Stikkord: Oslo

  • Hva driver politiet med? (In Norwegian)

    Jeg tenkte på Orderud-saken igjen, som jeg skrev om på bloggen tidligere idag.

    Så lurer jeg på, hva driver politiet med?

    Søstra mi fortalte meg en gang, da vi satt og drakk på Jollys, som var stamstedet hennes, i Oslo, mens jeg var i militæret vel, i 1993, at ‘du får ikke noe hjelp av politiet’.

    Uten å forklare sammenhengen.

    Hvorfor skulle hun si det, jeg hadde vel ikke noe problemer av noe slag, som jeg trengte hjelp av politiet med?

    Men men.

    Men jeg tenkte på det, at i Orderud-saken, så var det slik, at datteren til ekteparet, hadde blitt forsøkt drept med dynamitt, og annet, et par ganger, før hun ble drept sammen med foreldrene sine, på Orderud Gård.

    Men, politiet tenkte visst ikke på denne muligheten, at drapene var for å bli kvitt hun datteren som jobbet i forsvarsdepartementet, og hadde en mann som var diplomat, og kanskje viste noe hun ikke burde vite.

    Neida, dette var antagelig at mafia-angrep, vil jeg tro, kanskje omtrent som da jeg ble forsøkt drept på gården til dama til onkelen min, i Kvelde, i Larvik, i 2005?

    Da jeg akkurat klarte å finne en robåt og ro i et par timer omtrent på Farrisvannet, og så dra videre til England, hvor jeg bor enda.

    Politiet vil jo ikke gi meg noe hjelp.

    Er det slik at politiet i Norge later som at de er dumme og ikke vil undersøke denne vel mer sannsynlige teorien at Orderud-drapene, var for å bli kvitt en dame som visste for mye i forsvarsdepartementet?

    Det er tydelig, synes jeg nå, at det finnes en ‘mafian’, som er politisk styrt.

    Fra USA?

    Det kan man bare gjette på.

    Men noe lurings er det nok.

    Og politiet spiller på lag med den her ‘mafian’, og later som at de er dumme.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)

    Nå kom jeg på noe som skjedde i 1988, må det vel ha vært.

    Det her var enten på 16. mai eller Svelvikdagene 1988.

    Da prøvde jeg å finne noen folk å feste med på Svelvikdagene da.

    Eller om det var 16 mai.

    Jeg fant bare folk som stod i klikker da.

    Men jeg fant Lisbeth Mikalsen og ei jente som var venninna hennes, som jeg tror var søstra til han som ble kalt ‘Lille-Oddis’, han het egentlig Odd-Arne, men det var også en store Odd-Arne.

    Så sånn var det.

    Og dem hang jeg med.

    Og kanskje noen andre folk fra Leirfaret og Hellinga. (Sosialboligene som var rundt leiligheten der hvor jeg bodde).

    Pluss to karer fra et eller annet steds fra, som sa at han ene fylte 18 år, tror jeg.

    Så dro vi til Bergeråsen, på en eller annen måte.

    Så hadde de jentene seg, ihvertfall hun søstra til Lille-Oddis, med de her kara da.

    Mens jeg satt på kjøkkenet til Lille Odd-Arne og dem, eller i stua var det vel, sammen med Rikard tror jeg, broren til hu Lisbeth da, eller om det var noen andre unge ungdommer fra de sosialboligene da.

    Så kom de jentene ut etterhvert.

    Og jeg kjefta ikke på dem, og ingen av de andre sa noe.

    De kara så ikke jeg noe mer til.

    Og da endte det sånn, etter en halvtime eller time kanskje, at begge de jentene ble med meg, til min leilighet, i Leirfaret 4B da.

    Og mens de satt i sofaen min, og vi prata og sånn.

    Jeg tenkte at det ble kanskje noe på meg og, jeg pleide ikke å ha så mye med de her jentene å gjøre.

    De var vel et år yngre enn meg tror jeg, og det var første gangen jeg hadde dem på besøk i leiligheten min.

    (Dem var vel kanskje misunnelige på meg, på en måte, siden jeg hadde en stor treroms leilighet for meg selv, når dem bodde en hel familie i en toroms kanskje.

    Det er nok mulig.

    Men samtidig så hørte dem nok at jeg pleide å være lei meg og grine og sånn, når jeg var sånn 11-12 år, når jeg satt aleine på vinterkveldene og lurte på hvorfor jeg måtte bo aleine da, for det sa aldri noen til meg).

    Og mens jeg og Lisbeth og hun søstra til Odd-Arne, mens vi satt i stua mi, og hadde sitti der kanskje i 10-15 minutter.

    Jeg måtte vel prøve å roe ned de her jentene litt, dem var vel ikke vant til å være der.

    Vi så vel på video kanskje.

    Jeg hadde alltid masse filmer, og vant til å spørre Christell og Pia og andre hvilke filmer dem hadde lyst til å se da.

    Vanlige filmer da, det var ikke så lett å få tak i pornofilmer på den tida, selv om jeg kanskje hadde en av de danske 12 stjernetegn-filmene, det er mulig.

    Men men.

    Men så kom plutselig Christell opp, midt på natta, i 3-4 tida, og begynte å banne og krangle og ødelegge da.

    Enda hun omtrent aldri var på besøk hos meg, og aldri om natta.

    Og da kjefta hun på Lisbeth og hun andre, som om dem gjorde noe galt da, som dem visste at dem ikke fikk lov til kanskje.

    Og Christell kjefta på hu søstra til Odd-Arne fordi hu hadde flatt hår bak da, så hadde liggi på ryggen, så spurte Christell hu om hvorfor hu hadde gjort det da.

    Så Christell skjønte at hu hadde hatt seg da.

    Så jeg har lurt litt på hvordan kunne Christell vite at jeg hadde jenter i leiligheten?

    Jo, jeg tror jeg kom på løsningen nå.

    Det var nok naboene, det eldre paret, som bodde i en liten toroms vel, vegg i vegg med meg.

    Veggene var så tynne, så en gang, når jeg spilte musikk hos meg, så banka de i døra.

    Så gikk jeg over til dem, og spurte hvorfor dem banka, for jeg spilte jo bare (høy) musikk.

    Jo, da var det sånn, at det hørtes ut som om stereoanlegget mitt stod i stua dems.

    Så de veggene var nok omtrent som veggene mellom romma i huset mitt.

    Men de her naboene, de lagde nesten aldri en lyd, så jeg ble ikke vant til å tenke på at dem var der.

    En gang hørte jeg gubben trygle kjærringa om noe, midt på natta, det var skoleåret 1987/88, da jeg gikk på markedsføringslinja.

    Det skjønte jeg ikke da, hva det var.

    Men senga dems lå vegg i vegg med min, så jeg hørte omtrent hva dem sa, enda dem prata omtrent vanlig.

    Dem trodde kanskje jeg sov da.

    Men kona ville ikke ha noe sex, eller hva det var, hun sa bare nei, nei.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror de må ha ringt ned til Haldis, og sagt til dem at det var jenter i huset.

    At det kanskje var jobben dems.

    For jeg husker en gang, noen år før det her.

    Da var Ulf, og søstra mi, på besøk, en sommerkveld, tror jeg, til sånn i ni-ti tida.

    Og da hørte jeg dem var i vinduet og spionerte.

    For jeg hørte dem sa at dem trodde det var jenter der.

    For Ulf hadde så langt hår.

    Og det her var om kvelden, så det var begynt å bli ganske mørkt.

    Så det var vel antagelig om høsten.

    Og da fikk jeg kjeft av faren min, eller høre det, fordi jeg hadde hatt jenter der.

    Jeg sa ikke noe, men jeg skjønte dem trodde Ulf var ei jente.

    Men hva var galt med det?

    Hvis jeg som en tenåringsgutt, hadde hatt jenter på besøk, det måtte jeg vel få lov å gjøre som jeg ville med.

    Jeg skjønte ikke hvorfor han faren min klagde på det, så jeg svarte ikke noe.

    Siden jeg ikke skjønte sammenhengen.

    Men sånn var det en gang, da ei som het Sylvia, hu hadde ei smellvakker og deilig, må man vel si, niese, inne i Oslo, som jeg traff på EF-juleball, i etterkant av EF språkreise-turen til meg og tremenningen min Øystein, til Brighton, sommeren 1988.

    Den sommeren var Christell og Pia med EF til Bournemouth.

    Og jeg traff de pene venninnene deres, i trappa opp til andre etasje på Sjølyst der, hvor julefesten, eller gjennforeningsfesten var.

    Så sier hun Sylvia til meg i butikken på Sand, at hun skulle hilse fra hun jenta.

    Men jeg satt ofte lenge oppe å så på TV eller leste bøker eller hørte på radio, eller noe, så jeg hørte at hun Sylvia sa til butikkdama, at hun syntes ikke jeg var noe særlig.

    Så sånn var det.

    Men jeg hadde på meg en sånn tweedjakke vel, og svart genser da, på EF-festen, så da så jeg kanskje kulere ut da, hva vet jeg.

    Men men.

    Og da spurte jeg søstra mi, om hu pene niesa til Sylvia da, som søstra mi hadde vært på språkreise sammen med, i Bournemouth.

    Men da tilbudte ikke Pia seg, å skaffe adressen eller telefonnummeret hennes, eller noe.

    Neida, hun sa bare at hun var sånn at hun lå med alle.

    Og da kunne jeg nesten ikke spørre mer syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men det var litt døvt egentlig, for hun var jo skikkelig fin og det som var hun jenta da.

    Så hvis jeg hadde hatt sjangs på henne, så hadde jeg jo vært veldig fornøyd da.

    Så da ble jeg vel istedet litt misfornøyd, siden søstra mi var sånn.

    Det her var like etter at søstra mi flytta opp til meg.

    Noen dager etter kanskje.

    Og så bodde hun der et halvt år, til faren min solgte leiligheten.

    Så det her kan ha vært sånn hindring.

    At Pia og Christell skulle hindre at jeg hadde damer og sex da.

    For da ville jeg fått kontroll da, og kunne kanskje funnet ut av hva som foregikk.

    Noe sånt.

    For eksempel, så husker jeg at Christell brukte Nina Monsen, for å manipulere meg til å begynne med lebepomade, tidlig i tenårene vel, da Nina var på besøk fra Oslo.

    Da måtte jeg sitte ved siden av Nina, på frysern til Haldis, eller noe, mens Christell stirra på oss.

    Jeg tror Christell da kunne se på øya mine, når jeg reagerte på å sitte helt inntil hun Nina da.

    Noe sånt.

    Og da sa Nina at, æsj, hun likte ikke å kysse med meg, for jeg hadde tørre lepper.

    Så da begynte jeg jo med lebepomade etter det her tullinga da.

    For det var skikkelig tulling.

    Det var planlagt og tilrettelagt, må man vel si.

    Det samme var det med hårgele, at hun sa at jeg burde begynne å bruke det og sånn da.

    Og hun klagde på Ulf, som hadde lange negler og langt hår da.

    Og satt i sofaen, hos meg, av en eller grunn, for hun var nesten aldri der.

    Også sa hun, ‘å Ulf’, med trykk da, også grøste hu.

    Hu lata som om hu grøste.

    Også gjorde hu det flere ganger.

    Sånn at jeg skulle skjønne at hun ikke likte gutter som Ulf da.

    Så da begynte jo jeg å ta gele i håret og sånn da.

    Så jeg så vel ikke så tøff ut etterhvert, etter den her køddinga fra Christell.

    En episode til.

    Jeg flytta til Oslo, høsten 1989, for å studere.

    Men da hadde Nina Monsen flytta til Lillehammer, (på noe institusjon, tror jeg), sa Christell.

    Og mer da.

    Jo, da jeg var i militæret, så sov jeg over hos søstra mi i Christies gate, på Øvre Grunerløkka.

    Og da, så var det ei venninne av søstra mi der, som var ganske fin.

    Og hu vekte meg, da hu gikk rundt i morgenkåpe da.

    Eller jeg våkna vel av meg selv, jeg lå på sofaen dems da.

    Og da, så skulle hu lage te og sånn da.

    Og begynte å tulle med noe melk i teen osv.

    Men samme det.

    Men hun var nok litt interessert i meg, tror jeg.

    Men hun havna etterhvert i Australia, sa søstra mi.

    Og også ei venninne til Christell som var ganske fin, det samme året vel, hun dro også vekk.

    Så om det var noe sånn ‘mafian’-triks, å sende alle damene som Erik hadde sjangs på til Australia?

    Hva vet jeg.

    Noe var det ihvertfall.

    Så her har nok familien min, prøvd å få det til sånn, at jeg ikke skulle få kontroll osv.

    Ved å hindre at jeg fikk tak i damer osv.

    Så dem ligger litt tynt ann hvis jeg får kontrollen.

    Så de får glede seg til det.

    Vi får se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Kiel-tur med min far Arne Mogan Olsen og min onkel Runar Mogan Olsen i 1979. (In Norwegian).

    Jeg tror det her må ha vært i 1979, like etter at jeg flytta til faren min.

    Jeg fikk flashback til det nå, for jeg så noe om at byen Stoltenberg, i Tyskland, ikke lå så langt unna Kiel, var det vel.

    Ja, Kiel var visst hovedstadet i Schleswig-Holstein:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Kiel

    Dette var mens Runar fortsatt bodde på Kolbotn.

    Og det var egentlig litt urettferdig at ikke Ove, sønnen til Runar, skulle være med.

    Han sa vel hadet, men det skulle han altså ikke.

    Så kjørte vi da, til Kiel, med bilen til faren min tror jeg.

    Enda vi bare var en dag i Tyskland.

    Jeg fikk lov å stå og se på at dem spilte roulette, enda det var 18 års grense, jeg var 9-10 år da.

    Så sånn var det.

    Det er mulig at cupieren, eller hva det heter, ikke så meg.

    Det er mulig.

    Det sa han ihvertfall dagen etter, da faren min prata med han.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, først dro vi til et ganske stort, (og rent husker jeg), supermarked, i Kiel.

    Ei dame som jobba som butikkdetektiv, eller noe, der, plagde faren min.

    For han var litt som i ørska, eller noe, og bare stod der og så på hyllene.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så kjørte vi ut på landsbygda der, rundt Kiel.

    For vi skulle på en kro og spise middag.

    Men da vi kom på kroa, så lå kroverten med hue på bordet.

    Så om han var enten drita full, som jeg vel trodde da.

    (Jeg skjønte ikke helt situasjonen).

    Han hadde mange folk rundt seg, som var nesten som gråtekoner, kan man si.

    Noe sånt.

    Bare at de var fortvila kanskje, men ikke gråt.

    Kanskje han hadde tatt selvmord, med noe gift, eller noe?

    Enten det, ellers så var han drita full.

    Faren min og onkelen min bare snudde og gikk fort ut.

    Jeg spurte hvorfor, og de sa, ser du ikke det, og sånn.

    Så noe var det som foregikk.

    Men men.

    Så kjørte vi til en annen kro og spiste da.

    Snitzel da, mener jeg å huske.

    Jeg husker ikke om denne Kiel-turen var før eller etter at vi var i Jugoslavia, sommeren 1980.

    Men jeg skreiv først at jeg trodde det var i 1979, så da får jeg håpe at det var riktig da.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Broren min Axel. (In Norwegian)

    Jeg tror ikke broren min er i Illuminati.

    Han er muligens noe Illuminati-slave, hva vet jeg.

    Han jobba ihvertfall veldig hardt, som kokk, under hans danske sjef, Peter, som han også bodde hos, da begge jobbet på Oskar Bråthen, heter vel den resturanten, på Torshov.

    Men han kødder også med meg, det er mulig han er noe ‘mafian’, eller noe, fra faren og stemora si. (Stemora, Mette Holter, var i USA hos Ancona mafia-familien, blant annet).

    Og på bursdagen min, var det vel, sommeren 1993, etter militæret.

    Da fikk jeg gave av Axel.

    Beck – Loser.

    Som han visstnok hadde fått av læreren sin på skolen, som noe slags premie.

    De kunne visst velge en CD hver.

    Og det har vært mye tull, opp gjennom åra.

    Men en gang så krølla han sammen en kvittering, fra baren på Studenten, og kasta inn under genseren min.

    Så det er den stilen der, hele tida.

    Mens andre ganger, så kan han si til meg, at kan ikke vi dra vi dra fra Oslo da, og være omtrent i panikk eller hva heter det, sjokk eller oppgitthet.

    Oppgitthet, vil jeg si.

    Noen ganger har Axel vært oppgitt, og sagt kan ikke vi dra fra Oslo, eller noe.

    Men han er så underfundig, så jeg vet ikke om det var oppriktig.

    Det kan ha vært kødd og.

    Det er nesten umulig å skjønne seg på han.

    Han hjalp meg å flytte fra Ungbo på Skansen Terrasse, i 1996, til Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate.

    Da jeg hadde kjøpt en Toyota HiAce fra noen kamerater.

    Så hadde jeg nettopp skada kneet da.

    Og jeg dreiv også og pakka resten av tinga mine i banankasser da.

    Og da ble nesten Axel truende, fordi han måtte bære kassene opp i bilen, mens jeg som hadde skada kneet, pakka mine ting i banankasser da, det jeg ikke hadde fått pakka.

    Så da begynte jeg å lure litt på Axel, for det var ikke store jobben, egentlig.

    Det var ingenting sammenlignet med å jobbe på Rimi, og legge opp en pall med kjølevarer for eksempel.

    Og Axel hadde jo trent karate og kung-fu og det som var.

    Så han reagerer litt som en gangster noen ganger, vil jeg si.

    Så hvor alvorlig han mener det, når han får sånne anfall, det vet ikke jeg.

    For han er så køddete og underfunding og.

    Så jeg veit liksom ikke hvor jeg har han.

    Men så er jo jeg en god del år eldre enn Axel og, så det er kanskje like greit å ikke ha han for nærme.

    Jeg ga han en advarsel etter at han krølla sammen den kvitteringa, og kasta innafor genseren min, på Studenten den gangen.

    Og jeg har ikke hatt så mye med Axel å gjøre de siste åra, så jeg vet ikke helt hva som foregår.

    Men vi er ganske forskjellige ihvertfall, og ikke alltid helt på bølgelengde heller.

    Så det er ikke så lett for meg å skjønne meg på han.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • ‘Majoren’ i Nevlunghavn. (In Norwegian)

    Nå er jeg en sånn person som ofte sitter oppe å ser på TV, eller internett eller hører på radio eller leser eller programmerer, på kveldene.

    Så jeg sover som oftest lenge om morgenen også.

    En gang, et år kanskje etter at moren vår døde, så dro jeg og broren min Axel, ned til Nevlunghavn, og besøkte mormoren vår der, bestemor Ingeborg.

    Vi var der en natt da.

    Broren min ville heller besøke Martin, men jeg tenkte det hadde vært artig å besøkt bestemor og, siden det kom litt brått på da mora mi døde.

    Jeg hadde liksom ikke forestilt meg at hun skulle dø, vel bare noen og femti år gammel.

    Så jeg tenkte at vi kunne kanskje prøve å få litt kontakt med bestemor Ingeborg da i det minste, mens hun fortsatt var oppegående.

    Men men.

    Det som skjedde, var at det kom visst en far til en kamerat av Axel, fra Slemdal, tror jeg, på besøk.

    Som bare ble kalt ‘majoren’.

    Så hvem han var, det fikk jeg ikke med meg.

    For jeg var også litt overarbeida på jobben, på den tida her.

    Så jeg lå og sov ganske lenge.

    Så da jeg stod opp, så hadde han major-karen dratt igjen.

    Men jeg hørte dem prata om han majoren da.

    Så hva det var med han, det veit jeg ikke.

    Men jeg lurer på om det var noe med han.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

    Da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, fra 1991 til 1996, så fikk jeg engang et postkort, til en Ståle Ribsskog, tror jeg.

    Et julekort.

    Veldig pent skrevet, med løkkeskrift.

    Dette var da søstra mi bodde der, mener jeg å huske.

    Så det må ha vært jula 1993 eller 1994 vel.

    (Muligens 1995, men da tror jeg ikke søstra mi bodde der, så 93 eller 94 da).

    Men men.

    Så, jeg studerte jo på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr, skoleåret 1991/92.

    Og da hadde jeg konto i Kreditkassen.

    Og en gang jeg gikk dit, så begynte kassereren å granske bankkortet mitt.

    Og det var fordi at der jobba det ei dame som jeg tror het Siri Ribsskog.

    Og hun tror jeg var kona til han Ståle Ribsskog, som hadde bodd på Ellingsrudåsen, før jeg flytta dit.

    Eller hva dem het.

    Hun hadde jeg vel prata med en gang før tror jeg, da hun satt i kassa i banken, hun Siri Ribsskog, eller hva hun het igjen.

    Så sånn er det.

    Jeg så også i en nettavis, da jeg jobba for Arvato sin Microsoft-aktivering, her i Liverpool, i 2005 eller 2006, at en gren av Ribsskog-familien, som bodde oppi Flatanger, eller deromkring vel.

    De fikk problemer med at huset nesten havna i en lakseelv, som gikk forbi huset.

    Pga. noe skred eller noe.

    Så det er vel kanskje en tredje gren igjen av Ribsskog-familien.

    Det er mulig.

    Så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Da det huset som nesten falt i elva, var på forsiden av VG nett, var det vel.

    Så sa hun Margrethe Augestad, fra Drammen, at, se der da.

    Så det var kanskje litt rart.

    Så forklarte jeg at det var en annen del av familien, som bodde oppi der.

    Så sånn var det.

    Jeg skal ikke si at det var noe i det, men hun agerte litt bemerkelsesverdig noen ganger kanskje hun Augestad, det er mulig, hun hadde også jobba på Rimis hovedkontor.

    Men men.

  • Feide innad i Ribsskog-familien. (In Norwegian)

    Nå så vi jo at Rune Gerhardsen sa at foreldrene hans, Hr. og Fru Einar Gerhardsen, snakket pent om en Ribsskog.

    Det er nok Bernhof Ribsskog, som var med å bygge opp skole-systemet i Norge, etter krigen.

    Han jobbet på en skole på Sagene, i Oslo, vel før krigen, og fikk vel mer ansvar etter krigen, for å bygge opp skolesystemet i Norge.

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, hun sa på 80-tallet, at det var problemer mellom den ‘kjente’ grenen av Ribsskog-familien, og min morfar, Johannes Ribsskog da, og hans gren muligens, men ihvertfall han.

    Og vi så at Rune Gerhardsen husket at foreldrene pratet pent om Ribsskog.

    Kan han Bernhof Ribsskog ha vært så inne i varmen i makteliten i Norge, at han kan ha påvirket til ‘hevnaksjoner’, mot morfaren min da, Johannes Ribsskog, siden de da visstnok ikke, ifølge min mormor, på 80-tallet, ikke gikk så bra overens.

    Her kan det kanskje være en hund begravet, eller hva de sier.

    Det kan være mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • E-mail to Nick Ewans

     

    13
    March 2009

    13:26

     

  • Hvordan jobbing jeg gjorde for Strømm Trevare mm. (In Norwegian)

    Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.

    Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.

    Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.

    For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.

    Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.

    Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.

    Og noen ganger var jeg med å montere disse.

    På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.

    Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.

    Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.

    Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.

    Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.

    Så sånn var det.

    Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.

    Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.

    Noe sånt.

    Og det her var 20-30 år seinere vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.

    Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.

    Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.

    Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.

    Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).

    (Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    Men men.

    Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, ‘Mannen i skogen’, inn på maskin.

    Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.

    Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.

    Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.

    Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.

    Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.

    Men det var kanskje fordi det var kaldt.

    Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.

    Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.

    Så da begynte mormora mi å hakke da.

    Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.

    Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.

    Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.

    Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.

    Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.

    Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.

    Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.

    Så sånn var det.

    Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.

    En særoppgave om Australia.

    Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.

    Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.

    Da kalte jeg dem bynavn.

    Sånn som New-York og Paris og sånn.

    Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.

    Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.

    Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.

    Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.

    Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.

    Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.

    Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.

    Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.

    Og hun jobba litt i butikken i Drammen.

    Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.

    Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.

    Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.

    Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.

    Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.

    Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.

    Som han satte i stua til Haldis.

    Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.

    For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.

    Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.

    Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.

    Så var ikke det noe problem liksom.

    Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.

    Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.

    Men jeg gjorde det vel til slutt.

    Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.

    Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.

    Men jeg gjorde det til slutt da.

    Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.

    Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.

    Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.

    Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.

    Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.

    Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.

    Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.

    Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.

    Jeg fikk hundre kroner av gangen da.

    Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.

    Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.

    Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.

    Så jeg hadde alltid penger.

    Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.

    Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.

    Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.

    Men men.

    Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.

    Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik fortell mer om kjetil prestegarden og rimi kalbakken’, på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: Noen søker på ‘erik fortell mer om kjetil prestegarden og rimi kalbakken’, på Google. (In Norwegian)


    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20fortell%20mer%20om%20kjetil%20prestegarden%20og%20rimi%20kalbakken&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

    PS.

    Jeg synes vel jeg har skrevet en god del om fra da jeg jobba på Rimi Kalbakken allerede.

    Det er vel ikke den tida av livet som jeg helst husker tilbake på, for å si det sånn, de månedene jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.

    Så sånn er det.

    Det var som et mareritt hele tida jeg jobba der, vil jeg si.

    Jeg ble tulla med av han Prestegarden og Co. der hele tida, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men det skjedde også noe rart, et år eller to år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken.

    Jeg lurer på om han Kjetil Prestegarden var i ledtog med David Hjort.

    Det som skjedde var at jeg var aleine hjemme, i Rimi-leiligheten som jeg leide i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Der var det ofte fester, men jeg hadde ikke så mange venner som bodde der, siden de fleste andre som bodde der, de jobba i sentrum, mens jeg jobba i Lambertseter, Bjørndal og Ski-området.

    Så sånn var det.

    Men David Hjort ringte da.

    Det var kanskje en fredag kveld.

    Uten noen særlig forklaring, så ville han og dama, var det vel, komme å besøke meg.

    Og da var vel Rimi stengt, men Kiwi, også i Waldemar Thranes gate, dem har åpent lengre.

    Til klokka 23.

    Så jeg dro bort dit, hvor jeg også kjente butikksjefen, en som het Tom, fra Lørenskog.

    Dette var etter at jeg hadde slutta som butikksjef i Rimi, og begynt å studere.

    Så jeg tok det ikke så nøye om jeg handla på Kiwi eller Rimi da.

    Og om noen så meg med Kiwi-poser, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg gikk på Kiwi for å kjøpe noe mat og snacks, som jeg pleide, når jeg fikk gjester.

    Jeg pleide å ha øl og sånn stående, for jeg var ikke noen stordrikker, jeg drakk stort sett bare når det var fester, så jeg kunne ha øl stående i månedsvis og annen alkohol, som vin og vodka og en cognac-flaske jeg fikk av David Hjort en gang jeg kjørte han og Linn Korneliussen til Gardermoen, da de skulle til syden, stående enda lengre.

    Men men.

    Da jeg dukke opp på Kiwi, så stod han Tom der, han butikksjefen jeg kjente.

    Han var en kamerat av Øystein Andersen, som er adoptiv-tremenningen min, (opprinnelig fra Korea), og jeg kjente han Tom siden jeg hang mye sammen med han Øystein, også i Lørenskog, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

    Så sånn var det

    Tom ble sur, for jeg spurte om hvor mye noe ny rusdrikk eller øl kosta, mest for samtalens skyld.

    Og han svarte vel ikke ordentlig, men begynte å nevne at alkoholsalget var stengt.

    Men det var ikke sånn at jeg tenkte på det, for alkoholen var ikke dekket over, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å feste, men David Hjort ringte når jeg vel egentlig lå og sov, eller noe, tror jeg.

    Men han Tom han misforstod helt, eller lot som han misforstod, eller trodde jeg skulle lure han til å selge meg alkohol etter at alkoholsalget var stengt for dagen, men det var ikke det jeg hadde i tankene akkurat.

    Jeg bare skulle slå av en prat liksom.

    Dette var inne på melkekjøla, hvis jeg husker riktig, eller et annet slags kjølerom, som man gikk gjennom.

    Så det var et helt rom, i butikken, som ble holdt kjølig da.

    Og ikke bare noen skap.

    Og der stod han Tom da.

    (Det kan ha vært at han venta litt på meg der, hva vet jeg.

    Men det skal jeg ikke si for sikkert).

    Da jeg kom bort til Rimi-leilighetene igjen, som er litt over hundre meter unna Kiwi kanskje, så stod han Kjetil Prestegarden, og omtrent 7-8 andre vel, og venta på å få komme inn på en fest.

    Jeg hørte han Kjetil kommenterte at jeg så lik ut enda, eller noe.

    Og han prata da med ei dame som må ha visst hvem jeg var fra før.

    Men jeg vet ikke hvem hun dama var.

    Kjetil sa at han trodde at jeg alltid ville se sånn ut.

    Så det var litt rart å høre, men jeg tok ikke det så særiøst hva jeg overhørte han sa, for han hadde jeg ikke så bra forhold til fra før.

    (Jeg tror de folka også stod der, da jeg gikk bort til Kiwi, så de hadde stått der en stund.

    De ble ikke sluppet inn).

    Ved døra stod det en drita kar.

    En slags brande omtrent, som muligens var rød i tryne, han var vel sinna ihvertfall.

    Så de andre holdt avstand til han.

    Så det her kan ha vært et plott.

    For da måtte jo jeg gå bort, ved siden av han sinna, drita fulle ‘branden’ da.

    Og låse opp døra.

    De stod nok ikke der da jeg gikk ut, men de var på vei bort til døra tror jeg.

    At jeg møtte dem på veien bort til Kiwi.

    Noe sånt.

    Men det gikk bra, han angrep ikke, han ‘branden’, som jeg kanskje frykta litt, skal jeg være ærlig.

    Men men.

    Så ringte jeg David Hjort, seinere, og hørte hvor dem blei av.

    Men da skulle han ikke komme likevel.

    Så her var det nok noe lurings eller noe plottings, det vil jeg nok tro.

    Bare noe jeg kom på når jeg så det her søket på tracking-cookie programmet.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog