Stikkord: Arne Mogan Olsen

Det var også sånn, rundt årtusenskiftet.

At David Hjort, sa til meg det.

(Muligens etter at han ble sammen med Melina Jørgensen, i 2002).

At: ‘Ser du at jeg har opereret bort den føflekken jeg hadde ved siden av nesa’.

Noe sånt.

Men det syntes jeg at ble litt for personlig, (husker jeg).

Så da svarte jeg ikke noe.

(Eller jeg svarte vel muligens bare ‘nei’.

Siden jeg vel ikke husket alle detaljene, i trynet, til David Hjort, i hue, liksom.

For jeg kjente han ikke så godt, liksom.

Dette var egentlig bare en Rimi Bjørndal-kollega, (som ofte dro meg med ut på byen og så videre), for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært).

Så dro Pia med Axel og meg, ned til Aker Brygge, for å spise pizza, på Peppes Pizza, (husker jeg).

Men jeg husker dette som en ikke så veldig hyggelig kveld, (må jeg vel si).

Pia er liksom ikke noe hyggelig og vennlig, synes jeg.

Så dette ble ikke en hyggelig kveld.

Og Axel er også ganske upersonlig.

Så det er nesten som at Axel og Pia mangler personlighet, (må man vel si).

Når jeg tenker på denne pizza-kvelden nå.

Så tenker jeg også på den gangen, som Pia ville at henne, Glenn Hesler og meg, skulle dra, på ‘Ungbo-festlighet’, til Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

Det ble nesten som noe mekanisk over det, vil jeg si.

Det var ikke som at Pia egentlig hadde lyst, til å gjøre dette, (må man vel si).

Det var ikke det, at disse tingene, som Pia dro meg med på.

Som å spise pizza på Aker Brygge og spille biljard på Strømmen Storsenter.

Som jo er ganske Vanlige ting, som kunne være litt artig og morsomt.

Hvis man hadde gjort det, sammen med litt karismatiske og hyggelige folk, da.

Men det var det ikke, synes jeg.

Så man kan kanskje si, at Axel og Pia, de mangler litt karisma, da.

Det er liksom sånn, at det er hyggeligere å sitte aleine hjemme, foran PC-en, enn å tilbringe tid, sammen med Pia og Axel.

(Må man vel nesten si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at da jeg kjøpte meg en bruktbil, å ha, mens jeg jobba som butikksjef.

(Noe jeg jo ikke hadde planlagt å jobbe med, resten av livet.

Så jeg tenkte vel at en bruktbil var greit nok.

For man fikk mellom tusen og femtenhundre kroner, (skattefritt), i kjøregodtgjørelse, i måneden, som Rimi-butikksjef.

Så da tenkte jeg det, at jeg burde ha bil.

Selv om Liv fra Rimi Karlsrud, (var det vel), sa til meg det, (like etter at jeg ble butikksjef), at det var mange Rimi-butikksjefer som ikke hadde bil, men som likevel fylte ut kjøregodtgjørelse-skjemaene til Rimi, og fikk utbetalt disse pengene.

Så dette med kjøregodtgjørelsen, til Rimi.

Det var noe som noe snusk da, (må man vel si).

Det var et system, som gikk ut på, at Rimis butikksjefer, måtte lyve, da.

Og finne opp reiser, i øst og vest.

For å få noen skattefrie frynsegode-kroner, da.

Så dette systemet var litt uverdige, (må man vel si), for ‘ordentlige’ folk.

Så ordentlig folk og Rimi-jobber, de gikk kanskje ikke så bra sammen, da.

Det er mulig).

Så sa Pia noe sånt, som at jeg burde ha kjøpt en ny pickup, (til cirka hundre tusen kroner),  hvis jeg husker det riktig.

Men hvor fikk Pia dette fra?

Skjønte hun at Rimi bare var en ‘nødjobb-karriære’ for meg?

Hvordan ble Pia, som ikke hadde lappen og bil selv, ekspert på bilkjøp?

Dette undret meg litt, husker jeg.

Jeg hadde jo allerede tenkt ut hvordan jeg skulle gjøre dette.

Jeg luftet det litt med Magne Winnem.

Men jeg tenkte ikke på å drøfte bilkjøpene mine, med Pia.

For at Pia hadde så god greie på å kjøpe bil, det var ukjent for meg, da.

Så jeg kjenner egentlig ikke Pia så bra, (må man vel si).

Siden det virker som at hu har mange sider, som er ukjente for meg, da.

Men Pia og meg, vi har bodd på ulike steder, under oppveksten.

Selv om vi er helsøsken.

Man må vel nesten si at Pia bodde på fosterhjem, da hu bodde hos Haldis.

Eller, Haldis, hu var jo min fars nye samboer, liksom.

Og Pia bodde hos mora mi og min fars nye samboer.

Mens jeg bodde alene, (på Bergeråsen), da.

Så Pia og jeg, vi er egentlig i to forskjellige familier.

Jeg er i min fars gamle familie.

(Som han har flytta fra, må man vel si).

Og Pia er i min fars nye familie.

Eller, hu var ihvertfall i min fars nye familie.

Men man kan vel ikke si det, at jeg selv, noen gang har vært i min fars nye familie.

Jeg har ihvertfall aldri bodd i ‘Haldis-huset’, da.

For å si det sånn.

Med unntak av en eneste natt, vel.

Men da sov jeg i senga til Christell, (av en eller annen grunn).

Og der klinte jeg jo med Christell en gang, og.

Så jeg er kanskje mer som Christell sin ekskjæreste.

Enn som hennes bror.

Og Pia er som Christell sin søster, da.

Så Pia blir kanskje mer som en slektning, av min ekskjæreste, da.

Enn som min søster.

Det er ihvertfall veldig komplisert, må jeg si.

Så det er kanskje derfor at Christell sa til meg, i begravelsen til bestemor Ågot.

At jeg ikke har så mye familie igjen.

Siden bestemor Ågot og mora mi, (og muligens bestemor Ingeborg), var de eneste jeg hadde, av ordentlige slektninger, da.

Noe sånt.

Det er ihvertfall veldig komplisert da, må man vel si.

Er Pia søsteren min ekskjæreste.

Eller er hun min søster.

Hun er ihvertfall ikke som en søster, som man har vokst opp sammen med, under hele oppveksten.

Så det er nok kanskje derfor, at jeg ikke kjenner, alle sidene, til Pia, da.

Så selv om Pia er søsteren min, så kjenner jeg ikke henne så godt, liksom.

Så derfor har jeg kanskje vært litt stille, når jeg har hengt sammen med Pia, det året jeg gikk på skole, i Drammen, (skoleåret 1988/89), osv.

Fordi jeg kjente ikke Pia så bra.

Selv om hu var søstera mi.

Og jeg syntes vel kanskje det, at jeg burde kjenne søstera mi, da.

Så derfor, så var det vel, at jeg hang en del sammen med henne, (og vennene hennes), uten å gjøre så mye ut av meg, (på Cafe Lyche osv.), det året jeg gikk på skole i Drammen.

Fordi at jeg prøvde å bli kjent med søstera mi.

Siden søsteren min og meg, ble skilt fra hverandre, og vokste opp på forskjellige steder, under den siste delen, av oppveksten vår, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han sa en gang til meg det, (rundt årtusenskiftet en gang vel).

At nå begynte jeg å komme såpass opp i åra.

Uten å funnet meg noen dame.

Så jeg måtte vel muligens begynne å se på ‘bruktmarkedet’, sa han.

Men hva Magne Winnem mente med bruktmarkedet.

Det er jeg ikke helt sikker på.

Men han mente vel kanskje det, at jeg måtte finne meg ei dame, som hadde unger, fra et tidligere forhold, da.

Noe sånt.

Men denne ‘bruktmarked-pratinga’, fra Magne Winnem, den syntes jeg at ble litt ekkel, (husker jeg).

Jeg var jo på date, flere ganger i året, med damer i 20-årene, som jeg først ble kjent med, på forskjellige chat-er, på internett.

Så jeg hadde ikke gitt opp håpet, når det gjaldt å finne meg en pen og grei dame, i 20-årene, liksom.

Jeg var jo på date med damer, som Cathiz fra #sol.20ognoe, litteratur-studinna og Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne).

Og dette var alle tre pene blondinner, (som var min favoritt-dametype, må jeg vel si), som var i cirka gifteferdig alder da, (må man vel si).

(Hvis ikke litteratur-studentina var brunette, da.

Det husker jeg ikke helt sikkert).

Så jeg var ikke så langt unna å finne ei pen dame, liksom.

(Syntes jeg selv, ihvertfall).

Og det å ha noen andres snørr-unger flyende rundt meg, hele tida.

Det var ikke min drøm, akkurat.

Så å finne meg ei dame med unger.

Det var ikke noe jeg var så interessert i, (for å si det sånn).

Og hvor dette ‘bruktmarkedet’, til Magne Winnem, var hen.

Det veit jeg ikke, heller.

(Og det var jeg heller ikke så interessert i å finne ut.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, rundt årtusenskiftet, en gang.

At Pia en gang sa til meg det.

(En gang, som jeg var på besøk hos henne.

Det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata).

At hvis jeg fikk telefonnummeret, av ei dame, på byen.

Så burde jeg vente en del dager, før jeg ringte henne.

Og det var alt Pia sa.

Så hu sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.

Hvorfor sa Pia dette, lurte jeg.

Var Pia i noen slags undergrunn, som tullet med damene, som jeg sjekket opp, på byen, (lurte jeg).

Noe sånt.

Så jeg svarte ikke noe, da Pia snakka om det her ‘vente med å ringe’-greiene, da.

For å si det sånn.

For da ble jeg litt paff, husker jeg.

For Pia smilte vel nesten litt, da hu sa det her.

Så hu var litt lur og hemmelighetsfull da, (må man vel si).

Så jeg begynte vel å lure på om noe var galt, antagelig.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og for å prøve å forklare mer.

Så var det vel nesten noe japansk, over disse folk, som jeg hang sammen med, inne i Oslo.

Magne Winnem, han lånte meg jo bøker, skrevet av japanske forretningsmenn, (husker jeg), på den tida, som han bodde, over Rimi Nylænde, (hvor jeg senere ble butikksjef), på begynnelsen av 90-tallet.

Og Glenn Hesler, han kalte seg jo ‘Kazuya’, på irc.

Og det er vel et japansk nick.

Det sammen med tremenningen min, (som var adoptert fra Sør Korea), nemlig Øystein Andersen.

Han kalte seg jo ‘Heihachi’, på irc.

Og Axel, han trente jo karate, som gutt.

Det sammen med hu tøffe venninna, til Laila Johansen, (fra Skøyen), hu trente også karate, (mener jeg å huske).

Og Pia har vel kanskje en slags japansk personlighet.

Hu er vel kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp, osv.

Og det samme med Axel og Magne Winnem.

Og dette kan vel sies om Glenn Hesler og Øystein Andersen og.

At de alle har disse egenskapene, som jeg nevnte ovenfor.

At de alle har en kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp personlighet, da.

(Mer eller mindre, ihvertfall).

Så det kan være at alle disse er i Yakuza-en, (eller noe sånt), har jeg tenkt nå.

Det var ihvertfall på grunn av at disse folka, som jeg kjente, i Oslo, var så kjedelige, tørre, alvorlige, kyniske, morske og ordknappe.

At jeg syntes at det ble som en befrielse, når jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på internett.

(Da Magne Winnem dro meg med til datasalen, på BI, våren 1996, var det vel).

Da ble jeg internett-frelst, må jeg si.

For da tenkte jeg nok det, at kanskje det fantes noen mer norske, (eller vestlige), folk, på nettet.

Sånn at jeg fikk litt ferie, fra alle disse japsene, liksom.

Noe jeg trengte.

For jeg ble trist og deprimert, av å bare kjenne japser, da.

Så derfor var det at jeg hadde så lyst til å få meg internett.

Etter at jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på nettet.

For da ble det som med kontakttelefonen, på 80-tallet, (tenkte jeg).

For der kunne jeg også chatte med norske folk, da.

Og slippe litt bort fra japsene liksom, under oppveksten min, (da jeg bodde aleine), på Bergeråsen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg tenkte ikke på disse folka, som jeg nevnte ovenfor, som japser liksom, på den tida, som jeg bodde, i Norge.

Det var bare noe jeg tenkte på nå i dag, (her i England), egentlig.

(Når jeg slappa av litt her nå, siden jeg ikke har internett, osv).

Men Haldis, hu ga jo Pia, Christell og meg, noen japanske joggedresser, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

(Noen svarte og hvite joggedresser, med noen japanske tegn på vel).

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.

Og jeg syntes det ble litt vel mye, å gå med en sånn fargesterk joggedress, på ungdomsskolen.

Så jeg brukte bare jakka litt, noen ganger, (det første året), på videregående.

(For jeg så at ei i klassen min, gikk med en sånn jakke.

Ei fra Sande, vel).

Men de var veldig japanske, (må jeg si), de joggedressene.

Som Pia, Christell og jeg, fikk av Haldis, en gang, som hu hadde vært i Syden, (eller noe sånt), vel.

Og en annen gang, som Haldis hadde vært i Syden, (eller noe), så fikk jo Pia, Christell og meg, en lyseblå dunjakke, (av samme merke og modell), alle tre.

Mens faren min, fikk en oransje dunjakke, (av samme merke og modell).

Så dette kan kanskje ha vært noe med underverden, (tenker jeg nå).

Sean Penn spiller jo i en film, som heter ‘Colors’.

Som min stefar Arne Thomassen, satt og så, sammen med meg, på Canal +, en kveld, det året, som jeg leide et rom av han og Metter Holter, inne i Oslo, (husker jeg).

Så farger, det er noe gjeng- eller underverden-koder da, (tror jeg).

Så kanskje disse plaggene, som Haldis ga til faren min, søstera mi, Christell og meg.

Var noe slags underverden eller gjeng-koder, som i filmen Colors da, (tenker jeg nå).

Hvem vet.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Christell var forresten også litt japansk, den gangen, som Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen dukka opp, på Bergeråsen.

(Mens vi fortsatt gikk på barneskolen, vel).

Og jeg sparka Christell i magan, (i panikk omtrent, må man vel si), for å prøve å få Christell og Pia, til å forstå, at disse to kara, var uvennene mine, fra Sand, da.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok).

Og da falt Christell liksom sammen, og holdt seg på magen, i smerte.

Men hu sa ikke en lyd, da.

Så hu var nesten litt som en samurai eller ninja, eller noe sånt, da.

(Litt ihvertfall).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.