![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
(no subject)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Oct 15, 2009 at 2:13 PM | |
|
To: Larvik bibliotek <bruker4@larvik.folkebibl.no> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
(no subject)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Oct 15, 2009 at 2:13 PM | |
|
To: Larvik bibliotek <bruker4@larvik.folkebibl.no> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
(no subject)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Oct 15, 2009 at 11:36 AM | |
|
To: Larvik bibliotek <bruker4@larvik.folkebibl.no> | ||
| ||
PS.
Her er den artikkelen, som biblioteket sendte, med min morfar Johannes Ribsskog, hvor han hadde funnet en svane som var død av oljesøl, i Nevlunghavn, og havna på førstesida av Nybrott, (som nå er nedlagt), 1979:
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Forside av Nybrott fra 1978 eller 1979
|
Larvik bibliotek <bruker4@larvik.folkebibl.no> |
Wed, Oct 14, 2009 at 2:10 PM | |
|
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> Cc: britt@larbib.no | ||
| ||
PS.
Det var den første sommeren vi bodde i Larvik, som vi pleide å gå på biblioteket, husker jeg.
Sommeren 1978.
Og sjakk det hadde morfaren vår i Nevlunghavn, Johannes Ribsskog, lært oss.
For vi var vel bare en uke på sommerferie, i Danmark, på telttur, til København, hvor vi kjørte gjennom Sverige.
Så det var mange uker i sommerferien som vi sykla rundt i Larvik da, hvor vi hadde bodd, siden april kanskje, det samme året.
Så det var spennende, husker jeg, å flytte til Larvik sentrum, som syvåring.
Selv om jeg var litt kjent i Larvik fra før og, for vi pleide å bo i distriktet, og hadde ofte vært med mora vår på cafe, og handlerunde, i Larvik, fra vi var tre-fire år.
Så sånn var det.
En gang jeg og søstra mi var på biblioteket, som da lå ved siden av Munken Kino, ikke langt fra Larvik jernbanestasjon.
Da var det noen gutter, som jeg ikke visste hvem var, som blåste noe pulver.
Nysepulver, er det noe som heter det?
Ja, de blåste det rett i ansiktet mitt, så jeg begynte å blø neseblod.
Det var kanskje da jeg fikk problemer med det.
Så ei av de som jobba på biblioteket, måtte ta meg med inn på doen der, husker jeg, sånn at jeg fikk tørka vekk noe blod osv.
Mens søstra mi så på da.
Så hva det var, det vet jeg ikke, men det kan ha vært noe ‘mafian’, i forbindelse med søstra mi og mora mi og mormora mi da, eventuelt.
Eller om det var gjennom stefaren min, (og vel også søstra mi da), Arne Thormod Thomassen, som antagelig er i noe russisk mafia(?)
Hm.
Ja, hvem vet, noe var det nok ihvertfall, for jeg skjønner ikke hva de gutta gjorde der, og hvorfor de skulle blåse nysepulver, (ganske mye), rett i trynet på meg, da jeg gikk ut døra der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Kåseri av Johannes Ribsskog
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Oct 13, 2009 at 1:50 PM | |
|
To: 02345@nrk.no | ||
| ||
PS.
Jeg lurer på om de svanene kan ha vært noe ‘mafian’ jeg.
Det er vel litt rart å få hele førstesida i Nybrott, pga. to døde svaner?
Bestemor Ingeborg hun var omtrent alltid på kjøkkenet, untatt en gang hun fortalte om ‘den grimme ælling’, eller ‘den stygge andungen’ da, av HC Andersen, til meg og søstra mi, som ble en svane.
Kan de to døde svanene, som min morfar var på førstesida i Nybrott med, ha symbolisert meg og søstra mi, og at det her var noe ‘mafian’ fra bestemor Ingeborg, og kanskje Johannes og mora mi da.
For vi pleide ikke å abonnere på Nybrott, akkurat.
Det gjorde vi ikke da Axel ble født, husker jeg, da måtte jeg gå å kjøpe avisa.
Mens det her var nok noen måneder før, og avisa lå på trappa, eller innafor døra, når jeg skulle gå til skolen, så det var jeg som fant den avisa, med morfaren min på forsida da.
Og da var nok det i skoleåret 1978/79, (og ikke 1979/80), siden jeg ikke husker at søstra mi også skulle til skolen.
Men hun kan jo også ha begynt til et annet tidspunkt da.
Hvem vet.
Hm.
Kanskje biblioteket i Larvik kan skaffe den førstesida, av den nå nedlagte arbeideravisa Nybrott?
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
Nå har jeg jo skrevet om det på bloggen, at jeg ikke hadde noe med morfaren min å gjøre, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.
Untatt en ferie jeg var der, hos morfaren og mormora mi, i Nevlunghavn.
Men da var jeg ikke helt på bølgelengde med morfaren min, såvidt jeg kan huske, jeg og søstra mi bare dreiv å leste noen bøker der, og var ikke helt på bølgelengde med morfaren og mormora mi vel.
Men jeg husker da farfaren min, Øivind Olsen døde, i 1983 kanskje.
Noe sånt.
http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=407973739067553285&postID=3316446661049807557#
Etter lengre tids sykdom, dvs. hjerneslag, så han ble værre og værre de siste årene han levde.
Så alle skjønte at han kom til å dø, for han kunne ikke gå på do selv engang, på slutten, så Ågot måtte hjelpe han med sånt da, og da kunne han nesten ikke prate.
En gang Ågot hadde ei dame på besøk så måtte Øivind si fra til meg da, at han måtte på do, men da bare grynta han da da, eller prata eller ropte sånn halvveis utydelig da, så måtte jeg hente Ågot da.
Så Øivind trengte stell som et spedbarn, den siste tida han levde.
For han hadde ihvertfall to hjerneslag, så han ble mer og mer redusert da.
Så sånn var det.
Så han var ikke noe selskap den siste tida han levde, han kunne ikke prate og sånn, og bare satt der i sofaen da, de siste månedene han levde vel.
Og han var på sykehus, ihverfall to ganger vel, før han døde, mener jeg å huske.
Tønsberg sykehus, tror jeg, og han døde på Horten sykehus da.
Så sånn var det.
Og da kom jeg hjem fra skolen, eller om det var om sommeren, og jeg gikk bort og besøkte Ågot.
Noe sånt.
Og da sa Ågot at Øivind var død.
Og da gjorde jeg noe som jeg sjelden, eller aldri, gjorde, og det var at jeg så i telefonkatalogen, og fant telefonnummeret til morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn.
For han var liksom litt høytidelig, og siden jeg bodde hos faren min, så kunne jeg liksom ikke bare kontakte han, da måtte jeg liksom ha noe å si da, syntes jeg.
Men da kunne jeg ringe han, for da hadde jeg liksom noe å si da, at han farfaren min var død, så da ringte jeg og sa fra om det.
Og da sa bestefar Johannes ‘kondolerer’, osv.
Bestemor Ågot ville egentlig ikke at jeg skulle ringe han, men jeg syntes at jeg måtte gjøre noe, når jeg hørte at han farfaren min var død.
Jeg ringte ikke mora mi, av en eller annen anledning.
Men jeg husker ikke hvorfor.
Men men.
Men jeg visste jo at Øivind og Johannes hadde kjent hverandre da, for jeg hadde prata med Øivind såvidt om morfaren min Johannes, før farfaren min Øivind fikk hjerneslag da.
Så derfor syntes jeg at jeg kunne ringe morfaren min å si fra da, men jeg var vel litt i sjokk da, for Øivind, var jo den første av besteforeldrene mine som døde da, og jeg var bare helt i begynnelsen av tenårene vel, hvis jeg ikke var tolv år, det er mulig.
(Og Johannes, han døde et eller to år seinere selv, nede i Spania, en vinter, på midten av 80-tallet vel).
Så sånn var det.
Så jeg hadde ikke egentlig noe mot han morfaren min Johannes.
Neida, det var kona hans, bestemor Ingeborg, som jeg ikke likte, husker jeg.
Jeg husker for eksempel vinteren 1974, tror jeg det var, da jeg var fire år.
Da skulle mora mi, og stefaren min i Larvik, Arne Thomassen.
De skulle til Mallorca.
Og da skulle vi være hos besteforeldrene våre da.
Men vi skulle ikke være hos samme besteforeldre, fant jeg ut.
Neida, søstra mi skulle være hos Ågot.
Og jeg måtte være hos Ingeborg og Johannes, på Sætre, i Hurum.
Og det likte jeg ikke, husker jeg.
Jeg syntes at jeg skulle være hos Ågot da, så kunne søstra mi være hos Ingeborg.
Og det var fordi, at da jeg og mora mi og faren min, og søstra mi, bodde på Bergeråsen, på Toppen der, i 1973, kan det vel ha vært.
Da var søstra mi kanskje et år da, eller et halvt år kanskje, eller hvor gamle unger er når de begynner å sykle på sånne plast-traktorer, som jeg fikk.
For da var søstra mi den yngste ungen til mora mi da, så det var Pia her og Pia der, da.
Og det var greit, syntes jeg, helt til mora mi skulle la søstra mi få den traktoren min og, som jeg hadde fått et år eller to før da.
Så skulle søstra mi sykle på den da.
Jeg rørte aldri den traktoren, men jeg huska at jeg hadde vært stolt da jeg fikk den traktoren da.
Så det ble litt mye for meg, når mora mi skulle la søstra mi få traktoren min og.
Så jeg sa nei da, når jeg så traktoren.
Så brydde ikke mora mi seg noe om hva jeg sa.
Så da begynte jeg å grine da.
Jeg begynte å hylgrine da, siden mora mi ikke hørte på meg.
Mora mi bare leika med søstra mi, enda jeg stod på trappa, på Toppen der, og hylgrein nesten, for jeg var lei meg da, siden mora mi ikke brydde seg noe om meg, virka det som.
Men mora mi ga faen i meg, hu brydde seg bare om søstra mi.
Så mora mi og søstra mi, de smilte og leika med traktoren, mens jeg stod og så på, og grein.
Så de hadde ingen følelser ovenfor meg da.
De var bare kalde ovenfor meg.
Så sånn var det.
Så faren min måtte kjøre meg bort til mora si, Ågot, på Sand, sånn at hu kunne trøste meg da.
Hu bare spurte hva som hadde foregått, men da hadde jeg slutta å grine da, mens vi kjørte til Sand.
For faren min ville ikke trøste meg, men han kjørte meg bort til mora si på Sand da.
Og der var onkel Håkon og, som begynte å tulle da, for da han hørt om det her.
Men han skjønte ikke helt, han skulle ha det til at jeg var slem, som ikke ville la søstra mi låne traktoren, men jeg syntes at den traktoren var min da, jeg syntes det ble litt mye Pia, jeg fikk liksom ikke noe oppmerksomhet, og mora mi brydde seg liksom ikke om meg lengre da, etter at hu fikk Pia.
Noe sånt.
Så, etter det, så syntes nesten jeg at Ågot var som mora mi.
Og at mora mi var som mora til Pia.
Noe sånt.
Så derfor syntes jeg det da, at jeg kunne ha fått være hos Ågot, mens mora var i Syden.
Så kunne søstra mi ha vært hos Ingeborg.
Men når jeg ikke fikk lov til det, så ble jeg sur på mora mi da.
Så bestemor Ingeborg, hun pleide alltid å gjøre et poeng av, at jeg var så knytta til henne, for da mora mi kom hjem fra Mallorca, så så jeg ikke på henne engang, pleide Ingeborg å si, hvis jeg var sur på henne.
Men det var altså fordi at jeg var sur på mora mi, da jeg var sånn tre-fire år, fordi jeg ikke fikk være hos Ågot da, men måtte være hos Ingeborg, (som jeg ikke syntes var så snill som Ågot), mens mora mi og stefaren min var i Syden da.
Så jeg likte egentlig ikke Ingeborg.
Men det var ikke så ille, at jeg da sa tilbake til Ingeborg, når hun sa at jeg ikke så opp på mora mi, etter at hu kom tilbake fra Syden.
Da var det ikke sånn at jeg sa, da jeg var sånn i 20-30 åra, at ‘det var fordi at du var litt som en heks og jeg var sur på mora mi, fordi jeg måtte være hos deg, og ikke fikk være hos Ågot’.
Nei, det fikk jeg meg ikke til å si til bestemor Ingeborg, gitt.
Men det var kanskje det jeg mente da.
For jeg likte altså egentlig ikke hverken mora mi eller mormora mi, da jeg var unge, men farmora mi Ågot var liksom nesten som mora mi da, eller det nærmeste man kom kanskje, for jeg syntes at mora og mormora mi var så kalde da og litt sånn dårlige med mennesker eller unger da.
Eller om det bare var meg.
Noe var det nok, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Når jeg hadde den Ford Sierraen min, som jeg kjøpte høsten 1998, så hadde jeg medlemskap i Falken, var det vel, så jeg slapp med litt billigere regninger, var det vel, hver gang det var noe galt med bilen da, og jeg trengte å få tauet den hjem.
(Jeg kom på dette nå, siden det stod i Aftenposten, at Viking og Falck(!), som det visst heter nå, hadde hatt en travel helg:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3302888.ece)
Samtidig, så fikk jeg litt dårlig samvittighet, etter at moren min døde i 1999, for jeg hadde ikke fulgt med ordentlig på henne, når hun var syk, og jeg visste ikke at hun kom til å dø så brått.
Hun var mest hos søstra mi, når hun var på besøk i Oslo, så jeg fikk ikke så god kontakt med henne, på slutten.
Men det er vel kanskje naturlig at mor og datter har bedre kontakt enn mor og sønn, det er vel ikke bare i vår familie, at det har vært sånn, hvis jeg skulle gjette.
Jeg hadde jo bare en hybelleilighet og, siden karriæren min i Rimi gikk tregt, og jeg hadde ikke så god råd da.
Men da moren min døde, så tenkte jeg, at jeg fikk prøve å besøke mormoren min litt mer ihvertfall, før hun også døde, bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Så jeg dro ut dit alene en helg, i 2002, var det vel kanskje.
Våren 2002 kanskje, hvis det ikke var i 2001.
Og så streika bilen min.
Jeg gikk en tur, på lørdagen, utover mot Stavern og sånn, og så noen tyske bunkerser osv., som jeg ikke hadde sett uti der før.
Dette kan ha vært i forbindelse med Oddane Fort, tror jeg nå, et tysk-bygget fort, fra 2. verdenskrig, som jeg leste om, nå i sommer, iforbindelse med oljesøl-ulykken, der nede.
Jeg visste ikke navnet på dette fortet, og jeg prøvde å forklare det til bestemor, at jeg hadde gått til noen bunkerser, men hun skjønte visst ikke hvor jeg mente, på lørdagen.
(Det var kanskje denne gangen, som bestemor Ingeborg viste meg et dansk leksikon, hvor danske generaler fikk kjeft, etter 2. verdenskrig, for å ikke ha rustet opp før krigen, det var vel en som het Erik With, tror jeg.
Noe sånt.
Kanskje hun mente at han var spion, og at jeg var oppkalt etter han?
Jeg vet ikke hvem som bestemte navnet mitt, jeg.
Hm.
Det er et gammelt norsk navn ihvertfall, Erik Blodøks, som britene kaller opp forlag etter, het jo Erik og så.
Men men).
Så skulle jeg tilbake til Oslo da, på søndagen.
Og da var det plutselig noe feil med bilen.
Så naboen kikka på hva som skjedde, en kar i 40-åra med rynker under øya vel, han lurte fælt på hva som skjedde.
(En som bodde i skoleveien, litt lenger ned mot bakeriet).
Og mormora mi var helt krakilsk.
Hun ble helt forstyrra av det, at bilen ikke virka, da.
Hun mista helt selvkontrollen, og lurte på hvordan det skulle gå med henne, som skulle til Europa på mandag, osv.
Eller hva det var.
Sveits, eller Belgia, eller et eller annet.
Hu ‘gura’ helt da.
Men jeg var medlem i Falken da.
Så ringte jeg Falken.
Og da Falken kom, så kan det kanskje ha vært sånn, at Falken ikke orka hu mormora mi, som gura så fælt.
For da fiksa ikke Falken bilen min, i Skoleveien, i Nevlunghavn, hvor halve Skoleveien var så opptatt av bilen min som ikke virka.
Neida, da kjørte Falken bilen min, oppå lasteplanet, helt inn til Larvik, kanskje to mil unna.
Så mekka han bilen på den bensinstasjonen, som er med en gang du kommer til Larvik, fra Nevlunghavn og Helgeroa der.
Altså like ved Farris der.
Så han reagerte kanskje på at hu mormora mi var så spesiell da.
At han ikke hadde fått arbeidsro, for hu mormora mi, Ingeborg Ribsskog, hu var så slitsom til tider, når hu begynte.
Så da skjønner jeg jo det, at det kan ikke ha vært så artig kanskje, for bestefar Johannes, å ha vært gift med bestemor Ingeborg.
Eller hva disse anfallene kunne skyldes, når hun ble mer slitsom, enn jeg kan huske at noe annet menneske jeg har kjent, har blitt.
Så dette kan man jo lure på.
Dette var bare noe jeg kom på nå, når jeg leste om Falck, og at de hadde hatt en travel helg, de og Viking.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
En kamerat jeg hadde i Larvik, når jeg var guttunge, Frode Kølner, han sa at Falken var så bra, for de tror jeg var like ved der vi bodde.
Men de er kanskje danske de da, Falken eller Falck, som de heter nå.
At Falck liksom er for de som egentlig er fra nede i Tyskland der, med mørkt hår osv., sånn som Kølner, eller Kölner-familien da, som de først vel het.
Også er Viking, for de norske og nordiske folka, som man kan skjønne på navnet.
Svart som en Falk, og Viking er jo nordisk da.
Er det sånn det fungerer, at det er en slags krig der, og man må ha to sånne selskaper da, et for de europeiske og et for de nordiske?
Forstå det den som kan.
Hvem vet, det kan være at det ikke er sånn og.
Men man kan vel lure ihvertfall, får man håpe.
Så sånn er kanskje det.
Vi får se.
PS.
Jeg husker at jeg og søstra mi, som barn, vi var hos foreldrene til faren vår, Øivind og Ågot.
Og da spurte jeg hva ‘skigard’ betydde da.
Og det betydde ‘gjerde’ da, sa Øivind, men Ågot var vel også enig i det.
Og den sangen var på radioen tror jeg, eller kanskje TV-en.
Og Øivind sa vel noe sånt, som at det var sant det, at en skigard aldri kan vare evig, osv., som det synges i sangen da.
Og det var ikke sånn, at Øivind ble noe forarget over at vi spurte om det, eller at de slo av sangen.
Så jeg tror Øivind må sies å ha vært ganske norsk vel.
Han var jordnær og en vanlig nordmann vel, selv om han var vel ganske brå og kunne være veldig myndig og noen ganger litt plump.
Og han ble jo syk da, senere på 80-tallet, men nå prater jeg om når han var klar i hue da.
Han var ikke noe sånn frimurer-type, eller noe, selv om han var fabrikkeier, for Strømm Trevareindustri.
Neida, han var en vanlig og jordnær kar likevel, og det beste han visste var å løse kryssord da, og lese i leksikon osv.
Men det var noe rart kanskje, rundt dette at han og onkel Håkon, først slutta å røyke, og så begynte igjen.
Det var vel litt spesielt.
Det hadde vært en gjest på besøk, sa Ågot, på 70-tallet da.
Så hadde han gjesten bydd dem en røyk da, så sprakk både Håkon og Øivind.
Men faren min, han har aldri røkt, og det gjorde vel heller aldri Ågot.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Dette kan vel ha vært i 1976, eller noe, som jeg så på nettet, at Stanly Jacobsens album, ‘fra skigard til øygard’, ble utgitt.
Så det var kanskje den sommeren som jeg og søstra mi ble kidnappa, i Mellomhagen, i Østre Halsen, av onkel Runar og faren min, at jeg hørte denne sangen, i stua til Ågot og Øivind da, og at jeg spurte om dette.
Det er nok ikke umulig.
Så sånn var vel kanskje det.
Nå skriver jeg mye fint om bestefar Johannes, om at jeg fikk Apache-sykkel og fotball av han, under oppveksten i Larvik.
Og vi har sett at Johannes var en del på radio, (og også i aviser), på 40-tallet og frem til slutten av 70-tallet.
Men nå flyttet jo jeg til faren min, i 1979, som niåring, men jeg får ta med litt av hva andre har sagt til meg seinere, om Johannes, siden jeg ikke hadde så mye med han å gjøre, etter 1979.
Sønnen hans, Martin, sa i 2005, at Johannes var en ‘jævel’, han hadde sagt til Martin, at hvis han gjorde noen av tenåringsjentene i Sætre gravide, så ville han drepe seg.
Så da lagde vel dette problemer og ødela for Martin, hva nå han hadde på gang, da sikkert.
Min farfar, Øivind Olsen, han sa, da jeg flytta til Berger, i 1979, at han ikke kunne gå god for morfaren min.
For han morfaren min, han var sånn, at han kunne fremme et forslag, i kommunestyremøtet, i Sætre da, (som antagelig farfaren min hadde lest om i avisa, eller noe), og så kunne morfaren min stemme mot det forslaget, under avstemninga, seinere da.
Sa farfaren min da.
Og hvis jeg skulle gjette på hvem som hadde mest bakkekontakt, av morfaren min og farfaren min, så tror jeg at jeg må si farfaren min.
For Johannes kunne være ganske spesiell, han var nok ikke så flink med mennesker.
Jeg husker fra 70-tallet, da jeg var guttunge, at Johannes kunne være veldig fjern.
Og noe sånt mener jeg også at bestemor Ingeborg har sagt.
Den siste gangen jeg husker, at jeg prata ordentlig, med morfaren min, det var en gang de hadde bedt meg å ta bussen ut til Nevlunghavn.
Da ville morfaren min prate med meg, i peisestua.
Og ikke i TV-stua.
Så da var jeg kanskje ikke i familien hans lenger da, det er mulig.
At han hadde en finger med i spillet, i forbindelse med det, at jeg måtte flytte til faren min, osv.
Så spurte jeg om hva han syntes om avisa til Frode Kølner og meg da.
Og den likte han ikke.
(Jeg var litt dum, og skulle være morsom da).
For det eneste som stod i den avisa, det var Frode, som hadde laget en annonse, ‘pent brukte underbukser med fartsstriper selges billig’.
Det kunne vi ikke ha med, sa Johannes, for det var usømmelig, var vel kanskje ordet han brukte.
Han forklarte at han mente at noen kunne bli støtt av det da, så derfor burde vi ikke ha med om sånt.
Så sånn var det.
Da pratet jeg og morfaren min, om alt og ingenting da, i en del minutter.
Det var liksom som at jeg var en gjest der.
Og bestemor Ingeborg holdt seg litt i bakgrunnen.
Det var egentlig bedre å sitte i peisestua, (som var i samme etasje, som de andre stuene, det var et stort hus), å prate, enn i TV-stua, for der var bestefar Johannes noen ganger veldig fjern, vil jeg si.
Mens da vi prata i peisestua der, altså i den stua hvor både inngangsdøra og hagedøra var like ved, så virka han bedre, synes jeg.
Selv om jeg nok hadde litt distanse til han da, siden han noen ganger kunne være spesiell, og enten tulle veldig mye, eller være veldig fjern og i sin egen verden da.
Så sånn er det.
Noe sånt.
Så bestefar Johannes, var veldig gammeldags og litt stiv i formen.
Men om han hadde helt bakkekontakten, det vet jeg ikke helt.
Han var kanskje som en slags idrettsnerd?
Jeg får tenkte litt mer på det her.
Mora til Johannes, var visst ikke bra.
(Det var ei som var fra Dørumsgaard-slekten).
Hun var veldig deprimert og nostalgisk, og hva heter det.
Melankolsk og tungsinn, er vel kanskje ordene.
Noe sånt.
Så hu var visst ikke noe flink til å oppdra unger da, så Johannes led kanskje under og av oppveksten sin.
Da Ingeborg fødte Ellen, var det vel, så skulle mora til Johannes passe på Karen da, mora mi.
Fortalte Ingeborg en gang.
Men da de kom tilbake, med Ellen, så var visst hele kjøkkenet, i Nittedal vel, fylt med uvaskede gryter osv.
Så sånn var det.
Så det er mye rart.
Men det blir spennende å høre, hva Johannes prater om i de kåseriene osv., hvis det er mulig å få tak i de.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog

Søstra mi og meg ble jo dratt med mora våres, til Larvik, i 1973, var det vel.
Rundt 1975, så flytta min mors foreldre, Ingeborg og Johannes, også til Larvik-traktene, nærmere bestemt til Nevlunghavn, (fra Sætre i Hurum).
Sætre ligger kanskje ikke ved kysten, såvidt jeg kan huske, så bodde de på et byggefelt, som var nesten som Bergeråsen, bare litt finere hus vel, og det var vel lengre til vannet, fra det byggefeltet de bodde på, enn det var på Bergeråsen.
Der var det også en episode som skjedde, som kan vise at nok også bestemor Ingeborg, var som en heks.
Det var da jeg og moren vår og stefaren vår, Arne Thormod, og søstra mi, kjørte fra Larvik til Sætre, rundt 1974 kanskje, (eller det kan vel også ha vært i 1975), for å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som da bodde på Sætre, på et byggefelt, hvor det vokste bringebær, var det vel.
De hadde en hage, og jeg sov på rommet til onkel Martin, som hadde mista en krone og en femtiøring, under senga, så de fikk jeg lov å beholde, sa mora mi og mormora mi da.
For det var ikke sånn, når jeg kom til Ingeborg og Johannes, at jeg og søstra mi fikk en pose med masse småpenger i, sånn som vi fikk av bestemor Ågot, for eksempel, min fars mor, for å gå i kiosken til Liv, som lå der Jensen Møbler vel ligger nå.
Neida, så da var det stas å finne noen av pengene til onkel Martin, som vel var ungdom da, og ikke var hjemme, så jeg fikk låne rommet hans da, husker jeg.
Jeg husker også at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de observerte meg og søstra mi, mens vi lekte.
Vi lekte noen ganger i Mellomhagen i Larvik.
Mora vår sa vi skulle grave i en haug, bak i hagen, hvor det var så mye mark.
Det må vel ha vært noe slags komposthaug, eller noe da(?)
Og en gang fant vi en skikkelig svær mark, som var nesten som en orm, vil jeg si.
Det var nok en egen art, annen enn meitemark.
Den så ut som meitemark, men den var mye større.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så lekte vi på Sætre og da.
Og da hadde bestemor Ingeborg noen nabounger, eller noe, der også.
En som tulla med meg og søstra mi, når vi gravde eller hva vi gjorde, i noe sand, eller hva det var.
Og da behøvde ikke jeg og søstra mi, å prate, for vi var så observante, så vi bare tulla med han gutten tilbake, uten å si noe, og uten at han merka noe.
(Han tok kanskje en leke som vi hadde da, som vi fikk tatt tilbake da, uten at han merka det, eller noe, siden jeg og søstra mi var så våkne og observante, sikkert fordi mora vår alltid skjente for det minste, så vi var litt nervøse, eller ihverfall årvåkne, pga. hakkinga fra mora vår).
Så sånn var det.
Så da ble vi observert, mens vi lekte, av bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som tydelig hadde lite å drive med.
Og vi ble sendt til å plukke bringebær osv.
Jeg kan ikke huske noe søndagstur, fra Sætre, så det er mulig at de startet den vanen, i Nevlunghavn.
Selv om jeg kan tenke meg det, at de gikk nok mye langrenn der, om vinteren, på Sætre.
Noe sånt.
Men det var vel kanskje et litt kjedelig byggefelt da, siden det ikke lå ved fjorden(?)
Hva vet jeg.
Det var en gammeldags kiosk, i et trehus vel, på veien, like ved byggefeltet.
Og da skjedde det noe rart.
Når vi skulle dra hjem til Larvik, så ville jo jeg bruke myntene til onkel Martin, i kiosken, på Sætre.
Og det var vel en søndag da.
Og her kan det ha vært noe ‘plottings’ fra bestemor Ingeborg.
For da gikk jeg alene inn i kiosken da, for å kjøpe godteri.
Men det skulle bli en forfærdelig opplevelse.
For de jentene, eller damene, bar disken, de bare overså meg.
Og jeg stod der i lengre og lengre tid, mens de hjalp alle de andre, (siden det var søndag), å kjøpe godteri.
Så det ble som en traumatisk opplevelse, for meg.
For sånn var det aldri på Østre Halsen, for eksempel, når jeg skulle gå i butikken for å kjøpe godteri der, da var alltid butikkdamene hyggelige mot meg, såvidt jeg kan huske.
Men de på Sætre var slemme.
Jeg bare stod der rett opp og ned, og fikk liksom sånne tårer inni meg da, siden de bare lot meg stå der, med myntene til onkel Martin.
Etter 15-20 minutter kanskje, og mens de bak disken hadde latt 10-20 kunder gå før meg, så kom mora mi inn i kiosken da, og lurte på hva jeg drev med.
Men jeg forklarte at de ikke hjalp meg da.
Og mora mi prata til dem da, så fikk jeg noe godteri.
Så kom vi inn i bilen, så klagde mora mi på den kiosken, til stefaren min.
Så mora mi var nok ikke med på det her plottet.
Mens det var nok mormora mi, bestemor Ingeborg, som tulla med meg.
Antagelig fordi jeg har blå øyne og lyst hår, (hadde jeg da ihvertfall, for det er mye mørkere nå).
Så at bestemor Ingeborg, var i noe orden, eller lignende, som hadde noe krig mot de nordiske, og som tuller med de som er nordiske osv., i familien.
Eller de som er mest ‘ikke-semittiske’ da, dvs. at de synes mørkt hår er best.
Sånn som hu fra Litauen, (hvor bestemor Ingeborgs slekt også er fra, (Kurland, det vil vel si Latvia), gjennom Charlotte Von Geldern, som ble gift inn i Gedde-slekten på Måns, på Sjælland, på 1700- eller 1800-tallet).
Hun sa til meg, på byen, her i Liverpool, at Alex var bedre enn meg, siden han hadde mørkere hår, mener jeg det var hu sa.
Jeg skal se om jeg finner den linken.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er den linken, til hun jenta fra Litauen, Diana, som sa at Alex var bedre, siden han hadde mørkere hår:
she said, Alex was better since he had darker hair
https://johncons-blogg.a2hosted.com/2009/04/erik-met-illuminati-girl-diana-from.html
PS 2.
Her er bilde av hun Diana og han nevnte Alex, forresten.
Dette var et tilfeldig møte, i fylla, som skjedde, i april i år, i området rundt Concert Sq., hvor det er mye utesteder:
(Samme link som ovenfor).
PS 3.
Nå spora den bloggposten her litt av, for jeg kom på noe hekse-aktig oppførsel fra bestemor Ingeborg.
Men, det var tante Ellens ‘hekse-aktighet’, som jeg skulle skrive om her.
For, bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de flytta jo til Nevlunghavn da, som jeg skrev, rundt 1975.
Og tante Ellen, hun må vel ha bodd i Sveits, siden før jeg ble født, i 1970, vil jeg tippe.
Jeg husker da jeg var 1-2 år, så var tante Ellen og hennes mongolide sønn, Joakim, på besøk i Norge.
Antagelig på Sætre da.
Joakim, var på dagen et år eldre enn meg.
Og da skulle mora mi og tante Ellen gjøre et eksperiment, med meg og Joakim.
(Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte meg, seinere på 70-tallet, at Ellen og Reto Savoldelli, de fikk kusina mi Rahel, av samme grunn.
For å se om Joakim, ville herme etter Rahel, og da bli kvitt mongoliditeten sin da, etterhvert som han hermet etter Rahel, etterhvert som hun vokste opp da).
Dette prøvde også Ellen først med meg da, før hun fikk Rahel.
At jeg, kanskje på Sætre eller om dette var på Klokkarstua, hvor Ingeborg og Johannes, bodde på 60-tallet da.
Da ble jeg satt på en gyngehest da, som et eller toåring.
Og så skulle Joakim prøve etter meg da, om han også klarte å gynge, men det klarte han vel ikke da.
Så det var vel det første jeg husker av tante Ellen, (og Joakim, som døde på 90-tallet vel, i 20 eller 30-årene da, av en eller annen grunn).
Men men.
Så sånn var det.
Men jeg husker også at tante Ellen, hun var på besøk, i Nevlunghavn, før hun fikk Rahel, tror jeg.
Rahel er vel født i samme året, som broren min Axel.
Så de er vel født i 1978.
Så dette må ha vært mellom 1975 og 1978.
Antagelig i 1976, eller noe, da.
Jeg og søstra mi, vi var så plaga av mora vår, på den tida her.
Så vi fortalte tante Ellen, at mora vår var slem da.
Og det tålte ikke mora vår å høre, så hu sa vel noe sårende tilbake til tante Ellen, angående hva hu hadde gjort under hippie-tida, eller noe.
Men jeg husker ihvertfall, at jeg oppfattet tante Ellen, som snillere, enn mora mi, da.
At tante Ellen var mer avbalansert og sinding og rolig, enn mora mi, som kunne være som et fyrverkeri og underfundig og litt slem da.
Og kald kanskje.
Så sånn var det.
Så tante Ellen prøvde ihvertfall å hjelpe, ved å si fra til mora vår, at hu ikke måtte være slem.
Men mora vår sa noe tilbake, som jeg ikke hørte, som jekka ned tante Ellen da.
Så sånn var det.
Dette her som jeg tenkte på, når jeg skulle skrive denne bloggposten.
Det kunne ha vært noe som skjedde, ved dette besøket til tante Ellen.
Eller kanskje sommeren etter.
En sommer så hadde tante Ellen også med sin ektemann Reto, til Nevlunghavn.
(Jeg og søstra mi og mora vår, og også en del ganger, stefaren vår, Arne Thormod, vi var i Nevlunghavn, så og si hver søndag omtrent, vil jeg si.
Mora vår var nære spesielt faren sin, tror jeg, Johannes.
Eller, hun hadde respekt for Johannes, men de hadde kanskje litt distanse.
(Jeg kan forklare det sånn, at en gang mora vår kjørte med meg og søstra mi, til Nevlunghavn, fra Brunlandnes da, et par mil unna.
Da hadde mora vår skeia ut, og kjøpt en tyggegummi-pakke, til 50 øre eller 1 krone da, på veien.
Og da, så turte ikke mora mi, å gå inn i huset til foreldrene sine, med tyggegummi.
For de var strenge, og litt gammeldagse, foreldrene hennes.
Så da måtte vi spytte ut tyggegummien, i gata utafor porten til huset til foreldrene til mora vår.
For å virke fine da.
Og mora vår ville granske meg og søstra mi, før vi gikk ut av bilen, for å besøke dem.
Og hvis jeg hadde en flekk i tryne, eller noe, som jeg ikke hadde sett, som 4-5 åring.
Så ville mora mi ta spytt på fingern sin, og gni vekk skitten i trynet mitt da.
(Noe jeg hata, så jeg begynte da å si nei, og klagde, for jeg likte ikke at hu gjorde det, og jeg likte ikke lukten av spyttet hennes, som da satt fast i trynet mitt, etter den behandlingen, så jeg var ofte sur allerede da vi gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes).
Istedet for å lære oss å vaske oss om morgenen osv.
Det var sånn at man bada en gang i uka eller hver fjortende dag.
Mora vår var vel ikke av den skolen, at man skulle dusje hver dag osv., og vel heller ikke stefaren min, og ihvertfall ikke onkelen min Martin, selv om jeg tror at mora mi nok bada hver dag kanskje, ihvertfall oftere enn oss ungene, men vi lærte ikke at vi skulle bade hver dag, for eksempel.
Men men.
Dama til onkelen min Martin, Grethe Ingebrigtsen, hun fortalte meg det, i 2005, var det vel, som noe morsomhet, men som man kan se på Martin, at er sant, at onkel Martin er så uhygenisk.
Så i Ribsskog-familien, så er det bading en gang i uka, eller måneden, som har vært regelen, og ikke en gang om dagen, for eksempel, som jeg begynte med, etter at jeg flytta til bokollektiv, Ungbo, på Ellingsrudåsen, og jobba i matbutikk osv.
Men dette var ikke noe jeg lærte som barn.
Så mora mi sin familie var ikke så renslig.
Jeg husker at faren min klagde på meg og søstra mi, når vi var på besøk på Bergeråsen, rundt 1975 kanskje, at mora vår ikke vaska oss.
Så heiv han oss inn i dusjen da.
Og en gang hadde vi mark og, og klødde i rompa da, selv om dette bare var noe som skjedde en gang, som jeg kan huske, men alikevel.
Så Ribsskog-familien var ikke så reinslig da.
Bare noe jeg kom på).
Og den gangen, så gikk bestefar Johannes ut av huset, etter at vi hadde vært der en halvtime eller en time.
Han var litt rastløs noen ganger vel, bestefar Johannes, så han gikk ut for å kikke på bedehuset eller været, eller noe, kanskje.
Og da kom han inn igjen da, og hadde kanskje plukka opp de tyggegummiene våre da, som lå i veien da.
Ikke svære Hubba Bubba-klyser, men en liten pakke Toy på deling, var det vel.
En sånn til 50 øre kanskje.
For tyggegummi på søndager, det var nok litt over grensen, i Ribsskog-familien.
Kanskje hvis det hadde vært lørdag.
Så sånn var det.
Og da turte ikke mora mi, å si det, at det var våre tyggegummier, og le det bort, for eksempel.
Nei, men mora vår så litt rar ut i tryne da.
Men mora vår må nok ha vært sånn, at hun ville at faren sin, Johannes, skulle synes hun var flink og sånn da.
At hun prøvde å få seg selv og meg og søstra mi, til å virke fine og sånn da, ovenfor bestefar Johannes vel, spesielt.
Og bestefar Johannes, han var på radio, på NRK, om morgenen, før jeg skulle til skolen en gang, da vi bodde i Jegersborggate, og holdt morgenkåseri.
Og da ble jeg stolt vel, jeg synes det var rart mest.
For bestefar Johannes, han var litt snodig og da, det var ikke sånn, at jeg så på han som en far, akkurat, for han var litt gammeldags og snodig noen ganger da.
Så det var kanskje litt flaut, å høre bestefar Johannes, holde alvorlig morgenkåseri, på radio.
Men det var også litt morsomt.
Men det var liksom at bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, de levde i sin verden, som var litt snodig.
Også levde vi i vår verden, i Jegersborggate, som var ganske streng og det var nesten som å bo i Russland litt, i huset vårt, for mora vår og stefaren vår, hadde så dårlig råd, og var såpass kalde og strenge da, selv om mora vår også kunne være morsom.
Men de var tøffe, vil jeg si, mora vår og stefaren vår, og de så kanskje på meg, som faren min sin sønn.
Mora vår, fant ihvertfall alltid på noe slitsomt da, og hadde et eller annet for seg.
Det var veldig anspent hver dag, og mora vår var noen ganger lagt inn på sinnsykehus vel, for hu var så anspent.
En gang så besvimte mora vår, i kontoret til firmaet til stefaren vår, i Nansetgata.
For stefaren vår gikk konkurs, et malefirma vel.
(Han gikk konkurs i Oslo og, på 80-tallet, han hadde en stor kakefabrikk, ved Triaden-senteret på Lørenskog.
Så hadde noen lurt han til å underskrive en kontrakt, så mista han hele fabrikken.
Så det var ‘usunne’ folk han omga seg med, vil jeg si).
Så det var noe som foregikk, som ikke var vanlig, som stefaren vår, og mora vår dreiv med, vil jeg si, som gjorde hele situasjonen anspent da.
De kjente vel masse kriminelle folk i Larvik og, tror jeg.
Vi fikk ny kassettspiller/platespiller, ofte, som så nesten lik ut som den forrige.
Og det var rart, husker jeg.
For da var det noen som ville bytte med oss, og da lot de bare dem bytte med vår platespiller/kassetspiller/radio da, et sånt musikkmøbel, som var vanlig på 70-tallet, (mens vi bodde på Østre Halsen).
De pleide å drikke rødvin og spise After Eight.
Men de skeiet aldri ut, det var alltid bare en flaske rødvin, maks to, og aldri mer enn en pakke After Eight, eller en pakke Sor-bits.
Det var ikke som hos faren min og Haldis, på Bergeråsen, som hadde skikkelig fyllefester og sånn da, og som kjøpte masse mat og snacks og alt mulig.
Nei, mora vår og stefaren vår, de var mye mer spartanske, enn faren vår og Haldis.
Det var en liten dajm-sjokolade, hvis vi skulle på utflukt da, som mora vår kunne dra på.
(Og hvis Herman og mora hans var der, så måtte vi dele sjokoladen vår med Hermann da.
Så da måtte vi gi halve dajm-sjokoladen hver, mente mora vår da.
Sånn at Herman fikk to halvdeler sjokolade, og vi fikk en halvdel hver.
Men da kunne jeg bli veldig sur, og drite i å gi Herman noe sjokolade da.
Så da ble det ‘krig’ og sure tilstander, resten av den dagen da.
Og det var alltid noe sånt.
Herman var naboen vår, da vi bodde på Østre Halsen, i 1974.
Det var et stort brunt hus, i Storgata, og det var vertikalt-delt, så Hermann og de, de bodde i den ene halvdelen og vi i den andre halvdelen.
Seinere, så bodde de i blokkene på Skreppestad, var det vel.
Og Hermann var helt uten styring, tror jeg.
Han var vel et år yngre enn meg, og jeg likte ikke han så bra.
Søstra mi klagde på det, at Hermann hadde hoppa oppå magen hennes, så han var nok ikke helt god.
Herman sa nesten aldri noe, og var nesten som en berserk, eller galning.
Så det var ganske hat, å besøke Herman og de.
Så sånn var det).
Mens hvis jeg skulle bli med Petter og Christian på noe sånn klubb-greier de gikk på, på Bjerkøya, eller hvor det var, da kjøpte jeg grillpølser, potetgull, cola, sjokolade.
Den stilen der.
Faren min og Haldis, de var mer sånne fråtse-personer, ala sånn folk er i USA og England vel.
Mens mora vår og Arne Thormod, de var ikke sånn i det hele tatt, men hver eneste sjokolade, var en begivenhet da.
Ihvertfall på 70-tallet.
Selv om da jeg bodde hos Arne Thormod og hans nye dame, etter mora mi, Mette Holter et år, i Oslo, på 90-tallet, så var kanskje sjokolade og sånn mer hverdagslig, etter middagen.
Men på 70-tallet, så var det ikke hverdagslig med sjokolade og godteri og sånn da, selv ikke når de hadde mye penger vel.
Da dro de heller til Mallorca da, og jeg og søstra mi måtte være hos mora mi sine foreldre, eller hos faren min sine foreldre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Og mora si, syntes nok mora mi var en heks, for jeg lagde en heks, i håndarbeidtimene, på Østre Halsen skole, som vi måtte lage, og da sa mora mi at jeg skulle gi heksa til bestemor Ingeborg da.
Så sånn var det).
Så vi var ofte i Nevlunghavn, og en gang var det sirkus der nesten, må man vel si.
Reto Savoldelli, troppet opp fra Sveits, med et damefølge på tanta mi og to-tre damer til vel, nordiske vel.
Så sånn var det.
Og han gjorde noe slags tryllekunst.
Han var en nesten skremmende person, med stort skjegg vel, for meg og søstra mi, enda vi var vant med stefaren vår, Arne Thormod, som også var tøff.
Men Reto holdt trylleshow i hagen i Nevlunghavn, og trylla kronestykker ut av øret.
Noe som var gjevt da, for vi fikk nesten aldri lommepenger, hverken av mora vår eller bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, eller av stefaren vår da, Arne Thormod.
Neida, penger fikk vi bare sånn et par ganger i året, da vi var på besøk hos faren vår, og foreldrene hans, på Bergeråsen og Sand da.
Men vi fikk en barnetimepose, hver lørdag, før barne-TV.
Og en flaske Grans Champagnebrus, til søndagsmiddagen, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
Og hverdagsmaten vår, i Larvik, var brødskiver med ost, leverpostei, kaviar på tube.
Middag var poteter og kjøttkaker, lungemos, forskjellig ikke så fantasifulle middager da.
Og det gikk i vanlig kneip-brød, som de fleste vel spiste på 70-tallet.
Og vann eller melk til middag.
Noen ganger et glass juice, men aldri cola.
Cola kunne vi kanskje få, hvis vi var ute og kjørte et sted da, til travbanen, eller noe, med Arne Thormod.
Men det var nesten spartansk, vil jeg si.
Og vi fikk ikke mye leker, og mora mi tulla med meg, med klærna og, og kjøpte en rød cord-fløyelbukse, til meg, som om hun skulle ha det til at jeg likte da.
Så det var en streng oppvekst vi hadde.
Hvis jeg ville ha lommepenger, så måtte jeg pante flasker i Larvik.
Og jeg turte ikke å mase om ting, da ville de nok blitt sinna.
Men jeg fikk en sykkel en gang, fra morfaren min, en Apache-sykkel, som jeg ble glad for da, når vi flytta til Larvik sentrum.
Så jeg sykla rundt i Larvik hele tida da, og prata med kamerater og spilte fotball og panta tomflasker, og spurte etter klistremerker, i butikkene, som jeg lærte av en kamerat da, at gikk ann.
‘Har dere klistremerker?’.
Så sånn var det.
Selv om jeg ikke var helt sikker på det med klistremerkene, men det var bare å gå i fotobutikken, ved Albert Bøe, så hadde de Konica klistremerker, fikk jeg vel høre.
Noe sånt.
Eller om det var Minolta.
Noe sånt.
Mer da.
Og man kunne gå i banken og få sparebøsse gratis og sånn da.
Som var morsomt.
Og veksle femmere i tiøring-ruller, og så handle med de i butikken.
(Det var så mange banker i Larvik, som man kunne tulle med.
Det var Hedrum og Lardal sparebank, DNC, Kredittkassen, Larvik Sparebank sikkert, og alle distriktene utafor Larvik hadde sin egen sparebank da, med hovedkontor i Larvik, så det var ganske mange banker).
Det var ganske kjedelig på 70-tallet, så det gjaldt å finne på noe.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, den gangen som tante Ellen nesten var som ei heks.
Det var da hun sa, i Nevlunghavn, rundt 1976 eller 77 kanskje, at hun kunne spå.
Og da så hun i hånda til meg og søstra mi da, og sa at det het ‘livlinjen’, og at vi ville få lange og fine liv da.
Og at det ville skje noe der og der da.
Så om ikke tante Ellen er nesten som en heks, så er hun ihvertfall litt som en spåkone.
Så jeg er ikke helt sikker på om tante Ellen er som en vanlig dame.
Hun er nok noe New Age, tipper jeg nok.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg kom på.