Stikkord: HiO IU

  • Min Bok 5 – Kapittel 161: Mer fra de tre første semestrene, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen

    Et av de tre første semestrene, (må det vel ha vært), som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Første semesteret mitt, ved HiO IU, det startet forresten i august 2002.

    Og tredje-semesteret, det var ferdig, i desember 2003).

    Så dro min leder-kollega Fredrick, fra Rimi Bjørndal, meg med på å kjøpe pizza, etter jobben, (etter en torsdag-seinvakt, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    Og dette behøvde vel ikke nødvendigvis å ha vært så rart.

    For Fredrick og meg, (og også en eller to ganger Toro aka. Thor Arild Ødegård), vi pleide jo noen ganger å dra på Burger King, i Grensen, for å spise burgere, etter jobben.

    (Alltid på Fredrick sitt inisjativ, vel.

    Så han Fredrick, han var litt som David Hjort, Magne Winnem og min fetter Ove, da.

    På den måten at han ‘alltid’ fant på ting, å gjøre, og at han maste på meg, om å være med på disse tingene, da.

    Så han Fredrick, han kunne være litt innpåsliten, da.

    På samme måte som Magne Winnem, David Hjort og Ove da, (må man vel si)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var rart, med denne pizza-spisinga.

    Det var at Fredrick ville at vi skulle gå av T-banen, på en stasjon, som lå mellom Mortensrud, (som var så langt som ‘Bjørndal-ring-bussen’ gikk), og sentrum, da.

    (På Østensjøbanen, da.

    Som også er kjent som linje 3.

    Og som på den her tida gikk fra Mortensrud og til Sognsvann, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt).

    Kan det ha vært på Godlia stasjon, (at Fredrick dro meg av T-banen, på vei ned til sentrum), tro?

    Hvem vet.

    Dette var ihvertfall en T-banestasjon, som jeg aldri hadde vært på før, husker jeg.

    Og dette var fordi at Fredrick kjente de som dreiv denne bydels-pizzeriaen, (som jeg mener å huske at lå i tilknytning til den nevnte t-banestasjonen), da.

    Og dette var noen barske muslimer fra Pakistan, (eller noe sånt), vel.

    Så hvordan Fredrick kjente disse barske ‘pizzeria-muslimene’, det veit jeg ikke.

    Var han kanskje i noen slags hemmelig avdeling av Al-Quaida, (eller noe sånt)?

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu jobba jo som butikksjef, på Rimi Bjørndal, til rundt årsskiftet 2002/2003 en gang, (var det vel).

    (Noe sånt).

    For da begynte hu jo istedet som assistent, på den store ‘nabo Rimi-en’, nemlig Rimi Mortensrud, da.

    Etter at jeg husker at jeg overhørte, (en tirsdag eller torsdag, som jeg skulle jobbe, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært), at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, klagde på, til Irene Ottesen, at hu ikke fikk helt dreisen, på å drive Rimi Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, iløpet av 2003, (må det vel ha vært).

    (Noen måneder etter at Irene Ottesen, hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Så var Irene Ottesen innom, på Rimi Bjørndal, (sammen med en eller to andre Rimi-folk, fra Rimi Mortensrud, eller noe sånt), da.

    Og da, så spurte hu meg, husker jeg.

    Om jeg ville være med henne og Ivan, og en del andre Rimi-folk, ut på byen, lørdagen etter, (mener jeg at det må ha vært).

    Og på den her tida, så var det sånn, at jeg ikke festa noe særlig, med hverken David Hjort, Magne Winnem eller broren min Axel, (husker jeg).

    (Det her var vel kanskje etter at David Hjort hadde dratt meg opp til Ammerud, for å fikse PC-en hans, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke hadde vært ute på byen, på en stund, da.

    Så jeg slo faktisk til, på å bli med de her Rimi Mortensrud-folka, (må man vel kanskje kalle dem), ut på byen, da.

    Og dette visste seg å være et utested, (som jeg ikke husker navnet på lenger nå), som lå i en sidegate, som gikk mellom Karl Johan og Grensen vel.

    Like ved Egertorget cirka, vel.

    Og der, så husker jeg at hele gjengen av oss, satt nede i første etasje, og drakk øl, da.

    Og jeg sa vel ikke stort, for jeg kjente vel ingen av de her folka så utrolig bra.

    (Jeg kjente vel Irene Ottesen best.

    Men hu er litt ‘dundrete’ og sånn, da.

    Må man vel si.

    Så jeg var vel litt sånn ambivalent, (må man vel si), overfor henne, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ivan, som jo jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Han hadde jo blitt ansatt, i den stillingen, av nettopp Irene Ottesen vel, noen måneder tidligere, da.

    (Ihvertfall så hadde Irene Ottesen vært sjefen hans, noen måneder tidligere, da).

    Men på den her tiden, så var altså disse to assistent-kolleger, i Rimi, da.

    Ivan var forresten fra Mandal, (mener jeg å huske).

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Ivan var veldig begeistret, fordi at fotball-laget Mandalskameratene, gjorde det så bra, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og Ivar var også Rimi sin nye Casanova, (eller noe sånt), visste det seg.

    For hvis jeg skjønte det riktig.

    (Og dette fikk jeg vel også halvveis bekreftet, av Irene Ottesen, mener jeg å huske).

    Så hadde Ivar pult ei Rimi-dame, på dassen der, (eller noe sånt).

    De to ble ihvertfall borte veldig lenge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg måtte i minibanken, for å ta ut penger, (ganske tidlig på kvelden), mens jeg var, på det her utestedet, da.

    (For jeg er ikke så glad i å betale med visa eller kredittkort, på utesteder, da.

    For jeg har ikke lyst til å la visakortet mitt ligge i baren, liksom.

    For det synes jeg at virker litt risikabelt da, for å si det sånn).

    Og da gikk jeg litt nedover, i Karl Johan, og tok ut penger, ved Nordea der, (tidligere Kredittkassen), ved Stortorvet.

    (Like ved utestedet Broadway der, vel.

    Noe sånt).

    Og der, så møtte jeg faktisk Jan-er’n aka. Jan Henrik, fra Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Han gikk rundt der, i lag med to-tre andre karer, i 20-årene, vel.

    Jeg fortalte Jan Henrik, at jeg var ute på byen, sammen med Irene osv., (som jeg regna med, at han visste, hvem var).

    (Siden de begge to hadde jobba i det samme Rimi-distriktet, på den samme tida, da).

    Og jeg spurte vel sikkert Jan Henrik, om hvordan det gikk, i hans nye jobb, som dørvakt, på Onkel Donald.

    (Som han tydeligvis hadde fri fra, den her kvelden, da).

    Men det var ikke sånn, at jeg spurte, om Jan Henrik og dem, hadde lyst til å bli med, tilbake til det utestedet, som Irene og dem var på, da.

    For så bra kjente jeg ikke Jan Henrik.

    Og Jan Henrik hadde også gjort narr av meg, en gang som jeg prata med han, utafor Onkel Donald der da, (husker jeg).

    For han gadd ikke å stå utafor Onkel Donald der, mens noen, (nemlig meg), stod og ringte, med en Nokia 3330 da, (var det vel).

    (At han sa til en kollega, (eller noe sånt), da.

    Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og Jan Henrik og kameratene hans, de hadde nok helt sikkert andre planer.

    Jeg husker at jeg en gang så Jan Henrik, sitte sammen med noen kamerater, (ganske edru vel), inne på et ganske lite rom, inne på Stedet der.

    (Den gangen som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og vi var på Peppe’s Pizza, nederst i Karl Johan, for å spise pizza.

    Før noen av oss, dro videre, til Stedet, (som seinere skifta navn til Tiger Tiger), da.

    Noe sånt).

    Og jeg kunne vel ikke ha invitert Jan Henrik og dem, heller.

    Siden det ikke var jeg, som arrangerte, den her byturen, da.

    Det var jo Irene som hadde bedt meg med, på den her byturen, liksom.

    Så da kunne vel kanskje ikke jeg ha bedt med noen andre folk dit heller, liksom.

    Men nå kjente jeg jo ikke Jan Henrik og dem så bra, heller.

    Og de hadde nok helt sikkert andre planer for kvelden også, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, så gikk Irene Ottesen og jeg, (og vel muligens også noen andre av de folka som var med ut), opp i andre etasje, på det her utestedet.

    Der var det dansegulv, (husker jeg).

    Og jeg er jo ikke noe danseløve akkurat, men jeg stod og drakk øl, (delvis sammen med Irene Ottesen), og så på noen pene damer som dansa osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod vel ikke så nær Irene Ottesen, oppe i andre etasje der, (tror jeg).

    For hu forsvant plutselig, og la igjen veska si, på det bordet, som hu stod ved der, da.

    Og så ba hu meg, om å passe på veska hennes, da.

    (Mens hu ble borte i 15-20 minutter, (eller noe sånt), kanskje).

    Og mens Irene var borte, så dukka det plutselig opp et rimelig voksent par der, (må man si), som tok plassen til Irene, da.

    (For jeg stod vel en meter eller to unna den plassen, da.

    Noe sånt.

    For jeg ville vel markere at jeg var på dette utestedet som singel, og ikke som typen til Irene, (eller noe sånt), liksom.

    Og jeg syntes vel kanskje at det var litt flaut, å stå ved siden av en dameveske.

    Så da stod jeg heller litt unna, liksom.

    Noe sånt).

    Og da måtte jeg jage bort det her høye paret, i 40-årene, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og jeg forklarte dem det, at de stod på plassen til Irene, da.

    Og jeg måtte vel peke på veska til Irene osv., for å få det her voksne paret til å skjønne dette, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så dukka Irene Ottesen opp der igjen.

    (Uten at jeg veit hva hu hadde drivi med).

    Og enda litt seinere, så begyntedet å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

    Og da, så husker jeg at jeg gikk ut av det her utestedet, sammen med Irene Ottesen, da.

    Som begynte å si at: ‘Nå fikk jeg lyst på sånn bakt potet, jeg’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke lyst til å bli med hjem til Irene, (på Bjørndal), på nachspiel, (eller noe sånt).

    (Som jeg mener litt vagt å huske, at Irene muligens hadde hinta om.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke giddi å blitt med David Hjort, på nachspiel, på Bjørndal, heller.

    Den gangen som søstera til David Hjort, Linn Korneliussen og dama til Erik Dahl, ble jaget, av en jentegjeng, ned Karl Johan.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    For det er noe litt kjedelig ved det, å dra til Bjørndal, på nachspiel, når man bor i sentrum, vil jeg si.

    Noe sånt).

    Så jeg stakk fra Irene da, (må jeg innrømme).

    Før det ble noe bakt potet-kjøping, taxi til Bjørndal og eventuell pulings.

    For Irene er jo litt ‘dundrete’, som jeg har skrevet ovenfor.

    Og jeg var jo med på den her byturen, som en singel kar, som ble med en Rimi-gjeng, ut på byen, liksom.

    Og ikke som typen til Irene, (eller noe lignende).

    Og Toro aka. Thor Arild Ødegård, han hadde visst prata dritt om meg, etter at Irene Ottesen, lå over hos meg, etter den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg hadde arrangert, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    Ifølge Vanja Bergersen, så hadde visst Toro sagt noe stygt om meg da, siden jeg lot Irene ligge over, på Ungbo-sofaen min, (en sofa som jeg jo hadde tatt med, da jeg flytta, til St. Hanshaugen).

    (Noe sånt).

    Uansett, så bare stakk jeg av, da.

    For jeg hadde vel blitt litt vill og gal muligens, siden Ivan og ei Rimi-dame, hadde pult på dassen, på det utestedet, som vi nettopp hadde vært på, da.

    Så jeg måtte nesten prøve å være morsom selv og, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og  jeg var nok ganske full og, på det her tidspunktet.

    Jeg hadde nok drukket ganske mange halvlitere, iløpet av den kvelden, (vil jeg tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk tilbake, inn på det her utestedet, da.

    Og fant to pene blondiner, som hadde dansa hele kvelden, foran Irene og meg, da.

    Og de to damene, de viste seg å være irske, da.

    Og de jobba muligens på det her utestedet, som promo-babes, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde veksla noen ord, med de her pene irske blondinne-promo-babes-ene, inne på det utestedet.

    Så ble det til at de to irske blondinnene, og jeg, gikk i samlet flokk, ut av dette utestedet, og bort til Karl Johans gate, (i nærheten av Egertorget, vel), husker jeg.

    Og der møtte vi en walisisk sykkeltaxi-sjåfør, (husker jeg).

    Og de irske damene sa hei til han da, (husker jeg).

    Og jeg hadde nok sitti for mye, å lest om diverse mytologi osv., på nettet.

    For jeg begynte å si at det walisiske flagget, var kult, for de hadde en drage, i flagget.

    Og så ble jeg litt slem.

    For jeg hadde tv-kort, på PC-en min, på den her tida.

    Så jeg pleide jo å bruke PC-en, til å ta opp videofilmer, (fra sportssendinger, på TV), av Everton og Wayne Rooney-mål for England, (for han spilte jo for Everton, på den her tida, og var liksom et lysglimt, for Everton-fans, etter en del middelmådige sesonger, da).

    Og så sendte jeg noen ganger disse videofilmene, til en kar, i England, som drev et nettsted, som het Nil Satis da, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde blitt bannet derfra først, fordi jeg ikke skrev ‘takk’, (på engelsk), etter å ha sett på noen målvideoer, på det nettstedet, da.

    (Og etter en krangel, på det Nil Satis-forumet, hvor jeg klaget over denne banningen, da).

    Men det engelske flagget, som ble visst mye, på de nevnte England-fotballkampene, da.

    Det heter jo ‘St. George’s Cross’.

    Og det fortalte en gang faren, (nemlig Rick Hudson), i den vertsfamilien, i Brighton, som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg, pleide å dra til, i sommerferiene, på slutten av 80-tallet, meg, (husker jeg).

    For han var så fotballinteressert, da.

    Og jeg hadde innimellom noen rolige dager, på den her tida, da.

    Så jeg hadde lest litt om mytologi osv., på nettet da, (i månedene før den her byturen).

    Så jeg hadde litt om mytologi, i huet, under den her byturen, da.

    Så etter å ha skrytt av det walisiske flagget.

    (Og at det var kult, siden det var det eneste flagget i verden vel, som hadde drage-motiv).

    Så ble jeg litt slem, da.

    (Siden jeg ikke ville miste de her to irske skjønnhetene, til han waliseren, da).

    Så jeg spurte så han walisiske sykkeldrosjesjåføren, (på engelsk), om: ‘Is it the same dragon, that was killed by St. George?’.

    Og da svarte han waliseren: ‘No’, og ble litt paff, vel.

    Så jeg dreit han kanskje litt ut, da.

    Så jeg var litt slem, da.

    Og de irske damene, de ble vel kanskje litt imponert over mine ‘drage-kunnskaper’, da.

    Det er mulig.

    For de gikk så bare videre nedover Karl Johan, sammen med meg, da.

    (Selv om jeg nok fikk en walisisk uvenn, på grunn av det her, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens de to irske promo-babes-ene, og jeg, gikk nedover Karl Johans gate, (i retning av Østbanen).

    Så ble de to irske blondinene sure på meg, (husker jeg), siden jeg hadde kalt de britiske, da.

    For da ropte de nesten, at de var: ‘Irish’, (husker jeg).

    Og da klagde jeg litt, (husker jeg).

    For jeg hadde jo hatt valgfaget ‘de britiske øyer’, mens jeg gikk i fjerde eller femte klasse, (eller noe sånt), på Berger skole.

    Og det valgfaget, det sa lærer Leif Tangen, at han hadde med vilje kalt for ‘de britiske øyer’, for da kunne han også snike med noe stoff om Irland, (husker jeg).

    Så jeg sa da, noe om ‘the British Isles’, til de her irske damene, da.

    Og da lo de litt, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kom litt lenger ned i Karl Johan der.

    (Cirka utafor Scotsman, vel).

    Så begynte de her irske damene, å prate med noen andre folk.

    (Mener jeg å huske ganske vagt, ihvertfall).

    Men jeg så noen litt små rom-damer, (må det vel ha vært), som solgte roser der.

    Og kjøpte ihvertfall en oransje rose.

    (Som var den siste rosen, som hu ene rom-dama hadde.

    Og den rosen var nesten en knopp, må man vel si).

    For 25 kroner, (eller noe sånt), kanskje.

    Og ga den rosen, til hu ene irske blondina, da.

    Og hu ble glad for den rosen, og sa til hu andre irske promo-babe-dama, at hu var så glad i fargen oransje, da.

    Og jeg, jeg var jo full.

    Og jeg hadde jo ikke så lenge før det her, vært på ‘harry-tur’, til Svinesund, sammen med David Hjort og Melina.

    Og da hadde Melina sagt til meg det, (enten på den her harry-turen, eller like før eller like etter), at oransje boksershorts, var så kule, da.

    Så jeg begynte jo da å bable om, (i fylla), til hu ene irske dama, at oransje underbukser, var så fint, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble hu sur, (husker jeg).

    For hu mente vel da, at det ble vulgært, å prate om favorittfargen hennes oransje, og underbukser, i den samme setningen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel også en rose, til hu andre pene promo-dama, (tror jeg).

    Men så kom Röyksopp, (tror jeg at må ha vært).

    Ihvertfall så var det fire nordlendinger, kledd i kule boblevester, (eller noe lignende klær vel), som kom gående nedover Karl Johan, da.

    Og det gikk ikke så raskt, med de to irske blondinene, og meg.

    For de ble vel hele tida sjekka opp, av andre karer, da.

    (Noe sånt).

    Og når de to irske promo-damene, møtte Röyksopp.

    Så begynte jo jeg å lure på, om de her blondinene, egentlig var promo-damene til Röyksopp, da.

    Og hu ene irske dama, (som hadde fått den oransje rosen, av meg, var det vel).

    Hu sa til meg det, at jeg så mer ut som folk i Sverige, for jeg så så perfekt kledd og stylet ut, med gele i håret, osv.

    (Noe sånt).

    Mens de nordlendingene, så litt mer røffe ut, i stilen da, (mente hu).

    (Noe sånt).

    Og det dukka også opp en kineser, i Karl Johan der.

    Som gjorde meg flau, (husker jeg).

    For han begynte å skulle sjekke opp disse promo-damene, selv om han prata veldig dårlig engelsk, da.

    Så da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    For det var jo nesten sånn jeg selv holdt på, (tenkte jeg da).

    Så da Røyksopp, de to promo-damene og jeg, gikk til venstre, inn Kirkegata der, (heter vel den gata), og bort til taxi-køen, ved Stortorvet der.

    Så prøvde jeg ikke engang å sette meg inn i taxiene, sammen med Røyksopp og de her to promo-damene, da.

    For jeg ville ikke trenge meg på, da.

    (Jeg ville liksom ikke drite meg ut, ved å få beskjed om, at jeg var ikke var ønsket, i de her taxi-ene, da).

    Så jeg bare gikk videre bort Kirkegata, (uten å vel se inn i taxiene engang), og så til venstre opp Grensen, og så hjem, vel.

    (Hvis jeg ikke dro en tur innom So What, på veien hjem, da.

    Hvis ikke det stedet var stengt, for kvelden, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra Facebook

    hvor er gerdie

    http://www.facebook.com/groups/15567916559/

  • Min Bok 5 – Kapittel 156: Mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef

    En gang, mellom august 2002 og desember 2003, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg plutselig en telefon, fra Gerd Jorun Vik, fra datalinja, på Gjerdes videregående, (i Drammen), skoleåret 1988/89, (altså nesten femten år tidligere), husker jeg.

    Gerd Jorun ringte fra USA, (tror jeg at det var).

    Hun spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å jobbe i USA, (i det firmaet hun jobbet for), husker jeg.

    Dette kom som en stor overraskelse for meg, (husker jeg), at Gerd Jorun Vik ringte meg, på denne måten.

    For vi hadde vel ikke gått spesielt godt sammen, på skolen.

    (Selv om hun satt, (alene), bak Andre Willassen, som satt ved siden av meg, i klasserommet.

    Og bak Gerd Jorun igjen, så var inngangsdøra, til klasserommet.

    Så vi satt nesten som en liten koloni, i klasserommet, Andre Willassen, Gerd Jorun Vik og meg.

    Til denne kolonien, så hadde også Monika Ødegård, fra Svelvik, hørt til.

    (Hun hadde nemlig sittet på plassen ved siden av Gerd Jorun Vik).

    Men hun flyttet en av de første ukene, over til motsatt side, av klasserommet.

    Like ved der Trine og Hege, (som var to jenter fra Kongsberg), satt.

    Og uten at jeg vet hvorfor Monika Ødegård forlot vår ‘koloni’.

    Men etter dette så var Gerd Jorun Vik litt sur, hadde jeg inntrykk av.

    Og Monika Ødegård, hu hadde måttet melde flytting, til sin tante, i Drammen, for å få gå på Gjerdes videregående.

    Mens jeg selv kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold, da.

    (Og fikk busskort, som var gyldig, helt fra Bergeråsen til Drammen.

    En bussreise på tre-fire mil, som krysset fylkesgrensen, mellom Vestfold og Buskerud).

    Siden jeg hadde så gode karakterer, fra de to første årene, på Sande videregående, da.

    Noe vel muligens ikke Monika Ødegård hadde.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om mora hennes var lærerinne, på Svelvik ungdomsskole.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg husker at jeg tenkte på Gerd Jorun Vik, som litt dum, (eller som litt ‘dust’, kan man vel si).

    Så at hu skulle ringe og tilby meg jobb i Amerika, det var omtrent det siste jeg hadde ventet, at skulle skje, i verden.

    Men det var fordi at hun husket Andre Willassen og meg, som to av de flinkeste i klassen, (som hu sa det, da jeg spurte henne, om hvorfor hu ringte akkurat meg).

    Men da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg så vel på meg selv, som en mye flinkere elev, enn det Willassen var, liksom.

    Jeg hadde liksom alltid vært en av de beste i klassen, helt fra jeg gikk i første klasse, (på Østre Halsen skole), liksom.

    Så at Gerd Jorun Vik så på Andre Willassen som like flink som meg, det ble jeg litt fornærmet over, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg ble litt nysgjerrig, på dette jobbtilbudet, i USA.

    For jeg kjedet meg litt i Norge, (for å si det sånn).

    Så jeg ringte Magne Winnem og Andre Willassen da, (fra dataklassen), for å høre hva de syntes, om dette jobbtilbudet, da.

    (For jeg studerte jo, på den her tiden.

    Så jeg var ikke bundet av noen heltidskontrakter, med lang oppsigelsestid, eller noe lignende).

    Men jeg fant vel ut det, at dette jobbtilbudet ikke virker så utrolig seriøst.

    (Etter å ha Googlet navnet på dette firmaet, som Gerd Jorun Vik jobbet for.

    Som var et firmanavn, på tre bokstaver, eller noe, vel).

    Men jeg husker ikke helt hva denne jobben gikk ut på.

    Men det virket litt fristende å jobbe i utlandet, (husker jeg).

    Og jeg følte meg litt treig, (må jeg innrømme), siden jeg ikke hadde jobba i utlandet selv, da Gerd Jorun Vik, (som Magne Winnem forresten pleide å kalle for ‘Gerdie’), plutselig ringte meg, om det her.

    Men jeg ringte bare Gerd Jorun Vik tilbake, og sa at jeg ikke var interessert, da.

    Siden jeg tok studiene mine ganske seriøst, da.

    For jeg hadde jo utsikter til en bra betalt jobb, i 500-600.000 kroner i året-klassen, etter tre år, på bachelor IT, ved HiO IU.

    (For jeg fulgte med i avisene, om hvordan etterspørselen var, etter datafolk, på jobbmarkedet.

    Og den etterspørselen ble spådd å være på topp, i 2005, da jeg etter planen skulle være ferdig, med IT-studiene mine, ved HiO IU, da).

    Så jeg falt ikke for fristelsen, til å jobbe for Gerd Jorun Vik, i Amerika, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På HiO IU, så var det sånn, at min studiekamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han holdt med Liverpool.

    Mens jeg holdt med Everton, da.

    Og da Dagga spurte meg, om jeg ble med på et veddemål.

    Nemlig at hvis Liverpool kom over Everton, på tabellen, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til han.

    Og hvis Everton kom over Liverpool, på tabellen, så måtte han kjøpe en kasse øl, til meg.

    Så syntes jeg nesten ikke, at jeg kunne si nei, til å bli med, på det, da.

    Så både våren 2003 og våren 2004, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til Dagga, da.

    Og våren 2005, da Everton kom høyest, (av de to lagene), på tabellen.

    Det studieåret, (2004/05), så var jeg jo University of Sunderland-student.

    Så da fikk jeg ikke noe ølkasse, selv om Everton endte over Liverpool, på tabellen, (i 2004/05-sesongen), da.

    Så det var litt urettferdig kanskje.

    Men det var jo artig at Everton endte over Liverpool på tabellen, likevel, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke så lenge før jeg slutta, som butikksjef, i Rimi.

    (Må det vel ha vært).

    For å begynne å studere, ved ingeniørhøyskolen og jobbe som låseansvarlig, på først Rimi Bjørndal og så både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    Så flytta hu butikksjef Sophia, fra Rimi Skullerud, ut av naboleiligheten, i tredje etasje, i Rimi-bygget.

    Og istedet, så flytta det inn ei ung blondinne, fra Nord-Norge, som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Ringen, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg prata med henne, utafor leilighetene våre.

    (Mens jeg var på vei inn døra, eller noe sånt).

    Så spurte jeg henne, om hvordan han sjefen hennes, på Rimi Ringen, var å jobbe for, da.

    (Bare for å ha noe å prate om, vel.

    Han sjefen var forresten en ganske ung butikksjef, som jeg såvidt visste hvem var, fra Rimi sine butikksjef-seminarer, på Storefjell.

    Dette var en butikksjef som drev med elgjakt, mener jeg ihvertfall at jeg overhørte at butikksjef Kristian Kvehaugen, (fra Rimi Bjørndal), begynte å prata med han om, et år, på Storefjell.

    Noe sånt).

    ‘Han er en djevel’, svarte hu nordlending-dama da, (husker jeg).

    Noe som jeg stusset en del over, (husker jeg).

    Og som jeg kanskje fortalte videre, til Magne Winnem, eller noe sånt.

    (Det er mulig).

    Det var også sånn, at jeg hadde jo en ganske ny TV og jeg hadde også PC-en kobla til stereoanlegget.

    Så en gang, så fikk jeg hu nordlending-dama, på døra mi, i bare morgenkåpa.

    For hu fikk ikke sove, fordi at jeg bråkte sånn da, (mente hu).

    Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.

    (For det var jo bare TV-en, liksom.

    Så jeg skjønte ikke det, at den bråkte så mye, da).

    Og etter det her, så ble vi enige om det, at hu skulle bare banke i veggen.

    Hvis jeg glemte meg igjen, og ikke hadde skrudd ned lyden på TV-en, om kvelden, da.

    (Mens jeg satt på irc, og chatta på #blablabla, og var op på #quiz-show osv., da).

    Og det hendte vel en fire-fem ganger kanskje, at hu nordlending-dama begynte å banke i veggen.

    (På grunn av TV-en min, da).

    Men da skrudde jeg med en gang ned lyden på TV-en min, da.

    For det var ikke meninga mi, å bråke, liksom.

    Jeg bare levde litt i min egen verden, på fritida.

    Siden jeg var så mye på irc osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 150: Mer fra HiO IU og Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på ingeniørhøyskolen, at Dag Anders Rougseth aka. Dagga der, plutselig en dag.

    (Høsten 2003, tror jeg det må ha vært).

    Begynte å ‘bable’ om, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at alle i Oslo-politiet, var ‘fra Toten’.

    Noe han sa på en slags Toten-dialekt da, (må det vel ha vært).

    (Av en eller annen grunn).

    Denne bablinga, til Dagga, om ‘Toten-purker’.

    Den satt meg litt ut.

    Så jeg ble vel bare paff, og sa vel ikke noe selv, da han Dagga begynte med den her kryptiske bablinga si.

    For dette var liksom som noe helt utafor sammenhengen, (syntes jeg), da.

    Hvorfor begynte Dagga å nevne det her, liksom?

    Var det noe galt, som foregikk, som lettlurte Toten-purker aldri kom til å skjønne noe av?

    Var det noe Dagga tulla om her, som han bare ville si ‘A’, men ikke ‘B’, om?

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var en farget kunde, (i 20-åra vel), ved navn Muhammed, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig der, (husker jeg).

    Og dette var den samme Muhammed, som David Hjort hadde ment om, at var med på et stort tobakkstyveri, på Rimi Bjørndal.

    På den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef der, (nemlig fra 1996 til 1998), da.

    (For han Muhammed, han hadde da stått og hengt, ved frukt-avdelinga.

    I mange minutter, den siste timen, (var det vel), en lørdag, som jeg hadde jobbvakt, (husker jeg).

    Og den siste timen, på Rimi Bjørndal, på lørdager.

    Den timen er veldig travel, da.

    Så jeg kunne liksom ikke fokusere på han Muhammed, hele tida, da.

    Og finne ut hvorfor han hang i frukta, (like ved en alarm-sensor, som ble satt ut av spill, ved at den ble sprayet over, med noe slags lakk, vel).

    For det var så mye annet som heftet meg, da.

    Og da David Hjort ringte og vekte meg, mandagen etter.

    Så bare sa jeg ‘nei’, da David Hjort mente at han Muhammed hadde vært med på det her ranet, da.

    For jeg hadde jo ikke noe bevis for det, liksom.

    (For det kunne jo ha vært noe lureri og, tenkte jeg kanskje.

    Og David Hjort, han hadde fortalt meg det.

    Like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    At han pleide å ha mange kriminelle kamerater, osv.

    Så jeg syntes kanskje det ble litt rart, at David Hjort, som hadde mer eller mindre vært kriminell selv, ringte meg om det her, da).

    Og jeg likte ikke å bli veket på den måten heller, av en hysterisk David Hjort, (må man vel si at han var).

    Så jeg prøvde vel å roe det ned, da.

    For hvorfor ringte David Hjort meg om dette, liksom?

    Han var jo ikke noe sjef, (eller noe), på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hun Songül Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), hun kjente han ‘kunde-Muhammed’ da, (husker jeg).

    (Altså ikke broren hennes Muhammed, men en annen Muhammed, da).

    Og det ble også til at jeg vekslet noen ord, med han kunde-Muhammed, noen ganger da, (husker jeg).

    For leder-kollega Fredrick og jeg.

    Vi hadde møtt han Muhammed, på T-banen, ned til sentrum, en gang, da.

    (Så han Fredrick må vel muligens ha kjent han kunde-Muhammed, da.

    Siden vi satt liksom i en gruppe med han, på T-banen, på vei ned til sentrum, da.

    For jeg kjente ikke egentlig han kunde-Muhammed, da.

    Så det hadde nok ikke vært naturlig for oss, å sitte sammen på T-banen, hvis ikke han Fredrick hadde vært der, da.

    For å si det sånn.

    Så kunde-Muhammed og jeg, vi kjente hverandre, gjennom han lederkollega-Fredrick, da.

    For å få med om det).

    Og da hadde han Muhammed prata om, at han hadde tenkt å flytte til London, (eller noe sånt), da.

    (For han var arbeidsledig, men kjente noen folk som bodde i London, da.

    Noe sånt).

    Og seinere, så spurte jeg han Muhammed, om han hadde vært i London, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte vel han Muhammed ved å spørre meg et spørsmål om en tilbudsplakat, som hang på veggen, i kassaområdet, på Rimi Bjørndal, da.

    Noe sånt.

    (Så dette må vel ha vært mens jeg dreiv og stengte butikken da, antagelig.

    Og etter at han kunde-Muhammed hadde preika med hu Songül, i posten, vel.

    Noe sånt).

    Så han kunde-Muhammed, han svarte ikke alltid klart på det jeg spurte han om, da.

    (For å si det sånn).

    Og en gang, (når han var og handla, på Rimi Bjørndal).

    (Og jeg også stod i kassaområdet der.

    Og han vel også prata med hu Songül, i posten, først).

    Så spurte jeg han kunde-Muhammed, om hvorfor han gikk på krykker da, (eller noe sånt).

    Og da svarte han kunde-Muhammed, at han hadde ‘blitt skutt’ da, (husker jeg).

    Så Bjørndal var nesten litt som New York da, (kan man vel kanskje si).

    Siden folk ble skutt der, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 145: Mer fra høsten 2003

    Laptoper, de var ganske dyre, i 2003, (husker jeg).

    Men jeg fikk en Elkjøp-brosjyre i posten, (må det vel ha vært), og der reklamerte de med en Toshiba-laptop, til 7-8.000, da.

    (Noe som var nesten halv pris, av vanlig pris, på laptoper, på den her tiden.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg dro til Elkjøp, på Carl Berner, for å kjøpe denne laptopen, så hadde de den ikke på lager, (husker jeg).

    Jeg måtte forhåndsbetale, og hente laptopen, en del uker seinere, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og når jeg fikk laptopen, så var det en piksel-feil, (nemlig en død piksel, heter det vel), på skjermen, (husker jeg).

    Og Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (må det vel ha vært), han sa det, at det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men da jeg gikk for å bytte laptop-en, så fikk jeg ikke ny laptop, siden den piksel-feilen dekket mindre enn en prosent av skjermen da, forklarte de hos Elkjøp.

    (Og da hadde man ikke rett til å få ny laptop, hvis det var snakk om pikselfeil på mindre enn en prosent av skjemen, mente han Elkjøp-karen som jeg prata med, da).

    Så de som bestemte i Elkjøp, de hadde visst ikke gått på handel og kontor, (sånn som meg), og lært at kunden alltid har rett, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    Etter at tredje semester var godt i gang.

    Og jeg hadde installert Linux, (en Red Hat-distro, (som det vel heter), siden han Dagga likte den Linux-versjonen da), på laptop-en, siden Dagga og jeg, hadde et Linux-fag, ved HiO IU, da.

    Så virka plutselig ikke laptopen lenger.

    Og jeg måtte levere den inn til reparasjon, på Elkjøp, på Carl Berner.

    (Midt i tredje semesteret, da.

    En laptop som bare var noen få måneder gammel).

    Og det tok jo ihvertfall en måned, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Før jeg fikk tilbake den laptopen, fra Elkjøp, da.

    Og jeg fikk ikke noe tilbud om låne-PC, (eller noe lignende).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så problemene med Elkjøp og den Toshiba-laptopen, de ødela jo for hele tredje semesteret mitt, på HiO IU, (vil jeg si).

    Siden Dagga og jeg, ikke fikk jobbet med Linux, (den ganske lange tida, som den laptopen, var inne til reparasjon), og siden disse problemene med den Toshiba-laptopen gjorde meg stresset og anspent da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga og jeg, vi brukte jo min Rimi-leilighet, som en slags datalab, nesten.

    Og en gang, (kom jeg på nå), så prata vi også om litteratur, (husker jeg).

    (Antagelig fordi at jeg hadde en del paperback-bøker, stående, i de to ‘Rimi-reolene’ mine, da).

    For jeg husker at jeg, (av en eller annen grunn), forklarte Dagga det, at jeg ikke skjønte noe, av de Macht und Rebel-bøkene, til Matias Faldbakken, da.

    (For de syntes jeg at bare ble vulgære da, liksom).

    ‘Matias ja’, nærmest fnøs Dagga, da.

    (Noe sånt).

    For det viste seg at Dagga kjente Matias Faldbakken, (men vel ikke likte han, hvis jeg skjønte det riktig), siden de begge var fra Hamar, (og vel vanket i de samme kretsene der), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo sånn, at jeg var litt nedfor, etter sommerferien, i 2003.

    (Eller ihvertfall litt skuffet).

    Siden jeg hadde måttet jobbe så mye, den sommeren, da.

    (På Rimi Langhus).

    Når jeg egentlig hadde planlagt å ligge på stranda osv., og lese til den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, som Dagga mente at det var mulig å ta, høsten 2003, da.

    Men jeg fikk jo som tidligere nevnt et par høye lønninger, (i juli og august), må det vel ha vært.

    Etter all denne jobbingen min, på Rimi Langhus, sommeren 2003, da.

    Så det var derfor jeg kjøpte meg den Toshiba-laptopen, på Elkjøp, da.

    Siden de liksom ‘kuleste’ studentene, ved HiO IU, (på den her tiden).

    De satt med laptoper, i auditoriet, da.

    (Istedet for å sitte å kladde, i en blokk, da).

    Så jeg følte meg kanskje litt dum, da, (i første og andre semester).

    Siden jeg satt der og klussa på noen ark da, og ikke skrev direkte inn i Word, som vel de kule gutta der gjorde, (må man vel si).

    Så det var vel mye derfor at jeg ville ha meg laptop da, (for å si det sånn).

    Siden det liksom var et slags press, om å være kul, på HiO IU, da.

    For da ble jeg liksom en av de kule gutta jeg og da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Dagga og jeg, begynte å ‘surre’, med de Red Hat-Linux CD-ene, til Dagga.

    Så hadde jeg lest om noen Linux-kommandoer, på nettet, (eller noe sånt), vel.

    (På den stasjonære PC-en min, da).

    Så plutselig, så hadde jeg en laptop, som var ‘dual bot’ da, (som det vel heter).

    Nemlig at det var både Linux og Windows, på PC-en, da.

    Så når man startet laptopen min, så kunne man trykke på en knapp, da.

    Og så startet Linux.

    Og hvis man ikke trykket på noen knapp, så starta vel Windows XP da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så var jeg vel kanskje litt morsom jeg og da, tenkte jeg vel.

    Siden jeg hadde en sånn ny laptop, som jeg klarte å ha både Windows og Linux på samtidig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ikke ville drive å jobbe med Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som var ganske moderne, på den her tiden, (må man vel si).

    For jeg hadde jo oppgradert hovedkortet, og kjøpt TV-kort og en del sånt, til den.

    For noen av de pengene jeg fikk, etter at moren min døde, da).

    Det var det, at jeg var jo op, på #quiz-show.

    Og jeg hadde jo også chatte-kanalen #blablabla.

    Så hvis jeg skulle ha installert Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som del av det faget, hvor vi lærte om Linux, på ingeniørhøyskolen, da).

    Så kunne nok dette lett endt med at jeg hadde fått slettet alle mp3-ene mine, (som jeg hadde på PC-en), for eksempel.

    Og jeg forestilte meg også det, at jeg da lett kunne endt opp med en PC, som kanskje ikke hadde den samme funksjonaliteten lenger, da.

    (Hvis jeg hadde begynt å ‘surre’, med Linux, på den stasjonære PC-en min).

    For jeg var så vant med å bruke Windows, på den PC-en.

    (Etter å ha gått på det Windows NT Server-kurset, hos Global Knowledge Network blant annet, i 1998, da).

    Så å drive å ‘knote’, med å finne irc-program, mp3-program, video-program og drivere osv., til Linux.

    Det tror jeg nok at hadde gjort meg veldig stressa, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo også studiene mine ved ingeniørhøyskolen og jobb som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, å tenke på.

    Og dessuten, så var jeg jo op på #quiz-show og hadde chatte-kanalen #blablabla, da.

    Og jeg var også veldig glad i mp3-samlingen min, som jeg hadde brukt opp mange år, på å bygge opp, da.

    (Og dette var vel før nesten alle kjente sanger havnet på YouTube, for eksempel.

    Og YouTube blir kanskje ikke det samme som mp3, heller.

    Når det gjelder lydkvaliteten, osv.

    Hva vet jeg.

    Og for å høre på YouTube, så må man jo ha en rask internettforbindelse, da.

    Og det trenger man jo ikke, for å høre på mp3).

    Så jeg ville ikke drive å ‘surre’ for mye, med min ‘kjære’ stasjonære PC, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg skriver om mp3-samlingen min.

    Så kan jeg jo også ta med om det.

    At i 1999, (må det vel ha vært).

    (Året etter at jeg hadde gått på det kurset, i Windows NT Server Core Tech, hos Global Knowledge Network, på Skullerud.

    Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så dukka plutselig Øystein Andersen opp, (under nicket Heihachi), på irc-kanalen #blablabla, som jeg hadde startet, året før da, (må det vel ha vært).

    Og dette kom som et slags sjokk på meg, (husker jeg).

    For som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i Min Bok 4.

    Så dukket jo Øystein Andersen opp, på et slags seremonielt vis, (må man vel si), på Ungbo, i Skansen Terrasse.

    For å si fra til meg, (like etter militæret, i 1993), at han ikke ville ha noe mer med å gjøre lenger.

    (Uten å oppgi noen grunn for dette, da).

    Og det var jo en ting.

    Og det taklet jeg såvidt.

    Men når han så, fem-seks år senere, plutselig dukket opp, på #blablabla.

    På tross av at han i 1993, hadde sagt det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Nei, da ble jeg litt redd for Øystein Andersen, (må jeg innrømme).

    For han viste vel da, at han ikke var mann for sitt ord, liksom.

    Så Øystein Andersen, han er vel ikke som en mann, (vil jeg si).

    Han er vel mer som en bortskjemt drittunge, (må man vel si).

    Noe sånt.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil av han, da).

    Og like etter det, at jeg kicket og bannet Øystein Andersen, fra #blablabla.

    (Etter alle disse årene.

    Siden jeg ble redd for han, da.

    Siden han ikke hadde holdt det han hadde sagt, i 1993, da.

    Nemlig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Og siden #blablabla jo var min irc-kanal, (må man vel si).

    Så ønsket jeg ikke å ha Øystein Andersen der, da.

    Siden han skremte meg litt, da.

    For å si det sånn.

    Så jeg kick-bannet han derfra, da).

    Og like etter dette igjen, så skjedde det, at noen slettet cirka halvparten, av mp3-ene mine, fra harddisken, PC-en min.

    (Ved å hacke PC-en min, da).

    Og disse hackerne, de endret også passordet, på PC-en min, til ‘idiot’, (eller noe sånt), da.

    Men jeg hadde på den her tiden en slags dual-bot, (eller hva det heter igjen), på den stasjonære PC-en min, da.

    For jeg hadde jo fått en CD, med Windows NT Server på.

    Da jeg tok det kurset, (i nettopp Windows NT Server), hos Global Knowledge Network, i 1998, da.

    Og jeg hadde vel også fått en Windows XP-cd, av Magne Winnem, (må det vel ha vært).

    Så da den hackeren endret passordet, på mitt ene operativsystem, da.

    Så kom jeg meg med en gang på irc igjen, via det andre operastivsystemet, som jeg også hadde installert, på den samme PC-en, da.

    Så jeg var på irc hele tida, selv om jeg hadde blitt hacket, da.

    Og Glenn Hesler, (som brukte nicket Kazuya, på irc), han fortalte meg det, at passordet, til det hackede operativsystemet mitt, det var ‘idiot’ da, (eller noe lignende).

    Så Glenn Hesler, han var også litt innblandet i den her hackingen, da.

    (Må man vel si).

    Det var ihvertfall han jeg fikk vite det endrede passordet av.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og etter det her igjen, (seinere i 1999 en gang, må det vel ha vært), så kontaktet forresten Øystein Andersen meg, på message, en gang, (på irc).

    Og da ville han at jeg skulle kjøre og møte han, på en veikro, (eller om det var et gatekjøkken), langt inn i Romerike et sted da, (var det vel).

    Men det syntes jeg at virka litt utrygt da, (husker jeg).

    Så jeg sa det til han, at det turte jeg ikke.

    For jeg syntes at Øystein Andersen virka litt ustabil da, (må man vel si).

    Siden han først hadde kuttet meg ut, (på en sermoniell måte, må man vel si).

    Og så plutselig ønsket å møte meg, på en veikro, ute i ‘Huttaheita’, seks år seinere, da.

    Nei, da virka det litt som at det var noen ugler i mosen, syntes jeg, (må jeg innrømme).

    Så jeg gadd ikke å bli med på å møte Øystein Andersen igjen, langt oppi ‘bygda’, da.

    For jeg visste at han kjente mange kriminelle, osv.

    For han hadde pleid å nevne det, på den tida, som vi var kamerater, (nemlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    At han hadde masse ‘kontakter’, da.

    (Som han kalte det).

    Og jeg hadde ikke noe lyst til å for eksempel plutselig bli bortført, av noen av Øystein Andersen sine kriminelle kontakter, like ved en veikro, langt oppe i Huttaheita, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg droppa å møte Øystein Andersen igjen, da.

    (For det syntes jeg ikke at var verdt risikoen da, må jeg innrømme.

    Etter at han kutta meg ut, i 1993, så kunne vel aldri kameratskapet vårt bli som før igjen uansett, mente vel jeg, da.

    For Øystein Andersen hadde jo ikke da lenger noe troverdighet, (må man vel si).

    Og hvem vi ha en kamerat som ikke har noe troverdighet?

    Nei, ikke jeg, ihvertfall.

    Så etter denne formelle avskjeden, som Øystein Andersen tok med meg, i 1993.

    Så kan det ikke lenger bli noe troverdig kameratskap, mellom Øystein Andersen og meg igjen, mener jeg.

    Så det ville bare blitt som noe tull, at Øystein Andersen og jeg, skulle hatt noe mer med hverandre å gjøre, etter denne sermonielle ‘begravelsen’, som Øystein Andersen foretok, av kameratskapet vårt, i 1993, da.

    Mener nå jeg ihvertfall, da).

    Og jeg har ikke hatt noe direkte med Øystein Andersen å gjøre, siden han kutta meg ut, (på sermonielt vis, må man vel si), i 1993.

    Jeg jobba på TG, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, i 1994.

    Men det var etter at Glenn Hesler hadde spurt meg, (og ikke Øystein Andersen), da.

    Og jeg har vel også skrevet noen få Facebook-meldinger, til Øystein Andersen, etter at jeg flyktet hit til England, i 2005.

    Og Øystein Andersen og jeg, vi har et par ganger begge samtidig vært med ‘Tom-gjengen’, å spille fotball, (på Ellingsrud), uten å si ‘hei’ en gang, hvis jeg husker det riktig.

    Men det er det, liksom.

    Så jeg har ikke vært kamerat, med Øystein Andersen, siden 1993, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg fikk litt sjokk, må jeg innrømme, da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (i 1999, var det vel).

    Og liksom ødela den fine stemningen, som vi hadde der, da.

    (For å si det sånn).

    Siden Øystein Andersen hadde oppført seg så teatralsk, (må man vel si), da han besøkte meg, på Ungbo, (mens Pia også var der), i 1993, ens ærend for å fortelle meg det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, da.

    Noe som liksom satt et støkk i meg, da.

    Siden Øystein Andersen oppførte seg så rart, da.

    Så derfor reagerte jeg ganske kraftig, (må meg innrømme).

    Da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (som jo var min irc-kanal, må man vel si), så mange år etter, at han hadde kutta meg ut, som kamerat, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 141: Kvelde

    Noen dager etter at jeg kom hjem fra London.


    (Og fortsatt i sommerferien min, sommeren 2003, da).

    Så ville broren min Axel ha meg med ned til Kvelde, for å besøke onkel Martin og dem, (husker jeg).
    Jeg hadde i mellomtiden avskiltet Sierra-en.

    (Siden den bilen egentlig var et vrak, da.

    For det var jo ‘alltid’ noe feil med den.

    Så jeg hadde ikke råd til å ha den bilen, som student, da.

    Så jeg parkerte den, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der.

    Hvor jeg kjørte den, uten clutch-wire, (for den røyk jo i Sinsenkrysset, den gangen som Axel og jeg skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, høsten 2002), etter at parkeringsbeviset mitt, (i Rimi-byggets bakgård, som var utvidet, på den her tiden, siden Waldemar Thranes gate 3 ganske nylig hadde blitt revet, av Dokken AS, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), nok hadde løpt ut.
    For jeg hadde ikke råd til å betale 500-600 i måneden for parkeringsbevis, enda mer for forsikring, og også cirka like mye for bensin, og sikkert en liten formue, til EU-kontroll og reperasjoner.
    Som student.
    Siden det alltid var noe galt med den bilen, da.
    Men jeg syntes at den bilen var litt artig.
    Nesten som en veteranbil.
    Da Sierra-en var på EU-reparasjon, sommeren 2000, så sa en kar, som jobba på et verksted, på Rommen.

    At den bilen var ‘kongebilen’.
    Så jeg ville ikke vrake bilen, da.
    Av sentimentale grunner, liksom.

    Siden den så litt rå ut, siden den var svart metallic, og hadde ganske nye støtfangere osv., (så karosseriet hadde litt høyde, over bakken, liksom).
    Men det var såvidt at den bilen hadde passert en EU-kontroll, hos NAF i Sandvika, sommeren 2000.

    På grunn av ‘rust på bærende konstruksjoner’, som en vestlending der, (var det vel), førte opp på et skjema, da.

    Så det var såvidt at jeg fikk Sierra-en gjennom EU-kontroll, sommeren/høsten år 2000.

    Og jeg hadde ikke råd til, (som student), å bruke mange tusen på den bilen igjen, på den neste EU-kontrollen, i år 2002, da.

    Da ville jeg ha måttet spise nudler til middag hver dag, tror jeg, (for å si det sånn).
    Og det hadde jeg ikke så lyst til, da.

    Så derfor så bare parkerte jeg den såkalte kongebilen, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der, da.
    Og da våren kom, år 2003, (må det vel ha vært), så ble den bilen tauet inn, av kommunen, (var det vel), på grunn av at de skulle feie der, eller noe sånt, da.
    Og det var egentlig like greit.

    For den bilen, den var det jo så mye problemer med.

    Så den bilen var egentlig ikke noe å spare på da, for å si det sånn.
    Ihvertfall ikke hvis man tenkte økonomisk.

    Det ville nok være smartere av meg uansett, å kjøpe meg en ny bil, når jeg fikk meg en ny jobb, (som for eksempel IT-sjef med 500-600.000 i årslønn, som jeg så for meg, etter å ha gått tre år, på bachelor IT, ved ingeniørhøyskolen), istedet for å bruke fler tusen på den bilen, som egentlig var et vrak, med stygge bakseter, og masse bulker i karosseriet, osv.
    Og den bilen hadde vel allerede kosta meg mellom 50.000 og 100.000, bare i verkstedregninger.

    Så den bilen var et utgiftsluk, da.

    Og de kriminelle i området, de brøyt seg ‘alltid’ inn i den bilen, da.

    Og IF forsikring, de hadde jo nesten kondemnert den bilen, i 1998, da jeg fikk en ny bulk i karosseriet, etter at Dokken AS, hadde skadet bilen min, under rivingen, (som en anonym person ringte og tipset meg om).

    Og grunnen til at den bilen nesten ble kondemnert, i 1998.

    Det var fordi at listeprisen da bare lå på rundt 15-20.000 vel.

    Og at det var så mye bulker og sånn, på den bilen.

    Så det ville vært galskap av meg nesten, å dra den bilen gjennom enda en ny EU-kontroll, som student, (vil jeg si).

    For jeg hadde liksom brukt nok penger på den bilen da, (for å si det sånn).

    Dette var jo en 1986-modell.

    Så den bilen var et 16 år gammelt vrak, i 2002 da, (må man vel si).

    (Den bilen hadde jo vært gjennom ulykker, osv.

    Så det var nok dumt av meg å kjøpe den bilen, høsten 1998.

    Da jeg ble butikksjef.

    Men jeg var så overarbeida, på den tida.

    Så jeg orka ikke å bruke så mye tid, på å finne meg en bil, da.

    Så jeg slo til på den første og beste, liksom.

    Og jeg syntes også at den bilen så kul ut, da.

    Siden den var svart metallic osv., da).

    Og jeg hadde råd til å ha den bilen, som en ganske bra betalt butikksjef.


    Men jeg måtte nok ha gått ned en del i levestandard, hvis jeg skulle fortsatt å ha den bilen, som student.
    Og det ønsket jeg ikke, da.

    For jeg var litt deprimert, siden jeg jo hadde sluttet som butikksjef, som jo på en måte er en statusjobb.


    Så jeg var litt flau over at jeg ikke var butikksjef lenger, da.

    Og brukte derfor en del penger på trøstespising, osv.

    Det vil si ferdigmat, iskrem og snacks og sånn.

    Som det gikk mye av da, på den her tida.

    Ved siden av kyllingfilet, som jeg pleide å steike i en hybelkonfyr.

    (Og jeg ble jo også mobbet, på grunn av klærna mine, på HiO IU.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel.

    Så jeg brukte også mye tid og penger, på den her tida, på å prøve å finne kule klær, i de forskjellige klesbutikkene, i Oslo sentrum, da).

    Så den bilen, den har jeg ikke sett, siden jeg parkerte den, ved Gamle Aker kirke, høsten 2002, da.

    Selv om jeg vel gikk og sjekka, et par-tre ganger, om den fortsatt stod der.

    Men jeg orka ikke å gå til ved Gamle Aker kirke der.

    (En gåtur på fem minutter, kanskje).

    Hver dag liksom.

    For å sjekke om jeg hadde fått en ‘taue-advarsel’, fra kommunen, på bilen.

    For jeg var så fokusert, på studier osv. da, på den her tiden.

    Så Sierra-en, den gikk litt i glemmeboka, da.

    For å si det sånn.

    Jeg var ikke så besatt av den bilen, at jeg gikk og sjekka, at den stod på det samme stedet, hver dag, liksom).

    Så Axel og jeg, vi måtte ta toget, ned til Larvik, da.

    Og vi ble henta, av onkel Martin, (som vel muligens kjørte tante Ellen sin hvite bil, (av et eller annet slag), som også var et ‘vrak’ vel, (og som stod parkert ved gården til onkel Martin sin samboer Grete da, på den her tiden)), på togstasjonen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien fra togstasjonen og til Kvelde, så begynte onkel Martin og/eller Axel, å ‘bable’ om at vi måtte bade i Farris.

    (For Løvås gård, (gården til onkel Martin sin samboer Grete), den lå jo bare noen hundre meter unna Farrisvannet).

    Jeg forklarte det, at jeg ikke hadde med meg badetøy, da.

    Og da kjørte onkel Martin innom det da ganske nybygde Nordbyen kjøpesenter, i Larvik.

    (Som hadde blitt bygget der Nanset Marked lå tidligere.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Jeg var jo nøye, når det gjaldt klær, på grunn av det ‘kles-presset’, (må man vel kalle det), som var ved HiO IU.

    (Og som jeg ikke var så vant med, fra kolleger, i Rimi).

    Så jeg fant ikke noen badeshorts jeg likte, i sportsbutikken der.

    Selv om Axel fant en rød badeshorts, (eller noe sånt), vel.

    Men det som var rart, (vil jeg si, som tidligere butikksjef).

    Det var at det stod to folk, i disken der.

    Og ei dame dreiv tilfeldigvis og spurte han sjefen i kassa, noen spørsmål, om hvordan hu skulle pakke ned en blå Champion badeshorts.

    (Enda det vel fortsatt var noen uker igjen av sommeren).

    Og den shortsen, den var tilfeldigvis i min størrelse, da.

    Og den var tilfeldigvis den eneste badeshortsen, som jeg likte, som de hadde, i den butikken, da.

    Så det ble til at jeg spurte om jeg kunne få kjøpe den shortsen, da.

    Selv om jeg syntes at hele den ‘badeshorts-settingen’, (når det gjaldt den bablinga om å bade i Farris, og også de tilfeldighetene rundt den Champion-shortsen), var litt spesiell, (for å si det sånn).

    (Jeg mener å huske at jeg begynte å lure litt, ihvertfall.

    Som tidligere butikksjef, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 139: Mer fra London

    Det er mulig at det bare var to netter, som jeg var i London, på den storbyferien min dit, sommeren 2003.

    Hvis ikke så var det vel tre netter, da.

    Noe sånt.

    Jeg husker at jeg fant en Tiger Tiger-club, like ved Leicester Square.

    (Hvor vel David Hjort sin samboer, Melina, hadde anbefalt meg å gå, for å finne utesteder. 

    Noe sånt).

    Men jeg hadde på meg joggesko, den første kvelden jeg gikk ut, i London.

    Så jeg kom ikke inn på Tiger Tiger da, (husker jeg).

    For dørvaktene der, (en mann og en dame), sa at man måtte ha på seg lærsko da, (husker jeg).

    (Og jeg hadde også med et ganske nytt par lave Doc Martens-sko, til London.

    Så jeg kom inn der dagen etter da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha ikke kommet inn, på Tiger Tiger.

    Så gikk jeg videre nedover en gate der.

    Og jeg fant en sportspub, hvor de hadde studentkro, (husker jeg).

    Så dette var kanskje en fredag, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo med meg studentbeviset mitt, fra HiO IU.

    Så jeg viste det da, og kom inn på den her studentkroa, da.

    (Så det var kanskje ikke så bra kontroll der.

    Siden jeg kom inn der med et norsk studentbevis, liksom).

    Og der kosta ølen bare en pund, per pint, (husker jeg).

    Og det var jo bare cirka en femtedel, av hva ølen pleide å koste, i Norge.

    Så da drakk jeg fælt da, (må jeg innrømme).

    Og jeg prata såvidt med noen mørkhudete studenter der, (husker jeg), om de syntes at joggeskoene mine var kule, osv.

    (Eller noe lignende fyllepreik).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sånn, at en amerikaner, som var innom der.

    Han ville ha drikkekonkurranse mot meg, da.

    Og da skulle man plassere en pund-mynt, nederst i glasset, da.

    (Mente han amerikaneren).

    Og den som tapte konkurransen, han måtte betale, for den neste ølen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg drakk som jeg aldri hadde drukket øl før, da.

    Og det ble uavgjort, (vil jeg si).

    (For jeg hadde jo vært en del ute på byen, (i Oslo), sammen med min halvbror Axel og hans danske sjef Peter.

    Og de to, de jobbet jo i restaurantbransjen.

    Så de var noen ølhunder, da.

    Og når man var på byen, sammen med de.

    Så skulle man kjøpe hver sin runde, da.

    Og Axel og Peter, de drakk jo rimelig fort.

    Så jeg fikk etterhvert en del trening, i å drikke øl raskt, da.

    Eller, jeg var ikke helt ukjent med det, ihvertfall).

    Og det var også en risiko, for at man kunne svelge den mynten, når man drakk øl, på den her måten, da.

    Så jeg tok det litt rolig, på slutten, av den her drikkekonkurransen, (må jeg innrømme).

    For jeg hadde ikke lyst til å havne på sykehus.

    Men en pund-mynt i magen, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før jeg dro fra den her studentkroa.

    Så ville han amerikaneren at jeg skulle sitte litt i lag, med han og en amerikansk kamerat av han, da.

    Og to amerikanske damer, (var det vel).

    I en egen del, av lokalet, da.

    (Av en eller annen grunn).

    I en bar, hvor vi satt nesten som en gruppe, da.

    (Like før stengetid, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg dro fra den studentkroa.

    (For det ble litt kjedeligere der etterhvert, da.

    Og det utestedet stengte vel kanskje).

    Så husker jeg at jeg i fylla spurte ei jente, i slutten av tenårene, vel.

    Som var uteligger, faktisk.

    (Og som satt på fortauet, med et teppe over seg, eller noe sånt, vel).

    Om det fantes noen utesteder i nærheten, som var lenge oppe, da.

    Og hu uteligger-dama, hu mente at et sted som het ‘Number 13’, var lenge oppe, da.

    Og det utestedet, det lå i Gerrard Street da, (husker jeg).

    Og jeg holder jo med Everton, så jeg hadde ikke så lyst til å gå inn der, egentlig.

    Men når jeg først var i London, så hadde jeg jo lyst til å feste litt, (for å si det sånn).

    Så jeg gikk inn der likevel, da.

    Siden det vel var det eneste stedet, som var lenge oppe, i nærheten, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg hadde på meg en blå tennisskjorte, med den grønne Gap t-skjorta under, da.

    Så jeg så ganske kul ut, vel.

    Siden jeg hadde på meg siste mote i t-skjorter, liksom.

    (Noe sånt).

    Så dørvakta der, (en afrikaner vel), han ville bli kjent med meg, (husker jeg).

    Og de som jobba der, (det var vel en kvinnelig sjef der, hvis jeg husker det riktig), de dro meg med, på noen slags hemmelige møter, som de hadde, før de skulle hive ut folk, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og det var også noen norske damer, (og menn), der.

    (Husker jeg).

    Og det var noen kommunister, som hadde dratt over til London, for å være med på et slags årsmøte, for kommunister, (eller noe sånt), da.

    Og disse pratet jeg litt med, da.

    (Siden de var fra Norge).

    Og jeg var jo så full, etter å ha drukket mye, på den her studentkroa.

    (Hvor de hadde så billig øl).

    Så jeg var i slag da, (for å si det sånn).

    Og prata med masse folk, inne på det her utestedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han dørvakta, (som jeg ble kjent med).

    Han introduserte meg for ei dame fra Island, som dukka opp der da, (husker jeg).

    Og hu ville at jeg skulle bli med henne videre, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men jeg syntes det ble litt rart, at hu skulle dra derfra, med en gang, da.

    (Eller hvordan det var, igjen).

    Så jeg ble ikke med på det, da.

    (Og det er mulig at jeg husker feil.

    Og at hu ikke ba meg om å bli med videre.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og han dørvakta, han skjønte litt norsk.

    Så da det dukka opp en annen nordmann der.

    Så angrep han dørvakta han, (muntlig da), siden at han prata norsk, med en rar aksent, da.

    (Noe sånt).

    Og han norske karen, han ville også dra meg med, på et annet utested, (eller noe sånt), da.

    Men det ble jeg ikke med på, da.

    (Husker jeg).

    For jeg kjente jo ikke han personen.

    Så jeg syntes at det ble litt rart da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg måtte jeg betale for ølen, ved å kjøpe tre av gangen.

    For jeg hadde ikke mer cash, og måtte betale med kredittkort, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og kredittkort var det en minimumsgrense for å bruke, da.

    Og jeg fikk også kjøpt noen røykpakker, (var det vel).

    Og da måtte jeg kjøpe de av vakta, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og jeg måtte også i minibanken etterhvert, husker jeg.

    For jeg drakk ganske mye der, da.

    Og da spurte jeg to ‘bobby-er’, (som vel politiet i London, blir kalt).

    (En mann og en dame, vel).

    Om de visste hvor nærmeste ‘cash-point’ var, da.

    Og det forklarte de meg på en høflig måte da, (mener jeg å huske).

    Selv om jeg var drita full, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hang også mange negre, mellom minibanken og det utestedet, da.

    Og de var såkalte ‘hustlere’, tror jeg at det kalles.

    Så de prøvde å lure folk for penger da, (husker jeg).

    Og en neger var spesielt frekk da, (må man vel si).

    Og stappet plutselig begge hendene sine samtidig nedi bukselommene mine.

    For å se hva jeg hadde i dem, da.

    Men han rørte ikke baklommene mine.

    Hvor jeg hadde lommeboka mi, og sånn, da.

    Og jeg var så full, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med dette, da.

    For det var så mange og svære hustler-negre der, da.

    Men det var på grunn av dette, at jeg ikke gikk i den minibanken igjen, da.

    Når de første pengene jeg hadde tatt ut, tok slutt, da.

    For jeg hadde ikke lyst til å møte de her kriminelle negrene igjen, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg møtte også ei dame fra Manchester der, (inne på den nattklubben da), husker jeg.

    Og hu prata jeg om musikk med, husker jeg.

    Jeg husker at jeg nevnte et band, som heter Proclaimers, (som var kjente, på 80-tallet).

    (Som jeg pleide å se på, på Super Channel, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og som jeg syntes at så litt snåle ut kanskje, da.

    Selv om jeg også syntes at var flinke til å lage musikk, da.

    For å si det sånn).

    Men Proclaimers, de var fra Skottland da, og ikke fra Manchester, forklarte hu Manchester-dama.

    Og hu Manchester-dama, hu fortalte også det, at Proclaimers de hadde fortsatt konserter og sånn, (innimellom ihvertfall), oppe i Skottland der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan man se HiO IU-foreleser Grønning, (i sine yngre dager, må man vel si), fra siste kapittel, av Min Bok 5

    grønning yngre dager

    http://www.iu.hio.no/~kjetilg/

  • Min Bok 5 – Kapittel 137: Mer fra HiO IU

    I faget Java-programmering, så hadde vi en foreleser, som het Grønning, (til etternavn), husker jeg.

    Og han Grønning, han var en sur gubbe, (vil jeg si).

    Jeg husker at en gang, så skulle jeg bli med han opp på kontoret hans, (i cirka fjerde etasje vel, på ingeniørhøyskolen der).

    For å få tilbake en obligatorisk oppgave, (eller noe sånt).

    (Og det samme skulle en annen student, da).

    Men jeg husker det, at han Grønning, han reagerte liksom på meg, og ville at jeg skulle gå bak han, opp trappene, på HiO IU der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe som jeg syntes at var veldig rart da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok kanskje litt lett på programmeringsfaget, ved HiO IU.

    Og det var fordi at jeg hadde hatt så mye Pascal-programmering, på Gjerdes videregående og NHI, tidligere.

    Men jeg fant etterhvert ut det.

    (På rundt den tida da hu Vestlandsdama, popstjernen Dag Anders Rougseth og meg, jobba med den første obligatoriske oppgaven, i programmering).

    At Java og objekt-orientert programmering, (som vi lærte om, på HiO IU).

    Ikke var det samme, som strukturert programmering og Pascal, som jeg hadde lært, fra før, da.

    Så det jeg gjorde, det var at jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få tak i en Java-bok, på norsk.

    For jeg var vel fortsatt litt stresset og distre, etter å ha jobbet i flere år, som butikksjef, i Rimi, da.

    Så jeg tenkte at det var enklere for meg, å skjønne Java, hvis jeg hadde en lærebok som var på norsk, da.

    Så jeg fant en Java-bok, på norsk, på Tanum bokhandel da, (må det vel ha vært).

    Og den var skrevet av en pakistansk-norsk foreleser, ved universitetet i Bergen, da.

    (Noe sånt).

    Men da syntes jeg at det ble enklere, (for meg som ikke var så mye på forelesningene, og sånn), å lære meg Java, da.

    Siden den boka var på norsk, og den var heller ikke så tjukk, som den engelske boka, som vi hadde, i det faget, ved HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg merka at jeg hadde litt problemer, med å sette meg ned og drive med programmering, hjemme.

    (Ihvertfall i begynnelsen).

    For jeg var vel så vant med å bruke hjemme-PC-en min, til å chatte, quizze og surfe med, osv.

    Og jeg var vel fortsatt litt sliten og deprimert, etter alle problemene, i Rimi, da.

    Så en dag, så dro jeg bare med 21-bussen, til HiO IU.

    Og så satt jeg meg ned alene, i en av datasalene, (i andre etasje der), da.

    (Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, både på Gjerdes videregående og NHI).

    Og så bare skrev jeg inn en kode-snutt, fra en av lærebøkene jeg hadde, i Java, da.

    Og fikk så fikk jeg det programmet til å virke, da.

    Og så begynte jeg bare å forandre på den koden, da.

    For å få det programmet til å gjøre andre ting, da.

    (Og fortsatt fungere, liksom).

    Bare for å komme igang, med Java-programmeringa, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men miljøet, ved HiO IU.

    Det var så dårlig.

    Så da jeg satt meg ned aleine, i den ene datasalen, på ingeniørhøyskolen der.

    Så ble jeg med en gang angrepet, (må jeg vel si), av en gjeng pakistanere og andre, som liksom ‘bodde’, i de her datasalene, da.

    (Noe sånt).

    For jeg overhørte at en norsk kar baksnakka meg, (i datasalen ved siden av), fordi at jeg skreiv inn noe kode, fra en bok, (eller om det var et ark), da.

    Og jeg tror at de her gutta må ha hacket den PC-en jeg satt ved.

    For plutselig så forsvant bare all koden, som jeg hadde skrevet inn, på skjermen, da.

    (Eller om det var sånn at PC-en plutselig restartet.

    Noe sånt.

    Like etter at jeg hadde overhørt at de her gutta, i den klikken, hadde baksnakka meg, da).

    Så jeg måtte skrive inn all koden på nytt, da.

    Men ikke nok med det.

    Plutselig så ble hele den datasalen, (som jeg først hadde sittet aleine i vel), liksom ‘innvadert’, av en ganske stor gjeng, med unge pakistaner-gutter, da.

    Som studerte ved HiO IU, da.

    Og som snakka veldig høyt, seg imellom da, (husker jeg).

    Blant så skrøyt de høyt av at han ene pakistaner-gutten hadde flydd F16, i Forsvaret, da, (husker jeg).

    Så jeg må si at miljøet ved HiO IU, det var veldig dårlig.

    Det gikk ikke an å bare sette seg ned, ved en PC der, og regne med å få være i fred, (vil jeg si).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I faget Programmering, (som vi hadde i første semester), så var det ihvertfall to obligatoriske oppgaver, (mener jeg å huske).

    Og hu Vestlandsdama, hu var bare med på den første av disse obligene, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han popstjerna Dagga.

    Han hadde jo som et slags motto, at han skulle klare å få seg en bachelor-grad i IT, (ved HiO IU), uten å lære seg programmering, da.

    (Som jeg har nevt tidligere i denne boken).

    Så da var det egentlig bare meg igjen, fra den opprinnelige Programmering-gruppa, som kunne lage den siste obligen da, i faget Programmering.

    Og det jeg gjorde.

    Det var at jeg fortsatte å jobbe, med den programmerings-snutten, som jeg hadde skrevet, i datasalen, på HiO IU, der.

    (Som jeg har skrevet om ovenfor).

    Og så utvidet jeg liksom den program-snutten, da.

    Og lagde så mye av obligen, som jeg rakk, innen fristen, da.

    Og vi hadde vel ikke klart alt, på den første obligen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg regna vel med at det var greit, at jeg, (og Dagga), ikke ble ferdig med alt, på den andre obligen, heller.

    Men da begynte Grønning å klage, (husker jeg).

    Han ville ikke godkjenne obligen min, (og Dagga sin), da.

    For jeg hadde ikke gjort ditt og datt, da.

    Så jeg lurer på om Grønning var strengere mot meg, (og Dagga), enn mot de andre studentene.

    For jeg måtte liksom ha alt perfekt, for å få godkjent min, (og Dagga sin), oblig, da.

    Men jeg huska jo fra NHI, at det var mulig å få godkjent obliger der, uten at alt var perfekt, liksom.

    Så jeg lurer på om han Grønning tulla med meg.

    For Grønning, han pekte på, at jeg ikke hadde gjort det og det, da.

    Og da jeg så kom tilbake, på ingeniørhøyskolen der, noen dager senere.

    Og hadde gjort det og det, da.

    Så ville han Grønning klage på at noe annet ikke var der, da.

    (Nemlig fil-lagring, vel).

    Men da, så hadde jeg rukket å komme meg litt mer ajour.

    (Siden jeg leverte den siste versjonen av obligen).

    For da hadde jeg en annen diskett med meg.

    Som jeg hadde såvidt begynt å teste fil-lagring på da, (i tilfelle Grønning ville klage på det, at fil-lagring ikke var med, på den sist innleverte versjonen, av den obligen, da).

    (Og som jeg nettopp hadde fått ferdig, da.

    Men som jeg ikke hadde fått sjekket ordentlig for ‘bugs’ og sånn da, muligens.

    Noe sånt).

    Så da Grønning klagde på, at jeg, (og Dagga), ikke hadde med fil-lagring, da.

    Så ga jeg bare Grønning den andre disketten min, da.

    (En diskett som liksom var ‘arbeidsdisketten’ min, da.

    Så etiketten til den disketten, den var det litt klussa på og sånn, da.

    Noe sånt).

    Og da fikk jeg, (og Dagga), den siste obligen i Programmering godkjent, da.

    Men Grønning virka litt motvillig, til å godkjenne min, (og Dagga sin), oblig, da.

    (Må jeg vel si).

    Av ukjente grunner for meg.

    Jeg syntes at det virka som at Grønning liksom prøvde å finne opp grunner, til å ikke godkjenne min, (og Dagga sin), oblig, da.

    For jeg mener å huske det, at obliger, de behøvde vanligvis ikke være helt perfekte, for å bli godkjent, da.

    Men jeg syntes at når det gjaldt Grønning, og den siste obligen i faget Programmering, i første semester, på bachelor IT, ved HiO IU, høsten 2002.

    Så ville han at min, (og Dagga sin), oblig.

    Skulle være bortimot perfekt, før han godkjente den, da.

    Så jeg må innrømme at jeg mistenker noe slags ‘urent trav’, (eller noe), fra Grønning her.

    Jeg mistenker at han var strengere, mot meg, (og Dagga), enn mot de andre studentene, som også hadde faget Programmering, det her semesteret, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 135: Enda mer fra HiO IU

    Det var også sånn, på HiO IU, at hu ‘Vestlandsdama’, hu var utsatt for en tragedie, må man vel si.

    Hu var ikke på gruppa vår, i Programmerings-fagene lenger.
    Men Dagga og jeg, som pleide å henge en del sammen, i gangene, inne på HiO IU der, (de få dagene i uka jeg dukka opp der, ihvertfall), vi var fortsatt på hils med hu Vestlandsdama da, selv etter at hu hadde slutta på programmerings-gruppa vår, av rimelig uklare grunner, (må man vel si).

    Og Dagga pleide ‘alltid’ å slå av en prat med hu Vestlandsdama da, når vi møtte henne, som oftest i en av datasalene, i andre etasje, på ingeniørhøyskolen der.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var Dagga, (og ikke jeg), som hadde telefonnummeret, til hu Vestlandsdama, da.

    (For det var liksom Dagga som fikk hu Vestlandsdama med på gruppa vår da, i løpet av den første tida der, av studiet vårt.

    Men hvordan Dagga ble kjent med hu Vestlandsdama, det veit jeg ikke.

    Jeg spurte han om det, (når jeg fikk høre det av han, at hu Vestlandsdama skulle være med, på gruppa vår), for jeg syntes at hu Vestlandsdama var så fin og sånn, da.

    Men Dagga ville ikke svare noe klart angående hvordan han hadde fått med hu Vestlandsdama, på gruppa vår, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men det er klart at når jeg tenker på dette igjen nå.


    Så kan jo dette muligens ha vært fordi at Dagga jo var en ganske kjent popstjerne, for eksempel.

    Og at damer vel ofte synes at det er gjevt, å kjenne popstjerner, da.

    Noe sånt).

    Men like før studiene våre var ferdige, i andre semester.

    (Altså våren 2003).

    Så var det et knivdrap i Pilestredet, som jeg leste om i avisene, (husker jeg).

    Og han som ble drept, det viste seg å være kameraten til kjæresten, til hu Vestlandsdama, da.


    (En kjæreste som hu vel såvidt nevnte, mens vi dreiv på med den første obligatoriske gruppe-oppgaven, i programmering, høsten 2002.

    (For hu nevnte ihvertfall navnet på en mannsperson, da.

    Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Sånn at man skjønte at hu nok var ‘opptatt’ da, liksom).

    Og hu Vestlandsdama ‘babla’ også en gang om at hu skulle prøve å rekke Vinmonopolet, (husker jeg).

    Mens vi sleit litt med den nevnte obligatoriske oppgaven, i en av datasalene, i andre etasje, på ingeniørhøyskolen der).
    Så hu Vestlandsdama, hu dro tilbake til Vestlandet igjen, da.

    Før tredje semester.

    Og da ble Dagga nedfor, husker jeg.

    Jeg husker at han klagde, i tredje semester, på at det var så få fine damer, på HiO IU der.
    Så dette knivdrapet, det gikk litt ut over studiene til Dagga og meg, da.

    Siden vi ikke helt hadde brutt helt med hu Vestlandsdama, når det gjaldt det sosiale, på skolen, da.

    Og vi hadde kanskje et lite håp om at hu ville bli med på gruppa vår igjen, når vi ble litt flinkere, (eller noe sånt), da.

    Ihvertfall så savnet vi nok det å prate litt med den her fagre skjønnheten fra Vestlandet, (i datasalene på HiO IU der), da.

    Så dette var jo ikke noe hyggelig.

    Så det gikk litt trått med studiene våre, på begynnelsen av tredje semester, (husker jeg).

    Og Dagga fikk meg også til å utsette en eksamen, på slutten av det andre semesteret, (husker jeg).

    For han ville at vi heller skulle ta den sammen, på begynnelsen av tredje semesteret, (var det vel).

    Og lese sammen i sommerferien, da.

    Men jeg hørte ikke noe fra Dagga, den sommeren.

    Og jeg jobba mye sommeren 2003, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus.

    Så jeg hadde ikke tid til å studere noe særlig, den sommeren, (vil jeg si).
    Men jeg hadde nok klart å tatt den eksamenen, (som muligens var Relasjonsdatabaser vel), våren 2003.

    For jeg hadde jo hatt om relasjonsdatabaser, på NHI, cirka ti år tidligere.

    Men Dagga fikk meg til å utsette den eksamenen, da.

    Så jeg hadde en ekstra eksamen, våren 2004, husker jeg, på grunn av dette.

    Og da gikk den eksamenen, (i Relasjonsdatabaser), veldig dårlig.

    (For da fikk jeg ikke tid til å lese, til den eksamenen, husker jeg.

    Siden jeg vel hadde tre andre eksamener, (eller noe sånt), iløpet av en uke eller to).

    Men jeg stod ihvertfall, for jeg fikk vel karakteren ‘E’, (den laveste ståkarakteren), i det faget, da.
    Men hvis ikke dette knivdrapet hadde skjedd.

    Og hvis ikke hu Vestlandsdama, hadde slutta, ved HiO IU.
    Så hadde kanskje Dagga og jeg, vært mer ‘fulle av liv’ liksom, på slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.

    Men vi kunne nesten ikke være for muntre heller.

    Når vårt tidligere gruppemedlem, (Vestlandsdama), hadde måttet avbryte studiene sine, og flytte tilbake igjen til Vestlandet, på grunn av et tragisk knivdrap, på kameraten til kjæresten hennes, (var det vel), da.

    Så dette la jo en demper, på humøret vårt osv., (vil jeg si).

    Og hele bachelor IT-årskullet vårt, ble vel mer eller mindre nedfor, av denne tragiske hendelsen.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Siden hu Vestlandsdama vel nesten var som et slags midtpunkt, på bachelor IT-årstrinnet vårt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han var veldig fattet til vanlig, vil jeg si.

    Selv om han også kunne være direkte,  hvis det var noe han ikke likte, og komme med en klagende kommentar.

    Men da vi skulle presentere vårt Web Design-prosjekt, (var det vel), på en stor skjerm, i et avlangt klasserom, (som muligens lå i første etasje vel), på ingeniørhøyskolen, i Cort Adelers gate, der.

    Så ble Dagga plutselig til en slags ‘entertainer’, (husker jeg).

    Han ble energisk, (noe han vanligvis ikke var), vil jeg si.

    Og han virket engasjert i hver minste detalj, (enda han vanligvis virket mer tilbakelent), vil jeg si.

    Så Dagga, han nesten spratt rundt, foran lerretet der, og holdt et engasjert foredrag, om ‘data-musikk’ og musikk-filer, (var det vel), som var temaet for gruppearbeidet vårt, (sikkert foreslått av Dagga), da.

    Og da jeg selv holdt et vel mye mindre energisk foredrag om hva Midi-filer var, (eller noe sånt, for det var det jeg hadde fått i oppdrag, av gruppe-leder Dagga, å gjøre, på dette prosjektet, nemlig å skrive innhold, (om Midi-filer), og ikke drive med web-design), så stirret Vestlandsdama og ei annen blond dame, på årskullet vårt, på bachelor IT vel, på meg, på en måte som gjorde meg overrasket, (husker jeg).

    Som om jeg var så veldig flink, når alt jeg hadde gjort, var å gjøre noe research, (på nettet), om Midi-filer, og skrevet en slags artikkel, om dette, da.

    Jeg prioriterte å bruke tiden min, på å lære Java.

    Og så tok jeg liksom Web Design, på sparket, da.

    For jeg hadde jo drevet mye med Basic og Pascal-programmering tidligere.

    Så jeg trodde at jeg kunne ta Web Design ganske på sparket, da.

    Så jeg printet ut et slags online kompendium, med HTML-kommandoer, og satt dette i en perm, (husker jeg).

    Sånn at jeg hadde dette, i tilfelle jeg trengte det seinere, da.

    For på dette studiet, det var så omfattende, og basert på samarbeid.

    Så det ble sånn, at man nesten måtte spesialisere seg da, (husker jeg).

    Så selv om jeg vel fikk karakteren ‘A’, i Web-Prosjekt, det første semesteret, ved HiO IU.

    Så hadde jeg nesten ikke drevet noe med web-design, på den her tida, (husker jeg).

    Men sånn blir det vel gjerne, når studie-modellen er sånn som den er.

    Nemlig at mange av fagene er basert på gruppe-arbeid, (og ikke har individuelle innleveringer eller eksamener), da.

    Så derfor var vel Daggas plan, om å få seg en bachelor-grad i IT, uten å lære seg programmering, ikke helt urealistisk.

    (Så det er mulig at Dagga hadde kontakter, som han hadde pratet med dette om.

    For Dagga var ganske sikker, på at dette skulle være mulig).

    For IT-feltet har så mange kunnskaps-områder.

    Så det er vel neppe sånn at alle IT-folk er eksperter på alle kunnskapsområder, innen IT.

    Ikke engang på alle de kunnskapene som de har papir på at de har kunnskaper innen, (vil jeg si).

    Så denne studiemodellen, den er kanskje litt ‘tvilsom’, da.

    (Kan man vel kanskje si).

    Siden den nok fører til at man får en del ‘gratis-passasjerer’.

    For det er ikke sånn, at mer enn en tredel kanskje, av data-studentene, har noe særlig peiling, på for eksempel Java-programmering, vil jeg si.

    Ihvertfall var det vel cirka sånn det var på bachelor IT, ved HiO IU, (vil jeg si).

    Det var en kar, (med lyst, tilbakegredd hår vel), som gikk rundt og spurte Vestlandsdama, Dagga og meg, om hvem som liksom var ‘programmerings-guruen’, på vår gruppe, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg pekt på, av Vestlandsdama og Dagga, vel.

    Så hver Java-gruppe måtte liksom ha sin egen ‘programmerings-guru’, da.

    Og de var det vel kanskje bare 5-6 stykker av, (muligens inkludert meg selv), på bachelor IT, da.

    (Fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Så da er jo de resterende studentene.

    (Nemlig kanskje 30-40 andre studenter).

    De er jo da gratispassasjerer, i større eller mindre grad.

    (Må man vel si).

    Selv om disse da gjør ting som å skrive brukerveiledninger, osv.

    Men sånn var det jo også på Gjerdes videregående, husker jeg.

    At på tentamen og eksamen, i data.

    Så var jeg den eneste som kunne noe særlig Pascal-programmering, da.

    Mens Tim Jonassen og Fred Bing liksom var gratispassasjerer, da.

    Som skrev brukerveiledningen, osv.

    Og da fikk jeg kjeft av klasseforstander Arne Karlsen, fordi at jeg bare satt og programmerte, (husker jeg).

    Men dette var jo ikke fordi at jeg ikke klarte å lage brukerveiledninger.

    Men det var fordi at jeg var den som var best på programmering, (på vår gruppe og muligens i hele klassen), da.

    Så vi spesialiserte oss, under eksamen.

    Men jeg var jo god i omtrent alle fag, på skolen.

    Så jeg kunne vel også ha klart å skrive brukerveiledninger, liksom.

    Men Arne Karlsen straffet meg, (for kjeft er en slags mild straff, lærte vi om, i et organisasjon/ledelse-fag), da.

    Siden jeg var god på programmering _også_.

    For vi hadde jo vært den samme gruppa, på tentamen også.

    Og vi på datalinja, vi kjente hverandres ferdigheter, da.

    (Siden vi satt mange timer sammen, nede i datasalen, hver uke).

    Så det var vel ikke sånn at jeg dikterte alt som skulle gjøres, på gruppa vår.

    For Fred Bing, han var jo en kjempe, som hadde gått på high school, (eller noe sånt), i USA.

    Og Tim Jonassen bodde jo i en svær villa, (med mange vakthunder osv.), ute i Hyggen.

    Så det var vel mer sånn at jeg var en slags ‘programmerings-slave’, på gruppa vår, som tilfeldigvis var den samme, både på tentamen og eksamen, da.

    Og så får jeg på toppen av det hele kjeft, fordi jeg liksom er programmerings-slave.

    Nei, klasseforstander Arne Karlsen var en rar skrue, vil jeg si.

    Han hadde vel ikke beina på jorda, under den her kjeftinga si, (vil jeg si).

    Han rappa jo også en gang en diskett, med et spill, som jeg hadde programmert, på fritiden, i datasalen, på Gjerdes videregående der.

    Så han hadde kanskje en slags kampanje mot meg.

    Det var vanskelig for meg å skjønne hva han egentlig klagde på, når han kjefta fordi at jeg lagde et spill, på fritiden, mellom skoleoppgavene.

    Og når han klagde på at jeg satt for mye foran skjermen.

    Hva var galt med dette liksom?

    Nei, det skjønte jeg ikke helt, (må jeg innrømme).

    Men samtidig, så var Arne Karlsen en voksen mann, som brukte en aggressiv tone, (må man vel si), når han kjeftet.

    Så han brukte nok ‘skremming’, som metode, under undervisningen da, (må man vel si).

    Så jeg ble da litt satt ut, og klarte ikke å få meg til å spørre om hva han egentlig klagde på, da.

    Siden vedkommende klasseforstander, (Arne Karlsen), var så affektert, da.

    Og da er det vanskelig å kommunisere, på en bra måte, vil jeg si.

    (For da må man liksom prøve å roe det ned, hvis en person er affektert, vil jeg si.

    Og da kommer man jo ikke lenger, når det gjelder kommunikasjonen.

    For da må man jo liksom ‘holde kjeft’, for å prøve å roe det her ned, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.