Stikkord: Arne Mogan Olsen

Den her butikken solgte vannsengene til faren min, mener jeg. Og når vi var på klassetur, til Oslo, så viste jeg gutta i klassen, at dem solgte de

PS.

Og det var vel i 1985, eller noe, kanskje.

At vi var i Oslo på klassetur, med Svelvik ungdomsskole.

Noe vi var, hver vår vel.

Våren 1984, våren 1985 og våren 1986, hvis jeg husker riktig.

Og da var vi på forskjellige museum da.

Vi var på vikingskip-museet, zoologisk museum, teknisk museum mener jeg og Heimeverns-museet, på Akershus festning.

(Det siste var i 9. klasse, rett før vi var ferdige, på ungdomsskolen).

Vi var også på bedriftsbesøk, hos Nora bryggeri, i Groruddalen.

Hvor vi ble vitne til en kræsj på samlebåndet, (fra 2. etasje), og så at tusenvis av tomflasker velta og knuste osv.

Vi fikk drikke så mye brus der, at jeg fikk vondt i blæra, av å holde meg, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Hu dama i den sengebutikken, hu sa forresten det, at jeg måtte be faren min, om å kontakte dem.

For det var noe om, at hu trengte mer senger da, eller noe sånt.

Det var ihvertfall en stund sida at faren min hadde kontakta dem, husker jeg.

At det var på tide at han kontakta dem igjen, sa hu.

Så hu ba meg om å si fra til faren min da.

Men jeg husker ikke om jeg huska å gjøre det.

Men da skriver jeg det ihvertfall her da.

Espen Melheim var vel med da, og så i den butikken, mener jeg.

Og de andre husker jeg ikke helt sikkert, men kanskje Ronald Lund, f.eks., eller Frode Holm?

Eller kanskje Ulf Havmo?

Hvem vet.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

24. august 2010
Her er forresten noe reklame, fra 1973, (som var det året, som mora mi flytta fra faren min, hvis jeg husker riktig). Bedre enn Grandiosa?

24. august 2010
Fler bilder fra Liverpool

PS.

Man kan se at her i England, så har Johanitterordenen, (Order of St. John), de har ambulanser, osv.

(Man kan se at det står ‘Ambulance’, speilvendt!, foran på den ambulansen deres, som stod utafor McDonalds).

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, og en av grunnene til at jeg lurer på om min fars stedatter, Christell Humblen, er med på det Johanitterorden-greiene også.

(Som hennes bror, Bjørn Humblen, på Vestlandet, som var tidligere medlem i Johanitterordenen).

Det er det, at Christell Humblen, hun jobbet som ambulansesjåfør, på slutten av 90-tallet, før hun fikk barn.

Så sånn var det.

Og Christell Humblen, hun var også aktiv i URK, det vil si Ungdommens Røde Kors, i Svelvik, på 80-tallet, sammen med min søster, Pia Ribsskog.

Jeg skriver ikke stesøster, for Christell Humblen nå.

For hun er egentlig i min fars nye familie.

Så hun er egentlig ikke som min søster.

Derfor føltes det også naturlig for meg, å kutte ut Christell Humblen, etter at jeg kutta ut faren min, da han drev med bølleringing, her ifjor.

For Christell Humblen, hun er liksom i min fars nye familie.

Men hun er egentlig ikke i min familie.

Så når jeg da kutta ut faren min.

Så syntes jeg det ble mest riktig, å også kutte ut hun Christell Humblen, i samme slengen.

For jeg syntes det var en slags rar følelse, å ikke ha kutta ut Christell Humblen, men samtidig ha kutta ut søstera og faren min.

Så da syntes jeg det ble mest riktig, å også kutte Christell Humblen, når jeg først hadde kutta ut faren min.

Siden Christell Humblen, hun er i min fars nye familie.

Mens jeg var i min fars gamle familie.

Så da ble det mest riktig, synes jeg, å skille de familiene.

Når Christell Humblen er i min fars nye familie.

Så kan jeg ikke ha noe særlig med henne å gjøre, synes jeg, etter å ha kuttet ut min far.

Så sånn var det jeg tenkte da, da jeg kuttet ut Christell Humblen, ifjor, var det vel.

Så sånn var det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Min far, han flyttet jo fra meg, da jeg var ni år, etter at han traff Haldis Humblen, på den samme tiden.

Så hvis vi glemmer det at jeg bare var ni år, da dette skjedde.

(Og at vi for et øyeblikk ser bort fra det, at jeg ble utsatt for omsorgssvikt, fra min far, da han lot meg bo alene, fra jeg var ni år).

Så blir det, med min fars nye familie.

Det blir som at han fikk seg en ny kone, etter at ungene, (meg), forlot redet.

Så det blir som at en 18-20 åring, (selv om jeg bare var ni år), flytter fra sin skilte far.

Og så, så finner faren seg en ny kone, mens sønnen bor et annet sted, for seg.

Og da blir jo farens nye familie.

Det blir jo da en egen familie.

Som ikke sønnen har noe med egentlig.

Farens nye familie, de blir i slekt med faren.

Men ikke med sønnen, mener jeg.

(Annet enn gjennom faren, mener jeg det må bli).

Så Christell Humblen, for meg.

Hun er min fars nye stedatter.

Så når jeg kutter ut min far, så må jeg også kutte ut ‘Haldis-familien’, mener jeg.

For ellers så blir det bare kaos, mener jeg.

Så sånn er det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

22. august 2010
Min fars onkel, Gunnar Bergstø, (som min far ikke ville arve, men ga arven rett til meg og min søster), han har malt altertavlen i Kinn kapellkirke

PS.

Her er mer om dette, (selv om at her har det også dukket opp en Arne Sørum, som også har malt på den nevnte altertavlen, visstnok. Hm):

http://img6.custompublish.com/getfile.php/854821.1116.yqebsywree/Kinn+kirke+-+Jubileumsskrift.pdf?return=www.nordre-land.kommune.no

PS 2.

Kinn kirke så ganske norsk ut, synes jeg forresten.

Det kunne ha vært artig å dratt dit, og sett mer på den altertavlen, til han grandonkelen min, Gunnar Bergstø, hvis jeg hadde hatt tid og råd til det.

Men men, jeg er jo flyktning i England så, så det blir nok en stund til, i såfall.

Så sånn er nok det.

Her er mer om dette:

http://norske-kirkebygg.origo.no/-/bulletin/show/478903_kinn-kirke

PS 3.

Her er mer om at jeg arvet noen penger og en del av et hus og en eiendom, i Holmsbu, (med utrolig fin utsikt til Drammensfjorden og mitt tidligere hjemsted Bergeråsen), etter maleren Gunnar Bergstø, og broren hans Otto.

Siden faren min ikke ville ha arv, etter disse.

De var kanskje for norske, sånn at faren min, (som vel kanskje er mer ‘tysk’, eller noe, illuminist?), ikke likte dette.

Hvem vet.

Her er ihvertfall mer om dette:

PS 4.

Her er mer om min grandonkel, Gunnar Bergstø, sin lærermester, Henrik Sørensen, som blant annet malte religiøse malerier:

http://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_S%C3%B8rensen

PS 5.

Man kan se ovenfor, at han kom hjem fra Paris, på 1920-tallet, og kjøpte stedet Støa, i Holmsbu.

Og Støa er det samme stedet som Bergstø, (ettersom jeg har skjønt).

Så det er nok det stedet, som jeg har arvet en del av, og tilsammen kommer til å arve ca. 1/12 av vel, med tid og stunder, (for jeg kommer vel også, (ihvertfall muligens), til å arve han siste grandonkelen min, som bor der, nemlig Idar Sandersen).

(Hvis ikke noen forandrer mening da.

Vi får se).

Så det stedet jeg har arvet en del av, (Støa/Bergstø), det er visst et kjent sted, kan det virke som.

(Hvis jeg har skjønt det riktig da, at Støa og Bergstø er det samme stedet).

Vi får se.

Så det var artig, at det stod om Bergstø/Støa, på Wikipedia.

Det er helt sikkert.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 6.

Faren min kalte det stedet, for ‘Støa’, på telefon, her i forfjor, eller noe, vel.

Så jeg regner med at det er det samme stedet, som Bergstø.

