Stikkord: HiO IU

  • Min Bok 5 – Kapittel 134: Mer fra HiO IU

    Selv om jeg hadde jobbet i mange år som butikksjef og assisterende butikksjef.

    Så var det ikke sånn at jeg pleide å være noe leder, for gruppearbeid osv., på HiO IU.

    Blant annet popstjernen Dag Anders Rougseth, var vel en mer autoritær type, enn meg.

    Og jeg hadde jo liksom noen slags ‘sabbatsår’, hvor jeg prøvde å komme meg igjen, etter noen tøffe år, i Rimi.

    Så jeg var litt overarbeidet og utbrent, på den her tida, så det var ikke sånn at jeg liksom ville bestemme alt, når vi hadde gruppearbeid, på HiO IU.

    Selv om jeg hadde studert datafag tidligere på NHI og også hadde gått datalinja, på Gjerdes videregående i Drammen.

    Og også hadde vært butikksjef, mm.

    Så ble det ikke sånn at jeg var en slags dominant student, ved HiO IU der.

    Det var vel heller motsatt, at jeg satt mest hjemme og bare såvidt klarte å komme meg på skolen, de dagene, som det var gruppe-møter.

    (I fag som web-prosjekt, systemutvikling og systemadminstrasjon).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av andre studenter, på bachelor IT, (ved HiO IU), som gikk på det samme årstrinnet, som meg.

    Så husker jeg en lav og mørkhåret kar, som het Mikael.

    Han spilte basket på Bærums Verk eller Asker Aliens, (eller noe sånt).

    Og han jobbet også på McDonalds, (husker jeg).

    Og da jeg en gang spurte han, (i kantina, på HiO IU, under noe gruppearbeid vel),  hva Chicken McNuggets var laget av.

    Så svarte han bare noe sånt som at det vil du ikke vite, (eller noe lignende vagt), av en eller annen grunn.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av andre studenter, som gikk det samme årstrinnet som meg, (på bachelor IT).

    Så husker jeg ei tynn og spe jente, (muligens med briller), som het Kristin vel, som var fra Groruddalen, (tror jeg).

    Dagga, (altså Dag Anders Rougseth), hilste alltid på henne.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hu var litt sjenert vel, muligens.

    Hu sa ihvertfall aldri hei til meg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også en ganske høy og kraftig kar, med kort, lyst hår.

    Han sa en gang at han ville ha alle damer han så, (eller noe sånt).

    Og en annen gang så skrøyt han av en foreleser, ved HiO IU, som het Frode Eika Sandnes.

    Han sa at Frode Eika Sandnes foreleste på et master-studie, i datakommunikasjon.

    Og reagerte på at jeg ikke virka interessert i det studiet, vel.

    For jeg syntes at fem års studier ble litt vel mye.

    For jeg var jo allerede 32 år gammel, da jeg begynte, ved HiO IU.

    Så jeg ville jo da vært 37 år gammel, når jeg var ferdig å studere, hvis jeg skulle tatt en mastergrad.

    Og utsiktene så bra ut, for de med bachelor-grad, på den tida, som studiene våre var ment å være ferdig, (det vil si i våren 2005).

    Så vi på Bacelor IT, vi lå an til å få en jobb med en begynnerlønn på 300 – 600.000, når vi var ferdige, med studiene våre.

    For det var mangel på ingeniører og IT-folk, i Norge, på den her tida, da.

    (Noe jeg fulgte med på, i avisene, da).

    Men å studere i fem år, til jeg ble 37 år.

    Det ble litt lenge, syntes jeg.

    Jeg syntes at tre års pause fra jobblivet, var lenge nok, når jeg var i 30-årene, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt nysgjerrig på de studentfestene, (med billig øl osv.), som pleide å være, i kantina, på HiO IU, i Cort Adelers gate der.

    Men Dag Anders Rougseth, han var ferdig med ungdomstida si, husker jeg at han sa, på den her tida.

    Så da gadd jeg ikke å dra på de her studentkroene aleine, liksom.

    Men Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han var ofte på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, (siden jeg hadde PC og bredbånd, osv.), og vi kjøpte ofte hver vår ferdigpizza, som vi spiste der, da.

    (For jeg kjøpte meg etterhvert et nytt kjøleskap, (med fryser), og også en hybelkomfyr, som jeg satt oppå kjøleskapet, da.

    For noen av pengene etter mora mi, må det vel ha vært).

    Og Dagga, han var også glad i å spise ute.

    Så ihvertfall en gang, så dro han meg med på Maliks, i Ullevållsveien, for å spise burger da, (husker jeg).

    Og en annen gang, så ville Dagga på restauranten Schrøder, (heter den vel), i Waldemar Thranes gate, (ovenfor den Kiwi-butikken, hvor Tom fra ‘Tom-gjengen’ var butikksjef).

    En annen gang igjen, så ville Dagga ta en utepils, på et utested, cirka ovenfor restaurant Schrøder der da, (husker jeg).

    Og en gang, i en pause fra HiO IU, så dro han Dagga meg med for å spise noe mat, på en kafe, i Vika der.

    Og han spurte meg da hva jeg syntes om de høye strømprisene, (som før det her hadde pleid å være lave, i Norge), husker jeg.

    Og da svarte jeg vel ikke så mye.

    For strømmen var inkludert, i husleia mi, i Rimi-bygget.

    Og sånn var det på Ungbo og.

    Så jeg sleit ikke så mye med strømregninger, på den tida jeg bodde i Norge, (for å si det sånn).

    I Rimi-bygget så pleide jeg å ha terrassedøra åpen og varmovnen på samtidig, vel.

    For å få frisk luft, uten å fryse, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga han prata også om at han kjente en kar, som jobba som Java-programmerer, i London.

    Og Dagga ‘babla’ også om at han ville at vi to skulle starte vårt eget datakonsulent-firma, etter at studiene våre var ferdige.

    Dette lot jeg bli hengende litt i lufta.

    For en av grunnene, til at jeg begynte å studere.

    Det var fordi at Axel, noen år før det her, (mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

    Hadde spurt meg om jeg ikke kunne få meg en jobb, med 600 – 700.000 i årslønn.

    (Mens han var stressa, (eller i sjokk), på grunn av et eller annet, vel).

    Og dette tok jeg som en utfordring, (omtrent som da jeg fant ut at jeg ville bli assisterende butikksjef eller butikksjef, i Rimi).

    Og sa at det kunne jeg vel prøve på.

    For jeg hadde vel ikke noen spesielle mål, på den her tida.

    (For jeg hadde jo da nettopp klart målet mitt, om å bli butikksjef, liksom).

    Men hvorfor Axel spurte om det her, det veit jeg ikke.

    Men jeg så ikke for meg det, at jeg kunne få så høy lønn, i Rimi.

    (Etter at jeg først ikke ble satt opp i lønn, da jeg begynte som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.

    Enda jeg da gikk fra en liten Rimi-butikk til en stor Rimi-butikk.

    Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Men med en bachelor IT-grad, ved siden av at jeg jo hadde jobbet, som butikksjef.

    (Og den ledererfaringen, som jeg hadde derfra).

    Så så jeg for meg det, at jeg burde ha gode muligheter til å få meg en jobb, som leder, i et datafirma, for eksempel.

    Så det var også litt dette jeg hadde i bakhodet, da jeg valgte å begynne å studere igjen, etter at jeg skjønte at jeg nok aldri kom til å få 600 – 700.000, i årslønn, i Rimi.

    (Etter problemene på Rimi Kalbakken, osv).

    Og Dagga han hadde jo som et slags motto, at han skulle få seg en bachelor-grad i IT, uten å lære seg programmering.

    Så jeg forestilte meg vel det, at å jobbe i et datafirma, sammen med Dagga.

    Det ville blitt omtrent som da vi to jobbet sammen med det eiendomsmegler-programmet, i faget Programutvikling, våren 2003.

    Nemlig at jeg satt foran PC-en i ukesvis, og programmerte hele datasystemet.

    Mens Dagga hjalp til litt den siste dagen med å levere programmet på HiO IU, osv.

    Så jeg var litt redd for at jeg ville ha blitt litt som en slags slave, (for Dagga da), hvis vi to hadde begynt å jobbe sammen, etter endt studier.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Vika, (hvor ingeniørhøyskolen lå, i Cort Adelers gate der).

    Den bydelen lå like ved Frogner.

    Og Frogner igjen lå like ved Homansbyen.

    Og Homansbyen lå like ved Bislett.

    Og Bislett lå like ved St. Hanshaugen.

    Så noen ganger, når jeg skulle hjem, fra HiO IU.

    Så var det sånn at jeg like gjerne gikk hjem.

    (En gåtur på et drøyt kvarter, vel).

    Som at jeg tok 21-bussen, da.

    (Som var litt trang og ‘svett’, vel.

    Må man vel si).

    Og nå jeg da gikk, hjem fra ingeniørhøyskolen.

    Så krysset jeg jo Hegdehaugsveien.

    Og Ragnhild fra Sørlandet, hu hadde jo fortalt meg det, (mens vi dansa, må det vel ha vært), på Rimi-julebordet, i LO-bygget, på Youngstorget, (et drøyt halvår før jeg begynte å studere, på HiO IU), at hu jobba på Rimi Hegdehaugsveien.

    (Heter vel den butikken.

    En butikk som forresten var en av de første søndagsåpne Rimi-butikkene.

    Fra tida før ‘Brustad-bua’, vel.

    Så jeg kjente den butikken ganske bra.

    For jeg pleide å handle der noen ganger, på søndagene, på rundt den tida som jeg hadde HiAce-en, husker jeg.

    Det vil si fra 1996 til 1997, da).

    Så en ettermiddag, etter skolen.

    Da jeg gikk hjem, til St. Hanshaugen.

    Så gikk jeg innom Rimi Hegdehaugsveien der.

    Og spurte etter hu Ragnhild fra Sørlandet.

    Men hu var ikke på jobb den dagen, da.

    Men jeg ba en kar som satt i kassa der, om å hilse henne, fra den tidligere sjefen hennes, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi få se.

    PS.

    En gang som jeg tok 21-bussen, til HiO IU, (en morgen eller formiddag), forresten.

    Så mener jeg at jeg så popstjernen Bertine Zetlitz, sittende på en trendy cafe, på Frogner, fra vinduet på 21-bussen, da.

    (Hvis jeg ikke så syner, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 128: Mer fra HiO IU

    Det var også sånn, da jeg studerte, ved HiO IU.

    At på bakerste rad, i det største auditoriet der.

    Så satt den en guttegjeng, (må man vel kalle dem), som ‘kødda’ med meg, da.

    Jeg husker at han ene i den gjengen, han sa til ei dame, som skulle følge den samme forelesningen, som meg.

    At jeg liksom gikk med det samme tøyet, hele tiden, da.

    Men det gjorde jeg ikke, da.

    Jeg dusja hver dag før jeg gikk til forelesningene.

    Og jeg hadde på meg reine klær, hver dag.

    Men jeg hadde ikke så stor garderobe, på den her tida.

    For jeg var jo vant med å jobbe på Rimi, og der gikk jeg i Rimi-uniform, da.

    Så som heltidsansatt, i Rimi, i mange år, så hadde jeg ikke trengt så mye klær, da.

    For jeg satt jo mest og quizzet på #quiz-show og chattet på #blablabla, om kveldene.

    Så jeg behøvde ikke å ha så mye forskjellige klær, da.

    For det var ikke sånn at jeg gikk ut noe særlig på byen, for eksempel, etter jobben, midt i uka.

    For jeg ville ikke være fyllesyk på jobb, da.

    For i Rimi, så er det nesten alltid noen som baksnakker en, da.

    Så jeg ville ikke risikere å ødelegger karrieren min, ved å drikke midt i uka, for eksempel, da.

    Så derfor, så festa jeg bare i helgene, stort sett, da.

    Og satt inne foran data-en, på hverdagskveldene, da.

    Så jeg trengte ikke å ha en så stor garderobe, da.

    Mens jeg jobba heltid, i Rimi.

    Men på HiO så brukte jeg vel mye en 3-4 sånne tennis-skjorter, (av merket Marlboro osv.), som jeg hadde, i forskjellige farger.

    Men jeg har tenkt det, i ettertid, at han ‘mafia-karen’, (eller hva han var), som liksom skulle få damene der til å ikke like meg osv., (han i den gjengen, på bakerste rad, i det store auditoriet der), muligens kan ha vært fargeblind.

    Siden han ikke så at jeg hadde mange forskjellige sånne tennisskjorter, da.

    Og jeg brukte jo en nyvaska sånn skjorte, for hver dag, liksom.

    Og han karen må jo ha vært en nerd, (vil jeg si), hvis han ikke så det, at jeg hadde dusja, før jeg dro på forelesningene.

    Så det var dårlig miljø, på HiO IU, vil jeg si.

    En slags nerdete guttegjeng, (som trodde at de var usynlige, kunne det virke som, siden jeg så at han ene av de prøvde å påvirke hu studinna), de liksom terroriserte sine medstudenter, fra bakerste rad, i det store auditoriet der, da.

    (Og jeg nevnte vel også det her såvidt for Dag Anders Rougseth vel, i en forelesning.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var sånn, at jeg ble litt ‘frika ut’, av de her ungdommene, på bakerste rad, i det store auditoriet der, som klagde på klærna mine, da.

    (For sånt var jeg ikke så vant med, fra Rimi.

    Men folk som jobber i butikk, de er kanskje ofte mer modne, enn ‘guttunger’ som studerer ingeniørfag, da.

    Det er mulig).

    Så etterhvert, så ble det sånn, at jeg nesten brukte like mye tid, på å trave rundt i forskjellige klesbutikker, i Oslo sentrum, da.

    Som jeg brukte på å gå på forelesninger, da.

    Siden det var et stort press da, på HiO IU.

    (Ihvertfall mot meg).

    På at man måtte ha en stor og fin garderobe, da.

    Og samtidig, så syntes jeg det, at de klærna, som jeg ofte fant, i klesforretningene, i Oslo sentrum.

    De var ofte veldig moderne og kule og nesten ‘homsete’, da.

    Så jeg måtte lete lenge for å finne noen klær, som jeg likte å gå med da, (husker jeg).

    For jeg likte best konforme klær, (heter det vel), da.

    Og jeg var ikke så glad i å gå med glorete moteklær, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at hu ‘Vestlands-dama’, hu frika meg litt ut, i begynnelsen, på HiO IU der, (husker jeg).

    Jeg husker at jeg satt for meg selv, under en forelesning, i et klasserom, i andre etasje, på den tidligere ingeniørhøyskolen der, da.

    Og så kom hu Vestlands-dama inn døra, og satt seg, oppå pulten min, da.

    (Mens hu begynte å prate litt, da).

    Med sine lange, slanke bein og smekre lår, (som hu hadde tredd nedi en trang olabukse), på utstilling, da.

    Så det er mulig at de andre studentene, på HiO IU, ble litt misunnelige på meg, da.

    For hu Vestlands-dama, hu var helt klart den fineste dama, som gikk på den her høyskolen, (på den her tida), vil jeg si.

    Så man kan kanskje si at hu var HiO IU sitt sex-symbol, nesten.

    Så det er mulig at jeg fikk noen uvenner der, på grunn av misunnelse osv., da.

    Siden jeg kjente hu her hotte Vestlands-dama, da.

    (Siden hu var på den samme gruppa som meg, (i begynnelsen ihvertfall), i faget programmering, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etterhvert, så ble det sånn, at jeg holdt meg like mye hjemme, da.

    Og prøvde å lese for meg selv der.

    (Noe som var vanskelig, siden ble jeg nok ble mer fristet, av å spise mat og surfe på nettet, osv).

    Som at jeg var på forelesningene, da.

    For jeg ble rimelig frika ut etterhvert, av hu Vestlands-dama og den ‘nerdete guttegjengen’, (på bakerste rad, i det store auditoriet der), på HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han tidligere popstjerna, Dag Anders Rougseth, (aka. Dagga), og jeg.

    Vi pleide å jobbe sammen, på grupper, i fag som programmering og Linux osv., da.

    Og i fagene programmering og programutvikling.

    Så var det jeg som måtte gjøre nesten alt, da.

    For Rougseth, han hadde som et slags motto, da.

    At det var mulig å få seg en bachelor-grad, i IT, (ved HiO IU), uten å lære seg programmering, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker en gang, som han Dagga og jeg, satt hjemme hos meg, og jobba med noe skolearbeid, (må det vel ha vært).

    Så dukka plutselig Axel opp der, da.

    Mens jeg dreiv og visste han Dagga ‘multimedia-anlegget’ mitt, da.

    For jeg hadde nettopp lastet ned en actionfilm, som het ‘xXx’, (med Vin Diesel), fra nettet, da.

    Og så hadde jeg kobla den ganske nye og store TV-en min, til PC-en, da.

    Og jeg hadde også kobla min nye forsterker, (en rimelig stor Pioneer-forsterker, som var på tilbud vel, på Elnor), til PC-en, da.

    Og David Hjort, han skyldte meg 3-4.000 kroner, (på den her tida), da.

    Og han hadde klart å overtale meg, til å kjøpe et par store høytalere, (som hans nye samboer Melina ikke likte, var det vel), for tusen kroner, da.

    Som nedbetaling, på de 3-4.000 som han skyldte meg, fra Arvika-turen, (et par år tidligere), og fra før det igjen, da.

    Og de høytalerne, de var kjempestore, da.

    Så det er mulig at halve St. Hanshaugen hørte det, at jeg visste fram multimedia-anlegget mitt, for han Dagga, da.

    Og plutselig, så banka Axel på døra hos meg, da.

    På uventa besøk, da.

    Og Axel skjønte vel ikke at Dagga var en tidligere popstjerne, (tror jeg).

    Men Axel begynte av en eller annen grunn, å fortelle en pakkis-vits, da.

    (Som hverken Dagga eller jeg lo av, vel.

    Antagelig fordi at vi vel begge var mer kultiverte kanskje, enn det Axel var, da).

    Og så kikka Axel også på den her filmen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Som var ganske kul å se på vel, på det nye hjemmekino-anlegget mitt, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I andre semester, (altså vårsemesteret, i år 2003).

    Så hadde vi et fag som het programutvikling, (husker jeg).

    Og da skulle vi lage en datamodell, for et eiendomsmeglerfirma-program, da.

    Som den første deloppgaven, i det faget da, (husker jeg).

    Og sånne datamodeller, det hadde jeg fortsatt litt ‘teken’ på å lage, fra min tidligere datautdannelse, da.

    (Fra Gjerdes videregående og NHI, da).

    Så den datamodellen, den tegnet jeg ganske raskt, hjemme hos han Dagga da, (husker jeg).

    Og den brukte vi, (eller rettere sagt jeg), neste uforandret, under hele det prosjektet, da.

    Og han Dagga, han bodde i Uelands gate der.

    Litt lenger opp, mot Ringveien.

    Enn der jeg selv hadde bodd, i Uelands gate, (i min fars samboer Haldis Humblen sin leilighet der), den første uka, som jeg bodde, i Oslo, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og Dagga, han jobbet som vaktmester, i den bygården, som han bodde i, da.

    Og han var samboer, med ei dame, som het Guro, vel.

    (Som var ei tynn dame med lyst hår, vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Og vi måtte vel ringe foreleseren, i det faget programutvikling.

    (Nemlig en foreleser ved navn Grønning, vel).

    Siden vi var litt seint ute, med å få laget den datamodellen, da.

    For hu Vestlands-dama, hu hadde nemlig bytta, til en annen gruppe, iløpet av det forrige semesteret, da.

    (Muligens siden ingen av oss var så utrolige flinke i Java, da).

    Så det var bare Rougseth og meg igjen, fra den ‘opprinnelige’ gruppa, da.

    Så da gikk det vel litt trått, når han avdankede popstjerna og meg, (som jo var en avdanket butikksjef), liksom skulle prøve å komme igang, med en sånn prosjekt-oppgave, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk dreisen på den oppgaven tilslutt, da.

    Og vi fikk en ‘B’, da.

    Etter at jeg hadde sitti aleine hjemme, i Rimi-leiligheten min, og programmert, i en måned eller to, vel.

    (Jeg husker ihvertfall at jeg satt hele påskeferien, i år 2003, og dreiv og programmerte den her Java-oppgaven, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 127: HiO

    Jeg husker den første studiedagen min, ved Høyskolen i Oslo.

    Vi skulle møte opp ved HiO i Pilestredet.

    For rektor, for hele HiO, (må det vel ha vært), skulle holde tale, da.

    Og så gikk vi vel, i ganske samlet flokk, (oss HiO IU-folka), bort til den tidligere Ingeniørhøyskolen, (som på den her tiden het HiO ingeniørutdanningen), i Cort Adelers gate, (i Vika), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg nesten syntes at det var som å være ute av fengsel, (eller noe lignende), å begynne å studere igjen, da.

    Etter mange år, i Rimi, hvor liksom hver eneste ting man gjorde, (ihvertfall som leder), ofte ble fulgt med på, da.

    Sånn at man aldri kunne stå stille, nærmest.

    Til forskjell fra studentlivet, da.

    Som var mer tilbakelent, (vil jeg si), for å si det sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at litt etter at vi andre dukka opp, på HiO IU der.

    (Og satt i den ene datasalen der, i andre etasje, da).

    Så var det en kar som luska litt rundt i gangene der, vel.

    Og det var Dag Anders Rougseth aka. Dagga.

    (Vokalisten fra det da nedlagte Hamar-bandet Autopulver).

    Og Rougseth, (som jeg ikke hadde hørt om før, for det bandet var ukjent for meg, da).

    Han så litt trøtt og alvorlig ut, vel.

    Og det var nesten som at han så etter noen der, syntes jeg litt.

    (Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den første uka.

    (Hvis det ikke var fra den andre uka, da).

    Så husker jeg også det.

    At ei ‘drit-fin’ og slank blondinne, (fra Vestlandet vel), plutselig satt ved siden av meg, i en av datasalene, (i andre etasje der), da.

    I en time hvor vi lærte om web-design, da.

    Og jeg hadde laget en link, til Aftenposten.no, på mitt web-område, da.

    Og da jeg blingsa litt bort på skjermen, til hu Vestlands-dama.

    Så så jeg at hu også hadde laget en link til Aftenposten.no, da.

    Så jeg lurer på om hu, (som jeg ikke husker navnet på lenger), herma etter meg, da.

    (Noe sånt).

    Etterhvert så ble det ihvertfall sånn.

    At hu pene dama, og han litt avdankede popstjerna, (Rougseth), og jeg, vi havna på samme gruppe, i programmering, da.

    Og der var det jeg som liksom måtte ta på meg mye av hjernearbeidet, da.

    For jeg hadde jo drevet mye med programmering i Basic og Pascal, tidligere.

    Men Java-programmering, det ble nesten som noe helt annet, (vil jeg si).

    Så jeg sleit rimelig mye da, (husker jeg).

    Så hele gruppa sleit da, (må man vel si).

    For jeg var ikke så flink til å gå på forelesningene, heller.

    Jeg satt mer hjemme, og ‘kopa’ liksom, da.

    (Hvis jeg ikke jobba på Rimi Bjørndal, da).

    For jeg var fortsatt litt utafor, etter alle problemene, i Rimi, da.

    Og det ble ikke ført frammøte, ved HiO IU, da.

    Så på den måten, så var dette studiet likt, med det studiet jeg hadde gått, ved NHI, cirka ti år tidligere, da.

    For der ble det heller ikke ført frammøte, da.

    Så på den tida, så gikk jeg omtrent like mye rundt på Oslo City og i platebutikker, i Oslo sentrum.

    Som jeg var på NHI, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og det ble noe lignende nesten, (må jeg innrømme), den tida jeg studerte ved HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også sånn, i datasalene, (i andre etasje), på HiO IU der.

    At tastaturene, til PC-ene, de var fulle av inngrodd møkk da, (husker jeg).

    Noe jeg også klagde på, til Rougseth vel, (husker jeg).

    For jeg hadde jo jobbet som butikksjef, og var vant til å ha rutiner, for renhold, her og der, i butikken, da.

    Så jeg reagerte på det her, da.

    For jeg pleide jo også å vaske tastaturet, til PC-en min hjemme, innimellom, da.

    Så de møkkete tastaturene, på PC-ene, på HiO IU.

    De reagerte jeg på da, (husker jeg).

    Og jeg tenkte vel det, at nok ikke fantes noen rutiner, for vasking, av tastatur osv., på den her høyskolen, da.

    Noe som var litt ekkelt og rimelig ‘bånn i bøtta’, vi jeg si, da.

    (Selv om vel ikke Rougseth ga noe særlig klart svar, da jeg poengterte denne manglende, på renhold, av tastaturene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 120: Enda mer fra Rimi Langhus

    Jula 2001 så måtte jeg ta alle Hakon, brød og melke-bestillingene selv, (husker jeg), på Rimi Langhus.

    For jeg var den eneste erfarne butikkmedarbeideren der da, (må man vel si).

    Så jeg ble litt surrete til slutt, og glemte å ta en Hakon-bestilling, i romjula da, (var det vel).

    (For det var andre frister, for bestillingene, i jula.

    Så det ble litt mye å ha i hue, da).

    Så låseansvarlig Eivind Danielsen, han ringte meg om dette, da.

    (For Hakon hadde ringt til låseansvarlig Eivind Danielsen, da).

    Så jeg måtte kjøre tilbake til jobben en dag, og ta en Hakon-bestilling, da.

    Men jeg hadde bestilt så bra med varer, til jula.

    Så det var ikke noen krise, da.

    For butikken var full av varer liksom, da.

    Og kundene er vant med at det er litt ‘harry’, i butikkene, like etter jula.

    Men de som var på jobb, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Langhus, den dagen.

    De satt bare en hel gjeng, nede på røykerommet, da.

    Så jeg kan forestille meg hvordan det vanligvis var der, på fredags-ettermiddagene.

    For Eivind Danielsen han var en ny låseansvarlig, (dette året), da.

    Så han trengte to kasserere og en lagerhjelp, (var det vel).

    For å være låseansvarlig, på seinvaktene der, på fredagene, da.

    Mens da jeg selv ble låseansvarlig, på Rimi Langhus, et par år seinere.

    (Mens jeg studerte på HiO IU).

    Så jobbet jeg selv fredags-ettermiddagene der, da.

    Og jeg fikk bare ha en kasserer, på den samme vakta.

    Så jeg ble liksom utnyttet i Rimi, vil jeg si.

    Jeg fikk liksom minde bemanning enn andre, da.

    Sånn at jeg måtte jobbe livet av meg omtrent.

    Mens andre bare satt på røykerommet, da.

    Så dette må jeg si at var urettferdig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At kassadama Tove, hu forlangte å ha juletre, på spiserommet der.

    For å komme tilbake fra sykmelding, da.

    (Eller noe sånt).

    Så jeg, (som butikksjef), jeg måtte jo drive å pynte juletreet der, da.

    Jula 2001, da.

    For de hadde julepynt, i en eske der.

    Så det var kanskje vanlig at de hadde juletre der, da.

    (Og det var også noen folk som dreiv og solgte juletrær, utafor butikken, vel.

    Så det var enkelt å få tak i et juletre, da.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men det var visst ingen andre som kunne ta på seg denne jobben, (å pyne juletreet), da.

    For jeg, (som butikksjef), jeg hadde jo egentlig nok andre ting å gjøre, i butikken der.

    Enn å pynte juletre, liksom.

    Og juletre-stjerne, det hadde de heller ikke der, (husker jeg).

    Av en eller annen grunn.

    (Selv om de hadde mye glitter og annen julepynt der da, husker jeg).

    For jeg spurte vel assistent Sølvi Berget om de hadde juletrestjerne, (mener jeg å huske).

    Men det bruker de kanskje ikke på Langhus, (av en eller annen grunn).

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg sa til distriksjef Anne-Katrine Skodvin, dette året, (nemlig i 2001).

    At jeg ikke hadde noe lyst til å bli med på det årlige helge-seminaret på Storefjell, (på grunn av problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken osv.), da.

    Men jeg sa at hu kunne heller forklare meg hva som ble sagt, (av viktige ting), der oppe, etter seminaret, da.

    Så jeg dro ikke på Storefjell, høsten 2001, da.

    Og jeg hørte ikke noe særlig derfra vel, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kom tilbake.

    Annet enn at hu fortalte at butikksjef Stian Eriksen, fra Rimi Jernbaneveien, hadde laget en slags ‘Jackass’-video der, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på lille julaften, på Rimi Langhus.

    At jeg ikke hadde lyst til å møte driftsdirektør Rune Hestenes og/eller regionsjef Steinar Ohr, igjen.

    (Etter at de ikke hadde villet hjelpe meg, å ta opp problemene, på Rimi Kalbakken.

    Da de var innom der, like før 17. mai, tidligere i 2001).

    I tilfelle de skulle inspisere butikken, på lille julaften, som vel skikken var, i Rimi.

    Så jeg tok meg bare avspasering, på lille julaften, i 2001, da.

    Men jeg hadde to-tre låseansvarlige, som dreiv og styrte, i butikken, da.

    Og alle bestillinger var tatt, og alt i orden, da.

    Men det var nok veldig uvanlig, at butikksjefen tok seg avspasering, på lille julaften.

    Men jeg hadde låseansvarlig Anders Karlsson og låseansvarlig Kjetil Furuset, i butikken vel.

    Og jeg hadde bestilt masse kremfløte, til bittelille julaften, vel.

    Så det gikk greit, regner jeg med.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i januar, i 2002.

    Så tok jeg meg en uke ferie, igjen.

    Siden jeg var overarbeida, da.

    Og siden låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel), kunne jobbe noen vakter for meg, da.

    Og det hadde jo også blitt fem ferieuker, på den her tida.

    Så jeg syntes at jeg kunne ta meg den femte ferieuka liksom.

    Når jeg trengte den, da.

    Men en av de siste dagene, før jeg tok den her ferien.

    Så husker jeg at assistent Sølvi Berget og verneombud Morten Saksgård.

    De gikk ned på spiserommet, for å ha noe møte, vel.

    Og de så stygt på meg da, (sånn som jeg husker det).

    Så da syntes jeg at det ble så mye.

    Når de her problemene, (som jeg ikke visste hva var).

    Kom på toppen, av de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken, osv.

    Så da orka jeg ikke å dra tilbake, på jobben igjen, etter den her ferieuka, da.

    Så jeg dro til fastlegen min, da.

    I Bentsebrugata Legesenter.

    Og fikk sykemelding i en måneds tid, på grunn av utbrenthet, da.

    Og jeg prata litt med søster mi Pia om det her.

    Og hu sa at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse på attføring, når de hadde blitt utbrente, da.

    Men noe sånt, det begynte aldri min fastlege å ‘bable’ om, da.

    Så jeg måtte foreslå det selv, at jeg skulle ta en bachelor-grad, i IT, ved HiO IU, da.

    Så jeg ringte Lånekassa, da.

    Og spurte om jeg kunne få studielån til det.

    Noe jeg tenkte at jeg burde sjekke ut først, siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, ved NHI, cirka ti år tidligere.

    Og da svarte hu på Lånekassa, at dette var et annet studie, så det var ikke noe problem, da.

    Jeg kunne få studielån til å ta en bachelor-grad i IT, selv om jeg hadde fått studielån, til å studere informasjonsbehandling tidligere.

    For det var forskjellige studier, da.

    Og jeg vurderte også å studere informatikk, ved UIO.

    Men da måtte jeg også ha tatt forberedende.

    Så det studiet ville ha vært på tre og et halvt år.

    Og på begynnelsen av 2002, så var jeg jo allerede 31 år.

    Så å ta en alt for lang utdannelse, det syntes jeg at ble litt dumt, da.

    Så derfor, så valgte jeg heller å begynne på et bachelor IT-studie, ved HiO IU.

    For det studiet, det var også sånn, at hvis jeg falt av lasset, liksom.

    (Siden jeg jo var utbrent, på den her tiden.

    Før jeg begynte, på det studiet).

    Så kunne man få en høgskolekandidatgrad, i IT, etter to år, da.

    Ved å gå på dette studiet, da.

    Siden man ikke ble ingeniør, på det studiet som jeg gikk på.

    (Sånn som man vanligvis ble, når man studerte, ved HiO IU).

    Men de som gikk et treårig ingeniør-studie.

    De kunne ikke bli høgskolekandidat, etter to år, da.

    Så derfor valgte jeg å ta det bachelor IT-studiet, ved HiO IU, da.

    Framfor bachelor informatikk, ved UIO, (siden jeg da måtte ha studert et halvt år lenger, på grunn av forberedende).

    Og  jeg valgte heller bachelor IT, (ved HiO IU), framfor et ingeniør-studie, (ved det samme fakultetet).

    Fordi at jeg da etter to år kunne få en høgskolekandidat-grad, hvis jeg gikk på et bachelor-studie, ved HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 118: Bedriftsfotball med IT-akademiet

    Som jeg har skrevet litt om tidligere, i denne boken.

    Så spilte jeg jo bedriftsfotball, for IT-akademiet.

    I et par sesonger.

    Den første sesongen som jeg spilte for dem.

    (Som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Det var vel høsten 2000, (mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken).

    Men det er mulig at jeg også spilte noen kamper våren 2000.

    (Uten at jeg husker det her helt sikkert, nå).

    Men jeg husker fra en av de første kampene.

    (Som vel må ha vært før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    For jeg husker at jeg var i godt humør, vel).

    At jeg sa til Magne Winnem.

    (Som på den her tida jobba som foreleser, på IT-akademiet.

    Og som var den som spurte meg, om jeg kunne være med å spille, på det her laget, da.

    For de mangla folk, i begynnelsen, da).

    At jeg skulle sende han en e-post, (om noe greier).

    Når Magne Winnem spurte om jeg kunne ringe han, (eller noe sånt).

    Like før jeg skulle kjøre hjem, (med Sierra-en min), etter kampen, (må det vel ha vært).

    Og da ble Magne Winnem litt stiv i maska, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Magne Winnem, han var jo aldri på #blablabla.

    Men han ringte meg ofte på mobilen min, da.

    Og ‘babla’ om alt mulig i 10-20 minutter, liksom.

    Men hvorfor han var så glad i å prate på mobil.

    Men samtidig skydde skriftlig kommunikasjon, som e-post og irc.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er nesten sånn at jeg lurer litt nå, på om Magne Winnem hadde noe å skjule.

    (Hva vet jeg).

    Hm.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første sesongen, så fikk jeg jo med Glenn Hesler, (Øystein Andersen sin gamle kamerat), med på å spille fotball, med IT-akademiet, da.

    Og våren/sommeren 2001, (like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Langhus), så fikk jeg jo også Kjetil Furuset, (låseansvarlig på Rimi Langhus), med på å spille fotball, på det her laget, da.

    Så jeg ble jo nesten som en slags stamme, i det her laget da, etterhvert.

    (Kan man vel muligens si).

    Noe som kanskje var litt rart.

    For jeg hadde jo aldri hverken forelest eller studert, ved IT-akademiet.

    (Selv om jeg kjente Magne Winnem, som jobba der, da).

    Jeg har faktisk aldri vært på IT-akademiet engang.

    (Selv om min fetter, Øystein Olsen.

    Som jeg jo ansatte deltid, i kassa, på Rimi Langhus, sommeren 2001.

    Siden vi hadde for få folk der, i sommerferien, da.

    Visstnok hadde studert, på IT-akademiet, ifølge min søster Pia Ribsskog, ihvertfall.

    Men ble aldri så kjent, med Øystein Olsen, at jeg prata noe særlig med han om de studiene, vel.

    Jeg lurer på om de studiene hans var mislykkede.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men jeg syntes at det var viktig, å ha noe å drive med, ved siden av jobben og, da.

    For å få litt avveksling, liksom.

    Jeg ville gjerne ha et liv liksom, da.

    Og ikke bare drive med Rimi natt og dag da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spilte vel de fleste kampene, for IT-akademiet, høsten 2000, våren 2001, høsten 2001 og våren 2002.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg spilte på det her laget, i et par år, da.

    Og jeg var også med på noen treninger, med det her laget, på Vollsløkka, da.

    (Når det gikk an å trene på gresset der, da).

    Og en trening, den var faktisk i gymsalen, til en skole, som lå like bak Ingeniørhøyskolen der, (i Cort Adelers gate), hvor jeg seinere begynte å studere, da.

    (Og da spilte jeg på lag, med Espen Tokerud, (som vel må ha vært foreleser, ved IT-akademiet), mener jeg å huske.

    Og vi imponerte vel litt, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For de spillerne på IT-akademiet, de var ikke så store, som de spillerne vi ofte møtte, når vi spilte kamper, da.

    Så det var vanskelig å imponere ofte, (syntes jeg), når vi spilte bedriftsfotball-kamper, da.

    For det var så mange ‘kjemper’, som vi spilte mot, da).

    Så jeg følte meg litt hjemme faktisk, da jeg begynte å studere, på HiO IU, høsten 2002.

    Siden jeg hadde vært og trent fotball, med IT-akademiet, i gymsalen, til den barneskolen, som var nabo, til HiO IU der, da.

    (Uten at jeg vet hvordan Espen Tokerud fikk låne den gymsalen.

    Men han hadde kanskje gått på den skolen, i Vika, som ‘snørris’, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg spilte ganske bra, i en kamp, mot Garden, (på Ekeberg vel).

    (På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, vel).

    Men farten min, den var ikke på topp, på den her tida, (etter kneskaden osv.), husker jeg.

    Jeg husker at jeg fikk en pasning, og vendte, og løp mot Garden sitt mål, da.

    Og jeg vendte meg om ganske raskt, så jeg fikk liksom et forsprang, på en ganske lav gardist, med lyst, krøllete hår, vel.

    Men han gardisten, han var raskere enn meg, da.

    (Siden jeg hadde litt dårlig kondis, osv., på den her tida, da.

    For jeg fikk vel egentlig aldri trent meg opp helt igjen, etter den kneskaden, da.

    For jeg fikk ikke trent så mye, ved siden av at jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

    For jeg hadde jo også en halvbror, Axel, som dro meg med på byen, ganske ofte, da.

    Og David Hjort, (fra Rimi), han gjorde jo også det.

    Så livet mitt var ganske hektisk, til tider, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da.

    De samme årene som jeg jobbet, som butikksjef, da.

    Og de to årene, som jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (før jeg ble butikksjef).

    De hadde også vært slitsomme, da.

    Med mye arbeidsoppgaver og mas, da).

    Så jeg måtte ta en finte og, da.

    Så jeg tråkka liksom på ballen, og løp videre igjen, da.

    Og da falt han gardisten av, da.

    Og så sentra jeg vel til en på laget mitt, da.

    (Noe sånt).

    Så i den kampen, så spilte jeg litt bra, tror jeg.

    (Muligens siden at de fleste gardistene ikke var så store, som de en del år eldre ‘biffene’, som vi vanligvis pleide å spille mot, da).

    Siden jeg hadde både en bra vending og en bra finte, på det samme, (og ganske lange), løpet, da.

    Og en største gardistene.

    Han skulle liksom ‘straffe’ meg da, etter det her.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så han bare gikk rett inn i meg, (og liksom dulta til meg, med brystkassa da, var det vel).

    (Mens ballen var langt unna, da).

    For å markere seg, vel.

    Eller for å true, kanskje.

    (Noe sånt).

    Så da må jeg nok ha spilt ganske bra, tror jeg.

    Siden en sånn litt ‘pøbel-aktig’ gardist, (må man vel kalle han), reagerte på den måten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også en annen kamp, på Ekeberg, hvor jeg spilte høyreback, vel.

    (Mens Kjetil Furuseth, fra Rimi Langhus, var innbytter, vel).

    Så tok jeg en finte, da jeg fikk en sentring, (fra venstreback-en vel), på høyreback-plassen der, da.

    Og da, så stod jeg bare stille, da ballen kom, da.

    For jeg hadde en motspiller ganske nærme, da.

    Og da ble det som en finte da, (husker jeg).

    For jeg var jo litt treig, (som fotballspiller), på den her tida.

    Så jeg måtte nesten ta noen finter, nå og da, for å henge med, da.

    Og da, så gikk ballen mellom beina mine, (langs bakken), da.

    Og ballen liksom spratt i den venstre fotballstøvelen min, da.

    Og så løp jeg etter ballen.

    Men da skjønte ikke han på det andre laget noe, husker jeg.

    For han trodde vel at jeg kom til å stoppe ballen, da.

    Så han falt liksom av, da.

    Og en annen gang, i den samme omgangen.

    Da jeg hadde et løp, med ballen.

    Så finta jeg skudd hele tida, mens jeg løp, da.

    For å prøve å få bort han angriperen, da.

    (Som da hadde blitt forsvarer).

    Så det så nok ganske komisk ut, (for Kjetil Furuset og de andre på benken til IT-akademiet da), tror jeg.

    Siden jeg tok så mange skuddfinter, (heter det vel), på det samme løpet, da.

    Så han motspilleren, (på et lag som jeg ikke husker hva het nå), han tulla jeg fælt med, da.

    (Må man vel si).

    For han var vel ikke så utrolig bra teknisk da, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men han hadde kanskje ikke spilt så mye fotball, da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, når vi spilte et sted jeg ikke husker hva heter nå.

    Så skulle vi spille mot McDonalds fs, husker jeg.

    Og da, så spilte to lag, med noen cirka 15-16 år gamle jenter, vel.

    (Som vel hadde fått pupper og det hele.

    Og som kanskje var fra Oslo Vest, eller noe sånt, og så ganske pene ut, da).

    De spilte en kamp på banen ved siden av der vi skulle spille, mot McDonalds, da.

    Og da, så sa Espen Tokerud det, (husker jeg, at jeg overhørte).

    (Til en annen på laget vårt, da).

    At: ‘Nå var det mye rødt kjøtt, på begge baner’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg skjønte helt poenget.

    Eller, jeg skjønte jo at han kalte McDonalds for rødt kjøtt, da.

    Siden hamburgere jo blir laget av oksekjøtt, (som er rødt kjøtt, i motsetning til for eksempel kylling, som er hvitt kjøtt), da.

    Men de her 15-16-17 år gamle snuppene.

    Hvorfor han kalte de for ‘rødt kjøtt’, det veit jeg ikke.

    Men kanskje han mente at fittene deres var røde, da.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Og i den samme kampen, så ble Kjetil Furuset, (fra Rimi Langhus), løpt ned, (eller noe sånt), av en McDonalds-spiller, på cirka 150 kilo, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og da ble jeg litt sinna, på han McDonalds-spilleren da, (husker jeg).

    Så jeg kjefta vel litt på han, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville ikke at låseansvarlig Kjetil Furuset skulle bli skada, da.

    For jeg hadde ikke lyst til å miste fridagene mine, på Rimi Langhus, liksom.

    På grunn av sykemelding, fra Kjetil Furuset, da.

    Så jeg oppførte meg litt myndig, da.

    Uten å tenke meg om, kanskje.

    For han McDonalds-spilleren, han var jo dobbelt så stor som meg cirka, da.

    (For å si det sånn).

    Men jeg var jo både butikksjef og i Heimevernet.

    Så jeg følte meg kanskje litt myndig, da.

    Og jeg var ganske selvsikker kanskje, da.

    Så jeg prøvde å kjefte litt på han McDonalds-spilleren, da.

    Som jo var mye større enn meg, og sikkert begynte å lure, da.

    Hvis han ikke skjønte at jeg jobba som butikksjef, da.

    Siden jeg oppførte meg ganske sjefete.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte også en del kamper i Valhall, (husker jeg).

    Og den hallen, den var ganske ny, på den her tida, da.

    Så vi syntes jo at det var gjevt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), å spille i Valhall, da.

    (Som forresten ikke lå så langt unna Helsfyr der, hvor jeg jo hadde studert, på NHI, cirka ti år tidligere).

    Og jeg husker det, at Kjetil Furuset, (var det vel).

    Han gjorde et poeng av det, at ei fin dame, som hang utafor Valhall der, da vi dukka opp der, en av de første gangene.

    At den blå fotballtrøya, som hu pene brunetta, i 18-20 års-alderen vel, hadde på seg.

    Det var landslagstrøya til Frankrike, da.

    (Mener jeg å huske at Kjetil Furuset sa, ihvertfall).

    Men hvorfor hu dama liksom stod og venta på oss, (eller hva man skal kalle det), utafor Valhall der, det veit jeg ikke.

    Men det finnes kanskje en forklaring.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som frika meg ut litt.

    Når det gjaldt den fotballen, med IT-akademiet.

    Det var det, at han laglederen, Espen Tokerud.

    Han pleide å sende oss på laget e-poster, da.

    (Ihvertfall den første tida).

    Og jeg husker at jeg leste en av de e-posten på den nye Grundig TV-en min, da.

    For jeg hadde kobla PC-en til TV-en, da.

    Og jeg hadde kanskje sett en South Park-episode, (som han Tosh pleide å sende, på irc), da.

    På TV-en, da.

    Også hadde jeg lagt merke til den e-posten, da.

    (Eller, jeg prøvde vel å klare meg uten monitor en stund.

    For å se hvordan det gikk, da.

    For da slapp jeg å ha en monitor stående på stuebordet, da.

    (Og jeg hadde trådløst tastatur og mus, da).

    Og så brukte jeg bare TV-en som monitor da, liksom.

    Men det var vel bare en kort periode, at jeg prøvde det.

    Siden TV-en var litt uskarp, vel.

    Og jeg begynte jo å studere IT, etterhvert.

    Så da måtte jeg nesten ha en monitor, da).

    Og da husker jeg, det.

    At han Espen Tokerud, han pleide å skrive i e-postene.

    At han forestilte seg det, at ‘Erik scorte på et hardt skudd’, (eller noe sånt).

    (Noe i den duren).

    Espen Tokerud, han fantaserte, om hva resultatet, i den neste kampen, ville bli, da.

    Og hvem som scorte målene, da.

    Og også hvordan de scorte dem, da.

    Og da ble jeg litt frika ut, (husker jeg).

    For da ble det sånn at jeg liksom måtte score, da.

    Og jeg fikk vel kanskje ikke noen så mange målsjanser, i den neste kampen da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det her med de ‘fantasi e-postene’, til han Espen Tokerud, det ble litt dumt da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 55: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Hanna, som jobbet på Rimi Bjørndal, på den tiden som jeg jobbet, som assistent der.

    Hu fortalte forresten det en gang, (utenom sammenhengen, må man vel si), på jobben der, (på Rimi Bjørndal), husker jeg.

    At hu hadde vært med skolen sin, og reist med de hvite bussene.

    For å se på en konsentrasjonleir, på kontinentet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til Hanna, nemlig Therese Gulliksen.

    Hu kom bort til meg en kassa en gang, mens jeg avløste pause, for seinvakta.

    Og spurte meg om ikke jeg også hadde hørt om hottentotter og buskmenn, (var det vel).

    Og det måtte jeg innrømme at jeg hadde gjort.

    For mora mi pleide noen ganger å nevne hottentotter, på 70-tallet, da jeg bodde i Larvik.

    (Så da hadde nok de fire kassadamene som hadde pause prata om det her, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Diana, fra Rimi Bjørndal.

    Hu tok det en gang personlig, at jeg brukte uttrykket ‘du store kineser’, (husker jeg).

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    For Diana trodde at jeg mente henne, da.

    Men det var bare et uttrykk, som mora mi hadde pleid å bruke, i Larvik, på 70-tallet.

    (Hvis hu var overraska over noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, fra høsten 2002 til våren 2004.

    Så traff jeg en gang Diana, fra Bjørndal, på Oslo City.

    I rulletrappa like utafor JC der.

    Og da sa Diana at jeg var favorittmannen hennes, (eller noe sånt).

    Og jeg skjønte ikke helt hvorfor hu sa det.

    Men hu var kanskje ironisk, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida som jeg var assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så sa Diana at Hugo Sanchez, (het han vel), var verdens beste fotballspiller.

    (Hvis det ikke var Marcelo Salas.

    Noe sånt).

    Og en annen gang så sa hu at hu ikke likte internett.

    For det var så mye porno, (eller noe sånt), på nettet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så kalte Diana David Hjort og meg, for ‘Knoll og Tott’, (mener jeg å huske).

    På den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, og jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Fra høsten 2002.

    Så stod Diana utafor Rimi Bjørndal og kommenterte, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg bare hadde på meg t-skjorte, på vei til jobben, en varm dag, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og Diana spurte også om jeg kunne høre med daværende butikksjef Johan, (som tok over etter Irene Ottesen), om hu kunne få jobb der igjen, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt, på Rimi Bjørndal, (på den tida, som jeg jobba, som assistent der).

    At mora til Toro hadde stukket av, for å bo sammen med onkelen eller faren, til hu fra Rimi Siggerud og Gamlebyen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro sa også til meg det, en gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Utenfor sammenhengen, må jeg vel si).

    At broren hans pleide å henge i Storgata i helgene, (noen år før det her vel), for å ‘slåss med pakkisene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora til Toro sa forresten det en gang.

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    Til Kristian Kvehaugen, (var det vel).

    Mens jeg la opp kjølevarer, (mener jeg å huske).

    At: ‘Se på Erik, da. Blodet bruser’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk David Hjort telefonnummeret, av en ung dansk dame, (som handla der, og som muligens var au-pair vel), mens han satt i kassa der, husker jeg.

    Noe han ble veldig glad for og, (mer eller mindre), jubla over, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg sendte også en tweet til Kristin Halvorsen

    kristin halvorsen tweet

    https://twitter.com/johncons

  • Noen søker på at Frode Eika Sandnes, (som tulla med meg, på HiO IU), er i metodistkirken. Kan det være noe i dette tro? Hm

    eika sandnes metodistkirken

    PS.

    Det står ikke noe om dette på Wikipedia-sida hans men.

    Så det er mulig at det ikke er noe i dette.

    Hvem vet.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    står ikke noe på wiki

    http://no.wikipedia.org/wiki/Frode_Eika_Sandnes

  • Jeg sendte en ny e-post til Universitets- og Høgskolerådet





    Gmail – Problemer med HiO og NITH



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Problemer med HiO og NITH


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Wed, Apr 25, 2012 at 5:52 PM

    To:
    Guri Bakken <guri.bakken@uhr.no>

    Hei,
    jeg synes det høres rart ut.
    Altså til og med UIO godkjenner fag fra HiO IU.
    Dette minner mer om mobbing av meg, synes jeg.
    Når akademiene er med i samme råd, så burde de også ha noen form for samarbeid, når det gjelder grader osv., mener jeg.

    Er det mulig å få høre om Deres direktør også har samme syn?

    Andre ting jeg sliter med, når det gjelder NITH er at de ikke vil sende min prosjektoppgave, Kryssordkompilator, fra 1991/91, som jeg tror det kan være mye penger å tjene på, for det programmet lager kryssord liksom, så man kan selge det til aviser for eksempel, som trykker kryssord.

    Når det gjelder HiO IU, så rota de bort min søknad til University of Sunderland, våren 2004, de forrandra grunn til å nekte å gi meg Erasmus-stipend tre ganger.
    De hadde 'rare' møter, (Frode Eika Sandnes der), med kamerat fra Sunderland, og fortalte meg at det var umulig å få ekstrajobb i Sunderland, noe som vel ikke kan sies å være logisk.

    Internasjonalt kontor, ved HiO, de fortalte meg at man ikke trengte jobb for å studere i Sunderland, for det var så lave levekostnader der.
    Men internasjonalt kontor sa også at de skulle søke om studielån for meg.
    Men når jeg noen måneder etter ringte Lånekassa, for å høre hvor det ble av studielånet, så hadde de ikke fått noe søknad.

    Og Lånekassa drøyde også i 3-4 måneder før jeg fikk studielånet.
    Så hvem kan rydde opp i dette da?

    Jeg mener at HiO og Lånekassa må ha sabotert mot meg.

    (Jeg måtte kontakte Killroy, for å komme meg til Univesity of Sunderland, sommeren etter forsøket på å komme meg dit gjennom HiO IU).
    Jeg mistenker også at NITH mobber meg siden de ikke vil gi meg noen grad, enda HiO IU-studiene mine var del av en Bachelor-grad, som jo er den mest kjente graden internasjonalt vel.
    Så NITH må vel være det eneste akademiet i verden som ikke godtar fag fra Bachelor-studiet ved HiO IU?

    University of Sunderland godtok fag derfra, for jeg havnet på tredjeåret, på Bachelor-studie i Computing der, på Faculty of Applied Sciences.

    Så når engelske universiteter godtar fagene fra HiO IU, så blir det som noe mobbing, for meg, når NITH ikke gjør det.

    Kan du høre hva direktøren deres mener?

    Kanskje han vet hva man skal gjøre med slik mobbing fra deres medlemsakademier?

    Mvh.


    Erik Ribsskog

    2012/4/25 Guri Bakken <guri.bakken@uhr.no>

    Hei!

    Universitets- og høgskolerådet har ingen myndighet når det gjelder godkjenning av utdanning, og har heller ingen rett til å skrive ut vitnemål eller tildele
    grad.

    Lov om universiteter og høyskoler gir noen regler for godskriving av beståtte emner, fag, eksamener eller prøver fra andre universiteter og høgskoler, men det
    er den enkelte institusjon selv som avgjør om utdanning fra annen institusjon er faglig jevngod med utdanningen som institusjonen selv tilbyr – og om denne utdanningen da kan brukes som del av grunnlag for grad. (Lov om universiteter og høyskoler, § 3-5).

    Vennlig hilsen

    Guri Bakken

    underdirektør/Assistant Director

    Universitets- og høgskolerådet/the Norwegian Association of Higher Education Institutions

    Pilestredet 46 B

    0167 Oslo

    Tlf.: +47 22453957

    Mob.: + 47 905 06 153

    e-post: guri.bakken@uhr.no

    Fra: Postmottak UHR

    Sendt: 23. april 2012 08:46

    Til: Guri Bakken

    Emne: VS: Problemer med HiO og NITH

    Guri:

    Han burde vel kanskje avvente svar fra HiOA? Vi kan jo ikke bekrefte bachelor-grad av noen sort.

    Gerd

    Fra: Erik Ribsskog [
    ]

    Sendt: 22. april 2012 22:13

    Til: Postmottak UHR

    Emne: Problemer med HiO og NITH

    Hei,

    jeg gikk på NHI, informasjonsbehandling, 1989/90 og 1991/92, og har 33 vekttall derfra, (var det vel).

    Jeg gikk også på HiO IU, fra høsten 2002 til våren 2004, og har minst 30 vekttall derfra, (eller 90 studiepoeng heter det vel for tiden).

    Jeg har også gått et år, Computing, ved University of Sunderland.

    Her hadde jeg krøll med lånekassa, og studiene gikk i vasken, men jeg fikk levert noen obligatoriske oppgaver, ihvertfall.

    Tilsammen, så mener jeg at dette bør være bra nok for en Bachelor-grad.

    Jeg har fått en Høgskolekandidatgrad i IT, fra HiO, etter at de godkjente noen fag, fra NHI.

    Jeg har søkt på nytt om å få en Bachelor-grad, fra HIOA, (som HiO nå heter), siden jeg har funnet ut at NHI var veldig bra egentlig, de var eiet av Vivendi og studiet var bygget opp som de to første årene, på et amerikansk universitet, når jeg gikk der.

    (Jeg gikk der før konkursen/sammenslåingen med NKI, mm).

    Den blir behandlet nå, av Hatlen der, ved HIOA.

    Men NITH, de vil ikke engang sende en kandidatgrad.

    De godkjenner ikke noen av mine fag, fra HiO IU.

    Noe jeg synes er rart, for det studiet var jo godkjent av Lånekassa, og ga jo Bachelor-grad, etter tre år og Høgskolekandidatgrad, etter to år.

    Noe som er beskyttede titler, heter det vel.

    Så jeg vil gjerne klage på NITH, over at de er sære og nekter å gi meg en grad da.

    Jeg tror dette må være grunnet at en medarbeider hos NITH har stått opp med feil bein, eller noe, og synes at dette er urettferdig, og tror nok at dette må være snakk om noe slags trakassering, mot meg.

    Så jeg håper at dere er enige.

    Kan dere skrive ut en Bachelor-grad til meg, siden NITH er så vrange?

    Kan dere 'kjefte' litt på NITH?

    Er det noe dere kan gjøre?

    Har også klaget til Kunnskapsdepartementet, flere ganger, men de svarer ikke.

    Min grad fra HiO IU, karakterutskrift fra NHI, (og fra University of Sunderland), finnes på denne linken forresten:

    På forhånd takk for hjelp, for jeg er en arbeidsledig flyktning, (fra noe 'mafian' i Oslo), i England, og får ikke jobb, (eller rettighetene mine fra myndighetene), så skulle gjerne hatt en bedre grad, for å letter
    få jobb osv., da.

    Mvh.

    Erik Ribsskog



  • Jeg sendte en e-post til Universitets- og Høgskolerådet





    Gmail – Problemer med HiO og NITH



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Problemer med HiO og NITH


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Sun, Apr 22, 2012 at 9:13 PM

    To:
    postmottak@uhr.no

    Hei,

    jeg gikk på NHI, informasjonsbehandling, 1989/90 og 1991/92, og har 33 vekttall derfra, (var det vel).
    Jeg gikk også på HiO IU, fra høsten 2002 til våren 2004, og har minst 30 vekttall derfra, (eller 90 studiepoeng heter det vel for tiden).

    Jeg har også gått et år, Computing, ved University of Sunderland.
    Her hadde jeg krøll med lånekassa, og studiene gikk i vasken, men jeg fikk levert noen obligatoriske oppgaver, ihvertfall.

    Tilsammen, så mener jeg at dette bør være bra nok for en Bachelor-grad.

    Jeg har fått en Høgskolekandidatgrad i IT, fra HiO, etter at de godkjente noen fag, fra NHI.
    Jeg har søkt på nytt om å få en Bachelor-grad, fra HIOA, (som HiO nå heter), siden jeg har funnet ut at NHI var veldig bra egentlig, de var eiet av Vivendi og studiet var bygget opp som de to første årene, på et amerikansk universitet, når jeg gikk der.

    (Jeg gikk der før konkursen/sammenslåingen med NKI, mm).
    Den blir behandlet nå, av Hatlen der, ved HIOA.
    Men NITH, de vil ikke engang sende en kandidatgrad.

    De godkjenner ikke noen av mine fag, fra HiO IU.
    Noe jeg synes er rart, for det studiet var jo godkjent av Lånekassa, og ga jo Bachelor-grad, etter tre år og Høgskolekandidatgrad, etter to år.

    Noe som er beskyttede titler, heter det vel.
    Så jeg vil gjerne klage på NITH, over at de er sære og nekter å gi meg en grad da.
    Jeg tror dette må være grunnet at en medarbeider hos NITH har stått opp med feil bein, eller noe, og synes at dette er urettferdig, og tror nok at dette må være snakk om noe slags trakassering, mot meg.

    Så jeg håper at dere er enige.
    Kan dere skrive ut en Bachelor-grad til meg, siden NITH er så vrange?

    Kan dere 'kjefte' litt på NITH?

    Er det noe dere kan gjøre?

    Har også klaget til Kunnskapsdepartementet, flere ganger, men de svarer ikke.

    Min grad fra HiO IU, karakterutskrift fra NHI, (og fra University of Sunderland), finnes på denne linken forresten:

    På forhånd takk for hjelp, for jeg er en arbeidsledig flyktning, (fra noe 'mafian' i Oslo), i England, og får ikke jobb, (eller rettighetene mine fra myndighetene), så skulle gjerne hatt en bedre grad, for å letter få jobb osv., da.

    Mvh.

    Erik Ribsskog