Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Bestemor Ingeborg driver med plott. (In Norwegian)

    Jeg har merket et par ganger, sommeren 1996 og sommeren 2004, at bestemor Ingeborg driver med noe plott.

    Som da jeg var i Danmark, sommeren 1996, dette var nok noe plott.

    Altså, Irene på Rimi Bjørndal, sa at Løkken var så artig sted.

    Så tenkte jeg, at ok jeg drar dit.

    For det var fælt og jobbe med butikksjef Kristian og assistent Irene der, så jeg trengte å komme meg litt bort.

    Men jeg hadde ikke så mye penger.

    Men da dro jeg til moren min, i Tønsberg, som var på veien til danskebåten, som jeg tok fra Larvik.

    Og da var det noen som solgte jordbær langs veien, så da kjøpte jeg jordbær, siden norske jordbær går for å være veldig gode, og det er vanlig å kjøpe jordbær når det er sesong og de ikke koster mer enn ca. 20 kroner kurven.

    Jeg tenkte at jeg måtte jo ha med noe, da jeg besøkte mora mi, så da tok jeg med det.

    Så sånn var det.

    Men da gura nesten mora mi, pga. jordbæra.

    Men men.

    Og da sa mora mi, at bestemor ville jeg skulle dra dit, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så da dro jeg dit, et par dager.

    (Hvor jeg traff onkel Håkon bl.a. på campinga i Nevlunghavn).

    Men men.

    Da lagde bestemor Ingeborg noe som het pizza med brunost.

    Og det tror jeg må ha vært sånn troll-kjærring oppskrift.

    For jeg tror at pizza med hvitost, det er nok ikke så bra for norske folk.

    Men det er nok antagelig en grunn til at brunosten er i Norge, og ikke andre steder.

    Er norske folk spesielle fra andre folk.

    At de stammer fra noe spesiell gruppering, og derfor ikke tåler f.eks. hvitost, men derfor istedet har laget brunost?

    For Cecilie Hyde, i Svelvik, hun hadde en norsk-utseende venn, som het Stian, fra Drammen, og han lagde også brunost-pizza.

    Og det er vel rart.

    Hvis man går i butikken, så har de ikke brunost-pizza.

    Og søstra mi har også hinta til det her, at hvis man vil ha overskudd, så spis havregrøt, som bestemor Ingeborg pleide å lage.

    Med rosiner.

    Og mer da.

    Spis som bestemor Ingeborg sa Pia, at hun prøvde å gjøre da, og bestemor lager mat hele tida.

    Hun baker horn, det husker jeg.

    At hun gjorde på 70-tallet.

    Men altså, hun har måltider 4-5 ganger om dagen.

    Hvis jeg husker riktig.

    Så sånn er det.

    Og en gang, i 2004, så lagde bestemor Ingeborg og Pia, noe sterkt krydret rett, som virkelig satte fart i fordøyelsessystemet mitt osv.

    Så de vet nok om hvordan mat som får en bra.

    Og dette samarbeidet de om.

    Så dette var nok noe heksekunst, og ledd i en plan som jeg har fortalt om på bloggen før, at jeg fikk det sølvkruset, fra 1700-tallet, som er på bildet på bloggen, pluss at jeg fikk 1200 kroner i kontanter, eller noe, av bestemor Ingeborg.

    Hvorfor fikk jeg så mye penger, når jeg fikk et krus verdt over 30.000 kanskje?

    På en 34-årsdag, som burde være en vanlig burdag?

    Noen tror kanskje at bestemor Ingeborg er rik og snill, at jeg får gaver verdt 30-40.000 på hver bursdag?

    Nei, dessverre.

    Oftest får jeg vel bare et postkort, eller noe.

    Og på 35-årsdagen min, så fikk jeg en brukt bok om elvereiser, langs Nilen, i Egypt, eller noe.

    Så det var ca. 30-40.000 kroner i forskjell på bursdagsgavene fra 2004 og den i 2005.

    Hvorfor det?

    Jo, jeg tror den i 2004 var rar.

    Det var nok noe plott, med det sølvkruset.

    At de lagde hekse-oppskrift mat, (Pia og Ingeborg), som de visste ville få meg kåt, for å si det sånn.

    De lot meg ligge på sofaen i stua, så jeg kunne ikke gjøre noe tull, for å si det sånn, syntes jeg.

    Også fikk de en veldig slank og pen blond jente til å sette seg like ved meg, bakerst, på _bussen_.

    For toget virka ikke hele veien, så man måtte ta buss fra Tønsberg, eller noe sånt.

    Så var det en hot jente i en sidegate fra Drammensveien, eller hva det heter der, mellom Stortinget og Jernbanetorget.

    Og jeg hadde sølvkopp og masse penger, fra bestemor Ingeborg.

    Også hadde maten og tilværelsen på sofaen og hun unge, pene, slanke, lyse jenta på bussen, vekket meg opp da.

    Og jeg jobba jo hele sommeren 2004, med mye overtid.

    Så jeg hadde jo masse penger.

    Siden jeg jobba så mye på Rimi Langhus.

    Så da tenkte jeg, at jeg kunne jo bruke de pengene fra bestemor Ingeborg, til å lure hun hote, utenlandske jenta, i Drammensveien.

    Og det gjorde jeg da.

    Men det var nok noe plott av noe slag, mistenker jeg, fra bestemor Ingeborg.

    Så det sølvkrus-greiene er noe plott.

    Det var også sånn en gang på 80-tallet, at jeg fikk masse flotte dokumeter fra Gjedde-familien, da noen der var øverskommanderende generaler i Danmark og en var dommer i Haag og Egypt da.

    Han ene skulle egentlig ha dømt, i striden mellom Danmark og Norge, om Grønland.

    Og det var vel hundrevis av ark, vil jeg si.

    Men de tok bestemor Ingeborg tilbake, før jeg fikk sett ordentlig på dem.

    Hun sa jeg kunne kopiere dem, men jeg bodde i Oslo, og jeg var ikke så ofte ute på Sand, så det ble bare prosjekt og styr.

    Det er det eneste fine jeg har fått av bestemor Ingeborg, vil jeg si.

    De arka og bildene fra Danmark.

    Og det sølvølkruset.

    Men Pia har fått masse smykker og sånn, tror jeg.

    Jeg fikk et askebeger i sølv engang, men det hadde ikke sølvmerke.

    Det var nok mest for å mobbe.

    Også fikk jeg et kart over Norge og Sverige, trykket på fransk.

    ‘Le Suede et Norvege’, eller noe.

    Danmark var ikke på kartet.

    Det kartet var nok tull, fra bestemor Ingeborg, mot meg, siden jeg klagde, da jeg gikk i 1. klasse, på at Danmark hadde behandla Norge dårlig, under dansketida, som frøken på skolen hadde sagt.

    Det samme med askebegeret, det var nok tull, siden det nok var noe mobbing siden jeg røyka.

    Så hvis vi tar bort askebegeret og kartet, som begge nok var tull.

    Da har vi igjen de arka og bildene fra Anders Gjedde Nyholm og broren Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, eller noe.

    Men de tok bestemor Ingeborg tilbake.

    Så da har vi bare igjen det sølvkruset, som jeg fikk i 2004, som noe fint som hun har gitt meg.

    (Men det ville hun senere ha tilbake, i 2005).

    Men men.

    Men hvorfor jeg også penger, i 2004, sølvkrus og masse penger.

    Det var nok noe lureri, for bestemor har vært mest slem mot meg, ofte, og hun sier, hvis jeg begynner å miste hår, så sier hun, ‘du som hadde så tjukt hår som ungdom’, og sånn.

    Så bestemor Ingeborg er slem mot meg, ofte, og gir meg sånne slemme stikk liksom, psykologisk krigføring.

    Noe sånt.

    Så her var det lureri, med sølvkruset, vil jeg si.

    Ågot og Pia, var nok også hekser.

    For en gang, så tulla de med hjemmebakt pizza, hos Ågot.

    Jeg måtte spise av den halvdelen, også kunne de spise av andre halvdelen.

    Da var det nok noe dritt i pizzaen.

    Hadde de putta bestefar Øivind i pizzaen, etter at han var død, men bare på min side av pizzaen?

    Noe sånt.

    Så Pia er nok hekse-bindeleddet, mellom bestemor Ingeborg og bestemor Ågot.

    Ågot var ofte snill, når jeg var og besøkte henne aleine.

    Da fikk jeg med sånn grovbrød, som hu pleide å bake osv.

    Som vel bestemor Ågot spiste.

    Mens faren min spiste lysere brød, tror jeg.

    Så Ågot bakte to slag brød.

    Grovt brød og lyst brød.

    Så her kan det være noe sånn med blodtypedietten osv.

    At folk som har den blodtypen bør spise grovt brød, og omvendt.

    Men ingen forklarte det her til meg da.

    Dette var det nok ikke meningen at jeg skulle vite.

    Så det var nok hekse-kunster i forbindelse med matlaging i familien min.

    En gang dro de meg ut dit fra Oslo, bare for å spise bakt potet.

    Da var det kjølig mellom meg og dem, så jeg dro bare tilbake igjen.

    Det var ikke noe hyggelig der, enda halve slekta omtrent var der, med Tone, Inger og søstra mi og Ågot i spissen vel.

    Eller var søstra mi der.

    Men det var noe hekse-greier med den bakte poteten.

    For da spiste så gadd ingen å prate til meg engang.

    De gikk alle inn i huset, mens jeg satt aleine på verandaen og spiste bakt potet og salat, men ikke noe hovedrett egentlig.

    Så det var dårlig.

    Så sånn var det.

    Og ikke noe hyggelig.

    Så det var noe hekse-greier, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Svelvik – Norges tryggeste by. (In Norwegian)

    Svelvik går forresten for å være Norges tryggeste by, hvis jeg husker riktig.

    I en kåring i VG eller Dagbladet eller noe vel.

    (Det var også her kronprinsen og Mette-Marit hadde generalprøve for kronprinsbryllupet).

    Så at ikke lensmannen i Svelvik skal ha tid til å undersøker den anmeldelsen av faren min for omsorgssvikt, (se den forrige bloggposten), det synes jeg høres merkelig ut.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg søkte på Google, og måtte leite litt, men her fant jeg mer om dette:

    Å mens vi er inne på logikk:
    Svelvik er tidligere kåret til norges tryggeste by, MEN OGSÅ som en av norges værste steder å vokse opp på.
    Annen info om Svelvik: norges nordligste sørlands-by. Svelvik kirke er den eneste kirken i Norge som peker i «feil» retning. Så vidt jeg vet, det eneste stedet i norge som har steder der det er forbudt å flytte inn dersom mann har barn. Og så vidt jeg vet, det eneste stedet i Norge som har forbydd ballonger på 17 mai.

    http://www.nordisk.nu/showthread.php?t=17976

    (Selv om kanskje ikke det nettstedet er helt politisk korrekt, det er mulig.)

    PS 2.

    Jeg gjentar at Svelvik kirke var der kronprinsparet hadde generalprøve før bryllupet.

    Farfaren min og farmora mi, er også begravet på kirkegården der.

    Da farfaren min ble begravet på begynnelsen av 80-tallet, så sa presten ‘Eivind Olsen’, og ikke ‘Øivind Olsen’, og den klart største kransen i begravelsen var fra Jensen Møbler A/S, den kjente madrassprodusenten, som farfaren min hadde lagd elementer for.

    I begravelsen til farfaren min, så begynte også kusina mi, Heidi, å hylgrine, uten noe særlig forklaring.

    (For farfaren min, han var litt sånn at han bare satt i sofaen og løste kryssord, så det var farmora vår, som egentlig var populær.

    Var grininga på kommando fra onkel Runar, (Olsen, tannlege i Ås), og kona hans Inger?

    Hvem vet).

    PS 3.

    Svelvik kirke peker mot Drammensfjorden, eller Svelvikstrømmen, som vel Drammensfjorden heter der.

    Det er en morene, i landskapet der, som isbreene tok med seg i istiden, og så ble all sanden liggende igjen i Svelvik da, et såkalt sandtak, som har blitt industrielt utnyttet og solgt da, så nå er det kanskje ikke så mye sand igjen der.

    Det er mulig.

    Men det er altså kanskje derfor den kirka, peker ‘feil vei’ da, hva nå det vil si, for da står den med utgangen mot fjorden da.

    Men de kunne vel sikkert ha latt kirka pekt andre veien og, det hadde vel blitt nesten like fint det.

    Selv om det nok ser finere ut sånn som det er nå da, med inngangen til kirka pekende mot Storgata i Svelvik og Svelvikstrømmen.

    Så sånn er det.

    Hva nå dette med at kirka pekte feil vei betyr.

    Hvilken vei skal kirker peke?

    Drammensfjorden går jo nord/sør, så Svelvik kirke peker da enten øst eller vest.

    Den peker mot Hurum og videre mot Akershus/Østfold.

    Så Svelvik kirke peker altså østover, kan vi finne ut da.

    Hvilken vei skal kirker peke egentlig?

    Skal de peke mot Jerusalem?

    Betlehem?

    Nidaros?

    Dette har jeg ikke hørt så mye om før, vi får se om det er mulig å finne ut.

  • Spedbarn manglet fra gravkisten. Tull fra underverdenen? (In Norwegian)

    Spedbarn manglet fra gravkisten. Tull fra underverdenen? (In Norwegian)

    http://www.dagbladet.no/2009/04/23/nyheter/utenriks/sverige/5885988/

    PS.

    Det er kanskje ikke så kjent i Norge, at det er mye underverden rundt omkring.

    Nå også i Norge, som det ikke står om i avisa.

    Mafia og Bohemian Groove og satanister og det som er.

    Og mange av disse er perverse.

    Så, de kan finne på å ville utnytte lik, som jeg mistenker har skjedd, med mora mi og/eller farmora mi.

    Og også da farfaren min, Øivind Olsen, døde, på begynnelsen av 80-tallet, på sykehuset i Horten.

    De kan kanskje ha kontroll på (Moss) Sykehus, og ha vedkommende, de ønsker å pine til skrekk og advarsel, kunstig i live, så vedkommende ligger der kanskje uten armer og bein og kjeder seg og blir pint i årevis.

    Kan man forestille seg, for de her underverden-folka, de er nok ikke så humane, og de trenger frykt, for å skremme folk til å avlyde, så dette har jeg lest om, på nettet, at sånt kan foregå.

    Og noe tull ble nok gjort, fra noe underverden, i forbindelse med at mora mi døde, eller ‘døde’, i 1999.

    Så sånn er det.

    Så folk i Norge, de synes skikken, med å ha de døde, i en kiste i hjemmet, ikke er så trivelig.

    Men, jeg tror at hvis folk i Norge hadde visst mer om hva som foregikk, som de gjør i de her aktuelle landa, hvor de gjør sånt, da hadde kanskje folk i Norge også våkna opp.

    (Og jeg mistenker jo at noe rart havner i Pizza Granidosa-kjøttet, eller kjøttblandingen, så det har jeg jo skrevet om før på bloggen).

    Mer da.

    Jo, så jeg tror folk burde holde et øye med likene til avdøde i familien osv., sånn man unngår at de blir tullet med av noe underverden, eller lignende.

    Det er nok en grunn til at det finnes skikker, i det gamle Sovjet osv., med å ha Lenin osv., liggende på parade, eller hva det heter.

    Sånn at alle kan se selv, at han ikke ligger i kjelleren på et sykehus, kobla til en hjerte/lunge-maskin, og blir pint.

    Så sånn er nok det, vil jeg tippe.

    Så et varsko om det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Heidi er så glad i Spenol. (In Norwegian)

    Heidi er så glad i Spenol. (In Norwegian)

    PS.

    Heidi er så glad i Spenol, husker jeg.

    Jeg husker da hu var i begynnelsen av ten-årene eller i begynnelsen av puberteten deromkring.

    Så satt hu i huset til Ågot da, på sommerferie.

    Så satt hu og Ågot da, og spilte kabal, på spisestuebordet.

    Og Heidi hadde alltid Spenol-flaska innen rekkevidde.

    Og både hu og Ågot lovpriste Spenolens egenskaper.

    Så jeg skjønner ikke hvordan Heidi skal klare seg i Kina hvis dem ikke har Spenol der.

    Men kanskje mora hennes, Inger, sender noe Spenol i posten, det er mulig.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • De idotene sender fler tegninger. (In Norwegian)

    De idotene sender fler tegninger. (In Norwegian)

    PS.

    Bedre forsøk nå.

    Men jeg tror ikke Ågot drev på sånn, da jeg var guttunge, det var etter at jeg flytta til Oslo, på 90-tallet, med julemiddagen en gang og sånn.

    Etter at søstra mi hadde bodd i det huset der to år, fra 1989.

    Det huset har bare en etasje.

    Det var verksted like ved.

    Jeg bodde hos moren min i Larvik, til 1979.

    Og etter det, så brukte de nok ikke kjelleren til noe tull.

    (For da skulle de ringe feieren).

    Og jeg var nede i kjelleren der hele tida, som guttunge.

    For jeg var i det huset der hver dag.

    Jeg skulle ha trylle-show, i kjelleren, og da var det vanskelig å få med bestefar og bestemor og faren min og onkel Håkon, på trylleshow.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, faren min jobbet visst for Illuminati.

    Men onkel Håkon jobbet kanskje for ‘mafian’, det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og jeg kalte meg Erik Olsen, på den tida der, da jeg gikk til bestemor Ågot og spiste middag, etter skolen, fra 1979 til 1987 ca.

    PS 3.

    Det er kanskje derfor at ikke onkel Håkon likte Haldis.

    Fordi Haldis jobbet nok for Illuminati da, mens Håkon jobbet for ‘mafian’.

    Og moren og faren min har nok laget noe avtale.

    Moren min var nok Illuminati.

    Men så skulle jeg flytte til faren min, så skulle han få Haldis, (og Christell?), og Mercedes osv., hvis de lot meg bo aleine, sånn at jeg kunne bli ‘target-guy’, når jeg ble stor.

    Noe sånt.

  • Jula 1990. (In Norwegian)

    Jeg tror det her kan ha vært jula 1990.

    Da bodde jeg i Oslo, og jobba på OBS Triaden.

    Et friår mellom årene jeg studerte.

    Så skulle vi feire jul, hos Ågot på Sand, sa søstra mi.

    Og der var også tante Tone, fra Bergeråsen, av en eller annen grunn.

    Jeg tror det må ha vært julemiddagen.

    Ihvertfall spiste vi ribbe.

    Og søstra mi sa alltid at, ‘jeg synes svoren er så god jeg’, (på ribba).

    Og jeg jobba i butikk, så jeg spurte bestemor, ‘er det familieribbe, eller?’.

    Men da kvakk farmora mi helt til, som om hu fikk sjokk.

    Så tante Tone måtte roe hu ned, og forklare at Erik jobba i butikk nå.

    Jeg tenkte jeg måtte si noe jeg og, om maten.

    Jeg skjønte ikke det her ribbe-greiene så mye.

    Jeg skjønte ikke egentlig hva som var så gjevt med ribbe.

    Det var noe rar mat, syntes jeg egentlig.

    Men Pia, søstra mi, sa alltid at Ågot var så flink til å få svoren så sprø.

    Så hva det skulle bety.

    Svoren er jo huden til grisen.

    Jeg har jo tenkt før, at det var sånn konsentrasjonsleir, eller noe lignende, i kjellern til det huset.

    Og den fyren i kjellern der, den hadde både oljefyring og trefyring.

    Og når dem skulle ringe feieren, på 80-tallet, så ble faren min og farmora mi litt nervøse for dette med at feieren skulle dukke opp da.

    Så om det var noe mer med det at Ågot var så flink til å svoren til å bli sprø på ribba.

    Søstra mi likte ihvertfall svoren på ribba til Ågot veldig godt.

    ‘Jeg synes svoren til Bestemor Ågot er så sprø og god jeg’, sa hu ofte, på julemiddagene hos Ågot.

    Eller om det var, ‘jeg synes Ågot er så flink til å få svoren sprø og god’.

    Noe sånt.

    Pia var så glad i svoren på ribba til Ågot.

    2-3 ganger ihvertfall, var vel hu og jeg på julemiddag der sammen, og det husker jeg i hue enda, at søstra mi sa det her på en spesiell måte, med trykk på da, at hu syntes svoren på ribba til Ågot var så god, for Ågot fikk svoren så sprø da.

    Så jeg har skrevet at søstra mi er en nesten som en muslim, som ikke spiser svinekjøtt hjemme.

    Men når hu var hos Ågot, så spiste hu svinekjøtt.

    Og hu forklarte meg, i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, fra Berger og Drammen.

    Bryllupet var i Geilo, i år 2000 vel.

    Da sa Pia at hu likte wienerpølser, når hu var borte fra hjemmet, så da kjøpte hu wienerpølser, på bensinstasjonen, like før Geilo, var det vel.

    Så søstra mi er nok ikke helt muslim heller.

    Så hva hu egentlig er, det veit jeg ikke, men noe er det vel.

    Black Adder, var en av favoritt-komediene mine, på 80-tallet.

    Og en av de sjeldne gangene, som søstra mi var hos Ågot, før hu flytta til, i 1989.

    Det var midt på 80-tallet en gang.

    Da var det Black Adder som hadde et par hekser i familien, som hjalp han vel.

    Da måtte jeg følge med og sånn, var det vel.

    Da var dem litt sånn slitsomme.

    Så da dreiv jeg og leika nesten, med noen gamle mynter og sånn, som jeg lagde krigskip av og sånn.

    Jeg la myntene oppå noe tape, og leika at det var Falklandskrigen, eller noe, for jeg syntes at det var litt kjedelig å bare sitte å se på TV med søstra mi og Ågot da.

    Dem var litt spesielle den kvelden, så det var liksom sånn, at jeg måtte sette meg litt bort fra dem.

    Så dem var nok noe hekser dem og, Ågot og søstra mi, vil jeg tro, og at det var det dem skulle si da, på en underfundig måte, ved at dem inviterte meg på pizza, den kvelden som det var Black Adder-episode, da Black Adder hadde to hekser i familien da.

    Det var nok muligens noe sånt ja.

    Så se opp for søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, hvis du ikke liker hekser.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Da jeg bodde på Bergeråsen aleine. (In Norwegian)

    Jeg var jo litt sånn nedfor fordi jeg ikke hadde noe ordentlig far og mor da, når jeg bodde på Bergeråsen aleine, fra jeg var ni år.

    Men jeg hadde ihvertfall to besteforeldre, på Sand, ca. en kilometer unna.

    Dit gikk jeg hver dag etter skolen da, mens jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen.

    Nå døde jo han bestefaren min da, Øivind Olsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen da, var det vel.

    Men da hendte det at det dukka opp et eldre vennepar, av farmora mi, som også bodde på Sand.

    Dette var da Labbetuss med Geir Børresen var så populært på TV.

    Og de her eldre paret, de hadde ei bikkje, som så ut som Labbetuss da.

    Som jeg leika litt med, noen ganger.

    Men de prata mest med farmora mi, de eldre folka da, men jeg sa hei og sånn da.

    Og noen ganger så overhørte jeg hva de prata om og sånn da.

    Og han karen sa sånn, at ‘det var bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen’, osv.

    Og en annen gang, så prata hu kona om, at hu hadde sitti og tissa i vasken, så kom det noen gjester, så hadde det vært den stripa fra vasken og bort til hu eldre dama da.

    Og han gubben, han sa til meg da, at det var enklere for oss kara, som kunne ta kvælertak på’n osv.

    Jeg sa ikke så mye da.

    Jeg var bare sånn 12-13 år, eller noe, tror jeg, så jeg var ikke vant til å prate sånn, med besteforeldre-generasjonen da.

    Så det ble litt rar stemning, noen ganger, når dem gikk litt langt.

    Men jeg ble ikke sur på dem, jeg bare visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg syntes dem gikk litt vel langt.

    Dem kunne prate om sånt, når jeg ikke hørte det.

    Men men.

    Så jeg var vant med unge folk, på min alder.

    Og jeg var vant med folk på faren min sin alder.

    Og jeg var også vant med folk på farmora og farfaren min sin alder da.

    Så jeg skjønte at de her generasjonene var rimelig forskjellige.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ofte posten bort på Sand.

    Selv om jeg hadde postkasse på Bergeråsen.

    En sjelden gang, så havna posten min også nede hos Haldis.

    Det var skjemaet, (som skulle bekreftes), om at jeg hadde kommet inn på videregående.

    De pleide å havne nede hos Haldis.

    Så jeg måtte følge med på posten tre steder, om sommeren, om jeg kom inn neste år på videregående, eller ikke.

    For det var ikke noe ordentlig system på det her.

    Og faren min hadde ikke oversikten.

    Så hver høst, når jeg lurte på om skolen begynte på mandag 13. august eller mandag 20. august, så måtte jeg ringe mora til Espen Melheim i klassen.

    For dem var vi på klassefest hos en gang.

    Og dem, dem hadde huset så ordentlig og sånn.

    Og dem var ikke sure, såvidt jeg kunne huske.

    Så da bare ringte jeg dem, og hørte når skolen begynte, sånn 2-3 ganger, ihvertfall.

    For det holdt ikke faren min eller farmora mi oversikten over.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dette var veldig rart. Noen jeg ikke vet hvem er sendte meg denne e-posten, fra da moren min var etterlyst, på 80-tallet. (In Norwegian)

     

    08
    March 2009

    22:28

     

    PS.

    Noen ganger lurer jeg på om også moren min var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Det var morfaren min, Johannes Ribsskog, som ordnet det sånn at det kom annonse med bilde, i Aftenposten.

    Jeg bodde på Berger på den tida her, men vi abonnerte på Aftenposten, så farfaren min, var det vel, la merke til at det her stod i avisa.

    Grunnen til at mora mi var deprimert, kan ha vært for at dette var et år eller to etter at Pia og Axel flytta til sine fedre.

    Så mora mi ble boende aleine, på Tagtvedt, i Larvik.

    Hun dukka opp, på Sand, utpå vinteren, eller våren da, i 1984, var det vel da.

    Hos besteforeldrene mine, hvor jeg var etter skolen da.

    Og da var farfaren min fortsatt i live, mener jeg å huske.

    Jeg gikk og henta den avisa, i aviskurven da, for jeg hadde lagt den avisa der, på et sted jeg huska den.

    For mora mi visste ikke det, at hu hadde vært etterlyst.

    Så da fikk hu se bilde av seg selv i avisa osv., og jeg fortalte at det var faren hennes, Johannes, som hadde ordna med det her da.

    Jeg var jo bare 13 år da, men det var tydeligvis ingen andre i familien, som turte å fortelle henne det, at hun hadde vært etterlyst i Aftenposten.

    Uten at jeg vet helt hva som foregikk rundt det her, det var det ingen som sa.

    Men hun virka ikke ute av balanse da, i 1984, når hun dukka opp på Sand.

    Det virka som at hun tålte å se den avisa.

    Selv om vel besteforeldrene mine vel ikke ville at hun skulle se det.

    Men jeg har vel pleid å si ting som dem er, så sånn er det.

    Men det her var veldig rart at noen skulle sende den e-posten og at dem har funnet det her i Aftenpostens arkiver osv.

    Så det er tydelig at det er noe som foregår.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    En gang da jeg og søstra mi var sånn 7-8 år gamle ca.

    Så gjorde mora mi noe lignende, uansvarlig.

    Hu tok med meg og søstra mi, til Østre Halsen.

    (Vi bodde da i Larvik, bortimot en mil unna vel.

    Vi bodde vel hos noen venner av muttern, tror jeg, mens vi venta på å finne et nytt sted å bo vel.

    Noe sånt).

    Så satt mora våres oss av, på Østre Halsen.

    Der vi hadde bodd, en 3-4 år tidligere.

    Så vi leika med ungene i gata der.

    Men det gikk jo mot kvelden da, og alle ungene gikk hjem.

    Mora vår hadde sagt at vi skulle bli med ungene hjem.

    Men vi kunne jo ikke bare invitere oss hjem på middag, til noen unger.

    Mora vår måtte jo ha avtalt det her.

    Men hu bare kjørte til et hotell i Larvik, ca. en mil unna, hvor stefaren vår, Arne Thormod Thomassen bodde da, faren til broren vår Axel.

    Så vi ble kalde da, etter å ha lekt i gata der, i 3-4 eller 4-5 timer, eller noe.

    Og alle de andre ungene gikk hjem.

    Så vi måtte bare begynne å gå, for vi var kalde.

    Så stoppa vi opp utafor Samvirkelaget, på Østre Halsen, husker jeg.

    For vi var sultne.

    Så vi glante inn i butikken, og så på potetgull-posene, husker jeg.

    Paprika, var favoritten da vel.

    Men men.

    Så gikk vi bort mot bensinstasjonen, Shell, som var Gulf, da vi bodde på Østre Halsen.

    Men men.

    For jeg tenkte at vi kunne spørre noen om å få penger til potetgull.

    Og det ble søstra mi med på.

    Men men.

    Så sa søstra mi, at der var naboen, fra da vi bodde i Mellomhagen, et år før, eller noe, kanskje.

    Vi hadde en nabo i Mellomhagen, (et annet sted på Østre Halsen, hvor vi bodde seinere, så hvorfor mora vår satt oss av på det første stedet vi bodde og ikke det andre, det vet jeg ikke. Men men).

    Så fikk vi låne fem kroner, av naboen, og kona, som gikk spasertur, på Østre Halsen, til potetgull da.

    Og vi fikk også være med de hjem, når de hørte at vi var sultne og kalde og ikke visste hvor mora vår var.

    Så fikk jeg brødskiver med strøsukker på, husker jeg.

    For naboen, som var politi, sa at det var så godt.

    Den gamle naboen, som bodde i Mellomhagen 15.

    Det var en vertikaltdelt tomannsbolig, heter det vel.

    Så vi kjente de her såvidt fra før.

    Det var et ganske ungt par, yngre enn foreldra våre, vil jeg si.

    Så visste vi ikke helt hvor mora vår var.

    Jeg tror hun var på hotell Victoria egentlig, ovenfor togstasjonen i Larvik, og besøkte Arne Thormod.

    Men, vi ba de ringe besteforeldrene våres i Nevlunghavn.

    Så henta bestefaren våres, Johannes, oss, i en lysblå Mazda, tror jeg det var, som han hadde.

    Så dukke mora vår opp i Nevlunghavn enten samme kvelden, eller dagen etter.

    Noe sånt.

    Så hu var noen ganger uansvarlig, hu mora vår.

    Så hva det her var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke helt bra nei.

    Så det her skjønner jeg ikke enda, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

  • Hvorfor jeg ikke ville bo hos mora mi i Larvik. (In Norwegian)

    Det var fordi, at jeg gikk jo første klasse på Østre Halsen skole.

    Og da hadde vi gym, så da fikk jeg Halsen I.F. gymbag.

    Noe sånt.

    Også flytta vi til Larvik, på slutten av første klasse.

    Og da jeg begynte i andre klasse, på Torstrand skole, så spurte jeg om jeg kunne få Fram bag da.

    For i Larvik så var det enten Fram eller Larvik Turn.

    Jeg hadde vært på kamper med både Larvik Turn og Fram faktisk.

    Men skolen lå på Torstrand, og det var mye nærmere Fram-banen, enn Turn-banen.

    Så da ble det til at jeg holdt med Fram da, og spilte en kamp for tredjelaget til Fram, knøttelaget, eller noe.

    Men så glemte jeg når treninga var og sånn.

    Jeg kjente ikke de i klassen som jeg var med på treninga så bra, så jeg glemte det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke Fram-bag da.

    Jeg måtte gå med Halsen-bag i Larvik.

    Så det sier litt om hvordan mora mi og stefaren min, Arne Thormod, behandla meg.

    Det var som at dem ville at jeg skulle havne i problemer.

    Det må vel nesten være som å gå med Vålerenga-skjorte i Lillestrøm, f.eks.

    Noe sånt.

    Så sånn tulla de meg meg, hele tida.

    Så jeg hadde ikke lyst til å bo sammen med dem.

    Mens farmora mi, på Sand, på Berger da, hu var bare grei, og tulla ikke med barnebarna sine sånn.

    Og faren min var også mer tilbakelent, enn mora mi og stefaren min.

    Så jeg ble sliten av å bo sammen med mora mi og søstra mi og stefaren min, så jeg ville heller bo på Berger da.

    Så sånn var det.

  • Verdisyn. (In Norwegian).

    Jeg er ikke vant til å tenke så mye og diskutere så mye, om verdier osv.

    Men nå tenkte jeg litt på det nå, om hvordan familien min var osv.

    Faren min, Arne Mogan Olsen, og stemora mi, Haldis, de var veldig liberale og uansvarlige, må man vel si.

    Mens farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hun var veldig konservativ, kristen og sånn.

    Gammeldags.

    Farfaren min, han var nok litt mer moderne enn farmora mi.

    Han var nok ikke kristen.

    Han stemte Arbeiderpartien og jeg husker han hadde McKinsey-rapporten, tror jeg det heter.

    En amerikansk sex-undersøkelse, fra 50-tallet, eller noe, stående i norsk-oversatt utgave, i stue-reolen, ikke langt fra flere bind om 2. verdenskrig osv.

    Så han farfaren min, Øivind Olsen, var nok også liberal, sett med amerikanske øyne f.eks.

    Han var vel typisk norsk da kanskje.

    Noe sånt.

    Hm.

    Mormora mi er ganske streng og gammeldags på noen felter, hun er fra en gammel dansk militær og adelsfamilie.

    Men jeg tror ‘hippie’-barna hennes, kanskje spesielt Ellen og også søstra mi Pia, påvirker henne, til å bli mer som en kunstner.

    Vi er en kunstner-familie, sier hun.

    Men jeg husker jeg og søstra mi leide en amerikansk film, som het ‘Youngblood’ eller noe, i Stavern, midt på 80-tallet.

    Det var en ishockeyfilm, hvor en sånn stjerne, Rob Lowe, eller noe, kanskje, var med, så søstra mi ville også se den.

    Og da var det noe sånn kjærlighetscener i den filmen, som fikk mormora mi til å reagere, husker jeg.

    Og mora mi var vel ikke så liberal akkurat, som faren min og stemora mi.

    Neida, hun var streng og mer gammeldags, vil jeg si, fra det jeg husker fra oppveksten.

    Så sånn var det.

    Men jeg synes vel stort sett alle i familien.

    Onkel Håkon og tante Tone, de er liberale, som noen tenåringer eller hippier, i fylla noen ganger, så jeg så ikke på de som moralske forbilder heller.

    Og onkel Runar var litt vel streng og kjefta og sånn, syntes jeg.

    Og kona hans Inger er jo i Jehovas Vitner.

    Så jeg var litt skeptiske til å se på de som forbilder og.

    Og farmora mi Ågot, gikk jo ikke for å være så utrolig utdannet og smart og sånn da.

    Hun hadde vel ikke gått mer enn folkeskolen maks, vil jeg tippe, før hun ble tjenestepike, like før krigen vel.

    Så hun var ikke sånn at hun kommenterte politikerdebatter på TV så mye og sånn, at hun hadde så mye greie på sånt.

    Så hun så jeg ikke på som noe forbilde, for der gikk det vel mer på gudfryktighet og sånt nesten, hun var ikke så opplyst da, for å si det sånn, tror jeg ihvertfall.

    Mens farfaren min, Øivind, han var veldig opplyst, men han ble alvorlig syk, på begynnelsen av 80-tallet, før jeg ble så innmari kjent med han, så jeg lærte litt å være skeptisk til nyhetene og sånn, fra han, for det var han, angående hydrogenbomba og politikerne i Norge og sånn.

    (Blant annet, så hadde politikerne i Norge, på slutten av 60-tallet, var det vel, da de fant olje i Nordsjøen.

    Da hadde politikerne sagt, at ‘Vi får så mye olje, at vi kan gi det bort’.

    Men da klagde Øivind på begynnelsen av 80-tallet, for det var ikke så mye olje alikevel.

    Norge hadde fortsatt utenlandsgjeld, på den tida, husker jeg dem stadig prata om på nyhetene.

    Så sånn er det.

    Han klaga også på russere, som gikk og fiska, eller ‘fiska’, på Høyen, like nedafor Sand, mot Grunnane.

    Som han farfaren min hadde sett stått nedpå Høyen da, og lata som dem fiska da, for da hadde dem med seg walkie-talkier, eller radioer, med lange antenner, var det vel han sa.

    Men, han Øivind ble jo alvorig syk, med hjerneslag osv., på begynnelsen av 80-tallet, så det var vel bare et par år, mens jeg bodde der, som han var ordentlig oppegående da, og da var jeg bare 9-10 selv, så det var ikke så mye jeg prata med han, om politikk og sånn akkurat.

    Men jeg hørte noe av det han prata med faren min om da, om hydrogenbomba og russerne på Høyen og sånn da.

    Men det med at politikerne hadde sagt at vi kom til å få så mye olje, i Norge, at vi kunne gi det bort, det sa han til meg da, husker jeg, selv om jeg da sikkert bare var 10-11 år.

    Men jeg syntes sånt var interessant, så jeg pleide å se på ettermiddagsnytt og sånn.

    Og da satt alle klistra til skjermen der, ihvertfall Øivind og ofte faren min og, og vel også Ågot tror jeg.

    Så det samme med dagsrevyen da selvfølgelig.

    For de hadde bare NRK, dem hadde ikke svenskeantenne.

    Og det var sjeldent, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg, at folk ikke hadde det.

    Så Øivind, faren til faren min, han tror jeg må ha vært ganske norsk, siden han ikke kjøpte svenskeantenne.

    For de var ikke så dyre, nesten alle hadde det.

    For da kunne man også se svensk TV1 og TV2 da.

    Men det hadde ikke Ågot før langt ut på 90-tallet, i hvertfall, hvis hun hadde det i det hele tatt.

    Mens både mora mi, og faren min, og også onkel Håkon og Haldis, og alle på Bergeråsen hadde svensk TV.

    Men der var det fellesanlegg da.

    Men i Larvik så hadde vi nok svenskeantenne tror jeg, i Jegersborggate, for der tror jeg ikke det var fellesanlegg, eller noe sånt.

    Så sånn var det).

    Men han var upopulær i familien, så han var ikke akkurat noe forbilde.

    Og faren min og Haldis så jeg på som for uansvarlige.

    Så ingen i familien var noe moralske forbilder for meg akkurat.

    Men jeg lærte jo å se ting fra farmora mi sin konservative/gammeldagse side da, og fra faren min og Haldis sin moderne side kanskje da, gjennom hva de gjorde og sånn.

    Så jeg lærte å se ting fra flere sider.

    Men mitt verdisyn, angående moral og sånn.

    Det var nok det jeg snappet opp fra venner og andre folk på skolen.

    Så jeg skjønte hva som var rett og galt, for det var normer og regler på skolen og på stedet da, som jeg snappa opp fra jevnaldrende da, i Larvik vel, men vel mest på Bergeråsen, siden jeg bodde der lengst.

    Så mitt verdisyn og moralsyn, det er nok sånn som det var i Norge på 70 og 80-tallet, der jeg vokste opp da.

    Sånn som mine jevnaldrende var der.

    Pluss at jeg lærte om rettferdighet og sånn da, av mora mi, og sånne ting.

    Så jeg lærte nok en del fra mora mi og, gjennom diskusjoner og krangler og sånn, som vi hadde ganske ofte, om hva som var rettferdig osv.

    Men det var litt slitsomt å bo der etterhvert da.

    Men jeg har nok et vanlig norsk verdi og moralsyn, vil jeg si, siden Bergeråsen må vel sies å være et norskt sted, ihvertfall da jeg bodde der.

    Det var ikke som på Vestlandet, at alle var kristne.

    Det var som et vanlige norsk sted, på Østlandet, så mye av de verdiene og sånn jeg har, det er nok ting jeg har tatt opp under oppveksten der.

    Om hva som er rett og galt og sånn.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog