(Bortsett fra at den ikke var like mye ‘styla’, som den på bildet.
Den bilen jeg hadde, så litt kult ut, (syntes jeg selv ihverfall), siden den var svart metallic, men den bilen jeg hadde, var helt ‘plain’ da, i forhold til den på dette bildet, må man vel si.
Men men).
Her er mer om dette:
PS 2.
Det som var litt rart, var at de som solgte denne bilen, de het Özgyr.
(Det var ihvertfall det navnet, som stod i vognkortet, mener jeg ganske sikkert å huske).
Og det var det samme etternavnet, som to søstre, (seinere tre, pluss en bror), som var kolleger av meg, på Rimi Bjørndal, hadde.
(Dvs. Hava, Sema, Songül og Muhammed Özgyr, (fra tyrkisk Kurdistan vel), som alle jobba på Rimi Bjørndal, på den samme tida som jeg jobba der.
Jeg jobba der først som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.
Og så som låseansvarlig, (etter at jeg slutta som butikksjef), fra 2002 til 2003).
Disse jeg kjøpte bilen av, de bodde i Lørenskog, mener jeg de sa.
Men de hadde en matbutikk, eller nærbutikk, opp mot Ullevål sykehus, eller noe sånt vel.
(Jeg husker ikke nøyaktig hvor den butikken var).
Men jeg ringte, og fikk adressen, og så tok jeg bare en drosje dit, husker jeg.
Jeg var litt sliten, etter 2-3 års slaveri nesten, på Rimi Bjørndal, (som assistent for butikksjef Kristian Kvehaugen).
Så jeg var litt daff og sliten da.
Men dette var fridagen min da.
Så det var vel en fredag, mener jeg.
(Også skulle jeg sikkert jobbe lørdag da, eller lørdagen uka etter).
Men jeg var litt overarbeida, allerede da.
Så jeg orka ikke å fly rundt så mye, å se etter biler.
(Dessuten, så syntes jeg faktisk at den bilen, så ganske kul ut, siden den var svart metallic, osv.
Så jeg ble positiv overraska da, når jeg fikk se den bilen.
Det stod jo f.eks. ikke i annonsen, at den var svart metallic.
Men men).
Så jeg bare kjøpte den første og beste(?) bilen, for å si det sånn.
Men jeg fikk ikke med åtte nye dekk, som det står i annonsen der.
Jeg fikk bare med fire gamle.
Og jeg måtte vel opp i 16.000, tror jeg, for å få kjøpe den bilen.
(For det var visst også noen i Lørenskog, som var interessert i den bilen, skjønte jeg.
Men men.
Og jeg ringte også løsøreregisteret, i Brønnøysund, for å sjekke om det var noen heftelser ved bilen, (som hadde DE-skilter vel).
Men det var det ikke, kunne de opplyse om, fra Brønnøysund.
Så da trodde jeg at den bilen skulle være grei jeg da.
Dum som jeg var, må man vel kanskje si.
Men men).
Og at den bilen hadde passert EU-kontrollen.
Det var vel nesten som et under, vil jeg vel kanskje si.
Men det viste seg at den var fikset, på Sogn Videregående, i Oslo, av ‘mekken’-linja der da.
Noe sånt.
Så sånn var vel det.
Så jeg måtte ut med masse ekstra penger, til nye deler til motoren og det elektriske anlegget, og det som var.
Og det ble ofte innbrudd i bilen også.
Så den bilen kosta jeg nok på en 30-40.000, ihvertfall.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg hadde litt uflaks, med det kjøpet, vil jeg nok si.
Men jeg trodde det var i orden med den bilen da, siden den var EU-godkjent osv.
Men der hadde dem nok juksa litt muligens, er jeg nok litt redd for.
Men men.
Jeg kjørte til søstera mi, i Tromsøgata, for å vise henne bilen.
Etter at jeg kjøpte den.
Og da mener jeg at jeg hørte et ‘dunk’, mens jeg var inne hos søstera mi.
Og da hadde bilen en bulk i en av bakdørene vel.
Når vi gikk ut for å se på bilen.
Så hva som hadde skjedd da, det veit jeg ikke.
Men det var vel litt spesielt.
Jeg tror ikke at den bulken var der, da jeg kjøpte bilen, (noen minutter tidligere).
Da hadde jeg vel lagt merke til det, vil jeg vel tro.
(Jeg gikk jo og så på bilen, og sånn, mener jeg).
Men jeg var ikke 100% sikker, så jeg sa ikke noe tilbake, da søstera mi klagde på det da, at det var bulk i bakdøra.
(Den bulken gikk det kanskje ann å rette opp, tenkte jeg.
Jeg hadde tatt opp billån, på 30.000, (var det vel), i DNB.
Sånn at jeg hadde noen penger i reserve, i tilfelle det var en del å fikse, på den bilen da.
Så jeg var litt gardert, ihvertfall, tenkte jeg.
Men jeg kunne jo ikke vite det, at det skulle være så mye galt, som trengtes å fikses på, på den bilen.
Men men).
Så jeg lurer på hva som skjedde da egentlig, siden det plutselig ble bulk i døra.
Men men, man kan ikke vite alt.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Det er vel kanskje forresten en Ford Escort, eller noe, den på bildet.
For den bilen jeg hadde, (en Ford Sierra 86-modell, med 2 liters motor), den hadde fire dører, mener jeg nok ganske bestemt å huske.
Så bodde min fars stedatter, Christell Humblen, i Oslo, på den tiden, som jeg var ferdig i militæret, (sommeren 1993).
Og da fikk jeg dimme-penger da, (som det kalles), når jeg var ferdig der.
Og det var kanskje 5-6.000 da.
Som skulle holde til jeg fikk lønn/arbeidsledighetstrygd.
Så ville søstera mi, Pia Ribsskog, bo sammen med meg, på den tida jeg var ferdig, i militæret, sa hu.
Hu ville at vi skulle overta Christell Humblen og Hege Snoghøj sin tidligere leilighet, ved Terningen matcafe der, i Oslo sentrum.
Jeg fortalte søstera mi, at jeg hadde kun dimmepenger, og ikke hadde råd til depositumet der, som var på 9.000, eller noe.
Søstera mi var blakk hele tida, hu var arbeidsledig.
Men hu maste på meg, om jeg ville være med.
For vi behøvde ikke å overta leiligheten til Christell og dem, mente hu.
For vi kunne bare ta det som noe sosialt, eller noe trivielt, eller som noe som ikke var så nøye, mente søstera mi.
Så jeg ga etter for maset til søstera mi, og ble med ned for å være med søstera mi, (som maste), mens han gårdeieren var i leiligheten til Christell og dem, (av en eller annen anledning da, antagelig i forbindelse med at Christell og dem skulle flytte ut).
Og da måtte jeg jo fortelle det da, at jeg ikke hadde penger til depositum, til den leiligheten, like etter militæret og studietid og alt.
Jeg har jo aldri hatt noe kapital, i løpet av livet mitt, for faren min bare heiv meg ut, mer eller mindre, da jeg var 18-19 år, og det var det.
Noe sånt.
Så jeg har jo aldri fått noe sving på økonomien min, for jeg har jo aldri hatt noe startkapital, for å starte et firma innen programmering/systemutvikling, for eksempel.
Som jeg ellers kunne ha gjort da.
Og noen dager etterpå, så skulle Christell ha meg og søstera mi ned i den leiligheten igjen.
For å se på filen ‘De elskende på Pont-Neuf’.
Som Christell mente var så bra.
Selv om Christell er som en amerikansk ‘prinsesse’-jente, og den filmen er fransk og om to bomser i Paris.
Og Christell selv, hun skulle ikke være tilstede, i leiligheten sin, den helgen.
Gårdeieren, (som var en kar i 50-årene vel), fortalte også meg, at Hege og Christell hadde vært ganse fine og uproblematiske, å ha som leieboere, stort sett.
Med unntak av at de hadde spraya ned hele trappeoppgangen der, i sin etasje og ned til etasjen under da, med et brannslukningsapparat, (for morro skyld!)
(Og jeg husker også at Christell fortalte en gang, at hu og en elsker hun hadde, hadde klart å ødelegge stuebordet der, ved å ha sex oppå bordet, sånn at en glassplata, (det var et salongbord av glass da), knuste, sånn at elskeren hennes begynte å blø fælt, men da fortsatte de bare på soverommet, med blod og alt da.
Fortalte Christell, sommeren 1993, med masse venner av henne tilstede da).
Så de ødela kanskje stuebordet og der.
Hva vet jeg.
Hvis de ikke eide møblene selv da.
Det skal jeg ikke si sikkert.
Men men.
Men, jeg har jo funnet i Aftenpostens arkiv, (som jeg har skrevet om på bloggen), at Christells bror, på Vestlandet, er ny-utmeldt, av Johanitterordenen.
Johanitterordenen er det samme som Malteserordenen.
Og de skal visst stå bak firmaet Blackwater, (har jeg lest på nettet), som vel har vært en stor maktfaktor, i krigen i Irak osv.
Er det sånn, at Malteserordenen styrer mye av hva som foregår i politikken i Verden, f.eks?
Har de mye makt i Norge?
Er det sånn at min fars stedatter, Christell Humblen, tuller med meg, pga. det her med at jeg ikke ble rik, av dimmepengene fra militæret?
Uansett hvor dumt dette kan høres ut for vanlige norske folk.
Men Christell Humblens to eldre brødre, (som også bodde i ‘Haldis-huset’, på Bergeråsen), de var jo danske statsborgere, så de var vel aldri i militæret.
Og jeg husker at Christell prata om, ved julemiddagen, (som jeg var invitert til, på Bergeråsen, i ‘Haldis-huset’), julaften 1992, at militæret, det var et sted, hvor noen bekjente av henne, (fra Drammen vel), ble ‘feite’.
Så Christell hata meg kanskje fordi jeg var i militæret, hvor hun nok trodde jeg ble ‘feit’ da, i motsetning til hennes to danske brødre, Jan Snoghøj og Viggo Snoghøj aka. Viggo Snowhill, som slapp unna, siden de bodde i Norge.
Så har hun, gjennom sitt nettverk i Johanitterordenen, kanskje sperret for at jeg skal få meg noe bra jobb, osv.
Og bra inntekt.
Er det sånn det henger sammen, lurer jeg på nå.
Christell er jo ikke kjent for å være så særlig smart.
Hu må vel ha vært den siste, i klassen sin, som lærte å lese undertekstene på TV-en.
En gang, som jeg var på besøk, i ‘Haldis-huset’, da Christell kanskje var 12-13 år, så satt hu bare i stua, og ropte, ‘hva stod det’, for hver undertekst, på et program fra USA, med Erik Disen, eller hva han het.
Hvor han dro i alle fornøyelsesparkene der, (på 80-tallet da).
Noe sånt.
Og datteren hennes, er vel heller ikke så smart, tror jeg.
Så det kan vel være fordi at mora ikke er så smart.
For da jeg ringte, til Christell, (på Konnerud, i Drammen), ifjor, (eller om det var i forfjor), for å høre om Christell kunne hjelpe meg, og prate ut om noen ting som hadde skjedd i familien vår, og på Bergeråsen osv., i ‘gamle dager’, altså på 80-tallet da.
Så tok hu eldste dattera hennes telefonen.
Også spurte jeg om å få prate med Christell.
(Som av en eller annen grunn ikke tok telefonen selv).
Så spurte hu dattera, «er det pappa’n våres?»
Enda faren deres er svensk, og heter Mattias, eller noe, og er fra Stockholm.
Men hu dattera til Christell, hu måtte vel ha hørt det, at jeg ikke var svensk.
Men men.
Det ligger vel i familien da, at dem ikke er så skarpe.
Men men.
Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på nå.
Så jeg blir litt irritert, hvis det er sånn, at Johanitterordenen og Christell Humblen osv., tuller med meg.
Sånn at jeg ikke har råd til å kjøpe meg en sofa, som jeg kan strekke ut beina på, engang.
Og ikke kan få meg familie og sånn, sånn som besteforeldra mine og foreldra mine, hadde før meg.
Så da blir jeg litt irritert, og litt trist og lei meg.
Spesielt siden jeg har skrevet om alt som foregår, i over tre år nå, og publisert om det, på den her bloggen, på internett.
Jeg lurer på hva det er med folk, siden dem lar sånn her maktmisbruk bare passere.
Det er helt jo håpløst.
Det er helt tragisk, vil jeg si.
Folk må i Norge må stort sett nok være like dumme som Christell Humblen og slekta hennes, tror jeg.
Og sånne folk, (som er litt dumme da, men som kanskje har makt), dem driver nok da og tuller med meg, (vil jeg tippe på).
Og alle som leser bloggen, de bare lar det skure.
Så det er en elendighet, i verden, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Det finnes kanskje en underklasse i Norge, som er, mer eller mindre, umulig, å komme ut av?
Siden Johanitterordenen, driver å kontrollerer landet?
Det kan nesten virke sånn for meg, ihvertfall.
Men men.
Så dette må være noe religiøst, tror jeg.
Så dykk får sitt og glo.
Som Monica Lyngstad, fra Røyken, nok kanskje antagelig ville ha sagt det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Og ikke nok med at Christell Humblen og hu Hege Snoghøj.
Ikke nok med at de spraya ned trappeoppgangen, med brannslukningsapparat, våren 1993 vel.
Der de bodde i Oslo sentrum, nederst i Maridalsveien ca.
Ved Terningen matcafe der.
Joda, de hadde en slags kavaler der, Christell og hu Nina.
En som ikke jeg kjente igjen, og som jeg vel ikke ble fortalt hvor var fra.
(For de her folka var litt ovenpå da.
Og jeg hadde ikke så mye med Christell å gjøre, på 90-tallet.
Det var mest på begynnelsen av 80-tallet.
Så jeg var ikke helt på bølgelengde, med de her folka, mens de bodde i Oslo.
(Og heller ikke seinere).
Så sånn var det).
Mer da.
Jo, da spurte han kavaleren til Christell og Hege Snoghøj meg.
Om ikke jeg skulle vaske trappa for dem.
Men da sa jeg plent nei, altså.
For jeg mente det var en ting, at jeg hadde vært i militæret og at jeg måtte vaske der.
Men å vaske etter min stesøster, eller min fars stedatter.
Og hennes venninne, fra Gulskogen, i Drammen.
Som var jevnaldrende, omtrent, med meg.
Nei, det ble for drøyt, mente jeg.
Altså, var de så fine på det, at de ikke kunne vaske opp etter seg selv?
Skulle liksom jeg være en sånn, som var den lavt betalte ‘slaven’ deres, og rydda opp etter griseriet deres?
Nei, det bydde meg imot, så det droppa jeg.
Det ble også å blande jobb og privatliv da, mente jeg.
Siden Christell var i slekta mi osv.
Så det sa jeg «nei» til, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Så her er det sånn, at Christell nok er noe lignende av Rimi-Hagen da.
Også prøvde dem å få meg til å bli noe lignende av Rimi-Hagens sjåfør da kanskje.
Eller noe.
Så Christell og ‘Haldis-familien’, de behandler meg nedlatende.
Som om det var et slags apartheid, i familien.
Jeg er som Askeladden.
Og Christell er som dattera til Rimi-Hagen, liksom.
Noe sånt.
Så derfor var det at jeg var så lysten til å flytte inn til Oslo.
For å komme meg unna dette apartheidet/klasseskillet, som var i ‘Haldis-familien’ da.
Hvor jeg var med i utkanten av.
For jeg var sønn til faren min, Arne Mogan Olsen, som var samboeren til Haldis da, og som bodde i ‘Haldis-huset’.
Som jeg har skrevet om på bloggen tidligere, så hadde jeg nesten en slags søster, (eller adoptivdatter), som het Cecilie Hyde, det siste året jeg bodde på Bergeråsen, (nemlig skoleåret 1988/89).
Søstera mi, Pia Ribsskog, hun flytta nemlig plutselig opp til meg, (fra ‘Haldis-huset’), midt i dette skoleåret, (1988/89).
Jeg fylte 19 år, like etter at dette skoleåret var ferdig.
Søstera mi, Pia Ribsskog, hu fylte 17 år, midt i dette skoleåret.
Og venninna til søstera mi, Cecilie Hyde, (som hang sammen med søstera mi, som erteris, som vel hu Annika Horten, fra Bergeråsen, ville ha kalt det).
Hu var også født i 1970, som meg, så hu må vel da ha gått i parallellklassen min, på ungdomsskolen i Svelvik.
(Uten at jeg visste akkurat hvem hu var da).
Og hun Cecilie Hyde, hun så også en god del år yngre ut, vil jeg si, enn sine da 18 år vel.
Siden hun var så lav da.
Og med et rundt, (kanskje nesten litt ‘eskimo-aktig’ ansikt?).
Hvem vet.
Kanskje noe sånt.
Og hun gikk alltid i svarte klær da, vil jeg si.
Og hun ville vite alt om oppveksten til meg og søstera mi osv. da.
De kveldene vi satt oppe sammen, i leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, midt i det skoleåret da.
Men frøken Cecilie Hyde, hun ville ikke fortelle oss så mye om, sin egen oppvekst.
Når jeg og søstera mi, hadde fortalt om, hvor fælt vi hadde det, mens vi bodde hos mora vår i Larvik.
Og om hvor uansvarlig, som faren vår, på Berger, også var.
Så hadde vi liksom fortalt om vår elendighet da, (jeg og søstera mi).
Og også fått dette litt ut av systemet, vil jeg nesten si.
Men men.
Også tenkte jeg, at nå skulle vel også hu Cecilie Hyde fortelle oss, om åssen hennes oppvekst hadde vært.
For det var vel sånn, at hun hadde fått oss, (eller ihvertfall meg), til å begynne å fortelle om oppveksten vår.
For hu Cecilie Hyde, hu sa vel da først, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall), at hu også hadde hatt en vanskelig oppvekst.
Også ville hu høre om vår oppvekst da.
Så prata vi om oppveksten vår, i noen timer da kanskje.
Også spurte jeg den kvelden, (eller om det var en annen kveld), om hu Cecilie Hyde også skulle fortelle om sin oppvekst da.
Men det ville hun ikke.
Hun hadde ikke noe behov for det, sa hun.
Men jeg hadde vel egentlig ikke hatt noe spesielt behov, for å prate om dette, jeg heller.
Så det ble litt spesielt, synes jeg.
For jeg mener det, at det var sånn, at hu Cecilie Hyde, starta det her, ved å hinte om at hu også hadde hatt en vanskelig oppvekst.
Så jeg fortalte om meg og søstera mi sin oppvekst, mens jeg trodde at også Cecilie skulle fortelle om sin oppvekst.
Men det skjedde aldri.
Noe som jeg kanskje syntes var litt merkelig da, husker jeg.
Når hu plutselig fortalte, at det hadde ikke hu noe behov for.
Hvem var det som fant på det her da?
Det var ihvertfall ikke meg.
Så hele det greiene der var litt spesielt, syntes jeg.
Men men.
Mer da.
Jo, så hu Cecilie Hyde, hu hang jo sammen med søstera mi, som erteris da.
Og det hendte at begge de, ville ligge i vannsenga ‘mi’ da, på rommet ‘mitt’, (sammen med meg, med klær på da, og med Cecilie Hyde i midten da. Men dette var ikke min ide. Det bare ble sånn, antagelig fordi at de jentene syntes at det var stas, å ligge i vannseng. Og jeg hadde ingen planer om å ofre vannsenga mi, for dette var egentlig mitt hjem, (og ingen andres), sånn som jeg så det).
(Et soverom som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte.
For han bodde jo nede hos Haldis).
Men men.
Og jeg kjente egentlig ikke søstera mi, så bra, på den tida her.
For hu også hadde jo før dette, bodd i mange år, nede hos Haldis.
Men men.
Dette var året jeg var russ, og mye skjedde.
Jeg jobba også 3-4 vakter, i uka, på CC Storkjøp.
Og jeg tok kjøretimer osv. også.
Og Magne Winnem, (som gikk i klassen min det året), dro meg med på Danmarksturer, med Petter Wessel, og på et diskotek i Oslo, som het La Vita, osv., (og som lå like ved Youngstorget, husker jeg).
Men men.
Og faren min solgte leiligheten ‘min’, mitt i eksamenstria, i mai, 1989.
Så jeg måtte også flytte bort til bestemor Ågot, og bo der noen måneder, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989, for å studere da.
Men men.
Og det var jo på en privat høyskole.
Og da måtte jeg jo betale husleie selv, osv.
Så jeg måtte få meg jobb i Oslo-området også, og jobbe på OBS Triaden, i et friår, fra studier.
Og jeg var også i militæret.
Men det første året jeg var student, så dro Magne Winnem, fra skolen i Drammen, han dro meg mye med ut på byen, i Oslo.
Og vårt stamsted nesten, (et av flere), det var et sted som het Manhattan.
Et sted som lå i Karl Johan.
Senere het det Underhuset der.
Men det var gratis inngang, i første etasje.
Mens i kjelleren, så kosta det kanskje 50 kroner da, å komme inn.
(Andre stamsteder som jeg og Magne hadde, skoleåret 1989/90, det var forresten et diskotek som het Marilyn.
Hvor vi fikk komme inn gratis, av dørvakta, av en eller annen grunn.
Men men.
Og det er det stedet, som seinere het So What, og så seinere Garage.
Men men.
Og vi var også en del på en biljardpub, (eller ihvertfall pub), ganske bortest i Galleri Oslo, for der var det billige halvlitere, mener jeg å huske.
Vi var også mye på Pizzabussen, ved Oslo Spektrum, for å kjøpe pizza.
Og vi var også på et sted som lå i tidligere Roald Amundsens gate.
Og vi var på Cats, (ihvertfall under russetida), og en god del på Radio 1 Club.
Og også på steder som Comeback, (nå Snorre-kompagniet vel), Stravinsky og Tuth-ank-amon.
Og også på et diskotek, som het Tiffany, tror jeg, opp mot Frogner der.
Og også på Eilefs Landhandleri og Lorry, Tut og Kjør, osv., osv.
Og Rockefeller vel, (selv om det kanskje var mest meg som dro dit, siden det var studentfester der, for NHI, osv).
Man kan nesten si det sånn, at Magne Winnem og jeg, vi dro nesten på pub-til-pub runder, gjennom ‘alle’ utestedene i Oslo, mer eller mindre, iløpet av skoleåret 1989/90.
Det var ikke langt unna, ihvertfall.
Og Magne Winnem hadde fått overtalt meg, til å kjøpe dress, med en gang jeg flytta til Oslo, nesten.
Noe jeg kjøpte på Cubus, eller noe, en dress til ca. 1000 kroner vel, like etter at jeg fikk det første studielånet, i Oslo.
Så jeg Magne Winnem vi var overalt i Oslo, som de jappene nesten, på slutten av 80-tallet.
Men men).
Men Magne Winnem, han dro i militæret, og så traff han sin Elin.
Så etter det, så ble han ganske festbrems, må man vel si.
Så da gikk jeg en del på byen aleine.
Og en gang, så gikk jeg inn på Manhattan der da.
(Selv om det ikke var så morsomt aleine kanskje).
Dette var kanskje 2-3 år etter at jeg hadde flytta til Oslo.
Og så sitter Cecilie Hyde, fra Svelvik da, ved et bord da, ganske innerst, på Manhattan der.
Sammen med to karer, som jeg ikke hadde sett, i 20-30 åra vel.
Også tenkte jeg at jeg kanskje skulle prate litt, med den tidligere ‘adoptivdatteren’ min da, når jeg så det, at hu plutselig satt på et utested i Oslo.
Et utested som jeg hadde gått en del på, sammen med Magne Winnem osv., og som jeg følte meg nesten litt hjemme på da.
Så smalt det bare fra Cecilie Hyde: ‘Går du her’, eller, ‘Hva gjør du her?’, eller noe sånt noe.
Akkurat som om jeg skulle være for fin, eller for dårlig, eller noe, til å gå på det utestedet.
Jeg skjønte ikke noe.
Men jeg skjønte at Cecilie Hyde, hadde forrandra seg veldig.
Og hadde gått fra å være en slags søster eller adoptivdatter av meg.
Til å bli en som ikke ville prate med meg engang.
Så Cecilie Hyde, hu forrandra seg veldig, på noen få år, det er helt sikkert.
Men men, sånn er det.
Hu hadde mista litt av ‘kulheten’ også, syntes jeg nesten, som hu hadde, da hu liksom var sjef, for Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.
På det Manhattan-utestedet i Oslo, så var hu sammen med to helt vanlig menn, må jeg vel nesten kalle dem.
Og ikke sånne kule ungdommer, som hu pleide å henge med, i Drammen.
Da var hu liksom en sånn superkul ‘sjef’, for alle de alternative ungdommene, i Drammen.
Mens da jeg møtte henne, på det utestedet i Karl Johan, et par år seinere vel.
Da var liksom noe av glansen forsvunnet, og hu var liksom en i mengden der, (på et ganske vanlig sted), må man vel kanskje si.
Det var nesten litt, (syntes jeg), som at hu skamma seg litt, for et eller annet, den gangen jeg traff henne der.
(Og ville at jeg skulle gå ut da, trodde jeg, så det gjorde jeg også.
Uten at jeg hilste på dem hu satt sammen med der, engang.
For dem lata vel som at dem ikke så meg, eller noe.
Men men).
Mens jeg var på en bytur da.
(Oslo var litt kjedeligere syntes jeg, ut på 90-tallet, enn på slutten av 80-tallet.
Men men.
Men det var kanskje fordi at jeg hadde mer penger, dvs. studielån og lønn fra CC Storkjøp osv., det første halvåret jeg bodde i Oslo).
Hva hadde skjedd.
Hvordan mistet Cecilie Hyde kulheten, (eller ‘kulheten’), sin?
Eller var det noe annet som var problemet?
Var det noe med søstera mi?
Hadde ikke Cecilie Hyde, passet bedre på utestedet So What, for eksempel?
(Selv om jeg aldri så henne der).
Hvorfor var hun så uhøflig, etter å ha fått bo hos meg, på Bergeråsen, sammen med søstera mi, i mange måneder, skoleåret 1988/89, et par-tre år tidligere?
Hvem vet.
Søstera mi skulle jo forresten ha det til at Cecilie Hyde var lesbisk.
Så det kan vel kanskje ha hatt noe med det å gjøre?
Men hvorfor satt hu på Manhattan der da, sammen med to voksne karer da, på et vanlig utested, som ikke vel var noe sånn ‘lesbe-vennlig’, eller noe sånt, kanskje?
Det kan man vel kanskje lure på.
Men men.
Så vi får se om det eventuelt er mulig å finne ut noe mer om dette.
Broren min, Axel Thomassen, han driver jo restauranten Oskar Braaten, på Torshov, i Oslo.
Det står at en mafia, dominerer restaurant-bransjen i Oslo.
Kan det være sånn, at broren min, Axel Thomassen, er med i denne mafiaen?
Hvem vet.
Det ville vel ikke vært usannsynlig kanskje, å tro dette, når man vet hva som foregår.
(At jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte «mafia’n» der, som jeg har skrevet om på bloggen, mange ganger).
Men dette er vel egentlig politiarbeid, vil jeg si.
Men Politiet i Norge, de er kanskje ikke tøffe nok da?
Enten det, eller så går de ikke etter boka.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Fra artikkelen ovenfor, så virker det også sånn, synes jeg, som at det er de vanlige folka, ansatt i restaurant-bransjen, som må si fra om tilstandene der.
Om at det finnes en slags mektig ‘Oslo-mafia’, eller hva man skal kalle det.
(Kanskje det er disse som har tullet med meg, i Rimi?
At f.eks. folk som Jan Graarud, Kjetil Prestegarden, eller Anne Neteland sin ambulerende, i år 2000, (Håvard?), var med i denne mafiaen, de og?
Det er ihvertfall disse tankene, som dukker opp i huet mitt, når jeg fordøyer den artikkelen ovenfor nå).
Mens politiet, det virker nesten som at de vil dysse ned dette.
At de vil dekke over at det finnes en sånn mektig mafia i Oslo.
(Som kanskje for det meste har hvite/norske folk i seg, og som ikke er den samme mafiaen, som den albanske/jugoslaviske mafiaen, da kanskje?
Hvem vet).
Så det virker som at politiet ikke forteller til folk, hva som foregår, synes jeg.
Men at politiet driver med noe slags ‘cover-up’, og feier dette under teppet, synes jeg.
Sånn virker det ihvertfall for meg, etter å ha lest artikkelen ovenfor.
Og etter å ha prøvd å få rettighetene mine, fra Kripos og Politiet i Oslo, blant annet, etter at jeg overhørte det her, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt «mafia’n», i Oslo, i 2003.
Så dette var ikke bra, fra politiet, synes jeg.
For det heter jo, at det skal være åpenhet i samfunnet.
Men dette synes jeg minner om hemmelighold, hvis jeg skal være helt ærlig.
Så her er det nok mye råttent i Norge, (og kanskje spesielt i Oslo, kan de vel tyde på), hvis jeg ikke tar helt feil.
Skulle vi ha skattet for den ullgenseren da, som kanskje var verdt 1000 kroner, lurer jeg på nå, når jeg leser om de gavene til norske politikere, i NA24, osv.
Jeg har noe som kalles ømfintlig hud, sa en lege i Svelvik en gang.
Når faren min tok meg med dit, etter at jeg klagde på det, at sånne stil-longs klødde, som 9-10 åring.
Så jeg er ikke så glad i sånne ullgensere.
Så jeg ga min Vegard Ulvang-genser, til broren min Axel, etter at jeg hadde kommet hjem fra det seminaret.
Og søstra mi fikk masse Pringles-bokser osv., som vi fikk masse av der.
Og et annet år, så fikk min søsters sønn Daniel, han fikk en sånn CD-walkman av meg, som jeg vant i en konkurranse der oppe, (på Storefjell), som vårt lag, (Per Øivind Fjellhøy sitt distrikt), vant.
(Jeg hadde CD-spiller i bilen og trengte ikke CD-walkman akkurat.
Og jeg tror ikke at søstera mi ville ha den.
Noe sånt, jeg husker ikke helt nøyaktig.
Men men).
(Det her må ha vært høsten år 2000, mener jeg).
Høsten 1999, så var jeg ikke med på noen konkurranser der oppe, for da hadde mora mi, Karen Ribsskog, nettopp dødd.
Så da satt jeg ikke på med Rimi-bussen opp dit.
Da bare kjørte jeg opp selv, til Geilo, på fredag morgen.
Og kjørte tilbake ned til Oslo, på fredag kveld.
For da var det noe informasjon da, som jeg burde få med meg, sa distriktsjefen min det året, som var Jan Graarud vel).
Men skulle broren min ha skattet for den ullgenseren da?
Den samme måneden, som jeg ble butikksjef, så fikk mora mi diagnosert brystkreft.
Det husker jeg at søstera mi ringte og sa.
Det var da jeg var på butikksjef-seminar, på Storefjell, med Rimi, høsten 1998.
Den samme uka som jeg begynte som butikksjef.
(Så det var kanskje en litt rar tilfeldighet?
At disse tingene skjedde samtidig, mener jeg.
Men men).
Og et år etter, så var mora mi død.
Og jeg trodde det var pga. brystkreften.
Men, en lege i Helgeroa, (som var legen til mormora mi).
Han hinta litt om, syntes jeg, da jeg var hos han, i forbindelse med at onkel Martin, ville at jeg skulle gå til lege og psykolog, etter at jeg overhørte i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt ‘mafian’.
Dette var i 2005.
Og da hinta han Dr. Ness, i Helgeroa, om at mora mi hadde tatt selvmord, mener jeg det var.
Men, ingen i min familie har sagt noe til meg, som skulle tyde på at det var snakk om noe annet enn den brystkreften.
Mora mi fikk cellegift, på Radiumhospitalet.
Men hun mista ikke håret, men hu fikk grått hår da.
(Noe jeg syntes var litt rart, at hu ikke mista håret av cellegiften.
Men men).
Så det var litt spesielt, syntes jeg.
Men men.
Det var onkel Martin, som fant mora mi, i Drøbak, der hu bodde.
Da hadde hu visst hatt noe slags sammenbrudd da.
Og søstera mi ringte meg, så kjørte jeg ned til Moss sykehus da.
Og besøkte mora mi, høsten 1999.
Og søstera mi og Axel satt på.
Dette var en søndag vel, mener jeg.
Og noen dager seinere, så ringte søstera mi, og sa at mora vår var død da.
Og da vi var og besøkte mora vår, så satt hu i rullestol.
Men hvorfor hu gjorde det, det veit jeg ikke.
Men Martin, han var litt som en klegg, rundt alt det her.
Han fant mora vår.
Og han skulle også bli med og ha noen ting i boet, etter mora vår.
Enda Martin ikke egentlig skulle hatt noe arv, etter mora vår.
Men jeg tenkte ikke på det boet, til mora vår, i Drøbak, som noe særlig verdt.
Så jeg så på det mest som et ork.
(For mora mi var så uhygenisk, osv., husker jeg.
Så jeg så på f.eks. tallerkner og sånn, og glass, som noe ekkelt, for hu vaska ikke opp ordentlig.
Og jeg syntes ikke at hu hadde noen særlig fine ting da).
Så det med å dele boet etter mora mi.
Det kalte søstera mi, ‘å rydde’.
Så jeg våkna aldri opp av det.
Det er første gang jeg har drevet med noe sånn dødsbo-greier.
Og jeg bare svarte helt vilkårlig, om jeg skulle ha det og det.
Men de andre har kanskje tatt det her dødsviktig.
Det her med delinga av boet etter mora mi.
Jeg hørte at onkel Martin klagde på meg, i 2005, på at jeg fikk alle bøkene, etter mora mi.
Men hva gjorde onkel Martin der i det hele tatt da?
Jo, søstera mi, hadde invitert han til å bli med, å dele boet etter mora mi.
Derfor har jeg klagd til Tingretten i Follo, for søstera mi, Pia Ribsskog, var arbeidsledig da.
Og det passet at hun fikk jobben, å dele boet etter mora mi.
Siden jeg var travel Rimi-butikksjef.
Men, søstera mi gjorde det ikke riktig, synes jeg.
Siden hu hadde med onkel Martin der.
Så han var litt som en klegg kanskje, under den prosessen.
Så det har jeg også klaget på, til Tingretten i Follo.
Det var nye eiere, og desperasjonen, etter å klare de nye, høye lønnsomhetskravene, fra Ahold, spredde frykt og kaos, og det som var, gjennom hele firmaet, må man vel nesten si.
Og det var forrandringer hele tida, i kjedenavn, og måten vi skulle drive på.
Og nesten fullstendig kaos da.
På toppen av det, så ble jeg fanget i noe jeg har kalt for ‘Rimi-fella’, av noen distriktsjefer osv., (Per Øivind Fjellhøy, osv.), som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.
Det virket som at jeg ble fanget i en slags krig, mellom forskjellige politiske(?) fraksjoner, som var representert, (som spioner?), i Rimi?
Var det Johanniterordenen eller CIA eller muslimsk mafia kanskje?
Hvem vet.
Det virka som at jeg ble fanga mellom to sånne grupperinger ihvertfall.
(Det var ihvertfall sånn det virka som for meg).
Så etterhvert, så syntes jeg ikke at jeg ville fått så mye ut av livet mitt.
Annet enn å bli veldig sliten og overarbeida.
Hvis jeg hadde blitt i Rimi.
Så det var ikke noe fremtid, for meg, syntes jeg.
Så derfor begynte jeg å studere igjen, på bachelor i IT, på HiO IU, høsten 2002, etter å ha jobbet bare fire år, som butikksjef.
Så sånn var det.
Men dette var nok ikke så lett, for folk i min omgangskrets, som familie og venner, å skjønne.
Hvor mye kaos og krig, som det var i Rimi.
Og hvor tøft det var, for en selvstendig person, (uten tilknytning til noen politisk spion-fraksjon), å bare jobbe som vanlig butikksjef, i det firmaet.
Så det ble litt tøft for meg å slutte.
Siden jeg ikke trodde at jeg klarte å forklare ordentlig, hvorfor jeg slutta som butikksjef, til familie og venner.
For da måtte de nesten ha kjent bra til hvordan det egentlig stod til i Rimi.
Så pleide jeg og Magne Winnem, å gå ut på diskoteker osv. der, i helgene, for å drikke litt øl og sjekke damer osv.
Men det ble vel med litt blandede resultater.
Winnem var nesten to meter høy vel, og jeg var 1.85, så damene syntes kanskje at Winnem var for høy.
Så jeg fikk faktisk mesteparten, av de få damene vi klarte å sjekke opp, på den tida.
Men men.
Men Winnem ville ta fly til Island, for å sjekke damer.
For i Reykjavik, eller hvordan det var, så var det mange fler damer, enn menn, fortalte Winnem.
Jeg syntes det ble litt drøyt, (og litt desperat), å dra til Island, for å få seg et nummer.
Så det gadd jeg ikke, dessverre.
Det bød meg litt imot da, for å si det sånn.
Det var jo masse damer i Oslo, så det burde jo ha vært mulig, å heller sjekket opp noen av dem, mente jeg da.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Så det er rart med det, hvor langt noen er villige til å gå, for å få seg et nummer.
Men det er kanskje bare jeg, som er litt laid-back?
Det er vel kanskje derfor mange damer osv., drar til Syden osv.
Og på trommekurs osv., i afrikansk trommedans da, eller hva det heter.
Så det er kanskje bare meg som er lat, som ikke gidder å gjøre sånt, for å finne en dame.
Magne Winnem ville også at vi skulle bli medlem i en kristen menighet, på Majorstua, hvor noen damer, spurte om vi ville være med i en kristen gruppe der da.
For i sånne kristne miljøer, så var det lett å finne dame, mente Winnem.
Men jeg var jo ikke kristen.
Og Magne sa jo også det, at han ikke var kristen, og at han ville ut av det kristne miljøet, som var i slekta hans osv.
Men men.
Så det er kanskje bare meg som er rar.
Som ikke gidder å gjøre masse forskjellige rare ting, og late som jeg har interesse, for noe jeg egentlig ikke har interesse for.
Bare for å finne meg en dame.
Det hadde sikkert vært greit det, noen ganger, å funnet en dame.
Men, skal man kompromisse med seg selv, og gjøre noe man egentlig ikke har interesse for, og som koster mye penger kanskje, og tar mye tid, for å komme seg i en situasjon, hvor det er enkelt å finne dame.
Det blir litt falskt, synes jeg.
Så derfor har jeg ikke holdt på så mye sånn, som Magne Winnem og skilte kvinner i 40-års alderen, som drar på afrikansk trommekurs, osv., med å spekulere nesten, i hvilke ting jeg burde ‘interessere’ meg for, og bruke penger på, for å finne damer.
Så det er ikke alltid jeg får dykket så mye ned i den haugen.
Men men.
Fordi, jeg tror litt, at det nok er for å gjøre narr av meg, det da.
Så det er jeg ikke så helt begeistret for, må jeg innrømme.
For det andre, så er det trykket, på den t-skjorta, (som jeg har sett på en video, som noen sendte).
Det trykket er jo tatt fra et bilde, som jeg har copyright til.
Og jeg har vel copyright til mitt eget ansikt også, får jeg håpe.
Så dette er jeg ikke så begeistret for.
Her sitter jeg nesten 24 timer i døgnet, og skriver blogg.
Om problemer med mangel på rettigheter i Norge osv.
Og er arbeidsledig, og må spise sånne bokser med bønner og nudler osv., (og noen ganger bare ris, selv om det er en stund siden), innimellom, ihverfall.
Også skal noen rappe mine copy-rettigheter, å lage t-skjorter, og andre ting, med trynet mitt og sånn på.
Nei, da blir jeg litt ‘irriterings’.
Selv om denne bloggen først og fremst er om, å kjempe for at folk skal få rettighetene, som de har krav på, i Norge, (og også litt i utlandet, som nordmann i EØS-området og i USA, osv).
Så jeg er ikke helt sikker på egentlig, hvordan jeg skal gjøre det med sånne ting.
Men jeg er også blåruss, så instinktene mine, de sier at jeg må klage.
Og hvis det bare er for å gjøre narr, så er ikke det noe morsomt, synes jeg.
Men jeg får se om klarer å få klagd noe mer på det her.
Jeg har en ganske tjukk bunke, med ark, over ting jeg skulle ha gjort.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er den haugen jeg har, med papirer, om ting jeg burde fått gjort.
Som jeg får se om jeg klarer å få redusert litt på, etterhvert.
Jeg skal prøve ihvertfall.
Vi får se jeg om jeg klarer det.
Vi får se.
Her er mer om dette:
PS 3.
Og når jeg tenker mer på det nå.
Så hadde det kanskje vært bra, å hatt kontroll på sånt.
For jeg vil jo ikke det, at noen kanskje litt halvveis ‘lugubre’ personer, skal tjene penger, på å trykke trynet mitt, på noen t-skjorter osv.
Nei, jeg får tenke litt mer, på hvordan jeg skal gjøre dette.
De som jeg savner, at skriver osv.
Det er avisene i Norge.
Hvor er de?
Hva driver de med?
Vi får se hva som skjer.
Jeg kommer nok kanskje til å trenge en assistent, eller to, til å drive med det her, hvis det her tar av.
Og da må jeg jo ha noen inntekter og, til å betale lønninger og sånt av.
Så derfor er det dårlig, at dette foregår, utenfor avisenes verden, av en eller annen rar grunn, synes jeg.
Det virker som at det bare er ‘elitister’, som avisene ønsker å skrive om.
Og ikke om vanlige folk.
Altså at vi lever i en elitistisk verden da, hvor andre folk blir tullet med.
Det kan kanskje virke litt sånn, at det er dette som foregår, synes jeg.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Og jeg er forresten fra Berger i Vestfold, og ikke fra Bergen.
Så hvorfor noen går rundt med t-skjorter, med mitt ansikt på, i Bergen, (hvis det stemmer), det skjønner jeg ikke helt.
Men, da jeg jobba som butikkleder, i Rimi, på 90-tallet, så hadde jeg jo internett, fra 1996.
Og, det var sånn, at jeg ga ganske mye på jobben, (mye fordi jeg måtte det, men også fordi jeg syntes det var artig, å være leder, og også fordi jeg prøvde å få meg en karriære da).
Så jeg jobba ofte hardt, og ble sliten da.
Så på fritida, så var det ikke sånn, at utelivet på byen, frista så mye, alltid.
(Ihverfall ikke midt i uka.
Men jeg gikk noen ganger ut på byen, på lørdagskvelder, f.eks.
Men men).
Så da ble det sånn, at jeg satt foran PC-en om kveldene, og spiste masse mat, som pizza og kebab og burger osv.
Siden jeg trengte mye mat, siden jeg jobba hardt, og siden jeg ikke fikk til å spise så mye på jobben, i hvertfall ikke de siste årene jeg var leder i Rimi.
For da, så er det alltid noe som hefter og avbryter.
Så en butikksjef i Rimi, han kan sjelden sitte ned en halvtime, og ha lunch, sånn som kontorfolk kan, f.eks.
(Magne Winnem, husker jeg, han prøvde å løse det problemet der, ved å sende noen unge kassadamer, inn på spiserommet, for å smøre brødmat til seg.
Men det, det fikk han kjeft for da, av noen assistent-damer, som var litt feminister kanskje.
Så det kan man ikke gjøre, som mannlig butikksjef, i Norge.
Men det er mulig at man kan gjøre det i andre land.
Hvem vet.
Jeg skjønte automatisk det, at jeg ikke kunne sette ei kassadame, til å smøre mat for meg, sånn at jeg kunne få spise i fred.
Da ville det bare blitt bråk.
For det var ikke jobben deres da.
Det skjønte jeg helt av meg selv, uten problemer, at der gikk det en grense.
Men det skjønte ikke Magne Winnem da.
Kanskje fordi han er fra en kristen familie, hvor man er ganske patriarkiske osv. da.
Hva vet jeg.
Men, jeg ville ikke heller ha gjort det sånn.
Hvis det var ei kassadame der da, som av en eller annen grunn.
(Som kanskje virka som en bagatell for meg, som var i ‘Rimi-leder verdenen’, en god del av den tida, et sted som kunne være litt spesielt, avhengig av kolleger osv., for vi var jo et leder-team, i butikkene, ihvertfall i de butikkene jeg var assistent).
Så kanskje kassadama ville ha tulla med brødskivene, og spytta under pålegget, for eksempel.
Hvis man hadde satt ei kassadame, som ikke likte en, til å smøre mat for en.
Så det tenkte jeg aldri på, som en realistisk mulighet engang, å be ei kassadame smøre brødskiver for meg, som butikkleder, siden butikkledere ofte ble avbrutt, av retur i kassa og kunder og selgere osv.
Men Magne Winnem, han regna med at det ville være uproblematisk.
Så her kan man se, at det var en kulturforskjell, (eller hva man skal kalle det), mellom meg og Magne Winnem.
Kanskje fordi at jeg vokste opp med masse, mer eller mindre, feministiske søstre/stesøstre og kusiner og at mora mi nok kanskje var, mer eller mindre, feministisk.
Mens Magne Winnem kanskje vokste opp i en mer kristen og bibeltro familie-verden, i Røyken, (et sted ganske langt fra Berger, hvor jeg bodde, så jeg hadde opprinnelig ikke noe oversikt, (da jeg begynte på skole i Drammen, det året jeg var russ), over hvordan forholdene var ute i Røyken osv., og i de forskjellige familiene osv., der da), hvor ting mer fulgte kristendommens og bibelens regler om dette?
Det er mulig.
Noe sånt var det nok ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
Så jeg spiste mye etter jobben da.
Og var på irc.
For jeg var også op, (det betyr operatør, dvs. en slags administrator/sjef da), på den norske irc-kanalen #quiz-show, på EF-net.
Jeg var fast der, i noen år, for det var en av de få norske irc-kanalene, hvor det skjedde noe.
Og jeg hadde ikke så mange gode venner, i Oslo.
Mine søsken og Magne Winnem osv., de var litt sånn strenge og alvorlige, alltid nesten.
Mens på irc, så hendte det at jeg kunne chatte med folk som var litt mer ‘laid back’ da.
Og det var en befrielse for meg.
For det var nesten klaustrofobisk, for meg, syntes jeg, rundt 1995, i Oslo.
For jeg kjente ingen, som hadde et behagelig vesen, som jeg kunne prate med om forskjellig da, syntes jeg.
Men irc løste delvis dette problemet for meg, vil jeg si.
For på #quiz-show og #Oslo og #Norge og #Sol.20ognoe, osv. på undernet, så kunne man noen ganger treffe på hyggelige norske folk.
Og jeg startet også en irc-kanal selv, #blablabla.
For David Hjort fra jobben, og Glenn Hesler, som jeg kjente gjennom tremenningen min Øystein Andersen, i Lørenskog, de fikk også seg internett.
Så da chatta vi på irc-kanalen min da, (eller ihvertfall som jeg startet), #blablabla da.
Og der dukka det også opp, mer eller mindre tilfeldig nesten.
Folk som jeg tilfeldigvis hadde chatta med andre steder da, og som jeg syntes var joviale og sosiale og kanskje hyggelige eller trivelige da.
Eller ihvertfall interessante kanskje.
Eller hva man skal si.
Folk med irc-nick som Tosh, (Torstein Bjørnstad, fra Trondheim), Cilla, (Janniche Fjellhaug, fra Nattlandsfjellet, i Bergen), Zera, (Linda Wold, fra Halden).
Og også en kar, fra ‘Strile-landet’, (det vil vel si ‘bonde-landet’, på vanlig norsk, og ikke Bergensdialekt), rundt Bergen, som kalte seg ‘Wasted’ vel, eller ‘Wazted’, eller noe sånt.
(Pluss at folk som var bekjente av enten David Hjort eller Øystein Andersen/Glenn Hesler, de kunne også stikke innom den kanalen, noen ganger, og bare si ‘hei’ kanskje.
Noe sånt).
Han var fra et sted som het Ågotnes.
Og han syntes jeg da, at jeg nesten burde oppføre meg litt høflig mot da.
Siden farmora mi het Ågot, nemlig.
Han, og noen kompiser, de kjørte også inn til hun Cilla, i Bergen.
Husker jeg at de prata om, på #blablabla, at de skulle gjøre en dag.
Uten at jeg fikk med meg, hva som skjedde i detalj da.
Men men.
Så kanskje det er de folka i Ågotnes, som driver å tuller meg meg nå, tenker jeg.
Hvem vet.
Jeg vet ikke helt hvor jeg har de folka, så jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om det.
Men men.
Han Wazted, han hadde forresten kutta av ledningene til de elektriske kirkeklokkene, til kirka i Ågotnes.
Og var litt som en legende der, (skjønte jeg), på grunn av det.
For det var en søndag morgen da, som han var fyllesyk osv.
Og da hadde han blitt irritert på kirka, (som var like ved huset dems da, var det vel), og kutta av ledningene til kirkeklokkene der da.
Så det var en litt artig historie, fra 90-tallet vel, husker jeg at jeg syntes da.
(Det var litt artig for meg, å høre om hva som skjedde på et sted som het Ågotnes, (husker jeg at jeg syntes), siden farmora mi het Ågot, og var nesten som en mor for meg, ihvertfall noen år, under oppveksten min, på 70 og 80-tallet da.
Siden min egen mor, kanskje var litt kald, som person, så var det litt artig syntes jeg, å ha en ganske snill, (vel), farmor, som het Ågot da.
Så derfor syntes jeg det var artig, med det navnet, Ågotnes, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Her kan man se det, at Ågotnes, det ligger ganske fint til, (må man vel si), på en øy, like utenfor Bergen:
PS 6.
Jeg lurer på om han ‘Wazted’ egentlig het Ove.
(Det samme som fetteren min, Ove Olsen, fra Son).
Lurte jeg på såvidt nå.
(Jeg mener å huske det, at hu Cilla, en gang nevnte det, ihvertfall.
Men men).
Bare noe som plutselig dukket opp i underbevisstheten her nå.
Mer eller mindre tilfeldig vel.
Så da er det kanskje mulig å spore opp han, hvis det er riktig.
Vi får se om det er mulig.
Vi får se.
PS 7.
Man kan også se det, at øverst til høyre, på kartet over Bergen.
Der ligger Ytre Arna, hvor de har en kopi av Berger kirke.
Siden Jebsen-slekten, hadde to ‘fabrikk-byer’.
Både på Berger på Østlandet, og i Ytre Arna, på Vestlandet.
Faren min, han likte ikke Jebsen-kirka, på Berger.
Antagelig siden han het Arne.
Og siden Jebsen-kirka hadde en kopi, i Ytre Arna?
Kanskje det finnes en dame der, som heter Arna, som er litt som min fars tvilling?
Det skulle vel kanskje ikke forrundre meg, nå i vår moderne og kanskje noen ganger litt overnaturlige verden(?)
Hvem vet.
Vi får se.
PS 8.
Nå er jeg ute på Ågotnes der, og leiter etter han Tor-Ove Angeltveit, som jeg lurer på om er han ‘Wazted’, fra #blablabla, på irc.
Vi får se om jeg klarer å finne han, der ute.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Her er mer om dette:
PS 9.
Jeg lurer på om det her er ‘kyrkja’ til ‘n Wazted.
Vi får se.
Her er mer om dette:
PS 10.
Er det her ute i Ågotnes/Fjell der, på Sotra, (ved Bergen), lurer jeg:
