Jo, for jeg reagerte, da jeg begynte på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef, i 1996.
Da kom jeg rett fra kneoperasjon, på Aker Sykehus.
Og satt i kassa, de første ukene, for kneet var ikke bra nok til å gå på enda.
Og da reagerte jeg, husker jeg, på at Bandidos pleide å dukke opp der, i samla tropp, en gjeng 30-40 åringer, (familiefedre vel), i fullt Bandidos-utstyr.
De bodde nok i nærheten av Bjørndal da.
Og da bare reagerte jeg, og så kanskje litt stygt på dem, og frøys litt kanskje, for Bandidos, det er ikke stuerent for meg da.
Det var ikke sånne kunder vi ville ha på Rimi Bjørndal, sånn som jeg så det, en hel gjeng som gikk med Bandidos-jakker.
Så jeg bare reagerte litt, og ‘frøys’ litt da.
Men jeg sa ikke noe.
Men de så at jeg reagerte, og prata om det seg imellom, husker jeg.
De mente at de måtte få lov å gå å handle på Rimi Bjørndal, med Bandidos-jakker.
Og da jeg begynte på Rimi Bjørndal igjen, som låseansvarlig ved siden av studier på Ingeniørhøgskolen, så jobba sønnen til en av de Bandidos-folka der.
Og han ba meg om å brenne en CD med 80-talls heavy på, noe jeg gjorde, for det hendte jeg brant musikk for kollegaene på jobben, for jeg prøvde å bli kjent med de da, og jeg var avhengig av at folk gjorde jobben sin, siden jeg var leder der.
Så sånn var det.
Men David Hjort, han fikk jo seg ei dame, Melina, som hadde vært ‘Bandidos-hore’, sa han.
Så det er mulig at Bandidos har prøvd å tatt noe hevn mot meg, siden de ikke likte at jeg reagerte på, at de gikk en hel bøling, med Bandidos-jakker og vester, som om de eide butikken, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 1996, må det vel ha vært.
Så sånn er kanskje det.
Og politiet er ute og sykler, eller hva de er.
At David Hjort og Toro, Thor Arild Ødegård, begge fra Rimi Bjørndal, og kanskje Frederick derfra, har linker til Bandidos?
Det ville ikke forrundret meg.
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og da jeg begynte på Rimi Bjørndal igjen, i 2002, så sa Christoffer aka. Chris der, en av de første dagene.
At ‘hvis det var noen jeg ønsket drept’, så måtte jeg prate med han ‘Bandidos-sønnen’.
Han slutta på Rimi Bjørndal, han Bandidos-sønnen, og begynte å jobbe på bensinstasjon, husker jeg.
Jeg har skrevet så vidt om han på bloggen tidligere.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 2.
Petter, het han ‘Bandidos-sønnen’, som Christoffer aka. Chris sa kunne få folk drept, en av de første dagene jeg jobbet på Rimi Bjørndal, etter at jeg begynte å jobber der på nytt, sommeren 2002, etter at jeg sluttet som butikksjef på Rimi Langhus, for å ta en grad på HiO IU, (som tidligere het Oslo Ingeniørhøgskole, blant annet).
Jeg så et bilde av han, i en nettavis engang.
Jeg skal se om jeg finner det.
Vi får se.
Han så en film jeg hadde med Judie Foster vel, som het ‘Panic Room’, sammen med assistent Frederick, også fra Rimi Bjørndal, i 2002 eller 2003, og han syntes at den filmen var bra, sa han til meg, (som hadde lasta ned filmen og lånt den til han Frederick vel).
Så sånn var det.
PS 3.
Jeg fant ikke det bildet av han Petter nå.
Men her kan man se det, at jeg skreiv om det samme, i 2008 også, for snart to år siden, her på denne bloggen:
Jeg fant et maleri, malt av Grete Ingebrigtsen, som er, eller var, sammen med onkelen min, Martin Ribsskog.
De var også sånne MC-folk, og de hadde 2-3 motorsykler tilsammen, og to biler vel.
De var nesten som noen sånne 1% folk vil jeg si, (onkelen min Martin Ribsskog og hans tidligere samboer, Grethe Ingebrigtsen, som bodde på Løvås gård i Kvelde, i 2005, hvor jeg ble forsøkt drept).
Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?
Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?
Vi får se.
Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.
(Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.
Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.
Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.
Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.
Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.
(Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.
Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.
Og ikke butikksjef.
Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.
Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.
Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.
For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.
For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.
Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.
Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.
Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.
– Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)
– Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).
– Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).
– Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).
– Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.
– Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).
– Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).
– Baguette og salat-bestilling.
Det var vel det jeg hadde som ansvar.
Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.
Sånn at butikken alltid var i rute.
Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.
For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).
Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.
Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.
Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.
Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.
(Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).
Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.
Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.
Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.
Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.
Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.
Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.
Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.
Men, jeg var jo ikke butikksjef der.
Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.
Det var jo ikke min arbeidsoppgave.
For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.
Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).
Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.
Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.
Og han styrte bemanningen osv.
Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.
Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.
Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.
Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.
For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.
Så sånn var det.
Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.
Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.
Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.
Så sånn var det.
Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.
Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).
Husker jeg.
Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.
Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.
Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).
Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.
Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.
Så det var ikke så mye tungt arbeid der.
Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).
Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.
Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.
Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.
De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.
(For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.
Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).
Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.
Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.
For, man er ansvarlig for butikkens resultater.
Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.
For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.
Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.
Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.
Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.
Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.
Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.
Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.
(Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.
Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.
Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.
Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.
Det er mulig.
Så jeg syntes det var litt sårbart.
For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).
Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.
Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).
Så sånn var det.
Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.
Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.
Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.
For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.
Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.
Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.
Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.
Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.
En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.
(Alex heter han, huska jeg nå)).
Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.
Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.
Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).
Det står også i artikkelen, at Rimi skal begynne å satse mer på egne merkevarer.
Og det har de snakka om i Rimi, i alle år.
Jeg husker at Magne Winnem, en klassekamerat fra siste året på Gjerdes VGS., i Drammen, snakket om at Rimi skulle begyne å satse på egne merkevarer, allerede i 1993, det første året jeg jobba i Rimi.
Altså for 17 år siden.
Så ting har stått mye på stedet hvil, i Rimi, vil jeg si, de siste 17 årene.
Men men.
Så det er kanskje ikke rart at jeg har slitt, de årene jeg jobbet der.
Det krydde nok av inkompetente folk, kan det virke som at ICA/Rimi innrømmer nå, ved at de nå gjør det stikk motsatte igjen, de forrandrer de minste butikkene tilbake igjen, fra ICA Nær til Rimi.
(Rimi Nylænde, på Lambertseter, hvor jeg bl.a. jobbet som butikksjef, fra 1998 til år 2000, den butikken ble jo til ICA Nær, noen måneder etter at jeg sluttet der, for å begynne som butikksjef på den langt større butikken, Rimi Kalbakken, (som hadde vært ICA Supermarked, og hadde egen ferskvaredisk, mm.)).
Så det virker som at ICA/Rimi nå har våknet til fornuft, og nå innrømmer at de har vært dårlig ledet.
Men det hjelper jo ikke meg så mye det.
Jeg ble jo mobbet ut av Rimi, for åtte-ni år siden nå, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Meg svarer de ikke når jeg kontakter de.
Og de nekter å sende meg kursbevis og attester og bevis på at jeg vant en prestisjefull driftskonkurranse, (Rimi Gullårer), og fikk et personlig brev og en penn fra Rimi-Hagen, da jeg var butikksjef på Rimi Langhus, i 2001.
(For mine kopier av disse dokumentene ligger nå på gården til onkelen min i Larvik, Martin Ribsskog, som prøvde å få meg drept, (eller ihverfall var involvert i dette drapsforsøket på meg), i 2005, og som jeg ikke vil ha noe mer med å gjøre).
Så det hjelper jo ikke meg noe, i den situasjonen jeg befinner meg, hvis Rimi nå plutselig har begynt å tenke fornuftig.
Meg som de har tulla så mye med, hjelpes jo ikke av denne helomvendingen.
Men jeg har jo en arbeidsak mot de, hos LO, så kanskje de får ‘ræva i gir’, for de har vel ikke svart ordentlig enda, (enda den arbeidssaken, med flere, har vært hos han Bjørn Kolby, leder juridisk avdeling i LO vel, i flere måneder nå).
Så vi får se om jeg kanskje snart hører noe fra de.
Vi får se.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er en link til en bloggpost, hvor jeg har skrevet mer om dagligvarebransjen, og om at ICA/Rimi, (i denne bransjen), de siste årene nok har vært mer som ‘klassens klovn’, enn som ‘klassens dux’, (dvs. noe sånt som klassens ener), (hvis man kan bruke disse utrykkene om konsern i dagligvarebransjen):
Posted by Internett to johncons at 14 April 2010 18:56
PS.
Men kanskje Arne Risvåg tok med seg det kursbeviset hjem til seg.
Hvem vet.
En gang ville han at jeg skulle besøke han, da han bodde på Kolbotn, og hjelpe han med noe data eller internett-greier.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, hvis ikke så vet han vel hva som skjedde med det kursbeviset.
Synes forresten også det er rart, at Rimi har solgt alle de tre butikkene de hadde på Lambertseter.
Ihvertfall Rimi Karlsrud var jo en stor butikk, (selv om den kanskje begynte å slite litt, da Rema åpna der?).
Munkelia hadde jo også grei omsetning.
Dette burde vel ha vært ganske A4-butikker, ihverfall Karlsrud og Munkelia, så at de skulle selge dem til Kiwi var kanskje litt rart.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Nå kom jeg på hun assistenten igjen, på Rimi Karlsrud, Liv.
Som var assistent for han fra Gjerdes VGS., Magne Winnem.
Og hun Liv ble senere butikksjef, i Rimi Grenseveien, blant annet.
Eller ihvertfall.
Og da jeg nettopp var ferdig med Geværkompaniet Terningmoen/Oppland Regiment, i 1993.
Så jobba jeg ikke heltid i Rimi, de første månedene.
(For jeg hadde egentlig tenkt å jobbe som selvstendig næringsdrivende, med system/program-utvikling, og bruke datautdannelsen min, fra NHI).
Men, jeg ble litt stressa den tida etter militæret.
For jeg måtte jobbe i tre Rimi-butikker på Lambertseter, for å få nok timer.
Det var Rimi Munkelia, Rimi Nylænde og også Rimi Karlsrud, hvor Winnem begynte som butikksjef.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så spurte hun Liv da, om noe spørsmål innen politikk.
Og jeg leste jo aviser, minst en hver dag.
(Og hadde faktisk vært spesialrådgiver, for Unge Høyre, for deres partiprogram, før kommunevalget 1991).
Så jeg hadde lest det, at man burde ikke prate om politikk og religion osv., på jobb, (i flere aviser hadde jeg lest dette).
Så jeg sa ikke noe.
(På samme måte som at man helst ikke bør blande ‘business and pleasure’).
De to tingene her har jeg prøvd, (med hell i en viss grad vel ihvertfall, å huske på, den tida jeg jobba i arbeidslivet:
– Ikke diskuter politikk og religion på jobb.
– Ikke bland ‘business and pleasure’, (altså prøv å ikke bli sammen med en dame fra samme arbeidsplass, for det kommer kanskje til å gjøre ting kompliserte, og muligens også gå ut over jobben).
Men sånn sett, så syntes jeg ikke hun Liv var noen flink leder.
For hun stilte meg et direkte, politisk spørsmål, om noe greier, som jeg ikke husker.
Og forlangte å få et svar da, som min overordnede da.
Men jeg sa ikke noe, for jeg huska at jeg hadde lest det mange ganger da, at man ikke burde diskutere religion og politikk på jobb.
Så jeg prøvde å være litt rund da.
Mens hun Liv kanskje var mer i krig.
Hva vet jeg.
Hun hadde nok ihvertfall ikke lest så mange aviser som meg, tror jeg.
Ihvertfall ikke de samme avisene.
Det virka ihvertfall ikke sånn.
Og hu likte heller ikke utlendinger.
Det var en sånn norsk-skole for innvandrere der.
Så kom det ei utenlandsk dame i kassa, (i 20-årene vel, som sikkert nettopp hadde innvandret til Norge), og ba meg om å forklare veien.
Så kom det bare fra Liv, (over callinga), ‘å deeen skolen der ja’.
Så hun Liv hun var kanskje fascist, vil jeg si.
Hvem vet.
Siden hun var krigersk og rasist, hvis jeg skjønte det riktig.
Hvem vet.
Vi får se.
Bare noe jeg kom på.
(Hu Liv var ei med lyst hår, et par år yngre enn meg kanksje.
Noe sånt).
PS 3.
Og han Magne Winnem, han var sånn at han pleide å dra med kolleger og kamerater osv., på sosiale ting.
Så han dro med meg fra Rimi Nylænde, (som tok med Glenn Hesler, som bodde på Ungbo, og broren min Axel Thomassen).
På fotball, på Lambertseter, enkelte søndager.
Og da var assistent Geir med, (som siden fikk sparken, for han hadde tulla med safen, i en sommerferie vel, ifølge Magne, og han Geir begynte å jobbe i en annen kjede, såvidt jeg husker).
Mer da.
Jo og hu Liv da.
Men da var hun Liv så sur, av en eller annen grunn.
Så det var et eller annet som var galt.
Som jeg ikke skjønte.
Men men.
PS 4.
Og på det første seminaret jeg var på i Rimi.
På Storefjell i 1998 vel.
Så gikk jeg bort til hun Liv, og sa hei, (for jeg så henne i den ene baren der).
Også nevnte jeg navnet til han kameraten min, fra skolen i Drammen, (Gjerdes VGS.), Magne Winnem.
Og da, så klikka hu Liv helt, og fikk sjokk nærmest, virka det som.
Hu likte ikke Magne Winnem, i det hele tatt.
Og ble helt atal vel, eller hva det heter.
Så jeg måtte bare gå derfra.
Så det var tydelig at det nok var noe som hadde foregått, på Rimi Karlsrud, mellom Magne Winnem og hu Liv da.
Nå prøvde jeg også å ringe Arne Risvåg, som var butikksjef, Rimi Karlsrud, i år 2000.
Det var også angående et kursbevis.
For jeg hadde vært på et sånt butikksjefkurs, på Rimis hovedkontor, i 1999, eller noe.
Og da havnet det kursbeviset hos Rimi Karlsrud, av en eller annen grunn.
Enda jeg jobbet på Rimi Nylænde.
Kanskje fordi begge butikkene lå på Lambertseter, (Karlsrud ligger vel også på Lambertseter?).
Og da sa jeg til han Risvåg, at det var ikke så nøye.
For jeg hadde ikke tenkt å få meg noe særlig karriære i Rimi, på det tidspunktet, uansett.
Jeg hadde det fortsatt i bakhodet, at jeg ville få meg en data-karriære.
Men, jeg ville gjerne ha det på CV-en, at jeg hadde jobba som butikksjef, siden det så bedre ut, (og det var også lærerikt), enn å ha jobbet i Rimi i mange år, og bare blitt assisterende butikksjef.
Så sånn var det.
Så jeg sa at det var ikke så farlig, med det kursbeviset.
(For dette var ikke de ‘bra’ kursene, som Rimi hadde for butikksjefer, i år 2002, og som jeg ble imponert av.
Det var kurs i arbeidsrett og praktisk ledelse for butikksjefer vel.
Noe sånt het vel de kursene.
Altså videregående kurs for butikksjefer.
Holdt av han Jon Bekkevoll).
Men de kursene, i 1999, var det vel, (eller om det var i år 2000).
De var ikke så imponerende, syntes jeg.
Så jeg tok ikke det så nøye, om jeg fikk det kursbeviset, for jeg regna med at jeg skulle få mye annen dokumentasjon, (som attester osv.), fra Rimi, (og regna med at jeg kom til å havne innen data/økonomi-jobber seinere uansett.
Jeg hadde ikke som mål å bli distriktsjef i Rimi, f.eks.
For jeg syntes det var for stress på hovedkontoret, og det var liksom for lite ‘laid back’, syntes jeg.
Det var liksom veldig ‘strengt’, strengere enn jeg forestilte meg at det var ellers i næringslivet.
(Og de kursene i 2002, de fikk jeg heller ikke noe kursbevis for.
Kanskje de også ble sendt til Rimi Karlsrud?).
Men nå, så synes jeg det hadde vært greit, hvis han Arne Risvåg kunne ha sendt meg det kursbeviset, fra 1999, eller noe.
For nå har jeg _ingen_ papirer fra Rimi, (for de papirene ligger hos onkelen min i Kvelde, hvor jeg ble forsøkt drept, og familien min vil ikke sende meg tingene mine, og Rimi sier at de ikke finner noen papirer, i arkivet sitt, av kursbevis osv., for meg), så nå hadde det eventuelt kommet bra med.
Så kunne folk som leste bloggen sett det selv, at det ikke er noe jeg har funnet på, at jeg har jobbet i fire år som butikksjef i Rimi, (i tre forskjellige butikker, i Oslo og Langhus).
Så vi får se om det er mulig å få tak i han Arne Risvåg.
Jeg sendte en SMS og, men jeg har ikke fått noe svar.
jeg var på kurs hos dere, i NT Server Core-Tech, på Skullerud, på begynnelsen av 1998, var det vel.
(Jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, og var ganske fastlåst, i en slags 'slave'-jobb der, så jeg var nok liten på kurset, dessverre.
Men min mor, som da bodde i Drøbak, lånte meg 10.000 til dette kurset, for å få litt fortgang på karriæren min osv.
Det var jo oppgang i databransjen, på slutten av 90-tallet.
Så jeg ble butikksjef i Rimi, etter dette kurset, (som jeg måtte ta av ferien min, for å være med på).
For jeg sa til butikksjefen Kristian Kvehaugen og distriktsjefen Anne Katrine Skodvin, etter kurset, at jeg ville søke datajobber, og om det var noe mulighet til å bli butikksjef, og da fikk jeg bli butikksjef.
Så dette kurset var ikke bortkastet, (selv om jeg ikke begynte å jobbe med data), for det hjalp meg litt å få en bedre forhandlingsposisjon, når det gjaldt karriære i Rimi).
Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, og har flyktet til England.
Jeg var noen måneder tilbake i Norge, i 2005, og jobba for onkelen min, på en gård i Larvik, men der ble jeg forsøkt drept, og jeg måtte flykte til England igjen, og alle vitnemål og kursbevis osv., ligger igjen på den gården, (Løvås Gård), men familien min i Norge, (Ribsskog), vil ikke sende meg tingene mine.
Så jeg lurer på om dere kan være så snille å sende meg et kopi av kursbevis.
For jeg regner ikke med å se de tingene mine igjen, og politiet gjør ingenting, av en eller annen grunn.
Min adresse i England er:
Erik Ribsskog
Flat 3
5 Leather Lane
Liverpool
GB-L2 2AE
Storbritannia
På forhånd takk for hjelp!
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Dere het Global Knowledge _Network_, i 1998, (hvis jeg ikke tar helt feil), men jeg regner med at det er det samme firmaet(?)
Jeg husker Bekkevoll som veldig brysk og aggresiv.
Han forskjellsbehandla også butikksjefer og ga enkelte spesialavtaler.
(F.eks. Kenneth på Rimi Kalbakken, som var butikksjef der før meg).
Det er jo kanskje et lite sammentreff, at han nå jobber i Binders, som er i Tybring-Gjedde familien, når mormora mi var fra Gjedde-familien i Danmark(?)
Han hadde liksom en klikk med Rimi-assistenter, som fikk drikke på Visa-kortet hans, mm., på the Dubliner, i Oslo husker jeg, etter en assisterende butikksjef-tur, i 1995, var det kanskje.
Vi fikk jo noen øl på båten, (båttur i Oslofjorden, fra Aker Brygge), så jeg ble med, til the Dubliner, da Thomas Sanne, som jeg kjente fra Rimi Nylænde spurte.
(Men jeg drakk ikke på Bekkevolls kredittkort, for det vet jeg ikke hvordan man gjør, egentlig.
Jeg er så vant med å betale selv, på byen, så det gikk automatisk, at jeg gjorde det).
Jeg traff en irsk dame der, som spilte folkemusikk, på fløyte, med et irsk band da, og satt ned og prata litt med dem.
For jeg følte meg ikke så hjemme blant de rølpete Rimi-assistentene.
(For jeg hadde jo vært mye i England, på språkreise, osv., så jeg prata vel greit engelsk).
Så sa Thomas Sanne og de at de skulle til Thors Hammer, og da ville ikke hu irske dama prate med meg lenger.
Den sangen, som Rimi-assistentene sang for Jon Bekkevoll, var denne:
‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.
Han ligner litt på nissen igrunn.
Det er ikke han det er Jon Bekkevoll.
Han besøker store og små. (butikker)’.
Så det blei litt rølpete for meg, syntes jeg, jeg var også ny som leder i Rimi.
Så sånn var det.
Så kanskje noen ble fornærma, siden jeg ble med på the Dubliner, men ikke ble med på å synge den sangen, (siden jeg ikke hadde hørt den før, for eksempel)?
Sånn var kanskje det.
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Han Jon Bekkevoll, han tolka jeg som å være mer som en bølle, enn som en forretningsmann.
Og distriktsjefen min PØF, var også litt i samme stilen, med stygge, uklipte negler, og han gikk i t-skjorte på butikksjefseminaret på Storefjell, og han kommanderte butikksjef-damer opp i boblebadet sammen med han vel, på butikksjef-tur med distriktet hans, hvor det ikke mankerte på gratis røyk, sprit, vin eller øl.
(Som jeg innrømmer at jeg drakk og røyka min del av.
Men men).
Men, jeg ville ikke tilbringe resten av livet mitt, med å bli trampa på, på jobben, av sånne uskolerte, litt uhøflige og bøllete sjefer.
Nei, jeg ville jobbe sammen med mer ordentlige folk, og få noe ut av livet mitt, istedet for å bli mobba og trampa på, på jobben, resten av livet.
Sånn som jeg syntes jeg ble, av sjefene oppover i systemet, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.
Og hun distriktsjefen der, Anne Neteland, hun var litt som en lita jente omtrent, syntes jeg, og virka ikke moden nok for jobben som distriktsjef.
(Jeg overhørte at noen, (en butikksjef-kollega i et annet distrikt da), sa at hu hadde sex på jobbfester og seminarer, selv om hu var over 30 og hadde også blitt distriktsjef.
Så hu gikk for å være en veldig kul distriktsjef, ettersom hva jeg hørte på Storefjell-seminaret, år 2000, var det vel.
Men å ha henne som sjef, var som å være inne i et rom, hvor det var veldig lavt under taket.
Man ble veldig detaljstyrt, og man lengtet etter å komme seg ut i frisk luft, så og si, vil jeg si, at jeg syntes det var som, å jobbe under Anne Neteland.
Pluss at jeg syntes hun virka litt sleip, og ville lure folk osv.
Som at hun ikke ordna et møte med meg, før jeg begynte under henne, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Hvor vi kunne ha diskutert lønn osv., i fred og ro.
Hu bare sa i ettertid, at ‘det er ikke noe automatikk i at man går opp i lønn, når man begynner i en større butikk’.
Nei, det er mulig, men det var jeg vant til, ihvertfall, så jeg følte meg lurt.
Jeg synes det virker logisk, at man burde gå opp i lønn, når man begynner i en dobbelt så stor butikk.
Og jeg synes også det virker logisk, at man har et møte, før man ansetter en butikksjef, (noe Neteland ikke hadde, da hun ansatte meg, vi hadde bare en kort telefonsamtale, hvor lønn ikke var noe tema).
Så jeg følte meg litt såret og lurt, av Rimi, da jeg ikke gikk opp i lønn, da jeg begynte på Rimi Kalbakken, en butikk som var dobbelt så stor, som min forrige butikk, Rimi Nylænde.
Særlig med tanke på at min tidligere kollega i Rimi, David Hjort, hadde fortalt meg at butikksjefen der, Kenneth, hadde 300.000 i året.
Og Kenneth var yngre enn meg, og hadde jobbet færre år i Rimi.
Også skulle jeg bli stående på 260.000, (uten noe lønnsøkning), når jeg begynte i den samme jobben.
Det syntes jeg var veldig flaut og ydmykende og sårende, vil jeg si.
Da syntes jeg det, at de åtte årene jeg hadde sliti og stått på i Rimi, bare gikk for lut og kaldt vann.
Så da skjønte jeg at Rimi ikke var en takknemmelig arbeidsgiver.
Du måtte passe ryggen din, hvert sekund, selv om du hadde jobba i firma, i 8-10 år.
Ellers kom noen til å lure deg.
Det syntes jeg var litt som noe sånt barnslig og umodent ‘ædda-bædda’ opplegg, fra hun Neteland.
Og sånt er kanskje greit, når man er 20-30 år.
Men jeg orka ikke å bli tulla med sånn, når jeg var kanskje 50-60 år.
Det ble litt for uverdig.
Så derfor ville jeg ut av Rimi.
For det var litt for umodent og barnslig og cowboy-aktig der, noen ganger.
og det var også mye tull fra PØF, som jeg har skrevet om og kalt ‘Rimi-fella’, tidligere.
Så etterhvert, mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så oppstod det et ønske, fra meg, om å komme meg ut av Rimi.
For jeg var lei av å bli lurt.
For å si det sånn.
Så sånn var det).
Og driftsdirektøren Rune Hestenes, og den nye regionsjefen, (som jeg ikke husker hva heter i farta), ville ikke prate med meg om problemene som hadde vært.
Så problemene ble bare feiet under teppet, vil jeg si.
Så jeg ville ikke fortsette i det firmaet, fordi det var jo mange ledd med ledere over meg.
Mange distriktsjefer, mange regionsjefer, driftsdirektør, kjedesjef, administrerende direktør, stabsdirektører og leder og Rimi-Hagen osv.
Og jeg visste jo ikke hvor mange av dem, som var like jævlige, som de som hadde tulla med meg, (som PØF hadde omtalt som ‘vi’).
Så derfor ville jeg få meg en grad, og få kontroll på livet mitt.
Fordi jeg ble bare bølla med i Rimi, vil jeg si.
Og det var ikke noe jeg hadde forestilt meg, at jeg bare skulle bli bølla med hele livet.
Da er det bedre å gjøre noe med det, og heller finne seg noe annet å gjøre, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Jeg skreiv om hu distriktsjefen jeg hadde, på Rimi Kalbakken, Anne Neteland.
At hu gikk for å være litt ‘vill i trusa’ og ‘laus’ og lett å be med på et eventyr, blant sine ‘undersåtter’, Rimi-butikksjefene.
(Ihvertfall sånn jeg skjønte det, fra en kommentar jeg fikk, fra en butikksjef-kollega, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten år 2000, like før jeg fikk hun Anne Neteland, som distriksjef, ei jeg aldri hadde jobba sammen med i Rimi før, men visste hvem var, for hu jobba på Rimi Mortensrud, som butikksjef, mens jeg jobba på den nærmeste butikken vel, Rimi Bjørndal, som assistent, fra 1996 til 1998.
Så sånn var det.
Selv om hu hadde passert 30 og blitt distriktsjef, ble det sagt i den kommentaren da, som vel var på fredagen, etter et vorspiel, mener jeg å huske).
Og jeg kom på det, at noe av det første jeg la merke til, på Rimi Kalbakken, det var at porten i kassa nærmest kontoret, ikke rakk fram til kontor-veggen, var det vel.
Noe sånt.
Altså at porten var for kort.
Og da forklarte jeg det, i det første møtet vel, at jeg ville få den porten fikset.
(For ellers så kunne kunder passere ut der, (i mellomrommet, mellom porten og veggen), uten å bli stoppet av noen port).
Og da smilte hun Neteland, når jeg viste henne det, og sa navnet mitt og flørta litt vel.
Da trodde hun nok at jeg flørtet, husker jeg at jeg tenkte.
Så Anne Neteland, hu tenkte nok for mye koffert, vil jeg si.
Bare noe jeg kom på.
Så sånn er nok det.
(Og uten at jeg skjønner hvordan de kunne ha sånne kassaporter der.
Kanskje det var derfor de hadde så mye svinn?
At butikktyver bare gikk gjennom det mellomrommet, i den porten, med varer de hadde stjålet.
Nordmenn skal tortureres hver søndag, for da må de gå i kjempetrange butikker, med dårlig utvalg.
Man kan ikke bruke de samme butikkene på søndag som i resten av uka.
For på søndager så må butikkene være mindre enn 100 kvadratmeter.
Så man må ha to slag butikker, vanlige butikker og Brustad-butikker.
Noe som er samfunnsøkonomisk tøysete.
Jeg skjønner ikke at det skal være noe forskjell, for den vanlige butikkansatte, å jobbe i en vanlig butikk eller i en Brustad-bu.
Men det er kanskje for at folk skal få fri på søndager.
Det er mulig.
Og så har de lagd noe slags bastardaktig kompromiss, kalt Brustad-bua.
Som ikke er hverken fugl eller fisk.
Men bare noe tullball.
Det er mulig at det er dette som er forklaringen, bak dette merkelige fenomenet, ‘Brustad-bua’.
Men Rema, de hopper ikke på Brustad-bua, med en gang, sånn som de andre kjedene.
Neida, de venter i ti-femten år, eller hva det er.
I Rimi, (hvor jeg har jobbet som leder i ti år, fra 1994 til 2004), så var det nesten som et slags mantra, at man måtte forrandre seg hele tida.
Koste hva det koste ville.
Og se hvordan Rimi ligger ann i dag.
Tapte markedsandeler.
RIMI/ICA, har gått fra å være den største av de fire store dagligvaregrupperingene i Norge, til å bli den minste.
Butikkene har skiftet navn mellom ICA Nær, Rimi, ICA/ICA Supermarked, Fakta 1000, Spar 800, osv., osv.
(Og noen ICA Supermarked ble kanskje til Maxi, eller omvendt?
Hva vet jeg.
Fakta 1000 og Spar 800, var vel kanskje mest på Lambertseter.
Den første butikken jeg jobba som butikksjef i, Rimi Nylænde, var del av Spar 800 og ikke Rimi, formelt vel.
For det stod Spar 800, på innbetalingsgiroene til banken.
Men ellers så var den butikken helt som en vanlig Rimi.
Så det er mulig at Rimi tuller med meg, og sier til andre at jeg ikke har jobba der?
Fordi jeg formelt sett jobba i Spar 800, den tida jeg jobba i Rimi Nylænde, (tenkte jeg nå)?
Hvem er det som eier Spar 800 tro?
Vi får se).
Og Rimi-butikkene har skifta mellom Rimi grunnsortement og Rimi mellomsortement, osv.
Og ICA Supermarkeder har blitt til Rimi, som f.eks. Rimi Kalbakken, hvor jeg var butikksjef, i noen måneder, i år 2000 og 2001.
Og Rimi-logoen, (og skiltene på butikkene), har forrandret seg ihvertfall to ganger, siden jeg sluttet som butikksjef, på Rimi Langhus, (og i Rimi), i 2002.
(Mens Rema vel har hatt den samme logoen hele tiden).
Så man har holdt på å forrandre seg og forrandre seg, til man har blitt nesten blå eller grønne i trynet, i Rimi.
(I Rimi, så må man nesten ha hatt panikk, synes jeg at det kan virke som, i de siste 10-15 årene).
Og hvor er man nå?
På bunnen.
Man har, mer eller mindre, nesten forrandret seg ihjel, vil jeg si.
Så hva har foregått i ICA/Rimi, de siste 10-15 årene, lurer jeg.
Det kan man nok lure fælt på.
REMA har gjort det samme hele tiden, og ligger vel nå ganske nærme toppen, og har vel stort sett hatt lavest priser, av de store kjedene, hele tiden.
Rimi/ICA er klovnen i klassen, som de andre kjedene sikkert ler av nå.
Så her har det nok foregått mye tullball, er jeg sikker på.
Og jeg husker jo de regionsjefene og direktørene som jeg hadde med å gjøre, da jeg jobba i Rimi, de var ganske inkompetente, og mer som gatebøller nærmest, vil jeg si at jeg nok synes.
Magne Winnem, (en tidligere butikksjef i Rimi, som var den som ansatte meg i Rimi, og som også var en tidligere kamerat av meg, fra 3. klasse, (året vi var blåruss), på Gjerdes VGS., i Drammen), sa til meg, på midten av 90-tallet, at han ville ut av Rimi, for alle de dyktige lederne og direktørene i Rimi, hadde visst gått over til å jobbe i Forbrukersamvirket.
Så midt på 90-tallet, så skjedde det noe i Rimi.
Dyktige folk forsvant til Forbrukersamvirket.
(Og andre folk og nøkkelpersoner vel, forsvant ut etter de, til andre steder i næringslivet).
Og noen som var litt som klovner, (kan det virke som nå), tok over etter dem.
Hva har skjedd i Rimi, hvordan kunne Rimi-Hagen la dette skje?
Var dette en ønsket utvikling?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg var og trente nå, og da tenkte jeg mer på det her, med Rema og Rimi, osv.
Og det er jo det, at vi har fem-seks lavprisbutikk-kjeder, i Norge.
(Eller budsjett-butikker, kan man vel også kalle dem).
Det er vel kjent hvem de er.
Det er Rema, Rimi, Kiwi, Bunnpris og Prix.
Det var også Lidl, men de har dratt tilbake igjen til Tyskland.
Også er det vel også noe som heter Europris, har jeg skjønt.
(Som min mormor, Ingeborg Ribsskog sa hun likte for en del år siden, før hun døde ifjor sommer, husker jeg).
Og som jeg mener at en tremenning av meg, fra Drammen, som har vært på bloggen, Stine Mogan Olsen, jobba i.
Og også Rune Hestenes, som tidligere var driftsdirektør i Rimi.
At han hadde begynt i Europris, i Drammen, som distriktssjef vel.
Men Europris har jeg ikke sett i Oslo, så hva det egentlig er, det vet jeg ikke.
Men men.
Mer da.
Jo, Rimi var jo den største av disse, på 90-tallet.
Men Rimi har ikke vært noe flinke til å profilere seg, mener jeg.
Altså, de er en lavpris-butikk, det er greit.
Men det er jo ikke så spesielt i Norge, hvor man har Kiwi, Rema, Bunnpris, Europris og Prix, som jeg har nevnt.
Rimi skulle liksom være best på alt de.
Det var ikke lenger bra nok å være lave på pris.
Plutselig så skulle Rimi være best på å ha ryddige hyller, best på frukt, best på pris, best på service.
Rimi gikk fra å være lavprisbutikker, til å bli verdens beste matbutikk.
I teorien.
(Sånn som jeg skjønte det, som leder i Rimi).
Det var likesom ikke fint nok lengre, å bare være Rimi.
Kan det ha hatt noe med at Stein Erik Hagen ble kjent med kronprinsesse Märtha osv., og forærte henne hester?
Hvem vet.
Samme det.
Det ble ihvertfall nesten som et mareritt, å jobbe i Rimi, vil jeg si.
Men men.
Og da Ahold, (en nederlansk matforretningskjede), kjøpte deler av Rimi.
Så forventet visst de noe sånt, som 10% avkastning, på investeringen sin, hvert år.
Og da begynte panikken i Rimi, vil jeg si.
For hvordan skulle Rimi klare å få 10% fortjeneste hvert år?
Jo, da begynte direktørene og regionsjefene, å finne på masse kreativt hokus pokus.
Dette var like før jeg begynte som butikksjef vel, i 1998.
Og jeg merket dette, for da hadde Rimis regionsjefer, vært på studietur, til ICA i Sverige vel, (som sammen med Ahold kjøpte en del av Rimi).
Og da, så hadde de lært det, at hvis topphyllene var velfylte, så kjøpte kundene 10% mer.
(Dette var regionsjef Jon Bekkevoll, (som nå jobber i Binders), & Co.).
Så sånn var det.
Så da, så måtte vi butikksjefene, fylle opp topphyllene, med noe greier som bare skulle stå der, og se fullt ut.
Rimi hadde jo tradisjonelt, i alle år, brukt topphylla som lagerhylle.
Enkelt og greit.
Men så ikke lenger.
Nå skulle topphylla bare se full ut nå.
Og butikksjefer på butikksjefmøter, på Rimis hovedkontor, på Sinsen, ga utrykk for at de ikke skjønte hvor de skulle gjøre av gamle kampanjer.
For de fikk ikke lov å stå på gulvet, når kampanjen var ferdig, for da var det nye leverandører, som skulle ha den plassen, som de hadde betalt for da.
Så sånn var det.
Måten jeg løste det på, på Rimi Nylænde, som var en liten butikk.
Det var at en topphylle i butikken, ble brukt som ‘vanlig’ topphylle.
Så man måtte virkelig ha tunga rett i munnen, når man bestilte.
Så dette systemet førte nok til mye utsolgt, og mye frusterasjon, og svinn.
For det som stod på topphylla, det gikk jo etterhvert ut på dato.
Og da var det nye ordre.
Tomesker, skulle stå på topphyllene.
Og tomesker.
Det ser jo ikke pent ut, med tomesker, hvis kundene kunne se at eskene var tomme.
Det var som sånne kirker, som har falske fasader, også er det ikke noe bak.
Det var ikke enkelt og greit, ihvertfall.
Det var humbug, vil jeg si.
Og leverandørene ble kastet ut av butikkene, så det ble dobbelt så mye varer å fylle opp.
Men Rimi skulle jo forrandre seg så mye, så det nytta ikke å klage.
(Jeg prøvde ikke å klage engang, jeg var fersk som butikksjef).
Så sånn var det.
Men Rimi var tilslutt ikke best på noenting.
Rimi var ikke billigst lenger.
Rimi hadde ikke best service, (det var nok gjennomtrekken av folk i firmaet for stort til).
Rimi hadde ikke best utvalg.
Rimi hadde ikke best kvalitet. (Det var nok Jacobs på Holtet og Meny og kanskje ICA på Aker Brygge osv).
Rimi hadde ikke lengst åpningstider.
Men Rimi var jo den originale lavprisbutikken da.
Rema var vel en kopi av Rimi(?)
Også kom Kiwi og Bunnpris og Prix osv., seinere.
Og de ‘vanlige’ matbutikkene i Norge, forsvant jo, for ingen klarte å konkurrere mot Rimi og Rema, men måtte selge da.
Eller de ble Kiwi-butikker, antagelig, eller Spar-mat, eller hva Norgesgruppens kjeder heter.
Så sånn var vel det.
Men Rema, de klarte å profilere seg, blant lavprisbutikkene.
Rema prøvde ikke å ha ryddigst hyller, og å være best på alt.
Nei, Rema har hele tiden sagt, at ‘enklest er billigst’.
Så Rema har prøvd å gjøre det enkelt.
Det har sikkert alle i Rema fått med seg, tror jeg.
De har sikkert hatt det som noe hovedmål, å gjøre alt enklest mulig.
Men, Rimi har ikke hatt noe felles, definert hovedmål.
Men hver butikk måtte definere sitt hovedmål.
Noe som skjedde da jeg jobba på Rimi Nylænde, i 1993, da sa assistenten, Hilde, fra Haugerud vel, eller i nærheten, at Rimi Nylænde sitt hovedmål, var ‘å få fler, og mer fornøyde, kunder’, på et personalmøte, sa hun det.
Men Rimi hadde ikke noe sånt hovedmål, eller noen profil, blant lavprisbutikkene.
De hadde jo det, på den tiden jeg begynte i Rimi, rundt 1992 til 94 vel.
At ‘Rimi billig’, og ‘Rimi, vi gjør Norge billigere’.
Dette var TV-reklamene.
‘Vi gjør Norge billigere’, var kanskje litt stygg, ovenfor Norge.
Men men.
Og damene som jobba på Rimi, de fikk vel høre nå og da, av frekkaser, som var kunder, at de var billige.
I Pyton, så var det vel en vits som het, ‘jobber du på Rema eller, du ser så billig ut’.
At det var en mann, (Pervo-Chris?), som da det til en dame, på forsiden av Pyton.
Men men.
Men etterhvert, når Rimi begynte å skulle være best på alt.
Da klarte ikke Rimi å være billigst lengre.
Og det var kanskje heller ikke målet.
Målet var å få 10% avkastning til Ahold hvert år, tror jeg.
Så Rimi mistet profilen sin, som den billigste butikken i Norge, vil jeg si.
Det var Rema og Rimi, som gikk for å være de billigste.
Men Rema fikk overtaket, og har nok vært den billigste butikken i Norge, (som selger merkevarer), de siste 10-15 årene, vil jeg si.
Kanskje det var det, at Rimi Nylænde-assistent Hilde, fra Haugerud-området, tok med vareboka, (som jeg har skrevet om på bloggen), til Rema, da hun begynte der, i 1994 vel.
Dette var med butikksjef Elisabeth Falkenberg sin velsignelse, husker jeg.
Jeg var bare aspirant, så jeg lå veldig lavt.
Jeg var avhenging av jobben, så jeg ville ikke bli uvenn med butikksjef Falkenberg, ved å sladre.
Dessuten kjente jeg ikke distriksjef Skodvin så bra, og hun er sånn, som tidligere Rimi-assistent David Hjort sa, at Skodvin er sånn, at ‘hun skal alltid psyke deg ned’.
Så jeg fikk ikke sagt fra om det til Skodvin.
Og det var sånn, at det kunne vært litt skummelt å si det, vil jeg si.
For det var så fy-fy.
For den vareboka, den var hemmelig, og skulle alltid være låst inn i safen.
Også blir den plutselig gitt, av en Rimi assistent, til Rema.
Men nå er jeg jo i utlandet, og forteller om alt som har foregått, fra da jeg bodde i Norge, (siden jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe de kaller ‘mafian’, i Oslo), så da kan jeg jo ta med om denne industrispionasjen også, fra Rema, eller hva man skal kalle det.
Så sånn var det.
Men nok om Rimi, for denne gang.
Dette skulle være om Rema.
Og Rema har hatt en klar profil, ‘enklest er billigst’, gjør det enklest mulig.
Men nå, så tenkte jeg istad, når jeg trente, at nå, som Rema også begynner med ‘Brustad-buer’, så synder jo egentlig Rema mot sin egen profil.
For da har de plutselig to typer Rema.
Brustad-Rema og vanlig Rema.
Så tilslutt så kommer Rema sitt hovedkontor, til å se ut som noe ala Stasi-hovedkvarteret i det tidligere Øst-Tyskland, (for å overdrive litt).
Kanskje Rimi hadde det sånn?
For Rimi de gjorde det samme, de hadde mange forskjellige typer Rimi og ICA, og brukte sikkert masse tid på å holde alt fra hverandre.
Så nå er det Rema sin tur, virker det som, til å gjøre ting vanskeligere.
Vil dette gå ut over prisene til Rema?
Vil Remas kunder måtte betale?
Vil Rema forrandre reklamene til ‘vanskligst er dyrest?’.
Hvem vet.
Mer da.
Jo, fordi Brustad-buer, de er jo egentlig storkiosker, vil jeg si.
En Brustad-bu, er en storkiosk, som en ‘gæern’ lavpriskjede, (Rimi eller Bunnpris, og nå Rema), har stappa full av hyller, så det blir skikkelig trangt.
En Brustad-bu er som en 7-eleven kiosk, som noen har stappa full av butikkhyller, sånn at to personer ikke kan gå forbi hverandre der, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Så nå er Rema både storkiosk og butikk, vil jeg si.
Det var det jeg tenkte på, da jeg trente istad.
At nå kan vel ikke Rema lenger si at de gjør ting enklest mulig.
Nå konsentrer ikke Rema seg om å gjøre det enkelst lenger, med bare en type butikker.
Nå er det to forskjellige Rema.
Så Rema fjerner seg litt fra sjelen sin, synes jeg at vi kan se nå.
Men hvordan er egentlig Remas sjel?
Jeg tenker på dette:
– Rema stjal Rimis varebok, i 1994, (og fikk da vite hvilke varer, som Rimi tjente mest og minst på, det stod en kode, fra A til F, ved siden av hver vare. Og Rema visste da, hvilke varer, som Rimi fikk billigere enn dem, og kunne tyne de leverandørene, og få overtaket på de og Rimi).
– Når jeg sender e-post til Rema, for å klage på noe som skjedde, på Rema Furuset, i 1993 vel, (at jeg fikk en Pizza Grandiosa der, med noe ekkelt kjøtt på, som var en pizza som var hjemmebakt, vil jeg si, men puttet i en Grandiosa-eske, av noen av mine tidligere kollegaer, fra Matland, (En som het Løvdahl?), som da jobbet på Rema Furuset, hvor tidligere disponent Paulsen fra Matland, og kassalederne Helene, fra Finland, som snakka svensk, og ei fra Asia, Carmen, satt i kassa bare, på Rema Furuset, selv om det så rart ut husker jeg, at de kassalederne fra Matland/OBS Triaden, var blitt degraderte, begge to, til kassa på Rema Furuset. Så de likte kanskje ikke at jeg, som hadde jobba på OBS Triaden, handla i butikken til Paulsen, på Furuset. Noe jeg gjorde fordi jeg var fattig vernepliktig, og arbeidsledig, etter militæret. Så de tulla nok med Grandiosaen min, for jeg pleide å kjøpe Grandiosa hver dag, før jeg lærte meg å lage mat og steke kjøttdeig, osv., av søstra mi, seinere i 1993, som ikke ville lage all maten selv, da hu flytta inn på Ungbo, på Ellingsrudåsen, hvor jeg hadde bodd siden 1991. For Helene og Carmen var sjefene mine, nemlig, for jeg jobba i kassa, på OBS Triaden, og de var kassaledere der. Så Helene begynte å mobbe meg, husker jeg, da jeg gikk til kassa hennes, på Rema Furuset, for at jeg spiste Grandiosa og drakk cola og spiste tortilla chips hver dag. Så sånn var det).
Når jeg sender e-post til Rema, så må jeg sende til noe som heter Gladengen drift.
(Dette synes jeg minner om det Lidl har fått mye kjeft for, at de hadde så mye hemmelighold).
Og Gladengen drift/Rema har vel ikke sendt meg noe svar heller.
– Og nå altså dette med at Rema skal ha ‘Brustad-buer’.
Det var nesten noe usømmelig ved det, å handle f.eks. på Bunnpris, like ved der jeg bodde på St. Hanshaugen, på søndager, husker jeg.
Det var kun plass til en kunde, i en midtgang, mellom hyllene.
Så det var nesten usømmelig, de gangene man møtte en dame der.
Så hva skal butikkjedene, med sånne butikker, hvor det er sånn, at du nesten like gjerne kan gå i den butikken, istedet for å ha sex?
Man kan jo være singel hele livet, hvis man har en sånn Bunnpris, eller en annen type ‘Brustad-bu’, i nærheten.
For hvis man har lyst på litt sex, så kan man jo bare gå inn i en sånn butikk, så kommer det ei dame som prøver å gå motsatt vei av deg, for å finne noe greier i hylla da.
Så var den saken biff.
Da slipper man å tenke på å sjekke fler damer, de neste månedene, for da har man på en måte nesten fått seg et nummer da, mellom de trange hyllene i Bunnpris-butikken på søndagene.
Det er nesten litt den stilen der.
Så hva kjedene og Sylvia Brustad og Arbeiderpartiet skal med de butikkene der, det veit ikke jeg.
Det er nesten litt usømmelig, synes jeg, siden det er så dårlig plass i dem.
Så sånn er nok det.
Så hvordan sjelen til Rema er.
Har de mista sjelen sin nå?
Eller har sjelen til Rema vært tvilsom hele tiden?
Hva vet jeg.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her er mer om dette:
PS 4.
Jeg sendte en anmeldelse av Rimi-assistent Hilde, fra Haugerud-området, og Rimi-butikksjef Elisabeth Falkenberg, til Økokrim, siden de organiserte at Rimis varebok, havnet hos hun Hilde sin nye arbeidsgiver Rema:
Google Mail – Industrispionasje fra Rema mot Rimi
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Industrispionasje fra Rema mot Rimi
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Wed, Apr 7, 2010 at 1:19 AM
To:
okokrim@okokrim.no
Cc:
bjorn.kolby@lo.no
Bcc:
anne-kathrine.skodvin@ica.no
Hei,
jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian', og har flykta til England.
Nå lurer jeg på om det kan være fordi jeg ble vitne til noe industrispionasje, da jeg jobba som aspirant, på Rimi Nylænde, på Lambertseter i Oslo, i 1993 eller 94.
Det var assistent Hilde, fra Haugerud-området, og som hadde vært i Jehovas vitner, som skulle begynne som assistent i Rema.
Og da ble jeg vitne til det, at hun fikk lov av butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som min tildligere klassekamerat fra Gjerdes VGS. i Drammen, og som ansatte meg i Rimi, mens jeg var i militæret, Magne Winnem, omtalte som 'mafia', i 1995 eller 96 vel, uten at jeg skjønte så mye da, for jeg hadde aldri hørt om mafia i Norge, og jeg vet ikke hvilken mafia han mente), til å ta med Rimi sin hemmelige varebok, fra safen.
Så jeg blir antagelig forfulgt siden jeg var vitne til dette.
Fordi, i den vareboka, så stod det koder, foran alle varene som var i Rimis sortement.
Det var kode fra A til F, ettersom hvor mye Rimi tjente på den og den varen.
Så da kunne Rema finne ut hvilke varer Rimi fikk billigere enn dem, og få et overtak på leverandørene og Rimi.
Så dette var industrispionasje i høyeste grad, vil jeg si.
Så jeg tenkte jeg skulle sende om dette til dere.
Jeg sender en kopi til LO og, siden jeg har en arbeidssak mot ICA/Rimi, som er hos LO, men Falkenberg er lesbisk, og samboer med Liv Undheim i LO, så jeg sender det til Rimi/ICA og, selv om jeg har en arbeidssak mot de, siden jeg da ikke stoler helt på LO, dessverre, siden Falkenbergs samboer er ganske høyt oppe der, i et fagforbund.
