Stikkord: Elisabeth Falkenberg. Butikksjef Rimi.

  • Min Bok 4 – Kapittel 54: Mer fra kjøreskolen på Frogner

    Etterhvert, så ble det jo tid for glattkjøring, mørkekjøring og landeveiskjøring, med den kjøreskolen, på Frogner.

    Og jeg husker det, at den bilen jeg kjørte, på mørkekjøringa, (var det vel), den var full av vakre og smekre 17-år gamle vestkantjenter, da.

    (Jeg husker at jeg kræsja litt med en av dem, når vi begge gikk ut, på hver vår side av baksetet, en gang, når vi skulle ut av bilen, av en eller annen grunn, da).

    Og på glattkjøringa, så husker jeg det, at kjørelæreren plutselig ba meg om å bremse og clutche og gasse, osv., og da tok bilen vi kjørte, (som det også satt masse pene vestkant-frøkner i da), den tok en piruett, på isen, på glattkjøringsbanen der da, mener jeg.

    Eller, bilen tok vel først en 180 graders piruett, (mens jeg kjørte), og så tok vi en 180 graders piruett til, etter noen sekunder, eller noe, var det vel.

    Så det ble vel en 360 graders piruett tilsammen, tror jeg.

    Noe som det vel kun var jeg som måtte gjøre, vel.

    Så jeg ble vel kanskje litt ør i hue, av den her snurringa, da.

    Så seinere, når vi skulle kjøre på en landevei, og det kom en fjernstyrt pute, mot bilen, så skjønte ikke jeg helt hva som var poenget, men kjørte bare rett på den puta, da.

    (For jeg var kanskje litt ør i hue da, så jeg hadde kanskje ikke fått med meg, hva det var, som vi egentlig skulle gjøre, på den her bestemte øvelsen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, når jeg skulle kjøre ut fra en bensinstasjon, under landeveiskjøringa, (var det vel).

    Så venta jeg lenge da, for å jeg var ikke helt sikker på om jeg rakk å kjøre ut.

    (For jeg hadde vel sitti i bilen lenge, som passasjer, og blitt litt sløv, kanskje).

    Men så plutselig så tenkte jeg vel det, at det var bare å kjøre, da.

    Og da begynte noen av de unge damene, i bilen, å si at den kjøringa mi var litt på kanten da, eller noe.

    (Men kjørelæreren sa ingenting, da).

    Men det var så mye trafikk, på den veien, som vi skulle ut på.

    Så jeg bestemte meg plutselig bare for å kjøre.

    For jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjørelæreren, (Anders, het han vel, en kar med mørkt hår vel), sa forresten til meg, under en kjøretime, en gang, (etter at jeg hadde hatt kjøretimer på den kjøreskolen, en stund vel).

    At, ‘du burde finne deg en rik dame’.

    Men det ga ikke noe særlig mening for meg.

    Så da svarte jeg vel ikke noe.

    (Jeg syntes vel kanskje at det temaet ble litt vel rart og personlig, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde hatt kjøretimer der en stund.

    Så skulle jeg på en slags prøveoppkjøring, med en annen kjørelærer der.

    Og han klagde fælt på kjøringa mi, da.

    Vi kjørte blant annet forbi Maxi Skårer, og pizzarestauranten, hvor Øystein Andersen og jeg, hadde spist pizza, på Lørenskog, en gang.

    Og da følte jeg meg kanskje litt hjemme, og skulle liksom kjøre superbra, da.

    Men da hadde jeg visst kjørt alt for fort, sa han andre kjørelæreren, da.

    Og det var visst mye annet som ikke var bra også, da.

    For jeg hadde vel hatt en dårlig dag, da.

    For han andre kjørelæreren, han gikk gjennom en skillsmisse, (var det vel), så han var i et dystert humør, da.

    Så det var jo som et mareritt, å ta kjøretimer, på den her kjøreskolen, må man vel si.

    Men jeg tenkte da det, at hvis jeg bytta til han vanskelige kjørelæreren.

    Så skjønte han kanskje det, at jeg egentlig kunne kjøre bedre, enn det jeg hadde fått vist.

    Så derfor gjorde jeg det, da.

    Men da mente han at jeg ikke clutcha bra nok, og sånn, da.

    Han mente at jeg burde clutche sånn, at man ikke kunne merke at jeg gira, osv.

    Så jeg tror at han var strengere mot meg, enn mot de andre elevene.

    Og en gang, når jeg skulle møte han nye kjørelæreren, ved Majorstua T-banestasjon der.

    Så gikk en av de pene 17-år gamle vestkantfrøknene, (som jeg hadde vært på mørkekjøring eller glattkjøring, (eller om det var landeveiskjøring), sammen med), hu gikk gråtende ut av bilen, til han strenge kjørelæreren, da.

    Så jeg lurte på hva som egentlig foregikk på den her kjøreskolen da, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa også det til han Anders, (da han spurte meg, under en kjøretime), at jeg bare bytta til han strenge kjørelæreren.

    Og da spurte han Anders om jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen med han, som jeg hadde satt opp, engang.

    Men da svarte jeg det, at det var like greit at jeg bare bytta til han andre kjørelæreren, med en gang.

    For jeg trodde at han kom til å stoppe meg.

    Hvis ikke han så det, at jeg kunne kjøre bedre enn jeg hadde fått vist, da.

    Og jeg hadde ikke råd til å ta kjøretimer et helt år der liksom.

    Så derfor bare bytta jeg til han strengeste kjørelæreren, da.

    For jeg tenkte at da ville jeg bli fortere ferdig.

    For jeg måtte liksom overbevise han uansett, før jeg fikk prøve meg på oppkjøringa, da.

    (Sånn som jeg trodde at det var, ihvertfall).

    Så da syntes jeg at det var greit, å bytte, til han dystre kjørelæreren, da.

    For jeg måtte liksom ‘forbi’ han uansett, (sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

    Og når han første kjørelæreren først spurte, om den siste timen, så var det ikke noe vits i å drøye med å bytte, syntes jeg.

    Så da bare sa jeg at jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen, med han Anders, da.

    Og bare bytta kjørelærer, uten noe særlig om og men, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han dystre kjørelæreren, han skulle også ha det til, at jeg fant opp egne regler, og sånn.

    Men da jeg kom på teori-eksamen, så var jeg den som ble først ferdig.

    Og jeg fikk nesten ingen feil.

    Så det var ikke sånn der ihvertfall, at jeg ikke skjønte trafikkreglene.

    Så det er mulig at han dystre kjørelæreren var strengere mot meg, enn mot de andre elevene der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg kjørte ned Uelands gate der.

    Så følte jeg meg nok litt hjemme igjen, da.

    (For jeg bodde jo en uke eller to, i Uelands gate, (høsten 1989), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og da tulla jeg litt med en som dreiv og bytta felt der.

    Og lata som at jeg var helt nybegynner, da.

    For det stod jo ‘Skole’, på et klistremerke, på de bilene, som vi kjørte.

    Så jeg bare kjørte vanlig, da.

    Så han som bytta felt, måtte kjappe seg, da.

    Så jeg var litt slem og tulla, da.

    For han kunne jo ikke vite om jeg var helt nybegynner, eller ikke.

    Så jeg bare lot som at jeg var helt nybegynner, og bremsa ikke, da.

    (Men kjørte i et jevnt, rolig tempo, da.

    Og da måtte han som bytta felt, foran lyskrysset, kjappe seg, da.

    For han måtte jo komme seg unna, før ‘nybegynneren’ meg, kom ‘rullende’, da.

    Så jeg ble kanskje litt amper, av det her, for han første kjørelæreren sa at jeg var en ‘clutch-ekspert’, (eller noe), og han andre klagde fælt på clutchinga mi, da.

    Så da ble jeg kanskje litt frustrert og amper, da.

    Noe som kanskje kom litt til syne, i Uelands gate der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og plutselig, like før jul, så fikk jeg plass på oppkjøring, da.

    Og da var litt heldig, syntes jeg.

    For jeg skulle kjøre ut mot Romerike der, da.

    Og jeg glemte å se markert etter toget, på en sånn planovergang, da.

    Så da ble jeg litt nervøs, (husker jeg).

    For det var liksom flaut å stryke på oppkjøring da, sånn som jeg huska det, fra Berger og Drammen, osv.

    Og jeg måtte ta en lukeparkering, (eller ihvertfall en parkering), utafor Olavsgård hotell, mener jeg at det var.

    Og det gikk vel greit til slutt vel.

    Og kjørelæreren syntes at det var bra, at jeg hjalp en trailersjåfør, å kjøre ut på veien.

    Trailersjåføren ble glad, og nikka, da, (var det vel).

    Og jeg hadde observert en bil, lenge før jeg skulle kjøre ut, fra ved en butikk, ute på Romerike der.

    Så jeg fikk to særdeles bra, (eller om det var meget bra), kryss, da.

    Så jeg husker at han oppkjørings-sensoren, sa til han dystre kjørelæreren da, at det var ‘veldig bra’.

    (Etter oppkjøringa mi, da).

    Og jeg fikk førerkort da, hos Statens Vegvesen, på Økern der, (var det vel).

    Noen få dager før julaften da, i 1995.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom på jobben, og stolt viste fram førerkortet mitt, den dagen.

    Så ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sur på meg, husker jeg.

    For jeg hadde tatt et triks, som jeg hadde lært, det året som jeg var russ, i Drammen, (mener jeg å huske).

    At for å få mindre press på seg, når man hadde oppkjøring.

    Så burde man bare si på jobben, at man skulle til legen, (eller noe).

    For da slapp man å bli mobba, hvis man strøyk på oppkjøringa, da.

    Så jeg sa til butikksjef Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle til legen, da.

    (Som jeg hadde fått tips om at man kunne si, i Drammen, (muligens av Hallvard, som jobba på CC Storkjøp), en 6-7 år, før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 49: Mer fra Rimi Nylænde

    På Rimi Nylænde, så begynte jo hu etterhvert hu Marianne Hansen, (i forkant av sommeren 1995, må det vel ha vært), som låseansvarlig og seinere aspirant og så som assisterende butikksjef, vel.

    Cirka et år etter at jeg selv gikk den veien, karrieremessig, på Rimi Nylænde, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Marianne Hansen, hu hadde også ei venninne, som het Wenche Berntsen, (husker jeg), fra Manglerud.

    Og Marianne Hansen, hu gikk god for henne da, og hu ble ansatt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, som vanlig medarbeider, da.

    Men så viste det seg seinere, (var det vel), at hu Wenche Berntsen, hu hadde jobba på Rimi Manglerud, og fått sparken derfra, av butikksjef Ruzika, (må det vel ha vært).

    Og dette var vel etter at Wenche Berntsen hadde kommet med beskyldninger, om seksuelt misbruk, eller tilnærmelser, mot han Ruzika, da.

    (Noe sånt).

    På Rimi Manglerud, da.

    Og dette fikk vel så butikksjef Elisabeth Falkenberg, høre om, fra hovedkontoret til Rimi da, (må det vel ha vært).

    Og da måtte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også dukke opp, på Rimi Nylænde der da, husker jeg.

    For å diskutere det her da, med butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    (En gang som jeg også var på jobb da, og derfor hørte litt av hva de prata om).

    Og da avgjorde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det hele, (husker jeg), ved å si det, at de fikk ansette hu Wenche Berntsen likevel, i ‘solidaritetens navn’.

    (Eller om hu sa at dem fikk være ‘solidariske’).

    Så dette var nok en slags form for feministisk avgjørelse, (virka det som for meg ihvertfall), at hu Wenche Berntsen ble ansatt, på Rimi Nylænde, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også arrangert en danmarkstur, en gang i 1995, (må det vel ha vært), med Rimi Nylænde.

    Jeg husker at Wenche Berntsen, Marianne Hansen, Charlotte, Henning Sanne, Elisabeth Falkenberg og meg, var med.

    Og sikkert også mange fler.

    Jeg husker at jeg gikk inn i diskoteket der, ganske tidlig, på den første kvelden, vel.

    (På Stena Saga, var det vel).

    Og som den danseløven, (eller hva man skal kalle det), som jeg engang var, som student, i Oslo.

    Så begynte jeg å svinge meg ute på dansegulvet der, da.

    Og jeg kom plutselig i nærkontakt med ei negerdame der, som jeg begynte å danse cheek-to-cheek med, (var det vel).

    Etter å muligens ha drukket litt for mye, på vorspielet, på en eller annen lugar, vel.

    Men da begynte de her tre ‘harry-damene’, (på jobben), det vil si Marianne Hansen, Wenche Berntsen og Charlotte, (som var stamgjester, på Valentinos, selv om de var oppe i 20-åra, som noen sa).

    (Eller ihvertfall de to første av dem).

    De begynte å mobbe meg da, og begynte å rope og vinke, eller noe sånt, da.

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Og jeg tenkte vel det, at dansketur med jobben kanskje ikke var det smarteste stedet å sjekke negerdamer på, liksom.

    For de ødela litt for meg, de her Rimi Nylænde-damene, da, (må jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så husker jeg vel ikke så mye mer, fra den første dagen, av den her dansketuren.

    Men fra andre dagen, så husker jeg det.

    At en gjeng av oss, fra Rimi Nylænde, vi satt ved et bord, i en danserestaurant, (eller noe), og diskuterte hva som hadde skjedd, dagen før, da.

    Og Marianne Hansen, hu begynte å fortelle til Charlotte, hvordan hu hadde kledd av henne, dagen før.

    (Eller om Marianne Hansen bare fortalte, om hva som hadde hendt, og at hu Charlotte ikke satt ved bordet der, når dette ble sagt.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    For Charlotte hadde blitt så full, da.

    ‘Og så av med bh-en’, (eller noe), sa hu Marianne Hansen, ved bordet der da, at hu hadde sagt, til hu Charlotte, kvelden før, da.

    (Mens hu Marianne Hansen hadde lagt hu Charlotte, da).

    For hu Charlotte hadde forresten fått et anfall, dagen før da, (var det vel).

    Når hu begynte å skrike noe om at søstera hennes hadde en negerunge.

    Uten at jeg kan huske at jeg sa noe galt.

    Men søstera mi, (Pia), hadde jo også en negerunge, forresten.

    (Som hu fikk i juli 1995, nemlig Daniel).

    Men det sa jeg ikke noe om, da.

    (For jeg skjønte ikke helt hvorfor hu Charlotte fikk det her anfallet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra tilbakereisen, så husker jeg også det, at Elisabeth Falkenberg, hadde kjøpt noe sånt Godt og blandet-godteri, (var det vel), som hu bydde på, da.

    Og da hadde jeg vel lest i avisa, om hva sånt gelatin-godteri egentlig var laget av.

    Så da spurte jeg butikksjef Elisabeth Falkenberg og Henning Sanne, som også satt ved bordet der, (var det vel).

    Om de visste hva det godteri var laget av, da.

    (Eller om jeg sa, ‘hva som er inni det godteriet’.

    Noe sånt).

    Men ingen svarte noe, da.

    Så da sa jeg det, nemlig ‘kuer’ da, husker jeg.

    For det er jo kuer som gelatinen er laget av egentlig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også noe underlig, mens danskebåten kjørte gjennom indre Oslofjord der, husker jeg.

    (På vei tilbake igjen til Oslo, da).

    Jeg hadde hatt en utgave av gratisavisa Natt og Dag, i en bag jeg hadde.

    For jeg syntes det var litt artig, å lese om de forskjellige utestedene i Oslo, da.

    Og så hadde jeg kanskje sett det, at det hadde kommet en ny utgave, av den gratisavisa.

    Mens jeg var på vei til danskebåten, eller noe.

    (Noe sånt).

    Og da hu Wenche Berntsen så det her, at jeg bare satt der, i gangen på båten, og leste i Natt og Dag, da.

    Så sa hu til meg det, (sånn at en del av de andre kollegene våre også må ha hørt det vel), at ‘du er som meg, du’.

    Men da skjønte jeg ingenting, må jeg innrømme.

    Da skjønte jeg ikke mye av hva hu Wenche Berntsen mente, (for å si det sånn).

    Men jeg huska nok det da, at hu hadde kommet med sex-beskyldninger, mot han butikksjefen, på Rimi Manglerud.

    (Sånn som jeg husker det, så det ble ihvertfall det sagt, på den tida, som hu Wenche Berntsen, ble ansatt, på Rimi Nylænde).

    Så jeg var nok litt redd, for at hu Wenche Berntsen skulle begynne å tulle med meg også, (eller noe).

    Så det var kanskje derfor, at jeg ikke svarte henne noe, når hu begynte å prate om det her uklare greiene sine, på danskebåten, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 47: Mer fra Norsk Idrettshjelp

    Jobben hos Norsk Idrettshjelp, den var sånn, at sjefene, (som satt inne på et eget kontor), de ville nå og da, dukke opp, inne på de rommene, hvor telefonselgerne satt og ringte.

    Og så ville de legge ut noen nye lister, med telefonnumre, til folk som bodde i nærheten, av forskjellige idrettsklubber, opp i noen kurver da, (var det vel).

    Og da, (fant jeg ut etterhvert), så lønte det seg, å finne lister, hvor mange folk, hadde kjøpt forrige gang.

    (For dette stod markert på listene, da).

    Så etterhvert, så skjønte jeg det, at jeg måtte prøve å finne lister, hvor ihvertfall en person, hadde kjøpt dopapir, under den forrige ringerunden, da.

    (I navnet til den lokale idrettsklubben, da).

    For det var ofte sånn, at de som kjøpte forrige gang, de ville også kjøpe igjen, da.

    (Fant jeg ut etterhvert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De sjefene, som jobba der, de satt nok og lyttet, på samtalene, til de forskjellige telefonselgerne, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    For en gang, så ble jeg kalt inn på kontoret, til en av sjefene der, (husker jeg).

    Og da hadde jeg vel jobba, fra klokka 7 om morgenen, på Rimi Nylænde.

    (For jeg hadde en avtalte, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om at jeg kunne ha tidligvaktene på tirsdagene da, mens jeg jobba på Norsk Idrettshjelp).

    Og så begynte jeg vel på jobb igjen, klokka 16 eller klokka 17, (eller noe sånt), på Norsk Idrettshjelp, da.

    Og da ble det lange dager.

    Og jeg er jo b-menneske, så på de dagene, som jeg begynte å jobbe klokka 7, så var jeg ofte nesten ikke menneske da, (for å si det sånn).

    Så jeg ble kalt inn på kontoret, til en sjef der, (som var en nestsjef, (eller noe), der, tror jeg), i 20-årene vel.

    Og han sa det, at han likte ikke tonen som jeg hadde hatt, på telefonen, den kvelden.

    For jeg hadde visst hørtes for trøtt og sliten ut, da.

    Så han ba meg om å gå en runde rundt i nabolaget der, for å få meg litt frisk luft, og våkne opp, da.

    (Eller noe sånt).

    Noe jeg gjorde, da.

    (Uten å møte noen horer denne gangen.

    Det var vel først en del uker etter det her, at jeg møtte hu unge, blide hora, på vei hjem fra jobb, den gangen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare horer man møtte, på vei hjem, fra den her jobben.

    Jeg tok jo T-banen fra Jernbanetorget.

    Og en gang, så gikk jeg sammen med ei ung dame fra Skedsmo, (eller noe), som også jobba på Norsk Idrettshjelp der vel, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (For hu skulle ta toget hjem fra Oslo S., vel).

    Og på den her tida, så hang ikke de narkomane, på Plata ennå.

    Så da vi svingte inn i Karl Johans gate der, fra Dronnings gate.

    Så havna vi etter noen meter inn i en svær koloni, av heroinmisbrukere, da.

    Som nesten blokkerte hele Karl Johan, (må man vel si).

    (For de var ganske mange da).

    ‘Zombier’ og ‘levende døde’, husker jeg at jeg kalte de narkomane, da.

    Til hu fra Skedsmo, da.

    Og hu var vel litt enig, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En tirsdag, som jeg var tidlig ute, på jobb, på Norsk Idrettshjelp der.

    Så hadde ikke sjefene der, dukka opp ennå, da jeg kom på jobb.

    Så jeg stod i trappeoppgangen der, og venta, sammen med blant annet ei ung brunette, (var hu vel), som også jobba der, da.

    (Og som jeg vel såvidt hadde chatta litt med, en gang, før det her, vel).

    Og hu brunetta begynte å skryte av, at hu hadde blitt invitert, til gardeballet, da.

    Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, og ikke i Garden.

    Så hva det gardeballet egentlig var, det hadde ikke jeg noe særlig greie på, på den her tida da, (må jeg innrømme).

    (Selv om jeg vel såvidt har lest om det, i Aftenposten, eller noe, seinere).

    Så da sa jeg ikke noe selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han unge, lyshåra gutten, fra Oslo Vest, som en gang sa det, at han syntes det, at jeg var treig med å få meg lappen.

    Han ringte en privat samtale, fra Norsk Idrettshjelp der, en gang, (husker jeg).

    Han spurte ei dame om hu skulle bli med å feire St. Hans, ombord på en båt, (eller noe sånt), tror jeg at det var.

    (Noe sånt).

    Og han babla vel også noe om Quart-festivalen, (som vel var en veldig kul festival, på den her tida), en gang, mener jeg å huske.

    Og jeg pleide også noen ganger, å gå på McDonalds, i pausen der, og kjøpe med meg masse burgere, for mange av de ungdommene som jobba der da, husker jeg.

    For det hendte vel at det ble prata om, hva vi skulle spise, i pausene der, (tror jeg).

    Og jeg var så glad i burgere, da.

    Så da begynte nok jeg å prate om McDonalds og Burger King da, tror jeg.

    Og da ble det vel sånn, at jeg spurte sjefen der, (ihvertfall en gang), om jeg kunne gå til pause litt tidligere, da.

    For jeg hadde da blitt overtalt, til å kjøpe med meg masse burgere og sånn, for en del av kollegene min der, (og meg selv da), på McDonalds, (på Østbanehallen der), da.

    Og det sa han sjefen at var greit da, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at et tema, som de ungdommene der prata om, en gang.

    Det var hvordan han ene sjefen der, klarte å få Dr. Martens-skoa sine, så blanke.

    For Dr. Martens-sko, de var skikkelig populære, på den her tida, da.

    Og jeg gikk også med sånne Dr. Martens-sko da.

    (Nemlig modell 10 størrelse 10, mener jeg å huske).

    For det var sånn, en gang, at hu Elin, på Rimi Nylænde, hadde sagt til Elisabeth Falkenberg og meg, at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (eller noe).

    Men Cecilie Hyde, (fra Min Bok), hu pleide å ‘hype’ Dr. Martens, da.

    Så det blei til at jeg kjøpte meg et par sånne Dr. Martens-sko, til mellom fem hundre og tusen kroner da, i en skobutikk, i Grensen, (var det vel).

    Og de skoa, de var av den lave typen Dr. Martens, da.

    Og de hadde luft i sålen, var det vel.

    Så de var gode for føttene da.

    For jeg var vel også litt lei av, å få melkecontainerne, over joggeskoa, (eller hva jeg gikk i igjen), på jobb, da.

    Men med de Dr. Martens-skoa, så merka jeg nesten ikke at sånne ting skjedde, på jobb, da.

    (For de skoa var nesten som vernesko, (eller noe), vel.

    Selv om de ikke hadde ståltupper).

    Så jeg begynte å kjøpe kanskje et par sånne Dr. Martens-sko, i året, (eller noe sånt), fram til at jeg dro for å studere, i England, i 2004, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Elin, på Rimi Nylænde, hu sa også en gang, til meg vel.

    At Lambertseter, det lå liksom i sentrum, da.

    Mens Ellingsrudåsen, (der hvor jeg bodde), det var liksom langt utafor sentrum, da.

    Selv om det vel er diskuterbart, om Lambertseter ligger i sentrum, (eller ikke).

    For Lambertseter var jo Norges første drabantby.

    Og hvis Lambertseter hadde ligget i sentrum, så hadde de vel ikke kalt stedet for en drabantby liksom, (mener jeg).

    Og jeg bodde jo selv, et år, på Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og Abildsø, det ligger jo rett nedenfor Lambertseter der, da.

    (Bare ned Lambertseterveien der, liksom).

    Men det var aldri sånn at jeg gikk til eller fra byen, det året, som jeg bodde der, da.

    Nei, det var nesten utenkelig, husker jeg.

    (Og jeg er ikke sikker på om jeg ville ha huska veien, heller, forresten).

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å si det vel, (det året), at Abildsø lå i sentrum.

    Selv om det nok hadde gått an å gått fra Abildsø og ned til Oslo sentrum.

    Men det hadde nok tatt et par timer, (eller noe sånt), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Eller, det var vel i en skobutikk, i Østbanehallen der, som jeg kjøpte de Dr. Martens-skoa, den første gangen.

    For de hadde vel noe kampanje for de skoa, med masse kule plakater og sånn da, mener jeg å huske.

    Men de skoa ble fort stygge da, når jeg brukte de, på jobb.

    Så jeg gikk og klagde da, husker jeg.

    Men det var vel ikke så mye å gjøre med det, tror jeg.

    Men de hadde noe sånn spesiell skopuss og sånn, som man kunne bruke til de, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 46: Norsk Idrettshjelp

    Våren 1995, (må det vel ha vært), så begynte jeg å kikke etter ekstrajobber, i Aftenposten.

    For jeg hadde planer om å ta kjøretimer, da.

    Og jeg syntes at jeg nok tjente litt lite penger, på Rimi.

    For jeg hadde ikke lyst til å bare spise tomatbønner, hver dag, liksom.

    Noe Glenn Hesler og jeg, hadde sett et program på TV, om en litt eldre kar, som gjorde, da.

    (En som levde for ti kroner om dagen, da.

    Eller noe).

    Og han sa at handla på I.-C.-A., (husker jeg), på TV, (istedet for ICA), da.

    Og det virka så dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at jeg også satt inn en annonse, etter ekstrajobb, i Aftenposten.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg dro opp til Stovner.

    Til et par, i 30-40-årene vel.

    Som hadde svart på min annonse, eller noe.

    De bodde i en leilighet, i det samme bygget vel, som Stovner Senter der, da.

    Og de ville at jeg skulle selge bil-sjampo, eller noe.

    Til bekjente eller fra en stand på gata, da.

    Noe jeg ikke syntes at hørtes så fristende ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var på bølgelengde, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her, husker jeg.

    For hu spurte meg hvordan det møtet om den ekstrajobben hadde gått da, husker jeg.

    For jeg dro vel innom Stovner på vei til jobben da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg så etterhvert en annen annonse, om ekstrajobb, i Aftenposten, da.

    Og det var om en telefonsalg-jobb, for et firma, som het Norsk Idrettshjelp.

    Jeg dro på jobbintervju der, og det viste seg det, at den jobben, den gikk ut på å selge sekker med dopapir, på vegne av idrettsklubber, i Oslo-området, da.

    Jeg tenkte vel det, at det var ikke så nøye, hva jeg jobba med.

    Dette var jo bare en ekstrajobb, uansett.

    Sånn at jeg skulle få penger, til å endelig få meg lappen.

    Så jeg begynte å jobbe i den her ekstrajobben, om kveldene, på tirsdager, (så jeg måtte jobbe tidligvakter, på tirsdagene, på Rimi Nylænde), samt også på ganske mange lørdager og søndager.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De fleste andre som jobba, på Norsk Idrettshjelp der.

    De var en del yngre enn meg, og nesten alle de andre, var vel, fra Oslo Vest.

    Så jeg skilte meg litt ut der, da.

    For de sjefene sa om meg, (husker jeg), at de tenkte at de kunne ha en fra Oslo Øst der og.

    Så det var ikke sånn, at de kjente meg så bra der, at de visste at jeg egentlig var fra Berger, da.

    Og det var en ung kar, (med lyst hår vel), fra Oslo Vest der, som spurte meg, hva jeg, som var i 20-årene, dreiv med der.

    (Eller noe sånt).

    Men da bare forklarte jeg det, at jeg egentlig jobba som assisterende butikksjef, i Rimi, og at jeg bare trengte litt ekstra penger, for å endelig klare å skaffe meg lappen, da.

    Og da skjønte dem vel det, (hvorfor jeg jobba der), etter at jeg først ble litt mobba, for å være treig med å skaffe meg lappen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve jobben der, den bestod bare i, å ringe hjem, til masse folk, som det stod navna til, på noen lister, da.

    Og da skulle man si det, at man ringte på vegne av den og den Oslo-idrettsklubben, da.

    (Den idrettsklubben, som var i nabolaget, til de folka, som stod på de forskjellige listene, da.

    Jeg husker at jeg ringte på vegne av flere Oslo Vest-idrettsklubber, men også på vegne av Nordstrand Idrettsforening, mener jeg, at det vel var, da).

    Og det var forresten Tiny Budbiler, (husker jeg), som leverte de her dopapir-sekkene, (som kosta cirka to hundre kroner, per sekk vel), hjem til kundene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle vi som ringte, for å selge de her dopapir-sekkene.

    Vi satt jo i samme rom der.

    Og jeg hørte jo hva de andre sa, for å selge sekker.

    (For dette ble jo diskutert høyt, hva man kunne si, for å selge dopapir, da).

    Og det var sånn, at vi pleide å si, om disse rullene, (som vel var vanlig dopapir, fra Saba Mølnlycke), mener jeg å huske.

    At de hadde fler meter dopapir, på rullen, enn vanlige doruller, da.

    (Noe som jeg ikke er helt sikker på om var sant, men.

    Men det stod vel på scriptet vårt, at vi skulle si det, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så hendte det, at noen kunder ville si det, (var det noen der som sa), at da hadde ikke de plass til de dorullene, i dorullholderen sin.

    For de hadde en sånn spesiell dorullholder, da.

    Og da var det et triks, at man kunne si det, at vi hadde laget hylsene, til disse dorullene våre, mindre, sånn at de skulle passe likevel, da.

    Men dette var jo egentlig bare vanlige doruller, da.

    Også jugde man da, (eller om man skal si at det ble overdrevet eller fantasert, eller hva som kan være det riktige ordet), om de her dorullene, for å prøve å få solgt de, da.

    For vi fikk bare provisjonslønn der, da.

    Vi fikk vel noe sånt som 15-20 kroner, per salg der, (eller noe), mener jeg å huske.

    Så hvis vi ikke solgte noe, så fikk vi ikke noe lønn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var også på den samme tida, som det var en stor flomkatastrofe, oppover langs Glomma, husker jeg.

    Og en kar der, (en litt lav tenåring, med mørkt hår, vel), han sa at han het Kirkenær, (til etternavn), da han ringte, den her uka da, (husker jeg).

    Og Kirkenær, det var jo et av de stedene, som ble hardest rammet, under den her flomkatastrofen, ‘Lille-Ofsen’ da, (ble den vel kalt).

    Så jeg husker det, at jeg lurte på det, om han ‘stor-selgeren’ egentlig het Kirkenær, eller om det bare var noe han fant på, da.

    (For å selge mer dopapir, på grunn av sympati, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Nylænde, på den her tida.

    Så skulle forresten Henning Sanne og noen bekjente av han.

    De skulle kjøre oppover til Hedmark osv., en dag, den her våren da, husker jeg.

    For å ‘se på flom’, som Henning Sanne uttrykte det da, (husker jeg).

    (Noe som jeg syntes at var litt spesielt kanskje, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka forresten på nettet nå, og den flommen, den ble kalt for Vesleofsen, så jeg nå, på Wikipedia.

    Og den var visst i juni, i 1995, så jeg nå.

    Så jeg begynte nok i Norsk Idrettshjelp, i mai, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall. Selv om det kanskje kan ha vært i april og), i 1995, da.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg jobba der fram til juli eller august, (var det vel).

    Så jeg jobba der bare i et par-tre måneder, da.

    (For det var en rimelig kjedelig jobb da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det viste seg forresten det, at Axel, (som jo er født høsten 1978, og som denne sommeren, da var snart 17 år).

    Han hadde også fått seg jobb, som telefonselger.

    Axel jobbet for et firma, som holdt til, like ved Saga kino der.

    (Husker jeg at han viste meg, en gang).

    Og jeg ble litt flau, da jeg hørte det, at Axel jo tjente mer enn meg, på sin telefonsalgjobb, enn jeg gjorde på min telefonsalgjobb, da.

    Men jeg beit det i meg, da.

    For dette var jo bare en ekstrajobb, (som jeg hadde funnet i Aftenposten), for å få meg førerkort da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde også kjøpt meg min første mobil, denne våren.

    For man fikk mobiler ganske billig, på den her tiden, da.

    Og det var en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte på Økern Senteret, (for 200-300 kroner, vel).

    (Det var vel et Netcom-abonnement, mener jeg å huske.

    Og jeg husker at jeg ikke ville ha ‘voicemail’ da, (eller talebeskjeder, heter det vel, i Norge).

    Siden det kosta mer penger da.

    Så jeg prøvde å spare litt da, siden jeg jo ikke tjente så mye, på Rimi).

    Etter sikkert å ha sett en annonse, for et tilbud, i Aftenposten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ringte Axel meg, på jobb, en gang, (må det vel ha vært).

    Da jeg jobbet på Norsk Idrettshjelp da, i Dronningens gate der, het det vel.

    (Som var en sidegate, til Karl Johan).

    Og så møtte jeg Axel, ved Burger King, nederst i Karl Johan der, i en pause, (var det vel), en lørdag eller søndag vel, fra jobben min, hos Norsk Idrettshjelp da, (husker jeg).

    Og da satt vi og spiste burgere utendørs vel, i Karls Johans gate der, da.

    Ihvertfall så satt vi der og prata da.

    Ved Kirkeristen der, eller hva det heter igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at Norsk Idrettshjelp, det lå nesten i horestrøket der da, må man vel si.

    Og en gang på jobb, så husker jeg det, at han lysåra fra Oslo Vest, (som syntes at jeg var så treig, med å ta meg lappen), var det vel.

    Han fortalte det, at han hadde møtt ei ung hore, på vei til jobb, en gang, da.

    Og begynt å prate med henne, da.

    Og hu hadde egentlig slutta, å gå på strøket da, hadde hu sagt da, (ifølge han ungdommen).

    Men hu skulle bare ha seg litt feriepenger da, fortalte han.

    Og en annen gang, etter jobben der, så var det i ung og pen og frodig hore, som sto og bydde seg fram, og spurte meg om jeg var interessert i å kjøpe henne da, på veien mellom Norsk Idrettshjelp og Karl Johan der, (husker jeg).

    Og da husker jeg det, at det gikk noen unge kolleger bak meg.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    Men jeg husker at hu hora var rimelig ung, pen og attraktiv da, og hu smilte vel også, der hu stod, mener jeg å huske.

    Så det var nesten sånn at man ble litt frista da, må jeg innrømme.

    For hu var skikkelig ung og deilig og fager, hu hora da, må man vel si.

    Så det her var litt spesielt da, at man liksom jobba midt oppe i horestrøket.

    (På vegne av masse idrettsklubber, i Oslo da).

    Må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det er mulig at det var på grunn av den episoden der, med hu smilende hora.

    At fristelsen ble litt for stor, et par ganger, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo, da.

    For jeg hadde jo ikke hatt sex, på mange år, (siden jeg knulla med med hu Ragnhild fra Stovner, i 1990 og 1991, (var det vel), og det var jo cirka fire år, før det her), da.

    Så jeg ble etterhvert lei av det, at jeg ikke hadde noe lykke, med å sjekke damer, på byen, etter militæret, da.

    Så jeg gikk en gang, på horestrøket og fikk ei hore i 40-åra, eller noe, til å suge meg da, husker jeg.

    Noe som kosta 300-400 kroner, vel.

    Og hu hora sa at utlendingene, de skulle ha så mye for penga da, (mener jeg å huske).

    Og det var hendte også en annen episode, som jeg skal skrive mer om seinere, tenkte jeg, på den her tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 42: Enda mer fra Ungbo-tida

    Sommeren 1994, så jobbet jeg jo heltid, som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, var på sommerferie.

    Men, når begge disse var ferdige med sine tre uker ferie.

    Så hadde jeg jo noen uker sommerferie selv og, (mener jeg å huske).

    Og da, så hadde jeg jo ikke så god råd.

    For jeg fikk nok ikke så mye feriepenger, siden jeg jo hadde vært i militæret, fram til sommerferien, året før.

    Så i sommerferien, så dro jeg bare til Frognerparken og sånn, for å ligge i sola, og jeg bada kanskje litt på Frognerbadet og.

    Og da befant jeg meg aleine, husker jeg.

    Så hvor Axel og Glenn Hesler var, på den her tida, det aner jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener at det må ha vært denne sommeren.

    (Selv om det kanskje var en liten sjanse, for at det var den forrige sommeren, sommeren 1993).

    At jeg skulle til Frognerparken, da.

    Og da gikk jeg bare i shorts og t-skjorte da, siden det var sommeren.

    Og jeg hadde sikkert med meg en bag, med badehåndkle, og sånn da.

    Og så satt jeg meg på T-banen, ned mot sentrum, da.

    Og da T-banen kom til Furuset, så satt det seg to karer, litt opp i åra, i den samme sittegruppen, som meg.

    Og det viste seg å være Arne Thomassen, (min tidligere stefar), og en annen kar.

    Og de hadde på seg dress vel.

    Så Arne Thomassen var rimelig snobbete da, må man vel si.

    Og jeg lot som ingenting, for jeg fikk litt sjokk, for jeg hadde ikke venta, å møte Arne Thomassen på T-banen akkurat.

    Arne Thomassen hadde vært litt arbeidsledig, innimellom, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Og jeg mente å huske, at han ble litt flau, hvis han måtte ta T-banen, og ikke hadde bil, da.

    Så derfor sa jeg ikke noe, da.

    For jeg ble litt flau på Arne Thomassen sine vegne kanskje, siden han måtte ta T-banen, da.

    Noe jeg tror han egentlig ikke likte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Arne Thomassen, han så stygt på meg.

    Siden jeg bare hadde på meg shorts, (mener jeg).

    (Eller om han kjefta på meg, for det.

    Eller ‘brumma’, som man vel må si, at han pleide å gjøre).

    Men dette var i sommerferien.

    Så at man har på seg shorts, i sommerferien.

    Er det så rart, liksom?

    Nei, dette var ikke et hyggelig møte, husker jeg, (at jeg syntes, da).

    Og Arne Thomassen og de, de flytta jo ned til Vestre Haugen.

    Fra Furuset.

    Selv om jeg ikke husker om det var før eller etter denne episoden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og min halvbror Axel, han ble også etterhvert rimelig snobbete, må man vel si.

    Han begynte å gå i dyre Gant-skjorter/gensere, osv., (som han kjøpte på tilbud, i en klesforretning, ved Egertorget, fortalte han), allerede fra 15-16-års alderen vel.

    (Noe sånt).

    Og da Axel begynte å gå i Gant-klær, så hadde ikke jeg engang hørt om det merket, husker jeg.

    Så da fikk jeg meg nok et lite støkk, siden min lillebror liksom var flinkere til å kle seg, enn meg, da.

    Så etter det, så ble nok også jeg litt mer interessert i dyre merkeklær og sånn, da.

    Selv om jeg egentlig ikke hadde så mye greie på klær, fra før det her, da.

    (Ihvertfall ikke noe mer enn vanlig).

    Men jeg la jo merke til at Axel ble ganske snobbete da, og da ble det litt flaut for meg, hvis jeg ikke selv skjønte meg noe på klær, da.

    Så jeg følte kanskje litt press, på grunn av det her, at Axel var så snobbete, da.

    Så det var nesten litt sånn, at det var litt konkurranse mellom Axel om meg da, syntes jeg.

    Ihvertfall så ble jeg litt mer oppmerksom, på ting som klær, osv., siden min lillebror Axel, var så opptatt av dyre merkeklær, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen rar episode, som skjedde, på den her tida.

    Den hendte en gang, etter at jeg hadde begynt som assisterende butikksjef vel, i januar 1995.

    Så kom jeg på jobb da, (en helt vanlig dag, trodde jeg da), på Rimi Nylænde.

    Men da, så hadde plutselig butikksjef Elisabeth Falkenberg, et skriv der til meg, fra faren min.

    Og det var noe informasjon, om en flyveleder-skole, i Sveits, som faren min hadde fakset, (eller noe), til Rimi Nylænde, da.

    Og Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg noe sånt som, at faren min ville at jeg skulle begynne på den utdannelsen, da.

    (Eller noe).

    Men jeg var jo ikke noe interessert i det, i det hele tatt.

    Det ble som noe rart for meg, husker jeg.

    Jeg var jo såvidt kommet i gang, med en leder-karriere, i Rimi.

    Og hvis jeg skulle slutte med den karrieren, så måtte det jo være, for å begynne med data, som jo egentlig var mitt felt, (siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, i to år, ved NHI).

    Og hva Elisabeth Falkenberg og faren min hadde snakka om.

    Og hvor mye de snakka sammen.

    Og hvordan faren min fikk tak i telefonnummeret, til Rimi Nylænde, (som var et telefonnummer, som ikke stod i telefonkatalogen).

    Det veit jeg ikke.

    (Og jeg hadde omtrent ikke noe med faren min å gjøre, på den her tida.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å snakke med han, om karrieren min, osv.

    Så dette var litt som noe forvirrede greier, fra en, (mer eller mindre), alkoholisert sjel, for meg, (husker jeg).

    Men hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, tolket det her, det var det jo vanskelig, for meg, å si.

    Det var jo ikke sånn, at jeg hadde fortalt henne det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, osv.

    Nei, det var ikke sånn, at vi pleide å være så veldig personlige der liksom, på Rimi Nylænde, da.

    Vi var mest fokusert på jobb og sånn der, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 31: Mer fra Ungbo

    Det hendte jo at det var Ungbo-møter, (med Ungbo-dama), en del ganger, innimellom.

    Og det som var litt rart, det var det, at Hildegunn, Rune og Glenn, de var nesten aldri, på de Ungbo-møtene.

    Eller, jeg husker det, at Glenn Hesler, var med på et sånt Ungbo-møte, en gang.

    Og da var hverken Pia, Hildegunn eller Rune der.

    Så det var bare Ungbo-dama, Glenn Hesler og meg, som var der, da.

    Og da fortalte Glenn Hesler og meg, til Ungbo-dama, om all den idretten, som vi dreiv med, på fritida, da.

    Nemlig badminton, fotball og tennis, da.

    (Hvis jeg ikke glemte noe nå da.

    Jo, vi spilte jo bordtennis også, på Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

    Så Glenn Hesler og jeg, vi dreiv altså med fire forskjellige idretter.

    Nemlig fotball, tennis, badminton og bordtennis.

    Og sammen med Axel så hendte det at vi noen ganger dro til Tøyenbadet, Furusetbadet eller Frognerbadet.

    Selv om det ikke var så ofte.

    Og med Magne Winnem så trente jeg klatring, i klatrevegg, om enn ikke så mange ganger.

    Og vi løp også 800-meter en gang.

    Jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og hadde lyst til å holde meg i form, for jeg tenkte fremover, på rep-øvelser osv., som jeg forestilte meg at kunne være tøffe, hvis man ikke var i bra form da, siden jeg var en infanterisoldat, og infanteriet var jo den tøffeste, av våpengrenene, ihvertfall ifølge Ander Willassen, da, fra Gjerdes Videregående.

    Og jeg trente også de her idrettene, fordi at det var sosialt og også morsomt da.

    For på 90-tallet, så fantes det ikke internett, (for eksempel), og jeg var kanskje litt lei av video og dataspill, osv.

    Og det var jo vinter-OL, på Lillehammer i 1994, og Norge var med i fotball-VM, samme år, så det var på moten å holde seg i form og, mener jeg å huske).

    Og da sa plutselig bare hu Ungbo-dama ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så hu Ungbo-dama, hu trodde visst det, at Glenn Hesler og jeg, bare satt og jugde, når vi fortalte om at vi dreiv og trente så mye på fritida, da.

    Så det var litt skuffende da, husker jeg.

    Og jeg mener å huske det, at Glenn Hesler også ble litt skuffa over hu Ungbo-dama da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde visst god kontakt, med hu Ungbo-dama.

    (Kanskje fordi at begge var kommunister?

    Hva vet jeg).

    For jeg husker det, at Pia i et møte, (hvor bare Ungbo-dama, Pia og jeg var med), plutselig begynte å si til Ungbo-dama, at Rimi utnyttet meg, og at det firmaet var som McDonalds, omtrent, (når det gjaldt å utnytte ansatte da, var det vel, at Pia mente).

    Dette hadde ikke Pia pratet noe med meg om, fra før.

    Så jeg ble rimelig paff da, husker jeg.

    Og i et annet Ungbo-møte, hvor det igjen kun var Ungbo-dama, Pia og meg, som hadde møtt opp.

    Så sa plutselig Pia til Ungbo-dama, at Glenn Hesler antagelig var misunnelig på henne, fordi at han ikke hadde noe kjæreste, (og hun selv hadde kjæreste, da, (nemlig Keyton fra Somalia)).

    Så da må Glenn Hesler ha sagt noe til Ungbo-dama kanskje, utenom møtene, om Pia, da.

    Muligens.

    Ihvertfall så syntes jeg at dette virka, som et slags forsvar, fra Pia.

    Men jeg fikk ikke helt med meg angrepet, fra Glenn Hesler, hvis jeg skal være ærlig.

    (Hvis det ikke var det med at Pia ikke produserte nok tomflasker, da.

    Og at Glenn Hesler hadde ringt til Ungbo-dama og fortalt om det her, til henne, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hilde fra Rimi Hellerud, begynte å jobbe, i Rema.

    Så fikk jo jeg mer ansvar, på Rimi Nylænde.

    Og jeg fikk en kontrakt, som assisterende butikksjef der, (med 140.000 i årslønn, var det vel, noe som var lite også på midten av 90-tallet, (men mer enn jeg hadde hatt fra før, da)), fra første januar, i 1995, (var det vel).

    (Etter å ha jobbet som aspirant, i et halvt års tid, da.

    Etter at både butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, hadde vært fornøyd med jobbinga mi, som låseansvarlig, sommeren 1994, da.

    Og sagt det, at jeg vokste med oppgavene, (eller noe sånt)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, slutta, på Rimi Nylænde.

    Så var vi jo bare to ledere der, (nemlig butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, da), i en del måneder fremover, da.

    Og jeg hadde jo hatt ansvaret for ostedisken, i cirka et års tid kanskje, da jeg ble assisterende butikksjef.

    Og jeg pleide å legge stoltheten min, i arbeidet, med å legge opp ostedisken, da.

    Sånn at den så skikkelig velfylt og ryddig ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som assisterende butikksjef, så fikk jeg jo ansvaret, for å lede den vakten, som butikksjefen ikke jobba, da, (hver dag).

    Og ansvaret for å hjelpe til, hvis det var noen av medarbeidere eller kunder, som lurte på noe, da.

    Og jeg fikk også ansvaret for at hele butikken, (og ikke bare ostedisken), så bra ut, hver dag, (når jeg hadde seinvakter, da).

    Så jeg kunne nesten ikke bruke like mye tid, på ostedisken, som da vi var tre ledere, på Rimi Nylænde.

    For jeg måtte jo også rydde alle hyllene, på Rimi Nylænde, når jeg var ferdig med å legge opp kjølevarene, på tirsdager og torsdager, var det vel.

    (Og på mandager og onsdager, så hadde jeg jo ansvaret for å fylle opp tørrvarer.

    Selv om butikksjef Elisabeth Falkenberg også noen ganger fylte opp en del tørrvarer, vel.

    (Eller, det var vel sånn, at hu prisa mye av tørrvarene, vel.

    Og satte de vareeskene på noen brett, (med hjul på), da.

    Som jeg trilla rundt i butikken, og tok av varer fra, og stabla inn i hyllene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo også noen av de som jobba deltid, som pleide å hjelpe til, med å fylle opp tørrvarer, da.

    (Og for en god del av varene, så dukka det opp selgere/varestablere, i butikkene.

    Og da hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg sortert varene, nede på lageret, og lagt de klare, for selgerne da, som dukka opp samme dag som varene kom eller dagen etter da, vanligvis).

    Og etter at tørrvarene var fylt opp, så rydda jeg også alle hyllene, i butikken, da.

    Og det samme på fredagene.

    På fredagene, så var det ikke så mye varer.

    Men det var en del mer å gjøre, på fredager, siden kundene handlet inn ekstra til helga, osv.

    Og jeg satset jo litt på karrieren min, i Rimi, på den her tida.

    For jeg hadde ikke så mye annet å drive med, liksom.

    Så jeg pleide å dukke opp ihvertfall en time tidligere, på jobb, det første året cirka, som jeg jobba heltid, som leder, i Rimi, da.

    For å være sikker på at jeg rakk alle pliktene mine, i løpet av dagen, da.

    Og jeg pleide å rekke å fylle opp varer, samt å shine alle hyllene, på Rimi Nylænde der, hver dag, (må jeg vel si), på den tida, etter at Hilde fra Hellerud slutta, da.

    For jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og fra all treninga, som jeg dreiv med, da.

    Så jeg jobba og jobba og rydda og rydda da, uten mye dødtid, i løpet av en dag da, (må jeg vel si).

    (Unntatt når jeg hadde spisepause, da.

    Noe som jeg ikke fikk til å funke så bra seinere, etter at jeg ble butikksjef.

    For når jeg ble butikksjef, så fant jeg ut hvor stressende det egentlig var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig en dag, mens butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, stod ved kassene der cirka, og dreiv og prisa noen tørrvarer, eller noe sånt, vel.

    Så dukka Glenn Hesler opp på Rimi Nylænde der da, (av en eller annen grunn).

    Og sa til meg det, (mens han gikk ut av butikken), at ‘nå må Erik rydde ostedisken sin ordentlig’, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg vet hvorfor han blanda seg opp i det.

    Han pleide vel ikke så ofte å være innom Rimi Nylænde, akkurat.

    Men jeg hadde vel kanskje fortalt han, på Ungbo, at jeg hadde ansvaret for kjøledisken, da.

    Men så hadde vel antagelig ikke Glenn Hesler fått med seg det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta, da.

    Og at jeg hadde blitt forfremmet, og fått nye arbeidsoppgaver, (samt mer ansvar), da.

    (For når jeg jobba ledervakter, så måtte jeg jo også rydde og telle melk og brød, og mye sånt.

    Så hvis jeg skulle ha tid til det, pluss alt det andre jeg skulle.

    Så kunne jeg ikke stå hele dagen, i ostedisken, liksom.

    Jeg måtte jo liksom prioritere arbeidsoppgavene mine.

    Og når jeg fikk fler arbeidsoppgaver, så kunne det jo hende, at jeg da måtte prioritere annerledes.

    Siden det da kanskje var andre ting, i butikken, som var viktigere, enn ostedisken, da.

    For eksempel, så lærte jeg jo det, på et kurs, for butikksjef, i Rimi, seinere, på 90-tallet, vel.

    At de fire avdelingene, i butikken, som kundene synes er viktigst.

    Det er melk, brød, kjøtt og frukt.

    Så hvis jeg da bare hadde stått i ostedisken hele dagen, som skiftleder, så hadde det vært dårlig prioritering, av meg da, må man vel si.

    For å ta et eksempel på prioritering, da.

    For på den her tida, så ble også frukta lagt opp, av en ekstern konsulent, så vi prioriterte ikke likt ofte, vi lederne i Rimi, på slutten av 90-tallet, som tidligere på 90-tallet, siden arbeidsoppgavene forandret seg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man kan si at jeg nullstilte meg da, på Rimi Nylænde, etter at Hilde fra Rimi Hellerud, slutta der, og jeg ble forfremmet, og vi bare var to ledere der, da.

    Men dette skjønte kanskje ikke Glenn Hesler noe av.

    (At jeg nullstilte meg, da).

    Men han hadde jo ikke noe med det heller.

    Han jobba jo i blikkenslager-firmaet Hesler og Søn og i spilleautomatfirmaet Action Arcade.

    Og ikke som butikksjef på Rimi Nylænde.

    Så man kan kanskje si at Glenn Hesler var en ‘wannabe-butikksjef’, på Rimi Nylænde, da.

    Hvis han ikke bare fleipa, da.

    Han var jo bare såvidt innom butikken så, og slengte fra seg en kommentar på vei ut kassa, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 28: Enda mer fra 1994

    Julebordet 1994, det var en ganske kjedelig ‘affære’, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg mener å huske det, at det julebordet, var i Bekkelagshuset, (ikke så langt unna Nordstrand, eller ‘Østkantens vestkant’, som dette området av Oslo vel også kalles, ifølge Magne Winnem ihvertfall, mener jeg å huske), og det var vel flere Rimi-butikker, som Rimi Nylænde hadde gått sammen med, for å arrangere julebord, da, dette året.

    Men jeg mener at vi fra Rimi Nylænde, vi holdt oss mest for oss selv, i et hjørne, ved inngangsdøra, til ‘hovedsalen’ der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Omtrent det eneste som jeg husker, fra det julebordet, i 1994.

    Det var det, at jeg var litt irritert på hu Hilde, fra Rimi Hellerud.

    For hu hadde liksom ‘driti meg ut’, fordi at jeg liksom hadde slått feil, på kassa.

    Hu sa sånn, en gang, at ‘hva var den prisen her?’.

    (Mens hu pekte på en handlelapp).

    Og det var ikke skanner, på Rimi Nylænde, (som på for eksempel OBS Triaden og også Rimi Munkelia vel), på den her tida.

    Så det var jo ikke så lett å vite, akkurat hva det var.

    Men jeg huska det, at jeg hadde stusset på den handlelappen selv, da.

    Men funnet ut at det var riktig.

    Så jeg prøvde å si at det var riktig totalbeløp, da.

    Men at jeg ikke husket nøyaktig hva hvert eneste enkeltbeløp var, da.

    (Men de kunne jo ha slått inn varene på nytt, sånn som de pleide å gjøre, på CC Storkjøp, for eksempel, husker jeg).

    Jeg prøvde vel å ha en hyggelig tone, men både hu Hilde og hu kunden var sure da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og enten var det sånn at hu Hilde skulle hjem, eller så var det sånn at jeg skulle hjem.

    Det var vel sånn at hu Hilde skulle hjem, tror jeg.

    Og hu likte jo ikke at man skifta, for eksempel, for da måtte hu kanskje ta en T-bane som gikk femten minutter seinere.

    Så det var kanskje derfor at hu Hilde var så sur, fordi at hu ble hefta, av en kunde, på vei ut døra, eller noe.

    Hvem vet.

    Og selv om jeg vel ikke hadde vært noe særlig bombastisk, men bare prøvde å kommunisere egentlig.

    Så var det noe hu Hilde ikke likte ved at jeg prøvde å kommunisere, da.

    Så hu måtte liksom ‘strekke’ meg, inne på kontoret, foran butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    Og på julebordet, etter en del øl.

    Så ble jeg ganske sur, på hu Hilde, pga. den her saken, da.

    Og jeg ba henne om å bli med meg, ut på gangen der.

    Og så kjefta jeg på henne der, på grunn av den her urettferdige behandlinga da, husker jeg.

    Og så spurte vel Thomas Sanne, hva som hadde skjedd, når Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, kom inn igjen til bordet, der de andre satt.

    Og da fortalte jeg de ved bordet at jeg hadde kjefta på hu Hilde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet eksempel, på hvor umoden, som hu Hilde, fra Rimi Hellerud, var.

    Det var det, at hu skulle få personsøker, fra Rema, når hu begynte som assistent der, på slutten av 1994, husker jeg.

    Og på den samme tida, så kjøpte jeg personsøker selv.

    For det var ingen som hadde telefon, på Ungbo.

    Og dette var før ‘mobil-tida’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ringte Siemens, på Ryen, angående personsøker.

    (Et firma som holdt til like ved Abildsø, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Og som bussen til Abildsø kjørte forbi da, så jeg visste godt, hvor det bygget deres lå da).

    Og en kar, som jobba der, i 40-50-åra vel.

    Han ‘lurte’ meg opp dit, for å se på en personsøker, som var brukt, da.

    Og som han hadde liggende der, sa han.

    For jeg tjente ikke så bra, i Rimi, så jeg prøvde å finne en billig personsøker, da.

    Men den personsøkeren, som de hadde på Siemens, den var full av riper, så det var jo bare tull, syntes jeg, å dra innom der, da.

    Men det var på vei til jobben, da.

    (Kunne man nesten si).

    For da kunne jeg bare ta den neste 71-bussen, til ved Abildsø-kiosken der.

    Og så var det bare cirka ti minutter å gå, opp Lambertseterveien, til Rimi Nylænde, da.

    Så man kunne vel for eksempel gå fra Siemens til Rimi Nylænde der, på 20-25 minutter kanskje, vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så falt valget mitt på en ny, blå Motorola Bravo personsøker, husker jeg.

    (For den var på et slags tilbud, eller noe, mener jeg å huske.

    Så den kosta kanskje noen få hundrelapper mer ny, enn den stygge, brukte, som han Siemens-karen hadde liggende i en skuff, i Siemens-bygget på Ryen, da.

    Og den Motorola-personsøkeren, den hadde vel også vibrering vel, sånn at man unngikk å lage ‘støy’, i butikken, når noen ringte en, da).

    Og den så også en del finere ut enn den oppripede, som de hadde hos Siemens da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Motorola-personsøkeren.

    Den hadde et ganske stort display, med klokke osv., da.

    Og den så kanskje litt mer fancy ut, enn den personsøkeren, som hu Hilde fra Rimi Hellerud, hadde fått, da hu begynte, i Rema, da.

    (For Hilde fra Rimi Hellerud, hu var innom, på Rimi Nylænde, og viste fram den personsøkeren sin, fra Rema, da.

    Først og fremst til butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel.

    Men så nevnte kanskje hu det, at jeg hadde fått meg personsøker og).

    Og da, så begynte nesten hu Hilde å grine, husker jeg.

    Og hu sa at det var noe ‘dritt’ hu hadde fått av Rema, da.

    (Noe sånt).

    Bare fordi at hennes personsøker kanskje så litt kjedeligere ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så skulle absolutt Glenn Hesler ha meg med, på å skyte, med paintball.

    Sammen med noen Romeriks-folk vel.

    Men jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3), og skutt veldig mye, med Miles der, som er et laser-system, hvor en høytaler, på fienden, begynner å pipe, hvis du treffer.

    Så Miles er en del mer realistisk enn paintball.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Siden Miles jo brukes på ekte AG3-er, osv.

    Og vi brukte jo Miles i militæret, og var soldater, som var i en stående NATO-styrke.

    Altså vi var elite-soldater da, kan man kanskje si.

    Og så skulle jeg liksom fly rundt i skauen og skyte med noen maling-kuler, sammen med en gjeng med ‘guttunger’.

    Nei, dette bød meg imot, som noe sløsing av tid og penger, (og det som var), må jeg innrømme.

    Så det fristet ikke i det hele tatt, må jeg si.

    Det var mer sånn at jeg hadde hatt nok av skyting og våpen.

    Jeg hadde mer lyst til å ha et vanlig liv, (etter det tøffe og krevende året, i Geværkompaniet), enn å krype mer rundt i skauen og leke krig, liksom.

    Det hadde jeg egentlig fått mer enn nok av, for å si det sånn.

    Og dessuten, så tror jeg ikke at Glenn Hesler, Tom fra Lørenskog og Øystein Andersen og dem, ville ha vært de smarteste folka, (kanskje), å leke krig i skauen sammen med.

    De er vel kanskje litt kyniske, noen av de, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så det ville kanskje vært farlig, å leke krig, sammen med dem.

    Jeg er ikke sikker på om de ville ha respektert sikkerhetsavstander, og lignende.

    Og plutselig, så kunne du stå der da, med en paintball-kule i øyet, kanskje, (eller noe da), forestilte jeg meg, ihvertfall.

    Så derfor så ble jeg ikke frista da Glenn Hesler skulle dra meg med på paintball.

    Det ble mer som noe gutteaktige greier, for meg, som nettopp hadde vært et år i Geværkompaniet, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det paintball-greiene kan vel muligens ha vært i 1995 og.

    Men mest sannsynlig i 1994 vel, (hvis jeg skulle tippe).

    (Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994 så var det ihvertfall fotball-VM, i USA.

    Og Norge, var jo med, for første gang, i min levetid, da.

    (Og da jeg var i militæret så hadde vi jo fulgt disse kvalifiseringskampene, til VM 94, på brakka, og på radio, da vi var på øvelse, på fjellet Barmen, i Kongsberg, høsten 1992, osv.

    Så dette VM-et var litt spesielt da, syntes jeg).

    Så det var jo fotball-feber i landet, må man vel si.

    Og Glenn Hesler og jeg, vi tok av litt, og spilte fotball, i gangen, på Ungbo der, i sokkelesten vel.

    Innimellom at vi så på VM-kamper på TV, da.

    (Glenn Hesler holdt med Tyskland, (og muligens også med Norge), mener jeg å huske, siden han var av tysk slekt, da.

    Det var en fotballspiller, på Tyskland, som het Hessler, og etternavnet Hesler er vel en fornorsking av Hessler vel, (mener jeg at Glenn Hesler fortalte)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, mens vi trillet, (eller om man skal si sparket), den fotballen, inne i gangen, på Ungbo, (mens vi var aleine hjemme en gang da, må det vel antagelig ha vært).

    Så dukka det opp to damer, på døra til Ungbo der.

    Hu ene kjente jeg igjen.

    Det var hu Fanney, fra Island, som jeg hadde jobba sammen med på OBS Triaden, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2, og som også lagfører Bricen, i Geværkompaniet kjente, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og hu andre dama må vel også ha vært ei nabokone, (i Skansen Terrasse 23), vel.

    De bare stod der, i døra til Ungbo, uten å si et ‘kvekk’.

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke dette besøket.

    Var det en klage eller var det en slags invitasjon?

    Hm.

    Dette var ikke helt klart for meg.

    Jeg bare forklarte at det var fotball-VM vel, (eller noe), og at vi kjeda oss mellom kampene, da.

    (Noe sånt).

    For dette var jo midt på dagen, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg tenkte vel det, at vi hadde lov til å bråke litt da.

    Samtidig, så var det jo ikke noe i den gangen, på Ungbo, (som gikk mellom oppholdsrommene og våre private rom), som kunne bli ødelagt.

    Det var liksom bare en naken gang med noen dører i.

    (Og den ballen, det var vel en inneball, som jeg hadde tatt med fra Rykkinnhallen, (fra fotballsparkinga der, med datagruppen Crusaders og dem, under TG94, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), eller noe sånt vel).

    Så jeg syntes ikke at vi gjorde noe galt egentlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fanney, hu møtte jeg vel forresten, på vei ned til Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23, en gang.

    (Rett etter militæret en gang, var det vel).

    Mens hu stod i oppgangen, mellom grunnetasjen og første etasje, (var det vel), sammen med mora si, (av en eller annen grunn).

    Da var Fanney høygravid, husker jeg.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg visste vel ikke at Fanney bodde der engang, for å være ærlig.

    Men jeg sa vel noe sånt som at det var spennende, (eller noe sånt), at hu var gravid da, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Mens Fanney vel ikke sa så mye vel.

    (Unntatt at hun bekreftet at hun kjente Marvin Bricen, (fra Geværkompaniet), vel).

    Og hvem barnefaren var, det ante jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var en pussig skrue, omtrent som min tremenning Øystein Andersen, (som jeg jo ble kjent med Hesler gjennom), må man vel si.

    Hesler barberte seg aldri.

    Så han hadde noen slags fjoner, (mener jeg at søstera mi kalte det), i ansiktet.

    Altså noen sånne cirka et par centimeter lange hårstrå, som vokste ganske langt fra hverandre, i ansiktet hans, da.

    Og som jeg ikke vet hvorfor han ikke barberte bort.

    Enda jeg vel spurte han en gang, om hvorfor han ikke barberte seg, vel.

    Hesler var også heavy-fan, (som Øystein Andersen), og pleide å ha langt hår, da.

    Før han plutselig en dag, (sommeren 1994, var det vel antagelig), dukka opp, på Ungbo der, solbrun, (etter å ha jobbet som blikkenslager, i sin onkels firma), og med det brune håret sitt, klippet i en kort, nesten sosse-aktig frisyre.

    Da ble jeg overrasket over Glenn Hesler, som gikk fra å være en ‘shabby’ heavy-fan til å bli soss nesten, over natta, da.

    ‘Misunnelig eller?’, sa Glenn til meg, i stua på Ungbo der, da jeg så på han, nærmest i sjokk da, eller ihvertfall i undring over denne nesten totale forrandringen, da.

    Men jeg var ikke akkurat misunnelig.

    Jeg syntes vel at jeg så ok ut selv, for å si det sånn.

    Men jeg var kanskje forundret da, siden jeg aldri hadde sett han Glenn Hesler med kort hår før da.

    Han var liksom en som jeg tenkte på, som å være i kategorien ‘heavy-frik med langt hår’, da.

    (Altså en som ikke var ‘main-stream’).

    Så hva denne stilendringen til Glenn Hesler kom av, det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel sikkert selv.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var fra Skjetten, hvor han hadde vokst opp uten faren sin, som var død eller hadde flytta til utlandet, (eller noe sånt).

    Han bodde i Nordbyveien, (var det vel), på Skjetten der, i en lang, noen etasjer høy blokk, sammen med sin mor, stefar og lillesøster vel.

    Før jeg skaffa han rom på Ungbo, da.

    (Ved å prate for han, med Ungbo-dama, da Glenn Hesler spurte meg, om jeg kunne hjelpe han med det).

    Og etter at Pia flytta fra Ungbo, (i 1995), var det vel.

    Så flytta Glenn Hesler tilbake, til rommet sitt, hos mora si, i Nordbyveien, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler hadde hatt en mopedulykke, som tenåring.

    I et kryss, ikke så langt unna Nordbyveien der, vel.

    (Muligens ved Olavsgård hotell der.

    Hvor jeg jo forresten hadde vært på et slags seminar eller ‘smile-kurs’, med Matland/OBS Triaden, dagen etter at jeg traff hu Ragnhild fra Stovner, (på Radio 1 Club), noe som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    Et sted han viste meg en gang, da jeg satt på med han, i en av bilene til automatfirmaet til han og Øystein, vel.

    (Hvis det ikke var i hans lys blå Volvo stasjonsvogn, da.

    En bil han brukte når han jobbet som blikkenslager, vel).

    Så Hesler han hadde nok da vært gjennom mange operasjoner.

    For han skadet ankelen sin, (var det vel), i den ulykken, da.

    Og han haltet også litt da.

    (Selv om han likevel spilte ganske mye fotball og badminton, osv.

    Så han var ikke så utrolig hemmet av den nevnte ulykken, da).

    Og han fikk også store erstatningsbeløp, i hundretusen kroners-klassen, utbetalt nærmest årlig vel, i årene etter denne ulykken, da, (var det vel).

    Eller han fikk vel ihvertfall to-tre sånne store pengeutbetalinger, mener jeg å huske, (at Øystein Andersen prata om, ihvertfall, en gang, på begynnelsen av 90-tallet).

    Penger som han blant annet brukte til å starte opp automatfirmaet, til han og Øystein Andersen vel, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler fortalte meg en gang, at han hadde en morfar, som var kommunist vel, og som hadde vært som en slags far for han, under oppveksten, da.

    Og det blikkenslager-firmaet, som Glenn Hesler jobba i.

    Det het ‘Hesler og Sønn’.

    Og ‘Hesler’, fra firmanavnet, det var morfaren hans da.

    Og ‘Sønn’, fra firmanavnet, det var onkelen hans da.

    Men Glenn Hesler, han begynte også å jobbe i det blikkenslager-firmaet, da.

    Uten at firmanavnet endret seg vel.

    Og en dag, mens han bodde, på Ungbo der, så fortalte Glenn Hesler meg, at morfaren hans hadde dødd, (var det vel).

    Han hadde ihvertfall falt ned fra en stige, (var det vel), på jobben, som blikkenslager, da.

    Så jeg sa ‘kondolerer’ da, husker jeg.

    Og spurte vel også en gang om hvordan han taklet dette, at morfaren hans hadde dødd, (noe som skjedde foran øynene på han, da).

    (For Glenn Hesler så vel på dette fallet, tror jeg).

    Men da smilte vel Hesler, (mer eller mindre ihvertfall vel), tror jeg.

    Så det virka som at han taklet det her greit, da.

    Og Glenn Hesler arvet vel også bikkja til morfaren, tror jeg.

    (Hvis jeg skjønte det her riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, disse årene, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 26: Mer fra Rimi

    Den første tiden jeg jobba som leder, i Rimi, (våren/sommeren 1994, vel), så jobba jeg vel sånn som lederne jobba, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, (må jeg vel si).

    Jeg husker at Thomas Sanne spurte meg om hva han skulle gjøre, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg bare sa at han kunne ta seg en fem-minutter pause, da.

    Og hu pene blondinna i kassa, hu spurte vel også hva hu skulle gjøre, (mens hu smilte vel), en gang.

    Og da sa jeg det, at hu kunne dele opp vannmeloner, i kjelleren, (på/ved spiserommet der).

    For det var sommer da, og det gikk en del frukt som jordbær og vannmeloner da.

    (Hvis jeg skal være litt fleipete, så kunne jeg vel ha sagt det, at det virka som at hu blondinna hadde ganske fine ‘meloner’ selv og.

    Men jeg får prøve å være litt seriøs her.

    Vi får se om jeg klarer det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For assistent Hilde, fra Rimi Hellerud, (og butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    De hadde jo sagt til meg, under opplæringa mi der, som Rimi-leder, (som var noen vakter, som jeg jobba sammen med de leder-damene, og også innimellom, når jeg jobba de vanlige vaktene mine, så hendte det at spesielt Hilde fra Rimi Hellerud, kunne prate om butikkdrift og lederopplæring, og sånne ting, da), at jeg måtte finne min egen lederstil.

    Men etter at jeg begynte å prøve å finne min egen lederstil, og begynte med å prøve å være snill/grei/vennlig, mot ‘undersottene’ der, da.

    Så gikk hu Hilde, fra Rimi Hellerud, bort til meg, en av de første dagene mine, som leder der, husker jeg.

    Også sa hu til meg det, at jeg måtte bli strengere, som leder.

    Hvis ikke, så ble hu og Elisabeth Falkenberg upopulære, blant de ansatte da, mente hu.

    Så hvor lenge fikk jeg lov til å ha min egen lederstil, i Rimi?

    Kanskje en eller to dager.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu hadde sommerferie, fra slutten av juni, i 1994, (var det vel).

    Så Hilde fra Rimi Hellerud og meg, vi dreiv butikken, da.

    Og jeg husker det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu sa det, en gang, på slutten av disse tre ukene.

    At butikken alltid hadde sett bra ut, etter at jeg hadde jobba, (da tenkte hu vel på at jeg hadde rydda/shinet tørrvarehyllene og at melkedisken, og brus/øl-avdelinga osv., så bra ut, og at lageret var rydda vel, antagelig.

    Sånne ting).

    Unntatt den lørdagen, som jeg hadde hatt søskenbarn-fest, på Ungbo, (var det vel).

    Det var ihvertfall en lørdag da, som butikken ikke hadde sett bra ut.

    Og det var jeg enig i.

    Men det hadde jeg vel forklart for henne, hva grunnen til var, mente jeg.

    Og det var det, at han Muhammed, fra Rimi Munkelia, som jeg hadde møtt på T-banen, etter jobben, (eller om dette var, da jeg jobba, på Rimi Munkelia), og fått han til å jobbe, en lørdagsvakt, når vi mangla folk.

    Men det som skjedde, det var det, at han Muhammed, (fra Rimi Munkelia), han ba plutselig om å få gå hjem, før vakta hans var ferdig.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne holde han der, siden han var muslim osv., og egentlig var fra Rimi Munkelia, da.

    Jeg kjente ikke han så bra, at jeg visste hva den her oppførselen hans kunne komme av.

    Så jeg lot han bare få gå hjem, da.

    Og da, så var det bare meg, og hu Elin fra Lambertseter, som jobba, resten av den lørdagen, på Rimi Nylænde.

    Så jeg fikk jo ikke da så god tid, til å rydde hyller, eller noe.

    For vanligvis, så hadde jeg to medarbeidere i kassa, stort sett hele dagen, når jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde.

    Men denne lørdagen, så var vaktene kutta ned på, i lengde, siden dette var i juli-måned.

    Og når han Muhammed plutselig ville gå hjem.

    Så sa jeg vel at det var greit, hvis han blei der, til hu Elin dukka opp der, rundt klokka 12, (eller noe), vel.

    Så den ene kassereren, (Muhammed), han gikk hjem, kanskje 5-6 timer tidligere enn vanlig.

    Og den andre kassereren, (Elin fra Lambertseter), hu begynte seinere enn vanlig, hu også, siden dette var i fellesferien, da.

    Så derfor rakk jeg ikke å rydde noe særlig, i hyllene, den lørdagen, da.

    Men den neste åpningsdagen, etter dette, det var jo en mandag.

    Og kundene skjønte vel antagelig det, hvis butikkhyllene så litt rotete ut, på en mandag.

    (Pleide vi lederne å prate om, i den butikken, mener jeg å huske.

    At hvis hyllene så litt rotete ut, på en mandag, så var ikke det noe krise).

    Det var vel i helgen at kundene helst ville at butikken skulle se bra ut, vel.

    Som sånn jeg hadde skjønt det, ihvertfall.

    Men hva som var grunnen, til at han Muhammed, plutselig ville gå hjem tidligere, før vakta hans, (som allerede, fra før av, var en forkortet sommervakt, og ikke en vakt, som gikk fra 8/9 til 19), det fant jeg ikke ut.

    (Så Muhammed ville ikke jobbe hele den vakta, som fra før av var forkortet, da.

    Så jeg sleit litt, med å få gjort alt, som jeg vanligvis klarte å få gjort, på en ledervakt, på lørdager, på Rimi Nylænde, da).

    For Muhammed og jeg, vi prata bare sammen, om det her, i kassaområdet der.

    Og jeg var kanskje litt skeptisk til han Muhammed og, siden Leif Jørgensen, hadde sagt det, at han Muhammed hadde prata om, at hans høyeste ønske, var å bombe India, med jagerfly.

    Men vi mangla folk da, i ferien til Elisabeth, så jeg prøvde vel å hjelpe til med å skaffe folk da, siden jeg jo jobba på andre Rimi-butikker også, og siden jeg jo nettopp hadde blitt forfremmet til leder da, den her sommeren.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu forsvant forresten til Rema, like før jul, i 1994 vel.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte at hu og Elisabeth Falkenberg, de prata om det, at hu Hilde skulle få lov å ta med seg Rimi sin varebok, (hvor det stod en kode, fra A-F, om hver vare, som Rimi solgte, og hvor A betydde at Rimi tjente mye penger på varen, mens F betydde at Rimi omtrent tapte penger på varen da.

    Noe sånt).

    Jeg skjønte jo at dette var galt, at Hilde fra Rimi Hellerud skulle ta med seg Rimi sin varebok, til konkurrenten Rema.

    Det ble jo som industrispionasje, (må man vel si).

    For den vareboka, den skulle alltid ligge i safen da, husker jeg.

    Så dette var kanskje den mest hemmelige informasjonen, som vi lederne i Rimi, hadde tilgang til, da.

    Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, prata med Elisabeth Falkenberg, om at jeg hadde overhørt det, at hu skulle få ta med seg vareboka.

    Så jeg burde vel ha fortalt om dette, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kanskje.

    Men, det var sånn, da hu Hilde fra Rimi Hellerud jobba der.

    At alle liksom fikk sjokk, hver gang, som distriksjef Skodvin, var innom butikken.

    Og Skodvin hadde også hatt en alvorsprat med meg, på tellerommet.

    Hvor hu sa sånn at hvis jeg ikke så kundene i øya, osv., ‘så var ikke dette noe interessant’.

    Noe jeg ikke skjønte så mye av, for å være ærlig.

    Jeg hadde jo jobbet i to år, som kasserer og ferskvaremedarbeider, på Matland/OBS Triaden, uten å få høre noe lignende der.

    Og heller ikke fra CC Storkjøp eller Rimi Munkelia, (hvor jeg hadde jobbet i et års tid, begge steder vel), hadde jeg fått høre noe sånt.

    Så denne kjeftinga fra Skodvin, den undret meg.

    Men jeg beit tenna sammen da, og forsikret Skodvin, om at jeg var motivert, til å bli assisterende butikksjef og butikksjef, da.

    Men på grunn av at jeg hadde dårlig tillit, fra Skodvin, og siden Skodvin liksom gikk for å være en streng tyrann, (eller noe), generelt, på Rimi Nylænde, (må man vel si, ihverfall hvis man skulle tolke hu Hilde fra Rimi Hellerud, som vel hadde en del med Skodvin å gjøre).

    Så ble det ikke til det, at jeg sladra til Skodvin, om det her, med den vareboka, da.

    For Elisabeth Falkenberg var jo også med på det.

    Og jeg var nesten avhengig, av å ha et bra forhold til henne.

    For jeg skulle nemlig bli assisterende butikksjef, fra januar 1995, etter at hu Hilde begynte i Rema, da.

    Så da var det vanskelig for meg, å ta et oppgjør, med både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg.

    For jeg satt karrieren min i Rimi ganske høyt, og jeg trengte lønnen min, (var jeg vant til å tenke, ihvertfall), siden jeg jo hadde en søster, som hadde flyttet inn hos meg, et drøyt år, før det her, og også siden jeg vel var et forbilde, (må man vel si), for min yngre halvbror Axel, (som bare var 15-16 år, på den her tida, og som ga meg CD-er med sangen som ‘Loser’, osv., så det å drite meg ut, karrieremessig, i Rimi, det var vel ikke noe som virka noe fristende for meg, akkurat).

    Og jeg var litt ‘under pisken’, til Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud, der da, kan man si.

    Men det var vanskelig for meg, å klare å hanskes med begge de to samtidig, siden jeg bare var aspirant da.

    Og de var assisterende butikksjef og butikksjef, og hadde høyere rang, enn meg, i butikken, da.

    Og siden jeg hadde et dårlig forhold, til distriktsjef Skodvin, som liksom pleide å psyke ut/ned folk, da.

    Så ble det ikke til det, at jeg fikk tatt opp den her industrispionasjen, til Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, internt i Rimi, da.

    For jeg var ikke så varm i trøya enda, som Rimi-leder.

    Og jeg kjente jo Magne Winnem som var butikksjef, på Rimi Karlsrud osv., og hadde vel et dårlig inntrykk av Morten Jenker, som også var butikksjef/ambulerende, i Rimi.

    Så jeg var kanskje litt ‘var’, for å ta opp det her, da.

    Eller, det er mulig at jeg ikke tenkte så langt og.

    Jeg tenkte vel bare på min egen karriere, i Rimi, på den her tiden.

    Og ville ikke mislykkes da.

    For jeg hadde jo også sagt til hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, blant annet, at jeg ville prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, i Rimi, da.

    (Istedet for å studere, da).

    Så det var liksom litt prestisje i det, fra min side, å prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, da.

    Så jeg ville vel kanskje ikke risikere det, at karrieren min i Rimi mislyktes, ved å angripe butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Hilde fra Rimi Hellerud.

    (Som jeg jo var vant til å være lojale mot.

    F.eks. når de sa til meg, at jeg måtte bli strengere, som leder.

    Sånn at de ikke skulle bli upopulære.

    Så det var kanskje litt sånn at hu Hilde fra Rimi Hellerud, (og Elisabeth Falkenberg), ‘programmerte’ meg litt og, da.

    Sånn at jeg hadde vanskeligheter med å sette meg opp mot dem, etter et halvt år, med den her detaljstyringa og programmeringa og sånn, da.

    (Det er mulig).

    Men jeg la det her på minnet, da.

    Og jeg lurte nok litt på, hva jeg skulle gjøre med det.

    Men jeg syntes nok ikke, å ta opp dette, med Skodvin, var et alternativ, (av en eller annen grunn).

    Jeg hadde problem med å finne veien, til det jobbintervjuet, på Rimi Klemetsrud, (på begynnelsen av 1994).

    Så jeg hadde ringt hovedkontoret til Rimi, mens jeg var stressa, da.

    (Var det vel).

    Så jeg hadde kanskje ikke lyst til å drite meg ut igjen, på en lignende måte, da.

    Jeg prøvde kanskje å roe det ned litt, i forhold til de på hovedkontoret da, på den her tida.

    (Det er mulig).

    Så å rapportere om noe stjeling av varebok.

    (Som jeg først bare hørte noe tisking om vel).

    Det hadde de kanskje ikke trodd på, hvis jeg hadde sagt det.

    Jeg trodde vel kanskje ikke det, at min posisjon, på hovedkontoret, var så sterk, på den her tida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Altså det med vareboka, det var sånn.

    At jeg var liksom så fersk, som leder, i Rimi.

    Så det ble vanskelig, for meg, å ta det opp, høyere oppover i systemet, syntes jeg.

    Jeg var ikke vant til, på den her tiden, å ta opp saker, høyere opp i systemet, da.

    (Og det kunne jeg ha problemer med, som butikksjef og.

    For kulturen i Rimi, den var liksom sånn, at alle lederne liksom skulle være veldig ‘tøffe i trynet’, og sånn, da).

    Og dette med vareboka, det var vel også noe som Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, liksom tiska om, da.

    Selv om jeg vel muligens spurte Falkenberg, om det her, etter at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta.

    Men da sa vel Falkenberg bare noe merkelig for meg, som at hu syntes at det var greit, at hu Hilde fikk ta med seg den vareboka, (eller noe).

    Uten at jeg vel skjønte så mye av hvorfor hu Falkenberg syntes det, at det var greit.

    Så det her var nok noe som undret meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 19: Julebordet 1993

    Julebordet med Rimi Nylænde, i 1993, det var på et utested i Kirkegata, (husker jeg).

    Det var i en restaurant, litt lenger vekk fra Karl Johan, enn Tut og Kjør, husker jeg.

    (Det var muligens en norsk, (eller nord-norsk), restaurant, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dressen min var så utslitt, (og jeg hadde vel ikke noe hvit skjorte heller, mener jeg å huske), så jeg brukte den smokingen, som jeg hadde kjøpt billig, noen få måneder før, til bryllupet til Elin og Magne Winnem, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu assistenten, på Rimi Nylænde, som nettopp hadde slutta, og blitt butikksjef i Follo eller Østfold, (ei med mørkt hår, i 30-åra, som kanskje het Heidi, eller noe sånt).

    Hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at sløyfa, til smokingen min, hadde løsna.

    Så jeg måtte feste den blå sløyfa da, (var det vel), på nytt, da.

    (Hvis det ikke var en svart sløyfe da.

    Det er mulig.

    For jeg hadde svart sløyfe, (mener jeg å huske, ihvertfall), på juleballet, til NHI, på Rica Holmenkollen hotell, på slutten av 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Heidi, (eller hva hu het igjen), hu sa også det, at hu hadde fått noen kommentarer, fra ‘bønda’, i den nye butikken, som hu jobba i.

    ‘Du er ikke i Oslo nå, altså’, hadde dem visst sagt til henne, når hu hadde vært litt vel sjefete kanskje, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de jeg husker som var på det her julebordet.

    Så var det butikksjefen Elisabeth Falkenberg.

    Det var Thomas Sanne, fra Lambertseter.

    Det var ei som het Elin, også fra Lambertseter.

    Det var ei pen ung dame, med lyst hår, som jobba som ekstrahjelp, i kassa, og var sammen, (selv om jeg vel ikke visste det, på den her tida), med en kollega av oss, som het Magne, (mener jeg), som jeg forresten møtte i Avstikkeren, på Bergkrystallen en gang, som jeg besøkte Magne Winnem der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som var spesielt, med dette julebordet, det var vel det, at hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.

    Så etter middagen, så ville hu på et homo/lesbe-sted, ved Youngstorget der, da.

    Hvor jeg ble ganske full, (mener jeg og huske), og kanskje så litt mye, på hu pene, lyshåra kassadama, da.

    Hvem vet.

    Jeg gikk også på do der, for det ble litt kjedelig, å bare sitte stille der, hele tida, husker jeg.

    Og da var det noen ved bordet som begynte å skravle om meg, vel.

    Og en av de unge homsene der, (som spilte biljard vel), han begynte å kommentere om at jeg hadde så fin sløyfe, (eller om han sa propell), da jeg gikk fra bordet der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært på dette homse/lesbe-stedet, og etter at jeg satt der, mens fler og fler gikk, og jeg kanskje lurte på hu pene kassadama. da.

    Så ble det til, at Thomas Sanne, dro med ei blondinne og meg, til Manhattan, (som nesten var stamstedet mitt, på den tida, som Magne Winnem og jeg, pleide å feste mye, i Oslo, tre-fire år, før det her vel).

    Jeg tror at det var Elin, Thomas Sanne og meg, som dro på Manhattan.

    (Jeg ble ganske full, på det her julebordet, men jeg mener å huske at det var sånn).

    Så vi var liksom de siste tre som holdt ut, fra julebordet, må man vel kanskje si, da.

    Mens alle de andre gikk hjem før oss vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så vi tre var liksom den ‘harde kjernen’ da, (må man vel kanskje si).

    Selv om det vel ikke tok så lang tid, før Thomas Sanne og Elin, skulle dra hjem, fra Manhattan, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er min tidligere butikksjef i Rimi, Elisabeth Falkenberg, (som Magne Winnem sa at var i ‘mafian’)

    magne winnem sa var i mafiaen

    http://www.industrienergi.no/modules/m02/article.aspx?CatId=32&ArtId=21448