Stikkord: Christell Humblen

  • Norsk ‘mafian’? (In Norwegian)

    Nå tenker jeg på hun Anne Uglum, fra Bergeråsen.

    Så tenkte jeg på en nyttårsaften på 80-tallet.

    Det var meg, og Espen Melheim og Anne Uglum, som var oppe hos Espen og dem.

    Det var før jeg begynte på skole i Drammen.

    (For jeg pleide å sitte på med faren hennes, noen ganger, til Drammen, når jeg ikke rakk bussen, som gikk alt for tidlig, må jeg vel si.

    Så jeg skylder en del folk på Bergeråsen det at jeg klarte artium, på Gjerdes i Drammen.

    For den bussen min gikk alt for tidlig, sånn at jeg måtte vente nesten en time, hver morgen, på skolen.

    Så da pleide jeg å haike.

    Og jeg fikk nesten alltid haik, må jeg si.

    Så det var bra gjort av folka på Bergeråsen, må jeg si).

    Men men.

    Men det var kanskje nyttårsaften 1987, eller noe(?)

    Hvem vet.

    Og da klenga Espen Melheim på Anne Uglum, i veien ned fra huset til Espen og dem, ned til Havnehagen.

    Og hun Anne sa hele tida, til meg, at jeg måtte hjelpe henne.

    Så da måtte jeg si til Espen, (som var full), at han måtte slutte.

    Og dette skjedde 4-5 ganger, eller noe.

    (Jeg ble egentlig litt misunnelig på Espen, og jeg skjønte ikke hvorfor hun Anne Uglum ikke ba han om å slutte selv, så det var såvidt jeg gadd et par ganger, å hjelpe henne, men jeg gjorde det nå til slutt da.

    Jeg følte meg litt døv, kan man si.

    Men men).

    Mer da.

    Jo, og den siste sommeren jeg bodde på Bergeråsen.

    Det må ha vært sommeren 1989.

    Så dro Christell og søstra mi, Pia, meg med på stranda, på Sand, av en eller annen rar grunn.

    Så kom Annika og Anne, begge toppløse, (to pene, slanke, lyse 17 år gamle jenter), sammen med Espen Melheim, for å prøvde windsurfing.

    Jeg kjente jo alle de tre.

    Mens Christell pleide å være litt uvenner med de to andre jentene, Annika og Anne, ettersom jeg hadde skjønt.

    Så jeg lot søstra mi og Christell ligge der og sole seg, og ble med å prøvde windsurfing.

    Siden Espen var kameraten min, må jeg si.

    Og jeg kjente Anne og Annika fra før, siden de gikk i klassen til Christell, og Annika hadde vært med Haldis og Christell på jobben til Haldis en gang jeg var med.

    Og Anne kjente jeg jo fra nyttårsaften, hos Espen Melheim osv, et par år før.

    Og jeg viste jo hvem dem var, siden dem bodde på samme stedet.

    Men men.

    Så jeg lot Christell og Pia bare ligge der.

    (Jeg syntes det var litt rart at Annika og Anne hadde gått ned hele Bergeråsen toppløse da, og bare i en liten bikinitruse, på de flotte jentene).

    Det var litt rart.

    Selv på 80-tallet var det litt rart, syntes jeg, enda da var det vanlig at jenter solte seg toppløse.

    Men men.

    Så prøvde jeg og Anne og Annika windsurfing da.

    Vi måtte bytte på å låne en sånn våtdrakt.

    Til slutt så så jeg at hun Anne reagerte, og gikk bort fra meg og Annika da.

    Espen så for det meste på, uten å reagere.

    Jeg var jo vant til Christell, som også var 17 år ca., og pen og lys og slank, sånn som Anne og Annika omtrent, må man vel si.

    Så jeg reagerte ikke så mye på Anne og Annika.

    Og Annika reagerte ikke, hun bare smilte.

    Men hun Anne reagerte da, etter en halvtime, eller noe, så gikk hun bort og sånn.

    Jeg skjønte ikke helt hva det var med henne, men Annika sa at hun var ok.

    Så dro de tre, Espen og Anne og Annika igjen da, med windsurfingbrettet.

    Så gikk jeg bort til Christell og Pia.

    Og da spurte Christell meg om jeg likte Anne og Annika.

    Jeg kunne nesten ikke si at jeg ikke syntes at de var fine, så jeg måtte nesten si ja til det.

    Men hun virka litt bleikere om nebbet da, Christell.

    Men det var veldig rart at de skulle ha med meg på stranda.

    På Sand der, hvor det er ganske langgrunt, og ikke så artig å ligge, for folk går forbi for det meste der.

    Og vanligvis ville nok Christell dratt på Sandvika eller Ulvika eller Marienlyst-badet i Drammen.

    Men men.

    Så hva det her var, er vanskelig å si.

    Men jeg aner konturene av en norsk ‘mafian’.

    At Espen Melheim er noe mafian kanskje.

    Og at de satt opp et plott, for å få hun Anne Uglum til å reagere(?)

    Christell og Pia lurte med meg på stranda.

    I en avtale med Espen Melheim(?)

    Som igjen ville prøve seg på Anne Uglum.

    Og fikk hjelp av Annika Horten(?)

    Og så, da Anne Uglum reagerte, så dro de hjem, for da skulle Espen prøve seg på henne igjen.

    Er det sånn dette hang sammen?

    Det er mer og.

    Med lillesøstra til Espen, som gikk i klassen under Christell og Pia og Annika og Anne og dem vel.

    Jeg får ta en pause her, det er fotball osv.

    Jo, det her var da fetteren min, Ove Olsen fra Son, dro meg med til Sand.

    Til farmora vår, som vel da var i 70-åra, som da bodde aleine i huset ved verkstedet på Sand der.

    Det var da jeg bodde i Oslo, på St. Hanshaugen, eller om det var på Ellingsrudåsen vel, mest antagelig.

    Da, så vant han sønnen til han fra the Kids, Ingebrigtsen(?), hopp-VM, i Tyskland(?), med ny bakkerekord.

    Så dro Ove meg med bort på Smia der.

    Og inn et sted hvor søstra til Espen satt.

    Og da sa hu at Espen var i Belgia og studerte.

    Så fikk fettern til meg og Ove, Tommy Olsen, noen til å kjøre meg og Ove til Svelvik, av en eller annen grunn.

    Så noen må ha prata dritt om meg, siden jeg prata til søstra til Espen.

    Men det var hu som prata til meg, og ikke omvendt, for jeg kjente ikke igjen henne.

    Og det var Ove som ville sitte der hvor hu satt.

    Så jeg gjorde ikke noe galt jeg.

    Og det var også ei i klassen min, på videregående, som het Uglum.

    Hun het Heidi Uglum vel.

    Og hu hadde ei søster, visstnok, fant jeg ut, da vi havna i Svelvik.

    og hu begynte å prate med meg.

    Så gikk hun hjem, av en eller annen anledning.

    Men da hu kom tilbake, så ville hu ikke prate med meg.

    Her syntes jeg også det var mye rart, at vi skulle bli kjørt til Svelvik.

    Og også at Ove dro meg med til Sand og Berger-kroa.

    (Og også at Norge vant Hopp-VM kanskje.

    Fikk han Ingebrigtsen mer fart?)

    Hvem vet.

    Her var det nok noe ‘mafian’ som skjedde, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    Så fetteren min Ove, er nok også noe ‘mafian’, og han var nok med på noe plott, i avtale med Espen Melheim og søstra, for å ødelegge rykte mitt på Berger.

    Eller noe sånt.

    At Ove dro meg med til Sand, og til Smia/Berger-kroa, som jeg ikke hadde vært på før da.

    Så sånn er nok det.

  • Jeg kjeder meg litt i England, så jeg prøver å få hjelp av Hege Rønjom til å løse rektor-koden på Berger skole på 80-tallet. (In Norwegian)

    Hei
    Hege,

    Between
    Hege
    Rønjom
    and     You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 20:24

    nå
    bor jeg i England aleine nå, for øyeblikket.

    Så
    jeg driver og tenker litt på gamle dager osv.

    Og nå
    tenkte jeg på deg, siden du sendte melding for et par uker
    siden osv.

    Og det var også på det, med at du
    solgte lodd i Svelvik, (sammen med meg og Ole), den gangen du bodde
    på Berger.

    Så var det jo sånn, mener jeg å
    huske.

    Vi gikk vel i tredje eller fjerde klasse(?)

    Men
    da var det vel sånn, at rektor Borgen hadde en sekk med premier
    inne på rektors kontor, hvis jeg husker riktig(?)

    At vi
    fikk en premie for hvert 20. lodd som vi solgte, eller noe.

    (Nå
    blir vel ikke Erland så blid på meg, siden jeg skriver om
    faren hans igjen).

    Men, Christell, (hvis du veit hvem det er,
    dattra til Haldis, som er sammen med faren min), hun sa en gang, noen
    år seinere på 80-tallet, at rektor Borgen hadde gått
    i garderoben til jentene i klassen hennes og Annika og Anne Uglum og
    Turid Sand og søstra mi og dem.

    (Og det spurte jeg
    Annika om på Facebook, for jeg prøvde å finne ut
    om Christell har drivi og jugd opp gjennom åra).

    Og det
    virka på Annika som at det kunne ha vært noe mer som
    foregikk.

    (Nå blir kanskje ikke Erland spesielt glad
    men).

    Men jeg tenkte på det her loddsellinga di.

    Du
    og Annika kan jo ligne litt kanskje, dere er ihvertfall ikke helt
    ulike, begge er pene og lyse osv., må man vel si.

    Men,
    hva skjedde egentlig da, inne på rektors kontor, når du
    skulle hente premien for loddene du solgte i Svelvik?

    Tror du
    det var noe i det Annika og Christell sa, om at rektor Borgen gikk
    inn i garderoben dems, og sånt tull, at det virket på
    Annika at det kunne ha vært noe mer.

    Jeg bare lurer på
    om var det derfor dere flytta til Svelvik, var det jeg lurte på,
    siden du ble tulla med av rektor Borgen, når du skulle hente
    loddpremier osv?

    Bare kom til å tenke på det her
    tilfeldigvis, så tenkte jeg at det er jo greit å finne ut
    hva som har foregått og.

    Så får jeg si
    unnskyld hvis jeg bommer helt her.

    Jeg bare kom til å
    tenke på deg, siden du sendte melding her for noen dager
    siden.

    Og jeg har jo bare pratet med deg en gang etter den
    loddselginga vel, på den russekroa i Drammen, så da må
    jeg enten spørre om loddselginga eller russekroa da, og
    russekroa har vi vel diskutert.

    Men men, du får ha takk
    for svar på forhånd uansett.

    Med vennlig
    hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1988. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg Facebook-melding fra Hege Rønjom, fra Svelvik, idag, angående noe greier som jeg egentlig skreiv til henne ifjor men.

    Men men.

    Det var angående en russekro, på Blix i Drammen, som vi var på, i jeg tror det må ha vært 1988.

    Det kan også ha vært ved siden av brannstasjonen oppi der, på Bragernes.

    (Mener jeg å huske).

    Selv om brannstasjonen i Drammen ligger på Strømsø nå, en sidegate til Tordenskioldsgt.

    Men jeg lurer på om den gamle brannstasjonen lå på Bragernes.

    Også var russekro faktisk på Bragernes, i bakkant av torget der liksom.

    Sånn tror jeg faktisk det var.

    Det er ihvertfall ikke umulig.

    Men det var noe rart som skjedde, som jeg må forklare om, når det gjelder klær og sånn.

    Men jeg driver å spiser noen brødskiver, så jeg får spise ferdig de først.

    (Pause).

    Faren min bodde jo nede hos Haldis, og skifta der.

    Det eneste han gjorde oppe i Leirfaret, det var å barbere seg med en barbermaskin om morgenen.

    Men det gjorde han i stua, og ikke på badet.

    For han hadde noe speil tror jeg, ihvertfall en barbermaskin, i stua, like ved kjøkkenet.

    Men jeg tror det kan ha vært sånn, at han etterhvert også begynte å barbere seg nede hos Haldis.

    Men han hadde en del klær oppe hos meg.

    I klesskapa der.

    Jeg hadde ikke så bra system på klær.

    Fordi jeg hadde tatt over rommet til faren min, og klesskapa der, de var fulle av faren min sine klær.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så var det russekro hele tida da, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    Jeg satt på med en som heter Magne Winnem, på de her russekroene.

    Vi hadde ikke russebil, men han hadde en sånn Volvo, som kunne minne nesten om en Golf.

    Uten at jeg husker hvilken modell av Volvo den bilen var.

    Men men.

    Så vi kjørte til Holmestrand, Kongsberg, Hokksund, osv.

    Winnem hadde også vunnet billetter til diskoteket ‘La Vita’, i Møllergata, i Oslo, på nærradio, eller noe.

    Så vi var inne i Oslo noen ganger og, rundt den tida her, på vanlig diskotek da.

    Men men.

    Det diskoteket lå like ved siden av der hvor Møllers er nå, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

    Så var det noen som sa at det var russekro, i Drammen da.

    Og da dukka jeg opp der.

    Da jeg møtte hun Hege Rønjom da.

    Jeg husker ikke hvem som ‘hypet’ den russekroa.

    Men noen var det vel.

    Jeg bodde jo i Larvik til jeg var ni år.

    Men da kjøpte jo mora mi klær til meg da.

    Selv om hun ofte dro med meg og søstra mi, på handletur.

    Så jeg husker vi på Adelsten og sånn, i Larvik, og bytta størrelse-plast-brikkene, om på alle klærna der, mens muttern leita etter klær da, da vi var sånn 4-5 år kanskje, jeg og søstra mi.

    Så jeg hadde jo vært inni klesforretninger før.

    Men men.

    Jeg tror det stod 48 og 50 og sånn på de svarte plastsirklene da, som hang fast på kleshengerne, i butikken.

    Noe sånt.

    Så de fikk jeg søstra mi med på å bytte da, men det var nok ei dame som la merke til det her, men hu sa ikke noe.

    Men men.

    Den butikken lå i samme gata som Domus i Larvik, like ved der hvor politistasjonen lå før.

    Adelsten het den, jeg vet ikke om de har det i Norge lenger.

    Men det var en avsporing vel.

    Skal vi se.

    Jo, på Bergeråsen så var det jo ingen klesforretninger.

    Det var ingen butikker på Bergeråsen.

    Men det var en matbutikk på Sand, og Samvirkelaget på Berger.

    Og det var det vel.

    Så man måtte til Svelvik eller Drammen, for å kjøpe klær.

    Men så opptatt var ikke jeg av klær da.

    Så det var noen ganger, at faren min dro meg med til noe kjøpesenter, uteover mot Mjøndalen der, og sånn.

    Og det var sånn, at Haldis, hun jobba i klesforretning, og hun hadde noen ganger med klær da.

    Så sånn var det.

    Ellers da.

    Det var ikke så ofte det her.

    Så jeg fant ofte noen skjorter og sånn, i skapene til faren min.

    Fatterns skjorter da, regner jeg med.

    Faren min må ha hatt klærna sine nede hos Haldis, vil jeg tro, for han dusja vel der nede, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men da jeg skulle på russekro, så hadde jeg kjøpt ny dressbukse, i Drammen.

    Og dressjakke hadde jeg, en gammel tweedjakke vel, konfirmasjonsdressen min tror jeg.

    Som jeg muligens hadde fått av Ruth Furuheim, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Men jeg fant en skjorte da, som var gul og hvit og lyseblå vel.

    Men den hadde kneppinga på feil side.

    Men jeg hadde grå dressbukse, og tweed dressjakke.

    Så jeg tror ikke mange folk la merke til det.

    Men hun Hege Rønjom la kanskje merke til det.

    For hvis kneppinga er på feil side, så er det nemlig bluse, og ikke skjorte, skjønte jeg seinere.

    For hun Hege Rønjom, hun skulle spandere en øl på meg.

    Og det gjorde hun.

    Så prata vi, mens vi drakk ølen da, på den russekroa, på Bragernes der da.

    Hu sa at hu trodde at jeg kom til å få en fin jente.

    Kanskje ikke med en gang, men seinere.

    Jaja, det hadde jeg tenkt så mye på, for jeg hadde jo blitt så mye mobba, da jeg gikk på ungdomsskolen og sånn.

    Så jeg var fornøyd, med at jeg hadde fått klint med et par jenter, sommeren før, på Språkreise i Brighton, i fylla.

    Ei mørkhåra ei fra Oslo vel.

    Også var det ei mørkhåra ei, med krøllete hår vel, fra Hammerfest, eller noe.

    Som dytta bort hu Oslo-jenta.

    Og jeg hadde gått fra Oslo-jenta, som var pen.

    For jeg var så full så jeg måtte spy.

    Og da dukka hu Hammerfest-jenta opp, og begynte å kline, etter at jeg hadde spydd.

    Men hu var like full som meg vel, så hu klinte selv om jeg hadde kjeften full av spy.

    Så det ble bare sånn.

    Hun Oslo-jenta, hun klagde ikke noe, tror jeg.

    Hun forsvant vel etterhvert.

    Men jeg traff henne, en gang, året etter vel, på Klingenberg kino, da jeg var såvidt innom der, med tremenningen min Øystein Andersen.

    Jeg sa bare hei da.

    Men jeg husker ikke hva hun het.

    Men men.

    Det er mulig hun var fra Drammen og.

    Eller det var kanskje noen andre.

    Men samme det.

    Og hun Hege Rønjom, hun gikk for å være den fineste jenta i klassen, da hun gikk i klassen vår på Berger.

    Men hun flytta til Svelvik, på begynnelsen av 80-tallet, må det vel ha vært.

    Så jeg hadde omtrent ikke sett henne, siden hun flytta til Svelvik, og ikke prata med henne, eller engang sagt hei, tror jeg.

    Men jeg kjente henne igjen da, mener jeg å huske.

    Hun var jo enda penere, vil jeg si, på den russekroa.

    Og hu smilte fra øre til øre, vil jeg si.

    Men jeg skjønte ikke settingen helt, og det gjør jeg ikke enda.

    Det skulle jo vært jeg som kjøpte øl til henne.

    Og hvorfor begynte hun å bable om, flere ganger, at jeg kom til å få en pen jente, men ikke med en gang.

    Nei, det greiene der skjønte jeg ikke.

    Etterpå så begynte jeg å prate med en annen jente der, som ble banka opp av en fyr.

    Og vakta, som var kraftig, turte ikke å hjelpe.

    Han prøvde å ta kvelertak på hu.

    Så jeg lurer på hva hu hadde gjort.

    Men men.

    Men hun ville at jeg skulle passe på henne da.

    Og ei jente hu kjente gratulerte henne med ny type da, meg.

    Men neida, jeg var ikke ny type jeg da, hørte jeg hu svarte.

    Så da kjølna interessen min litt.

    Jeg var bare en sånn tulling som hun utnytta litt, til å passe på seg, halve kvelden.

    Så tilslutt så ville hun at jeg skulle gå, eller noe.

    Og etter det, så kom jeg vel ikke i prat med noen flere der vel.

    Men men.

    Så skulle jeg overnatte hos Jan da, sønnen til Haldis og broren til Christell, på Gulskogen.

    I et bygg der, som tidligere hadde vært bedehus eller Filadelfia, eller noe sånt.

    Noe religiøst bygg da, nesten som en kirke, som menigheten hadde solgt da, i Rødgata, i Drammen.

    Det gamle rommet, hvor det hadde vært benker og kanskje gudstjeneste, der var det da lager.

    Og det stod en solseng der også, eller solarium da.

    Og i andre etasjen, hvor sikkert presten hadde bodd, der bodde Jan.

    Som ikke var prest akkurat, vil jeg si.

    Men men.

    Han var ram på å sjekke opp damer, og hadde et lager med flere hundre kondomer omtrent, under senga si, på Bergeråsen, viste Christell meg, da jeg var sånn 10 år kanskje.

    Og da var vel Jan 17-18 kanskje.

    Noe sånt.

    Og hadde nabojenta som dame.

    Og seinere ei lys dame fra Åmot, i Buskerud, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og han hadde også en dame boende hos seg, i det bedehuset, som var forelska i Jan, men som han holdt litt på avstand da.

    Pluss også ei lys dame, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og han hadde en dildo, i et av skapene ved TV-en, viste søstra mi meg, var det vel, en gang vi var der.

    Så han var nok ikke som en prest eller munk.

    Det var nok der han møtte sin nåværende kone, også fra Rødgata.

    Hege noe, som gikk på samme trinnet som Eva Olsen, på Gjerde, skoleåret 1989/90 vel.

    For jeg heiv med en dansketur med det klassetrinnet, da jeg møtte Eva Olsen, fra Svelvik, og typen, i Oslo.

    Så hun gikk da to årstrinn under meg, hun Hege da, ikke Hege Rønjom, men en annen Hege, også med lyst hår, men da to år yngre, fra Gulskogen og ikke Berger og Svelvik.

    Men men.

    Og Jan hadde visst møtt henne, da hun var 15 år.

    Sa kameratene hans, i bryllupet dems.

    Og klint med henne, i Rødgata da, i det gamle religionshuset der da.

    (Jeg vet ikke hvor langt de egentlig gikk, men de rota/klinte ihvertfall, det fikk jeg med meg, fra bryllupstalene fra kameratene, eller ‘kameratene’.

    Tom Bråten, fra Berger, kanskje).

    Mer da.

    Jo, hun Hege fra Gulskogen var jo venninna til Christell, først, mener jeg å huske, før hun traff Jan.

    Altså hun Hege, var venninne med Christell, før hun ble kjent med Jan.

    Christell hadde kanskje møtt Hege et sted i Rødgata, for Christell var mye hos Jan, dette året.

    (1988/89).

    Man kan nok nesten si, at Christell bodde hos Jan, i Rødgata, det skoleåret hun fylte 16, da hun gikk på skole i Holmestrand, hvis jeg husker riktig.

    For Christell har vel aldri vært den skapeste kniven i skuffen, som man vel sier, selv om hun klarte å strebe seg litt til ok karakterer, ofte, på ungdomsskolen osv.

    Men hun sleit mer, etterhvert på Almenn da.

    Så Christell strøyk i noen fag, tror jeg, for hun gikk ihvertfall på privatskole, i Oslo, i kvadraturen der, husker jeg, året etter at hun skulle egentlig tatt artium.

    På en skole ikke langt unna Steen og Strøm der, skoleåret 92/93.

    (Da var jeg i militæret, og hadde vært i Oslo, og stått parade i Karl Johan, under åpningen av Stortinget.

    Og Kongen så litt stygt på meg, da han kjørte tilbake til Slottet, med Kronprinsen, for jeg kjeda meg litt, etter å ha stått parade i et par timer, så jeg kikka inn i bilen dems.

    Men men.

    Så gikk jeg på McDonalds etter paraden, og spiste burger.

    For vi fra Terningmoen, som bodde i Oslo, vi slapp å bli med tilbake til Elverum.

    Det her var kanskje en fredag(?)

    Så jeg ringte den skolen jeg hadde hørt at Christell gikk på, sikkert fra søstra mi.

    Så venta jeg utafor skolen litt da, da den stengte.

    Jeg ringte sentralbordet, og sa at søstra mi gikk der, eller noe.

    Eller om jeg bare sa navnet, Christell Humblen.

    Og hu resepsjonist-dama reagerte, da jeg sa navnet.

    Så noe må nok ha foregått der.

    At Christell hadde gjort noe gæernt der, eller noe(?)

    Hvem vet.

    Men jeg så ingen Christell.

    Og jeg synes det var litt flaut å stå der, på andre sida av gata, i militæruniform, og kikke på de som gikk ut av skolen.

    Og jeg visste ikke om Christell kanskje ikke ville likt det heller.

    Hvis hun så meg utafor skolen sin.

    Kanskje hun ville syntes at jeg spionerte på henne, eller noe.

    så jeg stod der ikke så lenge, men jeg dro tilbake til Ellingsrudåsen da, på Ungbo, hvor jeg bodde da.

    Jeg tenkte det var artig å hilse på Christell, for jeg hadde ikke truffet henne på et år eller to da vel.

    Og da hadde jeg rukket å gå to år på høyskole og jobbet et år heltid, før dette året.

    Så Christell var nok et par år forsinka med artium da ja.

    For hun skulle egentlig tatt artium, skoleåret, to år etter meg.

    Jeg var russ 89, så Christell skulle ha vært russ 91.

    Men det her var i skoleåret 92/93.

    Så hvis Christell hadde klart privatskolen, så hadde hun blitt Russ 93.

    To år forsinket.

    (Men jeg vet ikke om hun noengang fikk artium).

    Jeg tror søstra mi fikk artium, men jeg er ikke sikker.

    Men hverken søstra mi, eller Christell, tok noen gang høyere utdanning, enn videregående.

    Så hvorfor de gikk allmenn da, det kan man nok lure på.

    Hva var poenget med å gå allmenn, hvis de ikke skulle utdanne seg videre?

    Nei, det der var nok bare for det meste tull.

    Jeg tror kanskje at Haldis og faren min, slutta å hjelpe de noe særlig, etter at de ble 18.

    Som de gjorde med meg, at de slutta å hjelpe meg, etter videreågende.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Christell var ikke så skarp da.

    Men hun ville gjerne gå allmenn.

    Så da hun ikke kom inn i Sande, så har hun stått på venteliste antagelig, og kommet inn, i Holmestrand.

    Det må ha vært samme året, som Trond Gurrik, som gikk i klassen min, året før, ikke kom inn i Holmestrand, men kom inn i Sande, på handel og kontor da, siden jeg gikk i Drammen.

    Så det ble litt surr i systemet, noen elever kom ikke inn i Holmestrand og gikk i Sande, og med Christell så var det omvendt, hun kom inn i Holmestrand.

    Mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men Holmestrand ligger jo også i Vestfold, så Christell fikk noe busskort til Holmestrand, fra Bergeråsen, vil jeg gjette.

    Det kan være at Haldis hadde skifta adresse, til Drammen(?), til vannsengbutikken til henne og faren min på Strømsø.

    Og at Christell derfor hadde busskort til Drammen(?)

    Det er vanskelig å svare på.

    Men samme det.

    Christell var ihvertfall mye på Gulskogen, og ble kjent med hun Hege fra Rødgata da, mens begge var 15 år, første året på videregående.

    Og da satt Christell og Hege, hjemme hos Christell da.

    Så hadde vel Christell latt hun Hege sove over i et eller annet rom hos Jan da.

    Så kom Jan hjem, og begynte å kline med Hege, som var 15 og sikkert lå og sov.

    Da Jan var kanskje 25 da.

    Eller 24.

    Noe sånt.

    Så sånn var det, i hjemmet til kinesolog og fotsoneterapaut Jan Snoghøj, på Gulskogen.

    Noen tror kanskje at Jan og Hege var sammen, til de gifta seg, i år 2000, var det vel.

    Men, neida.

    Jan var nok sammen med masse andre damer i mellomtida da.

    Så sånn var det.

    Så i bryllupet deres så fikk alle gjestene høre at Jan som 24-25 åring, hadde klina med den 15 år gamle venninna av søstra si.

    Jeg skal vel ikke skjule at jeg har rota meg bort på et par 17-18 år gamle damer, i min tid, da jeg bodde på Bergeråsen og i Oslo.

    Men 15 år, det syntes jeg var litt ungt.

    Ihvertfall hvis hun er venninna til søstra di, og du selv er ti år eldre.

    Men men, bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, jeg ligger over på sofaen eller et av kammersene hos Jan.

    Og dagen etter, så sier Christell, at den skjorta var hennes, og var egentlig en bluse.

    Og Erik Thorhaldsson, skryter, og sier at han fikk låne nøkkelen til Hege Rønjom.

    Og da må jeg skryte litt og, og forklarte at jeg fikk en øl av Hege Rønjom da.

    (Jeg var ikke så vant til sånn skryting).

    Men jeg syntes kanskje det var litt rart at jeg fikk en øl av henne.

    Men jeg må si, at hun Hege Rønjom, hun må nok ha vært, mer eller mindre, omtrent den peneste dama på den russekroa.

    Pen og smilende, med kritthvite tenner, fra øre til øre, mener jeg å huske.

    Og fin kjole tror jeg, og vakker, må man vel nesten si at hun var da, hun hadde rykte for å være pen og sånn da.

    Men former og det hele.

    Og hun tok kontrollen da, og ville prate med meg.

    Så vi satt ved et sånt rundt bord da, på den kroa.

    Sikkert oppå to barstoler, eller noe.

    Og drakk hver vår halvliter da.

    Så jeg var litt kry av det, at jeg hadde sittet og pratet med hun Hege Rønjom da, siden jeg ikke hadde hatt så mye med damer å gjøre, annet enn de jeg rota med i Brighton, og ei på danskebåten Petter Wessel vel, fra Stavern, samme året.

    Men men.

    Men jeg ble egentlig litt deppa, av hun Hege Rønjom.

    Det var liksom som om hun tulla med meg.

    Hun sa at jeg sikkert ville få en pen dame.

    Sånn helt utenom sammenhengen.

    (Kanskje hun så at jeg ble tulla med, pga. skjorta?).

    Hvem vet.

    Men jeg ble litt sur, for hun var jo en pen dame, og jeg husker det, at jeg syntes at jeg kunne jo bare fått henne da, så hadde jeg ikke klaget jeg.

    Så jeg skjønte ikke det opplegget hennes, hva vitsen var med det.

    Men man kan jo ikke skjønne alt.

    Christell mente da, at den skjorta må faren min ha tatt med opp, til Bergeråsen, med sin vask.

    Men jeg skjønner ikke hvorfor han skulle ta med klær opp til Bergeråsen.

    Hvis han tok av klærna der nede, til vask.

    Og så gikk opp til Leirfaret, to hundre meter opp gata, for å finne nye klær.

    Det gir jo ingen mening.

    For da hadde han jo ikke hatt klær å hatt på seg, opp Havnehagen og Leirfaret da.

    Men men.

    Så jeg tror han måtte ha hatt klærna sine nede hos Haldis da.

    Så jeg kan ikke skjønne at han skulle ta med vasket tøy opp til Leirfaret.

    Men man kan jo ikke skjønne alt.

    Så det var nok siste gangen jeg gikk med den skjorta til Christell gitt.

    Men den passa ikke så værst, egentlig, med gult og blått og hvitt, til en grå tweed-dress, og en grå dressbukse.

    Men men.

    Det er mulig jeg rappa skjorta til Christell på juleballet til Gjerde og.

    Det skal jeg ikke si.

    Men der hadde alle smoking.

    Men det kleskoden, den hadde ikke jeg fått med meg.

    Så jeg gikk i dress, uten slips.

    For jeg klarte ikke å knyte slips.

    Så jeg skilte meg litt ut.

    Men det var noen få andre som ikke heller hadde smoking, så det gikk vel såvidt greit vel, vil jeg si.

    Eller ihvertfall håpe på.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Line Nilsen, eller Hege Rønjom kanskje, tok meg med inn i et rom, foran og til venstre, på det utestedet, hvis du kikket i retning av Drammenselva og Strømsø og Bragernes Torg.

    Der satt Erik Thorhaldsson, og noen andre Berger-folk, tror jeg.

    Og Line Nilsen, og noen andre Svelvik-jenter, mener jeg å huske.

    Men ingen sa noe.

    Så jeg satt der bare litt for å være høflig, siden hun Svelvik-jenta, om det var Line Nilsen eller Hege Rønjom, henta meg inn dit, siden Svelvik-folka satt der, som hu sa.

    Så satt jeg der i 10-15 minutter og kjeda meg da, før jeg gikk ut igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Søkelys på hun Elin fra Nesbygda som var venninne med Lene Andersen på skolen på Sande Videregående. (In Norwegian)

    Søkelys på hun Elin fra Nesbygda som var venninne med Lene Andersen på skolen på Sande Videregående. (In Norwegian)

    Jeg måtte ta med bilde av hånda mi her.

    Jeg skal forklare hvorfor.

    Man kan kanskje se, at mellom pekefingeren og tommelen, på venstre hånd, et stykke opp på hånda, så er det et hvitt felt.

    Det er arr, etter en gang i 1987, da tremenningen min Øystein Andersen, sneipa en sigarett, i hånda mi.

    Det var oppe hos meg, der jeg bodde aleine i Leirfaret.

    Det var på høsten, en helg, da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.

    Kjetil Holshagen var oppe hos meg, søstra mi Pia var oppe hos meg og Øystein var der da.

    Kjetil og Øystein pleide å være der, ganske ofte i helgene.

    Kjetil hadde jeg blitt kjent med, gjennom Tom-Ivar i klassen.

    Men så flytta Tom-Ivar og dem til Drammen, og da hadde jeg ikke noen kamerater på Bergeråsen da.

    Så da ble jeg kamerat med han Kjetil da, selv om han gikk i klassen under.

    Og en sommer, så dro fetteren min, Ove, meg med for å plukke jordbær.

    Det tror jeg må ha vært sommeren 1985, hvis jeg skulle gjette.

    Jeg plukka jordbær sommeren før, og var litt lei av jordbær da.

    Og da var han Kjetil der og, og Øystein Andersen da.

    Som er adoptert fra Korea.

    Øystein var fra Lørenskog, Markus Thranes vei, på Hanaborg.

    Og mora hans var kusina til faren min.

    Så de hadde et gammelt gårdshus, var det nok, på Sand da, eller nedafor Bergeråsen.

    Så det lå vel mellom Bergeråsen og Sand kanskje.

    Noe sånt.

    Men dem kalte det Sand.

    Ihvertfall mora til Øystein.

    Men men.

    Og jeg var jo kamerat med Kjetil, så da ble jeg kjent med han Øystein, som var adoptiv-tremenningen min da, gjennom han Kjetil Holshagen.

    Selv om han Øystein vel gikk to årstrinn under meg vel.

    Men han var jo kameraten til kameraten min, og også tremenningen min.

    Og han var kul, han hadde masse kontakter, så han fikk tak i alle de nyeste spilla til C64 og alle de nyeste rambofilmene og madmax-filmene og sånn, på VHS.

    Så jeg syntes det var kult å ha han som kamerat, for det kunne bli litt kjedelig på 80-tallet, uten internett og sånn.

    Og jeg hadde jo blitt mye mobba, av klassekamerater osv.

    Og de kameratene jeg hadde hatt, de hadde ofte flytta.

    Petter og Christian og Tom-Ivar osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så da pleide jeg og Kjetil og Øystein å henge sammen i helgene da.

    Dem var nok litt mer barnslige enn meg.

    Dem likte å spille slåss-spill, som Barbarian og alle mulige karate-spill.

    Mens jeg likte sånn flysimulator, og Defender of the Crown og bilspill og programmering og sånn.

    Men det var kult å få tak i alle de nyeste filmene, før de kom på video og kino i Norge da.

    For på 80-tallet, så gikk vi mye i videobutikker, og leide VHS-filmer da.

    Og da var det artig å se filmene før dem kom i videobutikkene da.

    For Øystein fikk ta i så masse filmer.

    Og Øystein var ganske selvsikker og sånn, og visste at kronprins Haakon Magnus, pleide å rappe vin fra vinkjelleren til faren sin osv.

    Masse sånne ting, som var artige da.

    Han var litt morsommere, enn de folka fra Bergeråsen da, som kanskje ikke visste så mye sånne ting.

    Så han pleide alltid å få mye cola og Grandiosa av foreldra.

    Og da fikk jeg også ofte pizza og sånn da.

    Jeg trodde kanskje dem syntes det var greit at jeg også spiste pizza, siden jeg var sønnen til fetteren til mora, (eller adoptivmora), til Øystein da.

    Så sånn var det.

    Så stort sett så var det kult å henge sammen med Kjetil og Øystein, selv om dem var litt barnslige noen ganger.

    Men men.

    Men en gang, så var Øystein ekstra barnslig.

    Det var da han og Pia og Kjetil, var oppe hos meg, en fredagskveld, var det kanskje.

    Da sa han, at han skulle blåse røyk ut av øra.

    Og han hadde alltid så mye rart for seg.

    Så jeg blei med på det her da, selv om det virka rart.

    Jeg trodde ikke han turte å kødde for mye med meg, siden jeg var i slekta hans da.

    Men neida.

    Han sa jeg måtte holde han på magan.

    Også skulle han blåse røyk ut av øra, sa han.

    Så sneipa han røyken, i hånda mi da, der man vel kan se et hvitt arr enda, etter en sigarett da.

    Så sånn var det.

    Jeg ble drit forbanna.

    Jeg var ikke vant til å bli behandla sånn her, på denne tida.

    Det var over et år siden jeg var ferdig med ungdomsskolen, og på handel og kontor, så ble jeg nesten aldri mobba.

    Så jeg så på sånn mobbing, som et litt tilbakelagt stadium da.

    Så jeg ble så forbanna, så jeg heiv ut Øystein da.

    Og Pia og Kjetil, de sa ikke noe.

    De kjefta ikke på Øystein, eller noe.

    Så jeg heiv ut de og.

    Og jeg prata ikke med Øystein på et halvt år, etter det her.

    For vi hadde planlagt å dra til Brighton.

    Så ringte jeg et halvt år etter, og hørte om vi skulle dra til Brighton da.

    Men da var det nesten at jeg ikke gjorde det, men jeg syntes egentlig Øystein var kul, så jeg tenkte at han kanskje hadde vokst opp da.

    Hvem vet.

    (Men han hadde ikke det da, men det er en annen historie).

    Men ting ble aldri de samme igjen.

    Det ble aldri like kult å henge sammen med Kjetil og Øystein, (eller søstra mi), i helgene der opp i Leirfaret, etter den her episoden, hvor Øystein var veldig barnslig da, og lagde arr i hånda mi.

    For jeg syntes ikke det var noe artig, for jeg skjønte at da, så ble det arr i hånda, som antagelig ville være der resten av livet da.

    Og på 80-tallet, så var det nesten ingen som tulla med tatoveringer og piercinger og sånn, så da skilte man seg litt ut omtrent, hvis man hadde sånn arr.

    Men men.

    Men videre da.

    Jeg får bare ta en pause i skrivinga her.

    Det som skjedde da, var at jeg gikk jo i 2. klasse, på Sande Videregående, sånn som jeg skrev om, i et par bloggposter, etter at jeg fikk vitnemåla mine fra Sande, i posten her i England igår.

    Så sånn var det.

    Det som skjedde på skolen, var at vi hadde jo en litt spesiell sos-øk lærer, som halta og sånn.

    Og som kanskje jentene i klassen ikke likte da.

    Hva vet jeg.

    Som man kan se på den karakterutskriften, på bloggen, fra igår, så gikk vel jeg for å være, mer eller mindre, best i klassen.

    Jeg hadde bra karakterer og jeg pleide alltid å svare riktig på spørsmål i timen og sånn.

    Så jeg hadde egentlig litt autoritet i klasserommet kanskje, siden jeg gikk for å være ganske glup vel.

    Så hun Elin, som satt ved siden av Lene Andersen, en eller to plasser bak meg, og til venstre.

    Hun Elin, som var fra Nesbygda, hun satt og lurte på noe sos-øk greiern da, i timen.

    Læreren satt og speida ut over klasserommet.

    Han var en kort kar, som halta, med mørkt hår og skjegg, i 40-åra kanskje.

    Og han så ut over klasserommet da, husker jeg.

    Men hun Elin, hun ba ikke læreren om hjelp.

    Neida, hun ropte på meg, for jeg var vel ferdig med oppgaven, eller noe.

    Så ropte hun på meg, for å hjelpe henne, med å forstå noe i boka da.

    Mens læreren og hele eller halve klassen, måtte ha hørt det.

    Hun trodde vel jeg viste det, siden jeg pleide å skjønne det meste.

    Men så gikk jeg bort dit da.

    Og hun Elin, hun var veldig pen, og også deilig er kanskje det riktige ordet.

    Med lyst hår, og pent ansikt og velformet, må man vel si.

    Så jeg reagerte kanskje litt på henne.

    Eller, jeg måtte vel konsentrere meg, for å ikke bli reagere på henne da, siden hun var så deilig og sånn da.

    Jeg tenkte at det kunne være derfor, at hun ikke ropte på læreren, at hun syntes han sikla på henne, eller noe.

    De jentene i klassen, var jo handel og kontor jenter i 17-18 års alderen, så de var veldig pene mange av dem.

    Men men.

    Men så la jeg merke til, at hun Elin stirra på hånda mi da, og frøys, før jeg fikk spurt henne hva hun lurte på omtrent.

    Jeg så at hun reagerte da.

    Og ganske sterkt, at hun frøys, så og si.

    Så da trodde jeg, at hun ikke ville at jeg skulle hjelpe henne, siden hun reagerte på meg, sånn negativt da, sånn som jeg forstod det.

    Så jeg tenkte at hun så sikkert på meg, på samme måte som læreren.

    Og at det var derfor hun ikke ba læreren om hjelp.

    Og så var hun ikke fornøyd med meg heller.

    Og da gikk jeg bare tilbake og satt meg ved pulten min igjen.

    Litt nedfor, for jeg syntes ikke det var noe artig, at hun Elin skulle reagere sånn negativt på meg da, sånn som jeg så det.

    Men jeg sa ikke noe mer, jeg bare reagerte på at hun reagerte så sterkt da.

    Og gikk tilbake og satt meg på plassen min.

    Han i klassen fra Dunihagan, Jan-Tore, eller noe, han så hele episoden husker jeg.

    Og syntes vel det var rart.

    Men jeg veit ikke om det var meg eller hun Elin som han syntes reagerte rart.

    Jeg hadde jo ikke så mye fine klær og sånn jeg.

    Selv om jeg kjøpte en ball-genser faktisk, i Drammen, siden det var så populært det året.

    Det var vel det første klesplagget jeg kjøpte selv omtrent, bortsett fra noen olabukser på Hennes og Mauritz og sånn, i Drammen.

    Men men.

    Mens hun Elin, hun så alltid så bra og fresh ut.

    Mens jeg ofte forsov meg og så litt mer noldus ut noen ganger, kan jeg tenkte meg.

    Og utseende var veldig viktig på 80-tallet, så jeg tenkte sånn, at folk sikkert holdt med henne, siden hun var så fin og sånn da.

    Men jeg hørte aldri noe mer fra noen om det her da.

    Men men.

    Men, hva mer skjedde da.

    Jo, jeg gikk jo på skole i Drammen, året etter.

    Og året etter det, så gikk jeg på skole i Oslo.

    Og da, var jeg hjemme på Berger, eller Sand, en helg, husker jeg nå.

    Da bodde søstra mi hos Ågot, på Sand.

    Og jeg var der i helgen da, for faren min hadde solgt huset, som jeg og søstra mi bodde i, på Bergeråsen.

    Men da bodde jeg noen uker i huset til Ågot da, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Og seinere, i 1989 eller 1990, så var jeg der en helg da.

    Og da hørte jeg søstra mi sa til faren min, at ‘jeg orker ikke han der’, om meg.

    Så det var tydelig at søstra mi hadde noe (Illuminati-) oppdrag, å passe på meg da.

    Men men.

    Så det var veldig rart, for søstra mi, hadde våren 89, noen måneder før det her, fortalt meg, i Kristiansand, hvor vi var på bryllupet til noen i slekta til Haldis, fortalt meg, mens Jan og Christell også satt der, på en resturant.

    Haldis og faren min var ikke med, av en eller annen grunn.

    Vi tre, jeg og Pia og Christell, var nesten på samme alder, så det hendte at vi hang sammen.

    Men vi tre pleide aldri å henge med Jan, som var kanskje syv år eldre enn meg.

    Og kanskje ca. åtte år eldre enn søstra mi, og kanskje ni år eldre enn Christell da.

    Mens jeg var et år og fem måneder eldre enn søstra mi.

    Og to år og fire måneder eldre enn Christell.

    Men jeg var seint i puberteten, antagelig fordi jeg bodde aleine i Leirfaret, og Hellinga, siden jeg var ni år.

    Så jeg kom ikke i puberteten, før jeg var 17 år, i 1987.

    Men søstra mi og Christell, de var sikkert i puberteten, siden de begynte på ungdomsskolen ihvertfall, i 1985.

    Så de var mer voksne enn meg fysisk da.

    Mens jeg var kanskje mer moden i hue da.

    Sånn at jeg viste hva som var rett og galt, og leste aviser og så på nyhetene på TV og sånn da.

    Og var flink på skolen.

    Så jeg hadde litt selvtillit likevel, selv om jeg hadde mye problemer, for jeg pleide å hevde meg på skolen, ved å få bra karakterer, og sånn, selv om jeg ikke gjorde så utrolig mye skolearbeid egentlig.

    Men men.

    Da sa Pia, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente.

    Mens mindre enn et år etter da.

    Høsten 1989 var det kanskje.

    Så sa søstra mi, til faren min, i gangen i huset til Ågot, mens jeg satt i stua, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.

    Så kanskje søstra mi Pia, hadde noe Illuminati-jobb, å kontrollere meg(?)

    Noe rart var det ihvertfall.

    Jeg har jo hatt noen rolige år nå, hvor jeg har tenkt tilbake på hva som har foregått, og da har jeg kommet på mer og mer sånne ting.

    Mens da dette skjedde, på 80 og 90-tallet, så jobba jeg jo mye og var i militæret og gikk på skole og alt mulig.

    Så da stussa jeg vel ikke like mye på sånne ting.

    Men jeg la det på minnet da, for å si det sånn.

    Det som skjedde dagen etter, var også veldig rart.

    Søstra mi sa, at Christell, ønsket at jeg skulle dukke opp, i huset til Haldis, på Bergeråsen.

    Da var Christell der, sammen med to-tre jenter, på hennes alder.

    Jeg var vel da 19 år.

    Og Christell var vel da 17 år.

    Og hun hadde noe sånt som tre venninner, pene og slanke og lyse alle sammen vel, fra Nesbygda der.

    Som kjente Elin som gikk i klassen min, på Sande, to år tidligere.

    Hun som reagerte på det såret i hånda mi, etter at Øystein hadde sneipa en sigarett i hånda mi.

    De venninnene til Christell, fra Nesbygda, de spurte meg om det var riktig at jeg kjente hun Elin da.

    Og det måtte jeg jo svare ja på.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor de ville møte meg.

    Jeg synes det her var rart.

    Ingen forklarte meg hvorfor de ville at jeg skulle gå bort der.

    Så jeg syntes hele episoden var ganske pussig.

    Og alle disse tre-fire jentene gikk i sånne pastellfargede, moderne da, tettsittende joggedresser og sånn.

    Alle sammen vel.

    Christell hadde en flekk på sin joggebukse.

    Så jeg spurte henne hvorfor hun gikk med klær med flekker på.

    Og da ble hun borte en stund, før hun kom tilbake, muligens med noen andre klær.

    Det var litt vanskelig det her, å kommunisere for mye med Christell, for ofte så reagerte hun på meg da.

    Og jeg måtte også konsentrere meg, for å ikke reagere på henne.

    Og da var det litt spesielt, siden det var tre-fire sånne sexy, unge jenter der.

    Men jeg likte Christell best, husker jeg.

    Jeg fikk liksom ikke noe inntrykk av de her Nesbygda-jentene.

    Dem var vel litt overfladiske kanskje, hva vet jeg.

    Men på den tida her, så gikk jo jeg på diskotek hver helg, sammen med Magne Winnem fra skolen i Drammen, og sjekka opp damer i Oslo osv. da.

    Så jeg reagerte nok ikke så utrolig mye på de damene.

    For jeg var jo vant med pene damer fra skolen, og jeg dansa og noen ganger rota med damer i Oslo da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var det jeg huska om hun Elin.

    Men hvorfor hadde Christell flekk på buksa?

    Hvorfor reagerte hun Elin så mye på det såret mitt som Øystein lagde i hånda mi, når han sneipa den sigaretten der?

    Hvorfor ropte hun Elin på meg, og ikke på sos-øk læreren, når hun lurte på noe sos-øk greier?

    (Det var greit at jeg var flink, men jentene pleide ikke å behandle meg som om jeg var læreren, og rope meg til pulten deres, for å forklare dem ting.

    Det var det bare hun Elin som gjorde, som jeg kan huske).

    Hvorfor hadde Christell flekk på den gule joggebuksa si, eller hvilken farge det var?

    Hvorfor sa søstra mi, til faren min, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’ (meg altså)?

    Hvorfor kutta ikke søstra mi ut faren min, selv etter at hun sa, i Kristiansand, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente?

    Hvorfor ville Christell og Pia og de to-tre jentene fra Nesbygda, at jeg skulle dukke opp, alene (uten at søstra mi ble med, hun satt vel bare alene i huset til Ågot), på Bergeråsen i huset til Haldis, når det bare var tre-fire sånne veldig pene og sexye 17 år gamle jenter der?

    Her er det mange rare spørsmål, og få svar.

    Vil det noen gang dukke opp noen svar på disse spørmålene?

    Hvem vet.

    Det vet ikke jeg ihvertfall.

    Men sånn er det, man kan ikke vite alt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg kontakta Lene, kusina mi fra Bergeråsen, som er døv. (In Norwegian).

    Hei
    Lene,

    Between
    Lene
    Olsen
    and     You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 00:09

    hvordan
    går det med deg?

    Husker du meg, fetteren din fra
    Bergeråsen?

    Hilsen Erik

    PS.

    Jeg flytta til faren min, i 1979, fra mora mi i Larvik.

    Og da flytta faren min ned til Haldis, noen måneder seinere, i 1980, må det vel ha vært.

    Og sommeren 1981, så flytta jeg til Leirfaret, en gate like ved Hellinga.

    Mens faren min fortsatt bodde hos Haldis i Havnehagen.

    Så jeg bodde aleine i Hellinga fra jeg var ni år da.

    Ni og et halvt da.

    Og mens jeg bodde der, jeg tror det må ha vært i 1980 kanskje.

    Eller muligens våren 1981.

    (For jeg husker jeg flytta til Leirfaret, sommeren 1981).

    Men da skulle Håkon og Tone og besteforeldrene mine, Ågot og Øivind, til Rhodos, eller noe sånn.

    Så da skulle Lene være hos meg, i Hellinga.

    For faren min bodde hos Haldis da.

    Det var om sommeren det her, husker jeg.

    Så om det var sommeren 1981 kanskje.

    Ikke godt å si, men det kan også ha vært høsten 1980 kanskje.

    Enten det, eller våren 1981 vel.

    Noe sånt.

    Og da, så var vel Tommy, broren til Lene, hos mora til mora dems, Tone, eller noe.

    Eller hos søstra til Tone.

    Noe sånt.

    Men Lene var hos meg da.

    For faren min bodde jo nede hos Haldis.

    Så i en drøy uke, så hadde jeg hun døve Lene boende hos meg, i Hellinga da.

    Og da fikk jeg faren min til å kjøpe masse godteri og sånn, i butikken, husker jeg.

    Og vi dro på sirkus, tror jeg, i Drammen.

    Med faren min da, som skulle noe greier i Drammen.

    Og det gikk greit, for hun Lene hun er jo rolig og sånn, og hun klarer ikke å prate, så vi krangla ikke.

    Og jeg hadde sånn tegneserie, som het Hakke Hakkespett og lykkevannet, eller noe.

    Om noe sånn lykkeserum, som gjorde deg kjempeglad hvis du drakk det da.

    Et artig tegneserie-album da.

    Og Lene klarte å lese.

    Så jeg lot henne lese det albumet.

    Også hadde bestefar Øivind sukkersyke.

    Så jeg blanda noe sånn suketter, oppi et glass vann.

    Også etter at hu kusina mi hadde lest det albumet, mens hu satt på verandaen til Ågot, husker jeg.

    Så det var nok sommeren.

    Så satt jeg opp plakat.

    ‘Lykkevann 1 krone’.

    Det var bare mest for tull da, for det var ikke så lett å prate med Lene, men da tenkte jeg at hun kanskje skjønte det da.

    Og da kjøpte hun et glass ‘lykkevann’ da, eller ‘lykkeserum’, eller hva det het.

    Men det virka nok ikke.

    Det var bare vann med opphakka suketter i.

    Men da lot jeg henne først lese det tegneserie-bladet da.

    Så kjøpte hun det glasset med lykkevann da.

    Men hun kjefta ikke da det ikke virka.

    Så sånn var det.

    Og jeg husker fortsatt at jeg faren min til å kjøpe mye godteri da, så jeg bla stappmett av godteri osv.

    Det husker jeg enda.

    Så jeg tror faren min hadde litt problemer med å kontrollere meg, for han var ikke så streng, som mora mi og stefaren min i Larvik.

    Men men.

    Og da, den uka der, eller hvor lenge det var.

    Så måtte jo jeg prøve å tyde på trynet til hun Lene, hva hun mente om forskjellig da.

    For det var først mange år etter, når vi var tenåringer, som jeg og søstra mi og Christell, dro på døvekurs, i Holmestrand og hjemme hos Lene og Tommy og Håkon og Tone og dem da.

    Så i 1980, eller 1981, var det kanskje.

    Da kunne jeg bare tegnet for ‘mamma’ eller om det var ‘pappa’.

    Det er å ta pekefingeren, mot sida av nesa, eller noe.

    Eller om det var på tuppen av nesa.

    Noe sånt.

    Og det betydde da mamma eller pappa.

    Det var omtrent det eneste jeg skjønte av døvespråk.

    De skulle komme hjem en søndag.

    Og da trodde jeg, at Håkon og Tone kom til å være borte hos Ågot, fordi jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte det, men jeg bare tenkte det, at da kom dem til å være der, den dagen dem kom hjem.

    Så da forklarte jeg det til Lene, med døvespråk og noen tegn og sånn da.

    At foreldra hennes var borte på Sand.

    (Som jeg trodde da, at dem kom til å være der.

    Antagelig fordi jeg og Lene hadde vært så mye på Sand, i huset til Ågot og Øivind, den uka da.

    Så jeg tenkte litt feil).

    Så når vi dukka opp der da, den søndagen.

    Så var ikke Håkon og Tone der.

    Så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen da.

    Så da var jeg litt dum.

    Men sånn er det.

    Eller så gjorde jeg ikke noe tull den uka.

    Jeg prøvde å behandle hun Lene bra og sånn da.

    Og det er kanskje derfor, at jeg noen ganger klarer å lese folk litt på trynet og sånn.

    Noen ganger ihvertfall.

    Fordi jeg er vant til å prøve å tyde hu kusina mi, fra hvordan grimaser hun hadde på tryne osv.

    Siden jeg ikke skjønte døvespråk osv.

    Så det er mulig at jeg skjønte mer sånt da, av det.

    For vi klarte å kommunisere, på en måte da, jeg og Lene, selv om hun var døv da, selv om det ikke var så lett.

    Og jeg lot henne mest være i fred.

    Selv om jeg syntes det var artig å ha besøk i Hellinga der og.

    For jeg bodde der jo aleine og sånn, så det var nesten som å ha en søster, eller noe, det da.

    For jeg var jo vant til å bo i Larvik, hvor jeg hadde mor og stefar og søster (Pia) og lillebror

    (Axel, selv om han var en del yngre enn meg og Pia, så vi kunne ikke prate med han.

    Det var en TV-serie, som var populær, på 70-tallet, som het ‘I ville vesten’, eller noe sånt.

    Hvis det ikke var en annen, lignende TV-serie.

    Og Axel, han pleide å ligge å grine, på lørdagskveldene.

    Så da måtte jeg eller søstra mi, gå inn på soverommet til Arne Thormod, mora mi og Axel, som hadde en vogge der, heter det vel.

    En seng som man kunne vugge da, var det vel.

    Og da måtte vi, annenhver gang når Axel skreik.

    Da måtte vi vugge vogga, i 10-15 minutter, til Axel sovna igjen da, eller holdt kjeft.

    Og da måtte vi se på TV, i et speil, som hang i stua, fra soverommet til muttern og Arne Thormod.

    Men det var vanskelig å se noe på den TV-en, gjennom det speilet.

    For teksten ble speilvendt, naturlig nok.

    Og bildet og.

    Og jeg og søstra mi, vi var bare 8-9 år da.

    Så vi klarte ikke å lese teksten bakvendt, så bra.

    Men jeg klarte det nesten, husker jeg.

    Så derfor syntes jeg Christell var så dum.

    Fem år etter det her, eller noe.

    På Bergeråsen, i Havnehagen.

    For da klarte hun fortsatt ikke å lese teksten riktig vei.

    Hvis det var program med Erik Disen, eller hva han het, fra Disneyworld osv., som vi syntes var så artig da.

    For på den tida, på begynnelsen av 80-tallet, så var det ikke sånne parker som Tusenfryd og Badeland og sånn, i Norge.

    Nei, så vi hadde aldri sett noe lignende, som var på de TV-programmene fra USA, på NRK da.

    Og Christell klarte ikke å lese teksten.

    Så hun bare skreik ut, ‘hva stod det nå’.

    Hele tida, for annenhver setning omtrent.

    På en sur måte.

    Og da måtte Arne og Haldis svare da.

    Så det var Christell som var sjefen der omtrent, kunne det virke som.

    Noe sånt.

    Men men, men det var jo sånn jeg og søstra mi klarte, fra vi var mye yngre enn det Christell var da.

    Så da syntes jeg Christell var dum, husker jeg.

    Samtidig var hun veldig bortskjemt, og litt sånn primadonna der nede hos Haldis og på Bergeråsen da.

    Og hun hadde jo Haldis og brødrene sine, Jan og Viggo, og masse slekt på Vestlandet og sånn.

    Og hun hadde jo faren min og, må man si.

    Så hun var ganske sånn at hun bestemte mye.

    Ihvertfall over venninnene sine, Nina Monsen og Gry Stenberg, husker jeg.

    For Christell kunne være ganske tøff og.

    Men jeg vet ikke hvem som bestemte av henne og søstra mi, Pia.

    Christell hadde mye mer ting da, klær og sånn.

    Og Christell sitt rom var fint og med mange ting, og ryddig da.

    Mens søstra mi sitt rom, var mer sånn spartant, uten så mye ting, og med masse rot på gulvet og sånn da.

    Så det var litt urettferdig sånn, at søstra mi nok ikke fikk så mange ting som Christell.

    Men jeg var ikke nede hos Haldis og dem så mye, så hvem som bestemte over hvem, av Pia og Christell, det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det veit dem kanskje selv.

    Søstra mi ble etterhvert en kløpper til å skru sammen vannsenger, og andre senger, i vannsengbutikken i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    Så søstra mi tok nesten over jobben min, når det gjaldt å bli med å levere senger og sånn, kunne det nesten virke som.

    Så søstra mi hadde nok mye mer med faren min å gjøre, etter at hu flytta til Bergeråsen.

    Og søstra mi, hun ville ikke, som f.eks. Lene da, når foreldrene hennes, var på ferie i Rhodos.

    Søstra mi, hu ville ikke bo sammen med meg, i Leirfaret.

    Neida, hun ville bo nede hos faren min og Haldis, i Havnehagen.

    Så selv om søstra mi ville bo, i et halvt år, hos meg, i Leirfaret, av en eller annen grunn.

    Så bodde hun, fra 1982, eller noe, i Havnehagen, hos Haldis og faren min.

    Frem til 1989 da.

    Så hun bodde syv år ca., hos faren min og Haldis.

    Så søstra mi var nok mye mer faren min sin jente, enn hun var min jente, selv om jeg var storebroren hennes da.

    Så jeg lurer på om det at hun flytta opp til meg, i 1989, om det var bare noe påskudd for å spionere på meg, for faren min, eller noe(?)

    Og det hun sa, seinere i 1989, da jeg og Pia og Christell og Haldis og faren min og Jan, var på bryllup i Kristiansand.

    At faren vår hadde misbrukt henne, som lita jente, mens Jan og Christell også satt der og hørte på.

    Og Christell begynte å ta opp dette.

    Det kan ha vært noe tull det og, for å få noe å bruke mot meg da, på noen måte.

    For da tok jo jeg avstand fra faren min.

    Jeg måtte jo det, syntes jeg, siden han hadde misbrukt søstra mi osv., som Pia og Christell sa.

    Så etter det, så har nesten ikke jeg vært medlem av familien, i det hele tatt.

    Så jeg bodde ti år nesten, for meg selv, på Bergeråsen.

    Og så hørte jeg søstra mi sa, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente, for 20 år siden, hørte jeg at hun og Christell sa det.

    Så da meldte jeg meg omtrent ut av familien.

    Og åra før jeg bodde alene på Bergeråsen, så bodde jeg med mora mi i Larvik da.

    Så jeg har egentlig ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

    Jeg bodde først i ni år i Larvik.

    Så i ti år, aleine, på Bergeråsen.

    Så 15 år i Oslo.

    Så snart 5 år i England.

    Så bortsett fra noen få måneder, så har ikke jeg bodd i samme hus som faren min.

    Siden han flytta ned til Haldis, like etter at jeg flytta til Berger.

    Selv om jeg vet at jeg har skrevet om det her, før, på bloggen.

    Men jeg mistenker at faren min er noe mafia, eller noe, så kanskje det er derfor at jeg ikke får rettighetene mine, fordi faren min er noe kjeltring(?)

    Hva vet jeg.

    Men det vet kanskje myndighetene.

    Det får man håpe.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Her er det noen tullebukker i Oslo, som tullesøker, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Her er det noen tullebukker i Oslo, som tullesøker, på Google. (In Norwegian).

    PS.

    Her er det noen som sier, at det er lov å tulle, når jeg sjekker søk slik.

    Jo, det må man vel si at det er.

    Det er vel ikke noen lov som sier at det ikke er lov å tulle, når man søker på Google, det er det selvfølgelig ikke.

    Og disse StatCounter-postene, de er mest ment som en slags ‘gimmic’, på bloggen.

    Det er lett å få inspirasjon, til å skrive om hva som har skjedd i gamle dager osv., når man ser hva folk søker på, på Google da.

    For da er folk tydeligvis opptatt av disse temaene da.

    Og noen er kanskje seriøse enn andre, det er mulig.

    Men jeg skal kanskje gjøre det litt enklere å kommentere på bloggen.

    Sånn at man ikke må ha Blogger-konto, men også kan være anonym.

    Det skal jeg se om jeg får ordna.

    Så jeg synes det er bra hvis folk er seriøse, og prøver å forklare hva som foregår i Norge, for jeg får jo ikke rettighetene mine der, så det er tydelig at noe er galt da.

    Og det er jo egentlig hovedtemaet, på denne bloggen, ‘hva er galt i Norge’.

    Så hvis noen ikke tuller, så er det kjempefint.

    Men men, vi får se.

    Noen sier at jeg giftet meg med Christell i 2004, men det er ikke sant dessverre.

    Jeg har aldri vært gift med noen.

    Og hun Christell gifta seg med en svenske, Mathias fra Stockholm, ifjor.

    Han driver et hagefirma, i Stockholm, hvis jeg har forstått det riktig.

    Og kjører grønn BMW, mener jeg å huske, fra jeg kjørte opp til bryllupet til broren til Christell, Jan Snoghøj, (eller Snoghoj som han kaller seg på Facebook), på Geilo, i år 2000, var det vel

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, noen sier at jeg har vært tigger i Oslo.

    Men det er ikke riktig dessverre.

    Jeg har alltid jobba, mens jeg har bodd i Oslo, bortsett fra det første året, men da fikk jeg studielån, for da studerte jeg på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

    Og jeg var mye på byen, på torsdagskvelder og i helgene, og også på hverdager, for jeg måtte bytte buss, ved Oslo City, for å komme meg til skolen, fra Abildsø.

    Og der jeg bodde, så tålte ikke kona, i etasjen over, matlukt, så jeg spiste på Burger King og Maliks og sånn.

    Så jeg ble ganske ofte utsatt for tiggere.

    Så jeg lærte at jeg bare måtte overse de.

    For det er så mange tiggere i Oslo.

    (I Drammen, (hvor jeg gikk på skole året før jeg flytta til Oslo), der var det ingen tiggere, som jeg kan huske ihvertfall.

    Så det var en stor overgang for meg, å flytte til Oslo, med tiggere, sprøytenarkomane, innvandrergjenger og alkoholikere omtrent overalt, må jeg si).

    Så sånn var det.

    Jeg, var jo fra et lite sted, Bergeråsen.

    Og der var det sånn, at hvis man gjorde noe galt, så viste nok farmora mi det, før middagstid, dagen etter, omtrent.

    For det var et nettverk av såkalte ‘sladrekjærringer’ da, som opererte, på det stedet.

    Så jeg var vant til det, at jeg alltid måtte tenke meg om, før jeg gjorde noe.

    En gang dro jeg og Christell og Gry Stenberg og Tom-Ivar i klassen, til Svelvik.

    Og da måtte Tom-Ivar låne penger av Christell og Gry og søstra mi.

    Og da fikk jeg høre det av farmora mi dagen etter, at det var helt fælt, så jeg fikk kjeft for det.

    For da hadde det sitti ei ‘sladrekjærring’ på bussen da.

    Så sånn var det.

    Men, jeg var litt fæl til å rappe i butikker.

    I Larvik og Oslo og sånn.

    For jeg hadde ganske mye innestengte aggresjoner og sånn, siden jeg måtte bo aleine og sånn, på Bergeråsen.

    Så jeg rappa ting i matbutikker og bokhandlere og sånn, og skøyt fugler med luftgevær, for å avreagere på at jeg ble mobbet og måtte bo alene og sånn da.

    Men, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring, så tenkte jeg, at nå er jeg såpass gammel, så nå må jeg slutte med sånn stjæling, og sånn.

    Så da slutta jeg med det, og jeg slutta omtrent helt med å snike på trikken osv., da jeg var sånn 20 år.

    Så etter det, så har jeg prøvd å oppføre meg voksent.

    Så tigging, det var omtrent det siste jeg ville ha funnet på å gjøre, da jeg bodde i Oslo.

    Jeg kunne nesten ikke gå ut på byen, uten å treffe tidligere matvareforretning-kolleger, fra OBS eller Rimi.

    Så jeg måtte alltid tenkte på hvordan jeg oppførte, og ikke bli for full og sånn, spesielt etter at jeg begynte som butikksjef.

    Så det var litt døvt, husker jeg, jeg husker jeg savnet sånn det var, det første året jeg bodde i Oslo, at jeg ikke kjente noen i byen.

    Det var en fordel, syntes jeg, hvis jeg gikk på byen for å prøve å treffe damer f.eks.

    Etterhvert, så turte jeg nesten ikke gå på byen for å sjekke damer, for det var så flaut hvis jeg ble ferska av kolleger i Rimi osv.

    Så derfor prøvde jeg ofte å få med broren min på byen, for da syntes jeg ikke det var så flaut, hvis jeg var på byen sammen med han, for det var liksom greit å gå på byen sammen med broren sin, tenkte jeg da.

    Men han saboterte meg litt, hvis jeg prøvde å sjekke damer, så det var heller ikke noen suksessfull løsning.

    Så sånn var det.

    Men det kan være at noen sier at Erik, broren til Axel, tigger i Oslo.

    Det kan være.

    For Axel har også en stebror, som heter Erik Ancona Holter, tror jeg.

    Men det er altså ikke meg.

    Han er et par år eldre enn meg, og han har jeg sett tigge i Karl Johan.

    Det er den yngste sønnen til Mette, ste-moren til Axel.

    Men han kjenner ikke jeg så bra.

    Og jeg er altså ikke Erik Ancona Holter, jeg er Erik Ribsskog.

    Og jeg kjente ikke halvbroren min Axel, så bra, før jeg flytta til Oslo.

    Jeg bodde jo hos mora mi, i Larvik, da han ble født, i 1978.

    Men jeg flytta til faren min, i Svelvik, i 1979.

    Så jeg traff omtrent bare Axel, i ferier osv., før jeg leide et rom hos dem, Arne (faren til Axel), Mette og Axel, på Furuset, i skoleåret 1990/91, da jeg jobbet på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Men selv om sønnen til Mette, som er stemoren til Axel, men ikke i familie med meg.

    Selv om han, Erik Anonca Holter, tigger i Karl Johan, så betyr ikke det at jeg har gjort det.

    Det har jeg nemlig aldri gjort.

    Jeg har aldri tigget der, eller noen andre steder.

    Det ville vært under min verdighet, for å si det sånn.

    Og jeg har heller aldri vært blakk.

    Jeg passer på, at lønninga rekker, fra en lønningsdag, til neste, så det aldri vært aktuelt, for å si det sånn.

    Men jeg har ikke bare sett Erik Ancona Holter tiggende i Karl Johan.

    (Jeg ga han til og med en tier).

    Neida, jeg har også sett søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, tiggende i Karl Johan.

    Det var i bursdagen til Magne Winnem, da han bodde i en Rimi-leilighet, ovenfor Rimi Nylænde, på Lambertseter.

    Det var året før jeg dro i militæret, mener jeg å huske.

    Altså skoleåret før jeg dro i militæret.

    Jeg tenkte i skoleår da, siden jeg studerte, og førstegangstjenesten min fulgte også skoleåret, fra juli 1992, til juni 1993.

    Så sånn var det.

    Så det her var nok i januar 1992.

    Da var det bursdagfest hos Magne Winnem, i Nylænde, på Lambertseter.

    Det var meg, og Tim Jonassen og Andre Willassen, fra skolen i Drammen.

    Gjerde videregående, 3. året.

    Vi var russ sammen da.

    Også var det en fra Oslo Unge Høyre, en litt snobbete/sossete kar, som Magne kjente, for han var en del på Unge Høyre-møter osv.

    Også var det en distriktsjef, eller noe, fra Rimi.

    Pluss Magnes da ganske nye dame, Elin Winnem, heter hun nå, fra et sted like ved Kongsvinger der, som heter.

    Hm., noe på S.

    Samme det.

    De hadde vel nettopp flyttet sammen, mener jeg å huske, og flyttet like etter til en større leilighet i General Ruges vei, eller noe, på Nordstrand, var det vel.

    Men men.

    Så tok vi t-banen ned til byen da.

    Søstra mi hadde da bodd i Oslo, to år mindre enn meg.

    For hun flytta også til Oslo etter videregående.

    Men ikke for å studere.

    Neida, hun skulle bo i kollektiv, sammen med noen jenter og gutter fra Røyken, i Gamlebyen.

    Og farmora vår, Ågot, hadde sagt at hu var sliten av Pia.

    Så jeg syntes det var greit.

    For hu fikk visst ikke lov å bo hos Haldis og dem heller, etter den aborten hun hadde, eller hva det var.

    Eller om det var søstra mi som ville flytte.

    Så jeg skjønte det sånn, at søstra mi hadde ikke så mange andre steder å bo.

    Så sånn var det.

    Så søstra mi flytta altså til Oslo, sommeren 1991.

    Og dette her var ca. et halvt år seinere da.

    Jeg pleide å dra å besøke søstra mi, i kolletivet, i Gamlebyen.

    Men en gang jeg dro dit, så var de så rare.

    Jeg måtte stå på gangen der, i 10-15 minutter.

    Jeg ringte på.

    Så sa de, Pia det er broren din.

    Også skjønte jeg at de gjorde noe, også måtte jeg vente i 10-15 minutter, til de var ferdig med noe greier da.

    Og ingen forklarte noe om det.

    Så det var litt rart.

    Så om det var noe narkotia-orgie de hadde,

    (for hun Monica, eller Monika, Lyngstad, som også bodde der, hun viste meg seinere en vekt hun hadde, som hun brukte når hun solgte hasj.

    Og da de flytta fra Christies gate, i 1993, så viste de meg også en vannpipe, som de hadde lagd av en 2.5 liters saftflaske vel, som de hadde dryppet stearin på osv.).

    Så det kunne ha vært noe hasj-greier.

    Hvis det ikke var noe slags sex-orgie, eller noe, som de hadde da.

    Hva vet jeg.

    Men det ble litt rart da.

    Etter den episoden der, så dro jeg ikke så ofte, å besøkte søstra mi der nede, i kollektivet til de Røyken-folka, i Gamlebyen, for jeg følte meg litt uønsket da.

    Og jeg hadde også studier på datahøyskole og butikkjobb på OBS Triaden, å passe på.

    Men på bursdagen til Magne, så møtte jeg og resten av bursdagsselskapet, som skulle ut på byen for å feire bursdagen til Magne da.

    Vi møtte Pia, og Glenn tror jeg, en lyshåret gutt fra Røyken, som tagg i Karl Johan.

    Og da ga jeg han gutten fra Røyken noen mynter da.

    Pia var aggresiv, og ‘slavedrev’, han Glenn, eller hva han het.

    Så hun hadde en streng og truende tone, som jeg husker det, overfor han gutten fra Røyken.

    Som jeg overhørte at hun Monica Lyngstad sa, at også hadde måttet begynne å selge platesamlingen sin, for å få penger.

    Så det virket nesten om at Pia kontrollerte han lyshårede gutten fra Røyken.

    Så om Pia var Illuminati-sjefen hans(?)

    Kan det ha vært sånn.

    Hun hadde ikke så fin tone mot meg heller.

    Og de andre folka i selskapet, de bare sa ‘fy faen’, eller noe sånt, og forsvant vekk.

    Men jeg tenkte jo først at dette var bare noe fylle-tulling, fra Pia og han kollektiv-samboeren hennes, fra Røyken.

    Men de andre i følget, de reagerte sånn at de bare forsvant, fort som fy.

    Og ingen ville vente på meg, sa Elin Winnem seinere.

    Bare Magne, og ikke Tim og ikke Andre og ikke unge-høyre lederen eller Rimi-distriktsjefen.

    Ingen av de andre brydde seg om meg, men de ville gå til et annet sted, uten å vente på meg da.

    Så kanskje de skjønte mer, av hva som foregikk, rundt den tigginga til søstra mi, og han gutten fra Røyken, enn jeg gjorde.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Så stebroren til halv-broren min Axel, Erik Ancona Holter, eller Erik Holter, eller Erik Ancona, eller hva han heter.

    Han har tigget i Oslo.

    Og søstra mi har vært noe slags slavedriver for en gutt fra Røyken, i 18-19 års alderen, som har tigget i Oslo.

    Men jeg har altså aldri tigget i Oslo, eller vært fristet til å gjøre noe sånt.

    Sånt tullball, har jeg nok alltid holdt meg for god til.

    Det er kanskje fordi, at jeg var så mye hos farmora mi, Ågot Mogan Olsen, på Sand, under oppveksten.

    Mens søstra mi, hun var mest i huset til Haldis, og nesten aldri borte hos Ågot, før hun flyttet dit som 17-18 årig.

    Så jeg har nok fått en mye mer gammeldags oppdragelse.

    Eller jeg var jo ganske selvstendig, da jeg flytta til Berger, som niåring.

    Jeg var vant til å handle for mora mi, i hele Larvik, etter at broren min, Axel, ble født, i 1978.

    Så, jeg var ganske selvstendig og voksen for alderen, vil jeg si.

    Men jeg fikk jo mye innflytelse fra farmora mi da.

    At hun sa hva som var rett og galt og sånn da, og vi prata om alt mulig da, for jeg spiste jo middag der på Sand, etter skolen osv.

    Så da prata vi om tilstanden i familien osv. da.

    Og om ting som skjedde på skolen noen ganger osv.

    Selv om jeg holdt mesteparten av de problemene for meg selv, for jeg syntes det var dumt å bry andre med de tulleproblemene der.

    Så sånn var det.

    Men da fikk nok jeg en mye mer gammeldags oppdragelse, eller oppvekst da, enn søstra min, som vel gjorde som hun ville kanskje, i huset til Haldis, uten at noen fortalte henne, at det var litt galt og det var litt mindre galt og sånn da.

    Så derfor tenker jeg nok mer sånn, at det er galt å tigge i Karl Johan, enn det søstra mi gjør.

    Eller om jeg bare tenker sånn automatisk, jeg tenker nå ihvertfall på sånne ting.

    Men jeg skjønner det hvis noen vet hvem halvbroren min Axel er.

    Og bare har hørt noen rykter, om at jeg ikke får rettighetene mine, av politiet i Oslo da.

    Så har de hørt at en som heter Erik Ancona, og er stebroren til Axel, er en litt rabagast, som har vært omtrent i miljøet på plata der vel, ihvertfall ikke langt unna, tror jeg.

    Også har de trodd at jeg, halv-broren til Axel, også med navn Erik, var han andre Erik, når de hørte at jeg ble tulla med av politiet, som bare brukte meg som ‘target guy’, rundt halve Europa.

    Jeg skjønner jo at folk kan ta feil sånn.

    Men jeg har altså jobbet, fra 1990 til 2004, da jeg bodde i Oslo, og så flyttet til Sunderland.

    1990: Norsk Hagetidend, Oslo.
    1990-1992: OBS Triaden, Lørenskog.
    1992-2004: Rimi Munkelia, Nylænde, Bjørndal, Kalbakken og Langhus.

    (Og jeg jobba også en del på andre Rimi-er, som Karlsrud osv).

    Så jeg har altså ikke tigget i Oslo dessverre.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet, da Christell fortalte meg at søstra mi hadde tatt abort, og nesten blødd ihjel, i huset til Haldis, i Havnehagen, da hun var sånn 16-17 år kanskje.

    Jeg anmeldte jo søstra mi for barnedrap, for jeg lurer på hva det greiene der egentlig var.

    For dette er ikke noe som hverken søstra mi, faren min eller Haldis har forklart om.

    Så nå dreiv jeg og skulle lage meg noen brødskiver på kjøkkenet.

    Med noe ‘Old Polish Ham’, som jeg har i kjøleskapet.

    Men men.

    Men så lurte jeg på om jeg kanskje skulle kontakte han Ludvig Nessa, eller hva han heter, han presten som er så mye i nyhetene om abort og sånn.

    Og høre med han om det var abort eller om det må sies at det også var barnedrap da.

    Så jeg får tenke litt mer på det her.

    Det var bare noe kom på, så jeg tenkte jeg kunne skrive på bloggen før jeg glemte det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog voldelig mot geir arne’ mm., på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog voldelig mot geir arne’ mm., på Google. (In Norwegian).

    PS.

    Nei, jeg kan ikke si at jeg har vært voldelig mot Geir Arne.

    Vi var uvenner rett og slett.

    Jeg får forklare det fra starten.

    Jeg bodde jo i Larvik, på 70-tallet, men om sommerne, og i de andre feriene, så pleide jeg å være på Sand og på Bergeråsen da.

    Besteforeldre min, Ågot Mogan Olsen og Øivind Olsen, bodde på Sand.

    Og firmaet til farfaren min, Strømm Trevare A/S, det lå like ved huset dems da.

    Og der jobba faren min, Arne Mogan Olsen, og onkelen min, Håkon Mogan Olsen.

    Både faren min og onkelen min bodde på Bergeråsen, ca. en kilometer fra Sand.

    Bergeråsen er et byggefelt, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet.

    Både Sand og Bergeråsen ligger i Svelvik kommune, nord i Vestfold og ca. tre mil sør for Drammen, langs Drammensfjorden.

    Så sånn er det.

    Det som skjedde, var at jeg var jo en del hos farmora mi, på Sand, i sommerferiene på 70-tallet da, siden faren min jobba der.

    Og faren min var ikke gift, så de første åra, så bodde han også i huset på Sand der.

    Han var skilt fra moren vår, Karen Ribsskog, som nå er død, men hun har også bodd på Bergeråsen faktisk.

    Frem til 1973, var det vel, da tok hun med meg og søstra mi, og flytta først til foreldrene sine på Klokkarstua i Hurum, på andre siden av fjorden, og etter det til Larvik.

    Men vi var på Sand og Bergeråsen i feriene da, jeg og søstra mi, bortsett fra et år eller to, midt på 70-tallet, da mora vår nekta faren vår, å noe med oss å gjøre.

    Helt til 1976, må det vel ha vært, da faren min og broren hans Runar, kidnappa meg og søstra mi, da vi bodde på Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Så det kan kanskje ha vært i 1977, som jeg var på Sand.

    Og da leika jeg med Geir Arne da.

    Og da ville han ikke komme i bursdagen min.

    Så da blei vi litt uvenner.

    Familien hans bodde i ei hytte, i veien ned til Snippen der, noen hundre meter fra der farmora mi og farfaren min bodde da.

    Så flytta jeg til Berger, i 1979, og bodde hos faren min.

    Og da advarte faren min meg mot Geir Arne.

    Han sa at Jørgensen, de var det et eller annet med, til farmora mi, så de burde man ikke ha noe med å gjøre.

    Så jeg gadd ikke å ha noe med Geir Arne å gjøre.

    Så vi var uvenner da.

    Han hadde oftest to-tre stykker med seg.

    Jan, som bodde like ved butikken, med lys afrosveis, og Jan-Rune, sønnen til Havre, som eide Sandbu Tepper.

    De var liksom gjengen på Sand.

    Seinere, så flytta Ditlev Castelan, eller Castellan, også til Sand, fra Nesodden, tror jeg.

    (Han har nå bytta navn til ‘Don Ditlev Castelan’).

    Men men.

    Så da ble det en enda større gjeng på Sand.

    Men, jeg var aldri med i den gjengen.

    For faren min advarte meg mot Geir Arne.

    Men vi var uvenner.

    Men jeg var ganske tynn, og dårlig til å slåss.

    Så jeg har aldri slått Geir Arne, for eksempel.

    For jeg hadde aldri lært å slå ordentlig.

    Men, jeg fikk en på tryne av han en gang, som jeg jagde han.

    Så jeg har nok prøvd å jage han, og skremme han, noen ganger, under oppveksten.

    Men oftest så har han hatt en hel gjeng rundt seg.

    Så vi bare unngikk hverandre, for det meste.

    Men jeg ville at han skulle ha litt respekt, sånn at han ikke begynte å tulle med eiendommen til besteforeldra mine på Sand, for eksempel.

    Eller tulla med verkstedet der.

    For han Geir Arne hadde visst rappa noe sprengtråd, som lå like ved verkstedet da.

    Og da mente Geir Arne, at han hadde lov til det, siden det var Lersbryggen som eide eiendommen, eller noe sånt.

    Og en gang så var det noen som hadde driti, inne på et lager, som faren min hadde, borte ved et sted som het Saga.

    Der hvor Jensen Møbler er nå.

    Og da trodde faren min at det var Geir Arne, som hadde bryti seg inn og driti der da.

    Og det var vel da jeg gikk i fjerde eller femte klasse.

    Så da sa jeg det til Geir Arne da, på skolen, i gangen på Berger skole der, at faren min skulle arrestere han, siden han hadde driti på lageret.

    (Men jeg mente ‘anmelde’).

    Men jeg var ikke så god på sånne politi-utrykk.

    Men men.

    Så dette foregikk, i mange år.

    Jeg bodde på Berger fra 1979, til jeg flytta til Oslo, i 1989.

    Og vi var vel stort sett uvenner hele tida.

    Untatt de siste par åra kanskje, da krangla vi ikke noe og sånn.

    Da var dem, Ditlev og Geir Arne til og med på besøk hos meg, et par ganger.

    Selv om jeg fulgte med skikkelig på dem.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, en gang, da jeg gikk i 7. klasse for eksempel.

    Da syntes jeg og søstra mi og Christell, og kanskje Gry Stenberg.

    Vi syntes det var artig å leike butikk.

    Så vi solgte noen gamle leker og sånn, på et bord, utafor huset, der hvor jeg bodde aleine.

    Så kom de andre ungene på Bergeråsen, og kjøpte tinga våre da.

    Noe sånt.

    Så det gjorde vi et par-tre ganger kanskje.

    Vi kjeda vårs da.

    Det var nesten som loppemarked, eller garasjesalg da.

    Men da, så kom jeg på skolen, i 7. klasse, tror jeg det må ha vært.

    Og da spredde Geir Arne rykter, foran de jentene i klasse fra Svelvik osv.

    At jeg og søstra mi og Christell, at vi hadde solgt tinga våre, for at faren min skulle få råd til bensin.

    Men, det var ikke sant i det hele tatt.

    Vi hadde masse ting, selv om jeg ikke hadde så kule klær.

    (Jeg var mer opptatt av ting).

    Og, faren min hadde ikke noe med det her å gjøre.

    Vi bare solgte noen av de gamle tinga våre, for moro skyld, for vi syntes det var morsomt.

    Jeg hadde nok av penger og ting, det hadde jeg alltid, så det var ingen fare.

    Men da skulle han Geir Arne og vel også Ditlev, ha det til, at det var for at vi skulle få penger til bensin til bilen til faren vår.

    Det var så bak mål, så jeg gadd ikke å kommentere det engang.

    Så det er vel litt sånn mafia-aktig juging, vil jeg si.

    Så om Geir Arne og Ditlev var noe mafia-greier.

    Og at det var derfor jeg ikke fikk lov til å ha noe med han Geir Arne å gjøre?

    Hva vet jeg, det er mulig.

    Geir Arne hadde vel tre yngre søsken, tror jeg.

    Så de bodde vel seks stykker, i ei lita hytte, så det ut som for meg, på veien ned til Snippen.

    Så hvis det var noen som hadde dårlig råd, så var det vel dem.

    Bare for å mobbe litt tilbake.

    Men men.

    Og sånn var det ofte, at dem holdt på, Ditlev og Geir Arne.

    Jeg har skrevet om mer av de tingene de gjorde, på bloggen tidligere, så det er bare å trykke på de ‘label’-ene, med navnene dems, så burde det eventuelt være mulig å lese mer om det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og jeg har heller aldri vært nazist nei, siden det er noen som søker på det.

    Og kommer heller aldri til å bli det.

    Så sånn er det.

  • Familien min er også Viceguys. Faren min og Christell f.eks. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback, til 90-tallet en gang.

    Det må ha vært siste halvdel av 90-tallet.

    Jeg jobba på Rimi, og var overarbeida.

    Jeg hadde en Toyota HiAce.

    Jeg bodde på St. Hanshaugen.

    Og det her var i desember eller januar tror jeg.

    Det kan ha vært desember 1996 eller januar 1997.

    Noe sånt.

    Jeg var ihvertfall overarbeida.

    Og jeg var invitert, til Runar og dem, broren til faren min, i Son.

    Og da skjedde det mye Viceguy-greier.

    De hadde parkert bilene sine, sånn at det gikk akkurat ann å parkere mellom dem, men det var dårlig plass.

    Men det var ikke noen andre steder jeg kunne parkere.

    Men jeg tror det var noe Viceguy-greier.

    Bare at folka i familien min er litt dumme, så de gjorde Viceguy-greiene feil.

    For da jeg kom inn, så spurte Christell om jeg parkerte mellom bilene deres, eller borti der.

    (Og jeg visste jo ikke at det gikk ann å parkere borti der).

    Så jeg var da noe pervo-greier fordi jeg parkerte bilen så trangt, ifølge Viceguy-teoriene deres da.

    Men det var mørkt, og jeg viste ikke om det lure stedet dems.

    Så har disse Viceguys-folka i familien min, sagt fra til politiet, at jeg er pervo, (siden jeg parkerte trangt), og derfor har politiet brukt som noe target-guy osv., mot noe ‘mafian’, og sånn.

    Sånn funker, (eller funker ikke), det her ‘mafian’-greiene.

    Og da dreiv de å kødda med meg, med meg, med massa Viceguys-plott, hele kvelden, den her ‘idiot-versjonen av Sopranos’-familien min.

    Og politiet er like idioter.

    Fy faen for noen fitter.

    Kødder med folk pga. at de mislykka hjernene deres gjør Viceguy-greiene gæernt.

    Og politi durer med på samme måte.

    Det er helt latterlig.

    De kan holde disse smarting-lekene sine for seg selv.

    ‘Mafian’ og politiet, de kan leke disse spillene sine selv.

    De trenger ikke dra voksne og ansvarlige folk inn i disse lekene sine.

    Voks opp jævla umodne politi-tosker, vil jeg kalle de.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog,det med nina stemmer.’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog,det med nina stemmer.’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?hl=en&q=erik%20ribsskog,det%20med%20nina%20stemmer.&btnG=Google%20Search&aq=f&oq=

    PS.

    Det er sikkert noen på Bergeråsen, eller noe, som skriver det her da.

    Det var jo trist det da, at hun skulle ta selvmord, når hun var i slutten av 20-åra.

    Det var sikkert folk som kjente hun bedre enn meg, hun Nina Monsen.

    Men, de første par åra, som faren min bodde nede hos Haldis.

    Før søstra mi flytta til Bergeråsen.

    Da pleide jeg å være en del nede hos Christell og dem.

    Og også sammen med en i klassen som het Tom-Ivar, som bodde nede i Havnehagen der han og.

    Og da pleide det å være en jente, som nesten bodde hos Christell og Haldis, som Christell kalte ‘Nasse Nøff’ da, og det var hun Nina Monsen.

    Så da ble jeg jo kjent med henne og, siden hun var så mye nede hos Christell, hvor jeg var ganske ofte, siden faren min bodde der.

    Så sånn var det.

    Men jeg vil sette et spørsmålstegn ved det selvmordet.

    Uten at jeg vet så mye om det.

    Men hvorfor vil en jente i slutten av 20-årene ta selvmord.

    Hun hadde jo barn å ta vare på også.

    Så det syntes jeg var litt rart.

    Jeg har aldri skjønt det sånn, at hun hadde noe psykiske problemer, eller lignende.

    Så det syntes jeg var litt rart.

    Jeg var jo en del nede hos Christell og Haldis og faren min og dem, i 1980 og 1981 og sånn.

    Og da var hun Nina der ofte da.

    Og vi var jo sånn 8-10 år da, Christell var vel 8 år da, Nina 9 år, og jeg 10 år da.

    Så vi leika jo som unger pleide ihvertfall å gjøre da, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var ikke så mye data og sånn, så vi løp etter hverandre inne i huset, og bare prøvde å finne på noe å gjøre da.

    For det var ikke så mye å finne på da, når det ikke var internett og playstation og sånn.

    Men men.

    Men en gang, så løp jeg etter dem, for moro skyld, og jagde dem inn på dassen til Haldis osv.

    Og da åpna dem opp døra etterhvert.

    Det var bare for moro skyld da, det var ikke noe at jeg skulle banke dem opp, eller noe, vi bare måtte finne på noe, for å ikke dø av kjedsomhet da.

    Vi leika, som vi kalte det da.

    Så sier plutselig Christell, at onkelen til Nina, hadde sagt, at Nina skulle få 100 eller 200, hvis hun sugde tissen hans.

    Og da var som sagt Nina ni år, og Christell åtte år.

    Så jeg sladra til faren min, og Haldis, som var på kjøkkenet, ikke langt unna dassen dems.

    Og Haldis bare skreik ‘nei’.

    Og faren min sa ikke noe.

    Så jeg veit ikke hva dem gjorde med det her.

    Og det ble litt anspent stemning da, så jeg bare dro hjem, ganske raskt etter dette.

    For jeg syntes ikke det var riktig da, av onkelen til Nina, at han skulle legge press på henne, at hun skulle få penger for å suge tissen hans osv.

    Så jeg lurer litt på hva som foregikk oppe der hvor Nina bodde osv., i Ulvikveien, hos onkelen sin, var det vel.

    Jeg veit ikke hvorfor hun ikke bodde hos mora si, på Romsås.

    Men hu flytta dit, da hu var sånn 10-11 år vel.

    Så etter det så ble hu litt sånn rølpete og litt sånn vill, vil jeg si.

    Når hun var sånn 13 år og sånn, så hadde hun med ei venninne, fra Oslo da, og de var jo mye villere, enn jentene på Bergeråsen var, husker jeg.

    Men det kan være, at det var fordi de var på ferie, det er mulig.

    Men men.

    Men da hu var 17 år, i 1988, husker jeg.

    Da fortalte hu meg, at hu hadde blitt voldtatt osv.

    Så jeg vet ikke helt hvor bra den settingen, rundt hun Nina Monsen var.

    Da jeg flytta til Oslo, i 1989, så ringte jeg Christell.

    For jeg visste jo at Nina bodde i Oslo.

    Og jeg kjente ingen folk i Oslo omtrent.

    Bortsett fra halvbroren min Axel, men han viste jeg ikke hvor bodde da.

    Og bortsett fra tremenningen min, Øystein Andersen, som bodde på Lørenskog.

    Men han var litt spesiell noen ganger, så den første tida jeg bodde i Oslo, så hadde jeg ikke så mye med han å gjøre.

    Han var ikke med til Brighton, sommeren 1989, for eksempel, husker jeg.

    Han oppførte seg så rart, på EF-språkreiser festen, på Sjølyst, høsten 1988.

    Han skulle slåss mot kursleder Paul Wilkie, en norsk-amerikaner, som var 2-3 ganger større enn Øystein.

    Så det opplegget der var litt rart.

    Så jeg holdt meg kanskje litt mer unna Øystein, etter det, selv om jeg jo begynte å jobbe ute i Lørenskog, i 1990, på OBS Triaden, så da begynte jeg å vanke mer sammen med han igjen.

    Men da hadde Nina flytta til Lillehammer, sa Christell på telefon fra Bergeråsen vel.

    På noe institusjon(?)

    Hva vet jeg.

    Jeg tror det kan ha vært noe sånt.

    Så etter det, så møtte jeg vel henne bare en gang, mens jeg var i militæret, tror jeg det var, i 1993.

    Så sånn var det.

    Så jeg sier ikke at noe var galt med det selvmordet.

    For jeg traff henne bare en gang på 90-tallet vel.

    Men, jeg ville ikke sett helt bort fra det da, med det jeg fikk høre, om hva som foregikk på 80-tallet, så hørtes ikke det alltid helt sunt ut.

    Så jeg personlig synes det hørtes litt rart ut det som skjedde der da.

    Men nå er det nok som sagt folk som veit mye mer om det, siden jeg bare prata med hun Nina Monsen en gang på de siste ti årene hun levde.

    Så da er nok ikke jeg den som først burde uttale meg om det.

    Men jeg har vel lov å si det jeg vet da.

    Så da sier jeg det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog