Stikkord: 90-tallet

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Toyota HiAce vraka i 1997

PS.

Da var det en pakistaner, mener jeg å huske, som fløy rundt bilen min, da jeg kom til høgger’n, og ville kjøpe bilen, (av høgger’n da).

Og som prata om bilen, til noen andre, og ikke brydde seg om at jeg hørte hva han sa.

Han sa vel noe sånt som at den bilen var for fin til å vrakes, eller noe.

Men jeg tror ikke han sa det til meg.

Men jeg hadde litt feber da.

Han var vel ikke ansatt hos Brødrene London, tror jeg.

Hva vet jeg, jeg hadde ikke vært der før.

Men jeg må si at jeg opplevde han pakistaneren som litt nærgående.

Men men.

Det var så mye feil på bilen, så jeg gadd ikke å få den fiksa, på verkstedet.

For det ville nok blitt ganske dyrt.

Blant annet så var bakdøra i vranglås, og den måtte da ha blitt bytta.

Det var tremenningen min, Øystein Andersen, og kameraten hans, Glenn Hesler, som brukte den bilen, til automatfirma sitt.

Så den var vrak omtrent.

Så de lurte jo meg da, må jeg si, til å kjøpe den, for 5.000.

Men jeg syntes det var greit å ha bil.

Jeg brukte den til å flytte, fra Ellingsrudåsen, til St. Hanshaugen, i 1996.

Og jeg brukte den bilen, da jeg jobba på Chinatown-expressen, i 1996.

Pluss at jeg kjørte til Danmark, sommeren 1996, på ferie.

Og jeg kjørte til og fra jobb og sånn da.

Så 5.000, for en bil som varte i et og halvt år, det var pytt-pytt liksom, syntes jeg.

For da fikk jeg kjørt litt aleine og.

Det ville jeg nok ikke fått gjort, hvis jeg ikke hadde kjøpt den bilen.

Det er litt kjedelig å få seg lappen, og ikke fått kjørt bil noe aleine.

Så det var derfor jeg syntes det var artig å kjøpe den bilen.

For da kunne jeg også kjøre uten kjørelærer.

Det hadde jeg vel vanskelig fått til ellers.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Jeg hadde jo også kneoperasjon, våren 1996, og da var det greit å ha bil.

Mens jeg var på Aker Sykehus, så lot jeg Glenn Hesler og Øystein Andersen, låne bilen.

For bilen deres var på reperasjon.

Uten å ta betalt.

Så de skylder meg egentlig en tjeneste for det.

Men hvordan betalte tremenningen min Øystein meg tilbake?

Jo, han eller noen han kjenner, sletta alle mp3-ene mine, et år eller to seinere.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Det var noe feil med bakdøra, som jeg prøvde å få fiksa hos Toyota.

Men det lot seg ikke gjøre.

Siden det var noe med håndtaket, eller noe.

Og jeg hadde ikke garasje, på St. Hanshaugen.

Så jeg ville ikke la den bilen stå, med ulåst og åpen bakdør, midt i Oslo Sentrum, med fulle folk, og tyver og kjeltringer, og det som er.

Så jeg sa at de på Toyota, bare skulle la den døra gå i vranglås.

For det var en skyvedør også.

Ellers så hadde det blitt problemer og kosta veldig mye og tatt mye tid, å få fiksa den døra.

(Og jeg trengte den bilen raskt, fra Toyota, for jeg skulle flytte fra Ellingsrudåsen til St. Hanshaugen, til Rimi-leilighetene der, samme dagen, eller noe).

Jeg fikk vel ikke opplyst at det var noe galt med den døra heller, mener jeg.

Og jeg skulle jo ikke bruke den bilen til å transportere ting.

Jeg brukte jo bare den bilen som en vanlig personbil, til og fra jobb.

(Og som campingbil i Danmark en sommer).

Så det holdt at en dør virka for meg, bak på bilen.

Men jeg visste jo ikke det da, da jeg nettopp hadde fått lappen.

Jeg visste ikke at EU-reglene, gikk på ting som at alle dørene måtte virke.

For jeg skjønte ikke at det hadde noe med sikkerhet å gjøre, som jeg hadde hørt at EU-reglene skulle være om.

EU-godkjenning.

Men jeg var på Toyota igjen, i 1997 vel, og da fortalte de meg det, (et drøyt år seinere), at døra også måtte virke.

Og det var også mye annet feil.

Og jeg hadde ikke så god råd, jeg fikk 160.000 i året, og jeg hadde internett, som var ganske dyrt, de første åra, med modem, som slukte tellerskritt.

Så jeg fant ut at jeg måtte droppe bilen.

For jeg hadde ikke nok penger til å betale for EU-reperasjon heller.

Og grunnen til at jeg kjøpte bilen, var for å ha en bil å fått kjørt litt med liksom.

Ikke noe annen grunn egentlig.

Jeg bodde jo i Oslo kommune, så jeg klarte meg fint med månedskort egentlig, som jeg hadde hatt i mange år før jeg fikk lappen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

PS 3.

Og Øystein og Glenn, de er ikke så voksne.

Så det lå et hav av søppel, i den bilen.

Tomflasker, burger-esker og gudene vet hva.

Mange søppelsekker med søppel.

Så jeg måtte rydde den bilen, i over en time vel, og renske den for søppel og sånn.

Så Øystein og Glenn, de skylder meg egentlig en tjenste, siden jeg kjøpte den bilen.

Men jeg skjønte det sånn, som at automatfirmaet deres, gikk dårlig.

Så jeg syntes det var greit å kjøpe den bilen.

For jeg huska tilbake til 1993.

Da jeg lagde et dataprogram for firmaet deres, da jeg hadde påskeperm fra militæret.

Da så ble Øystein og Glenn litt sure, for de hadde ikke egentlig tenkt å betale meg pengene med en gang.

(Ble det vel forrandra til, mener jeg.

Det ble ihvertfall ikke opplyst med en gang).

Så jeg fikk 3.000 kroner i mynter, i noen sånne plastkopper, eller noe.

Så da tenkte jeg at da hjalp jeg dem tilbake, hvis jeg kjøpte bilen.

For jeg trengte penger, da jeg var i miliæret.

For jeg pleide å kjøpe masse varmeposer og sjokolade og røyk, osv., for å ha med på øvelser.

For jeg sleit litt da.

For kommanderinga på øvelser, var hele døgnet.

Og det var litt slitsomt for meg, som var en selvstendig person, som hadde bodd aleine siden jeg var ni år.

For jeg var vant til å være veldig selvstendig, og også ganske bortskjemt på penger og godteri osv.

Så jeg måtte virkelig kjempe med meg selv, for å klare å komme meg gjennom infanteriet.

Men det var også en veldig tøff tjeneste.

Kanskje en av de tøffeste vernepliktstjenestene i verden.

Det er mulig.

Noe sånt.

Hvem vet.

Bare noe jeg kom på.