Stikkord: 90-tallet

  • Min Bok 4 – Kapittel 25: Enda mer fra 1994

    Sommeren 1994, (må det vel ha vært), så dukka Axel opp på Ungbo, (som han ganske ofte gjorde, for han bodde på Vestre Haugen som var cirka 20-25 minutter å gå kanskje, fra Ellingsrudåsen, da).

    Og Axel er jo født høsten 1978, (i Tønsberg, som jeg har skrevet om, i Min Bok), så han var da nesten seksten år, sommeren 1994.

    Så han var vel antagelig nettopp ferdig med ungdomsskolen, da.

    (Selv om han vel gikk på Majorstua spesialskole, også på ungdomsskole-trinnet.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Axel sa det, at læreren på skolen hans, hadde sagt det, at de kunne få en CD hver, som de kunne velge selv.

    Og da hadde Axel valg Beck sin CD, (den med ‘Loser’ på), fortalte han, og han mente det, at jeg skulle få den CD-en da, (av en eller annen grunn).

    (Kanskje siden jeg hadde bursdag i juli, eller noe?

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg var ferdig i militæret, sommeren 1993, forresten.

    Så ville Mette Holter ha tilbake nattbordet, til senga til dattera hennes, Kirsten Ancona, igjen.

    (Var det vel).

    For Mette Holter hadde jo hivd meg ut, av Kirsten sitt gamle rom, det året, som jeg leide et rom av dem, på Furuset.

    For Holter mente at jeg måtte ha Axel sitt gamle rom da, av en eller annen grunn.

    Et rom som var mye mindre enn det som jeg egentlig leide.

    Men da hadde jeg vel tatt med et av nattbordene da, fra rommet til Kirsten, og inn på rommet til Axel.

    Siden stereoanlegget mitt stod på det da, (var det vel).

    Og siden jeg hadde stereoanlegget mitt, oppå det nattbordet, så dro jeg nok med det nattbordet, til Ungbo, på Ellingsrudåsen og da, (da Glenn Hesler hjalp meg med å flytte dit, sommeren 1991).

    Men sommeren 1993, så hadde jeg i mellomtiden satt stereoanlegget mitt ut i stua, på Ungbo der.

    (Sammen med TV-en min og etterhvert også de to nye videospillerne jeg kjøpte meg, på den elbutikken på Bryn-senteret).

    Jeg vet ikke om Mette Holter visste om det.

    Men jeg fikk høre det da, av Axel, (eller hvem det var igjen), at de ville ha tilbake nattbordet sitt, da.

    Og jeg hadde jo ikke bil, eller noe, etter militæret.

    Så jeg bare bar det nattbordet, (i en bag, eller noe, vel), ned til Vestre Haugen, fra Ellingsrudåsen da, (husker jeg).

    Så jeg hadde nok blitt en del sterkere, i militæret, vil jeg si.

    For det nattbordet, det var i hvitlakkert, massivt tre, vel.

    Så det veide vel noen kilo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, som vel må ha vært i 1994.

    (Hvis det ikke var i 1995).

    Det var det, at søppelbøtta, på badet, begynte å lukte så fælt.

    Dette var nok i 1994, vil jeg tippe på.

    Jeg husker det, at Rune, gliste litt av meg, mens jeg tømte søppelbøtta på badet, vel.

    For jeg vaska jo gulvene, på Ungbo, to av fem uker.

    Siden jeg hadde byttet oppvask-pliktene mine mot gulvvask-pliktene til Pia.

    Så jeg vaska gulvene der dobbelt så ofte som de andre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, (etter det her), som jeg også tømte søppelbøtta, på badet, så husker jeg det, at den lukta så vondt.

    Den søppelposen lukta som noe av det vondeste jeg noen gang har lukta, (må jeg si).

    Det var en skikkelig råtten lukt, som fikk meg til å brekke meg skikkelig, på veien opp til søppelsjakt-luka, i trappa opp til andre etasje der, i Skansen Terrasse 23, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som lukta, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), det var noe som var på størrelsen med en tampong, og som var pakka inn i dopapir og teip, vel.

    Og etterhvert så lurte jeg på hva denne fæle lukta, kunne ha kommet fra, da.

    Og jeg la merke til det, at det stadig dukket opp flere nye sånne ‘tamponger’, oppi søppelbøtta, på badet, da.

    (Etter det her).

    Og etter at jeg fikk de tre vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så fikk jeg vel også etterhvert en fjerde vakt, (mener jeg å huske).

    Nemlig en ettermiddagsvakt, på torsdager, eller noe vel, (på Rimi Nylænde).

    Pluss at jeg også hadde en vakt, annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg jobba vel tilnærmet fulltid, etterhvert, i 1993 og 1994, på Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, mens jeg lå og halvsov i senga mi.

    Siden jeg hadde seinvakt vel.

    Så hørte jeg det, at Hildegunn dukka opp, på Ungbo der, sammen med en eller to venninner.

    Dette var ikke daglig kost, at det dukka opp damer, på Ungbo der.

    Siden det lå så langt ut i utkanten, av Oslo da, antagelig.

    Så da ble jeg litt nysgjerrig, på de her venninnene til Hildegunn da, husker jeg.

    Der jeg lå og halvsov, i senga mi, da.

    Så jeg prøvde å høre hva de dreiv med og sånn, da.

    For jeg ble litt nysgjerrig da, siden det var en sjeldenhet, at det dukka opp single damer der, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det jeg hørte, at de damene prata om, i Ungbo-leilighet, den gangen.

    Det var at Hildegunn spurte hu ene venninna, om ‘har du det?’.

    (Eller noe).

    ‘Jeg har det i veska’, svarte hu venninna.

    (Noe sånt).

    Og så gikk en eller flere av dem inn på badet, og la noe i søppelbøtta vel, (mistenkte jeg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dro disse damene igjen, like fort som de hadde dukket opp, vel.

    Uten å kle av seg yttertøyet, (eller noe vel), mens de var der, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Og etter dette, så så jeg det, at det lå cirka fire sånne rare ‘tamponger’, i forskjellig lengde og tykkelse, oppi søppelbøtta, på badet, da.

    Og alle de tampongene var sirlig pakka inn i dopapir og teip, da.

    Og etter denne episoden, med den illeluktende tampongen.

    (Som lukta så råttent, at jeg nesten må si det, at det var den verste lukta, som jeg noengang har lukta, hele mitt liv vel).

    Så sa jeg faktisk fra, til Ungbo-dama, i et Ungbo-møte, at damene der måtte begynne å tømme søppelbøtta på bader der selv.

    Siden de tampongene deres lukta så ille, da.

    (For jeg mente også at jeg skjønte der, at Rune nok også mente det samme, siden han hadde glist sånn da, da jeg tømte den søppelbøtta, på badet der, den gangen, da).

    Og Ungbo-dama var enig, i det her, da.

    Og jeg sa også fra om det her med søppelbøtta på badet, da Hildegunn plutselig kom hjem fra jobb, (eller hvor det var fra), midt i Ungbo-møtet, husker jeg.

    (Siden jeg tolka det som at jeg fikk støtte av hu Ungbo-dama, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 24: Mer fra 1994

    Sommeren/høsten 1994, (må det vel ha vært), så kom Pia en natt til søndag, hjem til Ungbo, etter å ha vært på utestedet Baronen og Baronessen.

    Jeg er jo b-menneske, så jeg satt fortsatt oppe og så på TV, da Pia dukka opp.

    Så jeg la jo merke til det, at Pia hadde med seg en ny afrikaner hjem.

    Og dette var en som var større, (og vel også litt eldre), enn de tre, som hadde liggi over på Ungbo, da jeg sparka den fotballen i veggen der, tidligere dette året, da.

    Så Pia hadde nok en slags fetisj, for afrikanere, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Og den kraftige afrikaneren og Pia, de gikk nesten rett inn, på rommet til Pia, men de smilte vel bare såvidt, litt lurt, fra gangen der, før de gikk inn, på rommet til Pia da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og senere i 1994, så kom det en ny overraskelse, fra Pia.

    Pia fortalte det, at hu var gravid med Keyton.

    Og da jeg foreslo det, at hu burde ta abort, siden hu og Keyton ikke hadde noe sted å bo, og Keyton var arbeidsledig.

    Og siden jeg jo var sikker på det, at dette med alle afrikanerne, bare var en slags fetisj, fra Pia, og at hun bare ønsket å leve ut sine seksuelle fantasier, før hun etablerte seg.

    (For Pia likte også ‘Like a Prayer’-videoen, til Madonna, forresten.

    Hvor de har med en afrikansk Jesus, som henger på korset, osv., vel).

    Så jeg fikk jo sjokk, da Pia fortalte det, at hu var gravid.

    Jeg var jo fra Bergeråsen hvor det ikke bare var sånn, at det ikke fantes homo-er.

    Det fantes heller ikke negre der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1994, så var jeg invitert på julefeiring, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), var også der.

    Jeg var tidligere ute, enn vanlig, og det var vel ikke bare artig.

    For Haldis og Solveig og dem, de hadde bundet fast juletreet til veggen.

    Og jeg mente det, at hva hvis vi skulle gå rundt juletreet.

    (Som mora mi pleide å gjøre da).

    Men da sa Haldis at hu ikke trodde det, at vi skulle gå rundt juletreet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solveig klagde også på sin lokale kjøpmann, på Holmen, i Oslo Vest.

    For de ville alltid selge ut den melka, med dårligst dato, før de satt fram den, med bedre dato.

    Da fortalte jeg det, at man måtte selge ut den melka med dårligst dato først, for hvis ikke så fikk man svinn, som det het.

    Og da mente Solveig det, at matbutikkene, de fikk igjen pengene, fra meieriet, for melka, som fikk dårlig dato.

    Men da måtte jeg prøve å forklare det, at sånn var det ikke, dessverre.

    Så jeg var kanskje litt glad, for at jeg ikke jobba i en Rimi, på Oslo Vest.

    For så vanskelige var det sjelden, at kundene, på Lambertseter var, for å si det sånn.

    Men jeg forklarte jo også det, at hvis noen spurte, så gikk vi Rimi-medarbeiderne inn på melkekjøla, og henta en melkekartong, med bedre dato på, hvis kundene spurte om det.

    Men Solveig mente visst at det ikke var aktuelt da, å spørre om å få melk med den beste datoen på.

    Så dette ble nesten som en krangel, husker jeg.

    Men jeg husker jo det, fra å ha jobba i matbutikk, at når melka dukker opp, i butikken, så har den en holdbarhet, på 7-8 dager.

    Så om melka går ut om seks dager eller syv dager, så er vel kanskje ikke det verdens største problem, tenkte jeg kanskje, da.

    Når jeg bestilte melk selv, da.

    For man må jo prøve å passe på to ting.

    Nemlig at melka ikke går ut på dato.

    Og at det ikke blir utsolgt.

    (Som jo Claus ofte ‘dreit seg ut’ ved å gjøre, på OBS Triaden, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, og da ble baksnakket.

    Sånn som den gangen, som jeg nevnte det, for Knut Hauge, at OBS Triaden burde hatt ei ku, oppe på taket av Triaden-senteret, siden Claus så ofte glemte å bestille melk, da.

    (Noe Knut Hauge hadde fortalt meg, vel).

    Men den OBS Triaden-kua, den tenkte jeg ikke på, å fortelle Solveig om, da.

    Da hadde hu vel bare blitt enda surere, tror jeg.

    Hvem vet).

    Så når man bestiller melk, så må man ikke bestille for lite og ikke for mye.

    Så det er nesten som en kunst, (vil jeg kanskje si), å bestille melk, i matbutikker, da.

    (Ihvertfall i Oslo).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, så husker jeg det, at Christell skulle ha meg med, ut på en balkong, i andre eller tredje etasje, i vannsengbutikken der, for å ta en røyk.

    Men jeg hadde noen måneder før det her, slutta å røyke.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    Viggo Snoghøj/Snowhill, han var også der, forresten.

    Og hans unge sønn Simon, som plutselig klinte til meg, midt på trynet, på julaften.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg måtte være julenisse, mener jeg å huske.

    Og Viggo sa også det, (til Jan Snoghøj da), at Simon pleide å si, ‘det er Jan’, når han så på TV, (i Danmark sikkert da), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også den jula her, at Viggo sa til faren min og meg, (når vi var ute og kjørte bil, eller noe, vel), at han ikke skjønte noe av den julekalenderen, som het ‘the Julekalender’.

    (Som vi på Ungbo syntes at var artig da.

    Ihvertfall Axel vel, som syntes at Hansi, (eller om det var Günter), var så morsom, for han hadde ‘the ugliest clothes and the longest face’.

    (Noe sånt).

    Viggo begynte å prate om det her, når den ‘Støveldance’-sangen var på radio, i en bil vi kjørte, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av min mor, så fikk jeg en bok, til jul, som het ‘En fantastisk mann’.

    Noe som friket meg ut litt, husker jeg.

    For det var jo litt rart, syntes jeg, å gi sin sønn, en bok, med en sånn tittel.

    Og den boka, den klarte jeg vel heller ikke å få med meg tilbake, til Ungbo, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk prata litt med Christell, husker jeg, på julaften, var det vel.

    Jeg nevnte vel, for Christell, at Pia, (som feira julaften, med mora vår og bestemor Ingeborg, enten i Stavern eller på Nøtterøy vel), hadde blitt gravid.

    Christell lurte vel også på, hva jeg hadde kjøpt til Pia, i julegave.

    (Eller om det var bursdaggave.

    For Pia har bursdag første juledag.

    Og hu skulle komme til Drammen, første juledag, da).

    Og det var en CD-singel, nemlig Cranberries, med ‘Zombie’, (en sang jeg syntes var bra selv), som jeg hadde kjøpt, til søstera mi da, husker jeg.

    Etter julemiddagen, så satt jeg i stua, til Christell der, etterhvert vel.

    Og hu bodde ut mot Konnerud.

    Men fortsatt i Drammen sentrum, da.

    Og Christell dro noen folk ned dit, som digga Pink Floyd, husker jeg.

    Og da hadde jeg nettopp sett en Pink Floyd-video, på TV vel, som het ‘High Hopes’, og som jeg syntes at var bra, da.

    Men den sangen, den tror jeg ikke han Pink Floyd-digger’n hadde hørt.

    (Selv om jeg vel ikke huska navnet på sangen selv da, så det er mulig at det var jeg som rota).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde stadig nye folk innom, hos seg, den jula, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det virka som at hu var i en gjeng, av sånne litt ‘halvklysete’ folk, kunne man kanskje ha sagt, hvis man ønsket å være litt ondsinnet, (ihvertfall muligens).

    Han ene kjøpte aviser tidlig første eller andre juledag, og la på bordet i stua vel.

    (Hvis ikke dette var da Christell bodde i Oslo.

    Ved Terningen Matcafe der.

    Og at jeg husker litt feil).

    Christell bestilte pizza, (på første eller andre juledag), når hu fikk lyst på det, vel.

    Og den dagen, så satt eller lå det, en del folk, i den gjengen, og så på tegnefilmer, (eller om det var en vanlig film), på TV-en, i stua til Christell der, da.

    Det var den stilen der, liksom.

    Og jeg sov på sofaen, i stua, til Christell der da, mener jeg å huske.

    Og det er mulig at hu Hege fra Rødgata også bodde der, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så måtte jeg liksom ut litt, for å få meg litt frisk luft, og litt tid, for meg selv.

    (Uten de her nesten ukjente folka, som jeg ikke kjente noe særlig, for å si det sånn).

    Så da, så gikk jeg, til den bensinstasjonen, som er ved siden av det bygget, hvor Strømsø Supermarked og den kjøreskolen, som jeg gikk på, da jeg bodde på Bergeråsen, ligger da.

    Og da, så kjøpte jeg brus og pølse med rekesalat og sånn vel, på den bensinstasjonen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville gjerne ha litt tid for meg selv, da.

    For jeg følte meg vel ikke akkurat så hjemme der, hos Christell, vil jeg vel si, med alle de her ukjente folka der, da.

    (Og Christell kjente jeg jo ikke heller så bra, på den her tida, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia dukka opp, hos Christell der, (var det vel), på første juledag.

    Så prøvde jeg, å få Christell, til å be Pia, om å ta abort.

    (For jeg var i sjokk, siden Pia skulle ha en negerunge, da).

    Men Christell hørtes ikke så overbevisende ut, i sine forsøk, på å overtale Pia, til å ta abort da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og Pia blåste i hva Christell sa, og hørte hverken på henne eller meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var de her dagene, at Christell forklarte meg det, at hu hadde vært på jorda rundt-reise, sammen med en venninne vel.

    De hadde vært i USA, under fotball-VM, og kjørt rundt i den bilen, som var i musikkvideoen, til det svenske VM-laget, nemlig ‘När vi gräver gull i USA’, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var visst i California, mener jeg å huske.

    Og Christell likte seg ikke der, for man måtte kjøre alle steder, mener jeg å huske.

    Og Christell hadde heller ikke likt seg, i New York, som hu ikke syntes, at var noe spesielt, men mer som alle andre steder, mener jeg at hu sa.

    (Noe sånt).

    Og hu advarte meg vel nesten, mot å dra til USA, tror jeg.

    (Det var ikke langt ifra, ihvertfall vel).

    Christell fortalte også, at på kamelreisen, i ørkenen, i Afrika vel.

    Så hadde hu blitt så vant, til å bruke venstrehånda si, som dohånd.

    Så da de kom til Singapore, (eller hvor det var), så hadde Christell bare fortsatt, å bruke venstrehånda si, som dohånd, på hotellet der, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også vært i Austrialia, og der hadde hu jobba som servitør-dame, på en strippeklubb, (mener jeg at hu sa).

    Og hu hadde også vært i USA, (var det vel), under den kampen, da Norge spilte 0-0, mot Irland, vel.

    Og da hadde hu skammet seg så fælt, over å være norsk, (der hu satt aleine på en sportspub vel), siden Norge hadde spilt så kjedelig fotball, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så var det middagsselskap, i sengebutikken i Tordenskioldsgate, igjen.

    Jeg husker ikke om Solveig, fra Holmen, var der fortsatt.

    Men Jan og Viggo Snoghøj var der.

    Og Faren min og Haldis var der.

    Og Pia, Christell og jeg var der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de spurte Pia, om hvorfor hun bare var sammen med afrikanere.

    Pia svarte det, at hu ‘bare hadde hatt to’, (eller noe).

    Og det var vel Negib fra Etiopia og Keyton fra Somalia, som hu mente, da, (tror jeg).

    Men da måtte jeg hoste litt, syntes jeg.

    (Sånn som man liksom gjorde, hvis det var noe, som ikke var sant, da.

    Som vel muligens Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å gjøre vel.

    Eller om jeg hadde det fra noen andre).

    For Pia hadde jo, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapittelet, også hatt med seg en svær afrikaner, fra utestedet Baronen og Baronessen, med seg hjem, til Ungbo.

    Og hu hadde jo også hatt meg seg Keyton sine to kamerater, (var det vel), med seg hjem og også besøkt dem vel, en del ganger da.

    (Pia sa ihvertfall at de to spiste grisete, for de spiste med henda da, sa hu).

    Så man kunne vel kanskje like gjerne sagt at hu hadde hatt fem afrikanere, som to.

    (Ville nok jeg tippet på, ihvertfall).

    Så derfor liksom hosta jeg fælt da, ved matbordet, mens den her pratinga pågikk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av kveldene der, (enten julaften eller første juledag), så var det sånn, at Jan Snoghøj, han angrep meg bakfra, mens jeg satt på en stol, ved middagsbordet der, i andre eller tredje etasje, i sengebutikken, i Tordenskioldsgate.

    Jan tok kvelertak på meg, uten noen grunn, (som jeg klarte å forestille meg, ihvertfall).

    Jeg satt bare fredelig ved bordet, og hadde også drukket en del øl, til maten, osv.

    Og jeg ble sur, på Jan da, som også hadde kødda med meg, og liksom nesten startet slåsskamp, tidligere, like før middagen, på julaften, (var det vel).

    (Jan Snoghøj spurte meg om hva gjør du hvis jeg prøver å banke deg nå, eller noe.

    Og da hadde jeg bestikket, i hånda, for vi bedt om å hente det, eller noe.

    Så da sa jeg vel at jeg hadde kniv og gaffel der, til å forsvare meg med da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok armene mine bak ryggen, og begynte å løfte på Jan, (som vel veide over hundre kilo, ihvertfall).

    (Siden han tok kvelertak på meg, da).

    Og jeg slang nesten Jan over ryggen, og opp på middagsbordet, da.

    Men så skreik Haldis, (var det vel).

    Så jeg satt ned Jan igjen.

    (Jeg hadde vel ikke tenkt å kaste han.

    For da kunne vel strupen min ha gått og kanskje, siden Jan Snoghøj liksom hadde kvelertak på meg, hele tiden, mens det her foregikk, da).

    Så jeg satt Jan ned igjen da.

    Og så heiste jeg han opp, og satt han ned igjen, enda en gang.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens noen av damene ved bordet skreik muligens vel.

    Men det her var det Jan som startet og jeg er en fredelig kar, som ikke pleier å bråke i fylla.

    Men Jan Snoghøj var så bøllete da.

    Og Jan var også så redd, (lot han som ihvertfall), for at stolen, (en vanlig trestol vel), som jeg satt på, kunne ha blitt skadet, etter at jeg satt han ned, husker jeg.

    For jeg hadde kanskje fått en ganske sterk rygg da, etter å ha hatt ansvaret for kjølevarene, på Rimi Nylænde, en god del måneder, og etter å ha vært i Geværkompaniet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vi dro tilbake til Christell, denne kvelden, så tok jeg med en god del flasker øl, husker jeg, fra sengebutikken.

    For jeg var ganske full da, og lurte sikkert på om Pia, Christell og jeg skulle fortsette å drikke, borte hos Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Haldis hu kommenterte det, den her jula, (må det vel ha vært).

    At den talende alarmklokka, (som sa tiden på engelsk, når man trykket på en knapp, og som også galte som en hane, når den varslet vekking), som jeg hadde kjøpt til henne og faren min, i julegave, jula 1989, da vi var på Highland hotell, på Geilo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Den vekkerklokka, den hadde hu enda, på slutten av 1994, (altså fem år seinere da), fortalte hu.

    Og Haldis mente det, at den klokka, den var som en trøst, for henne, når hu var aleine hjemme.

    For da trykket hu bare oppå klokka, og så sa den klokka tiden på engelsk, og da følte hu seg ikke ensom lenger da, fortalte hu.

    Så Haldis må ha vært noe slags spesielt overfladisk mennesketype, tenkte vel jeg, da jeg hørte det, at Haldis sa det her.

    Men jeg lurte også på det, om Haldis fleipa, husker jeg.

    Men så godt kjenner jeg ikke min fars nye livspartner, at jeg kunne si det sikkert, om Haldis tulla eller ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 20: Mer fra sommeren/høsten 1993

    Jeg husker det, at jeg dro til Manpower, like ved Egertorget, i Karl Johan, sommeren /høsten 1993, etter endt førstegangstjeneste, da.

    For å prøve å få meg en kontorjobb, via Manpower, da.

    Og han saksbehandleren, som jeg prata med der.

    Han var imponert over progresjonen min, på videregående, og til og med det første året, på NHI, (husker jeg at han sa, på dialekt vel).

    Og han var også imponert over alle de diplomene, som jeg hadde fått av Forsvaret, da jeg var ferdig med førstegangstjenesten, siden jeg hadde klart å ta så mange ferdighetsmerker der, under tiden min i Geværkompaniet, da.

    (For jeg hadde satt de diplomene, inn i en perm, sammen med vitnemålene og attestene mine, og sånn, da).

    Så han var veldig positiv til mulighetene mine, for å få meg jobb gjennom Manpower da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som skjedde, det var det, at jeg ikke hørte noe, fra han Manpower-karen.

    Og da jeg dro ned dit igjen, (var det vel), så virka han Manpower-medarbeideren plutselig veldig sur eller grinete da, (vil jeg si).

    Så jeg husker at det var sånn, at jeg lurte på, hva som hadde skjedd, siden han Manpower-medarbeideren, gikk fra å være så vennlig og positiv, den ene uka, til å bli så sur, en av de neste ukene, da.

    Og etter at jeg var der, hos Manpower på/ved Egertorget, den andre gangen.

    Så hørte jeg aldri noe mer fra de.

    Og jeg ville ikke dra dit noen fler ganger heller, siden han konsulenten deres var så sur, da.

    Så etter at jeg skjønte det, at han Manpower-konsulenten, var så grinete, så fokuserte jeg heller på det, å prøve å få meg en faste jobb, istedet for å prøve å få meg vikariat gjennom Manpower, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang forresten, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, for å kopiere noen vitnemål, for noen jobbsøknader, som jeg fant i Aftenposten, (eller noe sånt), vel.

    Så møtte jeg tilfeldigvis hu unge dama, fra OBS Triaden, (og Lindeberg-området vel), med ‘kommune-farget’ hår, (er det vel, som de kaller det).

    Jeg var vel kanskje litt flau over det, at jeg var delvis arbeidsledig, på den her tida, (jeg jobba jo bare annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, de første ukene/månedene, etter militæret).

    Så jeg lata vel kanskje som, at jeg var ekstra opptatt, av å bruke den kopimaskinen, på Arbeidsformidlingen der, da.

    Mens hu fra OBS Triaden stod like vel meg, inne på Arbeidsformidlingen der, sammen med en venninne, da.

    Og hu fra OBS Triaden, hu kom vel heller ikke, med noen særlig klare spørsmål, hu heller.

    Så det var ikke sånn at vi hadde noe særlig samtale, å skryte av, akkurat, inne på Arbeidsformidlingen der.

    Vanligvis, så klarte jeg vel å prate litt med henne, på den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, ihvertfall.

    (Hvis vi tok den samme bussen hjem fra jobb, osv).

    Men inne på Arbeidsformidlingen der, mens jeg kopierte de vitnemålene, så ble det ikke til, at vi hadde noen særlig givende samtale akkurat, da.

    Og etter det møtet, (på Arbeidsformidlingen der), så har jeg vel aldri sett hu dama igjen heller, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den datajobben, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (som Arbeidsformidlingen, på Schous Plass, hadde ført meg opp, som kandidat for, (eller hva man skal kalle det)).

    Den viste seg å ikke være som en vanlig jobb, akkurat.

    Jeg måtte kontakte mora mi, (Karen Ribsskog), på Nøtterøy, for det direktoratet, de ville vite, adressene, til alle de stedene, som jeg hadde bodd på, hele livet.

    Og med en mor, som flytta til et nytt sted, (sammen med Arne Thomassen, for det meste), omtrent en gang i året, i Larvik-området, på 70-tallet.

    Så det var enklere sagt enn gjort, (for å si det sånn).

    Så jeg mener å huske det, at jeg ringte mora mi, fra en telefonkiosk, for å få adressen, til for eksempel det stedet vi bodde, i Brunlanes, og sånn, da.

    Og alle de andre stedene, som vi bodde, i Larvik-distriktet, på 70-tallet, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Mora mi sa det, at jeg ikke burde skrive på det skjemaet, til Direktoratet for Sivil Beredskap, at jeg hadde bodd så mange steder.

    For det ville se dumt ut, (eller noe), mente mora mi, da.

    Og det var kanskje også litt spesielt, at denne potensielle arbeidsgiveren, (som Arbeidsformidlingen sendte meg til), ville vite alle adressene, som jeg hadde bodd på, hele livet, da.

    (Men jeg hørte ikke på mora mi, da.

    Jeg prøvde å være ordentlig, og skrive opp alle stedene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobbintervjuet, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (i Trondheimsveien), det var nesten surrealistisk, vil jeg si.

    Jeg hadde jo vært på mange jobbintervju tidligere.

    (De jeg kan huske er vel CC Storkjøp, Norsk Hagetidend, Rimi Oppsalstubben, Matland/OBS Triaden, Rimi Rosenkrantzgate, Forsvarets EDB-avdeling på Terningmoen og Manpower).

    Men hos Direktoratet for Sivil Beredskap, så måtte jeg ha møte med to damer samtidig, husker jeg.

    (I motsetning til de andre jobbintervjuene, som jeg hadde vært på før.

    Unntatt det hos EDB-offiserene på Terningmoen, som også var to personer, som hadde jobbintervju, da).

    Og hu eldste av de to damene, hu var også nesten teatralsk, (eller hva man skal kalle det).

    ‘Bare hiv jakka di på den stolen der, du’, sa hu til meg, på begynnelsen av møtet, (husker jeg).

    Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

    For det er vel ikke akkurat vanlig i jobbintervjuer, at man hiver jakka si rundt omkring i rommet, vel.

    Men jeg skjønte det da, at hu spilte teater liksom, hu eldste dama der, da.

    Men hu var liksom så falsk, (og nesten i trance, liksom), så det var vanskelig for meg, å liksom arrestere henne, da.

    Dette var jo et jobbintervju, for en godt betalt datajobb.

    Og jeg trengte penger, siden søstera mi, (som var blakk og arbeidsledig), nettopp hadde flytta inn på rommet mitt, på Ungbo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu dama, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, hu begynte også å spørre om, hva den hvite T-skjorta, (med svart trykk), som jeg hadde på meg, var om.

    Og det var jo den t-skjorta, fra The Gathering 1993, som jeg hadde fått av min tremenning, Øystein Andersen, som var medarrangør der, (må man vel si).

    (Av en eller annen grunn).

    Og den t-skjorta hadde fått et hull i seg, etter en sigarettglo, enda jeg pleide å følge med på gloa, på sigarettene mine, for å si det sånn.

    Men jeg bodde jo på Ungbo, (og med søstera mi på rommet mitt), så noen kan jo eventuelt ha tulla med den t-sjorta og.

    Jeg hadde jo vært student og vernepliktig, i fire år, før den her sommeren.

    Så jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe meg så mange dyre klær, før den her tida, da.

    Så jeg gikk med en t-skjorte, som jeg hadde fått gratis, (av Øystein Andersen), husker jeg.

    (Og vel den skinnjakka, som katten Sara seinere pissa på, noen uker etter det her, da).

    Og jeg forklarte hu dama, fra det direktoratet der da, at den t-skjorta, den var fra The Gathering, da.

    Og da begynte hu dama å prate om hacking og sånn da, (mener jeg å huske).

    Så hu skulle kanskje ha det til, at alle som var på TG, var hackere, da.

    (Eller noe).

    Hva vet jeg.

    (Men jeg visste ikke hvordan jeg kunne forklare det, for hu her trance-dama, hva TG var, da.

    Så jeg bare rista vel litt på hue, (eller noe), for å forklare det, at jeg ikke dreiv med hacking, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hørte ikke noe fra de her, hos Direktoratet for Sivil Beredskap.

    Men etter at jeg kom hjem fra det middagsselskapet, hos mora mi, på Nøtterøy, den her sommeren, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), må det vel ha vært.

    Så ringte jeg til det direktoratet da, og spurte om hvordan jeg lå an, for den her datajobben, da.

    Og ei ung dame der, sa at jeg lå på tredje plass, av alle søkerne, da, (husker jeg).

    Og vel at de hadde jobbet med søknaden min, (eller noe), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg gikk ut, fra det jobbintervjuet forresten.

    Så hadde jeg så mye i huet, at jeg nesten ble kjørt på, av ei dame på sykkel, i en av sidegatene til Trondheimsveien, (hvor jeg ikke var så utrolig kjent, forresten), husker jeg.

    (Dette direktoratet, det holdt til, i et stort, hvitt bygg, i begynnelsen av Trondheimsveien cirka, (mener jeg å huske), forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Det er mulig at jeg deler opp den tida, som jeg jobba i Rimi, inn i flere bøker, forresten.

    For jeg har jo kommet til kapittel 20 alt.

    Så det er kanskje greit å slutte av Min Bok 4, enten når jeg flytter fra Ungbo, eller når jeg blir forfremmet til butikksjef, (tenker jeg nå).

    Men det får jeg se an litt, hvor mange kapitler, som det blir først, fra de her årene.

    Så vi får se om jeg klarer å finne ut mer om dette, etterhvert.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 19: Julebordet 1993

    Julebordet med Rimi Nylænde, i 1993, det var på et utested i Kirkegata, (husker jeg).

    Det var i en restaurant, litt lenger vekk fra Karl Johan, enn Tut og Kjør, husker jeg.

    (Det var muligens en norsk, (eller nord-norsk), restaurant, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dressen min var så utslitt, (og jeg hadde vel ikke noe hvit skjorte heller, mener jeg å huske), så jeg brukte den smokingen, som jeg hadde kjøpt billig, noen få måneder før, til bryllupet til Elin og Magne Winnem, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu assistenten, på Rimi Nylænde, som nettopp hadde slutta, og blitt butikksjef i Follo eller Østfold, (ei med mørkt hår, i 30-åra, som kanskje het Heidi, eller noe sånt).

    Hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at sløyfa, til smokingen min, hadde løsna.

    Så jeg måtte feste den blå sløyfa da, (var det vel), på nytt, da.

    (Hvis det ikke var en svart sløyfe da.

    Det er mulig.

    For jeg hadde svart sløyfe, (mener jeg å huske, ihvertfall), på juleballet, til NHI, på Rica Holmenkollen hotell, på slutten av 1989).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Heidi, (eller hva hu het igjen), hu sa også det, at hu hadde fått noen kommentarer, fra ‘bønda’, i den nye butikken, som hu jobba i.

    ‘Du er ikke i Oslo nå, altså’, hadde dem visst sagt til henne, når hu hadde vært litt vel sjefete kanskje, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de jeg husker som var på det her julebordet.

    Så var det butikksjefen Elisabeth Falkenberg.

    Det var Thomas Sanne, fra Lambertseter.

    Det var ei som het Elin, også fra Lambertseter.

    Det var ei pen ung dame, med lyst hår, som jobba som ekstrahjelp, i kassa, og var sammen, (selv om jeg vel ikke visste det, på den her tida), med en kollega av oss, som het Magne, (mener jeg), som jeg forresten møtte i Avstikkeren, på Bergkrystallen en gang, som jeg besøkte Magne Winnem der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som var spesielt, med dette julebordet, det var vel det, at hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.

    Så etter middagen, så ville hu på et homo/lesbe-sted, ved Youngstorget der, da.

    Hvor jeg ble ganske full, (mener jeg og huske), og kanskje så litt mye, på hu pene, lyshåra kassadama, da.

    Hvem vet.

    Jeg gikk også på do der, for det ble litt kjedelig, å bare sitte stille der, hele tida, husker jeg.

    Og da var det noen ved bordet som begynte å skravle om meg, vel.

    Og en av de unge homsene der, (som spilte biljard vel), han begynte å kommentere om at jeg hadde så fin sløyfe, (eller om han sa propell), da jeg gikk fra bordet der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært på dette homse/lesbe-stedet, og etter at jeg satt der, mens fler og fler gikk, og jeg kanskje lurte på hu pene kassadama. da.

    Så ble det til, at Thomas Sanne, dro med ei blondinne og meg, til Manhattan, (som nesten var stamstedet mitt, på den tida, som Magne Winnem og jeg, pleide å feste mye, i Oslo, tre-fire år, før det her vel).

    Jeg tror at det var Elin, Thomas Sanne og meg, som dro på Manhattan.

    (Jeg ble ganske full, på det her julebordet, men jeg mener å huske at det var sånn).

    Så vi var liksom de siste tre som holdt ut, fra julebordet, må man vel kanskje si, da.

    Mens alle de andre gikk hjem før oss vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så vi tre var liksom den ‘harde kjernen’ da, (må man vel kanskje si).

    Selv om det vel ikke tok så lang tid, før Thomas Sanne og Elin, skulle dra hjem, fra Manhattan, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 12: Mer fra Rimi

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Karlsrud, så husker jeg at hun ene lederen der, Liv, spurte meg om hva jeg syntes om noe politiske greier.

    (Kastrering av voldtektsforbrytere, eller noe sånt, vel).

    Men jeg hadde lest det, i VG eller Dagbladet, at det er to ting man ikke bør diskutere på jobb, og det er religion og politikk.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Og da kom det fra hu Liv, at ‘er du ikke samfunnsbevisst da gutt?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For hu var litt sånn ovenpå vel, hu Liv, må man vel si.

    Jeg pleide jo ikke å jobbe, på Rimi Karlsrud, så ofte, så jeg følte meg vel ikke så utrolig hjemme der kanskje.

    (Det var masse nye koder å huske på, for døra til spiserommet og døra til lageret osv. da, blant annet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tida jeg jobba på Rimi Karlsrud, (som ringehjelp da), det må vel ha vært høsten 1993, mener jeg.

    For jeg husker at jeg en gang fikk i jobb, å fylle opp klementiner der.

    (En lørdag før jul vel).

    Og da var det sånn, at det var bare å hive på de nye klementinene, oppå en kjempesvær eksponering der, (mener jeg å huske).

    Det var ikke sånn at jeg behøvde å rullere dem.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ei jente, som jobba på Rimi Karlsrud, som hadde anoreksia.

    Og hu hendte det, at var så syk, at hu ikke kunne jobbe, da.

    Så derfor var det visst at dem ringte meg, (ihvertfall etter at jeg fikk meg personsøker vel), for å høre om jeg kunne jobbe, enkelte dager, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en del, på Rimi Karlsrud, når den butikken ble utvidet, fra grunnsortiment til mellomsortiment, husker jeg.

    (Jeg bygde om hyller, etter planogram, (altså et slags kart), og sånn, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin der, husker jeg.

    Og han fruktkonsulenten der, (som var fra Finstad eller Bama vel), han reagerte på noe da, husker jeg.

    Han reagerte på at distriktsjef Skodvin og butikksjef Winnem fikk meg krype rundt på alle fire og vaske gulvet der.

    (Etter at noen hyller hadde blitt flytta på).

    Han fruktkonsulenten, han mente at vi burde heller bruke en sånn langkost, (eller noe), når vi vaska der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fruktkonsulenten, fra Finstad, (eller om det var Bama), han var også på et Høyre-møte, hjemme hos Elin og Magne Winnem, på Bergkrystallen, i 1994 eller 1995, (mener jeg å huske).

    (Som Magne Winnem hadde arrangert da.

    Av en eller annen grunn.

    Og som han ville ha meg med på, for å være sosial, eller noe, vel).

    Hun Ine Eriksen, i Høyre, (lurer jeg på om det var, ihvertfall), hu holdt et foredrag, hjemme hos Elin og Magne Winnem, om fortetning, husker jeg.

    Hu prata om fortetning, i rundt en time vel, ihvertfall, tror jeg.

    Mens vi fikk servert noe brus og sikkert noe lettvint å spise, også.

    Men fortetning, det var et tema, som jeg personlig, ikke syntes, at var noe særlig interessant da, husker jeg.

    Siden jeg jo bodde på Ungbo.

    Fortetning, det gikk på hvor mye av tomta ens, som man hadde lov til å bygge på da, osv.

    Og dette pratet hu Høyre-dama om, i det lange og det breie, da.

    Som om hu var en slags byråkrat nesten, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (eller noe), vel.

    Så traff jeg han Finstad/Bama-konsulenten, til Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

    Han dreiv og surra utafor senteret, på Lambertseter der, (som er et gammeldags senter, hvor det ikke er tak, mellom butikkene og det senteret heter forresten Lambertseter Sentrum).

    Han fruktkonsulenten var stressa, og jeg spurte han vel hva som foregikk da, (eller noe).

    Og han fortalte det da, at kona hans skulle føde, så han var på vei til sykehuset, da.

    Så han var nervøs da, husker jeg.

    Og han hadde kanskje kjøpt blomster, eller noe, på Lambertseter Sentrum, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, på åpningsdagen, av Lillehammer-OL, i 1994.

    For dem hadde plassert en liten TV, ved flaskebordet der, husker jeg.

    Og jeg var jo vant til å se det Vikingskipet i Hamar, bli bygd, fra ‘helgeperm-toget’, da jeg var i militæret, i Elverum.

    Så jeg syntes at det var veldig morsomt, med vinter-OL, i Norge, da.

    Så en gang, så ble jeg kanskje stående litt for lenge, å glane på åpningssermonien, (eller noe), da.

    Så da fikk jeg litt kjeft, av Leif Jørgensen, husker jeg.

    (Eller han kom ihvertfall med en kommentar, da).

    Så han, (Leif Jørgensen), han jobba nok på Rimi Munkelia, en del måneder lengre, enn Magne Winnem.

    Og da jobba nok han som assisterende butikksjef, under den nye butikksjefen Kristian Kvehaugen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

    Og så, våren 1994, (eller noe sånt), så ble Jørgensen butikksjef, på Rimi Ljabru da.

    Og dit tok med seg sin betrodde medarbeider, Terje Sjølie, (som seinere er mer kjent som nazist), da.

    Mens Ihne Vagmo, (som seinere er mer kjent, for å ha vært med, på Robinson-ekspedisjonen vel), hu slutta vel på Rimi Munkelia, på rundt den samme tiden, som Magne Winnem slutta der, tror jeg.

    Det begynte ei ny assistent der, som het Hilde, (husker jeg), og hu slutta etter noen måneder, for å begynne å jobbe på kontor, (husker jeg).

    Og da husker jeg det, at distrikssjef Anne-Katrine Skodvin sa til henne det, at det var kjedelig å jobbe på kontor, så hu burde ikke slutte å jobbe i butikk.

    (Noe sånt).

    Men hu Hilde, hu hørte ikke på Skodvin da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), og begynte å jobbe på kontor likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi alle tre slutta å jobbe, på Rimi Munkelia.

    Så var Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, (og noen fler vel, som jeg ikke husker nøyaktig hvem var nå), med på Manpower-stafetten, i 1993, i Holmenkollen, (husker jeg).

    Og den ble vel arrangert høsten 1993, (mener jeg å huske).

    (Jeg søkte på nettet nå, og fant ut det, at Manpowerstafetten, i 1999, den ble arrangert, 21. august.

    Så det var vel rundt september 1993 kanskje, at Magne Winnem begynte som ny butikksjef, på Rimi Karlsrud da, (hvis jeg skulle tippe).

    Og så begynte Kristian Kvehaugen vel samtidig, som ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Manpowerstafetten der, så fikk jeg meg forresten en ubehagelig opplevelse, når jeg skulle på do, (husker jeg).

    Det var lang kø, til dame-doen der.

    Og når jeg skulle gå på herre-doen, (ved siden av), så skreik ei dame, i køen til dame-doen, at jeg måtte gå på den samme doen som dem.

    Jeg fikk ikke lov å bruke herre-doen da, mente hu.

    Og ingen av de andre damene der, sa noe mot henne.

    Så jeg skjønte jo det, at dette her var en bøling med mannevonde feminister.

    Så da gikk jeg heller inn og fant en slag resepsjon, (eller noe), i et bygg, i Holmenkollen der, og fikk låne doen der da, av de som arrangerte løpet, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også problem med det, (husker jeg), at jeg måtte spytte hele tida, mens jeg løp.

    En uvane jeg fikk, mens jeg var i militæret.

    (Av en eller annen grunn).

    Og som jeg husker at noen damer, som var med i løpet, kommenterte da.

    Men jeg mener at jeg klarte å løpe de fem kilometerne på rundt 25 minutter, (eller noe), enda det vel var en ganske tung løype, med en del bakker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, vi gikk ned, fra Holmenkollen igjen, da.

    (Istedet for å stå i kø, til T-banen, oppe i Holmenkollen, eller noe, da).

    Og vi gikk forbi en Matkroken-butikk, (eller noe sånt), tror jeg.

    Vi gikk ihvertfall og kikka litt og prata litt der, på vei ned fra Holmenkollen da, husker jeg.

    Så vi var nesten på noe slags ‘Holmenkollen-safari’, (eller noe), kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg lurer forresten på om det var Ihne Vagmo, som klagde så fælt, på Magne Winnem, en gang.

    For de hadde vært på en slags begivenhet, for ledere, i Rimi, da.

    Også var det sånn, at alle butikkene, de skulle ta med seg noe fint, som de skulle lodde ut da, (eller noe).

    Også hadde Magne Winnem bare tatt med seg en Solo-parasoll, sa Vagmo, (mens hu nesten skreik, da).

    En Solo-parasoll, som Magne Winnem nok hadde fått gratis, av en selger, (fra Ringnes da antagelig), som kanskje hadde brukt den parasollen, i en kampanje, på Rimi Karlsrud da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Ihne Vagmo, hu hadde også et annet sånt utbrudd, mens jeg jobba, på Rimi Munkelia der.

    Og da stod hu ikke så langt unna melkedisken der vel.

    Også babla hu noe om at hu ikke hadde lyst til å råtne på Rimi Munkelia, og jobbe hele livet der, osv., da.

    (Noe sånt).

    Mens hu hadde tårer i øya vel, omtrent.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og etter at jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så kom også Ihne Vagmo inn der en gang, for å handle, mens hu jobba i Stabburet, (som seinere skifta navn til Spis), vel.

    Og da, så tenkte jeg, at jeg skulle si hei, og slå av en prat da, med min tidligere leder, på Rimi Munkelia.

    Men da fikk Ihne Vagmo et utbrudd igjen.

    Og fortalte det, at hu var så lei av det, at hu ikke kunne gå inn i en butikk, uten å møte noen folk, som hu måtte prate med der, da.

    Så hu ville ikke prate med meg da, skjønte jeg.

    Så jeg lot henne bare gå, da.

    Selv om jeg nesten fikk sjokk, (eller ihvertfall rimelig bakoversveis), av den oppførselen, til hu Ihne Vagmo da, (må jeg vel si).

    Men jeg så henne ikke noe mer, etter det her.

    Og det var sånn, at om kveldene, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, så satt jeg mye foran PC-en og chattet og quizzet på irc, mm.

    Så det var ikke sånn at jeg så på Robinson-ekspedisjonen, på TV, der hvor hu Ihne Vagmo var med.

    Men jeg leste jo VG og Dagbladet da, på vei til og fra jobb, osv.

    Eller, jeg leste ihvertfall flere nettaviser, hver dag, da.

    Så jeg fikk jo med meg det, at hu Ihne Vagmo var med, på den her Robinson-ekspedisjonen, da.

    Men detaljene, om hva som hendte, i hvert TV-program, osv.

    Det fikk jeg ikke med meg.

    For det var ikke sånn at jeg satt klistra til skjermen, bare fordi at hu Ihne Vagmo, var med, på et sånt reality-program.

    Nei, så godt kjente jeg ikke hu Ihne Vagmo, at jeg syntes, at det var så morsomt.

    Så da dreiv jeg heller og chatta med kjente osv., på irc, istedet for å se på hu litt uhøflige dama der, på TV3, (eller hvilken kanal, som dette TV-programmet var på igjen, da), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 11: Mer fra Ungbo

    Jeg har også tenkt på det, nå i det siste.

    At grunnen til at den katten Sara, (som tilhørte hu Wenche, som flytta fra Sara), pissa på jakka mi.

    Om det kan ha vært det, at Sara lukta at hu Solveig, på Rimi Nylænde, hadde klenga på meg.

    (Den gangen, som hu var så kåt og gæern, i kassa, på Rimi Nylænde, og hviska til meg, om hvordan det var å være ensom, osv).

    For jeg tror det kan ha vært den skinnjakka, som hu Solveig ikke tålte.

    Når jeg gikk med den skinnjakka, og en svart og hvit-rutete skjorte, som jeg hadde fått av Jan Snoghøj vel, til jul, mens jeg var i Geværkompaniet vel.

    Så kanskje Sara lukta lukten, av hu Solveig, på den skinnjakka, da.

    (Som jeg la fra meg, på den minste sofaen, i stua der, som ikke pleide å bli brukt.

    Siden jeg var vant til at det bare var meg som bodde der da, (unntatt Pia da, som bodde som en slags gjest, på gulvet, på rommet mitt), i flere måneder, etter at jeg dimma, fra militæret, da).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (en søndag ettermiddag), som jeg skulle bli med Glenn Hesler og spille fotball, på Ellingsrud, (sammen med Tom, (som forresten seinere ble butikksjef, på Kiwi, på St. Hanshaugen), og dem), så fant jeg ikke joggeskoa mine, i gangen, på Ungbo.

    Pia sa da at Keyton hadde lånt joggeskoa mine.

    Men hverken Pia eller Keyton hadde spurt meg om lov til dette.

    Og hvorfor ville Keyton låne mine joggesko?

    Hadde han ikke sko selv?

    Nei, dette virka helt rart.

    Men jeg fant noen andre joggesko, i boden der, på Ungbo, (må det vel ha vært).

    Men disse skoa var for små, så det var omtrent som et mareritt, å spille fotball, den dagen da, husker jeg.

    Likevel klarte jeg å score et mål, husker jeg.

    Og da skreik Tom, ‘Nei, ikke la Giraffen score, da’, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg skulle spille fotball, med Glenn Hesler og dem, på Ellingsrud.

    Så var det noen som hadde tatt skolissene, fra joggeskoene mine, som jeg hadde lagt i boden, i vinterhalvåret, (mener jeg at det var).

    Og det var visst Pia, som hadde rappa de skolissene, (mener jeg å huske at jeg mistenkte, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en søndag formiddag, (sommeren 1994 vel), at jeg ble vekt, av Axel og Glenn Hesler, som gikk inn på rommet mitt vel.

    (Eller om de bare banka på døra).

    Fordi vi skulle spille fotball, med Tom og dem, nede på Ellingsrud, da.

    Og da gikk jeg inn på kjøkkenet/stua, for å finne noe drikke, i kjøleskapet.

    (For vi pleide å spille lenge, og jeg pleide å ha noe drikke liggende, i kjøleskapet da, mener jeg å huske).

    Og da lå det to afrikanere, (som jeg ikke visste hvem var), og sov, på sofaene, i stua.

    (Stua og kjøkkenet var liksom et rom, da).

    Og de lufta ikke engang, så det var veldig dårlig luft der, da.

    Og noen hadde rappa juice av meg, fra hylla mi, i kjøleskapet, så jeg, for noen hadde åpnet juicekartongen min da, (som jeg husket at var uåpnet, og som jeg alltid pleide å drikke i en omgang, forresten).

    Og husreglene var sånn, at man skulle si fra, hvis man hadde gjester, som skulle ligge over, i stua.

    Så jeg ble så sur, på grunn av at det lå noen folk i stua som jeg ikke visste hvem var, (enda jeg var den som hadde bodd i det Ungbo-bofelleskapet lengst).

    Og siden noen hadde rappa juice av meg.

    (Og jeg hadde jo nettopp blitt vekt opp, og det var også veldig dårlig luft, i stua der, så jeg var litt sånn i ‘ørska’, da).

    Så jeg sparka fotballen vår, (som lå på gulvet, i stua, og som Glenn eller Axel hadde hentet i boden, eller noe, vel), inn i stueveggen, da.

    Sånn at de to afrikanere i stua våkna opp, og også en afrikaner, (nemlig Keyton vel, regner jeg med), som sov på rommet til søstera mi, dukka opp der, (sammen med søstera mi, da).

    De to afrikanerne i stua, de klagde på noe, til Keyton, (på engelsk vel, mener jeg å huske).

    Og så dro alle de tre negerne, bort til T-bane-stasjonen, på Ellingsrudåsen Senter, (regner jeg med, ihvertfall), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I dagene etter denne episoden, så fortalte Pia, at hu også hadde vært inne på rommet mitt, den natten til søndag, og henta flere røykpakker, som hu og de tre afrikanske vennene hennes, hadde røyka opp, da.

    Jeg mente at hu ikke kunne ta røyk av meg uten å spørre.

    Men Pia mente at de afrikanerne, var _våre_ gjester.

    (Så derfor hadde jeg plikt til å varte de opp, da, mente hu).

    Mens jeg mente at dette var _hennes_ gjester.

    (Jeg visste jo ikke hvem dette var engang, og hadde ikke vært med på å invitere dem dit, eller så mye som noen gang snakket med de afrikanerne, som lå og sov, i stua på Ungbo, den her nevnte søndagen, da).

    Og dette ble vi vel aldri enige om.

    Og etter dette, så begynte jeg å låse døra, til rommet mitt, (når jeg huska på det, ihvertfall), om natta da, (noe jeg ikke hadde pleid å gjøre, før det her).

    Og grunnen til at jeg hadde en kartong med røyk, på rommet mitt, forresten.

    Det var at Glenn Hesler, han tømte noen spilleautomater, for firmaet til han og Øystein Andersen, (nemlig Arcade Action, (eller om det var Action Arcade)), på et sted, nære svenskegrensa.

    Så Glenn Hesler pleide å spørre meg, før han skulle tømme automater, på det stedet, ved svenskegrensa der da, om jeg ville det, at han skulle kjøpe med noe røyk for meg, i Sverige.

    For røyken kosta cirka bare halv pris, i Sverige, sammenlignet med i Norge, da.

    Så derfor pleide jeg å sende med 200-300 kroner, (eller noe), når Glenn Hesler skulle til Sverige, for en kartong med svenske Prince Mild-sigaretter, da.

    (For jeg tjente ikke så utrolige bra, i Rimi.

    Så penger spart var penger tjent, liksom, tenkte nok jeg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og enda noen dager seinere, (var det vel), så sa Pia også det.

    At det kunne ikke ha vært hennes afrikanske venner, som hadde tatt juice av meg, i kjøleskapet, for ‘vi har jo ikke noen saks’, som Pia sa, mens hu gliste, mens hu gikk inn på rommet sitt, vel.

    Men det var jo et fullstending idiotisk utsagn, mente jeg.

    For man trengte jo ikke å bruke en saks, for å åpne en juicekartong.

    Man kunne jo for eksempel bruke en kniv, eller ‘klypa’, som jeg pleide å gjøre, siden jeg var så sterk i hendene, etter å ha vært i Geværkompaniet og jobba i butikk, (eller hva det kan ha kommet av).

    Og hvis dette var en klage fra Pia, for at Ungbo ikke hadde saks.

    (Kanskje Pia var spydig, eller noe).

    Så kunne hun vel bare kjøpt en saks selv, hvis hun trengte det.

    Det må ha vært noe morsomt med det her, for Pia gliste sånn, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), mens hu sa det her, da.

    Så noe rart var det nok.

    For dette var jo som noe fullstendig idiotisk, fra Pia, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 6: Enda mer fra Rimi

    En gang, som jeg møtte hu Sophie, på T-banen, på vei til jobb, (må det vel ha vært).

    Så prata vi om studier og sånn, da.

    Og jeg fortalte vel det, at jeg hadde gått to år, på NHI, men mangla sju vekttall da, på å få en grad.

    (Jeg hadde 33 av 40 vekttall, da).

    Men jeg fortalte vel også det, at jeg lurte på, om jeg skulle prøve å få meg en karriere, i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo nedgangstider, på begynnelsen, av 90-tallet.

    Og vi fikk jo høre det, det første året, på NHI.

    (Av en elevrådsformann, eller noe).

    At det ikke var lett, å få jobb, etter kun to år, på NHI.

    Så det frista ikke så mye, husker jeg, å fortsette med studier.

    For jeg var jo ikke garantert jobb, uansett, selv om jeg fikk med den kandidat-graden, fra NHI.

    Og en ting som ihvertfall ikke fristet.

    Det var å få mer gjeld.

    For jeg syntes vel at jeg hadde nok studielån.

    Den regningen, på 5-6.000, som jeg fikk fra Lånekassa, mens jeg var i militæret.

    Den ga litt avsmak, på å ta opp mer lån, må jeg si.

    Siden jeg jo fikk den regninga, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Noe som jeg nesten syntes, at var som å få et slag på trynet.

    Hvordan forestilte Lånekassa seg det, at en som tjente 900 kroner hver fjortende dag, skulle klare å betale en sånn regning?

    Nei, det ble bare dumt, syntes jeg.

    Så jeg bestemte meg for det da, (i 1993), at jeg ikke ønsket å ha mer studielån, da.

    Og istedet så satset jeg bare på å få meg en karriere, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke sånn, at det å jobbe i butikk, var plan A.

    Nei, det jeg egentlig ønsket, etter at jeg var ferdig med militæret.

    Det var å få meg en kontorjobb, som ikke var så slitsom, sånn at jeg kunne drive med programutvikling, (sånn som å for eksempel fortsette med kryssordprogrammet mitt), på fritida.

    (Noe jeg vel også fortalte om, til Glenn Hesler og muligens søstera mi vel.

    At jeg ville prøve å få til.

    Og jeg prata vel også om det her, med han jeg haika med, fra ved Ilseng der, mens jeg var i Geværkompaniet, (innimellom EU-diskuteringa).

    (Dagen før jeg møtte Nina Monsen, for siste gang, på Stovner Senter, våren 1993).

    At jeg syntes at det var artigere, å jobbe med programutvikling, enn i kassa, i en butikk, for når man drev med programutvikling, så fikk man liksom se et resultat, av alt arbeidet, da.

    Mens når man jobbet i kassa, i en butikk, så var det liksom ganske hardt arbeid, hele tiden, uten at man fikk se noen særlig resultater av det, da.

    Ihvertfall ikke som en vanlig kassamedarbeider).

    Så jeg søkte masse kontorjobber da, etter militæret.

    Men jeg fikk ingen av dem.

    (Av en eller annen grunn).

    Så man kan si det, at å få en datajobb, det var plan A.

    Men sjansen for å få det, trodde jeg var liten, etter at jeg ikke fikk en datajobb, i Forsvaret.

    Så da gikk jeg for plan B, som var å få meg en enkel kontorjobb, mens jeg drev med programutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.

    Men det gikk også i vasken, siden jeg ikke fikk meg en kontorjobb.

    Så da gikk jeg for plan C, som var å få meg en karriere i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og søstera mi bodde jo også hos meg.

    Så studier var egentlig lite aktuelt.

    For søstera mi var også arbeidsledig, og hu hadde enda mindre penger enn meg.

    Og vi hadde felles økonomi, (må jeg vel si).

    (Eller egentlig min økonomi, må jeg vel si.

    For søstera mi var vel treig, med å registrere seg som arbeidsledig, (eller noe sånt)).

    For jeg husker det, at etter at jeg fikk de tre vaktene i uka, på Rimi Nylænde.

    Så tenkte jeg jo sånn, at stormen var ridd av liksom, (når det gjaldt økonomien min).

    Men da var det en siste regning igjen da, å betale.

    Husker jeg, at søstera mi gjorde meg oppmerksom på.

    Også satt søstera mi meg liksom på prøve da, og spurte hvordan jeg skulle få betalt den regningen, da.

    (Som jeg ikke husker akkurat hva var nå).

    Og da sa jeg det, (siden jeg jo visste at jeg hadde kontroll, jeg hadde jo tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, og en vakt hver fjortende dag, på Rimi Munkelia, så med ekstrajobbing på Rimi Karlsrud, (når noen var syke der), så ble det nesten som heltid, og husleia på Ungbo, den var jo bare 1600 kroner, i måneden, eller noe, så da klarte jeg meg jo greit, for å si det sånn), at jeg får ringe faren min, og høre om jeg kan låne noe penger av han.

    For jeg måtte jo svare noe til Pia da, syntes jeg.

    Og da fikk jeg låne tusen kroner, av faren min, husker jeg.

    Som han satte inn på kontoen min, eller noe.

    Når skal du ha tilbake de pengene, spurte jeg.

    Det skal jeg si fra til deg om, svarte faren min, da.

    Og det hørte jeg aldri noe mer om.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da var jeg/vi egentlig over kneika.

    For da hadde jeg jo fått en god del faste vakter og sånn.

    Men Pia maste litt da, om en regning.

    Nå husker jeg ikke hvilken regning, som det kan ha vært, igjen.

    Men om den regningen hadde ligget, i en ukes tid, så hadde vel ikke det vært verdens undergang, kanskje.

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvordan regning det her var, igjen).

    Men søstera mi maste da, så jeg måtte nesten svare noe da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde jobbet noen måneder, på Rimi Nylænde, så skulle jeg på jobbintervju, som assistent, på Rimi Klemetsrud, (der hvor det heter Rimi Mortensrud nå).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jeg hatt et eller to møter med.

    Og til henne, så hadde jeg sagt det, at målet mitt, det var å bli assisterende butikksjef eller butikksjef.

    (Så målet mitt var ikke å jobbe i Rimi, resten av livet.

    Men Magne Winnem han sa det til meg.

    At når man først hadde begynt å jobbe i Rimi, så så det bra ut, på CV-en, at man hadde vært butikksjef.

    Så jeg satsa på å først bli assisterende butikksjef eller butikksjef da.

    Og så kanskje fortsette innen data, som var mitt egentlig felt, da.

    Når jeg hadde fått mer kontroll på økonomien, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette jobbintervjuet, det var samme dag, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, husker jeg.

    (Og det var 13. januar 1994, så jeg på Wikipedia nå).

    Dette dødsfallet, det hørte jeg om, på en radio, som stod på, på pauserommet, hvor jeg satt og venta, før jobbintervjuet.

    Så jeg var litt nedfor, i jobbintervjuet, da.

    Fordi Holst var nesten som en helt, i Norge, på denne tiden, siden han var en av hovedpersonene, bak Oslo-avtalen, i Midt-Østen, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef på Rimi Klemetsrud, det var Rune Løvdahl, (mener jeg at han het).

    Det viste seg at han hadde jobbet på OBS Triaden, (eller om det var Matland).

    Ihvertfall så var han onkelen, til hu Cathrine Løvdahl, som jobba i frukta, på OBS Triaden, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Jeg fortalte at jeg visste hvem hu var da.

    For jeg hadde jo prata med henne, på spiserommet noen ganger, på OBS Triaden, om at hu studerte juss, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Løvdahl likte ikke OBS Triaden.

    Men jeg hadde lest det et sted, at man ikke burde prate ‘dritt’, om sine tidligere arbeidsgivere, i jobbintervju.

    Så jeg sa ikke noe dritt om OBS Triaden, da.

    Før dette jobbintervjuet, så hadde jeg fått et tips, av Magne Winnem, forresten.

    For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu var også med på dette jobbintervjuet, da.

    (Hu heiv ut en far, av en ansatt, som satt på spiserommet der, forresten, husker jeg.

    Før jobbintervjuet begynte).

    Og Winnem hadde sagt til meg det, at Skodvin, hu likte å prate, om alt som hadde med ‘supermarked’, å gjøre, da.

    Så det var kanskje derfor, at jeg begynte å prate om OBS Triaden da, (og at det var et stort supermarked, eller noe), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tre gikk litt rundt, på Rimi Klemetsrud der, da.

    Og jeg forklarte det, at når jeg rydda hyller, så rydda jeg sånn, at facingen, på varene, stod samme vei.

    (Nemlig rett mot kundene da).

    For sånn var det nemlig ikke, i de hyllene, som vi gikk forbi, på Rimi Klemetsrud, da.

    Men jeg ville forklare det, at jeg prøvde å få butikken til å se bra ut, og sånn, på Rimi Nylænde, da.

    Og at jeg var en perfeksjonist da, (må man vel nesten si).

    Og da begynte han Løvdahl, å prate om det, at han trengte noen til å ta melkerommet.

    Og da forklarte jeg vel det, at jeg var vant til å ta melkerommet, da.

    (For det hadde jeg jo pleid å ta, på både Rimi Munkelia og Rimi Nylænde, da).

    Uansett, så var Løvdahl og jeg, litt uenige, om ting, som hvordan OBS Triaden var og facing av hyller, (må man vel kanskje si).

    Så det endte med at jeg ikke fikk den jobben, da.

    Men Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte meg det, at hu ville heller satse på meg, på Rimi Nylænde, da.

    Så når våren kom, i 1994, så begynte jeg å få opplæring, som leder, på Rimi Nylænde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 3: Grønland

    Noen uker etter at jeg var ferdig med militæret, så var Pia og jeg på et besøk, hos vår mor, Karen, som da bodde i en leilighet, på Borgheim, på Nøtterøy.

    Bestemor Ingeborg var også der, sammen med en dansk venninne, som jeg seinere har lurt på om var Bente Ravn, (og som jeg seinere har lest om, i Holger baron Adelers arveoppgjør-papirer, som jeg fikk tilsendt fra Rigsarkivet i Danmark, siden jeg drev med slektsforskning), at arvet Holger baron Adeler, (den siste slektning etter Cort Adeler), sammen med sin bror, Palle Ravn.

    Under middagen, så ble jeg spurt om det var tøft, i militæret, (eller noe sånt).

    Og jeg begynte å skulle fortelle om vinterøvelsen og alt det andre, som jeg har skrevet om i Min Bok 3.

    Men da utbrøt Bente Ravn, (eller hvem hu danske venninna av bestemor Ingeborg, egentlig var), at jeg måtte ikke snakke om militærtjenesten min, for den og den hadde vært i militæret på Grønland, sa hun, mens hun så på bestemor Ingeborg, for å forsikre seg om at hun hadde rett, da.

    Og da ble jeg litt paff, (må jeg innrømme), for jeg hadde jo ikke fått snakket noe særlig med hverken min mor eller mormor, om alt det som hendte i militæret.

    Og det var vanskelig for meg, som nordmann, å si noe om, hva som var tøffest, av Geværkompaniet, (som var en tøff og krevende tjeneste), og noe greier på Grønland, som jeg ikke skjønte helt hva var.

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg har vel tenkt det seinere, at det kanskje var litt uhøflig av Bente Ravn, (eller hvem hun danske damen egentlig var), å begynne å ‘bable’ om noe danske greier, når hu var på besøk i Norge.

    For det er jo ikke sånn, at Danmark og Norge, er det samme landet lenger, liksom.

    Selv om det kanskje kunne virke sånn, i det her middagsselskapet, til min mor da, sommeren 1993.

    (Når hu Bente Ravn begynte å sammenligne Geværkompaniet med noe danske militærgreier, (må det vel ha vært), på Grønland, da).

    Og Grønland har jo vært norsk og, så det var vel kanskje et litt betent tema, å ta opp.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før middagsselskapet, til mora mi, så hadde jeg sitti i sofaen hennes, og lest på en bok, som hu hadde i bokhylla si.

    Og det var ‘Victoria’, av Hamsun.

    Men jeg hadde hørt den boka, på radioen, helt på begynnelsen av 80-tallet, på NRK vel.

    Så jeg bare skumleste, i den boka, (må jeg vel si).

    For jeg prøvde å bli ferdig med den, før toget mitt tilbake til Oslo, skulle gå da.

    For jeg orka ikke å låne den, for jeg ville vel ikke at det skulle bli noe mas da, om å levere tilbake den boka.

    Bestemor Ingeborg satt også i stua der, mens jeg leste den boka, husker jeg.

    Og jeg mener at hu klagde, til Bente Ravn, (var det vel), på at jeg leste for fort.

    Og at hu ikke likte den moderne måten, som jeg leste bøker på, da.

    Men det var ikke sånn, at jeg pleide å lese bøker så fort.

    Men det var fordi jeg ikke hadde lyst til å låne med meg den boka, og fordi at jeg hadde jo hørt den boka, på radioen før, så jeg kjente jo til mye av handlingen, da.

    Og samtidig så var jeg kanskje litt anspent, siden bestemor Ingeborg jo ikke hadde villet låne meg penger, det siste året, som jeg gikk, på NHI, når jeg hadde spurt henne, i et brev, om jeg kunne få låne noen penger, siden jeg hadde så mye å gjøre, på NHI da, (et par år før det her).

    Og kanskje fordi, at bestemor Ingeborg, hadde med seg en dansk venninne, som jeg ikke visste hvem var.

    Men som både søstera mi og mora mi tydelig visste hvem var da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så gikk vi alle fem, ned til sjøen, som ikke var så langt unna der mora mi bodde, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hun venninnen til bestemor Ingeborg, skulle dra hjem.

    Så var jeg fortsatt rimelig satt ut, etter den her ‘Grønlands-avbrytinga’ hennes, ved middagsbordet, da.

    Så jeg bare så på hva Pia gjorde.

    Og Pia kysset henne på kinnet, for å si hadet, da.

    Så da gjorde jeg det samme, husker jeg.

    Og da sa hu venninna til bestemor Ingeborg, at jeg var ‘europeisk’ da, husker jeg.

    Så det var tydeligvis feil, å kysse henne på kinnet, da, (fant jeg ut).

    Men jeg ble rimelig satt ut av den her Grønlands-pratinga hennes da.

    For det er jo ikke sånn i Norge, at det er vanlig, å prate om at den og den i slekta, har vært i militæret, på Grønland.

    Så hu Bente Ravn kunne nesten like gjerne ha snakka om at den og den hadde vært i militæret i Afrika, for min del.

    Så jeg ble litt satt ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Ungbo igjen.

    Så husker jeg det, at jeg nevnte det her med Grønland, for Glenn Hesler, som vel satt i stua der, når Pia og jeg kom tilbake, (mener jeg å huske).

    Glenn Hesler flytta seinere inn på Ungbo der, etter at han fikk meg, til å mase på Ungbo-dama, om han kunne få rom der, da.

    Men det var etter at først ei Stovner-dame, (mener jeg det var), som het Hildegunn, flytta inn, på Inger Lise sitt gamle rom, (det nærmest stua).

    Og Pia fikk så sitt eget rom der, (nemlig Wenche sitt gamle rom).

    Og så fikk Glenn det rommet som var mellom Pia og mitt rom, (nemlig Anita og Ali sitt gamle rom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 1: Pia flytter inn på rommet mitt hos Ungbo

    Jeg dimma jo fra militæret, i slutten av juni, i 1993.

    Nemlig den 25. juni 1993, (sjekka jeg nå, på tjenestebeviset mitt).

    Også jobba jeg på Rimi Munkelia, lørdag 26. juni.

    (Da hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen, var sjefen min der, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og det må vel antagelig ha vært 30. juni, at søstera mi Pia, og dem, måtte flytte ut, fra Christies gate.

    Siv, (fra Røyken), hu hadde allerede flytta ut.

    Men jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad, med å bære tingene deres, ned trappa, (for de bodde i andre eller tredje etasje der da).

    Og broren til Monica Lyngstad, han kjørte så tingene til Pia, hjem til Christell, (mener jeg at det var).

    Og hu bodde ved Terningen Matcafe der, (viste det seg).

    Men Pia skulle ikke bo hos Christell.

    Pia ville bo hos meg, (av en eller annen grunn).

    Og Christell flytta selv, i slutten av juli, tror jeg det må ha vært.

    Så det hendte at Pia dro meg med, ned til Christell, (som bodde like ved Møllergata), en del, i juli, i 1993, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så hadde alle folka flytta ut.

    (Av en eller annen grunn).

    Men Wenche hadde ikke fått med seg katten sin, Sara.

    Så det var nesten som at Pia og jeg hadde katt der, husker jeg.

    Jeg måtte kjøpe kattemat og sånn, tror jeg.

    Og Sara var ikke snill, den tissa en gang, på den dyre skinnjakka mi, som jeg hadde kjøpt to år før det her, (i Oslo), etter å ha sett den, på Kapp Ahl, i Gøteborg.

    Men Wenche, (som var innom en gang i blant, for hu hadde noen ting stående der enda vel), hu tilbydde seg ikke å erstatte skinnjakka mi, som jeg bare måtte kaste, for jeg klarte ikke å få bort lukta av kattepiss, fra den jakka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sara, (katta til Wenche), den pleide å gå ut på terrassen, (for den døra pleide alltid å stå åpen da).

    Men en gang, etter at Wenche hadde flytta.

    Så stakk Sara opp til naboen, som hadde terrasse, over og til høyre, (hvis man stod i terrassedøra, og så ut), for der Ungbo hadde terrasse, da.

    Så jeg måtte gå og banke på døra, til en av naboene da, (som bodde i første etasje vel), for å få tak i Sara, (som hadde rømt da).

    Og Sara pleide vel ikke å rømme, tror jeg.

    Så den katta var skikkelig uoppdragen da, (må jeg vel si).

    Antagelig siden Wenche hadde flytta fra den, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde fått henta katta si.

    Så spurte jeg henne, når hu var innom, for siste gang cirka, vel.

    Om hvordan det gikk med katta.

    Og da sa hu at dem hadde avlivet katta, for den hadde visst pissa på jakka til broren hennes, da.

    Så det var visst ikke bare min dyre skinnjakke, som den katta pissa på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om det ikke bodde noen andre folk, på Ungbo, så var jo dørene til andre rommene låst.

    Og Pia hadde jo ikke noe annet sted å bo.

    (Jeg huska jo det, at bestemor Ågot hadde klagd på Pia, da Pia bodde hos henne, et par år, før det her).

    Så jeg lot Pia få bo på rommet mitt, på Ungbo, da.

    I boden der, så stod det en gammel sofa, fra begynnelsen av 80-tallet kanskje, som hadde blitt byttet ut med en svart skinnsofa, seinere på 80-tallet vel.

    Og den sofaen, den var nesten som en sovesofa da.

    Det var en stor pute, i den sofaen, som man kunne bruke som madrass.

    Så på den sov søstera mi på da, inne på gulvet, på rommet mitt.

    Sovepose og sånn, det hadde hu vel selv, men ikke så mye møbler, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte registrere meg som arbeidsledig, da.

    Og siden jeg bodde på Ellingsrudåsen, så måtte jeg registrere meg som arbeidsledig, på Arbeidsformidlingen, på Stovner.

    Jeg dro dit vel først, for å bestille time.

    Og på det møtet, så hadde jeg en saksbehandler, som var en mann, i 30-årene kanskje, som var veldig uhøflig, husker jeg.

    Fiendtlig, er vel kanskje det riktige ordet, forresten.

    Han registrerte meg, som noe med ‘ADB’, (administrativ databehandling), på dataen, til Arbeidsformidlingen.

    Enda det skulle ha vært ‘EDB’.

    Og han sa at jeg var ‘så fersk’, (med veldig trykk på ‘fersk’), på arbeidsmarkedet.

    Enda jeg hadde jobbet i et år på CC Storkjøp.

    Og i to måneder hos Det Norske Hageselskap, (selv om det var praksisplass).

    Og i to år, på OBS Triaden.

    Og i et halv år, på Rimi Munkelia.

    Så var jeg liksom så ‘fersk’ på arbeidsmarkedet, da.

    Det hørtes litt rart ut for meg.

    Men han saksbehandleren, han var så uvennlig og liksom ‘overkjørte’ meg, da.

    Så jeg lurte på om det var noe galt, siden saksbehandleren var så fiendtlig, husker jeg.

    ‘Fersk’, det var jo noe eldre soldater, sa om rekruttene for å mobbe dem, i militæret.

    (Selv om såkalt veteranvirksomhet ikke var lov i Forsvaret, egentlig).

    Så jeg lurte på om dette hatet, (må jeg vel kalle det), fra saksbehandleren, hos Arbeidsformidlingen, (mot meg), hadde noe med militæret å gjøre.

    Kanskje vedkommende hadde traumer fra sin førstegangstjeneste, og skulle hevne seg på en som nettopp hadde dimmet, fra Forsvaret?

    Hva vet jeg.

    Men jeg husker det møte som så ubehagelig, at jeg faktisk dro, på eget initiativ, ned til Arbeidsformidlingen, ved Schous Plass, en uke eller to seinere.

    For der hadde jeg jo gått, som arbeidsledig, høsten 1990.

    Tre år før det her da.

    Da jeg fikk den praksisplassen, hos Norsk Hagetiden/Det Norske Hageselskap, da.

    Og da hadde de vært hyggelige og profesjonelle der, (husker jeg).

    Mens han på Stovner, han fikk meg nesten til å gå inn i sjokk, (vil jeg si).

    Så derfor dro jeg, halvveis i sjokk, ned på Arbeidsformidlingen, på Nedre Grunerløkka, uten noe avtale, eller noe, en eller to uker, etter det møtet på Stovner, da.

    Og da, så ble jeg sendt til en kar der, som sendte meg på intervju, på en datajobb, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (var det vel).

    Og han hadde ikke funnet meg, på dataen til Arbeidsformidlingen, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, denne tiden, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 47: Enda mer fra Geværkompaniet

    En av de siste dagene, i Geværkompaniet, så skulle vi gjennom noen store prøvelser, (husker jeg).

    Først, så skulle vi kaste en ekte håndgranat.

    Jeg hadde jo slitt, når jeg skulle ta idrettsmerket, på barneskolen.

    (Som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og ikke klart kravet i kasting, da.

    Så jeg var litt nysgjerrig, og lurte på hvor mange meter, som vi skulle kaste, den her håndgranaten da.

    Og da var det en eller annen medsoldat, som svarte et tullesvar da.

    For når det ble min tur til å kaste.

    Så fant jeg jo ut det, at vi bare skulle kaste den her håndgranaten, et par meter da, (eller noe), over en mur.

    Og det var også mange blindgjengere, blant disse håndgranatene, så det ble mye venting og surmuling, må man vel si, under den her økten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her med håndgranaten, så skulle vi på en enda større prøvelse, (må man vel si).

    Og det var at vi skulle sitte på tå, nede i en grøft, som gikk i en sirkel, mens det ble sprengt dynamitt, i midten av sirkelen da.

    Det ble foretatt flere sprengninger.

    Og mengden med dynamitt, den ble større og større, for hver sprengning da.

    Så man kjente det skikkelig i kroppen.

    Og det var derfor, at man måtte sitte på tå, når sprengningen gikk av, for ellers så ville man føle sprengningen mer da, (het det seg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, når den siste sprengningen skulle gå av.

    Så kom det istedet en kar, med tåregass, som han spraya i trynet på oss soldatene, som satt i den grøfta da.

    Og da var jeg ikke sikker på hva jeg skulle gjøre.

    Så jeg herma etter mange av de andre soldatene, som bare løp opp av den grøfta da.

    Jeg skjønte at vi ble tulla med, og at det ikke ville bli sprengt noen sprengning da.

    Siden befalet begynte med det her tåregass-greiene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom opp av grøfta, så så jeg det, at for eksempel Skjellum og Sundheim, de tok bare kaldt på seg gassmaska, som om de hadde vært med på noe lignende før, omtrent.

    Men det tenkte ikke jeg på, engang.

    For vi var jo vant til å være i gassbua, (for å teste hvor godt vi tålte tåregass, (eller CS-gass, som det ble kalt), vel), og der måtte vi jo ta av oss maska.

    Så jeg tenkte av en eller annen grunn ikke på det å ta på meg gassmaska, som en mulighet, engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg så at Skjellum og Sundheim, (og en del andre soldater), ikke løp opp av grøfta, (men rolig tok på seg gassmaska istedet).

    Så skjønte jeg det, at jeg antagelig gjorde noe feil da.

    Og jeg syntes også at vi ble fælt kødda med, av befalet, (for å si det sånn), på den her øvelsen.

    Så jeg gikk bort til ved der troppsbefalet vårt stod, for å prøve å skjønne noe mer, av hva som foregikk, da.

    Og der hørte jeg at troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’, (som jeg ikke husker hva egentlig het), og sersjant Dybvig, prata sammen.

    ‘Hva med Ribsskog’, (eller noe), sa Kalesj-Bjørn.

    ‘Ja, han har minus på psykisk han’, (eller noe), svarte Dybvig.

    (Noe som jeg vel også hadde sett på et legekort, eller noe, tror jeg, en gang som vi fikk en sprøyte, eller noe, kanskje.

    Og som jeg lurer på om kan ha vært på grunn, av at jeg skrev på skjemaet, som vi skulle ha med oss på sesjonen, at min mor og morfar, var sinnsyke, (som min far svarte, at de var, da jeg spurte han, da jeg dreiv og fylte ut det her skjemaet), som jeg skrev om, i Min Bok)).

    Og så, gikk jeg litt bort igjen, for jeg skjønte vel det, at troppsbefalet prata sammen da, og ikke var så klar for å forklare meg, om hva som foregikk, (i det kaoset, som man vel må si, at det var der, da).

    (Og jeg ble vel overrasket, over at de prata på den måten sammen, om meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen, av førstegangstjenesten.

    Så skulle vi skrive på et skjema, om vi mente at vi hadde fått noen varige skader, av førstegangstjenesten.

    Og dette skjemaet, det skulle vi fylle ut i kantina, og levere til ei kantine-dame, (av en eller annen grunn).

    Jeg kom på det, at jeg jo hadde fått en frostskade, på øret, på vinterøvelsen.

    Og noen hadde kanskje sagt, at de tulla med de soldatene, som skreiv på skjemaet, at de hadde fått varige men.

    (Noe sånt vel.

    Det hendte at det gikk en del forskjellige rykter, om forskjellig, rundt i militærleiren.

    Så det var ikke så lett å vite alltid, hva man skulle tro).

    Så jeg var litt i tvil, om hva jeg skulle krysse av, på det skjemaet.

    Så jeg spurte noen av de andre soldatene, som stod nærmest.

    Og da sa en, at bare kryss for at du har fått varig skade da.

    Så jeg gjorde det.

    Så det er ikke sånn, at når jeg sender klager til Forsvaret nå, på at jeg fikk frostskade, når jeg var inne til førstegangstjenesten, her fra England.

    Så er det ikke sånn, at dette er noe nytt, egentlig.

    For jeg kryssa av på det skjemaet, som vi skulle krysse av på, den siste dagen av førstegangstjenesten, i juni 1993, at jeg hadde fått en varig skade, av å være inne til førstegangstjeneste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting, som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.