Stikkord: Oslo

  • StatCounter: Her er det noen tullebukker i Oslo, som tullesøker, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Her er det noen tullebukker i Oslo, som tullesøker, på Google. (In Norwegian).

    PS.

    Her er det noen som sier, at det er lov å tulle, når jeg sjekker søk slik.

    Jo, det må man vel si at det er.

    Det er vel ikke noen lov som sier at det ikke er lov å tulle, når man søker på Google, det er det selvfølgelig ikke.

    Og disse StatCounter-postene, de er mest ment som en slags ‘gimmic’, på bloggen.

    Det er lett å få inspirasjon, til å skrive om hva som har skjedd i gamle dager osv., når man ser hva folk søker på, på Google da.

    For da er folk tydeligvis opptatt av disse temaene da.

    Og noen er kanskje seriøse enn andre, det er mulig.

    Men jeg skal kanskje gjøre det litt enklere å kommentere på bloggen.

    Sånn at man ikke må ha Blogger-konto, men også kan være anonym.

    Det skal jeg se om jeg får ordna.

    Så jeg synes det er bra hvis folk er seriøse, og prøver å forklare hva som foregår i Norge, for jeg får jo ikke rettighetene mine der, så det er tydelig at noe er galt da.

    Og det er jo egentlig hovedtemaet, på denne bloggen, ‘hva er galt i Norge’.

    Så hvis noen ikke tuller, så er det kjempefint.

    Men men, vi får se.

    Noen sier at jeg giftet meg med Christell i 2004, men det er ikke sant dessverre.

    Jeg har aldri vært gift med noen.

    Og hun Christell gifta seg med en svenske, Mathias fra Stockholm, ifjor.

    Han driver et hagefirma, i Stockholm, hvis jeg har forstått det riktig.

    Og kjører grønn BMW, mener jeg å huske, fra jeg kjørte opp til bryllupet til broren til Christell, Jan Snoghøj, (eller Snoghoj som han kaller seg på Facebook), på Geilo, i år 2000, var det vel

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, noen sier at jeg har vært tigger i Oslo.

    Men det er ikke riktig dessverre.

    Jeg har alltid jobba, mens jeg har bodd i Oslo, bortsett fra det første året, men da fikk jeg studielån, for da studerte jeg på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

    Og jeg var mye på byen, på torsdagskvelder og i helgene, og også på hverdager, for jeg måtte bytte buss, ved Oslo City, for å komme meg til skolen, fra Abildsø.

    Og der jeg bodde, så tålte ikke kona, i etasjen over, matlukt, så jeg spiste på Burger King og Maliks og sånn.

    Så jeg ble ganske ofte utsatt for tiggere.

    Så jeg lærte at jeg bare måtte overse de.

    For det er så mange tiggere i Oslo.

    (I Drammen, (hvor jeg gikk på skole året før jeg flytta til Oslo), der var det ingen tiggere, som jeg kan huske ihvertfall.

    Så det var en stor overgang for meg, å flytte til Oslo, med tiggere, sprøytenarkomane, innvandrergjenger og alkoholikere omtrent overalt, må jeg si).

    Så sånn var det.

    Jeg, var jo fra et lite sted, Bergeråsen.

    Og der var det sånn, at hvis man gjorde noe galt, så viste nok farmora mi det, før middagstid, dagen etter, omtrent.

    For det var et nettverk av såkalte ‘sladrekjærringer’ da, som opererte, på det stedet.

    Så jeg var vant til det, at jeg alltid måtte tenke meg om, før jeg gjorde noe.

    En gang dro jeg og Christell og Gry Stenberg og Tom-Ivar i klassen, til Svelvik.

    Og da måtte Tom-Ivar låne penger av Christell og Gry og søstra mi.

    Og da fikk jeg høre det av farmora mi dagen etter, at det var helt fælt, så jeg fikk kjeft for det.

    For da hadde det sitti ei ‘sladrekjærring’ på bussen da.

    Så sånn var det.

    Men, jeg var litt fæl til å rappe i butikker.

    I Larvik og Oslo og sånn.

    For jeg hadde ganske mye innestengte aggresjoner og sånn, siden jeg måtte bo aleine og sånn, på Bergeråsen.

    Så jeg rappa ting i matbutikker og bokhandlere og sånn, og skøyt fugler med luftgevær, for å avreagere på at jeg ble mobbet og måtte bo alene og sånn da.

    Men, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring, så tenkte jeg, at nå er jeg såpass gammel, så nå må jeg slutte med sånn stjæling, og sånn.

    Så da slutta jeg med det, og jeg slutta omtrent helt med å snike på trikken osv., da jeg var sånn 20 år.

    Så etter det, så har jeg prøvd å oppføre meg voksent.

    Så tigging, det var omtrent det siste jeg ville ha funnet på å gjøre, da jeg bodde i Oslo.

    Jeg kunne nesten ikke gå ut på byen, uten å treffe tidligere matvareforretning-kolleger, fra OBS eller Rimi.

    Så jeg måtte alltid tenkte på hvordan jeg oppførte, og ikke bli for full og sånn, spesielt etter at jeg begynte som butikksjef.

    Så det var litt døvt, husker jeg, jeg husker jeg savnet sånn det var, det første året jeg bodde i Oslo, at jeg ikke kjente noen i byen.

    Det var en fordel, syntes jeg, hvis jeg gikk på byen for å prøve å treffe damer f.eks.

    Etterhvert, så turte jeg nesten ikke gå på byen for å sjekke damer, for det var så flaut hvis jeg ble ferska av kolleger i Rimi osv.

    Så derfor prøvde jeg ofte å få med broren min på byen, for da syntes jeg ikke det var så flaut, hvis jeg var på byen sammen med han, for det var liksom greit å gå på byen sammen med broren sin, tenkte jeg da.

    Men han saboterte meg litt, hvis jeg prøvde å sjekke damer, så det var heller ikke noen suksessfull løsning.

    Så sånn var det.

    Men det kan være at noen sier at Erik, broren til Axel, tigger i Oslo.

    Det kan være.

    For Axel har også en stebror, som heter Erik Ancona Holter, tror jeg.

    Men det er altså ikke meg.

    Han er et par år eldre enn meg, og han har jeg sett tigge i Karl Johan.

    Det er den yngste sønnen til Mette, ste-moren til Axel.

    Men han kjenner ikke jeg så bra.

    Og jeg er altså ikke Erik Ancona Holter, jeg er Erik Ribsskog.

    Og jeg kjente ikke halvbroren min Axel, så bra, før jeg flytta til Oslo.

    Jeg bodde jo hos mora mi, i Larvik, da han ble født, i 1978.

    Men jeg flytta til faren min, i Svelvik, i 1979.

    Så jeg traff omtrent bare Axel, i ferier osv., før jeg leide et rom hos dem, Arne (faren til Axel), Mette og Axel, på Furuset, i skoleåret 1990/91, da jeg jobbet på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Men selv om sønnen til Mette, som er stemoren til Axel, men ikke i familie med meg.

    Selv om han, Erik Anonca Holter, tigger i Karl Johan, så betyr ikke det at jeg har gjort det.

    Det har jeg nemlig aldri gjort.

    Jeg har aldri tigget der, eller noen andre steder.

    Det ville vært under min verdighet, for å si det sånn.

    Og jeg har heller aldri vært blakk.

    Jeg passer på, at lønninga rekker, fra en lønningsdag, til neste, så det aldri vært aktuelt, for å si det sånn.

    Men jeg har ikke bare sett Erik Ancona Holter tiggende i Karl Johan.

    (Jeg ga han til og med en tier).

    Neida, jeg har også sett søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, tiggende i Karl Johan.

    Det var i bursdagen til Magne Winnem, da han bodde i en Rimi-leilighet, ovenfor Rimi Nylænde, på Lambertseter.

    Det var året før jeg dro i militæret, mener jeg å huske.

    Altså skoleåret før jeg dro i militæret.

    Jeg tenkte i skoleår da, siden jeg studerte, og førstegangstjenesten min fulgte også skoleåret, fra juli 1992, til juni 1993.

    Så sånn var det.

    Så det her var nok i januar 1992.

    Da var det bursdagfest hos Magne Winnem, i Nylænde, på Lambertseter.

    Det var meg, og Tim Jonassen og Andre Willassen, fra skolen i Drammen.

    Gjerde videregående, 3. året.

    Vi var russ sammen da.

    Også var det en fra Oslo Unge Høyre, en litt snobbete/sossete kar, som Magne kjente, for han var en del på Unge Høyre-møter osv.

    Også var det en distriktsjef, eller noe, fra Rimi.

    Pluss Magnes da ganske nye dame, Elin Winnem, heter hun nå, fra et sted like ved Kongsvinger der, som heter.

    Hm., noe på S.

    Samme det.

    De hadde vel nettopp flyttet sammen, mener jeg å huske, og flyttet like etter til en større leilighet i General Ruges vei, eller noe, på Nordstrand, var det vel.

    Men men.

    Så tok vi t-banen ned til byen da.

    Søstra mi hadde da bodd i Oslo, to år mindre enn meg.

    For hun flytta også til Oslo etter videregående.

    Men ikke for å studere.

    Neida, hun skulle bo i kollektiv, sammen med noen jenter og gutter fra Røyken, i Gamlebyen.

    Og farmora vår, Ågot, hadde sagt at hu var sliten av Pia.

    Så jeg syntes det var greit.

    For hu fikk visst ikke lov å bo hos Haldis og dem heller, etter den aborten hun hadde, eller hva det var.

    Eller om det var søstra mi som ville flytte.

    Så jeg skjønte det sånn, at søstra mi hadde ikke så mange andre steder å bo.

    Så sånn var det.

    Så søstra mi flytta altså til Oslo, sommeren 1991.

    Og dette her var ca. et halvt år seinere da.

    Jeg pleide å dra å besøke søstra mi, i kolletivet, i Gamlebyen.

    Men en gang jeg dro dit, så var de så rare.

    Jeg måtte stå på gangen der, i 10-15 minutter.

    Jeg ringte på.

    Så sa de, Pia det er broren din.

    Også skjønte jeg at de gjorde noe, også måtte jeg vente i 10-15 minutter, til de var ferdig med noe greier da.

    Og ingen forklarte noe om det.

    Så det var litt rart.

    Så om det var noe narkotia-orgie de hadde,

    (for hun Monica, eller Monika, Lyngstad, som også bodde der, hun viste meg seinere en vekt hun hadde, som hun brukte når hun solgte hasj.

    Og da de flytta fra Christies gate, i 1993, så viste de meg også en vannpipe, som de hadde lagd av en 2.5 liters saftflaske vel, som de hadde dryppet stearin på osv.).

    Så det kunne ha vært noe hasj-greier.

    Hvis det ikke var noe slags sex-orgie, eller noe, som de hadde da.

    Hva vet jeg.

    Men det ble litt rart da.

    Etter den episoden der, så dro jeg ikke så ofte, å besøkte søstra mi der nede, i kollektivet til de Røyken-folka, i Gamlebyen, for jeg følte meg litt uønsket da.

    Og jeg hadde også studier på datahøyskole og butikkjobb på OBS Triaden, å passe på.

    Men på bursdagen til Magne, så møtte jeg og resten av bursdagsselskapet, som skulle ut på byen for å feire bursdagen til Magne da.

    Vi møtte Pia, og Glenn tror jeg, en lyshåret gutt fra Røyken, som tagg i Karl Johan.

    Og da ga jeg han gutten fra Røyken noen mynter da.

    Pia var aggresiv, og ‘slavedrev’, han Glenn, eller hva han het.

    Så hun hadde en streng og truende tone, som jeg husker det, overfor han gutten fra Røyken.

    Som jeg overhørte at hun Monica Lyngstad sa, at også hadde måttet begynne å selge platesamlingen sin, for å få penger.

    Så det virket nesten om at Pia kontrollerte han lyshårede gutten fra Røyken.

    Så om Pia var Illuminati-sjefen hans(?)

    Kan det ha vært sånn.

    Hun hadde ikke så fin tone mot meg heller.

    Og de andre folka i selskapet, de bare sa ‘fy faen’, eller noe sånt, og forsvant vekk.

    Men jeg tenkte jo først at dette var bare noe fylle-tulling, fra Pia og han kollektiv-samboeren hennes, fra Røyken.

    Men de andre i følget, de reagerte sånn at de bare forsvant, fort som fy.

    Og ingen ville vente på meg, sa Elin Winnem seinere.

    Bare Magne, og ikke Tim og ikke Andre og ikke unge-høyre lederen eller Rimi-distriktsjefen.

    Ingen av de andre brydde seg om meg, men de ville gå til et annet sted, uten å vente på meg da.

    Så kanskje de skjønte mer, av hva som foregikk, rundt den tigginga til søstra mi, og han gutten fra Røyken, enn jeg gjorde.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Så stebroren til halv-broren min Axel, Erik Ancona Holter, eller Erik Holter, eller Erik Ancona, eller hva han heter.

    Han har tigget i Oslo.

    Og søstra mi har vært noe slags slavedriver for en gutt fra Røyken, i 18-19 års alderen, som har tigget i Oslo.

    Men jeg har altså aldri tigget i Oslo, eller vært fristet til å gjøre noe sånt.

    Sånt tullball, har jeg nok alltid holdt meg for god til.

    Det er kanskje fordi, at jeg var så mye hos farmora mi, Ågot Mogan Olsen, på Sand, under oppveksten.

    Mens søstra mi, hun var mest i huset til Haldis, og nesten aldri borte hos Ågot, før hun flyttet dit som 17-18 årig.

    Så jeg har nok fått en mye mer gammeldags oppdragelse.

    Eller jeg var jo ganske selvstendig, da jeg flytta til Berger, som niåring.

    Jeg var vant til å handle for mora mi, i hele Larvik, etter at broren min, Axel, ble født, i 1978.

    Så, jeg var ganske selvstendig og voksen for alderen, vil jeg si.

    Men jeg fikk jo mye innflytelse fra farmora mi da.

    At hun sa hva som var rett og galt og sånn da, og vi prata om alt mulig da, for jeg spiste jo middag der på Sand, etter skolen osv.

    Så da prata vi om tilstanden i familien osv. da.

    Og om ting som skjedde på skolen noen ganger osv.

    Selv om jeg holdt mesteparten av de problemene for meg selv, for jeg syntes det var dumt å bry andre med de tulleproblemene der.

    Så sånn var det.

    Men da fikk nok jeg en mye mer gammeldags oppdragelse, eller oppvekst da, enn søstra min, som vel gjorde som hun ville kanskje, i huset til Haldis, uten at noen fortalte henne, at det var litt galt og det var litt mindre galt og sånn da.

    Så derfor tenker jeg nok mer sånn, at det er galt å tigge i Karl Johan, enn det søstra mi gjør.

    Eller om jeg bare tenker sånn automatisk, jeg tenker nå ihvertfall på sånne ting.

    Men jeg skjønner det hvis noen vet hvem halvbroren min Axel er.

    Og bare har hørt noen rykter, om at jeg ikke får rettighetene mine, av politiet i Oslo da.

    Så har de hørt at en som heter Erik Ancona, og er stebroren til Axel, er en litt rabagast, som har vært omtrent i miljøet på plata der vel, ihvertfall ikke langt unna, tror jeg.

    Også har de trodd at jeg, halv-broren til Axel, også med navn Erik, var han andre Erik, når de hørte at jeg ble tulla med av politiet, som bare brukte meg som ‘target guy’, rundt halve Europa.

    Jeg skjønner jo at folk kan ta feil sånn.

    Men jeg har altså jobbet, fra 1990 til 2004, da jeg bodde i Oslo, og så flyttet til Sunderland.

    1990: Norsk Hagetidend, Oslo.
    1990-1992: OBS Triaden, Lørenskog.
    1992-2004: Rimi Munkelia, Nylænde, Bjørndal, Kalbakken og Langhus.

    (Og jeg jobba også en del på andre Rimi-er, som Karlsrud osv).

    Så jeg har altså ikke tigget i Oslo dessverre.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer om mat i England. (In Norwegian).

    Mer om mat i England. (In Norwegian).




    Siden de fleste av dem som leser på bloggen er norske, så tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om maten i England.

    Bare i tilfelle det var noen som var interessert i hvordan mat dem har i utlandet osv.

    Dem har sånn ost, som heter ‘laughing cow’, som er ganske praktisk for sånne som bor aleine, sånn som meg.

    Man får 16 pakker ost, i en boks, til et pund kanskje, hvis det er tilbud.

    Ellers så har de lignende merker, til et pund, på matbutikker som Iceland osv., hvis jeg husker riktig.

    Og en sånn pakke, den varer til fire brødskiver egentlig.

    Så da får man pålegg til 16 ganger 4 brødskiver.

    Det vil si til 64 brødskiver, for et pund ca., som er ti kroner omtrent da.

    Det blir 10 kroner delt på 64.

    Det blir 1000 øre delt på 64.

    Kanskje Google fikser det.

    1000 / 64 = 15,62500

    http://www.google.no/search?hl=no&q=1000/64&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

    15 øre pr brødskive.

    Det er ikke så dyrt.

    Men det er litt kjedelig pålegg da.

    Men det er greit en gang iblant.

    Hvis man har sure oppstøt i magen f.eks., som jeg ikke synes er digg.

    Hvis man har drukket for mye cola eller juice f.eks.

    Da fikser den osten der magen litt, virker det som.

    Og den varer i et halvt år.

    Hvis jeg kjøper vanlig ost, så spiser jeg kanskje en brøkdel av pakka, så går osten ut på dato.

    Men den laughing cow-osten, den holder til i juni.

    Så hvis jeg kjøper en sånn boks, så går jeg ikke tom for pålegg på et halvt år liksom.

    Så kan man ha brød i fryseren da.

    Og hvis man da har en brødrister, så går man aldri tom for brød eller pålegg omtrent.

    Det var ganske smart.

    Men men.

    Selv om jeg knuste den brødristeren jeg hadde her, med øks, i et raserianfall, som jeg hadde ifjor sommer vel.

    Men men.

    (Før jeg ble kødda med av myndighetene, så hadde jeg aldri raserianfall, men nå hender det at jeg får det noen ganger.

    Så sånn er det).

    Hva skulle jeg si.

    Jo, da jeg bodde i Oslo, så var jeg ofte nedfor og sånn, og bodde i en knøtt liten hybelleilighet, på St. Hanshaugen, i W. Thr. gt.

    Det var kjøkken og stue og soverom i ett.

    Så jeg var omtrent som en hamster der, kan man kanskje si.

    Så jeg gikk ofte og kjøpte mat og sånn da, for jeg ble rastløs av å sitte i den lille leiligheten.

    Så da gikk det mye penger til mat og godteri og snacks osv., da jeg bodde i Oslo.

    Men da var jeg også ofte sliten og stressa fra Rimi-jobbinga, så det kan være derfor at jeg fikk sånne godte-kick og spise-kick ganske ofte.

    Det er mulig.

    Her i Liverpool, så vil jeg tippe at jeg har ihvertfall et tre ganger så stort bur, med eget soverom, egen stue og eget kjøkken.

    Så jeg flyr ikke så ofte på veggene her.

    Så sånn er det.

    Det eneste som mangler er om jeg kanskje skulle hatt en hunn-hamster her og, så hadde det nesten blitt som å leve i frihet.

    Men det spørrs om jeg får lov til det av myndighetene.

    Vi får se.

    Men her, så bruker jeg altså ikke så mye penger på mat.

    Her kan jeg kanskje leve på et pund om dagen, mens i Oslo brukte jeg kanskje 100 kroner dagen.

    Så sånn er det.

    Men så er jo også prisene på mat mye lavere i England.

    Men jeg får se om jeg får orden på noe budsjett osv. igjen, for jeg skeier ut noen ganger her og.

    Men vi får se om jeg klarer å skjerpe meg.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Dem har forresten sånn ost i Norge og, kom jeg på nå.

    Men det er sånn med mange forskjellige smaker.

    Hva heter den osten igjen da.

    Mora mi pleide å kjøpe den, på 70-tallet.

    Hm.

    Hun var jo i England, som au-pair, på slutten av 60-tallet.

    Og det merka man.

    For hun spiste veldig mye engelske greier, egentlig.

    Alt var engelsk nesten.

    Appelsinmarmelade, te, engelsk konfekt-godteri, tja.

    Det var mer og, men jeg kommer ikke på alt men.

    Hva var det for noe mer hun pleide å spise da.

    Kaffe hadde hun visst fått dilla på etter farmora mi, på Sand.

    Så hun må ha bodd der en stund og.

    Hm.

    Det hadde vært artig å visst hvor i England det var, som muttern var au-pair, nå som jeg bor i Storbritannia selv.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn er det.

  • Er det politiet som er som en mafia? (In Norwegian).

    Jeg lurer litt på, om det kan være politiet som driver å tuller med meg.

    For eksempel hvis jeg går til printer-butikken, for å fikse scanneren, så kontakter politiet printer-butikken, og ber de ødelegge alt-i-ett printeren min.

    Og at det er det som foregår over hele linja, og at det er derfor ingen gir meg rettighetene mine.

    Så sier sikkert noen, at nei Erik, dette er noe du innbiller deg, politiet gjør ikke slik.

    Men grunnen til at jeg lurer på om det kan være sånn.

    Det var fordi at da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter i Oslo, i 1998 til 2000.

    Da ble vi utsatt for en ransbølge, jeg tror det var høsten 1999.

    Og da ble jeg bedt om å møte på Grønland politistasjon, i Oslo, for å prøve å identifisere raneren.

    Dette var på fridagen min, husker jeg.

    Men jeg tok vel bussen, eller gikk ned til politistasjonen da, for jeg var ikke så vant til å kjøre nedi der.

    Men men.

    Det som skjedde, var at politi-etterforskeren.

    Han holdt tommelen på et bilde.

    Han knep bildet, må man vel si, mellom trerammen til boksen med bildene og tommelen sin.

    I den boksen var det jo hundrevis av bilder, av lyshårede ranere i 30-årene, var det vel.

    Og jeg så jo han raneren, ganske nærme.

    Men da var jo han raneren veldig intens, han løp forbi meg, på et par meters avstand.

    Men noen sa at han hadde kniv, så jeg prøvde ikke å stoppe han, da han løp ut av butikken med pengene.

    Jeg stod ved inngangen der, så jeg kunne ha stoppet han hvis jeg ville.

    For vi byttet frysedisker i butikken den dagen.

    Og han som var ansvarlig for å ta ut vinduene, for å få inn de nye, store frysediskene.

    Han klagde og maste, og gjorde meg stressa.

    Og han fortalte meg om ranet.

    Og han sa at han hadde kniv, hvis det ikke var en annen.

    Så jeg bare stod der og observerte raneren.

    Som vi hadde lært på ranskurs.

    Det var vel ikke verdt å få en kniv i magen for 2.000 av kronene til Rimi-Hagen, for å si det sånn, som han sikkert var forsikra for.

    Det var ihvertfall sånn vi hadde lært det på ranskurs.

    Men da så jo han så intens ut, i utrykket, han raneren.

    Og det bildet, som han politi-etterforskeren på Grønland.

    Det bildet som han knep mellom tommelen og ramma på bildeboksen.

    Mens han smånikka med hue mot det bildet han knep fast da.

    Han som var på det bildet.

    Det kunne sikkert ha vært raneren.

    Men han så så daff ut i utrykket på bildet.

    Mens raneren i butikken, han var full av liv i utrykket og så skikkelig våken ut i øya, i motsetning til på bildet da.

    Så jeg kunne ikke si at det var han, eller ikke.

    Det kunne sikkert ha vært han som politimannen knep fast bildet til.

    Men jeg, jeg likte ikke den metoden til politi-etterforskeren på Grønland.

    Enten skal man finne bildet i boksen selv, eller så finner man ikke bildet i boksen.

    Det skal ikke være sånn at politiet skal knipe et bildet og nikke mot det, og få en til å si, ‘ja, han var det’, liksom på en lureri-aktig måte.

    Nei, det likte ikke jeg.

    Han så så våken ut, han raneren, at de eneste jeg kunne se som han ligna på.

    Det var noen nynazister, eller skinheads da.

    Men jeg skjønte jo at han ikke var det egentlig.

    Fordi han så like våken ut, under ranet, som nynazistene på politibildene da.

    Så jeg skjønte at det var feil.

    Men jeg forklarte at de ligna mest da, fra sånn jeg huska raneren.

    Men jeg skjønte at det ble dumt selv, for han var jo ikke nynazist, eller han så jo ikke ut som en typisk nynazist da, han raneren, selv om han hadde kort hår.

    Men men.

    Han var bare kortklipt liksom, ikke ‘stylet’ som nynazistene på bildet var.

    Men men.

    Så her gjorde politi-etterforskeren på Grønland noe mafia-aktig, mener jeg.

    Er det sånn, at etter dette, så ville politiet ha tak i meg og?

    Og nå bruker de samme metoder mot meg, som de brukte mot han raneren da?

    Kan han raneren ha vært en som ble tullet med av politiet, og som måtte rane butikker for å få penger i det hele tatt?

    Hva vet jeg.

    Men det jeg vet, det er at han politimannen på Grønland, høsten 1999, etter det første ranet på Rimi Nylænde da.

    Han gjorde noe mafia-aktig, da han knep det bildet mot bilde-esken og nikka mot det, mener jeg.

    Det er ikke sånn det er ment å være.

    Det tørr jeg si.

    Hun dama i kassa, som var fra Rollag, (samme sted som farmora mi, husker jeg).

    En kristen dame, som ikke var vant til sånt som ran osv.

    Så hun ble litt skjelven, spesielt etter at hun også satt i kassa, under enda et ran, noen uker seinere.

    Og da fikk jeg klage fra distriksjefen, i mellomtida, på at vi tapte så mye omsetning, etter det første ranet, fordi vi da stengte butikken.

    Så jeg ga etter fra presset fra distriktsjef Graarud, og stengte da ikke butikken, etter det andre ranet.

    Men det var nok ikke så kult for de i kassa.

    Så det får jeg ta på min kappe, at jeg ga etter for presset, som jeg opplevde det, fra han Jan Grårud da, om at vi ikke burde stenge butikken ved ran, for vi tapte så mye omsetning, som jeg skjønte det.

    Det var nok dumt.

    For noen måneder seinere, da hadde begge de damene i kassa, som var flinke begge to må jeg si.

    Selv om hun mørkhåra klagde litt da, overhørte jeg, da jeg ba henne rydde hyller.

    Noen fortalte meg at hun hadde sagt, at ‘jeg jobber ikke på Rimi for å rydde hyller jeg altså’.

    Så det var visst mye fælere enn å sitte i kassa.

    (Jeg ba henne vel om hun kunne rydde i hyllene nærme kassa, i stille perioder da.

    Men det var visst ikke så aktuelt).

    Men men.

    Hva het hun da.

    Miriam?

    Noe sånt.

    Også hun lyse, som var hos politiet, hun het.

    Hm.

    Hun het vel noe hun og.

    Søren da.

    Ja, det kommer jeg ærlig talt ikke på nå.

    Men jeg tror hun spilte kirkeorgel, eller noe, på fritiden, mener jeg at jeg prata med henne om, en gang jobben var på Peppes for å spise pizza, etter at vi hadde vunnet noe konkurranse, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Begge de damene i kassa slutta da, etter at begge hadde vært med på to ran vel.

    For tippekassa var ved siden av kasse 1, så de rana vel både tippekassa og den vanlige kassa samtidig.

    Så jeg begynte å sitte i kassa selv jeg, etter disse ranene, på lørdager, for da var det oftest ran.

    Og jeg tror vi også hadde et tredje ran.

    Så vi fikk masse kamera i butikken.

    Og det var også et ransforsøk som jeg avverget, husker jeg.

    Men men.

    Da de observerte butikken.

    Og jeg bestilte et sånt blålys, fra Checkpoint, eller hva de het igjen, som de satt oppå monitoren til et av kameraene.

    Slik at alle som gikk inn i butikken, de så et blålys, som var koblet til strømmen da, og en monitor.

    For da la de merke til at de ble tatt opp på video da.

    I tilfelle det var derfor de ranet, at de ikke la merke til at vi hadde kamera.

    De i Checkpoint, de var ikke så smarte, for de satt ikke kamera i vindfanget.

    Så da ranerne ranet andre gangen, så gikk de ikke inn i butikken.

    Neida, de gikk bare rett til kassa, (som vel kanskje ikke var så overraskende).

    Og da hadde checkpoint-folka satt opp kameraene på en så dum måte, at de da ikke fikk filmet ranerne.

    Siden ranerne ikke handlet før de ranet.

    Så det var helt idiotisk.

    Så da måtte vi bestille enda et kamera.

    Enda de hadde satt opp en haug av kameraer allerede, etter det første ranet.

    Så det var så mye stress med de rana, så derfor bestilte jeg sånn blålys tilslutt da, for å skremme bort ranerne.

    Og da ble det slutt med ran, en stund.

    Og vi flytta fruktdisken, vi begynte med tipping, og alt mulig rart da.

    Og jeg var fersk butikksjef, det var den første butikken jeg var butikksjef i.

    Og jeg hadde fra starten av, et par skikkelig, eller ganske vrange assistenter.

    Jan-Henrik, som senere ble dørvakt på Onkel Donald, (der hvor Barock var før cirka), og Wenche Berntsen, som var litt stressa fremdeles kanskje, etter et ran som hadde vært de årene jeg jobbe på Rimi Bjørndal, som assistent der, i 96 og 97.

    Og som hadde fått sparken fra Rimi Manglerud, i 95, eller noe, pga. sexpress-krangling med en butikksjef der, som het noe polsk-klingende, mener jeg å huske.

    Hva het han da.

    Jeg lurer på om det var noe lignende av han direktøren til Rimi-Hagen.

    Hm.

    Ruzika?

    Jeg lurer på om han som Wenche Berntsen hadde sex-press krangling med på Rimi Manglerud, i 95, eller noe.

    Om det var en butikksjef som het Ruzika, eller noe.

    Hm.

    Det var ihvertfall et spesielt navn han hadde.

    Så der skjedde det noe altså.

    Om det var Wenche Berntsen som tulla, eller om det var butikksjefen, det skal ikke jeg si.

    Men jeg hadde problem med samarbeidet med hun Wenche.

    Men jeg var nok en ganske streng sjef i Rimi og, på 90-tallet ihvertfall.

    For jeg ble lært opp til å være det, av hun Hilde, som var assisten, på Rimi Nylænde, i 93 og 94.

    Hun la press på meg, for å bli strengere, sånn at ikke hun og butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle bli upopulære, blant medarbeiderne.

    Så jeg var ganske streng butikksjef i mange år i Rimi, etter den lederopplæringa, vil jeg nok tro.

    Så jeg får vel ta noe av de problemene med Wenche Berntsen på min kappe også.

    Selv om hun og Jan-Henrik, de fikk ei dame til å ringe Rimis hovedkontor, for å klage på meg, like etter at jeg ble butikksjef.

    Det fortalte assistent Hilde meg.

    Og da fortalte jeg det til Anne Katrine.

    Som var distriktsjef.

    Så da fikk jeg litt overtaket, taket være at hun Hilde, som var låseansvarlig da, i 98, hun sa fra til meg om det.

    Så hun skylder jeg en tjeneste.

    Så sånn var det.

    Hun var litt skrullete hun litt eldre dama, hun var sånn at hun noen ganger kjørte handlevogna inn i konsulenter og Rimi-arbeidere osv., og jeg hadde egentlig ikke gjort noe galt.

    Men Jan-Henrik og Wenche fikk hun litt eldre ‘skrulla’ til å ringe Rimis hovedkontor for å klage på meg da.

    Jan-Henrik hadde visst gått ned på knærna og bønnfalt henne om å ringe da.

    Jeg visste ikke at jeg var så ille å ha som sjef, men kanskje de bare ville bli kvitt meg, hva vet jeg.

    Hun Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

    Hun var alltid bleik, og hadde store ringer under øya.

    Og hu klagde på Rimi-møter, på Jan-Henrik og Wenche.

    Og da overhørte jeg at hun ble spurt av en kollega, om hvordan hun taklet å komme gjennom problemene.

    Hun måtte trene veldig mye, husker jeg at hun svarte.

    Så her var det noe som foregikk, også før mine dager, på Rimi Nylænde.

    Men jeg fikk litt overtaket der da, da det ble avslørt at Wenche og Jan-Henrik hadde tigget hun litt eldre skrulla om å ringe Rimis hovedkontor, for å klage på meg da.

    Så sånn var det.

    Wenche Berntsen, hun fortalte meg også en gang, med en tone som ligner litt på den søstra mi pleier å ha.

    At ‘hun kunden der, hun sier til alle at hun er advokat og sånn, men hun er egentlig ikke det altså’.

    Uten noen foranledning.

    Hun bare fortalte meg det, en gang jeg satt i kassa, under noen pauseavløsning.

    Jeg tror det var da jeg var butikksjef der.

    Og hun dama, må det vært noe rart med.

    For da vi hadde det første ranet, høsten 99.

    Da stod hun dama utenfor Rimi Nylænde, og nekta å gå til en annen butikk.

    Så jeg måtte åpne butikken igjen, bare så at hu skulle få handla.

    Hun stod der sammen med en voksen kar, som bare stod og så på, som om dette var en helt vanlig dag.

    Som om han var en som jobbet for henne, en mann i 30-åra kanskje.

    Kraftig, kar, så ut som en som kunna ha vært i næringslivet, eller advokat, eller noe sånt.

    Så det var veldig rart.

    Så jeg lot hun dama handle da, mens sikkerhetsansvarlig Boye, var i butikken.

    Hun plagde nemlig personalet, hun rare dama.

    Når de gikk hjem, etter møte om ranet osv.

    Og jeg ville ikke at de damene som ble rana, Miriam og hun lyse fra Rollag.

    Jeg ville ikke at de skulle bli utsatt for kjeftinga fra hu rare dama, som Wenche Berntsen hadde fortalt meg tidligere, uten foranledning, at var sinnsyk, og fortalte alle at hun var advokat, men ikke var det.

    Men hvordan fikk hun dama med seg en voksen kar, som virka rolig og oppegående, med på det her tullet sitt?

    Jeg lot hu handle.

    Og da oppførte hu seg som om det var en vanlig handledag da.

    Ikke noe ekstra høflig smil, eller unnskyldning, eller noe da.

    Neida, bare helt vanlig handledag.

    Så det her var så rart.

    Men men, nå skrev jeg meg visst bort litt her.

    Hun lyse dama fra Rollag, hun var også nede på Grønland politistasjon, i forbindelse med det første ranet, høsten 99.

    Det var fordi at det var hun som satt i kassa da.

    Så hun så jo gjerningsmannen godt da.

    Men hun hadde heller ikke klart å finne bildet der.

    Og etter det andre ranet, da overhørte jeg hva regionsjef Jon Bekkevold og distriktsjef Jan Grårud prata om.

    Og Bekkevold sa til Grårud eller Boye, mener jeg det var, at politiet på Grønland, de hadde sagt, at de var så misfornøyd med oss Rimi Nylænde folka som hadde vært der etter det første ranet, (jeg og hun dama fra Rollag).

    Så vi, Rimi Nylænde-folka, vi var ikke ønsket nede på Grønland politistasjon, i det hele tatt, etter det andre ranet.

    Enda jeg bare oppførte meg oppriktig.

    Og jeg vet ikke hvordan hun dama fra Rollag oppførte seg der.

    Om han politi-inspektøren, tok det knepet sitt, med en sånn knipe-manøver, med bildet, mellom bildeboksen og tommelen sin.

    Jeg vet ikke om han tok det knipe-knepet på hun kirkeorgel-dama, som jobba i butikken vår, fra Rollag.

    Det vet jeg ikke om han gjorde.

    Men han var ikke fornøyd med henne ihvertfall.

    Kan det virke som.

    Siden de ikke ville ha noen av oss folka fra Rimi Nylænde ned dit igjen.

    Så hun Rollag-dama tror jeg må ha vært samvittighetsfull og fin, og hun gikk ikke med på noen av de mafia-sammensvergelsene til politiet nedpå Grønland der.

    Så den politistasjonen er nok et mafia-reir.

    Og det er sånne mafia-politifolk jeg har etter meg nå da.

    Som driver å finner på ting om meg, for å ødelegge livet mitt osv.

    Og gjør dette bak min rygg.

    Er det noe sånt som foregår?

    Jeg må bare gjette jeg, for ingen sier noe til meg.

    Men alle er vel så redde for den her mafian da kanskje.

    Det er mulig.

    At dem blir så redde at dem pisser i buksa, og ikke tørr å gjøre jobben sin, hvis jeg f.eks. vil ha advokat fra Fylkesmannen, eller har en klage på forvaltningen til Sivilombudsmannen.

    Da blir folka hos Fylkesmannen og Sivilombudsmannen så pisse-redde, at de ikke tørr å gjøre jobben sin, fordi de får en telefon fra noe mafia eller mafia-politi da, og da kødder de heller med meg, istedet for å stå opp for prinsippene, som de egentlig burde vite er riktige.

    Men da kan jeg være litt stolt da, siden jeg ikke gikk med på den mafia-dritten som politiet prøvde å få meg med på, med knipe-trikset sitt, med bilde av en mulig gjerningsmann, etter det første ranet på Rimi Nylænde, høsten 99.

    Kanskje det er derfor jeg blir tullet med nå.

    For politiet vil ødelegge navnet mitt.

    Sånn at hvis jeg skriver her nå, om de tvilsomme metodene som politiet på Grønland bruker.

    Så vil ingen tro meg, for politiet har fått noen til å sette opp hat-blogg mot meg osv.

    Så ingen bryr seg om hva jeg skriver her nå, om de tvilsomme politimetodene jeg så, i 1999, da jeg ble kalt ned på politistasjonen på Grønland der.

    For det var kødding med folks rettigheter.

    Det kan jeg ikke se at det er noen tvil om.

    Og den gangen var det faktisk ikke mine rettigheter, som ble kødda med.

    Da var det en kar som hadde bildet sitt i politiets bilde-boks på Grønland.

    Da var det hans rettigheter som ble kødda med.

    At noe mafia, som han politi-etterforskeren var i, ville ‘frame’ han, for det ranet da.

    Uansett om det var han som gjorde det, eller ikke.

    Men politiet brukte en metode for å få tak i han, som strider mot folks rettigheter da.

    De gjorde noe kriminelt da, vil jeg si, da de kødda med han karens rettigheter.

    Det skal jeg søren meg anmelde nå, til Spesialenheten.

    Da kanskje de får et sted å begynne, med å finne ut av korrupsjonen og snusket i politietaten på Grønland der.

    Det får man håpe på.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Norske folk blir kuet i sitt eget land. (In Norwegian).

    Man ser jo på protestene nå, for palestinerne, i Oslo.

    Da samarbeider anarkistene og utlendingene, altså muslimene, virker det som.

    De har skjønt poenget, begge grupper, at Israel og USA, gjennom Bilderberger og Rotchilds osv., tyranniserer verden, må man vel si.

    Men norske folk, de blir kuet i Norge de.

    De blir kuet av amerikanerne, gjennom CIA, og av jødene, gjennom Illuminati, hvis det er de som har dem.

    Det er kanskje mye samme greia som CIA.

    Også av utlendingene, ihvertfall de som bor i Oslo osv.

    Så jeg tror nesten at nordmenn er mer undertrykte, enn palestinerne er.

    De blir kødda med av muslimer som putter sæd i kebabsausen.

    Alikevel, så spiser alle nordmenn kebab, når de går på byen på fredag og lørdag.

    Hva er det som foregår?

    Har ikke folk hjerner i huene sine?

    Hvorfor lar de seg behandle på den måten?

    Det vet jeg ikke.

    Men jeg tror nordmenn er i en kryssild, og blir kødda med av alle mulige.

    Amerikanere, muslimer, jøder, tyskere, briter, svensker og sikkert dansker osv. også.

    Uten at jeg vet nøyaktig hvem som kødder hvor mye nå.

    Men jeg tror hovedfaren, for norske folk, det må være den jødisk/amerikanske koalisjonen, om man kan kalle den det.

    De samme som muslimene og anarkistene kjemper mot, i Oslos gater, på vegne av palestinerne.

    Men disse er det også som undertrykker nordmenn, ved hjelp av CIA og Illuminati og mafia osv., og som kontrollerer mye av Sør-Norge, ihvertfall, virker det som for meg.

    Og at dette har foregått siden andre verdenskrig.

    Men jeg vet ikke egentlig hvordan det er i Oslo nå.

    Om nordmenn blir undertrykt av muslimer f.eks., som det kanskje har virka som noen ganger vel.

    Det skal ikke jeg uttale meg om.

    Men jeg tror hovedfaren for norske folk, det er USA/Israel, som har en kamp mot alle som ikke lar seg underkaste, virker det som.

    Og spesielt norrøne folk, virker det som.

    Kanskje det er pga. Hams forbannelse, fra bibelen, eller fordi norske folk ofte ikke tror på Gud.

    Jeg vet ikke helt nøyaktig, men jeg merker at det amerikansk/israelske Bilderberger-nettet, ligger klamt over Norge og Østlandet, med mafia og CIA og det hele, det tror jeg nok.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Demonstrasjonene i Oslo i helgen. (In Norwegian).

    Det har vært mye demonstrasjoner mot Israels krigføring i Gaza, hvor vold og hærverk har blitt brukt mot politiet og McDonalds-resturanter osv. i Oslo Sentrum.

    Man bør kanskje ikke bruke vold og hærverk i demokratiske samfunn.

    Men, jeg merker hvor lite folks rettigheter blir respektert, av myndighetene, i et såkallt demokratisk land som Norge.

    Mine rettigheter blir bare tullet med av politiet og de andre myndighetene i Norge.

    Norge er nå lite mer enn en bananrepublikk for USA og Israel i mine øyne.

    Så folks rettigheter er ikke verdt noe nå.

    CIA er det vel som bestemmer.

    Og jeg vil vel tro at dette gjelder fler enn meg, i Norge.

    Så jeg vil si at det er legitimt å bruke ihvertfall hærverk osv., så lenge folks demokratiske rettigheter blir tullet med i Norge.

    Det er min mening.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog var ikke bra for nina monsen’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog var ikke bra for nina monsen’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?hl=en&q=Erik%20Ribsskog%20var%20ikke%20bra%20for%20Nina%20Monsen&btnG=Google%20Search&aq=f&oq=

    Vel, nå hadde ikke jeg så mye med Nina Monsen å gjøre da.

    Jeg kan fortelle hvordan det startet.

    Jeg flytta til faren min, i 1979, og ble boende hos han i Hellinga, på Bergeråsen.

    Et halvt år etter, våren 1980, var det kanskje, så traff faren min Haldis.

    Hvordan jeg merka det?

    Jo, en kveld så kom plutselig ikke faren min hjem

    Da jeg var ni år.

    Så jeg satt oppe seinere og seinere, og plutselig måtte jeg slå av Kveldsnytt, og gå å legge meg.

    Det hadde aldri skjedd før.

    Alltid var det noen som sa at jeg måtte legge meg, for å komme meg opp på skolen.

    Jeg var vel en ganske voksen ni-åring fra før, men fra den første kvelden faren min ble over hos Haldis, som også bodde på Bergeråsen, uten å si fra, fra da ble jeg vel kanskje voksen vil jeg si.

    Men det var kanskje litt tidlig å bo aleine, fra jeg var ni år.

    Jeg husker jeg ble sånn såret, eller hva man skal kalle det, fordi jeg ble liksom forlatt da, uten at jeg visste hva som skjedde.

    Jeg var jo vant til å bo med mange folk i Larvik.

    Så jeg følte meg veldig rar, den første kvelden jeg måtte gå å legge meg aleine, i Hellinga.

    Altså uten folk i huset.

    Det var sånn at jeg ble litt rar og utafor.

    Så de neste dagene, så maste faren min, om at jeg skulle bli med ned til Haldis.

    Da var jeg fortsatt utafor og trist.

    Omtrent som hvis noen hadde dødd.

    Noe sånt følte jeg det.

    Så sånn var det.

    Så faren min maste, og skulle ha meg med.

    Så sa han at det var to jenter der, som var nesten på min alder.

    Så da ble jeg med ned til Haldis da, nokså motvillig, men jeg syntes det hørtes spennende ut med to jenter, så jeg ble med da.

    Så sånn var det.

    Det var Christell og Nina Monsen da.

    Jeg var fortsatt veldig trist og utafor, så jeg bare satt i sofaen der, hos Haldis, og sa nesten ikke et ord, og spiste noe godteri hun hadde kjøpt på CC.

    Jeg var fortsatt sur fordi faren min ikke hadde kommet hjem noen dager før, og neste dag osv.

    Og at han ikke hadde sagt fra.

    Jeg var sånn utafor og såret da.

    Men det tror jeg ikke Haldis og faren min og Christell og dem skjønte.

    Nina bodde omtrent der nede.

    Men hun gikk hjem til onkelen sin den dagen tror jeg.

    Haldis og faren min gikk inn på rommet til Haldis, og hadde sikkert sex eller noe da.

    Og jeg var jo ikke sur på Christell.

    Jeg kjente jo ikke henne fra før.

    Så jeg begynte å jage henne litt rundt i stua der, for å markere at jeg var gutt og eldst og sånn da.

    Men det tærte litt på meg, å bo aleine i Hellinga og Leirfaret, så jeg var nok ofte ganske nedfor, i de årene jeg bodde på Bergeråsen.

    Mens Christell f.eks., hadde to brødre, Jan og Viggo, og moren sin Haldis og faren min, og venninner da, som hun dominerte, Nina Monsen og Gry Stenberg.

    Så jeg syntes det var litt stusselig å bo i Hellinga aleine.

    Det var sånn apartheid-tendenser i familien, som jeg har skrevet om tidligere her.

    Men men.

    Jeg og Haldis og Christell og faren min dro på ferie, med slekta mi, til Jugoslavia, sommeren 1980.

    Jeg tror Christell, som fyllte åtte år det året, ble voldtatt der nede, hvis jeg skjønner det riktig, i ettertid.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og da vi kom hjem, så leika jeg mer med Christell og Nina, i huset til Haldis.

    Og da fortalte Nina og Christell meg, at onkelen til Nina, hadde tilbudt henne hundre kroner, for å suge tissen hans.

    I fylla, eller noe.

    Og det fortalte jeg til faren min og Haldis, men jeg vet ikke om de gjorde noe med det.

    Så det var nok ikke så sunne tilstander der oppe hvor Nina bodde.

    I Ulvikveien, og vel heller ikke nede hos Haldis.

    Det som skjedde var at Nina flytta til mora si på Romsås, da hu var sånn 11 år, eller noe.

    Jeg rota en gang med både Nina og Christell, da jeg bodde i Hellinga.

    Jeg gikk i fjerde klasse, og de i andre klasse vel.

    Nina var vel et år yngre enn meg og Christell to år yngre, tror jeg.

    Men men.

    Så spilte jeg blokkfløyte for dem, Grieg/Morgenstemning.

    Også klinte jeg med begge to.

    Men sikkert med Nina først, siden hun var mest glad i gutter av dem, tror jeg.

    Hvertfall mest glad i meg.

    Så jeg klinte mest med Nina, men også litt med Christell.

    Så hun Nina Monsen var den første jenta jeg klinte med.

    Men men.

    Og vi var en gjeng nesten, i noen år, jeg og Christell og Nina og Tom-Ivar og Gry Stenberg osv.

    Så jeg rota vel med hun Nina et par andre ganger og, i oppveksten.

    Men men.

    Men da hun kom tilbake på ferie, da hun var sånn 13-14 år, og bodde på Romsås.

    Ja da var hu skikkelig harry.

    Mye mer harry en jentene på Bergeråsen.

    Hun skulle ta meg på pikken og alt sånn, og var skikkelig kåt.

    Og hadde med ei venninne som også var like rølpete.

    Så de var helt uten kontroll.

    Men men.

    Og en gang, da jeg gikk på skole i Drammen, så kom Christell plutselig ned til meg, i Leirfaret, og dro meg med opp til Nina.

    Hun var da 17 år vel, og jeg 18 da.

    Og hun var på besøk hos onkelen sin.

    Så dro Christell og Pia hjem, for å sove da.

    Så ble Nina med meg hjem, til Leirfaret.

    Så satt hun på en musikkvideo, ‘Sandra, Everlasting Love’.

    Som hun så på mange ganger, mens jeg begynte å klå nede i buksa hennes osv.

    Jeg syntes det var så flaut, å være seint i puberteten, som jeg ikke var i før året før det her.

    Så jeg prøvde ikke å sjekke opp noen jenter mens jeg gikk på ungdomsskolen og de to første årene på videregående.

    For jeg ville ikke hatt sex uansett da, for jeg ville ikke at dem skulle se at jeg ikke hadde hår på tissen da.

    Det syntes jeg var flaut.

    Men da, tredje året på videregående, så hadde jo også jeg klart å få hår på tissen osv., så da prøvde jeg å sjekke opp hun Nina da.

    Og vi hadde etterhvert sex i stolen foran TV-en og på stuegulvet, og i senga på det gamle rommet mitt.

    Og holdt vel på et par timer kanskje.

    Så dro hun tilbake til Oslo, og jeg fortsatte på skole i Drammen.

    Men jeg ringte henne, og tok henne med ut på kino, en uke seinere, eller noe.

    Roger Rabbit på Eldorado.

    Så sånn var det.

    Hun Nina fortalte meg, mens jeg rota nede i underbuksa hennes, at ‘fitta hennes var ikke som andre fitter’, som hun sa.

    Så spurte jeg hva hun mente med det.

    Så svarte hun at hun hadde blitt voldtatt osv.

    Så sa jeg at fitta hennes var vel ikke noe anderledes pga. det.

    Og da bare lo hu.

    For jeg dreit ærlig talt i det da, for da var jeg ganske klar for å ha noe sex, for det hadde jeg ikke hatt før.

    Og hun Nina var et greit bytte, eller hva man skal kalle det, for hun hadde jeg rota med en del i oppveksten, og hun var nesten som dama mi i perioder da.

    Noe sånt.

    Så jeg dreit ærlig talt i om hun hadde blitt voldtatt, eller ikke, da.

    Men jeg prøvde å få henne til å glemme det osv., da.

    Prøvde å gi henne litt selvtillit osv., så jeg tenkte ikke bare på meg selv.

    Men men.

    Så flytta søstra mi opp til meg, noen uker seinere, fra Haldis og dem.

    Og jeg fikk et julekort, fra Nina, med bilde av hun og bikkja.

    Men jeg var så opptatt i Drammen, med russetid og skole og jobb og kjøretimer osv., så jeg hadde ikke så mye tid til overs, så jeg tok ikke kontakt med henne igjen.

    Og jeg syntes egentlig hun var litt vel rølpete og harry, hun var grei å ha sex med liksom, men jeg var ikke sikker på om hun var så fin da, etter å ha bodd mange år på Romsås, og blitt voldtatt osv., så jeg prøvde egentlig ikke å bli sammen med henne.

    Jeg tenkte at nå som jeg endelig hadde begynt å ha sex, så ville jeg prøve å ha sex med mange forskjellige damer.

    Da som jeg endelig turte å vise tissen min til damene, etter mange år med problemer med å være sent i puberteten.

    Da gadd jeg ikke å bli sammen med Nina da liksom.

    Da ville jeg ha det litt morsomt.

    Så sånn var det.

    Og jeg jugde litt for hun Nina da, og sa at jeg hadde hatt sex før, med noen damer fra Sande osv.

    Men det var fordi det var så flaut å innrømme ovenfor hun Nina, at jeg ikke hadde hatt sex før, så derfor jugde jeg om det.

    Så sånn var det.

    Jeg tror hun Nina må ha vært noe hore, inne i Romsås, kanskje for pakistanerne der, eller noe.

    For det var jo sånne gjenger, som dominerte der, på 80-tallet, med Young Guns osv., de var vel fra Romsås de, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og hun ble kanskje misbrukt av onkelen sin og, det er mulig.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, jeg flytta jo til Oslo selv, noen måneder seinere, høsten 1989.

    Da bodde jeg først noen uker i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate.

    (Som jeg tror de må ha leid til noen horer før og etter den tida.).

    Men men.

    Og da kjente jeg ingen folk i Oslo.

    Men året før, så hadde jeg kjent mange folk i Drammen.

    For i Drammen kom jeg lett i kontakt med folk.

    Gjennom skolen og gjennom venner og kjente fra Berger og Svelvik da.

    Så det var trist i Oslo, for jeg kjente ikke en sjel i Oslo.

    Hvis jeg var på skolen i Drammen en dag, og jobb da, så traff jeg masse folk jeg kjente.

    Mens i Oslo kjente jeg ingen.

    Så jeg bare gikk og subba der, og så i butikkene osv.

    Så det var ikke så artig.

    Jeg ringte Christell da, som fortsatt bodde på Bergeråsen.

    Og så spurte jeg om hun hadde telefonnummeret til Nina.

    Men da sa Christell at Nina hadde flytta til Lillehammer.

    Og etter det, så så jeg bare hun Nina en gang.

    Og det var i 1993, en helg jeg hadde fri både fra militæret og Rimi.

    Da var jeg på Stovner senteret, for å kjøpe meg barbermaskin, eller hva det var jeg så etter.

    Og da var hun Nina der, og en type hun var sammen med.

    Jeg og han typen diskuterte EU, i en time nesten, i kjelleren på Stovner senteret der, i en kafeteria som vi satt i da.

    Ganske høyrøstet diskusjon.

    Jeg var for EU da, og han karen var mot.

    Så jeg har vel kanskje forrandra litt mening selv nå da.

    Men vi var så steile, så ingen hørte på hva den andre personen sa.

    Så det ble ikke noe ordentlig diskusjon, det ble mest krangling.

    Men men.

    Så skulle vi egentlig gå ut på byen, neste dag, var det vel.

    Men da ringte jeg Nina, og da hadde dem blitt enige om å bli droppe det.

    Så det ble ikke noe av.

    Så det var siste gangen jeg så hun Nina.

    Og da Jan og Hege Snoghøj skulle gifte seg, sommeren år 2000, var det vel.

    Da sa søstra mi, mens jeg kjørte sierraen min opp til Geilo.

    At Nina Monsen hadde tatt selvmord.

    Like før vi var ved Vassfaret, tror jeg.

    Men men.

    Så ble jeg litt sjokka da, for da hadde mora mi nettopp dødd og også farmora mi.

    Og hun Nina Monsen var den første jenta jeg kyssa med og også den første jenta jeg hadde sex med.

    Så det var jo litt kjipt da, at hun hadde tatt selvmord.

    Så sa søstra mi, hadde du noe særlig med henne å gjøre da.

    Men søstra mi var litt som en nerd på Bergeråsen.

    For jeg var ganske mye sammen med Nina og Christell, det første året som faren min og Haldis var sammen.

    De var nesten som damene mine noen ganger da.

    Men det visste ikke søstra mi.

    For hun bodde i Larvik da.

    Og hun sa det på en sånn nedlatende måte, at hadde jeg så mye med Nina Monsen å gjøre da.

    Så da gadd ikke jeg å fortelle søstra mi, at Nina Monsen var den første jenta jeg kyssa med og den første jenta jeg hadde sex med.

    For søstra mi hadde en så uvennlig og spydig og ekkel tone.

    Så jeg likte ikke å prate med søstra mi om sånt.

    For hun var litt motbydelig i tonen, vil jeg si.

    Så hun er så ekkel når det gjelder sånne ting, så hun liker jeg ikke å prate om sånne personlige ting med.

    For hun prøver også å psyke meg ned, hvis hun får sjangsen.

    Det husker jeg fra andre ganger jeg har snakket med henne om jenter.

    Så det er ikke sånn, at søstra mi hjalp meg.

    For eksempel så hadde hun en pen venninne fra da hun var på språkreise i Bournemouth, sommeren 1988.

    Som jeg møtte på EF-fest, høsten etter, på Sjølyst, i Oslo.

    Og hun hadde en tante på Bergeråsen, Sylvia, som hun ba hilse meg.

    Hun var veldig lekker hun lyse jenta fra Oslo, som hadde vært med søstra mi og Christell i Bournemouth da.

    Da nevnte jeg det for søstra mi, at Sylvia hadde hilst meg fra hun pene jenta da.

    Men da var det ikke sånn at søstra mi tilbydde seg å hilse tilbake, eller gi meg telefonnummeret, eller noe.

    Neida, hun klagde på henne, og sa at hun var litt sånn at hun lå med alle.

    Og ga meg ikke noe telefonnummer, eller noe.

    Og jeg var litt nedfor, av å ha bodd på Bergeråsen aleine, siden jeg var ni år.

    Så jeg har også slitt med mindreverdighetskomplekser, under oppveksten og i årene etter, pga. den her omsorgssvikten, som jeg var utsatt for, under oppveksten da.

    Og jeg var som sagt seint i puberteten, og ble mye mobba på skolen.

    Så selvtilliten ovenfor jenter var ikke så høy.

    Så det hjalp ikke noe, at søstra mi heller ikke gadd å hjelpe meg noe med damer.

    En gang var en pen jente fra Svelvik på besøk hos meg, med søstra mi, Monika Nebel.

    Og spurte jeg søstra mi, om hvorfor Monika Nebel ville besøke meg, (eller oss da, siden søstra mi hadde bodd der noen uker da).

    Men da svarte ikke engang søstra mi.

    Så hvis man har en sånn søster, som Pia, som er et og et halv år yngre enn deg.

    Og som gnager på selvtilliten din, må jeg vel si at hun gjør.

    Så er det ikke sånn at man ønsker å prate om alt mulig personlige ting med henne.

    For hun er litt ekkel.

    Hun har en litt sånn spydig og ekkel og nedlatende og motbydelig tone.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde hatt så mye med henne å gjøre, hvis hun ikke hadde vært søsteren min.

    Men jeg har nok vært litt blind for hvordan hun egentlig er, ettersom jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg flyttet til faren min, noen år før søstra mi, sånn at hun måtte bo hos moren min, i Larvik, aleine der med henne omtrent da, i 3-4 år, før hun flytta til Bergeråsen hun og.

    Så det har nok gjort meg litt blind for hvordan søsteren min egentlig er som person.

    Så derfor har jeg nok godtatt mer fra henne, enn jeg ville ha gjort ellers.

    Men de siste årene, så har jeg jo bodd her i England, og fått tid til å tenke igjennom hvordan det egentlig har vært, under disse årene i Norge.

    Og nå skjønner jeg jo det at søstra mi har kødda maks med meg, i alle år, etter at hun flytta til Bergeråsen hun og, i 1982, eller noe.

    Så sånn er det.

    Så jeg har egentlig ikke hatt så mye med hun Nina å gjøre.

    Jeg hadde sex med henne en gang.

    Og da tok jeg med henne ut på kino, i Oslo, som tak for at hun gadd å la meg få ha sex med henne osv.

    Og bortsett fra det, så har jeg nesten ikke hatt noe med henne gjøre, siden 1980 og 1981 deromkring, hvor vi hang sammen, siden hun var venninna, eller nesten som en slavinne, for stesøstra mi Christell.

    Og jeg har alltid prøvd å behandle hun Nina bra.

    Det har aldri vært sånn at jeg har tvunget henne til å kline med meg, eller noe.

    Det har alltid vært sånn at jeg har roa henne ned, og begge har hatt lyst til å rote osv., da vi vokste opp.

    Så jeg må si at jeg behandla henne bra.

    Men hun ble nok brukt som noe hore av enten onkelen sin, eller noen av noen folk i Oslo, for hun ble så vulgær og horete etterhvert.

    Men hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som veit.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Demonstrasjon i Oslo idag. (In Norwegian).

    Demonstrasjon i Oslo idag. (In Norwegian).

    Kommentar til bilde: Det står ‘Fjern sionister fra makta’. Det er vel lite tvil om hvilken side politiet er på. Jeg synes norske folk, eller i det minste folka som bor i Norge, burde hatt makta i Norge. Men nei, det er nok sionister, først og fremst i USA, som har makta i Norge, støttet av Bilderberger-Siv Jensen og Bilderberger-Jens Stoltenberg og VG og Aftenposten osv. Og jeg tror de sionistene har en krig mot norrøne folk. Så at vi skal ha sionister ved makta i Norge, og med kontroll over politiet, det er helt på trynet, mener jeg. Så sånn er det.

    Det står på debattfora, at de som demonstrerer i Oslo idag er dumme osv., på nettavisenes debattfora som sagt.

    Men jeg synes det er bra at folk bruker yttringsfriheten.

    Jeg ser at de bli jaga av politiet, så politiet synes tydeligvis ikke dette.

    Politiet sa at noen hadde kasta stein, så da svarte politiet med å spraye tåregass på alle demonstrantene.

    Men hva med de tusenvis av folka som demonstrerte men ikke hadde kasta stein da?

    Ja, jeg kommer vel ikke noe lenger med det her.

    Men da jeg var i Paris, våren 2005, så var det en dag de hadde streik og protest der.

    Og da var alle t-banestasjonene stengt, og man måtte ta drosje for å komme ned i sentrum ved Seinen der da.

    Og da hadde de protesttog, med jeg tror det må ha vært bortimot hundretusen folk, som gikk i protesttog i Paris da.

    Og politiet dukket opp, med hundrevis av biler, som så ut som om de kunne vært med i tegneserien Viggo, der de kjørte etter hverandre på en artig måte.

    Men men.

    Så der kunne de virkelig dette med å protestere.

    Men de hadde ikke motdemonstranter da.

    Jeg tenkte at jeg kanskje skulle være motdemonstrant, men det var litt mange demonstranter vel, 100.000 franskmenn mot en nordmann, ble litt vel mye overvekt kanskje.

    Og jeg skjønte ikke helt hva demonstrasjonen var om.

    Men men.

    Men hvem var det som hadde fakkeltog i Oslo idag?

    Var det demonstrantene eller var det motdemonstrantene, det lurer jeg på.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Ica i Sverige søker på ‘erik ribsskog rød sofa’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Ica i Sverige søker på ‘erik ribsskog rød sofa’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20r%C3%B8d%20sofa&lr=

    PS.

    Den røde sofaen, det var en sofa jeg fant i kjelleren i Rimi-bygget i W. Thr. gt. i Oslo, påsken 2004.

    Jeg satt og leste statistikk, som HiO informasjonsbehandling-student, og fikk vondt i ryggen av de stolene jeg hadde.

    Sofaen jeg hadde de første årene der, den hadde blitt ødelagt, en gang fetteren min Ove var innom for å ta et par øl, en fredag eller lørdag, på slutten av 90-tallet vel.

    Da ville han at vi begge skulle reise oss opp samtidig, og så sette oss ned.

    I fylla.

    Av en eller annen tullete grunn.

    Og da ble noe greier inni sofaen ødelagt, så da måtte jeg kaste den sofaen.

    Så etter det så hadde jeg for det meste bare noen plaststoler osv., i leiligheten, for jeg fikk aldri ordna det med ny sofa, det var alltid noe til bilen og sånn jeg trengte.

    Men men.

    Men nede i kjelleren, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, så står det mye møbler, som har vært i Rimi-leilighetene.

    Det var fordi, at på 70-tallet og vel også 80-tallet, så ble de leilighetene leid ut ferdig møblert.

    Mens etterhvert, så har folk byttet ut de gamle møblene, med møbler de har kjøpt selv.

    Så har de plassert de gamle møblene i et rom i kjellern, like ved garasjen.

    Og da kunne man ta møbler der, hvis det var noe man trengte av møbler, det var sånn det fungerte med det rommet, virka det klart som for meg.

    Og jeg hadde henta en sofa der en gang, noen år før, som ikke var så fin akkurat.

    Så jeg la den ned igjen, i 2003.

    Men ved påsketider 2004, så var jeg lei av de plaststolene.

    Og jeg så det lå en rød sofa der, fordi vi måtte merke bodene.

    Så da tok jeg opp den sofaen etter noen uker, når jeg hadde vondt i ryggen.

    Men det visste seg, at den sofaen, den var av lær, og den hadde en stor bulk i det solide skinnet.

    Som etter en kropp, som har ligget på samme plassen i sofaen veldig lenge, mens noen har brukt eller misbrukt den kroppen til sex da.

    Og det var også revner i det solide skinnet, like ved den bulken.

    Så om det kan hva vært noen som var døde, som lå i sofaen, siden bulken var på samme stedet hele tida.

    Hva vet jeg.

    Og det var ikke gamle kroppen heller, å dømme fra bulken, jeg husker ikke helt nøyaktig, men det kan sikkert ha vært et barn og.

    Som enten var dødt, eller var lenket fast, sånn at det lå på samme sofaen, hele tiden, og ble misbrukt da.

    Over så lang tid at det ble en bulk i sofaen og at det ble revner i det solide skinnet.

    Jeg er ikke vant til å tenke på sånt, så det er noe som har gått opp for meg, etter at jeg har prøvd å tenke igjenom hva det kan skyldes at jeg ikke får rettighetene mine i Norge.

    Men det er ganske tydelig for meg, at det er noe mafia med Rimi-Hagen, så om det kan ha vært noe mafia-plott med den her røde sofaen og.

    Det ville ikke forrundre meg.

    Jeg ringte han Karl Frederik, som var vaktmester i bygget, før jeg dro til Sunderland, seinere i 2004, og forklarte at jeg kom til å stable noen møbler i kjelleren der, da jeg flyttet.

    Og det sa dem var greit.

    Det var også senga mi, som jeg stabla der.

    Det var en seng jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, etter at han kjøpte seng av faren min sitt firma i Drammen, på 90-tallet, så kjøpte jeg den gamle senga, for jeg hadde bare en sånn lusen køyeseng jeg hadde fått av faren min.

    Men men.

    Og Haldis sa at jeg også kunne få 10 prosent hvis jeg skulle kjøpe seng av hun og faren min, så det hadde jeg ikke råd til da, for jeg var nettopp ferdig med militæret.

    Magne og dem måtte sove på gulvet, i leiligheten i Avstikkern i Bergkrystallen, i flere måneder, siden faren min var treig med å levere noen deler til senga.

    Så sånn var det.

    Faren min fortalte meg at han ikke likte Magne Winnem, da vi var i butikken der.

    (Etter ide fra Magne som ville ha rabatter på senga, siden han alltid tenkte mye på å spare når han kjøpte ting).

    Og Magne var sur på faren min siden han rota så mye med å levere senga.

    Så de gikk ikke så bra overens.

    Men jeg kjøpte jo ikke noen seng til tusenvis av kroner av faren min og Haldis, men Magne sa jeg kunne kjøpe en sånn rammemadrass av dem, som dem ikke trengte da.

    Og da kjøpte jeg den for noen få hundrelapper da.

    Men den var revna litt og sånn, og ikke helt rein faktisk, med noe flekker osv., så jeg lurer på hva egentlig Magne og Elin Winnem har drivi på med i den senga.

    Men jeg hadde bare en køyeseng fra faren min, som var for kort, så jeg var glad for å ha en seng jeg kunne strekke meg i, og som jeg kunne ligge med beina rett ut i, og ikke måtte ligge med knea liksom bøyd i, for det måtte jeg i den køyesenga til faren min, som egentlig var første etasjen av en køyeseng, så det var en vanlig, veldig enkel enkeltseng, som var for kort.

    Og jeg la jo laken og liggeunderlag og sånn over den rammemadrassen, så da dreit jo jeg i om det var noe revne i trekket på senga, og noe flekker, jeg tenkte ikke så mye på sånt.

    Så sånn var det.

    Det minner meg om noen gamle dyner som var hos faren min da jeg bodde på Berger, som var helt gule av noe elde, eller noe.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Så den senga la jeg også ned i kjelleren der, så det kunne nok se litt rart ut, med den sofaen med bulk og revner i og den senga med flekker og revne i.

    Men ikke noe av det var altså etter meg.

    Men jeg skjønner det hvis noen har kikka for nøye på de møblene og trodd at det var jeg som stod bak det, at de hadde begynt å lure litt eller ganske mye.

    Men sofaen var altså fra Rimi-kjelleren og senga var fra Magne Winnem.

    Så sånn var det.

    Jeg kom også på en ankedote nå, at på 70-tallet, da det vel bodde mest butikksjefer i Rimi-bygget på St. Hanshaugen der.

    Da hadde Rimi butikksjefene hatt noe slags ordning med sykepleierstudentene, som også holdt til i et bygg på St. Hanshaugen.

    At hver lørdag så møttes de på La Boheme, i Bjerregårdsgate, og dro hjem til Rimi butikksjefene i Rimi-bygget, og hadde seg, når La Boheme stengte da.

    Det må vel ha vært på 70- eller 80-tallet det her da, som Winnem prata om en gang på 90-tallet, eller noe.

    Så det var nok mer status å jobbe for Rimi i gamle dager, det er nok helt sikkert.

    Eller hvordan det kan henge sammen med at Rimi butikksjefer hadde så draget da.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å imponere damene så mye med å si at jeg var butikksjef, når jeg var på byen i Oslo.

    Dem begynte noen ganger å spørre meg hvor mange år jeg brukte for å bli butikksjef.

    Og det gikk jo ganske treigt, jeg jobba omtrent som en lavt betalt slave, som assistent, i mange år på 90-tallet i Rimi.

    Så da ble damene så lite imponert, siden jeg hadde brukt fem år på å jobbe meg opp til butikksjef, så da var de ikke interessert.

    Så jeg var ikke så flink med gold-digger damene i Oslo, eller hva man skal kalle dem.

    Det her var på Studenten, rundt år 2000, forresten.

    Men men.

    Det kan jo være at jeg traff feil damer de ca. hundre gangene jeg gikk på byen i Oslo, eller at jeg gikk på feil utesteder.

    Det kan tenkes.

    Noe var det nok.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå kom jeg på noe, siden det virka som om fetteren min Ove, hadde noe plott for å ødelegge sofaen min der, i W. Thr. gt.

    Om det er sånn at familien min, ihvertfall på farssiden, og Rimi-Hagen osv., er i samme ‘mafian’?

    Kan det være sånn det henger sammen?

    Så lurte de inn en sånn ‘pervo’-sofa i leiligheten min da.

    Noe sånt.

    PS 3.

    Så jeg er ikke som sønnen til Haldis f.eks.

    Jeg er som en bekjent av Haldis, som ville ha fått 10-20 prosent rabatt på senga.

    Fordi jeg har jo vokst opp mest for meg selv, på Bergeråsen.

    Så når jeg sier ‘familien min’, så er det egentlig litt misvisende.

    Fordi de er egentlig ikke som familien min, siden jeg vokste opp for meg selv, de er mer som bekjente.

    Og ikke som venner, for da hadde jeg kanskje fått senga til fabrikkpris av Haldis.

    Og ikke som sønnen til Haldis, for da hadde jeg vel kanskje fått senga gratis.

    Og sånn er det mellom meg og sønnene til Haldis, Jan og Viggo og.

    En gang da jeg gikk på skole i Drammen, så sa jeg til ei som het Giske i klassen, ei jente fra Vestlandet vel, at broren min, (Jan), bodde på Gulskogen, hvor hun jobba i videobutikk.

    Så noen uker etterpå, så sa Giske, at hun hadde spurt Jan om han hadde en bror som het Erik.

    Men da hadde ikke Jan skjønt noenting, før han etter en stund, tenkte seg mer om, og sa noe sånt som ‘å han ja’.

    Så det er ikke som familie egentlig.

    Jeg er en sånn uønsket kar som de stua bort i en leilighet for seg selv, fra jeg var 9-10 år, og som ikke var fin nok til å bo sammen med de i Havnehagen.

    Uten at de noen gang forklarte meg hvorfor det ble sånn.

    Hverken Haldis eller Jan eller faren min eller noen andre har forklart hvorfor det ble sånn.

    Så sånn er det.

    Men søstra mi, Pia, hun bodde nede hos Haldis og Jan og dem, så hun regner dem kanskje som familie.

    Det er mulig.

  • Flashback til 2003 ca. (In Norwegian).

    Jeg husker en gang jeg var innom søstra mi i Tromsøgata før jeg flytta til Sunderland i 2004.

    Da skulle søstra mi absolutt ha meg til å sprenge noen kinaputter, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Fordi jeg var så glad i fyrverkeri da jeg var barn eller ungdom da.

    Men det var jo 20 år siden da.

    Så jeg husket omtrent ikke hvordan jeg pleide å gjøre det da jeg sprengte kinaputter.

    Jeg fikk bare noen kinaputter jeg måtte sprenge.

    Hva var det med søstra mi, hun fortalte ikke hvor hun hadde fått de kinaputtene fra.

    Og hvorfor måtte jeg gjøre det her.

    Hun var jo samboende med Negib, i tilfelle hun ikke klarte å sprenge kinaputter selv.

    Så det her husker jeg var merkelig oppførsel fra søstra mi.

    En gang sommeren 2004, før jeg dro til Sunderland, så skulle hun ha meg til å fiske krabber, i Nevlunghavn, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Hvorfor skulle hun ha meg til å fiske krabber da?

    Hun skulle til og med ha meg til å fiske krabber to steder, først ved havna i Nevlunghavn og senere borte på en strand bortover mot Helgeroa.

    Uten at jeg husker hva den stranda heter, for bestemor Ingeborg er ikke så flink til å forklare på en normal måte, uten å virke litt skrullete kanskje.

    Eller hvordan man skal forklare det.

    Men men.

    Så søstra mi oppfører seg i beste fall merkelig.

    Jeg husker i 2005, da jeg bodde på gården til eksdama til onkelen min Martin, i Kvelde.

    Da husker jeg hun eksdama til onkelen min, Grethe, hun sa til Martin, mens jeg overhørte det, at hun ikke tålte søstra mi.

    Så det er mulig at søstra mi, etterhvert har blitt mer og mer noe mafiagreier.

    Men at jeg har vært blind for det, siden det er snakk om lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik på 70-tallet osv.

    Så har jeg hatt litt dårlig samvittighet, ovenfor søstra mi, siden 70-tallet, siden jeg flytta til Berger, i 1979, og lot søstra mi fortsatt bo sammen med mora mi, i Larvik og Solbergelva, fram til ca. 1982.

    Så det har jeg hatt litt dårlig samvittighet for, for det var ikke bare bare å bo sammen med mora vår.

    Hun var veldig slitsom og intensiv og hysterisk.

    Hun sa til søstra mi, sånne ting som at, ‘I det huset der, så bor tante Ellen (som egentlig bodde i Sveits og ikke i Larvik), og da måtte vi være forsiktig, for hun maner dere’.

    (Sa søstra mi, i 1980 eller 1981, eller noe, at mora vår hadde sagt da, en gang jeg var på helgebesøk i Larvik).

    Så det var noe sånne sinnsyke greier.

    Men det er mulig at moren min var spesiellt slitsom ovenfor meg, for søstra mi sa at det ble roligere å bo der, i Larvik, etter at jeg flytta.

    Enda jeg så vel på meg selv som ganske rolig, i forhold til de andre som bodde der.

    Og jeg husker da de bodde på Stenseth Terrasse, da var det i hvertfall alt annet enn rolig, hos dem, med mye skriking og spetakkel, og katta var skikkelig stressa husker jeg, så jeg syntes ikke det var noe sted for dyr å bo, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så at jeg har hatt litt dårlig samvittighet ovenfor søstra mi, og vært litt blind for hvordan hun egentlig har vært.

    Da tenker jeg på at da jeg hørte at hun Grethe ikke tålte søstra mi, da skjønte jeg ikke hvorfor hun ikke gjorde det.

    Men da er det mulig at jeg har vært litt blind for hvordan søstra mi egentlig har vært, siden jeg har hatt litt dårlig samvittighet siden jeg flytter fra Larvik og moren vår, noe år før søstra mi.

    Men da var jeg ganske nedslitt, i 1979, så det hadde nok tæra ganske mye på meg, å blitt boende i Larvik med mora mi og dem.

    Og søstra mi, var også sånn i Larvik faktisk, i 1978 og 1979, at hun begynte å angripe meg hun og.

    Og sa ting som at ‘du er stygg’.

    Og sånne ting.

    Ting som jeg ikke brydde meg så mye om, annet enn at jeg var vant til å ha søstra mi som venn, nesten som kamerat, at hun ble med og leika og sånn.

    Så da såra det litt, å høre sånne ting fra søstra si, at hun ikke likte meg mer.

    Da jeg var sånn åtte-ni år og sånn.

    Og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    For da vi flytta til Jegersborggate, et års tid før det her.

    Da var det sånn at søstra mi var med meg og sykla overalt i Larvik.

    For det var midt i sentrum da, så mora vår var litt bekymra for søstra mi, for det her var vel omtrent da jeg fyllte åtte år, og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    Så da måtte søstra mi sykle sammen med meg i Larvik, de første ukene og sånn da.

    På grunn av trafikken og sånn da.

    Så da ble hun kjent med kameratene mine, Frode og sånn.

    Hun pleide å være med opp til Frode og dem, og faren til Frode kallte søstra mi for Pipa og ikke Pia.

    Han sa sånn, der er Pipa jo, når hu var med dit da.

    Og søstra mi var med å leke cowboy og indianer og politi og røver og alt sånn, som vi leika, inne i kjellern i noen blokker osv., like ved sykehuset i Larvik.

    Og vi spillte fotball og sånn da.

    Og i Larvik så hadde dem fylliker, og da trodde dem at jeg og søstra mi var to gutter, da sa dem ‘guttær’ til vårs, at dem trodde vi var to kamerater, eller noe.

    For det må ha vært om vinteren, og folk var gammeldags kledd på den her tida, på 70-tallet osv., så det var kanskje ikke så lett å se om Pia var gutt eller jente.

    Men men.

    Og søstra mi ble venninne etterhvert med Sølvi, som gikk i klassen min, og som hadde en bror som het Jarle, som var litt villstyrlig, som fløy i gatene og slo på bilene som kjørte forbi huset dems osv.

    For der pleide vi å leike i gata, noen ganger, utafor der Jarle og Sølvi og dem bodde.

    Så da var det litt rart å flytte fra søstra mi, og la henne bo med mora mi, og Axel og stefaren vår i Larvik da.

    Selv om stefaren vår også bodde i Oslo en del da vel.

    Og jeg fikk noen gule ski av han, langrennski, som var veldig tråe å gå på, da jeg flytta til faren min.

    Så de skia, som var smørefrie, mistenkte jeg at det noe galt med, at de rillene under skia, som skulle gi feste, var støpt på feil, eller noe, for de skia var skikkelig tråe å gå med.

    Så om han Arne Thormod var noe mafia, det tror jeg nok.

    Og mora vi var kanskje noe illuminati, eller noe.

    Så søstra mi ble vel programmert av noen av dem antagelig.

    Det er nok mulig.

    Men men, det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Søstra mi skulle egentlig begynt i første klasse på Torstrand skole, det året jeg begynte i andre klasse på samme skolen.

    (Jeg gikk første klasse på Østre Halsen skole, men vi flytta til Larvik på slutten av det skoleåret, så jeg tok bussen til Østre Halsen, fra Larvik, i en måned eller to, på slutten av første klasse).

    Og stod ofte og venta lenge etter skolen på at mora mi og Arne Thormod skulle hente meg da.

    Men men.

    Men søstra mi, hu måtte vente et år til, før hu begynte i første klasse.

    Så hu gikk vel bare hjemme hos mora mi tror jeg, det året som jeg gikk i andre klasse.

    Jeg tror ikke Pia gikk i noe barnehage da.

    Så kanskje de programerte søstra mi med noe mafia-greier det året da, når hu ikke gikk på skole eller barnehage f.eks.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på nå.

    PS 2.

    Og de siste ukene jeg gikk på Østre Halsen i skoleåret 77/78 da.

    Det var rimelig stress.

    For noen ganger så satt dem meg på bussen til Tjølling, tror jeg det var, og da måtte jeg gå av på et sted.

    En grønn og gul buss, tror jeg.

    Og andre ganger så satt jeg på bussen til Østre Halsen.

    Og da måtte jeg gå av ved skolen der da.

    Og jeg skjønte jo ikke helt hvordan det var med at man skulle dra i snora osv.

    Når man skulle av bussen.

    Og at det skiltet lyste rødt og sånn.

    For de første månedene, så hadde jeg jo gått til skolen.

    Og det var ingen andre på skolen som tok bussen dit fra Larvik, for det var egne skoler i Larvik.

    Men men.

    Så det var litt stressende.

    Og noen ganger så sa mora mi at jeg måtte ta drosje.

    Hvis vi kom for seint til bussen da.

    Som gikk fra busstasjonen i Larvik sentrum da.

    Så det var stressende greier husker jeg.

    Og etter skolen så måtte jeg vente i en time kanskje noen ganger, på at dem skulle dukke opp med bilen og hente meg da.

    For det var ikke meninga at jeg skulle ta bussen tilbake til Larvik, av en eller annen grunn.

    Så det var litt merkelig opplegg.

    Men jeg pleide å få noen penger, når jeg var på besøk hos faren min og farmora mi osv, på Berger.

    Og da hadde sikkert vært der i påsken.

    For da hadde jeg en del mynter.

    Så da gikk jeg i butikkene på Østre Halsen.

    Det var vel en kiosk der da tror jeg, eller en dyrebutikk, eller noe, og samvirkelaget og en eller to butikker til da.

    Så da ble det ikke så kjedelig å vente da.

    Som kunne være lenge å vente noen ganger etter skolen.

    Så det var litt sånn halvveis opplegg det, med at vi flytta til Jegersborggate i begynnelsen av mai, tror jeg det var.

    For vi gikk i 17. mai toget til Larvik, fra Østre Halsen, og da gikk vi forbi huset vårt i Jegersborggate.

    Og da bytta mora mi flagget jeg gikk med.

    For jeg hadde et sånt flagg man kunne bruke til å blåse i, og da kom det en sånn trompetaktig lyd ut av flagget da.

    Tro det eller ei.

    Selv om det kanskje høres litt rart ut.

    Men sånn var det.

    Og da bytta mora mi flagget mitt, til et vanlig flagg da, da 17-mai toget gikk forbi huset vårt i Jegersborggate da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Og bussen den kom til Østre Halsen omtrent akkurat da det ringte inn da.

    Så jeg måtte stresse fra bussen og til skolen og inn i klasserommet da.

    For frøken, som egentlig var hyggelig, hun begynte da å kjefte på meg, husker jeg, hvis jeg kom et eller to minutter for seint, pga. bussen.

    Så da ble det enda mer stress med bussen.

    Så det husker jeg enda.

    Enda det er over 30 år siden, at det var mye stress med bussen det året.

    Så sånn var det.

  • Blitzerne har også hatt demo i Oslo og protestert mot Israels ambassade. Jeg synes de var flinke, litt mer Blu Tack neste gang, så er de der. (N)

    http://webtv.tv2.no/webtv/?progId=280578&treeId=777

    PS.

    Jeg lurer på om jeg skal be om noe råd av de, neste gang jeg skal ha demo her i England.

    Vi får se.