Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå kom jeg på noe som skjedde, da jeg var sånn 6-7 år.

    Da var jeg på besøk hos faren min, i sommerferien.

    Også var vi ute med båten.

    Faren min hadde en ganske rask båt, som han hadde bygget selv.

    En ganske stor båt og, så naboen i Hellinga, som hadde to sønner, som var tvillinger, de var også med.

    De tvillingene var kanskje 3-4 år eldre enn meg, så de var sånn 9-10 år, eller noe, da.

    Også ble faren min lei av å kjøre båt, så satt han plutselig meg til å kjøre den raske speedbåten.

    Innover i Drammensfjorden, tror jeg det var, i retning Holmsbu cirka.

    Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle styre, for den båten gikk ganske raskt.

    Og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, hvis det dukka opp noen andre båter.

    Men faren min var veldig uansvarlig, og vel også litt dum, må man si, når han trodde at jeg visste hvordan man skulle kjøre båten.

    Men jeg var redd for å kjøre for nærme land.

    Så jeg sikta på noen små øyer, eller skjær, som lå langt framme, nesten i horisonten da.

    Og da klarte jeg å styre båten rett da.

    Så da var det ikke så farlig, for andre båter kunne se at jeg holdt en rett kurs, og de øyene lå et godt stykke fra land, så hvis jeg sikta på de øyene, så kunne jeg ikke kjøre båten på land.

    Den båten gikk ganske så raskt, så da kunne de nok ha skjedd en alvorlig ulykke.

    De tvillingene stod og så på, at jeg kjørte, og dem var misunnelige da, for jeg var jo en del år yngre enn dem.

    Pluss at jeg var fra Larvik og ikke fra Bergeråsen da.

    Men jeg hadde ikke bedt om å kjøre, det var faren min som bare sa at jeg skulle kjøre.

    Så gikk han bakerst i båten, sammen med han naboen, i Hellinga, og prata om et eller annet da.

    Mens de tvillingene så på at jeg kjørte.

    Men da kunne de begynne å klage på meg da, på at jeg kjørte rett mot de skjæra.

    Men de skjæra var jo veldig langt bort, så det var kjempelang tid å si fra på da.

    Men hvis jeg ikke hadde sikta på de øyene, så kunne det nok ha skjedd at jeg hadde kjørt båten på land, for jeg skjønte ikke helt hvor faren min mente at jeg skulle kjøre mot.

    For det var ikke så lett å kjøre den båten, for en 5-6 åring, for den kjørte ganske raskt.

    Men det viser litt hvor idiot faren min er, når det gjelder å oppdra unger osv.

    Han skjønner ikke det, at unger ikke er som voksne, og skjønner alt mulig.

    Jeg gikk jo litt inn i sjokk, når jeg plutselig måtte stå der og kjøre båten.

    Jeg ville jo ikke skuffe faren min heller, ikke sant.

    Men det gikk greit da, jeg bare styrte mot de øyene jeg, langt borte i horisonten nesten, så kjørte jeg ihvertfall ikke båten på land.

    Men da ble faren min brysk da, når tvillinene sladra om det her.

    Så sånn var det, men da gikk det ihvertfall greit, da kjørte jeg ihverfall ikke båten på land, men holdt en stø kurs, så andre båter også kunne holde seg unna, så vi ikke kjørte på land eller kræsja.

    Så sånn var det.

    Med hva faren min tenkte på, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som skjønner.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Seinere så husker jeg at faren min prata dritt om han naboen der, til farmora mi.

    At dem røyka så fælt, i stua, men at dem aldri vaska gardinene.

    Det husker jeg at faren min sa til farmora mi, på kjøkkenet, i en pause fra jobben, i huset til farmora og farfaren min på Sand.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Så husker jeg en gang, før det her igjen.

    I Larvik, ved Østre Halsen der vel.

    Ved restaurant Hvalen der kanskje.

    Da dro stefaren min, Arne Thormod Thomassen med meg og søstra mi, ut med båten.

    En vanlig robåt nesten, med påhengmotor da.

    Og da, like etter at vi kjørte fra land, omtrent.

    Da skulle søstra mi, som var kanskje 3-4 år da.

    Hu skulle absolutt lene seg ut over kanten, fra båten, og se oppi vannet.

    Så hu tippa over da, hu mista balansen, og begynte å tippe over kanten av båten.

    Men jeg så det med en gang, hva som skjedde, så jeg rakk å holde fast i henne, før hu tippa over kanten av båten.

    Så fikk hu balansen igjen, eller så kom stefaren vår, og fikk dratt hu ned i båten.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på.

    Men han Arne Thormod Thomassen, han kunne ikke svømme.

    Og jeg og søstra mi, vi var bare sånn 3-4-5 år vel.

    Og vi hadde ikke redningsvester, husker jeg.

    Så det er mulig de foreldra våre prøvde å bli kvitt oss.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Jeg har også redda livet til broren min, Axel, en gang.

    Det var sommeren 1979, må det ha vært.

    Da kjørte stefaren vår, Arne Thormod, sammen med mora vår, og meg og søstra mi og halvbroren min Axel da.

    Og da var det bursdagen min, 25. juli 1979.

    På veien så kjørte vi innom Arendal, Grimstad og Lillesand.

    Mange fine sørlandsbyer da.

    Og på veien tilbake, så dro vi innom gården hvor Knut Hamsun hadde bodd, for mora vår var fan av han da.

    På omvisning der.

    Jeg husker at vi ble vist skrivestuen til Hamsun.

    (Men det han Hamsun skreiv, det var helt umulig å tyde, husker jeg, så det som står i bøkene hans, det bør man nok ta litt med en klype salt, må man nok nesten si).

    Men men.

    Vi leide en hytte, i Kristiansand.

    Som var like ved en gård, hvor de hadde jordbær til selvplukk.

    Og like ved en bekk, hvor vi henta vann.

    Så sånn var det.

    Dagen vi kom dit, så lå det en død fugleunge på trappa til hytta.

    Men men.

    Jeg hadde fått en fotball av Arne Thormod, i bursdaggave.

    En tung lærball.

    Den var tyngre enn fotballer er nå for tida.

    Man skulle nesten tro det var gjort noe med den ballen for å få den tung.

    Så skulle søstra mi absolutt kaste ball.

    At vi skulle være keeper.

    Også kasta søstra mi ballen, så høyt, at det var over mål, så jeg gadd ikke å ta etter ballen.

    Så snudde jeg meg rundt, og så så jeg at den tunge lærballen hadde kurs rett mot hue til Axel, som da ikke engang var et år gammel.

    Så da måtte jeg dytte armen ut i lufta, og bokse ballen, så den gikk bort mot der muttern var.

    Som begynte å skrike og klage da.

    Så sånn var det.

    Jeg har også redda livet til han gamle stefaren min en gang.

    Det var i 90/91, da jeg egentlig jobba på OBS Triaden.

    Men jeg måtte være med han Arne Thormod, og rydde lageret hos Forsvarets Overkommando.

    Enda jeg hadde frihelg.

    For de var underbemanna, og de krevde omtrent at jeg måtte jobbe der.

    Så tjente jeg 4000-5000 kroner i løpet av en helg der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men da, så stod jeg og Arne Thormod, og holdt noe greier, oppå en truck, som en ungdom fra Tønsberg vel, kjørte.

    Arne Thormod var sjefen for ungdommene fra Tønsberg.

    Og så, så var det en sånn bjelke, som Arne Thormod ikke så.

    Og han som kjørte trucken, han var nesten blind da.

    Eller overarbeida, for vi jobba så mye overtid.

    Så, jeg og Arne Thormod, vi stod oppå jekken, som var jekka opp, så vi var høyere enn førerhuset da.

    Så førerhuset gikk klar av bjelken.

    Men huene til meg og Arne Thormod, de gikk rett mot bjelken da, for han sjåføren, stoppa ikke.

    Så da måtte jeg begynne å prøve å få Arne Thormod til å skjønne faren.

    Så da måtte jeg klappe han oppå hue, oppå de grå krøllene hans.

    Og han er en ganske myndig mann, så det hadde i og for seg vært enklere og ikke gjort det.

    Men da skjønte han poenget da.

    Det var nok den eneste måten å få han til å høre fort nok, for han hørte nok ikke vanligvis så mye på meg, siden jeg var leieboer hos dem, og også var ny i den sjaue-jobben da.

    Men da skjønte han poenget.

    Så jeg så at han kom seg under, også kom jeg meg akkurat under bjelken selv.

    Men det var nesten at begge fikk hue i bjelken.

    Jeg kunne ha redda meg selv, og driti i Arne Thormod, men det hadde vel ikke vært så artig å levd med etterpå.

    Men det tok jo litt tid, å forklare det her da.

    Så det ble til, at jeg dukka sist da, for jeg skulle liksom se at han Arne Thormod skjønte det da.

    Så det var bare såvidt, på det hengende håret, eller hva man sier, at jeg ikke fikk bjelken i hue selv da.

    Og han som kjørte trucken han bare smilte, og var helt hemma eller idiot, eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang faren min og Eirik Thorhaldsson jobba på huset til onkelen min, i Son.

    Så måtte jeg være med dit, av en eller annen grunn.

    Så holdt dem på å sovne på veien tilbake.

    Så da holdt jeg meg våken og sa fra da, at faren min ikke måtte sovne ved rattet.

    Men det var ikke noe spesielt i og for seg da.

    Så man kan vel ikke si at jeg akkurat redda livet dems.

    Magne Winnem hadde en kamerat som het Stein.

    Og vi skulle på russefest, i Kongsberg, 1. mai 1989.

    Og da, så så ikke han Stein svingen.

    Så satt jeg foran.

    Så klarte jeg ikke å si et ord, enda jeg jo så at vi kjørte rett mot starten av autovernet.

    Men da sa han Magne Winnem i baksetet, han så at vi kjørte ut, så han fikk sagt fra.

    Men jeg kjente ikke han Stein, så jeg bare satt der og fikk ikke sagt noe.

    Så det var litt spesielt, da må man vel si at han Magne Winnem redda vårs der, siden han Stein ikke så autovernet og venstresvingen.

    Hvis det ikke var noe plott da, men det tenkte jeg ihvertfall ikke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang jeg var på fylla, i Ayia Napa, på Kypros, sommeren 1998.

    (Jeg kjøpte en sånn uspesifisert sydentur).

    Da skulle jeg og en kar som jeg havna i samme leilighet med, siden begge kjøpte uspesifiserte reiser.

    En som jobba for Bakers, og var fra Vestlandet vel.

    Hva het han da, Nicklas.

    Noe sånt.

    Og da holdt jeg på å bli kjørt ned av en bil som råkjørte, da vi gikk ut fra diskoteket.

    Så det kan godt ha vært noe plott, for den bilen kjørte skikkelig fort.

    Det kan ha vært noe plott fordi jeg sang norske fotball-landslaget sanger, i fylla, i køen utafor et mer eller mindre engelsk diskotek der.

    Men da fikk han Nicklas, dytta meg ut av veien for den bilen da.

    Så jeg hadde nok antagelig kunne ha blitt truffet av den bilen, for den bilen prøvde nok ikke å bremse, eller noe.

    Det var en som kjørte drit-fort, i noen sånne gater, som var bygater da, som man kanskje ville ha kjørt i 30 km i timen i, i Norge.

    Men det her var også på kvelden, med masse fulle folk i gatene, så det kunne nesten ha vært noe mordforsøk omtrent.

    Å råkjøre sånn, i gater, hvor det var så mye fulle folk.

    Men men.

    Så jeg skylder egentlig han der Nichlas, han skylder jeg nok en tjeneste, eller nesten livet, må man vel nesten si.

    Jeg hadde kanskje ikke dødd, av å bli påkjørt sånn, men jeg hadde nok flydd noen meter gjennom lufta, og kunne nok ha dødd, eller ihvertfall blitt alvorlig skada.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Musikk fra diskoteket i Eberle St: Det her er vel en av sangene som spilles mest i England for tiden(?) (In Norwegian)

    PS.

    Hvis man skal koble det her til Illuminati, så har jeg lest kommentarene på YouTube, og vet at tittelen på sangen betyr ‘seier’, på indisk, eller noe.

    Og jeg har fra før lest at rødt, det er fargen til Illumninati, blodets farge da sikkert, etter de 12-13 blodlinjene.

    Og man kan også se at hu dama, som later som at hu er indisk, men ikke er det, hun mørkhåra, leste jeg på YouTube, hun står inne i en sirkel av sånne snorer som henger fra taket, med lysekrone-krystaller i.

    Sånne hadde tanta mi Tone Olsen og onkelen min Håkon Mogan Olsen og mener jeg å huske, på 80-tallet vel, på Bergeråsen.

    (Istedet for dør, mellom gangen og stua vel, i leiligheten i Havnehagen.

    Men ikke av krystaller da, men av noe brune kuler, eller noe?).

    Men men.

    Og lysekrone, det hadde farmora mi, Ågot Mogan Olsen.

    Farmora mi hadde også noe sånn egyptisk bilde, av noe slag, med noe hieroglyfer og noe sfinx, eller noe vel, på veggen.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Vi får se hva som skjer.

    PS 2.

    Søstra mi er også sånn hippie-type, som alltid hadde ‘hippie-gardiner’ osv., som jeg kalte det.

    Det samme med tanta mi Ellen i Sveits, som røyka håndrullede indiske ‘hippie’-sigaretter osv.

    Hu som nå bor i Larvik.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Nå tenker jeg det, at de hippie-gardinene til søstra mi, i den første leiligheten hun hadde, (gjennom Ungbo), i Tromsøgata, på Sofienberg, det kan også ha vært noe ‘hekse-gardiner’, tenker jeg nå.

    Så sånn er nok kanskje det.

  • Wikipedia har jo vært et tema på bloggen, så jeg tar med litt om hvordan det går, når jeg nå er tilbake igjen der. (In Norwegian)

    Igår, så la jeg jo til litt, om at Stoltenberg hadde vært med på Bilderberg-møte:

    https://johncons-blogg.a2hosted.com/2009/05/jeg-fikk-tilbake-brukernavnet-mitt-pa.html

    Men idag så hadde noen sletta det da selvfølgelig:

    tilbakestilte endring johncons

    http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jens_Stoltenberg&action=history

    Men da, er det Alfa og Omega, og ikke starte en såkalt slette-krig.

    Nei.

    Det visste jeg fra før, for da får man bare advarsler og det som er, har jeg lært.

    Nei, jeg har sagt fra, at jeg skal prøve å ligge litt lavt, for å unngå konflikter osv.

    Så, for sikkerhets skyld, så dro jeg innom Wikipedia sin irc-kanal igjen, for å få råd, om hva jeg burde gjøre.

    Og da fikk jeg råd om å forklare problemstillingen, på diskusjonssiden, til Stoltenberg-artikkelen da, noe jeg prøvde på da:

    ikke slettekrig

    http://no.wikipedia.org/wiki/Diskusjon:Jens_Stoltenberg

    Så jeg synes egentlig at Wikipedia er ganske morsomt.

    Man lærer vel kanskje å bli litt mer diplomatisk, og å tenke før man handler, og å samarbeide med andre og sånn.

    Og også hvor viktig det er å være etterrettelig med bruk av kilder og hva man skriver, og også å kjenne seg selv, hvorfor skriver jeg dette.

    For hvis man er inhabil, eller lignende, så bør man ikke skrive om noe.

    Nå har jo jeg overhørt, av en amerikaner ved pseudonym, Nick Ewans, at min morfar, Johannes Ribsskog, hadde fornærmet, og var uvenn med Stoltenberg og Gerhardsen-familiene, på 50-tallet.

    Men dette fikk jeg ikke høre, før i våres.

    Og dette med researchen, om Stolteberg, og Mette-Marit og Pizza Grandiosa, og Trond Giske, og hva som er galt i Norge osv., siden jeg ikke får rettighetene mine.

    Dette begynte jeg jo å søke om på nettet, og oppdatere om på Wikipedia, i 2007 og 2008, altså over et år før jeg fikk høre om det med morfaren min, og eliten i AP.

    Så derfor regner jeg med at det er greit at jeg fortsetter å skrive om disse temaene, som jeg nevnte ovenfor, på Wikipedia og Xiandos osv., så lenge jeg har kildene iorden, mener jeg.

    (Selv om jeg som skrevet om tidligere, har blitt tulla litt med av han Xiando, Øivind Sæther, for et drøyt år siden vel, og derfor ikke skriver så mye på Xiando nå, annet enn at jeg rettet opp feil som stod på en artikkel-side de har startet om meg der, på Xiandos).

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå var jeg på kjøkkenet, og smørte meg noen brødskiver.

    Og da tenkte jeg det, hva om dette med han amerikaneren med pseudonymet Nick Ewans, egentlig var noe forsøk på å kneble meg?

    Vedkommende dro inn dette påståtte fiendeskapet, mellom morfaren min og Stoltenberg- og Gerhardsen-familiene.

    Men dette har jeg jo ikke fått bekreftet noen andre steder.

    Kan dette med Nick Ewans egentlig bare ha vært noe tullball, for å forsøke å kneble meg, på steder som Wikipedia o.l., altså fra å forsette å skrive om f.eks. Stoltenberg-familien, som jeg begynte med i 2007, var det vel.

    At da sier de bare, at Ribsskog, prøver å ta hevn, på vegne av morfaren sin, og er følelsesmessig involvert, eller noe.

    Men jeg kjente jo ikke morfaren min, på den måten, at vi prata om politikk, f.eks.

    Den eneste sånne diskusjonen jeg hadde med morfaren min, det var at jeg og en kamerat i Larvik, Frode Kølner, skulle lage avis, i 1979, var det vel.

    Og da hadde Frode skrevet, ‘pent brukte underbukser med fartstriper selges billig’, som en vitse-reklame i avisa da.

    Og det var det eneste vi hadde fått skrevet, på den første avisa.

    (Og like etter flytta jeg til faren min, mange mil unna i Svelvik).

    Men morfaren min likte ikke den vitsen, det var sånn som noen kunne oppfatte som usømmelig, var vel ordet han brukte.

    Noe sånt.

    Så vi prata om etikk en gang, da jeg var ni år, og på besøk i Nevlunghavn.

    Men etter det så flytta jeg jo til faren min.

    Og da så jeg bare morfaren min, en eller to ganger, etter det her, for han og mormoren min var mye i Spania, siden de var pensjonister, de nesten årene.

    Så jeg prata aldri med Johannes om politikk.

    Men onkelen min Martin, han sa engang at Johannes kunne være litt av en ‘jævel’.

    Han hadde sagt til Martin, da de bodde på Sætre, at hvis han fikk noen ungjenter gravide, så tok han selvmord.

    (Johannes hadde problemer med døtrene sine, kanskje spesielt tante Ellen, som var mye og vanka i Slottsparken på den her tida, som var under Hippie-tida).

    Men sånn opplevde jeg aldri Johannes.

    Men jeg kjente mest morfaren min, som guttunge.

    Og da fortalte han eventyr og var morsom og skulle leke sisten osv., når vi gikk søndagstur, hele familien.

    Men etter at jeg var ni år, så traff jeg bare Johannes, sommeren 1982, eller 83, og da var han mutt og stille, og jeg prata ikke med han om noe viktig, såvidt jeg kan huske.

    Det var den sommeren jeg og søstra mi fikk russiske fotoapparat, som lå på loftet.

    Så hva det var med Johannes den sommeren, det vet jeg ikke.

    Den neste sommeren var vi det og.

    Hvis det ikke var sommeren etter.

    Og da hadde jeg metalldetektor, og fant en nøkkel, som Johannes hadde leita mye etter.

    Og da begynte bestemor Ingeborg å grine.

    Noe hun nesten aldri gjør.

    Det var en nøkkel til en bod, de hadde, en vedbod, eller noe.

    Så jeg kjenner bestemor Ingeborg bedre enn bestefar Johannes.

    For bestemor Ingeborg, hun lever jo enda, mens min morfar Johannes, han døde i 1983 eller 84, og jeg så han nesten ikke etter 1979, så han kjenner jeg mest bare som guttunge.

    Bortsett fra at jeg må si at han oppførte seg rart, den sommeren vi fikk russiske kamera, jeg og søstra mi, som lå på loftet dems.

    Som en spion nesten.

    De dro oss med til Stavern, og oppførte seg annerledes enn vanlig.

    Johannes og Ingeborg.

    Som et forelsket par nesten.

    Kanskje de prøvde å få fotohandleren i Stavern til å tro at de var foreldrene til meg og søstra mi?

    Også fant fotohandleren film til kameraene.

    Så jeg er faktisk litt var for Johannes, morfaren min.

    Kan hans død i Spania, i 1983/84, ha vært overdrevet?

    Han ble begravet der nede, og vi har aldri vært der og sett graven, jeg aner ikke hvor det er.

    Mormora mi er ganske forknytt, så hun er ikke enkel å prate med.

    Men kan det ha vært Johannes som tulla med Ingeborg, og ikke omvendt?

    Ikke lett for meg å si.

    Men et lite obs i margen, eller hva det heter, for Johannes.

    Han var en idrettsmann, nærmest, som kunne gå i timesvis på ski, som Ingeborg.

    Og Ingeborg er jo mange og 90-år.

    Jeg syntes det ihvertfall er rart, at Johannes skulle dø for ca. 25 år siden.

    Da var jo han vel ikke engang 70 år muligens?

    Han, som var så sunn, burde kanskje ha levd lengre, skulle man kanskje tro.

    Han røyka pipe da men.

    Men men, et lite spørsmålstegn, ved det dødsfallet til Johannes.

    Faren min fortalte meg, på telefon ifjor, at tante Ellen en gang traff en franskmann.

    Og da hadde bestefar Johannes kontakter.

    Johannes prøvde å få franskmannen inn i en jobb som foreleser ved universitetet.

    Som franskmannen ikke var flink nok til å ha.

    Så her var det noe maktperson-aktig, over Johannes.

    Farfaren min Øivind, fortalte også om en gang, at Johannes, som kontorsjef, i Sætre kommune vel, på Hurumlandet, en gang hadde stemt _mot_ et forslag han selv hadde satt fram i kommunestyret.

    Så da rista Øivind på huet, og var oppriktig, og kunne ikke få seg til å gå god for morfaren min, Johannes Ribsskog.

    Så jeg kjente nok Øivind bedre enn Johannes.

    Så jeg ville nok stolt mer på Øivind enn på Johannes.

    Så et ord fra Øvinid Olsen, fra Sand, mens han fortsatt levde, på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet.

    (Jeg var hos Ågot og Øivind hver dag, etter skolen og spiste, og prata om Ribsskog-familien og alt annet, etter maten, og løste kryssord og leste avisa, allerede som 9-10 åring.

    Så dette var nok den mest harmoniske perioden i livet mitt.

    De første årene, etter at jeg flytta til Bergeråsen.

    Eller før faren min flytta ned til Haldis da.

    Så hadde jeg et halvt år, som var ganske harmonisk da, kan man vel si, hvor jeg satt i stua til bestemor Ågot og bestefar Øivind, på Sand, og de behandla meg nesten som om dem var foreldra mine.

    Og forklarte om alt mulig som jeg spurte om da.

    Så jeg er nesten fra Sand, mer enn jeg er fra Bergeråsen, siden jeg ikke bodde sammen med noe ordentlig familie, på Bergeråsen.

    Men Øivind kunne også være streng han og da, så jeg måtte oppføre meg, når jeg var på besøk der, etter skolen og fikk middag av bestemor Ågot osv.

    Men jeg oppførte meg vel ganske voksent da, siden det jo var i forbindelse med Strømm Trevare, så det var mye snakk om forretninger og kemnern og sorenskrivern, eller hva søren dem het alle sammen.

    Men den første tida jeg bodde på Berger, var ikke så ille, for det var artig å være i huset på Sand der, etter skolen, for der var bestemor Ågot, og bestefar Øivind, og faren min da, og onkel Håkon.

    Og i helgene så pleide onkel Runar fra Vestby og dukket opp, og fetteren min Ove og kusina mi Heidi da.

    Mora dems, Inger, var i Jehovas Vitner, så de pleide ofte å være hos Ågot i jula, for Jehovas Vitner feirer ikke jul da.

    Så måtte Ågot stelle istand til jul for familien til Runar og.

    Og jeg var også der, untatt en gang jeg var hos mora mi i Drammen, Stenseth Terrasse, jula 1980 vel.

    Så Ove og Heidi var nesten som en mellomting, mellom søsken og fetter/kusine, under de første åra, som jeg bodde på Berger.

    Ove var med meg på den siste fotballtreninga, med Berger IL en gang, f.eks.

    Så Ove er en Berger-kar, kan man nesten si.

    Og vi gikk skitur til Blindvann.

    Og vi hadde snøball-krig, mot Geir-Arne og dem, som vi vant, ellers hadde vi fått Geir Arne og dem, helt opp til huset til Ågot, og det hadde vært stress.

    Men men.

    Mer da.

    Ja, Ove ville absolutt plukke jordbær en sommer, sa faren min, og da blei jeg med, sånn at han turte å gjøre det.

    For jeg hadde plukka jordbær året før.

    Og da var også Øystein Andersen der, adoptiv-tremenningen min, og plukka jordbær, hos familien Sand, på Sand da.

    Og han var der sammen med kameraten min, Kjetil Holshagen.

    Så Kjetil kjente Øystein før jeg kjente Øystein.

    For, det her var første gangen jeg møtte Øystein.

    Så det kan ha vært et plott.

    Hvorfor ville Ove plukke jordbær?

    Hvorfor måtte jeg være med pga. det, som var lei av jordbær fra sommeren før?

    Hvorfor var Øystein(!) og plukka jordbær?

    Verdens mest bortskjemte ungdom!?

    Nei, det passer ikke med noe som helst.

    Så jordbærplukkinga, det året, som jeg dro til Weymouth vel, eller om det var (Brigton sommeren 1985), sommeren 1986, det var nok et plott.

    Så sånn var nok det.

    Så det er mye rart.

    Men det var nesten sånn noen ganger, at det var Ågot som var mora til meg og Ove og Heidi.

    Men samtidig, så likte ikke faren min og Ågot, ungene til Runar, som dem kalte dem.

    Hvis det var noe mat, som var halvgammel, ‘vi gir det ungene til Runar’.

    ‘Ungene til Runar ditt og datt’.

    Så om dem ikke likte Ove og Heidi, fordi at dem hadde lyst hår?

    Ove og Heidi var ihvertfall nesten 2. klasses folk i huset på Sand, de første årene jeg bodde der.

    Men det kan ha vært fordi de var snørrunger og da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg kom på.

  • Bestemor Ingeborg driver med plott. (In Norwegian)

    Jeg har merket et par ganger, sommeren 1996 og sommeren 2004, at bestemor Ingeborg driver med noe plott.

    Som da jeg var i Danmark, sommeren 1996, dette var nok noe plott.

    Altså, Irene på Rimi Bjørndal, sa at Løkken var så artig sted.

    Så tenkte jeg, at ok jeg drar dit.

    For det var fælt og jobbe med butikksjef Kristian og assistent Irene der, så jeg trengte å komme meg litt bort.

    Men jeg hadde ikke så mye penger.

    Men da dro jeg til moren min, i Tønsberg, som var på veien til danskebåten, som jeg tok fra Larvik.

    Og da var det noen som solgte jordbær langs veien, så da kjøpte jeg jordbær, siden norske jordbær går for å være veldig gode, og det er vanlig å kjøpe jordbær når det er sesong og de ikke koster mer enn ca. 20 kroner kurven.

    Jeg tenkte at jeg måtte jo ha med noe, da jeg besøkte mora mi, så da tok jeg med det.

    Så sånn var det.

    Men da gura nesten mora mi, pga. jordbæra.

    Men men.

    Og da sa mora mi, at bestemor ville jeg skulle dra dit, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så da dro jeg dit, et par dager.

    (Hvor jeg traff onkel Håkon bl.a. på campinga i Nevlunghavn).

    Men men.

    Da lagde bestemor Ingeborg noe som het pizza med brunost.

    Og det tror jeg må ha vært sånn troll-kjærring oppskrift.

    For jeg tror at pizza med hvitost, det er nok ikke så bra for norske folk.

    Men det er nok antagelig en grunn til at brunosten er i Norge, og ikke andre steder.

    Er norske folk spesielle fra andre folk.

    At de stammer fra noe spesiell gruppering, og derfor ikke tåler f.eks. hvitost, men derfor istedet har laget brunost?

    For Cecilie Hyde, i Svelvik, hun hadde en norsk-utseende venn, som het Stian, fra Drammen, og han lagde også brunost-pizza.

    Og det er vel rart.

    Hvis man går i butikken, så har de ikke brunost-pizza.

    Og søstra mi har også hinta til det her, at hvis man vil ha overskudd, så spis havregrøt, som bestemor Ingeborg pleide å lage.

    Med rosiner.

    Og mer da.

    Spis som bestemor Ingeborg sa Pia, at hun prøvde å gjøre da, og bestemor lager mat hele tida.

    Hun baker horn, det husker jeg.

    At hun gjorde på 70-tallet.

    Men altså, hun har måltider 4-5 ganger om dagen.

    Hvis jeg husker riktig.

    Så sånn er det.

    Og en gang, i 2004, så lagde bestemor Ingeborg og Pia, noe sterkt krydret rett, som virkelig satte fart i fordøyelsessystemet mitt osv.

    Så de vet nok om hvordan mat som får en bra.

    Og dette samarbeidet de om.

    Så dette var nok noe heksekunst, og ledd i en plan som jeg har fortalt om på bloggen før, at jeg fikk det sølvkruset, fra 1700-tallet, som er på bildet på bloggen, pluss at jeg fikk 1200 kroner i kontanter, eller noe, av bestemor Ingeborg.

    Hvorfor fikk jeg så mye penger, når jeg fikk et krus verdt over 30.000 kanskje?

    På en 34-årsdag, som burde være en vanlig burdag?

    Noen tror kanskje at bestemor Ingeborg er rik og snill, at jeg får gaver verdt 30-40.000 på hver bursdag?

    Nei, dessverre.

    Oftest får jeg vel bare et postkort, eller noe.

    Og på 35-årsdagen min, så fikk jeg en brukt bok om elvereiser, langs Nilen, i Egypt, eller noe.

    Så det var ca. 30-40.000 kroner i forskjell på bursdagsgavene fra 2004 og den i 2005.

    Hvorfor det?

    Jo, jeg tror den i 2004 var rar.

    Det var nok noe plott, med det sølvkruset.

    At de lagde hekse-oppskrift mat, (Pia og Ingeborg), som de visste ville få meg kåt, for å si det sånn.

    De lot meg ligge på sofaen i stua, så jeg kunne ikke gjøre noe tull, for å si det sånn, syntes jeg.

    Også fikk de en veldig slank og pen blond jente til å sette seg like ved meg, bakerst, på _bussen_.

    For toget virka ikke hele veien, så man måtte ta buss fra Tønsberg, eller noe sånt.

    Så var det en hot jente i en sidegate fra Drammensveien, eller hva det heter der, mellom Stortinget og Jernbanetorget.

    Og jeg hadde sølvkopp og masse penger, fra bestemor Ingeborg.

    Også hadde maten og tilværelsen på sofaen og hun unge, pene, slanke, lyse jenta på bussen, vekket meg opp da.

    Og jeg jobba jo hele sommeren 2004, med mye overtid.

    Så jeg hadde jo masse penger.

    Siden jeg jobba så mye på Rimi Langhus.

    Så da tenkte jeg, at jeg kunne jo bruke de pengene fra bestemor Ingeborg, til å lure hun hote, utenlandske jenta, i Drammensveien.

    Og det gjorde jeg da.

    Men det var nok noe plott av noe slag, mistenker jeg, fra bestemor Ingeborg.

    Så det sølvkrus-greiene er noe plott.

    Det var også sånn en gang på 80-tallet, at jeg fikk masse flotte dokumeter fra Gjedde-familien, da noen der var øverskommanderende generaler i Danmark og en var dommer i Haag og Egypt da.

    Han ene skulle egentlig ha dømt, i striden mellom Danmark og Norge, om Grønland.

    Og det var vel hundrevis av ark, vil jeg si.

    Men de tok bestemor Ingeborg tilbake, før jeg fikk sett ordentlig på dem.

    Hun sa jeg kunne kopiere dem, men jeg bodde i Oslo, og jeg var ikke så ofte ute på Sand, så det ble bare prosjekt og styr.

    Det er det eneste fine jeg har fått av bestemor Ingeborg, vil jeg si.

    De arka og bildene fra Danmark.

    Og det sølvølkruset.

    Men Pia har fått masse smykker og sånn, tror jeg.

    Jeg fikk et askebeger i sølv engang, men det hadde ikke sølvmerke.

    Det var nok mest for å mobbe.

    Også fikk jeg et kart over Norge og Sverige, trykket på fransk.

    ‘Le Suede et Norvege’, eller noe.

    Danmark var ikke på kartet.

    Det kartet var nok tull, fra bestemor Ingeborg, mot meg, siden jeg klagde, da jeg gikk i 1. klasse, på at Danmark hadde behandla Norge dårlig, under dansketida, som frøken på skolen hadde sagt.

    Det samme med askebegeret, det var nok tull, siden det nok var noe mobbing siden jeg røyka.

    Så hvis vi tar bort askebegeret og kartet, som begge nok var tull.

    Da har vi igjen de arka og bildene fra Anders Gjedde Nyholm og broren Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, eller noe.

    Men de tok bestemor Ingeborg tilbake.

    Så da har vi bare igjen det sølvkruset, som jeg fikk i 2004, som noe fint som hun har gitt meg.

    (Men det ville hun senere ha tilbake, i 2005).

    Men men.

    Men hvorfor jeg også penger, i 2004, sølvkrus og masse penger.

    Det var nok noe lureri, for bestemor har vært mest slem mot meg, ofte, og hun sier, hvis jeg begynner å miste hår, så sier hun, ‘du som hadde så tjukt hår som ungdom’, og sånn.

    Så bestemor Ingeborg er slem mot meg, ofte, og gir meg sånne slemme stikk liksom, psykologisk krigføring.

    Noe sånt.

    Så her var det lureri, med sølvkruset, vil jeg si.

    Ågot og Pia, var nok også hekser.

    For en gang, så tulla de med hjemmebakt pizza, hos Ågot.

    Jeg måtte spise av den halvdelen, også kunne de spise av andre halvdelen.

    Da var det nok noe dritt i pizzaen.

    Hadde de putta bestefar Øivind i pizzaen, etter at han var død, men bare på min side av pizzaen?

    Noe sånt.

    Så Pia er nok hekse-bindeleddet, mellom bestemor Ingeborg og bestemor Ågot.

    Ågot var ofte snill, når jeg var og besøkte henne aleine.

    Da fikk jeg med sånn grovbrød, som hu pleide å bake osv.

    Som vel bestemor Ågot spiste.

    Mens faren min spiste lysere brød, tror jeg.

    Så Ågot bakte to slag brød.

    Grovt brød og lyst brød.

    Så her kan det være noe sånn med blodtypedietten osv.

    At folk som har den blodtypen bør spise grovt brød, og omvendt.

    Men ingen forklarte det her til meg da.

    Dette var det nok ikke meningen at jeg skulle vite.

    Så det var nok hekse-kunster i forbindelse med matlaging i familien min.

    En gang dro de meg ut dit fra Oslo, bare for å spise bakt potet.

    Da var det kjølig mellom meg og dem, så jeg dro bare tilbake igjen.

    Det var ikke noe hyggelig der, enda halve slekta omtrent var der, med Tone, Inger og søstra mi og Ågot i spissen vel.

    Eller var søstra mi der.

    Men det var noe hekse-greier med den bakte poteten.

    For da spiste så gadd ingen å prate til meg engang.

    De gikk alle inn i huset, mens jeg satt aleine på verandaen og spiste bakt potet og salat, men ikke noe hovedrett egentlig.

    Så det var dårlig.

    Så sånn var det.

    Og ikke noe hyggelig.

    Så det var noe hekse-greier, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Svelvik – Norges tryggeste by. (In Norwegian)

    Svelvik går forresten for å være Norges tryggeste by, hvis jeg husker riktig.

    I en kåring i VG eller Dagbladet eller noe vel.

    (Det var også her kronprinsen og Mette-Marit hadde generalprøve for kronprinsbryllupet).

    Så at ikke lensmannen i Svelvik skal ha tid til å undersøker den anmeldelsen av faren min for omsorgssvikt, (se den forrige bloggposten), det synes jeg høres merkelig ut.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg søkte på Google, og måtte leite litt, men her fant jeg mer om dette:

    Å mens vi er inne på logikk:
    Svelvik er tidligere kåret til norges tryggeste by, MEN OGSÅ som en av norges værste steder å vokse opp på.
    Annen info om Svelvik: norges nordligste sørlands-by. Svelvik kirke er den eneste kirken i Norge som peker i «feil» retning. Så vidt jeg vet, det eneste stedet i norge som har steder der det er forbudt å flytte inn dersom mann har barn. Og så vidt jeg vet, det eneste stedet i Norge som har forbydd ballonger på 17 mai.

    http://www.nordisk.nu/showthread.php?t=17976

    (Selv om kanskje ikke det nettstedet er helt politisk korrekt, det er mulig.)

    PS 2.

    Jeg gjentar at Svelvik kirke var der kronprinsparet hadde generalprøve før bryllupet.

    Farfaren min og farmora mi, er også begravet på kirkegården der.

    Da farfaren min ble begravet på begynnelsen av 80-tallet, så sa presten ‘Eivind Olsen’, og ikke ‘Øivind Olsen’, og den klart største kransen i begravelsen var fra Jensen Møbler A/S, den kjente madrassprodusenten, som farfaren min hadde lagd elementer for.

    I begravelsen til farfaren min, så begynte også kusina mi, Heidi, å hylgrine, uten noe særlig forklaring.

    (For farfaren min, han var litt sånn at han bare satt i sofaen og løste kryssord, så det var farmora vår, som egentlig var populær.

    Var grininga på kommando fra onkel Runar, (Olsen, tannlege i Ås), og kona hans Inger?

    Hvem vet).

    PS 3.

    Svelvik kirke peker mot Drammensfjorden, eller Svelvikstrømmen, som vel Drammensfjorden heter der.

    Det er en morene, i landskapet der, som isbreene tok med seg i istiden, og så ble all sanden liggende igjen i Svelvik da, et såkalt sandtak, som har blitt industrielt utnyttet og solgt da, så nå er det kanskje ikke så mye sand igjen der.

    Det er mulig.

    Men det er altså kanskje derfor den kirka, peker ‘feil vei’ da, hva nå det vil si, for da står den med utgangen mot fjorden da.

    Men de kunne vel sikkert ha latt kirka pekt andre veien og, det hadde vel blitt nesten like fint det.

    Selv om det nok ser finere ut sånn som det er nå da, med inngangen til kirka pekende mot Storgata i Svelvik og Svelvikstrømmen.

    Så sånn er det.

    Hva nå dette med at kirka pekte feil vei betyr.

    Hvilken vei skal kirker peke?

    Drammensfjorden går jo nord/sør, så Svelvik kirke peker da enten øst eller vest.

    Den peker mot Hurum og videre mot Akershus/Østfold.

    Så Svelvik kirke peker altså østover, kan vi finne ut da.

    Hvilken vei skal kirker peke egentlig?

    Skal de peke mot Jerusalem?

    Betlehem?

    Nidaros?

    Dette har jeg ikke hørt så mye om før, vi får se om det er mulig å finne ut.

  • Spedbarn manglet fra gravkisten. Tull fra underverdenen? (In Norwegian)

    Spedbarn manglet fra gravkisten. Tull fra underverdenen? (In Norwegian)

    http://www.dagbladet.no/2009/04/23/nyheter/utenriks/sverige/5885988/

    PS.

    Det er kanskje ikke så kjent i Norge, at det er mye underverden rundt omkring.

    Nå også i Norge, som det ikke står om i avisa.

    Mafia og Bohemian Groove og satanister og det som er.

    Og mange av disse er perverse.

    Så, de kan finne på å ville utnytte lik, som jeg mistenker har skjedd, med mora mi og/eller farmora mi.

    Og også da farfaren min, Øivind Olsen, døde, på begynnelsen av 80-tallet, på sykehuset i Horten.

    De kan kanskje ha kontroll på (Moss) Sykehus, og ha vedkommende, de ønsker å pine til skrekk og advarsel, kunstig i live, så vedkommende ligger der kanskje uten armer og bein og kjeder seg og blir pint i årevis.

    Kan man forestille seg, for de her underverden-folka, de er nok ikke så humane, og de trenger frykt, for å skremme folk til å avlyde, så dette har jeg lest om, på nettet, at sånt kan foregå.

    Og noe tull ble nok gjort, fra noe underverden, i forbindelse med at mora mi døde, eller ‘døde’, i 1999.

    Så sånn er det.

    Så folk i Norge, de synes skikken, med å ha de døde, i en kiste i hjemmet, ikke er så trivelig.

    Men, jeg tror at hvis folk i Norge hadde visst mer om hva som foregikk, som de gjør i de her aktuelle landa, hvor de gjør sånt, da hadde kanskje folk i Norge også våkna opp.

    (Og jeg mistenker jo at noe rart havner i Pizza Granidosa-kjøttet, eller kjøttblandingen, så det har jeg jo skrevet om før på bloggen).

    Mer da.

    Jo, så jeg tror folk burde holde et øye med likene til avdøde i familien osv., sånn man unngår at de blir tullet med av noe underverden, eller lignende.

    Det er nok en grunn til at det finnes skikker, i det gamle Sovjet osv., med å ha Lenin osv., liggende på parade, eller hva det heter.

    Sånn at alle kan se selv, at han ikke ligger i kjelleren på et sykehus, kobla til en hjerte/lunge-maskin, og blir pint.

    Så sånn er nok det, vil jeg tippe.

    Så et varsko om det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Heidi er så glad i Spenol. (In Norwegian)

    Heidi er så glad i Spenol. (In Norwegian)

    PS.

    Heidi er så glad i Spenol, husker jeg.

    Jeg husker da hu var i begynnelsen av ten-årene eller i begynnelsen av puberteten deromkring.

    Så satt hu i huset til Ågot da, på sommerferie.

    Så satt hu og Ågot da, og spilte kabal, på spisestuebordet.

    Og Heidi hadde alltid Spenol-flaska innen rekkevidde.

    Og både hu og Ågot lovpriste Spenolens egenskaper.

    Så jeg skjønner ikke hvordan Heidi skal klare seg i Kina hvis dem ikke har Spenol der.

    Men kanskje mora hennes, Inger, sender noe Spenol i posten, det er mulig.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • De idotene sender fler tegninger. (In Norwegian)

    De idotene sender fler tegninger. (In Norwegian)

    PS.

    Bedre forsøk nå.

    Men jeg tror ikke Ågot drev på sånn, da jeg var guttunge, det var etter at jeg flytta til Oslo, på 90-tallet, med julemiddagen en gang og sånn.

    Etter at søstra mi hadde bodd i det huset der to år, fra 1989.

    Det huset har bare en etasje.

    Det var verksted like ved.

    Jeg bodde hos moren min i Larvik, til 1979.

    Og etter det, så brukte de nok ikke kjelleren til noe tull.

    (For da skulle de ringe feieren).

    Og jeg var nede i kjelleren der hele tida, som guttunge.

    For jeg var i det huset der hver dag.

    Jeg skulle ha trylle-show, i kjelleren, og da var det vanskelig å få med bestefar og bestemor og faren min og onkel Håkon, på trylleshow.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, faren min jobbet visst for Illuminati.

    Men onkel Håkon jobbet kanskje for ‘mafian’, det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og jeg kalte meg Erik Olsen, på den tida der, da jeg gikk til bestemor Ågot og spiste middag, etter skolen, fra 1979 til 1987 ca.

    PS 3.

    Det er kanskje derfor at ikke onkel Håkon likte Haldis.

    Fordi Haldis jobbet nok for Illuminati da, mens Håkon jobbet for ‘mafian’.

    Og moren og faren min har nok laget noe avtale.

    Moren min var nok Illuminati.

    Men så skulle jeg flytte til faren min, så skulle han få Haldis, (og Christell?), og Mercedes osv., hvis de lot meg bo aleine, sånn at jeg kunne bli ‘target-guy’, når jeg ble stor.

    Noe sånt.

  • Jula 1990. (In Norwegian)

    Jeg tror det her kan ha vært jula 1990.

    Da bodde jeg i Oslo, og jobba på OBS Triaden.

    Et friår mellom årene jeg studerte.

    Så skulle vi feire jul, hos Ågot på Sand, sa søstra mi.

    Og der var også tante Tone, fra Bergeråsen, av en eller annen grunn.

    Jeg tror det må ha vært julemiddagen.

    Ihvertfall spiste vi ribbe.

    Og søstra mi sa alltid at, ‘jeg synes svoren er så god jeg’, (på ribba).

    Og jeg jobba i butikk, så jeg spurte bestemor, ‘er det familieribbe, eller?’.

    Men da kvakk farmora mi helt til, som om hu fikk sjokk.

    Så tante Tone måtte roe hu ned, og forklare at Erik jobba i butikk nå.

    Jeg tenkte jeg måtte si noe jeg og, om maten.

    Jeg skjønte ikke det her ribbe-greiene så mye.

    Jeg skjønte ikke egentlig hva som var så gjevt med ribbe.

    Det var noe rar mat, syntes jeg egentlig.

    Men Pia, søstra mi, sa alltid at Ågot var så flink til å få svoren så sprø.

    Så hva det skulle bety.

    Svoren er jo huden til grisen.

    Jeg har jo tenkt før, at det var sånn konsentrasjonsleir, eller noe lignende, i kjellern til det huset.

    Og den fyren i kjellern der, den hadde både oljefyring og trefyring.

    Og når dem skulle ringe feieren, på 80-tallet, så ble faren min og farmora mi litt nervøse for dette med at feieren skulle dukke opp da.

    Så om det var noe mer med det at Ågot var så flink til å svoren til å bli sprø på ribba.

    Søstra mi likte ihvertfall svoren på ribba til Ågot veldig godt.

    ‘Jeg synes svoren til Bestemor Ågot er så sprø og god jeg’, sa hu ofte, på julemiddagene hos Ågot.

    Eller om det var, ‘jeg synes Ågot er så flink til å få svoren sprø og god’.

    Noe sånt.

    Pia var så glad i svoren på ribba til Ågot.

    2-3 ganger ihvertfall, var vel hu og jeg på julemiddag der sammen, og det husker jeg i hue enda, at søstra mi sa det her på en spesiell måte, med trykk på da, at hu syntes svoren på ribba til Ågot var så god, for Ågot fikk svoren så sprø da.

    Så jeg har skrevet at søstra mi er en nesten som en muslim, som ikke spiser svinekjøtt hjemme.

    Men når hu var hos Ågot, så spiste hu svinekjøtt.

    Og hu forklarte meg, i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, fra Berger og Drammen.

    Bryllupet var i Geilo, i år 2000 vel.

    Da sa Pia at hu likte wienerpølser, når hu var borte fra hjemmet, så da kjøpte hu wienerpølser, på bensinstasjonen, like før Geilo, var det vel.

    Så søstra mi er nok ikke helt muslim heller.

    Så hva hu egentlig er, det veit jeg ikke, men noe er det vel.

    Black Adder, var en av favoritt-komediene mine, på 80-tallet.

    Og en av de sjeldne gangene, som søstra mi var hos Ågot, før hu flytta til, i 1989.

    Det var midt på 80-tallet en gang.

    Da var det Black Adder som hadde et par hekser i familien, som hjalp han vel.

    Da måtte jeg følge med og sånn, var det vel.

    Da var dem litt sånn slitsomme.

    Så da dreiv jeg og leika nesten, med noen gamle mynter og sånn, som jeg lagde krigskip av og sånn.

    Jeg la myntene oppå noe tape, og leika at det var Falklandskrigen, eller noe, for jeg syntes at det var litt kjedelig å bare sitte å se på TV med søstra mi og Ågot da.

    Dem var litt spesielle den kvelden, så det var liksom sånn, at jeg måtte sette meg litt bort fra dem.

    Så dem var nok noe hekser dem og, Ågot og søstra mi, vil jeg tro, og at det var det dem skulle si da, på en underfundig måte, ved at dem inviterte meg på pizza, den kvelden som det var Black Adder-episode, da Black Adder hadde to hekser i familien da.

    Det var nok muligens noe sånt ja.

    Så se opp for søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, hvis du ikke liker hekser.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Da jeg bodde på Bergeråsen aleine. (In Norwegian)

    Jeg var jo litt sånn nedfor fordi jeg ikke hadde noe ordentlig far og mor da, når jeg bodde på Bergeråsen aleine, fra jeg var ni år.

    Men jeg hadde ihvertfall to besteforeldre, på Sand, ca. en kilometer unna.

    Dit gikk jeg hver dag etter skolen da, mens jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen.

    Nå døde jo han bestefaren min da, Øivind Olsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen da, var det vel.

    Men da hendte det at det dukka opp et eldre vennepar, av farmora mi, som også bodde på Sand.

    Dette var da Labbetuss med Geir Børresen var så populært på TV.

    Og de her eldre paret, de hadde ei bikkje, som så ut som Labbetuss da.

    Som jeg leika litt med, noen ganger.

    Men de prata mest med farmora mi, de eldre folka da, men jeg sa hei og sånn da.

    Og noen ganger så overhørte jeg hva de prata om og sånn da.

    Og han karen sa sånn, at ‘det var bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen’, osv.

    Og en annen gang, så prata hu kona om, at hu hadde sitti og tissa i vasken, så kom det noen gjester, så hadde det vært den stripa fra vasken og bort til hu eldre dama da.

    Og han gubben, han sa til meg da, at det var enklere for oss kara, som kunne ta kvælertak på’n osv.

    Jeg sa ikke så mye da.

    Jeg var bare sånn 12-13 år, eller noe, tror jeg, så jeg var ikke vant til å prate sånn, med besteforeldre-generasjonen da.

    Så det ble litt rar stemning, noen ganger, når dem gikk litt langt.

    Men jeg ble ikke sur på dem, jeg bare visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg syntes dem gikk litt vel langt.

    Dem kunne prate om sånt, når jeg ikke hørte det.

    Men men.

    Så jeg var vant med unge folk, på min alder.

    Og jeg var vant med folk på faren min sin alder.

    Og jeg var også vant med folk på farmora og farfaren min sin alder da.

    Så jeg skjønte at de her generasjonene var rimelig forskjellige.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ofte posten bort på Sand.

    Selv om jeg hadde postkasse på Bergeråsen.

    En sjelden gang, så havna posten min også nede hos Haldis.

    Det var skjemaet, (som skulle bekreftes), om at jeg hadde kommet inn på videregående.

    De pleide å havne nede hos Haldis.

    Så jeg måtte følge med på posten tre steder, om sommeren, om jeg kom inn neste år på videregående, eller ikke.

    For det var ikke noe ordentlig system på det her.

    Og faren min hadde ikke oversikten.

    Så hver høst, når jeg lurte på om skolen begynte på mandag 13. august eller mandag 20. august, så måtte jeg ringe mora til Espen Melheim i klassen.

    For dem var vi på klassefest hos en gang.

    Og dem, dem hadde huset så ordentlig og sånn.

    Og dem var ikke sure, såvidt jeg kunne huske.

    Så da bare ringte jeg dem, og hørte når skolen begynte, sånn 2-3 ganger, ihvertfall.

    For det holdt ikke faren min eller farmora mi oversikten over.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog