Stikkord: Oslo

  • Matpriser i England: Juletilbud øl. 45 bokser øl (0.44 liter) koster 20 pund, det er vel ca. 200 kroner nå kanskje, uten at jeg har sjekka kursen. (N)

    Matpriser i England: Juletilbud øl. 45 bokser øl (0.44 liter) koster 20 pund, det er vel ca. 200 kroner nå kanskje, uten at jeg har sjekka kursen. (N)

    PS.

    Det her minner meg på en gang jeg var på et utested i Oslo.

    Hva het det igjen da.

    Et veldig hipt sted.

    Hm.

    Ikke Last Train, men Head On.

    Hvor dem noen ganger ikke slapp meg inn.

    Dem bare fant på noen grunner, for dem skulle være så kule da.

    Men men.

    Men jeg var jo i Brighton, på språkreise, med STS, sommeren 1985.

    Og med EF språkreiser i Weymouth, sammen med noen kamerater fra Svelvik i 86.

    Og med EF språkreiser i Brighton, igjen, i 1988, sammen med tremenningen min Øystein, fra Lørenskog.

    Og da dro jeg jo på språkreise mest fordi jeg syntes det var artig å dra på sommerferie til England.

    Men i 89 og 1990, så hadde jeg vært på nok språkreiser, så da dro jeg bare over å besøkte de folka vi bodde hos i Shoreham, i 1988.

    Så jeg var i England, i Brighton, i 1989 og 1990 og.

    I 1990 var Øystein med igjen.

    Men da bare lånte vi et rom hos den her vertsfamilien da, og jeg kjøpte noe stereoanlegg-greier til dem.

    Jeg tror jeg kjøpte CD-spiller, i 1989 og dobbelt kassettspiller i 1990.

    Vi burde egentlig betalt for å bo der, men dem ville ikke ha penger sa dem.

    Men vi kjøpte masse røyk og øl og sånn til dem også da.

    For jeg tror egentlig ikke dem likte den kassettspilleren.

    Men det skulle være ordenlige merker og sånn.

    Vi kjøpte de stereo-greiene på en butikk i Hove.

    Hvor han faren i vertsfamilien, da jeg var med STS til Brighton i 85, hadde tatt meg med en gang, husker jeg.

    En av de første dagene jeg var i England, for da satt jeg bare å så på TV, så spurte han karen om jeg ville være med å kjøpe stereoanlegg da.

    Så da huska jeg den butikken i 1989, så kjøpte jeg CD-spiller og sånn der, for jeg huska at det var billige priser der, fra 1985 da.

    Så sånn var det.

    Men hos dem jeg og Øystein bodde hos, i Shoreham.

    Hos dem så fikk vi lov å røyke og drikke og sånn i stua der da, mens vi så på Fotball-EM i 88 og Fotball-VM i 1990, var det vel.

    Så da dro vi til the Off-licence da, alkohol-butikken.

    Som var like ved der dem bodde.

    (Noen ganger dro vi jo på byen og, men hvis det var fotballkamp, så satt vi ofte hjemme hos den vertsfamilien da.

    For jeg hadde jo holdt med Everton i mange år.

    Så da heia jeg på Gary Lineker og England da.

    Selv om Lineker hadde begynt å spille for Tottenham.

    Men men).

    Og da kjøpte jeg først Carlsberg.

    Men det er jo Liverpool-sponsorer osv.

    Og det var kanskje litt kjedelig å kjøpe Carlsberg, når dem hadde så mange artige merker, som vi ikke hadde i Norge.

    Han var glad i øl og sprit han faren i vertsfamilien, så vi ble dratt med dit uansett om vi ville eller ikke omtrent.

    Men jeg har vel aldri vært noe festbrems.

    Så jeg ble med da.

    Så tredje eller fjerde gangen vi gikk til the Off-licence da.

    Så ble det bare til at jeg tilfeldivis kjøpte Fosters.

    Fra Australia osv.

    Og det ølet syntes jeg var godt.

    Jeg syntes Carlsberg var godt og.

    Men på slutten av 80-tallet, da jeg var sånn 18-19 år da.

    Da husker jeg at jeg syntes Foster var digg øl, etter at jeg tilfeldigvis begynte å kjøpe det.

    Og det synes jeg vel enda, at det er helt greit, ganske godt øl da.

    Så jeg fortsatte å drikke det i England.

    Selv om jeg drakk andre øl og.

    Så ble det ikke til at vi dro noe mer til England, etter 1990.

    Selv om Øystein dro over med Glenn Hesler for å spille Streat Fighter og Tekken og sånn, i London, i noe konkurranser eller noe.

    For dem dreiv noe automatfirma, og var eksperter i de spillene da.

    Så de tror jeg besøkte dem folka i Shoreham.

    Men men.

    Men jeg var jo ganske lutfattig Rimi-medarbeider, i mange år, så jeg var ikke på noe sommerferie, sommeren 92, 93, 94 og 95.

    I hvertfall ikke i utlandet.

    Jeg besøkte nok muttern i Tønsberg og kanskje bestemor Ingeborg i Stavern, selv om det kanskje var før.

    Jeg pleide å dra til Frognerparken, og slappe av i sola, etter Rimi-jobbinga, som var hardkjør de luxe omtrent.

    Så de fire årene der var nok de årene jeg hadde dårligst råd.

    Men sånn er det, når man er student og i militæret og lavt lønnet Rimi-medarbeider, så har man ikke alltid råd å dra på ferie til utlandet.

    Så sånn er det.

    Men på midten av 90-tallet en gang.

    Det kan vel ha vært i 94 eller 95, eller noe.

    Så syntes jeg det var artig å lese Natt og Dag, og prøve å komme inn på de kuleste utestedene i Oslo og sånn.

    For å prøve å finne ut om det var noe steder det var noe særlig artig å gå.

    Og jeg kom inn noen ganger på Head On da, som jeg fant ut gikk for å være det kuleste stedet, på 90-tallet.

    Og en gang så kjøpte jeg et glass med Fosters øl der da, siden de hadde noen utenlandske ølmerker.

    Som de hadde kampanje på da.

    Jeg savna vel England og sånn da.

    Som jeg ikke hadde nok råd til å dra til osv.

    Så kommer det en kar som virka litt slesk.

    Så går han bort til meg, og forklarer at i Australia så drikker nesten ingen Fosters, men alle drikker XXXX.

    Så han skulle vite hvorfor jeg drakk Fosters da.

    Jeg fikk ikke forklart at det fra England jeg var vant til å drikke det.

    Jeg syntes han var så uhøflig, så jeg ble litt paff.

    Så sånn omtrent syntes jeg folka var på byen i Oslo.

    Så jeg ble nesten aldri kjent med noen folk når jeg gikk ut i Oslo.

    Så det var sånn at man kunne like gjerne sitte hjemme omtrent.

    Men det ble litt kjedelig det og, å bare sitte hjemme.

    Så jeg gikk ut kanskje en gang i måneden, i gjennomsnitt, de årene jeg bodde i Oslo.

    Og det er vel folk som går ut både mye mer og mye mindre enn det.

    Og jeg hadde vel vært på de fleste av utestedene i Oslo, for jeg bodde mange år i Oslo.

    15 år vel, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men jeg var kanskje ikke så flink til å bli kjent med folk.

    Men det er kanskje enklere å bli kjent med folk gjennom andre ting, enn at man er på det samme utestedet.

    Det er mulig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Jeg bare kom på det når jeg så det bildet med de kassene med Fosters øl.

    Men da jeg bodde i Mandeville St., i Walton.

    Da var det en australier som bodde der.

    Som var rimelig alkis, og dreiv og spionerte på meg, og kødda med meg osv.

    For noe mob, eller hva det kan ha vært.

    Og han likte jeg ikke, så jeg drakk ikke Fosters da jeg bodde der.

    Siden det var fra Australia.

    Så da drakk jeg Grolsch, heter det vel, noe nederlandsk øl, som også smaker ganske digg.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • VG får Julebruskongen til å virke som en raring. (In Norwegian).

    VG får Julebruskongen til å virke som en raring. (In Norwegian).

    http://atvs.vg.no/player/?id=19947

    VG, de hiver seg på, (eller skal vi si hermer), julekalenderbølgen de og.

    Men men.

    Men de prøver å få han Julebruskongen til å virke som en raring, i sin julekalender.

    Men nå har jeg gått på skole og jobba, i et år, og har familie, i Drammen.

    Så det er ikke noe rart med han Julebruskongen.

    Det er sånn folk er i Drammen det.

    Hvis du leser Drammens Tidende, online, http://dt.no/apps/pbcs.dll/forside, så står det ikke noe om Julebruskongen der.

    Så det er rart, at Oslo-avisen VG, skal skrive om Julebruskongen, fra Drammen, når dette ikke er noe nyhet i Drammen.

    Men i Oslo, så er det fullt karneval, omkring Julebruskongen, flere ganger i året, i landets største avis, VG.

    (Som før het Verdens Gang).

    (Før de forkortet navnet sitt).

    Men men.

    Hva skulle jeg skrive nå da.

    Jo, hvorfor er Oslo-avisen VG, eller Verdens Gang, så opptatt av Julebruskongen, når Drammens Tidende ikke er det?

    Det er snodig, vil jeg si.

    Er dette noe form for utdriting, av Julebruskongen, vil jeg spørre om.

    VG vil ha et rikere Norge, med forskjellige raringer da, sier de.

    Men jeg lurer på, om de bare synes det er artig med disse raringene, og later som om de er på raringenes side, men egentlig så driter de de ut.

    Det lurer jeg på.

    Hvorfor spørr ikke VG Julebruskongen, om hvordan han ble så rar?

    Hvordan oppvekst hadde han Julebruskongen da?

    Han må vel ha blitt tulla med hele livet omtrent, for å bli så rar.

    Hvis VG er opptatt av raringene, så prøv å finne ut litt om hvordan dem ble så rare og da.

    Og ikke bare lag program om hvor rare dem er.

    For da er det mobbing, mener jeg, som VG driver med.

    For han Julebruskongen, han skjønner nok ikke det, at disse VG-journalistene, de synes han er en raring, og at programmet går ut på å drite ut Julebruskongen, og se på han raringen der.

    Så det er feil perspektiv, vil jeg si.

    Det burde ikke være sånn i Norge, at Norges største avis, finner fram alle raringene i Norge, og driter de ut, mens de later som at de bare vil vise fram et rikt Norge.

    Det synes jeg er litt dårlig gjort ovenfor raringene.

    Og man kan spørre om hva motivet til VG er, når dem driver med sånt.

    Skal man ikke oppføre seg ordentlig mot sine landsmenn osv?

    Folk sier jo ting, som at Drammen er et veikryss.

    (Gjerne Oslo-folk).

    Og at det er bedre, med en dram i timen, enn en time i Drammen.

    Så det er tydelig, at det er noe med Drammen.

    For, det er jo ikke bare et veikryss, det er jo to byer, Bragernes og Strømsø, som er på hver sin side av Drammenselva, og har vokst sammen til en by, da de fikk bro og sånn da sikkert.

    Så det er jo skole og butikker og alt mulig der, selv om det ikke er like mye som i Oslo.

    Men i Drammen, så kan man vel gå på gata, uten å bli nesten overfalt av tiggere, narkomane, nigerianske horer og gjengmedlemmer osv.

    I hvertfall så kunne man det i gamle dager, da jeg gikk på skole der, i 1989 osv.

    Men men.

    Og dram er jo dyrt i Norge, så at det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen.

    Tja.

    Man blir vel fyllik da, hvis man må drikke en dram i timen.

    Det er litt vanskelig å få tak på, akkurat hva det er med Drammen.

    Men at det er motsetningsforhold, mellom Drammen og Oslo, det er nok ganske tydelig.

    Siden Drammen blir såpass stigmatisert, i Oslo, og blir kallt veikryss.

    Men hva som ligger bak dette, det er vanskelig å si.

    Men man kan ikke vite alt.

    Men noe er det nok.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg er forresten også født i Drammen.

    Det glemte jeg i farta.

    For jeg er fra Berger, som er tre mil syd for Drammen, eller noe, så Drammen er den nærmeste byen, med ordentlig sykehus osv.

    Men men.

    Men, da jeg bodde i Oslo, så husker jeg at det var sånn, at det var nesten flaut å være fra Drammen.

    Eller, å være født i Drammen.

    Alle skal være så kule og sånn, i Oslo.

    Og amerikanske, eller amerikansk-aktige, kanskje?

    Noe er det i hvertfall.

    At dem skal være så sofistikerte osv.

    Og høyt på strå og kule og høye på pæra da.

    Så da blir man kanskje sett litt ned på, i Oslo, hvis man er født i, eller er fra, Drammen.

    Det er mulig.

    Men at det skal være så ille, med Drammen, bare fordi det er en mindre by.

    Det er jo flust av mindre byer, rundt eller i nærheten av Oslo.

    Men de andre byene, de sogner vel kanskje mer til Oslo, enn Drammen.

    Drammen kan vel ikke sies å være en drabantby, for Oslo.

    Drammen har jo drabantbyer selv, må man vel nesten kalle dem, eller forsteder, som Svelvik og Berger og Sande og Lier og sånn da.

    Hvis jeg ikke sier noe feil nå da.

    Men jeg vet ikke helt hva det her kommer av.

    Men jeg tror det her er sånn som gjør folk forbanna, i de forskjellige byene.

    Altså, at Oslo-folk og Drammens-folk, ikke går så bra sammen alltid kanskje(?)

    Og Drammensfolk, var ikke så populære, ute i Selvik, husker jeg spesiellt.

    At der skulle dem banke opp Drammensfolk osv., hvis dem kom på besøk.

    Og det var vel sånn på Berger og vel.

    Noe sånt.

    Men men, sånn er det, det er vel kanskje bare sånn det er.

    Men hva som ligger bak alt det greiene her, det er vel litt vanskelig å si.

    For både Oslo, Drammen, Berger og Selvik osv., er jo alle steder i Norge.

    Så det er kanskje litt rart, at norske folk, skal være så fiender, som det vel virker som.

    Så her må det nok ligge noe å ulme, må man vel nesten si.

    Men akkurat hva det er, det er kanskje vanskelig å si.

    Men sånn er det kanskje i de fleste land.

    At forskjellige byer og steder osv., har motsetninger osv.

    Det er nok mulig.

    Men om det er på samme måte som i Norge, det er vanskelig å si.

    Men det er nok ikke tvil om at det nok er sånn i Norge, at det ikke hjelper alltid å være fra samme land, det er også motsetninger, imellom de forskjellige byene og stedene i Norge.

    Så får vi se om det er mulig å finne ut mer om hva det her kan komme av.

    Det blir spennende å se om er mulig.

    Vi får se.

  • Flashback til 1990. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på noe, som skjedde, på Abildsø, det første året jeg bodde i Oslo.

    Jeg festa nok en del for mye, og kjøpte for mye plater og burgere osv., det første året jeg bodde i Oslo.

    Så studielånet tok slutt, et par måneder før skoleåret tok slutt.

    Så det var nok ikke så smart.

    Det jeg gjorde da, var at jeg kontakta sosialstøttekontoret, eller hva det nå het igjen, på Ryen.

    Og da var det en som het Kjetil, med mørkt hår, som var et par år yngre enn meg, som jeg ble kjent med på Abildsø.

    Jeg ble kjent med en god del av folka på rundt min alder der, eller av tenåringene der da, jeg var jo i slutten av tenårene, da jeg flytta dit, og var vant til å kjenne mange av ungdommene i Drammen, så derfor begynte jeg å henge litt ved kiosken på Abildsø osv., siden jeg fortsatt var i ungdomstida da, må man vel si.

    Og han Kjetil, han anbefalte meg, å se litt sånn tufsete ut, med litt av håret opp i tidsriktig piggsveis, og så noe av håret litt til sida og sånn, litt tufsete da, som han sa, at han hadde lagt merke til, at jeg hadde sett ut, et par ganger før, hvis jeg hadde somla med å klippe meg osv.

    Men men.

    Så jeg lurer på om det kan ha vært noe rart som har foregått, i forbindelse med det her.

    En utlending, en ungdom, han som sammen med Henning, het han vel, ringte ei ungjente, da vi var i ungdomshuset der, tjallern, fordi han henning, hadde nøkla.

    Han var på sosialkontoret samme dag, i 1990, som jeg snakket med en saksbehandler der.

    Jeg hadde ringt fra Oslo S. var det vel, og snakket med sjefen til saksbehandler, var det vel, og vel, mer eller mindre, hatt en krangel over telefonen, med hun sjefdama.

    For jeg kjente noen jevnaldrende damer, fra Svelvik, Lill og Pia, adoptert fra Korea.

    Og de, pleide blant annet å kjøpe ‘Smørsyra’, eller om det var Gateavisa.

    Blitz-avisa.

    For de var litt frikete da.

    Og en gang jeg var på besøk hos dem, så kjeda jeg meg vel da, og begynte å lese i den Blitz-avisa, i mangel av noe annen lesestoff.

    For jeg var ikke noen sånn blitz-type, selv om jeg kjente folk som var rimelig frikete, gjennom søstra mi, Pia, og Cecilie Hyde fra Svelvik da.

    Så sånn var det.

    Men i Blitz-avisa, så stod det at alle hadde rett på sosialhjelp.

    Men dem hadde tenkt å nekte meg det der, husker jeg hun saksbehandleren sa, at hun jeg hadde krangla med på telefonen, hadde anbefalt.

    Og det skjønte jeg vel og, at de nok ville prøve å tulle med meg.

    Siden jeg var kranglete, eller hva man skal kalle det, på telefon, da jeg ringte dem, fra Oslo S.

    Så da oppførte jeg meg som om jeg var litt mer tufsete og kanskje stakkarslig, enn jeg egentlig var da.

    For å få de her sosialpengene da, som jeg visste at jeg vel hadde krav på, ifølge Blitz-avisa osv.

    Så da fikk jeg støtte for 2-3 måneder.

    Mot at jeg gikk med på, å ta et friår, og spare opp penger, sånn at jeg ikke behøvde å få noe støtte, for andre året på NHI.

    Så jeg fikk meg jobb på OBS Triaden, og jeg trengte ikke noe støtte for 2. året, (og heller ikke senere), for da jobba jeg som sagt på OBS Triaden.

    Men hvorfor skulle han Kjetil fra Abildsø, som pleide å gå på kristne møter med mora vel, i en sånn menighet i Oslo, (på Alnabru?), som hadde mange tusen medlemer.

    En sånn ganske ny meninghet da vel.

    Noe sånt.

    Hvorfor skulle han drive å råde meg, om se tufsete ut på møte på sosialkontoret på Ryen osv.

    Når jeg tenker på det nå, så høres det kanskje litt merkelig ut.

    Det var noe mer greier med han og, men jeg får heller skrive det senere anledning, når jeg får tenkt litt mer her.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg bodde i Enebakkveien, jeg tror det var 239 B, eller noe, på den her tida.

    (Skoleåret 89/90).

    Jeg leide et rom, med delt kjøkken og bad, med en dame som også var student.

    I første etasje, i huset til Gunnar og Berit, tror jeg de het.

    Noe sånt.

    De hadde også en eiendom til, i hagen, et lite hus, eller en slags hytte kanskje, og der leide en busssjåør, som et par ganger tuta hvis han kjørte buss i sentrum, og jeg gikk rundt for å kjøpe burgere eller plater på innova og sånt.

    Men men.

    Videre da.

    Jo, en gang, så dukka hun Lill Beate Gustavsen, eller hva hun heter igjen, fra Svelvik, som bodde på Grønland.

    Vi var nesten i samme gjeng i Svelvik.

    For søstra mi, vanka med alle frikene.

    Og søstra mi, hu bodde et halvt år, hos meg, i Leirfaret, på Bergeråsen.

    Og da dro hu med frikere fra Drammen og Svelvik, hjem til min leilighet da.

    Samt at jeg vanka sammen med søstra mi, og Cecilie Hyde, (de to hang sammen som erteris omtrent), og deres venner da, (omtrent alle frikene i Svelvik og Drammen).

    Og hun Lill, hun var i det vennemiljøet, rundt Cecilie og søstra mi, i Svelvik da.

    Så vi hadde mange felles kjente og hang nesten i samme miljø.

    I hvertfall noen måneder, i 89, før jeg flytta til Oslo.

    Og da flytta også hu til Oslo, sammen med hun Pia, som var adoptert, fra Korea.

    De gikk ikke på skole i Drammen, som meg, året før.

    Men noen hadde visst rappa fra russekassa, i Sande.

    Om det var Lill og Pia.

    Eller om det var hun, som gikk i klassen min, på Sande VGS, fra Svelvik, hun har sånn lamelse i trynet.

    For hun flytta også til Oslo.

    Jeg tror det var hun, som noen fra Sande VGS, vel, i 89, sa at hadde tulla med russekassa, på Sande.

    Men det kan jo ha vært jug.

    Men men.

    Men hun og en hun var sammen med, de festa jeg også litt med i Oslo.

    Siden hun var fra Svelvik, og kjente Lill og Pia (ikke søstra mi Pia, men hun fra Korea, tenkte jeg på da, for søstra mi bodde på Sand, på den her tida).

    Men hva var poenget igjen nå.

    Jo, det var noen konflikter, i det her venninne-miljøet fra Svelvik.

    Hun Lill, krangla en gang, og ble uvenner, med resten omtrent, husker jeg, en gang jeg var med dem på byen.

    (Dem kjente jo søstra mi, og også Cecilie, som jeg kjente ganske bra, siden hun bodde hos meg omtrent, i 89, i Leirfaret, etter at søstra mi flytta opp til meg).

    Så dem stolte vel på meg da, at jeg oppførte meg ordentlig og sånn da.

    Og jeg hadde vel rykte, fra Sande og Svelvik osv., at jeg var en person det ikke var noe tull med da.

    Det var ikke mange som prata dritt om meg, de to årene jeg gikk på Sande VGS., i hvertfall ikke som jeg kan huske.

    Han høye karen fra Svelvik, som gikk en annen linje, på Sande.

    Han var sur på meg, fordi en gang, da jeg gikk på ungdomsskolen vel, så hadde jeg mye innestengt agresjon, på fattern osv., siden jeg måtte bo aleine og sånn.

    Så da fanga jeg en fugl, (det gjorde jeg ganske ofte, for det var ikke internett og sånn, på 80-tallet, så man måtte finne på mye rart, for å ikke kjede seg).

    (Man tok en eske e.l., og la noe mat under, og festa en tråd i esken.

    Og satt inne, og så ut vindu, og fulgte med.

    Så når fuglen var inni esken, så slapp man tråden, så var fuglen fanget da).

    Det gjorde jeg kanskje 10-20 ganger, mest på Sand, hos farmora mi.

    Som ikke likte det så bra.

    Men når hun var borte da.

    Jeg brukte ei sånn handlekurv hun hadde, som hørte til en tralle hun hadde, begge i jern, fra 50/60-tallet vel, og solid laget, som ‘eske’ da.

    Oftest slapp jeg fuglene løs ganske snart.

    Men en jeg fanget veldig rolig, en linerle.

    Den hadde jeg flyvende på rommet mitt, på Bergeråsen, med king size vannseng, og amerikansk flagg på veggen, som fattern hadde kjøpt i Karlstad, i 81, eller noe.

    Men men.

    Den linerla fløy rundt på rommet mitt, et par dager.

    Og den likte seg faktisk, den var ikke stressa.

    Så den var nesten tam.

    Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle gi den mat, uten at den begynte å drite i vannsenga og sånn.

    Og jeg dreiv mye med data og se på de nyeste actionfilmene og sånn, som han tremenningen min i Lørenskog skaffa, og mange kom for å låne dem og sånn.

    Så jeg glemte den fuglen litt, for jeg var så vant til å fange fugler, og at det ikke var noe big deal.

    Så glemte jeg det her med å gi den mat da.

    Så det var litt dumt.

    Så den døde, for jeg var ganske opptatt da, med alt mulig, jeg hadde masse folk som kom på besøk og sånn.

    Men men.

    Og en gang, så var jeg skikkelig slem.

    For jeg hadde skikkelig innestengt aggresjon mot familien min, som kødda med meg, og mot skolen, hvor jeg ble mobba.

    Så jeg tok en fugl, inni en tom dorull.

    Også hadde jeg raida rommet til Christell.

    Og rappa noen spanske kinaputter hun hadde.

    Så tok jeg en kinaputt inni dorullen, sammen med fuglen.

    Så sprengte jeg den på dassen.

    Og da oppløste fuglen seg.

    Det var vel siste gangen jeg fanga fugler og sånn.

    Da var jeg kanskje 14 eller 15 år, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så det var veldig slemt, og det skjønte jeg sjæl og.

    Men jeg var skikkelig sinna på den her tida, og var liksom så sinna at jeg ga faen i sånne ting.

    Jeg var så sinna, på den her tida, at jeg planla å kidnappe Susi, katten til Christell.

    Og kjøre ut med båten til Haldis.

    Og putte Susi i en bag, sammen med en tung stein.

    Og hive katta i fjorden.

    Jeg var så sinna på de i huset til Haldis, siden de behandla meg som dritt, for jeg måtte bo aleine og sånn da, og fikk liksom ikke lov å være med i familien da.

    Men jeg gjorde aldri det med Susi.

    (Jeg var litt iritert på Susi, fordi Susi jagde Pusi, (min og søstra min sin katt, siden 1976, eller noe.

    Susi jagde Pusi, og den kom aldri tilbake, rundt julen 1980, var det vel.

    Men men).

    Men jeg rørte aldri Susi.

    Tommy, fetteren min, han hørte på klaginga mi.

    Og han hadde visst slippi Susi ned fra verandaen til Haldis, som var oppå garasjen.

    Og ned på bakken ved garasjen da.

    Da han var sånn 10-12 år kanskje.

    Så Tommy var på min side i den her konflikten mellom meg og Haldis og fattern og Pia og Christell og Jan og Viggo (og Susi) da.

    Susi var nok den enkleste, av disse, å hive ned fra verandaen, eller i fjorden, f.eks.

    Men dette ble aldri noe av.

    Det var litt drøyt.

    Men jeg tok igjen på den fuglen da.

    Også for mobbinga på skolen osv.

    Det er vel sånn gutter er på den alderen jeg var da, at dem tenner på maurtuer og sånn.

    Selv om jeg kanskje var ekstra slem, men jeg hadde også ganske mye problemer da.

    Men men.

    Og da, et par-tre år seinere, så begynte en Svelvik-kar, å prate dritt om meg, på Sande VGS., på grunn av det her.

    Og da prøvde jeg å forklare, at det her var en del år sida, og at jeg ikke dreiv med sånne ting lengre, men var mer voksen da.

    For etter at den fuglen sprengte, da skjønte jeg det, at det var litt vel drøyt.

    (Det begynte med, at jeg og en kamerat, Kjetil Holshagen.

    Vi lagde bomber av de her kinaputtene.

    Alstå Holshagen dreiv med elektronikk.

    Så han visste om noe som het glødetråd.

    Så hvis man festa glødetråden, (som jeg kobla til en transformator).

    Man festa glødetråden, til kinaputten.

    Og så la man kinaputten, utendørs, ved noe kokkosnøtt, eller noe, til fuglene.

    Så når fulgen var ved maten, så skrudde man på hjulet på transformatoren.

    Så sprengte kinaputten, fordi glødetråden antente lunta da.

    Så det var artig da.

    Men, svakheten ved denne bomben, det var at fugler, de har også hørsel, virka det som.

    For den lunta, den begynte å lage en sprake-lyd, den, når glødetråden antente lunta.

    Så da fløy jo fuglene, med en gang.

    Og så sa det pang da.

    Men da var fuglen fløyet, som de sier.

    Så det var ikke så morsomt dette med glødetråd og sånn, egentlig.

    Så da tenkte jeg vel litt dumt da.

    Så da fanga jeg en fugl, med en felle.

    For å sjekke om hvor godt, disse fuglene, tålte disse kinaputtene.

    For jeg prøvde å finne ut, hvorfor disse bombene ikke virka så bra.

    Men fuglene tålte ikke disse kinaputtene i det hele tatt, fant jeg ut.

    Den ble helt disintegrert, altså den forsvant.

    Og kun noe sot var igjen.

    Men men.

    Så det var veldig merkelig.

    Men da slutta jeg med sånn tull, for jeg skjønte at jeg hadde gått en del for langt da gitt, og begynte å oppføre meg mer voksent da.

    Så det forklarte jeg til han høye karen fra Svelvik, på samme klassetrinn, på elektro, eller noe, på Sande VGS.

    Og da slutta vel han å kødde med meg, pga. det da.

    Det her var en jeg ikke kjente, annet enn at jeg visste hvem det var.

    Det var nok Kjetil Holshagen, som også gikk på elektro vel, eller mekanikk(?), som nok hadde fortalt om dette, til han Svelvik-karen, hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Jo, hun Lill, hun dukka opp i Enebakkveien.

    Og da sa Gunnar eller om det var Berit, at jeg måtte ikke slippe inn folk fra gata.

    Men det gjorde jeg ikke.

    Hun og hun Pia, fra Korea, hadde jo fått adressen min, et halvt år før, eller noe.

    De hadde et sporveiskart, på veggen, i leiliheten på Grønland, og skreiv opp hvor folk de kjente bodde.

    Og han Magne Winnem, fra skolen i Drammen, var også på besøk da.

    Hun Lill, hadde en rettsak.

    Jeg lurer på om det var hun som var på førstesidene, av alle avisene, på den tida.

    Pga. gruppevoldtekt, fra noen marokanere, som jobba på Costa vel, eller noe, i Roald Amundsens gate vel, som det het på den tida vel.

    (Gaten skiftet navn da Kong Olav døde, mener jeg å huske).

    Lill, hørte at de hadde gjort noe, mot en veldig ung jente, fra en Oslo-dame, som var på besøk, hos Lill, da jeg også var der, i 89/90 vel.

    Og da skjønte jeg det var noe, men ikke nøyaktig hva.

    Men da, sa Lill, at det syntes ikke hun var riktig.

    Så hun anmeldte nok da de marokanerne, tror jeg, for gruppevoldtekt.

    Så om de også da hadde gruppevoldtatt en ung jente.

    Kanksje 15 år, eller noe.

    Noe sånt, tipper jeg at det kan ha vært nå.

    Og gjort henne så kåt, at hun mista kontrollen.

    Som jeg mistenker at var sånn hun Lill var.

    For Pia, fra Korea, sa det, at vet du hvordan Lill er.

    Og Lill sa det, da jeg hørte det, til Pia fra Korea, at ‘du vet hvordan jeg er’, om en gutt som dem hadde møtt på byen, som ville ha sex med dem, eller noe.

    At Lill tok ikke fem øre for det.

    Omtrent.

    Så hun hadde nok ikke helt kontrollen.

    Noe sånt.

    Og at det kan ha vært fordi hun ble gruppevoldtatt?

    Noe sånt.

    Og at det er det som skjer, med jenter, som blir gruppevoldtatt.

    At de mister kontrollen, for dette gjør dem veldig kåte?

    Og at det var derfor Lill ble forbanna.

    Og tok de her marokanerne til retten da.

    Selv om det må ha vært tøft for henne.

    Hvis det var sånn det var da.

    Jeg tar litt forbehold for det.

    Men det er sånn det kan virke for meg nå.

    Men jeg kan ta feil og, for hun Lill hun nevnte aldri det her, om hva den rettsaken var.

    Men Pia fra Korea, hun spurte meg, om jeg visste om rettsaken.

    Men det gjorde jeg ikke, så da skjønte jeg på hun Pia fra Korea, at da visste jeg ikke så mye om hun Lill.

    Og det gjorde jeg ikke.

    Men hun var ganske voksen og sånn da.

    Så hun gikk det ann å prate med å sånn, og omgås da, på en sivilsert måte liksom.

    Hun var ikke barnslig, og ikke hysterisk.

    Men ganske rolig og behersket og oppegående kanskje og.

    Så hun var grei å bare henge med, selv om jeg ikke var sammen med henne, eller noe.

    Men vi var fra samme sted, og hu var jo også venninne av søstra mi og Cecilie.

    Så vi bare hang sammen, pga. at vi var fra samme sted, og at hu var venninne av søstra mi og Cecilie, som jeg nesten var i samme gjeng, eller miljø som.

    Så vi var nesten i samme miljø, eller gjeng, i Svelvik og Drammen.

    Så derfor hang vi sammen i Oslo.

    Selv om jeg ikke var noen frik.

    Men jeg kjente nesten alle frikene i Svelvik og Drammen gjennom søstra mi da.

    Så sånn var det.

    Men da spurte Berit og Gunnar, om jeg tok inn folk fra gata.

    Men hvorfor trodde de det?

    Jeg hadde ikke gjort det, og ville ikke gjøre det.

    Men de fiska kanskje, etter hvem hun Lill var da.

    Men de sa jo bare, at jeg måtte ikke ta inn folk fra gata.

    Og det hadde jeg jo ikke tenkt til.

    (Og det viste jeg jo fra før, de nevnte jo bare selvfølgeligheter).

    Jeg synes de var litt uhøflige.

    (Og jeg ble litt forfjamste, for de var ganske affekterte, og ikke rolige, så det var ikke så lett å forklare, men jeg hadde jo gjester, så jeg gikk inn på rommet igjen og fikk ikke forklart da.

    Magne og Lill kunne vel hørt det da, så det ville vært uhølig å prate sånn om folk, så derfor fikk jeg ikke forklart ordenlig.

    Og jeg hadde et kanskje hektisk liv, så jeg fikk vel aldri forklart om det.

    Og jeg var ikke helt på bølgelengde med de her eldre, og litt hysteriske folka.

    Ihvertfall hu dama.

    Jeg prata ikke med dem om damer og sånn.

    Jeg var jo tenåring fremdeles da, 19 år vel, så jeg holdt vel sånn mye for meg selv).

    Men hun Lill var litt nedfor da, det var kanskje derfor hun dro for å besøke meg.

    Men han Magne var der og.

    Så vi fant kanskje på noe greier da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men hun Berit, tålte ikke matlukt, så jeg kunne ikke lage middag der.

    Så det var noe av grunnen til at studielånet forsvant ganske fort.

    At jeg kjøpte et par hamburger-menyer, til 30-40 kroner hver dag.

    Og da også måtte ned til sentrum, for å spise middag.

    Og da gikk det penger til røyk, og aviser og plater og brødmat, (som jeg kunne spise der da).

    Så jeg fikk ikke helt dette med økonomien til å klaffe, det første året, som student i Oslo.

    Men men.

    Det var mer som skjedde der og, jeg får skrive mer seinere.

  • Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘stakkars erik ribsskog og christell humblen’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘stakkars erik ribsskog og christell humblen’, på Google. (In Norwegian).





    http://www.google.com/search?q=stakkars%20erik%20ribsskog%20og%20christell%20humblen&hl=no&meta=

  • Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘erik ribsskog drepte gutt’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter: Noen i Oslo søker på ‘erik ribsskog drepte gutt’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?sourceid=navclient&hl=no&ie=UTF-8&rlz=1T4GGLJ_noNO288NO288&q=erik%20ribsskog%20drepte%20gutt

    Det er ikke sant.

    Jeg har aldri drept noen som helst.

    Av og til lurer jeg på om hele landet har blitt en gjeng med sladrekjærringer.

    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg tror familien min er involvert, for jeg ble forsøkt drept på gården til onkelen min i Larvik, i 2005.

    Og jeg har aldri gjort noe galt, som skulle bety at noe slikt skulle skje, som jeg kan skjønne i hvertfall.

    Så sånn er det.

    Alt jeg ønsker, er å vite hva som foregår, sånn at jeg kan gå videre med livet mitt.

    Men politet nekter å si hva som foregår.

    Er det fordi folk i Norge driver og dikter opp sånne her rykter og leker sladrekjærringer hele gjengen?

    Ikke vet jeg, men noe er det i hvertfall.

    Så det er ikke noe veien med kreativiteten til folk i Norge, i hvertfall.

    Kanskje folk skulle bruke kreativititen sin på noe konstruktivt, og ikke ødelegge folks liv, med å bruke kreativiteten sin, til å dikte opp falske rykter om andre folk.

    Det hadde i hvertfall jeg satt pris på.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter: Noen svensker søker på ‘VAT number kripos i oslo’. (Betyr dette at de skal sende penger til Kripos? Er dette noe slags snusk?).

    Dagens StatCounter: Noen svensker søker på ‘VAT number kripos i oslo’. (Betyr dette at de skal sende penger til Kripos? Er dette noe slags snusk?).

    http://www.google.se/search?sourceid=navclient&aq=t&hl=sv&ie=UTF-8&rlz=1T4SUNA_svSE268SE268&q=VAT%20number%20kripos%20i%20oslo

  • Idioter styrer biblioteket i Oslo. (In Norwegian).

    Idioter styrer biblioteket i Oslo. (In Norwegian).

    Biblioteket i Oslo, har latt en, mer eller mindre, idiotforfatter, Matias Faldbakken, rive bøkene ut av hyllene deres, i to uker.

    Men det mest idiotiske, var det som stod i Aftenposten:

    Bøkene var fortsatt til utlån i hele perioden, noe som førte til et par merkelige situasjoner.

    –Vi så flere som satte seg ned midt i haugene av bøker og bare lette seg frem til det de ville ha, forklarer Bergh.

    http://www.aftenposten.no/kul_und/article2745914.ece

    Nei, det var rart!

    Noen gikk faktisk på biblioteket for å låne bøker, og ikke for å se på bøker som lå i en dum haug.

    Her er det bra respekt for de vanlige brukerne av biblioteket, må man si.

    Jeg har forresten lest noe av han Faldbakken, og det er det værste mølet jeg har lest.

    The coca-hola company, eller noe værre svada.

    Intetsigende svada, vil jeg si.

    En studiekamerat av meg, fra HiO, Dag Anders ‘Dagga’ Rougseth, regisør og vokalist i Hamar-bandet Autopulver osv., han kjente Faldbakken, sa han.

    Men han Roughseth, han var sånn, at han kunne gå å få låne møterommet på HiO Ingeniørhøyskolen, til noe gruppearbeid, i systemutvikling, eller noe.

    Enda jeg ikke klarte det, enda jeg hadde jobba som butikksjef i flere år, osv.

    Og jeg måtte gjøre all programmeringa, på prosjektet i programutvikling osv., og de andre Java-oppgavene.

    Det var to Java-fag.

    For Rougseth, han skulle ha bachelor i informasjonsbehandling, uten å kunne programmering.

    Så jeg tror ikke alle de bachelor-gradene, fra HiO osv., er verdt papiret de er skrevet på.

    Men sånn er det.

    Så om de er noe mafia-luringer, de her Faldbakken og Roughseth, som tuller med vanlige folk på bibliotekene osv.

    Hva vet jeg.

    Noe er det i hvertfall.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om Rougseth:

    Han jobber nå i Tono.

    Så jeg vet ikke om han fikk noe bachelor fra HiO.

    Han husker ikke hun dama fra Vestlandet, som var på gruppa vår i programmering.

    Jeg var litt utkjørt etter mange års hard jobbing på Rimi, så jeg var ikke så ivrig med å gå på forelesningene osv.

    Jeg var mye hjemme og prøvde å komme meg til krefter igjen.

    Så jeg fikk ikke med meg så mye Java.

    Men det gjorde ikke hu dama fra Vestlandet eller Rougseth heller.

    Så ingen av oss kunne noe.

    Men jeg kunne Pascal og Basic-programmering fra før da.

    Så jeg måtte nilese litt i boka, og prøve å skjønne Java da, fra boka og ved spørre foreleserne osv.

    Så jeg fikk oppgavene til å virke, til slutt.

    Men hun her dama fra Vestlandet, som Rougseth ble kjent med, og han selv, de satt mest og så på omtrent.

    Men men.

    Men hun var så hot, hun dama fra Vestlandet.

    Jeg har nesten aldri sett noen hotere dame.

    En gang, etter den første Java-oppgaven, så var jeg på en forelesning faktisk.

    I et klasserom, og ikke i en forelesningssal, på HiO, ingeniørhøyskolen.

    Så satt hun seg oppå pulten, som jeg satt ved.

    Hun ville vel at jeg skulle legge merke til henne da.

    Hun behøvde vel kanskje egentlig ikke å ha satt seg oppå pulten, for at jeg skulle legge merke til henne, skal jeg være ærlig.

    Men sånn er det.

    Men men.

    Det som skjedde, var at hun hadde jo type, eller forlovede, eller noe.

    Og var også mer kjent med han Rougseth, enn meg.

    Så jeg ble aldri noe kjent med hun dama, annet enn fra skolen, og jeg husker ikke hva hun heter engang.

    Men det som skjedde, var at kjæresten hennes, hadde en kamerat, som ble knivdrept i Pilestredet, i 2003, tror jeg det må ha vært.

    Så hun gikk der vel bare et år, og avbrøt utdannelsen, og dro tilbake til Vestlandet, eller hvor det var.

    Men nå påstår Rougseth altså at han ikke husker henne.

    Jeg skal se om det er mulig å finne noe mer om det knivdrapet.

    Vi får se.

    Jeg lurer på om det kan ha vært den drapssaken her.

    Jeg skal ikke si det 100% sikkert, men jeg tror det kan ha vært den drapssaken her.

    Det er mulig:

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=1931140

  • Dagens StatCounter IV: Noen fra Grorud søker på ‘hvordan komme til furuset fra kalbakken’, på Google. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter IV: Noen fra Grorud søker på ‘hvordan komme til furuset fra kalbakken’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?hl=no&rls=com.microsoft%3Ano%3AIE-Address&rlz=1I7ADBF&q=hvordan%20komme%20til%20furuset%20fra%20kalbakken&btnG=S%C3%B8k&lr=

    Det vet jeg, for nå pleide jo jeg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Kalbakken osv.

    Og både Kalbakken og Furuset, ligger i Groruddalen, så det er egentlig ikke så veldig vanskelig.

    Hvis du kjører ut fra parkeringsplassen, ved Rimi der.

    Så tar du til høyre.

    Så tar du til venstre, forbi den butikken, som Monika som jobba på Rimi, og Aziza vel, pleide å jobbe i før.

    Det er mulig Carolina jobba der og.

    Jeg husker ikke hva den butikken heter nå, men det er mulig at Hakon (nå ICA), solgte den butikken til en annen kjede.

    Så tror jeg du krysser noe jernbane-skinner, eller noe.

    Hvis jeg ikke husker helt feil da.

    Og da er du så godt som på Alfaset, mener jeg.

    Og da kjører du bare mot Vestre Haugen, eller noe.

    Det skal være skilta til Furuset derfra, mener jeg.

    Du tar til venstre og kjører forbi IKEA, tror jeg.

    Så skal det stå skilt til Furuset, mener jeg.

    Og da havner du i en rundkjøring, ved Rimi Furuset der.

    Hva heter det der igjen da.

    Rimi Jerikoveien ja.

    Og da er du egentlig på Furuset.

    Eller i hvertfall på Lindeberg.

    Og da er den rundkjøringa litt spesiellt skilta.

    Den er sånn, at hvis du skal rett fram, så må du ligge i venstre felt, tror jeg det var.

    Noe sånt rart.

    Ja, det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men da havner du på Strømsveien, og da er det første til venstre vel, over en bro, så er du på Furuset-senteret.

    Så sånn er det.

    Så får vi håpe at jeg huska veien.

    Nå var jeg ganske overarbeida, da jeg jobba på Rimi Kalbakken der.

    Men det hendte vel at jeg kjørte til Rimi Jerikoveien, og andre Rimi-er, for å hente noe varer osv.

    For da hadde jeg fortsatt Ford Sierraen osv.

    Men men.

    Det var litt tull og tøys, og egentlig ikke innenfor tema for johncons-blogg det her.

    Jeg får se om jeg klarer å skjerpe meg litt.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer om broren min Axel. (In Norwegian).

    Broren min Axel.

    Eller halvbroren min Axel, for vi har samme mor.

    Karen, som døde i 99.

    Men men.

    Han er ikke sånn at han var verdensmester på skolen osv.

    Han er har slitt litt, med noe MBD og konsentrasjonsproblemer osv.

    Axel ble født i 78, var det vel.

    Og jeg, flytta jo til fattern, i 79.

    Så jeg kjente ikke broren min så mye, da jeg flytta til Oslo i 1989.

    Da var Axel 11 år da, og da jeg leide et rom hos dem, i 1990, så var han 12 år da.

    Men, Axel hadde jo bodd hos muttern, i Larvik.

    Og siden flytta han til faren sin, i Oslo.

    Når kan det ha vært da.

    I 82 eller 83 kanskje.

    Noe sånt.

    Det var samtidig med at søstra mi flytta til Berger.

    Så jeg bodde på Berger fra 1979.

    Men søstra mi bodde på Berger fra 82 eller 83, eller noe.

    Så jeg kjente alle folka på Berger, sånn som stesøstra hennes Christell, og venninnene hennes Gry Stenberg og sånn.

    Jeg kjente de fleste folka på Berger, før søstra mi flytta dit.

    Selv om hun begynte å prate dritt om Gry Stenberg osv.

    Hun fortalte noe rar historie, om Gry Stenberg.

    At en gang, så hadde hun vært på besøk hos Gry Stenberg.

    Så måtte hun låne en truse av Gry Stenberg.

    (Av en eller annen rar grunn.

    Hvorfor måtte hun det.

    Det må være løgn, mener jeg.

    Nesten helt sikkert.

    Stenberg-familien bodde forresten to hus bortenfor Humblen-familien, som søstra mi var en del av, siden hun bodde hos stemora si, Haldis Humblen, og fattern.

    Så Pia kunne bare gått hundre meter hjem, og henta sine egne klær der).

    Og så, sa hu, at trusa hu fikk av Gry Stenberg, den var det utflod i.

    Og Gry sa at det var ikke noe å bry seg om, det var vanlig at det var sånn i rene, eller ‘rene’ truser.

    Så søstra mi da.

    Pia Ribsskog.

    På 80-tallet en gang.

    Kanskje i 85 eller noe.

    Noe sånt.

    Og dette sa hu, utenfor sammenhengen.

    Det var ikke sånn at vi prata om hun Gry eller noe, som jeg kan huske.

    Det var bare at søstra mi ville fortelle meg noe om henne da.

    Så sånn var det.

    Men når jeg kom på det nå, så tror jeg ikke det kan ha vært sant.

    Jeg tror det må ha vært noe for å få meg til å miste interessen for henne, eller noe.

    For vi gikk ganske bra sammen.

    Jeg og hun Gry Stenberg.

    Vi gikk i samme klasse.

    Men på skolen, så var det så mye klikker.

    Så der prata vi aldri sammen.

    Men jeg bodde jo i Leirfaret, i det gamle huset, som Stenberg-familien, hadde pleid å bo i.

    Så hun Gry, var ofte opp hos meg, i Leirfaret, sammen med Christell, og venninna dems, Nina Monsen.

    Så jeg var ganske vant til at de jentene plutselig dukka opp i leiligheten.

    Dem behøvde ikke å banke på.

    Dem gikk omtrent som dem ville der.

    Vi oppførte oss ganske sivilisert vel, selv om vi bare var sånn 11-12 år osv.

    Dette varte vel i noen år, at jeg var ganske på talefot med de jentene.

    Så jeg bare lot de komme å gå til leiligheten, som de ville omtrent.

    Så jeg ble ganske vant til å ha jenter i nærheten osv.

    Jeg krangla ofte med Christell da.

    Men de andre dem var det sjelden jeg krangla med.

    Det var etter at mora til Petter og Christian døde det her.

    For da flytta dem til Mexico, til faren dems der.

    Og da hadde ikke jeg så mange kamerater.

    Så da pleide de Christell og Gry og Nina osv.

    De pleide å dra opp til meg i Leirfaret, å sette på stereoanlegget og danse, eller noen ganger hjelpe meg å ta oppvasken, eller se på video f.eks., siden jeg hadde VHS-spiller, siden 1980 vel, siden jeg var litt bortskjemt.

    Så jeg ble vel litt bortskjemt når det gjaldt å ha jenter rundt meg hele tida og.

    Ikke hele tida kanskje, men plutselig dukka dem opp da.

    Så sånn var det.

    Nina Monsen flytta så til Oslo.

    Og så flytta søstra mi til Berger.

    Og da var det ikke så artig med de jentene lenger, for det er jo liksom morsommere med jenter som ikke er i familien da.

    Men men.

    Men jeg hadde jo bodd hos muttern i mange år i Larvik, sammen med søstra mi, så da prøvde jeg jo å være venner med henne.

    For jeg var vant til å passe på søstra mi, under oppveksten i Larvik, siden hun var et og halvt år yngre enn meg.

    På den måten, at muttern lot meg ta ansvaret for søstra mi.

    Sånn at søstra mi fikk lov å gå i butikken på Østre Halsen, f.eks., hvis hun var med meg, da jeg var fire år.

    Men hun fikk ikke lov å gå aleine, for hun var da bare tre år.

    Sånn opplegg som det.

    Så da ble jo jeg litt vant til å dra med søstra mi, når jeg skulle til kamerater, og på frimerkeklubben osv.

    At jeg pleide å ta med henne, noen ganger, sånn at hun skulle slippe å bare være hjemme å kjede seg da.

    Hun ville i hvertfall være med.

    Men men.

    Men det skulle være om bruttern det her.

    Jeg kjente ikke han så bra.

    Men jeg huska fra da han var sånn 5-6 år.

    At da skulle han ikke gå ved siden av muttern, og meg og søstra mi.

    Det her var da Bobbysocks vant grand prix.

    Det var da muttern bodde på Tagtvedt.

    Så det var vel i 84 da.

    Så Axel var nesten seks år.

    Så skulle ikke Axel gå vanlig ved siden av oss, til butikken, eller hva vi skulle.

    Neida.

    Axel skulle sitte i barnevogna.

    Og bare tulla med muttern og Pia.

    Jeg prøvde å fortelle muttern og Pia, at Axel var snart seks år, og ikke hadde noe å gjøre i barnevogna.

    Men nei.

    Hverken muttern eller Pia, syntes det var rart, at Axel ville sitte i barnevogna.

    Så det var som et galehus, å besøke muttern, noen ganger.

    Og søstra mi, kan ikke ha vært helt god hun heller.

    Og Axel, som 5-6 åring, bare herja og kødda med dem, og skulle sitte i vogna.

    Så han Axel er litt farlig, vil jeg si.

    På den måten, at han klarte å manipulere muttern og søstra mi, til å rulle han rundt i barnevogna, da han var nesten seks år, på Tagtvedt der.

    Så både søstra mi og muttern, må ha vært litt forstyrra, mener jeg.

    Så jeg følte meg som medlem i en idiot-familie, da jeg gikk der ved siden av dem.

    Men jeg var så vant til den her galskapen, eller forstyrretheten, fra muttern.

    Så jeg bare ga opp.

    Og gikk på Nanset Senter, etterpå, som det het da.

    Like ved siden av der søstra mi gikk på hestegreier.

    Hun pleide å gå til stallen og stelle hester osv.

    Så det var kanskje der hun ble så, hva skal man si, litt løssluppen og guttegal osv.

    Som det virker for meg, at hun nok er.

    Hun prøver å sjekke opp meg, hele tida.

    Og jeg er broren hennes.

    Jeg har ikke hatt noe ønske om å ha noe med hu å gjøre sånn sett, men det skjønner hu visst ikke.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Men kanskje hun traff en stallgutt der.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men dem var ikke gode i hue, hverken muttern eller Pia, mener jeg.

    Når dem gikk med på å trille en fem-seks år gammel Axel i barnevogna til butikken.

    Nei, da er det noe gæernt, mener jeg.

    Men grunnen til at jeg begynte å skrive her nå.

    Det var, at Axel, han pleier alltid å kødde med alle.

    Og da han var sånn 16-17 år, eller noe.

    Så sa han sånn, ‘manifest’.

    Han skulle herme etter, og drite ut, intelektuelle.

    Eller kommunister.

    Så sa han bare, ‘manifest’, eller ‘det er manifest’.

    Og der er jo helt feil bruk av det ordet.

    Men han skulle liksom herme etter hvordan kommunister prata osv.

    At ‘det er manifest’.

    Men jeg tror ikke at han skjønner hva manifest er.

    Men det er ingen hindring for å kødde med det.

    Så sånn er vel Axel.

    At han er ikke så boklærd, eller hva man skal kalle det.

    Men han driter ut alle og kødder med alle fordet.

    Han er ikke dum liksom.

    Ta romjula, i 95, kan det kanskje ha vært.

    Ja det var det, for jeg hadde nettopp fått lappen.

    Da var Axel altså 95 – 78.

    Han var 17 år.

    Og jeg og søstra mi, og en kamerat av meg, Glenn Hesler, vi bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Axel bodde hos faren og stemora si, på Vestre Haugen.

    Som er kanskje 15-20 minutter å gå, fra Ellingsrudåsen, Skansen Terrasse 23, der hvor jeg og søstra mi og Glenn bodde da.

    Så Axel var ganske mye oppe hos oss, på Ungbo der, i 93 og 94 og 95 osv.

    Og vi pleide å spille fotball osv., jeg og Glenn og Axel, i 93 og 94 osv.

    Og tennis spillte vi også.

    Og vi dro noen ganger på tøyenbadet og sånt.

    Vi trente mye da, basket spillte vi en gang og.

    Badmington og.

    Selv om vel Axel vel ikke spillte det.

    Glenn Hesler, han hadde masse folk fra Rasta osv., på besøk.

    Venner av Bengt Rune, som drev biljardhallen, på Skårer.

    Eller familien gjorde det.

    Og de har en pub i Strømmen, eller noe.

    Men men.

    Og da satt de, og spillte Axis and Allies.

    Et brettspill.

    Hvor man skulle være et land, under 2. verdenskrig da.

    Så dukker Axel opp, og begyner å drite ut alle sammen.

    Og sa, som 17-åring, til alle de her, som var i 20-åra.

    ‘Nerder, kom dere ut og få dere en dame’, osv.

    Så Axel, han er ikke sånn, at han holder tilbake på frekkhetene.

    Og jeg bodde hos dem, i et år.

    Og Axel er også hyperaktiv, vil jeg si, i hvertfall da.

    Og hadde vanskeligheter for lære, og hadde noe MBD osv. da.

    Så jeg måtte hjelpe han med matteleksene osv.

    Og noen ganger å lese noe bok fra karatetreninga osv.

    Sånne ting.

    For Arne og Mette, de var vel ikke så gode i matte.

    Så de lot kanskje mer som om de skjønte det, enn at de gjorde det kanskje.

    De skjønte bingo og travbanen og sånn.

    Men jeg vet ikke om dem skjønte så mye brøk og algebra og hva det nå heter igjen.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men jeg måtte stri med han frekke fyren der, i et år.

    Så da ble nok jeg litt mer vant, til å takle frekke folk da.

    Siden jeg hadde vært storebroren til Axel i et år, på begynnelsen av 90-tallet.

    For han var rimelig umulig.

    Men han ble litt bedre, i årene etter.

    Men så ble han værre igjen, vil jeg si.

    Når han ble sånn 17-18 år, og skulle begynne å gå på byen osv.

    Da kunne han begynne å kødde med alle mulige folk på byen osv.

    Og meg og andre.

    Og det hadde visst vært rimelige tilstander da han var i militæret.

    Han var kokk, på et troppetransportskip, i Nord-Norge.

    De pleide å flytte rein for samene osv.

    Men men.

    Og da hadde gått på byen der.

    Og banka opp de lokale heltene.

    Og så hadde de pissa på dem.

    Og da Axel fortalte at det var sånn dem holdt på.

    Da syntes jeg dem var litt vel tøffe.

    Det er en ting å være i slåsskamp.

    Men å pisse på folka etter at dem hadde slått dem ned osv.

    Nei, det ble litt drøyt, syntes jeg.

    Så Axel tok av mer og mer, etter det her som skjedde i 95 da.

    Han er jo oppvokst på Furuset, og vant til tøffe utlendinger osv.

    Axel fortalte meg det, i 1990, da jeg leide et rom hos dem.

    Og han var 12 år eller noe.

    At han likte utlendingene, for dem var så tøffe.

    Mens nordmenn, dem var så pysete.

    Så Axel han ble nok litt tøff, av å vokse opp på Furuset, fra han var sånn 10 år kanskje.

    Selv om han også har bodd, i Larvik, Drammen, Parkveien i Oslo sentrum, og på Røa.

    Og også et sted ved Økern.

    Hva heter det der da.

    Så han er utdanna kokk.

    Og han har slitt med MBD og spesialskole på Majorstua, og lærevansker, osv.

    Men han er ikke dum fordet, vil jeg si.

    Han er veldig flink til lese mennesker osv., vil jeg si.

    Han er jo oppvokst i Oslo.

    Så han tar et blikk på folk, så sier han ‘interrail’.

    Og de tyske interrail-turistene, eller hva de er, bare kvekker til.

    Mens jeg bare ser to vanlige folk.

    Så Axel er mer en lokal Oslo-gutt.

    Mens er innflytter da.

    Så jeg må nesten prøve å passe meg litt for Axel, i Oslo, eller så kan han bare begynne å kødde rundt med meg.

    Når vi går på byen osv.

    For Axel jobber også som kokk, og med å drive en resturant på Torshov, kallt Oskar Bråten.

    En bydelsresturant.

    Så hvis jeg og Axel, gikk på byen, rundt år 2000, for eksempel.

    Så kjente Axel alle bartenderne omtrent, på de stedene vi dro.

    Han kjente masse folk, fra byen og kolleger, som var ute og festa.

    Han traff kanskje noen damer han hadde sjekka opp før.

    Han kjente folk som var dørvakter på Studenten.

    Han kjente også de som jobba i kebab-sjappa, ved taxi-køen, utafor Studenten.

    Og fikk hjelp av dem til å sjekke ei dame som dukka opp osv.

    Han sa sånn, ‘også en kebab til henne’.

    Når det dukka opp ei dame.

    Så sjekka han opp henne, og tok med henne hjem vel.

    Eller blei med henne.

    Og da visste han hva hu skulle ha.

    Han leste situasjonen.

    Så da visste Axel, hva hu skulle kjøpe og hva hun likte å drikke osv.

    Det leste han, fra situasjonen.

    Han sa plutselig sånn, da han var sånn 18-20, kanskje.

    At hun der, hun var psykologi-student.

    Det så han på stilen, eller noe.

    Så jeg hadde ikke noe jeg kunne stille opp med, når jeg gikk på byen sammen Axel.

    Jeg var en nerd jeg da, sammenlignet med Axel.

    Men jeg var litt vant til å sjekke damer da, så når Axel ikke var i nærheten, da hente det at jeg klarte å sjekke damer.

    Men da begynte han å jage dem bort.

    Og sa at, hvorfor går han her da, han er 28 år osv.

    Hva gjør han på Studenten.

    Jaja, jeg var jo ute med broren min.

    Og om jeg som 28-åring, sjekker 20-22 år gamle damer.

    Så synes ikke jeg at det var noe galt.

    Jeg var jo ungkar.

    Det var ikke sånn at jeg var gift eller hadde barn, eller noe.

    Men det har jeg kommet på i ettertid.

    At det gjorde Axel.

    Han ødela for meg, sånn at hvis jeg hadde begynt å sjekke opp en fin dame.

    Så ville Axel gå bort til henne, og prate masse dritt om meg, til hun dama.

    Sånn at hun droppa meg.

    Så man er heldig som har venner og familie, sier jeg.

    Hvorfor han gjorde det?

    Nei, det veit jeg ikke.

    Kanskje han hadde noen komplekser ovenfor meg.

    Siden at jeg var flink på skolen, men at han ikke var det.

    Han sa en gang, på Valentinos.

    Jeg hadde jo ikke så mye kamerater å gå på byen sammen med.

    Og Axel foreslo, at jeg skulle møte han på Snorre, en gang, i 96, eller noe.

    Så etter det, så ble det sånn, at vi gikk på byen sammen osv.

    Selv om jeg var en del år eldre enn Axel.

    Men jeg var vel litt lei av å gå på byen aleine.

    Så jeg syntes det var artig da.

    Men men.

    Men på Valentinos, da sa han det, at han var den med utseende og jeg var den med hjerne.

    Så han ville vel ikke at jeg skulle sjekke opp damer da.

    For hvis jeg var både kjekk og smart, da ville han få komplekser da.

    For at han ikke var smart.

    Men Axel er egentlig smart, og har veldig sosial inteligens, og kan kødde med alle osv.

    Det at han har problemer med å lære, betyr ikke at han ikke er smart, vil jeg si.

    Men men.

    Det er jo flere slag intelligens.

    Og på noen av dem, så tror jeg det er få som slår Axel, på sosial intelligens, og lese folk, og sånne ting.

    Men det at han ødela, for meg, når jeg skulle sjekke damer.

    Det gikk etterhvert litt på selvtilliten min.

    For jeg syntes jo ikke det var noe artig, å aldri klare å sjekke opp damer.

    Men nå, det siste året, så har det vært ganske rolig, i livet mitt.

    Så nå har jeg tenkt igjenom hva som skjedde.

    Og nå skjønner jeg det, at Axel begynte å prate dritt om meg, til damer jeg sjekka opp osv.

    Men hvorfor, nei det veit jeg ikke, om han bare syntes det var morsomt osv.

    En gang tok han og lagde sånn merke på buksa mi.

    Sånn sot, eller noe.

    Og når damene ser du har flekk på buksa, da får du ikke sjekka opp norske sosse-damer.

    Så han gjorde sånne ting, for å ødelegge for meg, med damene osv.

    Så det var kanskje like smart, at jeg flytta fra Oslo.

    Det er nok mulig.

    En gang, så skyldte han meg penger.

    Og da ringte han, og spurte om vi skulle ta en øl.

    Så sa jeg, at jeg har ikke så mye penger, for jeg får lønning, om to dager, eller noe.

    (Jeg hadde vanligvis alltid penger, for jeg brukte ikke opp alt med en gang.

    Men to-tre ganger, på ti år kanskje.

    Så hadde jeg ikke penger, i et par dager.

    Og da dukka alltid Axel opp.

    Så kanskje han hadde kontakter i banken, og kødda med meg sånn sett?

    Bare noe jeg tenkte, hvem vet.

    Jeg sier ikke det var sånn.

    Men Axel kjenner masse folk, så jeg sier ikke at det er umulig.

    Hvis han er i noe mafia, for eksempel.

    Som det kanskje kan virke som.

    Også fra annet.

    Men jeg orker ikke skrive om det nå, for det er slitsomt å skrive så lange poster på bloggen.

    Men jeg har skrevet om det før, det var da jeg satt på internett, og en dame sa på irc at det var mafia i Norge.

    Og Axel satt i en plaststol, og lata som han sov, og lurte på om noe hadde skjedd, etterpå.

    Og hu dama sa at jeg kunne bli sjafør, eller noe annet, hvis jeg ville være i mafian.

    Jeg visste ikke helt om hun kødda, eller var seriøs, så jeg fortalte ikke om det til Axel.

    Men Axel kan jo ha vært sent, av noe mafia, for å se hva jeg mente.

    Så derfor tenkte jeg det).

    Men tilbake til studenten.

    Da sa jeg, at hvis jeg skulle bli med på byen.

    Så måtte Axel betale drinker eller øl.

    For jeg hadde ikke så mye penger da, og han skylte meg penger.

    Da krølla Axel sammen kvitteringa, ut på kvelden, kvitteringa fra drinkene.

    Og så heiv han den kvitteringa, for drinkene og visa, under genseren og t-skjorta mi.

    Kvitteringa var som en ball da.

    Og han heiv den ned under genseren og t-skjorta mi da.

    Som om jeg var en søpplebøtte.

    Og da, en av de neste gangene Axel var på besøk hos meg, i W. Thr. gt.

    Da fortalte jeg Axel, at sånn var det ingen som oppførte seg mot meg.

    Og at jeg ikke likte at folk oppførte seg sånn.

    Da sa Axel, at det er greit siden det er meg vel.

    Da bare lurte jeg på, om Axel mente at jeg var en dum-snill person, som han bare kunne kødde med, siden han var broren min.

    Men jeg sa da det, at jeg ikke likte å bli behandla sånn, av noen.

    At jeg pleide å kutte ut folk, hvis de oppførte seg sånn.

    Så jeg ga han en advarsel da.

    Så etter det, så hadde jeg vel ikke så mye å gjøre med Axel.

    Da dro han plutselig til Spania, uten å si fra.

    Og kom tilbake over et år seinere.

    Og da var han skikkelig tøff.

    Jeg kjente han nesten ikke igjen.

    Og han var rimelig tøff fra før av og.

    Og i Spania så hadde han blitt angrepet av 4-5 spanioler.

    Og kasta en av dem, ned en trapp osv, flere meter.

    Eller over et gjerde, og ned på et betonggulv, eller noe.

    For mange spanjoler angrep han da.

    Men han kom seg unna.

    Han har jo trent karate og kung-fu og vekter, i mange år.

    Så han er rimelig tøff, og mye kraftigere enn meg.

    Jeg har jo problem med kneet, så jeg sliter litt, hvis vi skal slåss for morro skyld, for eksempel.

    Selv om jeg trente mye i Sunderland osv., så sliter jeg nok likevel, mot Axel, for han har trent kampsport osv., og har ikke skada kneet to ganger, på fotballtrening, som jeg har.

    Så sånn er det.

    Så etter det, at Axel plutselig forsvant til Spania, uten omtrent å si fra.

    Og uten å ringe, derfra.

    Faren hans bodde der da, og Axel traff en spansk jente osv.

    Men jeg syntes det var dårlig, at han ikke sa fra engang, at han dro dit, og ikke ringte og sa at han skulle være der i over et år.

    Så stod han plutselig på døra, på St. Hanshaugen, enda da hadde han ikke ringt og sagt fra, at han skulle tilbake til Norge.

    Så det Spania-greiene, var rimelig rart, syntes jeg.

    Så etter det, så har jeg ikke hatt så mye med Axel å gjøre.

    Før han dro til Spania, så var vi nesten som kamerater, og festa mye sammen og gikk på byen osv.

    Men etter at han dro til Spania, uten å si fra, så hadde vi ikke så mye med hverandre å gjøre osv. da.

    Og mens han var i Spania, så fikk jeg også mye problemer, på Rimi Kalbakken osv.

    Som butikksjef der.

    Så da jeg traff Axel igjen, etter at han hadde vært i Spania.

    Så så han mye tøffere ut, etter et drøyt år i Spania.

    Det må ha vært et tøfft år, tror jeg.

    Og jeg så nok rimelig herja og overarbeida ut.

    Pga. problemene på Rimi Kalbakken.

    Så det var nok et rimelig tøft år for meg også.

    Så sånn var det.

    Men man får vel bare prøve å lære av problemene og komme seg videre.

    Det var det jeg prøvde i hvertfall.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Politihuset på Grønland. (In Norwegian).

    Jeg lurer på politihuset på Grønland, om det kryr med ‘dirty cops’ der.

    Jeg har hatt et par dårlige erfaringer med politifolk derfra nå.

    Tre dårlige erfaringer, som jeg kommer på nå.

    Fire faktisk.

    Det var han Hatlo, som jeg prata med der på telefon i går, og som prata så lavt, at vifta på laptopen, lagde høyere lyd, enn han.

    Enda det ikke var sånn, at laptopen brukte mye prosessor-kraft, eller tenkte mye da.

    Neida, det var nesten ingen programmer som kjørte, så vifta gikk vanlig.

    Og en laptop er ganske stille.

    Så det var litt snodig.

    Han la også trykk på ordene ‘sedelighetsaker’ og ‘drap’, da han sa, at de andre anmeldelsene, kunne ikke han se på, for de drev bare med sedelighetssaker og drap der.

    Med trykk på de ordene, som for å skremme, fikk jeg inntrykk av.

    De andre episodene, får jeg heller skrive om senere.

    Så sånn er det.

    Men jeg tenkte jeg kunne ta det med, mens jeg har det i huet.

    Om det er så ille at dem er noe mafia til og med.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog