mer enn to uker, husker jeg.

    Det hadde jeg nok ikke fått lov til, tror jeg.

    Og jeg hadde vel sett for meg det, at mitt liv i Oslo, skulle være et fritt liv, hvor jeg var uavhengig, av faren min og Haldis og dem da.

    Som jeg så på som rimelig hykleriske, og som jeg ikke var helt sikker på, om jeg kunne stole på da.

    Jeg så ikke på dem, som noe så særlig ‘ordentlige’ folk da, for å si det sånn.

    Så jeg ønsket å ha litt avstand til dem da.

    Så derfor var det egentlig aldri aktuelt, (ihvertfall ikke fra min side), at jeg skulle bo i Uelands Gate der fast, (sånn som Haldis sin sønn Jan Snoghøj hadde gjort, de årene han hadde bodd i Oslo, midt på 80-tallet da).

    Jeg ønsket litt mer avstand, til faren min og Haldis, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse cirka to ukene, som jeg bodde, i Uelands Gate, så flytta jeg inn i en hybelleilighet, som jeg leide, av Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

    Hva som skjedde, da jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.

    Så får vi se om jeg klarer å få skrevet det kapittelet, innen ikke alt for lang tid.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    NHI det stod forresten for Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

    NHI var en privat høgskole, hvor det kostet cirka 18.000 i halvåret, (var det vel), i skolepenger, å gå.

    (Var det vel).

    Men Lånekassa dekket ikke hele dette beløpet, (i ekstra studielån da), så jeg fikk litt dårlig råd etterhvert, dette skoleåret, husker jeg.

    Jeg gikk forresten på linjen for Informasjonsbehandling, hvor vi også hadde en del økonomifag, osv. da.

    Det fantes også en mer teknisk linje, (som også var to-årig vel), hvor blant annet en dyktig finne gikk, husker jeg, (som maste på at vi andre måtte bli dyktigere til å holde Ctrl, (eller om det var Tab),-knappen inne, når vi beveget cursor-en rundt på skjermen, husker jeg).

    NHI hadde en slags innvielsesfest, på et lokale som het Josefines Vertshus, (eller noe), i Josefinegata, på Bislett vel.

    Dette var nesten ‘borti gata der’, (må man vel si), fra der jeg bodde, i Uelands Gate da.

    Så jeg gikk vel bare bort dit, (mener jeg å huske), i min nye dress fra Cubus vel.

    Og antagelig med et slips, som jeg fikk låne av Magne Winnem.

    Det var et grønt Carlsberg-slips, mener jeg å huske, (som han lånte meg da).

    Selv om det er mulig at jeg bare gikk med en genser under dressjakka, eller noe, på den NHI-festen og.

    En kar fra Hurumlandet vel, (fra Sætre muligens vel), gikk på samme klassetrinn, som meg, på NHI.

    Han visste hvem jeg var, fra Drammen, tror jeg.

    Han også likte alternativ musikk.

    Så det er mulig at han var med i den Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han kopierte en kassett til meg en gang.

    Med et lokalt Hurumband vel.

    Som het ‘Into Ramadan With Supreme Caddie’, eller noe.

    Noe sånt.

    Og også en sang som var av Raga Rockers, eller noe vel.

    Som gikk sånn her:

    ‘Massemorder’n smilte til pressen, da han ble dømt

    for noen uker siden var han et null

    Idag er han berømt.

    Han lå på taket og skøyt dem i magen

    Alle barna som gikk til skolen.

    Men vennene løy da de sa det var gøy

    å sitte i den elektriske stolen’.

    Noe sånt.

    Han fra Hurum han kjente visst de da, som hadde laget den førstnevnte sangen der da, forresten.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han fra Hurum, (som var en litt lav kar vel), han hadde også jobbet, på en fiskebåt, som solgte reker, ved Rådhuskaia der vel, som sommerjobb, sa han.

    Og han ‘rekefiskeren’, han pleide ikke å fiske reker egentlig.

    Det han gjorde, det var at han kjøpte frosne reker, i 5 kilos kartonger.

    I matbutikkene.

    Også helte han vann på rekene og solgte dem fra en fiskebåt da, i Oslo Havn der da.

    Og det var sommerjobben til han fra Hurum da.

    Å hjelpe han ‘jukse-rekefisker’n’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi satt inne på Josefines der, (het det vel), og prata om ei jente, (som het Kari vel, som jeg seinere ble med hjem, og som runka meg fælt, husker jeg, der hu bodde, i Frelsesarmeen sitt hybelhus for unge damer vel), som hadde lik piggsveis cirka, som meg.

    Jeg sa til han fra Hurum da, at hu hadde flørta vel.

    Men at jeg var litt skeptisk da, for hu var ikke så fin akkurat.

    Men han fra Hurum mente at jeg kunne prøve meg på henne da.

    Men det ble ikke noe av den kvelden.

    Men jeg møtte henne tilfeldigvis igjen, sammen med fire venninner, i Karl Johans gate, en kveld, noen måneder etter det her da.

    Og da ble jeg med henne hjem, på det hybelhuset, der hu bodde da, hos Frelsesarmeen.

    (Selv om det kun egentlig var forbudt for gutter/menn, å være der.

    Men jeg var der bare en natt til søndag og noen timer utover da.

    Så ingen merka det).

    Hu Kari, (som jeg mener at hu antagelig het).

    Hu var fra Trøndelag, eller noe, tror jeg.

    Men jeg skal ikke si det sikkert.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ble visst full der, (på Josefines da).

    For jeg husker at en kar, på NHI, som var fra Oslo Vest, eller noe vel.

    Han prata dritt om meg, fordi at jeg hadde spydd på den nye dressen min, på dassen, på Josefine der, var det vel.

    Noe sånt.

    Så det var litt nedtur kanskje.

    Men jeg var ikke noen soss akkurat.

    Så om jeg måtte spy en gang, når jeg drakk, det tok jeg ikke så høytidelig, skal jeg være ærlig.

    Jeg kom meg ‘hjem’ ihvertfall, til Uelands Gate der da, husker jeg.

    For egen maskin.

    Men det er mulig at jeg måtte ta taxi.

    Selv om det også er mulig at jeg gikk hjem da.

    Det husker jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.

    Men men.

    Men jeg husker at jeg overhørte at han høye fra Oslo Vest da, med lyst, krøllete hår vel, baksnakka meg da, da jeg gikk derfra, til noen damer han stod og venta på taxi sammen med vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 1: Uelands Gate

    Den første skoledagen, på NHI, så satt jeg som tidligere skrevet, (i Min Bok), på med en slags original, (må man vel kanskje kalle han), med navn Bertil, (en kamerat av min far), som kjørte en gammel Volvo Amazon, (var det vel), fra Sand og til Drammen da.

    (Dette var rundt 18.-20. august, i 1989, forresten).

    Så tok jeg toget til Oslo S.

    Og så tok jeg buss 18, (het vel bussen da), opp til NHI’s lokaler, i Frysjaveien, i Nydalen.

    Dette var en busstur på 20-25 minutter fra Jernbanetorget vel.

    Bussen kjørte forbi Sagene og Bjølsen, på vei opp til Frysja da.

    Og noen av bussene kjørte også videre opp gjennom Maridalen, som ligger nord for Frysja/Nydalen igjen da.

    Frysja er et annen navn på Akerselva.

    Og når man tar bussen ned til Oslo Sentrum igjen, fra Frysja, så går bussen fra en holdeplass, hvor man har utsikt til Akerselva fra da.

    Så naturen i området rundt skolen til NHI var ganske fin da.

    En gang glemte jeg å gå av på riktig holdeplass.

    Og da fikk jeg med meg en sightseeing, i Maridalen.

    Hvor noen elever gikk på spesialskole, eller noe, (trodde jeg da ihvertfall).

    Og det var et naturskjønt området, like nord for Oslo Sentrum, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde nok egentlig ikke behøvd å sitte på med han Bertil, inn til Drammen.

    For det var mest venting, den første dagen, på NHI vel.

    Man skulle få skolebevis og sånn.

    Jeg tok en buss ned til Sentrum igjen.

    For jeg skulle møte faren min da og da, ved Haldis sin leilighet, i Uelands Gate da.

    18-bussen kjørte gjennom Uelands Gate, på vei til NHI.

    Så det var bare å hoppe på 18-bussen igjen.

    (Fra Jernbanetorget da).

    En fyllik, lo fælt av meg, da jeg gikk på bussen.

    For jeg hadde ikke lært å spørre om ‘en enkeltbillett’.

    Neida, jeg sa ‘jeg skal til den bensinstasjonen ved Kiellands Plass’, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da lo en fyllik fælt da, av meg, husker jeg.

    Når jeg gikk på 18-bussen da.

    Så det var ikke enkelt å være ‘bonde i byen’, fant jeg ut.

    For det var sånn på de bussene, i Oslo, at nesten ingen sa noe høyt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min var i Uelands Gate der, når jeg dukket opp.

    Haldis sin leilighet lå i en gammel og ærverdig, (må man vel si), bygning.

    To ulve-statuer stod på hver sin side, av trappene opp til bygårdene der da.

    Det var vel to store gulmalte bygårder, i mur vel.

    Og de så vel nesten ut som noe Hitler kunne ha bygd kanskje.

    Ikke langt unna muligens.

    Men men.

    Jeg har også lurt på om det kan ha vært disse blokkene, som ble kalt for ‘Ulvehiet’, av en norsk forfatter, som skrev om sin oppvekst i Oslo da.

    (Siden det var ulve-statuer, ved trappa opp til leilighetene da, fra Uelands Gate).

    Oskar Braaten er det vel, som skrev den romanen.

    Som vår klasseforstander Aakvåg, leste opp for oss vel, i klassens time, kan det vel kanskje ha vært, på ungdomsskolen.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til Haldis, den lå rett ovenfor Statoil-stasjonen, på Kiellands Plass.

    Og den er døgnåpen, så jeg gikk der for å handle mat da.

    Det var ikke noen billigbutikker, som Rema eller Rimi, i nærheten, på den tiden.

    Selv om det er flust av sånne budsjettbutikker der, nå i ‘våre dager’.

    Så matbudsjettet mitt lå ganske høyt, husker jeg.

    Jeg pleide å kjøpe pizza, noen ganger, fra et pizzabakeri, som het Viking Pizza, og som lå liksom like ovenfor 7-eleven der vel, ved Kiellands Plass da.

    Jeg kjente nesten ingen i Oslo.

    Men det stod en telefonkiosk, på Kiellands Plass, som jeg kunne ringe fra da.

    Faren min hadde tatt med TV-en min, (og vel også videoen min, tror jeg), med seg, inn til Oslo da.

    Og leiligheten til Haldis, var en ok to-roms leilighet.

    Hvor Jan Snoghøj hadde bodd, da han bodde i Oslo, noen år før det her da.

    (Sammen med en amerikaner ved navn Carry vel).

    Jeg så på MTV, at Depeche Mode, hadde en ny sang, som het ‘Personal Jesus’.

    Og da fikk jeg unnskyldning, for å ringe søstera mi og Cecilie Hyde da.

    (Siden jeg ikke kjente så mange folk i Oslo).

    Cecilie Hyde sa at ‘Depeche Mode har ikke noen sang som heter Personal Jesus’, i telefonen da.

    Når jeg ringte hu og søstera mi da, i Svelvik.

    ‘De har det nå’, sa jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg chatta litt med en kar som jobba på Statoil-stasjonen der.

    (Som vel het Norol, på den her tiden, tror jeg).

    Jeg sa til han, at hu og hu dama som jobba der, var ‘fin’ da.

    ‘Det er dama mi det’, svarte han da.

    (En kar som nesten var litt aggressiv vel).

    Vi prata om hvor ditt og datt lå da.

    Og han karen spurte om jeg visste hvor Ullevålsveien lå hen.

    Jeg svarte at det vel var Akersgata som ble til Ullevålsveien.

    (For det hadde jeg tilfeldigvis sett, på et sporveiskart, eller noe da).

    ‘Du er jo kjent i Oslo alt jo’, svarte han på bensinstasjonen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem dro og besøkte meg, i Uelands Gate der.

    Og vi dro vel og kjøpte pizza vel sikkert.

    Noe sånt vel.

    Jeg klagde vel på at det ikke var noen budsjett-matbutikker, som Rema og Rimi, i nærheten, til Winnem da.

    (For jeg var vant til å handle på CC Storkjøp da.

    Hvor jeg hadde jobbet, i månedene før det her, i Drammen.

    Og hvor prisene var lavere og utvalget var bedre da, enn i de matbutikkene, som lå i området rundt Kiellands Plass da, i 1989, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte det, en dag jeg kjedet meg.

    At jeg kunne kanskje prøve å ringe Nina Monsen, (som jeg hadde knulla med, året før da, da jeg bodde på Bergeråsen).

    Siden Nina Monsen bodde i Oslo da.

    Jeg hadde ganske høye forhåpninger, om at hu ville bli med, og finne på noe.

    Jeg ringte Christell da, og spurte henne, om jeg kunne få telefonnummeret, til Nina Monsen da.

    (Som jeg vel må ha klart å rote bort, etter at søstera mi, flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, et halvt års tid, før det her cirka).

    Christell sa at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.

    Noe jeg nesten fikk litt sjokk av å høre.

    Jeg ble ihvertfall rimelig skuffet, må jeg innrømme.

    Jeg hadde vel forestilt meg, at jeg skulle møte Nina Monsen en del, inne i Oslo, og kanskje ha en god del sex med henne, osv.

    Men så ikke da.

    Jeg hadde vært litt som i en rus, (eller noe), før jeg flytta til Oslo.

    Jeg var liksom høyt oppe da.

    Og jeg hadde sagt til både Cecilie Hyde og Christell, husker jeg, at de måtte komme besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    Begge sa at dem skulle besøke meg.

    Men jeg gadd ikke å spørre Christell om det her da, etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    (Siden hu liksom var stesøstera mi da.

    Så ville et sånt besøk blitt litt rart vel).

    Så jeg nøyde meg med å spørre etter telefonnummeret til Nina Monsen da.

    Men hu hadde jo flytta til Lillehammer da.

    (Viste det seg).

    Så det ble litt skuffende da.

    Men men.

    Det var også mer som hendte, disse cirka to ukene, som jeg bodde i Haldis sin leilighet, i Uelands Gate.

    Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet av Min Bok 2, tenkte jeg.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noe musikk fra siste del av Min Bok

  • Min Bok – Kapittel 77: Enda mer fra Sand, (del 2)

    En gang, sommeren 1989, så begynte faren min, å chatte med meg, i gangen, i huset til Ågot.

    Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), kjente en som eide noen studenthybler, (som jeg tror at var Anker Studenthybler), i Oslo.

    Faren min sa at det ble avgjort ved loddtrekning, om man fikk hybel der.

    Jeg sa det var greit, at han sa til Solveig, at jeg var interessert, i å være med på en sånn loddtrekning da, for en sånn studenthybel da.

    Derfor gikk dette med hybel i Oslo, litt i glemmeboka, for meg.

    Men så, i juli, (eller om det var i august), en gang, så sa vel faren min fra om, at jeg ikke hadde fått plass, hos de studenthyblene, til hu Solveig da.

    Så da måtte jeg sette inn annonse i Aftenposten, husker jeg.

    NHI hadde noe de kalte for løpende opptak.

    Så jeg fikk ganske tidlig svar, fra NHI, om at jeg hadde kommet inn der.

    På et to-års NHI-kandidat-studie, (som de kalte det), i Informasjonsbehandling da.

    Jeg ringte Aftenposten.

    Jeg jobba jo 9-17 vakter, eller noe, på CC Storkjøp.

    Hvis det ikke var 10-18 vakter, eller noe.

    Og jeg hadde jo merka at Ågot hadde begynt å bli litt senil.

    Og jeg syntes også at Ågot kanskje var litt dum og barnslig osv.

    Og litt umoden da.

    Så jeg ville ikke at Ågot skulle svare telefonene.

    For jeg orka ikke noe tull da, for å si det sånn.

    (Hu hadde jo ‘gura’ om den underbuksa til faren min, osv.

    (Jeg var vokst opp på landet.

    Og det å kjøpe underbukser, det var kanskje litt vanskelig da.

    Det var kanskje litt flaut, for det første.

    Og for det andre, så måtte man jo skjønne størrelsene og sånn da, på underbuksene.

    Og jeg var ikke så flink i klesforretninger da.

    Og jeg var vant til å få sånt som underbukser og sokker, av mora mi da, da jeg bodde i Larvik.

    Så sånn var det).

    Og Ågot kalte meg jo for Runar, istedet for Erik, osv).

    Så jeg skrev noe sånt som at ‘rolig student søker hybel i Oslo’.

    Og at folk skulle ringe, enten før klokken 16.

    (For da kunne dem prate med onkel Håkon, nede på verkstedet).

    Eller etter klokken 20.

    (For da var jeg hjemme fra jobb, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rich Hudson og dem, de hadde forresten fått Sky-antenne, av Soutwick Council, (eller noe), den sommeren, husker jeg.

    Jeg var litt ovenpå, når det gjaldt sånn.

    Siden jeg jo blant annet hadde vært den første, på Bergeråsen, som hadde fått video, TV-spill, elektronisk spill og digitalt armbåndsur, osv.

    Hudson var vant til at jeg latterliggjorde deres engelske arbeiderklasse-hjem litt da.

    Og fortalte om hvordan jeg var vant til å ha det, på Bergeråsen, og sånn, da.

    (Jeg fikk jo mye ting, under oppveksten, så det var kanskje nesten som å vokse opp i USA.

    Jeg hadde to TV-er, på 80-tallet, video, vannseng, oppvaskmaskin, ‘konge-stol’, datamaskiner, videokamera, brusmaskin, osv., osv.).

    Rick og Tina Hudson, de sendte meg inn, til naboen deres.

    (Ikke hu som hadde begravd en baby i hagen.

    Men til de andre naboene, som også hadde språkstudenter boende hos seg, om somrene.

    Og hvor mannen i huset noen ganger var med, på å spille fotball, i hagen, hos Hudson og dem da.

    En høy kar med mørkt hår vel).

    Kona i huset viste meg en telefonautomat, som hu hadde kjøpt.

    Man skulle putte mynter, på en automat, og så kunne man ringe da.

    Jeg lo jo fælt da, siden noen ville ha en sånn mynt-telefon, i sitt eget hjem, liksom.

    Dette var ikke noe jeg hadde sett i Norge.

    Men jeg skjønner det nå, hvis den her ekteparet, syntes at jeg var uhøflig.

    Men jeg hadde jo gått Markedsføringslinja og sånn, på handel og kontor da.

    Så jeg var vel en sånn utadvendt type da, på denne tiden.

    Som kunne gå rett inn i huset til folk, og prate med dem om alt da.

    Det er mulig.

    Men jeg skjønner det hvis dem egentlig ble sure.

    For jeg var vel ganske ovenpå da.

    Og prata liksom dritt om arbeiderklasse-tinga dems da.

    Men Rick og Tina Hudson, de liksom fyrte meg opp ganske mye da.

    Og fikk meg til å prate dritt om naboene sine da.

    Ved å fortelle meg om ting de hadde kjøpt, (før de sendte meg inn dit), som jeg syntes var dumme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro til Brighton, så ga jeg en konvolutt og en tier kanskje, til Andre Willassen da.

    For å få han til å sende meg vitnemålet mitt.

    (Hjem til Ågot da).

    Siden jeg ikke fikk vært med på skoleavslutninga, på Gjerde.

    Siden Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett til England, på den samme dagen, som skoleavslutningen var da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg kom tilbake til Norge igjen.

    Så jobba jeg vel på CC, en dag da.

    Ihvertfall så gikk jeg innom Vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen da.

    Og da ga faren min meg vitnemålet mitt, fra Gjerde.

    Det var mest fem-ere, men også en to-er i Matte Valgfag, husker jeg.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel.

    Så fikk Magne Winnem meg til å skulke, noen av de matte-timene.

    Og jeg syntes at han matte valgfag-læreren var noe helt forferdelig ustrukturert da.

    Og også for streng mot meg, syntes jeg.

    Men men.

    Jeg hadde jo allerede kommet inn, på NHI, så det spilte ikke så stor rolle, husker jeg, at jeg syntes.

    Men det var høyt fravær, på vitnemålet.

    Det var sånn, at jeg nesten ikke fikk karakter, i Sos. Øk., husker jeg.

    For jeg lå helt på grensa.

    Sos. Øk.-lærer Herbjørnsen, han sa det, i en time, (når jeg hadde forsovet meg vel), at jeg hadde for mye fravær, i Sos. Øk., så jeg kunne bare gå igjen.

    (Når jeg kom inn i timen da).

    Man kunne ha 10 timer fravær, i løpet av skoleåret, og jeg hadde da akkurat 10 timer fravær da.

    (Som jeg skreiv opp, og holdt oversikten over, i en skoledagbok, eller noe, da).

    Jeg kontaktet klasseforstander Karlsen, og forklarte det, at Herbjørnsen hadde hivd meg ut, av klasserommet da.

    Og sagt at jeg hadde for høyt fravær.

    Jeg mente at det måtte være sånn, at når grensa var 10 timer.

    Så var det greit å ha 10 timer fravær.

    Men ikke 11 timer.

    Så jeg mente at jeg ikke hadde gått over grensa da.

    Og det mente vel Karlsen også, tror jeg.

    Han tok en chat med Herbjørnsen ihvertfall.

    Og jeg fikk så fortsette, å ha Sos. Øk. da.

    Og dette var vel rundt påsketider vel, at denne episoden oppstod, i en av Sos. Øk.-timene, til Herbjørnsen da.

    Og etter påske, så skjerpa jeg meg da.

    Så jeg hadde ikke så mye fravær, etter påske.

    Så jeg fikk karakter i alle fag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var litt flau, sommeren 1989, over alt fraværet, på vitnemålet mitt.

    Jeg var kanskje blakk, etter Brighton-turen og russetida.

    Så jeg skulle kanskje sitte på med faren min, tilbake til Sand, eller noe.

    Jeg kjeda meg ihvertfall, husker jeg.

    Samtidig, så hadde jeg jo hatt Kontorfag, i første klasse, på handel og kontor.

    Så jeg tenkte at jeg kunne leke meg litt, med kopimaskinen, som stod der.

    Mens jeg kjeda meg da, i Vannsengbutikken, i Tordenskiolsgate, i Drammen da.

    Jeg dreiv og tygde på noe tyggegummi.

    Jeg tok ut en bit tyggegummi, fra kjeften, og klinte tyggegummien over fravær-tallet da, på vitnemålet.

    (For enten antall dager eller timer).

    Også skulle jeg se, om det tall-feltet, ble blankt da, på kopien.

    Noe det vel ikke ble.

    Dette var bare noe jeg gjorde for morro skyld, siden jeg kjeda meg der, i Vannsengbutikken da.

    (Jeg var ikke så hjemme der.

    Siden jeg var uvenn med Haldis da, under hele oppveksten.

    Og dette liksom var mest Haldis sin butikk da.

    Så det vitnemålet, det var omtrent det eneste jeg kunne ‘drive med’, mens jeg holdt på å ‘kjede meg ihjel’ der da).

    Det var stille i sommerferien, og ingen kunder der, husker jeg.

    Det var ikke så smart, å tulle, med å ta tyggegummi på vitnemålet, merka jeg.

    For den var umulig å få bort igjen, merka jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men jeg tok det ikke så nøye, for jeg hadde jo allerede kommet inn på NHI.

    Og da var det jo papirene fra NHI, som telte, når man var ferdig der da.

    Tenkte jeg.

    Så jeg tulla egentlig bare fælt.

    Men jeg gjorde egentlig ikke noe galt da.

    Jeg hadde ikke tenkt til å bruke den forfalskede versjonen, av vitnemålet, fra Gjerde, til noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod sånn, og tulla, med det vitnemålet.

    Så dukka Viggo Snoghøj, (Haldis sin bodybuilder-sønn), opp i vannsengbutikken der.

    Og kom med en, (ganske overlegen vel), kommentar, til meg da, om at jeg dreiv og tulla med vitnemålet da.

    Også gikk han ut igjen.

    Viggo Snoghøj, (kjent som Viggo Snowhill i USA), han bodde vel egentlig i Danmark, (på den her tiden), tror jeg.

    Men han var kanskje på sommerferie-besøk, hos Haldis og dem, (i Norge), da.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Viggo forsvant ut av Vannsengbutikken igjen, like raskt som han hadde dukket opp der.

    Så jeg fikk ikke forklart for han, at jeg allerede hadde kommet inn på NHI.

    Og at jeg bare tulla med vitnemålet fra Gjerde, siden jeg kjeda meg fælt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble vel også kanskje litt sur, siden faren min hadde vitnemålet mitt der.

    Det skulle jo egentlig ha dukket opp med posten, hos Ågot, mener jeg.

    Jeg ba jo Willassen, om å sende det.

    Men hva som egentlig hadde skjedd, siden vitnemålet mitt var i Vannsengbutikken, og ikke hos Ågot.

    (Da jeg kom hjem fra England).

    Det vet jeg ikke.

    Faren min forklarte ikke noe om hvordan han hadde fått tak i vitnemålet mitt.

    Han bare sa noe sånt som at ‘her er vitnemålet ditt’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble vel jeg opptatt av å kikke på det da.

    For å se hvilke karakterer jeg fikk.

    Eller det visste jeg vel, for det hadde Karlsen lest opp, i en time, på skolen, en av de siste dagene.

    Og da gjorde han et stort poeng ut av det, at jeg fikk en 2-er i matte valgfag og en 3-er i Sos. Øk., husker jeg.

    Enda jeg vel omtrent hadde flest 5-ere, av alle i klassen, vil jeg nok nesten tippe på.

    Men Karlsen liksom hevet stemmen da, når han fortalte om at jeg hadde fått 3-er i Sos. Øk., osv. da.

    Sånn at den ‘opplesings-seansen’ hans, ble som noe dramatisert nesten, (sånn som jeg husker det).

    Så folk som ikke fulgte med, i timen.

    Men bare våkna av Karlsen ble dramatisk da.

    De må vel ha trodd at jeg fikk skikkelig dårlige karakterer, eller noe.

    Når jeg egentlig kanskje fikk best karakterer, av alle på datalinja ihvertfall.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Geri hadde mobba meg, da han var ‘narver’, utafor Prima på Sand.

    Etter at jeg hadde flytta til Ågot da.

    Han syntes vel at jeg så for fin og sossete ut.

    Med mine nye sossete Levis-gensere, fra Drammen.

    Og med min vel litt kanskje jålete pigg/gele-frisyre.

    Så Geri begynte å kalle meg ‘Erika’ da, husker jeg, noen ganger, den siste tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Dette var mens jeg bodde på Sand.

    Og jeg hadde ikke lenger leiligheten min, i Leirfaret 4B.

    Og Geri, han var i denne narver-gjengen da.

    Men det var ikke jeg, for å si det sånn.

    Jeg var ikke i noen gjeng.

    (Selv om søstera mi var i Lyche/Depeche-gjengen.

    Så var ikke jeg det.

    Jeg kjente bare en del av folka i den gjengen.

    Og det var også en ganske pysete gjeng, sånn som jeg skjønte det.

    Omtrent som en Goth-gjeng kanskje.

    Som tenkte mye på hvordan de så ut og sånn da.

    Og som kanskje ikke var noe flinke til å slåss, og sånn.

    Hvem vet.

    Cecilie Hyde, sa seinere, etter at jeg flytta til Oslo, at hu ‘hadde det i kjeften’.

    ‘Det har jeg og’, svarte Magne Winnem da.

    En helg de begge var på besøk hos meg, samtidig, i Haldis sin leilighet, i Uelands gate da.

    I august 1989 da.

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, da Geri kalte meg for ‘Erika’.

    Dette var jeg ikke vant med, av mobbing, fra før.

    Så det endte vel med, at jeg ikke gjorde noe.

    Jeg var ikke vant til å bli mobba, på skolen eller jobben. (på den her tiden).

    Det var kanskje fordi jeg var på den samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold da.

    Jeg følte meg ihvertfall ganske ‘important’ da, dette skoleåret.

    Siden jeg hadde kommet inn på den avtalen da, som var for elever med gode karakterer da.

    Og siden jeg hadde fått busskort, som gjaldt mellom Drammen og Bergeråsen da.

    (Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da).

    Og siden jeg hadde fått meg jobb på CC, osv.

    Så jeg tok det kanskje ikke så nøye, disse kommentarene fra Geri da.

    Siden jeg var ganske ovenpå, på den her tiden da.

    Siden jeg hadde så stor suksess, på skolen, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første skoledagen min, i Oslo.

    Så skulle jeg ta buss og tog, til Oslo, sa faren min.

    Men jeg klagde, for den første bussen gikk ikke tidlig nok.

    Da måtte jeg sitte på med Bertil, sa faren min, inn til Drammen.

    Så en kamerat av faren min, som het Bertil.

    Han venta på meg, ved butikken på Sand da.

    I 6-7 tida, en morgen, rundt 18. til 20. august, i 1989 da.

    Han hadde en gammel Volvo Amazon, eller noe, tror jeg.

    Og jeg fikk sitte på med han, (som jeg syntes at var nokså mye som en sånn original, eller noe), inn til togstasjonen i Drammen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde, hun lånte meg noe musikk, sommeren 1989.

    Mens jeg bodde hos Ågot da.

    Hu lånte meg en maxi-singel/EP, med Martin Gore, som het Counterfeit, eller noe, vel.

    Det var cover-versjoner, som Martin Gore, i Depeche Mode, hadde spillt inn da.

    Jeg vet ikke hvorfor Cecilie Hyde ville låne meg denne plata.

    Hu syntes kanskje at jeg ligna på Martin Gore da, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Hvem vet.

    Hyde lånte meg også en kassett, (var det vel), med Ole I Dole.

    (Altså Ole Evenrud da).

    Hyde likte spesielt sangen, ‘hvis jeg var Gud’, fortalte hun meg.

    Jeg hadde jo stereoanlegget mitt, fra Leirfaret, stående inne på rommet, til Pia og meg, på Sand der da.

    Og en gang, som jeg spilte musikk der, (husker jeg).

    En fridag, fra jobben i Drammen vel.

    Så var Inger, (kona til Runar), utafor huset til Ågot der.

    (Og rett utafor vinduet ‘mitt’ da).

    For å plukke plommer, fra plommetreet, til Ågot.

    (Uten at jeg hadde fått med meg det, at Inger hadde dukka opp der).

    Jeg satte på musikken høyt, husker jeg.

    Og spilte den ‘hvis jeg var Gud’, av Ole I Dole, rimelig høyt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde var glad i bøker.

    Hun spurte ofte, ‘Har du lest Beatles da?’, til folk, (sånn som jeg husker det).

    Da mente hun ikke bandet Beatles, skjønte jeg etterhvert.

    Men en ungdomsroman, som var nesten litt som den Lillelord-boka, (av Johan Borgen), som norsklærer Samland, på Sande Videregående, hadde fått oss til å lese, året før da, da jeg gikk andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående da.

    Lillelord, det var vel den første boka jeg leste, tror jeg, som ikke var krim eller historie da.

    Før det, så hadde jeg lest masse krim-bøker, av forfattere som Follett, McLean, Bagley, Le Carre og Ludlum.

    Bøker som jeg hadde kjøpt, som pocket-bøker, på Varemagasinet Lyche da, i Drammen.

    (De hadde stort utvalg i krim pocket-bøker der, husker jeg).

    Jeg hadde også lest to danske, historiske bøker, om Napoleon.

    Som jeg hadde fått av Arne Thomassen.

    En gang jeg besøkte mora mi i Larvik.

    (Og de bøkene, de lurer jeg på om ka ha vært etter Holger Adeler, eller noe.

    Siden de var på dansk.

    Og de lå i en eske da, (sammen med mange andre bøker), i garasjen til mora mi og Arne Thomassen.

    Under en blokk, i Hestehavna der da, på Tagtvedt, i Larvik).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde også lest noen Morgan Kane-bøker, skrekk-bøker og sex-historie-bøker, som faren min hadde kjøpt selv, eller tatt med opp fra Haldis.

    For noen av Morgan Kane-bøkene jeg leste, (blant annet den om en kar som brukte en avskjært kvinnepupp, som tobakkspung, eller noe), var egentlig Jan Snoghøj sine da, skjønte jeg.

    Men faren min tok de med opp til Leirfaret.

    Av en eller annen grunn.

    Enda han vel ikke leste de der selv.

    (For han var der aldri lenge av gangen.

    Eller så og si aldri, ihvertfall).

    Dette var den første tiden jeg bodde i Leirfaret, husker jeg.

    For jeg husker at jeg leste de Morgan Kane-bøkene.

    På senga.

    I det første soverommet, som jeg hadde der.

    Altså før faren min satte inn en vannseng, i Leirfaret 4B der da.

    På det største soverommet.

    (Så jeg pleide å lese Morgan Kane-bøker da, som 10-11-12 åring, eller noe, kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Men men).

    Hyde ‘hypet’ også andre forfattere, som jeg ikke hadde hørt om.

    Hun hypet jo ‘Beatles’ og Lars Saaby Christensen.

    Men hu hypet også Ingvar Ambjørnsen og en bok han hadde skrevet, som het ‘Hvite Niggere’, husker jeg.

    Hvite Niggere handlet om Ambjørnsen sin oppvekst, i Larvik vel.

    Og jeg husker at Ambjørsen skrev om at de dro på telttur.

    Og at de hadde sett nabojenta si naken mange ganger.

    For hu hadde epilepsi.

    Og hver gang hu besvimte tre ganger, og tok ‘en trippel’, som Ambjørnsen skrev.

    Så kom det ei nabokone ut.

    Og reiv av hu pene nabojenta hans buksa og trusa.

    Og stakk en stikkpille, oppi rumpa på henne.

    (Eller noe).

    Mens alle de andre ungene i bakgården der visstnok stod og så på da.

    Så man kan kanskje si det.

    At jeg ikke bare er inspirert litt av Knausgård og Åpen Post, (og kanskje også litt av Hamsun, siden jeg har lest mange av hans bøker, opptil to ganger vel).

    Men jeg hadde også lest Ambjørnsen og Lars Saaby Christesen, og Johan Borgen allerede, i slutten av tenårene.

    Etter råd fra norsklærer Thor Samland og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), da.

    Så det er kanskje derfor at jeg tar med om alt som har skjedd, i detalj da.

    Også når det gjelder pupper, osv.

    Siden jeg har lest Ambjørnsen og sånn da.

    Når han skriver, om ting fra sin ungdomstid, i Larvik, vel.

    (Selv om jeg ikke kan huske å ha sett Ambjørnsen, da jeg bodde i Larvik.

    Så det er ikke sånn at jeg visste hvor han bodde, eller noe.

    Han bodde nok i en annen del av Larvik, enn meg, vil jeg nok kanskje tippe på.

    Selv om jeg veit hvor den ene fabrikken han jobba på.

    (Rockwool vel).

    Ligger hen.

    Den ligger vel ut mot Østre Halsen der, fra Larvik, tror jeg.

    (Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Isåfall, så gikk vi gikk forbi den fabrikken, når vi gikk i 17. mai-toget, med Østre Halsen skole.

    17. mai 1978 da.

    Da jeg gikk i første klasse.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Kanskje Ambjørnsen var på jobb, på Rockwoll da?

    Når jeg gikk forbi i 17. mai-toget der.

    (Den dagen rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    Den tida, som jeg bodde hos Hyde, i Svelvik.

    Det vil si rundt russetida da.

    (For Hyde inviterte jo meg, til å bo hos henne litt, siden hu hadde bodd, i 2-3 måneder vel, mye hos meg, i Leirfaret 4B der da).

    Hyde fant fram en bok, i Svelvik, til meg.

    Hu spurte, ‘har du lest ‘Uten en tråd’ da?’.

    Og fant fram Jens Bjørnebo sin halvpornografiske roman, til meg.

    Den boken hadde jo vært forbudt, i Norge, på 70-tallet vel.

    Noe sånt.

    Det var jo ikke så mye annet å gjøre der.

    Så jeg leste den boka da.

    Det var noe pornografiske greier, husker jeg.

    Som gjorde meg rimelig kåt da, husker jeg.

    Jeg husker at jeg lå i dobbelsenga til ‘mor’ og leste.

    Mens Cecilie Hyde, lå og sov der, (ved siden av meg, i senga), med klærna på da.

    Jeg må innrømme at jeg tok meg en ‘stille Anders’ da.

    (I senga til ‘mor’ der da).

    Siden jeg ble så kåt av å lese den boka da.

    Og dagen etter, så skjønte Cecilie Hyde det, (at jeg hadde runka), tror jeg.

    For jeg overhørte at hu sa det til søstera mi.

    At ‘hva hvis mor … senga’.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke ‘sperma’ i senga til mor da.

    Jeg fant vel noe dopapir på doen dems, eller noe, og fikk sæden ned i doen vel, på en eller annen måte da.

    Men men.

    Men hvordan Cecilie Hyde skjønte det, at jeg hadde runka, i senga til ‘mor’.

    Mens jeg leste i den ‘porno-boka’, til Bjørnebo da.

    Og mens Hyde lå og sov, i senga, ved siden av meg der.

    Med klær på.

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og hvorfor jeg lå i senga til ‘mor’.

    Det var fordi at ‘mor’ var på ferie, eller noe.

    Og fordi at jeg ikke hadde noe eget rom der.

    Og hvorfor Hyde også lå i den senga.

    Det veit jeg ikke.

    Jeg var jo i russetida, og tok ikke det så nøye, siden Hyde hadde klær på og sånn da.

    Så var ikke dette som noe spesielt seksuelt for meg.

    For jeg var jo vant til å se russejenter som sov, med klær på, osv., når de russejentene, fra Drammen, som Tim Jonassen, i klassen, kjente, henta meg hos Hyde da, i Svelvik.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Leirfaret 4B, så hadde jo Pia og Cecilie pleid å ligge, i vannsenga ‘mi’, sammen med meg da, de første nettene, etter at de flytta inn der.

    Det var jeg også vant til, fra tidligere på 80-tallet.

    At Christell og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg osv., lå i den senga sammen med meg der da.

    (Alle med klær på da).

    Siden vannseng var så kult da, på 80-tallet.

    Så ‘alle’ liksom ville prøve det da, å ligge i den vannsenga da.

    I den ‘gjengen’ vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hyde nevnte vel også en bok, som het ‘Den store revejakta’, av Ambjørnsen.

    Men det var vel ikke sånn, at jeg lånte den først, tror jeg.

    Det var vel ‘Hvite Niggere’, som jeg lånte først, av henne og søstera mi, tror jeg.

    Selv om jeg nok syntes at det navnet på den boka, nok var litt rart da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom hjem fra England.

    (Sommeren 1989 da).

    Og var ferdig, med å lese den ‘Watership Down’-boka.

    (Som jeg hadde fått låne av Pia da.

    Etter råd fra henne da).

    Så hadde jeg ikke noen bøker, å lese på, husker jeg.

    Så jeg prøvde meg, på en bok jeg fant, i bokhylla til Ågot da.

    Jeg hadde vel også lest ‘Mysterier’, av Hamsun, denne sommeren, tror jeg.

    En bok jeg likte godt, og som jeg hadde fått av mora mi til jul, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men jeg så gjennom bokhylla til Ågot da.

    Men ikke noen bøker fristet.

    Jeg lurte litt på noen russiske klassikere, som stod der.

    Det stod en eller to russiske klassikere, i den bokhylla der, (husker jeg).

    (Oversatt til norsk da).

    Jeg prøvde meg på en av de da.

    (‘Stille flyter Don’, eller noe, tror jeg.

    Men det kan også ha vært en helt annen bok.

    (Men det var ihvertfall en bok av en russisk forfatter da, det husker jeg).

    Det er mange år siden det her, så jeg husker ikke helt).

    Men den russiske boka.

    Den måtte jeg bare legge fra meg, husker jeg.

    Den klarte jeg ikke.

    Den var så ‘fæl’, hadde jeg nesten sagt.

    Jeg fiksa ikke å lese den.

    Den var kjedelig og sånn da, husker jeg, at jeg syntes.

    Den bydde meg nesten imot, etterhvert, å lese, husker jeg.

    (Siden den var så kjedelig, osv).

    Selv om jeg prøvde å lese den.

    For jeg prøvde å skjønne hva den boken gikk ut på da.

    Jeg prøvde kanskje å analysere den boken litt da.

    Av nysgjerrighet kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg ikke fant noe interessante romaner, i bokhylla til Ågot.

    (De fleste bøkene der, var nok noen Øivind hadde kjøpt, vil jeg nok tippe på).

    Så leste jeg litt i den Kinsey-rapporten der, husker jeg, en gang.

    Kinsey-rapporten, det var en bok, (en da ganske kjent bok vel), om sex-vanene, til det amerikanske folket, etter krigen, mener jeg.

    Hvorfor Øivind hadde kjøpt den, (i sin tid), det veit jeg ikke.

    Men han var vel nysgjerrig da kanskje.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det stod for eksempel der, i den boka, at så og så mange av amerikanerne, hadde forsøkt seg på, å ha sex med dyr, osv., da.

    Dette var visst vanligst på landet, (mener jeg at det stod).

    Noe jeg syntes var artig da.

    At besteforeldrene mine hadde en sånn bok, hvor det stod om sånne her rimelige tabuiserte ting da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Natta før jeg forsov meg, til jobben på CC Storkjøp, forresten.

    (Sommeren 1989, under Svelvikdagene).

    Så lå vi en del kjente av Cecilie Hyde, og sov, i kjelleren, i huset til ‘mor’ der da, i Svelvik.

    Hyde hadde en del folk på besøk, siden det var Svelvikdagene da.

    Folk syntes vel at det var artig, med fest og feiring og sånn da.

    Jeg kjente få av disse, som var ungdommer vel.

    Og husker dem bare ganske vagt.

    Men jeg husker det, at Hyde satte på radioen, nede i kjelleren til ‘mor’ der da.

    Før vi sovna.

    Og da var det Nattønsket.

    (Eller noe).

    På NRK radio da.

    Noen hadde ønsket å høre DumDumBoys, med ‘Slave’.

    Og den hørte vi på da.

    Og Hyde syntes det var bra da, (og nesten utrolig vel), at NRK spilte så bra musikk, (til en forrandring), akkurat da hu skrudde på radioen.

    Husker jeg.

    Dette var vel første gang, som jeg ordentlig hadde lytta, til DumDumBøys.

    Og skjønt litt av hvordan musikken til det bandet egentlig var da.

    På Bergeråsen, så pleide vi vel å si noe sånt som at, ‘bra til å være norsk’, om norsk musikk, og sånn da.

    Så musikk på norsk.

    Det var jeg ikke så vant til å ta seriøst da.

    Men denne sommeren, så hadde jeg jo prata med hu frike-dama, i Stavern.

    Som hørte på Jokke og Valentinerne da.

    Og Hyde hørte jo på DumDumBoys, og syntes at det var bra musikk da.

    Så det var kanskje litt de rare ‘frike-damene’, som fikk meg til å begynne å ta norsk musikk og litteratur, på alvor igjen.

    Sammen med norsklærer Thor Samland da, på Sande Videregående.

    Og mora mi da, som ga meg bøker av Knut Hamsun, i julegave da.

    På det meste av 80-tallet, så hadde jeg vel vært ganske amerikanisert vel.

    (Som min far kanskje vel.

    Eller ihvertfall Haldis vel).

    Men på 90-tallet, så begynte jeg vel å høre mer på norsk musikk og sånn og, tror jeg.

    Selv om jeg jo hadde sett på norsk TV mye også, på 80-tallet.

    Jeg pleide alltid å se på Halv-Sju og Midt i Smørøyet, sammen med den ‘Havnehagen-gjengen’ mye da, på 80-tallet.

    Og jeg hørte jo på norske band noen ganger og.

    Som the Kids da.

    Og hadde også kjøpt to singler, av de norske artistene, Jan Teigen og Janniche.

    (På Lyche Platebar, i Drammen, på begynnelsen av 80-tallet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har fortsatt litt mer her, på den notatboka mi, over ting som skjedde, dette siste året, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Det får jeg prøve å skrive mer om, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.