 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Stine Mogan Olsen sent you a message on Facebook…
|
<notification+ay44a_96@facebookmail.com> |
Sat, Jul 25, 2009 at 7:50 PM | |
|
Reply-To: noreply <noreply@facebookmail.com> To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | ||
| ||
PS.
Her er svaret jeg sendte:
Noen skrev en kommentar, om arven etter min mormor, Ingeborg Ribsskog, under en annen bloggpost:
https://johncons-blogg.a2hosted.com/2009/07/idag-var-jeg-i-chester-hvor-jeg-tok.html
Og da søkte jeg litt på nettet, så fant jeg dette:
ARV ETTER BESTEFORELDRE
Hva gjør jeg?
Som oftest, ingen ting. For at bortgangen skal få betydning for deg må det mangle et par ledd i arverekken.
Dette er lettest å forklare med et eksempel:
Arven fra for eksempel din farmor, vil i første omgang normalt gå til hennnes ektefelle (antagelig din farfar) som uskifte eller minimumsaarv. Dette gjør at arvefallet ikke får noen aktualitet for din far, langt mindre for deg.
Hvis imidlertid også din farfar er død, slik at din farmor var lengst levende, så går arven til din far og de søsken han eventuelt måtte ha (dine onkler/tanter) med like stor part på hver grein (forutsatt at de alle er helsøsken).
Siden arven først går til din far, vil ikke du komme inn i bildet i det hele tatt, med mindre din far også er gått bort. Først da vil du og dine eventuelle søsken tre inn i hans plass, slik at dere deler den arven han ellers ville ha fått.
I mitt tilfelle mangler de 2 leddene beskrevet ovenfor, slik at jeg er arving direkte etter min besteforelder. Trenger jeg advokatbistand?
Hvis du er enebarn, uten andre arveberettigede og formues-situasjon etter avdøde er oversiktlig, så er det sjelden nødvendig å benytte advokat. Siden det hverken vil være andre arvinger som har konkurerende interesser, eller tvil om hva boet omfatter, så er dette noe du fint kan greie på egen hånd.
Hvis dere er flere søsken (og/eller onkeler/tanter/fettere/kusiner) som har et innbyrdes godt forhold og samarbeider godt, så er det også liten grunn til å benytte eksterne resurser på bo-oppgjøret. Da blir dere greit enige om framgangsmåte og endelig fordeling av verdiene.
Husk at arven fordeles med en like stor part på hver gren.
Uansett, pass på:
At du ikke underskriver «erklæring om privat skifte av dødsbo» uten at du er 100 % sikker på at verdiene i boet er større enn gjelden, Hvis du er i tvil om boets stilling så rykk inn preklusivt proklama først. Først når proklamafristen er ute vil du kunne vite sikkert. Vær imidlertid oppmerksom på at pantegjeld og skattekrav ikke rammes av proklama.
At dere, innen 6 måneder etter dødfallet, får fyllt ut og sendt inn skjema ”melding om arv” til skattefogden.
Forutsatt imidlertid at boet er i pluss og at dere derfor vil overta boet, så må dere, for å komme til arven skaffe dere en skifteattest. Dette er et helt nødvendig dokument som viser at dere i fellesskap er berettiget til å ta hånd om boet. Ofte er det hensiktsmessig at en av dere får en fullmakt av de andre slektningene til å ordne opp i forhold til banker, myndigheter, etc.
Dere trenger bare å fylle ut skjemaet «Erklæring om privat skifte av dødsbo» som dere antagelig allerede har fått fra begravelsesbyrået. Dette kan dere også få ved henvendelse til tingretten.
Når du har innlevert det aktuelle skjemaet til tingretten så vil du etter kort tid få tilsendt en skifteattest. Denne attesten er ditt fysiske bevis og et helt nødvendig legitimasjonsdokument i forhold til de banker, forsikringsselskaper, offentlige instanser etc. når du skal ordne opp i sakene etter dine avdøde foreldre.
Hvis du og dine øvrige arveberettigede slektninger, dere imellom, har et anstrengt forhold, så vær forsiktig. Konflikter og uvennskap kan svært lett oppstå. Husk at følelser og misforståelser ofte kan spille en stor, men ikke alltid like synlig, rolle i slike arveoppgjør. Erfaring viser at arveoppgjørene blandt slektninger hvor det fra før er indre motsetninger, dessverre lett fører til dyptgripende, hatpregede og uløselige konflikter. I disse tilfellene vil det være mest fornuftig å overlate booppgjøret til en nøytral bobehandler.
http://www.arvehjelpen.no/index.php?option=com_content&task=view&id=18&Itemid=42
PS.
Her står det, at når det er ‘indre motsetninger’, i en familie, som det er i Ribsskog-familien, siden jeg ikke er på talefot, med resten, så ‘vil det være mest fornuftig å overlate booppgjøret til en nøytral bobehandler’.
Det syntes jeg hørtes fornuftig ut.
Nå er det noen uker siden bestemor Ingeborg døde, og jeg har ikke hørt noe, fra noe nøytral bobehandler.
Og jeg vet at bestemor Ingeborg, hun hadde blant annet noen viktige dokumenter, fra sin morfar, bl.a., som var en viktig, øverstkommanderende general, i Danmark, som var nesten som disse preusiske generalene var, så mye makt, hadde han.
Og broren hans var også dommer i folkedomstolen i Haag, (hvor striden om Øst-Grønland, mellom Norge og Danmark ble dømt, og han var ment å dømme der, men døde noen dager før), og han var også dommer, i Egypt, da de var under britene.
Og disse dokumentene, fikk jeg til min 18-års dag, kan det kanskje ha vært.
Iallefall var det på slutten av 80-tallet.
Men så skulle plutselig min mormor ha de tilbake, uten noen forklaring.
Så de ser jeg egentlig på som mine, siden jeg har eiet de, i flere år, og jeg hadde egentlig ikke lyst å gi de tilbake.
Og jeg hadde også gitt noen fotoer, som lå sammen med de dokumentene, til min halvbror Axel, som også har samme mor som meg.
Det var foto av danskekongen, og tippoldefaren vår, Anders Gjedde Nyholm, som inspiserte noen tropper osv.
Så sånn var det.
Så de dokumentene ser jeg egentlig litt på som mine da, siden bestemor bare skulle ha de tilbake, uten noen forklaring, og jeg bare ga de tilbake, for hun virka litt rar noen ganger, og jeg orka ikke maset.
Men hvordan hun fikk de tilbake, det husker jeg ikke, jeg tror ikke jeg leverte de selv, så noen har kanskje henta de.
De dokumentene lå i huset til Ågot, husker jeg.
Men men.
Min mor er altså død, så da tilfaller min mors del av arven, den tilfaller meg og søstra og broren min, og skal deles likt mellom oss tre da.
Står det i teksten ovenfor.
Og de bildene, som er på bloggen over, de maleriene, de skal visst være veldig verdifulle, kanskje verdt millioner?
Jeg vet at min grandonkel visstnok har malerier, som er verdt millioner, så kanskje disse fra dette danske slottet Højris, også er verdt millioner da.
Hvem vet.
Vi får se.
Bestemor hadde også mange fine, gamle, og sikkert sjeldne, bøker og, og mange fine gamle antikviteter og møbler og sikkert masse familiesølv og sånn da.
Så det at jeg ikke har hørt noe, fra en upartisk bobestyrer, det tar jeg som et tegn på, at hu sleipe tanta mi, Ellen, og søstra mi, og dem, at dem prøver å lure meg, for min del av arven, etter bestemor Ingeborg da.
Så sånn er det.
Så jeg får sende e-post til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, om dette, så kanskje det blir noe advokathjelp å få, med dette.
Vi får se.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Ikke at det med familiebakgrunn skal ha noe å si for ens rettigheter da selvfølgelig.
Men politiet er kanskje betatt av New World Order-kultusen, som råder i Norge for tiden, virker det som.
Med nesegrus beundring av personer som Rimi-Hagen og Røkke og Ari Behn osv.
Så da kanskje det bare er den nye eliten, som får rettighetene sine.
Jeg får ihvertfall ikke rettighetene mine, og ingen personer i disse familiene, i slektstreet mitt, gir meg noe hjelp, selv om jeg publiserer om dette, på en blogg, som har flere tusen lesere i uka.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
På farfar-siden, så er jeg fra en familie fra Holmsbu, i Hurum, som heter Olsen.
Farfaren min het Øivind, og han hadde en bror som het Otto, husker jeg, og mange andre søsken.
Øivind pleide nesten alltid å si noe uhøflig ved matbordet, spesielt på julaften.
Så noe var kanskje galt.
En av tingene han sa, var at foreldrene hans hadde egentlig tenkt å kalle han Øystein.
Men de var redde for at han skulle bli mobba, og bli kalt aue-stein.
Så da døpte dem han Øivind istedet da.
På farmora mi sin side, så var dem fra Rollag, i Numedalen.
Dem så vel kanskje ikke så norske ut på den sida der, tror jeg, dem hadde vel mer mørkt hår enn lyst hår vel.
Men dem hadde veldig norske navn, synes jeg.
Farmora mi het Ågot, og søsknene hennes hadde navn som Margit, Anne og Nils, og jeg tror også at en kanskje het Ola.
Både Øivind og Ågot, kom fra store søskenflokker, hvor de var rundt 8-9 søsken kanskje.
Noe sånt.
Så foreldra til faren min, de var nok vanlige folk, eller bønder, fra gårder, siden de hadde så mange søsken.
Mens foreldra til mora mi, de var nok mer snobbete.
Faren hennes Johannes Ribsskog, han er fra en vanlig norsk slekt i Trøndelag.
I Flatanger, så ligger gården Ribsskog.
På samme måte, som at i Rollag, så ligger gården Mogan, hvor farmora mi hadde navnet sitt fra.
Men foreldra til morfaren min, var lærere, så de var litt høyere i status, enn faren mins besteforeldre, som nok var bønder.
Så såvidt jeg vet, så hadde Johannes, vel bare to søsken, to brødre.
Hvis han ikke han hadde noen søstre da, som jeg ikke visste om.
Og Ribsskog-familien, det er nok en familie som nok er så norsk som dem kan bli, tror jeg.
Fra Flatanger i Nord-Trøndelag osv.
Selv om navnet kanskje ikke høres så norsk ut.
Men det var egentlig Resskog, har jeg lest.
Og et Ress, det var visst et kort landområdet, som adskilte to sjøområder, som man bar båten over da, istedet for å ro rundt en halvøy.
Så den gården Ribsskog, den ligger kanskje på en halvøy, eller i nærheten av en halvøy da, i Flatanger, hvor de nok har atlanterhavsklima, med mye nedbør og også et ganske vilt hav, kan jeg tenke meg.
Så jeg har ikke bare aner fra Østlandet, hvor det er et mer rolig klima, hvor været ikke skifter så raskt, og hvor det er mindre nedbør, og mer barskog osv., så kanskje folk blir litt roligere på Østlandet, enn i Trøndelag, det er mulig.
Hvem vet.
Mer da.
Jo, så er det en som ikke passer inn i det hele tatt.
Og det er mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som døde, i forrige uke.
Hun ble vel født Ingeborg Ankerita Heegaard vel.
Og var fra København.
Og var fra veldig fine danske familier, som Gjedde, (som er en adelslekt), Nyholm og også Heegaard da, og sikkert noen jeg har glemt.
Min morfar var også fra en berømt slekt i Norge, på morssiden, som heter Dørumsgård vel.
Men også Ribsskog-slekten er kjent, gjennom bl.a. en som het Bernhof Ribsskog, som var en pioner innen pedagogikken, og reformerte det norske skolesystemet etter krigen.
Men om det var bra eller dårlig, det skal jeg ikke si så mye om.
Men når man ser hvor mange ‘idioter’ det er i Norge nå, som nekter å gi folk som meg rettighetene sine.
Så tror jeg kanskje dette med ‘enhetsskolen’, eller hva den het igjen, den skolen han bygde opp, kanskje ikke var en så god ide.
Men jeg skal ikke si dette sikkert.
Men men.
Folk i Norge virker ikke like ‘hjernevaska’ som folk i England enda, i hvertfall, så kanskje denne skolen var en god ide.
Hvem vet.
Jeg skal vel ikke skrive så mye mer om det nå.
Men min mormor er et mysterium, vil jeg si.
Hvordan kan det ha seg, at hun, som var fra så fine familier, nede i Danmark, flyttet til Norge, og ble en av mine besteforeldre, hadde jeg nær sagt.
De andre besteforeldrene mine, de kan man se, at kommer fra bondegårder, i Norge, på Holmsbu, på Hurum, i Rollag, i Numedal, og fra Flatanger i Nord-Trøndelag.
Helt vanlige norske bondefamilier, alle tre, vil jeg si.
Det er jo nesten bare folk fra bondegårder i Norge, hvis man går tilbake til før industrialiseringen, fordi vi hadde jo ikke noe særlig adel osv., i Norge, og Norge lå jo i mange år under Danmark.
Og det merker man vel i Norge, at nesten ingen, tror at de er mer verdt enn andre.
Ihvertfall ikke før på 90-tallet, når vi fikk Ari Behn og Røkke og Gjeldsten og Rimi-Hagen og de her.
Så Norge er et land, hvor folk har blitt sett på, å være like mye verdt, og alle har en stemme.
Har dette forandret seg i det siste, samtidig med at Norge har blitt styrtrik, pga. høy pris på olje?
Jeg vet ikke helt, hvem vet.
Men min morfar og min mormor var begge interessert i å gå på ski da.
Så de hadde felles interesser.
Begge gikk lange skiturer.
Og bestemor, hun var veldig tøff, på den måten at hun badet i sjøen, ved Nevlunghavn, nesten hele året.
Altså at hun isbadet omtrent, som om hun var fra Russland nesten.
Så det var vel litt merkelig.
Hun vokste også opp et år eller to, i Tyskland, etter at hennes far hadde gjort det dårlig som industriherre, i Fredriksværk, hvor han hadde en fabrikk som het Dansk Jernstøperi, tror jeg.
Så min søster Pia, sa at bestemor pleide å si ‘doch’, eller noe slikt.
Så om Pia nok da skulle ha det til at Ingeborg var som om hun var tysk.
Det er nok mulig.
Doch istedet for akk, eller men, da.
Noe sånt.
Så her ga kanskje Pia oss et hint om bestemors Illuminati-tilknytning?
Siden Illumianti kom fra Bayern i Tyskland, og har arbeidet seg nordover vel, i sin systematiske og hemmelige krig mot de blonde.
Nå kontaktet jeg to damer, i 20-30 års alderen, som er i familien min.
Ei som het Ribsskog, og hun kunne man se at hadde lyst hår.
Og ei som het Mogan (Olsen), og hun kunne man se at hadde mørkt hår.
I Norge, så tenker vi vel ikke så mye på sånt som hårfarge, men tenker på familieslektskap vel.
Vi tenker på at den og den er vår tremenning, og blåser i om hår og øyefargen er sånn og sånn.
Men nedover i Europa og kanskje nedover der ‘jødene’ er fra.
Der tror jeg de tenker på hårfarge.
At de mørkhårede, som er sånne kabalister og illuminister, har en krig mot de lyshårede.
Og da utnytter disse nok dette nordiske familiesamholdet.
Og sender en ‘spion’ inn i en familie da, og begynner å tulle med de lyshårede.
Nå husker jeg kun min mormors hårfarge som grå, med litt mørkt i vel.
Men kan min mormor, Ingeborg Ribsskog, ha vært en sånn ‘illuminati-spion’ da, som har blitt sendt, for å kontrollere min morfar Johannes Ribsskog, som jeg vel tipper må ha vært ganske norsk, og kanskje ikke så innstilt på å innordne seg sionismen, som man vel må si styrer mye av verden gjennom USA og Nato osv?
Hvem vet.
Men jeg lurer ihvertfall.
Hun er et mysterium, vil jeg ihvertfall si, bestemor Ingeborg, fred være med henne.
Så får vi se om det er mulig å finne ut mer om dette da, hva det kom av, at bestemor Ingeborg, tok turen nordover til Norge, og endte opp med å bli bl.a. min mormor.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Når jeg våkna idag, så tenkte jeg, at søstra mi er nok under kontroll av faren min, antagelig.
Altså, faren min trua jo meg og søstra mi og stesøstra mi, i 1987, var det vel, på julaften, og sa at han visste ting om alle oss tre.
Siden han ikke syntes at vi oppførte oss vennlig nok mot han da, antagelig.
Han var full, da han sa dette, og det er sjelden han blir irritert.
Men da ble han det, og Christell og Pia ble redde, husker jeg.
Kan det ha vært sånn, at faren min fikk kontroll på søstra mi?
Jeg husker det, at i 1989, da jeg hadde flytta til Oslo, for å studere.
Da dro jeg tilbake til Sand, en helg, for å besøke farmora mi, og søstra mi, som da bodde hos farmora mi, etter at hun hadde flytta fra Haldis-huset, og til leiligheten jeg bodde, men faren min solgte den leiligheten, da jeg flytta til Oslo.
Han hadde gått konkurs, og han drev med et byggeprosjekt, i Sandsveien.
Og han skulle liksom ha et hus der da, som han bygde selv, som vi skulle ha som hjem da.
(Enda han bodde nede hos Haldis).
Men han naboen var så klagete.
Han som var den eneste som hadde kjøpt et av husene, i Sandsveien der.
Han klagde sånn på faren min, siden gulvet på badet ikke var støpt helt rett.
Jeg var med og jobba der et par ganger faktisk, og la parkett, heter det vel.
Nei, ikke parkett.
Det var sånne furu-planker da.
Som vi spikra med spiker-pistol, på veggene og også gulvet, tror jeg.
Hva heter det da.
Det heter kanskje parkett.
Ja, det heter parkett ja.
Og da sagde jeg parkett og alt mulig da, så det ble nok ordentlig, det jeg gjorde.
Så jeg kunne kanskje ha jobba med snekkerarbeid og tømrerarbeid, og sånn.
Men det var veldig sjelden, at faren min ba meg om å hjelpe med sånt arbeid.
Og han ba meg aldri om å lære å mekke på biler osv., enda han gjorde det ofte selv.
Han ville bare at jeg skulle lære kontorarbeid, osv.
Men men.
Men, den helgen da, som jeg dro til Ågot, fra Oslo, i 1989.
Da møtte jeg søstra mi i Drammen vel.
Og så, så hadde jeg nok blitt litt tøffere, siden Oslo er en ganske tøff by, med mye narkomane og tiggere og alkoholikere osv., som ikke er redde for å tulle med nye studenter, som har dukka opp i byen.
Så sånn er det.
Og da satt jeg og søstra mi og Ågot, i huset til Ågot da.
Så dukka faren min opp der.
Han hadde vel jobba på verkstedet, som er like ved huset til Ågot.
Eller om han hadde jobba i Drammen, i vannsengbutikken til Haldis.
Og det som skjer, er at Pia spretter opp fra sofaen.
Hun omtrent løper ut i gangen, for hun hørte vel at det var faren min da, som gikk inn døra.
Og så sier hun, sånn at jeg hører det, at ‘jeg orker ikke han der jeg’.
Så søstra mi orka ikke å kontrollere meg?
Noe sånt.
Det var som om hu hadde blitt satt av faren min, til å kontrollere meg.
Også omtaler hun meg, som ‘han der’.
Hun omtaler broren sin, som ‘han der’.
Så det var jo helt på trynet.
Så jeg tror at søstra mi nok kan være under kontroll av faren min.
Og faren min, han skreiv jeg jo om på bloggen, igår, var det vel, at han nok er noe ‘mafian’.
Ihvertfall så advarte jeg mot han.
Siden han lot meg bo aleine, fra jeg var ni år.
Han oppførte seg truende, en gang da jeg ringte fra Liverpool, så oppfattet jeg det som truende, da han spurte hvorfor jeg dro til England.
Og en julaften, så trua han meg og søstra mi og Christell, veldig direkte, om at han visste ting om oss.
Så han kom til å hevne seg på oss, sånn som jeg skjønte det.
Og han dreiv også med telefonsjikane, mot meg, tidligere iår.
Så jeg advarer mot faren min.
Men jeg vil også advare mot søstra mi, at hu nok kan være under kontroll av faren min.
Altså søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne, som barn.
Men, alikevel, så har ikke søstra mi brutt kontakten med faren min.
Så søstra mi er ikke så fornuftig, vil jeg si.
Her er det noe grums, vil jeg si, mellom søstra mi og faren min.
Hvorfor beholder søstra mi kontakten med faren min, enda hun forteller oss andre, at faren min misbrukte henne som barn?
Nei, det er ikke så voksent av Pia, synes jeg.
Så Pia kan man nok ikke stole på, som en voksen og oppegående person.
Nei, Pia er litt sånn ujavn og hun har ikke helt styringa på livet sitt, virker det som.
Så selv om jeg sier til Pia, at jeg ikke vil ha mer med faren min og Haldis, å gjøre.
Så drar Pia hele tiden disse inn i livet mitt, ved å mase om jeg skal være med på bryllup her og der, og begravelser og sånn.
Så man kan ikke bare kutte ut faren min og Haldis.
Nei, man må også kutte ut Pia, hvis man vil kutte ut faren min og Haldis.
For Pia, hun har ikke helt kontroll og styringen ovenfor faren min og Haldis.
Eller hva dette kan komme av.
Pia spiller ikke med rene kort.
Hun klarer ikke å forholde seg til, at jeg har kutta ut faren min og Haldis, men drar disse inn i livet mitt, igjen og igjen.
Så søstra mi driver med noe grumsete greier.
Så jeg må kutte ut alle de tre, Pia, faren min og Haldis.
Det nytter ikke å bare kutte ut en av de.
For Pia respekterer ikke det, at jeg har kutta ut faren min og Haldis.
Neida, hun inviterer de hjem til seg, på julaften, for å gi gaver, enda hun vet at jeg er der da.
Så det blir bare tull, med Pia.
Hun er ikke en oppegående person.
Nei, hun er en som det bare blir tull med.
Og når man er oppe i 30-åra, og snart i 40-åra, så orker man ikke så mye sånn tull og urent trav, i livet sitt.
Så derfor har kutta ut søstra mi og.
For hun driver bare å tuller, og klarer ikke å oppføre seg ansvarlig, og klarer ikke å ha klare linjer, til folka i familien da.
Hun klarer nok ikke å stå opp, mot Haldis-familien.
Enten så må man kutte ut faren min og Haldis.
Ellers så må man ikke kutte de ut.
Men søstra mi, hun har ikke noe fast mening, om dette.
Hun bare lar alt flyte, liksom.
Så da blir det så svett og ekkelt, synes jeg.
Og jeg er som sagt i 30-åra og snart i 40-åra, så jeg orker ikke å ha sånn tull, i livet mitt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Han ble kalt ‘Pruppen’.
Og det betydde visst ‘prompen’, forklarte han og familien hans en gang, mens dem spiste middag, hos bestemor Ågot.
Så spurte jeg hvorfor han ble kalt det.
Det var vel fordi han slapp en ‘prupp’ en gang da, svarte Runar.
Men det syntes jeg var litt rart, når jeg tilfeldigvis kom på det.
Fordi jeg slapp sikkert en promp en gang, jeg og.
Men jeg ble ikke kalt ‘prompen’ jeg, fordet.
Ikke som jeg hørte om selv ihvertfall.
Så jeg kom tilfeldigvis på det her nå, og da lurte jeg på, om det kunne ha ligget noe mer bak det navnet.
Siden, jeg mener, at andre folk, de kan jo slippe en promp nå og da, uten at de kalt prompen.
Så det lurte jeg på, om han var mer som en promp, når det gjaldt hvordan han oppførte seg og.
At det var et eller annet med han, og at det var derfor at hans jevnaldrende kalte han for ‘Pruppen’.
Det lurer jeg på ihvertfall, hvordan det egentlig hang sammen, tenkte jeg tilfeldigvis på nå.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