Her er forresten noen fler dokumenter om denne arven, som jeg fikk i 2006.

(Grunnen til at jeg har skrevet tall på de arkene, er fordi at jeg fakset dem til Nordea, i forbindelse med en lånesøknad, som ble avslått, (noen måneder før jeg måtte overtrekke kontoen hos dem, og Nordea sletta kontoen min, selv om jeg hadde avtalt med dem, at jeg skulle få beholde kontoen. Så sånn var det).

Her er mer om dette:

PS 7.

Her er mer om den nevnte lånesøknaden, (som ble avslått, uten noen særlig god grunn vel), fra 2006, fra Nordea:

https://johncons-blogg.a2hosted.com/2009/03/jeg-gikk-gjennom-noen-gamle-papirer-og.html

PS 8.

Faren min sa forøvrig, på telefon, i forfjor, (før han begynte med telefonterror, som jeg anmeldte), at i det huset, så skulle det være masse malerier etter Kittelsen osv., som var verdt masse millioner osv.

(Uten at jeg vet hvor sant det var).

Men jeg har ihvertfall sendt om det til Tingretten i Drammen.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

22. august 2010
Det her er køyesengene som faren min, onkelen min og farfaren min lagde, og som faren min kjørte inn til Oslo, og solgte, et par ganger i måneden ca.

PS.

Faren min ville ikke at jeg skulle drive på nede på verkstedet.

Så jeg fikk aldri opplæring, av faren min, i å lage køyesenger, eller vannsenger, f.eks.

Jeg fikk bare være hjelpegutt, når sengene skulle leveres i Oslo, (og noen ganger i Tønsberg eller Holmestrand).

Faren min ville at jeg skulle gå på BI, og få meg en jobb i et firma, (han ville ikke at jeg skulle jobbe som selvstendig næringsdrivende, for det var mye jobb, nærmest døgnet rundt, mente faren min).

Faren min ville at jeg skulle få meg en jobb, med begynnerlønn på 300.000, som økonom, eller lignende, som faren min hadde lest om i Aftenposten, i pausene, fra jobbinga nede på verkstedet.

Faren min jobba alltid mer enn onkel Håkon.

Enda de eide like mye i firmaet.

(Og vel fikk like mye i lønn).

Håkon dro alltid hjem, klokka 16.

Mens faren min sjelden dro hjem før klokka 17.

Faren min jobba også mer i ferier.

F.eks. da vi skulle til Jugoslavia, sommeren 1980, da dro jeg og faren min og Haldis og Christell, ned til Jugoslavia, flere dager etter onkel Håkon og onkel Runar og Stenberg-familien, og de.

For faren min måtte gjøre ferdig noen bestillinger.

Og det var også alltid faren min som leverte senger inn til Oslo.

Kanskje en kveld i uka, eller en kveld annenhver uke.

Noe sånt.

Aldri Håkon.

Så faren min jobba kanskje 1/3 eller 1/4 mer enn Håkon, tilsammen.

Noe sånt.

Håkon kræsja også bilen til faren min, (en svær, amerikansk Ford stasjonsvogn), da han sovna ved rattet vel, en morgen, på Mosseveien, (eller noe), og kjørte ut, på den tida, på begynnelsen av 80-tallet, når de dreiv og bygde på huset til onkel Runar, i Son, og skada armen.

Så han ble nesten uføretrygda, etter det.

Håkon ville at jeg skulle jobbe i matbutikk, som en annen gutt fra Bergeråsen, mener jeg å huske.

Men jeg brydde meg ikke så mye om Håkon, og heller ikke om faren min.

Så jeg valgte ikke matbutikk, eller BI.

Jeg valgte NHI, en privat datahøyskole.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Man kan se på den annonsen min, fra da jeg skulle flytte inn til Oslo, for å studere på nettopp NHI, at den annonsen har det samme telefonnummeret, (O3/77 58 38):

PS 3.

Her er mer om det, at det var samme telefonnummer, på verkstedet, (Strømm Trevare A/S), og i huset til Ågot og Øivind, (så under middagen, (som dem hadde allerede kl. 13), så pleide det alltid å ringe kunder, og da ble farfaren min noen ganger ganske forbanna, husker jeg. Kanskje dem skulle hatt to telefonlinjer?):

PS 4.

Det huset ble bygget på 60-tallet, men dem fikk ikke satt gjerde på betongterrassen, før på 80-tallet.

Og en gang, så ble jeg bedt dit, fra Oslo, (ut mot midten av 90-tallet vel), for å spise bakt potet og salat, aleine, på den terrassen, for jeg kom litt sent da kanskje.

(Det var farmora mi Ågot, som var der, og tanta mi Tone, og tanta mi Inger vel, og søstra mi Pia da, og sikkert noen av ungene til Runar og Inger.

Noe sånt).

Men men.

Og da bare tok jeg bussen tilbake til Oslo, samme dagen.

Så det var litt kjølig mellom meg og resten av min fars familie, siden min far lot meg bo alene, fra jeg var ni år, osv.

Men men.

Vanligvis, så satt dem heller utafor inngangsdøra, hvor det var lagt heller.

Men men.

Så jeg har lurt litt på, om dem hadde tenkt å egentlig bygge huset større?

Eller hvorfor dem valgte betongterrasse, og ikke tre-terrasse.

Hvem vet.

Jeg tror ikke at kjelleren går under den betongklumpen der, (den terrassen).

Så man kan kanskje lure på hva poenget var med den.

Men dem hadde kanskje mye sement, eller lignende igjen, etter å ha bygd verkstedet.

Hvem vet.

Bare noe jeg lurte litt på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 5.

johncons-blogg har nå klart å finne en sensasjon!

Dette er min ‘dumme’ lillesøster Pia Ribsskog, sin annonse, (også i Aftenposten), fra da hun flyttet inn til Oslo, fra ‘Ågot-huset’, i 1991, to år etter at jeg gjorde det, (i 1989):

PS 6.

Jeg får forklare, i tilfelle det var noen som ikke skjønte det, at den annonsen ovenfor, ikke var ekte.

Søstera mi, hun trengte ikke å skrive noen annonse i Aftenposten, (tror jeg ihvertfall).

For det var det nok vennene hennes, fra Røyken, som ordnet.

Monica Lyngstad kanskje, eller en av de andre fra Røyken, som søstera mi bodde sammen med, de første to årene, som hun bodde i Oslo.

Men, hvis søstera mi, skulle ha skrevet en annonse, for et sted å bo i Oslo, da hun flyttet inn dit, etter videregående.

Så ville den nok ha sett noe slik ut som den ovenfor.

Hvis hun hadde vært ærlig.

Hvis det er lov å fleipe litt da, å kalle søstera mi for ‘dumme Pia’, siden hun ikke klarte å få artium, på allmenn.

Hvem vet.

Vi får se.

Bare å forklare litt om det.

Så sånn er det.

Så vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

Vi får se.

(Dessuten, takk til Åpen Post, osv., som jeg kanskje noen ganger er litt inspirert av, (eller påvirket, heter det vel kanskje), når jeg skriver her på bloggen noen ganger, når jeg kjeder meg.

Jeg var nok en av deres største fans i Norge.

(Jeg så alle programmene.

Og tok disse også opp på video.

Og så disse igjen, og lånte de bort, osv).

Det er nok mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte jeg burde ta med om.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se).

PS 7.

Men sånn som jeg tenker nå.

Så lurer jeg på det, om søstera mi Pia, hadde endt opp på ‘Plata’.

Hvis jeg ikke hadde latt henne bo hos meg, den sommeren jeg var ferdig med militæret, i 1993.

Da søsteren min hadde mistet kontrollen, og ikke hadde noe sted å bo.

For jeg husker at bestemor Ågot, sa, i 1990, eller noe, at hu ble sliten av søstera mi, og ikke orka mer av den flyinga hennes.

Så sånn var det.

Så jeg vet ikke helt hvor søstera mi skulle ha bodd hen da.

Men hun hadde jo mange sånne litt ‘low-life’ venninner, (eller hva man skal kalle dem).

Som hun Monica Lyngstad, fra Røyken, som solgte hasj, og hadde en sånn litt ‘proff’ hasjvekt, osv., (som hun viste broren sin, og meg, og søstera mi, da jeg hjalp søstera mi og dem, å flytte fra Christies gate, sommeren 1993. Søstera mi brukte meg til å bære tingene hennes ned fra 3. etasje, eller hvilken etasje det var da. Så sånn var det).

Så jeg er litt skeptisk til søstera mi nå, etter at jeg har overhørt det, i Oslo, i 2003, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.

For søstera mi har mange sånne litt ‘low-life’, eller hva man skal kalle dem, venninner og bekjente, som misbruker narkotika og er i ekstremist-miljøer, og det ene med det andre da.

Og søstera mi er også litt aggressiv, og har ikke noe hyggelig vesen, vil jeg si.

Og jeg har hjulpet henne så mye, opp gjennom livet, og har bare fått dritt tilbake, vil jeg si.

Så nå får hun klare seg selv, synes jeg, hun er jo snart 40 år, så da burde ikke det være for mye å forlange, av sin søster, synes jeg.

(Og det samme gjelder til dels halvbroren min Axel, synes jeg, som også er i 30-årene nå.

Og som vel også har fått litt hjelp av meg, når han har trengt det.

Og som vel også bare, mer eller mindre, har gitt dritt tilbake).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 8.

‘Dumme’ Pia, bor jo nå på Helsfyr.

(Siden etter jeg flyttet til England, i 2005).

Og kan det være noe med at hun er illuminist, lurer jeg.

Fordi _Hel_sfyr, det blir jo nesten som ‘helvete’.

Og illuminister er vel djeveldyrkere, såvidt jeg har forstått(?)

Kan det være sånn det henger sammen, at søstra mi og onkel Håkon f.eks., som søstra mi hadde mye kontakt med da hun bodde hos meg, i ‘Erik-huset’, må man vel kalle det, på Bergeråsen, i 1989?

(For søstra mi bodde nemlig først i ‘Haldis-huset’, fra 1983 til 1988, og så i ‘Erik-huset’, (i Leirfaret 4B), fra 1988 til 1989, og så i ‘Ågot-huset’, fra 1989 til hun flytta til Oslo, i 1991.

Søstra mi bodde også en del hos Cecilie Hyde, og hennes mormor, i Svelvik, i de siste av disse årene.

(Samt i leiligheter hvor det var fest, i hele Drammensregionen vel, så og si.

Noe sånt).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

21. august 2010
Jeg bestilte Magasinet For Alle, nr. 41, som bl.a. inneholder en novelle av min morfar, Johannes Ribsskog, sin bror, Helge Ribsskog

PS.

Han Helge Ribsskog, det var altså grandonkelen min, som var forstmann, dvs. skogvokter.

Min morfar var rådmann, (i Hadsel i Vesterålen).

Og den tredje broren, Øyvin Ribsskog, han var lensmann i Aurskog-traktene.

Moren deres, det var Helga Dørumsgaard, søster til den kjente Romeriksdikteren og ordfører i Fet og Rælingen, Asbjørn Dørumsgaard.

Og hun ville noen ganger skryte av, (ifølge min mormor, Ingeborg Ribsskog, på 80-tallet vel, mener jeg at det var), at hun fikk tre sønner, som alle ble noe med ‘menn’, en ble lensmann, en ble rådmann og en ble forstmann.

Så hun var nok stolt av min morfar og hans to brødre, hun oldemoren min, (som jeg aldri møtte, men som jeg husker min far, Arne Mogan Olsen, fortalte meg om en gang, da jeg var barn, på midten av 70-tallet, var det vel, at var dø, (‘hu er død nå, oldemora di’, noe sånt sa han vel), Helga Dørumsgaard.

Min morfar tok oss aldri med, tilbake til Romerike, eller lignende, så jeg traff aldri noen av brødrene hans, eller moren hans, f.eks.

Ihvertfall ikke som jeg kan huske.

Men jeg pratet med ei som het Torunn Ribsskog Nagelsett, i Nesttun, i Bergen, tidligere i år, og det er datteren til han Helge Ribsskog, som skrev den novellen ovenfor da.

Hun er gift med en Svein Nagelsett, og de hadde to telefoner, så begge prata samtidig, da jeg ringte andre gangen, på en dag, om noe slektsforskning, her for noen måneder siden.

Og da ba hun Torunn han Svein om å ‘ti still’, husker jeg.

Men men.

Han var visst i slekt med en kjent fotballspiller for Brann og Norge, han Svein Nagelsett.

Men men.

Mer da.

Min morfar skrev også, han skrev en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’, som jeg skrev på skrivemaskin, da jeg gikk første klasse handel og kontor vel, på mitt største soverom, (eller min fars soverom), i leiligheten på Bergeråsen, hvor jeg bodde på 80-tallet.

Jeg hadde en Casio skrivemaskin, som jeg kjøpte for stipendet fra Lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor.

Så sånn var det.

Jeg skrev fra notater etter min morfar da, som døde i Spania, noen år før dette.

Som nok var i 1986, eller noe.

Så dro jeg ned til Stavern en søndag da.

Jeg lurer på om det her var mens jeg gikk 2. året på handel og kontor.

Og min mormor klagde på at jeg var så bleik, eller noe sånt.

Jeg dro ned til Stavern ens ærend, for å levere det jeg hadde skrevet, og kopiert opp, i fem eksemplarer da.

Min mormor klagde på at jeg var litt kortpustet, men jeg tror jeg var forkjøla, eller noe.

Men men.

Så sendte min mormor den boka til noen norske forlag da.

Men de klagde på at min morfar brukte navn som ‘Sorte Mand’, på romanfigurene, så de refuserte den boka, husker jeg.

Min mor skrev også en bok, senere, som jeg skrev på skrivemaskin, det første året jeg bodde på St. Hanshaugen, i 1996, altså ti år senere.

Om en norsk middelalder-prinsesse, som dro ned til Spania, på pilgrimsreise, eller noe.

Så min mor var religiøs, og da jeg vokste opp på Østre Halsen og i Larvik, så var jeg og min søster i hvertfall en 10-20 søndager, på søndagsskole.

En i Østre Halsen og en i Larvik sentrum.

Men i Larvik sentrum, så var det så mange kirker.

(Det var sånne som Betania og Filadelfia og sånn vel.

Noe sånt.

Frikirker, heter det kanskje.

Og pinsevenner og det som er.

Noe sånt).

Og jeg er ikke sikker på at den vi gikk på, var noe med statskirken.

En julaften, så ville mora mi gå i kirken, men da var det stengt.

Så mora mi var ikke så god på det her med kirker osv.

Men men.

Min mors bok ble også refusert av et forlag husker jeg, for det var ikke nok historiske detaljer osv., skrev de.

Men den var ikke så verst.

Selv om min mor var veldig spesiell, så jeg var ikke sikker på om hun ikke hadde kopiert det, fra et eller annet sted.

Men men.

Det var nesten sånn at hun kunne være troendes til det.

Min far sa at min mor var sinnsyk, ofte, da jeg og min søster var barn.

Og jeg pratet med hennes fetter, Ola Øyvin Ribsskog, (sønn av min morfars bror, lensmannen i Aurskog, Øyvin Ribsskog), på telefon, tidligere iår, og han sa at min mor hadde nerveproblemer.

Og min mor kunne si ting, (ifølge min søster sa min mor dette), at ikke gå forbi det huset der, (et hus i Øvre Jegersborggate, i Larvik, parallellgaten til Jegersborggate, hvor vi bodde, selv om jeg flyttet derfra til min far. Men min søster sa dette, en helg når jeg var på besøk hos dem i Larvik, noe jeg var ca. hver fjerde uke, jeg tok tog og buss da fra Berger, til Larvik).

Min mor hadde visst sagt, (ifølge min søster), at ‘ikke gå forbi det huset der, (i Øvre Jegersborggate), for der bor tante Ellen, (som egentlig da bodde i Sveits, hvor hun hadde bodd siden begynnelsen av 70-tallet, altså i ti år, for dette var på begynnelsen av 80-tallet), og hun maner dere’.

Men men.

Han lensmannen skrev også bøker.

Og noe av det som ble utgitt i navnet til Asbjørn Dørumsgaard, var visst skrevet av min morfars mor, Helga Dørumsgaard, ifølge hva jeg husker min mormor, Ingeborg Ribsskog, fortalte meg og min søster, like etter at min morfar Johannes døde vel.

Men det ble utgitt i brorens navn.

De tok visst ikke det så nøye, sa min mormor.

Men men.

Min morfar og også min mor, de var veldig glad i naturen.

Noe som også min onkel Martin er.

Min mor, hun tok med min søster og meg, som barn, til stranda, til skogen for å plukke sopp eller dra på picnic, (da hadde hun sjekka opp en ung Larvik-kar, husker jeg).

Min mor kunne få min stefar, til å kjøre langt inn i skogen, for å gå tur, og se på naturen om vinteren osv.

Og min morfar og min mormor, de gikk alltid lang søndagstur, gjennom skog og forbi strender, ute i Nevlunghavn.

Og min onkel Martin, som sagt, han er nesten som en villmann, og hadde dårlig hygiene, husker jeg at hans samboer, Grethe Ingebrigtsen sa, da jeg jobbet på gården hun eide, og de bodde på, Løvås, i Kvelde, i 2005.

Men men.

Og min mor var også sånn, at hun ikke vaska opp så fint.

Tallerkener og glass, som stod i skapene hennes, det siste stedet hun bodde, i Drøbak.

De var dekket av et lag med fett, husker jeg, fra en gang jeg var på besøk der, som min søster også var der da.

Da hadde vel min mor fått en av sine rare ideer da, at man ikke skulle bruke oppvaskmiddel, når man vasket opp.

Antagelig for å spare hendene for oppvasksåpe, eller noe sånt.

Min mor var forfengelig, og fikk blant annet overtalt staten til å ordne en gratis brysthevelse-operasjon, eller noe, for henne, på midten av 80-tallet, husker jeg.

Så mora mi var litt spesiell, husker jeg at jeg har syntes, det meste av livet.

På et besøk i Drøbak, (muligens det samme), så satte jeg på TV-en, i kjedsomhet, og da tålte ikke min mor det, men satt seg ut på kjøkkenet.

Og hun hadde en kassett, med Scorpions, som hun hørte på hele tiden.

Men men.

Og en gang hun Siv, (som av en eller annen grunn besøkte meg i Sunderland, sammen med søstra mi, jula 2004).

Hun Siv, hun var med meg og søstra mi, på min mors 50 årsdag, i Drøbak, av en eller annen grunn.

Og hun tok plutselig en tidligere buss, og var nesten på gråten, husker jeg.

Så hva det var med henne, det vet jeg ikke.

Men sånn var det alltid hos mora mi, at det skjedde noe spesielt.

Så det var kanskje mora mi som hadde sagt en sårende kommentar da, som hun noen ganger kunne komme med, etterfulgt av et sprudlende latterutbrudd, og et smil.

Hun visste at hun var slem, og gjorde noe galt.

Men hun var kanskje bare sånn for morro skyld.

Hva vet jeg.

Hun mente kanskje ikke å såre, men hun skjønte kanskje ikke at andre folk kunne være mer nærtagende, enn hun selv.

Eller hun latterliggjorde ofte folk da.

Men men.

Sånn som at hun mobbet meg, noen år før hun døde, fordi jeg ikke hadde noen forlovede eller kone.

Og da sammenlignet hun seg selv med meg, og fortalte at hun var gift da hun var så gammel som jeg var da, osv.

Så hun skulle liksom hevde seg da.

Men hun følte seg nok underlegen meg, siden jeg var så flink på skolen osv.

En gang, da jeg besøkte henne i Larvik, så ringte hun kjøpmann Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), av en eller annen grunn, og lurte på hvordan jeg kunne være så god i matte, når hun ikke var det.

Noe som jeg syntes var så spesielt, så jeg måtte gå ut av rommet.

Men stefaren min da, Arne Thormod Thomassen, han satt og hørte på, (mens han røyka på en rullings, (som vanlig, må man vel nesten si), og leste i trav-programmet, eller noe sånt).

(Kanskje min mor bare tullet, og bare lot som at hun ringte Albert Bøe?

(Det ville vært som å ringt eieren av Steen og Strøm i Oslo, kanskje.

Albert Bøe sitt varemagasin, var veldig kjent i Larvik, da jeg vokste opp der på 70-tallet, og var på besøk hos moren min der, på 80-tallet).

Hva vet jeg.

Jeg visste ihverfall ikke at hun kjente han.

Hun var jo ikke fra Larvik, engang.

Selv om hun raskt fikk mange venninner der, det er sant.

Bl.a. søsteren til han som eide Grans Bryggeri i Sandefjord, osv.

Så moren min kan godt ha vært i noe nettverk, (Johanitterordenen), for alt hva jeg vet.

Eller at hun ble tullet med av de.

Hva vet jeg).

Min fars familie, var helt forskjellig fra min mors.

Jeg var vant til å spise middag hos min farmor, fra etter jeg flyttet til min far.

Og der var alt av glass og tallerkener osv., alltid skinnende rene.

Min farmor hadde jobbet som tjenestepike, (hos fabrikkeier Jebsen, på Berger, blant annet), så hun holdt alltid hele huset skinnende rent, faktisk.

Hun var en ekte husmor, av den gammeldagse typen.

Nesten som en amerikansk husmor, på 50-60 tallet, vil jeg nesten si.

Men men.

Hun kunne også gå ut i naturen, f.eks. for å plukke tyttebær, eller dra på ferie, på fjellet, en uke, en sjelden gang.

(Og en eller to ganger, så var hun også på hvilehjem, husker jeg.

Dette var før jeg flyttet til Berger.

Men jeg ble fortalt det en gang, etter at jeg flyttet dit.

Men men).

Mer da.

Jo, min far, han var nesten aldri ute i naturen.

Ihverfall ikke i skogen.

Han ville ikke, (som min mor), dra på ferie, i Norge, med meg og søstra mi, på en bondegård, e.l., noe som mora mi og vår stefar Arne Thomassen, gjorde flere ganger.

De dro på høstferie eller påskeferie, eller sommerferie, på gårder rundt om i Norge.

Vi var også på hotell, på Rauland, og på Bergsjø Høyfjellshotell.

Og på tre gårder, som jeg kan huske, hvor vi leide en sånn feriebolig da, som var i tilknytning til en gård.

En gang, et sted ved en elv, som vår stefar Arne Thormod Thomassen falt oppi.

Og han kunne ikke svømme, men han overlevde, og kom hjem til den hytta, med bare våte klær, etter en slags svømmetur, i den elva da, som kanskje var Numedalslågen, eller noe sånt.

Hva vet jeg.

Og en gang var vi på en hytte, hvor vi måtte hente vann i en bekk, i Kristiansand, i forbindelse med en gård som hadde selvplukk på jordbær, husker jeg.

(Da var også lillebroren vår Axel med, selv om han bare var et år, eller noe).

Og en tredje gang, så bodde vi en påskeferie, på et gårdstun, i en bolig der.

Og sønnen på gården, lurte på om vi var fra Oslo.

(Han spurte vel nesten aggressivt, mener jeg å huske.

Jeg var ikke så mange år).

Men ble litt beroliget vel, når jeg sa vi var fra Larvik.

Dette var nok i Telemark, et sted, mistenker jeg.

Noe sånt.

Men men.

Mens min far ikke ville dra på sånne ferier, på landsbygda, i Norge, som min mor, og vel også min stefar Arne Thomassen, syntes var artig.

Så de var nok mer norske enn min far, vil jeg tippe på.

Min far ville oftere dra til Sverige eller Danmark eller Tyskland eller USA på ferie, for eksempel.

Selv om faren min vel var glad i å dra på fjorden.

Han tok oss med ut på fjorden noen ganger, for å bade og en sjelden gang kunne man overtale han til å også prøve å fiske fra båten.

Selv om jeg da sjelden fikk fisk, kanskje en mort eller en sild, eller to, hvis jeg var heldig.

(Og en gang, som onkel Håkon dro meg ut, sammen med dem, for å fiske i en båt han hadde lånt kanskje, så fikk jeg en makrell.

Vi fikk en hel haug av makreller tilsammen, men jeg fikk bare den første fisken, så gjorde jeg noe galt kanskje, når det gjaldt fiskinga.

Hvem vet).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

20. august 2010
NHI, (hvor jeg studerte), var kanskje det kuleste stedet å studere, i Norge, i 1989. Så det var ikke bare nerder der, selv om det kanskje var noen

PS.

Her er mer om dette:

PS 2.

Enda mer NHI:

PS 3.

Det gikk jo skeis, det første året mitt, i Oslo.

For studielånet strakk ikke til.

Jeg hadde en ganske dyr hybelleilighet, jeg betalte 2.500 i måneden.

Og man ser at andre, de satte opp budsjett osv., og fant ut at de kunne betale 1.700 pr. måned.

Og det var snakk om ikke-røykere.

(Det var fordi at NHI var en privat høyskole, og derfor måtte vi betale skolepenger.

Men Lånekassa dekka ikke skolepengene fullt ut.

Så NHI-studenter hadde dårligere råd, enn f.eks. Blindern-studenter).

Men jeg jobba hele sommeren 1989, på CC Storkjøp, heltid.

Og jeg hadde ikke leiligheten min, på Bergeråsen, for den hadde faren min solgt, (i, eller rett etter, russetida vel).

Og jeg fikk ikke roen på meg, i huset til Ågot.

For hu var gammel, og fulgte med på alt da.

Og faren min, han tok over, når det gjaldt søkingen min, etter hybel.

Eller, rettere sagt, Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star og Holger Danske, hun tok over.

Hu var venninne av Haldis.

Og faren min sa, at Solveig kunne antagelig skaffe meg hybel, på et sted som het Anker Studentboliger, i Oslo.

Men der, så hadde de loddtrekning.

Dette sa faren min til meg, i huset til Ågot.

Uten at jeg hadde bedt han om hjelp.

Og jeg hadde heller ikke bedt hu Solveig om hjelp.

Så disse to, de saboterte for meg, vil jeg si.

For jeg, jeg ville jo ellers, ha satt meg ned, og prøvd å finne hybel tidligere.

Men det gikk i glemmeboka.

Pga. jobbing på CC Storkjøp og at faren min sa at Solveig jobba med saken.

Da gjorde jo ikke jeg noe, før jeg hørte at faren min sa, mange uker seinere, at jeg ikke vant på loddtrekninga, på Anker Studenboliger.

Men da involverte jo faren min og Solveig seg.

Likevel, så ga søstra mi beskjed til meg, høsten 1989.

At faren min hadde sagt det, at han ikke trodde han skulle betale husleia mi, hver måned.

Jeg trodde jeg kom til å få mye penger av faren min, det skoleåret.

For jeg hadde fått så mye penger, under oppveksten, til mat osv.

Mange hundre kroner, hver uke.

Men, det skjønte jeg, at det var upopulært.

Fra det søstra mi sa, at faren min hadde sagt.

Så da måtte jeg klare meg selv, hvis jeg skulle klare å beholde stoltheten min.

Men det var for lite penger, for meg, å klare meg på, etter nyttår.

For da fikk jeg bare 18.000, eller noe, og da måtte jeg betale 15.000, eller noe, i husleier.

Så da var det jo bare 3.000 igjen.

Så det skjønner vel alle, at det ikke funka.

Så da måtte jeg gå på sosialen, i to måneder da.

De to siste månedene, som jeg bodde på Abildsø.

Men det var egentlig Solveig og faren min, som gjorde at jeg ikke fikk helt kontrollen der.

For de surra så mye for meg, når jeg skulle forberede det året.

Jeg måtte bo hos Ågot, hvor det var mas/overvåking, fra Ågot og søstra mi og Cecilie Hyde.

Jeg måtte dele soverom med søstra mi.

Og der var det ikke et ordentlig bord, knapt nok et nattbord.

Så det ble i såfall i stua til Ågot.

Men Ågot, hu var urolig, og gikk rundt omkring.

Og kunne plutselig angripe en, for alt mulig.

Så Ågot var et uromoment, for meg.

Men det var jo hennes hus.

Så dette var faren min sin feil.

Hvorfor solgte han leiligheten ‘min’ på Bergeråsen, i mai 1989?

Hvorfor venta han ikke til jeg hadde flytta til Oslo?

Nei dette var gale-Mathias, mener jeg.

Så det første året i Oslo, det gikk skeis, grunnet dårlig planlegging.

Men jeg bodde på et sted, hvor jeg ikke hadde roen.

Tante Inger dukka opp, og høsta plommer utafor vinduet mitt osv.

Søstra mi og Cecilie Hyde, dukka opp sure fra Spania, (på meg), fordi faren min bare ville sende søstra mi 300 kroner, når hu gikk tom for penger.

(Enda de vel hadde jobba i Amsterdam, tror jeg).

Og faren min og Solveig tulla.

Og de sjefs-damene, som jeg hadde, på CC Storkjøp, de var også slitsomme, eller anspente, vil jeg si.

Og jeg hadde ikke noen penger nesten, etter russetid, og Brighton-ferie, (som Cecilie Hyde overtalte meg å dra på, samtidig med at de dro til Spania(/Amsterdam)).

Så jeg måtte noen ganger haike hjem, fra Drammen, etter jobben på CC.

Og da pleide jeg å få haik med jenta på gården ved siden av huset til farmora mi.

Gøril, og noen ganger typen og søstra hennes.

Og noen ganger med hu sjefsdama, som bodde på Bergeråsen, der hvor Petter og Christian hadde bodd.

Men en gang, så måtte jeg gå i en eller to timer, før jeg fikk haik, etter jobben.

Og da hadde hu Gøril jobba.

Men dem skulle noe.

Men så kjørte dem forbi meg, på Svelvikveien, etter Glassverket vel.

For jeg fikk ikke haik.

Jeg var litt i en døs, den sommeren der, etter at jeg kom tilbake fra Brighton.

Jeg var ikke helt meg selv da.

Det var kanskje det, at jeg hadde farmora mi rundt meg, som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, hele tida.

Jeg hadde jo bodd aleine, fra jeg var ni år.

Så det var litt uvant for meg, å få en fast mor nesten, (eller farmor da), den sommeren jeg fylte 19.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 4.

Og jeg ville ikke være en sånn ‘pappagutt’.

For jeg hadde hørt mye rart om faren min.

Han lot meg jo bo aleine, fra jeg var ni år.

Og søstra mi, fortalte, i Kristiansand, (i et bryllup vi var), våren 1989, at faren min hadde misbrukt henne seksuelt, som lita jente.

(Christell og Jan Snoghøj, var også der, og Christell var med å fortelle.

De spurte meg, hva jeg ville gjøre.

Jeg sa jeg ville kutte ut faren min.

Unntatt på det økonomiske området, for jeg var jo skoleelev, som skulle studere, så det kom litt brått på meg.

Så det var bare noe jeg sa, før jeg fikk summet meg nærmest.

For det var et sjokk for meg, å høre at søstra mi og stesøstra mi sa det, at faren min hadde misbrukt søstra mi seksuelt.

Og jeg prøvde å få med de andre tre, (som hadde vokst opp sammen i ‘Haldis-huset’, hvor jeg ikke fikk lov til å bo), til å bli med på å gjøre det sånn eller sånn.

Altså, at vi fire ved bordet tok kontroll i familien da, og hadde et slags samarbeid, eller samhold.

For jeg ble så skuffet over faren min.

Men de sa ikke noe, hverken søstra mi eller Christell eller Jan Snoghøj da.

De lurte bare på hva jeg ville gjøre.

Så jeg syntes de var litt tamme og sleipe da egentlig.

Men men).

For faren min, han sa under hele 80-tallet, at jeg burde begynne å studere på BI, og få 300.000, i begynnerlønn.

Men, jeg var jo fra Berger, og ikke så sossete.

Så jeg var litt skeptisk til BI, som gikk for å være et sossested.

Og jeg var skeptisk til faren min og, som jeg ikke så på, som å være helt god da.

Så jeg valgte heller å gå på NHI, som jeg fikk informasjon om, på en datamesse, som klassen vår, på Gjerde dro på, på Sjølyst, var det vel.

Men men.

Men jeg bestilte time hos rådgiver, på Gjerdes VGS.

En lav kar, i 40-åra vel, med mørkt, krøllete hår.

Men han ga meg ikke en eneste brosjyre, og oppførte seg avvisende og litt uvennlig, vil jeg nesten si.

Så det var ‘tragisk’, som man sa, på den tiden.

Ingen fortalte meg det, at jeg kunne ha studert informatikk gratis på Blindern, for eksempel.

Eller, tremenningen min, Øystein Andersen, han ymta vel frampå om det.

Men vi fikk ingen informasjon, om dette studiet, på skolen vår.

Enda vi gikk på datalinja.

Så det var jo helt tragisk.

Gjerdes VGS., burde hatt en messe, eller noe, hvor de forskjellige skolene, som NHI, BI og UIO og kanskje HiO, og Høgskolen i Buskerud, osv., kunne ha presentert sine opplegg.

Men det var ikke noe.

Han rådgiveren vil jeg si var ikke noe.

For det var summen av råd, som jeg fikk av han rådgiveren der, i den rådgivningstimen, som jeg bestilte.

Det var ikke noe, og ikke noe mer.

Bare en rådgiver som gjorde seg dum, vil jeg si, og som bare stod der, må jeg si, uten å nesten si noe engang.

Annet enn enstavelsesord, osv.

Så her var det nok noe Illuminati, eller noe, vil jeg si.

Eller ‘mafian’, eller hvem vet.

Vi får se.

Så sånn var det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 5.

Og som noen kanskje skjønner, så prøver jeg nå, å finne den annonsen som jeg ringte inn til Aftenposten om, sommeren 1989.

Etter at faren min hadde fortalt meg det, at jeg ikke vant på loddtrekninga, til hu Solveig, som var telegrafist på Scandinavian Star, hos Anker Studentboliger.

Så sånn var det.

Og da, så sa faren min og Ågot da, at jeg måtte sette annonse i Aftenposten.

(Jeg fikk ikke lov å bo i Haldis og faren min sin leilighet, ovenfor Statoil Kiellands Plass der, som jeg litt hadde håpa på.

(Jeg fikk ihvertfall ikke noen hint, eller signaler, om at jeg fikk lov å bo der.

Enda jeg hinta om det, og fikk mast meg til å bo der, fra 18. august, til 31. august, 1989, for kontrakten min hos Jorås, den starta 1. september, for jeg tenkte at da sparte jeg litt penger. Men men).

Jan Snoghøj, Haldis sin sønn, hadde jo bodd der, i flere år, noen år før det her.

Så sånn var det).

Så sa faren min det, at NHI, det var nærme Østensjø/Abildsø osv.

Men det stemte jo ikke.

Men jeg fikk meg hybel på Abildsø.

Gunnar Jorås ringte meg, etter at han så annonsen min i Aftenposten Aften da antagelig.

(Vi hadde bare morgenutgaven, ute på Sand, i Svelvik).

Men Abildsø var et godt stykke unna Frysja/Kjelsås/Korsvoll, hvor NHI lå da.

Jeg måtte ta buss til Jernbanetorget.

71-bussen.

Som kanskje tok 10-15 minutter.

Men Berit Jorås, kona til Gunnar, som jeg leide et rom hos, i første etasje.

Hun tålte ikke matlukt.

Så da jeg kom meg til Jernbanetorget.

Så var jeg veldig sulten, ofte.

Så da ville jeg automatisk heller gå til Wendys på Oslo City, og kjøpe meg hamburger.

Så jeg kom meg aldri på NHI, i tide.

For da ble det jo sånn, at jeg heller ble gående rundt i Sentrum, og se i platebutikker, osv.

For data var jo ikke så artig egentlig da.

Ihvertfall ikke når man bodde i en stor by, som Oslo, og det ikke var fremmøte-plikt, på NHI osv.

For da skulle jeg egentlig ha tatt, 18-bussen.

I 20-25 minutter kanskje.

Noen ganger tok jeg feil 18-buss, og havna på sight-seeing, i Maridalen.

Og der var det ganske fint.

Men da jeg jo glipp av noen forelesninger igjen da.

Som jeg egentlig hadde skulka nok av fra før av.

Jeg gikk nesten hele tiden rundt med en walkman, og hørte på masse musikk, som jeg hadde blant annet tatt opp fra platesamlingen til hun Lill Gustavsen vel, fra Sande VGS., og Svelvik.

Som bodde i Oslo, og som jeg var med søstra mi og Cecilie Hyde, på fester hos, noen ganger, hvis de var i Oslo.

Som den gangen de lå ute, og sov i soveposer, søstra mi og Cecilie Hyde og Camilla Skriung, og ei til.

Utafor nabo-bygården, til der hu Lill bodde, på Grønland, i Oslo.

Muligens ble søstra mi og dem sure, fordi jeg leita etter dem, da de andre sa, at søstra mi og Cecilie hadde gått på Blitz for å kjøpe hasj.

For det var det værste man kunne gjøre, mer eller mindre, i 1989, vil jeg si.

Hva hvis bestemor Ågot hadde hørt det?

Både narkotika og Blitz.

Det hadde nok blitt for mye, tror jeg.

Men men.

Så det var bare tull fra faren min, og Solveig fra Scandinavian Star, når det gjaldt studentbolig for meg, i Oslo.

Så de ødela litt for meg, vil jeg si.

Pluss også at rådgiveren ved Gjerdes VGS., også ødela litt da.

Og hu kona, i Enebakkveien 239 B vel, som ikke tålte matlukt.

Det var jo helt latterlig.

Det var som en parodi på den gamle norske filmen, som jeg ikke husker hva heter, men som har dette som tema.

Så det var nesten som at det var noe ‘mafian’, eller noe, ved Jorås-familien, kunne man kanskje mistenke.

Jeg klarer ikke å finne den annonsen min, etter hybel i Oslo, sommeren 1989, må jeg innrømme.

Men kanskje den er i arkivet til Aftenposten, likevel.

Det er mulig, og at det er jeg som har klart å overse den.

Det er nok ikke umulig.

Vi får se hva som skjer.

Vi får se.

14. august 2010
Både mora og faren min, var slemme/ekle mot meg, under oppveksten

Mora mi var sånn at hu var slem/ekkel, og mobba/erta meg, hvis hu klarte det.

Og prata dritt om meg, og lo av meg, og sånn.

Så hu var egentlig ikke noe hyggelig mor, vil jeg si.

Og faren min, han var sånn, at han ikke lot meg bo der han bodde, (hos Haldis).

Og jeg fikk heller ikke lov til å jobbe sammen med han og broren hans, Håkon, på verkstedet.

Det var ikke sånn, at faren min lærte meg opp, til å jobbe på trevarefabrikken, som han og broren hans, Håkon, eide.

Men faren min sa aldri hva dette kom av.

Så mora mi var mer direkte slem/ekkel.

Men faren min var vel sjelden det.

(Bortsett fra en sjelden gang, i fylla).

Men han var sånn at jeg måtte bo alene osv. da.

Men det kan vel også ha vært onkel Håkon kanskje.

Tja.

Det var vel faren min som hadde ansvaret for meg.

Men faren min var kanskje redd for onkel Håkon?

Hva vet jeg.

Faren min er nesten litt umoden noen ganger, vil jeg nesten si.

Mora mi, hu var sånn, at hu sa hva hu mente hvis vi krangla.

Og sa at jeg ikke måtte gjøre sånn og sånn.

Men faren min, han kunne trekke seg, i diskusjoner/krangler med meg.

Av en eller annen grunn.

Så faren min, han ville ikke si, hva som var galt.

Så det vet jeg fortsatt ikke.

Han ville bare gjøre noe greier, i hemmelighet, bak ryggen min.

Og aldri si fra til meg, hva som var galt.

Mens mora mi, hu ville oftere klage direkte til meg da, hvis jeg gjorde noe galt.

Men hu var også veldig streng da, så hu kunne klage for alt mulig, og overreagere, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

14. august 2010
Da jeg flyttet fra mora mi i Larvik, til faren min på Bergeråsen, i 1979, så var det litt som å komme til en ny verden, for meg

PS.

Hver dag etter skolen, så gikk jeg bort til farmora og farfaren min sitt hus, på Sand.

Og nesten vegg i vegg, med det huset, så lå møbelfabrikken, til farfaren min.

Den fabrikken, (Strømm Trevareindustri), den hadde farfaren min bygget selv, med hjelp av sine tre sønner.

De tre sønnene var min far Arne, (som var eldst), og så Håkon og så Runar.

Runar jobbet som tannlege i Ås.

Men faren min, Arne, og onkelen min, onkel Håkon, de jobba sammen med farfaren min, Øivind Olsen, på snekkerverkstedet, eller værste’, som de kalte det.

Så sånn var det.

Jeg likte meg ikke så bra hos mora mi, i Larvik, for mora mi var urolig og masende, og dem var strenge og gammeldagse.

Men, hos faren min, så trivdes jeg bra, den første tida.

Jeg led nok litt fra oppveksten hos mora mi, så jeg var nok vanskelig, for jeg tenkte sånn at nå skulle liksom alt bli utrolig bra, siden jeg bodde hos faren min.

Så jeg maste om godteri hele tida, og om at vi skulle få video og TV-spill osv.

Så jeg ble nok litt bortskjemt, den første tida.

Men jeg fikk også plikter.

I Larvik, så stoppa morfaren min, Johannes meg, en gang jeg hadde krangla med mora mi.

Jeg visste ikke at han var i hagen vår engang, i Jegersborggate der.

Og jeg var sint, på mora mi, og ville raskt vekk, med sykkelen min.

Og så spurte plutselig bestefar Johannes meg, da jeg var sånn 8-9 år da, om ikke jeg kunne ta hagearbeidet.

Men, jeg hadde ikke fått opplæring i hagearbeid.

Og, jeg hadde nettopp krangla med mora mi, (som jeg syntes var streng og urettferdig mot meg).

Så jeg bare sa nei, (for jeg var nesten på gråten, eller jeg var sånn man blir etter en krangel da, at man vil være litt for seg selv, kanskje).

Så jeg bare tok sykkelen, og trilla den opp til Jegersborggate, og sykla til noen kamerater, eller noe, da.

Men, det var ikke fordi jeg var arbeidssky.

Det var fordi at jeg ikke hadde fått opplæring i hagearbeid.

Og fordi det var så stressende å bo der.

Og fordi morfaren min var litt sånn stiv og gammeldags i formen kanskje.

Og fordi jeg nettopp hadde krangla med mora mi.

Og morfaren min, han var ikke så grei heller.

En gang var jeg hos han og Ingeborg, en lørdag.

Så spurte jeg om å få barnetime-godt.

Men da var det ikke sånn, at han bare ga meg en femkroning, for eksempel.

Neida, da skulle han gå sammen med meg, til den kjedeligste butikken, i Nevlunghavn.

Også kunne jeg velge en sjokolade da.

Så han var litt sånn gammeldags streng/kjedelig, synes jeg, han morfaren min.

Så jeg kunne nesten tenke meg hvordan det hadde blitt, hvis jeg skulle få betalt for det arbeidet.

Da hadde det vel knapt blitt en krone timen, tenker jeg.

(Også hadde han sikkert pirka og pirka, på hver eneste lille ting som var feil da.

Men men).

Noe sånt.

Dessuten, hvorfor gjorde ikke Arne Thomassen hagearbeidet, stefaren min?

Det var merkelig.

Jeg gjorde dessuten ærend for butikkdama, i Jegersborggate, fru Landhjem.

Det hendte jeg gikk på posten, og henta pakker for henne.

(Som oftest bare var reklameplakater.

Altså ikke noe særlig spennende, egentlig).

Og da ville jeg kanskje få en ispinne, til en krone da, av Fru Landhjem.

Noe sånt.

(Selv om det ærlig talt bare var noen få ganger, som jeg gikk på posten for Fru Landhjem, men så bodde jeg bare i Larvik, til jeg var ni år og da.

Men men).

Så det var ikke sånn, at jeg aldri gjorde noen plikter, i Larvik.

Fra jeg og søstra mi bodde på Østre Halsen, da vi var 5-6 år gamle kanskje.

Så ble vi satt til å ta oppvasken, av mora vår.

Og vi måtte rydde rommene våre.

Så jeg var vant til å ha plikter.

Vi fikk nesten aldri noen leker, eller lignende, heller, så det var nesten ingen ting å holde orden på.

Men men.

Mer da.

Jo, men faren min lærte meg opp, til å pakke skruer, til køyesengene.

Og til å bære små trebit-rester, fra verkstedet, og opp til huset til farmora mi, i en trillebår.

Og der ville jeg kaste de trebitene, ned et kjellervindu, ned i kjelleren til huset til Ågot.

Og i kjelleren var det ikke innredet, så det var som en lagerbygning, omtrent der.

Emballasje til køyesengene osv., lå i kjelleren der.

Noe av det.

Det var god plass på verkstedet og, men det var kanskje snakk om noe feilbestilling.

Som bare skulle brukes i nødsfall.

Det lå i kjelleren til Ågot.

Men men.

Mer da.

Jo, også var jeg hjelpegutt, når faren min kjørte til Oslo eller Holmestrand/Tønsberg, for å levere køyesenger.

Det var vel fra jeg var ni år vel.

Og da ville jeg få en is og en brus.

Og kanskje en pølse i brød, på en kiosk eller bensinstasjon, som vi stoppa på da, innimellom leveringene av køyesenger.

(Faren min hadde en svær amerikaner.

En Ford Lincoln Continental, som var en 6 meter lang stasjonsvogn.

Og lignende, og andre, biler seinere).

Og noen ganger kinamat, eller lignende, i Oslo.

Etter at vi var ferdig å levere sengene.

Som noen ganger skulle monteres, og da hjalp jeg med det også.

Ikke noe vanskelig arbeid, noe av dette, egentlig.

Det var mest rutinearbeid.

Men på verkstedet, så fikk jeg ikke lov å jobbe, av en eller annen grunn.

Det var sånn hele tida, til jeg flytta til Oslo, for å studere, som 19-åring.

Men men.

Jeg husker ikke om jeg fikk betalt for å pakke skruer, osv.

Men jeg tror ikke jeg tok det så nøye alltid.

For jeg fikk alltid masse godteri og lignende, i butikken.

Og seinere, da faren min flytta ned til Haldis, så fikk jeg flere hundre kroner, hver uke, til å kjøpe mat for.

Enda jeg spiste middag hos Ågot.

Så jeg kjøpte jo tegneserier og løssalgsaviser og cola og godteri og sånn da.

Og brød og juice og sånn da.

Det ble ikke bare knekkebrød da liksom, når jeg hadde en hundrelapp å handle hva jeg ville for, 2-3 ganger i uka.

Men men.

Det var en veldig stor overgang for meg.

For i Larvik, så fikk jeg aldri penger av mora mi, så og si.

Den eneste måten jeg kunne få penger til godteri, i Larvik, det var å pante tomflasker.

Noe en gutt, som het Morten, som var sønn av en kamerat, av stefaren min, Arne Thomassen, lærte meg opp til, en gang jeg var med stefaren min på travbanen.

(Dette var med stefaren min sin velsignelse, sånn som jeg husker det.

Men men).

Så sånn var det.

Jeg skal forklare mer om de annonsene ovenfor også.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Den køyeseng-annonsen der, hvor det står om køyesenger med sengehest og stige.

Jeg lurer på om det kan være køyesengene til faren min og dem.

For, faren min hadde en kamerat, fra Berger, som var faren til en ishockeyspiller, som het Rune Kraft, fra Furuset, i Oslo.

Og det hendte vi var inne og besøkte dem, på Furuset.

Hu ene bestemora til han Rune Kraft, bodde på Berger, og hu andre bodde i Oslo.

Hvis jeg husker det riktig.

Og jeg og faren min, vi besøkte også noen ganger hu bestemora, som bodde i Oslo.

(Ei som lagde fårikål, en gang vi var der, husker jeg).

(Faren min hadde også en annen kamerat, i Oslo, som het Atle, og de hadde en gang eid en hel bygård, i Oslo sentrum.

Men de hadde solgt den, mora hans da vel, men de fikk beholde to leiligheter, livet ut da.

Han Atle dreiv seinere med caravaner, på Karihaugen, hvis jeg husker riktig.

Og faren min kjente også mange andre folk i Oslo.

Og onkelen min Runar, bodde på Kolbotn, rundt 1980, så vi dro noen ganger og besøkte dem i Oslo og.

Eller møtte Runar på Peppes Solli Plass osv.

Faren min kjente masse folk, damer også.

Så annenhver gang kanskje, som vi var i Oslo, så dro vi å besøkte noen folk faren min kjente da, i samme slengen.

Så sånn var det.

Og innimellom, så hadde jeg noen kamerater, på Berger.

Og da hendte det at de også blei med, og leverte køyesenger.

Ulf Havmo for eksempel, var med på det, mener jeg å huske.

Og vel også Petter og Christian Grønli.

Ihvertfall var de to siste med faren min til Oslo, en gang, mener jeg å huske.

Faren min kjørte kanskje inn til Oslo, en kveld i uka, eller noe sånt, for å levere køyesenger, (og seinere vannsenger), eller dra på Sjølyst-messa, (båtmessa), eller andre ting.

Men men.

Og hu bestemora til Rune Kraft, som bodde i Oslo.

Hu sa en gang jeg og faren min var der, at hu pleide å være telefondame, for faren min.

Og ta imot bestillinger, på køyesenger da.

Så jeg lurte på om den annonsen ovenfor.

Den med Oslo-nummer, om det kunne være til hu bestemora til Rune Kraft?

For det kan se ut som at det er køyesengene til faren min, for de hadde nemlig både stige og sengehest da, husker jeg.

Men men, det skal jeg ikke si 100% sikkert.

Så sånn er det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 3.

Jeg har også satt ring rundt annonsen til Skumplastsenteret.

Dem holder vel fortsatt på, ved Carl Berner der.

Like ved der søstra mi pleide å bo, i Tromsøgata.

De køyesengene som han solgte, de var, (ihvertfall en del av dem), fra faren min sitt verksted.

Så faren min var der, kanskje en gang i måneden, eller noe sånt.

Og det var en ganske trang butikk, som jeg ikke trivdes noe særlig i.

Så jeg pleide da å balansere, på det lave gjerdet, som var utafor butikken, husker jeg.

En gang, så var sønnen til han som dreiv Skumplastsenteret der.

Og han, han hadde en ganske forferdelig brannskade, i trynet.

Han hadde vært inne til førstegangstjeneste.

Og mens han sov, så hadde knappeteltet deres tatt fyr.

Og halve trynet hans var brannskada.

Så sånn var det.

Så det var ikke så artig.

Så da reagerte både jeg og faren min, husker jeg.

Og jeg husker at faren min spurte han som dreiv den butikken, om hva som hadde skjedd da, med han gutten hans.

Så det var ikke så artig.

Så derfor var det jeg ropte høyt, den gangen jeg var fyringsvakt, i militæret.

Og det ikke var lykt der.

Og noen hadde latt meg ta over en primus, som var helt tom nesten.

(En på lag 2 da).

(På en øvelse i Trøndelag, når to sersjanter fra Jegertroppen var med oss vel.

En med et russisk navn fra Vestfold, og en annen vel).

For da rant rødspriten ut på bakken.

Og jeg måtte trampe på flammene.

Men jeg hadde ikke knytt støvlene mine.

For det var bekkmørkt i teltet.

Det var kanskje fordi vi var i Trøndelag, og der var det mørkere enn på Østlandet, hvor man ihvertfall hadde litt lys, fra stjerner osv.

Hva vet jeg.

Jeg hadde ihvertfall ikke hatt det problemet der før.

Jeg tror det kan ha vært noe plott.

Det burde vel ha ligget en lykt, ved primusen.

Og ikke lå det vann ved primusen heller.

(Som det vel også skulle ha vært).

Så det var kaos i det teltet.

For vi var under kommando av to Jegertropp-sersjanter, som vi ikke visste hvem var.

Og som ikke hadde kontrollen da.

Så da ropte jeg høyt, ‘våkn opp’, når rødspriten begynte å brenne på bakken.

Så det gikk greit da, jeg fikk slukka det, ved å trampe på flammene.

Men skolissene på støvla mine brant opp da.

Men på liggeunderlagene våre, så var det noen skolisser, som ble brukt til å knyte de.

Så da tok jeg skolisser fra to liggeunderlag.

(For man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, for hvert liggeunderlag, for å knyte disse).

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 4.

Og farfaren min og dem, de abonnerte på Aftenposten.

Og faren min leste nok den ‘SALG – KJØP – TJENESTER’-seksjonen, av Aftenposten, ganske ofte.

Så det var sikkert der han leste, at det fantes noe som het vannsenger.

Og så kjøpte han kanskje en vannseng, og begynte å importere vannseng-madrasser, fra USA.

Og begynte å lage vannsenger.

Som han solgte i tusenvis, vil jeg si.

Selv om han og Haldis, de begynte istedet vannsengbutikk, i Drammen, etterhvert ute på 80-tallet.

Og faren min og onkel Håkon, de bygde også huset til onkel Runar, i Son, i årene før faren min begynte med vannsengbutikk, sammen med Haldis.

(Så jeg er ganske kjent i Drammen og også i Son, for å si det sånn).

Så det var bare i 3-4 år, eller noe, etter at jeg flytta til faren min, at de hadde full drift der, på verkstedet, Strømm Trevare.

For farfaren min, han fikk hjerneslag, ihvertfall to ganger, de første årene jeg bodde der.

Og da slutta de helt å produsere elementer, til Jensen Møbler.

Og etterhvert slutta de også med køyesenger.

Og lagde heller vannsenger og bygde huset til onkel Runar, og andre ting.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

13. august 2010
Dro til Norge

Nå drømte jeg at jeg dro til Norge.

Med buss var det vel, og jeg hadde med den Apache-sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, på 70-tallet.

Jeg gikk ikke av bussen i Oslo, for det var ingen jeg hadde lyst til å besøke der.

Men jeg dro innom Christell i Drammen, som hadde sin egen leilighet, (men som ikke var gift og hadde unger som hu egentlig har men).

Broren hennes Jan begynte å slåss med meg, og også noen andre folk som var der.

Så dukka søstra mi opp der, og et eller annet skjedde.

Og en av mine tidligere biler, av merke Tiger, dukka plutselig opp der, (jeg tror at søstra mi, (som egentlig ikke har lappen), hadde brukt den bilen mens jeg hadde vært i England, eller noe).

(Den bilen ble seinere til en motorsykkel, husker jeg.

Men men).

Så dro jeg tilbake til Christell, og hu hadde da typen sin på besøk.

Som var en ung, mørk afrikaner, med høy og bustete rasta-frisyre.

Christell ville ha telefonnummeret til bestemor Ingeborg, (som døde ifjor sommer).

(Og som jeg fant på mobilen min da.

Som jeg tror var en Nokia 3210, eller ihvertfall en Nokia).

Men jeg slapp ikke inn i leiligheten.

Jeg bare så dem gjennom en slags glassvegg som var i oppgangen der.

Så kjørte jeg ut mot Sand, i bilen av merke Tiger.

Og jeg stoppa bilen, (som da var blitt til en motorsykkel, for å ringe bestemor Ågot, (som egentlig er død), for å høre om det var greit at jeg besøkte henne.

Men da var det onkel Håkon, eller noen, nede på verkstedet, som sa at det var han som hadde tatt over der nå.

Men jeg hørte også at Ågot, (litt svak og skrøpelig i stemmen), svarte at det var greit, at jeg kom på besøk, fra telefonen oppe i huset, som var på samme linja.

Etter det, så var det kø osv., ute ved Glassverket, og der traff jeg noen tidligere klassekamerater osv., fra videregående i Sande vel.

(Jeg fortalte det, at Christell hadde spurt om telefonnummeret til bestemor Ingeborg, så jeg lurte på om min fars og min mors familie, skulle samarbeide om å drepe meg).

Men det kan være det samme, hvem det var.

For det ble litt flaut vel.

Også våkna jeg.

Jeg føler meg litt sliten for tida, så jeg sov ganske lenge, må jeg si.

Faren min kom innom, utafor der Christell bodde, på Strømsø, for å ta med søstra mi ned til Fredrikstad, fordi det var noe problem, med noe olje fra Full City-ulykken, som hadde nådd fram dit.

Men han sa ikke noe, når søstra mi fortalte at jeg var i Norge.

Men men.

Så det er mye rart.

Så sånn er det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

8. august 2010